3 Miljøtilstand og påvirkning på miljøet i de norske havområdene – status og utvikling
Miljøtilstanden i de norske havområdene påvirkes i økende grad av menneskeskapte klimaendringer og økt havtemperatur. Havklimaet har endret seg i alle de tre forvaltningsplanområdene som følge av menneskeskapte klimaendringer. Dette gjør seg gjeldende gjennom forhold som økt temperatur, minkende havis i Barentshavet, og formørking av vannet i Nordsjøen og Skagerrak. Økte utslipp av CO2 fører også til at havet blir surere. Disse endringene har videre medført endringer i den økologiske tilstanden i økosystemene (se boks 3.1).
Klimaendringene gjør seg gjeldende i Barentshavet–Lofoten i form av økt sjøtemperatur og mindre havis. Klimaendringene har hatt en negativ påvirkning på flere bestander av arktiske sjøfugler, sjøpattedyr og fisk. Disse påvirkningene er noe reversert de senere år på grunn av avtagende temperaturer. Det er ikke belegg for å si at helheten i økosystemet er påvirket, men det er stor usikkerhet knyttet til dette på grunn av korte tidsserier for mange økologiske grupper. Noe av påvirkningen fra fiskerier i Barentshavet ser ut til å ha blitt mindre de siste årene. De store fiskebestandene er sentrale for dynamikken i økosystemene og er økonomisk viktige. Tilstanden for disse er gjennomgående god i Barentshavet, men avtagende på grunn av lav rekruttering.
Også Norskehavet er påvirket av klimaendringer i form av økt sjøtemperatur. Den økologiske tilstanden er kun vurdert for den pelagiske delen av havområdet. Her inkluderer endringene nedgang i bestandene av makrell og norsk vårgytende sild, som er forårsaket av det har vært fisket langt over anbefalte kvoter etter at den internasjonale kvotedelingsavtalen brøt sammen i 2013. Det er også en betydelig nedgang i sjøfuglbestander.
Den økologiske tilstanden i Nordsjøen og Skagerrak er betydelig påvirket av klimaendringer, særlig gjennom økt sjøtemperatur. Dette påvirker i stor grad resten av økosystemet, i samvirke med andre påvirkninger, herunder fra fiskeriene. Endringene i Nordsjøen og Skagerrak omfatter sentrale grupper av dyreplankton, fiskebestander, reke, sjøfugl og bunnsamfunn.
Situasjonen for norske sjøfugler er kritisk. Antall norske sjøfugler er estimert å ha gått tilbake med 80 prosent i perioden 1970–2020. Av de typiske sjøfuglartene er 63 prosent på rødlista. Nedgangen er dramatisk i et økende antall bestander. Tilstanden er spesielt dårlig for arter som hekker langs kysten av Nordsjøen og Skagerrak. For de fleste sjøfuglartene skyldes nedgangen redusert næringstilgang kombinert med klimaendringer.
For en rekke truede arter og naturtyper har det vært en forverring av tilstanden de siste årene. Det har også vært forbedringer, men for et betydelig lavere antall. Fremmede arter kan ha omfattende påvirkning på marine økosystem, og forekomsten i norske farvann er i stor grad langs kysten. Antall registrerte fremmede arter er høyest i sør, og har økt de siste ti årene.
Hovedkilden til forurensning fra miljøgifter i havområdene er langtransportert forurensning via luft og vann. Disse tilførslene har avtatt siden målingene startet fra 1990-tallet og utover, men nedgangen har til dels flatet ut de siste årene. Miljøgifter finnes og oppkonsentreres i næringskjeden i alle de norske havområdene, og utgjør en helserisiko for sjøfugl og sjøpattedyr som er på toppen av næringskjeden. Sjømat i de norske havområdene er trygg å spise, da nivåer av miljøgifter i spiselige deler av de fleste arter er under grenseverdier for mattrygghet, og tiltak som fangstforbud og kostholdsråd er igangsatt der nivåer er over grenseverdier.
Kystsonen er en del av utredningsområdet for forvaltningsplanene (se nærmere omtale i kap. 2). I kystsonen utsettes økosystemene for betydelig press fra en rekke aktiviteter, som utbygging og annet arealbeslag, fiskeri, mudring, akvakultur, utfylling, skipsfart, rekreasjon og turistfiske, petroleumsrelatert aktivitet, utslipp og avrenning. Aktiviteter i kystsonen kan påvirke havmiljøet, blant annet ved beskatning av arter som trekker mellom kyst og åpent hav (for eksempel fra gyteområder i fjorder), og gjennom forringelse av gyte- og oppvekstområder for slike arter i kystsonen.
Tilførsler av næringssalter (fosfor og nitrogen) og kobber i kystområdene har økt betraktelig, hovedsakelig på grunn av økte utslipp fra oppdrettsnæringen langs kysten. Vannmassene er i kontinuerlig bevegelse og utveksles mellom fjorder, kystfarvann og åpent hav. Det er imidlertid uklart hvor mye av utslippene som transporteres fra kystsonen og ut i havområdene. Overgjødsling (eutrofiering) er et problem i enkelte kystområder, blant annet i Oslofjorden, men ikke et problem i de åpne havområdene.
Plastforurensning og forsøpling registreres fortsatt i stort omfang langs kysten, på strender, under kartlegging av havbunn, i trålhal og i magen hos sjøfugl og andre dyr.
For de norske havområdene forventes det fram mot år 2100 at oppvarmingen vil øke, at det vil bli flere marine hetebølger og at marine økosystem vil påvirkes i økende grad. Havvannet vil bli surere. Det vil også bli en nedgang i oksygen, men dette forventes ikke å bli en begrensning for de marine artene. Mange arter og naturtyper vil kunne komme under negativt press og enten forflytte seg eller dø ut.
Boks 3.1 Vurdering av økologisk tilstand
Forskerpaneler for hvert av de tre norske havområdene har vurdert økologisk tilstand som faggrunnlag for denne meldingen. Dette gir en helhetlig oversikt over i hvilken grad økosystemene er påvirket av menneskelige aktiviteter. Systemet er innarbeidet som en del av Overvåkingsgruppens arbeid og supplerer vurdering av miljøtilstand basert på havindikatorene.
I vurderingen av økologisk tilstand er avvik fra god tilstand definert som at økosystemet har beveget seg bort fra referansetilstanden «intakt natur». «Intakt natur» innebærer at økosystemet ikke er betydelig påvirket av moderne industrielle aktiviteter, inkludert menneskeskapte klimaendringer. Det betyr at det som i realiteten er vurdert, er graden av menneskeskapt påvirkning. Økologisk tilstand er vurdert for de tre forvaltningsplanområdene ved hjelp av sju økosystemegenskaper som til sammen dekker de vesentligste trekkene ved strukturer og prosesser i økosystemene. De sju egenskapene er primærproduksjon, fordeling av biomasse i næringskjeden, mangfold av funksjonelle grupper, funksjonelt viktige arter og strukturer, landskapsøkologiske mønstre, biologisk mangfold og abiotiske forhold. Det gjøres en samlet vurdering av økologisk tilstand for hver av disse egenskapene, og til slutt en samlet vurdering av økologisk tilstand for økosystemet som helhet. Et økosystem som er i god økologisk tilstand, avviker ikke betydelig fra referansetilstanden og er altså lite påvirket.
Utvikling i samlet påvirkning
Som del av det faglige grunnlaget for denne stortingsmeldingen er det i rapporten Samlet påvirkning i særlig verdifulle og sårbare områder i norske havområder gjort en vurdering av risiko fra samlet påvirkning for hvert av havområdene Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet, og for hvert av de særlig verdifulle og sårbare områdene, basert på informasjon om sektorenes aktivitet er fra en representativ periode (2017–2019). Resultatene må ses på som en første og midlertidig versjon av utprøving av metoden for vurdering av risiko for samlet påvirkning. Risikovurderingene så langt viser at det er stor variasjon i risiko for samlet påvirkning mellom de foreslåtte SVO-ene i norske havområder. Høyest risiko for negativ påvirkning er i de kystnære SVO-ene, hvor antall sektorer til stede og graden av eksponering til ulike påvirkningsfaktorer er høy.
3.1 Miljøtilstand og påvirkning i Barentshavet–Lofoten
Klimaendringer er en viktig påvirkningsfaktor i Barentshavet og har derfor sannsynligvis forårsaket endringer i både struktur og funksjon i økosystemene, særlig i den arktiske delen av havområdet. I tillegg til menneskeskapte klimaendringer er fiskerier en annen viktig påvirkningsfaktor, og noe av denne påvirkningen ser ut til å ha blitt mindre i de senere årene. Det har de siste årene vært en omfattende nedgang i sjøfuglbestandene i alle de norske havområdene. I Barentshavet–Lofoten er enkelte sjøfuglbestander fremdeles i nedgang, mens andre bestander er stabile eller økende.
For Barentshavet som helhet er det sektorene fiskeri, transport og olje og gass som er identifisert som de sektorene med størst påvirkning, men påvirkningen fra akvakultur, kyst-infrastruktur, avløp og landbruk er også til stede. Disse bidrar til en rekke påvirkningsfaktorer, men uthenting av biomasse, fysisk påvirkning, forurensning, undervannsstøy, og nedslamming er blant de dominerende påvirkningsfaktorene.
3.1.1 Økologisk tilstand i Barentshavet–Lofoten
Vurderingene av økologisk tilstand er gjort for henholdsvis den arktiske (nordlige) og den subarktiske (sørlige) delen av norsk del av Barentshavet. Basert på lange overvåkingsserier som startet rundt 1970, har forskerpanelet for Barentshavet konkludert med at klimaet og det fysiske miljøet i disse økosystemene er betydelig påvirket av menneskeskapte drivere, særlig gjennom økt temperatur og minkende arealer dekket av sjøis. I motsetning til de lange tidsseriene for klimaindikatorene, er de biologiske økosystemkomponentene hovedsakelig vurdert med data fra 2004 til 2020. På grunn av dette er det usikkert hvordan temperaturøkning fram til 2004 har påvirket økosystemet. Det er likevel belegg for å si at det er begrenset menneskelig påvirkning i det arktiske økosystemet som helhet. For den arktiske delen av Barentshavet omfatter de observerte endringene svake tendenser til økt primærproduksjon og tidligere algeoppblomstring om våren, og en tendens til endret næringsnett med nedgang for toppredatorer og sjøfugl. Likevel ser det ut til at viktige økosystemfunksjoner har blitt opprettholdt. Nedgang i arktiske fiskearter observert fram til rundt 2015 er noe reversert de senere år med lavere temperaturer.
For den subarktiske delen av Barentshavet er det påvist endringer i det fysiske miljøet på grunn av klimaendringer og fra påvirkning fra fiskeri. Utover dette er det per nå ikke belegg for å si at økosystemet som helhet er påvirket, men det er ventet at klimaendringer vil påvirke også de biologiske komponentene i tiden fremover. Figur 3.2 viser resultat av vurdering for hver av de sju økosystemegenskapene. Det er betydelig usikkerhet knyttet til disse konklusjonene på grunn av de korte tidsseriene for de biologiske indikatorene. Det er dermed også stor usikkerhet om påvirkningen virkelig er begrenset, eller at mer omfattende påvirkning ikke er påvist fordi viktige indikatorer mangler i vurderingen og mange tidsserier er for korte.
Påvirkninger fra fiskeri ser ut til å ha blitt mindre i de senere årene. I vurderingen av økologisk tilstand er det inkludert tre indikatorer for bunndyr som kan påvirkes av bunntråling. For perioden 2004–2020 er det ingen tegn til større endringer for disse indikatorene som kan knyttes til bunntråling, men det er usikkerhet knyttet til vurderingene.
Den økologiske tilstanden for langt de fleste av vannforekomstene langs kysten av Barentshavet er god i henhold til klassifisering etter vannforskriften. Det er kun noen få fjordområder som er i moderat tilstand, og ett område er i dårlig tilstand. I klassifiseringen av økologisk tilstand i kystvann inngår kvalitetselementene bløtbunn, ålegras, makroalger, planteplankton, i tillegg til hydromorfologiske og fysisk-kjemiske kvalitetselementer.
3.1.2 Hav og klima i Barentshavet–Lofoten
Havklimaet i Barentshavet–Lofoten er i stor grad bestemt av temperatur og mengde av det atlantiske vannet som strømmer inn fra Norskehavet. Havklima er havtemperatur, saltinnhold, havstrømmer, havforsuring og havnivå.
I Barentshavet har det vært en gjennomsnittlig økning i sjøtemperatur på rundt 1.5 °C i løpet av de siste femti årene. Temperaturen har avtatt noe de siste årene, i samsvar med reduksjon i innstrømming av atlantisk vann fra Norskehavet (figur 3.3), men den ser nå ut til å stige igjen.
Havklimaet i det nordlige Barentshavet er i tillegg sterkt påvirket av utbredelsen av havis. Klimaendringene har ført til at mengden havis i Barentshavet har avtatt de siste 40 årene (figur 3.4). Snødekt havis kan reflektere opp mot 80 prosent av innstrålt solenergi, mens åpent hav absorberer 90 prosent. En oppvarming av Arktis som fører til en smelting av havisen, fører derfor igjen til at mer energi tas opp og at Arktis varmes ytterligere.
Det er store variasjoner i havforsuring (boks 3.2) i Barentshavet, som i hovedsak skyldes variasjoner i vannmasser, biologisk produksjon og isdannelse. I de siste 20 årene har mengden CO2 økt raskt i Barentshavet, særlig i områder med sesongisdekke, hvor økningen er dobbelt så stor som den globale trenden. Dette er koblet til minkende isdekke. I det sørlige Barentshavet, som er mest påvirket av sørlige vannmasser (atlanterhavsvann), ser graden av havforsuring ut til å følge den globale trenden.
Boks 3.2 Havforsuring
Havet tar opp ca. 30 prosent av økningen av menneskeskapt CO2 i atmosfæren. Det betyr at konsentrasjonen av CO2 øker i havet. Når CO2 reagerer med vann dannes karbonsyre som også frigjør hydrogenioner. Dette fører til lavere pH, såkalt havforsuring. En del av hydrogenionene reagerer med karbonat og danner bikarbonat. Når dette skjer, reduseres tilgjengeligheten på karbonat i havet. Karbonat er en viktig bestanddel i kalk. Derfor kan organismer som danner skall av kalk, for eksempel vingesnegl, skjell og kaldtvannskoraller, få problemer når det blir mindre karbonat. Slike organismer kan begynne å gå i oppløsning eller trenge mer energi for å danne skall og skjelett. Havforsuring har vært overvåket i norske havområder siden 2010. Norske havområder er spesielt utsatt for havforsuring, særlig lengst i nord. Årsaken er at kaldt vann kan ta opp mer CO2 enn varmere vann. Det er stor usikkerhet om konsekvensene av havforsuring for økosystemene, men de er potensielt store.
Klimaendringer har ført til temperaturøkning, havforsuring og smelting av havis i Barentshavet–Lofoten. På grunn av korte tidsserier er det usikkert hvordan dette har påvirket økosystemet. Det er imidlertid forventet at klimaet vil bli varmere i framtiden, og at dette vil medføre omfattende endringer i økosystemene i Barentshavet.
Observerte effekter av endringer i havklima
Sjøtemperaturen har betydning for primærproduksjonen i havet og for utbredelsen av mange arter og dermed for artssammensetningen i et område. I Barentshavet er det svake tendenser til økt primærproduksjon og tidligere algeoppblomstring om våren. For dyreplanktonet krill har det vært observert en betydelig økning parallelt med oppvarmingen i Barentshavet. I forrige melding til Stortinget om havforvaltningsplanene ble det beskrevet at atlantiske og mer varmekjære fiskearter flyttet sin utbredelse fra de sørvestlige til de nordøstlige delene av Barentshavet og fortrengte arktiske arter, som polartorsk. Denne utviklingen er reversert på grunn av nedgangen i temperatur de siste årene.
Mange av de negative endringene for de fleste sjøfuglartene skyldes redusert næringstilgang kombinert med klimaendringer. Endringer i næringstilgang kan skyldes en kombinasjon av lavere produksjon av byttedyr, naturlig konkurranse om næring, fiskerier, eller sekundæreffekter av klimaendringer. Varmere hav påvirker artssammensetningen av dyreplankton, jf. hoppekreps i Nordsjøen, kap. 3.3.2. I de siste årene er det observert makrell som har spredt seg langt nord i Barentshavet. Denne spiser store mengder dyreplankton og små fisk, og kan være en viktig konkurrent i sjøfuglenes matfat. Klimaeffektene kan også påvirke sjøfuglbestandene direkte ved at høyere frekvens av ekstremvær kan påvirke både overlevelse og hekkesuksess. Endringer i klimatiske forhold påvirker også oseanografiske forhold som bestemmer tilgjengeligheten av for eksempel fiskelarver for hekkende sjøfugl. Dette kan føre til endringer i tidspunkt for beste næringstilgang og en «mismatch» mellom tilgangen på mat og sjøfuglenes hekkesesong, som ofte ikke er endret tilsvarende.
Klimaendringer er nå gjennomgående den viktigste påvirkningsfaktoren for de arktiske sjøpattedyrene. De subarktiske artene blåhval og finnhval utvider sitt utbredelsesområde nordover etter hvert som havisen trekker seg tilbake.
3.1.3 Tilstand og utvikling i de ulike delene av økosystemet i Barentshavet–Lofoten
Hovedtrekkene i miljøtilstand og utvikling i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten er beskrevet ved hjelp av resultatene fra vurderingene av økologisk tilstand for havområdet.
Plankton
I den arktiske delen av Barentshavet er det noe belegg for å si at det er en økning i årlig primærproduksjon og tidligere start av våroppblomstringen.
Bunndyr og bunndyrsamfunn
Det oppdages stadig nye arter bunndyr (krepsdyr, svamp, sjøfjær, koraller m.m.) under de årlige norsk-russiske økosystemtoktene i Barentshavet. De største biomassene over tid er observert nordøst i Barentshavet, fulgt av sørvest, nordvest, og sørøst. Tidsperioden 2006–2021 viser en moderat, positiv trend med økende biomasse av store bunnlevende dyr. Flere av bunndyrsamfunnene (for eksempel svampspikelbunn, korallskoger og sjøfjærbunn) er sårbare for menneskelig påvirkning som bunntråling og annen aktivitet med bunnkontakt.
Snøkrabbe er utbredt i åpne havområder over store deler av Barentshavet. Utbredelse av den delen av bestanden som er på norsk sokkel har ikke endret seg betydelig de senere årene. Nye genetiske analyser tyder på at snøkrabben har spredd seg naturlig til Barentshavet. Den er derfor ikke lenger på Artdatabankens fremmedartsliste. Foreløpig ser det ikke ut til at snøkrabben har samme negative effekt på bunnsamfunnene i Barentshavet som kongekrabben. Spredningen av snøkrabbe mot vest i Barentshavet forventes å fortsette. Bunntråling har stor påvirkning på sjøbunnen, særlig på leveområder for organismer som koraller, svamper og sjøfjær. Det er usikkert i hvilken grad bunntråling har ført til endringer i økosystemet. I Barentshavet finnes de mest intensive fiskeriene med bunntrål langs kysten av Finnmark, i den sørøstlige delen, rundt Bjørnøya (spesielt i sør), samt sør for Spitsbergen. Bunntråling flytter seg raskt inn kan være aktuelt i områder som blir tilgjengelige når isen trekker seg tilbake, men det er etablert strenge forvaltningsregler for å begrense utvidelse av fiskeriene i tidligere isdekkete områder.
Fiskebestander
De store fiskebestandene er sentrale for dynamikken i økosystemene og er økonomisk viktige. De store kommersielle fiskebestandene (torsk, hyse, lodde, snabeluer og sei) hadde en periode med god utvikling etter at et mer bærekraftig fiske ble innført. I de siste årene har det vært nedgang i bestandene for torsk og hyse, men gytebestandene for disse to artene er fortsatt over føre-var-nivået. Blåkveitebestanden er like under føre-var-nivået, mens bestanden av vanlig uer er sterkt truet, og bestanden er nedadgående og på et kritisk lavt nivå. Fiskeridødeligheten (uttak fra bestandene) er for høy for torsk, blåkveite og vanlig uer. Rekebestanden er i god forfatning.
Lodde og polartorsk er nøkkelarter i Barentshavets økosystem hele året. Loddebestanden har en positiv utvikling. Polartorsk er sterkt truet, og bestanden har vært synkende siden 2000, men hadde en oppgang i 2020 og 2021. Mengden ungsild i Barentshavet er nå på et lavt nivå.
Utenom klimaendringene, er fiskeriaktiviteten den viktigste påvirkningen i Barentshavet–Lofoten. Gjennom forvaltningstiltak og redskapsutvikling har påvirkningen generelt blitt mindre på 2000-tallet.
Sjøfugl
Bestandene av de fleste sjøfuglartene i Barentshavet er fremdeles i nedgang, men det er tegn til positiv utvikling for noen bestander eller hekkekolonier. Enkelte kolonier av havsule, havhest, storjo og lomvi øker. Utbruddet av fugleinfluensa tidlig i hekkesesongen 2022 ser ut til å ha rammet havsule og storjo hardest og det er forventet at den vil bremse eller reversere den positive populasjonsutviklingen til disse to artene. Bestanden av krykkje ble hardt rammet av fugleinfluensa i 2023. Bestandene av lunde, storskarv og ærfugl er stabile. Polarlomvi, krykkje, alke og toppskarv er fremdeles i tilbakegang (figur 3.6). Mange av sjøfuglartene i Barentshavet er på den norske rødlista. Regionale estimater for størrelsen på sjøfuglbestandene vil bli oppdatert i 2025.
I tillegg til påvirkning fra klimaendringer og redusert næringstilgang, kan sjøfuglene påvirkes av miljøgifter og plastforurensning. Det er målt høye nivåer av miljøgifter i fugleegg, blant annet i de arktiske artene polarmåke og ismåke. Miljøgifter kan påvirke sjøfugl, for eksempel gjennom lavere reproduksjon, skjev kjønnsfordeling hos avkom og økt dødelighet. En økende bestand av havørn påvirker klippehekkende fugl (f.eks. lomvi og krykkje) negativt.
Sjøpattedyr
Bestandene av noen sjøpattedyr i Barentshavet er på lave nivåer på grunn av tidligere fangst, men er i vekst etter fredning (for eksempel hvalross, klappmyss, isbjørn og blåhval). Det er økte forekomster av flere hvalarter langs kysten av Svalbard. I dag fangstes grønlandssel og vågehval i Barentshavet og disse bestandene er i god forfatning. Det fangstes også sel på Svalbard. Sjøpattedyr, som er på toppen av næringskjeden, akkumulerer miljøgifter. Det er blant annet bekymring for høye nivåer av miljøgifter hos isbjørn og spekkhogger. Flere hvalarter kommuniserer med lyd over store avstander og kan bli påvirket av støy fra skipstrafikk, seismikk og sonarer.
De arktiske sjøpattedyrartene i Barentshavet forventes å påvirkes negativt av klimaendringer; direkte gjennom tap av havis for de artene som er avhengige av dette som leveområde (ringsel, storkobbe, grønlandssel, klappmyss, grønlandshval, narhval, hvithval, isbjørn) eller indirekte ved at næringstilgangen endres. Klimaendringer forventes å påvirke de subarktiske artene blåhval og finnhval positivt gjennom økt pelagisk produksjon, en antatt konsekvens av mindre sjøis. Særlig kan den økte mengden krill som har vært observert parallelt med oppvarmingen av Barentshavet være viktig. Knølhval og vågehval er antatt å kunne tilpasse seg endringer i næringsnettet. Oppvarming og tap av havis forventes å gi spredning nordover av ulike byttedyr, og det antas derfor at både knølhval og vågehval vil utvide utbredelsen nordover. Med fortsatt oppvarming forventes spekkhogger å øke i antall, og dersom viktige byttedyr som makrell og sild spres nordover, forventes spekkhogger å følge etter.
Fremmede arter
Arter som spres utenfor sine naturlige grenser ved hjelp av menneskelig aktivitet, regnes som fremmede. Fremmede arter kan påvirke den naturlige sammensetningen av artene i et område, noe som vil gi endringer i det lokale økosystemet. Med få unntak, er det ingen regelmessig overvåking av fremmede arter i norske kyst- og havområder.
Det er få fremmede arter i Barentshavet. De viktigste er kongekrabbe og pukkellaks, og utbredelsen av disse overvåkes. Kongekrabbe forekommer i all hovedsak i de store fjordene i Øst-Finnmark, og i mindre grad i åpne havområder langs kysten. Det har vært små endringer i bestandsstørrelse og utbredelse av kongekrabbe de siste årene. Undersøkelser viser at i områder hvor kongekrabben har vært i store mengder over lang tid, har den betydelige effekter på bunnøkosystemene. Kongekrabbe er samtidig en svært verdifull ressurs for fiskerinæringen. I kyst- og fjordområdene øst for Nordkapp foregår det et kvoteregulert fiske etter arten. I kystområdet vest for Nordkapp holdes videre spredning og bestanden av kongekrabbe lav ved hjelp av et fritt fiske. Det observeres jevnlig enkeltkrabber i flere områder i Vest-Finnmark og Troms, særlig rundt Tromsø observeres og fanges det kongekrabbe hyppig (figur 3.7).
Pukkellaks dukket opp i elver langs norskekysten i 1960. Arten er opprinnelig fra Stillehavet, men ble satt ut av Russland i elver på Atlanterhavssiden, hvor den senere har spredd seg til norske vassdrag. Pukkellaksbestanden i Nord-Atlanteren var lenge på et svært lavt nivå, men bestanden som gyter i oddetallsår har «eksplodert» i årene siden 2017. Pukkellaksen er nå i oddetallsår den mest tallrike laksefisken i elver i Troms og Finnmark. Økte havtemperaturer i nordområdene spiller trolig en viktig rolle i økningen av pukkellaks. Pukkellaksen utgjør en stor risiko for den hjemmehørende ville laksefisken og for det øvrige biologiske mangfoldet. Ettersom all pukkellaksen dør i elva etter gyting utgjør arten også en risiko for vannkvaliteten. I både 2021 og 2023 ble det gjort en stor innsats for å ta ut pukkellaks i elver i Troms og Finnmark. I 2023 ble det gjennomført tiltak i over 90 vassdrag og det ble fisket ut rundt 99 000 pukkellaks i sjøen og 243 000 i elvene.
Truede arter og naturtyper
Rødlistene for naturtyper og arter ble oppdatert henholdsvis i 2018 og 2021. Det har vært en klar utvikling i retning av en mer alvorlig situasjon for truede arter og naturtyper i norske havområder. I alt er 45 arter i Barentshavet–Lofoten, medregnet Svalbard, på den norske rødlista fra 2021, hvorav 39 er plassert i kategorien truet (kritisk truet, sterkt truet eller sårbar) I forhold til rødlisten fra 2015, er tilstanden vurdert som verre for 18 og som bedre for 6 av de truede artene. Arter som nå vurderes som sterkt eller kritisk truet inkluderer pattedyrene grønlandshval, hvithval og klappmyss, 9 fuglearter (inkludert hettemåke, lunde, polarlomvi, lomvi) og 7 fiskearter (inkludert brugde, storskate, vanlig uer og polartorsk). Utviklingen er samlet sett vurdert som mest negativ for sjøfugl.
Bare to naturtyper i Barentshavet ble vurdert som truet på rødlisten fra 2011, mens åtte flere truede naturtyper ble lagt til på rødlisten i 2018. Grisehalekorallbunn fikk forverret status fra sårbar til sterkt truet, mens korallrev viste forbedring, fra sårbar til nær truet. Polar havis er kritisk truet. Nordlig sukkertareskog er sterkt truet.
3.1.4 Forurensning
Av de norske havområdene, er det Barentshavet som generelt har de laveste forurensningsnivåene. Langtransportert forurensning av miljøgifter med hav- og luftstrømmer er hovedkilden til forurensning i Barentshavet, mens for kvikksølv er tilførsel fra elver også en betydelig kilde. Det er ellers få lokale kilder til forurensning i havområdet. Utslippene av produsert vann (oljeholdig vann fra reservoarene) og kjemikalier fra olje- og gassvirksomheten i området er små. Oppdrettsnæringen langs kysten er også en kilde til forurensning.
I mange år har det vært nedgang for flere av miljøgiftene som fraktes til Barentshavet med luft- og havstrømmer, men trenden har stagnert de siste årene. Noen miljøgifter, deriblant klorerte pesticider som heksaklorbenzen (HCB), øker fra sør mot nord i biologiske prøver og har dermed de høyeste nivåene i Barentshavet.
Miljøgifter, særlig de fettløselige, øker i konsentrasjon oppover i næringskjeden og påvirker toppredatorer i særlig grad. Forskning tyder på at sjøfugl og sjøpattedyr i Barentshavsområdet er påvirket av miljøgifter, og spesielt sultende isbjørn kan være særlig sårbar for effekter av miljøgifter. Sjømat i de norske havområdene er imidlertid trygg å spise, da nivåer av miljøgifter i spiselige deler av de fleste arter er under grenseverdier for mattrygghet.
Nivåene av menneskeskapte radioaktive stoffer i Barentshavet er lave. Nivået av cesium-137 (fra Tsjernobyl-ulykken) som måles i både sjøvann, tang og flere fiskearter, er lave og synkende. Konsentrasjonen av menneskeskapte radioaktive stoffer i sjømat er også lave og under grenseverdier for humant konsum.
Tilførslene av fosfor, nitrogen og kobber til den delen av kysten som grenser mot Barentshavet–Lofoten har økt mye siden 1990 (figur 3.10). Det er flere kilder til dette, men den store økningen i tilførslene skyldes hovedsakelig fiskeoppdrett. Bruken av kobber brukt i impregnering i akvakultur har gått noe ned de siste årene. Når det gjelder kobber er bruk av kobber brukt i impregnering i akvakultur gått ned. Det er ikke beregnet hvordan næringssalter transporteres fra kyst til åpne havområder. Det er derfor uklart hvor mye av disse utslippene som transporteres fra kystsonen og ut i selve forvaltningsplanområdet.
Fiskerirelatert avfall, deriblant tapte fiskeredskaper, er en vesentlig kilde til forsøpling og plastforurensing i Barentshavet. Det meste av flytende avfall stammer fra de nære havområdene, men avfall kan også transporteres langveis fra. Kunnskapen om utviklingen i marin forsøpling og plastforurensning er mangelfull også i området Barentshavet–Lofoten. Marin forsøpling har vært overvåket på fire strender i havområdet; to på Svalbard, en i Tromsø og en i Finnmark. Overvåkingen viser fortsatt tilførsler, men dataene er ikke gode nok til å konkludere om utvikling over tid. Gjennom blant annet nasjonale overvåkingsprogram for mikroplast, makroplast og styrking av overvåkingen av strandsøppel under OSPAR vil denne kunnskapen styrkes framover.
3.2 Miljøtilstand og påvirkning i Norskehavet
Som for Barentshavet, gjør klimaendringer seg gjeldende i Norskehavet i form av økt temperatur, minkende havis og tegn til havforsuring. Fiskerier er også en viktig påvirkningsfaktor i Norskehavet. Det er nedgang i bestandene av makrell og norsk vårgytende sild. Bestandene av nordøstarktisk sei og snabeluer er på et høyt nivå. Vanlig uer er nedadgående og på kritisk nivå. Det er fremdeles sterk nedgang i sjøfuglbestandene i Norskehavet, men enkelte kolonier viser bedring.
Det er tegn til at sørlige, varmekjære dyreplanktonarter har forskjøvet sin utbredelse nordover inn i Norskehavet.
Tilførslene av miljøgifter via luft- og havstrømmer er generelt nedadgående. Forurensningsnivåene i sjømat er generelt lave og under grenseverdier for mattrygghet. Det er noen unntak, og det er gjort tiltak for å forhindre at den aktuelle fisken kommer på markedet eller det er innført kostholdsråd. Tilførslene av fosfor, nitrogen og kobber i kystsonen har økt mye de siste årene. Det er uklart hvor mye av utslippene i kystsonen som transporteres ut i havområdet.
3.2.1 Økologisk tilstand
I Norskehavet er økologisk tilstand kun vurdert for én av elleve identifiserte økosystemtyper; pelagiske vannmasser sør for den arktiske fronten. Dette er de øvre 800 meterne i de dypere delene av Norskehavet. For de fleste av de andre økosystemtypene i Norskehavet finnes det lite eller ingen overvåkingsdata.
Det er belegg for å si at det er en begrenset menneskelig påvirkning på det pelagiske økosystemet i Norskehavet (jf. figur 3.1 og 3.11). Den tydeligste endringen i klima er økning i temperatur observert over de siste 70 årene. Det er også tegn på økt havforsuring, men det er stor usikkerhet om de biologiske konsekvensene av dette. Videre er det nedgang i bestandene av makrell og norsk vårgytende sild, som er forårsaket av at det har vært fisket langt over anbefalte kvoter etter at den internasjonale kvotedelingsavtalen brøt sammen i 2013. For sild er nedgangen nå så stor at det for 2024 er gitt råd om å redusere fiskepresset for å hindre at bestanden på lang sikt faller under kritisk lavt nivå.
Den betydelige nedgangen som er observert for sjøfuglbestandene er knyttet til oppvarmingen av Norskehavet og til endring i næringstilgang. Bortsett fra sjøfuglene er det ingen andre observerte endringer for indikatorene i denne vurderingen som med rimelig sikkerhet kan tilskrives klimaendringer. Det er stor usikkerhet knyttet til om påvirkningen virkelig er begrenset, eller at mer omfattende påvirkning ikke er påvist fordi viktige indikatorer mangler i vurderingen og mange tidsserier er for korte.
Den økologiske tilstanden til ca. 80 prosent av vannforekomstene langs kysten av Norskehavet er god, og til dels svært god, i henhold til klassifisering etter vannforskriften. Ca. 17 prosent er i moderat tilstand og noen få vannforekomster er i dårlig tilstand. I klassifiseringen av økologisk tilstand i kystvann inngår kvalitetselementene bløtbunn, ålegras, makroalger, planteplankton, i tillegg til fysisk-kjemiske kvalitetselementer.
3.2.2 Hav og klima i Norskehavet
Havklimaet i Norskehavet er nært knyttet til egenskapene til det atlantiske vannet som strømmer inn fra sør med den norske atlanterhavsstrømmen. Derfor vil langtidsvariasjoner i Norskehavet følge den generelle klimautviklingen i Nord-Atlanteren med noen års tidsforsinkelse. I tillegg til denne koblingen er mellomårlige variasjoner i Norskehavet sterkt påvirket av variasjon i varmetap fra havet til atmosfæren og variasjon i innstrømning av relativt kaldt og ferskt arktisk vann fra Islands- og Grønlandshavet. På grunn av korte tidsserier er det usikkert hvordan klimaendringene har påvirket økosystemet.
Norskehavet har gjennomgående blitt varmere de siste 40 årene (figur 3.12), og dette knyttes tydelig til menneskeskapte klimaendringer. Temperaturen økte med 1 °C fra 1980 til omtrent 2005. Etter dette har Norskehavet vært relativt varmt til tross for økt innblanding av relativt kaldt arktisk vann fra vest.
Havis forekommer i Framstredet nord i Norskehavet. Økte temperaturer i hav og luft medfører redusert havisdekke. Den mellomårlige variasjonen er stor, men det er en tydelig negativ trend for utbredelsen av havis i Framstredet.
Det er tegn til økt havforsuring i Norskehavet. I Norskehavsbassenget har pH-verdien sunket 0,12 pH-enheter i havoverflaten de siste 40 årene. Det ser ut som pH synker raskere i deler av Norskehavet enn globalt. Endringer for kalkmineralet aragonitt er også viktig, fordi det har betydning for arter som har skall eller skjelett av kalk (jf. boks 3.2). De observerte endringene i pH og metningsgrad for aragonitt i Norskehavet skyldes i hovedsak økt CO2-innhold i vannet som følge av menneskeskapte CO2-utslipp til atmosfæren. I tillegg bidrar endring i vannmasser eller ferskvannstilførsel til økt havforsuring.
Observerte effekter av endring i havklima
Flere arter av hoppekreps, og vingesneglen Cymbulia peroni, er eksempler på sørlige, varmekjære dyreplanktonarter som er observert i Norskehavet. Det var en kraftig økning av sørlige arter i Norskehavet fra 2006. Etter 2011 har det vært en generell nedgang, men det er store forskjeller mellom årene. Endringene i forekomsten av sørlige, varmekjære arter i Norskehavet kan skyldes økningen i havtemperaturen, blant annet som følge av økt vanntransport fra Nord-Atlanteren, og dette er med på å skyve utbredelsesområdet til varmekjære arter nordover.
Den betydelige nedgangen i sjøfuglbestandene har blant annet vært knyttet til oppvarmingen av Norskehavet. Klimaendringer påvirker videre tidspunkt og sted for fiskens gyting og overlevelse av ungfisk. Sammenhengen mellom tilgjengeligheten av yngel og hekkesyklusen til sjøfugl blir forstyrret, og påvirker reproduksjonen hos sjøfuglene. Raske klimaendringer påvirker derfor produktiviteten til pelagiske sjøfugler som hekker i kolonier som grenser til Norskehavet negativt, og denne mekanismen er delvis ansvarlig for den nåværende nedgangen i bestandene.
3.2.3 Tilstand og utvikling for ulike deler av økosystemet i Norskehavet
Hovedtrekkene i miljøtilstand og utvikling i Norskehavet er beskrevet ved hjelp av resultatene fra vurderingene av økologisk tilstand for havområdet.
Plankton
Det har ikke vært observert endringer i primærproduksjonen, planteplankton, i Norskehavet de siste 20 årene. Tidsseriene for dyreplankton er for korte til å vurdere om oppvarmingen har ført til viktige endringer for denne gruppen, slik det er observert med lengre tidsserier i andre havområder.
Bunnsamfunn
Bunnkartleggingsprogrammet Mareano har samlet informasjon om dyrelivet på bunnen i Norskehavet siden 2011 (figur 3.13). Bunndyrene opptrer spredt eller i tette bestander. Flere av bunndyrsamfunnene, som hardbunnskorallskog, bløtbunnskorallskog, korallrev, svamphager og sjøfjærsamfunn er sårbare for eksempel for fysisk påvirkning. I områder med skrånende bunn på kontinentalsokkelen og øvre deler av sokkelskråningen er mangfoldet høyest, for eksempel i korallrevområder som Røstbanken, Storegga og Mørebankene.
Tareskogene regnes som spesielt produktive økosystemer med stor artsrikdom. Tareskog er viktig som oppvekstområde og skjul blant annet for fiskeyngel, og også en bidragsyter til lagring av karbon. Nordlig sukkertareskog langs kysten av Norskehavet er sterkt truet på grunn av intens kråkebollenedbeiting, sannsynligvis på grunn av overfiske på kråkebollens predatorer (steinbit, hyse og torsk) fram mot 1970-tallet. Samtidig fører økt temperatur til ekspansjon av krabbe nordover som ser ut til å påvirke tareskogen positivt ved at krabbene spiser og reduserer mengden kråkeboller.
Stortare danner de største tareskogene med spesielt store forekomster langs Mørekysten og Trøndelag. Basert på temperaturpreferanse er utbredelsen av stortare forventet å holde seg stabilt i sørlige kystområder og øke noe i nordlige kystområder de kommende tiårene. Tareskog er en fornybar ressurs som kan høstes bærekraftig langs kysten. Taretråling kan ha en betydelig innvirkning på plante- og dyrelivet i og ved tareskog. Tareskogens struktur og alderssammensetning endres etter høsting til å bli mer ensartet. Høsting kan skje hvert femte år, og da er tarebiomassen restituert. Det kan imidlertid ta lenger tid før den gjenetablerte tareskogen blir ‘økologisk moden’, og alle økosystemfunksjonene er tilbake.
Fiskebestander
Fiskepresset på makrell, sild og kolmule har vært høyere enn anbefalt de siste årene. Dette skyldes i stor grad mangel på bindende internasjonale avtaler for disse fiskeriene i Norskehavet siden 2013. Makrellbestanden er likevel i relativt god forfatning, med god rekruttering. Det har siden 2008 vært nedgang i bestanden av norsk vårgytende sild, mye på grunn av svak rekruttering. Siste observerte sterke årsklasse er 2016. Fiske over anbefalte kvotenivåer bidrar til å svekke bestanden, og i 2024 forventes den å komme under det nivået hvor ytterligere forvaltningstiltak er nødvendige for å hindre at den når kritisk lavt nivå. Det er en langtidstrend mot sterkere bestand av kolmule. Selv om fiskeriene tar ut i overkant av kvoterådene, har bestanden vært robust for dette de senere årene på grunn av god rekruttering. Bestanden av Nordøstarktisk sei er på nær historisk høyt nivå i 2022.
De andre kommersielle fiskebestandene snabeluer, blåkveite, brosme, lange, pigghå og vassild er livskraftige. Bestandene av vanlig uer og blålange er på lavt nivå, og artene er sterkt truet. Det er fangstforbud på begge disse artene, samt på bruskfiskene storskate, brugde og håbrann. Kysttorskbestandene er i dårlig forfatning.
I Norskehavet kan det også bli aktuelt med økt fiske på arter som er på lavere nivåer i næringskjeden (som for eksempel raudåte) blant annet for å skaffe fôr til en økende oppdrettsvirksomhet. Utfordringer som overbeskatning, bifangst av andre arter og påvirkning på økosystemenes struktur vil bli undersøkt i denne sammenhengen.
Sjøfugl
Bestandene av de fleste sjøfuglartene i Norskehavet er fremdeles i nedgang, men det er tegn til positiv utvikling for noen bestander eller enkeltkolonier (figur 3.10). De pelagisk overflatebeitende artene krykkje og havhest er fortsatt i kraftig tilbakegang, mens havsule øker. De pelagisk dykkende artene polarlomvi, lunde og lomvikolonien på Jan Mayen er i nedgang. Det er tegn på bedring for enkelte kolonier av lomvi og alke. Når det gjelder de kystbundne artene, er storjo i oppgang eller stabil, mens måkefugler og skarver er stabile eller i nedgang.
Hekkebestandene av ærfugl i Norskehavet har gått kraftig tilbake på hele strekningen fra Møre og Romsdal til Røst (figur 3.15). Se omtale av årsaker til nedgangen for sjøfuglbestander i kap. 3.1.2.
Boks 3.3 Ærfugl
Bestanden av ærfugl påvirkes av rovdyr og rovfugler som mink, ravn, måker og havørn som tar egg, unger eller voksenfugl. Fra Midt-Norge og nordover var det en gammel tradisjon med drift av beskyttede egg- og dunvær for ærfugl. Da dette tok slutt, var ikke ærfuglen lenger like beskyttet. Rovdyr og rovfugl er sannsynligvis en stor, men ikke kvantifisert påvirkning. Menneskelige forstyrrelser fører ofte til at rugende hunner forlater reiret og at rovdyr deretter tar egg og unger.
Bestanden på Mørekysten er nå 15 % av det den var i 1986. I Trondheimsfjorden har hekkebestanden gått tilbake med 90 % siden 1982 mens den i Leka kommune i Trøndelag er redusert med 80 % siden 2001. I de indre delene av Ranfjorden (Indre Helgeland) og i de midtre områdene av Helgelandskysten er bestanden redusert med henholdsvis 90 og 75 % i perioden etter 2000. Hekkebestanden på Røst er redusert med rundt 75 % siden 1988.
Sjøpattedyr
Sjøpattedyrfaunaen i den atlantiske delen av Norskehavet er dominert av hval. Noen oppholder seg i Norskehavet gjennom hele året, som nise og spekkhogger. Andre er primært til stede om sommeren, som vågehval og andre bardehvaler. Den totale vågehvalbestanden i Nordøst-Atlanteren har vært stabilt god, men forekomsten i Norskehavet har gått noe ned til fordel for Barentshavet i løpet de siste 10–15 årene. Vågehvalbestanden er den eneste hvalarten det fangstes på.
Bestandsestimater for spekkhogger har vist betydelig variasjon over tid, men ingen klar trend. Denne arten beiter primært på sild og makrell i Norskehavet, men noen få grupper tar også en del sel. De selspisende spekkhoggerne har veldig høye nivåer av miljøgifter, som kan påvirke disse dyrenes helsetilstand og reproduksjonsevne.
Nise er forholdsvis tallrik og er mest utbredt i kystområdene som grenser til Norskehavet. Arten er spesielt sårbar for bifangst i garnfiske og det er derfor innført krav om bruk av akustiske skremmere ved garnfiske i Vestfjorden fra 1. januar til 30. april.
Klappmyss er blant de største selene i Nord-Atlanteren og dykker dypere enn noen annen nordatlantisk selart, dypere enn 1000 meter. Vesterisen (mellom Jan Mayen og Grønland) er det eneste kjente stedet der klappmyssen føder unger i Nordøst-Atlanteren. Klappmyss er sterkt truet. Frem til 1980-tallet har fangst sannsynligvis vært den viktigste påvirkningsfaktoren for klappmyssbestanden, men deretter skyldes nedgangen sannsynligvis endringer i reproduksjonsrater og naturlig dødelighet. Begge kan påvirkes av endringer i tilgang til byttedyr. Bestanden ble fredet i 2007. Unntatt fra dette forbudet er en begrenset fangst til forskningsformål.
Kystområder som grenser til Norskehavet, er viktige habitater for de relativt små norske bestandene av selartene havert og steinkobbe. Regelmessig overvåking siden slutten av 1990-tallet viser en generell nedgang i ungeproduksjonen av havert og totalbestanden av steinkobbe. Bifangst i breiflabbgarn antas å være en del av årsaken til denne utviklingen.
Fremmede arter
De påviste fremmede artene i Norskehavet er stort sett knyttet til kysten. Antallet har økt de senere årene, blant annet på grunn av videre spredning av stillehavsøsters og pukkellaks. I 2022 var det registrert mellom 15 og 20 fremmede arter. Ribbemaneten Amerikansk lobemanet (Mnemiopsis leidyi) har på kort tid spredt seg fra Oslofjorden til Trondheimsfjorden, og kan lokalt dominere planktonsamfunnet på sensommer-høst i kystnære områder. Enkelte individer av stillehavsøsters er funnet spredt på Sunnmøre, noe som indikerer at denne arten er på videre spredning nordover. Havnespy (Didemnum vexillum), med egentlig navn japansk sjøpung, er foreløpig ikke funnet i Norskehavet, men det er sannsynligvis et spørsmål om tid før den vil spre seg dit.
Truede arter og naturtyper
I alt er 36 arter, alger inkludert, i Norskehavet plassert i kategorien truet (sterkt truet, kritisk truet eller sårbar) i den norske rødlista fra 2021. I forhold til rødlista fra 2015 er tilstanden vurdert som verre for 13 av artene og som bedre for 10 arter. Det er kommet inn flere arter leddormer på listen. Hettemåke, lomvi, storskate og nebbskate er nå vurdert som kritisk truet. Fiskeartene vanlig uer, blålange, brugde og ål er vurdert som sterkt truet sammen med sjøpattedyrene klappmyss og grønlandshval, sjøfuglartene lunde, havhest, krykkje og makrellterne, og algen grønnkrans.
Fire naturtyper er rødlistet. Nordlig sukkertareskog er nå vurdert til sterkt truet. Denne naturtypen er utsatt for intens kråkebollenedbeiting. Tilstanden for korallrev er bedret fra sårbar til nær truet. De øvrige to er nordlig fingertarebunn og eksponert blåskjellbunn, begge listet som sårbare.
3.2.4 Forurensning
Luft- og havstrømmer er hovedkilden til tilførsler av miljøgifter og annen forurensning til Norskehavet. Det tilføres også forurensning via elver, avrenning fra land og aktiviteter i kystsonen og til havs. Det slippes også ut olje og andre naturlig forekommende stoffer via produsert vann og kjemikalier fra petroleumsvirksomhet i Norskehavet, samt olje og kjemikalier fra skipstrafikk. Det er omfattende olje- og gassvirksomhet i Norskehavet, og utslippene er relativt høye, men betydelig lavere enn i Nordsjøen som følge av færre produserende felt. Virksomheten gjennomfører regelmessig miljøovervåking, som generelt viser begrenset og lokalt avgrenset påvirkning fra slike utslipp.
Skipstrafikken i Norskehavet er lavere enn i Nordsjøen og Skagerrak, men høyere enn i Barentshavet – Lofoten. Den er dominert av passasjertrafikk. Med forventet økt aktivitet vil driftsutslipp av olje og kjemikalier, samt undervannsstøy og risikoen for spredning av fremmede arter øke.
Det er lave og minkende nivåer av lufttilførsler av tungmetaller. Dette skyldes reduserte utslipp fra Sentral- og Øst-Europa. Trendene for lufttilførsel av organiske miljøgifter (HCB og PFAS) er stabilt lave eller nedadgående.
Beregninger av årlige tilførsler til den delen av kysten som grenser mot Norskehavet av nitrogen, fosfor, kobber og bly kommer fra vassdragsovervåking, modellering og innrapporterte data fra industri, avløpsrenseanlegg og fiskeoppdrett. Tilførslene av bly har minket siden siste halvdel av 1990-tallet, og det har vært en utflating på et lavt nivå siden 2015. Tilførslene av tungmetallet kobber har imidlertid økt de siste ti årene. Tilførsler via elver og direkte utslipp av fosfor og nitrogen har økt mye, og viser en tilnærmet dobling i løpet av de to siste tiårene (figur 3.17). Økningen i tilførsel av fosfor, nitrogen og kobber skyldes i hovedsak økte utslipp fra akvakulturnæringen. Bruken av kobber i impregnering i akvakultur har gått noe ned de siste årene. Det er ikke beregnet hvordan næringssalter transporteres fra kyst til åpne havområder. Det er derfor uklart hvor mye av disse utslippene som transporteres fra kystsonen og inn i selve forvaltningsplanområdet.
Nivåer av miljøgifter overvåkes i utvalgte arter i Norskehavet, blant andre blåskjell, reker, toppskarvegg, og noen kommersielle fiskearter. Sjømat i Norskehavet er generelt trygt å spise, da nivåer av miljøgifter i spiselige deler av de fleste arter er under grenseverdier for mattrygghet. Et unntak er et område ved Ytre Sklinnadjupet i Norskehavet, der det er forbud mot fiske av atlantisk kveite på grunn av høye nivåer av både kvikksølv, dioksiner og dioksinlignende PCB. Et annet unntak er kysttorsk. Nivået av miljøgifter i torskefilet er godt under grenseverdier for mattrygghet. Derimot har lever av torsk fra kysten ofte nivåer av organiske miljøgifter over grenseverdier for mattrygghet, og Mattilsynet advarer befolkningen generelt mot å spise lever av fisk tatt innenfor grunnlinjen. I taskekrabber fisket ved kysten fra Saltfjorden i Nordland og nordover er det målt høye nivåer av kadmium og Mattilsynet advarer mot å fiske krabbe fra dette området. Det er ukjent hvorfor noen sjømatarter som fiskes i Norskehavet i enkelte tilfeller og områder har uvanlig høye nivåer av miljøgifter, over grenseverdier for mattrygghet.
Nivåene av miljøgifter i sedimenter i Norskehavet er generelt meget lave.
Det er lave nivåer av radioaktive stoffer fra menneskelig aktivitet i sjøvann langs norskekysten og i Norskehavet. Stabile eller minkende tilførsler og radioaktiv nedbryting fører til at nivåene er stabile eller synkende. Blæretang er en god indikator for utviklingen av nivåene av technetium-99 (fra Sellafield) i marine organismer, siden stoffet oppkonsentreres i blæretang. Nivåene i sjøvann er for tiden så lave at de som regel er under deteksjonsgrensen, mens nivåene i blæretang er lave, men målbare. Det måles også lave nivåer av cesium-137 (fra Tjernobyl-ulykken) i blæretang. Dosen fra naturlige nuklider i sjømat er større enn de menneskeskapte, men risikoen knyttet til naturlige radioaktive stoffer i sjømat er fortsatt lav.
Fiskerirelatert avfall, deriblant tapte fiskeredskaper, er en viktig kilde til forsøpling og plastforurensning i Norskehavet. Akvakultur og skipsfart er også viktige kilder. Det meste av flytende avfall stammer fra de nære havområdene, men avfall kan også transporteres langveis fra. Kunnskapen om marin forsøpling og plastforurensing i havområdet er mangelfull. Gjennom blant annet nasjonale overvåkingsprogram for mikroplast, makroplast og styrking av overvåkingen av strandsøppel under OSPAR vil denne kunnskapen styrkes framover.
Undervannsstøy fra blant annet skipstrafikk og seismiske undersøkelser og sonar er også en forurensningspåvirkning i Norskehavet, men det mangler kunnskap om nivået og effekter.
3.3 Miljøtilstand og påvirkning i Nordsjøen og Skagerrak
I Nordsjøen og Skagerrak gjør klimaendringer seg gjeldende gjennom økt temperatur, havforsuring og formørking av vannet, sannsynligvis på grunn av økt avrenning av organisk materiale fra land. I vurderingen av økologisk tilstand er det konkludert med at økosystemet er betydelig påvirket av klimaendringene og andre menneskeskapte aktiviteter, særlig fiskerier. Endringene i økosystemet omfatter både sentrale grupper av dyreplankton, fiskebestander, reke og bunnhabitater. Nye data viser at nedgangen er dramatisk i en rekke sjøfuglbestander som hekker langs kysten av Skagerrak og Nordsjøen. Havområdet er generelt mer forurenset enn de andre havområdene.
Oppsummert er det fiskeri, transport, kloakk og avløp, landbruk, olje og gass og landbasert industri som er de sektorene som bidrar mest til samlet påvirkning fra menneskelig aktivitet i Nordsjøen og Skagerrak. Særlig er uthenting av biomasse, forsøpling og forurensning, i tillegg til fysisk påvirkning og nedslamming viktige påvirkninger.
3.3.1 Økologisk tilstand
Vurderingen av økologisk tilstand (jf. boks 3.1) for Nordsjøen og Skagerrak omfatter hele forvaltningsplanområdet bortsett fra havbunn og vannsøyle under 200 meters dyp i Norskerenna, som anses å utgjøre et annet økosystem enn de grunnere områdene.
Økosystemet i den norske delen av Nordsjøen er betydelig påvirket av menneskeskapte aktiviteter. Dette er basert på en helhetsvurdering av resultatet fra vurdering av de syv økosystemegenskapene, og det er lite usikkerhet om dette (figur 3.18). Klimaendringene påvirker de abiotiske delene av økosystemet betydelig, særlig gjennom økt temperatur. Sammen med andre påvirkningsfaktorer, særlig fiskerier, har dette betydelige effekter på resten av økosystemet. Konsekvensene er store for sentrale fiskebestander og andre funksjonelt viktige arter samt bunnhabitater. Det er også tegn på at menneskelig påvirkning har forårsaket endringer i artsmangfold og økologiske funksjoner samt i fordeling av biomasse i næringskjeden.
Indikatorene for dyreplankton står for en viktig del av det betydelige avviket fra referansetilstanden som er observert. Tidligere overfiske bidrar også betydelig til avvik fra referansetilstanden. Gjenoppbygging av bestandene etter stans i overfisket er blitt hemmet av dårlig rekruttering på 2000- og 2010-tallet. Dyreplanktongruppene er viktige næringskilder for fiskelarver. For torsk og sild, som er velstuderte arter, har rekrutteringssvikten blitt klart knyttet til de klimadrevne endringene i dyreplanktonsamfunnet. Et annet viktig aspekt ved den menneskelige påvirkningen i økosystemet er den store andelen av sjøbunn og bunndyrsamfunn som er påvirket av bunntråling.
Omtrent halvparten av vannforekomstene langs kysten av Nordsjøen og Skagerrak har god og til dels svært god økologisk tilstand i henhold til klassifisering etter vannforskriften. Ca. 42 prosent er i dårlig tilstand og ca. 8 prosent er i svært dårlig tilstand. I klassifiseringen av økologisk tilsand i kystvann inngår kvalitetselementene bløtbunn, ålegras, makroalger, planteplankton, i tillegg til fysisk-kjemiske kvalitetselementer.
3.3.2 Hav og klima i Nordsjøen og Skagerrak
Havklimaet i Nordsjøen kan overordnet deles mellom det atlantiske dypvannet i nordlige Nordsjøen og Norskerenna og nordsjøvannet i sokkelområdene. Nordsjøvannet er sterkt påvirket av været lokalt og varierer betydelig mellom sesonger og år. Dypvannet, derimot, er sterkt påvirket av den norske atlanterhavsstrømmen som kommer inn fra Norskehavet og strømmer sydover i Norskerenna.
På slutten av 1980-tallet økte temperaturen i både overflatevannet og dypvannet i Nordsjøen med rundt 1 °C og har siden ligget på dette nivået (figur 3.19).
Til tross for korte tidsserier og store geografiske og tidsmessige variasjoner i CO2-innhold og pH-verdier i Nordsjøen og Skagerrak, er det tegn på økt havforsuring (redusert pH og metning av kalkmineralet aragonitt). Forsuringen skyldes i hovedsak økt CO2-innhold i vannet som følge av økte CO2-utslipp til atmosfæren. I tillegg bidrar endring i vannmasser eller ferskvannstilførsel til økt havforsuring.
Organiske partikler som akkumuleres, spesielt i dyphavsbassengene der bakterier forbruker oksygen for å bryte ned materialet, kan til tider av året føre til lavere oksygenmengder. Det foregår imidlertid regelmessige utskiftninger av dypvannet, som forbedrer forholdene. Siden 1980 er det vist en svak nedgang i oksygen i bunnvann i Skagerrak (Norskerenna). Likevel må oksygenforholdene i bunnvannet anses som gode.
Observerte effekter av endring i havklima
Høyere havtemperatur har bidratt til å skyve utbredelsesområdet til flere dyreplanktonarter nordover, og overlevelsesevnen til mer varmekjære dyreplanktonarter har økt. I Nordsjøen har det vært et skifte fra dominans av hoppekrepsen raudåte (Calanus finmarchicus) til dominans av arten C. helgolandicus. I Nordsjøen har det også vært en nedgang i den samlede biomassen av hoppekrepsslektene Pseudocalanus og Paracalanus. Dette er blitt knyttet til nedgang i primærproduksjon, som igjen er blitt knyttet til klimaendringer. Disse endringene har hatt konsekvenser for mange ledd i næringskjeden.
Rekruttering i fiskebestander kan påvirkes indirekte av klimaendringer gjennom endringer i dyreplanktonsamfunnet. For både torsk og sild er det sterkt belegg for at rekruttering har minket betydelig som følge av at endringene i dyreplanktonsamfunnet gir dårligere tilgang til mat for de yngste livsstadiene. Dette påvirker også næringstilgangen for sjøfugl, og er en av årsakene til nedgang i sjøfuglbestandene i Nordsjøen og Skagerrak.
Det har vært en betydelig formørking av kystvannet, sannsynligvis på grunn av økt avrenning av organisk materiale fra land. Dette er knyttet til økt nedbør over land som følge av klimaendringer. Det er blant annet observert en reduksjon i nedre voksedyp for flere arter av makroalger i Skagerrak, som er delvis tilskrevet endringer i lysforholdene. For Nordsjøen har økt lyssvekking ført til forsinket våroppblomstring for planteplankton.
Boks 3.4 Formørking av havvann
Det har vært en økning i vannføring og tilførsler av løst organisk materiale fra land til kysten i Norge over de siste 30 årene. Dette er forårsaket av klimaendringer og andre menneskelige påvirkninger, og er ventet å øke ytterligere i fremtiden. Områder som er spesielt sårbare for endringer i lystilgang i vannet er fjorder, Skagerrak, Nordsjøen og Svalbard.
Det har vært en betydelig formørking av vannet i Nordsjøen og Skagerrak, sannsynligvis på grunn av økt avrenning av organisk materiale fra land. Løst organisk materiale gjør vannet mørkere og mindre gjennomsiktig. Endringer i lystilgang påvirker dybden på sonen med tilgjengelig lys, og vil ha en effekt på alle organismer som er avhengige av lys for å drive fotosyntese og vokse, slik som planteplankton, tang, tare og sjøgress. Predatorer som jakter ved hjelp av syn vil også påvirkes av redusert lysgjennomgang i vannet. Det er observert en reduksjon i nedre voksedyp for flere arter av makroalger (tang og tare) i Skagerrak, som er delvis tilskrevet endringer i lysforholdene,
For planteplankton har man funnet at formørking har forsinket våroppblomstringen i Nordsjøen, som har en viktig økologisk funksjon. Sen oppblomstring av planteplankton kan føre til mindre tilgjengelig næring til dyreplankton, som fører til mindre tilgjengelig næring (mengde og/eller tidspunkt) for småfisk og sjøfugl mv. Slik forplantes effektene gjennom næringsnettet.
3.3.3 Tilstand for ulike deler av økosystemet i Nordsjøen og Skagerrak
Tareskog
Sukkertareskog er en viktig naturtype i norske kystområder som oppvekst- og leveområder for mange marine arter. I Skagerrak og på Sør-Vestlandet er slik tareskog og ålegrasenger sterkt påvirket av ulike faktorer. Etter årtusenskiftet har tilstanden for sukkertare hatt en svak forbedring, men i et 50-års perspektiv har sukkertaren hatt en nedgang i utbredelse i sør, spesielt i Skagerrak. Dette skyldes mest sannsynlig økte temperaturer og mengder næringssalter, samt økte nivåer av partikler og humus, som påvirker veksten og rekrutteringen av sukkertare negativt. Områdene har gått over til en tilstand av dominans av fintrådete alger, også kalt lurv. Det største tapet var i Skagerrak rundt år 2000, men tapet har også vært betydelig i Nordsjøen. Sukkertareskog i sør er kategorisert som sterkt truet på rødlisten. På lengre sikt er det fare for at situasjonen vil forverre seg på grunn av ytterligere økte temperaturer og økt avrenning fra land som øker næringssaltnivået og mengde partikler i sjøen.
Bunndyr
Det finnes ingen indikator og ingen fast overvåking av bunndyr i Nordsjøen og Skagerrak, med unntak av dypvannsreker. Bestanden av dypvannsreke lå på et rekordlavt nivå i 2012, økte fram til 2016, men er i 2022 igjen nede på et svært lavt nivå. Utbredelsen har minket, og tettheten av reker i Norskerenna vest av Rogaland og Hordaland er nå svært lav. Nylige tokt viser at reken også har forsvunnet fra fjordområdene i Vestland fylke.
Det er stor aktivitet med bunntrål i Nordsjøen og Skagerrak og en stor andel av sjøbunn og bunndyrsamfunn er påvirket av bunntråling. Denne påvirkningen kan ha konsekvenser for økologisk funksjon og produktivitet i bunndyrssamfunnene.
Fiskebestander
Tilstanden til viktige kommersielle bestander av makrell, nordsjøsild, øyepål og tobis er god, mens kysttorsken er i dårlig forfatning. Bestandene av nordsjøsei og nordsjøtorsk er lave. Makrellbestanden i Nordsjøen har økt betydelig de siste årene. Bestanden er likevel på et relativt lavt, men stabilt nivå. Fisket på den delen av makrellbestanden som gyter i Nordsjøen er strengt begrenset, og det antas at denne komponenten fortsatt er i dårlig forfatning.
Etter ti år med lav rekruttering mellom 2000 og 2010, er bestanden av tobis (havsil) nå styrket i sentrale Nordsjøen. Bestanden på Vikingbanken er fortsatt svært lav. Tobisen er et viktig byttedyr. Når det er lite tobis, har det stor innvirkning på tilgangen til mat for blant annet sjøfugl og vågehval.
Etter en periode med gradvis forbedring for nordsjøtorsk, har gytebestanden gått kraftig ned de siste tre årene (figur 3.20). Tre underbestander av nordsjøtorsk er nylig identifisert: Nordvestlig, Vikingbanken og sørlig. Den nordvestlige bestanden er størst og er i god tilstand. Bestanden på Vikingbanken er mindre, men kan komme på høyere nivå grunnet god rekruttering. Den sørlige bestanden er i dårlig tilstand og har nesten ingen rekruttering.
Bestanden av hyse er nå høy på grunn av redusert fiske og flere sterke årsklasser de siste årene. Økt vanntemperatur legger press på bestanden. Det er nedgang i bestand og rekruttering av nordsjøsei, men årsakene er uvisse. Bestanden kan se ut til å stabilisere seg på et lavt nivå.
Bestanden av nordsjøsild er i god forfatning. De nye årsklassene har vært svake etter 2001, med unntak av 2013-årsklassen, men silda forvaltes slik at det tas hensyn til dette.
Bestander av vanlig uer og blålange er på lavt nivå (vanlig uer er sterkt truet), og kysttorsken er i dårlig forfatning.
Sjøfugl
Bestandene av de fleste sjøfuglartene i Nordsjøen og Skagerrak er fremdeles i sterk nedgang (figur 3.21), men det er tegn til positiv utvikling for noen bestander eller enkeltkolonier. Bestandene av pelagisk overflatebeitende fugler er i sterkest tilbakegang. Havhest er på vei ut som hekkefugl i området. Koloniene av de kystbundne artene svartbak, gråmåke, sildemåke og makrellterne er i fortsatt tilbakegang. Koloniene av storskarv og toppskarv øker, mens ærfuglbestandene er i nedgang. Mange av de negative endringene i sjøfuglbestandene skyldes redusert næringstilgang kombinert med klimaendringer (jf. kap. 3.1.2).
Sjøpattedyr
Sjøpattedyrsamfunnet i Nordsjøen domineres av tannhvalen nise med en estimert forekomst på rundt 91 000 dyr basert på nyere tellinger. Nise er utsatt for bifangst i fiskeriene, men bifangsten i Nordsjøen og Skagerrak ser ikke ut til å ha ført til bestandsnedgang. Andre tannhvalarter som spekkhoggere og kvitnosdelfiner ses også jevnlig i forvaltningsplanområdet, men er få i antall. Sommerforekomsten av vågehval i Nordsjøen er betydelig, men har variert sterkt over de siste 30 årene med tellinger.
Kystselen havert finnes fra Rogaland og nordover. Estimert totalbestand innenfor forvaltningsplanområdet er på rundt 200 dyr. Den totale bestanden av kystselen steinkobbe i forvaltningsplanområdet ble i 2022 estimert til minimum 1689 dyr, hvilket er over en fordobling fra det siste estimatet fra perioden 2016–2021. Sel beskattes som en fornybar ressurs.
Fremmede arter
Nordsjøen og Skagerrak har høyest forekomst av fremmede arter av de norske hav- og kystområdene. Dette skyldes sannsynligvis mer omfattende skipstrafikk og annen menneskelig aktivitet i sør, samt at havstrømmer i sør i større grad bidrar til spredning av fremmede arter som allerede er etablert andre steder i Europa. De aller fleste av de fremmede artene i Nordsjøen og Skagerrak er knyttet til kystnære strøk. Eksempler på fremmede arter inkluderer stillehavsøsters, japansk drivtang, amerikansk lobemanet og havnespy.
Stillehavsøsters kan danne svært tette bestander og endre kystnære habitater. I enkelte områder vil arten konkurrere sterkt med blåskjell og i noen grad med flatøsters. Den er etablert langs kysten av Skagerrak og Nordsjøen opp til Bergen. Langs vestlandskysten kan etableringen være i en tidlig fase. Arten er avhengig av forholdsvis høye sommertemperaturer for vellykket gyting, og er samtidig følsom for lave vintertemperaturer.
Havnespy, med egentlig navn japansk sjøpung, ble funnet i Stavanger havn i 2020. Den spres som påvekst på skipsskrog og andre flyteobjekter i sjøen. Arten tåler temperaturer mellom -2 og 24°C og vil trives langs det meste av norskekysten. Arten ser ut til å spre seg raskt nordover langs Vestlandskysten. Arten kan overgro og fortrenge de fleste andre naturlig forekommende filtrerende former (som blåskjell og østers) der den etablerer seg. Arten kan også påvirke grunne naturtyper som stortareskog, ålegressenger og ruglbunn.
Truede arter og naturtyper
Antall truede arter i havområdet har fortsatt å øke. I alt er 33 arter i Nordsjøen og Skagerrak plassert i kategorien truet (kritisk truet, sterkt truet eller sårbar) i den norske rødlista fra 2021. I forhold til rødlisten fra 2015 er tilstanden vurdert som verre for 16 av artene og som bedre for fire arter. Det er kommet inn flere arter leddormer på listen. Situasjonen er fortsatt kritisk for lomvi og storskate og nå er også nebbskate og hettemåke vurdert som kritisk truet. Fiskearter som blålange, vanlig uer, brugde, ål og fuglearter som krykkje, makrellterne, lunde og havhest, samt to leddormarter er sterkt truet. Ærfugl, som før var vanligere, har hatt en ytterligere nedgang og er nå plassert i kategorien truet.
Tre marine naturtyper på dypt og grunt vann er truet. Bambuskorallskogbunn er nå vurdert i kategorien sterkt truet både i Nordsjøen og Skagerrak. I Nordsjøen er bunntråling (reketråling) svært vanlig innenfor utbredelsesområdet, derfor kan denne naturtypen lett skades av tråling. Også sukkertareskog er sterkt truet på grunn av forurensning og klimaendringer. Situasjonen for naturtypen eksponert blåskjellgrunn er forbedret. Korallrev er bedret fra kategori sårbar til nær truet.
3.3.4 Forurensning
Nordsjøen og Skagerrak er generelt mer forurenset enn de andre havområdene. Tilførsler av miljøgifter og annen forurensning til Nordsjøen og Skagerrak skjer via luft- og havstrømmer, fra elver, ved avrenning fra land, utslipp fra landbasert industri, fra petroleumsvirksomhet, fiskeri, akvakultur og skipstrafikk.
Petroleumsvirksomheten og skipstrafikken er mer omfattende i Nordsjøen enn i de andre havområdene. Det kontinuerlige utslippet av produsert vann fra offshore olje- og gassutvinning er største kilde til utslipp av olje til Nordsjøen. Utslippene av olje fra produsert vann i Nordsjøen har hatt en svak reduksjon siden 2015. Overvåking har vist at hyse fanget nær petroleumsinnretninger i Nordsjøen er påvirket av oljeforurensning, gjennom DNA-skader som følge av eksponering av PAH (polysykliske aromatiske hydrokarboner). Det er usikkert hvor stor andel av dette som skyldes tidligere utslipp av utboret masse med vedheng av oljeholdig borevæske, og hvor mye som skyldes operasjonelle utslipp i forbindelse med pågående aktiviteter. Den samme effekten er ikke funnet hos andre fiskearter. Det mangler nyere modelleringer av tall på operasjonelle utslipp av olje fra skipsfarten.
For de største delene av Nordsjøen ser det ut til at lufttilførsler er viktigst for de fleste miljøgifter som er undersøkt; kvikksølv, de fleste andre tungmetaller, PAH og PCB. I Skagerrak er tilførsler fra elver og kystnære områder viktigst for de fleste tungmetaller og PCB. Tilførslene fra luft av de fleste tungmetaller og andre miljøgifter som måles har avtatt betydelig siden målingene startet på 1990-tallet og utover. Nedgangen har flatet ut på et lavt nivå de senere årene. Nedgangen kan forklares av store utslippsreduksjoner i Europa.
Nivåene av de fleste miljøgifter i sjømatarter fra forvaltningsplanområdet er under grenseverdiene for mattrygghet. I enkelte tilfeller, for eksempel reke, er nivåene av forurensende stoffer over miljøkvalitetsstandardene og kan potensielt påvirke dyr høyt i næringskjeden slik som sjøfugl og sjøpattedyr. Det mangler indikatorer for nivåer og effekter av miljøgifter i sårbare toppredatorer som sjøfugl og sjøpattedyr i Nordsjøen.
Nivåene av menneskeskapte radioaktive stoffer i Nordsjøen og Skagerrak er lave, men de er noe høyere enn i Norskehavet og Barentshavet. Årsaken er utstrømning av vann fra Østersjøen som inneholder høyere konsentrasjoner av cesium-137 fra Tsjernobyl-ulykken i 1986. Olje- og gassvirksomheten har utslipp av oppkonsentrerte naturlig forekommende radioaktive stoffer i produsert vann, men som for de fleste felt representerer lave verdier. De største utslippene er i Nordsjøen. Det er ikke påvist noen negative effekter for miljøet ved de nivåene av radioaktiv forurensning som finnes i norske kyst- og havområder.
Når det gjelder tilførsler av næringsstoffer fra land og i kystsonen skilles det mellom Nordsjøen og Skagerrak. Tilførslene til kysten av Skagerrak av næringsstoffene fosfor og nitrogen og organisk materiale viser år-til-år variasjoner uten en tydelig trend over tid. Kobbertilførslene er gått ned. For kysten av Nordsjøen derimot er det en stor økning i tilførslene av fosfor gjennom hele måleperioden.
Tilførslene for nitrogen viser en markant økning fra 2000 til 2015, men har senere gått noe ned. Økningen i tilførsler av næringssalter (figur 3.22) og kobber til Nordsjøen knyttes i stor grad til utslipp fra fiskeoppdrett. Bruken av kobber i impregnering i akvakultur har gått noe ned de siste årene. Det er ikke beregnet hvordan næringssalter transporteres fra kyst til åpne havområder.
Avrenning av næringssalter fra land og transport med havstrømmer kan føre næringssalter fra kystnære områder til havene. Konsentrasjonen av næringssalter måles i vannmassene i Skagerrak. De siste 20 årene har konsentrasjonen av nitrogen i åpent hav i Skagerrak avtatt.
Næringssaltforholdene anses nå som bra, sammenlignet med tidligere år. Det er ikke påvist eutrofiering (effekter av overgjødsling) i Skagerraks åpne havområder, men enkelte kystområder er påvirket av overgjødsling, for eksempel Oslofjorden.
Kilder til undervannsstøy er utbredt i Nordsjøen og Skagerrak. Undervannsstøy fra skipstrafikk ser ut til å være spesielt intens i norsk del av Nordsjøen. Nivået av seismisk aktivitet er også høyt i den norske delen av Nordsjøen. Undervannsstøy kan påvirke adferd hos en rekke marine organismer inkludert sjøpattedyr, fugl og fisk, men det er foreløpig lite kunnskap om eventuelle effekter på populasjoner og økosystem.
Den største kilden til marin forsøpling og plastforurensing i Nordsjøen og Skagerrak er forbruksrelatert avfall. Sjøbaserte kilder er også viktig, særlig fiskeri. I Nordsjøen brukes sjøfuglen havhest som indikator for plastforurensning. Målet om at mindre enn 10 prosent av havhestene skal ha mer enn 0,1 gram plast i magen er ikke nådd. Andelen havhest med mer plast i magen enn dette har ligget høyere, nokså konstant på rundt 50 %. Overvåking av strandavfall ved Lista og Ytre Hvaler viser ingen reduksjon i forsøpling. Kunnskapen om utvikling i forsøpling og plastforurensing i havområdet er mangelfull. Gjennom blant annet nasjonale overvåkingsprogram for mikroplast, makroplast og styrking av overvåkingen av strandsøppel under OSPAR vil denne kunnskapen styrkes framover.
Dumpet ammunisjon
I Norge er det dumpet flere hundre tusen tonn ammunisjon og kjemiske våpen. Det meste ble dumpet i havet, men mye av dumpingen er aldri registrert og de reelle tallene er derfor ukjent. Den dumpede ammunisjonen stammer i stor grad fra andre verdenskrig. I årene etter krigen ble hele skip lastet med tyske kjemiske våpen senket i Skagerrak. Dumpingen skjedde med tillatelse fra norske myndigheter. Dette ble sett på som en enkel og billig metode for å bli kvitt problemet.
I ammunisjonen er det både eksplosiver, tungmetaller og en rekke helse- og miljøskadelige stoffer. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) jobber med kartlegging og miljøovervåking av dumpingplassene. Ammunisjonen har begynt å lekke, men det er lite kunnskap om miljøkonsekvensene. FFI har avdekket lekkasje av tungmetaller, eksplosiver og andre stoffer fra ammunisjonen til omgivelsene fra flere dumpingplasser i norske farvann. FFI har kartlagt lekkasjer fra flere av dumpingplassene i norske havområder: i Skagerrak, Malangen, Skjerstadfjorden, Botnfjorden/Leirfjorden og Øygarden. Undersøkelser i de fire sistnevnte områdene har avdekket rester av sprengstoff i fisk og skalldyr ved samtlige av dumpingplassene som ble undersøkt, mens rester av kjemiske stridsmidler i fisk og skalldyr ble avdekket ved det undersøkte området i Skagerrak. Den dumpede ammunisjonen utgjør en fare for fiskere og andre som ferdes i naturen. Eksplosivene i ammunisjon som har ligget i havet eller nedgravd på land er ofte like funksjonell som da den ble produsert, og noen eksplosiver kan også bli mer følsomme over tid. Det kan i verste fall føre til at ammunisjon selvdetonerer der den ligger eller hvis den blir flyttet på.
3.4 Fremtidsbilder for klima
Den 6. hovedrapporten fra FNs klimapanel 2021–2023 slår fast at klimaendringene vil øke i alle verdens regioner og at temperaturøkningen vil passere 1,5°C i løpet av de neste 20 årene med dagens utslippstakt. Funnene fra FNs klimapanel viser at det er svært sannsynlig at vi vil få økt havforsuring i flere tiår dersom globale CO2-utslipp fortsetter å øke. Dette vil ha stor negativ påvirkning på marine økosystemer. Hvordan klimaendringene vil slå ut i våre kyst- og havområder i fremtiden har vi fått betydelig økt kunnskap om. Som besluttet i den forrige meldingen til Stortinget om forvaltningsplanene, er det gjennomført en risikoanalyse for de norske havområdene om direkte og indirekte virkninger av klimaendringer på marine økosystemer under ulike utslippsscenarier. Havforskningsinstituttet har for de tre globale klimascenarioene lave utslipp (SSP1-2.6), middels utslipp (SSP2-4.5) og veldig høye utslipp (SSP5-8.5) modellert forventede endringer i norske havområder. Norsk institutt for vannforskning har for de samme utslippsscenarioene vurdert hvordan klimaendringene vil påvirke fysiske og biologiske forhold langs norskekysten. I dette kapitlet oppsummeres hovedtrekkene fra de to rapportene supplert med kunnskap fra vurderingene av økologisk tilstand, begge deler gjengitt i det faglige grunnlaget.
3.4.1 Framtidige klimaendringer i havområdene
Sjøtemperaturen vil øke både i overflaten og i dypet. Fremskrevet utvikling i overflatetemperatur fra 2015 til 2100 i havområdene viser at de forventede endringene i overflatetemperatur for det laveste utslippsscenarioet er små, men svært store for det høyeste scenarioet mot slutten av dette århundret (figur 3.23). For det høyeste scenarioet er det også forventet at havisen vil forsvinne nesten helt i 2100. Med økt temperatur vil også oksygeninnholdet i sjøvannet gå ned særlig for det høyeste utslippsscenarioet og mest i de nordligste områdene av Barentshavet. Det forventes nedgang i pH ved det midlere og det høyeste utslippsscenarioet. Her er nedgangen forventet å bli størst i de arktiske vannmassene lengst øst i Barentshavet.
Primærproduksjon forventes å øke i nordlige deler av Barentshavet på grunn av at havisen trekker seg tilbake, spesielt for det høyeste utslippsscenarioet. For Nordsjøen forventes nedgang i primærproduksjon, spesielt for det høyeste utslippsscenarioet. Dette gjenspeiler seg i forventede endringer i sekundærproduksjon, der det forventes økning i Barentshavet og Norskehavet, men nedgang i Nordsjøen.
Endringer i temperatur, isutbredelse, oksygeninnhold, pH, primær og -sekundærproduksjon, og kunnskap om hvor sensitive de ulike bestandene er til endringer i disse, utgjør grunnlaget for vurderingen av den samlede effekten på 13 bestander av utvalgte nøkkelarter av plankton, fisk og skalldyr.
I Nordsjøen ser det ut til at den tempererte arten nordlig lysing trolig vil ha positiv effekt av et varmere havklima, mens andre bestander i Nordsjøen som nordsjøsild, nordsjøtorsk og raudåte ser ut til å bli negativt påvirket. Dette gjelder spesielt nordsjøtorsk, der både direkte effekter av temperatur på torsk, og indirekte effekter gjennom endringer i produksjon og artssammensetning for dyreplankton er viktige. Hoppekrepsen raudåte (Calanus finmarchicus) utgjør et viktig bindeledd mellom primærproduksjon og fisk, samt andre organismer på høyere nivå i næringskjeden. Den har derfor en sentral rolle i norske marine økosystemer. Nedgangen i sekundærproduksjon skyldes forventet nedgang i primærproduksjon.
Når det gjelder bestandene i Norskehavet, vil både lysing, nordøstatlantisk makrell, norsk vårgytende sild og raudåte kunne dra nytte av økt temperatur. Dette baseres på at bestandene både får økt utbredelse som følge av høyere havtemperaturer, og økt sekundærproduksjon (mattilgang).
I Barentshavet forventes det at bestanden av nordøstarktisk torsk vil øke mye med økende temperatur og økt sekundærproduksjon. Dette henger sammen med at sjøisen smelter i takt med økt temperatur som i sin tur gir økt primær- og sekundærproduksjon i de samme områdene. Matfatet for nordøstarktisk torsk og andre arter som raudåte blir med andre ord større med økende temperatur. Likevel ser vi, til tross for et varmt hav, en pågående nedgang hos torsken knyttet til dårlig rekruttering med ukjent årsak. Bestander som er nærmere knyttet til iskanten, som lodde og polartorsk, vil høyst trolig påvirkes negativt av at isen forsvinner i det høyeste scenarioet. Deler av denne effekten vil kunne motvirkes av økt primær- og sekundærproduksjon. I sum forventes derfor lodde å komme ut med en positiv effekt av klimaendringer. Polartorsk antas å kunne bli svært negativt påvirket av klimaendringene, ettersom den gyter under sjøisen og er sterkt knyttet til iskanten.
3.4.2 Framtidige klimaendringer langs kysten
For norskekysten vil forventede klimaendringer i løpet av det 21. århundre resultere i en betydelig oppvarming og forsuring av sjøvannet, med større forventede endringer jo større klimagassutslippene er. Avhengig av hvor langt nord man befinner seg vil gjennomsnittstemperaturen i overflaten øke fra dagens verdi på 6,5–9 til 9–11°C for det middels klimascenarioet. Økende sjøtemperatur vil gjøre at mindre oksygen kan løses opp i vannet. Trenden for oppløst oksygen i vannmassene er synkende fram mot 2100, men det forventes ikke at oksygentilgang skal bli en begrensning i norske farvann. Endringene i temperatur og oksygeninnhold forventes å bli størst langs kysten i Nord-Norge. Forsuringen vil øke for hele norskekysten, spesielt under det høyeste klimascenarioet, og med størst reduksjon i pH i Sør-Norge. Saltholdigheten forventes å bli redusert langs kysten som en effekt av økt nedbør over land og påfølgende økt avrenning fra elver. De laveste verdiene for hele norskekysten finner vi i overflatelaget i Skagerrak, og det er også her de største nedgangene i saltholdighet er forventet å finne sted, spesielt under det høyeste klimascenarioet. Økt avrenning vil også bidra til formørking av vannmassene, særlig i kyststrømmen, noe som kan påvirke produktiviteten i disse områdene.
Forventede effekter for kystarter
Effektene av de forventede endringene i havklima langs kysten er vurdert for leveområder og tilstand for atlantisk laks, kysttorsk, drøbakkråkebolle, stortare og kongekrabbe. Disse artene er viktige for kystøkosystemet, regional og nasjonal økonomi, historiske og kulturelle tradisjoner og matsikkerhet.
Endringene i det fysiske miljøet langs norskekysten vil føre til endringer i utbredelsen av en rekke marine arter, inkludert for de utvalgte artene i kystrisikoanalysen. Beregninger for kongekrabbe viser at arten vil finnes hovedsakelig i Nord-Norge, men selv der vil nedgangen i habitatkvalitet synke fram mot år 2100 uavhengig av hvilket klimascenario som blir lagt til grunn. Beregningene for kysttorsk antyder at arten vil finne habitat av god kvalitet langs hele norskekysten gjennom hele perioden fram mot år 2100. De beste leveforholdene for kysttorsk vil bli å finne i Nord-Norge, da de fysiske forholdene i fremtiden vil være innenfor toleransegrensene for denne arten, mens i andre deler av landet vil temperaturene bli for høye. For atlantisk laks vil de økte havtemperaturene lede til en reduksjon i kvalitet av kystnære habitat, men kystsonen vil forbli egnet habitat uavhengig av klimascenario. Basert på temperaturpreferanse er utbredelsen av stortare forventet å holde seg stabil i sørlige kystområder og øke noe i nordlige områder de kommende tiårene. Men med en sterkere økning i temperatur mot slutten av århundret forventes henholdsvis nedgang eller lokal utryddelse i Sør-Norge for de to høyeste utslippsscenarioene. Drøbakkråkebollen er generelt robust i møte med klimaendringene, og beregningene tyder på at artens leveområde vil holde seg stabilt under de to laveste utslippsscenarioene. Dersom det høyeste scenariet blir virkelighet, forventes en kraftig nedgang og til slutt lokal utrydning av arten langs hele norskekysten, hovedsakelig på grunn av oppvarming og den sterke reduksjonen i pH.
3.4.3 Marine hetebølger
Som en konsekvens av global oppvarming har både hyppighet og varighet av marine hetebølger i verdenshavene økt over tid, raskest i de siste tiårene. Det er forventet at marine hetebølger vil komme oftere og bli mer intense i fremtiden. Marine hetebølger kan defineres som en avgrenset, langvarig (mer enn fem dager) hendelse med unormalt varmt sjøvann. En marin hetebølge karakteriseres ved varighet, intensitet, hyppighet og romlig utstrekning. Hetebølgene kan utløses både av storskala og av regionale atmosfæriske og oseaniske prosesser.
Kunnskapen om omfanget og konsekvenser av marine hetebølger er begrenset, men det er økende bevis på store biologiske effekter i mange deler av verdenshavene. Virkningen av marine hetebølger er knyttet til varmetoleransen til marine arter og deres evne til å flytte seg. Observerte virkninger av marine hetebølger i Stillehavet, Atlanterhavet og det Indiske hav er blant annet bleking av koraller og korallrev, skadelige algeoppblomstringer, tap av tareskog og sjøgressenger og nedgang i og forflytninger av fiskebestander. Marine hetebølger utgjør trolig en større trussel mot de marine økosystemene enn den gradvise temperaturøkningen knyttet til global oppvarming. Det er få studier av mulige effekter av marine hetebølger på økosystemene i nordiske havområder. Kunnskapen om mulige effekter baseres på studier fra andre havområder med sammenlignbare økosystemer.
En litteraturstudie gjennomført på oppdrag fra Miljødirektoratet har gjennomgått kunnskapen om marine hetebølger i nordiske havområder i perioden 1982–2020. For havområder nord for den 60. breddegrad, som omfatter både Barentshavet og Norskehavet, vises det at både intensitet, varighet, hyppighet og areal dekket av marine hetebølger har økt i perioden. Økningen av marine hetebølger i disse havområdene er korrelert med økt lufttemperatur ved havoverflaten og nedgang i havis. De marine hetebølgene i arktiske havområder er like sterke som eller enda sterkere enn i andre havområder. Hyppigheten øker også mer enn i andre havområder.
Det er stor romlig variasjon i egenskapene til marine hetebølger i Barentshavet. I havområdene rundt Svalbard har det vært 2–3 marine hetebølger per år siden 1982, ellers i Barentshavet ligger det på 1–2 ganger per år. For Barentshavet som helhet har hyppigheten av marine hetebølger økt med 62 % i perioden, spesielt i det siste tiåret. Siden 1982 har det vært 1–2 marine hetebølger per år i Norskehavet. Det er antatt å være 2–4 ganger hyppigere enn førindustriell tid.
Det er økende hyppighet av marine hetebølger også i Nordsjøen og Skagerrak. Sukkertare er dominerende tare langs kysten av Nordsjøen og Skagerrak. Årsaken til nedgangen av sukkertareskogen er forklart med en kombinasjon av overgjødsling, mer grumsete vann, tilslamming og økt sjøtemperatur. Nye studier har vist at også marine hetebølger kan være en årsak. Sjøtemperaturen under hetebølgene har regelmessig overskredet grensen for dødelighet av sukkertare.
En indirekte positiv effekt av økt sjøtemperatur kombinert med marine hetebølger er at rekruttering av kråkeboller som beiter ned tareskogene avtar i sørlige havområder. Den tåler ikke så varmt vann, og tyngdepunktet for utbredelsen flytter seg nordover. Dette har ført til redusert nedbeiting av tareskog langs kysten av Nordsjøen og Norskehavet.
Analyse av historiske data om sjøtemperatur sammen med økt overvåking, særlig av temperaturfølsomme arter, vil gi bedre kunnskap om marine hetebølger i norske havområder.
3.5 Kunnskapsoppbygging og -behov
En kunnskapsbasert forvaltning av norske havområder må bygge på tilstrekkelig kunnskap om miljøtilstand og påvirkning. Denne kunnskapen bygges opp gjennom kartlegging, overvåking og forskning. Siden forrige melding om forvaltningsplanene for norske havområder har kunnskapen økt betraktelig, spesielt om særlig verdifulle og sårbare områder. Kunnskapen om effekter av klimaendringer, spredning av mikroplast og samlet belastning er også blitt bedre. Det er likevel behov for kontinuerlig å videreutvikle kunnskapen, spesielt om den økologiske tilstanden, endringer, effekter av påvirkning, årsakssammenhenger og samlet belastning. Viktige kunnskapsbehov knyttet til helhetlig forvaltning av havområdene, hav og klima, miljøgifter og forurensning og teknologi for miljøovervåking mv. er også omtalt i Meld. St. 5 (2022–2023) Langtidsplan for forskning og høyere utdanning 2023–2032 under den tematiske prioriteringen hav og kyst.
Naturmangfold og økosystem
Det er behov for kartlegging og overvåking av områder som er lite kjent i dag, for eksempel åpne havområder i Barentshavet og Norskehavet. I bedre kjente områder er det behov for langsiktig overvåking av miljøverdier og fysisk miljø. Overvåkingen bør omfatte organismer i alle nivåer og funksjoner i representative marine økosystem.
Det trengs mer kunnskap om hvordan endringer i klima, forurensning og miljøforhold påvirker utvikling av bestander, arter og økosystemer, og om hva som kan gjøres for å rehabilitere skader på arter og naturtyper.
Videre er det behov for å kartlegge utbredelsen til marine naturtyper som er truede eller sårbare. Det er også behov for mer kunnskap om økologiske prosesser, som interaksjoner mellom arter og nivåer i næringskjeden. Det er behov for mer kunnskap om hva som påvirker en arts sårbarhet for endringer i leveområder. Det trengs mer kunnskap om årsakene til endringene i sjøfuglbestandene.
For fremmede arter er det behov for mer systematisk overvåking av spredning og påvirkning på stedegne arter og naturtyper, særlig nær kysten. Videre trengs mer kunnskap om innførselsveier og metoder for å unngå spredning og håndtering av etablerte forekomster av fremmede arter.
Klimaendringer og havforsuring
Siden forrige melding til Stortinget om havforvaltningsplanene er det innhentet mye ny kunnskap om klimaendringer og effekter av dette i våre havområder. Det er likevel behov for mer kunnskap om hvordan pågående og fremtidige klimaendringer påvirker og vil påvirke naturlige karbonlagre, nivåer og effekter av miljøgifter i økosystemene og spredning av fremmede arter. Det er behov for kartlegging og overvåking av marine naturtyper og arter som er sårbare for og/eller er negativt påvirket av klimaendringer og havforsuring.
Forurensning og forsøpling
Det mangler fortsatt mye kunnskap for å gi et dekkende bilde av nivåene av miljøfarlige stoffer i havområdene. Kun et begrenset utvalg helse- og miljøfarlige kjemikalier blir overvåket regelmessig, samtidig som stadig nye kjemikalier påvises i havområdene. Det er behov for mer kunnskap både om nivåer av «nye» stoffer, inkludert mikro- og nanoplast, og om hvilken betydning disse har for sjømattrygghet og helse. Kunnskapen om konsentrasjoner av miljøgifter på de laveste nivåene i næringskjeden, som i plante- og dyreplankton, er også begrenset og bør utvikles. Det samme gjelder kunnskapen om effekter på fisk, sjøfugl og marine pattedyr.
Livet i havet eksponeres for mange ulike stoffer samtidig, og det trengs mer kunnskap om hva som er kritisk eksponering for miljøgifter, og om «cocktail-effekter» av sammensatte utslipp. I Nordsjøen og Skagerrak er det behov for en regelmessig overvåking av nivåene av metaller i sedimenter. Innsamling av prøver til miljøprøvebanken, som er et framtidsrettet arkiv med miljøprøver, er et viktig verktøy i den nasjonale og internasjonale kampen mot miljøgifter. Når det gjelder plastforurensning, er det behov for mer kunnskap om forekomst, spredning og konsekvenser, særlig av mikro- og nanoplast. Måling på egnede indikatorer på nasjonalt nivå basert på nasjonale overvåkingsprogram er viktig, og må iverksettes og harmoneres med regionale og internasjonale initiativ. Det er behov for mer kunnskap om nivåer i miljøet og i sjømat av mikro- og nanoplast, og kjemikalier koblet til disse. Det trengs også mer kunnskap om hvilken betydning dette har for sjømattrygghet og helse. Kunnskapen om konsekvenser for økosystemene av undervannsstøy er mangelfull. Det er behov for mer kunnskap om, og indikatorer for påvirkning og økosystemeffekter, om populasjoners sårbarhet for støy, og om terskelverdier for adferdsendring, herunder hos fisk.
Radioaktivitet i sjøvann overvåkes i dag, men det er behov for mer kunnskap om opptak, akkumulering og mulige effekter av radioaktiv forurensning i havmiljøet. Kunnskap om operasjonelle utslipp fra petroleumsvirksomhet til havs er også mangelfull på flere områder. For eksempel har vi lite kunnskap om effekten av komplekse blandinger av kjemikalier, og om langtidseffekter av eksponering for naturlig forekommende stoffer og tilsatte stoffer som slippes ut. Med dagens metoder og kunnskapsnivå er det også vanskelig å slå fast sammenhengen mellom operasjonelle utslipp og forhøyede nivåer av miljøgifter hos for eksempel fisk. Tobis er en nøkkelart i Nordsjøen som er utsatt for økt press fra eksisterende og nye marine næringer. For tobis er det mangelfull kunnskap om sårbarhet for og mulige effekter av ulike typer menneskelig påvirkning, inkludert forurensning. Det gjennomføres nå studier av tobis sin sårbarhet for råolje ved Havforskningsinstituttet, finansiert av industrien.