7 Tilrettelegging for bærekraftig bruk og bevaring av arealer i en helhetlig havforvaltning

Beskrivelsen av havnæringenes verdiskaping til havs i kapittel 5 viser et stadig høyere aktivitetsnivå i de norske havområdene. Den økte aktiviteten krever tilgang til nye havarealer. Nordsjøen – Skagerrak er vårt mest intensivt utnyttede havområde. Området har betydelig skipstrafikk som et av verdens mest trafikkerte seilingsområder og det drives omfattende fiskerivirksomhet her. Nordsjøen er vår viktigste petroleumsprovins, og er også i ferd med å bli et viktig havområde for utbygging av havvind og for lagring av CO₂. Norskehavet er et viktig havområde for fiskerivirksomhet og petroleumsaktivitet, og kan på sikt bli et viktig havområde også for utvinning av havbunnsmineraler. I Barentshavet er fiskeriene den dominerende aktiviteten, samtidig som petroleumsvirksomheten er økende.

I alle havområdene påvirkes økosystemenes tilstand og utbredelsen av naturtyper, arter og bestander av klimaendringer. Klima- og miljøendringer i kombinasjon med økende aktivitet i havområdene forsterker behovet for god forvaltning av arealene til havs for å sikre bærekraftig bruk, bevaring, forutsigbarhet, langsiktighet og forebygging av fremtidige konflikter om arealbruk.

Arealverktøyet for havområdene

Arealverktøyet for de helhetlige forvaltningsplanene er en kartportal som gir en samlet oversikt over næringsaktivitet, miljøverdier og reguleringer i havområdene. Arealverktøyet er utviklet for å understøtte beslutninger om arealbruk og arealforvaltning i havområdene. Det vil være til nytte for involverte myndigheter, ulike næringsinteresser og interesseorganisasjoner, andre brukere av havområdene og allmennheten.

Arealverktøyet inneholder kartgrunnlag som viser naturressurser, næringsaktiviteter, miljøtilstand, planer og reguleringer, tilhørende referansedata og marine basisdata.

Nordisk ministerråd har bevilget penger til utvikling av et tilsvarende verktøy for Østersjøen, der flere land er involvert. Prosjektet eies av Kartverket, og BarentsWatch er teknisk leverandør og brukerkontakt. Tematisk har prosjektet fokus på særlig verdifulle og sårbare områder og havvind.

Forstørr bilde

Kilde: Fiskeridirektoratet, Kystverket, Miljødirektoratet, Norges vassdrags- og energidirektorat, Sokkeldirektoratet/Arealverktøyet. Bakgrunnskart til Arealverktøyet: GEBCO Compilation Group (2023) og Kartverket

Særlig verdifulle og sårbare områder (SVO)

Særlig verdifulle og sårbare områder (SVO) har, helt siden det faglige grunnlaget ble utarbeidet for den første forvaltningsplanen for Barentshavet–Lofoten i 2006, vært en faglig hovedpilar i forvaltningsplansystemet. Gjennom å identifisere hvilke arealer som har de største miljøverdiene i norske havområder, har SVO-ene ligget til grunn for godt underbyggede politiske vurderinger og beslutninger i forvaltningsplanmeldingene. Den nye identifiseringen av særlig verdifulle og sårbare områder i de norske havområdene er nærmere omtalt i kapittel 4.

Forstørr bilde

Kilde: Faglig forum/Havforskningsinstituttet/Miljødirektoratet/Arealverktøyet

7.1 Forvaltning av havets ressurser har betydning for regional vekst og utvikling

Den nasjonale havpolitikken skapes i samspill mellom statlige, regionale og lokale myndigheter. Bruk av arealer til havs og utviklingen på land henger tett sammen. Lokaliseringsbeslutninger til havs kan ha stor betydning for kommunal og regional vekst og utvikling. Samtidig er næringsvirksomhet til havs avhengig av infrastruktur på land, slik som havner, transportnett og beredskapsressurser.

I havområdene utenfor plan- og bygningslovens virkeområder (én nautisk mil fra grunnlinjen) er det statlige myndigheter som avklarer og regulerer arealbruken. I de kystnære sjøområdene innenfor plan- og bygningslovens virkeområde er det kommunale myndigheter som avklarer og regulerer arealbruken etter plan- og bygningsloven. I tillegg til plan- og bygningsloven inneholder også andre lover regler som får betydning for arealbruk i kystnære sjøområder, deriblant havne- og farvannsloven, sikkerhetsloven, havressursloven og akvakulturloven.

Forstørr bilde

Kilde: Fiskeridirektoratet/Miljødirektoratet/Arealverktøyet

7.2 Disponering av arealer til havs

Det er de ulike sektormyndighetene som har ansvaret for å tildele arealer for virksomhet i henhold til det respektive regelverket.

7.2.1 Arealer for fiskerier

Fiskeriaktivitet varierer med tid på året, mellom år, med utviklingen i ulike bestander og med utbredelse/vandringer. Slike fiskeriområder har i realiteten ingen skarp avgrensning. Det er ulike reguleringer og arealbehov for ulike redskapstyper. Noen arter, for eksempel sild, har naturlig stor dynamikk i leveområdene. For mange fiskearter observeres endringer i leveområder og vandringsmønster som følge av klimaendringer.

Kyststrømmer som beveger seg opp langs norskekysten danner ofte virvler over de grunne bankeområdene med plankton og næringsrikt vann. Tilgjengelig næring og gode lysforhold fører til stor lokal tetthet av fisk i disse områdene. Sammen med egnede bunnforhold for fiskeredskap gjør dette at bankeområder er viktige for fiskeriene.

Fiskerienes arealbruk reguleres etter havressursloven.

7.2.2 Arealer for akvakultur til havs

Det har de siste årene vært en økende interesse for oppdrett til havs. Dette henger sammen med et økende behov for tilgang til areal, i tillegg til miljø- og sykdomsutfordringer i flere områder hvor det drives oppdrett i dag. Regjeringen legger til grunn at det skal utvikles et eget konsesjonsregime for oppdrett til havs med strenge krav til bærekraft og sameksistens mellom ulike havnæringer. Nærings- og fiskeridepartementet leder arbeidet med å utvikle et slikt tillatelsesregime for akvakultur med laks, ørret og regnbueørret.

Det er per i dag ingen anlegg utenfor grunnlinjen. Kongen i statsråd vedtok 11. november 2022 at de tre havområdene «Norskerenna sør», «Frøyabanken nord» og «Trænabanken» skal konsekvensvurderes for akvakultur til havs. Arealmessig utgjør disse områdene:

• Norskerenna sør 485 km²

• Frøyabanken nord 2327 km²

• Trænabanken 4698 km²

Etter konsekvensvurderingen avgjør kongen i statsråd om, og i tilfelle hvilke deler av, området som skal åpnes for akvakultur til havs.

Høsten 2023 ga Fiskeridirektoratet tillatelse til etablering av Norges første lokalitet for akvakultur i åpent hav i Norskehavet. Bakgrunnen for klarering av arealet er utviklingstillatelser som ble gitt i 2019 for utvikling av teknologi.

Ved akvakultur til havs vil miljøbetingelser på lokalitetene være mer krevende enn på dagens konvensjonelle kystlokaliteter. Utforming og drift av akvakulturanlegg må være tilpasset forholdene til havs. Driftsoperasjoner vil bli mer kompliserte. Bølger, strømforhold og temperatur påvirker fiskens velferd og vekstbetingelser. Dette har betydning både for hvilke områder som er egnet for akvakultur til havs.

Med oppdrettsanlegg lokalisert lenger ut fra kysten, vil det også kunne forventes nye arealutfordringer med for eksempel de tradisjonelle fiskeriene, skipstrafikk og havvindanlegg.

Kilde: Fiskeridirektoratet/Miljødirektoratet/Arealverktøyet

7.2.3 Arealer for petroleumsvirksomhet

Petroleumsvirksomheten legger bånd på arealer i form av innretninger over og under vann, rørledninger og sikkerhetssoner. Påvirkningsområdet fra regulære utslipp fra petroleumsaktivitet, er i hovedsak knyttet til bunnområdene lokalt rundt innretningene, og vannmassene i de nærmeste kilometerne. Eventuelle større uhellsutslipp av olje fra industrien, har potensiale til å berøre større områder. I tillegg til de faste innretningene, krever seismiske undersøkelser betydelige arealer i den tiden aktiviteten pågår. Slike undersøkelser foregår i alle faser av petroleumsvirksomheten, fra leting til siste produksjonsfase. Selv om aktiviteten relativt sett er tidsbegrenset, er det dette som skaper størst konflikt med fiskeriene. Utsettelser av seismiske innsamlinger kan medføre betydelige kostnader for petroleumsvirksomheten. Det er etablert prosesser for å forebygge arealkonflikter mellom de to næringene (se tekstboks 7.1).

Ved inngangen til 2024 var det 92 felt i produksjon på norsk sokkel: 69 i Nordsjøen, 21 i Norskehavet og 2 i Barentshavet.

TFO-områdene utgjør nå størsteparten av åpnet areal. Med dette er størsteparten av de arealene som åpnet for petroleumsvirksomhet omfattet av TFO-ordningen. Petroleumsvirksomheten er beskrevet nærmere i kapittel 5.

Forstørr bilde

Kilde: Sokkeldirektoratet/Miljødirektoratet/Arealverktøyet

7.2.4 Arealer for havvind

Norge har store havområder med gode vindressurser, men store deler av de norske områdene egner seg kun for flytende vindkraft. Områdene Sørlig Nordsjø II og Utsira Nord ble åpnet for havvind i 2020. Områdene er på henholdsvis 2691 km² og 1010 km². I tillegg er 11 turbiner i drift på Hywind Tampen, som forsyner to oljefelt med strøm i Nordsjøen.

Størrelsen på arealet som er nødvendig for å kunne bygge ut 30 GW havvind innen 2040 avhenger av flere faktorer, blant annet kapasitetstetthet og utnyttelsesgrad. For de første prosjektområdene på Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord har Energidepartementet satt et krav om en kapasitetstetthet på minst 3,5 MW/km². Prosjektområdet for første fase av Sørlige Nordsjø II er 520 km², og installert effekt skal være mellom 1 400 MW og 1 500 MW. Dette tilsier at inntil om lag 82 prosent av området kan bli utnyttet til havvindprosjektet.

Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) har ledet en direktoratsgruppe for å identifisere nye områder for havvind. Direktoratsgruppen ble bedt om å foreslå områder som legger til rette for god sameksistens og samhandling med andre næringer, tar vare på viktige miljøverdier, gir en lønnsom utbygging og tar hensyn til forventet kraftetterspørsel og nettkapasitet, samt behovet for eventuelle tiltak i nettet på land.

Våren 2023 presenterte direktoratsgruppen forslag til 20 mulige nye områder for havvind (figur 7.6), sammen med forslag til program for strategisk konsekvensutredning. De identifiserte områdene dekker arealer som tilsvarer 54 000 km², som ifølge NVE tilsvarer flere ganger mer enn det nødvendige behovet for å nå regjeringens ambisjon om å tildele arealer for 30 GW havvind innen 2040. Gjennom prosessen har direktoratsgruppen identifisert områder, som er teknisk egnet for havvind, samtidig som de, basert på kjent kunnskap, har få interessekonflikter sammenlignet med andre områder. At de har få interessekonflikter betyr imidlertid ikke at de er uten interessekonflikter. I den videre prosessen skal det gjennomføres grundige konsekvensutredninger for å redusere omfanget av arealene. Videre utredninger av områdene vil gi ytterligere informasjon om dette, og vil legge grunnlaget for en konkret avveiing mellom de aktuelle interessene, samt muligheten og behovet for eventuelle avbøtende tiltak.

NVE fikk høsten 2023 i oppdrag å gjennomføre strategisk konsekvensutredning av alle de 20 identifiserte områdene. Tre av områdene, Sørvest F, Vestavind B og Vestavind F, er aktuelle for åpning og utlysning i 2025, mens de øvrige 17 områdene er aktuelle for eventuell åpning og utlysning i senere utlysningsrunder. I konsekvensutredningsprogrammene for utredningene står det at «Virkninger for nærliggende og/eller overlappende særlig verdifulle og sårbare områder (SVO), sett opp mot miljøverdiene i områdene og formålet beskrevet i forvaltningsplanene» skal utredes.

Vindkraft til havs er en arealkrevende industri, hvor flere faktorer spiller inn på turbinenes plassering. Vindturbiner vil kunne utgjøre hindringer for andre marine næringer. Fiskefartøy og annen skipstrafikk må for eksempel ha en viss sikkerhetsavstand til turbinene.

Kilde: NVE/Miljødirektoratet/Arealverktøyet

7.2.5 Arealer for lagring av CO₂ under havbunnen

Fangst, transport og lagring av CO₂ er fortsatt i en tidlig fase. Utvikling og etablering av kompliserte verdikjeder med omfattende infrastruktur som krever betydelige investeringer, er avgjørende for å lykkes.

Lagringsforskriften gjelder for undersøkelse og leting etter undersjøiske reservoarer for lagring av CO₂, og utnyttelse, transport og lagring av CO₂ i slike reservoarer i områder under norsk jurisdiksjon. I likhet med EUs lagringsdirektiv etablerer også lagringsforskriften et system bygget på konsesjoner og tillatelser. Sokkeldirektoratet har kartlagt områder som teoretisk egner seg til langvarig og sikker lagring av CO₂ og utviklet et lagringsatlas for norsk sokkel.

Det er per mars 2024 tildelt totalt syv tillatelser etter lagringsforskriften, hvorav seks letetillatelser for lagring av CO₂ på norsk sokkel. Det er i dag ett lageranlegg under utbygging.

Kilde: Sokkeldirektoratet/Miljødirektoratet/Arealverktøyet

7.2.6 Arealer for sjøtransport

Sjøtransport står for om lag 40 prosent av innenlandsk godstransportarbeid og over 80 prosent av utenriks transportvolum. Sjøtransport er dermed svært viktig for norsk næringsliv og utenrikshandel. Frem mot 2040 forventes det en økning i skipstrafikken (utseilt distanse) på rundt 40 prosent.

Arealer for trafikkseparasjonssystemer, seilingsleder og andre farledsreguleringer fastsettes etter havne- og farvannsloven. Trafikkseparasjonssystemer og anbefalte seilingsleder i Norges økonomiske sone må godkjennes av FNs sjøfartsorganisasjon (IMO). Innføringen av trafikkseparasjonssystemer og anbefalte seilingsleder langs kysten har bidratt til å flytte skipstrafikk ut fra kysten, separere motgående trafikkstrømmer og etablere et fast seilingsmønster. Dette reduserer sannsynligheten for kollisjon og grunnstøting og gir bedre muligheter til å gripe inn ved eventuelle ulykker.

Kilde: Kystverket/Miljødirektoratet/Arealverktøyet

7.2.7 Arealer for mineralvirksomhet på havbunnen

I henhold til havbunnsmineralloven må områder som hovedregel åpnes for mineralvirksomhet før tillatelse til private aktører kan tildeles.

Åpningsområdet for havbunnsmineralvirksomhet ligger i Norskehavet og Grønlandshavet, og er på 281 000 km², jf. Meld. St. 25 (2022–2023). Til sammenligning er norsk kontinentalsokkel noe over 2 millioner km². Området ligger langt fra kysten til Fastlands-Norge, og det foregår et begrenset omfang av annen havbasert næringsvirksomhet i det åpnede området. Slik næringsvirksomhet er hovedsakelig avgrenset til noe fiskerivirksomhet og noe passerende skipstrafikk. Vilkåret om at utvinning av aktive hydrotermale strukturer ikke vil være tillatt, bidrar til å begrense eventuelle konflikter med bioprospektering.

Prosessene som danner mineralene er samtidig særlig viktige for biologisk mangfold på sjøbunnen i dyphavet. Det at utvinning av aktive hydrotermale strukturer ikke vil være tillatt og at slike strukturer skal beskyttes slik at de ikke blir skadet av virksomhet i tilgrensende områder, bidrar til å redusere konfliktpotensialet. Stortinget har gjennom behandlingen av den forrige meldingen om forvaltningsplanene sluttet seg til å vurdere behovet for vern eller beskyttelse av særegne og sjeldne naturverdier i dyphavet. Tilstedeværelse av miljøverdier må kartlegges nærmere i områdene som eventuelt blir aktuelle for aktivitet.

Kilde: Sokkeldirektoratet/Miljødirektoratet/Arealverktøyet

7.2.8 Arealer for bioprospektering

Det foregår i dag systematisk leting etter organismer, gener og biomolekyler som kan ha stor verdi som nøkkelkomponenter innenfor medisin, prosessindustri og matproduksjon mv. (bioprospektering). Med utvikling av ny teknologi for å samle prøver vil også nye havarealer for bioprospektering bli aktuelle. Bioprospektering må forventes å kunne medføre begrensninger for annen bruk av disse arealene.

Marin bioprospektering er særlig interessant i nordlige havområder fordi de preges av mange arter som har spesialisert seg på ekstreme og til dels skiftende forhold. Langs Den atlantiske midthavsryggen finnes områder med bl.a. varme gassoppkommer og utstrømming av varmt vann. Liv i slike ekstreme dyphavsmiljø har også ekstreme egenskaper. Det kan høstes mikroorganismer og biomolekyler for industriell og medisinsk bruk fra slike hydrotermale felt.

Naturmangfoldloven og havressursloven gir mulighet til å regulere bioprospektering, og det legges til grunn at en arealmessig regulering vil skje etter disse lovverkene. Det foreligger ikke planer for tildeling av særskilte arealer til bioprospektering. Det er per i dag heller ikke identifisert arealer med miljøverdier som potensielt vil være grunnlag for fremtidig utnyttelse ved bioprospektering.

7.2.9 Traseer for undersjøiske kabler

Store mengder datatrafikk går gjennom undersjøiske kommunikasjonskabler. For eksempel går nesten all internettrafikk mellom øyer og kontinenter via sjøfiberkabler. I norske havområder vil omfanget av slike kabler og arealbehovet til undersjøiske kabeltraseer være økende i takt med økende datatrafikk.

Ved planlegging av nye sjøfiberkabler på Norges kontinentalsokkel vil Digitaliserings- og forvaltningsdepartementet koordinere innspill fra myndighetene. Havrettskonvensjonen artikkel 79 kommer til anvendelse ved legging av nye undersjøiske kabler og rørledninger på kontinentalsokkelen

I Norges territorialfarvann vil Kystverket koordinere søknader om nye sjøfiberkabler. Sjøfiberkabler i territorialfarvannet er søknadspliktige etter havne- og farvannsloven. Informasjon om nye sjøfiberkabler skal videresendes til Kartverket som legger traseen inn på sjøkartene.

Det går i dag undersjøiske strømkabler fra fastlandet til forsyning av øysamfunn, fra fastlandet til utlandet og fra fastlandet til enkelte petroleumsinnretninger. Det er fire forbindelser mellom Kristiansand og Danmark, én mellom Feda og Nederland, én mellom Feda og Tyskland og én mellom Kvilldal og Storbritannia.

Kilde: NVE/Miljødirektoratet/Arealverktøyet

Innretningene på olje- og gassfeltene Valhall, Gjøa, Troll A, Ormen lange, Snøhvit, Goliat, Martin Linge, Johan Sverdrup, Edvard Grieg, Ivar Aasen, Gina Krog og Sleipner Øst forsynes i dag med kraft fra land. Kraft fra land til plattformene på Oseberg, Troll B og C, Yggdrasil, Draugen og Njord, samt landanlegget Hammerfest LNG er under utbygging. Strømkabler til bruk i petroleumsvirksomheten legges slik at de tar hensyn til andre brukere av havområdet.

Når det bygges ut vindkraftproduksjon til havs, vil det være behov for tilhørende infrastruktur. Vindkraftproduksjonen til havs vil kunne tilknyttes fastlandet, utlandet og andre næringsinteresser til havs, som petroleumsinnretninger. Nettanlegg til havs krever konsesjon etter havenergilova § 3-2.

7.2.10 Arealer til militær skyte- og øvingsaktivitet

Forsvarets skyte- og øvingsfelt er sentrale for Forsvarets operative virksomhet og den nasjonale beredskaps- og krisehåndteringsevnen.

Nye våpensystemer og øvingskonsepter har ført til et behov for å revidere skyte- og øvingsfeltstrukturen. Behovet for å sikre at Forsvarets fortsatt har tilgang til øvingsfelt langs hele kysten er også ytterligere forsterket av den nye og forverrede sikkerhetspolitiske situasjonen. Dette inkluderer også Finnmark, hvor det i dag ikke er etablert skyte- og øvingsfelt i sjø. En utvidelse av skytefelt i størrelse vil også tilrettelegge for sameksistens med andre berørte interesser og næringer ved at Forsvaret i større grad kan tilpasse for andre aktiviteter i feltet.

Kilde: Forsvaret/Miljødirektoratet/Arealverktøyet

7.2.11 Bevaring av områder med viktig marin natur

Marine verneområder etter naturmangfoldloven og marine beskyttede områder etter havressursloven er virkemidler for å ta vare på arealer med viktige økosystemer og naturverdier. Målet er at områdene skal forvaltes slik at disse verdiene ivaretas for fremtiden. Det vil kreve at påvirkninger kan reguleres, og at det gjennomføres aktive bevaringstiltak der dette er nødvendig. Restriksjoner på aktivitet skal stå i forhold til formålet med vernet eller beskyttelsestiltaket.

Marine verneområder kan etableres i medhold av naturmangfoldloven ut til tolv nautiske mil fra grunnlinjen (i territorialfarvannet). På Svalbard er viktige naturverdier i havet omfattet av de marine delene av nasjonalparker og naturreservater, opprettet etter svalbardmiljøloven.

I tillegg til områdene som er underlagt tverrsektorielt vern kan det opprettes marine beskyttede områder i alle norske havområder samt på Norges kontinentalsokkel etter havressursloven. Regjeringen utarbeider nå også en ny lov som skal gi hjemmel til å opprette marine verneområder i alle norske havområder utenfor 12 nautiske mil.

Arbeidet med å bevare viktige områder for marin natur har pågått over lang tid. I 2004 identifiserte et bredt sammensatt rådgivende utvalg 36 områder langs kysten som det pågående arbeidet med marint vern er basert på. Det er ved utgangen av 2023 etablert 17 marine verneområder, fire nasjonalparker med en vesentlig andel marine arealer og 18 marine beskyttede områder med korallrev. Arbeidet med marine verneområder er nærmere omtalt i Meld. St. 29 (2020–2021) Heilskapleg nasjonal plan for bevaring av viktige område for marin natur. Det pågår en gjennomgang av relevante arealbaserte bevaringstiltak etter Konvensjonen for biologisk mangfold (CBD) sine kriterier for andre effektive arealbaserte bevaringstiltak, med sikte på at spesielt relevante fiskeriforvaltningstiltak kan bli inkludert når Norges bidrag til å nå bevaringsmålet i naturavtalen meldes inn til CBD og andre internasjonale fora.

Forstørr bilde

Kilde: Miljødirektoratet, Kartverket og Fiskeridirektoratet/Arealverktøyet

7.3 Økt arealbruk og sameksistens til havs

Norge har lang erfaring med å legge til rette for sameksistens mellom fiskeri, petroleumsvirksomhet og skipstrafikk. Forvaltningsplanene bidrar til økt forutsigbarhet og styrket sameksistens mellom næringene som er basert på bruk av havområdene og utnyttelse av havområdenes ressurser. Etter hvert som nye næringer skal finne sin plass, vil det være stadig viktigere å legge til rette for god sameksistens fremover.

Regjeringen vil legge frem en næringsplan for norske havområder.

7.4 Klima og natur som ramme for marin arealforvaltning

FNs naturpanel (IPBES) sin hovedrapport om naturens tilstand fra 2019 fremholder at arealbruksendringer er den enkeltfaktoren som i størst grad medfører tap av naturmangfold globalt. FNs klimapanel (IPCC) fremhever beskyttelse av økosystem gjennom arealbaserte tiltak, inkludert nettverk av verneområder som spesielt viktig i klimatilpasning.

Gjennom det globale Kunming–Montreal-rammeverket for naturmangfold (Naturavtalen) fra 2022 har 196 land forpliktet seg til det globale målet om frem mot 2030 å: «Sikre at alle arealer er omfattet av deltakende og helhetlig arealplanlegging som inkluderer hensyn til naturmangfold og/eller effektive forvaltningsprosesser som tar tak i arealbruksendringer på land og i hav, slik at tapet av arealer som er viktige for naturmangfold, inkludert økosystemer med god økologisk tilstand, nærmer seg null innen 2030, samtidig som urfolks og lokalsamfunns rettigheter respekteres».

I forvaltningsplanene gjøres det helhetlige avveininger om bruk og bevaring basert på kunnskap om naturmiljøet, økologiske funksjoner, verdi og sårbarhet sammen med kunnskap om nåværende og fremtidig verdiskaping. De områdespesifikke rammene som fastsettes for petroleumsvirksomheten, innebærer en arealdisponering med særlig hensyn til miljøverdier og fiskeriinteresser. Rammene blir satt i verk gjennom gjeldende sektorregelverk, og det er sektorregelverket som ligger til grunn for regulering av aktivitet i forvaltningsplanområdene.

I planleggingen og gjennomføringen av havbaserte klimaløsninger, blir det viktig å vurdere hvordan man kan utløse potensialet for utslippsreduksjoner og økt opptak av karbon på en måte som ivaretar de marine økosystemene, begrenser konfliktene mellom ulike brukere og forebygger en bit-for-bit-nedbygging av havarealene.