1 Bakgrunn og sammendrag

Meldingen som nå legges frem er den 25. i rekken siden den første gang ble fremlagt i 1996. I meldingen redegjøres det for omfanget av eksporten av våpen, ammunisjon og annet militært materiell, relatert teknologi og tjenester for militære formål (heretter forsvarsmateriell) i 2019. Det gis også informasjon om eksporten av flerbruksvarer for militær bruk i utlandet.

Graden av åpenhet om eksport av forsvarsmateriell har blitt betydelig styrket siden 1996. Regjeringen ønsker å bidra til bedre kunnskap om denne delen av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk gjennom mest mulig åpenhet. Meldingene har siden 1996 bidratt til å forsterke åpenheten rundt eksportkontrollen i Norge ved å gi en omfattende redegjørelse for regjeringens politikk på eksportkontrollområdet, samt for eksportkontrollregelverket og retningslinjene for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell, og for selve eksporten.

Forsvarsindustrien og eksportkontrollen er en integrert del av norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Det er en målsetning å sikre en levedyktig forsvarsindustri, og dermed bidra til leveringssikkerhet for både Norges og allierte lands forsvar. Norsk forsvarsindustri er verdensledende innenfor enkelte teknologiområder, noe som også er positivt for teknologiutvikling og arbeidsplasser innenfor sivil sektor.

Forsvarsbedriftene er avhengige av å kunne eksportere og delta i internasjonalt utviklings- og produksjonssamarbeid. Regjeringen vil fortsatt legge til rette for at industrien har mest mulig tydelige og forutsigbare vilkår og rammer for sin eksportaktivitet. Samtidig må dette skje innenfor rammen av en restriktiv eksportkontroll.

Utenriksdepartementet er ansvarlig myndighet for eksportkontrollen i Norge. Departementet har ansvar for både forvaltnings- og policyoppgaver, herunder politikkutvikling og deltakelse i det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet, behandling av lisenssøknader, oppfølging av bedriftenes rapporteringer om eksporten og som er fremstilt i de årlige meldingene, samt en omfattende informasjonsvirksomhet overfor næringsliv og teknologimiljøer.

Det nasjonale kontrollapparatet består av et tett samarbeid mellom departementet og flere aktører. Politiets sikkerhetstjeneste (PST) og Tolletaten har lovpålagte oppgaver når det gjelder varekontroll, håndhevelse av eksportkontrollen, og forebygging og etterforskning av brudd på eksportkontrollregelverket. Det nasjonale samarbeidet er avgjørende for å utøve en effektiv eksportkontroll og for å hindre spredning av varer og teknologi til masseødeleggelsesvåpen eller terrorformål.

For å sikre et effektivt og kompetent nasjonalt kontrollapparat, er det nødvendig at PST, Tolletaten, Etterretningstjenesten, FFI og Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet også deltar i det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet, hvor det bl.a. deles omfattende informasjon om spredningstrender, anskaffelsesforsøk og fordekte våpenprogrammer.

Eksportkontrollen i Norge ble fullt ut digitalisert i 2015 da Utenriksdepartementet tok i bruk søknads- og saksbehandlingssystemet E-lisens for mottak og behandling av søknader, henvendelser og kvartalsvise rapporteringer knyttet til eksport av strategiske varer. Systemet sørger for nødvendig ivaretakelse av omfattende bedriftssensitiv informasjon, sporbarhet samt kvalitetssikring av det omfattende materialet om den faktiske eksporten av forsvarsmateriell fra Norge. Et økende antall eksportsøknader, mer komplekse saker, nye kontrolloppgaver og styrking av brukervennlighet, nødvendiggjør videreutvikling av E-lisenssystemet. Utenriksdepartementet vil prioritere dette arbeidet.

Søknader om eksport av forsvarsmateriell vurderes grundig innenfor rammen av retningslinjer for Utenriksdepartementets behandling av søknader om eksport av forsvarsmateriell, teknologi og tjenester for militære formål. Retningslinjene baserer seg på Stortingets vedtak og presiseringer, samt en konsolidert kriterieliste. På denne måten sikres mest mulig åpenhet og forutsigbarhet om vurderingene som blir gjort, og en god forvaltning av eksportkontrollen. Regelverk og retningslinjer er grundig gjort rede for i meldingens kapittel 3.

Når det gis lisens for eksport av forsvarsmateriell og flerbruksvarer til militær bruk, settes det vilkår om kvartalsvis rapportering om den faktiske eksporten som finner sted på grunnlag av den enkelte lisens. Eksporten fremstilt i kapittel 9 er basert på eksportørenes rapporter om hvilke varer, hvilken teknologi og hvilke tjenester som faktisk er eksportert innenfor rammen av innvilgede lisenser.

Åpenhet om eksport av forsvarsmateriell

Åpenheten om selve eksporten av forsvarsmateriell, flerbruksvarer for militær sluttbruk, avslag på søknader om eksportlisens osv. fremgår i meldingens kapittel 9. I meldingen omtales også regelverket og praktiseringen av retningslinjene for Utenriksdepartementets behandling av søknader om lisens av forsvarsmateriell. Dette gir ytterligere innsikt i forvaltningen av eksportkontrollen, og tilfører et godt kunnskapsgrunnlag til den offentlige debatten innenfor denne delen av norsk sikkerhetspolitikk.

Fremstillingene i kapittel 9 følger samme format som i meldingene de siste årene.

Ved at de årlige meldingene behandles i Stortinget, gis det offentlig og parlamentarisk innsyn i praktiseringen av Utenriksdepartementets retningslinjer. Regjeringen vil videreføre praksisen med å konsultere Stortingets organer om særskilte saker.

I likhet med i 2019, vil Norges rapportering til FNs våpenhandelsavtale (ATT) og et engelsk sammendrag av stortingsmeldingen også i 2020 offentliggjøres.

Samtidig som Regjeringen ønsker å gi størst mulig åpenhet om eksporten av forsvarsmateriell fra Norge, må innsyn skje innenfor de begrensninger som følger av den strenge taushetsplikten i eksportkontrolloven § 2.

Om eksporten i 2019

Ved innvilgelse av lisens for eksport av forsvarsmateriell, stilles det alltid vilkår om at eksportørene skal rapportere kvartalsvis om den faktiske utførselen som har funnet sted basert på de enkelte lisenser jf. eksportkontrollforskriften § 17.

Disse rapportene kvalitetssikres i Utenriksdepartementet og danner grunnlaget for fremstillingen av den faktiske eksporten av forsvarsrelaterte varer og av flerbruksvarer for militær bruk som har funnet sted i de enkelte årene. Kvalitetssikringen av rapportene opp mot de innvilgede lisensene er et svært omfattende arbeid, og medfører at de faktiske tallene først kan fremstilles etterskuddsvis. Den årlige handelsstatistikken fra Statistisk sentralbyrå (SSB) bygger derimot direkte på eksportørers egne utførselsdeklarasjoner, og anvender varekategorier som ikke er identiske med eksportkontrollens varelister. Derfor er statistikkene ulike og ikke direkte sammenlignbare.

Den samlede verdien av eksporten av forsvarsmateriell, samt tjenester og teknologi og flerbruksvarer til militær bruk fra Norge i 2019 var i underkant av 5,6 milliarder kroner, hvorav forsvarsrelaterte varer utgjorde i overkant av 4,4 milliarder kroner. Av dette utgjorde A-materiell (i hovedsak våpen og ammunisjon) 3,2 milliarder kroner, og B-materiell (annet militært materiell) om lag 1,2 milliarder kroner.

Sammenlignet med 2018 var det i 2019 en nedgang i verdien av eksporten av A-materiell på 19 %, og en økning i verdien av eksporten av B-materiell på 41 %. Verdien av eksport av flerbruksvarer til militær bruk var på ca 379 millioner, en nedgang på 34 % fra 2018 til 2019. Eksporten av forsvarsrelaterte tjenesteytelser, reparasjoner, produksjonsrettigheter og formidling, utgjorde i 2019 om lag 745 millioner kroner, det vil si en økning på 44 % i forhold til i 2018.

Sammenlignet med eksporten i 2018 er det en total nedgang i verdien av eksporten på 6 % i 2019.

I forhold til i 2018, var det i 2019 en total nedgang i verdien av eksporten av A- og B-materiell på nesten 320 millioner kroner. Det var en nedgang i eksporten til særlig Oman (ned 479 millioner kroner), Polen (294 millioner kroner), og Thailand (101 millioner).

Det var en økning i verdien av eksporten i 2019 til særlig USA (opp 473 millioner kroner), Sverige (130 millioner kroner) og Belgia (129 millioner kroner).

Detaljer om den samlede eksporten fremgår i meldingens tabell 9.3.

Medlemslandene i NATO, Sverige, Finland samt andre europeiske land mottok ca. 93 % av eksporten av A-materiell, og 88 % av B-materiell fra Norge i 2019. I 2018 utgjorde eksporten av A-materiell til disse landene 81 % av den totale eksporten, mens eksporten av B-materiell til disse landene utgjorde ca 63 %.

Forsvarsindustriens kontrakter går ofte over mange år. Leveransene kan være ulikt fordelt gjennom kontraktsperioden, og eksportverdien vil derfor variere fra år til år.

I 2019 ble det utstedt 1203 lisenser for eksport av varer på liste I. I tillegg kommer en rekke henvendelser som krever saksbehandling på ekspertnivå. Totalt ble det behandlet omlag 4200 eksportkontrollrelaterte saker i 2019.

Utenriksdepartementet ga i 2019 29 avslag på lisenssøknader vedrørende forsvarsrelaterte varer og flerbruksvarer til militær bruk, omfattet av Utenriksdepartementets vedlegg I og II til forskriften om eksportkontroll. Det er redegjort nærmere for disse i meldingens kapittel 9.11.

Det er redegjort nærmere for eksporten, lisensavslagene og om bedriftene som står bak eksporten i meldingens kapittel 9.

Regelverk og retningslinjer for kontrollen med eksport av strategiske varer

Kontrollen med eksport av strategiske varer er hjemlet i lov 18. desember 1987 om kontroll med strategiske varer, tjenester og teknologi m.v. (eksportkontrolloven). Utenriksdepartementets forskrift av 19. juni 2013 om eksport av forsvarsmateriell, flerbruksvarer, teknologi og tjenester (eksportkontrollforskriften) utgjør det operative regelverket for departementets lisensierings- og kontrolloppgaver. Utenriksdepartementet arbeider med å tydeliggjøre hva som menes med immateriell teknologi, herunder eksportkontrollregulert kunnskapsoverføring. I denne forbindelse vurderes også behovet for eventuelle presiseringer i forskriften.

Begrepet «strategiske varer» er en fellesbetegnelse for forsvarsmateriell og flerbruksvarer og er i eksportkontrolloven definert som «varer og teknologi som kan være av betydning for andre lands utvikling, produksjon eller anvendelse av produkter til militær bruk eller som direkte kan tjene til å utvikle et lands militære evne, samt varer som kan benyttes til å utøve terrorhandlinger».

Utenriksdepartementets retningslinjer for eksport av forsvarsmateriell baserer seg på Regjeringens erklæring av 11. mars 1959 og Stortingets vedtak av samme dato, hvor det bl.a. forutsettes at det skal gjøres grundige vurderinger av de utenriks- og innenrikspolitiske forhold i vedkommende område, og at Norge ikke vil tillate salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig. I 1997 samlet Stortinget seg enstemmig om at demokratiske rettigheter og respekt for grunnleggende menneskerettigheter i mottakerlandet også skal tas hensyn til.

Situasjonen knyttet til Tyrkias militære operasjoner i det nordlige Syria høsten 2019, førte til at Utenriksdepartementet besluttet å stanse behandlingen av nye lisenssøknader til Tyrkia. I dialog med industrien ble utførsel basert på gyldige lisenser holdt tilbake. Situasjonen utløste en grundig vurdering av retningslinjene og Stortingets forutsetninger, og førte til at Stortingets vedtak fra november 1967 ble aktualisert. Dette vedtaket kom i stand etter en debatt som fant sted i Stortinget høsten 1967 om våpeneksport og forholdet til allierte land. 1967-vedtaket representerer en avgrensning av 1959-vedtakets virkeområde, og slår fast at 1959-vedtaket ikke sikter på å regulere forhold som står i forbindelse med norske sikkerhets- og forsvarsinteresser, og bare gjelder for kommersiell våpeneksport. Videre fremgår det at leveranser til NATO-allierte land, som skjer etter planer trukket opp i NATO og som Norge har vært med på å vedta, ikke omfattes av 1959-vedtaket. I lys av Stortingets enstemmige vedtak i 1967, vil utførsel som finner sted i forbindelse med planer trukket opp i NATOs forsvarsorganisasjon og som er godtatt av Norge, kunne godkjennes.

Stortingets vedtak fra 1959 og presisering i 1997 forutsetter en sammensatt og bred vurdering av søknader om lisens for eksport av forsvarsmateriell. Dette følger særlig av 1959-vedtakets formulering om at «det skal ved avgjørelsen legges vekt på de utenriks- og innenrikspolitiske vurderinger». Selv om kun demokratiske rettigheter og grunnleggende menneskerettigheter nevnes konkret i 1997-erklæringen, har man i praksis også vektlagt humanitærrettslige forhold. I 2014 ble det gjennomført en grundig gjennomgang og revisjon av retningslinjene, som førte til at det blant annet ble innarbeidet en konsolidert liste av vurderingskriterier. Kriteriene omfatter EUs åtte kriterier for våpeneksport og artikkel 6 og 7 fra FNs våpenhandelsavtale ATT, og utdyper vurderingene som forutsettes i vedtaket fra 1959 og presiseringen i 1997. Retningslinjene ble senest oppdatert i mai 2019 for å ytterligere tydeliggjøre hensynet til den internasjonale humanitærretten som følger av ATTs artikkel 7, ved å ta inn en konkret referanse til humanitærretten i den konsoliderte kriterielisten.

Det legges stor vekt på å sikre at regelverk og retningslinjer til enhver tid er oppdaterte, målrettede og tidsmessige, og at de ivaretar den teknologiske og sikkerhetspolitiske utviklingen. Nødvendige endringer og oppdateringer foretas ved behov. Søknader om eksport av forsvarsmateriell og flerbruksvarer for militær sluttbruk er gjenstand for grundige og omfattende vurderinger innenfor rammen av retningslinjene og med hensyn til informasjon om andre lands lisensavslag, som utveksles innenfor samarbeidet med EU og Wassenaar-samarbeidet. Retningslinjene gir innsikt i og bedre forståelse for hvilke vurderinger lisenssøknadene er gjenstand for, og gir nødvendig og tydelig forutsigbarhet også overfor eksportindustrien. Den omfattende og grundige behandlingen sikrer en tydelig og forsvarlig forvaltning av eksportkontrollen.

Regjeringen er opptatt av å videreføre et eksportkontrollregelverk som er strengt, tydelig og forutsigbart, samt et nasjonalt apparat med de nødvendige ressurser og den nødvendige kompetansen. På denne måten vil forvaltningen av den strategiske eksportkontrollen videreføres på en forsvarlig måte.

I Meld. St. 26 (2018–2019) ble det redegjort grundig for departementets arbeid med å styrke og tydeliggjøre retningslinjene. Den konsoliderte listen ble særlig omtalt i Meld. St. 8 (2014–2015) og Meld. St. 8 (2015–2016).

Det redegjøres for regelverket og retningslinjene i meldingens kapittel 3.

Eksport av flerbruksvarer

Flerbruksvarer er varer som opprinnelig er utviklet for sivil bruk, men som kan ha viktige militære bruksområder. I hovedsak gjelder dette varer eller teknologi som kan brukes i forbindelse med utvikling, fremstilling, produksjon eller bruk av masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidler for slike våpen. Slike varer er omfattet av eksportkontrollforskriftens liste II og er lisenspliktige. I det norske regelverket benyttes en liste som er sammensatt innenfor EU basert på varelistene som er vedtatt innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene som Norge deltar i. Hensikten med å kontrollere flerbruksvarer er å hindre at slike varer brukes i programmer for masseødeleggelsesvåpen (MØV). Innenfor eksportkontrollregimene utveksler medlemslandene bl.a. omfattende informasjon om MØV-aktiviteter, herunder anskaffelsesforsøk. Denne informasjonen er et viktig grunnlag i disse landenes nasjonale eksportkontroll.

Teknologi- og kunnskapsoverføring

I de senere årene har spredningsfaren forbundet med immateriell teknologi- og kunnskapsoverføring stått stadig høyere på dagsorden i eksportkontrollregimene. Det er en økende erkjennelse av at spredning av uønskede militære aktiviteter skjer ved at visse land systematisk søker å bygge egen teknologisk kunnskap. Risiko forbundet med teknologioverføring i form av kunnskap har blant annet ført til at det er tatt initiativ til å drøfte hvordan medlemslandene i eksportkontrollregimene kan målrette kontrollen på dette området. Disse drøftelsene har høy prioritet innenfor alle de multilaterale eksportkontrollregimene, og retter seg både mot hvilke teknologiområder som er mest kritiske og mot eksportkontrolltiltak. I tillegg er det fokus på teknologi- og kunnskapsoverføring som kan følge av utenlandske investeringer og oppkjøp av teknologibedrifter.

Utenriksdepartementet har igangsatt et arbeid med å avklare hvordan kontrollen med immateriell teknologi i form av kunnskapsoverføring kan styrkes og defineres tydeligere i den norske eksportkontrollforskriften. I tillegg legges det vekt på å føre en god dialog med relevante læresteder og teknologimiljøer med sikte på å gi god forståelse om at kunnskapsoverføring innenfor sensitive teknologiområder kan føre til spredning av masseødeleggelsesvåpen eller leveringsmidler for slike våpen. Det er redegjort nærmere for denne kontrollen i kapittel 5.

Sanksjonsregimer og restriktive tiltak

Utenriksdepartementet er gitt fullmakt til å gjennomføre sanksjoner og restriktive tiltak i Norge. Sanksjoner som er vedtatt av FNs sikkerhetsråd, samt EUs tiltaksregimer eller andre internasjonale ikke-militære tiltak som Norge har sluttet opp om, gjennomføres som hovedregel ved egne forskrifter.

Visse typer tiltak, blant annet reiserestriksjoner og våpenembargo, gjennomføres i utlendingsregelverket eller med hjemmel i den alminnelige eksportkontrollovgivningen. Det er derfor bare i noen av sanksjons- og tiltaksforskriftene at våpenembargo uttrykkelig er nevnt.

Utenriksdepartementet følger utviklingen løpende, og legger stor vekt på å informere næringslivet om eventuelle endringer i det norske sanksjonsregelverket.

Sanksjons- og tiltaksregimene, spesielt de som angår Russland, Iran og Nord-Korea, er nærmere omtalt i kapittel 4.

Ikke-spredning og det multilaterale eksportkontrollsamarbeidet

Nasjonal gjennomføring av eksportkontroll bidrar til å sikre etterlevelse av folkerettslige avtaler på ikke-spredningsområdet. Sentralt står Ikke-spredningsavtalen for kjernevåpen (NPT), Kjemivåpenkonvensjonen (CWC) og Konvensjonen om forbud mot biologiske våpen (BTWC). Norge er medlem i eksekutivrådet i Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPWC) i 2020–2022.

De fire multilaterale eksportkontrollregimene er Australia-gruppen, som retter seg mot å hindre spredning av kjemiske og biologiske våpen; missilkontrollregimet (MTCR) som omfatter leveringsmidler for masseødeleggelsesvåpen; Nuclear Suppliers Group (NSG) som gjelder kjernefysiske våpen, samt Wassenaar-samarbeidet, som omfatter konvensjonelle våpen, militære varer og sensitiv høyteknologi.

De multilaterale eksportkontrollregimene støtter opp under de multilaterale ikke-spredningsavtalene og konvensjonene, bl.a. ved å komplementere svakheter i disse avtalene når det gjelder kontroll med varer og teknologi som kan anvendes i utvikling, produksjon og bruk av masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidler til slike våpen. Det har også utviklet seg et stadig større samarbeid om kontroll med våpeneksport, men alle avgjørelser om å tillate slik eksport er tillagt nasjonal beslutning. Gjennom medlemskap i regimene følger bl.a. en forpliktelse om å gjennomføre kontrollen i nasjonal rett og praksis, samt å dele og ta hensyn til relevant informasjon som er utvekslet innenfor rammen av regimesamarbeidet.

Teknologisk utvikling og fremvoksende spredningstrusler har ført til at eksportkontroll har fått økende betydning. FNs sikkerhetsråd bruker eksportkontrollregimenes retningslinjer og varelister i sine sanksjonsregimer mot bl.a. Iran og Nord-Korea, samt i resolusjon 1540 om ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen. Også EU baserer seg på regimenes kontrollister i enkelte forordninger om restriktive tiltak. Det multilaterale arbeidet er grundig omtalt i meldingens kapittel 6.

Et hovedtema innenfor alle regimene de siste årene har vært kontroll med kunnskapsoverføring knyttet til universiteter og høyskoler, samt innenfor forskningsmiljøer. Det er gjort rede for arbeidet med å hindre uønsket kunnskapsoverføring i meldingens kapittel 5.

Lisenssøknader for flerbruksvarer til konvensjonell militær bruk, behandles som hovedregel etter retningslinjenes bestemmelser om eksport av B-materiell. Ikke-listede varer, det vil si varer som ikke er lisenspliktige etter liste I eller liste II, kan også underlegges lisensplikt dersom særlige omstendigheter gjør seg gjeldende.

Haag-kodeksen mot spredning av ballistiske missiler (HCoC)

Haag-kodeksen mot spredning av ballistiske missiler (HCoC) ble vedtatt i 2002 etter at 96 stater signerte kodeksen, herunder Norge. HCoC er et politisk bindende samarbeid som skal bidra til åpenhet om ballistiske missilprogrammer og hindre spredning av slike systemer som kan levere masseødeleggelsesvåpen. Tilsluttede land deler informasjon om nasjonale missil- og romaktiviteter og forhåndsvarsler sivile oppskytninger og prøveflyvninger av ballistiske missiler og bæreraketter. I en tid der utvikling og testing av stadig mer avanserte missilsystemer truer internasjonal fred og sikkerhet, har HCoC fått en økende anerkjennelse for sitt tillitsskapende arbeid. Aktivitetene på Andøya rakettskytefelt innebærer at Norge er blant landene som rutinemessig notifiserer flest oppskytninger.

Norge har hatt formannskapet for HCoC i perioden fra juni 2019 til primo juni 2020. Det norske formannskapet er med på å bekrefte Norge som en ansvarlig partner i det multilaterale ikke-spredningsarbeidet, og understøtter arbeidet vi gjør på andre arenaer innen eksportkontroll og ikke-spredning.

Som første formannskap på flere år, har Norge lyktes å få med tre nye land i HCoC. I tillegg følger Norges formannskap også opp dialogen med andre land som ikke enda har signert kodeksen. Totalt er nå 143 land tilsluttet HCoC.

Initiativet for spredningssikkerhet (PSI)

PSI (Proliferation Security Initiative) ble etablert i 2003 som en respons på faren for at stater og ikke-statlige aktører kan anskaffe og bruke masseødeleggelsesvåpen (MØV). Utenriksdepartementet arbeider sammen med flere departementer om å etablere en nasjonal beredskapsplan for å håndtere situasjoner for å avskjære transport av varer knyttet til masseødeleggelsesvåpen eller leveringsmidler i Norge.

FNs handelsavtale om våpen

Avtalen om våpenhandel ble vedtatt av FNs generalforsamling 2. april 2013, og trådte i kraft 24. desember 2014. Avtalen (Arms Trade Treaty, ATT) er den første juridisk bindende avtalen som regulerer internasjonal våpenhandel. Det er redegjort nærmere for avtalen i kapittel 6.

Spørsmålet om norsk gjennomføring ble vurdert før norsk tilslutning til ATT, og inngikk i Prop. 186 S (2012–2013) til Stortinget om samtykke til ratifikasjonen. Her fremgår det at gjennomføring av avtalen ikke krever lov- eller forskriftsendringer.

Etter at traktaten var ratifisert, foretok Utenriksdepartementet en grundig gjennomgang av det samlede regelverket. Gjennomgangen bekreftet de vurderingene som inngikk i Prop. 186 S (2012–2013). ATT er i seg selv en juridisk bindende avtale for Norge. ATT-artiklene 6 og 7, samt de åtte kriteriene som følger av EUs adferdskodeks for våpeneksport, er innarbeidet i en konsolidert kriterieliste i retningslinjene. Regjeringen ønsker å videreføre den konsoliderte listen i retningslinjene og på denne måten sikre gjennomføring på en god, forutsigbar og helhetlig måte.

I Meld. St. 5 (2017–2018) og Meld. St. 26 (2018–2019) ble spørsmålet om gjennomføring av ATT-artiklene 6 og 7 grundig omtalt.

Samarbeidet med EU

Norge har et nært samarbeid med EU om eksportkontroll og ikke-spredning, og har som målsetting å gjennomføre EUs standarder i det norske regelverket.

Allerede i 2003 inngikk Norge et samarbeid med EUs utenrikstjeneste om eksportkontroll for forsvarsmateriell. Siden 2013 har vi også hatt et uformelt samarbeid med EU-kommisjonen om eksport av flerbruksvarer. Samarbeidet innebærer bl.a. at Norge, som eneste ikke-medlemsland, utveksler avslag på søknader om eksport av forsvarsmateriell og flerbruksvarer gjennom EU-systemet. Informasjonen som utveksles er detaljert og det er etablert egne mekanismer for å konsultere nærmere om konkrete avslag. Dersom det foreligger et avslag på eksport av flerbruksvarer fra et EU-land i en identisk sak, forutsettes det at også den norske søknaden blir avslått. Dersom et avslag gjelder forsvarsmateriell, utløses en konsultasjonsmekanisme med sikte på å opplyse vurderinger som er gjort når det gjelder anvendelsen av EUs kriterier i saken.

Det holdes halvårlige politiske konsultasjoner med EUs utenrikstjeneste og EU-kommisjonen om en rekke eksportkontrollspørsmål. Det er Regjeringens mål å fortsatt følge EU-standarder på eksportkontrollområdet, og løpende vurdere tilslutning til EUs restriktive tiltak for å unngå å bli et omgåelsesland for spredningsaktiviteter i Europa.