2 Innledning – helhetlig og økosystembasert havforvaltning

Forvaltningsplansystemet er gjennom over 20 år utviklet til å bli det viktigste politiske verktøyet for en helhetlig norsk havpolitikk. Vi har lang tradisjon for å forvalte havmiljøet og ressursene i et langsiktig perspektiv til beste for samfunnet. Nåværende og fremtidig havbasert verdiskaping er avhengig av god miljøtilstand og et rikt naturmangfold i Norges kyst- og havområder. Fremtidig vekst i havøkonomien fordrer at vi høster ressursene på en bærekraftig måte og forvalter havet helhetlig.

Havmiljøutfordringer og levende marine ressurser er i stor grad grenseoverskridende, og havet er under økende press fra menneskelig påvirkning. Endringer i havet som følge av klimaendringer, havforsuring, tap av natur og tilførsel av forurensning påvirker ikke bare havmiljøet, men har også konsekvenser for matsikkerhet og ernæring. Det er samtidig en økende internasjonal erkjennelse av at en viktig del av løsningen på store, globale utfordringer som sult og feilernæring, og klimaendringene, finnes i havet.

2.1 Systemet med helhetlige og økosystembaserte forvaltningsplaner for havområdene

Formålet med forvaltningsplanene er å legge til rette for verdiskaping gjennom bærekraftig bruk av havområdenes ressurser og økosystemtjenester og samtidig opprettholde økosystemenes struktur, virkemåte, produktivitet og naturmangfold. Forvaltningsplanene er derfor et verktøy for både å tilrettelegge for verdiskaping og matsikkerhet, og for å opprettholde miljøverdiene i havområdene. De bidrar til klarhet i overordnede rammer, samordning og prioriteringer i forvaltningen av havområdene. De bidrar til økt forutsigbarhet og styrket sameksistens mellom næringene som er basert på bærekraftig bruk av havområdene og utnyttelse av havområdenes ressurser. Det er gjeldende sektorregelverk som ligger til grunn for regulering av aktivitet i forvaltningsplanområdene innenfor de rammene som fastsettes i forvaltningsplanene. De respektive sektormyndighetene har også hovedansvaret for å følge opp tiltakene som besluttes i forvaltningsplanene, i medhold av relevante lover med tilhørende forskrifter.

Helhetlig og økosystembasert forvaltning av havet er en tilnærming til forvaltning av økosystemer og ressurser som innebærer avveininger av bruk og ivaretagelse av rike og produktive økosystemer og tjenestene de leverer, og gjennom dette fremmer bærekraftig bruk og bevaring på en rettferdig måte. Med grunnlag i tilgjengelig kunnskap tar økosystembasert forvaltning hensyn til hele økosystemet, inkludert mennesker, i beslutninger om forvaltning av havområder og havøkosystemer. Forvaltningsplanene gjennomfører en helhetlig og økosystembasert forvaltning ved å vurdere all menneskelig påvirkning på havmiljøet samlet, og gjennom å forvalte bruken av havet slik at økosystemene opprettholder sine naturlige funksjoner og levering av tjenester. Disse økosystemtjenestene er grunnlag for langsiktig verdiskaping.

Forstørr bilde

Kilde: Miljødirektoratet/Klima- og miljødepartementet

Grunnlaget for systemet med helhetlige og økosystembaserte forvaltningsplaner for norske havområder ble lagt i St.meld. nr. 12 (2001–2002) Rent og rikt hav. I meldingen beskrives nærmere hvordan en helhetlig og økosystembasert havforvaltning kan utvikles basert bl.a. på de såkalte Malawi-prinsippene fra Konvensjonen om biologisk mangfold og erfaringene fra miljø- og fiskerisamarbeidet mellom Nordsjølandene. St.meld. nr. 8 (2005–2006) Helhetlig forvaltning av det marine miljø i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten (forvaltningsplan) var den første forvaltningsplanen for et norsk havområde og har vært modell for etterfølgende forvaltningsplaner. Ved Stortingets behandling av St.meld. nr. 26 (2006–2007) Regjeringens miljøpolitikk og rikets miljøtilstand ble det vedtatt som et nasjonalt resultatmål å utarbeide helhetlige og økosystembaserte forvaltningsplaner for alle norske havområder innen 2015. Med den første forvaltningsplanen for Norskehavet i 2009 og for Nordsjøen og Skagerrak i 2013 ble denne målsetningen nådd. I forbindelse med behandlingen av Meld. St. 14 (2015–2016) Natur for livet, vedtok Stortinget i 2016 at en oppdatering av forvaltningsplanene skulle skje hvert fjerde år. I Meld. St. 20 (2019–2020) Helhetlige forvaltningsplaner for de norske havområdene – Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, Norskehavet, og Nordsjøen og Skagerrak ble forvaltningsplaner for alle havområdene for første gang samlet i én melding. Med denne meldingen er det siden 2002 lagt frem til sammen ni meldinger for Stortinget om helhetlig forvaltning av norske havområder. Det har for hver forvaltningsplanmelding skjedd en kontinuerlig utvikling, forbedring og modernisering av forvaltningsplansystemet. Regjeringen viderefører og fornyer med denne meldingen systemet med en helhetlig og økosystembasert forvaltningsplanmelding for de norske havområdene hvert fjerde år.

2.2 Sentrale trender og utviklingstrekk

Sentrale trender og utviklingstrekk nasjonalt og internasjonalt er en viktig bakgrunn for denne oppdateringen av forvaltningsplanene for de norske havområdene.

2.2.1 Fremskritt i internasjonalt havsamarbeid

Nødvendigheten av at havet forvaltes helhetlig og bærekraftig står sentralt i norsk utenriks- og utviklingspolitikk. Utvikling og fremgang i det internasjonale havsamarbeidet er samtidig viktig også for den videre utviklingen av norsk havforvaltning.

Det har siden forrige melding til Stortinget om forvaltningsplanene skjedd betydelige fremskritt i internasjonalt havsamarbeid, spesielt ut fra hensynet til hav- og kystmiljøet. I juni 2023 ble den nye FN-avtalen om vern og bærekraftig bruk av marin biodiversitet i havområder utenfor nasjonal jurisdiksjon (BBNJ) formelt vedtatt ved konsensus. Det globale Kunming-Montreal-rammeverket for naturmangfold (Naturavtalen) ble vedtatt i Montreal i desember 2022 og inneholder globale mål bl.a. om at det skal sikres og legges til rette for at minst 30 prosent av arealene på land og i elver og innsjøer, og av arealene langs kysten og i havet, skal effektivt bevares og forvaltes gjennom økologisk representative, godt sammenhengende og rettferdig forvaltede systemer av verneområder og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak innen 2030.

Norge har over flere år jobbet for å styrke det internasjonale samarbeidet mot marin forsøpling og plastforurensing. Det pågår nå en prosess med sikte på i løpet av 2024 å fremforhandle et juridisk bindende internasjonalt instrument for å stanse plastforurensing. Norge er pådriver for å oppnå en forpliktende og effektiv avtale med mål om å stanse plastforurensningen innen 2040. På klimaområdet vedtok FNs internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO) sommeren 2023 en ambisjon om nullutslipp fra internasjonal skipsfart innen 2050. Denne klimastrategien, som ble vedtatt under norsk lederskap, inneholder milepæler for reduksjon av totalutslippene fra internasjonal skipsfart i 2030 og 2040, på veien mot nullutslipp i 2050.

Internasjonalt samarbeid for å styrke helhetlig og økosystembasert forvaltning av havet er nødvendig for å nå flere av FNs bærekraftsmål, spesielt bærekraftsmål 14 om å «Bevare og bruke hav og marine ressurser på en måte som fremmer bærekraftig utvikling».

Det er en gryende internasjonal konsensus om beskrivelsen av havets miljøtilstand, hva som må gjøres for å beskytte havet bedre og hva som skal til for fortsatt å kunne utnytte havets ressurser på en bærekraftig måte også i fremtiden. FNs havkonferanse er en viktig møteplass og Norge er en sterk pådriver for å få kunnskapsbasert og bærekraftig havforvaltning høyt opp på agendaen også til FNs neste havkonferanse i 2025. Norges innsats gjennom FNs havforskningstiår og arbeidet i FNs mellomstatlige havforskningskommisjon (UNESCO-IOC (Intergovernmental Oceanographic Commission)) er sentralt i dette arbeidet.

Gjennom ledelsen av Høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi (Havpanelet) har Norge bidratt til å få større oppmerksomhet internasjonalt om den sentrale sammenhengen mellom havets miljøtilstand og økonomisk utvikling, og behovet for at hele havet forvaltes bærekraftig. Det internasjonale havsamarbeidet omtales nærmere i kapittel 8.

2.2.2 Havets bidrag til å løse klimautfordringer og grønn havbasert industriutvikling

Samtidig som klimaendringene kan utgjøre en trussel mot livet i havet er mange av de løsningene vi trenger for å begrense de menneskeskapte klimaendringene knyttet til havforvaltningen og havøkonomien. For forvaltningen av havområdene er det derfor viktig både å håndtere de utfordringene miljøeffekter av klimaendringene medfører, og å legge til rette for å utnytte de mulighetene havet gir for å redusere klimagassutslipp og øke opptak av CO₂. Dette er nødvendig for å lykkes med det grønne skiftet, for å nå klimamålene, og for å øke de norske havnæringenes konkurranseevne i et globalt marked.

I den forrige forvaltningsplanmeldingen, Meld. St. 20 (2019–2020), ble det gitt en egen omtale av klimaendringene som den påvirkningen på havet som øker raskest, både globalt og i norske havområder. Det ble også beskrevet hvordan forvaltningen av havet kan gi vesentlige bidrag til omstillingen til lavutslipp, gjennom å styrke havets evne til karbonopptak og ved å legge til rette for en grønn omstilling av havnæringene. Det ble pekt på at vindkraft til havs, karbonfangst og -lagring under havbunnen, og grønn skipsfart er noen av områdene der Norge har store muligheter, og hvor havforvaltningen kan gi drahjelp i det grønne skiftet. Det ble også pekt på at marine økosystemer som tareskog, tangsamfunn og ålegressenger tar opp og bidrar til lagring av CO₂, og at det derfor er viktig å bevare slike økosystemer.

Mens klimaendringer og havforsuring endrer havmiljøet og de økologiske forutsetningene for å utnytte ressursene i havet, vil tiltak som skal gi nødvendige utslippsreduksjoner øke behovet for å utnytte havområdene, blant annet til økt produksjon av mat med lavt karbonfotavtrykk og fornybar energi. Dette kan øke presset på miljøet i de aktuelle havområdene ytterligere. Derfor er det viktig at også aktivitet knyttet til den grønne omstillingen forvaltes innenfor rammer som sikrer at økosystemenes produktivitet og biologiske mangfold opprettholdes.

Naturlig opptak og lagring av klimagasser i havet omtales i kapittel 4. Kapittel 5 inkluderer en omtale av hvordan havnæringene kan bidra til å redusere utslipp av klimagasser.

2.2.3 Økende press på hav- og kystområdene

Havet bidrar til menneskelig velferd gjennom ressurser som mat, mineraler og energi, som transportåre, og som grunnlag for rekreasjon og turisme. Havet påvirkes av og bidrar også til å dempe den globale oppvarmingen gjennom opptak av varme og CO₂, og fungerer som mottaker av flere former for forurensning og avfall. Økende befolkning og økonomisk vekst globalt skaper stadig større behov for transport, mat, energi og andre ressurser fra havet. Målet om raske reduksjoner i klimagassutslippene forsterker dette behovet, blant annet når det gjelder satsing på produksjon av fornybar energi til havs, produksjon av sjømat med lave klimagassutslipp, og lagring av CO₂ under havbunnen. Dette betyr samtidig at verdens havområder, fra kyst til dyphav, er under økende press fra menneskelig aktivitet, både gjennom fiskerier, forurensing, inngrep i kystsonen, spredning av fremmede arter, og storskala fysiske, kjemiske og økologiske endringer som følge av utslipp av klimagasser og global oppvarming. Den videre utviklingen av norsk havforvaltning må bygge på en forståelse av hvordan storskala endringer påvirker og vil endre også norske havområder, og hva det betyr for hvordan vi forvalter og bruker havområdene i et langsiktig perspektiv. Disse storskala endringene betyr at miljøforholdene og artenes utbredelse i ulike deler av norske havområder vil være i kontinuerlig endring. Blant annet vil eksisterende arter forflytte seg og nye arter vil komme til, og mange arter og økosystemer vil bli mer sårbare, også for påvirkning fra aktivitet i havområdene. Dette skaper usikkerhet om framtidige miljøforhold og ny dynamikk i grunnlaget for høsting og annen bruk av havområdene.

Kystområdene og havet utenfor er nært koblet sammen. De kystnære områdene spiller en viktig rolle for det marine miljøet i store deler av de norske havområdene. Arter vandrer i utstrakt grad mellom kyst og åpent hav. Mange fiskeslag har sine gyteområder i fjordene og langs kysten, mens beite- og oppvekstområdene er i åpne havområder. Tilsvarende vandrer mange sjøfugl og sjøpattedyr mellom åpent hav og kyst på næringssøk eller som del av en syklus der de utnytter ulike områder til ulike deler av året. Også når det gjelder påvirkning på miljøet fra menneskelig aktivitet er det tette sammenhenger mellom kyst og hav. Vannmassene er i kontinuerlig bevegelse og utveksles mellom fjorder, kystfarvann og åpne havområder. Det betyr at forurensning fra kilder på land kan tilføres og påvirke miljøet også i åpne havområder. Samtidig vil forurensning og avfall som fraktes med havstrømmene kunne havne i kystfarvann og fjorder. Det er behov for å styrke kunnskapen om sammenhengen mellom kyst og hav for å få en bedre forståelse av hvordan ulike arter og miljøtilstanden vil bli påvirket av menneskelig aktivitet i kombinasjon med klimaendringer.

En beskrivelse av miljøtilstanden og forvaltningen av marin natur i de norske hav- og kystområdene gis i henholdsvis kapittel 3 og 4.

2.2.4 Økt oppmerksomhet om betydningen av arealbruk til havs

Naturpanelets (IPBES) hovedrapport om naturens tilstand fra 2019 fremholder at arealbruksendringer er den enkeltfaktoren som i størst grad medfører tap av naturmangfold globalt. Dette er ifølge Naturpanelet også en viktig påvirkningsfaktor i havområdene. Gjennom det globale Kunming–Montreal-rammeverket for naturmangfold har landene også forpliktet seg til det globale målet om innen 2030 å: «Sikre at alle arealer er omfattet av deltakende og helhetlig arealplanlegging som inkluderer hensyn til naturmangfold og/eller effektive forvaltningsprosesser som tar tak i arealbruksendringer på land og i hav, slik at tapet av arealer som er viktige for naturmangfold, inkludert økosystemer med god økologisk tilstand, nærmer seg null innen 2030, samtidig som urfolks og lokalsamfunns rettigheter respekteres».

Ifølge FNs havforskningskommisjon UNESCO-IOC er det over 100 land som i dag har eller er i ferd med å etablere et nasjonalt system for marin arealplanlegging. Norge regnes med som et av landende som har et etablert system i kraft av forvaltningsplanene for de norske havområdene.

I forvaltningsplanene gjøres det helhetlige avveininger om bruk og bevaring basert på kunnskap om økologiske funksjoner, verdi og sårbarhet sammen med kunnskap om nåværende og fremtidig verdiskaping. Tilrettelegging for bærekraftig bruk og bevaring av arealer i en helhetlig havforvaltning omtales i kapittel 7.

2.2.5 Økende strategisk betydning av norske havområder

Vi er vitne til store sikkerhetspolitiske endringer som påvirker norske og alliertes behov for militær tilstedeværelse og overvåking i havområdene. Norges geografiske plassering og nordområdenes økte strategiske betydning gjør oss mer sårbare. Aktiviteten i norske og tilstøtende havområder er økende, og må forventes å øke ytterligere. For at Norge skal evne å opprettholde innflytelse i våre nærområder og ivareta egen sikkerhet i årene fremover, krever det at vi har norsk sjømilitær tilstedeværelse, situasjonsforståelse, reaksjonsevne og beredskap. Vi må evne å operere med maritim kapasitet både i norsk territorialfarvann, norske havområder og i Arktis, både alene og sammen med allierte. Den forverrede sikkerhetspolitiske utviklingen skaper et økt behov for både norsk og alliert militær maritim tilstedeværelse og aktivitet både over og under vann. Videre har Forsvaret behov for tilgang til områder for å kunne øve og trene. Det er i tillegg viktig med sivil tilstedeværelse i havområdene bl.a. gjennom miljø- og ressurskartlegging.

2.3 Havpanelet og Planer for bærekraftige hav

Det internasjonale høynivåpanelet for en bærekraftig havøkonomi (Havpanelet) er ledet av Norges statsminister og Palaus president. Panelet består av statsledere fra 18 kyststater: Australia, Canada, Chile, Fiji, Frankrike, Ghana, Indonesia, Jamaica, Japan, Kenya, Mexico, Namibia, Norge, Palau, Portugal, Seychellene, Storbritannia og USA. Gjennom Havpanelet ønsker regjeringen å skape økt forståelse internasjonalt for sammenhengen mellom den økonomiske betydningen av havet og miljøtilstanden i havet. Norge sluttet seg i 2020 til tilrådningene fra Havpanelet, og har forpliktet seg politisk til bærekraftig forvaltning av 100 prosent av havområdene under nasjonal jurisdiksjon basert på Planer for bærekraftig hav (Sustainable Ocean Plans – SOP), innen 2025. Samtidig oppfordrer Havpanelet alle andre kyststater til å gjøre det samme innen 2030.

De norske forvaltningsplanene har høstet internasjonal anerkjennelse og vært modell for Havpanelets Planer for bærekraftige hav. Under FNs havkonferanse i Lisboa i 2022 meldte regjeringen inn at forvaltningsplanmeldingen i 2024 vil være det bærende elementet i Norges planer for et bærekraftig hav, og at den vil virke sammen med næringsplaner og andre reguleringer, for å oppnå en bærekraftig bruk av havet.

Boks 2.1 Regjeringens havkonferanse 2023

Regjeringens havkonferanse, «Norge og havet», fant sted i Håkonshallen i Bergen 17. april 2023. Helhetlig bærekraftig havforvaltning var et hovedtema for konferansen. Statsministeren deltok sammen med ministre fra fem havdepartement (KLD, ED, NFD, AID og UD) noe som understreker det tversektorielle havansvaret i regjeringen. I tillegg deltok en rekke eksperter fra organisasjoner, næringslivet og forskning. Formålet med konferansen var å sette det internasjonale havpanelets arbeid inn i en nasjonal sammenheng og vise regjeringens samlede politikk for et grønt krafttak for havet.

Forstørr bilde

Foto: Paul S. Amundsen

Ifølge Havpanelet beskriver en plan for bærekraftige hav retningslinjer og mekanismer som kan legge til rette for et rikt, levende og skapende hav både for nåværende og framtidige generasjoner. Havpanelet legger betydelig vekt på bevaring som virkemiddel i en bærekraftig havøkonomi. Planene for bærekraftige hav skal gi et rammeverk for å håndtere konflikter knyttet til bruk av arealer så vel som ressurser til havs. De skal legge til rette for en langsiktig bærekraftig vekst i havøkonomien. Havpanelet anbefaler ikke minst at som grunnlag for en bærekraftig havøkonomi må planene utarbeides og iverksettes gjennom en inkluderende, deltakende, åpen og ansvarlig prosess.

Havpanelet har også fått utarbeidet en håndbok for utarbeidelse av Planer for bærekraftige hav. Flere av panellandene, slik som Chile og Mexico, har allerede presentert sine planer, og det viser variasjon og ulike løsninger for arbeidet med planene ut fra nasjonale forutsetninger. Havpanelet omtales også nærmere i kap.8.

2.4 Om arbeidet med meldingen

Arbeidet med denne meldingen har i samsvar med den praksis som er etablert som en viktig del av forvaltningsplansystemet, samlet alle relevante deler av forvaltningen. Arbeidet styres av den interdepartementale styringsgruppen for helhetlig forvaltning av norske havområder, som ledes av Klima- og miljødepartementet. Øvrige departementer i styringsgruppen er Energidepartementet, Finansdepartementet, Forsvarsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet, Kommunal- og distriktsdepartementet, Kunnskapsdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og Utenriksdepartementet.

Forvaltningsplanene er kunnskapsbaserte. Det faglige grunnlaget er utarbeidet og sammenstilt av de to rådgivende faggruppene Faglig forum for helhetlig og økosystembasert forvaltning av norske havområder (Faglig forum) og Gruppen for overvåking av de marine økosystemene (Overvåkingsgruppen). Faglig forum ledes av Miljødirektoratet, og utarbeider det samlede faglige grunnlaget for oppdateringer og revidering av forvaltningsplanene for de norske havområdene. Overvåkingsgruppen ledes av Havforskningsinstituttet, og samordner overvåkingen av de marine økosystemene og rapporterer på miljøtilstand i de norske havområdene, se figur 2.3.

Hovedrapporten for det oppdaterte faglige grunnlaget for denne meldingen ble lagt frem av Faglig forum og Overvåkingsgruppen våren 2023. Hovedrapporten er basert på rapporten fra Overvåkingsgruppen om miljøtilstanden i norske havområder samt en rekke underlagsrapporter om ulike temaer. Det henvises til det faglige grunnlaget for utdypende faglige beskrivelser.

Forstørr bilde

Kilde: Klima- og miljødepartementet

Særlig verdifulle og sårbare områder (SVO) har, helt siden det faglige grunnlaget ble utarbeidet for den første forvaltningsplanen for Barentshavet–Lofoten i 2006, vært en faglig hovedpilar i forvaltningsplansystemet. Gjennom å gi kunnskap om de største miljøverdiene og sårbarhetene i norske havområder ligger SVO-ene til grunn for godt underbyggede politiske vurderinger og beslutninger i forvaltningsplanene, for eksempel for å fastlegge områdespesifikke rammer for petroleumsvirksomhet.

I den forrige meldingen til Stortinget om forvaltningsplanene, Meld. St. 20 (2019–2020), ble det varslet sluttføring av gjennomgangen av miljøverdiene og sårbarheten for alle SVO-ene i norske havområder. Faglig forum for norske havområder har nå sørget for en slik faglig gjennomgang.

Det ble avholdt regionale dialogmøter i Bergen, Trondheim og Tromsø i august/september 2023 samt en innspillskonferanse i Klima- og miljødepartementets lokaler i Oslo den 27. september 2023. Det er mottatt 24 skriftlige innspill til meldingen som er tilgjengelige på nettsiden Regjeringen.no. Et gjennomgående tema i innspillene er et ønske om presisering og utdyping av hva SVO-status innebærer. I tillegg til en klargjøring av SVO-status gir denne meldingen omfattende presentasjon av den nye faglige SVO-identifiseringen basert på oppdatert kunnskap, se kapittel 4.

2.5 Geografisk og tematisk avgrensning

Geografisk omfatter forvaltningsplanene alle havområder utenfor det norske fastlandet, Jan Mayen og Svalbard underlagt norsk jurisdiksjon, inndelt etter de store havøkosystemene Barentshavet–Lofoten, Norskehavet og Nordsjøen–Skagerrak. Langs fastlandet gjelder de inn til grunnlinjen. Utredningsområdet for det faglige grunnlaget for planene strekker seg ut over forvaltningsplanområdet for å kunne beskrive status og utviklingstrekk, slik som påvirkning fra land, økosystemverdier i kystsonen og sammenheng med økosystem, aktivitet og tilstand i tilgrensende havområder.

Det er inngått tre bilaterale avtaler mellom Norge, Danmark/Færøyene og Island om maritim avgrensning i den sørlige delen av Smutthavet, som trådte i kraft i 2022. Ikrafttredelsen av avtalene har avklart avgrensningen mellom de tre statenes kontinentalsokkel sør i Smutthavet. Forvaltningsplanområdet for Norskehavet er endret i tråd med dette. Utstrekningen av norsk kontinentalsokkel i tråd med anbefaling fra Kontinentalsokkelkommisjonen er brukt som grunnlag for ny avgrensning av forvaltningsplanområdene i den nordlige delen av Smutthavet (Norskehavet), og nord for Svalbard (Barentshavet), med unntak for områder der det potensielt kan være overlapp mellom norsk og dansk kontinentalsokkel.

Tiltak i meldingen retter seg i hovedsak mot forvaltningsplanområdet fra grunnlinjen og utover mot åpent hav, men tar også hensyn til tema som påvirkning ut av eller inn i selve forvaltningsplanområdet, som bl.a. kan være aktuelt i sammenhengen mellom kystfarvann og åpent hav.

Kilde: Miljødirektoratet

Norske havområder i Antarktis forvaltes gjennom Antarktistraktat-systemet, inkludert CCAMLR. Pelssel og pingviner på Bouvetøya overvåkes av Norsk Polarinstitutt som del av CCAMLR sitt overvåkingssystem CEMP. Området henger ikke sammen med de norske havområdene i nord, og det er ikke utarbeidet noe faglig grunnlag for å inkludere havområdene utenfor Bouvetøya og norsk biland i Antarktis (Dronning Maud Land og Peter I Øy) i denne forvaltningsplanmeldingen.

Ny naturmangfoldmelding

Det globale Kunming-Montreal-rammeverket for natur (naturavtalen) som ble vedtatt i Montreal i desember 2022, vil følges opp i Norge gjennom en ny handlingsplan for naturmangfold. Handlingsplanen skal legges frem for Stortinget som en stortingsmelding, etter planen høsten 2024. Norges oppfølging av de globale målene i naturavtalen, også de som gjelder hav, vil beskrives i den kommende handlingsplanen.

Ny klimamelding

Regjeringen tar sikte på å legge fram en melding om klima for perioden fram mot 2035 i lys av at Norges skal bli et lavutslippssamfunn i 2050 hvor utslippene av klimagasser er redusert med 90–95 prosent. Meldingen vil legge overordnede, langsiktige og helhetlige rammer for klimapolitikken i årene framover.