Kartlegging av eksisterende rettigheter
Finnmarksloven - en orientering
Reglement | Dato: 14.09.2005 | Justis- og beredskapsdepartementet
Opprinnelig utgitt av: Justis- og politidepartementet
Kartlegging og anerkjennelse av eksisterende rettigheter er et viktig element i Finnmarksloven. Det skal opprettes en kommisjon og en særdomstol for dette formålet.
Kartlegging av eksisterende rettigheter
Kartlegging og anerkjennelse av eksisterende rettigheter er et viktig element i Finnmarksloven. Det skal opprettes en kommisjon og en særdomstol for dette formålet. Rettighetene skal kartlegges uavhengig av etnisk tilhørighet. Man har tidligere hatt lignende kartleggingsprosesser i utmarksområder i andre deler av landet.
Finnmarkskommisjonen skal kartlegge rettighetsforhold på den grunnen som Finnmarkseiendommen overtar fra Statskog SF. Finnmarkskommisjonen skal ikke dele ut rettigheter som ikke allerede eksisterer. Kartleggingen skal skje på grunnlag av gjeldende nasjonal rett slik denne er utviklet gjennom lang rettspraksis.
Før Finnmarkskommisjonen starter utredningen av et område, skal den kunngjøre en oppfordring til mulige rettighetshavere om å melde seg for kommisjonen. Kunngjøringen skal skje i lokale medier og på annen hensiktsmessig måte. Den vil gi nærmere opplysninger om hvordan man kan melde fra om at man har et krav.
Hensikten med kommisjonen er å få en raskere og mer fullstendig avklaring av rettighetsforholdene i Finnmark enn hva som ville vært tilfelle dersom man hadde holdt seg til de vanlige domstolene. I så fall ville hver og en selv måtte gå til sak og kreve sin rett. Det er ofte kostbart og kunne ha medført at bare de som hadde råd til å føre en rettssak, ville få klarlagt sine opparbeidete rettigheter til grunn i Finnmark.
Finnmarkskommisjonen er ikke en domstol, og er derfor ikke avhengig av at partene går til sak for å kunne utrede et område. Kommisjonen har selv ansvaret for at rettighetsforholdene på Finnmarkseiendommens grunn blir utredet. Kommisjonen har også selv ansvaret for at saken blir tilstrekkelig opplyst, i motsetning til i en vanlig rettssak hvor det er partene som har ansvar for å gi domstolen alle nødvendige opplysninger.
Kommisjonen kan oppnevne representanter for ulike interessegrupper som kan følge kommisjonens arbeid. Dermed sikrer man at partenes interesser blir ivaretatt uten at hver part må opptre med egen advokat eller lignende. Utgiftene til partenes representanter dekkes av staten. Ordningen er en form for rettshjelp fra statens side.
Etter at kommisjonen er ferdig med å utrede et område, skal den avgi en rapport om hvem som etter kommisjonens mening eier grunnen og om det er andre som har bruksrettigheter der. Finnmarkseiendommen har plikt til å ta skriftlig stilling til kommisjonens rapport.
Den skal også sørge for tinglysing av identifiserte rettigheter som Finnmarkseiendommen er enig i at eksisterer. Dersom partene ikke er enige om at Finnmarkskommisjonens konklusjon er riktig, kan de be kommisjonen om å mekle mellom dem.
Dersom det fremdeles er uenighet om rettigheter i områder som Finnmarkskommisjonen har utredet, kan partene bringe saken inn for Utmarksdomstolen for Finnmark. Dette er en særdomstol som avsier rettslig bindende dommer. Det er opp til de private partene å kreve saken behandlet av domstolen. Domstolen vil bare behandle tvister om rettigheter til Finnmarkseiendommens grunn.
Som i en vanlig domstol er det opp til partene å føre bevis for de påstandene de kommer med. Staten dekker nødvendige utgifter partene har hatt i saker der Finnmarkseiendommen har motsatt seg en konklusjon fra kommisjonen om at andre har rettigheter til grunnen. Hvis to private parter går til sak for domstolen, gjelder de vanlige reglene om dekning av saksomkostninger i rettssaker. Det betyr at hver part i utgangspunktet selv må dekke sine omkostninger, med mindre den ene parten taper saken fullstendig. Det skal uansett ikke betales rettsgebyr for å føre en sak for Utmarksdomstolen.
Utmarksdomstolens dommer kan ankes. I så fall går anken direkte til Høyesterett.
Publisert: 14.09.05