4 Profesjonsnære utdanningar

Forstørr bilete

Med gode lærarar i barnehage og skule, gode barnevernstilsette og dyktig helsepersonell får vi gode velferdstenester. Stat, kommunar og næringsliv er avhengige av kvalifiserte ingeniørar for å bygge og trygge infrastruktur, halde oppe og utvikle, ulike næringar og realisere det grøne skiftet.

Profesjonsutdanningane er utdanningar som i stor grad utdannar studentane til bestemte yrke. Det inneber høge krav til at innhaldet i og organiseringa av utdanninga er nært profesjonane dei utdannar til. Vi treng profesjonsnære utdanningar for å rekruttere og behalde fleire studentar, og for at dei som blir utdanna er godt førebudde på arbeidslivet. Profesjonsnære utdanningar blir til gjennom tett samarbeid mellom utdanningar og arbeidsliv, tilpassa undervisningsmetodar med tilgang til simulering, oppdaterte labrom og utstyr, relevant forsking og fleire undervisarar med relevant erfaring frå praksis. «Profesjonsnærleik» er ikkje avgrensa til at studenten har undervisning utanfor campus.

Dette kapittelet går nærare inn på viktige føresetnader for gode og profesjonsnære utdanningar. Nedanfor er desse føresetnadene kort summerte opp.

Godt samarbeid mellom utdanning og arbeidsliv er avgjerande for relevante utdanningar. Samarbeidet må omfatte både kva studentane skal lære, og korleis dei lærer. Mange universitet og høgskular jobbar allereie godt saman med arbeidslivet, og regjeringa ønsker at samarbeida blir styrkt og vidareutvikla.

Fleire profesjonsutdanningar er styrte av rammeplanar. Rammeplanane er mellom anna eit verktøy for at kompetansen til ingeniørar, lærarar og tilsette i helse- og omsorgstenestene skal spegle behova i arbeidslivet. Samtidig må ikkje rammeplanane bli ei hindring for løysingar som er tilpassa lokale behov, eller for moglegheita til å utvikle og forbetre utdanningane. Regjeringa ønsker å vidareføre rammeplanstyringa som eit sentralt styringsverktøy for lærar- og helse- og omsorgsutdanningane, samtidig som arbeidet med å forenkle styringa held fram.

I utdanningar med obligatorisk praksis er god, variert og relevant praksis avgjerande for at studentane skal oppnå læringsutbyttet for utdanningane. Regjeringa vil vurdere tiltak for å styrke kapasitet og kvalitet i praksis, rettleiarkompetanse og profesjonsnær undervisning.

Godt samansette fagmiljø med relevant kompetanse er ein sentral føresetnad for gode utdanningar. Dei som forskar, og underviser studentane, bør samla sett ha god innsikt i og tett kontakt med arbeidslivet. Regjeringa foreslår derfor mellom anna å gjere krava til fagmiljøa meir fleksible og oppmode til meir bruk av delte stillingar. Slik kan utdanningane og praksisfeltet lære av kvarandre og gjere utdanningane meir profesjonsnære.

Forsking i profesjonsutdanningane er grunnleggande både for gode utdanningar og for å vidareutvikle profesjonane. Utdanningane skal vere baserte på forsking, og det går føre seg mykje relevant og profesjonsnær forsking. Regjeringa vil halde fram med å støtte profesjonsnær forsking.

Institusjonane har eit ansvar for å vurdere kvaliteten i eigne utdanningar, frå studieplanar, pensum og undervisning, til det som går føre seg i praksisfelt eller i samarbeid med arbeidslivet. Samtidig må ikkje kvalitetsarbeidet bli for omfattande og eit hinder for effektivt utviklingsarbeid og andre kjerneoppgåver. Regjeringa vil derfor gå gjennom dagens krav og regelverk med mål om å forenkle.

Internasjonalisering og internasjonalt samarbeid kan gi viktige perspektiv og inspirasjon i arbeidet med å sikre utvikling og kvalitet i profesjonsutdanningane. Studieopphald i utlandet kan gi studentane internasjonal erfaring og gjere dei betre rusta til å delta i eit europeisk og globalisert arbeids- og næringsliv. Regjeringa vidarefører ambisjonane frå Meld. St. 7 (2020–2021) En verden av muligheter om at studentar på profesjonsutdanningar skal ha moglegheit for å ta ein del av utdanninga i utlandet.

Tilvisingane til regelverket er til ny opplæringslov og ny universitets- og høgskulelov som vil tre i kraft 1. august 2024.

4.1 Samarbeid gir attraktive og profesjonsnære utdanningar

Samarbeid mellom dei som utdannar og dei som tilsett profesjonsutøvarar, er sentralt for å utvikle profesjonsnære utdanningar av god kvalitet. Samarbeid skjer på fleire vis:

• lokalt, regionalt og nasjonalt samarbeid mellom utdanningane og arbeidslivet

• samarbeid mellom utdanningsinstitusjonane

• tverrfagleg samarbeid mellom dei ulike fagområda

Det er allereie mykje godt samarbeid mellom utdanningane og yrkeslivet som tek imot dei ferdige kandidatane.

Alle fylkeskommunane har etablert regionale kompetanseforum der partane i arbeidslivet og representantar frå høgare utdanning, høgare yrkesfagleg utdanning og NAV, deltek. Dei regionale kompetanseforuma og institusjonane sine Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA) kan gå saman om å skape regionale samarbeidsarenaer. Det eksisterer også formaliserte samarbeidsorgan mellom dei regionale helseføretaka og universitet og høgskular. Både på overordna institusjonsnivå og på det enkelte studieprogrammet samarbeider aktørane om til dømes undervisning, praksis, tema til bachelor- og masteroppgåver og kompetanseheving.

Etablering av universitetskommunar er eit verkemiddel som skal bidra til betre samarbeid mellom universitet og kommune om relevant forsking og utdanning for å sikre utvikling av gode og berekraftige samfunn. Samarbeidet kan handle om alt frå rekruttering, etter- og vidareutdanning, etablering av universitetsverksemder, forsking, studentpraksis og pilotering og innovasjon innanfor kommunale tenester. Til dømes har NTNU og Trondheim kommune samarbeid der hovudtema er forsking, utdanning og nyskaping, medan OsloMet har avtale med fleire kommunar om forsking, utdanning og innovasjon som er relevant for storbyregionen.1

Det er også samarbeid som er meir spesifikke for dei utdanningane denne meldinga handlar om:

• I 2017 blei det etablert eit nytt styringssystem for helse- og sosialfagutdanningane: RETHOS. Eit av måla med RETHOS er at arbeidslivet som kandidatane skal ut i, skal få meir innflytelse på innhaldet i utdanningane. Det nye styringssystemet har bidratt til likeverdig samspel rundt, og innflytelse på, utdanningane sine retningslinjer. Det er likevel eit forbetringspotensial i å samarbeide om implementeringa av retningslinjene i studieplanane og å samarbeide om praksis.2

• I ingeniørutdanningane er det mykje samarbeid med arbeidslivet både gjennom bedriftsbesøk, undervisning og samarbeid om prosjekt- og bacheloroppgåver. Nokre studiestadar tilbyr også praksis som valfritt emne i utdanninga. Eit tydeleg døme på samarbeid mellom eit universitet og arbeidslivet er Universitetet i Sørøst-Norge og nærings- og industrimasterane og næringsbachelorane deira. Dette er studieprogram der studentane arbeider i universitetet sine partnarbedrifter medan dei er studentar ved universitetet. Det gir ei svært tett og systematisk kopling mellom studia og arbeidslivet.

• For å styrke samarbeidet mellom lærarutdanningane og barnehagar og skular har det frå 2009 og til i dag vakse fram ei partnarskapstenking i utdanningssektoren. Denne tenkinga inneber at det blir arbeidd systematisk for likeverd og balanse mellom dei ulike aktørane. Etableringa av lærarutdanningsskular og -barnehagar og ordningane for lokal kompetanseutvikling i skule (dekomp) og i barnehage (rekomp) er døme på partnarskap der ein legg til grunn eit langsiktig samarbeid.3

• Partnarskapstenking er sentralt i strategien Lærarutdanning 2025. Nasjonalt forum for lærarutdanning og profesjonsutvikling (NFLP) blei oppretta for å følge opp strategien. Forumet er ein nasjonal arena der nasjonale styresmakter, utdanningsinstitusjonar, elev- og studentorganisasjonar og dei som organiserer eigarar, leiarar og lærarar i barnehage og skule, møtast. Partane deler kunnskap og diskuterer lærarutdanning og profesjonsutvikling, og har som mål samlast om kvalitetstiltak i barnehagar, skular og alle lærarutdanningane. I 2022 blei Nasjonalt forum for barnehagekvalitet etablert. Nasjonalt forum for barnehagekvalitet skal vere ein arena der nasjonale styresmakter og organisasjonane i barnehagesektoren møtest til felles dialog og drøfting av sentrale tiltak for å utvikle kvaliteten i barnehagesektoren.

Utdanninga må førebu studentane på at dei gjennom yrkeslivet skal samarbeide med andre yrkesgrupper. Lærarstudentar skal utdannast til å ta ansvar for eit godt miljø for leik, læring og utvikling. Dei må også bli førebudde på systematisk samarbeid med lærarkollegaer, barnehage- og skuleleiinga og andre yrkesgrupper i barnehagen og skulen. Sjå boks 4.1.

Samarbeid mellom sektorar er naudsynt for å løyse dei komplekse problema som samfunnet står overfor. Det betyr at profesjonsutdanningane må gi studentane eit best mogleg utgangspunkt for å samarbeide med andre profesjonar i arbeidslivet. Boks 4.2 viser fleire døme på slike samarbeid.

4.1.1 Regjeringa si vurdering

Heilskap og samanheng mellom utdanning og yrke føreset samarbeid mellom universitet, høgskular og arbeidslivet. Konsekvensen av manglande samarbeid er at overgangen mellom utdanning og yrkesutøving ikkje blir god nok. Fungerande og likeverdige samarbeid er naudsynt for å utdanne kandidatar som er godt førebudde profesjonsutøvarar. Eit godt samspel mellom høgare utdanning og arbeidsliv er ein del av den beredskapen samfunnet må ha for å kunne omstille seg raskt og sikre ny kompetanse.

Det går allereie føre seg mykje godt samarbeid mellom profesjonsutdanningane og arbeids- og samfunnslivet. Samarbeidet har stor breidde og variasjon og skjer på mange nivå. Det er i hovudsak institusjonane og arbeidslivet, både nasjonalt og lokalt, som må utvikle og halde ved like godt samarbeid om innhald og organisering av utdanningane.

Styresmaktene kan ha ei rolle i å legge til rette for samhandling i sentrale profesjonsutdanningar. Regjeringa har frå og med 2017 løyvd midlar til partnarskap i lærarutdanningane. Målet har mellom anna vore å styrke praksis og FoU-samarbeid gjennom lærarutdanningsskular og -barnehagar. I perioden 2017–2023 har regjeringa delt ut totalt nær 400 millionar til partnarskap. I 2023 blei det rapportert om 58 partnarskapsavtalar i lærarutdanningane.

Flere lærere i barnehage og skole – Strategi for rekruttering til lærerutdanningene og læreryrket 2024-2030, som blei lagt fram i februar 2024, er eit godt døme på at aktørane kan finne fram til gode og samlande tiltak gjennom godt samarbeid.

Regjeringa har revidert instruksen til styra i dei regionale helseføretaka om samarbeidet med universitet og høgskular, som ei oppfølging av Meld. St. 16 (2020–2021) Utdanning for omstilling – Økt arbeidslivsrelevans i høyere utdanning. Endringane skal mellom anna bidra til at utdanningane svarer til sektoren sitt behov for kompetanse framover, både i innhald og kapasitet, og eit godt sektorsamarbeid om mellom anna infrastruktur og digitale fellesløysingar for forsking og utdanning. Samarbeidet skal basere seg på gjensidigheit, likskap, tidleg involvering og forplikting frå aktørane. Instruksen frå Helse- og omsorgsdepartementet til dei regionale helseføretaka blei fastsett i januar 2024. Kunnskapsdepartementet vil følge opp samarbeidet i dialogen dei har med universitet og høgskular.

Tverrfagleg samarbeid er viktig i profesjonsutdanningane fordi mykje av arbeidskvardagen studentane skal ut i etter utdanninga, består i å arbeide med ulike profesjonar og ulike sektorar. Det er derfor viktig at tverrfagleg samarbeid inngår som ein naturlig del av utdanninga for å førebu studentane på arbeidslivet.

Regjeringa forventar

• at universitet og høgskular samarbeider med arbeidslivet og andre aktuelle aktørar om utvikling av nye utdanningstilbod og om innhaldet i utdanningane

Regjeringa vil

• halde fram med satsinga på partnarskapssamarbeid i lærarutdanningane

• revidere og vidareføre nasjonal strategi for lærarutdanning 2025

• revidere og vidareføre nasjonalt styringssystem for helse- og sosialfagutdanningane (RETHOS)

4.2 Rammeplanstyring

Dei fleste utdanningar blir styrte gjennom juridiske, finansielle, organisatoriske og informative verkemiddel. Tildelingsbrev, utviklingsavtalar og etatsstyring er ein del av dette. Departementet gir vanlegvis ikkje nærare føringar for innhald eller organisering av utdanningane. Fleire profesjonsutdanningar blir i tillegg styrte gjennom rammeplanar og nasjonale retningslinjer. Det er Kunnskapsdepartementet som fastset rammeplanane, heimla i universitets- og høgskulelova § 3-8 andre ledd. Rammeplanar skal bidra til at utdanningane har eit felles formål og er på same nivå i kvalifikasjonsrammeverket, at studentane oppnår det same læringsutbyttet, og at arbeidsgivarane veit kva kompetanse kandidatane frå utdanningane har.

Rammeplanane for ingeniør-, lærar- og helse- og sosialfagutdanningane er ikkje likt forma ut. I tillegg til rammeplanar er det fastsett utfyllande nasjonale retningslinjer for alle dei tre utdanningsområdane som har rammeplanar. Det er ulikt om retningslinjene har status som forskrift, og kven som fastsett dei.

Helse- og sosialfagutdanningane (sjå oversikta i boks 1.1) har ein felles rammeplan for 21 grunnutdanningar. I tillegg er det fastsett nasjonale retningslinjer for 34 utdanningar, både grunnutdanningar og vidare- og masterutdanningar. RETHOS er eit styringssystem for desse utdanningane. I Meld. St. 13 (2011–2012) Utdanning for velferd – samspill i praksis slo departementet fast at helse- og velferdstenestene ikkje hadde god nok innverknad på det faglege innhaldet i utdanningane. Det blei starten på RETHOS i 2017. RETHOS skal mellom anna gi helse- og sosialtenestene meir innflytelse på utdanningane. Dette skal igjen gjere utdanningane meir i tråd med behova i tenestene, og studentane skal bli betre førebudde på arbeidslivet. Ein delrapport frå evalueringa av RETHOS viser at arbeidet har gitt slike resultat.4 Samtidig er det nokre forbetringsområde, mellom anna i implementering av retningslinjene og samarbeid om praksis, og det er eit behov for klargjering av kva som ligg i institusjonane sitt handlingsrom.5 Sluttrapporten skal vere ferdig ved utgangen av 2024, og resultata i rapporten vil danne grunnlag for moglege justeringar og endringar i styringssystemet.

Det er ein felles rammeplan for alle dei treårige ingeniørutdanningane. Denne rammeplanen er overordna og beskriv læringsutbytte, struktur og innhald i utdanningane. Rammeplanen fastslår at det skal bli laga nasjonale retningslinjer for ingeniørutdanning. Desse blir laga av Universitets- og høgskolerådet si fagstrategiske eining for matematikk, naturvitskap og teknologi (UHR-MNT). Rammeplanen er forskriftsfesta og definerer rammene for utdanningane, medan dei nasjonale retningslinjene skal gi støtte og inspirasjon til å oppfylle forskrifta sine krav og saman med forskrifta sette ein nasjonal standard for ingeniørutdanning. Sivilingeniørutdanningane er ikkje rammeplanstyrte.

Utviklinga innan teknologi går svært raskt, og endringstakten aukar stadig. Dette betyr at særleg tekniske utdanningar som ingeniørutdanningane må oppdaterast kontinuerleg. Styring av fagleg innhald gjennom rammeplanar og retningslinjer kan gjere det meir krevjande å halde utdanningane oppdaterte. Innspela til meldinga er delte i synet på om vi treng ein rammeplan for ingeniørutdanning. Dei fleste meiner rammeplanen bidrar til å sikre like utdanningar på tvers av institusjonane, men at han likevel er for detaljert. Andre meiner rammeplanen er fleksibel nok og gir institusjonane rom for lokale tilpassingar. UHR-MNT omtaler arbeidet med dei nasjonale retningslinjene som eit konstruktivt og fruktbart samarbeid mellom utdanningsinstitusjonane.

Dei elleve lærarutdanningane har kvar sin rammeplan. Desse er forskriftsfesta. Det er utvikla nasjonale retningslinjer for kvar av utdanningane og ein fellestekst for alle. Dei enkelte faga og kompetanseområda i lærarutdanninga er berre beskrivne i retningslinjene. Det er Universitets- og høgskolerådet si fagstrategiske eining for lærarutdanning (UHR-LU) som fastset retningslinjene.

I 2022 starta regjeringa eit arbeid med å gjere styringa av lærarutdanningane meir overordna. For å kome i møte institusjonane sitt behov for rask forenkling av rammeplanane, foretok regjeringa allereie i juni 2023 moderate forenklingar av rammeplanane for alle lærarutdanningar. Målet var å fjerne føringar som blei opplevde som hinder for kvalitetsutvikling i utdanningane. Mellom anna blei krava om godkjenning av tidlegare utdanning som del av lærarutdanning mjuka opp. For å sjå meir prinsipielt på korleis lærarutdanningane blir styrte har Kunnskapsdepartementet sett ned ei eiga ekspertgruppe som skal levere tilrådingane sine i juni 2024. Ekspertgruppa skal mellom anna gi ei tilråding til departementet om korleis rammeplanstyringa av lærarutdanningane bør vere.

Det er òg ein rammeplan for bachelorutdanning i rekneskap og revisjon. Utdanninga kvalifiserte tidlegare til tittelen statsautorisert revisor. Frå 2021 er det krav om å ha fullført ei masterutdanning i rekneskap og revisjon for å kunne få godkjenning som revisor. Utdanningsinstitusjonane har lagt om studietilboda sine for å innfri dei auka krava.

Fordelar og ulemper med styring gjennom rammeplanar og retningslinjer har vore eit gjentakande tema i mange utgreiingar og meldingar dei siste 20 åra. Kritikken handlar om at rammeplanane set grenser for den faglege fridomen til institusjonane, og vidare at dei hindrar nytenking, og at dei delvis er i utakt med utviklinga i profesjonane.6 Rammeplanane har også fått skylda for svak internasjonalisering og låg mobilitet i profesjonsutdanningane. I Meld. St. 16 (2016–2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning sa den dåverande regjeringa seg einig i mykje av denne kritikken, og uttrykte at bruken av rammeplanar på sikt skulle bli redusert. Også Meld. St. 19 (2020–2021) Styring av statlige universiteter og høyskoler viser til at fleire i sektoren er skeptiske til bruk av rammeplanar. Argumenta er mellom anna at utvikling og nyskaping krev fleksibilitet og fagleg fridom. Mindre detaljert styring gir rom for ulike utdanningsprofilar som speler på styrkane til institusjonane og gir større rom for regional tilpassing.7

Det er også positive sider ved rammeplanar som styringsverkemiddel. For dei enkelte fagmiljøa kan rammeplanane bli brukte som argument i den interne ressurskampen og for desse gir det meining å halde på rammeplanane. Det er fleire fagmiljø som har peikt på at rammeplanar har ein viktig funksjon for å sikre kvalitet, relevans og dermed legitimitet for utdanningane. Mange av dei skriftlege innspela til meldinga gir uttrykk for det same, men mange peiker samtidig på at dagens rammeplanar og nasjonale retningslinjer er for detaljerte og kan hemme både fleksibilitet og kvalitetsutvikling i utdanningane. Viss dei blir enklare, kan institusjonane få handlingsrommet dei treng for å utvikle fagleg oppdaterte og relevante utdanningar av høg kvalitet.

Det er mykje som tyder på at institusjonane ikkje alltid er like bevisste på det handlingsrommet dei har innanfor dei føringane som rammeplanar og retningslinjer legg. Det varierer også frå institusjon til institusjon korleis dei vurderer kva handlingsrom dei har.8

4.2.1 Regjeringa si vurdering

Regjeringa meiner at innhaldet i høgare utdanning bør styrast på lågast mogleg nivå. Med mindre detaljerte føringar frå sentrale styresmakter er det også lettare å halde utdanningane oppdaterte, bygge eigenart og drive innovasjon og utvikling innan utdanningane.

Eit sentralt kjenneteikn ved sjølvakkrediterande universitet og høgskular er at dei sjølve skal sikre at kvaliteten på utdanningane er god nok. Universitet og høgskular skal ha akademisk og institusjonell fridom og sjølve utvikle gode fagmiljø og forskings- og erfaringsbasert kunnskap. Det er eit viktig prinsipp at institusjonane skal vere fagleg uavhengige.

Det er likevel gode argument for at nokre profesjonsutdanningar er styrte gjennom rammeplanar. I ein del yrke, særleg i velferdstenestene, vil det vere viktig at arbeidsgivarane veit kva kompetanse kandidaten har, og at dei har den tilnærma same kompetansen uavhengig av kvar dei er utdanna. Det at samfunnet kjenner kompetansen til yrkesutøvarane, kan bidra til meir tillit til profesjonen. Rammeplanstyring er også ein måte å sikre at arbeidslivet får formell innflytelse på utdanningane.

Hovudinntrykket frå innspela til regjeringa om rammeplanar er at universiteta og høgskulane ønsker meir handlingsrom for å svare på raske endringar i kompetansebehovet i arbeidslivet, samtidig som det er viktig at kvalitet og relevans blir varetekne gjennom meir overordna retningslinjer og rammeplanar. Eit fleirtal av utdanningsinstitusjonane meiner samtidig at rammeplanar er viktige verktøy for å sikre likt læringsutbytte i profesjonsutdanningane. Helsetenestene og interesseorganisasjonane uttrykker bekymring for at det i dag allereie er variasjon i kompetansen til studentane etter sluttført utdanning, og at nasjonal styring er eit sentralt verktøy for å sikre lik sluttkompetanse uavhengig av utdanningsinstitusjon.

Regjeringa er oppteken av å vareta begge desse omsyna. Rammeplanar skal framleis bidra til å sikre kvalitet, innhald og felles sluttkompetanse så lenge det er naudsynt for den enkelte utdanninga. Samtidig vil regjeringa at rammeplanane i enkelte utdanningar skal bli forenkla. Slik kan institusjonane få handlingsrom til å skape meir tverrfagleg samarbeid, fleksible praksisløysingar og betre samarbeid med arbeidslivet tilpassa lokale og regionale forhold.

I Hurdalsplattforma har regjeringa sagt at dei vil gjennomføre ei tillitsreform for universitets- og høgskulesektoren, for å «hegne om kunnskapens eigenverdi, forskingas integritet og den akademiske fridommen». Arbeidet med rammeplanane for dei ulike profesjonsutdanningane er i forskjellige fasar og må derfor gjerast på ulike måtar, men målet er forenkling. Dette er eit langsiktig og heilskapleg arbeid som skal gjerast i samarbeid med relevante aktørar i sektorane.

Forskrift om felles rammeplan for helse- og sosialfagutdanningar blei endra i 2017, og i 2022 blei dei første kandidatane uteksaminerte frå ei utdanning som følgde nye retningslinjer. Det går føre seg ei evaluering av styringssystemet. Evalueringa skal vere ferdig i desember 2024, og regjeringa vil vurdere framtidig styring og organisering av styringssystemet for helse- og sosialfagutdanningane når evalueringa er ferdig.

Innspel som departementet har fått, tyder på at ingeniørutdanningane jamt over er positive til rammeplanstyring som eit forutsigbart rammeverk for studentar, universitet og høgskular og arbeidslivet. Men fleire peiker på at meir fleksibilitet i rammeplanane vil gi endå betre moglegheiter for meir regionalt samarbeid, arbeidsdeling i universitet og høgskular og auka kontakt mellom studentane og lokalt arbeidsliv. Ingeniøryrket kvalifiserer til jobbar som er svært ulike. Rammeplanar og nasjonale retningslinjer kan kome i vegen for slik eigenart blant utdanningsinstitusjonane.

Med éin felles rammeplan for alle ingeniørutdanningane er det ei utfordring å gjere den eksisterande planen endå meir overordna. For å ta vare på eigenarten og moglegheitene for fleksibilitet i ingeniørutdanningane vil regjeringa sende på høyring eit forslag om å fjerne rammeplanstyringa for dei treårige ingeniørutdanningane. Som nemnt tidlegare er ikkje sivilingeniørutdanningane eller masterutdanningane som gir rett til å bruke yrkestittelen sivilingeniør rammeplanstyrte. Fagmiljøa i dei treårige ingeniørutdanningane er etter regjeringa si vurdering i stand til å ta vare på behovet for felleselement i ingeniørutdanningane og likskap på tvers av lærestadar. Fagmiljøa kan på eige initiativ, til dømes gjennom samarbeidet i UHR-MNT, utarbeide nasjonale retningslinjer for ingeniørutdanningane.

Meir overordna styring av lærarutdanningane krev meir gjennomgripande endringar enn dei forenklingane som blei gjort i første fase, noko som var grunnen til at Kunnskapsdepartementet sette ned ekspertgruppa om styring av lærarutdanningane. Eitt av spørsmåla i mandatet til gruppa er om det bør vere éin rammeplan eller fleire. I ein delrapport frå desember 2023 skriv ekspertgruppa at lærarutdanningane ikkje bør utvikle seg individuelt eller i enkeltinstitusjonar, men at dei må utviklast i eit fagleg fellesskap. Gruppa meiner at ei slik forståing må gjennomsyre alle verkemidla for styring, og at ein må sjå rammeplanane i samanheng med andre verkemiddel for meir overordna styring. Det er ikkje berre viktig kva slags verkemidlar ein bruker, men også korleis ein bruker dei.9

Regjeringa vil legge tilrådingane frå ekspertgruppa til grunn i vurderinga for å avgjere den vidare prosessen for arbeidet med å redusere rammeplanstyringa av lærarutdanningane. Hensikta med arbeidet er at dei som tilbyr og samarbeider om lærarutdanning, skal få større fridom og fleksibilitet til å utvikle utdanningane til det beste for barnehagen og skulen.

Rammeplanen for bachelor i rekneskap og revisjon har ikkje lenger nokon funksjon og kan opphevast.

Regjeringa forventar:

• at representantar frå praksisfeltet får medverke til institusjonane sitt arbeid med nasjonale retningslinjer for profesjonsutdanningane

Regjeringa vil:

• følge opp resultata av evalueringa av RETHOS og vurdere framtidig styring av helse- og sosialfagutdanningane

• sende på høyring eit forslag om å fjerne forskriftsfesting av rammeplan for dei treårige ingeniørutdanningane

• halde fram med arbeidet med å redusere rammeplanstyringa av lærarutdanningane, mellom anna vurdere behovet for færre rammeplanar

• oppheve rammeplan for rekneskap og revisjon

4.3 Gode fagmiljø som er tett knytte til praksisfeltet

Ein viktig føresetnad for å sikre gode og relevante profesjonsutdanningar er å ha eit samla fagmiljø som er tett kopla til praksisfeltet, og som har både kompetanse og erfaring frå sektorane det blir utdanna til.

Krava til storleiken på og samansettinga av fagmiljøa i høgare utdanning er regulerte gjennom Forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høyere utdanning og fagskoleutdanning (studiekvalitetsforskrifta) og Forskrift om tilsyn med utdanningskvaliteten i høyere utdanning (studietilsynsforskrifta). Eit fagmiljø er dei personane som direkte og regelmessig bidrar til utviklinga, organiseringa og gjennomføringa av eit studietilbod. Det er mellom anna krav til kompetansen til dei som jobbar i fagmiljøa. Krava går i hovudsak ut på at det må jobbe ein bestemt andel personar med førstekompetanse i eit fagmiljø. Sentrale krav er at

• for studietilbod på bachelorgradsnivå skal fagmiljøet knytt til studiet bestå av minst 20 prosent tilsette med førstestillingskompetanse

• for studietilbod på mastergradsnivå skal 50 prosent av fagmiljøet knytt til studiet bestå av tilsette med førstestillingskompetanse, av desse minst 10 prosent med professor- eller dosentkompetanse.

• for studietilbod på doktorgradsnivå skal fagmiljøet knytt til studiet bestå av tilsette med førstestillingskompetanse, av desse minst 50 prosent med professorkompetanse.

Det finst òg fleire krav, mellom anna til deltaking i forsking og internasjonalt samarbeid. For studietilbod med obligatorisk praksis er det krav om at «fagmiljøet tilknyttet studietilbudet [skal] ha relevant og oppdatert kunnskap fra praksisfeltet», og at «institusjonen må sikre at praksisveilederne har relevant kompetanse og erfaring fra praksisfeltet.»10

Då Meld. St. 18 (2014–2015) Konsentrasjon for kvalitet (strukturmeldinga) kom i 2014, blei det sendt eit relativt kraftig signal om at mange av profesjonsfagmiljøa måtte orientere seg sterkare mot forsking. Med det kom strammare krav til fagmiljø som tilbyr master- eller doktorgradsutdanning. For masternivå blei kravet endra frå at 40 prosent av fagmiljøet skulle ha førstekompetanse, til at 50 prosent skulle ha det, av desse 10 prosent med toppkompetanse. Vidare blei krava til doktorgradsnivået gjort eksplisitte. I dag skal fagmiljøet for studietilbod på doktorgradsnivå bestå av tilsette med førstestillingskompetanse, der 50 prosent av dei skal ha professorkompetanse. Nivået for bachelorutdanning blei behalde; der er kravet 20 prosent førstekompetente.

Dei endra krava til fagmiljø har skapt utfordringar, særleg på masternivå. Ei av utfordringane er at nokre fagmiljø innfrir kravet på kostnad av ei meir variert samansetting av undervisarar.

Målt som del av alle faglege årsverk var det ein auke i førstestillingar ved universitet og høgskular frå 70 prosent i 2013 til rundt 76 prosent i 2020. Etter 2020 har delen vore stabil.11 Tilstandsrapporten for høgare utdanning for 2023 viser at det framfor alt er høgskular og nyare universitet som har hatt sterk vekst i delen førstestillingar. Den gjennomgåande tendensen er at delen førstestillingar er vesentleg høgare ved fakultet for tekniske- og naturvitskapelege fag enn ved fakultet for helse- og sosialvitskap.

Den andre utfordringa er at nokre fagmiljø, særleg ved mindre institusjonar, ikkje får tak i relevant kompetanse. Dei må då tilsette personar med førstekompetanse, men med kompetanse som er perifer og ikkje direkte relevant for utdanninga dei er tilsette ved. Ved fleire institusjonar ligg delen førstestillingar på helse- og sosialvitskapelege fakultet under eller like over 50 prosent, medan han er på mellom 70 og 86 prosent på tekniske- og naturvitskapelege fakultet.12

Når det skal opprettast nye profesjonsutdanningar, kan det òg vere utfordrande å tilfredsstille dei krava som er i dag, også ved bachelorutdanningane. Eit heilt konkret døme på dette var opprettinga av paramedisinutdanninga, der det var vanskeleg for universitet og høgskular å få tilsett personar til utdanninga fordi mange av dei som dei ønskte å tilsette for å gjennomføre den meir praktiske delen av utdanninga, ikkje hadde utdanning på riktig nivå.

I tillegg til nye krav til fagmiljø blei publisering brukt som ein indikator på forskingskvalitet. Å hevde seg i konkurransen om eksterne midlar blei sett på som ein sentral indikator på kvalitet. For profesjonsutdanningane blei det sendt eit signal om at dersom Noreg skal «kunne håndtere de kommende samfunnsutfordringene, må også fagene med korte forskningstradisjoner hevde seg i konkurransen om eksterne midle».13

Den dåverande regjeringa meinte at forskinga i profesjonsfaga måtte styrkast. Samtidig blei det anerkjent at i «profesjonsutdanningene er det dokumentert at den generelle FoU-kompetansen til underviserne er en viktigere forutsetning for å gi utdanning av høy kvalitet enn undervisernes eget FoU-arbeid». Det siste sitatet får fram nokre av spenningane som ligg i profesjonsfaga.14 Samla sett har utviklinga ført til ei akademisering av profesjonsutdanningane, og universitetsambisjonane til ein del høgskular har forsterka dette. Omgrepet "akademisering" og den akademiske drifta det blir vist til her, er nærare utdjupa i 2.2.2.

Akademisering er positivt i seg sjølv ved at meir og betre forsking gir eit godt grunnlag for undervisning og utvikling av utdanningane. Likevel ser akademiseringa av profesjonsutdanningane ut til å ha hatt nokre uheldige konsekvensar. Frå studenthald er det regelmessig uttrykt at undervisninga i både sjukepleiar- og lærarutdanningane er for teoriprega og har for svak kopling til praksis. Ferdige kandidatar peiker også på at det er viktig at undervisarane har erfaring frå skulen.15

Det er fleire moglege vegar til å styrke fagmiljøa i profesjonsutdanningane. Ei tilnærming er å legge til rette for at fagmiljøa også kan rekruttere tilsette med ein meir variert bakgrunn. Det kan vere mykje å hente på å tilsette fleire undervisarar med erfaring frå arbeidslivet, noko som går igjen i innspela til meldinga.

Ein måte å gjere det på er å tilsette fleire dosentar eller førstelektorar. Dosentstigen er ein veg til faglege toppstillingar ved universitet og høgskular som bygger på yrkespraksis og undervisning på ein heilt annan måte enn professorstigen, som legg størst vekt på vitskapleg produksjon. Grunnen til at dosentstigen er lite brukt, kan vere retningslinjene for opprykk til førstelektor og til dosent. Krava som blir stilte til forskingsaktivitet ved opprykk, kan verke mot si hensikt.

Delte stillingar mellom utdanningsinstitusjonar og arbeidslivet er eit anna tiltak som kan betre kvaliteten i utdanningane ved at arbeidslivsrelevansen i utdanningane og forskingsaktivitetane i tenestene aukar. Undervisarar ved høgskular og universitet kan få oppdatert praktisk erfaring ved å arbeide ute i skular og barnehagar eller i helse- og sosialtenestene, kommunane og andre stadar der det trengst lærarar, helsepersonell eller ingeniørar. For arbeidstakarane kan delte stillingar utgjere ei attraktiv utviklingsmoglegheit, og arbeidslivet får moglegheit til å knyte forskings- og utviklingsarbeid tettare til verksemda. Fleire utdanningsinstitusjonar prøver ut ulike former for kombinerte stillingar. Helsepersonellkommisjonen lanserte hus-og-hyttekonseptet som bygger på den same tankegangen.16

Delte stillingar er mest utbreidde ved medisinutdanning, der oppdatert klinisk erfaring blir rekna som viktig for utdanningskvaliteten og delte stillingar blir rekna som ei norm. Utover dette finst det mange døme på bruk av delte stillingar i andre delar av utdanningssektoren, men omfanget er sjeldan stort. Som eit døme har NTNU og Trondheim kommune eit partnarskapssamarbeid om lærarutdanning som blir kalla Universitetsskolene. Her er det til saman tre delte stillingar (sjå boks 4.4.).17 Til samanlikning har omtrent 350 av 500 vitskapleg tilsette ved medisinsk fakultet på UiO delt stilling med Helse Sør-Øst.

Det har vist seg vanskeleg å auke bruken av delte stillingar utanfor medisinutdanninga. For arbeidstakarane kan det vere krevjande å ha to arbeidsgivarar, også reint teknisk med omsyn til lønn og andre praktiske forhold.

4.3.1 Regjeringa si vurdering

For at profesjonsutdanningane skal ha høg kvalitet, er det naudsynt med rett kombinasjon av forskingsbasert og erfaringsbasert kompetanse i fagmiljøa. I dag fører nokre av kvalitetskrava til at det blir vanskelegare enn tenkt å tilsette folk med erfaring frå praksis.

Som skildra i kapittel 2 er akademisk drift ei velkjend utvikling i profesjonsutdanningane. Regjeringa vil understreke at akademisering i seg sjølv ikkje er negativt, tvert om er det forventa at alle utdanningar skal vere forskingsbaserte og bygge på oppdatert forsking. Men dersom forsking og praksis ikkje er kopla godt saman, men eksisterer i kvar sin silo, så blir ikkje relevansen og kvaliteten i utdanningane betre, og forskinga og praksiskunnskapen forsterkar ikkje kvarande som forventa. I verste fall blir praksisnær kunnskap fortrengd som ein konsekvens av til dels feilslått akademisering. Regjeringa meiner derfor det er viktig å få fleire profesjonsutøvarar inn i fagmiljøa for å bringe relevant og heilt naudsynt erfaring frå arbeidslivet inn i utdanningane.

Dette skal regjeringa sørge for gjennom to endringar:

• å reindyrke den såkalla dosentstigen til å bygge på yrkeserfaring og pedagogisk erfaring

• å endre kravet til fagmiljøa som tilbyr masterutdanningar

Den første endringa handlar om å justere krava til å bli tilsett som førstelektor eller dosent.18 Endringane skal gjere det mogleg å tilsette undervisarar i førstestilling, som har bakgrunn frå arbeid og utvikling i praksisfeltet. Det betyr at førstelektorar og dosentar ikkje lenger treng å ha gjennomført omfattande forskingsarbeid på linje med ein doktorgrad. Dei vil likevel vere førstekompetente og telje med i 50-prosentkravet. Forslaget inneber ei endring i kvalifikasjonskrava til førstelektor og dosent ved alle fagmiljø, ikkje berre for profesjonsfaga.

Endringa vil legge til rette for ei tydelegare arbeidsdeling ved institusjonane og mogleggjer ein karriereveg utan doktorgrad for dei som vil ha undervisning som det primære ansvarsområdet sitt. Endringa vil også bidra til meir mobilitet mellom akademia og arbeidslivet elles, ved at erfaring frå arbeidslivet kan vektleggast meir ved tilsettingar.

Regjeringa vil i tillegg foreslå å lette på kravet i studiekvalitetsforskrifta om at 50 prosent i fagmiljøa som gir masterutdanning, skal ha førstekompetanse. Dette skal gjelde for utdanningar med obligatorisk praksis.

Summen av førstekompetente og undervisarar i delte stillingar skal til saman utgjere 50 prosent av dei tilsette i desse fagmiljøa. Det betyr at personar i delte stillingar i ein viss grad kan erstatte personar med førstekompetanse. Personar i delte stillingar har arbeid i til dømes ein skule eller eit sjukehus og samtidig jobb på eit universitet eller ein høgskule. Slike personar utgjer ei verdifull kunnskapsbru mellom utdanningane og arbeidslivet. Dette er noko studentane etterlyser og set pris på, seinast i evalueringa av grunnskulelærarutdanningane.19

Det bør settast ei øvre grense for kor mange tilsette i delte stillingar som kan gi slik utteljing. Endringa betyr at fagmiljø kan ha færre tilsette med førstekompetanse viss dei har tilsette i delte stillingar. Forslaget skal oppmuntre institusjonane til å auke bruken av delte stillingar.

Ved å opne for å tilsette fleire frå barnehagar, skular, helse- og sosialtenestene og andre delar av arbeidslivet vil regjeringa gi studentane endå betre moglegheiter til å møte fagfolk som har fersk erfaring frå eit stadig raskare skiftande arbeidsliv. Regjeringa meiner at dette, i kombinasjon med undervisning basert på den beste og nyaste forskinga innan faget, vil heve kvaliteten på dei ulike utdanningane og styrke arbeidslivsrelevansen.

Regjeringa meiner framleis at minst 20 prosent av dei tilsette ved fagmiljø som tilbyr bachelorutdanningar skal ha førstekompetanse. Det vil ikkje vere mogleg å oppfylle dette kravet gjennom delte stillingar.

Regjeringa forventar:

• at universitet og høgskular vil ta i bruk endringane i kompetansekrava og krava til fagmiljø til å tilsette fleire i delte stillingar

Regjeringa vil:

• følge opp høyringsforslaget om å endre kompetansekrava for førstelektor og dosent, slik at det blir enklare å tilsette personar med yrkeserfaring i desse stillingane

• sende på høyring eit forslag om å endre krava til fagmiljø som gir masterutdanningar med obligatorisk praksis slik at tilsette med førstekompetanse og tilsette i delte stillingar til saman skal utgjere minimum 50 prosent av det samla fagmiljøet

4.4 Betre samarbeid om god og relevant praksis

Praksis er ei studentaktiv læringsform der studentar for kortare eller lengre periodar er utplasserte i ei verksemd som ein integrert del av utdanninga. Praksis skal gi studentane førstehandserfaring med utøving av yrket og bidra til at studentane får naudsynt kompetanse til å møte utfordringar i arbeidslivet etter ferdig utdanning. Praksis er ein sentral del av mange profesjonsutdanningar. Det er både ein styrke og ei utfordring. Styrkane blir spegla i tre viktige formål for praksis:

• Kunnskap: Praksis koplar saman den teoretiske kunnskapen frå undervisninga ved universitet og høgskular med praktisk utøving i verkelege situasjonar.

• Sosialisering: Praksis bidrar til profesjonsidentitet og kjennskap til normer og verdiar og gir innsikt i organiseringa av arbeidsplassen.

• Rekruttering: Praksisarenaene er ein rekrutteringskanal både for studentane og for verksemda.20

Når praksis utgjer ein stor del av utdanningsløpet, blir utdanningane sårbare for utfordringane med praksisen. Det er mellom anna utfordrande å få nok praksisplassar, nok praksisplassar av god kvalitet og tett og godt nok samarbeid mellom institusjonane og sektorane dei utdannar til. I tillegg er det også ei utfordring å skaffe nok rettleiarar med formell rettleiarkompetanse. Sidan utfordringane med kapasitet og kvalitet heng tett saman, er begge omtalte i dette kapittelet.

Kapasitet i praksis

Knapp tilgang på praksisplassar kan påverke både kapasitet og kvalitet i utdanningane. Sjølv om vi ikkje har mange døme på at studentar blir forsinka i utdanninga fordi dei ikkje får praksisplass, er knappheita eit hinder for å utvide kapasiteten. Det kan òg påverke kvaliteten ved at ein må nytte dei praksisplassane ein har tilgang til, sjølv om dei kanskje ikkje har optimal kvalitet. Det er mangel på praksisplassar for både grunn- og vidareutdanningar i helse- og sosialfagutdanningane. Det er ikkje like stor mangel på praksisplassar i lærarutdanningane.

Det er ulikt korleis dei ulike delane av helse- og omsorgstenesta er forplikta til å bidra til utdanning. Spesialisthelsetenesta skal sørge for at undervisning og opplæring av helsepersonell blir dekt i helseregionen, og har utdanning som éi av fire lovpålagde hovudoppgåver. Dette er regulert i spesialisthelsetenestelova.

Den kommunale helse- og omsorgstenesta har ikkje ei like sterk forplikting i lovverket, men dei skal likevel bidra til utdanning, til dømes gjennom å tilby praksisplassar. Dette er regulert i helse- og omsorgstenestelova.

Dei private tilbydarane, med unntak av apoteka, har inga plikt til å bidra til utdanning, men ein del tilbyr praksisplassar likevel. Til dømes inngår ein del private ideelle sjukehus i spesialisthelsetenesta og tilbyr praksis på lik linje med andre sjukehus.

Spesielt for mindre utdanningar som ortopediingeniørar og optikarar er det ei utfordring at universitet og høgskular ikkje har verkemiddel for å pålegge private aktørar å tilby praksisplassar. Andre utdanningar som stort sett utdannar til dei offentlege helsetenestene, vil også kunne ha nytte av å ha praksis i privat sektor for å få auka tilgangen på praksisplassar. Til dømes er det for sjukepleiarutdanninga vanskeleg å få tilstrekkeleg tilgang på praksisplassar innan kirurgi. Her kan private sjukehus bidra til at fleire får kvalitativt gode praksisplassar, sjølv om praksisen kan bli noko smalare.

For lærarutdanningane har kommunar og fylkeskommunar ikkje plikt til å tilby praksisplassar, men § 17-9 i opplæringslova gir Kunnskapsdepartementet heimel til å gi pålegg om at kommunar eller fylkeskommunar skal gi studentar frå universitet og høgskular praksis og rettleiing i skulen. Denne heimelen er til no ikkje brukt.

Både utdanningane og helse- og sosialtenestene arbeider med å auke kapasiteten på praksisplassar. Kommunane seier at den generelle kapasiteten dei har som arbeidsgivar, er den største hindringa for å auke kapasiteten i praksis, vist i figur 4.2. Det kan oppfattast som om at det ikkje er tid eller ressursar til å organisere eller følge opp praksisplassar. Etter dette følger utfordringar knytte til reiseveg for studentane og at kommunen ikkje får førespurnad om praksisplassar21

Forstørr bilete

Kjelde: KS (2023).

Kommunane jobbar med ei rekke tiltak for å etablere fleire praksisplassar. Dialog og kommunikasjon med universitet og høgskular er det tiltaket flest oppgir. Deretter følger styrking av rettleiarkompetansen blant tilsette og tilpassing av arbeidsdagen for å frigjere tid til å følge opp studentar.22

I dei helse- og sosialfaglege utdanningane er det utvikla ulike modellar for kompensasjon. I spesialisthelsetenesta blei det tidlegare gitt eit særskilt tilskot til regionsjukehusa med ansvar for medisinutdanninga, men i 2006 blei tilskotet lagt inn i basisløyvinga til helseføretaka. Den kommunale helse- og omsorgstenesta har rammefinansiering og får heller ingen øyremerkte midlar til praksisplassar, men tenestene har like fullt eit ansvar som inneber at dei pliktar å medverke til utdanning og praktisk opplæring.

Det er etablert ei eiga tilskotsordning for å finansiere praksis i det kommunale og statlege barnevernet. Ordninga blir forvalta av Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet og inneber at alle universitet og høgskular som tilbyr bachelorgradar innan barnevern eller sosialt arbeid, kan søke om praksistilskot. Tilskotsmidlane skal nyttast til samarbeid med barnevernstenester og barnevernsinstitusjonar om praksis i utdanningane og bidra til å gi barnevernstenestene og barnevernsinstitusjonane kompensasjon for utgifter dei har ved å ta imot studentar i praksis. Ordninga blei etablert i 2022, i samband med at det blei innført krav i barnevernslova om at dei kommunale barnevernstenestene og statlege barnevernsinstitusjonar skal tilby praksisplass ved førespurnad frå universitet og høgskular. Erfaringane så langt viser at ordninga har gitt fleire praksisplassar for barnevernspedagog- og sosionomstudentar.23

Finansiering av praksis for lærarutdanningane og helsefaga er løyst på ulike måtar. I lærarutdanningane har ein øvingslæraravtalen, som skal gi praksislærarar og skular ein minimumskompensasjon for ekstraarbeid i samband med praksis. Avtalen er frå 2005 og er grunnlaget for den økonomiske kompensasjonen frå lærarutdanningane til praksisstadane og -lærarane. Barnehagar og skular som tek imot praksisstudentar, får kompensasjon for det. I praktisk-pedagogisk utdanning og i lektorutdanninga er det vanlegast å gi praksislærarar godtgjering individuelt. I barnehagelærarutdanninga og i grunnskulelærarutdanningane er det fleire ulike ordningar. Nokre lærarutdanningsinstitusjonar gir praksislærarar godtgjering individuelt, andre gir godtgjering til barnehagen eller skulen.

Kvalitet i praksis

I kva grad studentane er nøgde med praksis, avhenger av kva dei blir spurde om. Det overordna biletet er at dei er nøgde med fagleg utbytte, tilbakemeldingar undervegs og korleis erfaringane deira blir brukte vidare i undervisninga. Studentane er mindre nøgde med forhold rundt organiseringa av praksis, informasjon og førebuing i forkant og samarbeid mellom lærestad og praksisstad.24 Dette går også igjen i ferske evalueringar og kartleggingar av både lektorutdanninga, praktisk-pedagogisk utdanning (PPU)og grunnskulelærarutdanningane.25

Forstørr bilete

Kjelde: NOKUT (2024).

Som vist i figur 4.3 har utdanningane i barnevern, sosialt arbeid og ernæring låg skår i Studiebarometeret samanlikna med andre utdanningar når studentane blir spurde om kor tilfredse dei er med praksis. Grunnskulelærarutdanningane og lektorutdanning skårar litt betre, men ligg under gjennomsnittet for alle utdanningstypane samla (3,7). Studentar på fag- og yrkesfaglærar og bioingeniør er blant dei som er mest nøgde med praksisen dei har hatt.

Mangelfullt samarbeid mellom utdanningsstad og praksisstad blir opplevd som eit hinder for god kvalitet.26 Det er teikn til at kompetanseoverføringa mellom utdanningsinstitusjonane og praksisfeltet kan bli betre. Eit døme frå lærarutdanningane viser at tilsette ved universitet og høgskular sjeldan har ei deltidsstilling ved skulen, og at lærarar ved skulen sjeldan underviser på universitet eller høgskule. I tillegg svarer majoriteten av skuleleiarane at skulen i liten grad har moglegheit til å bidra med utvikling av utdanningane.27 Den same tendensen er tydeleg i evalueringa av grunnskulelærarutdanningane, der fleirtalet meiner at praksisperiodane i liten grad ber preg av godt samarbeid mellom faglærarar på utdanningsinstitusjonane og praksislærarar.28 Kunnskapssenteret for utdanning skriv at det ville vere ein stor styrke for lærarstudentane si læring om det var større samarbeid mellom praksislærarar og vitskapleg tilsette.29

Men det finst døme på samarbeid som har som mål å skape gode koplingar mellom utdanningsinstitusjonane og praksisfeltet. Nasjonalt forum for lærarutdanning og profesjonsutvikling har laga eigne forslag til rammer for ansvarsdeling og samarbeid om praksis i lærarutdanningane. Desse rammene skal bidra til at alle lærarstudentar får praksis av god kvalitet.30

God kvalitet i praksis og det at innhaldet i utdanningane reflekterer det som møter studentane i arbeidslivet, er svært viktig for at nyutdanna som startar i jobb, skal vere førebudd på kva jobbkvardag som ventar. I det kommunale barnevernet er det ein gjennomtrekk på 20 prosent. I ei undersøking om gjennomtrekken i barnevernet oppgav seks av ti tilsette i barnevernstenestene at nyutdanna ikkje er godt nok førebudde på kva jobben inneber. Praksis kan vere med på å lage betre overgangar viss han gir eit godt døme på korleis yrka faktisk er, og gir studentane trening i realistiske situasjonar. Samtidig har kvar enkelt arbeidsgivar eit ansvar for å sørge for naudsynt opplæring og rettleiing av nytilsette. Høgt arbeidspress, psykisk belastning og låg lønn er dei mest sentrale årsakene til at folk sluttar i barnevernet.31

Den formelle rettleiingskompetansen til praksisrettleiarar har lenge vore ei utfordring for kvalitet i praksis. Universitet og høgskular gir ulike tilbod for å betre rettleiarkompetansen til dei tilsette på praksisplassane. Det kan vere utfordrande å få tilsette til å gjennomføre kursa, fordi det kan vere vanskeleg å gi dei fri frå jobb for å delta på kurs som blir arrangert på universitet og høgskular, og som ofte varer over fleire dagar.

Organisering og omfang

Alle dei rammeplanstyrte helse- og sosialfagutdanningane har obligatorisk praksis, men praksisen varierer i omfang og organisering. Omfanget av praksis er i dei aller fleste tilfella bestemt i dei nasjonale retningslinjene og er altså forskriftsfesta. Omfanget varierer frå minimumskrav om fire veker i tannpleiarutdanninga til at halvparten av sjukepleiarutdanninga skal vere i praksis. Kravet om så mykje praksis i sjukepleiarutdanninga er regulert i yrkeskvalifikasjonsdirektivet.

I ingeniørutdanningane er det ikkje obligatorisk praksis. Det er opp til ingeniørutdanningane å vurdere om studentane bør ha praksis i løpet av utdanningane og eventuelt når. I ei undersøking svarer ingeniørstudentar på bachelornivå at ingen av studieprogramma dei går på, har obligatorisk praksis. 25 prosent har valfri praksis, medan 75 prosent ikkje har praksis i det heile.32

I barnehagelærar- og lærarutdanningane er det ulik mengde obligatorisk praksis. Mengda er regulert i dei ulike rammeplanane for utdanningane. Det normale er at utdanningane har krav til om lag 100 dagar med praksis.

Organiseringa av praksis i lærarutdanningane er overordna fastsett i rammeplanane. For grunnskulelærarutdanninga gjeld det til dømes at minst 80 dagar praksis skal fordelast på dei tre første åra (syklus ein) og minst 30 dagar på dei to siste (syklus to). For barnehagelærarutdanninga gjeld det at minst 75 dagar skal fordelast over dei første to åra og minst 25 dagar skal gjennomførast i løpet av det siste året. For alle utdanningane opnar rammeplanane for at institusjonane kan tilby meir praksis og lengre periodar, dersom dei ønsker og har høve til det. Reglane for fordeling av praksis blei mjuka opp då rammeplanane blei forenkla i 2023. Reguleringa legg likevel framleis visse føringar for organiseringa av praksis. Delvis styrer dette planlegginga av utdanningane sine programplanar. Lengre praksisperiodar kan til dømes gjennomførast etter inspirasjon frå modellen som det er gjort greie for i boks 4.7.

Ekspertutvalet som følgde innføringa av den femårige grunnskulelærarutdanninga peikte på at eit viktig grep for å auke kvaliteten på praksis er å innføre lengre og samanhengande praksisopphald. Særleg er dette viktig mot slutten av utdanninga. Poenget til ekspertgruppa er at spreidde periodar med praksis ikkje gir innsikt i og erfaring med heilt sentrale delar av læraryrket. Å ha meir samanhengande praksis er eit internasjonalt utviklingstrekk, ifølge gruppa. Gruppa tilrådde også auka finansiering av praksis.33

I ei spørjeundersøking blant studentar i grunnskulelærarutdanningane svarar mange at praksisperiodane ikkje ga dei god erfaring med andre sider av læraryrket enn undervisning. Studentane ønskte fleire og lengre praksisperiodar for å ha betre moglegheit til å utvikle ein god elevrelasjon og trening i samarbeid, mellom anna mellom skule og heim.34 Mange av praksislærarane meiner òg at praksisperiodane burde vore lengre.35

Det er ulike modellar for organisering og gjennomføring av praksis, og for rettleiing av studentane når dei er i praksis. Det kan variere frå at det berre er éin student aleine på ein praksisstad, til at det er ei større gruppe studentar i praksis på den same staden. I grunnskulelærarutdanningane er gruppepraksis den mest vanlege forma for praksis. Gruppepraksis kan auke kapasiteten i utdanningar som har problem med å få tak i nok plassar.

For studentane kan det vere positivt å vere i praksis saman med andre studentar. Det gjer at studentane kan samarbeide om å løyse oppgåver, og dei kan vere ei støtte for kvarandre. Fleire peiker også på at det ikkje er meir arbeidskrevjande for praksisstaden å ha to studentar i staden for éin, fordi studentane då har kvarandre, og dei blir meir sjølvstendige. Å bruke gruppepraksis kan på den andre sida føre til at studentane bruker mykje tid på å observere og får prøvd seg mindre.

Juridiske rammer for praksis

Utdanningsinstitusjonane har eit like stort ansvar for å kvalitetssikre praksis i utdanningane som dei har for å kvalitetssikre andre undervisningsformer. Det er òg universitet og høgskular som har det formelle ansvaret for å vurdere og godkjenne praksis. Avgjerder om ein student har bestått praksis eller ikkje, er eit enkeltvedtak. Universitets- og høgskulelova § 11-10 fjerde ledd fastslår likevel at ein ikkje kan klage på vurderinga sidan ho ikkje kan etterprøvast.

Ein gjennomgang av korleis føresegner og føringar for praksis er omtalte ved ulike studieprogram og institusjonar, viste at det kan vere vanskeleg for studentane å få oversikt over krava som gjeld for praksis. Grunnen er at praksis er omtalt i fleire ulike dokument, som lokale forskrifter, studieplanar og praksisdokument.36 Det følger av universitets- og høgskulelova § 11-1 første ledd at universitet og høgskular fastset studieplan for det faglege innhaldet og læringsutbyttet i studia. Studieplanen skal angi obligatoriske og valfrie emne, arbeidskrav, krav til praksis, vurderingsformar og liknande. Studieplanen skal òg angi kva krav det er til deltaking og arbeidsinnsats frå studentane, og på kva måte studentane sin kunnskap skal vurderast. Føresegner om gjennomføring og vurdering av praksis bør vere omtalte i studieplanen, slik at det er oversiktleg både for søkarar til utdanningane og for studentane å vite kva som gjeld for den spesifikke utdanninga. Dette vil bidra til å styrke rettstryggleiken for studentane.

4.4.1 Regjeringa si vurdering

Å ha studentar i praksis inneber bruk av ekstra ressursar. Samtidig kan studentar vere eit positivt bidrag til praksisstaden og ei kjelde til verdiskaping, mellom anna ved å bidra til ny kunnskap og fagleg utvikling på arbeidsplassen. Praksis kan òg vere viktig for å rekruttere studentar til arbeid etter fullført utdanning. Sjølv om det er universitet og høgskular som har ansvaret for utdanninga, er dei heilt avhengige av at arbeidslivet bidrar med praksisplassar og legg til rette for god kvalitet i praksis. Utdanning av profesjonsutøvarar til tenestene i velferdsstaten er eit felles ansvar som krev godt samarbeid.

Kvalitet i praksis er viktig for kvaliteten i utdanninga. Som det går fram av kunnskapsgrunnlaget, ligg dei største utfordringane i organiseringa av praksis og i samspelet mellom praksis og undervisning på campus. Det inneber at mange av utfordringane først og fremst må løysast lokalt og regionalt. Regjeringa meiner det er behov for meir regional samordning og lokalt samarbeid, betre relevans og større fleksibilitet for både institusjonane og praksisstadane.

For å vidareutvikle praksis som ein del av profesjonsnære utdanningar vil regjeringa vurdere tiltak som kan auke kapasiteten og styrke kvaliteten i praksis, mellom anna gjennom å auke fleksibiliteten og samarbeidet med arbeidslivet.

Kapasitet

Praksis er ein flaskehals for å auke kapasiteten i fleire av helse- og sosialfagutdanningane. Regjeringa vil arbeide langs ulike spor for å auke kapasiteten: økonomiske verkemiddel, sørge for at fleire delar av arbeidslivet bidrar med praksisplassar, og vurdere tiltak for å auke rettleiarkompetansen. I tillegg må universitet og høgskular samarbeide med arbeidslivet om nye måtar å organisere praksis på og syte for at praksis blir tilstrekkeleg høgt prioritert.

Regjeringa meiner at det er behov for å sjå vidare på finansieringa av praksis i lærar- og helse- og sosialfagutdanningane. Finansiering er eit sterkt verkemiddel som bør bli brukt på best mogleg måte.

Auka kvalitet og kapasitet på praksisplassar er viktig for å utdanne tilstrekkeleg med kvalifiserte kandidatar til helse- og omsorgstenestene. Regjeringa meiner at det er viktig å ta i bruk heile breidda av helse- og omsorgstenestene, også dei delane av tenestene som i dag i liten eller ingen grad blir nytta som praksisplassar for studentane. I dag er det i stor grad det offentlege helsevesenet som må ta ansvar for å tilby praksisplassar, sjølv om privat sektor er avhengig av å tilsette dei ferdige utdanna kandidatane. Det er derfor eit mål for regjeringa at praksisplassar inngår i nye avtalar mellom offentlege helse- og omsorgstenester og private leverandørar. Eventuelle avtalar føreset at dei offentlege helse- og omsorgstenestene vurderer at praksisundervisninga er relevant, og av høg nok kvalitet. Utdanningsinstitusjonane vil òg måtte vurdere kva praksisplassar som vil eigne seg å ta i bruk.

For å få til ein auke i kapasiteten i praksis er det naudsynt å ta heile landet i bruk. Det er ein del kommunar som opplever at dei ikkje blir spurde om å ta i mot praksisstudentar. Eit hinder for å ta i bruk distriktskommunar og andre praksisstadar langt unna campus som praksisstad, kan vere at studentane får store utgifter til bustad og reise. Som nemnt i kapittel 3, har regjeringa derfor løyvd om lag 32 millionar kroner årleg til bu- og reisestøtte for studentar i helse- og sosialfagutdanningane som har praksisplass langt frå campus. Det har vore god geografisk spreiing, og kommunar frå alle fylka i landet er representerte når institusjonane har meldt inn behov for bu- og reisestøtte.

Regjeringa ønsker førebels ikkje å forplikte kommunane til å ta imot praksisstudentar i profesjonsutdanningane. Regjeringa har tillit til at universitet og høgskular i samarbeid med kommunane kan finne gode løysingar. For å auke kvaliteten og kapasiteten på praksis i kommunane for helse- og sosialfagstudentar har regjeringa inngått ein bilateral samarbeidsavtale med KS. Gjennom avtalen skal regjeringa jobbe saman med KS for å få både fleire og betre praksisplassar i kommunane. Meir og betre praksis i kommunane skal gi studentane god kompetanse for framtidig arbeid i kommunane og kan òg bidra med rekruttering til kommunane.

Regjeringa vil vurdere tiltak for å styrke rettleiarkompetansen til dei som tek i mot praksisstudentar. Gjennom Kompetanse for kvalitet kan lærarar søke om vidareutdanning i rettleiing. I 2023 løyvde regjeringa 10 mill. kroner til ei tilskotsordning til rettleiing av studentar og tilsette i den kommunale helse- og omsorgstenesta. Formålet med ordninga er å utvikle gode modeller som bidrar til å sikre kvaliteten på rettleiarar til studentar, nyutdanna og tilsette i dei kommunale helse- og omsorgstenestene. Tilskotet skal òg bidra til å rekruttere og behalde tilsette i tenestene og til å utvikle eit tett samarbeid med universitet, høgskular og kommunar. Tiltaket inngår i oppfølginga av Meld. St. 24 (2022–2023) Fellesskap og meistring – Bu trygt heime, Kompetanseløft 2025 og Opptrappingsplan for heltid og god bemanning i omsorgstjenesten.

Den venta befolkningsutviklinga, med færre folk i arbeidsfør alder til å løyse oppgåvene i velferdstenestene, gjer det naudsynt å vurdere nye og mindre personellkrevjande arbeidsformer på alle område. Dette gjeld også for korleis praksis er organisert. Universitet, høgskular og arbeidslivet bør samarbeide om å utvikle nye modellar for praksis, som tek betre omsyn til bruk av tid og personellressursar. Meir bruk av gruppepraksis i helse- og sosialutdanningane er eit døme.

Samarbeid om praksis går begge vegar. Sidan det er knappheit på praksisplassar og konkurranse om dei praksisplassane som finst i store delar av helse- og omsorgstenesta, er det viktig at utdanningsinstitusjonane har god dialog med praksisfeltet dersom det skal opprettast nye studietilbod som inneheld praksis.

Meir fleksibilitet

Praksis er eit verkemiddel for å oppnå læringsutbytte, og det bør alltid vurderast om læringsutbyttet kan oppnåast på andre måtar enn ved bruk av tradisjonell praksis på ein skule eller barnehage eller på ein helseinstitusjon. Til dømes kan simulering og andre typar «utvida praksis» på campus vere viktige undervisningsformer som bidrar til å førebu studentar til praksis og også delvis gi dei erfaringar som liknar på det studentane opplever i tradisjonell praksis. Eit døme er Høgskulen i Innlandet sin bruk av virtuell røynd (VR) for å simulere utviklingsavtaler mellom elevar, lærarar og føresette. Slik simulering kan gi studentane erfaringar dei elles vil ha vanskar med å få i praksisperiodane.37 Dette poenget er også noko som blir stadfest av ein gjennomgang av 41 forskingsartiklar om ulike typar av slik «utvida praksis».38

Gjennom avanserte laboratorium og simuleringsutstyr som mellom anna tek i bruk kunstig intelligens, kan studentane prøve ut realistiske og profesjonsnære læringssituasjonar som ein del av undervisninga på campus. Regjeringa vil vurdere tiltak som kan bidra til profesjonsnær undervisning.

For mange av helse- og sosialfagutdanningane er praksis regulert i dei nasjonale retningslinjene for utdanningane. Helse- og omsorgstenestene, utdanningssektoren og samfunnet generelt er i ei stadig utvikling. Det kjem stadig nye teknologiske moglegheiter og utvikling av læringsformer som kan vere gode alternativ for å avlaste praksisfeltet. Det viktigaste er at studentane har den naudsynte kompetansen når dei er ferdig utdanna. Regjeringa meiner derfor at det ved framtidig revisjon av retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningane særleg bør vurderast om det er naudsynt med minimumskrav til omfang av praksis, og om dei kan bli meir fleksible.

For sjukepleiarutdanninga kan ikkje praksis erstattast av simulering slik yrkeskvalifikasjonsdirektivet er i dag. Saman med dei nordiske landa og andre enkeltland i EU bidrar regjeringa i eit langsiktig arbeid med sikte på ei justering i yrkeskvalifikasjonsdirektivet. Justeringa skal opne for at delar av klinisk praksis med pasientkontakt i sjukepleiarutdanninga kan supplerast med auka bruk av simulering. Den auka bruken av simulering kan forbetre kvaliteten i utdanninga, samtidig som han vil bidra til auka kapasitet. Simulering i sjukepleiarutdanninga vil også bidra til auka pasienttryggleik og gi studentane betre moglegheit for å trene på ulike prosedyrar før dei skal utøve prosedyrane på pasientar dei møter i praksis. Dialogen med EU-landa er langsiktig. Endring av yrkeskvalifikasjonsdirektivet avheng av at majoriteten av medlemslanda opplever det same behovet for forbetring av direktivkrava som Noreg.

Regjeringa vil halde fram med å arbeide for at lærarutdanningsinstitusjonane får handlefridom til å tilpasse seg regionale behov, bruke sterke sider i fagmiljøa sine og profilere seg på ein måte som er attraktiv for søkarar. Institusjonane bør i samarbeid med praksisfeltet vurdere organiseringa av utdanningane og dermed den rette fordelinga av praksis. Regjeringa ønsker derfor å fjerne kravet om fordeling av praksis på syklus en og to i forskrift og rammeplanar neste gong desse blir reviderte.

Lengre praksisperiodar i lærarutdanningane kan føre til at studentane får oppleve meir av kvardagen i skulen og med det endå meir relevant praksis enn i dag. Lausare rammer for praksis kan gi større moglegheiter for å prøve ut nye modellar, som regjeringa allereie har oppmoda til i kapittel 3.

Ei mogleg ulempe med å fjerne kravet er at nokre institusjonar kan velje å gi studentane ein lang praksisperiode tidleg i studiet, utan å følge opp med nok praksis seinare. Det kan vere uheldig for progresjonen til studentane og gjere overgangen frå utdanning til yrke meir utfordrande. Ulik struktur på praksis kan òg føre til problem med studiemobilitet mellom utdanningsinstitusjonane, men ein rapport frå SSB viser at det berre er nokre få studentar som bytter lærestad og samtidig held fram på same utdanning. Dei fleste studentane som bytter lærestad, bytter altså til ei ny utdanning.39

Tettare samanheng mellom utdanning og yrke

Regjeringa meiner at det er viktig å sjå på ordningar for å knyte profesjonsutdanningane endå tettare til arbeidslivet. Målet er å gjere overgangen frå studiar til jobb endå betre og å skape sterkare fagleg kontakt mellom utdanningsinstitusjonane og arbeidslivet studentane deira skal ut i. Slik kontakt kan også betre rekrutteringa ved at studentar blir kjende med potensielle arbeidsgivarar og omvendt.

Regjeringa vil stimulere til forsøk med studietypar som kombinerer utdanning og arbeid, inspirerte av nærings- og industrimaster-ordninga til Universitetet i Sørøst-Norge (USN) i andre profesjonsutdanningar. I dagens ordning ved USN har studentane lønt arbeid ved ei bedrift i kombinasjon med å studere. Dei tek slik ein toårig master på tre år. Ordninga finst også på bachelornivå, også der er studieløpet forlengt med eitt år. I 2019 fekk USN utdanningskvalitetsprisen for denne ordninga.

Ei utprøving av ei slik ordning i andre profesjonsutdanningar kan ha fleire fordelar. Studentane får solid og realistisk praksis i å vere i arbeidslivet i kombinasjon med rettleiing og undervisning. Ordninga kan også vere aktuell for personar som er avhengige av å ha inntekt av ein viss storleik fordi dei til dømes har familie, men samtidig ønsker å utdanne seg.

Ein kan tenke seg at ei 4+1-ordning i lærarutdanning kan bidra til å skape tettare samanheng med yrkeslivet. Ei slik ordning kunne bli organisert slik at studentane avsluttar undervisning på campus etter fire år, og at dei skriv masteroppgåve og har intensiv praksis i det femte året. Dette året vil samtidig kunne vere eit introduksjonsår til yrket, for å gjere overgangen mjukare. Å få til ei slik ordning vil anten krevje meir praksis i utdanninga eller at all praksis blir samla i det siste året. Det siste alternativet er ei dårleg løysing fordi praksis ikkje blir integrert i fagstudia, studentane får erfaring med praksis for seint og vilkåra for profesjonell modning blir dårlege. Ei litt anna løysing kan vere at studentane følger vanleg progresjon med praksis gjennom utdanningsløpet, og at det siste året i utdanninga blir forlengt til to år der studenten er tilsett i skulen i halv stilling. Som nemnt i kapittel 3 meiner regjeringa at det er positivt om nokre lærarutdanningar ønsker å utforske alternative organiseringar av grunnskulelærarutdanningane, gjennom forsøk.

Nok ein variant av å knyte arbeidslivet og utdanninga tettare saman er den såkalla «trainee-modellen» som Høgskolen i Vestfold (no USN) tidlegare har gjennomført. I denne modellen inngjekk høgskulen eit tett samarbeid med nokre kommunar om å gi studentane ein deltidsjobb som lærarvikar. Studentane blei tilsette i kommunane, og arbeidet blei gjennomført i den tida studentane ikkje hadde undervisning eller annan praksis, altså i ledig tid. Eit viktig suksesskriterium var å ha tett og god dialog med lærarorganisasjonane og kommunen.

Regjeringa forventar

• at universitet og høgskular har tett samarbeid med praksisfeltet for å sikre god kvalitet i praksis og prioriterer praksis i utdanninga

• at universitet og høgskular har tett samarbeid med praksisfeltet for å sikre god rettleiarkompetanse og at praksistilbydarane prioriterer at dei tilsette får formell rettleiarkompetanse

• at universitet og høgskular gjer bruk av ny teknologi i praksisopplæringa

• at universitet og høgskular har dialog med praksistilbydarar for å sikre tilstrekkeleg tilgang på praksisplassar før dei etablerer nye studietilbod som krev praksis

• at universitet og høgskular tar i bruk kommunar i heile området dei har verksemd som praksisstader

Regjeringa vil

• greie ut om finansieringa av praksis i profesjonsutdanningane bør bli endra

• vidareføre bu- og reisestøtte i helse- og sosialfaga

• at praksisplassar inngår i nye avtaler mellom offentlege helse- og omsorgstenester og private leverandørar

• vurdere omfanget av praksis i helse- og sosialfagutdanningane ved revisjon av retningslinjene i RETHOS

• vurdere å fjerne det forskriftsfesta kravet om fordeling av praksis i lærarutdanningane i oppfølginga av arbeidet til ekspertgruppa for styring av lærarutdanningane

• stimulere til at utdanningsinstitusjonane og praksisfeltet samarbeider om å utvikle modellar for profesjonsnære utdanningar, til dømes gjennom utdanningar inspirerte av nærings- og industrimaster/-bachelor-utdanningane

• halde fram dialogen med EU-landa for å få godkjent bruk av simulering i praksis i sjukepleieutdanninga

4.5 God og tenleg profesjonsforsking

Det er behov for profesjonsforsking av god kvalitet og med høg relevans. Og resultata av forskinga må bli forstått og brukte av dei som arbeider i barnehagar, skular, helse- og sosialtenestene og andre profesjonar.

Profesjonsutdanningane har ulike tradisjonar når det gjeld forskings- og utviklingsaktivitet. Til dømes er det lange tradisjonar innan medisin og ingeniørfag, medan andre har kortare tradisjon for forsking og systematisk å kople forsking og undervisning. Med høgskulereforma i 1994 blei forsking og utvikling ei klarare definert oppgåve for tilsette innan dei profesjonsutdanningane som tidlegare hadde tilhøyrt eigne institusjonar, som sosialhøgskular og lærarhøgskular.40 Dette er eit trekk i den såkalla akademiske drifta skildra før i meldinga.

For å møte utfordringane i dag og i tida som kjem, treng dei som driv profesjonsutdanningane til dømes å vere med på å forbetre og utvikle offentlege tenester. Forsking i fagmiljøa til ingeniørutdanningane er naudsynt for å gjennomføre det grøne skiftet. Den digitale og teknologiske utviklinga skjer i rekordfart og har potensial til å løyse samfunnsutfordringar og auke velferda i by og bygd i Noreg. Det er viktig at profesjonsutdanningane er tett kopla på denne utviklinga, og at fagmiljøa har kompetanse til å utvikle seg sjølve og studentane for å utnytte moglegheitene digitalisering gir for grøn omstilling og vekst.

Sentrale stortingsmeldingar og utgreiingar har vore tydelege på at styresmaktene ønsker å prioritere og styrke forsking, mellom anna innan helse- og omsorgstenester og i lærarutdanningane. Forsking vil styrke kunnskapsgrunnlaget for faglege, administrative og politiske avgjerder i kommunane.

4.5.1 Regjeringa si vurdering

Universitet og høgskular står bak god og viktig forsking innan profesjonsutdanningane. Dette gjer dei på eige initiativ og med eigne midlar. Denne forskinga sørger for at utdanningane stadig utviklar seg, og at yrkespraksisen blir utfordra og forbetra.

Regjeringa finansierer i tillegg ei rekke ulike tiltak og forskingsprogram som er relevante for profesjonsutdanningsmiljøa, og står også bak fleire strategiar der forsking er sentralt.

Regjeringa arbeider for tida mellom anna med ein nasjonal digitaliseringsstrategi som skal vere klar i løpet av første halvår av 2024, og som også tek føre seg forsking og utvikling på området. Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet koordinerer arbeidet med strategien. Departementet vil involvere aktuelle aktørar i arbeids- og næringslivet, statlege etatar, kommunar og interesseorganisasjonar i arbeidet med strategien.

Strategien BarnUnge21 blei utarbeidd på initiativ frå Solberg-regjeringa og lansert i februar 2021.41 Målet med strategien er å skape ein målretta, heilskapleg og koordinert nasjonal innsats for forsking, utvikling og innovasjon retta mot utsette barn og unge. Strategien peiker på betydninga av meir forpliktande samarbeid mellom forsking, utdanning og praksisfeltet, og han gir sju tilrådingar for korleis måla skal bli nådde. Universiteta og høgskulane som forskar på feltet og utdannar dei som skal arbeide der, er sentrale for få til kunnskapsløftet strategien legg opp til.

Regjeringa løyver også pengar til forsking gjennom ulike program. I statsbudsjettet for 2024 har regjeringa løyvd midlar til Kommunenes strategiske forskningsorgan (KSF). Dette heng saman med regjeringa si tildeling til Noregs forskingsråd som skal gå til forsking og innovasjon i, om og med dei kommunale helse- og omsorgstenestene, med utgangspunkt i kunnskap kommunane har behov for.

KSF skal styrke grunnlaget for kunnskapsbaserte avgjerder og tenesteutvikling i kommunane ved å bidra til å samordne og prioritere kommunane sine kunnskapsbehov, gi meir kommunerelevant forsking og betre spreiing og bruk av kunnskap, innovasjons- og forskingsresultat. KSF bygger samarbeid mellom små og store kommunar, forskingsmiljø og andre aktørar som understøtter kunnskapsutvikling og spreiing av kunnskap i kommunane.

Formålet med KSF er å styrke rammevilkåra for forsking, innovasjon og kunnskapsutvikling i kommunane. I første omgang skal KSF bidra til å styrke berekrafta i dei kommunale helse- og omsorgstenestene. Denne ordninga vil gi profesjonsutdanningsmiljøa innan helse- og sosialfag moglegheiter til å drive meir forsking i samarbeid med forskingsinstitusjonane og andre aktørar.

Programmet Gode og effektive helse-, omsorgs- og velferdstenester (HELSEVEL) er ein del av Noregs forskingsråd sin innsats for fornying og innovasjon i dei offentlege tenestene. Programmet skal føre til at forsking og innovasjon gir auka kvalitet, kompetanse og effektivitet i helse-, omsorgs- og velferdstenestene.

Forskingsrådet har også over lengre tid utvikla og styrka FoU-kompetansen i lærarutdanningane gjennom målretta innsatsar som Praksisretta FoU for barnehage, grunnopplæring og lærarutdanning (PRAKSISFOU 2005–2010), Praksisretta utdanningsforsking (PRAKUT 2010–2014) og Forsking og innovasjon i utdanningssektoren (FINNUT) frå 2014. Prosjekta skulle vere praksisretta og ha forpliktande samarbeid med skular og barnehagar/kommunar, som skulle vere aktive partnarar eller søkarar.

Frå 2017 har innsatsen vore spesielt konsentrert om grunnskulelærarutdanningane for trinn 1–7 og trinn 5–10. Satsinga har vore ein del av oppfølginga av strategien Lærarutdanning 2025 for å styrke grunnskulelærarutdanninga ved overgangen til integrert masterutdanning. Konkurransearenaen har vore avgrensa, slik at berre institusjonar som tilbyr grunnskulelærarutdanning har vore inviterte til å søke. Frå 2021 har barnehagelærarutdanninga vore invitert til å søke, og frå 2023 har yrkesfaglærarutdanninga også vore inkludert i utlysinga. Sidan 2017 er det lyst ut 347 mill. kroner og gitt midlar til 35 prosjekt ved lærarutdanningane.

Forskingsrådet etablerte i 2017 ei ny satsing, Forskingskompetanse i utvalde profesjonsutdanningar (PROFESJON). Satsinga rettar seg mot fagmiljø med ansvar for profesjonsutdanningar med kort forskingstradisjon, uavhengig av institusjonstype.

Fire utdanningsgrupper blei identifiserte: helse- og velferdsutdanningar, lærarutdanning, ingeniørutdanning og økonomisk-administrative utdanningar. Satsinga har ei årleg ramme på 34,9 mill. kroner, og ho har som mål å styrke det forskingsbaserte grunnlaget for utdanning og profesjonsutøving, styrke og støtte opp om institusjonane sine strategiske prioriteringar og å styrke kompetansen som ligg til grunn for dei utvalde profesjonsutdanningane.

Sidan etableringa i 2017 og fram til 2023 har det vore gjennomført tre utlysingar der PROFESJON har bidratt med til saman 270 mill. kroner. Gjennom samfinansiering med andre ordningar i Forskingsrådet har totalt 430 mill. kroner blitt delte ut til prosjekt og forskarskular for å styrke miljøa som sorterer under PROFESJON.

Forskingsrådet har i 2023 lyst ut 90 mill. til etablering av inntil tre forskingssenter innanfor temaet utsette barn og unge. Utlysinga er spesielt retta mot lærarutdanningane og helse- og velferdsutdanningar, og ho har som formål å bygge kapasitet og styrke forskinga i desse utdanningane. Utlysinga er ei oppfølging av BarnUnge21-strategien, men også relevant for samfunnsoppdraget om inkludering av barn og unge lansert i Langtidsplanen for forsking og høgare utdanning 2023–2032.

Regjeringa meiner det er viktig å halde fram med å støtte forsking og utvikling driven av miljøa som driv ulike profesjonsutdanningar.

Regjeringa forventar

• at institusjonane held fram satsinga på forsking i profesjonsutdanningane

Regjeringa vil

• halde fram satsinga på forsking i profesjonsutdanningane

4.6 Kvalitetsutvikling

Det er brei einigheit om at norsk høgare utdanning skal ha framifrå kvalitet. Det er nedfelt i universitets- og høgskulelova at universitet og høgskular skal tilby utdanning som er basert på det fremste innanfor forsking, fagleg og kunstnarleg utviklingsarbeid og erfaringskunnskap. Vidare seier universitets- og høgskulelova § 3-5 dette: «Universiteter og høyskoler skal ha et tilfredsstillende internt system for å sikre og videreutvikle utdanningskvaliteten. Studentevalueringer skal inngå i dette systemet.» På alle utdanningsinstitusjonar skal altså kvalitetsutvikling settast i system, men det blir gjort på ulike måtar.

Kvalitetsarbeid kan vere meir komplekst i profesjonsutdanningane enn i andre utdanningar. Ein av grunnane er at det i mange av utdanningane er større innslag av obligatorisk praksis. Samarbeid og dialog mellom lærestad og praksisstad er avgjerande for praksiskvaliteten.42 Naturleg nok vil det vere meir ressurskrevjande med kvalitetssikring av utdanningar med mykje praksis enn av utdanningar som berre blir gjennomførte på eigen institusjon. Ein annan grunn er at profesjonsutdanningane i større grad enn andre er venta å utdanne kandidatar til spesifikke yrke, og at arbeidslivet skal ha innflytelse på innhaldet i utdanningane.

Det har lenge vore fastsett krav om at institusjonane skal ha tilfredsstillande system for kvalitetssikring. Til dømes i privathøgskulelova frå 1986 og universitetslova frå 1995. I 2015 gjekk den dåverande regjeringa inn for å «gå gjennom regelverket for å sikre at institusjonene i tilstrekkelig grad gjennomfører det kvalitetsarbeidet som følger av de faglige fullmaktene».43 Denne gjennomgangen førte til endringar i forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høgare utdanning og fagskuleutdanning. Det kom òg ei ny studietilsynsforskrift i 2017, der krava til systematisk kvalitetsarbeid blei utdjupa. Enkelt sagt blei arbeidet med kvalitet utvida frå kvalitetssikring til kvalitetsutvikling og kvalitetsarbeid.

I ein rapport frå 2023 ser Riksrevisjonen nærare på kva som fremmar og hemmar kvalitetsutvikling ved universitet og høgskular.Rapporten peiker på at krava til det systematiske kvalitetsarbeidet i lov og forskrift og korleis dette har blitt følgt opp ved institusjonane, har gitt mange institusjonar omfattande kvalitetssystem. Dei omfattande kvalitetssystema verkar ikkje nødvendigvis etter formålet. Det er døme på at tilsette opplever at krava til rapportering i dei lokale kvalitetssystema ikkje bidrar til kvalitetsutvikling, men snarare kjem i konflikt med tid til undervisning og vurdering. Fleire institusjonar peiker dessutan på at dei opplever NOKUT sine tilsyn med kvalitetsarbeidet og med studieprogramma som omfattande prosessar med mange ressurskrevjande krav til dokumentasjon.44

Hovudkonklusjonen i rapporten til Riksrevisjonen er at det ikkje er lagt godt nok til rette for at undervisarane skal kunne arbeide kollektivt med kvalitetsutvikling i studieprogramma, og at det er naudsynt å prioritere slikt arbeid for å betre studiegjennomføringa og over tid sikre god utdanningskvalitet. I rapporten kjem det òg fram at det har vore lite endring over tid i bruken av undervisnings- og vurderingsformer og i læringsformer som skal styrke arbeidslivsrelevansen. Dette gjeld også for profesjonsutdanningane. Til dømes blir det peikt på at det innanfor ingeniørutdanningane er stor variasjon i korleis studentane vurderer moglegheitene for å jobbe med prosjekt eller oppgåver i samarbeid med næringslivet.45

Nasjonal deleksamen

Eit verkemiddel som mellom anna skal bidra til å sikre kvalitet i utdanningane, er nasjonal deleksamen. Nasjonal deleksamen er ein obligatorisk deleksamen i eit emne eller fag for alle studentar innanfor spesifikke utdanningar. Målet med ordninga er å

• gi nyttig informasjon om studentane sitt kunnskapsnivå

• gi fagmiljøa moglegheit til å samanlikne seg med tilsvarande fagmiljø ved andre institusjonar og kunne utvikle seg på grunnlag av det

• gi samfunnet auka tillit til utdanningane

Nasjonal deleksamen er heimla i universitets- og høgskulelova § 3-8 andre ledd bokstav d, som seier at departementet kan fastsette at det skal vere obligatoriske nasjonale deleksamenar i enkelte emne, og om resultatet skal førast på vitnemålet. I dag blir nasjonal deleksamen arrangert i sjukepleiarutdanninga, grunnskulelærarutdanningane og i dei barnevernsfaglege masterutdanningane. Storleiken på eksamen varierer frå fem studiepoeng i lærarutdanningane og barnevernsmasterane til tolv studiepoeng i sjukepleiarutdanninga. Eksamen blir gjennomført på same tidspunkt for alle institusjonane med same utdanning.

Figur 4.4–4.6 viser at strykprosenten er høg på alle deleksamenane for grunnskulelærar- og sjukepleiarutdanningane. Det betyr at mange studentar ikkje har tileigna seg kunnskapen dei treng i dei respektive emna, emne som er sentrale for utdanninga dei går på. Sjølv om det hausten 2023 var litt færre som strauk og nokon fleire som fekk toppkarakter enn tidlegare år, er strykprosenten framleis for høg. Resultata på dei nasjonale deleksamenane har fått stor merksemd heilt sidan starten og er godt kjende blant nye studentar. Det gir ein risiko for at både studentar og faglærarar bruker meir tid på desse emna enn andre emne i utdanninga, og at ein får ein «teaching to the test»-effekt.46

Forstørr bilete

Kjelde: NOKUT 2023.

Forstørr bilete

Kjelde: NOKUT 2023.

Forstørr bilete

¹ Figuren viser resultata på ordinær eksamen, ikkje kontinuasjonseksamen.

Kjelde: NOKUT 2023.

Nasjonal deleksamen i rettsbruk i barnevernsfagleg arbeid blei gjennomført første gang hausten 2022, då som ein pilot for seks institusjonar og til saman 165 studentar. Hausten 2023 blei han gjennomførd som ordinær eksamen for i alt 300 studentar fordelt på 13 institusjonar. Strykprosenten var 43 prosent hausten 2022 og 46 prosent hausten 2023. Det kan vere fleire og samansette årsaker til at nær halvparten av studentane stryk på denne eksamenen. Eksamensforma er ny for desse utdanningane og ukjend for både studentar og fagmiljøa. Lovverket som studentane blir prøvd i, er også nytt.47 Formålet med eksamenen er å heve den juridiske kompetansen i barnevernet, og institusjonane må bruke resultata til å styrke arbeidet med dette i utdanningane.

Dei fire medisinutdanningane har sjølve teke initiativ til å ha ein felles avsluttande deleksamen i det siste semesteret på medisinutdanninga. Arbeidet vann utdanningskvalitetsprisen i 2017.48

Skikkavurdering av studentar

For fleire av profesjonsutdanningane blir det gjort ei løpande skikkavurdering av studentane gjennom utdanninga. Når universitet og høgskular uteksaminerer kandidatar frå desse utdanningane, skal dei vere funne skikka til å utøve yrket utdanninga kvalifiserer til. For arbeidslivet er utdanninga eit kvalitetsstempel på kandidatane. Til dømes gir fullført norsk helsefagleg utdanning grunnlag for å få autorisasjon som helsepersonell.49 Institusjonane har derfor eit stort ansvar når dei uteksaminerer kandidatar.

Hausten 2023 blei revidert forskrift om skikkavurdering fastsett. Mellom anna blei det innført skikkavurdering ved alle vidareutdanningar og masterutdanningar som bygger på grunnutdanningar som er omfatta av skikkavurdering.

Institusjonane skal rapportere tal på behandla skikkasakar til DBH. I perioden 2018–2022 blei det rapportert inn 1553 tvilsmeldingar om 1 423 studentar.50 Desse tvilsmeldingane resulterte i at det blei oppretta 467 saker. I den same perioden blei 18 studentar funne uskikka, og 40 studentar blei funne uskikka og utestengde frå utdanninga.51 Det er flest tvilsmeldingar innan sjukepleiar-, grunnskule- og barnehagelærarutdanningane.

Barnevernsutvalet peikte på at det bør bli laga felles standardar for teljing av saker som omhandlar skikkavurderingar, og at det bør vere felles standardar for rapportering til ei nasjonal oversikt over sakene og avgjerdene. Målet er å få til likare praksis og større merksemd om skikkavurderingar ved institusjonane.52

4.6.1 Regjeringa si vurdering

Det er viktig at kvalitetssystema verkar relevante for dei som skal bruke dei, og at dei faktisk bidrar til kvalitetsutvikling. Det er over tjue år sidan institusjonane fekk rettslege krav om systematisk kvalitetsarbeid. Eit krav om eit system for kvalitetsutvikling skal ligge fast, men det kan vere grunn til å vurdere nærare korleis krava har fungert.

Studiekvalitetsforskrifta og studietilsynsforskrifta set minimumskrav til kvalitetsarbeidet ved institusjonane. Det er mykje som tyder på at mange universitet og høgskular kan ha laga seg kvalitetssystem som er meir komplekse og omfattande enn dei treng å vere.53 Det kan til dømes vere system som legg opp til for mykje og unødig skriftleg rapportering, at dei innhentar meir informasjon enn dei treng, og at dei gjennomfører for mange evalueringar. Regjeringa understrekar at institusjonane ikkje skal rapportere berre for rapporteringa si skuld. Formålet med rapportering er betre kvalitet i utdanningane, og det står sentralt i tillitsreforma til regjeringa å bli kvitt byråkratiserande rapporteringskrav som ikkje er naudsynte.

Fleire evalueringar peikar på at NOKUT sine tilsynsprosessar med kvalitetsarbeid er tidkrevjande for institusjonane, mellom anna fordi dei må produsere store mengder dokumentasjon på kvalitetsarbeidet sitt. Regjeringa merker seg at NOKUT er i gang med å sjå på korleis tilsyna deira med kvalitetsarbeidet til institusjonane kan bli meir effektive og mindre arbeidskrevjande for institusjonane.

Regjeringa har sett i gang ein heilskapleg gjennomgang av studiekvalitetsforskrifta og studietilsynsforskrifta. Eit av formåla med gjennomgangen er å slå dei to forskriftene saman til ei, slik den nye lova om universitet og høgskular legg til rette for.54 Det vil truleg gjere regelverket enklare og meir oversiktleg for institusjonane som skal etterleve det, samtidig som det er eit godt høve til å gjere endringar viss det er behov for det. I dette arbeidet vil det bli vurdert om krava til kvalitetsarbeid skal bli enklare enn dei er i dag. Ein viktig premiss er at forenklinga må skje innanfor rammene til European Standards and Guidelines (ESG), som stiller krav til kvalitetssikring og kvalitetsutvikling. Regjeringa vil også vurdere om meir standardiserte krav til korleis institusjonane rapporterer og dokumenterer kvalitetsarbeidet sitt, kan lette arbeidsbyrda til fagmiljøa og frigjere tid til kvalitetsutvikling.

Nasjonal deleksamen har fleire fordelar. Han fungerer mellom anna som eit utrykk for det kunnskapsnivået eit samla fagmiljø meiner at studentane må ha, og ei felles vurdering av prestasjonane til studentane. Nasjonal deleksamen kan bidra til deling av ressursar og erfaringar med ulike læringsmetoder og organisering av undervisning. Samtidig oppstår det nokre prinsipielle spørsmål ved å ha ein slik eksamen. Eit av måla med deleksamenen er auka bevisstheit og dialog om vurdering og læring. Dette er tema ein kan rekne med at institusjonane er opptekne av anten dei har nasjonal deleksamen eller ikkje. Når nasjonal deleksamen er obligatorisk og skal gjennomførast på same tid for alle studiestadane, legg det føringar for organiseringa av studieløpa og reduserer institusjonane sitt handlingsrom. Institusjonane skal, uansett om utdanninga har nasjonal deleksamen eller ikkje, sikre at kandidatane har naudsynt kompetanse før dei blir uteksaminerte. Regjeringa vil derfor vurdere om nasjonal deleksamen er rett verkemiddel for å sikre kvalitet i utdanningane, og om det er fleire ulemper enn fordelar med ein slik eksamen. Regjeringa kjem til å evaluere nasjonal deleksamen, organiseringa av han og kva effekt han har på kvaliteten i utdanningane. Evalueringa skal sjå på om det er andre tiltak som kan sikre dagens formål med nasjonal deleksamen.

Ut over det som blir rapportert til DBH, er det ulikt korleis institusjonane tel skikkasakar og omtaler dette i årsrapportane sine. Institusjonane har eit felles forum for skikkavurdering der dette har vore problematisert. Forskjellane gjer det utfordrande å samanlikne tal og å forske på temaet. Institusjonane bør bli einige om ein standard for rapportering av skikkavurderingar.

Regjeringa forventar

• at universiteta og høgskulane vurderer eigne kvalitetssystem og i tråd med tillitsreforma sørger for at dei ikkje legg opp til meir omfattande prosessar enn dei treng

• at NOKUT følger opp rapporten frå Riksrevisjonen og gjer tilsynsprosessane mindre arbeidskrevjande for institusjonane i tråd med tillitsreforma

• at institusjonane blir einige om korleis dei vil telle skikkasakar for å få god statistikk over omfanget

Regjeringa vil

• følge opp tillitsreforma med mål om avbyråkratisering og meir tillit til institusjonar og fagfolk i kvalitetsarbeidet

• vurdere krava til institusjonane sitt kvalitetsarbeid i vidare arbeid med lov og forskrifter

• vurdere om meir standardiserte krav til rapportering og dokumentasjon frå kvalitetsarbeidet vil lette arbeidet for institusjonane

• evaluere nasjonal deleksamen

4.7 Akkreditering

Institusjonslandskapet i høgare utdanning har endra seg grunnleggande dei siste åra. Strukturreforma til den førre regjeringa førte til færre høgskular og fleire større samanslåtte universitet. Krava for å bli universitet blei fastsette for 20 år sidan, då hadde Noreg berre nokre få universitet. Desse reglane stemmer ikkje lenger så godt med dagens røynd.

4.7.1 Regjeringa si vurdering

Forsking og høgare utdanning speler ei nøkkelrolle for å ruste Noreg til å møte dei største utfordringane i dag og framover. Ressursane i denne sektoren må derfor bli brukte på best mogleg måte til størst mogleg gagn for samfunnet. Krava som blir stilte, skal ikkje føre til unødig byråkrati eller til at ressursane til universitet og høgskular blir flytte vekk frå kjerneoppgåvene. Derfor vil regjeringa endre krava for å bli universitet i Noreg.

Regjeringa følger opp framlegga frå ei ekspertgruppe som har sett på kvalitets- og akkrediteringskrava for norske universitet. Målet er at regelverket skal bli meir i tråd med røynda i dag og det som er vanleg internasjonalt.

Dei nye krava vil sørge for at nye universitet kan bruke ressursane sine betre og reindyrke profilen sin til størst mogleg gagn for studentane, dei tilsette og samfunnet. Krava fører til at ressursane kan brukast meir effektivt på færre doktorgradar, kanskje berre ein. Slik kan ressursane brukast målretta og settast inn der dei nye universiteta ønsker å satse tungt fagleg.

I dag er kravet at eit universitet aleine driv minst fire doktorgradsutdanningar. Dette kan vere fagleg uheldig og sløsing med ressursar. Dersom eit universitet samarbeider med andre om doktorgradsutdanningar, kan doktorgradsutdanninga eller doktorgradsutdanningane ikkje teljast som ei eller fleire av desse fire utdanningane.

Det nye kravet vil vere at eit universitet driv minst ei doktorgradsutdanning på eiga hand. Krava opnar også for at universitet kan samarbeide med andre institusjonar om doktorgradsutdanningar, og at desse tel med som grunnlag for akkreditering.

Doktorgradsutdanninga(ne) ved eit universitetet må dekke vesentlege delar av den faglege verksemda til institusjonen. Universitet med vid fagleg breidde må ha fleire doktorgradar for å innfri kravet. Det nye er at dei kan drive doktorgradsutdanningar saman med andre institusjonar, og at desse kan telje med som grunnlag for akkreditering i tillegg til den doktorgradsutdanninga universitetet driv på eigen kjøl.

Å bygge opp flest mogleg doktorgradsutdanningar berre for å møte eit formalkrav har ingen nytte av. Det som trengst er god kopling mellom forsking og utdanning, universitet og høgskular som reindyrkar dei faglege styrkane sine, og eit stort mangfald av institusjonar.

Det skal framleis vere krav om stabil forskarutdanning. Det er eit av dei viktigaste kjenneteikna på eit universitet med god kvalitet. Regjeringa gjer framlegg om at institusjonen må ha uteksaminert minst fem doktorgradkandidatar per år over ein treårsperiode, og at universitetet må ha teke opp minst 15 doktorgradsstudentar i snitt over ein periode på fem år. For større institusjonar vil det bety å utdanne fleire doktorgradskandidatar og ha fleire doktorgradsutdanningar enn minimumskravet.

Regjeringa gjer framlegg om at dagens vitskaplege høgskular skal kunne bli universitet etter ein forenkla prosedyre. Dette kan mellom anna gjere internasjonalt samarbeid lettare.

Kongen i statsråd skal framleis godkjenne nye universitet på grunnlag av ei fagleg vurdering frå NOKUT.

Regjeringa forventar

• at institusjonane styrker det faglege samarbeidet, særleg om forskarutdanning

Regjeringa vil

• foreslå at institusjonane må drive minst ei doktorgradsutdanning aleine for å bli universitet

• foreslå at doktorgradsutdanninga må dekke vesentlege delar av den faglege verksemda til institusjonen

• opne for at institusjonar kan samarbeide om doktorgradsutdanningar, og at slike fellesgradar kan vere grunnlag for akkreditering som universitet saman med den doktorgradsutdanninga institusjonen driv aleine

• foreslå at universitetet må ha uteksaminert minst 5 doktorgradkandidatar per år over ein treårsperiode, og at institusjonen må ha teke opp minst 15 doktorgradsstudentar i gjennomsnitt over ein femårsperiode

• foreslå at dagens vitskaplege høgskular skal kunne bli universitet etter ein forenkla prosedyre

• halde fast på at Kongen i statsråd framleis skal godkjenne nye universitet på grunnlag av ei fagleg vurdering frå NOKUT

4.8 Internasjonalt samarbeid og studentmobilitet

Eit av dei viktigaste verktøya norske utdanningsinstitusjonar har til å drive med internasjonalt samarbeid, er deltaking i Erasmus+, som er EU sitt program for utdanning, opplæring, ungdom og idrett. I programmet finst det ei rekke moglegheiter for internasjonale samarbeidsprosjekt.

I inneverande programperiode for Erasmus+ (2021–2027) finn ein mellom anna eksellenseinitiativ som Erasmus+ lærarakademi som skal bidra til å vidareutvikla lærarrolla, mellom anna med innovative undervisnings- og læringsformer, inkludert digitalisering.

Internasjonal studentmobilitet har lenge vore eit satsingsområde i norsk høgare utdanning. Det gir både studentane og utdanningane verdifulle perspektiv og er med på å heve utdanningskvaliteten. Det er likevel for få studentar i profesjonsutdanningane som reiser på utveksling til utlandet.

At nokre studentar reiser ut og andre kjem inn, gir internasjonale impulsar til dei som ikkje sjølve er mobile i løpet av utdanninga si. Dei utanlandske studentane som kjem til Noreg, kan bidra direkte til at studiemiljøet ved norske institusjonar blir meir internasjonalt, og dei norske studentane som er utanlands, kan ta med seg erfaringane tilbake til studiemiljøet heime. Føresetnaden er at det er god samhandling mellom internasjonale og norske studentar, og at erfaringane til dei som har vore utanlands, faktisk blir innlemma i undervisninga heime. Bruk av teknologi kan også tilføre ein internasjonal dimensjon til norsk utdanning og opplæring der alle kan delta.

Internasjonalisering omfattar ikkje berre studentmobilitet, men også integrering av eit internasjonalt perspektiv i heile verksemda. Internasjonalisering av undervisninga betyr også samarbeid på tvers av landegrenser om utvikling av læreplanar, studieprogram, fagleg utviklingsarbeid, felles gradar og felles kurs.

Fram mot 2020 hadde om lag 16,5 prosent av alle uteksaminerte frå høgare utdanning hatt eit studieopphald i utlandet på over tre månader. Som resultat av pandemien hadde langt færre av dei uteksaminerte i 2021 og 2022 vore på utveksling i løpet av studietida, berre 10,8 prosent i 2022.55 Det finst ingen internasjonal statistikk som kan samanliknast direkte med tala frå Noreg, men ifølge tal frå Eurostat hadde færre enn ti prosent av kandidatane i EU eit utvekslingsopphald i løpet av studiet dei fullførte i 2021. Desse tala gir ikkje eit fullverdig bilete på kor mange som har drege på utveksling i løpet av studietida. Medan Noreg ligg lågare enn EU-snittet for andelen uteksaminerte med utveksling frå enkeltstudiar, har me ein mykje høgare rate om ein ser studieløpet under eitt.56

For profesjonsutdanningane var det i 2019 om lag 10,7 prosent av dei uteksaminerte som hadde vore på utveksling, medan delen for 2022 er nede på om lag 4,9 prosent.57 Det er ein betydeleg større del av studentane på profesjonsutdanning som reiser ut på kortare utvekslingsopphald enn samla for alle utdanningar. Medan om lag 10,2 prosent av alle utreisande studentar var på utvekslingsopphald kortare enn tre månader i 2022, var tilsvarande tal for studentar på profesjonsutdanningane rundt 30 prosent.58

Den utgåande studentutvekslinga er på veg tilbake til same nivå som før pandemien, men ein må forvente å sjå effektane av pandemien fram til dei som var studentar under pandemien, er ferdige med studiane sine.59

Institusjonane har tidlegare fått klare forventningar om at dei må strukturere studieprogramma sine slik at det er mogleg å ta eit studieopphald i utlandet. I Meld. St. 7 (2020–2021) En verden av muligheter er det eit klart mål at institusjonane bruker det handlingsrommet dei har og viser stor fleksibilitet i godkjenning av emne som er tekne i utlandet.60 Meldinga peiker også på at det er rom for å utnytte praksisperiodane innanfor dei rammeplanstyrte utdanningane betre, slik at fleire studentar får eit opphald i utlandet.

Samtidig melder institusjonane om at det kan vere krevjande å legge til rette for utanlandsopphald i profesjonsutdanningane, spesielt for lengre opphald på tre månader eller meir. Dei opplever at styringa av struktur, innhald og læringsutbytte i profesjonsutdanningane gjennom rammeplanar og nasjonale retningslinjer gjer det vanskeleg å finne plass til utvekslingsopphold. Dei detaljerte læringsutbytteskildringane i rammeplanane kan gjere det vanskeleg å finne emne hos partnarinstitusjonar som kan erstatte emne i utdanningane.61

Det er forskriftsfesta eit krav om at alle studietilbod som fører fram til ein grad, skal legge til rette for at studentar kan reise på relevante utvekslingsopphald.62 Dette gjeld også for dei rammeplanstyrte profesjonsutdanningane. Institusjonane har også eit handlingsrom og skal vere fleksible når det gjeld å godkjenne emne som er tekne i utlandet. Sidan det likevel er utfordrande å få til, er det naudsynt å sjå på korleis styringa av profesjonsutdanningane betre kan bidra til å fremme internasjonal studentmobilitet, i staden for å vere ei hindring.

Det verkar som om utdanningane i ulik grad opplever at det er fleksibilitet i rammeplanane når det gjeld godkjenning av emne tekne i utlandet. Tilsette i helse- og sosialfagutdanningane oppfattar at det er minst fleksibilitet, medan tilsette i lærarutdanninga opplever meir fleksibilitet.63 Undersøkinga er ikkje representativ, men det kan vere teikn på at det er eit handlingsrom innanfor dagens rammeplanar som ikkje blir nytta fullt ut. Grunnen til at ein har ein streng praksis for godkjenning av emne som er tekne i utlandet, kan vere at ein er bekymra for at utdanninga ikkje skal bli godkjent, og at studenten dermed ikkje skal få autorisasjon.

4.8.1 Regjeringa si vurdering

Regjeringa forventar at moglegheitene for internasjonalt samarbeid gjennom Erasmus+ blir nytta til å styrke undervisning og læring i profesjonsutdanningane

Regjeringa ønsker at fleire studentar nyttar moglegheitene til å gjennomføre eit studieopphald i utlandet. Gjennom internasjonalt samarbeid får utdanningane og studentane verdifulle perspektiv som kan løfte utdanningskvaliteten i vid forstand. Samarbeid med utlandet og perspektiv frå internasjonale forhold er viktige føresetnader for å møte samfunnsutfordringane både nasjonalt og internasjonalt. Dette vil bidra til å auke kvaliteten i høgare utdanning generelt og ikkje minst til nye viktige perspektiv for den enkelte studenten. Samla vil meir mobilitet føre til at profesjonsutdanningane får betre føresetnader til å møte kompetansebehova i samfunnet og styrke omstillings- og konkurranseevna. Ikkje alle vil ha høve til å reise ut. Det er derfor viktig at institusjonar og studieprogram også legg godt til rette for internasjonalisering heime.

Profesjonsutdanningane har eit betydeleg handlingsrom til å gi studentane moglegheit til å ta delar av utdanninga si i utlandet. Årsaka til usikkerheita rundt handlingsrommet kan vere mangel på kunnskap om regelverket og ulik tolking av dei rammene som er. For å utnytte den fleksibiliteten som allereie ligg i rammeplanane, må fagmiljøa ha god kunnskap om nasjonale reglar og internasjonale forpliktingar.

Regjeringa forventar

• at universitet og høgskular nyttar moglegheitene til auka studentmobilitet for profesjonsstudentane

Regjeringa vil

• vurdere om det er behov for å justere eller rettleie betre om det eksisterande regelverket for å ikkje skape hindringar for studentar som ønsker eit studieopphald i utlandet