Levealdersjustering av aldersgrensene i pensjonssystemet

Etterhvert som levealderen øker, og levealdersjusteringen slår inn, vil det bli et økende gap mellom pensjonsnivået ved tidligste mulige avgangsalder på 62 år og avgangsalderen som er nødvendig for å kompensere for levealdersjusteringen. For de som likevel velger å gå av tidlig, vil pensjonsnivået bli relativt lavt sammenlignet med tidligere inntektsnivå.

Hensikten med notatet er å drøfte en mulig justering av den norske pensjonsreformen der premisset om en fast alder for tidligste mulige uttak på 62 år forlates til fordel for et system der både denne og andre viktige «aldersgrenser» i pensjonssystemet, og i trygdesystemet for øvrig, automatisk økes i takt med økningen i forventet levealder.

En sentral hensikt med den foreslåtte endringen er å unngå en utvikling mot økende relativ inntektsfattigdom blant alderspensjonistene. Innføringen av en normert pensjoneringsalder, som gradvis øker i takt med økninger i den forventede levealderen, forventes å øke yrkesdeltakelsen blant befolkningen over 62 år. Samtidig forventes endringen å resultere i økt uttak av uføretrygd og korttidsytelser fra folketrygden, som arbeidsledighetstrygd og sykepenger, og økte utgifter til alderspensjonsopptjening. Alt-i-alt forventer forskerne at endringen samlet sett vil medføre en viss svekkelse av de offentlige finansene.

• Les notatet «Levealdersjustering av aldersgrensene i pensjonssystemet – Hvordan og hvorfor?» (PDF) 

Om PensjonsLAB

Rapporten er en leveranse under forskningsprosjektet PensjonsLAB: Nytt pensjonssystem – Legitimitet, Atferdsvirkninger og Bærekraft.

Prosjektet, som er et samarbeid mellom Institutt for samfunnsforskning, Fafo, Frischsenteret og Statistisk sentralbyrå, er en langsiktig satsing finansiert av Arbeids- og sosialdepartementet i perioden 2018–2021.