5 Oppgjør med tidligere tiders politikk

Dagens politikk overfor nasjonale minoriteter søker å bygge opp kultur og språk som tidligere politikk har bidratt til å bryte ned. Myndighetene har også lagt vekt på å unnskylde den urett som er begått, og å kompensere virkningen av politikken ved blant annet å opprette museer og minnesteder som kan bidra til å formidle informasjon om det som har skjedd og synliggjøre at de nasjonale minoritetene er en integrert og naturlig del av Norges felles og mangfoldige historie og kulturarv. Se omtale i kapittel 4.1.3.

Å ta et oppgjør med tidligere politikk er en kontinuerlig oppgave som hele politikken overfor de nasjonale minoritetene er tuftet på. Regjeringen erkjenner at det har tatt lang tid å få på plass en ny politikk overfor disse gruppene, og at myndighetene fremdeles har en vei å gå for å skape tillit mellom myndighetene og de nasjonale minoritetene. Regjeringen stiller seg bak de unnskyldningene som er gitt nasjonale minoriteter for den urett som har blitt begått mot dem.

5.1 Erstatnings- og rettferdsvederlagsordninger

Rettferdsvederlagsordningen er Stortingets egen kompensasjonsordning for de som har kommet særlig uheldig ut i møte med det offentlige. Enkeltpersoner som har kommet særlig dårlig ut etter skade eller annen ulempe som ikke dekkes av alminnelige erstatningsordninger, kan søke denne ordningen. Statens sivilrettsforvaltning er tillagt oppgaven som sekretariat for utvalgene som behandler søknadene som faller inn under rettferdsvederlagsordningene. Eksempler kan være feil gjort av barnevernet eller mangelfull skolegang. Gjennom statlige rettferdsvederlag viser myndighetene at de tar ansvar for at enkeltmennesker har vært utsatt for kritikkverdig behandling. Ordningen er ikke ment å dekke hele det økonomiske tapet man har hatt. Stortinget kan gi inntil 250 000 kroner i erstatning per søker. I tillegg er det opprettet egne særskilte ordninger som berører noen av de nasjonale minoritetene, som er beskrevet under.

5.1.1 Individuell og kollektiv oppreisning til jøder etter holocaust

I 1999 bevilget Stortinget 450 millioner kroner til et oppgjør som hadde som mål å rette opp tapene de norske jødene led under andre verdenskrig. Stortinget understreket at uretten mot det jødiske folk under krigen aldri kan gjøres opp for, men var enige om at det måtte tas et historisk og moralsk oppgjør med den økonomiske likvidasjonen, og at dette oppgjøret måtte få et økonomisk uttrykk. Summen ble delt mellom et individuelt og et kollektivt oppgjør. Stortinget vedtok at en såkalt erkjentlighetssum på 200 000 kroner skulle utbetales i individuelle erstatninger. 970 søkere fikk utbetalt individuell erstatning.

250 millioner kroner ble avsatt til kollektiv oppreisning. Den kollektive oppreisningen til de norske jødene ble besluttet delt i tre. 150 millioner kroner ble utbetalt til de to registrerte mosaiske trossamfunnene i Norge. Pengene skulle brukes til å sikre jødisk kultur og framtid i Norge. Trossamfunnene har stått fritt til å disponere midlene, som blant annet har gått til å oppruste synagogen, modernisere samfunnshus, bygge en konsert- og møtesal og utvide barnehagen. 60 millioner kroner ble overført til et internasjonalt fond for å minnes og utvikle den tradisjonen og kulturen som nazistene ønsket å utrydde. Disse midlene skulle brukes utenfor Norges grenser. 40 millioner kroner ble også brukt som grunnkapital til å opprette senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter.

På Holocaustdagen 27. januar 2012 beklaget statsminister Jens Stoltenberg behandlingen norske jøder fikk under andre verdenskrig. I unnskyldningen la statsministeren vekt på nordmenns deltakelse i arrestasjonen og deportasjonen av jøder fra Norge.

5.1.2 Individuell og kollektiv oppreisning til romanifolk/tatere

5.1.2.1 Individuelle erstatninger til romanifolk/tatere

I 2004 ble det laget en særskilt ordning for søkere med romani-/taterbakgrunn, under Stortingets rettferdsvederlagsordning. Romanifolk/tatere kan få erstatning for mobbing på grunn av sitt opphav, tvangssterilisering og opphold på Svanviken arbeidskoloni. Romanifolket/taterne kan på bakgrunn av en egenerklæring få inntil 20 000 kroner i erstatning for mobbing på grunn av opphavet sitt. Dersom det kan dokumenteres at mobbingen har medført alvorlig skade, kan det gis et høyere rettferdsvederlag.

I 2005 ble det også laget en særskilt ordning for tidligere barnehjemsbarn under rettferdsvederlagsordningen som også romanifolk/tatere kan søke på. Mange kommuner har i tillegg hatt egne oppreisingsordninger for tidligere barnevernsbarn.

Erstatningsordninger for romanifolket/taterne er nærmere beskrevet i kapittel 6.4.8.1.

5.1.2.2 Kollektiv oppreisning til romanifolket/taterne

Regjeringen Bondevik I beklaget i 1998 fortidens overgrep mot romanifolket/taterne, og sa at noe lignende aldri må skje igjen. Beklagelsen ble gjentatt av regjeringen Stoltenberg I i St.meld. nr. 15 (2000–2001) Nasjonale minoritetar i Noreg – Om statleg politikk overfor jødar, kvener, rom, romanifolket og skogfinnar.

I forbindelse med beklagelsen lovet regjeringen Bondevik I å opprette et senter for dokumentasjon og formidling av romanifolkets/taternes kultur og historie på Glomdalsmuseet i Elverum. Senteret ble gitt som en form for kompensasjon for den tidligere politikken overfor gruppen. Utstillingen Latjo Drom åpnet på Glomdalsmuseet i 2006. Tanken var at senteret skulle fungere som et møtested i forbindelse med kulturelle aktiviteter, som foredrag, konserter, kurs eller demonstrasjon av håndverkstradisjoner.

Romanifolket/taterne anså ikke etableringen av utstillingen på Glomdalsmuseet som en fullgod kollektiv kompensasjon for den uretten de hadde blitt utsatt for. I St.meld. nr. 44 (2003–2004) Erstatningsordning for krigsbarn og erstatningsordninger for romanifolk/tatere og eldre utdanningsskadelidende samer og kvener, foreslo regjeringen å opprette et romanifolkets fond på 75 millioner kroner. Avkastningen av fondet skulle brukes til tiltak og aktiviteter som fremmer bevaring og utvikling av romanifolket/taternes kultur, språk og historie. Regjeringen anså det som viktig at romanifolket/taterne fikk innflytelse på bruken av fondet, og det ble lagt opp til at fondet skulle administreres av en stiftelse hvor blant annet romanifolket/taternes organisasjoner var representert. Stortinget sluttet seg i Innst. S. nr. 250 (2003–2004) til regjeringens forslag. Kommunal- og regionaldepartementet utarbeidet vedtekter for stiftelsen i samarbeid med representanter fra romanifolket/taternes organisasjoner. I 2007 ble opprettelsesdokumentet undertegnet, og Stiftelsen Romanifolkets/taternes kulturfond ble etablert i 2008. Styret i stiftelsen har bestått av representanter for romanifolket/taternes organisasjoner, i tillegg til en representant utpekt av staten. De første årene stiftelsen var i drift valgte departementet å utpeke en advokat med god kompetanse på organisasjonsdrift som representant til styret. Dette for å sørge for at styret fikk god opplæring i styrearbeid og for å sikre god oppfølging.

I 2014 gjorde regjeringen endringer i flere statlige fond. I stedet for at stiftelsen fikk utbetalt avkastning av midler som var satt av i et fond, ble det utbetalt faste, og høyere, bevilgninger over statsbudsjettet. Mens stiftelsen gjennom fondsmodellen til og med 2013 hadde fått utbetalt cirka 3,5 millioner kroner årlig, ble utbetalingen i 2014 økt til 5 millioner kroner årlig. Samlet bevilgning over tilskuddsposten til romanifolket/taterne fra 2004 til 2020 er 68 millioner kroner.

Departementet var i tvil om stiftelsen brukte midlene på en forsvarlig og effektiv måte, og i 2015 ble den årlige avkastningen holdt tilbake. I 2017 besluttet Stortinget å avvikle ordningen med at Stiftelsen Romanifolket/taternes kulturfond sto som mottaker av midler over statsbudsjettet, og i 2018 besluttet kommunal- og moderniseringsministeren og kulturministeren sammen at den kollektive oppreisningen skal forvaltes som en tilskuddsordning av Kulturrådet.

I 2011 ble det opprettet et utvalg som skulle undersøke gjennomføringen av politikken overfor taterne/romanifolket. Utvalget leverte i 2015 sin rapport NOU 2015: 7 Assimilering og motstand. Norsk politikk overfor taterne/romanifolket fra 1850 til i dag. Rapporten og oppfølgingen av den er beskrevet i kapittel 6.

5.1.3 Kollektiv oppreisning til romer

Den 8. april 2015 beklaget statsminister Erna Solberg på vegne av regjeringen den rasistiske ekskluderingspolitikken som ble ført overfor romer i tiårene før og etter andre verdenskrig, og de fatale følgene denne politikken fikk under holocaust. Statsministeren sa også at regjeringen ville gi romene en form for kollektiv oppreisning og at utformingen av oppreisningen skulle skje i dialog med romene. Statsministeren sa at hun håpet på en ny start i forholdet mellom myndighetene og romer, og uttrykte et ønske om god dialog og et håp om at myndighetene og romer kunne ha tillit til hverandre.

Romano Kher – Romsk kultur- og ressurssenter – åpnet i 2018, og er et resultat av statens kollektive oppreisning til romer. Senteret er et sted hvor romer skaffer seg kunnskap og nye ferdigheter, og hvor romske barn får leke og lære. Det er også et møtested mellom romer og majoritetsbefolkningen. Senteret har en egen brobyggertjeneste som hjelper romer i møte med offentlige instanser. I 2021 planlegges innflytting i nye lokaler på Ryen i Oslo.

5.1.4 Individuell erstatning til samer og kvener som tapte skolegang under andre verdenskrig

Stortinget vedtok i 2004 en erstatningsordning for samer og kvener som tapte skolegang som følge av andre verdenskrig og fornorskningspolitikken. Ordningen gjelder de som tapte minst 1,5 års skolegang og som hadde samisk eller kvensk/finsk som morsmål, og derfor ikke behersket norsk tilfredsstillende. Totalt har 987 personer fått erstatning over denne ordningen.

5.2 Minnesteder

Offisielle minnesteder etter kriger, katastrofer eller terrorangrep, fungerer som konkrete steder å gå til for å minnes og bearbeide fortiden, både for direkte berørte og den øvrige befolkningen. Det er få offisielle minnesteder som gjelder de nasjonale minoritetene i Norge. Ved Akershuskaia ble det satt opp et minnesmerke i 2000 over jøder som ble deportert under andre verdenskrig. Minnesmerket ble gitt som en gave fra den norske stat. Det består av åtte stoler, stilt opp i par eller enkeltvis. I tillegg er det lagt ned snublesteiner som minnesmerker for jødiske ofre for holocaust. Snublesteinene er lagt ned i gata utenfor husene der ofrene bodde, og er å finne over store deler av landet. Jødisk museum i Oslo har brakt prosjektet til Norge, og har, sammen med Jødisk museum i Trondheim, koordineringsansvaret for nedleggelsen av snublesteiner.

Det er også laget enkelte minnesteder i privat regi. På Vestlandet er det satt opp flere minnesmerker over båtreisende romanifolk/tatere og enkeltpersoner av folkegruppen, og på Gjerstadholmen i Arendal kommune ble det i 2014 satt opp et minnesmerke over båtreisende romanifolk/tateres liv og historie. På Ris kirkegård i Oslo står Skammens stein, som er satt opp for å minnes romanifolk/tatere som ble rammet av den norske stats overgrep mot folket. Det er en minnemarkering ved steinen 7. mai hvert år, i regi av Taternes landsforening.

Forstørr bilde

Foto: Jødisk museum i Oslo

5.3 Kommisjonen som skal granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener/norskfinner og skogfinner

Stortinget vedtok 20. juni 2017 at det skulle opprettes en kommisjon for å se på fornorskingspolitikken som ble ført overfor samer og kvener/norskfinner. Stortingets presidentskap ble bedt om å utforme forslag til mandat, navn og sammensetning for kommisjonen, i samråd med blant annet kvenske organisasjoner og Sametinget. Dagfinn Høybråten leder kommisjonen, som startet arbeidet sitt i 2018. Den 9. mai 2019 innfortolket kommisjonen mandatet til å også inkludere skogfinner. Kommisjonen skal avgi sin rapport høsten 2022.

Temaet for kommisjonens arbeid er norske myndigheters fornorskingspolitikk overfor samer, kvener/norskfinner og skogfinner, og de konsekvensene politikken har hatt for enkeltindivider og grupper, og for forholdet mellom majoritetsbefolkningen og gruppene. Kommisjonen skal først og fremst kartlegge fornorskingspolitikkens konsekvenser for samer, kvener/norskfinner og skogfinners mulighet for bruk og praktisering av eget språk, egen kultur og tradisjonelle næringsveier. Kommisjonen skal også undersøke fornorskingspolitikkens konsekvenser i majoritetsbefolkningen i form av diskriminering og utbredelse av fordommer rettet mot samer, kvener/norskfinner og skogfinner.