6 Økonomisk utvikling – fra næringsutvikling til næringsfremme

Det er allment akseptert at mangel på økonomisk vekst og utvikling kan bidra til konflikt. Unge menn uten arbeid og fremtidsutsikter er et særlig risikoelement. De har lite å tape, samtidig som de ikke føler lojalitet overfor det systemet som har marginalisert dem. Opplevelsen av fattigdom og maktesløshet kan skape oppslutning om bevegelser som retter angrep mot institusjoner, personer og grupper de mener har ansvar for ulikheter og urettferdighet. Regjeringen mener det derfor er viktig å bidra til økonomisk utvikling i regionen.

Norge har gitt verdifulle bidrag til næringsutvikling, innovasjon og sysselsetting, med fokus på særlig sårbare områder og grupper.

6.1 Den økonomiske utviklingen på Vest-Balkan

Regionen opplevde en forholdsvis sterk økonomisk vekst frem til den globale finanskrisen, om enn fra et lavt nivå i europeisk sammenheng. Kapitaltilførsler fra utlandet var en vesentlig faktor i denne veksten. Det skjedde delvis gjennom store utenlandske investeringer i flere av landene, men omfattende låneopptak i utlandet var også en drivkraft. Regionen har dessuten vært avhengig av direkte pengeoverføringer, blant annet gjennom EU-midler og rene bistandsmidler. Overføringer fra tildels store diasporamiljøer har vært en annen viktig kapitalkilde. Privatisering av tidligere offentlig eide virksomheter har også bidratt til store kapitaltilførsler.

Finanskrisen og den påfølgende realøkonomiske krisen rammet, og rammer tildels fremdeles, enkelte av landene i Sørøst-Europa hardt. Man ser imidlertid store forskjeller landene imellom. EU-medlemmene og de av de øvrige landene som var tettest integrert i verdensøkonomien, som Kroatia, ble hardest rammet. I kjølvannet av krisen har man imidlertid jevnt over sett en kraftig reduksjon i utenlandske investeringer, kutt i bistandsbudsjettene og nedgang i overføringene fra diasporamiljøer. Forutsetningene for en vekstmodell i stor grad basert på overføringer fra utlandet er således betydelig svekket.

I tillegg sliter regionen med flere store felles utfordringer. Høy arbeidsledighet og lav sysselsettingsgrad er et gjennomgående problem. Flere av landene har også en svak industrisektor. Det tidligere Jugoslavia hadde en sterk industrisektor, men konfliktene førte til at man i dag sitter med et delvis ødelagt og utdatert produksjonsapparat. Det er kun delvis kompensert med en sterkere utviklet tjenestesektor, som turistindustrien i Kroatia. Korrupsjon er også et vedvarende problem.

Prognosene for utenlandsinvesteringer er relativt dystre. Manglende kapital hos potensielle investorer er en del av bildet, dårlig og uforutsigbart investeringsklima i flere av landene likeså. Investeringspotensialet knyttet til privatiseringsprosesser er i stor grad uttømt. Dette vil derfor ikke i samme grad kunne bidra til vekst fremover og nødvendiggjør krevende endringer av de enkelte lands økonomiske politikk, først og fremst for å tilrettelegge for fremtidige utenlandske investeringer. Mangelen på sosial kapital og den gjennomgående lave tilliten befolkningen har til offentlige myndigheter bidrar til ytterligere utfordringer i krevende omstillingsprosesser.

Et bedret investeringsklima er avgjørende for den økonomiske utviklingen i regionen. Stadig sterkere tilpasning til det indre marked i EU vil bidra til dette, og vil gi muligheter for økte investeringer mellom landene i regionen og økte utenlandsinvesteringer mer generelt. Både Slovenia og Kroatia er betydelige investorer i regionen. Serbia er et viktig marked for de to landene både for handel og investeringer. Mulighetene for serbiske investeringer i Kroatia er en del av dialogen mellom de to landene. Serbiske investeringer har forøvrig økt både i Bosnia-Hercegovina og i Montenegro.

Slovensk økonomi er sterkt integrert i markedet på Vest-Balkan. 70 prosent av de slovenske utenlandsinvesteringene går til Vest-Balkan. Hellas er også en viktig investor og en viktig handelspartner. Det er foreløpig uklart i hvor stor grad gresk innflytelse på regionens økonomi blir svekket gjennom finanskrisen. Tyrkia øker både handel og investeringer, men fra et relativt lavt utgangspunkt. Det antas at Tyrkias rolle vil bli stadig viktigere.

Hellas ble hardt rammet av finanskrisen. Den enorme akkumulerte statsgjelden, som nødvendiggjorde større kutt i offentlige utgifter, har vært politisk meget utfordrende å håndtere. De politiske og sosiale kostnadene har vært betydelige. Hellas’ gjeldssituasjon er betydelig verre enn for landene på Vest-Balkan, og de fleste landene har en håndterbar gjeldssituasjon. Utfordringen ligger i at økende gjeld kombineres med demografiske (aldrende befolkning) utfordringer og utvikling mot svakere konkurranseevne, noe som skaper problemer med å håndtere gjelden på lang sikt.

Det er imidlertid ikke utelukket at også land på Vest-Balkan kan oppleve store likviditetsutfordringer. Politisk sårbare land vil kunne ha problemer med å håndtere en slik situasjon. Et land som Bosnia-Hercegovina, med sterkt begrensede pengepolitiske virkemidler, ingen direkte skatter på statsnivå, en kostbar statsstruktur og lav reformvilje vil stå svakt dersom man skulle komme i en situasjon som ligner den i Hellas. Og en alvorlig økonomisk krise vil raskt kunne gå over i politisk krise og svekket legitimitet for staten. I Makedonia er det også potensial for et uheldig samspill mellom svak økonomisk utvikling og skjør politisk balanse.

Økonomiske kriser har også tidligere ført til alvorlige politiske kriser. En tung økonomisk nedtur, med høy statsgjeld og manglende evne til å betjene gjelden, preget Jugoslavia på 1980-tallet. Nedturen var kombinert med store interne økonomiske forskjeller, som gjorde at blant andre Slovenia og Kroatia opplevde at de i realiteten finansierte de økonomisk sett mer tilbakeliggende deler av landet. Dette var politisk eksplosivt, og ledet frem til oppløsningen av Jugoslavia og banet vei for de som så seg tjent med væpnet konflikt. Albania er et annet eksempel. I 1997 henfalt landet i anarki, foranlediget av sammenbrudd i en rekke pyramidespill der mange hadde investert sparepengene sine. Regjeringen mistet kontroll over store deler av landet, og væpnede kriminelle fikk fritt spillerom.

Kosovo har særskilte utfordringer sammenlignet med de øvrige landene i regionen. Landet har en særlig mangel på administrativ kapasitet, lite forutsigbare rammevilkår for internasjonale investeringer, lav konkurranseevne og en stor svart økonomi. Landet er i liten grad integrert i verdensøkonomien. Kosovos økonomiske utfordringer kan dermed være mer langsiktige enn hos de øvrige landene i regionen. Kosovo har en positiv befolkningsutvikling, noe som skiller landet fra den øvrige regionen. Dette er en utfordring dersom den høye arbeidsledigheten vedvarer og grunnleggende reformer uteblir.

6.1.1 Regional økonomisk integrasjon i Sørøst-Europa

Landene i regionen har en klar felles interesse av økt økonomisk samarbeid. De har kulturell nærhet og små geografiske avstander, mangler ressurser til å løse større infrastrukturbehov alene, og de har en felles utenrikspolitisk ambisjon om medlemskap i EU og deltakelse i det indre marked. Manglende tillit til kontroll- og forvaltningssystemene, fortsatt en viss mistro mellom enkelte av statene og noen steder mistro mellom befolkningsgrupper internt i statene er utfordringer som gjør at landene ennå ikke har klart å ta ut potensialet som ligger i regionalt samarbeid.

Land som Albania, Romania og Bulgaria manglet i utgangspunktet både infrastruktur og tradisjon for økonomisk integrasjon med sine naboer. I det tidligere Jugoslavia har krig og konflikt brutt gamle handels- og samarbeidsrelasjoner og ødelagt infrastruktur. Landene er forholdsvis små, og flere av statene er uten eller har begrenset forbindelse til havet (Makedonia, Kosovo og Bosnia-Hercegovina), noe som gir helt egne utviklingsutfordringer. Utbyggingen av de nye transportkorridorene i Europa kan delvis kompensere for denne ulempen.

Handel og investeringer mellom landene i regionen har økt i verdi og volum de siste ti årene. Nedbygging av handelshindre har vært én viktig faktor. EU er den viktigste drivkraften og organisasjonen alle landene retter seg mot. Frihandelsorganisasjonen CEFTA (se 2.3) har bidratt til å styrke det økonomiske samkvemmet i området. Det regionale markedet er imidlertid ikke av stor betydning i volum. For de fleste av landene er det EU som er den klart viktigste handelspartneren. Det er først og fremst Kroatia og Serbia som henter ut et handelsoverskudd av samhandelen i CEFTA.

Handel og investeringer mellom Bulgaria og Romania på den ene siden og Vest-Balkan på den andre er fortsatt beskjedne. Som eksempel er Serbia den viktigste handelspartneren for Romania på Vest-Balkan, men Serbia var bare det sekstende største eksportmarkedet for Romania. Det antas at det økonomiske samkvemmet vil øke blant annet som følge av energisamarbeid og ny infrastruktur. Det økonomiske tilbakeslaget i de fleste av landene har imidlertid forsinket veksten i investeringer også her.

6.1.2 Energi og klima

Det sterkeste rammeverket for samarbeidet innen energisektoren ligger i Energifellesskapet (Energy Community of South East Europe). Energifellesskapet er et instrument for å inkludere de landene i Sørøst-Europa som ikke er medlemmer av EU i det indre energimarked. Gjennom tilslutningen til Energy Community har landene i regionen forpliktet seg til å gjennomføre de samme reglene som gjelder i det indre energimarkedet i EU. Fremdriften i denne tilpasningen varierer sterkt fra land til land.

Mange av landene får en vesentlig del av sine gassforsyninger fra Russland, noe som medfører store handelsunderskudd med Russland. Sørøst-Europa har en viktig strategisk plassering mellom viktige olje- og gassproduserende land (Russland, Kaukasus og Sentral-Asia) og sentrale markeder i Europa. Flere av de planlagte gassrøralternativene fra Det kaspiske hav og Russland vil gå gjennom land i regionen. Statoil er medeier i ett av initiativene, Transadriatic Pipeline (TAP), som vil frakte gass gjennom Hellas og Albania til Italia.

For utvikling av et bærekraftig næringsliv er det viktig at landene kan imøtekomme EUs lovgivning, regelverk og retningslinjer for miljø-, klima- og energispørsmål. Alt foregår innenfor rammen av Kyoto-protokollen og United Nations Framework Convention on Climate Change. Det er etablert flere samarbeidsorganer som utfyller rollen til Energifellesskapet. Blant disse er South East European Climate Change Framework Action Plan, som ble etablert i 2008 med støtte fra Norge. The Belgrade Climate Change Initiative ble etablert i 2007 i samarbeid med blant andre FN.

Forvaltning av vannressurser vil være sentralt. Vannkraft er en viktig energikilde i dag og det er et potensial for økt produksjon gjennom opprustning og utbygging. Det er betydelige kullforekomster i regionen og elektrisitetsforsyningen bygger i stor grad på kullfyrte kraftverk. Det er et mål å øke andelen av fornybare energikilder og redusere utslippene fra kullkraftverkene.

6.2 Norges bidrag til økonomisk utvikling i landene på Vest-Balkan

Norge fokuserte relativt tidlig på innsats for næringsutvikling i sin bistand til fred og forsoningsarbeid på Vest-Balkan. Utvikling av lokal næringsvirksomhet har vist seg å være et viktig bidrag til økonomisk og sosial utvikling ikke bare gjennom å skape nye arbeidsplasser, men også gjennom å fremme samarbeid og praktisk samvirke mellom ulike grupper og samfunn som tidligere lå i konflikt med hverandre. Et helt sentralt virkemiddel for å støtte lokal utvikling av små og mellomstore bedrifter er etablering av inkubatorer og innovasjonssentre. De siste årene har Norge etablert slike i mange av landene (Kroatia, Bosnia-Hercegovina, Serbia og Makedonia). Entreprenørskap, innovasjon, kunnskap og kapital utgjør fundamentet i denne satsingen. En rekke kommersielt vellykkede bedrifter er startet opp. Sektorer man særlig har fokusert på er IKT, ren energi/energieffektivisering, maritim næring og næringsmidler.

Norge har de senere årene etablert bilaterale strategiske støttefond hos de internasjonale finansieringsinstitusjonene European Bank for Reconstruction and Development (EBRD) og Verdensbanken/International Finance Corporation (IFC). Videre er Norge en aktiv deltaker og bidragsyter i multilaterale investeringsfond innenfor infrastruktur, miljø- og energisektoren, blant annet i den nye, omfattende investeringsfasiliteten på Vest-Balkan Western Balkan Investment Framework (WBIF). Formålet med dette instrumentet er å utløse betydelige investeringer innen infrastruktur, samt å sikre et mer forutsigbart investeringsklima på Vest-Balkan gjennom kompetanse- og kapasitetsbygging hos lokale myndigheter og gjennom nødvendig regelverksutvikling. En effektiv samordning av flere aktørers bidrag til regionen vil sikre at store og kvalitativt gode prosjekter kan bli gjennomført.

Deltakelse i fondene vil prioriteres fra norsk side. Norges energikompetanse og sterke prioritering av miljø- og klimaspørsmål, og regionens behov for ren energi og energirelatert kompetanse og tjenester, tilsier at sektoren bør bli prioritert. Norske energiselskap er i ferd med å bli sentrale aktører i regionen, noe som kan gi synergier i dette arbeidet.

Regjeringen vil fremover prioritere arbeidet med å bidra til økonomisk utvikling og sysselsetting gjennom tettere samordning og styrking av innsatsen for næringsutvikling, høyere utdanning, forskning og utvikling. Dette gjøres gjennom å samle innsatsen for forskning, høyere utdanning og innovasjon innenfor Programme in Higher Education, Research and Development in the Western Balkans 2010 – 2014 (HERD), og gjennom å bygge videre på nettverket av næringsinkubatorer og støttefond.

6.3 Fremme av norske økonomiske interesser

Regjeringen konstaterer at samarbeidet med landene på Vest-Balkan i økende grad normaliseres og blir likere relasjonene til EU-landene i regionen, og vil bidra til å forsterke denne utviklingen. Etter hvert som landene legger konfliktene bak seg og den økonomiske veksten tar seg opp, er det viktig at de bilaterale relasjonene mellom Norge og landene på Vest-Balkan i økende grad dreier seg om andre tema enn bistand og forsoningstiltak. Det er ikke minst viktig for landene selv å bryte med en etter hvert foreldet forestilling om landene som utstabile og bistandsavhengige. Med økende skatteinntekter vil statene kunne møte stadig flere av egne utviklingsbehov, og den internasjonale støtten til kapasitetsbygging i landene vil forhåpentligvis gi langsiktig effekt.

Mye av den innsatsen Norge har gjort for næringsutvikling i regionen med fokus på innovasjon og utvikling av små og mellomstore bedrifter, kan skape grunnlag for bilateralt næringslivssamarbeid. Gjennom HERD-programmet skal det skapes forbindelser mellom norske og lokale innovative miljøer som senere kan utvikles til teknologiutvikling og produksjon. Norskstøttete inkubatorer for IKT og maritim sektor kan bidra til å skape kontakter mellom norske og lokale bedrifter.

Norge er ikke en sentral kommersiell aktør på Vest-Balkan, og norsk næringsliv har så langt vist en begrenset interesse for disse markedene. Dette er spesielt tydelig hvis man ser på det økonomiske samkvemmet mellom Norge og landene på Vest-Balkan. Varehandelen er liten, men noe større mellom Norge og henholdsvis Hellas og Romania.

Enkelte norske bedrifter har de siste årene gjennomført betydelige investeringer i regionen. Norske aktører er således blant de aller største utenlandsinvestorene i Serbia, Montenegro og Albania. Den største aktøren så langt er Telenor med sine investeringer i Serbia og i Montenegro. Statkraft foretar store investeringer i Albania.

Norske energiselskaper vil etter hvert kunne få en sentral rolle i regionen, noe som vil kunne gjøre at Norge fremstår som en strategisk aktør på energiområdet. Det foreligger planer om flere kommersielt begrunnede norske investeringer i noen av landene, særlig innen energisektoren. Statoil kan bli en viktig aktør gjennom deltakelse i gassrørledningsnett i regionen.

Vest-Balkan kan bli et interessant marked både for økt handel og investeringer. Dette tilsier at man fra norsk side legger forholdene til rette slik at norsk næringsliv på best mulig måte kan utnytte de nye markedsmulighetene i regionen. I denne forbindelse kan det være naturlig at norske myndigheter vurderer nødvendige virkemidler for å bistå norsk næringsliv med internasjonale vekstambisjoner.

6.4 Frihandelsavtaler med EFTA og WTO-medlemskap

Utarbeidelse av frihandelsavtaler mellom EFTA og landene på Vest-Balkan er ett virkemiddel for å bidra til økt handel. For Kroatia og Makedonia trådte slike avtaler i kraft i 2002. Regjeringen besluttet i 2007 å arbeide for at EFTA skulle innlede forhandlinger om frihandelsavtaler med Albania, Bosnia-Hercegovina, Montenegro og Serbia. Dette arbeidet har så langt gitt gode resultater. Norge sammen med de øvrige EFTA-statene Island, Liechtenstein og Sveits undertegnet frihandelsavtaler med Albania og Serbia i 2009. Det forventes at disse avtalene vil tre i kraft i løpet av 2011. Våren 2011 innleder EFTA forhandlinger om tilsvarende avtaler med Bosnia-Hercegovina og Montenegro.

Handelsavtalene som Norge etablerer med landene på Balkan er en sentral og integrert del av norsk Vest-Balkanpolitikk. EFTA-landene yter blant annet teknisk assistanse under disse avtalene.

Norge har vært en aktiv støttespiller for tiltredelseprosessene til WTO for Montenegro, Serbia og Bosnia-Hercegovina. Montenegro og Serbia søkte WTO-medlemskap i 2004 mens Bosnia-Hercegovina søkte medlemskap i 1999. Forhandlingene er langt fremskredne for alle tre land, og relativt snarlig WTO-tiltredelse er ventet. Albania, Kroatia og Makedonia er allerede medlemmer av WTO. Kosovo ønsker å søke om observatørstatus og etter hvert medlemskap i WTO, og søker støtte fra land som har anerkjent staten.