FN-generalforsamlingens 1. komité har ansvaret for nedrustning og internasjonal sikkerhet. Årets sesjon er i stor grad preget av den feilslåtte tilsynskonferansen for Avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen (NPT) og at det ikke lykkes med å få til konkrete forpliktelser på nedrustning og ikke-spredning i FNs toppmøteerklæring.

Mange land uttrykte frustrasjon over den manglende fremdrift i det multilaterale nedrustningsarbeidet. Det var derfor vært interesse for tverregionale tiltak som sju-landsinitiativet for å få til konkrete fremskritt i det multilaterale nedrustningsarbeidet.

Komitéen har hvert år til behandling en rekke resolusjoner, hvor noen blir gjenstand for betydelig oppmerksomhet. Sentrale kjernefysiske nedrustnings og ikke-spredningsresolusjoner fikk i 2005 bred oppslutning. Den ene var fremsatt av Ny-agenda koalisjonen (Sverige, Irland, New Zealand, Mexico, Brasil, Sør-Afrika og Egypt) og den andre av Japan. Norge støttet disse to resolusjonene. Irans resolusjon om kjernefysisk nedrustning ble derimot vurdert med dyp skepsis av en rekke land, deriblant land tilhørende Den alliansefrie bevegelsen (NAM).Et annet område som preget årets sesjon av 1. komité var håndvåpen. Det var flere resolusjoner om dette spørsmålet, og i motsetning til tidligere år var det denne gang ikke mulig å få disse vedtatt ved konsensus.

I 2003 var Norge med på å dra i gang en debatt om reform av 1. komité. Bakgrunnen var at denne komitéen i økende grad spilte en marginal rolle i det internasjonale arbeidet for nedrustning og ikke-spredning. Norges hensikt var å få strømlinjeformet arbeidet i komitéen og bidra til reelle debatter blant medlemslandene. Årets sesjon har vist at dette engasjementet til en viss grad har båret frukter.

Ikke-spredningsavtalen av kjernevåpen (NPT)

NPT ble fremforhandlet i 1968 og trådte i kraft i 1970. Avtalens varighet var satt til 25 år. NPT baserer seg på tre grunnpillarer; kjernefysisk ikke-spredning, kjernefysisk nedrustning og retten til fredelig bruk. I 1995 ble NPT forlenget på ubestemt tid. Grunnlaget for dette vedtaket var at kjernevåpenstatene gikk med på forsterkede nedrustningsforpliktelser og at de utstedte garantier mot bruk av kjernevåpen overfor land som ikke besitter kjernevåpen. Man ble også enige i 1995 om å arbeide målrettet for å få etablert en kjernevåpenfri sone i Midt-Østen. På tilsynskonferansen i 2000 ble nedrustningsforpliktelsene ytterligere konkretisert.

I perioden frem mot tilsynskonferansen 2005 ble NPT utsatt for voksende press. Dette skyldtes Nord-Korea og påstandene om ikke lengre å være forpliktet av NPT, usikkerheten knyttet til Irans atomprogram, avdekkingen av ulovlige kjernefysiske nettverk og faren for at terrorister skaffer seg kjernevåpen, utstyr og teknologi. Det var videre en utbredt oppfatning av at kjernevåpenstatene ikke hadde levd opp til sine nedrustningsforpliktelser, som bl.a. kom til uttrykk gjennom USAs økte motstand mot Prøvestansavtalen (CTBT), manglende vilje hos kjernevåpenstater til å komme i gang med forhandlinger for å forby produksjon av spaltbart materiale (FMCT) og meldinger om at kjernevåpenstatene vurderte å fornye sine våpensystemer. I oppkjøringen til 2005-tilsynskonferansen var det således en betydelig avstand mellom vestlige kjernevåpenstater som la vekt på spredningsfaren og landene i den alliansefrie bevegelsen (NAM) som fokuserte på nedrustning. Midtøsten-spørsmålet utgjorde videre et viktig bakteppe. Denne motsetningen gjorde seg gjeldende på tilsynskonferansen og det var ikke mulig å nå frem til enighet om et sluttdokument.

Norge og likesinnede land har i hele den prosessen søkt å bygge bro over motsetningene og fremholdt at nedrusnting og ikke-spredning ikke måtte settes opp mot hverandre. Dette er et arbeid som videreføres etter tiltsynskonferansen. Fra norske side legges det stor vekt på å arbeide på tvers av regionene.

Kort tid etter tilsynskonferansen tok Norge et tverregionalt initiativ for å få til sterke og samlende formuleringer på kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning i erklæringen fra FN-toppmøtet. Sammen med Australia, Chile, Indonesia, Romania, Storbritannia og Sør-Afrika utarbeidet vi i en ministererklæring og konkrete innspill til toppmøteerklæringen. Det norske tverregionale initiativet samlet på kort tid støtte fra 80 land og det var enighet om å bruke vår tekst som basis for de videre forhandlingene om slutterklæringen. Dessverre hindret enkelte radikale NAM-land og USA enighet om nedrustningsavsnittet i toppmøteerklæringen.

Det norske tverregionale initiativet har imidlertid skapt en ny giv i anstrengelsene for å få fart på det multilaterale nedrustningsmaskineriet. Det er viktig at dette følges opp i årene som kommer. Vår initiativ var også en naturlig videreføring av det engasjementet Norge har lagt til grunn i skape bygge ned motsetninger i NPT-sammenheng og skape grunnlag for en ny konsensus.

Nedrustningskonferansen (CD)

Nedrustningskonferansen har de siste åtte årene vært handlingslammet. CD baserer seg på konsensusprinsippet.

Kina insisterte lenge på at et arbeidsprogrammet skal gi et likeverdig forhandlingsmandat på dagsordenspunktet om å hindre våpenkappløp i det ytre rom (PAROS) som forbud mot produksjon av spaltbart materiale (FMCT). USA vil på sin side ikke akseptere et forhandlingsmandat på PAROS eller en formulering som kan åpne opp for en slik utvikling. USA er videre skeptisk til at CD skal nedsette grupper på kjernefysisk nedrustning og negative sikkerhetsgarantier. Kina er i ferd med å myke opp sitt PAROS-krav, mens USA tilsynelatende ikke vil kommme med nye innrømmelser. I tillegg har USA endret sin FMCT-politikk og sagt at landet ikke ønsker seg en avtale med verifikasjonsmekanismer.

Norge har vært en pådriver for å få CD til å komme i gang med reelt arbeid. Vi har aktivt støttet tverregionale initiaitver for å på plass et samlende arbeidsprogram. I fjor var vi med å få gjennomslag for uformelle konsultasjoner på basis av CDs dagsorden. Under vårt presidentskap i juni i år, fikk vi i stand meningsfylte debatter i plenum på flere av CDs agendapunkter. CD kan likevel ikke fortsette i det uendelige å møtes uten at det føres reelle forhandlinger. Dewrfor har Norge og andre land luftet muligheten for å suspendere CD inntil det er enighet om arbeidsprogrammet. Dette vil kunne sette et press på land som blokkerer konsensus.

IAEA

Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) ble opprettet i 1957. Organisasjonen har i dag 137 medlemsstater. IAEA har sitt hovedkontor i Wien og har 2200 ansatte fra 83 land. Norge har vært medlem siden opprettelsen i 1957. Hovedmålsettingen for IAEA er å fremme fredelig bruk av atomenergi. IAEA er gjennom Ikke-spredningsavtalen (NPT) tillagt kontrollfunksjoner for å hindre at nukleært materiale brukes til militære formål (sikkerhetskontrollavtaler og tilleggsprotokoller). Gjennom dette arbeidet spiller IAEA en viktig rolle for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen. IAEA har ansvar for kontroll- og inspeksjon i Irak, Libya, Nord-Korea og Iran. Sikkerhetssituasjonen i Midtøsten, utviklingen i Irak og Nord-Korea og usikkerheten om Irans atomprogram har de seneste årene satt fokus på IAEAs viktige arbeid. Den politiske interessen for organisasjonens arbeid har økt.

IAEA spiller en viktig rolle internasjonalt i å fremme sikkerhet ved atomanlegg, håndtering og lagring av atomavfall og brukt brensel. Dette skjer gjennom bindende konvensjoner og sikkerhetsstandarder, samt gjennom bistand og assistanse. IAEAs arbeid på dette feltet gir et viktig grunnlag for Norges innsats på atomsikkerhetsområdet i Nordvest-Russland. Som en konsekvens av terroranslagene 11. september 2001 har IAEAs generaldirektør fremmet en plan for styrking av beredskapen mot atomterrorisme. Planen innebærer bl.a. tiltak for bedre fysisk sikring av nukleært materiale og nukleære installasjoner, tiltak mot illegal handel av radioaktivt materiale, koordinering av informasjon om nukleær sikkerhet, og respons og assistanse ved nukleære terrorhandlinger og trusler. IAEA spiller også en sentral rolle i det internasjonale beredskapsarbeidet med varsling og assistanse ved atomulykker.

I september 2005 ble Norge medlem i IAEAs styre for en periode på to år. Det er 35 medlemsland i styret. Disse er: Algerie, Argentina, Australia, Brazil, Hviterussland, Belgia, Canada, Kina, Colombia, Cuba, Ecuador, Egypt, Frankrike, Tyskland, Ghana, Hellas, India, Indonesia, Japan, Sør-Korea, Libya, Norge, Portugal, Russland, Singapore, Slovakia, Slovenia, Sør Afrika, Sri Lanka, Sverige, Syria, Storbritannia, USA, Venezuela, og Yemen. Norge var sist medlem i IAEAs styre i1998 – 2000. Ekspedisjonssjef i Sikkerhetspolitisk avdeling, Kåre R. Aas, er Norges representant.

Prøvestansavtalen (CTBT)

Det er ingen utsikter for at CTBT vil kunne tre i kraft i overskuelig fremtid. USA har i de siste årene faktisk skjerpet sin negative holdning når det gjelder å binde seg folkerettslig til prøvestans og herunder inspeksjoner. USA støtter derimot aktivt opp om CTBTs overvåkningssytem. Amerikanerne stemmer i mot enhver resolusjon i 1. komité som omtaler CTBT. USAs holdning til CTBT vil gjøre det vanskelig å nå frem til konsensus på kommende NPT-tilsynskonferanse. Det er også urovekkende at Bush-administrasjonen ønsker forskning på nye og mindre kjernevåpen. Her har faktisk den amerikanske kongressen gått i mot å avsette midler til slik forskning. USA har ikke utviklet nye kjernevåpen siden slutten av den kalde krigen. En utvikling i retning av innføring av nye mindre kjernevåpen i amerikanske arsenaler vil kunne bidra til å redusere den kjernefysiske terskel og sette det internasjonale ikke-spredningsarbeidet og prøvestansavtalen under ytterligere press. Det er lite trolig at Art. XIV-konferansen i september 2005 vil gi fremgang i arbeidet med å oppnå universalisering av CTBT. Norge har støttet opp om en rekke CTBT-markeringer det siste året.

Kjemivåpenkonvensjonen

Norge innehar det nordiske setet i Eksekutivrådet i perioden 2004-2006. Arbeidet innenfor Kjemivåpenkonvensjonen preges av at tidsfristen (2007) for ødeleggelse av alle kjemiske våpen nærmer seg. De to største possessorstatene Russland og USA er under press for å overholde sine forpliktelser da begge land har fått utsettelse på foreløpige tidsfrister. Norge har bidratt med til sammen NOK 2,4 mill. til å bygge destruksjonsanlegg i Russland for ødeleggelsese av kjemiske våpen. Samtidig foregår det et omfattende arbeid for å bidra til gjennomføring av nasjonale forpliktelser under konvensjonen, som har vært en stor svakhet, spesielt i mange utviklingsland. Et oppmuntrende utviklingstrekk er at hele 175 land nå har sluttet seg til konvensjonen og det foregår et målrettet arbeid for å oppnå tiltredelse av de gjensværende land, som hovedsakelig befinner seg i Midtøsten og Afrika.

Initiativet for spredningssikkerhet (PSI)

Norge deltar aktivt i ”Initiativet for spredningssikkerhet” som er et internasjonalt samarbeid med sikte på å hindre transport av masseødeleggelsesvåpen i spredningsøyemed. Mer enn 70 land har hittil sluttet seg til PSIs prinsipper for avskjæring av slik transport. Norge var høsten 2005 vertskap for en større Table Top øvelse med deltakelse av 18 land, hvor avskjæring av transport av masseødeleggelsesvåpen ved hjelp av flyfrakt stod i fokus. Nasjonalt er arbeidet forankret i en interdepartemental kontaktgruppe under ledelse av Utenriksdepartementet som møtes på jevnlig basis.

Biologiske våpen

BTWCs 5. tilsynskonferanse i november 2002 la opp til en prosess mot 2006 hvor man i BTWC-sammenheng skulle fokusere på nasjonale sikringstiltak som straffelovgivning, overvåkningsmekanismer som skal ta for seg eventuelle mistenkelige, ikke naturlige utbrudd av epidemiske sykdommer, styrking av internasjonal respons på biokrisesituasjoner, og mulig styrking av relevante nasjonale og internasjonale institusjoner. Det skal holdes årlige statspartsmøter, som vil bli forberedt av mellomstatlige ekspertmøter. Neste tilsynskonferanse holdes i 2006.

Det ble holdt et relativt vellykket ekspertmøte i august 2003 om nasjonale tiltak for oppfyllelse av BWTC samt biosikkerhet. Det lyktes i liten grad å oppnå fremgang under statspartsmøtet 10.-14. november 2003. USA samt enkelte toneangivende NAM-land (Brasil, Cuba, India, Pakistan og Iran) klarte å forhindre enighet om nøkkelelementer i nasjonal lovgivning som alle stater bør ha på plass.

Tema for 2004 var styrking av internasjonale mekanismer for respons ved mistenkelig utbrudd sykdommer og etterforskning, overvåkning og informasjonsutveksling. Et ekspertmøte ble holdt i juli 2004, hvor bl.a. Norge presenterte et diskusjonspapir. Ekspertmøtet maktet imidlertid ikke å bli enige om konkrete anbefalinger til statspartsmøtet som finner sted i desember då.. Statspartsmøte fikk vedtatt en svært moderat tekst med særlig vekt på nasjonale tiltak og beskrivelse av hva som gjøres på internasjonalt nivå, dog uten å komme med konkrete anbefalinger.

Tema for 2005 er utvikling av atferdskodeks for forskningsinstitusjoner og næringsliv. På det forberedende ekspertmøtet i juni ga Veritas en redegjørelse om sitt ”biorisk Management System”, som er beregnet for næringslivet. Statspartsmøte i desember skal forhandle en mulig atferdskodeks. Det blir ikke lett.

ICRC lanserte i 2003 en appell om de humanitære farene omkring bruken av biovåpen. Bakgrunnen for appellen var å sette biovåpenproblematikken i en bredere humanitær sammenheng. Appellen dannet basis for en politisk erklæring som ble fremforhandlet på Røde Kors konferansen i desember 2003. Norge inntok en positiv holdning til dette, men USA, UK og Frankrike var negative. Arbeidet med en politisk erklæring er foreløpig lagt på is.

Sentrale prosesser som ikke er globale men som virker inn på de multilaterale instrumenter

Hague Code of Conduct (HCOC) mot spredning av ballistiske missiler ble formelt lansert i Haag i november 2002. Så langt har 120 land sluttet seg til den nye adferdskoden. Midtøsten og Asia er imidlertid underrepresentert. Det er land fra denne regionen som er mest skeptiske til HCOC. Disse foretrekker et folkerettslig bindende instrument som er fremforhandlet i FN. Dette synet kommer klart til uttrykk i Irans tradisjonelle resolusjon i FNs generalforsamling om raketter som de fleste vestlige land avstår på (inkludert Norge). USA har de to siste årene stemt mot resolusjonen. FNs generalforsamling (1. komitè) vedtok høsten 2004 en resolusjon om betydningen av HCOC. Egypt og Iran stemte mot resolusjonen.

NAM-landene er gjennomgående negative til prosesser som omfatter et begrenset antall land, i hovedsak vestlige. Dette kommer til uttrykk gjennom deres skepsis til Wassenar-samarbeidet, Australia-gruppen, Nuclear Suppliers Group (NSG) o.l. De hevder at disse regimene er diskriminerende overfor NAM-landene. Dette kommer til uttrykk gjennom en indisk resolusjon i 1. komité som vestlige land (inkludert Norge) stemmer i mot. Norge overtok lederskapet i NSG i 2005 og et viktig satsningsområde er å nå ut til land som ikke er med i denne gruppen..

Proliferation Security Initiative (PSI) er et aktivitetsbasert samarbeid mellom et begrenset antall land for å avskjære/gripe inn overfor ulovlig handel med masseødeleggelsesvåpen i spredningsøyemed. Opprinnelig har samarbeidet vært kun mellom vestlige land, men i 2004 kom også Russland med i PSI. Et stort antall land støtter nå PSI-retningslinjer og det er enighet om at PSIs kjernegruppe har utspilt sin rolle. Fokuset vil nå være regionale aktiviteter.

Norge støtter PSI og vi kom med i Kjernegruppen i mars 2004. Norge holdt et ekspertmøte 5.-6. august 2004 og det vil bli holdt en større PSI-øvelse i Norge i høst, hvor fokuset vil være på politisk beslutningstaking i forbindelse med PSI-operasjoner.

USA viser til Moskva-avtalen (SORT) som eksempel på amerikansk vilje til kjernefysisk nedrustning . Moskva-avtalen er særlig av NAC og NAM land blitt kritisert for ikke å være en reell nedrustningsavtale (jfr. manglende irreversibilitet og verifikasjonsmekanismer) og at den heller ikke kan erstatte ABM og START. USA og Russland måtte arbeide hardt i 1. komité i 2004 for å få vedtatt med konsensus resolusjonen som hilser SORT velkommen. Norge har alltid omtalt SORT i positive vendinger, men også fremholdt at denne avtalen bør ledsages av nye og ugjenkallige kutt.