Forskrift om planlegging og godkjenning av veier for landbruksformål

Ny forskrift om planlegging og godkjenning av veier for landbruksformål

Landbruksdepartementet fastsatte den 20. desember 1996 ny "Forskrift om planlegging og godkjenning av veier for landbruksformål". Forskriften er hjemlet i både skogbruksloven og i jordlova, og er utformet med den forutsetning at landbruksveier skal kunne unntas fra byggesaksbehandlingen i plan- og bygningsloven, jf "Forskrift om saksbehandling og kontroll i byggesaker" kap II, §§ 5 og 6, som ventes å tre i kraft fra 1. juli 1997.

Som følge av høringsuttalelsene er det foretatt flere endringer i de enkelte bestemmelser i forhold til det forskriftsutkastet som ble sendt på høring 21. mai 1996. De viktigste endringene er begrunnet i behovet for tilsvarende bestemmelser som dem man finner i plan- og bygningsloven, og for å sikre at det tas nødvendige hensyn til miljøverdiene knyttet til jord- og skogbruksarealer.

Etter samråd med Kommunal- og arbeidsdepartementet og Miljøverndepartementet skal Landbruksdepartementet i dette rundskriv kommentere og utdype noen av bestemmelsene i den nye forskriften.

Til § 1-1

Under forskriftens formål er det tatt inn at det også skal tas hensyn til andre interesser somblir berørt av veiframføringen. Med andre interesser menes f eks. bolig- og hytteeiendommer, rettigheter til eksempelvis beite, jakt eller ferdsel på arealene og eventuelt andre konkrete brukerinteresser i området.

Til § 1-2

Forskriften omfatter veier der jord- og skogbruksvirksomhet er hovedformålet. Dersom annen virksomhet knyttet til landbrukseiendom eller landbruksarealer utgjør en vesentlig del av formålet med veien (hytter, fritidsaktiviteter, foredlingsvirksomhet, boliger o.l.), forutsettes det at kommnunen behandler søknaden etter plan- og bygningsloven. Forskriften omfatter også massetak langs veitraseen når disse er relatert til den aktuelle veisøknaden. Massetak som primært betjener flere veier, eller der det blir tatt ut masse til andre formål, forutsettes behandlet etter plan- og bygningsloven.

Oppstillingsplasser for landbruksmaskiner for bruk på eiendommen og enkle driftsveier er unntatt fra søknad og saksbehandling både etter denne forskriften og etter plan- og bygningslovens forskrift om unntak fra byggesaksbehandling, § 7 nr. 11 og nr. 12. Eksempler på oppstillingsplass er planering av plass for redskap og traktorer på gården og standplass for vinsj langs eksisterende skogsveier. Med enkle driftsveier menes veier for ett eller noen få års drift, der det må gjøres punktvise inngrep over korte strekninger for å komme forbi mindre terrerigvariskeligheter, herunder avkjøring for traktor fra en bilvei. Sammenhengende planering av vei eller kjøreløype er ikke unntatt selv om skjæring/fylling ikke overstiger grensen på en meter.

Med "annet lov- og forskriftsverk" menes for eksempel reguleringsplaner etter plan- og bygningsloven, naturvernloven, kulturminneloven, vassdragsloven o.a.

Regler om produkter til byggverk etter plan- og bygningsloven § 77 dreier seg om krav til produkter som benyttes i bygningskonstruksjoner, og vil for landbruksveier være relevant i forhold til bruer, stikkrenner, ferister og forskjellige sikringstiltak.

Til § 1-3

Definisjonen av landbruksveier framgår av normalene for landbruksveier som vil foreligge i ny versjon i mars 1997. I disse blir det tatt inn en ny veiklasse 8 (lett traktorvei) med relativt beskjedne tekniske krav, og denne vil omfatte de fleste enkle traktorveier av permanent karakter. Forskriften gir likevel mulighet for å fange opp også andre veier som ikke fyller disse kravene, dersom de går utover definisjonsgrensen for unntak.

Til §§ 2-1 og 2-2

Søknad skal fremmes på fastsatt skjema og med nødvendige kartvedlegg. Både landbruksfaglige og miljørelaterte forhold skal belyses så godt som mulig i søknaden. Dette betyr at det i noen tilfelle vil være nødvendig og hensiktsmessig å beskrive i eget vedlegg hvilke driftsmessige og økonomiske fordeler veibyggingen vil gi, og hvordan eventuelle miljømessige ulemper kan dempes eller unngås.

For veier som i løpet av fem år bygges ut med en samlet nybygd veilengde på over 15 km, skal det utarbeides konsekvensutredning i henhold til bestemmelsene i en forskrift etter plan- og bygningsloven når denne trer i kraft 1. juli 1997, slik som omtalt i § 2- 1.

De naboer og rettighetshavere som skal,varsles om veiplanene er nærmere omtalt under kommentarene til § 1 - 1. Varsel kan gis ved at kopi av søknaden sendes til dem som blir berørt samtidig med at den sendes kommunen til behandling. Partene skal fremme eventuelle merknader til planen overfor kommunen innen en tidsfrist på 2 uker etter at varselet er sendt. Det skal framgå av søknaden hvem som er varslet i henhold til disse bestemmelsene.

Til § 3-1

Kommunen plikter å innhente de opplysninger som er nødvendige før det fattes vedtak. Hva som er nødvendig vil variere fra sak til sak, men dersom klage fremmes på det grunnlag at saken ikke var tilstrekkelig opplyst, kan vedtaket kjennes ugyldig. Dette kan også skje dersom "andre interesser som blir berørt av veiframføringen" ikke er gitt mulighet til å uttale seg, jf omtalen av §1-1.

Kulturminnemyndighet og Samisk kulturminneråd skal høres når saken kan berøre interesser innenfor deres fagområder. Dette innebærer at det bare er i saker der det er åpenbart at slike interesser ikke berøres at disse ikke skal høres, som f.eks. ved opprusting av eksisterende veitrase, eller der det foreligger kvalifiserte arkeologiske undersøkelser.

Fylkesmannen skal ha alle nye bilveier til uttalelse. De traktorveier som i funksjon er sammenlignbare med en bilvei bør også sendes Fylkesmannen (atkomstveier, større fellesanlegg, veier som medfører store terrenginngrep, traktorveier der man forutsetter en senere ombygging til bilvei). Når dekningsområdet til den aktuelle veien berører vernede vassdrag, villmarkspregede områder eller områder med annen spesiell miljøstatus, skal Fylkesmannen alltid høres, jf søknadsskjema med veiledning. Intensjonen med denne avgrensingen er å få en enklere saksbehandling av kurante saker som gjelder traktorveier eller ombygging av eksisterende bilveier. Det antas at dette vil gjelde mininium 50% av det totale antall søknader.

Til §§ 3-3 og 3-4

Kommunens behandling og vedtak etter denne forskrift skal baseres på en helhetlig vurdering av veien og de interesser og arealer den skal betjene. Der det finnes overordnede veiplaner, slik som hovedplan for skogsveier, skal disse gi føringer for behandling av enkeltsaker. Der det ikke finnes slike planer fra før, skal kommunen gjøre en tilsvarende helhetlig vurdering for det området veien skal betjene.

Det er viktig at kommunen benytter muligheten både til å avslå søknad og til å sette vilkår når det foreligger saklig grunn for det. Med vilkår for skogbruksdrift på avgrensede arealer innenfor veiens dekningsområde menes konkrete bestemmelser om hogst og skogbehandling i kantsoner og nøkkelbiotoper av begrenset utstrekning i forhold til det samlede dekningsområdet. Innenfor rimelige grenser må søkeren akseptere at kommunens vedtak kan føre til økonomiske konsekvenser, men det understrekes at det ikke er adgang til å gjøre slike vedtak at arealet veien skal betjene ikke kan drives regningssvarende.

Etter § 3-3 skal kommunen sette en tidsfrist for gjennomføring av tiltaket. I plan- og bygningsloven er tilsvarende frist satt til tre år, men det kan finnes grunner for å avvike fra dette. Videre er det forskriftsfestet at søkeren skal gi melding når anlegget er ferdigstilt, og dette bør understrekes i kommunens vedtak.

Til § 4-1

Fylkesmannen er klageinstans for vedtak truffet av kommunen etter forskriften. Dette betyr at klager fra instanser med klagerett, sorn tidligere først behandles på ny i kommunen. Hvis klagen ikke tas til følge, går klagesaken videre til Fylkesmannen som klageinstans.

Etter forvaltningslovens bestemmelser og bestemmelsene i skogbruksloven § 4, annet ledd kan alltid overordnet myndighet ta over saker fra underordnet organ, enten etter egen vurdering eller etter forespørsel fra underordnet organ. Det innebærer at Landbruksdepartementet kan ta over klagesaksbehandlingen fra Fylkesmannen hvis departernentet vurderer den aktuelle sak å være av prinsipiell betydning, eller hvis Fylkesmannen selv kommer til at man ikke finner det riktig å treffe vedtak. For å sikre en smidig og effektiv saksbehandling der også departementets rolle ivaretas, har man derfor kommet til at Fylkesmannen, ved registrering av innkomne klager, alltid sender kopi av klagen til Landbruksdepartementet og Miljøvenidepartementet. Dermed er departementene kjent med at det foreligger en klagesak i forkant av Fylkesmannens saksbeliandling.

Landbruksdepartementet vil innen 14 dager etter mottakelsen av en slik melding, gi beskjed tilbake til Fylkesmannen om man ønsker å ta over behandlingen av klagen. Om klage framsettes fra fylkesmannsembetet selv (jf skogbruksloven § 14, 2. ledd) skal klagen behandles av den Fylkesmannen som ordinært fungerer som settefylkesmann i tilsvarende saker.

Til § 4-2

Forskriften gir hjemmel til å pålegge miljø- og resultatkontroll også på anlegg som ikke får statstilskudd. Kommunene er pålagt å forestå slik kontroll, men veiplanlegger eller annen fagkyndig person kan med fordel engasjeres til å bistå med den praktiske kontrollen.

Om overtredelse og straff.

På bakgrunn av at skogbruksloven og jordlova har forskjellige straffereaksjoner er det ikke inntatt noen straffebestemmelser i den nye forskriften. Dette betyr ikke at mulighetene for straffereaksjoner er begrenset i forhold til den tidligere forskriften om skogsveier, men ved anmeldelser skal det vises direkte til henholdsvis skogbruksloven § 52 og jordlova § 20.

Ikrafttredelse m.v.

Forskriften trer i kraft fra 1. januar 1997, og skal gjelde for alle saker som kommer inn til kommunen etter denne dato. Samtidig oppheves "Forskrift om planlegging og godkjenning av skogsveier", fastsatt den 27. april 1994. Unntak fra plan- og bygningslovens byggesaksbehandling vil formelt sett ikke kunne gis virkning før unntaksforskriften trer i kraft fra 1. juli 1997, men det er forutsatt at saksbehandlingen for landbruksveier likevel skal følge den nye veiforskriften fra 1. januar 1997. Det er viktig å sørge for at denne type saker ikke lenger undergis dobbeltbehandling i kommunene og på fylkesnivå.

Ett eksemplar av den nye forskriften og søknadsskjema følger vedlagt, og departementet sender med det første også ut forskriften for innarbeiding i skogbrukets forskriftsperm.

Med hilsen