1 Sammendrag
Norge har lang tradisjon for bærekraftig forvaltning av havmiljøet og ressursene i et langsiktig perspektiv til beste for samfunnet. Forvaltningsplansystemet er gjennom over 20 år utviklet til å bli det viktigste politiske verktøyet for en helhetlig norsk havpolitikk. Regjeringen viderefører og fornyer med denne meldingen systemet med en helhetlig og økosystembasert forvaltningsplanmelding for de norske havområdene hvert fjerde år.
Forvaltningsplanenes formål
Formålet med forvaltningsplanene er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av havområdenes ressurser og økosystemtjenester og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold. Forvaltningsplanene er derfor et verktøy for både å tilrettelegge for verdiskaping og matsikkerhet, og for å opprettholde miljøverdiene i havområdene.
Forvaltningsplansystemet
Grunnlaget for den helhetlige og økosystembaserte forvaltningen av de norske havområdene ble lagt i St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav. Her ble det formulert en visjon om å sikre et rent og rikt hav, slik at også fremtidige generasjoner skal kunne høste av de rikdommer som havet kan gi. Med denne meldingen er det siden 2002 lagt frem til sammen ni meldinger for Stortinget om helhetlige forvaltningsplaner for norske havområder. Denne meldingen er den andre i den faste syklusen med en ny forvaltningsplanmelding hvert fjerde år.
Forvaltningsplanene bidrar til klarhet i overordnede rammer, samordning og prioriteringer i forvaltningen av havområdene. De bidrar til økt forutsigbarhet og styrket sameksistens mellom næringene som er basert på bruk av havområdene og utnyttelse av havområdenes ressurser. Det er gjeldende sektorregelverk som ligger til grunn for regulering av aktivitet i forvaltningsplanområdene. De respektive sektormyndighetene har ansvaret for å følge opp tiltakene som besluttes i forvaltningsplanene, i medhold av relevante lover med tilhørende forskrifter.
Denne meldingen omhandler forvaltningsplanene for alle de norske havområdene; Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, Norskehavet og Nordsjøen–Skagerrak. Arbeidet med det faglige grunnlaget for forvaltningsplanene er organisert gjennom Faglig forum og Overvåkingsgruppen, og ble ferdigstilt våren 2023.
Internasjonale utviklingstrekk
Det har siden forrige melding til Stortinget om forvaltningsplanene skjedd betydelige fremskritt i internasjonalt havsamarbeid, spesielt ut fra hensynet til hav- og kystmiljøet. Den nye FN-avtalen om vern og bærekraftig bruk av marin biodiversitet i havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon (BBNJ) ble vedtatt i juni 2023. Det globale Kunming-Montreal-rammeverket for naturmangfold (Naturavtalen) ble vedtatt i desember 2022. Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO) vedtok sommeren 2023 en ambisjon om nullutslipp fra internasjonal skipsfart innen 2050. Norge er pådriver for i løpet av 2024 å fremforhandle en forpliktende og effektiv internasjonal avtale med mål om å stanse plastforurensningen innen 2040.
Norge er gjennom Det internasjonale høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi (Havpanelet) politisk forpliktet til en bærekraftig forvaltning av 100 prosent av havområdene under nasjonal jurisdiksjon basert på Planer for bærekraftig hav, innen 2025.
Miljøtilstand og utvikling i de norske havområdene
Det er siden forrige forvaltningsplanmelding blitt etablert forskerpaneler for hvert av de tre norske havområdene. Forskerpanelene har i henhold til et klassifiseringssystem vurdert økologisk tilstand i havområdene. Dette gir en helhetlig oversikt over i hvilken grad økosystemene er påvirket av menneskelige aktiviteter. Systemet er innarbeidet som en del av Overvåkingsgruppens arbeid og supplerer vurdering av miljøtilstand basert på havindikatorene.
Barentshavet–Lofoten
Klimaendringer er en viktig påvirkningsfaktor i Barentshavet og har sannsynligvis forårsaket endringer i både struktur og funksjon i økosystemene, særlig i den arktiske delen av havområdet. I tillegg til menneskeskapte klimaendringer er fiskerier en viktig påvirkningsfaktor. Noe av denne påvirkningen ser ut til å ha blitt mindre i de senere årene. Det har de siste 50 årene vært en omfattende nedgang i sjøfuglbestandene i alle de norske havområdene. I Barentshavet–Lofoten er enkelte sjøfuglbestander fremdeles i nedgang, mens andre bestander er stabile eller økende.
Norskehavet
Som for Barentshavet, gjør klimaendringer seg gjeldende i Norskehavet i form av økt temperatur, minkende havis og tegn til havforsuring. Fiskerier er også en viktig påvirkningsfaktor i Norskehavet. Norskehavet har gjennomgående blitt varmere de siste 40 årene, og dette knyttes tydelig til menneskeskapte klimaendringer. Det er tegn til økt havforsuring i Norskehavet. Den betydelige nedgangen i sjøfuglbestandene har blant annet vært knyttet til oppvarmingen av Norskehavet. Økningen i forekomsten av sørlige, varmekjære arter i Norskehavet kan skyldes økningen i havtemperaturen, blant annet som en følge av økt vanntransport fra Nord-Atlanteren, og dette er med på å skyve utbredelsesområdet til varmekjære arter nordover.
Nordsjøen og Skagerrak
I Nordsjøen og Skagerrak gjør menneskeskapte klimaendringer seg gjeldende som økt temperatur og havforsuring, samt formørking av vannet sannsynligvis på grunn av økt avrenning av organisk materiale fra land. I vurderingen av økologisk tilstand er det konkludert med at økosystemet er betydelig påvirket av klimaendringene og andre menneskeskapte aktiviteter, særlig fiskerier. Nye data viser at nedgangen er dramatisk i en rekke sjøfuglbestander som hekker langs kysten av Skagerrak og Nordsjøen. Havområdet er generelt mer forurenset enn de andre havområdene.
Særlig verdifulle og sårbare områder
Særlig verdifulle og sårbare områder (SVO-er) er områder med særlige miljøverdier som har vesentlig betydning for det biologiske mangfoldet og den biologiske produksjonen i havområdet, også utenfor områdene selv. I forrige forvaltningsplanmelding ble det varslet sluttføring av gjennomgangen av miljøverdiene og sårbarheten for alle de identifiserte SVO-ene i norske havområder. Faglig forum for norske havområder har nå sørget for en slik gjennomgang, og en ny faglig identifisering av SVO-er er gjennomført basert på oppdatert kunnskap. Identifiseringen av særlig verdifulle og sårbare områder har, som tidligere, tatt utgangspunkt i miljøverdienes geografiske fordeling. Identifiseringen er basert på kriterier definert i FNs Konvensjon om biologisk mangfold (CBD) for å vurdere økologisk eller biologisk viktige områder (EBSA). En forskergruppe under ledelse av Havforskningsinstituttet, har på dette grunnlaget identifisert 19 delområder i de norske havområdene som SVO. Dette er færre SVO-er enn tidligere, men de omfatter et større samlet havareal. Noen SVO-er er nye, og noen er justert i avgrensning på bakgrunn av styrket kunnskap. En annen gruppe med over 40 eksperter har deretter gjennomført vurderinger av miljøverdienes iboende sårbarhet.
SVO gir ikke direkte virkninger i form av begrensninger for næringsaktivitet, men signaliserer viktigheten av å vise særlig aktsomhet i disse områdene, og at aktivitet skal foregå på en måte som ikke truer områdenes økologiske funksjoner eller naturmangfold. Den faglige identifiseringen av SVO er således ikke et forvaltningstiltak, og områdene har ingen særskilt juridisk status eller annen form for direkte virkninger.
Næringsaktivitet og verdiskaping
Havnæringene har stor betydning for verdiskapingen i Norge, og havet er en viktig næringsvei for mange kystsamfunn. Havet vil i overskuelig fremtid være en av Norges viktigste kilder til arbeidsplasser, verdiskaping og velferd i hele landet. Havet og havnæringene kan samtidig bidra til reduserte utslipp av klimagasser
Fiskeri og akvakultur. Norge har en stor og lønnsom fiskeri- og akvakulturnæring, som samlet høster og produserer mer enn 3 mill. tonn sjømat årlig, i all hovedsak til eksport. Akvakultur er i dag en av Norges største eksportnæringer. I 2022 ble det solgt om lag 1,65 mill. tonn oppdrettsfisk, med en samlet førstehåndsverdi på vel 106 mrd. kroner
På grunn av klimaendringer og andre påvirkningsfaktorer kan vi vente oss større endringer i fiskebestandenes størrelser og utbredelse i årene som kommer, med påfølgende utfordringer for fiskeriene og forvaltningen.
Utslippene av klimagasser fra havbasert mat varierer avhengig av art, produksjonsmetoder, fiskeredskap og område, men er generelt lavere enn for landbasert produksjon av animalsk protein.
Skipsfart. Skipstrafikkens sammensetning og aktivitet varierer fra havområde til havområde. Om lag 44 prosent av samlet utseilt distanse i alle norske havområder i 2021 knyttes til Nordsjøen, nær 32 prosent til Norskehavet og 24 prosent til Barentshavet. Dette er tilsvarende fordelingen som har vært gjeldende i flere tiår.
I et normalår er om lag 7 000 unike skip innom norske farvann. Dette omfatter både transittrafikk, utenlandstrafikk og innenlandstrafikk.
Norge har en ambisjon om å halvere klimagassutslippene fra innenriks sjøfart og fiske innen 2030.
Petroleumsvirksomhet. Aktivitetsnivået på norsk sokkel har de siste årene vært høyt. Mange nye funn er besluttet bygget ut, og mange pågående feltutbygginger er i sluttfasen eller allerede satt i produksjon. For å øke utvinningen har det samtidig vært gjort store investeringer på felt som allerede er i drift. I perioden 2020–2022 mottok myndighetene utbyggingsplaner for 18 nye utbygginger og 13 planer for videreutvikling av felt i produksjon. Det var per 1. januar 2024 92 felt i produksjon på norsk sokkel og 27 prosjekter under utbygging.
I 2023 ble det på norsk sokkel produsert 233 mill. Sm3 o.e. eller om lag 4 mill. fat o.e. per dag. Feltene i Nordsjøen har i de siste årene stått for om lag 70 prosent av produksjonen på norsk sokkel. Nordsjøen er den mest utforskede delen av norsk sokkel og også der det er påvist og produsert mest olje og gass. Feltene i Norskehavet har stått for om lag 25 prosent, mens feltene i Barentshavet i de siste årene har stått for om lag fem prosent av produksjonen fra norsk sokkel.
Drift med kraft fra land er den løsningen som bidrar til de største utslippsreduksjonene av klimagasser i petroleumsvirksomheten.
Havvind er i vekst både globalt og i Norge. Regjeringen har en ambisjon om at det innen 2040 tildeles områder for 30 000 MW havvindproduksjon. I 2020 ble de første områdene på norsk sokkel åpnet for fornybar energiproduksjon til havs, og myndighetene har siden jobbet med å fastsette regelverket i tett samarbeid med næringslivet og øvrige brukere av havet. I 2023 ble de første prosjektområdene for havvind lyst ut på Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II. I 2023 åpnet også Hywind Tampen som i dag er verdens største flytende vindkraftverk.
Lagring av CO2 under havbunnen (CCS). Norge har gode forutsetninger for å realisere fangst, transport og lagring av CO2, og lagring av CO2 under havbunnen på norsk sokkel kan bli en viktig næring. Per mars 2024 er det tildelt totalt syv tillatelser etter lagringsforskriften, hvorav seks letetillatelser for lagring av CO2 på norsk sokkel. Industriaktører jobber spesielt med å utvikle lønnsomme forretningsmodeller som kan bidra til at nødvendig volum blir lagret, for videre drift av industri og utvikling av nye næringer. Med egnede geologiske lagringsformasjoner kan Norge spille en sentral rolle i den videre utviklingen av CO2-håndtering som et viktig klimatiltak.
Mineralutvinning på havbunnen. Regjeringen la i juni 2023 frem Meld. St. 25 (2022–2023) Mineralverksemd på norsk kontinentalsokkel – opning av areal og strategi for forvaltning av ressursane som ble behandlet av Stortinget i januar 2024, jf. Innstilling 162 S. Utvinning av havbunnsmineraler kan ha potensial til å bli en ny havnæring i Norge som kan bidra til verdiskaping og sysselsetting og samtidig være med på å sikre forsyningen av viktige metaller i fremtiden. Utvinning av havbunnsmineraler er en ny og umoden næring. Teknologien er under utvikling, og det er behov for mer kunnskap om miljøforhold i dyphavet og miljøpåvirkninger av mineralvirksomheten før utvinning kan starte opp.
Økende arealbruk til havs
Norge har lang erfaring med å legge til rette for sameksistens mellom fiskeri, petroleumsvirksomhet og skipstrafikk. Forvaltningsplanene bidrar til økt forutsigbarhet og styrket sameksistens mellom næringene som er basert på bruk av havområdene og utnyttelse av havområdenes ressurser. Etter hvert som nye næringer skal finne sin plass, vil det bli stadig viktigere å legge til rette for god sameksistens.
Helhetlige rammer og tiltak for bærekraftig bruk og bevaring av økosystemene
Det er i forvaltningsplanene fastsatt mål for miljøtilstand, verdiskaping, sameksistens, bevaring og bærekraftig bruk av havområdene. Meldingen gir en gjennomgang og vurdering av oppnåelsen av disse målene basert på vurderinger fra Faglig forum. Samlet er vurderingen at målene for verdiskaping, næring og samfunn kan sies å være nådd, mens mange av målene for naturmangfold, økosystem og forurensning ikke er nådd eller de er vanskelige å vurdere.
Regjeringens arbeid med bevaring av viktige områder for marin natur bygger på Meld. St. 29 (2020–2021) Heilskapleg nasjonal plan for bevaring av viktige område for marin natur. Regjeringen vil utarbeide forslag til en ny lov om vern av marin natur utenfor territorialfarvannet.
Regjeringen vil utarbeide en nasjonal handlingsplan for å bedre situasjonen for sjøfuglbestandene.
Regjeringen har endret de områdespesifikke rammene for petroleumsvirksomhet ved Bjørnøya og fastsatt en ny områdespesifikk ramme for petroleumsvirksomhet i det sentrale Barentshavet. For øvrig videreføres gjeldende rammer.
Norge er blant de fremste kyststatene i verden når det gjelder bærekraftig og trygg matproduksjon fra havet. Denne utviklingen skal fortsette.
Regjeringen vil fortsatt fremme helhetlig og økosystembasert havforvaltning i internasjonalt havsamarbeid, og være en pådriver for at kunnskap om klimaendringene, sammen med andre faktorer som påvirker havet, legges til grunn for arbeidet i relevante internasjonale fora og avtaler.
Regjeringen vil legge frem en neste melding til Stortinget om de helhetlige forvaltningsplanene for norske havområder i 2028.