6 Internasjonalt samarbeid om eksportkontroll og ikke-spredning
I dette kapittelet redegjøres det nærmere for relevante internasjonale ikke-spredningsavtaler og de politisk bindende multilaterale eksportkontrollregimene, som i stor grad danner grunnlaget for norsk eksportkontroll med strategiske varer.
Konvensjonene gjennomføres i norsk rett, og kontrollen med relevante varer og teknologi som er forhandlet innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene gjennomføres med hjemmel i eksportkontrollregelverket.
Nasjonal gjennomføring av eksportkontroll bidrar til å sikre etterlevelse av folkerettslige avtaler på ikke-spredningsområdet. Sentralt står Ikke-spredningsavtalen for kjernevåpen (NPT), Kjemivåpenkonvensjonen (CWC) og Konvensjonen om forbud mot biologiske våpen (BTWC). I Meld. St. 8 (2014–2015) og Meld. St. 8 (2015–2016) ble det redegjort for disse avtalene.
De multilaterale eksportkontrollregimene støtter opp under de multilaterale ikke-spredningsavtalene og konvensjonene, samt komplementerer svakheter i disse avtalene når det gjelder kontroll med varer og teknologi som kan anvendes i utvikling, produksjon og bruk av masseødeleggelsesvåpen og leveringsmidler til slike våpen.
Teknologisk utvikling og fremvoksende spredningstrusler har ført til at eksportkontroll har fått økende betydning. FNs sikkerhetsråd bruker eksportkontrollregimenes retningslinjer og varelister i sine sanksjonsregimer mot bl.a. Iran og Nord-Korea, samt i resolusjon 1540 om ikke-spredning av masseødeleggelsesvåpen. Også EU baserer seg på regimenes kontrollister i enkelte forordninger om restriktive tiltak. Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) har en viktig rolle innenfor ikke-spredning av kjernevåpen, samtidig som lands tilgang til kjerneteknologi til fredelige formål skal ivaretas. IAEA gjennomfører bl.a. omfattende inspeksjoner innenfor rammen av lands sikkerhetskontrollavtaler med byrået. Rapporter fra IAEA om lands kjernefysiske aktiviteter er viktige grunnlag for arbeidet i bl.a. eksportkontrollregimet Nuclear Suppliers Group (NSG). Norge er del av IAEAs styre for to år fra høsten 2019.
Det er etablert fire multilaterale eksportkontrollregimer:
Wassenaar-samarbeidet (WA) om konvensjonelle våpen og relevante flerbruksvarer
Nuclear Suppliers Group (NSG) om kjernefysiske materialer og flerbruksvarer. Også Zangger-komiteen retter seg mot visse kjernefysiske materialer, men i praksis er denne kontrollen ivaretatt av NSG.
Australia-gruppen har etablert kontroll med kjemikalier, substanser og flerbruksvarer som er relevante for kjemiske og biologiske våpen.
Missilkontrollregimet MTCR gjelder kontroll med leveringssystemer for masseødeleggelsesvåpen (MØV).
Det er en forutsetning at medlemslandene gjennomfører kontroll og vedtak fattet ved konsensus innenfor regimene, i nasjonal rett og praksis.
Kontrollen med eksport av flerbruksvarer baserer seg i all hovedsak på samarbeidet innenfor de multilaterale eksportkontrollregimene. Innenfor regimene utveksles det omfattende og fortrolig informasjon om fordekte våpenprogrammer, anskaffelsesforsøk og omgåelsesaktiviteter. Sammen med forbud som følger av bindende ikke-spredningsinstrumenter, vil eksportlands risikovurderinger basert på informasjon fra egne kilder eller fra regimene være av betydning for om eksport av en flerbruksvare kan finne sted eller må avslås fordi det foreligger en uakseptabel risiko for bruk i MØV-aktiviteter. Når det gjelder forsvarsmateriell, omfatter kontrollen varer og teknologi på en liste som er fremforhandlet innenfor eksportkontrollsamarbeidet Wassenaar, men noen land kan også ha nasjonale tillegg. F.eks. har Norge en særskilt hjemmel om lisensplikt i forskrift hvor det heter at det i tillegg til Utenriksdepartementets liste I (som er WAs militære liste i praksis), er lisensplikt også for materiell som har vært særlig konstruert eller modifisert for militært formål, uavhengig av tilstanden på eksporttidspunktet.
I tillegg til de multilaterale eksportkontrollregimene, har FN vedtatt en avtale om våpenhandel (ATT). Norge har også nært samarbeid med EU om eksportkontroll. EUs lister er sammensatt av alle de multilaterale regimenes lister, og av praktiske hensyn benyttes EU-listene i det norske eksportkontrollregelverket. ATT og samarbeidet med EU er nærmere omtalt i meldingens kapittel 6.
Det er også etablert halvårlige møter mellom Danmark, Estland, Finland, Island, Latvia, Litauen, Norge og Sverige. Dette nordisk-baltiske forumet legger til rette for å utveksle erfaringer og informasjon om eksportkontrollspørsmål, og er en viktig møteplattform i vår nordlige region.
De etablerte regimene har mange felles virksomhetstrekk. Regimene ledes av et medlemsland på årlig basis. Arbeidsgrupper ledes ofte av et land på frivillig basis og over lengre tid. På de årlige plenumsmøtene behandles policy-spørsmål samt anbefalinger fra arbeidsgruppene. Alle vedtak krever konsensus. Det kan også holdes ekstra plenumsmøter dersom det er enighet om at en sak må behandles raskt. Det utveksles betydelig informasjon om fordekte anskaffelsesaktiviteter, frontselskaper, våpenprogrammer og spredningstrender, samt om medlemslands avslag på lisenssøknader. Dette er informasjon som de enkelte landene skal ta hensyn til i sin nasjonale lisensiering. Det er et grunnleggende prinsipp om å ikke undergrave andre lands lisensavslag.
Enkelte trender og forhold går på tvers av de ulike regimene. Det gjelder særlig behovet for å kontrollere kunnskapsoverføring av sensitive teknologier. Kunnskapsoverføring er en del av «immateriell teknologi»-overføring, og er et område som har vokst frem de siste årene gitt at flere spredningsland satser på å anskaffe seg egen kunnskap om visse sensitive teknologier. Leverandørlands sofistikerte eksportkontroll har gjort det stadig mer problematisk å få tak i fysiske varer til spredningslands våpenprogrammer.
I tillegg medfører den raske utviklingen at nye og fremvoksende teknologier ikke kan kontrolleres innenfor rammen av felles regler av de enkelte leverandørland. Det kan dreie seg om teknologier som enda ikke lar seg beskrive på en måte som muliggjør kontroll, eller teknologier som man enda ikke ser rekkevidden av når det gjelder fremtidig anvendelse. Men det er også flere fremvoksende teknologier som allerede er i bruk og som lar seg beskrive. Noen av disse er inntatt på kontrollistene, eller det foregår forhandlinger om hvordan de kan kontrolleres på en effektiv måte. Leverandørland har behov for å identifisere hvilke teknologier som representerer en reell risiko for egne sikkerhetsinteresser, og hvordan disse teknologiene kan kontrolleres for å hindre uønsket militær bruk, samtidig som det heller ikke legges unødvendige hindringer i veien for sivil og legitim bruk.
Norge er medlem i alle de multilaterale regimene, og arbeider aktivt for at regimene skal være relevante og effektive når det gjelder å hindre spredning av MØV og leveringsmidler for slike våpen, og for mest mulig ansvarlighet når det gjelder internasjonal handel med forsvarsmateriell.
Arbeidet innenfor det enkelte regimet, samt implementeringen nasjonalt, er krevende og betyr at flere myndigheter og etater deltar i arbeidet. Utenriksdepartementet er nasjonal eksportkontrollmyndighet. UD leder arbeidet, noe som bl.a. innebærer å lede Norges delegasjoner til plenumsmøtene, samt lede arbeidet innenfor policy- og tekniske arbeidsgrupper. I tillegg deltar representanter fra Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Etterretningstjenesten, Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA), Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) og Tolldirektoratet (TOD) i relevante grupper. Dette er viktig for å kunne sikre gjennomføring av en kompetent og målrettet nasjonal eksportkontroll. I tillegg til UD, har PST og TOD lovpålagte oppgaver når det gjelder eksportkontroll.
6.1 Kontroll med konvensjonelle våpen og sensitiv høyteknologi – Wassenaar-samarbeidet (WA)
Wassenaar-samarbeidet (WA) er det eneste eksportkontrollregimet som omhandler konvensjonelle våpen, materiell og teknologi, samt flerbruksvarer som er knyttet til konvensjonell militær anvendelse. Samarbeidet ble etablert i 1996, har 42 medlemsland og et eget sekretariat i Wien. WA har også etablert to varelister: en militær liste og en flerbruksliste.
WAs formål er å bidra til regional og internasjonal sikkerhet og stabilitet, gjennom å fremme åpenhet og større ansvarlighet når det gjelder leveranser av konvensjonelle våpen og flerbruksvarer og –teknologi, og med dette hindre destabiliserende oppkjøp eller at terrorister får tilgang til slike varer. Medlemslandene skal, gjennom sin nasjonale praksis, sikre at leveranser ikke bidrar til utvikling eller forsterking av militære kapasiteter som kan undergrave denne målsetningen, eller at de blir avledet til støtte for slike kapasiteter.
WA-arbeidet foregår løpende gjennom året innenfor en arbeidsgruppe for politiske spørsmål, en teknisk arbeidsgruppe og et årlig møte for lisensierings- og håndhevelseseksperter. Det holdes et fast årlig plenumsmøte, hvor rapporter og anbefalinger fra ekspertgruppene behandles.
Et viktig område for WA knytter seg til forhandling av beste-praksisdokumenter. Det er vedtatt en rekke standarder på viktige områder, bl.a. elementer for objektiv analyse og veiledning når det gjelder vurdering av destabiliserende anskaffelser av konvensjonelle våpen, implementering av kontroll med immateriell teknologi, elementer for lovgivning vedrørende kontroll med formidling av våpen mellom tredjeland, elementer for kontroll med transport av konvensjonelle våpen mellom tredjeland, samt beste praksis for kontroll med lette våpen og håndvåpen (SALW).
Innenfor WA fremlegges også nasjonal informasjon om land og områder som preges av militære anskaffelser og som kan innebære destabiliserende forhold.
WA er det regimet som har størst betydning for norske eksportører. Samarbeidets lister omfatter varer og teknologiområder som norske bedrifter utvikler, produserer og eksporterer i stor grad.
På plenumsmøtet i desember 2019 ble det bl.a. enighet om å styrke WAs eksportkontroll på en rekke områder. Risiko forbundet med leveranser av små og lette våpen (SALW) ble drøftet særlig, og det gjeldene beste-praksisdokumentet ble oppdatert. Kriteriene for seleksjon av varer som bør inkluderes på flerbrukslisten, herunder den delen av listen som definerer henholdsvis sensitive varer (SL) og meget sensitive varer (VSL), ble grundig gjennomgått i lys av den raske utviklingen teknologisk og hva gjelder sikkerhetssituasjonen i verden. Det ble enighet om et norsk forslag om å styrke retningslinjene for avhending eller demilitarisering av militært overskuddsmateriale.
Det ble vedtatt å innføre helt ny kontroll på programvare knyttet til cyber-krigføring. Dette feltet har vært drøftet aktivt innenfor den tekniske ekspertgruppen, og det var et vesentlig gjennombrudd å få konsensus om kontrollparametere på et viktig og fremvoksende teknologiområde. I tillegg ble det enighet om å styrke kontrollen innenfor kommunikasjonsovervåkning, digitale etterforskningsrelaterte og rettsmedisinske verktøy og systemer, rom-fly, teknologi for produksjon av substrater (underlag) for avanserte integrerte kretser, hybride verktøymaskiner, samt litografisk utstyr og teknologi. I tillegg ble flere eksisterende kontrollområder gjennomgått, herunder innenfor ballistisk beskyttelse, optiske sensorer, kulelager samt uorganiske forbindelser og glødetråder. Det ble enighet om å liberalisere kontrollen med enkelte varer; visse laminater og kommersielle komponenter som inngår i kryptografi.
Det finner regelmessig sted ekstraordinære forhandlinger med sikte på å styrke og videreutvikle samarbeidet. Det er lagt opp til at neste forhandlingsrunde vil finne sted i 2021.
Informasjon om Wassenaar-samarbeidet, herunder en oversikt over beste-praksiser kan finnes på samarbeidets hjemmeside www.wassenaar.org.
6.1.1 FNs konvensjon om våpenhandel (ATT)
FNs våpenhandelsavtale Arms Trade Treaty, ATT, har som formål å etablere så høye felles internasjonale standarder som mulig for handel, og til en viss grad import og transitt, av alle typer konvensjonelle våpen, inkludert håndvåpen. Avtalen bidrar til ansvarlig kontroll med handel av konvensjonelle våpen og dermed til internasjonal stabilitet og sikkerhet. Avtalen trådte i kraft 25. desember 2014. Avtalen har pr. juni 2020 105 statsparter, mens 135 land har undertegnet avtalen. Et sekretariat er opprettet i Genève, og årlige statspartsmøter samt drift av sekretariat finansieres gjennom pliktige bidrag. De to første statspartsmøtene i 2015 og 2016 markerte slutten på forberedelsesfasen i ATT, og overgangen til implementeringsfasen. Det sjette statspartsmøtet skal etter planen finne sted i august 2020 i Genève under argentinsk ledelse.
Det er opprettet arbeidsgrupper for å utveksle erfaringer mellom landene om praktisering av ATTs regelverk, om rapporteringsforpliktelsene, og om tiltak for implementering og universalisering av avtalen. Norge deltar i flere av arbeidsgruppene og deler erfaringer fra håndheving av eget eksportkontrollregelverk og åpenhet omkring våpentransaksjoner. Statspartene til ATT er forpliktet til å rapportere årlig om egen import og eksport av våpen, men antall land som følger opp sine forpliktelser på dette området er fortsatt for lavt. Utviklingen av ATT til et effektivt regime vil kreve betydelig og langsiktig arbeid. Land som allerede har et solid og velutviklet eksportkontrollsystem, herunder Norge, fører an for å sikre størst mulig internasjonal tilslutning til avtalen, og støtte til implementering. Som ledd i universaliseringsarbeidet oppfordres land som har undertegnet avtalen, men ikke ratifisert den, til å gjøre det. Dette omfatter en rekke land hvor illegal våpenspredning bidrar til et økt konfliktnivå. Det eksportkontrollfaglige samarbeidet har kommet i gang, men det er store ulikheter blant statspartene når det gjelder kunnskap om, og innsats for, å sikre en god implementering av avtalen.
Gjennom ATTs frivillige fond for prosjektstøtte, Voluntary Trust Fund, kan land søke om midler for å gjennomføre nasjonale tiltak innenfor kapasitetsbygging, lov- og institusjonsutvikling, og tekniske og materielle tiltak. Norge har siden 2018 årlig bidratt med 500.000 kroner til det frivillige fondet for prosjektstøtte, og har i perioden 2018–2020 vært medlem i fondets utvelgelseskomité.
Spørsmålet om gjennomføring i nasjonal rett ble grundig gjort rede for i Meld. St. 19 (2017–2018).
6.2 Ikke-spredningsavtalen
Ikke-spredningsavtalen (NPT) er hjørnesteinen i det globale ikke-spredningsregimet. Hvert femte år avholdes en tilsynskonferanse for avtalen, men grunnet en global pandemi er konferansen våren 2020 utsatt med sikte på gjennomføring i 2021. Det er avgjørende å hegne om denne avtalen som forplikter stater juridisk. Norge støtter aktivt opp om avtalens tre pilarer: ikke-spredning, nedrustning og retten til fredelig bruk. Særlig er arbeidet med nedrustning polarisert, og Norge støtter opp om tverregionale tiltak for å fremme arbeidet med nedrustning. Det er avgjørende å motvirke polarisering og bygge tillit.
Norge har tatt internasjonalt lederskap på arbeidet med verifikasjon av nedrustning, både gjennom politisk og teknisk arbeid. Dette er et av få temaer innen kjernefysisk nedrustning hvor land samarbeider konstruktivt. Prosessen bidrar til tillitsbygging i en polarisert tid. I 2016 tok Norge initiativ til en resolusjon i FN som opprettet en mellomstatlig ekspertgruppe, med mandat til å vurdere hvordan verifikasjon kan fremme nedrustning. Norge ledet gruppen, som bestod av 25 land, deriblant sju land med kjernevåpen og land som støtter forbudstraktaten. Gruppen ble i april 2019 enig om en sluttrapport som anerkjenner at verifikasjon er avgjørende for kjernefysisk nedrustning og for å nå målet om en verden uten kjernevåpen. Under første komité av FNs generalforsamling samme høst presenterte Norge sluttrapporten og forhandlet frem en ny resolusjon om verifikasjon av nedrustning som fikk støtte av 178 land. FNs generalsekretær samler nå innspill fra FNs medlemsland som vil bli et viktig grunnlag for den nye ekspertgruppen som nedsettes fra 2021. Det er et stort steg i riktig retning at arbeidet Norge har ledet an siden 2007 nå har en solid forankring i FN-systemet.
Vi viderefører også vårt faglig-tekniske verifikasjonssamarbeid med land som Storbritannia, Sverige og USA innenfor det såkalte Quad-samarbeidet. Samtidig deltar vi i Det internasjonale partnerskapet for nedrustningsverifikasjon (IPNDV) som samler teknisk ekspertise, relevante nukleære fagmiljøer og diplomater både fra land med og uten kjernevåpen. Innsatsen støttes av norske fagmiljøer.
Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) har ansvaret for kontrollen av kjernefysisk materiale og anlegg. Norge sitter i Byråets styre frem til høsten 2021. Vi arbeider særlig for å styrke IAEAs inspeksjonsordninger, og økt kjernefysisk sikkerhet.
6.3 Kjernefysisk ikke-spredning og eksportkontroll – Nuclear Suppliers Group (NSG)
De to viktigste multilaterale avtalene om regulering av kjernevåpen er Prøvestansavtalen (CTBT) fra 1996 og Ikke-spredningsavtalen fra 1968. Ikke-spredningsavtalen (Non-Proliferation Treaty, NPT) handler blant annet om å begrense spredningen av kjernevåpen, mens prøvestansavtalen handler om å forby testing av kjernevåpen. Eksportkontrollregimene Nuclear Suppliers Group (NSG) og Zangger-komiteen operasjonaliserer viktige elementer av NPT, og sikrer slik en enhetlig, felles forståelse av hvilke varer og teknologier som må kontrolleres i henhold til avtalens artikkel III.2. Slik kan eksportkontroll understøtte ikke-spredning og sikre at relevante varer og teknologi ikke kommer på avveie eller undergraver ikke-spredningsavtalen.
Ikke-spredningsavtalen pålegger statene bl.a. å stille kjernefysisk materiale og anlegg under kontroll av Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), såkalte sikkerhetskontroller («safeguards»). NPTs artikkel III.2 stiller krav om sikkerhetskontrollavtale med IAEA som betingelse for leveranser av visse kjernefysiske varer. Zangger-komiteen utarbeidet i 1974 en egen liste for å klargjøre hvilke varer og materialer som var omfattet av denne artikkelen, og dermed bare kunne utføres til land som hadde inngått sikkerhetskontrollavtale med IAEA.
Det multilaterale kontrollregimet Nuclear Suppliers Group (NSG) ble opprettet av G7-landene i 1974, da en ny prøvesprengning av et ikke-NPT-land viste at kontrollen med kjernefysiske varer ikke var nok for å hindre spredning av kjernevåpen, men at også teknologi og relevante flerbruksvarer måtte underlegges eksportkontroll.
I dag består NSG av to sett retningslinjer og varelister, for hhv. kjernefysiske varer og materialer, inkludert teknologi, samt en liste om flerbruksvarer. Denne listen består av varer som i utgangspunktet er ment for sivile formål, men som også er identifisert til å ha viktige bruksområder knyttet til utvikling, produksjon og bruk av kjernevåpen.
Regimet ledes av et medlemsland på årlig og frivillig basis, og det holdes et årlige plenumsmøter. Alle beslutninger krever konsensus. Ekspertgrupper møtes regelmessig for å drøfte kjernefysiske spredningsspørsmål, styrking av varelistene og utveksle informasjon. Anbefalinger fra disse gruppene legges frem for plenumsbehandling.
Etter at Kina ble medlem i 2004, er alle de fem kjernevåpenstatene med fast plass i FNs Sikkerhetsråd, medlemmer i regimet.
NSGs retningslinjer publiseres som IAEA informasjonssirkulære, hhv. som IAEA INFCIRC 254/Part I og IAEA INFCIRC 254/Part II.
Mer informasjon om NSG kan finnes på www.nuclearsuppliersgroup.org.
6.4 Konvensjonene mot forbud av kjemiske og biologiske våpen – eksportkontrollregimet Australia-gruppen
Kjemivåpenkonvensjonen (CWC) forbyr utvikling, produksjon og lagring av kjemiske våpen, samt pålegger stater å destruere gjenværende lagre med våpen som karakteriseres som kjemiske. Ved utgangen av 2019 er det 193 statsparter til konvensjonen, og 97% av landenes deklarerte lagre av kjemiske våpen er destruert på en verifisert måte.
Samtidig med ikrafttredelsen av konvensjonen i april 1997 ble Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) opprettet for å sikre gjennomføring av forpliktelsene som fulgte av konvensjonen, bl.a. et omfattende inspeksjons- og verifikasjonsregime. Det er tradisjon for en nordisk rotasjon, og Norge har den nordiske posisjonen som medlem i eksekutivrådet i perioden 2020–2022. Fra norsk side er målet å videreføre et aktivt arbeid til støtte for OPCW-sekretariatet.
Biologivåpenkonvensjonen (BWC) er en internasjonal avtale om forbud mot utvikling, produksjon og lagring av biologiske våpen og toksinvåpen, samt ødeleggelse av slike våpen. BWC var den første avtalen som forbød en hel kategori av masseødeleggelsesvåpen. Avtalen trådte i kraft i mars 1975, og pr. 2020 er det 183 statsparter til avtalen. BWC har ikke et inspeksjons- og verifikasjonsregime som det OPCW utgjør for CWC. Det er vedtatt flere tillitsbyggende tiltak for å legge til rette for tillit og konsultasjoner knyttet til spørsmål om nasjonal gjennomføring av BWC, men det har likevel vært varslet om enkelte statsparters brudd på konvensjonsforpliktelsene.
I likhet med Ikke-spredningsavtalen, inneholder hverken Kjemivåpenkonvensjonen eller Biologivåpenkonvensjonen noen effektive eksportkontrollbestemmelser.
Australia tok i 1985 initiativ til å styrke kontrollen med eksport av kjemikalier, laboratorieutstyr og relevante flerbruksvarer for å hindre spredning av kjemiske våpen. Dette var starten på det multilaterale eksportkontrollregimet Australia-gruppen, som består av 42 land og EU, og ledes av Australia på permanent basis. Det er vedtatt fem lister som angir lisensplikt for visse kjemikalier, biologiske utgangsstoffer, patogener, flerbruksvarer og produksjonsutstyr relevant for kjemiske og biologiske våpen.
Gjennom nasjonal eksportkontroll bidrar Australia-gruppens medlemsland til at eksport ikke medfører spredning av kjemiske og biologiske våpen. Det er dog en grunnleggende forståelse om at eksportlisensiering ikke erstatter en streng og universell etterlevelse av Genève-protokollen av 1925, Biologivåpenkonvensjonen eller Kjemivåpenkonvensjonen. Alle Australia-gruppens medlemsland er statsparter til disse konvensjonene.
På Australia-gruppens plenumsmøte i juni 2019 ble det enighet om å styrke arbeidet med årvåkenhet om nye og fremvoksende teknologier og den potensielle utnyttelsen som forskning kan innebære når det gjelder produksjon og bruk av kjemiske og biologiske våpen. Det ble uttrykt felles støtte til OPCWs Generaldirektør, Det tekniske sekretariatet samt Etterforsknings- og identifikasjonsgruppen (IIT) og arbeidet for å sikre at de som bruker kjemiske våpen blir stilt til ansvar. I lys av avdekkingen av bruk av nervegiften Novichok i England i 2018, ble det enighet om å holde substansielle drøftelser med sikte på å inkludere utgangsstoffer for Novichok på Australia-gruppens lister. Det ble også enighet om å dele nasjonale erfaringer og tilnærming til kontrollen med immateriell teknologioverføring, finansiering av spredningsaktiviteter, anskaffelsesaktiviteter, omlastingsutfordringer og spredningsnettverk i bred forstand, inkludert gjennom styrket engasjement med industrien og med akademia.
AG-landene samlet seg også om en felles uttalelse hvor det ble uttrykt dyp bekymring for at noen land, i etterkant av CWCs statspartskonferanse i 2018, hadde diskreditert OPCWs etterforskningsarbeid. Det ble uttrykt sterk støtte til OPCW.
I februar 2020 publiserte Australia-gruppen en uttalelse om at det bl.a. var konsensus om å ta inn utgangsstoffer for Novichok nervegift på gruppens liste over utgangsstoffer for kjemiske våpen. Vedtaket komplementerer beslutningen fra CWCs statspartsmøte i november 2019 om å føre Novichok nerveagens opp på konvensjonens «schedule 1», som er forbudte substanser.
6.5 Leveringssystemer for masseødeleggelsesvåpen – missilkontrollregimet MTCR
Missilkontrollregimet (Missile Technology Control Regime, MTCR) er et politisk bindende samarbeid mellom 35 land for å begrense spredning av missiler og missilteknologi som kan benyttes til å levere masseødeleggelsesvåpen (MØV). Norge har ledet MTCR to ganger, senest i 2014–2015.
MTCR har ingen folkerettslig bindende instrumenter eller avtaler som plattform for sitt mandat og arbeid, til primo i motsetning til avtalene som er etablert når det gjelder kjernefysiske, kjemiske og biologiske våpen. Samtidig er MTCRs aktiviteter konsistente med FNs ikke-sprednings- og eksportkontrollbestrebelser generelt. F.eks. innebærer anvendelse av MTCRs retningslinjer og varelister i nasjonal eksportkontroll at landene kan ivareta sine eksportkontrollforpliktelser under FN Sikkerhetsråds resolusjon 1540.
Gjennomføring av MTCRs kontrollstandarder i nasjonal eksportkontroll bidrar til å hindre spredning av MØV gjennom kontroll med teknologier og varer som kan brukes i leveringssystemer (unntatt bemannede fly) for slike våpen. Det er vedtatt felles retningslinjer og varelister som forutsettes å gjennomføres i nasjonal rett og praksis.
Det skilles mellom to kategorier av leveringsmidler: Kategori I omfatter komplette raketter og ubemannede flyvende systemer (som inkluderer ballistiske missiler, romfartsfartøyer, sonderaketter, kryssermissiler, målrettede droner og rekognoseringsdroner), og som har en nyttelast på minst 500 kg og rekkevidde minst 300 km. I tillegg omfattes systemenes komplette undersystemer, som rakettsteg, motorer, styrings- og tilbakevendingsfarkoster, programvare og teknologi samt spesielt utviklede produksjonsanlegg. Varer og teknologi omfattet av Kategori I er gjenstand for en ubetinget «strong presumption of denial», dvs. et særlig avslagsprinsipp, uavhengig av hensikten med en eksport. Eksport av produksjonsanlegg for Kategori I er absolutt forbudt.
Kategori II omfatter andre og mindre sensitive og flerbruksrelaterte komponenter, samt andre komplette missilsystemer med rekkevidde på minst 300 km og uavhengig av bæreevne. Søknader om eksport av slike varer skal være gjenstand for strenge vurderinger basert på ikke-spredningskriteriene som er spesifisert i MTCRs retningslinjer. Dersom det vurderes at det foreligger risiko for bruk i MØV-leveranser, forutsettes det at eksportsøknaden avslås.
Tidlig på 2000-tallet fremmet MTCR en tekst til en avtale om tillitsskapende tiltak knyttet til missiloppskytninger. Avtaleteksten ble lansert som et selvstendig instrument i Haag i 2002 som The Hague Code of Conduct against Ballistic Missile Proliferation (HCoC). MTCR og HCoC har ulike roller, men komplementerer hverandre når det gjelder innsatsen for å hindre spredning av ballistiske missiler som leveringsmidler for MØV. Norge har ledet HCoC i 2019–2020. Det er redegjort grundig for HCoC nedenfor.
På MTCRs siste plenumsmøte i Auckland i oktober 2019, ble det utvekslet omfattende informasjon om globale spredningstrender, særlig med fokus på missilprogrammer i Asia og i Midtøsten som kan fremme spredningsprogrammer andre steder i verden. Betydningen av årvåkenhetsdialog med ikke-medlemmer og relevante organisasjoner om risiko forbundet med spredning av leveringssystemer for MØV, informasjonsutveksling blant MTCR-landene og arbeidet innenfor regimets tekniske ekspertgruppe, ble særlig understreket.
Mer informasjon om MTCR kan finnes på www.mtcr.info.
6.6 Haag-kodeksen mot spredning av ballistiske missiler (HCoC)
Haag-kodeksen er et politisk bindende samarbeid som skal bidra til åpenhet om ballistiske missilprogrammer og hindre spredning av slike systemer som kan levere masseødeleggelsesvåpen. Tilsluttede land forplikter seg til å dele informasjon om nasjonale missil- og romaktiviteter og forhåndsvarsle sivile oppskytninger og prøveflyvninger av ballistiske missiler og bæreraketter. Samarbeidet bidrar således til internasjonal og regional forutsigbarhet og stabilitet. I en tid der utviklingen og testingen av stadig mer avanserte missilsystemer truer internasjonal fred og sikkerhet, har HCoC fått økende anerkjennelse for sitt arbeid og betydning for ikke-spredning.
HCoC ble iverksatt i november 2002 etter at 96 stater signerte kodeksen, herunder Norge. Aktivitetene på Andøya rakettskytefelt innebærer at Norge er blant landene som rutinemessig notifiserer flest oppskytninger.
Som en langsiktig investering i norske utenriks- og sikkerhetspolitiske interesser, påtok Norge seg formannskapet i HCoC for første gang i perioden juni 2019 til primo juni 2020. Formannskapet bidrar til å styrke vår profil internasjonalt som en troverdig og konsistent partner i det multilaterale ikke-spredningsarbeidet, og understøtter arbeidet vi gjør på andre arenaer innen eksportkontroll og ikke-spredning.
Sentrale målsettinger for formannskapet har vært å styrke implementeringen av samarbeidets rapporteringsforpliktelser og dialog med land som ennå ikke har sluttet seg til. Økt tilslutning er viktig for at samarbeidet skal ha størst mulig effekt. Som første formannskap på flere år, har Norge lyktes å få med tre nye land i HCoC; Ekvatorial Guinea, Saint Vincent og Grenadinene og Somalia sluttet seg til i januar og februar 2020. Formannskapet følger også opp dialogen med andre ikke-tilsluttede land som har vært positive til samarbeidet i de mange bilaterale møtene formannskapet, med god hjelp av utenriksstasjonene, har gjennomført det siste året. Totalt er nå 143 land tilsluttet HCoC. Det østerrikske utenriksdepartementet er sentralt sekretariat for HCoC.
Mer informasjon om kan finnes på www.hcoc.at
6.7 Initiativet for spredningssikkerhet (PSI)
PSI (Proliferation Security Initiative) ble etablert i 2003 som en respons på faren for at stater og ikke-statlige aktører kan anskaffe og bruke masseødeleggelsesvåpen (MØV). PSI er et internasjonalt samarbeid for å kunne stanse handel med og transport av MØV og relatert teknologi og kunnskap. PSI kan ses på som et supplement til deltakerlandenes gjennomføring av eksportkontroll og ikke-spredningsforpliktelser for å hindre spredning av MØV.
USA spiller en sentral rolle i samarbeidet ved å ivareta sekretariatsfunksjonen, og å planlegge møter, øvelser og lignende. I 2020 har PSI 105 deltakerland. Norge er med i kjernegruppen for operative eksperter som består av 21 land. På norsk side ledes arbeidet av Utenriksdepartementet. Arbeidet gjennomføres med deltakelse fra en rekke departementer og underliggende etater, herunder særlig Justis- og beredskapsdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet, Politiets sikkerhetstjeneste, Etterretningstjenesten og Tolletaten.
Under høynivåmøtet i 2018 ble det enighet om nødvendigheten av å styrke internasjonal og nasjonal rett knyttet til spredning av MØV, komplettere sentrale grunnlagsdokumenter, forbedre kontinuiteten i arbeidet samt å styrke den strategiske kommunikasjonen om PSI.
For å bidra til at PSIs formål oppfylles, har Utenriksdepartementet arbeidet sammen med flere departementer om å etablere en nasjonal beredskapsplan for å håndtere situasjoner for å avskjære transport av varer knyttet til masseødeleggelsesvåpen eller leveringsmidler i Norge. Det arbeides for at beredskapsplanen kan være på plass i 2020.
6.8 Samarbeidet med EU
Norge har et nært samarbeid med EU om eksportkontroll og ikke-spredning generelt, og har som målsetting å gjennomføre EUs standarder i det norske regelverket.
Allerede i 2003 inngikk Norge et samarbeid med EUs utenrikstjeneste om eksportkontroll for forsvarsmateriell. Siden 2013 har vi også hatt et uformelt samarbeid med EU-kommisjonen om eksport av flerbruksvarer. Dette samarbeidet ble formalisert i 2017.
Samarbeidet innebærer bl.a. at Norge, som eneste ikke-medlemsland, utveksler avslag på søknader om eksport av forsvarsmateriell og flerbruksvarer direkte («online») i de databaser som EU har etablert internt. Informasjonen som utveksles er detaljert og man kan konsultere nærmere om et konkret avslag direkte i databasene, hvilket er nyttig i Utenriksdepartementets lisensieringsarbeid. Utgangspunktet for denne delen av samarbeidet er at dersom det foreligger et avslag fra et EU-land i en identisk sak forutsettes det at også den norske søknaden blir avslått («no undercut»).
Basert på det etablerte samarbeidet holdes halvårlige politiske konsultasjoner med EUs utenrikstjeneste og EU-kommisjonen om spørsmål knyttet til eksportkontroll i et videre perspektiv, herunder årlig rapportering, destinasjonsland av bekymring, ATT og eksportkontrollregimenene samt politikkutvikling. Utenriksdepartementet og norsk industri inviteres til EU-kommisjonens årlige Export Control Forum, og Norge stiller eksperter til rådighet for EUs «outreach»-programmer overfor tredjeland.