4 Forvaltning av marin natur og økosystemer

Naturen i havet skal inkluderes godt i havforvaltningen. En havforvaltning som kan opprettholde og forbedre naturmangfold og biologisk produksjon er viktig for havnaturen selv, for å opprettholde og styrke økosystemtjenester som er viktige for mennesker, og for å styrke havets motstandskraft mot effekter av klimaendringer. En helhetlig havforvaltning kan gjennom samordning og god forvaltning av arealene til havs bidra til mer intakt natur. Naturens egne funksjoner og tjenestene de gir, har en avgjørende rolle for å løse problemer med tap av natur og endringer i klima. Regjeringen legger vekt på dette i den helhetlige havforvaltningen. Regjeringen fortsetter i denne meldingen arbeidet med å videreutvikle arbeidet med bevaring av viktige områder for marin natur som del av en helhetlig, bærekraftig og økosystembasert havforvaltning. Bærekraftig bruk av havområdene til næringsaktivitet er omtalt i kapittel 5 og 7.

Norge legger vekt på en kunnskapsbasert, helhetlig og ansvarlig hav- og kystforvaltning. Forvaltningen bygger på et godt kunnskapsgrunnlag fra kartlegging, forskning og miljøovervåking. Kunnskapsoppbyggingen gir bedre forståelse av økosystemene i havet og funksjonene de har, inkludert levering av økosystemtjenester som kommer mennesker til gode. Kunnskapen vil også forbedre grunnlaget for å utvikle havregnskap, som også omtales i dette kapittelet. Havregnskap vil blant annet omfatte utvikling av økosystemregnskap for havet, hvor man vurderer verdien av marine økosystemer og økosystemtjenester. En viktig del av grunnlaget for den helhetlige forvaltningen er forbedret siden forrige forvaltningsplanmelding gjennom en helthetlig faglig gjennomgang av særlig verdifulle og sårbare områder.

4.1 Særlig verdifulle og sårbare områder

Særlig verdifulle og sårbare områder (SVO-er) er områder med særlige miljøverdier som har vesentlig betydning for det biologiske mangfoldet og den biologiske produksjonen, også utenfor områdene selv. SVO er både et miljøfaglig system for å identifisere arealer med særlige miljøverdier, og utgjør et viktig grunnlag for en kunnskapsbasert forvaltning av arealene til havs. At et område identifiseres som SVO gir ikke direkte virkninger i form av begrensninger for næringsaktivitet, men signaliserer viktigheten av å vise særlig aktsomhet og at aktivitet skal foregå på en måte som ikke truer områdenes økologiske funksjoner eller naturmangfold.

Avgrensningen av særlig verdifulle og sårbare områder tar utgangspunkt i miljøverdienes geografiske forekomst og fordeling. Deretter blir sårbarheten vurdert for hvert område. Områdene er identifisert ved hjelp av forhåndsdefinerte kriterier, hvor betydning for biologisk mangfold og biologisk produksjon er blant de viktigste. For å kunne beskrive en helhetlig miljøverdi for hvert område sees verdiene samlet i forhold til EBSA-kriteriene (Ecologically or Biologically Significant Marine Areas), som er en internasjonalt anerkjent metodikk for vitenskapelig identifisering av miljøverdier i havet, utviklet under FNs Konvensjon om biologisk mangfold. Slike viktige områder finnes ofte der det er spesielle topografiske eller oseanografiske forhold. Eksempler på miljøverdier i særlig verdifulle og sårbare områder er viktige leve- eller gyteområder for fisk, viktige leveområder for sjøfugl og sjøpattedyr og korallforekomster.

4.1.1 Særlig verdifulle og sårbare områder og forholdet til aktivitet

Identifisering av SVO-er er ikke i seg selv et forvaltningstiltak. SVO har ingen juridisk status og gir ikke direkte virkninger i form av tiltak for bevaring av natur eller begrensninger/rammer for næringsaktivitet. Identifiseringen av SVO-er er imidlertid viktig kunnskap for å signalisere behov for aktsomhet for å ivareta bl.a. biologisk mangfold og biologisk produksjon. Myndighetene kan vurdere om dette er områder med behov for områdespesifikke rammer for aktivitet.

Hvilke forvaltningstiltak som er relevante, og hvilke rammer som eventuelt skal gjelde for ulike typer aktivitet innenfor en SVO følger ikke automatisk av identifiseringen som SVO. En politisk beslutning om rammer for aktivitet vil baseres på en avveining av hva som er akseptabel påvirkning på, eller risiko for, miljøet opp mot nytten for samfunnet ved å tillate økonomisk aktivitet. Det er ingen automatikk i at områdespesifikke rammer for aktivitet må sammenfalle med SVO-enes avgrensning. Dette vil være en nærmere vurdering basert på den beste tilgjengelige kunnskapen om miljøverdienes fordeling i tid og rom, og hvor og når de aktuelle miljøverdiene er sårbare for ulike typer aktivitet. Hensynet til miljøverdiene i det enkelte SVO skal ivaretas på en mest mulig hensiktsmessig måte, samtidig som det ikke skal settes strengere rammer for økonomisk aktivitet, blant annet innen petroleum, CO₂-lagring, havvind, mineralvirksomhet, fiskeri, havbruk og skipsfart, enn nødvendig for å ivareta verdiene.

En vurdering av påvirkningene som den menneskelige aktiviteten kan ha på miljøverdiene og de konsekvensene påvirkningene kan gi, avgjør hvilke forvaltningstiltak som er relevante. Utgangspunktet for disse vurderingene er at de forskjellige miljøverdiene har varierende grad av sårbarhet for forskjellige påvirkninger, og at mange av miljøverdiene har varierende utbredelse i tid og rom.

Aktsomhet kan ivaretas gjennom den helhetlige havforvaltningen ved å fastsette overordnede rammer som beskytter viktige miljøverdier mot påvirkninger de er sårbare for. Videre kan sektorene ivareta nødvendig aktsomhet ved arealdisponering for næringsaktivitet. Det kan stilles forventninger og krav til at næringsaktørene selv skal vise nødvendig aktsomhet ved planlegging og utøving av sin aktivitet. Ansvarlige myndigheter må vurdere om aktørene selv har lagt til grunn tilstrekkelig aktsomhet, eller om det må stilles egne krav til konkrete aktiviteter. For å sikre tilstrekkelige vurderinger av aktsomhet, er det også nødvendig med involvering og dialog mellom de ulike sektormyndighetene for aktivitet og miljømyndighetene.

Det er allerede omfattende næringsaktivitet i norske havområder, inkludert i områder som er identifisert som SVO. Blant annet ligger flere petroleumsfelt og mange av våre viktigste og mest brukte fiskeområder inne i SVO-ene. Det finnes også en rekke eksisterende forvaltningstiltak som enten er knyttet til spesifikke geografiske områder, eller som gjelder generelt, og som har betydning for i hvilken grad en aktivitet vil ha en påvirkning på viktige miljøverdier. Både påvirkning fra eksisterende aktivitet og forvaltningstiltak tas med ved vurdering av behovet for nye forvaltningstiltak i et SVO.

Første gang SVO-er ble identifisert var i det faglige grunnlaget for den første forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten, St.meld. nr. 8 (2005–2006). I meldingen ble det omtalt sju delområder som var identifisert faglig som særlig verdifulle og sårbare. For Norskehavet ble det tilsvarende identifisert elleve delområder som særlig verdifulle og sårbare i St.meld. nr. 37 (2008–2009). For Nordsjøen og Skagerrak ble det identifisert tolv delområder som særlig verdifulle og sårbare i Meld. St. 37 (2012–2013).

Identifisering av og rammer for petroleumsvirksomhet i SVO Iskantsonen var et særskilt tema i den forrige meldingen til Stortinget om forvaltningsplanene (Meld. St. 20 (2019–2020)). I meldingen ble det samtidig varslet sluttføring av gjennomgangen av miljøverdiene og sårbarheten for alle SVO-ene i norske havområder. Det ble også varslet at det skulle gjøres en vurdering av identifiserte kandidatområder samt eventuelle nye områder, inkludert hvorvidt områder med undersjøiske fjell oppfyller kriteriene for SVO-er. Faglig forum har sørget for en slik faglig gjennomgang av alle SVO-ene i norske havområder. Basert på oppdatert kunnskap har tverrfaglige ekspertgrupper gjennomført en omfattende kunnskapssammenstilling av miljøverdi, iboende sårbarhet og samlet påvirkning i de særlig verdifulle og sårbare områdene.

I dette kapitlet beskrives den nye SVO-gjennomgangen og identifiseringen av de nye grensene for områdene. Faglig forum har for gjennomgangen tatt utgangspunkt i at avgrensningen av områdene skal baseres på områdets miljøverdier, og at sårbarheten deretter skal vurderes for hvert område.

4.1.2 Om den nye SVO-gjennomgangen

På oppdrag fra Faglig forum har en tverrfaglig gruppe av fageksperter identifisert forslag til særlig verdifulle områder, basert på vurdering av områdenes økologiske og biologiske verdi. Ekspertgruppen har tatt utgangspunkt i eksisterende SVO-er, tidligere miljøverdivurderinger og ny kunnskap, og gjennomført miljøverdivurderinger basert på de syv EBSA-kriteriene (Tabell 4.1) for å vurdere økologiske eller biologiske viktige områder.

Sju miljøverdigrupper ble vurdert i forhold til dette kriteriesettet: isbiota (livsformer tilknyttet havis), plankton (plante- og dyreplankton), fisk, mesopelagisk fauna (livsformer i sonen mellom 200 og 1000 m), bunnsamfunn, sjøpattedyr og sjøfugl.

Ekspertgruppen har i gjennomgangen av de tidligere SVO-områdene identifisert totalt 19 delområder som særlig verdifulle og sårbare i norske havområder, hvorav sju er i Barentshavet, åtte i Norskehavet og fire i Nordsjøen. I alle områdene er det utbredelsen av miljøverdiene som er grunnlaget for den geografiske avgrensningen.

Videre har en annen ekspertgruppe gjennomført vurderinger av miljøverdiers iboende sårbarhet for en rekke påvirkninger i alle de identifiserte SVO-ene. Dette er utførlig beskrevet i faggrunnlaget. Sårbarheten er nå gjennomgått på en mer systematisk og vitenskapelig måte enn tidligere, hvor i alt 17 påvirkninger er gjennomgått for i alt 21 miljøverdigrupper og undergrupper. Arbeidet tar utgangspunkt i Faglig forums etablerte bruk av begrepet sårbarhet, som er en iboende egenskap ved miljøverdiene som er uavhengig av om påvirkningene faktisk er til stede eller ikke. Det er i arbeidet tatt hensyn til hvor og når de ulike miljøverdiene er til stede og eventuelt særlig sårbare livshistoriestadier, inkludert gyte- og yngelperioder. Det er ikke vurdert om miljøverdiene i SVO-ene er utsatt for påvirkning eller risiko fra konkret aktivitet i området. Sårbarheten vil i noen områder være ulik gjennom året pga. sesongmessige variasjoner i forekomst av miljøverdier. Sjøfugler er for eksempel mest sårbare i tider på året hvor de opptrer aggregert, som ved hekking langs kyst (april–august) eller ved svømmetrekk i åpent hav fra koloniene til oppvekstområdene (tidlig høst).

I forskernes analyse av områdene er kun miljøverdiene med tilstrekkelig kunnskap til å tilfredsstille EBSA-kriteriene tatt med. Kunnskapsgrunnlaget er vurdert som tilstrekkelig til å vurdere de utvalgte områdene som biologisk eller økologisk viktige. SVO-ene er på bakgrunn av den brede faglige gjennomgangen som er gjort, omtalt utførlig i denne meldingen i tråd med faggrunnlaget.

4.1.3 Særlig verdifulle og sårbare områder i Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten

Det er etter den faglige gjennomgangen av de særlig verdifulle og sårbare områdene gjort endringer i SVO-ene i Barentshavet–Lofoten. SVO Havområdene rundt Svalbard er utvidet. Tidligere SVO Polar tidevannsfront er tatt ut som eget område og inngår i SVO Havområdene rundt Svalbard. SVO-ene Iskantsonen, Kystsonen Finnmark, Tromsøflaket og Kystsonen Lofoten er utvidet. SVO Det sentrale Barentshavet har blitt identifisert som nytt SVO. SVO Eggakanten sør er uendret.

Forstørr bilde

Kilde: Faglig forum/ Havforskningsinstituttet/Miljødirektoratet/Kartverket/GEBCO Compilation Group (2023)

SVO Havområdene rundt Svalbard (BH1)

SVO Havområdene rundt Svalbard omkranser en rekke store og små øyer, og omfatter både åpent hav, kyst og fjorder. Området har kompleks og varierende bunntopografi, strømforhold og hydrografi. Deler av havområdene rundt Svalbard, og enkelte av fjordene, kan ha havis i deler av året. Isforholdene varierer mellom år.

Området har mange, til dels unike, miljøverdier som opptrer lokalt og sesongmessig. Det meste av dyrelivet og deler av plantelivet på Svalbard er direkte eller indirekte avhengig av næring fra havet.

Isbiota forekommer både i havis og fjordis i dette området. Isbiota har en unik egenverdi både mht. samfunnstyper og artssammensetning (mange ulike artsgrupper), og har stor betydning for produksjon som kanaliseres videre i næringsnettet.

Forstørr bilde

Foto: Hallvard Strøm, Norsk Polarinstitutt

Innenfor området er det viktige produksjonsområder for plante- og dyreplankton. Spitsbergenbanken, Hinlopen og undersiden av fjordis nær enkelte brefronter er eksempler på områder med forhøyet primærproduksjon i vannmassene. Også brefronter i havet rundt hele Svalbard er viktige beiteområder på grunn av forhøyet produksjon.

Området har viktige gyteområder for polartorsk, oppvekstområder for polartorsk, uer og torsk, og beiteområder for nøkkelarten lodde, samt polartorsk, torsk og hyse.

Havområdene rundt Svalbard er viktige for marine pattedyr, og området er et av de mest artsrike i Arktis for denne dyregruppen. Alle de nordøstatlantiske arktiske marine pattedyrene finnes her, og i tillegg er det flere arter som trekker til området for å beite om sommeren.

Flere millioner sjøfugl hekker på Svalbard, særlig på øygruppens sørlige og vestlige deler. Det antas at ca. 45 prosent av svalbardbestanden av den truede polarlomvien finnes i Storfjord-området.

På Yermakplatået nordvest for Spitsbergen er det unike, uberørte bunndyrsamfunn, som er sårbare for fysiske skader. Også områder nord og nordøst av Svalbard har rike og mangfoldige bunndyrsamfunn. Kalkalger som vokser løstliggende på bunnen (rhodolitter) har en viktig økologisk funksjon på sokkelområdene ved Svalbard.

Det er betydelige rekeforekomster nær kysten og inne i fjorder og sund.

Området er viktig for en rekke truede og sårbare arter, slik som vanlig uer (sterkt truet), ulike alkefugler, ismåke (sårbar), grønlandshval (sterkt truet), hvalross (sårbar), svamper (fra 2010 på OSPARs liste over truede og nedadgående habitat) og sjøfjær. Det er også flere rødlistede naturtyper i området.

Spitsbergenbanken er et særegent område innenfor SVO-et. Den årlige primærproduksjonen her er kanskje blant de høyeste i hele Barentshavet. Det har avgjørende betydning også for andre deler av økosystemet.

Blant annet på grunn av verneområdene ved Svalbard, isdekke og avstand fra fastlandet, er det forholdsvis store arealer i SVO-et med begrenset påvirkning fra menneskelig aktivitet.

I dette området er det høy sårbarhet hos dyreplankton, bunnfauna, isbiota, tidlige livsstadier av fisk, sjøfugl, og arktiske is-assosierte sjøpattedyr.

Bunnfauna har høy sårbarhet for bifangst, fysisk påvirkning og tap av leveområder ved tildekking. Tidlige livsstadier av fisk har høy sårbarhet for forurensninger og uthenting av ikke-levende ressurser. Sjøfugl og sjøpattedyr har høy grad av sårbarhet for bifangst, forstyrrelser, forsøpling og forurensning, inkludert forurensning fra olje.

Forstørr bilde

Foto: Mareano/Havforskningsinstituttet

I tillegg er dyreplankton, bunnfauna, isbiota, sjøfugl, arktiske is-assosierte sjøpattedyr og isbjørn i høy grad sårbare for klimaendringer. Klimaendringer vil slå ut både som positive og negative for ulike arter eller livsstadier innenfor de fleste artsgruppene bortsett fra for isbjørn som utelukkende påvirkes i negativ retning.

SVO Iskantsonen (BH2)

SVO Iskantsonen er et relativt stort areal, som defineres av vinter- og sommerutbredelsen av havis i Barentshavet. Som naturfenomen er iskantsonen en overgangssone mellom isfritt og isdekket hav, hvor iskonsentrasjonen er mellom 15 og 80 prosent. Denne sonen er svært dynamisk og beveger seg i løpet av et år fra Bjørnøya i sør til nord for Spitsbergen, avhengig av årstid, med mest is på østsiden av Svalbard. SVO Iskantsonen er et fast avgrenset område som omfatter de havområdene iskantsonen beveger seg frem og tilbake gjennom i løpet av en årssyklus mellom sitt årlige maksimum i april og minimum i september. Maksimal sørlig utbredelse av iskantsonen i Barentshavet styres i stor grad av polarfrontens beliggenhet, mens avsmelting om sommeren avhenger av blant annet lufttemperatur, temperaturen på underliggende vannmasser, mengde av snø på havisen og vind. Den sørlige grensen for SVO iskantsonen er satt der det forekommer sjøis 15 prosent av tiden i april måned, når havisen når sin maksimale utbredelse. Grensen er beregnet statistisk basert på satellittobservasjon av isutbredelse fra 30-årsperioden 1993–2022.

Tilstedeværelsen av havis gjør dette til et unikt leveområde. Det fysiske og kjemiske miljøet i iskantsonen ligger til rette for planteplanktonproduksjon, fordi issmelting fører til vertikal stabilitet og bedre lysforhold. Isalger er tilpasset forhold med lite lys, og primærproduksjonen i isen starter derfor tidligere på våren enn i de åpne vannmassene, noe som bidrar til å forlenge den produktive sesongen i området. Oppblomstringen av planteplankton starter der iskantsonen befinner seg i mars-april, da isutbredelsen er på sitt største, og vil følge isen når den trekker seg nordover utover våren og sommeren. Primærproduksjonen i iskantsonen følges av dyreplankton, fisk, sjøfugl og sjøpattedyr som beiter seg nordover, i tillegg til at en stor del av produksjonen sedimenterer ut av vannsøylen og kommer bunnlevende organismer til gode. Det er et stort artsmangfold i området, inkludert bunnsamfunn med stor biodiversitet av megafauna.

Av sjøfuglene kan særlig polarlomvi og alkekonge forekomme i store konsentrasjoner i iskantsonen og der det er råker om våren, men også teist og ismåke er vanlig. I tillegg observeres havhest, polarmåke og krykkje i iskantsonen gjennom hele året.

Iskantsonen i Barentshavet er en svært artsrik region for marine pattedyr i en sirkumpolar arktisk sammenheng. Flere selarter bruker isen som yngle-, hårfellings- og hvileområde, men betydningen av iskantsonen varier mellom arter og gjennom året. Flere av hvalartene, samt isbjørn og hvalross utgjør i dette området, egne unike genetiske bestander som er svært viktige å bevare i forhold til globalt naturmangfold. Flere selarter bruker isen som yngle-, hårfellings- og hvileområde. Grønlandshval, hvithval og narhval er de eneste hvalartene som er tilpasset til å være i områder med is hele året. Spitsbergenbestanden av grønlandshval utgjør en egen genetisk enhet forskjellig fra andre bestander. I tillegg søker andre hvalarter (blåhval, finnhval, knølhval, vågehval og spekkhogger) næring langs iskanten i sommermånedene.

Vest-, nord- og østsiden av Svalbard har forskjellige bunnsamfunn som er tilpasset ulike miljøbetingelser, og som derfor samlet bidrar til et stort biologisk mangfold i områder som kan ha havis. Disse områdene har den største diversiteten i Barentshavet av megafauna.

For de kommersielt viktige fiskeartene i Barentshavet er iskantsonen først og fremst et beiteområde og i noen grad også et oppvekstområde. Med unntak av to pelagiske arter (polartorsk og istorsk Arctogadus glacialis), er de fleste fiskeartene i iskantsonen i Barentshavet sterkt tilknyttet havbunnen.

Forstørr bilde

Foto: Cecilie von Quillfeldt, Norsk Polarinstitutt

Det er mange både sårbare, skjøre, sent restituerende og rødlistede fisk-, sjøfugl- og sjøpattedyrarter i området. En av de mest markante konsekvensene av klimaendringer i Arktis er redusert isutbredelse i tid og rom. Langtidstrenden viser at grensen for isutbredelse trekker seg nordover over tid, både for sommer- og vintersesongen, men det er store mellomårlige variasjoner. Isdekket blir også tynnere. Klimaendringene er en økende trussel for en rekke arter og naturtyper innenfor SVO iskantsonen som er avhengige av sjøisen som leveområde.

Naturtypen polar havis forekommer lengst nord i SVO iskantsonen nord for Svalbard. Polar havis omfatter iskappen av flerårsis som dekker sentrale deler av Polhavet og marine organismer (isflora og isfauna) som er direkte knyttet til denne. Polar havis er vurdert som kritisk truet (CR) på grunn av betydelig tilbakegang for flerårsis i Arktis. Reduksjonen av flerårsisen er betydelig i området ved Svalbard fordi issmeltingen er mer intens i Polhavets periferi enn i sentrum. Dette unike området er dessuten regnet som å ha høy grad av naturlighet i henhold til EBSA-kriteriene, dersom man ser bort fra klimaendringene. Det har sammenheng med mangel på eller lavt nivå av menneskeskapte forstyrrelser eller forringelse som følge av aktivitet i området.

Innenfor SVO Iskantsonen finner vi høy sårbarhet hos arktiske dyreplanktonarter, bunnsamfunn, isbiota, tidlige livsstadier av fisk, sjøfugl og arktiske is-assosierte sjøpattedyr.

Bunnfauna har høy sårbarhet for bifangst, fremmede arter og tap av leveområder. Fisk i tidlige livsstadier har høy sårbarhet for forurensning, særlig for oljeforurensning. Sjøfugler har høy grad av sårbarhet for bifangst, forstyrrelser, forsøpling og alle former for forurensning. Sjøpattedyr har høy grad av sårbarhet knyttet til fiskeri og fangst, og forurensning.

Alle grupper unntatt fisk har høy sårbarhet for klimaendringer. I noen artsgrupper påvirkes ulike arter både positivt og negativt, bortsett fra sjøfugl som utelukkende påvirkes i negativ retning.

Utbredelsen av sårbare arter innenfor SVO Iskantsonen varierer gjennom året og mellom år, som følge av variasjoner i isutbredelse og andre fysiske miljøforhold, biologisk produksjon og forekomst av trekkende arter. Likevel vil hele iskantsonen alltid være viktig for flere arter og biologiske prosesser uavhengig av årstid.

Langtidstrenden for isutbredelse i Barentshavet er negativ, og denne trenden forventes å fortsette som følge av menneskeskapte klimaendringer. Det betyr at naturverdiene som er grunnlaget for avgrensningen av SVO Iskantsonen trolig etter hvert vil forsvinne fra de sørligste områdene, og at det om noen år vil være behov for å oppdatere beregning av grensen for SVO Iskantsonen med nyere isdata.

SVO Eggakanten nord (BH3)

SVO Eggakanten nord strekker seg fra grensen til forvaltningsplanområdet for Norskehavet og nordover til isdekket hav vest og nord av Svalbard, inkludert Yermakplatået. Området henger sammen med SVO Eggakanten sør (NH5) i Norskehavet. Hele lengden av Eggakanten har sammenlignbare oseanografiske prosesser, men det er stor variasjon i miljøforhold i bratte deler av skråningen. Eggakanten er karakterisert av sterk, nordgående atlanterhavsstrøm.

Sjøtemperaturene varierer i stor grad med varmetransporten i atlanterhavsstrømmen utenfor norskekysten og møtet med det kalde, ferskere arktiske vannet fra nord. Vestspitsbergenstrømmen bringer varmt atlanterhavsvann langs sokkelskråningen vest og nord av Spitsbergen og holder området her isfritt store deler av året, men havis dekker vanligvis deler av området nord for Svalbard (sørøstlig del av Yermakplatået) og videre nordøstover.

Generelt er det forhøyet biologisk produksjon og stort biologisk mangfold langs eggakanten. Området inneholder flere sårbare naturtyper som dyphavssjøfjær, grisehalekorallskog, Lophelia-korallrev, hardbunnskorallskog og kaldtvannssvampsamfunn. Den eneste kjente utbredelsen av grisehalekorallskog i norske havområder er begrenset til et lite område nordvest for Tromsøflaket. Flere Lophelia-rev forekommer i sørlige del av området. Røstrevet, det største kjente dypvannsrevet av Desmophyllum pertusum (tidligere kalt Lophelia pertusa), ligger øverst i raskanten ved eggakanten i et område hvor det har gått et stort undersjøisk ras. Særlig i bratte deler av skråningen, hvor miljøforhold forandrer seg over korte distanser, kan biologisk mangfold være høyt i små områder.

Vertikalblandingsprosesser som øker lokal primærproduksjon og transport av næringsrik og høybiomasse atlanterhavsvann nordover er to grunner til at området er svært viktig for produktiviteten i området og øvrige områder i Barentshavet, rundt Svalbard, og i Polhavet.

Området inneholder de viktigste gyte- og yngleområdene for mange kommersielt og økologisk viktige fiskearter. Dette gjelder torsk, hyse, sild, snabeluer, vanlig uer (sterkt truet) og blåkveite, som har sitt eneste gyteområde i denne nordlige delen av Eggakanten. I den nordlige delen finnes flere arktiske ålebrosmer som bare finnes i dette området innenfor norske farvann.

For sjøfugl er dette et viktig sommerbeiteområde, særlig for de pelagisk beitende artene i hekketiden. Her inngår flere truede sjøfuglarter. Eggakanten er også et viktig beiteområde for hval som spiser mye dyreplankton, f.eks. finnhval og blåhval.

I dette området finner vi høy sårbarhet hos bunnfauna, tidlige livsstadier av fisk, arktiske og istilknyttede sjøfuglarter, og noen tannhvalarter.

Bunnfauna har høy sårbarhet for bifangst, fysisk påvirkning og tap av leveområder (tildekking). Fisk i tidlige livsstadier har høy grad av sårbarhet for ulike forurensninger og uthenting av ikke-levende ressurser. Sjøfugl har høy sårbarhet for bifangst, forstyrrelser, forsøpling og forurensning, inkludert forurensning fra oljeutslipp. Sjøpattedyr har høy grad av sårbarhet for forurensning.

Bunnfauna og sjøfugl har i tillegg høyest sårbarhet for klimaendringer. Endringene vil slå ut både som positive og negative i forhold til artenes ulike temperaturpreferanser.

SVO Kystsonen Finnmark (BH4)

SVO Kystsonen Finnmark ligger nord for Finnmarkskysten ved kanten av kontinentalsokkelen sørvest i Barentshavet og strekker seg fra Tromsøflaket til grensen mot Russland og 100 km ut i havet. Kyststrømmen, som følger skråningen utenfor kysten, transporterer plankton og fiskeegg og -larver østover i området. Området omfatter en rekke fjorder med unike miljøforhold der de munner ut mot Barentshavet.

Området er et av de viktigste hekkeområdene for sjøfugl på fastlandet, med høye andeler av en rekke norske bestander som beiter på fiskelarver og -yngel som passerer gjennom området. Beiting kan avhengig av næringstilgangen foregå både nær sjøfuglkoloniene, og inntil minst 100 km utenfor hekkekoloniene. Området er også et viktig overvintringsområde for havdykkender, lommer og måker fra andre områder i Arktis. Stellerand er den mest sjeldne dykkand i verden, og hele 5–10 prosent av hele verdensbestanden overvintrer i Varangerfjorden. Området er også myteområde for norske og russiske bestander av ærfugl, praktærfugl og andre havdykkender.

Innenfor området ligger Gjesværstappan, som nå er den største lundekolonien i Norge med mer enn 300 000 hekkende par. Området er også viktig for andre truede eller nedadgående sjøfuglarter, som lomvi (kritisk truet), alke (sårbar) og krykkje (sterkt truet), likeledes for de store måkene som nå er i nedgang.

Området er et hovedgyteområde for lodde, som er en nøkkelart i økosystemet. Den gyter fra begynnelsen av mars, ved å legge eggene på bunnen. Larvene driver i de øverste 50 m med kyststrømmen østover og etter hvert nordover ut i Barentshavet sammen med store mengder plankton, egg og larver fra andre fiskearter.

Det er flere viktige yngleplasser for selarten havert og viktige leveområder for steinkobbe i området. I de grunne områdene, også nær kysten, finnes det kaldtvannskoraller.

Porsangerfjorden har polare forhold og økosystem innerst i fjorden med arter som ellers bare finnes lenger nord i Barentshavet, inkludert polartorsk. Her finner vi høy sårbarhet hos ålegras, bunnsamfunn, tidlige livsstadier av fisk, sjøfugl og noen sjøpattedyrarter.

For tang, tare og ålegras er sårbarheten høy for uthenting av ikke-levende ressurser (fysisk uttak på havbunnen). Bunnsamfunn er sårbare for påvirkningene bifangst, fysisk påvirkning, fremmede arter og tap av habitat ved tildekking. Fisk i tidlige livsstadier er sårbare for forurensning, inkludert forurensning fra oljeutslipp, og uthenting av ikke-levende ressurser. Sjøfugl har høy sårbarhet for bifangst, forstyrrelser, forsøpling og forurensning, inkludert forurensning fra oljeutslipp. Sjøpattedyr har høy sårbarhet for bifangst, fiskeri og fangst, forsøpling, forurensning, og forurensning fra oljeutslipp.

Bunnsamfunn og sjøfugl har høy sårbarhet for klimaendringer. For sjøfugl har klimaendringene utelukkende negativ effekt, mens for bunnsamfunn vil endringene slå ut som positive eller negative avhengig av art.

SVO Senja–Tromsøflaket (BH5)

SVO Senja–Tromsøflaket omfatter et bankeområde ved kanten av kontinentalsokkelen rett nord for kysten fra Tromsø til Hammerfest, sørvest i Barentshavet. Området inkluderer også Lopphavet. Her sprer kyststrømmen fra sør seg i to grener, én tett mot land og én som følger topografien rundt Tromsøflaket. Dette fører til forlenget oppholdstid for vannmassene (retensjonsområde) på Tromsøflaket.

Grensene for SVO Senja–Tromsøflaket er utvidet mot nord for å dekke rike bunnsamfunn, og inn mot kysten for å bedre dekke sjøfuglenes beiteområder og viktige gytefelt for fisk. I tillegg er området anbefalt utvidet sørover for å inkludere et område som er tatt ut av det foreslåtte SVO Kystsonen Lofoten.

Variabiliteten i kyststrømmen er i stor grad knyttet til variasjoner i vind, og strømmen er sterkere om vinteren enn om sommeren. Om våren og sommeren, når vannmassene i området er lagdelt, har vinden sterk påvirkning på overflatesirkulasjonen. Dette påvirker utvekslingen mellom sokkel og hav, og vindretningen er avgjørende for driftsbaner og oppholdstid av vannet. Tidevannsstrømmene bidrar også til utvekslingen mellom sokkel og dyphav i dette området.

Området er et særlig viktig transport- og gjennomstrømmingsområde for plankton og fiskeegg og -larver på vei videre østover og nordover i Barentshavet. Oppholdstiden i dette området er lang på grunn av strømsystemet, som skaper en retensjonsvirvel.

På Tromsøflaket er det rike bunnsamfunn. Verdens nordligste kaldtvannskorallrev, «Korallen» utenfor Sørøya, og omfattende bløtbunns-svampsamfunn ligger innenfor området. I Lopphavet er det dypvannsrenner og en stor korallfauna som er oppvekstområde for flere fiskeslag.

Lodde gyter langs kysten i mars-april der eggene klistrer seg på bunnen i 3–4 uker. Loddelarver klekkes, stiger mot overflaten, og transporteres med strømmen. Fiskelarver (sild, torsk, hyse, sei, uer, lodde) i store mengder passerer gjennom området i de øverste 50 meter av vannmassene i løpet av vår-tidlig sommer, og finner godt beite på bankeområdene. Store deler av en årsklasse av torsk og hyse passerer forbi her hver sommer. Yngleområdet for vanlig uer strekker seg langs eggakanten og nordover og østover inn i Barentshavet, langs hele SVO Senja–Tromsøflaket. Nordenden av Tromsøflaket er et viktig gyteområde for flere arter. I fjordene gyter kysttorsken i mer skjermede områder. Gytefelt for kysttorsk er delvis inne i SVO-et, men siden indre grensesetting hovedsakelig er basert på de miljøverdiene som er knyttet til forvaltningsplanområdet utenfor, er gytefelt for kysttorsk ikke fullstendig integrert i de kystnære SVO-ene.

Opphoping av planktoniske organismer fører til særlig gode næringsforhold for en rekke hekkende og overvintrende sjøfugl, hvorav flere er rødlistet. Det er hekkekolonier av nasjonal betydning for lunde, lomvi og historisk også krykkje. Sørøya er en av de største lundekoloniene i landet, med ca. en fjerdedel av bestanden i Norge. Området har noen av de største koloniene av toppskarv i Norge, og er også et viktig overvintringsområde for havdykkender, lommer og måker fra andre områder i Arktis. Hval, særlig spekkhogger og knølhval, følger om vinteren sild som går inn i fjordene for å gyte. Kystsel beiter i området hele året.

I SVO Senja–Tromsøflaket er det høy sårbarhet hos ålegras, bunnsamfunn, tidlige livsstadier av fisk, sjøfugl, og noen sjøpattedyrarter.

Bunnsamfunn har høy sårbarhet for bifangst, fysisk påvirkning og tap av leveområder. Fisk i tidlige livsstadier er sårbare for forurensning, inkludert forurensning fra oljeutslipp og uthenting av ikke-levende ressurser. Sjøfugl har høy sårbarhet for bifangst, forstyrrelser, forsøpling, forurensning, inkludert forurensning fra olje og fremmede arter. Sjøpattedyr har høy sårbarhet for bifangst, fiskeri og fangst og forurensning, inkludert forurensning fra olje.

Bunnfauna og sjøfugl har i tillegg høy sårbarhet for klimaendringer. Endringene vil slå ut som positive eller negative avhengig av art.

SVO Kystsonen Lofoten (BH6)

SVO Kystsonen Lofoten strekker seg fra områdene rundt Lofoten (inkludert Vestfjorden) og nordover til Troms. Området kjennetegnes av en smal kontinentalsokkel avgrenset av en svært bratt kontinentalskråning. Sokkelen har flere markante grunnere banker som Røstbanken, Sveinsgrunnen og Malangsgrunnen og dypere raviner som Bleiksdjupet og Andfjorden.

Hovedkomponentene i havsirkulasjonen er kyststrømmen over kontinentalsokkelen og den sterke, ensrettede og smale atlanterhavsstrømmen langs sokkelskråningen. Kyststrømmen påvirker, og påvirkes av, vannmasser i skjærgård og fjorder, bestemt av topografiske forhold som terskler og bassengdyp.

Den smale kontinentalsokkelen med en smal og sterk kyststrøm fører til konsentrasjon av dyreplankton, fiskeegg og -larver og andre organismegrupper som transporteres med strømmen.

Området er et svært viktig gyteområde for torsk og hyse senvinter og vår. Området er også en svært viktig passasje for egg, larver og yngel fra disse artene, samt for sild. Området omfatter også noen av de viktigste yngleområdene for vanlig uer (sterkt truet) på Vesterålsbankene i tillegg til en rekke andre fiskearter. Området er et viktig overvintringsområde for norsk vårgytende sild, som er viktig føde for spekkhoggere, selv om den i perioder konsentrerer seg i andre fjordsystem lenger nord. Lofoten-området er et viktig beiteområde for brugde, som er sterkt truet.

Området har stor variasjon av marine naturtyper og landskap. Et av verdens største kaldtvannskorallrevkomplekser ligger her; Røstrevet og Hola. Andfjorden har bambuskorallskog (sterkt truet) og sjøfjærbunn. Steinaværrevet og Bleiksdjupet er en av Europas største undervannsraviner med særegne korall- og svampsamfunn.

Området innehar en stor andel sjøfugl nasjonalt sett, de fleste av sjøfuglartene i Norge hekker her, og det er et av de viktigste beiteområdene for sjøfugl i Norge, både vinterstid og i hekkesesongen. Området er viktig overvintringsområde for kystnære arter som ærfugl og skarv. Lomvi, lunde og krykkje, som hekker i de store sjøfuglkoloniene i området, er alle truede og sårbare sjøfuglarter.

Områder rundt Øksnes og Andøya er viktige leveområder for steinkobbe.

For ulike arter er det variasjoner gjennom året for når området er særlig viktig, men på grunn av det rike artsmangfoldet, er det til enhver tid viktig for en eller flere grupper av fisk, sjøfugl, bunndyr og sjøpattedyr.

I dette området er det høy sårbarhet hos bunnfauna, tidlige livsstadier av fisk, sjøfugl og noen sjøpattedyrarter.

Bunnfauna er særlig sårbar for bifangst, fysisk påvirkning og tap av leveområder. Fisk i tidlige livsstadier er sårbare for forurensning, inkludert forurensning fra oljeutslipp, og uthenting av ikke-levende ressurser (fysisk uttak på havbunnen). Sjøfugl har høy sårbarhet for bifangst, forstyrrelser, forsøpling, alle typer forurensning og fremmede arter, som mink (under hekking). Sjøpattedyr har høy sårbarhet for bifangst, fiskeri og fangst og forurensning, inkludert oljeforurensning.

Bunnfauna og sjøfugl har i tillegg høy sårbarhet for klimaendringer, der endringene vil slå ut som positive eller negative avhengig av art.

SVO Det sentrale Barentshavet (BH7)

SVO Det sentrale Barentshavet omfatter den sørlige delen av Sentralbanken, Thor Iversen-banken og bassenget sørøst av disse mot Novaja Semlja.

Atlanterhavsstrømmen som kommer inn fra sørvest deler seg i sørvestlig del av området, og to strømgrener går østover sør av Sentralbanken. I tillegg strømmer det inn kaldere arktiske vannmasser, og om vinteren is, til nordlig del av området.

I området er det sjøfugl fra hekkekolonier rundt hele Barentshavet, både de arktiske øyene og fastlandet. Området er særlig viktig etter hekkesesongen for sjøfugl som lomvi og polarlomvi, som svømmer inn i området for å beite, mens de er i fjærskifte og ikke kan fly, og området er også viktig for overvintring for disse artene. I tillegg dekkes deler av høst- og overvintringsområdene for lunde og polarmåke, samt bestandene av krykkje på vårparten. Disse artene bruker større deler av Barentshavet, men i dette området samler flere av bestandene seg store deler av året. En rekke sjøfuglarter som lomvi, polarlomvi, krykkje, lunde, og havhest er rødlistet.

Forstørr bilde

Foto: Hallvard Strøm, Norsk Polarinstitutt

Om våren og sommeren fører havstrømmene dyreplankton, egg, fiskelarver og yngel inn i området. Derfor er dette et beiteområde for voksen fisk, sjøfugl og til dels sjøpattedyr. Torske- og hyseyngel bunnslår seg om vinteren, mens yngel av andre arter holder seg i øverste vannmasser. Artsrikdommen for fisk i det sentrale Barentshavet er større enn i områdene rundt.

Det er store forekomster av spesielle og sjeldne hulebyggende krepsdyr (Haploops-samfunn) på Thor Iversen-banken.

Samlet sett er dette et unikt og viktig område, som et særlig attraktivt svømmebeiteområde for sårbare og rødlistede arter i den atlantiske delen av Barentshavet, men også med stor betydning for biologisk produktivitet og mangfold.

Særlig sårbare miljøverdier i dette området er bunnfauna, tidlige livsstadier av fisk, sjøfugl, og tannhvaler.

Bunnfauna har høy sårbarhet for bifangst, fysisk påvirkning, fremmede arter og tap av leveområder ved tildekking. Fisk i tidlige livsstadier har høy sårbarhet for forurensning, inkludert forurensning fra olje. Sjøfugl har høy påvirkning for bifangst, forstyrrelser, forsøpling og forurensning, inkludert forurensning fra olje. Sjøpattedyr har høy sårbarhet for forurensning.

Særlig bunnfauna og sjøfugl har høy sårbarhet for klimaendringer. Endringene vil slå ut som positive eller negative avhengig av art.

4.1.4 Særlig verdifulle og sårbare områder i Norskehavet

Det er etter den faglige gjennomgangen av de særlig verdifulle og sårbare områdene gjort endringer i SVO-ene i Norskehavet. SVO-ene Havis Framstredet, Vesterisen og Eggakanten sør er uendrede. SVO Den midtatlantiske rygg er identifisert som nytt SVO. Området overlapper delvis med Den arktiske front, som ikke lenger anses som et SVO. SVO Kystsonen Norskehavet nord er utvidet og inkluderer samtidig områdene Iverryggen, Haltenbanken, Sklinnabanken, Froan med Sularevet og Remman. SVO Kystsonen Norskehavet sør inkluderer nå Mørebankene. SVO Dyphavsområdene i Norskehavet har blitt identifisert som nytt SVO.

Forstørr bilde

Kilde: Faglig forum/ Havforskningsinstituttet/Miljødirektoratet/Kartverket/GEBCO Compilation Group (2023)

SVO Havis Framstredet (NH1)

SVO Havis Framstredet ligger i den østlige delen av Framstredet og er dominert av havis som blir fraktet ut med strømmene fra Polhavet. Havisen i området har ulik opprinnelse, og det er stor variasjon i istyper. Isen i østlige deler ligner isen i Barentshavet, mens i nord og vest er isen eldre og tykkere. Området er en fortsettelse vestover av SVO Iskantsonen, og oppdatering av tidsserien for havisutbredelse har kun gitt små endringer i avgrensning av området.

Primærproduksjonen i isen starter tidligere enn i vannmassene, noe som bidrar til å forlenge den produktive sesongen i området. Planteplanktonproduksjon og biomasse vil i perioder være høye sammenlignet med nærliggende åpne havområder.

Isbiota har havis som habitat og utgjør en rekke samfunnstyper med høyt antall arter fra en mange ulike artsgrupper. Særlig arter i flerårsis vil være utsatt ved klimaendringer. Redusert isutbredelse, sen isdannelse og tidlig smelting gir kortere produktiv sesong for isbiota. Tynnere is kan gi bedre lysforhold, noe som vil kunne øke produksjonen. Større andel av flerårsis sammenlignet med Barentshavet gjør dette området særdeles viktig for arter med hele livssyklusen i eller på undersiden av isen (f.eks. hjuldyr, små krepsdyr som amfipoder og hoppekreps m.m.).

Atlantisk dyreplankton som blir transportert med atlantiske vannmasser fra Norskehavet til Arktis via Framstredet, kan være viktig for mesopelagiske planktonspisende predatorer i det arktiske bassenget.

Iskantsonen i Framstredet er viktig for ismåke (sårbar) før hekkesesongen starter og om høsten. Både grønlandshval (kritisk truet) og narhval (sårbar) finnes i drivisen i Framstredet året rundt. Spitsbergenbestanden av grønlandshval har nordvestre del av Framstredet som et forplantingsområde. Utryddelse av disse artene vil representere tap av viktig biologisk mangfold.

Isen og området i iskantsonen er i veldig liten grad direkte påvirket av menneskelig aktivitet.

I dette området er det høy sårbarhet hos bunnfauna og de særlige miljøverdiene isbiota, sjøfugl og sjøpattedyr (tannhval og isbjørn). Sjøfugl har høy sårbarhet for bifangst, forsøpling, forurensning, inkludert forurensning fra olje. Sjøpattedyr (tannhval) og isbjørn har høy sårbarhet for forurensning. Isbiota, sjøfugl, sjøpattedyr og isbjørn har høy sårbarhet for klimaendringer. Endringene vil i høy grad slå negativt ut for disse.

SVO Vesterisen (NH2)

SVO Vesterisen omfatter havisen nord- og vestover fra Jan Mayen. Oppdatering av tidsserien for havisutbredelse har kun gitt små endringer i avgrensning av området. Vesterisen er et drivisområde som er påvirket av den kalde sørgående Øst-Grønlandstrømmen som frakter is og kaldt vann fra Polhavet. Vesterisen endres mye i utstrekning fra år til år og kan ligge svært langt øst om våren. Det har vært en nedadgående trend i utbredelse av sjøis de siste tiårene.

Området er et kjerneområde for yngling for selarten klappmyss (sterkt truet). Også grønlandssel har dette som viktig beite- og yngleområde. Grønlandssel og klappmyss er begge endemiske i Nord-Atlanteren. Begge artene er avhengige av isen for den årlige ungeproduksjonen, siden de føder ungene på isen som dannes her i mars-april. Problemene til klappmyssen kan ha sammenheng med mindre drivis kombinert med færre og tynnere drivisflak.

SVO Vesterisen er lite påvirket av menneskelig aktivitet til tross for et mindre uttak som følge av fangstvirksomhet. Det er høy sårbarhet hos sjøpattedyr (sel), særlig for forurensning fra akutt oljesøl. Det er høy sårbarhet for klimaendringer, med utelukkende negative effekter for sel.

SVO Jan Mayen (NH3)

SVO Jan Mayen har spesielle topografiske forhold på grunn av områdets beliggenhet oppe på den midtatlantiske ryggen. To vannmasser, den kalde fra Øst-Grønlandsstrømmen og den varme fra atlanterhavsstrømmen, møtes ved Jan Mayen.

Det er særlig sjøfugl som gjør dette området er særlig verdifullt. Jan Mayen er i norsk sammenheng et enestående viktig hekkeområde for sjøfugl, med 18 arter som hekker i 22 sjøfuglkolonier med mer enn 300 000 hekkende par sjøfugl. De mest tallrike artene er havhest, alkekonge og polarlomvi. Også alke, teist, lomvi, lunde, polarmåke og krykkje hekker her, i tillegg til mer sørlige arter som sildemåke og gråmåke. Dessuten er tyvjo og storjo relativt tallrike. De pelagiske artene som dominerer på øya, beiter grovt sett ut til 100 km fra koloniene. Flere av sjøfuglartene på Jan Mayen er i nedgang totalt sett eller rødlistet, men koloniene på Jan Mayen virker relativt robuste. Kolonien kan dermed virke som et refugium for arter som ellers går tilbake.

Forstørr bilde

Foto: Erlend Lorentzen, Norsk Polarinstitutt

Næringsrike vannmasser stimulerer høy og stabil produksjon i området. Området inneholder dyreplankton knyttet til ulike habitater og vil dermed kunne ha stor artsdiversitet. Høy biomasse av dyreplankton er blitt påvist for området.

Krysningen mellom ulike havstrømmer på den midtatlantiske rygg legger til rette for en rekke fiskearter. Ålebrosmearten Lycenchelys platyrhina er for eksempel ikke registrert i andre norske havområder.

Bunnsamfunnene nær Jan Mayen er i et fire km bredt belte preget av vulkanutbruddet i 1970, der submarine områder ned til 30 m ble dekket av lava. Området er dermed unikt som det eneste stedet i norske havområder hvor det er mulig å følge re-etablering av grunne kystnære bunnsamfunn etter et vulkanutbrudd.

Den avsidesliggende beliggenheten gjør at SVO Jan Mayen i svært liten grad er påvirket av mennesker.

I dette området er det høy sårbarhet hos bunnfauna og sjøfugl. Bunnfauna har høy sårbarhet for bifangst, fiskeri og fangst, fysisk påvirkning og tap av leveområder ved tildekking. Sjøfugl har høy sårbarhet for bifangst, forstyrrelser, forsøpling, forurensning og forurensning fra olje. Mens klimaendringer kan slå ut enten negativt eller positivt for bunnfauna avhengig av art, vil klimaendringer utelukkende slå ut negativt for sjøfugl.

SVO Midtatlantisk rygg (NH4)

SVO Midtatlantisk rygg består av flere ulike rygger og bruddsoner som strekker seg over et langt område i det nordlige Norskehavet fra området vest for Svalbard til havet rundt Jan Mayen. Helt i nord og nær Svalbard munner området ut i Molloydypet, det dypeste bassenget i (norske havområder. Den komplekse topografien skaper økte vertikale strømninger langs ryggen, som også består av spredte utdødde og aktive varme kilder.

Både den midtatlantiske spredningsryggen og Jan Mayen-bruddsonen omfatter flere aktive varme kilder som f.eks. Lokeslottet, og flere utdødde kilder. Både de aktive og de utdødde varme kildene har mye fauna og mikroorganismer som er spesialisert for å tåle høye temperaturer, og som bare finnes i tilknytning til disse kildene. Mange av artene er såkalt kjemosyntetiske eller lever i symbiose med kjemosyntetiske mikroorganismer. Kjemosyntetiske arter bruker kjemiske reaksjoner til å omdanne uorganiske stoffer fra de varme kildene til næringsstoffer. Det betyr at disse organismene ikke er avhengige av en næringskjede som starter med sollys og primærproduksjon, som er helt fraværende på store havdyp. Både artene og artssammensetningen knyttet til slike varme kilder er unik sammenlignet med andre varme kilder.

Forstørr bilde

Foto: Senter for dyphavsforskning, Universitetet i Bergen

Området er særlig produktivt med bunnsamfunn bygget av svamp og korall og undervannsfjell som fungerer som gyte- og oppvekstområder for populasjoner av langsomtvoksende fisk, og som står på OSPARs liste over truede og nedadgående arter og habitater. I tillegg har området hardbunnskorallskog som er nær truet, ifølge den norske rødlista for naturtyper. Dette er typisk levende habitater som er saktevoksende, skjøre og med lav restitusjonsevne, med en helt unik artssammensetning. Flere arter er avhengig av spesielle bunnsubstrat. Dette nye SVO-et har også flere andre sårbare naturtyper.

Den midtatlantiske ryggen sammenfaller i stor grad med Den arktiske front. Høye konsentrasjoner av plante- og dyreplankton i nærheten av fronten er observert og forklart med fysiske prosesser. Den arktiske front har betydning som habitatgrense for ulike arter, og er et område der arter på ulike nivåer i næringskjeden konsentreres av havstrømmene.

Det er indikasjoner på at den midtatlantiske ryggen kan være et viktig sommerbeiteområde for nebbhval.

Bunnområdene er relativt urørt i de dypere delene av området. Bunnfauna i området har høy sårbarhet for fysisk påvirkning og tap av leveområder (tildekking). Det er en høy grad av sårbarhet for klimaendringer. Disse kan slå ut negativ eller positiv for ulike arter av bunnfauna.

SVO Eggakanten sør (NH5)

SVO Eggakanten sør omfatter hele sokkelskråningen og et stykke inn på sokkelen. Det er ulik bredde på området, avhengig av hvor bratt skråningen er. Sokkelskråningen fører til sterk, ensrettet og smal atlanterhavsstrøm langs Eggakanten. Temperaturen i vannet avtar nordover som følge av varmetap til atmosfæren og blanding med tilstøtende vannmasser. Bunnen kommer opp som en bratt vegg med raviner og kløfter.

I likhet med SVO Eggakanten nord har dette området flere sårbare naturtyper: dyphavsjøfjær, Lophelia-rev, hardbunnskorallskog, og kaldtvanns-svampsamfunn. Antallet kjente korallrev er høyere i SVO Eggakanten sør enn i det nordlige området. Storneset har eneste sikre observasjon av Madrepora-rev i norske havområder.

Eggakanten og områdene omkring har store mengder av de mesopelagiske fiskene nordlig lysprikkfisk, laksesild, og liten laksetobis. Dette er trolig et viktigere gyteområde for disse artene, sammenliknet med vestlige deler av Norskehavet.

Dette er også viktige gyteområder for hyse og flere dypvannsarter, blant annet vanlig uer (sterkt truet) og vassild. Uer har dessuten preferanse for de til dels unike korallrevene, som er saktevoksende og har sen regenerering.

Tilgangen av plankton og fisk i ulike livsstadier og størrelser gjør dette til et viktig beiteområde. God tilgang på dyreplankton legger til rette for overlevelse i tidlige livsstadier for en rekke fiskearter, bl.a. norsk vårgytende sild, torsk, vanlig uer og snabeluer som driver nordover langs eggakanten og en rekke andre fiskearter. Dette er også et svært viktig beiteområde for pelagisk beitende sjøfugl, særlig i hekketida. Dette gjelder flere rødlistede arter, for eksempel lomvi og lunde, som beiter på fiskelarver som driver med strømmen.

Eggakanten og øvre sokkelskråningen er også et viktig beiteområde for spermhval og klappmyss. Eggakanten sør har i de dypeste delene tilsynelatende helt urørt bunn.

I dette området er det høy sårbarhet hos bunnfauna, fisk (tidlige livsstadier) og sjøpattedyr (sel og tannhval). Bunnfauna har høy sårbarhet for bifangst, fysisk påvirkning og tap av leveområder (ved tildekking). Tidlige livsstadier av fisk har høy sårbarhet for forurensning, inkludert akutt forurensning fra olje. Tannhval har høy sårbarhet for forurensning. Både bunnfauna og sel har høy sårbarhet for klimaendringer. Avhengig av art vil effekten for bunnfauna kunne være enten negativ eller positiv, mens sel vil bli negativt påvirket av klimaendringer.

SVO Kystsonen Norskehavet nord (NH6)

SVO Kystsonen Norskehavet nord består av mange sund mellom øyer og skjær. Noen er langt utenfor fastlandet og ut mot Eggakanten og har utpregete strømvirvler som oppholder vannmassene over lenger tid over forholdsvis store grunne områder, det vil si retensjonsområder. SVO Kystsonen Norskehavet nord er en utvidelse og sammenslåing av de tidligere SVO-ene Iverryggen, Haltenbanken, Sklinnabanken, Froan med Sularevet, Kystsonen Norskehavet (nordlige del) og Remman.

Samlet sett har området et høyt mangfold av leveområder og arter, ikke minst i tareskogene. Området dekker gytefelt som er særlig viktige for en rekke fiskearter. Dette gjelder ikke minst kommersielt viktige arter som nordøstarktisk torsk og norsk vårgytende sild, men også for øyepål og vanlig uer, som er sterkt truet. Gytingen pågår senvinter og vår, med påfølgende larvedrift nordover utover forsommeren. Retensjonsområder har opphopning av plankton og dermed høyere biomasse som beites av fiskelarver og -yngel. Det er også et viktig beiteområde for brugde (sterkt truet) og håbrann (sårbar).

Området er viktig hekke- og beiteområde for sjøfugl, særlig for kystbundne arter som ærfugl, toppskarv, storskarv, teist, svartbak og sildemåke, men også noen pelagiske arter, som krykkje og tyvjo. Flere av disse er rødlistet. Gruntvannsområdene er et viktig myteområde for ærfugl og er i tillegg viktige overvintringsområder for blant annet ærfugl, teist, skarver, stormåker, lommer og dykkere. Sklinna huser en av verdens største kolonier av toppskarv. I området finnes majoriteten av den norske bestanden av nordlig sildemåke, som har vært i tilbakegang en lengre periode.

Området har vært viktige yngleplasser for steinkobbe, og selv om totalbestanden av steinkobbe i Norge har vært økende de siste årene, har bestanden gått noe tilbake i Trøndelag og Froan.

Området har et stort antall korallrev og sårbare naturtyper, hvorav de aller fleste er intakte uten tegn til påvirkning av bunnfiske. Korallrevene forekommer både kystnært og ute på kontinentalsokkelen, men er særlig konsentrert til Sularevet og Iverryggen.

I dette området er det høy sårbarhet hos tang, tare og ålegras, bunnfauna, fisk (tidlige livsstadier), sjøfugl og sjøpattedyr (sel og tannhval).

Tang, tare og ålegras har høy sårbarhet for uthenting av ikke-levende ressurser (skjellsand). Bunnfauna har høy sårbarhet for bifangst, fysisk påvirkning og tap av leveområder (tildekking). Tidlige livsstadier hos fisk har høy sårbarhet for forurensning, inkludert forurensning fra olje, og uthenting av ikke-levende ressurser. Sjøfugl har høy sårbarhet for bifangst, forstyrrelser, forsøpling, forurensning, inkludert forurensning fra olje, og fremmede arter. Sjøpattedyr har høy sårbarhet for bifangst, fiskeri og fangst og forurensning, inkludert forurensning fra olje.

For klimaendringer er det både positive og negative konsekvenser. For tang, tare, ålegras, og fisk er det overveiende positiv påvirkning. Bunnfauna og sjøfugl har høy sårbarhet for klimaendringer, og for sjøfugl har klimaendringene utelukkende negativ effekt. For bunnfauna vil endringene slå ut som positive eller negative avhengig av art.

SVO Kystsonen Norskehavet sør (NH7)

I SVO Kystsonen Norskehavet sør møtes atlanterhavsvann og kyststrømmen og gir særlig næringsrike forhold. Topografien er helt spesiell, med kort avstand fra Eggakanten til fastland i den sørligste delen, og med grunne flater, skjær og øyer i den nordlige delen, noe som gir retensjonsområder for vannet med relativt lang oppholdstid. Storvokste tareskoger bidrar til strømmønsteret. SVO Kystsonen Norskehavet sør er endret og dekker de tidligere SVO-ene Mørebankene, Kystsonen Norskehavet (sørlig del) og Bremanger til Ytre Sula.

I området er Mørebankene et kjerneområde for gyting og tidlig oppvekst hos norsk vårgytende sild og sei, men er også viktig for torsk, både kysttorsk og tidligere også skrei, hyse, øyepål og vanlig uer (sterkt truet). Første fødeopptak for fiskelarver (sild, torsk, sei og andre) skjer i området. Gytingen av kysttorsk foregår både ute på kysten og inne i beskyttede fjordarmer, i relativ nærhet til oppvekstområdene for yngelen. Mørebankene er viktig særlig om sommeren, for brugde som er en særlig sårbar art med sen modning, få avkom og langsom vekst. Det er ikke registrert høyere dyreplanktonproduksjon generelt i området, men det vil kunne være store lokale forskjeller der retensjonsområder har opphopning av plankton og dermed høyere biomasse. Dyreplanktonet i området er viktig for fiskelarver og -yngel.

Forstørr bilde

Foto: Havforskningsinstituttet

Området er et viktig beite, hekke-, fjærfelling, trekk- og overvintringsområde for sjøfugl. Flere lokaliteter innenfor området har nasjonal verdi som hekkelokalitet og/eller myteområde. Området er et viktig beiteområde for bl.a. havsule, lomvi, lunde og alke. Også flere kystnære arter beiter i de grunne områdene av SVO-et, hvorav ærfugl, teist, toppskarv, gråmåke og sildemåke har gode forekomster både i forbindelse med hekking og overvintring. Runde har fuglefjell med det høyeste artsmangfoldet av sjøfugl i Norge i hekketiden, og huser en rekke arter som er sårbare og truede. Runde har også det største lundefjellet sør for Røst, og havsulekolonien her utgjør mer enn 50 prosent av den totale norske bestanden. Området er også et viktig overvintringsområde for alkekonge og gulnebblom.

Steinkobbe har kolonier i hele området, med de største ved Sandøy og Haram i Møre og Romsdal.

Området har flere sårbare naturtyper, blant annet korallrev, hardbunnskorallskoger, sjøfjærsamfunn og svampskog. Kombinasjonen av strømsystem, tilgang på dyreplankton og svampskog som sammen med korallrev i seg selv er artsrike og tilbyr leveområder for mange frittsvømmende arter, gir et stort artsmangfold. Stortareskog har høy verdi, som skjul og beiteplass for tidlige livsstadier av bunndyr, og bidrar til strøm og bølgedemping som igjen fører til retensjon av vann, plankton og fiskelarver. Tareskogområdene er viktig for en rekke kystnære sjøfuglarter i tilbakegang, for eksempel for alkefugler som får ett eller få egg i året.

I dette området er det høy sårbarhet hos tang, tare og ålegras, bunnfauna, fisk (tidlige livsstadier), sjøfugl, og sjøpattedyr (sel og tannhval).

Tang, tare og ålegras har høy sårbarhet for uthenting av ikke-levende ressurser (skjellsand). Bunnfauna har høy sårbarhet for bifangst, fysisk påvirkning og tap av leveområder (tildekking). Tidlige livsstadier hos fisk har høy sårbarhet for forurensning, inkludert forurensning fra olje, og uthenting av ikke-levende ressurser. Sjøfugl har høy sårbarhet for bifangst, forstyrrelser, forsøpling, forurensning, inkludert forurensning fra olje og fremmede arter. Sjøpattedyr har høy sårbarhet for bifangst, fiskeri og fangst og forurensning, inkludert forurensning fra olje.

For klimaendringer er det både positive og negative konsekvenser. For tang, tare, ålegras, og fisk er det overveiende positive påvirkning. Bunnfauna og sjøfugl har høy sårbarhet for klimaendringer, og for sjøfugl har klimaendringene kun negativ effekt, mens for bunnfauna vil endringene slå ut som positive eller negative avhengig av art.

SVO Dyphavsområdene i Norskehavet (NH8)

SVO Dyphavsområdene i Norskehavet omfatter to adskilte bassenger, Norskehavsbassenget i sør (3600 m dypt) og Lofotenbassenget (3200 m dypt) i nord, på hver side av Jan Mayen-bruddsonen. Dette er de to dypeste bassengene sentralt i Norskehavet.

I dypet er det en tydelig syklonisk sirkulasjon (retning mot klokken). I de flate og indre områdene av bassengene er det svake strømmer sammenlignet med ytterkantene av bassengene. Det er derfor en stor grad av resirkulering og lang oppholdstid av vann inne over bassengflatene.

Topografien i de dype bassengene i Norskehavet viser mange ekstremt bratte undervannsfjell som stikker høyt opp fra dyphavsslettene og som rammer inn dyphavsbassengene. Ægirryggen strekker seg tvers over den sørlige del av området.

Dyphavsområdene i Norskehavet er særdeles viktige og unike som overvintringsområder og reservoar for Calanus-artene (hoppekreps), og helt sentrale for å opprettholde de store populasjonene av disse artene. Populasjonen fra Norskehavsbassengene forsyner omkringliggende hav- og sokkelområder med Calanus-arter og er dermed viktig for sekundærproduksjonen i bl.a. Barentshavet, Nordsjøen og langs Norskekysten. Disse planktonreservoarene har også betydning for produktivitet og reproduksjon av fisk og sjøfugl ved Eggakanten og kystsonens SVO-er.

Slike havdyp ned til 1500 meters dybde er helårs leveområde for mesopelagiske arter, som laksesild, liten laksetobis og nordlig lysprikkfisk, i tillegg til krill, amfipoder, hoppekreps og blekksprut, som igjen er viktig føde for dypdykkende hval, som spermhval, finnhval og nebbhval. I øvre sone er dyreplankton, særlig Calanus-arter, sentrale i dietten til pelagisk fisk som sild, kolmule og makrell som igjen inngår i dietten til vågehval.

Det er dessuten skjøre og sent restituerende bunnsamfunn som korallskoger og svampeskoger i området. På de dype mudderslettene fremstår særlig svampeområdene som oppvekstområde for mange andre arter. Områder med bløtbunn innimellom de harde sidene gjør at sidene av Ægir-ryggen blir særlig artsrike. Svampskoger og korallrevene er vurdert som truet av OSPAR-kommisjonen og står på den norske rødlisten over naturtyper.

På så store dyp er menneskelig påvirkning svært liten. Det er ikke vurdert særlig sårbarhet på dyreplanktonet. Det er imidlertid angitt høy sårbarhet hos bunnsamfunn og sjøpattedyr (sel og tannhval). Bunnfauna har høy sårbarhet for fysisk påvirkning og tap av leveområder. Tannhval har høy sårbarhet for forurensning. Både bunnfauna og sel har høy sårbarhet for klimaendringer. For sel vil endringene ha negativ effekt, mens for bunnfauna vil endringene slå ut positivt eller negativt avhengig av art.

4.1.5 Særlig verdifulle og sårbare områder i Nordsjøen og Skagerrak

Det er etter den faglige gjennomgangen av de særlig verdifulle og sårbare områdene gjort endringer i SVO-ene i Nordsjøen og Skagerrak. Sørlige del av SVO Kystsonen Norskehavet sør fortsetter inn i nordlig del av forvaltningsplanområdet, og inkluderer området Bremanger til Ytre Sula. SVO Boknafjorden og Jærstrendene inkluderer også Karmøyfeltet. SVO Tobisfelt inkluderer tidligere Tobisfelt sør og Vikingbanken. SVO Norskerenna inkluderer områdene Transekt Skagerrak, Siragrunnen og Skagerrak. SVO Ytre Oslofjord er utvidet. Områdene Korsfjorden og Gytefelt makrell er tatt ut.

Forstørr bilde

Kilde: Faglig forum/Havforskningsinstituttet/Miljødirektoratet/Kartverket/GEBCO Compilation Group (2023)

SVO Boknafjorden og Jærstrendene (NS1)

SVO Boknafjorden og Jærstrendene har stor variasjon i geologi og økologi, fra åpne sjøarealer mot Nordsjøen og den dype Norskerenna i vest til grunne tareskogsområder ved kysten. Kyststrømmen fra Skagerrak har en betydelig påvirkning samtidig som området i stor grad er åpent eksponert mot nordlige Nordsjøen. Utveksling av vann fra kyststrømmen og atlanterhavsvann fra de dypere lagene av Norskerenna bidrar til høyt mangfold og biomasse av dyreplankton.

Området er et viktig og unikt sjøfuglområde. Området er viktig hekkeområde for mange rødlistearter, særlig for makrellterna, og dessuten Norges sørligste hekkeplass for krykkje, lomvi og lunde. Nordlige og sørlige arter møtes i området, som er et viktig overvintringsområde med høy artsrikhet gjennom hele året. Her finnes det relativt store hekkebestander av en rekke sjøfugl, som ærfugl, en underart av storskarv, toppskarv og store bestander av sildemåke og gråmåke. Jærkysten er i tillegg viktig som overvintringsområde for lommer, dykkere og havdykkender fra store deler av Arktis og Fennoskandia.

Forstørr bilde

Foto: Fredrik Myhre, WWF Verdens naturfond

Dette er også eneste kjente faste yngleområde for havert sør for Stad og yngle- og hårfellingsområde for steinkobbe.

I SVO-et er det bare kartfestet gytefelt for kystnær torsk og norsk vårgytende sild, men også egg fra nordsjøtorsk, hyse, sei og hvitting og flyndrefisker finnes her. Sanddynene langs Jærstrendene er særlig gode gytefelt for flatfisk. Historisk var dette viktige gytefelt for sild, og selv om de ikke er like viktige i dag, kan de igjen bli viktige på sikt.

Karmøyfeltet er viktig i økosystemsammenheng på grunn av store forekomster av reke, som her er en nøkkelart i økosystemet. Svamper er funnet i større ansamlinger i Karmøyfeltet, og det er forekomster av sårbare arter som den endemiske bambuskorallen i norske farvann.

I dette området er det høy sårbarhet hos ålegras, bunnfauna, fisk (tidlige livsstadier og bunnfisk), sjøfugl og sjøpattedyr (sel).

Tang, tare og ålegras har høy sårbarhet for uthenting av ikke-levende ressurser (skjellsand). Bunnfauna har høy sårbarhet for bifangst, fiskeri og fangst, fysisk påvirkning og tap av leveområder. Tidlige livsstadier av fisk har høy sårbarhet for forurensning, inkludert oljeforurensning, samt uthenting av ikke-levende ressurser. Sjøfugl har høy sårbarhet for bifangst, forstyrrelser, forsøpling, forurensning, inkludert forurensning fra oljeutslipp, og fremmede arter (mink). Sel har høy sårbarhet for bifangst, i tillegg til fiskeri og fangst og oljeforurensning.

Tang, tare og ålegras, bunnfisk og de fleste sjøfuglene har høy sårbarhet og negativ påvirkning fra klimaendringer. Bunnfauna og dykkende sjøfugl vil ha enten positive eller negative konsekvenser av klimaendringer avhengig av art.

SVO Tobisfelt (NS2)

SVO Tobisfelt omfatter de viktigste gyte- og leveområdene for tobis i norsk del av Nordsjøen.

Tobisområdene har et særegent leveområde på havbunn bestående av grov sand og fin grus med gode oksygenforhold på ikke alt for store dyp. Det spesielle habitatet dannes i områder med særlig sedimentkvalitet på bunnen, som gjør det mulig for tobis å grave seg ned.

Tobis er en fellesbetegnelse på flere fiskearter i silfamilien, hvorav havsil er den vanligste i våre farvann. Havsil er ved siden av å være kommersielt viktig, en nøkkelart i økosystemet i Nordsjøen. Havsilen er svært stedbunden fordi den har strenge krav til sjøbunnen. Individer eldre enn et halvt år oppholder seg nedgravd i sanden store deler av tiden og ved gyting klistres eggene til sand og grus. Det er bare mellom larveklekking i februar/mars og bunnslåing som yngel i mai/juni at havsil ikke er helt avhengig av passende bunnforhold.

Området er svært viktig for sjøfugl siden havsil er et av de viktigste byttedyrene for alkefugler og måker. De sentrale delene av Nordsjøen er et viktig overvintringsområde for havhest og til dels krykkje. Lomvi og alke bruker også området. Tobisområdene er også viktige beiteområder for havert og vågehval.

Bestandsnedgang for tobis vil føre til sviktende næringstilgang til sjøfugl, fisk og sjøpattedyr i Nordsjøen og langs kysten av Norge og Storbritannia.

Enkelte av tobisområdene ligger innenfor områder hvor det har vært registrert høyere planteplanktonbiomasse. Områdene er karakterisert av høyere konsentrasjoner av dyreplankton, sammenlignet med omkringliggende områder, særlig i vår- og sommerperioden.

I dette området er det høy sårbarhet hos fisk (tidlige livsstadier og bunnfisk), sjøfugl og sjøpattedyr (sel og tannhval).

Fisk, tidlige livsstadier og bunnfisk har høy sårbarhet for forurensning, inkludert forurensning fra olje, fysisk påvirkning og uthenting av ikke-levende ressurser. Sjøfugl har høy sårbarhet for bifangst, forsøpling og forurensning, inkludert oljeforurensning. Sel har høy sårbarhet for bifangst og fiskeri og fangst, mens tannhval har høy sårbarhet for forurensning.

Bortsett fra de kystnære, dykkende sjøfuglene, har sjøfugl samt bunnfisk høy sårbarhet for klimaendringer med kun negative effekter. Bunnfauna, og kystnær, dykkende sjøfugl har også høy sårbarhet for klimaendringer, men påvirkningen kan være enten positiv eller negativ avhengig av art.

SVO Norskerenna (NS3)

SVO Norskerenna. Norskerenna er en dyprenne som går gjennom Skagerrak parallelt med kysten. Med sitt betydelige dyp i et ellers grunt sokkelhav, har Norskerenna lys-, temperatur-, strøm- og fysiske miljøforhold som er helt unike i havområdet. Vannet er mørkere, kaldere og saltere enn de grunnere områdene ellers i Nordsjøen. SVO Kystsonen Norskehavet sør er endret og dekker de tidligere SVO-ene Skagerrak, Transekt Skagerrak (deler), og Listastrendene og Siragrunnen.

Norskerenna skiller seg fra resten av Nordsjøen–Skagerrak, med stor andel av mesopelagiske dyreplanktonarter som ellers ikke er vanlige i de grunne områdene av Nordsjøen, som for eksempel pelagiske reker, geleplankton, krill og store hoppekreps. Innstrømningen av atlanterhavsvann i de dypere vannlag fører med seg planktonarter fra utenforliggende havområder. Norskerenna har overvintrende populasjoner av raudåte som er en nøkkelart i den pelagiske næringskjeden. Fordi Norskerenna er det eneste området i Nordsjøen–Skagerrak hvor det forekommer overvintrende raudåte kan dette ha betydning for forekomst av raudåte langs kysten av Nordsjøen–Skagerrak, særlig i vårperioden da raudåta vandrer opp til overflaten for å gyte.

Norskerenna er eneste sted i Nordsjøen der dypvannsfisk har naturlig biotop. Laksesild er dominerende art. Skagerrak er viktig som oppvekstområde for dypvannsreke i sør og området kan tenkes å komme til å utgjøre et klimarefugium for dypvannsreke i dette området når havet varmes opp ytterligere. Dyreplankton, reker og flere fiskearter er viktig føde for arter med tilhold i Norskerenna, men også fisk, sjøfugl og sjøpattedyr i grunnere områder beiter på arter som opprinnelig kommer fra Norskerenna. Det spesielle dyresamfunnet i Norskerenna er i seg selv et fungerende økosystem med et unikt biologisk mangfold, som også i stor grad er beskyttet mot menneskelig aktivitet.

Forstørr bilde

Foto: Fra Buhl-Mortensen L, Thangstad TH, Søvik G, Wehde H. 2023. Sea pens and bamboo corals in Skagerrak and the Norwegian, Marine Biology Research, Vol 19. https://doi.org/10.1080/17451000.2023.2224967 (venstre). Mareano/ Havforskningsinstituttet (høyre).

I dette området er det høy sårbarhet hos dyreplankton, bunnfauna og sjøfugl. Bunnfauna har høy sårbarhet for bifangst, fiskeri og fangst, fysisk påvirkning og tap av leveområder (tildekking). Sjøfugler har høy sårbarhet for bifangst, forsøpling, forurensning inkludert forurensning fra olje. Dyreplankton har høy og negativ sårbarhet for klimaendringer. Bunnfauna har også høy sårbarhet for klimaendringer, men påvirkningen kan være positiv eller negativ avhengig av art.

Kilde: Havforskningsinstituttet

Vestlig del av de dype områdene i Skagerrak/Norskerenna har høy tetthet av sårbare bambuskorall og sjøfjær. Forekomstene i Norskerenna er de rikeste forekomstene av bambuskorall i Norge utenom forekomster i fjorder. Bambuskorallskog er vurdert som en sterkt truet naturtype på den norske rødlisten. Gjennom havbunnskartleggingen i Mareano-programmet pågår nærmere kartlegging av områdene vest i Norskerenna. Dette gjelder bl.a. i området B1 (se figur 4.13) som overlapper med SVO Norskerenna. Resultatene av videre undersøkelser og kartlegging av utbredelse av bambuskorallskog og sjøfjær vil gi grunnlag for å vurdere avgrensning av vestlige deler av SVO Norskerenna ved neste oppdatering av forvaltningsplanene.

SVO Ytre Oslofjord (NS4)

SVO Ytre Oslofjord er i stor grad påvirket av kyststrømmen som gir helt spesielle fysisk/kjemiske og klimatiske forhold.

Området er et viktig og unikt hekke-, trekk- og overvintringsområde for en rekke sjøfugler, deriblant flere sårbare og truede arter. Makrellterne, som er sterkt truet, har et av sine viktigste hekkeområder i Norge innenfor området. Kystnære arter som ærfugl og siland beiter her gjennom hele året, og forekomstene av ærfugl er nasjonalt viktige. Gråmåke, svartbak og fiskemåke er viktige arter utenom hekkesesongen. Området er også viktig for alkekonge om høsten. Området dekker deler av overvintringsområdet til britiske lomvi, men sannsynligvis også for de sørlige forekomstene av lomvi i Norge. Også betydelige bestander av fiskemåke overvintrer her. Deler av området er dessuten viktig for steinkobbe hele året, som beite- og yngleområde. Området har korallrev som er unike for Nordsjøen–Skagerrak. Disse representerer et av de største kystnære korallrevområdene i verden. Korallrev og tareskog bidrar som habitatbyggere til høyt biologisk mangfold. Tilførsel av tarerester utnyttes av reker og andre krepsdyr på dypt vann. Området har høy biomasse av planteplankton og høyere primærproduksjon sammenlignet med Indre Skagerrak (hav) og andre fjordsystemer.

I dette området finner vi høy sårbarhet hos tang, tare og ålegras, bunnfauna, fisk, sjøfugl og sjøpattedyr (sel).

Forstørr bilde

Foto: Erling Svensen

Tang, tare og ålegras har høy sårbarhet for forurensning og uthenting av ikke-levende ressurser (skjellsand). Bunnfauna har høy sårbarhet for bifangst, fiskeri og fangst, fysisk påvirkning, samt tap av leveområder. Fisk og skalldyr har høy sårbarhet for fiske, fangst og forurensning. Sjøfuglene har høy sårbarhet for bifangst, fiskeri og fangst, forstyrrelser, forsøpling, forurensning, forurensning fra olje og fremmede arter (mink). Sel har høy sårbarhet for fiskeri og fangst og forurensning fra olje.

Tang, tare og ålegras samt sjøfugl har høy sårbarhet for klimaendringer. Bunnfauna omfatter arter som har høy sårbarhet, men enten negativ eller positiv effekt av klimaendringer avhengig av art.

4.2 Bevaring av marin natur

Tiltak for bevaring, bærekraftig bruk og kunnskapsoppbygging er sentrale komponenter i en helhetlig havforvaltning. Havøkosystemene og funksjonene de har for naturmangfold, produksjon og høsting i havet, må forvaltes på en måte som gjør økosystemene robuste og sikrer den framtidige produksjonen i dem.

Arbeidet med bevaring av viktige naturverdier og økosystemtjenester i havet bygger på den kunnskapen vi får gjennom kartlegging, forskning og overvåking. Kunnskapen om marint miljø har utviklet seg mye i de senere årene, for eksempel for havbunn, sjøfuglbestander og hav og klima.

Bevaring er et samlebegrep for både marint vern og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak. Et tiltak eller virkemiddel blir omtalt som «arealbasert» hvis det gjelder i et geografisk begrenset område. Marint vern omfatter både oppretting av marine verneområder, som er en egen vernekategori etter naturmangfoldloven, og blant annet nasjonalparker og naturreservater med marint areal. Disse tiltakene gir en langsiktig bevaring mot påvirkninger på tvers av sektorer. Begrepet andre effektive arealbaserte bevaringstiltak (på engelsk other effective area-based conservation measures, forkortet OECM) er definert av Biomangfoldkonvensjonen i et vedtak fra partsmøtet i 2018 (CBD/COP/DEC/14/8 Protected areas and other effective area-based conservation measures). Området må være avgrenset på kart, forvaltet slik at det gir positiv, langsiktig bevaring av naturmangfold og kunne tilpasses eventuelle nye trusler. Området skal gi et langsiktig bidrag til bevaring av naturmangfoldet på stedet ved at negative påvirkninger blir hindret eller vesentlig redusert, og ved restaurering. Det skal være identifisert hva som gjør at området er viktig for naturmangfold, og langt mulig skal disse egenskapene dokumenteres og overvåkes.

Marine verneområder og andre effektive arealbaserte bevaringstiltak skal bidra til å ivareta viktig undervannsnatur og økologiske funksjoner. Det er sammenheng mellom et rikt naturmangfold og biologisk produksjon, økosystemtjenester som gir potensial for høsting, og verdiskapingen vi får fra å høste av fornybare ressurser.

Bevaring som del av en helhetlig, økosystembasert og bærekraftig havforvaltning

Bevaring brukes for å ta vare på viktige områder for biologisk produksjon og naturmangfold, og opprettholde funksjoner i særlig viktige områder for marin natur. Bevaringstiltak bidrar videre til å bygge robusthet for økosystemer og sikring av økologisk sammenheng der det etableres nettverk av bevaringsområder.

Norge har en ledende rolle i å utvikle helhetlig og økosystembasert forvaltning av havområdene, for å ta vare på naturmangfoldet og utnytte ressursene bærekraftig. Satsing på grønne løsninger og næringsvirksomhet til havs vil kreve store havarealer for både eksisterende og framvoksende næringer. Havpanelet framhever i sine anbefalinger at en bærekraftig havøkonomi er avhengig av tre hovedkomponenter: effektivt vern, bærekraftig virksomhet og rettferdig fordelt velstand. Medlemslandene i Havpanelet har forpliktet seg politisk til bærekraftig forvaltning av 100 % av havområdene underlagt nasjonal jurisdiksjon innen 2025. Norsk havforvaltning, med forvaltningsplanene og sektorlovene, var et utgangspunkt for dette. Norge har interesse av å opprettholde og videreutvikle rollen som en ansvarlig forvalter av havet.

Klimaendringer og grønn omstilling er viktige deler av bakgrunnen ved denne oppdateringen av forvaltningsplanene. Vi har alltid forvaltet havet under store naturlige svingninger. Å forvalte et hav i kontinuerlig forandring mot en ny og delvis ukjent tilstand er noe annet og mer enn å håndtere naturlige svingninger.

Bevaring av et utvalg av marine områder, naturtyper og økosystemer, skal bidra til både å bevare særlige naturverdier og økosystemfunksjoner, og å redusere påvirkning på og sårbarheten til marine økosystemer som er utsatt for bl.a. klimaendringer og havforsuring.

Bevaring og klima

Bevaringstiltak kan dempe den samlede belastningen på viktige områder for marin natur, og styrke havets motstandskraft mot effekter av klimaendringer. Bevaringstiltak er derfor virkemidler for å ta vare på marin natur og økologiske funksjoner også under endrede forhold i havet.

Naturkrisen gjelder også naturen i havet. Både FNs klimapanel og Det internasjonale naturpanelet konkluderer med at forvaltningen av natur må tilpasses de akselererende endringene i klima- og miljøforholdene. Forvaltningen må ta høyde for konsekvensene av klimaendringene i kombinasjon med andre påvirkningsfaktorer, og ha evne til å tilpasse seg raskt når det oppstår endringer. Klimapanelet og Naturpanelet har pekt på betydningen av godt utformede nettverk av verneområder og beskyttelse av nøkkelområder for marint naturmangfold. Dette kan bidra til å redusere den samlede påvirkningen på de områdene og økosystemene som får særskilt beskyttelse, og til å beskytte områder som vil være viktige når arter og økosystemer endrer utbredelse i takt med klimaendringene.

Internasjonale rammer

Naturavtalen – Det globale Kunming–Montreal-rammeverket for naturmangfold – ble vedtatt på partsmøtet i Konvensjonen om biologisk mangfold (CBD COP15) i Montreal i 2022. Rammeverket gjelder for alle økosystemer, inkludert de marine. Naturavtalen setter globale mål som inkluderer natur for alle arealer, om restaurering av minst 30 % av forringede økosystemer, og om bevaring av minst 30 % av arealer på land og til havs.

Det ble ut over selve rammeverket vedtatt en egen beslutning om bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold i hav- og kystområder. I beslutningen anerkjenner partene viktigheten av biologisk mangfold i havet og kysten som et av de sentrale tverrgående elementene i naturavtalen og som avgjørende for å oppnå 2050-visjonen for naturmangfold. Norge tok sammen med Australia i tillegg initiativ til en erklæring om betydningen av bevaring av biologisk mangfold i hav- og kystområder. Erklæringen fikk støtte fra 37 land. I erklæringen legges det vekt på at «å erkjenne viktigheten av biologisk mangfold i havet og på kysten, og sammenhengene mellom kystnære og åpne havøkosystemer, er ett av de sentrale tverrgående elementene i det globale rammeverket for naturmangfold. Det er avgjørende at vi har sterke mål om biologisk mangfold i havet og kysten, inkludert å beskytte og bevare minst 30 % av globale hav».

Arbeidet med bevaring av viktige områder for marin natur

Målene i naturavtalen omhandler blant annet helhetlig forvaltning, restaurering og bevaring av økosystemer, inkludert de marine. Regjeringen vil legge frem en stortingsmelding som presenterer en ny handlingsplan for naturen i Norge og hvordan regjeringen vil følge opp den globale naturavtalen.

Stortinget har ved anmodningsvedtak i 2021 bedt regjeringen «oppfylle målet om 10 prosent vern av kyst- og havområder innen 2030, og fremme nasjonal plan for marint vern». Arbeid som er igangsatt for marint vern vil være relevant for å oppfylle dette. Regjeringen vil komme nærmere tilbake til den konkrete oppfølgingen av Stortingets anmodningsvedtak om vern av kyst- og havområder senere.

Forstørr bilde

Kilde: Miljødirektoratet/Arealverktøyet

Oppfølging av tiltakene i Meld. St. 29 (2020–2021) Heilskapleg nasjonal plan for bevaring av viktige område for marin natur står sentralt i det videre arbeidet med bevaring av viktige områder for marin natur i norske havområder. Arbeidet omfatter blant annet etablering av marine verneområder og anerkjennelse av andre effektive arealbaserte bevaringstiltak. Regjeringen arbeider videre med forslag til en ny lov om vern av marin natur utenfor territorialfarvannet, og andre tiltak for å styrke arbeidet med bevaring, jf. kapittel 10. Status for arbeidet med marine verneområder i territorialfarvannet er nærmere omtalt i kapittel 7.2. Det vil arbeides videre med å identifisere områder som trenger vern eller beskyttelse mot tilleggsbelastninger fra aktivitet fordi de blir negativt påvirket av klimaendringer og havforsuring, eller fordi de fungerer som store karbonlagre. Det er viktig under et endret klima i havet å identifisere områder som er særlig robuste mot klimaendringer, klimarefugier, og gi slike områder tilstrekkelig prioritet ved etablering av marine verneområder og eventuelt andre arealbaserte forvaltningstiltak (OECM).

Korallrev er foreslått som utvalgt naturtype, og forslaget har vært på høring. Korallrev inngår i oppfølgingsplanen for truet natur, sammen med de marine naturtypene grisehalekorallbunn, sørlig sukkertareskog, ålegraseng og muddervulkanbunn. Det arbeides videre med å vurdere behovet for vern eller beskyttelse av særegne og sjeldne naturverdier i dyphavet.

Restaurering

Restaurering av blå skog og tilsvarende verdifulle naturtyper vil videreutvikle havforvaltningen for å ta vare på miljøverdiene og styrke biologisk produksjon og naturlig karbonlagring. Restaurering er et bidrag til å gjenoppbygge økosystemer som har blitt forringet, skadd eller ødelagt. Bevaringstiltak kan bidra til restaurering av slike områder. FN-avtalen om natur, FNs havforskningstiår for bærekraftig utvikling (2021–2030) og FNs tiår for restaurering av økosystemer (2021–2030) understreker betydningen av å både tilgjengeliggjøre og tilrettelegge kunnskapen om havnatur, og å gjennomføre konkrete tiltak for miljøforbedring og naturrestaurering til havs og i kystsonen. Gjennom restaurering kan økosystemer som har blitt skadet eller ødelagt gjenoppbygges, for eksempel gjennom aktive tiltak for å bygge opp igjen leveområder, fjerne forurensningskilder, opprydding mv. I andre tilfeller kan restaurering innebære å begrense bruk og påvirkning, slik at økosystemene kan etablere seg på nytt.

Restaurering er nødvendig for å stoppe tapet av naturmangfold, begrense klimagassutslipp fra forringet natur og håndtere virkninger av klimaendringer. Det er nødvendig å se naturkrisen og klimakrisen i sammenheng, og naturbaserte løsninger som restaurering gjør nettopp dette. Ett eksempel er restaurering av blå skog – som tareskog, sjøgressenger og tidevannsenger – som både kan sikre store karbonlagre og ivareta naturmangfold. Restaurering av ålegrasenger og tareskog vil bidra med karbonlagring, økt høstingspotensial og sikring av det biologiske mangfoldet i kystområdene. Havøkosystemene er sentrale i arbeidet med å styrke naturens evne til å fange og lagre karbon.

Målet med restaurering er å forbedre tilstanden i naturen, sikre at naturen leverer økosystemtjenester og tilrettelegge for bærekraftig bruk av naturen også i fremtiden. Gjenoppretting av blå skog kan bidra til både karbonfangst og utvikling av grunnlag for ny næringsaktivitet. Tiltak som forbedrer tilstanden, kan gi økt naturlig biologisk produksjon og positiv virkning for både naturmangfold og høstingspotensial.

I området Skagerrak–Oslofjorden er miljøtilstanden preget av belastning fra næringssalter, partikler fra land og varmere havvann. Tareskogene er sterkt redusert, torskefisker og andre arter mister mye av sitt naturlige oppvekstmiljø, og økosystemet blir fattigere. Det blir færre fiskeyngel, og bestandene reduseres. Det er startet arbeid med restaurering av marine økosystemer med særlig vekt på området Skagerrak–Oslofjorden, med mål om gjenoppbygging av økosystemenes produksjon og naturmangfold, og deres evne til naturlig karbonbinding og -lagring. Regjeringen er i gang med et krafttak for Oslofjorden, for å gjenopprette god miljøtilstand i fjorden.

Den blå skogen – marine og kystnære økosystemer som tareskog, sjøgressenger, tidevannsenger og -sumper, marin våtmark og i andre havområder mangrover – bidrar til å forebygge og løse utfordringer knyttet til klima- og naturkrisene. Blå skog er havnaturens egen løsning for klima og rike økosystemer. Intakt blå skog produserer tjenester som karbonbinding og livskraftige fiskebestander. Blå skog har rikt biologisk mangfold og er viktige oppvekst- og leveområder for en rekke organismer. I tillegg er den blå skogen viktig for opptak og lagring av karbon, og bidrar til å bekjempe klimaendringer. Havpanelet fremhever at blå skog er en av de fremste løsningene på utfordringer knyttet til karbonlagring, forsuring, oppvarming og tap av livet i havet. Restaurering av forringet havnatur kan motvirke tap av marine naturtyper med særlig verdi for naturmangfold og binding av karbon, som den blå skogen.

4.3 Forvaltning av vannforekomstene i kystsonen

Forvaltning av kystsonen involverer flere myndigheter på nasjonalt, regionalt og kommunalt nivå med ansvar for ulike aktiviteter og interesser, som fiskeri, fornybar energi, akvakultur, sjøfart, arealbruk, forurensning og miljø. Myndighetene opererer på forskjellige, men overlappende geografiske skalaer.

EUs vanndirektiv er gjennomført i norsk rett gjennom vannforskriften, og er et permanent økosystembasert forvaltningssystem. Forskriftens formål er å gi rammer for fastsettelse av miljømål som skal sikre en mest mulig helhetlig beskyttelse og bærekraftig bruk av vannforekomstene. For kystvann gjelder vannforskriften fra en nautisk mil utenfor grunnlinjen og inntil land eller ytre grense for brakkvann, samt ut til den ytre grensen for territorialfarvann med hensyn til kjemisk tilstand. Det generelle målet etter vannforskriften er god økologisk og kjemisk tilstand. Kystsonen er delt inn i vannforekomster, og i vannforvaltningsplanene etter vannforskriften fastsettes det miljømål for den enkelte vannforekomst. I Norge har vi 2284 kystvannsforekomster. I Norge har nesten 75 prosent av kystvannet god eller svært god økologisk tilstand per 2023, i henhold til vannforskriftens system for klassifisering av økologisk tilstand i kystsonen.

Vannforekomstenes miljøtilstand fastsettes gjennom klassifisering etter vannforskriften. Miljøtilstanden til hver vannforekomst fastsettes basert på kjemiske, fysiske og biologisk parametere. For hver vannkategori (elver, innsjøer, kystvann og grunnvann) definerer vannforskriften spesifikke biologiske kvalitetselementer.

Økologisk tilstand i kystvann defineres ut fra vurderingen av fra fire valgte biologiske kvalitetselementer i vannforskriften. Dette inkluderer planteplankton, makroalger, ålegras og virvelløse dyr som lever i og på bløtbunn. Kvalitetselementene er primært utviklet for å si noe om påvirkning fra eutrofi og til dels organisk belastning, sedimentering, kjemisk forurensning og fysiske inngrep som endrer tidevann og hydromorfologiske forhold. De fire biologiske kvalitetselementene er imidlertid ikke spesielt godt egnet til å si noe om økologisk tilstand i kystvann med tanke på biologisk mangfold. Eksempelvis er ikke fisk i dag et kvalitetselement i kystvann, hverken etter vanndirektivet eller vannforskriften. I motsetning til mange andre europeiske land, der store deler av kysten er definert som brakkvann med bl.a. fisk som kvalitetselement etter vanndirektivet, har Norge få slike områder. Dette innebærer at vannforskriften i dag bare gir et delvis dekkende bilde av den reelle miljøtilstanden i kystvann. For eksempel er deler av Oslofjorden etter vannforskriften i god tilstand, mens andre deler er i moderat tilstand. Dette på tross av at vi vet at blant annet bestandene av torskefisk har kollapset og er på et historisk lavt nivå.

Norge har adgang til å fastsette egne kvalitetselementer i vannforskriften for kystvann, utover de som følger av vanndirektivet. Kvalitetselementene etter vannforskriften bør være innrettet for å kunne gi en tilstrekkelig dekkende vurdering av påvirkninger med betydning for økosystemene i kystvann, og som også har en økologisk sammenheng med havområdene utenfor. For å gi et mer helhetlig kunnskapsgrunnlag og bilde av tilstanden for biologisk mangfold i kystvann etter vannforskriften, vil regjeringen vurdere å inkludere flere nivåer av biologisk mangfold i tilstandsvurderingen.

4.4 Naturbaserte løsninger

Naturbaserte løsninger er løsninger som er inspirert eller støttet av naturen for å løse de miljømessige, sosiale og økonomiske utfordringene samfunnet står overfor på en bærekraftig måte. Dette inkluderer for eksempel tiltak som ivaretar eller tilbakefører natur eller klimanytten av natur, og tiltak som bruker natur for å øke opptak av klimagasser. De siste ti årene har naturbaserte løsninger for å håndtere klimaendringer fått stor oppmerksomhet på tvers av sektorer.

FNs miljøforsamling vedtok i 2022 en definisjon av naturbaserte løsninger som siden er tatt i bruk under Klimakonvensjonen og Biomangfoldkonvensjonen. Definisjonen slår fast at naturbaserte løsninger må gi fordeler for naturmangfoldet, og definerer at «naturbaserte løsninger er tiltak for å beskytte, bevare og restaurere, og på en bærekraftig måte bruke og forvalte, naturlige eller modifiserte økosystemer på land, i ferskvann, langs kysten og i havet, som på en effektiv og tilpasset måte håndterer sosiale, økonomiske og miljømessige utfordringer og samtidig er til beste for menneskers livskvalitet, økosystemtjenester, økosystemenes motstandsdyktighet og naturmangfoldet»

4.4.1 Blå skog og karbonlagring i sedimenter

Blå skog er en fellesbetegnelse på marine og kystnære økosystemer som tar opp og lagrer karbon, som har rikt biologisk mangfold og danner habitater for mange organismer. Omtrent som skog på land. Tareskogen er verdens, og Norges, største marine økosystemtype. Sammen med tang, ålegras, tidevannsenger og -sump utgjør taren de blå skogene i Norge. Denne skogen skaper uunnværlige habitater som er essensielle for natur- og biomangfoldet langs kysten og i havområdene. I tillegg kan den blå skogen spille en viktig rolle i det grønne skiftet.

Interessen for og forståelsen av karbon i havet har økt de siste årene, og da særlig betydningen av organisk karbon bundet i marin vegetasjon eller lagret i havbunnen. De marine økosystemene som er viktigst for binding/lagring av karbon i norske havområder er makroalger (tang og tare), sjøgressenger, tidevannseng og -sump og sediment og bløtbunnsfauna.

Norge har en stor del av Europas samlede tareskoger. En frisk tareskog binder store mengder karbondioksid (CO₂) samtidig som den produserer oksygen (O₂) som er viktig for livet i havet. Samtidig kan tare rense kystvannet for uorganisk nitrogen (N) og fosfor (P) som i dag er et økende problem for vannkvaliteten langs mange befolkningsrike kystområder. Makroalger, som tang og tare, er den største bidragsyteren til binding og lagring av karbon i norske kystområder.

Makroalgene finnes i alle kystfylker fra Agder i sør til Troms og Finnmark i nord, samt på Svalbard, og dekker rundt 10 000 km² av havbunnen langs kysten av Fastlands-Norge. Av dette utgjør stortare, sukkertare og tangarter omtrent én tredjedel hver. Ålegrasenger utgjør til sammenligning omtrent 90 km². Saltvannsump er ikke kartlagt i tilstrekkelig grad til å oppgi et areal for samlet utbredelse i Norge. Bløtbunnsområdene på havbunnen er mest utbredt av de marine naturtyper som er viktige for lagring av karbon i Norge. Disse utgjør samlet mer enn 77 000 km² i kystsonen (innenfor 12 nm fra grunnlinjen).

Det er beregnet at økosystemtypene i territorialfarvannet rundt fastlands-Norge bidrar til et totalt årlig opptak og lagring av omtrent fem millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Dette tilsvarer ca. 10 prosent av Norges utslipp og 1/3 av årlig netto opptak og lagring på land. For de øvrige havområdene har vi ikke oppdaterte tall.

Blått karbon, karbon tatt opp av levende organismer i kystøkosystemer (makroalger, sjøgressenger, tidevannseng og -sump og sediment og bløtbunnsfauna) lagret i biomasse og sedimenter, har fått fokus i internasjonal politikk de siste årene. Økende interesse for blått karbon har sammenheng med den viktige muligheten restaurering og bevaring av disse økosystemene kan gi til å nå flere bærekraftsmål gjennom tilpasning til klimaendringer, økt beskyttelse fra storm og kysterosjon, mat fra havet, forbedring av levekår, arbeidsmuligheter, beskyttelse av naturmangfold og forbedring av vannkvalitet.

Forstørr bilde

Foto: © Lill Haugen, NTB

Globalt er dyrket tare den raskest voksende akvakulturnæringen med en økning på 6,2 % per år de siste to tiårene. Det dyrkes mest tare i Asia, men kommersiell dyrking er startet også i Norge. Det drives også industriell utvinning av alginat basert på tarehøsting langs kysten. Det jobbes med å utvikle nye næringsmuligheter basert på tare, som fornybart fôr i fiskeoppdrett, erstatning for plast, og som biodrivstoff.

En frisk tareskog er også viktig for blant annet et bærekraftig fiskeri, akvakultur og turisme ved at den bidrar med sunne og produktive økosystemer og -tjenester. I Norge har tareskogen lenge vært en viktig ressurs med stor betydning for kystsamfunn som et næringsrikt tilskudd til dyrefôr og jordforbedring. Bevaring av slike økosystemer vil hindre tap og utslipp av karbon og sikre en rekke andre økosystemtjenester. Restaurering av slike områder vil på samme måte gi økt karbonbinding, gjenetablere habitater og øke motstandskraft mot ekstremvær. Friske «blå skoger» bidrar slik til sunnere og mer motstandsdyktige økosystemer.

Kortsiktige karbonlagre

Marin vegetasjon fungerer som kortsiktige karbonlagre ved å ta opp karbon fra vannmassene og lagre det i biomasse. Tareskog langs kysten av Fastlands-Norge utgjør et kortsiktig karbonlager på i underkant av 5 millioner tonn karbon, tilsvarende 18 mill. tonn CO₂-ekvivalenter (CO₂e). Dette tilsvarer omtrent 1 % av karbonet som står lagret i trærne i norske skoger. Tangbeltene lagrer 0,9 mill. tonn karbon (ca. 3,2 mill. tonn CO₂e), mens ålegrasenger lagrer 252 000 tonn karbon (ca. 0,9 mill. tonn CO₂e). I ålegrasengene er hoveddelen av karbonet lagret i sedimentet under vegetasjonen som dødt organisk materiale.

Samlet sett binder tang, tare og ålegress omtrent 22,1 mill. tonn CO₂e i vegetasjonen og i sedimentet like under vegetasjonen.

Langsiktige karbonlagre

Havbunnen er endestasjonen for karbonet som blir tatt opp i marine naturtyper, og er det største marine lageret av organisk karbon. Det er i sedimentet karbon lagres over lengre tid. Karbon som lagres i havbunnen kan også ha sitt opphav fra land. Bløtbunnsområder i kystsonen i Norge (innenfor 12 nm fra grunnlinjen) er estimert til å lagre omtrent 137 millioner tonn karbon i øvre 25 cm av havbunnen (basert på et areal ~ 77 000 km²). Inkluderes den øverste meter eller flere meter med havbunn økes tallet omtrent tilsvarende.

Bløtbunnsområdene og tareskog dekker store arealer og er viktige karbonlagre i nasjonal sammenheng. Ålegrasenger og saltvannssumper dekker betydelig mindre arealer, men lagrer mer karbon per arealenhet enn for eksempel tareskog.

Tareskog er den kystvegetasjonen som lagrer mest karbon hvert år, omtrent 0,5 mill. tonn karbon (tilsvarende 1,8 mill. tonn CO₂e per år), etterfulgt av tangbeltene (0,43 mill. tonn CO₂e per år) og ålegrasenger (0,017 mill. tonn CO₂e per år). Til sammen lagrer disse naturtypene omtrent 2,2 mill. tonn CO₂e hvert år, noe som tilsvarer 4,5 % av Norges årlige samlede CO₂utslipp. Disse tallene representerer et estimat på hvor mye CO₂ som hvert år fjernes fra atmosfæren ved hjelp av de blå skogene i den norske kystsonen.

4.5 Havregnskap

Havpanelet består av 18 land som har forpliktet seg til en planmessig, bærekraftig forvaltning av 100 prosent av sine hav- og kystområder innen 2025. Havpanelet har satt flere mål for 2030. Ett av disse er at beslutninger som påvirker havet gjenspeiler verdiene av og virkningene på havets naturkapital. Havpanelet peker på utvikling av nasjonale havregnskap som tiltak for å nå dette målet. Faglig forum har vurdert hvordan utviklingen av havregnskap kan følges opp i Norge, og spesielt hvordan det kan bidra inn i arbeidet med forvaltningsplanen for havområdene når det gjelder verdiskaping og økosystemtjenester.

I Norge foreligger allerede en første versjon av et satellittregnskap for hav (SNA), mens utviklingen av et økosystemregnskap (SEEA EA) og det tematiske havregnskapet i sin helhet ligger lengre frem i tid.

Boks 4.1 Hovedkomponentene i et havregnskap

Forstørr bilde

Kilde: Miljødirektoratet

Et tematisk havregnskap sammenstiller informasjon om økonomi, miljø og samfunn tilknyttet havet og kysten ved hjelp av nasjonalregnskapet og FNs miljøøkonomiske regnskapsrammeverk (System of Environmental Economic Accounting, SEEA). Rammeverkene er nasjonalregnskapet (System of National Accounts), det sentrale rammeverket for miljøøkonomiske regnskap (SEEA Central Framework) og økosystemregnskap (SEEA Ecosystem Account). Økosystemregnskap omtales i norsk sammenheng også som naturregnskap. FNs miljøøkonomiske rammeverk bygger på de samme prinsippene som i nasjonalregnskapet, slik at regnskapene er komplementære og kompatible med hverandre.

Økonomisk aktivitet tilknyttet havet skilles ut fra nasjonalregnskapet i et satellittregnskap for hav. Regnskapet gir oversikt over økonomisk aktivitet fra næringer og sektorer som har direkte eller indirekte tilknytning til havet innenfor et år på nasjonalt nivå, for eksempel kan det gi informasjon om andelen verdiskaping fra fiskerinæringen i løpet av ett år. Regnskapet vil ikke si noe om denne verdiskapingen er bærekraftig eller ikke.

Det sentrale rammeverket for miljøøkonomiske regnskap (SEEA CF) gir informasjon om sammenhenger mellom økonomi og miljø. Her føres informasjon om påvirkningsfaktorer og bruk av naturressurser, for eksempel utslipps- og energiregnskap. Regnskapet vil gi informasjon om hvordan menneskelig/økonomisk aktivitet påvirker naturen/miljøet.

Økosystemregnskapet (SEEA EA) består av et økologisk grunnkart og flere delregnskap; arealregnskap, tilstandsregnskap og et biofysisk økosystemtjenesteregnskap (regnskap over naturgoder i fysiske størrelser). På sikt kan standarden utvides til også å omfatte et monetært økosystemtjenesteregnskap og naturkapitalregnskap. Regnskapene bygges nedenfra og opp, med et økologisk grunnkart i bunn der forekomstene av de ulike økosystemtypene er kartfestet. Arealregnskap for økosystemer systematiserer og fremstiller informasjon om omfanget av de ulike økosystemtypene. Tilstandsregnskapet systematiserer og sammenstiller informasjon om tilstanden i de samme økosystemene, i forhold til en referansetilstand. Biofysisk økosystemtjenesteregnskap gir informasjon om strømmen av økosystemtjenestene som leveres fra økosystemene og hvem som bruker dem. Det monetære økosystemtjenesteregnskapet vil kunne bygge videre på dette ved å benytte transaksjonsverdier for å estimere en pengemessig verdi på noen av økosystemtjenestene. Forutsatt at de andre delregnskapene kan føres, vil en kunne si noe om beholdningen i naturkapital for hvert år i naturkapitalregnskapet.

Fokuset for etablering av miljøøkonomiske regnskap har i stor grad vært rettet mot terrestriske økosystemer og akvatiske ressurser. Det gjenstår derfor fortsatt en del utviklingsarbeid for at det metodiske rammeverket skal ta hensyn til problemstillinger som er særlig viktige for marine økosystemer. Dette omfatter blant annet forhold knyttet til vannsøylen og volum, migrerende arter og fastsettelse av referansetilstand. I tillegg er idéen om å samle informasjon fra de tre ulike regnskapsrammeverkene inn i et tematisk havregnskap relativt ny. FN har derfor satt i gang et eget arbeid, SEEA Ocean, som skal se på hvordan disse tre rammeverkene bør utvikles og ses i sammenheng for å utvikle et tematisk havregnskap.

Resultatene fra satellittregnskapet for hav er brukt for å beskrive verdiskapingen i havnæringene. Det er videre satt i gang arbeid med en pilot på et marint naturregnskap for området Kystsonen Lofoten, med hovedfokus på de tre fysiske regnskapene; arealregnskap, tilstandsregnskap og fysisk forsyning og bruk av økosystemtjenester. Hensikten med gjennomføring av en pilot er å øke kompetansen i forvaltningen på havregnskap, prøve ut rammeverkene i praksis og kunne gi innspill til det internasjonale utviklingsarbeidet.

4.6 Økosystemtjenester

Økosystemene i norske havområder bidrar med store verdier til det norske samfunnet, blant annet ved å bidra til forsyning av mat, regulering av miljøet og muligheter for rekreasjon. Velfungerende økosystemer som leverer økosystemtjenester, er avgjørende for at havområdene skal fortsette å bidra til samfunnets velferd i framtiden.

Til forskjell fra økonomisk verdiskaping som rapporteres i nasjonalregnskapet, er det ikke etablert et system for innsamling av data om økosystemtjenester i Norge. Miljødirektoratet og SSB gjennomfører nå et utviklingsarbeid i samarbeid med Faglig forum om et økosystemregnskap for norske havområder. SVO Kystsonen Lofoten er valgt som pilotområde, siden det finnes mye data og kunnskap om økosystemene og miljøverdiene i dette området. Det gjør det mulig å teste hvor langt det er mulig å gå i å beskrive økosystemtjenester med dagens kunnskapsgrunnlag. Det vil også gi grunnlag for å vurdere om resultatene kan brukes for å beskrive endringer og utviklingstrekk, og om metoden kan overføres til andre havområder.

Forstørr bilde

Kilde: Miljødirektoratet

Biologiske ressurser beveger seg over større områder, og innenfor området Kystsonen Lofoten er det mange økosystemtjenester som er avhengig av prosesser som foregår utenfor området. Videre kan det som skjer i havet ha betydning for rekreasjon og turisme på land eller nær kysten, og det som skjer på land kan påvirke de marine økosystemene. Mange av miljøverdiene som er typiske for området, fins der bare i deler av året. Rapporten beskriver marine miljøverdier og økosystemtjenester innenfor grensene av forslaget for SVO Kystsonen Lofoten uavhengig av om de kan knyttes til havet eller kysten.

Forstørr bilde

Kilde: Tilpasset fra NOU 2013: 10, s. 134.

Det er behov for kunnskap om både grunnlaget for økosystemtjenester og strømmen av økosystemtjenester for å beskrive endringer og utviklingstrekk. Kunnskap om endringer i økosystemene, og dermed grunnlaget for økosystemtjenester, er viktig for å fange opp om dagens bruk er bærekraftig og hvilke endringer som kan forventes i framtidig strøm av økosystemtjenester. På samme måte er kunnskap om endringer i strømmen av økosystemtjenester viktig for å forstå hvordan samfunnet bruker økosystemene og verdiene relatert til dette. I arbeidet karakteriseres økosystemene, og dermed grunnlaget for økosystemtjenester, ut fra hvilke miljøverdier som fins i området. Beskrivelsene av miljøverdiene er i hovedsak hentet fra tidligere arbeid i faggrunnlaget og beskrives innenfor følgende økosystemkomponenter: bunnsamfunn, planteplankton, dyreplankton, fisk, sjøfugl og marine pattedyr.

Kystsonen Lofoten er og har vært et område med unike forutsetninger for biologisk produksjon, fordi havstrømmer og topografi gjør at næringsrikt dypvann virvles opp til øvre vannlag. Dette gjør at det blir en høy, kontinuerlig primærproduksjon gjennom planteplankton samt tang og tare. Den smale kontinentalsokkelen i området gjør at det blir sterke havstrømmer og organismer som transporteres passivt med havstrømmene (dyreplankton, egg og yngel av fisk) blir oppkonsentrert. Videre gjør den høye produksjonen og konsentrasjonen av viktige fødeemner for andre dyr i næringsnettet at det blir et veldig viktig område for både sjøfugl, hval, ulike bunndyr og økonomisk viktige fiskearter som for eksempel torsk, sei, hyse og sild.

4.7 Kunnskapsoppbygging og -behov

God kunnskap om økosystemene, miljøtilstanden og aktivitetene til havs er grunnmuren for en helhetlig havforvaltning. Det er sentralt å ha kunnskap om arealene som er viktige for økosystemfunksjoner og naturbaserte løsninger, for i størst mulig grad å kunne forvalte havområdene bærekraftig. Norge har også betydelig oppmerksomhet rettet mot forvaltningen av særlig verdifulle og sårbare områder (SVO).

Økende utfordringer knyttet til hav og klima, blant annet tap av naturmangfold, havforsuring, miljøgifter, plastforurensning og andre påvirkningsfaktorer, påvirker økosystemenes dynamikk og funksjon, og må møtes med tiltak for å sikre robuste og produktive marine økosystemer. Vi trenger mer kunnskap om og forståelse av økosystemenes funksjon og sammenhenger og hvordan de påvirkes av den samlede belastningen fra klimaendringer og andre påvirkningsfaktorer. Det arbeides med å styrke kunnskapen om forekomst av arter, naturtyper og marine økosystemer og sårbarhet hos disse, blant annet for sjøfjell og aktive hydrotermale felt i dyphavet.

Samarbeid om forskning og etablering av felles pilotprosjekter for restaurering av marine økosystem er et viktig tema også i det nordiske samarbeidet. Erfaringer fra Østersjøen kan bidra inn i det styrkede samarbeidet om miljø og bærekraft i Skagerrak. Norge jobber også nasjonalt med et pilotprosjekt for å forbedre miljøtilstanden i Skagerrak. Dette gjøres i tilknytning til nasjonalparkene i området Skagerrak–Oslofjorden for å gjenoppbygge økosystemer, og for å styrke kunnskapen om effekten av slike tiltak.

Økosystem og naturtyper på havbunnen

Kartlegging av havbunn gir en viktig del av kunnskapen om områder som er sentrale for funksjonene i de marine økosystemene. MAREANO-programmet kartlegger havbunnen i norske havområder og styrker denne kunnskapen. Havbunnskartlegging er viktig som grunnlag for en helhetlig og økosystembasert forvaltning. Det er behov for å videreføre arbeidet med å øke kunnskap om naturtyper på havbunnen som har viktige funksjoner som leveområder, og om marine bunnøkosystemers tåleevne og sårbarhet for påvirkning og samlet belastning, blant annet basert på kunnskap opparbeidet gjennom MAREANO.

Forstørr bilde

Kilde: Mareano

Sjøfuglenes bestander, utbredelse og vandringer

Systematisk kartlegging og overvåking bidrar med betydelig ny kunnskap om sjøfuglenes bestandsutvikling, forståelse av endringer i økosystemet, og om fuglenes vandringer og arealbruk gjennom året. Arbeidet med kunnskapsoppbygging om sjøfuglbestandene gjøres gjennom sjøfuglprogrammet SEAPOP og sporingsprogrammet SEATRACK. Siden 2014 har vinterutbredelsen til norske sjøfugler blitt kartlagt ved hjelp av såkalte lysloggere (GLS). Dette har gitt en helt ny forståelse av sjøfuglenes trekkruter og vinterområder. Resultatene så langt viser at for de seks mest tallrike norske pelagiske sjøfuglene (havhest, krykkje, lomvi, polarlomvi, lunde og alkekonge) utgjør de isfrie delene av Barentshavet og områdene nord for Island svært viktige overvintringsområder (november til januar) for de voksne fuglene i disse bestandene. Hele den norske lomvibestanden overvintrer i Barentshavet. Polarlomvi har en delt overvintringsstrategi, hvor fugler fra fastlandet og de østlige delene av Svalbard overvintrer i Barentshavet, mens fugler fra Bjørnøya og vestkysten av Spitsbergen overvintrer ved Island og sør for Grønland. For krykkje, lunde og alkekonge er også områdene nord for Island og sør og vest for sørspissen av Grønland (Labradorhavet) viktige overvintringsområder. Havhestene fra norske kolonier sprer seg over store deler av Nordøst-Atlanteren gjennom vinteren. Sporingsdata og kunnskap som utvikles gjennom SEAPOP og SEATRACK representerer et svært viktig faggrunnlag for både nasjonal og internasjonal havforvaltning, i en tid som kjennetegnes av raske økosystemendringer og behov for en helhetlig tilnærming.

Kilde: SEATRACK og SEAPOP.