Bestemmelser om overføring av myndighet og forskrift om saksbehandling mv. i kommunen etter konsesjonsloven, jordloven, odelsloven og skogbruksloven

Innholdsregiste

1. Innledning
2. Bestemmelser om overføring av myndighet
3. Intern arbeidsdeling mellom fylkeslandbruksstyret og fylkesmannen
4. Omgjøring av vedtak, jf. forvaltningsloven § 35
5. Fornyet behandling av tidligere avgjorte saker
6. Saksomkostninger, jf. forvaltningsloven § 36
7. Rettssaker og skjønn, ombudsmannssaker
8. Forskrift om saksbehandling mv. i kommunen
9. Ikrafttredelse, overgangsbestemmelser

Vedlegg 1 og 2:
Vedlegg 1:Bestemmelser om overføring av myndighet til kommunen, fylkeslandbruksstyret, fylkesmannen, statens landbruksforvaltning og bergvesenet etter konsesjonsloven, jordloven, odelsloven og skogbruksloven.
Vedlegg 2: Forskrift om saksbehandling mv. i kommunen i saker etter konsesjonsloven, jordloven, odelsloven og skogbruksloven.

Innledning

Som en følge av gjennomføringen av St.meld. nr. 19 (2001-2002) har Landbruksdepartementet gitt nye bestemmelser om overføring av myndighet til kommunen, fylkeslandbruksstyret, fylkesmannen, Statens landbruksforvaltning og Bergvesenet samt ny forskrift om saksbehandling mv. i kommunen etter konsesjonsloven, jordloven, odelsloven og skogbruksloven.

Rundskrivet erstatter Rundskriv M-4/1994, M-23/1997, M-15/2000, M-9/2001 og M-14/2001.

Bestemmelser om overføring av myndighet

Kommunen

St.meld. nr. 19 (2001-2002) legger til grunn at kommunen skal få myndighet til å avgjøre alle delings- og konsesjonssaker i tillegg til saker etter skogbruksloven som ikke gjelder vernskog. Ved de nye bestemmelsene om overføring av myndighet legges også enkelte andre saker til kommunen som førsteinstans. Dette gjelder bl.a. saker om omdisponering av dyrket eller dyrkbar jord og en del saker knyttet til oppfølgingen av konsesjonssaker.

Av § 1 i bestemmelsene fremgår det at kommunen avgjør alle saker etter konsesjonsloven, jordloven, odelsloven og skogbruksloven der avgjørelsesmyndigheten ikke er lagt til andre organer etter §§ 2-5. Det gis i det følgende en oversikt over de saker dette gjelder:

1. konsesjon i henhold til konsesjonsloven § 2.
2. forlenging av frist for videresalg etter konsesjonsloven § 5 første ledd nr. 5 tredje punktum.
3. lemping på eller fritak fra bo- og driveplikten etter konsesjonsloven § 5 tredje ledd og odelsloven § 27 a.
4. spørsmålet om boplikten kan oppfylles på den måten som eieren har gjort rede for ihenhold til konsesjonsloven § 6 annet ledd og odelsloven § 27 fjerde ledd.
5. lemping på konsesjonsvilkår i henhold til konsesjonsloven § 11.
6. pålegg om å søke konsesjon etter konsesjonsloven § 13 annet og tredje ledd og odelsloven § 29 annet ledd.
7. tilbaketrekking av konsesjon og fastsettelse av frist for salg etter konsesjonsloven § 16 annet og tredje ledd.
8. frist for panthaver til å bringe tvangsbruk som er i strid med konsesjonsloven § 3 andre ledd til opphør eller frist for erverver til å sørge for omgjøring av overdragelsen eller
   overdragelse til noen som kan få eller ikke trenger konsesjon, jf. konsesjonsloven § 18 og odelsloven § 29 tredje ledd.
9. unntak fra hogstforbudet m.v. etter konsesjonsloven § 20 første ledd.
10. pålegg om tiltak for dyrket jord etter jordloven § 8 tredje og fjerde ledd.
11. omdisponering i henhold til jordloven § 9 annet ledd.
12. fjerning av anlegg eller byggverk etter jordloven § 9 femte ledd.
13. deling i henhold til jordloven § 12 annet ledd.
14. fordeling av eiendommer som staten har tatt over ved frivillig salg eller ekspropriasjon i henhold til jordloven §§ 8 femte ledd og 13.
15. nydyrking i henhold til forskrift om nydyrking § 4 1Forskrift om nydyrking 2. mai 1997 nr. 423..
16. forbud mot eller begrensning av adgangen til foryngelseshogst i henhold til skogbruksloven § 16 fjerde ledd.
17. utføring av skogkulturarbeider i henhold til skogbruksloven § 17 annet ledd.
18. tilplanting av skogløse områder i henhold til skogbruksloven § 17 fjerde ledd.
19. utføring av skogkulturarbeider når skog er skadd ved brann i henhold til skogbruksloven § 22 nr. 2.
20. tiltak for å rette på følgene av uheldig skogbehandling m.v. i henhold til skogbruksloven § 23 nr. 1, 2 og 3.
21. gjennomføring av påbud i henhold til skogbruksloven § 24.
22. tiltak for å bekjempe insekt-, soppangrep o.l. i henhold til skogbruksloven § 28 første, annet, sjette og syvende ledd.
23. påbud om opprettelse og godkjennelse av skogbruksplaner i henhold til skogbruksloven § 30 første og tredje ledd.
24. blinking i henhold til skogbruksloven § 30 første ledd bokstav c.

Kommunen har videre hjemmel direkte i loven til å legge ned forbud mot tiltak som kan føre til at dyrket jord blir vanhevdet, jf. jordloven § 8 annet ledd.

Ut over dette avgjør kommunen alle saker der skogbruksloven legger myndigheten til skogoppsynet, jf. skogbruksloven § 4 første ledd. Skogoppsynets myndighet til å avgi uttalelse etter skogbruksloven § 17 annet ledd bortfaller som følge av at kommunen får vedtaksmyndighet som førsteinstans.

Saker der kommunen har tilknytning til eiendommen

Kommunen kan ikke avgjøre saker der kommunen er erverver, eier eller overdrager av eiendommen eller har annen tilknytning til den. I slike tilfeller skal saken sendes til avgjørelse hos klageorganet etter vanlig saksforberedelse i henhold til forskrift om saksbehandling mv. i kommunen § 1, 1. punktum. Dette innebærer at kommunen skal nøye seg med å hente inn nødvendige faktiske opplysninger før saken oversendes klageorganet.

Saker om eiendommer med beliggenhet i flere kommuner

Dersom en sak gjelder en eiendom med beliggenhet i flere kommuner, skal den kommunen der hoveddelen av eiendommen ligger avgjøre saken etter at uttalelse er innhentet fra den/de andre kommunen(e) der eiendommen ligger. Dette innebærer også at gebyr i forbindelse med behandlingen av saken betales til den kommunen der hoveddelen av eiendommen ligger. Hva som utgjør ”hoveddelen” av en eiendom vil hovedsakelig måtte avgjøres ut fra hvordriftssentrumet på eiendommen ligger. Dersom det oppstår uenighet mellom kommuner om hvilken kommune hoveddelen av eiendommen ligger i, avgjøres spørsmålet av fylkesmannen.

Pålegg om å søke konsesjon, jf. konsesjonsloven § 13 og odelsloven § 29, og tilbaketrekking av konsesjon, jf. konsesjonsloven § 16

Kommunen har fått myndighet til å ta avgjørelse i en del saker som er knyttet til kontroll- og oppfølgingsoppgaver som tidligere har ligget til fylkesmannen. Dette gjelder bl.a. pålegg om å søke konsesjon, jf. konsesjonsloven § 13 og odelsloven § 29. Kommunen har videre fåttmyndighet til å trekke konsesjon tilbake, jf. konsesjonsloven § 16. Det vises til rundskriv M-5/2003 pkt 11. for så vidt gjelder behandlingen av slike saker.

Kontroll med at vilkår overholdes, jf. konsesjonsloven § 17

I henhold til konsesjonsloven § 17 skal kommunen og fylkesmannen føre kontroll med at vilkår som er satt for konsesjon blir overholdt. Etter nevnte bestemmelse skal melding om overtredelse eller brudd straks sendes departementet. Det samme gjelder dersom kommunen eller fylkesmannen får kjennskap til erverv som mangler nødvendig konsesjon. Som følge av at kommunen gir pålegg om å søke konsesjon og også har myndighet til å trekke konsesjon tilbake, er det ikke nødvendig å sende melding til departementet. Dersom kommunen ikke trekker konsesjonen tilbake, skal melding sendes fylkesmannen som eventuelt kan fastsette tvangsmulkt.

Frist til å ordne forholdet når konsesjon ikke er gitt, jf. konsesjonsloven § 18 og odelsloven § 29

Kommunen fastsetter også frist til å bringe tvangsbruk som er i strid med konsesjonsloven § 3 andre ledd til opphør eller frist for erverver til å sørge for omgjøring av overdragelsen eller overdragelse til noen som kan få eller ikke trenger konsesjon, jf. konsesjonsloven § 18 og odelsloven § 29 tredje ledd. Dersom en slik frist oversittes, vurderer fylkesmannen tvangssalg eller bortfall av rettigheter etter konsesjonsloven § 19. Kommunen må derfor sende melding om oversatt frist til fylkesmannen.

Innløsning av festetomt, jf. tomtefesteloven § 33

Kommunen avgir også uttalelse til spørsmål om innløsning av festetomt i henhold til tomtefesteloven § 33 2Lov om tomtefeste 20. desember 1996 nr. 106., jf. forskrift om tomtefeste m.m. § 3 3Forskrift om tomtefeste m.m. 8. juni 2001 nr. 570..

Uttalelse om høyeste godkjente pris ved tvangssalg, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §§ 11-13 og 11-44

I henhold til tvangsfullbyrdelsesloven 4Lov om tvangsfullbyrdelse og midlertidig sikring 26. juni 1992 nr. 86. §§ 11-13 og 11-44 vil kommunen som konsesjonsmyndighet ha plikt til å gi namsretten bindende uttalelse om høyeste pris som vil bli godkjent i forbindelse med gjennomføring av tvangssalg ved salg ved medhjelper eller ved auksjon.

Anmeldelse av straffbare forhold, jf. jordloven § 21 og konsesjonsloven § 20

Det fremgår av jordloven § 21 at den som forsettlig bryter forbudet mot omdisponering i § 9 eller påbud om å sette i stand areal etter § 10 kan straffes med bøter. Etter konsesjonsloven § 20 kan den som forsettlig foretar hugst eller forringer eiendommens verdi før konsesjonsforholdet er brakt i orden straffes med bøter. Kommunen kan, i likhet med andre landbruksmyndigheter, anmelde slike forhold.

Fylkeslandbruksstyret

Fylkeslandbruksstyret avgjør saker som gjelder:

1) ekspropriasjon m.m. etter jordlova § 8 femte ledd og §§ 13 og 14, jf. § 15.

2) avløsning av bruksretter m.m. etter jordloven § 16.

3) spørsmålet om en eiendom med flere registernummer må regnes som én driftsenhet etter jordloven § 12 fjerde ledd.

4) odelsfrigjøring etter odelsloven § 31.

5) vernskog i henhold til skogbruksloven § 32 første, annet og tredje ledd.

Fylkeslandbruksstyrets myndighet til å avgi uttalelse etter skogbruksloven § 24 og innstilling etter skogbruksloven §§ 16 fjerde ledd og 17 fjerde ledd bortfaller som følge av at kommunen får vedtaksmyndighet som førsteinstans.

Fylkeslandbruksstyret blir i tillegg klageinstans for kommunens avgjørelser nevnt i pkt. 2.1 nr. 1. Unntak gjelder for søknader om konsesjon i områder der konsesjonsfriheten er begrenset eller satt ut av kraft ved forskrift i henhold til konsesjonsloven § 7. I disse sakene er fylkesmannen klageinstans, jf. pkt. 2.3 nedenfor.

Fylkeslandbruksstyret blir også klageinstans for kommunens avgjørelser nevnt i pkt. 2.1 nr. 3-5, 7, 10-24 samt i alle saker der kommunen fatter avgjørelser i egenskap av å være skogoppsyn.

Fylkesmannen

Fylkesmannen avgjør saker som gjelder:

1. hvorvidt de formelle vilkårene for odelsfrigjøring etter odelsloven § 31 foreligger.
2. begjæring av tvangssalg gjennom namsmyndighetene i henhold til konsesjonsloven § 19 første og annet ledd.
3. bortfall av rettigheter etter konsesjonsloven § 19 annet ledd, jf. §§ 3 og 18.
4. tvangmulkt etter konsesjonsloven § 16 første ledd og tvangsgebyr etter jordloven § 20.

Fylkesmannen kan for øvrig legge ned forbud mot tiltak som kan føre til at dyrket jord blir vanhevdet i medhold av jordloven § 8 annet ledd.

Fylkesmannen blir klageinstans for kommunens avgjørelser etter pkt. 2.1 nr. 1 vedrørende søknader om konsesjon i områder der konsesjonsfriheten er begrenset eller satt ut av kraft ved forskrift i henhold til konsesjonsloven § 7.

I tillegg kan kommunens avgjørelser etter pkt. 2.1 nr. 2, 6, 8 og 9 klages inn for fylkesmannen.

Begjæring av tvangssalg, jf. konsesjonsloven § 19

Begjæring om salg gjennom namsmyndighetene skal rettes til tingretten i den krets formuesgodet er registrert, jf. tvangfullbyrdelsesloven § 11-3. En beskrivelse av hva begjæringen skal inneholde fremgår av tvangsfullbyrdelsesloven §§ 5-2 og 11-6. Det er verdt å merke seg at bekreftet attest fra realregisteret må vedlegges begjæringen, jf. §§ 11-6 annet ledd. Myndigheten etter § 19 innebærer også myndighet til å anta bud på statens vegne. Bud fra eier skal ikke antas, jf. at tvangssalget er begjært for å frata han besittelsen.

Fastsettelse av tvangsmulkt, jf. konsesjonsloven § 16

Tvangsmulkt kan være et adekvat virkemiddel hvor f.eks. tredjemann er tilgodesett ved vilkår om avståelse, og konsesjonsinnehaver motsetter seg gjennomføring. Det må i slike saker først klarlegges om den som er tilgodesett er villig til å medvirke til oppfyllelse, ved at han f.eks. er villig til å betale det arealet er verdt. Ønsker han ikke dette, kan vilkåret ikke kreves oppfylt.

Statens landbruksforvaltning

Statens landbruksforvaltning avgjør saker som gjelder:

• unntak fra konsesjonsplikt, jf. konsesjonsloven § 2.

Statens landbruksforvaltning fastsetter forskrift som gjelder:

• gebyr for behandling av konsesjonssaker m.v., samt endrer og opphever forskrift om dette, jf. forvaltningsloven § 27 a.

Statens landbruksforvaltning blir i tillegg klageinstans for fylkeslandbruksstyrets og fylkesmannens avgjørelser etter pkt. 2.2 og 2.3.

Landbruksdepartementet

Landbruksdepartementet blir klageinstans for Statens landbruksforvaltnings avgjørelser etter pkt. 2.4.

Namsmyndighetene

I henhold til konsesjonsloven § 13 skal namsretten sende melding til Landbruksdepartementet når den stadfester et bud fra en kjøper som trenger konsesjon til ervervet. Som følge av overføringen av myndighet til kommunene, må namsretten sende slike meldinger til kommunen.

Intern arbeidsdeling mellom fylkeslandbruksstyret og fylkesmannen

I henhold til bestemmelsene om overføring av myndighet § 11 kan fylkeslandbruksstyret overlate til fylkesmannen å fatte vedtak og gi uttalelser på vegne av styret. Fylkeslandbruksstyret kan også bestemme at klager over slike vedtak ikke må forelegges styret. Dette innebærer at fylkeslandbruksstyret både kan overlate til fylkesmannen å fatte vedtak og gi uttalelser på vegne av styret for enkelte saksområder og generelt i alle saker der det foreligger særlige hensyn som innebærer at saken bør behandles raskt. Sistnevnte type saker skal refereres på første møte i fylkeslandbruksstyret.

Omgjøring av vedtak, jf. forvaltningsloven § 35

I henhold til forvaltningsloven § 35 kan et organ på fastsatte vilkår omgjøre sitt eget vedtak uten at det er påklaget. Klageinstansen og andre overordnede organ kan også omgjøre et vedtak av underordnet organ. Dette innebærer at fylkesmannen eller fylkeslandbruksstyret (avhengig av hvilken type sak det gjelder) kan omgjøre vedtak fattet av kommunen. Tilsvarende kan Statens landbruksforvaltning eller Landbruksdepartementet omgjøre vedtak fattet av underordnede organer.

Fornyet behandling av tidligere avgjorte saker

Kommunen avgjør om en søknad skal tas opp til realitetsbehandling. Søknader som tidligere er avgjort av overordnet organ kan ikke tas opp til realitetsbehandling på nytt med mindre det er kommet til nye momenter av betydning for saken eller det har gått lang tid siden saken sist ble behandlet. Som hovedregel bør en sak kunne tas opp til ny behandling dersom det har gått mer enn 10 år siden forrige behandling. Dersom kommunen finner at det ikke er grunnlag for å imøtekomme anmodningen om ny behandling av en tidligere avgjort sak, skal anmodningen avvises. Kommunens avvisningsvedtak kan påklages til fylkeslandbruksstyret på vanlig måte.

Saksomkostninger, jf. forvaltningsloven § 36

Det følger av forvaltningsloven § 36 at en part i enkelte tilfeller har krav på å få dekket kostnader ved å få endret et vedtak til sin fordel.

Klageinstansen avgjør om parten skal få dekket omkostningene. Underinstansen avgjør spørsmålet dersom det har truffet nytt vedtak i saken.

Forvaltningsloven § 36 må forstås slik at ansvaret for kostnadene primært hviler på det organ som er klageorgan for sakens realitet og førsteinstans for spørsmålet om saksomkostninger. Dette innebærer at i de saker der kommunen er førsteinstans i realitetssaken og fylkesmannen/fylkeslandbruksstyret omgjør vedtaket etter klage eller av eget tiltak, skal fylkesmannen dekke omkostningene etter § 36. Dette gjelder selv om omkostningsspørsmålet blir påklaget til Statens landbruksforvaltning. I henhold til forvaltningsloven § 36 tredje ledd annet punktum kan det imidlertid fastsettes at ansvaret for dekningen av saksomkostninger skal ligge hos det eller de organ som har vært ansvarlig for en mangel ved et vedtak eller saksforberedelsen.

Rettssaker og skjønn, ombudsmannssaker

Rettssaker og skjønn

Rettssaker

Landbruksdepartementet står som saksøkt når staten stevnes i de saker som gjelder bestemmelsene om overføring av myndighet. Dersom stevningen sendes et underordnet organ (kommunen, fylkesmannen, fylkeslandbruksstyret eller Statens landbruksforvaltning), må den straks sendes til Landbruksdepartementet. Dersom et underordnet organ mener staten må ta rettslige skritt for å få gjennomført et vedtak, må spørsmålet tas opp med Landbruksdepartementet som avgjør spørsmålet.

Når Landbruksdepartementet har mottatt stevningen eller bestemt at det skal tas rettslige skritt for å få gjennomført vedtaket, vil Statens landbruksforvaltning stå for den videre oppfølging av rettssaken. Landbruksdepartementet vil derfor oversende stevningen til Statens landbruksforvaltning med Landbruksdepartementets eventuelle kommentarer.

Landbruksdepartementet avgjør bruk av rettsmidler.

Skjønn

Statens landbruksforvaltning skal bistå fylkesmannen i skjønnssaker i den grad det er nødvendig.

Landbruksdepartementet avgjør bruk av rettsmidler.

Det tilligger juristen ved fylkesmannens landbruksavdeling å prosedere skjønn for staten. Dette gjelder ordinære førsteinstansskjønn. Spørsmålet om å begjære overskjønn må forelegges Landbruksdepartementet. Ellers forutsettes det at Statens landbruksforvaltning yter den nødvendige bistand under forberedelsen av skjønnssaken.

Ombudsmannssaker

Ombudsmannen kontakter i utgangspunktet hvem han vil. Normalt kontakter han imidlertid det organ som har avgjort klagesaken.

Prinsipielle spørsmål skal forelegges Landbruksdepartementet for avklaring med mindre det dreier seg om spørsmål av mindre betydning.

Forskrift om saksbehandling mv. i kommunen

Den nye forskriften om saksbehandling viderefører flere av de tidligere bestemmelsene. Kommunene plikter imidlertid ikke lenger å benytte de datasystemer for saksbehandling og innhenting og levering av statistikk som Landbruksdepartementet stiller til rådighet. Dette innebærer at kommunene nå vil stå fritt i forhold til valg av saksbehandlingssystem og plikter derfor ikke lenger å benytte À JOUR. Dataprogrammet KOSTRA vil imidlertid bli videreutviklet og tilbudt kommunene i forbindelse med rapportering.

Når det gjelder innhenting og levering av statistikk plikter kommunene å anvende det elektroniske dataformatet som Landbruksdepartementet fastsetter. Et elektronisk dataformat er en spesifikasjon av et sett av data som skal utveksles elektronisk. Eksempler på forskjellige dataformater er XML, kommaseparert tekst, EDI o.l.

At opplysningene skal avgis i et elektronisk dataformat innebærer i praksis at dataene blir oversendt som datafiler, f.eks. via e-post, ved bruk av CD, lastet opp fra en nettleser eller at fagsystem kommuniserer via Internett direkte med forvaltningens fagsystemet.

Tidligere forskriftsbestemmelse om at saker som gjelder landbrukseiendom skal legges om den i kommunen som har landbruksfaglig kompetanse, er nå opphevet. Dette innebærer at kommunen selv kan bestemme hvem som behandler saker som gjelder landbrukseiendom. Kravene til saksbehandling er imidlertid de samme, jf. forvaltningslovens regler.

Ikrafttredelse, overgangsbestemmelser

De nye bestemmelsene om overføring av myndighet og ny forskrift om saksbehandling mv. i kommunen trer i kraft 1. januar 2004.

Overgangsbestemmelsene fastsatt i bestemmelsene om overføring av myndighet § 13 innebærer at skjæringspunktet mellom når en sak skal behandles etter de nye reglene eller etter de gamle reglene er tidspunktet for når kommunen har avgitt uttalelse i saken. Dette innebærer f.eks. at dersom fylkeslandbruksstyret etter de gamle reglene har myndighet som førsteinstans, skal saken behandles etter de nye reglene dersom søknad er kommet inn til kommunen, men kommunen ennå ikke har avgitt uttalelse i saken. Dersom uttalelse er avgitt, skal imidlertid saken behandles av fylkeslandbruksstyret som førsteinstans etter de gamle reglene.

Etter fullmakt