4 Konsekvensutredningen

Krav om gjennomføring av en konsekvensutredning før eventuell åpning av områder for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel følger av havbunnsmineralloven § 2-1. Konsekvensutredningen skal belyse de ulike interessene som gjør seg gjeldende på det aktuelle området, slik at dette kan ligge til grunn når det skal tas stilling til om, og eventuelt på hvilke vilkår, området kan åpnes for mineralvirksomhet. Konsekvensutredningen skal belyse hvilke virkninger en eventuell åpning kan få for miljøet og antatte næringsrelaterte, økonomiske og sosiale virkninger. Det er Olje- og energidepartementet som er ansvarlig for å gjennomføre konsekvensutredningen. Departementet har bedt Oljedirektoratet om å bistå i gjennomføringen av konsekvensutredningsprosessen, herunder koordinere det faglige utredningsarbeidet. Oljedirektoratet har hatt kontakt med Miljødirektoratet når det gjelder definisjon av relevante utredningstema og vurdering av utredninger innenfor deres ansvarsområde.

4.1 Om konsekvensutredningsprosessen

Et forslag til utredningsprogram ble utarbeidet og sendt på offentlig høring 12. januar 2021. Høringsinnspillene ble behandlet og endelig program for konsekvensutredning ble fastsatt av Olje- og energidepartementet 10. september 2021. Programmet består av programforslaget som ble sendt på høring, samt departementets vurderinger av høringskommentarene. Konsekvensutredningen ble så gjennomført på basis av det fastsatte programmet.

I prosessen har Oljedirektoratet konsultert relevante faglige etater og ledende fagmiljøer for å sammenstille tilgjengelig kunnskap om naturressurser, miljø og næringsvirksomhet i utredningsområdet, samt mulige virkninger på disse. Det ble utarbeidet totalt ni grunnlags- og virkningsrapporter for å sammenfatte kunnskap om relevante forhold og utrede mulige virkninger av havbunnsmineralvirksomhet i utredningsområdet. Flere statlige direktorater og etater har bidratt i dette arbeidet.

Utredningsområdet som danner grunnlaget for konsekvensutredningen, dekker et område på ca. 592 500 kvadratkilometer mellom yttergrensen for kontinentalsokkelen/avtalt avgrensningslinje sør og sørøst for Jan Mayen og Svalbard og omfatter områder fra 100 til 4 000 meters havdyp. Avgrensningen av området er basert på ressursfaglige vurderinger og inkluderer de områdene der betingelsene er til stede for å påvise forekomster av polymetalliske sulfider og manganskorper.

Konsekvensutredningen inneholder ikke detaljerte vurderinger knyttet til mulige, fremtidige konkrete utvinningsprosjekter. I henhold til havbunnsmineralloven vil utredning av alle relevante forhold ved slike prosjekter skje i tilknytning til eventuelle fremtidige søknader fra industriaktører om godkjenning av en plan for utvinning av konkrete mineralforekomster.

4.2 Hovedresultater fra konsekvensutredningen

Konsekvensutredningen sammenfatter resultater fra de ulike studiene, med fokus på de forhold som anses å være relevante for en beslutning om eventuell åpning av områder. Nedenfor følger hovedfunnene fra konsekvensutredningen. For mer utfyllende informasjon vises det til konsekvensutredningsrapporten og grunnlags- og virkningsrapportene.

4.2.1 Metoder for undersøkelse etter havbunnsmineraler

Det finnes ulike metoder for å kartlegge mineraler på havbunnen. Disse varierer avhengig av hvilke typer mineraler man ønsker å kartlegge. Leting etter havbunnsmineraler foregår ved detaljert kartlegging av havbunnen. De første data som må fremskaffes for å undersøke et område er detaljerte batymetriske kart (havbunnstopografi) som kan identifisere strukturer som domer, forkastninger og skråninger. Deretter benyttes ulike geofysiske metoder for å kartlegge ressursene før visuell inspeksjon og prøvetaking gjennomføres.

4.2.2 Teknologier for utvinning av havbunnsmineraler

Det foregår ikke kommersiell utvinning av mineraler fra dyphavene i verden i dag. Teknologier for utvinning er under utvikling og er spesielt knyttet til undervannsoperasjoner på store dyp. Foreslåtte konsepter for marin mineralutvinning tar utgangspunkt i systemer der mineralene brytes på havbunnen og heves opp til en produksjonsenhet (f. eks et skip) på overflaten. Disse konseptene baserer seg i stor grad på eksisterende teknologier fra etablerte næringer. I hovedsak gjelder dette teknologier og løsninger fra olje- og gassvirksomheten, landbasert gruvedrift, skipsindustri og mudringsfartøyer. Overordnet er utvinningen forventet å bestå av følgende produksjonssteg:

1. Bryting og oppsamling av mineraler på havbunnen

2. Vertikal transport av malmen fra havbunn til produksjonsenhet på havoverflaten

3. Lagring og eventuelt avvanning av malm om bord på produksjonsenhet

4. Lasting fra produksjonsenhet til transportskip/lagringssystem, samt deponering av avgangsmasser/separert sjøvann

5. Transport av malm til landanlegg for behandling og/eller videreprosessering

I de fleste løsningene som er beskrevet per i dag, skal hevingen foregå ved å omdanne malmen til en masse/vann-blanding som så pumpes opp til produksjonsenheten. Der må vannet skilles ut før malmen lagres i produksjonsenheten. Avvannet blir så returnert til havbunnen. Imidlertid har man nå også begynt å se på andre løsninger for å heve malmen til overflaten uten at det produseres avvann.

Forstørr bilete

Kilde: Illustrasjon med tillatelse fra Loke Marine Minerals, RenOcean og Adepth Minerals.

Forstørr bilete

Malm brytes og samles, og malm/vann-blanding pumpes via et stigerørssystem. Slammet (slurryen) transporteres så vertikalt til produksjonsskipet på overflaten, før malmen avvannes og transporteres til land.

Kilde: Oljedirektoratet

Brytingen av malmen foregår på overflaten og de øverste lagene av havbunnen. Det foregår nå en betydelig utvikling av nye teknologier for utvinning av havbunnsmineraler. Dette vil kunne medføre at det vil være andre teknologier som vil være aktuelle ved en fremtidig mulig oppstart av kommersiell utvinning av havbunnsmineraler på kontinentalsokkelen. Teknologiutviklingen forventes å gå i retning av mer tilpasset utstyr for å oppnå en effektiv mineralutvinning. Teknologiutviklingen kan også bidra til å redusere den lokale miljøpåvirkningen. Samtidig er det forhold som ikke kan avbøtes gjennom teknologiske løsninger, som der områder helt lokalt brytes av eller skaves bort, og habitater blir fjernet.

Det er en rekke ytre faktorer som er relevante for valget av teknologi for leting og utvinning av havbunnsmineraler. I faggrunnlaget pekes det på at det finnes noen viktige ytre faktorer som medfører at dypmarin mineralutvinning innenfor utredningsområdet vil skille seg ut fra andre områder, men at dette igjen vil variere betydelig også innen utredningsområdet. Dette gjelder spesielt værmessige forhold, herunder både ising, sjøis og forekomst av isfjell. Slike forhold må håndteres eksempelvis gjennom krav og vilkår for etablering av løsninger for eventuell utvinning av havbunnsmineraler i området.

På grunn av at mineralutvinningen normalt vil foregå langt fra land vil det også være ekstra utfordringer knyttet til forsyninger og mannskapsbytter på produksjonsstøttefartøyet. De største utfordringene forventes imidlertid å være knyttet til beredskap; altså nødevakuering, søk og redning. Disse forholdene er for en stor del allerede godt utredet i forbindelse med petroleumsvirksomhet i utfordrende områder.

4.2.3 Natur- og miljøforhold

I norsk del av Norskehavet strekker den atlantiske midthavsryggen seg fra områdene vest for Jan Mayen til inngangen av Framstredet, totalt ca. 1 300 kilometer. Ved dette ryggsystemet dannes havbunnen ved havbunnsspredning, som drives av et samspill av vulkanske og tektoniske prosesser. I Norskehavet beveger skorpeplatene seg bort fra hverandre med en hastighet på i underkant av 1 centimeter i hver retning i året. Hele havbassenget som skiller Norge fra Grønland har blitt dannet ved slike prosesser over en tidsperiode på 50 millioner år. En kjede av unge vulkaner definerer spredningsaksen der havbunnen dannes i dag. Langs spredningsaksen vokser det også frem et fjellandskap ved forkastningsbevegelser og jordskjelvaktivitet. Havmassene i Norskehavet skjuler derfor Norges mest dynamiske geologiske provins.

Forstørr bilete

Kartet illustrerer de store dybdeforskjellene mellom fjellområdene og aksedalen. Vertikalskalen i terrengmodellen er to ganger forstørret i forhold til horisontalskalaen.

Kilde: Universitetet i Bergen

Den vulkanske aktiviteten i området avgir geotermisk varme, som er drivkraft for hydrotermal aktivitet. Slik dynamisk, geologisk aktivitet fører til dannelse av potensielle mineralressurser og til etablering av en rekke særegne habitater. Disse hydrotermale områdene opptrer fra Kolbeinseyryggen i sør til Knipovitsjryggen i nord og ved havdyp som her varierer fra 100 til 3000 meter. De varme havkildene fører til dannelse av metallholdige mineralavsetninger. Når den hydrotermale aktiviteten opphører, ligger mineralutfellingene tilbake som fossile metallholdige avsetninger på havbunnen.

Ved aksedalen er det mineralavsetninger (sulfider) som dannes ved varme kilder eksponert på havbunnen, men de blir begravet av tykke sedimentlag etter hvert som havbunnskorpen blir eldre og beveger seg bort fra spredningsryggen. Når de begraves i slike sedimentlag blir de utilgjengelig for utvinning med dagens teknologi.

For manganskorper er det omvendt, jo lenger ut fra spredningsryggen, jo tykkere er manganskorpene. Utredningsområdets utstrekning reflekterer denne kunnskapen.

Det aller meste av utredningsområdet har dybder mellom 1 000 og 4 000 meter. Med unntak av primærproduksjon som er knyttet til et fåtall hydrotermale forekomster, er næringstilgangen i den afotiske sonen1 begrenset til partikler (marin snø) som synker ned i dypet fra de produktive grunnere vannlagene. Deler av det sørligste utredningsområdet ligger mellom 200 og 1 000 meters dyp. Sør for Jan Mayen-bruddsonen dekker disse relativt grunne områdene et areal på 5 900 kvadratkilometer. Like nord for Jan Mayen-bruddsonen er det også områder som er grunnere enn 1 000 meter og som også har relativ god næringstilgang fra den fotiske sonen.2

Biologiske undersøkelser i norske havområder går langt tilbake i tid, og inkluderer både tidlige tokt som den norske Nordhavsekspedisjonen av 1876–78 og den danske Ingolf-ekspedisjonen, til prosjekter som BIOFAR og BIOICE og pågående programmer som Mareano. Likevel er kun få utredninger foretatt av miljøet på havbunnen og økosystemsammenhenger i utredningsområdet, og sammenliknet med våre andre havområder/sokkelområder har vi begrenset kunnskap om det marine miljø i utredningsområdet.

Utredningsområdet har en stor utstrekning med vekslende habitater med ulike organismesamfunn. Generelt kan det skilles mellom organismesamfunn som lever i områder med sedimenter (bløtbunnsfauna) og i områder med hard bunn (hardbunnsfauna). Det finnes også områder med vekslende bunn av sedimenter og hardbunn.

Kolbeinseyryggen (Jan Mayen-forekomstene og Syv Søstre) ser ut til stort sett å bestå av arter som er kjent fra hard- og bløtbunnsområder i området, mens de dypere varme kildene lengre nord på Mohnsryggen har en større andel tilpassede arter.

De siste års undersøkelser har hatt fokus på områder med varme kilder. På verdensbasis er faunaen fra varme kilder i ulike geografiske områder i stor grad tilpasset dette spesifikke miljøet. Det samme ser ut til å gjelde tilsvarende fauna på midthavsryggen i Norskehavet, som er svært ulik fauna fra varme kilder i Atlanterhavet eller i Stillehavet, i alle fall på artsnivå.

Studier av mikrobielle samfunn ved de varme kildene i utredningsområdet indikerer at sammensetningen er sterkt påvirket av den unike kjemien ved de ulike forekomstene. Funksjonelle grupper som svoveloksiderende, hydrogenoksiderende, jernoksiderende, metanoksiderende (anaerobe, aerobe) og sulfatreduserende mikroorganismer dominerer. De ulike gruppene, samt deres relative tilstedeværelse, varierer imidlertid innad og mellom forekomstene.

Disse områdene med hydrotermale forekomster utgjør kun en liten del av utredningsområdet, mens hoveddelen av utredningsområdet er representert ved dyphavsslettene med bløtbunn (sedimenter). På grunn av den høye temperaturen vil det være lite sannsynlig at havbunnsmineralvirksomhet vil foregå direkte på slike hydrotermale strukturer. Det kan likevel være at havbunnsmineralvirksomhet får betydning for aktive strukturer, på grunn av nærhet og strømforhold.

Det er lite kunnskap om dyresamfunn ved inaktive kilder. Inaktive sulfidforekomster er områder med tidligere varm oppstrømming og kan fremstå som enten hardbunn eller dekket av sedimenter, avhengig av alder. Når utstrømmingen av væske stanser forsvinner næringsgrunnlaget for de kjemoautotrofe organismene og økosystemet kollapser. Enkelte studier kan likevel tyde på at unike bentiske megafaunaansamlinger er knyttet til disse habitatene, men det er usikkerhet knyttet til slike funn og nødvendig med mer kartlegging og undersøkelser av dyresamfunn ved inaktive forekomster. Konsekvensutredningen skiller ikke på inaktive forekomster som er aktuelle for mineralvirksomhet, og inaktive forekomster som er tildekket av sediment. Skillet er likevel viktig i forbindelse med miljøvurderingen. Nylig utdødde sulfidforekomster med mindre grad av sedimentering vil være aktuelle områder for havbunnsmineralutvinning. Disse ligger også ofte nær de aktive forekomstene. I utredningene er det lagt til grunn at inaktive områder har fauna dominert av bløtbunnsfauna som ikke skiller seg fra omkringliggende bløtbunnsområder. Det er behov for mer kunnskap om inaktive systemer, både nylig inaktive og de som er tildekket av sediment, for å gi mer nyanserte vurderinger for slike.

Til forskjell fra dyphavsslettene som arealmessig utgjør størstedelen av dyphavet, finnes det betydelig sammenhengende og spredt hardbunn på langs av ryggsystemet som er knyttet til topografiske trekk slik som vulkanrygger, forkastningskråninger, sjøfjell og spredte steiner. Sjøfjellet Schulzbanken, i nærheten av Lokeslottet, har vært gjenstand for flere undersøkelser. Toppen og andre deler av sjøfjellet er dekket av dyphavs svampegrunn med ulik artssammensetning på ulik dybde, en habitattype som danner et rikt grunnlag for assosiert fauna.

Utredningsområdet er en del av De nordiske hav. De nordiske hav er en fellesbetegnelse for Norskehavet, Islandshavet og Grønlandshavet og brer seg nordover fra Grønland-Skottlandryggen, opp mot Framstredet og Spitsbergen. Det begrenses av Fastlands-Norge i øst og Grønland i vest. De nordiske hav dekker således et meget stort og heterogent areal. Kunnskapen om havområdet, også om de best undersøkte områdene, er meget fragmentert.

Det eksisterer god kunnskap om de generelle hydrografiske forhold og havstrømmer i De nordiske hav, men det mangler detaljert kunnskap (av høy romlig oppløsning) i topografiske komplekse områder som rundt midthavsryggene. Havområdet karakteriseres av en sterk nordgående strøm av varmt vann på østsiden, langs norskekysten, og en sydgående strøm av kaldt vann på vestsiden. Langs midthavsryggene Jan Mayen-ryggen, Mohnsryggen og Knipovitsjryggen dannes en relativt skarp front mellom de varme og kalde vannmassene, som blir kalt Den arktiske front. Hvordan de to vannmassene er fordelt over havområdet og i dypet, og blandingen av vannmasser med ulik temperatur og saltinnhold, er svært viktig fordi det styrer utbredelsen av arter, populasjoner og samforekomst av både plankton, fisk og sjøpattedyr.

Tyngre vannmasser blir dannet her ved at varmt og salt atlanterhavsvann som strømmer inn i området, mister mye av sin varme til atmosfæren. Når dette skjer blir vannet tyngre og synker ned i dypet og strømmer senere ut av De nordiske hav og inn i sørligere deler av Atlanterhavet, og bidrar slik til omveltningssirkulasjonen i det nordlige Atlanterhavet. Denne transporten av vann fra overflaten til dypet er av stor betydning for den globale karbonsyklusen, og ved transporten overføres CO₂ som overflatevannet har tatt opp fra atmosfæren ned i dypet av havet.

Plankton forekommer fra bunn til overflate gjennom hele utredningsområdet, men mengden og artssammensetningen varierer geografisk og med miljøforholdene i ulike typer vannmasser. Mengden av en gitt planktonart i et bestemt område og dyp vil videre endre seg gjennom sesongsyklusen. Bakteriene er de mest tallrike organismene, og deres funksjon i det pelagiske økosystemet er i hovedsak knyttet til nedbryting av organisk materiale. Planteplanktonet omdanner uorganisk karbon til biologisk bundet organisk karbon ved fotosyntese. Dyreplanktonet spiller en viktig rolle i det pelagiske systemet ved å beite på planteplanktonet, mens de selv spises av organismer på høyere trofiske nivå. Slik kanaliseres energien fra primærprodusentene oppover i næringsnettet.

Det pelagiske fiskesamfunnet i Norskehavet er dominert av store bestander av norsk vårgytende sild, makrell og kolmule. I tillegg finnes det store mengder av lodde, og mindre mengder atlantisk laks, rognkjeks og makrellstørje. Norskehavet er først og fremst et viktig beiteområde for de arter som vandrer inn i Norskehavet, bl.a. for å beite på dyreplankton om våren og sommeren. Sild, makrell, lodde, laks, rognkjeks og makrellstørje holder seg fremfor alt i de øvre vannlag mens kolmulen ofte finnes dypere, mellom 200 og 500 meter. Kontinentalskråningen er påvirket av møte mellom varme atlantiske vannmasser og kalde vannmasser. Her forekommer en rekke arter, herunder flere kommersielt viktige arter som blåkveite, snabeluer og vanlig uer.

For de fleste bestander er status god og de høstes bærekraftig. Noen arter er listet som sårbare, sterkt truet eller kritisk truet på norsk rødliste for arter, herunder vanlig uer, blålange og en rekke bruskfiskarter. For ikke-kommersielle arter mangler ofte informasjon om bestandsstørrelse, reproduksjons- og oppvekstområder, samt kunnskap om vandringsmønster. For områder dypere enn 1 000 meter er kunnskapsmangelen betydelig. Det finnes kun sporadiske undersøkelser på større dyp, hvor mange ikke-kommersielle arter lever.

Tolv sjøpattedyrarter blir jevnlig observert i utredningsområdet. Vågehval, finnhval og knølhval er de mest tallrike bardehvalene. De observeres fremfor alt om sommeren, rundt hele Den arktiske front og til dels også i mer sørlige områder av Norskehavet. Hanner av tannhvalarten spermhval beiter også over det meste av utredningsområdet om sommeren. De nevnte storhvalene antas generelt å dra til sørlige farvann i løpet av vinteren for å pare seg eller kalve. Tannhvalartene spekkhogger, nebbhval og kvitnosdelfin blir stort sett i disse nordlige farvann gjennom hele året. Både for de stasjonære og de migrerende artene er beitingen i og rundt utredningsområdet antakelig av stor betydning for overlevelse og reproduksjonsevne. Sjøpattedyrenes beitesuksess påvirkes både av naturlige og menneskeskapte svingninger i forekomsten av byttedyr, men kan også påvirkes av direkte forstyrrelser fra andre menneskelige aktiviteter enn fiskerier.

Undersøkelsesområdet ligger generelt langt fra land og menneskelig aktivitet, og er relativt dårlig kartlagt med hensyn til sjøfugl sammenlignet med andre havområder, som for eksempel Barentshavet. Sjøfuglbestandene som opptrer innenfor området er i stor grad et resultat av høy primær- og sekundærproduksjon av plante- og dyreplankton, samt store bestander av små, pelagiske fiskearter. Til sammen 26 arter av sjøfugl opptrer innenfor undersøkelsesområdet eller er antatt å gjøre det som følge av at de hekker på omkringliggende landområder.

Analysen som ble utført for konsekvensutredningen er basert på populasjonskartene for seks pelagiske arter (havhest, krykkje, lomvi, polarlomvi, lunde og alkekonge). Tettheten samlet sett for de seks pelagiske artene er relativt sett ikke spesielt høy til noen tider av året, sammenlignet med tilgrensende havområder, for eksempel Barentshavet. Unntaket her er områdene rundt Jan Mayen og vest av Svalbard i hekkesesongen.

Dette kan trolig forklares med at hoveddelen av undersøkelsesområdet utgjøres av dyphavsområder med lavere produktivitet enn tilgrensende havområder. Unntak her er områdene rundt Jan Mayen og mellom Jan Mayen og Island. I tillegg utgjør undersøkelsesområdet, med unntak for hekkebestandene på Jan Mayen og de vestlige delene av Svalbard (samt enkelte arter/bestander på Grønland), først og frem et viktig transittområde for store bestander som beveger seg gjennom området høst, vinter og vår.

Den sentrale delen av undersøkelsesområdet utgjør en svært viktig migrasjonskorridor for noen av verdens største sjøfuglbestander. Flere millioner sjøfugl fra internasjonalt viktige hekkeområder i Barentshavet og Norskehavet migrerer gjennom området hver vår og høst. Mange av sjøfuglbestandene som benytter utredningsområdet er i dårlig forfatning og flertallet av artene er rødlistet.

4.2.4 Miljømessige virkninger og avbøtende tiltak

Konsekvensutredningen som er gjennomført belyser identifiserte påvirkninger knyttet til leting, utvinning og avslutning av virksomheten. Konsekvensutredningen som er en del av åpningsprosessen har hovedfokuset på aktivitetene til havs og ikke eksempelvis prosessering på land.

Utredningene viser at leting generelt bare vil medføre et lite fysisk inngrep og vil være en kortvarig aktivitet. Aktivitet både knyttet til leting etter forekomster og avslutning av utvinning er generelt funnet å gi små miljømessige virkninger. Virkninger av utvinningsvirksomhet vil delvis avhenge av teknisk løsning, herunder relevante avbøtende tiltak. Samtidig er det forhold som ikke kan avbøtes av tilpasning av teknologien, som der områder brytes av eller skaves bort, og habitater blir fjernet. Virkninger ved utvinning vil i all hovedsak være knyttet til det konkrete, lokale geografiske området der utvinningen foregår. Regionale virkninger forventes ikke slik det eksempelvis kan bli ved større akutte oljeutslipp i forbindelse med petroleumsvirksomhet.

Arealet omfattet av ev. utvinning vil være svært begrenset i forhold til det totale havbunnsarealet som ligger til grunn for konsekvensutredningen. Konsekvensene avhenger av hvilket naturmiljø som påvirkes. Hver enkelt aktivitet ved utvinning av mineraler på havbunnen kan føre til ulike påvirkninger på økosystemet på den aktuelle lokaliteten.

Alle vurderingene av virkninger på naturforhold og miljø er gjort på et generelt grunnlag, relatert til ressurstype (sulfider eller manganskorpe), ulike typer av teknologiske løsninger for utvinning (og leting) og tilhørende aktivitet. Denne tilnærmingen er valgt for å dekke mulighetsrommet innen teknologier og omfang av virksomhet, og for samtidig å ta hensyn til den variasjonen som finnes i utredningsområdet når det gjelder naturressurser og miljøforhold.

Dyphavsområdene i utredningsområdet er lite kartlagt og undersøkt. Vi vet lite om arters eksistens og utbredelser samt sammenheng i økosystemet. Det er følgelig betydelige kunnskapsmangler knyttet til faunasammensetning og organismenes sårbarhet for påvirkning fra havbunnsmineralvirksomhet og restitusjonspotensiale etter skade. Dette medfører at det er usikkerhet tilknyttet vurdering av konsekvenser for flere av påvirkningene fra havbunnsmineralvirksomhet.

Siden det ikke er detaljert kunnskap om hvilke organismer som forekommer i ulike deler av utredningsområdet er det ved vurdering av den romlige utbredelsen av fysisk påvirkning og partikkelspredning lagt til grunn sårbare områder (naturtypene sjøfjell og hydrotermale organismesamfunn) og ikke bestander eller årsklasser av enkeltarter. Det er ikke definert et totalt mulig arealbruk for havbunnsmineralvirksomhet. Det foreligger ikke kunnskap om hvor stort samlet areal som dekkes av henholdsvis manganskorper og sulfidforekomster. Ved vurdering av den romlige utbredelsen av påvirkningene er enheten det vurderes mot derfor ett sjøfjell eller én sulfidforekomst og ikke totalforekomst av disse i utredningsområdet. Det innebærer at vurderingene av den romlige utbredelsen for enkelte av påvirkningstypene kan være konservative. I tillegg vet vi lite om arters eksistens og utbredelser, samt sammenheng i økosystemet. Dette betyr at selv inngrep på mindre områder i teorien kan ha alvorlige negative konsekvenser som vi ikke kjenner omfanget av. Disse kan også være irreversible. Prosjektspesifikke konsekvensvurderinger knyttet til eventuelle fremtidige utvinningsplaner vil kunne konkludere med andre konsekvensnivå enn det som er vurdert i konsekvensutredningen basert på stedsspesifikke kartlegginger av havbunnen. Det samme vil informasjon som tilkommer gjennom den planlagte kartleggingen i statlig regi.

For eventuelle konkrete fremtidige utvinningsprosjekter stiller havbunnsmineralloven krav til godkjent plan for utvinning. En søknad om slik godkjenning krever gjennomføring av en prosjektspesifikk konsekvensutredning knyttet til den foreslåtte, konkrete aktiviteten. Da skal blant annet lokale forhold utredes og hensyntas. Relevante avbøtende tiltak må vurderes.

De største miljømessige virkningene er vurdert å være knyttet til lokal fysisk påvirkning av bunnhabitat/-substrat med tilhørende økosystem fra utvinning av mineralforekomster, for henholdsvis aktive (nær aktive) hydrotermale kilder og manganskorper. Virkningene vil være av lokal karakter, avgrenset til selve området som blir utvunnet. Størrelsen på en utvinningslokalitet for sulfider er vurdert i størrelsesorden 0,2–0.5 kvadratkilometer og for en skorpelokalitet anslagsvis 20 kvadratkilometer. Disse anslagene for omfattet areal er beheftet med usikkerhet, men er basert på dagens kunnskap om ressurser og utvinningsmetoder. Mulighet for gjenetablering av bunndyrsamfunn er vurdert som noe forskjellig mellom manganskorper og sulfidforekomster. Underliggende fjell gir grunnlag for gjenetablering av fauna etter fjerning av skorpe. Det er usikkerhet omkring tidsaspektet for dette. Etter utvinning av en aktiv sulfidforekomst, vil nye skorsteiner gradvis bygges opp og over tid danne grunnlag for etablering av ny bunnfauna. Det er usikkerhet omkring tidsaspektet for dette. For utvinning av inaktive sulfidforekomster er miljøvirkningene i konsekvensutredningen vurdert som små, da en her kan få relativt hurtig gjenetablering av bunnfauna. Berørt område er uansett begrenset i forhold til ventet utbredelse av tilsvarende bunndyrsamfunn. Påvirkningen ved fysisk fjerning av manganskorper er lokalt vurdert å ligge på konsekvensnivå «stor» for det aktuelle sjøfjellet og kan gi økosystemrelaterte virkninger lokalt. Denne påvirkningen er av langsiktig varighet ved at typiske organismer som kan utgjøre habitat og leveområder for assosiert fauna, f.eks. svamp og koraller, vokser sakte og har lang restitusjonstid.

Fysisk fjerning av aktive sulfidsystemer er lokalt vurdert å ligge på konsekvensnivå «stor», med langsiktig virkning der det forventes å gå flere tiår før habitatet er tilbake til førtilstand etter utvinning, og ukjent tid for ev. endemiske samfunn å gjenetableres. Det arealmessige uttaket som er skissert for utredningen utgjør en stor andel av størrelsen på hvert av de største kjente hydrotermiske felt i utredningsområdet. For inaktive sulfidforekomster er konsekvensnivået lokalt vurdert som «liten», basert på en totalvurdering av restitusjonstid og påvirket areal som vurderes å utgjøre en liten andel av område med utbredt bløtbunnsfauna. Virkningene vil være av lokal karakter, avgrenset til selve området som blir utvunnet.

Utvinning av havbunnsmineraler kan medføre spredning av partikler fra selve ekstraksjonen/utvinningen fra havbunnen, samt fra eventuelt utslipp av returvann (vann kan brukes for å transportere mineralressursene opp til overflatefartøy/-innretning). Partikler fra ekstraksjonen vil drive med bunnstrømmen og avsettes over et visst areal – i hovedsak nær utvinningslokaliteten. Konsentrasjonen av partikler i vannmassene vil avta gradvis ut fra utslippspunktet. Det ventes større omfang av spredning etter avvanning enn fra selve mineralekstraksjonen, både i areal og vertikalt i vannsøylen. Litteraturgjennomgangen angir partikkelnivåer tilbake til bakgrunnsnivå i området mellom en og ti kilometer for ekstraksjon og potensielt betydelig mer fra returvann – avhengig av lokale forhold og volumer.

Avsetning av partikler på havbunnen vil også være størst rundt ekstraksjonslokaliteten ved utvinning – i størrelsesorden noen få til over ti kilometer, mens målbare avsetninger etter utslipp av returvann er angitt som beskjedne og generelt avgrenset til maksimalt noen få kilometer. Det understrekes at det er usikkerhet knyttet til dette, med store lokale og partikkelrelaterte forskjeller. Partikkelavsetning på havbunnen er vurdert å ligge på konsekvensnivå «middels» for utvinning av manganskorper og «stor» for aktive sulfidforekomster. Påvirkning er av langsiktig varighet ved at organismer som kan utgjøre habitat og leve- og oppvekstområder for assosiert fauna på sjøfjell og sulfidforekomster vokser langsomt og/eller de har et lavt rekoloniseringspotensial og dermed lang restitusjonstid. Påvirkningen kan dermed gi økosystemrelaterte virkninger. Berørt område med antatt skadelig avsetning er forventet i en avstand på rundt 1 kilometer rundt en undervannsenhet. Romlig er dette vurdert som en betydelig andel av berørt område sett i sammenheng med størrelsen på ett enkelt sjøfjell, og stor andel av berørt område sett i sammenheng med størrelsen på en enkelt aktiv sulfidforekomst. Tilsvarende som for fysisk fjerning er konsekvensnivået for inaktive sulfidforekomster ved partikkelavsetning vurdert som «liten» basert på en totalvurdering av restitusjonstid og påvirket areal med utbredt bunnfauna. Virkningene er dermed av lokal karakter.

Partikler og løste metaller fra returvann kan fraktes lengre, men vil generelt fortynnes og det er konkludert med at det medfører små til middels miljøvirkninger, avgrenset til mindre deler av havområdet og kun små deler av bestander. Utredningen av fiskeriaktivitet viser lite uttak av fisk og annen sjømat i området og det vurderes i konsekvensutredningen at risiko for konsekvenser for matsikkerhet er lav.

Det er antatt at malm fra eventuell norsk havbunnsutvinning vil transporteres til land for videre bearbeiding. Det er derfor ikke lagt til grunn av ev. utvinningsplaner vil basere seg på oppredning av malm ved bruk av kjemikalier på produksjonsenheten til havs.

Produksjonsenheter og behovet for transport- og logistikktjenester vil kreve energi med tilhørende utslipp til luft med dagens teknologier. De faktiske utslippene vil være avhengig av hva slags fartøy som vil bli benyttet, størrelsen på fartøyene, energiløsningen på fartøyene, hvorvidt det er installert utslippsreduserende tiltak samt antall operasjonsdager. Det legges til grunn at virksomheten vil være underlagt virkemidler som har til hensikt å redusere utslipp av klimagasser. Sektorovergripende virkemidler som avgifter på utslipp av klimagasser og utslippskvoter er i dag hovedvirkemidlene i klimapolitikken for å nå Norges klimamål. Krav til næringen kan også være et aktuelt virkemiddel.

Leting og utvinning av havbunnsmineraler kan også medføre andre typer miljøvirkninger, men disse er generelt vurdert å representere et mindre konsekvenspotensial og kan avbøtes gjennom hensiktsmessige, målrettede tiltak. Dette omfatter blant annet:

• Lyd og vibrasjoner

• Kunstig lys

• Risiko for innførsel av fremmede arter

• Fjerning av organismer ved inntak av vann nær havbunnen

Slike forhold må vurderes konkret for eventuelle utvinningsprosjekter i prosjektsspesifikke konsekvensutredninger.

Identifiserte, mulige avbøtende tiltak

I konsekvensutredningen er miljøpåvirkning på havbunn, i vannsøyle og utslipp til luft vurdert. Konsekvenser ved leting og avslutning er for alle påvirkninger vurdert å ha små miljøvirkninger noe som gjør avbøtende tiltak mindre relevant. For utvinning vil påvirkningene være større helt lokalt.

Det finnes ingen igangsatte utvinningsprosjekter i verden i dag og teknologi som skal til for å kunne hente opp mineralene er fremdeles under utvikling. Et godt avbøtende tiltak for å redusere miljøpåvirkningen vil derfor være å integrere miljørisikoreduserende tiltak i teknologiutviklingen. Forslag til enkelte avbøtende tiltak for de ulike påvirkninger er identifisert. Siden teknologi for utvinning av havbunnsmineraler er under utvikling, er foreslåtte avbøtende tiltak av generisk karakter. Geografiske og tidsmessig avbøtende tiltak kan også innføres.

Fysisk fjerning og ødeleggelse av bunnhabitat, spesielt ved aktive sulfidforekomster og manganskorper, og oppvirvling av sedimenter ved ekstraksjon, er identifisert til å kunne bli de viktigste miljøpåvirkningene fra fremtidig havbunnsmineralvirksomhet på norsk sokkel. Mulige, identifiserte avbøtende tiltak mot denne type virkninger er:

• Kartlegging. Kartlegging av sårbare habitater/marine organismer før oppstart av utvinning tilsvarende grunnlagsundersøkelser og aktivitetsspesifikk havbunnskartlegging ved petroleumsvirksomhet og bruk av resultatene i videre planlegging for å redusere miljøpåvirkningen

• Arealbruk på havbunnen. Arealbruken på hver uttakslokalitet holdes lavest mulig slik at direkte berørt bunnareal minimeres. Eventuell mellomlagring på sjøbunnen av sulfidmalm etableres i områder der overdekningen allerede er fjernet. Eventuelt etablere avstandskrav mellom aktive utvinningslokaliteter i strømretningen definert ut fra forventet mengde partikler og spredningsavstand

• Utvinningsteknologi. Bruk av teknologi for å minimere mengde oppvirvlede partikler ved knusing av metaller i lukket system vil redusere eksponering av skadelig stoffer og spredning bort fra utvinningsstedet. Dette vil også redusere spredning av metaller i vannmassen. Transport av malm i konteinere eller bruk av kombinert gassløft eller kurver og hydraulisk løft vil redusere mengde vann og dermed mengde returvann og utslipp av partikler

• Vannbehandling. Rensing av vann etter avvanning før utslipp til sjø. Slippe returvannet rett over havbunnen, eller under fotisk sone, slik at horisontal spredning i vannsøylen reduseres og at partikler som sedimenterer vil påvirke bunnsamfunn som allerede er påvirket av partikkelskyen fra ekstraksjonsfartøy og/eller fjernet og ødelagt av utvinningsenhetene

• Miljøovervåkning. Etablere miljøovervåkning med for- og etterundersøkelser for å vurdere effekt av aktiviteten på havbunnen og for partikkelspredning for å få kunnskap om spredning og effekt av påvirkningen

Ev. avbøtende tiltak overfor aktiviteten vil til enhver tid bli vurdert basert på fakta og oppdatert kunnskap.

Utvinningsvirksomhet kan pålegges krav om miljøovervåking, enten hjemlet i havbunnsmineralloven eller i forurensningsloven ved enkeltvedtak. Hensikten med miljøovervåking er blant annet å dokumentere eventuelle miljøvirkninger av virksomheten med tanke på å kunne implementere tiltak, dokumentere virkninger av egen virksomhet, samt for kunnskapsoppbygging.

Gjennomføring av miljøovervåking krever ofte en kombinasjon av flere teknikker, og for dyphavet må det tas hensyn til særskilte lokale (havdyp) og logistikkmessige forhold. Generelt kan aktuell overvåkingsmetodikk inndeles i tre hovedkategorier: visuelle observasjoner, fysiske prøver, samt sensorbaserte stasjonære og fjernstyrte autonome farkoster.

Miljøovervåking rettes mot relevante påvirkninger av en virksomhet og dertil tilhørende indikatorer. Basert på vurderingene i konsekvensutredningen vil hovedoppmerksomheten være relatert til fysiske forstyrrelser av havbunnen, inklusive bunnfauna, og relevant influensområde, samt tilsvarende for spredning av partikler i vannmassene og tilhørende avsetninger av partikler på havbunnen. Det vil bli stilt krav om miljøovervåkingsprogram for fremtidig utvinningsaktivitet.

4.2.5 Mulige konsekvenser for andre havbaserte næringer

Det foregår et begrenset omfang av annen havbasert næringsvirksomhet i utredningsområdet, hovedsakelig avgrenset til noe fiskerivirksomhet og noe passerende skipstrafikk. Det er generelt vurdert at det vil være lite konfliktpotensial mellom havbunnsmineralvirksomhet og disse næringene, men dette må også vurderes nærmere i prosjektspesifikke konsekvensutredninger som skal inngå i eventuelle utvinningsplaner. I dette avsnittet behandles først fiskeriene, deretter skipsfart og til slutt andre næringer.

Satellittsporingskart for perioden 2013–2019 viser at aktiviteten i utredningsområdet er veldig lav sammenlignet med andre fiskerike områder på norsk kontinentalsokkel. Fiskeriene i utredningsområdet er i hovedsak konsentrert rundt områder nær Jan Mayen (reke, blåkveite og torsk), samt helt sør i utredningsområdet (not/flytetrål etter sild, makrell og kolmule). Fiskeridirektoratet har etter at konsekvensutredningen ble ferdigstilt, fått oversendt data fra ICES over utenlandsk fiske i internasjonalt farvann i utredningsområdet. Dataene viser at det kan være relativt store variasjoner fra år til år. Jevnt over fiskes det større kvantum i områdene sør for 69°N, samtidig som antall fisketimer i dette området er færre enn i området nord for 69°N.

Eventuelle sikkerhetssoner rundt innretninger som benyttes i havbunnsmineralvirksomheten vil representere arealbeslag for alle typer fiskeri. Direkte arealbeslag er sikkerhetssonen, normalt med radius 500 meter omkring overflateinnretningen. Faktisk arealbeslag for fiskeriaktivitet avhenger av stedsspesifikke forhold (lokalitet, dybde, strøm mv.), type fiskeri og berørte fiskeriers mobilitet. I de aktuelle åpne havområdene med store vanndyp er det generelt stor mobilitet.

I det meste av utredningsområdet, med unntak for områder nær Jan Mayen, foregår fisket med pelagiske redskaper som ringnot eller flytetrål. Hvor og når fisket foregår avhenger av både fiskens vandring og de reguleringer som fiskerimyndighetene iverksetter. Dette er forhold som varierer fra år til år. For disse fiskeriene kan arealbeslag som følge av mineralutvinning på havbunnen fra tid til annen påvirke hvor fisken tas, men dette vil snarere være unntaket enn regelen. For de pelagiske fiskeriene ventes arealbegrensninger som følge av mineralutvinning ikke å medføre fangsttap, og eventuelt økte energikostnader vil være marginale.

I områdene ved Jan Mayen er fiskeriaktiviteten høyest i områdene nær øya, utenfor 12 nautiske mil. Dette området inngår ikke i åpningsområdet.

Dersom det viser seg at de pelagiske artene forflytter seg mer inn i utredningsområdet, kan det være at aktiviteten fra denne flåten vil øke i fremtiden innenfor området.

Generelt er det forventet lite konfliktpotensial for fiskeriene av havbunnsmineralvirksomhet. Det viktigste avbøtende tiltaket i forhold til fiskeriene vil være tidlig og god informasjon til fiskeriinteressene, både norske og utenlandske, gjennom kunngjøringer i forkant av konkrete aktiviteter.

Skipstrafikken i utredningsområdet er relativt liten både med hensyn til utseilt distanse og antall unike skip. Fiskefartøy under transport og eller fiske er den viktigste fartøykategorien.

Fiskefartøy fremkommer i rosa.

Kilde: Kystverket

Utredningsområdet er lokalisert utenfor hovedfarledene for skipstrafikk i Norskehavet. Det vil eventuelt etableres sikkerhetssoner rundt overflateinnretninger som benyttes i mineralvirksomheten. Sikkerhetssonen skal sørge for at ordinær skipstrafikk og annen aktivitet ikke kommer i nærkontakt med innretningene. Den største risikoen for konflikt mellom skip og innretninger som benyttes i mineralvirksomheten er knyttet til egne forsynings- og transportfartøy, og håndteres gjennom tiltak og operasjonelle rutiner.

Basert på den begrensede skipstrafikken i området, det totale (begrensede) området som vil beslaglegges av hvert utvinningsprosjekt, vurderes de negative konsekvensene for skipstrafikken i området som små.

I forkant av eventuell prosjektplanlegging forventes det gjennomført detaljert skipskollisjonsanalyse, hvor kollisjonsrisiko og risikoreduserende tiltak adresseres for de aktuelle forhold.

Bioprospektering er en mulig fremtidig næring, herunder teknologisk utvikling gjennom bioteknologi og bruk av enzymer. Termofile mikroorganismer har unike enzymer som kan være aktive ved høye temperaturer, over 100°C, en attraktiv egenskap fra et industrielt perspektiv. Dette er av stor interesse i såkalte bioraffineri.

Spesielt områder der det er aktive hydrotermiske kilder er av størst interesse og utgjør således et mulig konfliktpotensial. Slike områder er imidlertid ikke antatt som spesielt attraktive for havbunnsmineralnæringen. Det er i konsekvensutredningen generelt vurdert at det ligger godt til rette for sameksistens mellom havbunnsmineralvirksomhet og eventuell bioprospektering.

4.2.6 Næringsmessige muligheter og økonomiske og sosiale virkninger

Det er store potensielle verdier for samfunnet hvis det finnes og utvinnes betydelige, lønnsomme havbunnsmineralressurser på norsk kontinentalsokkel. Siden dette er stedbundne ressurser, er det potensiale for grunnrente. Samtidig vil det være en begrenset økonomisk nedside da letingen forventes raskt å bli trappet ned om ikke kommersielle ressurser påvises, og utvinning vil ikke finne sted hvis det ikke er forventet å være lønnsomt på utbyggingstidspunktet.

To grunnlagsrapporter utgjør en viktig del av vurderingene av næringsmessige muligheter og økonomiske virkninger som er gjort i konsekvensutredningen. Rapporten fra AsplanViak/ NTNU-rapporten har hatt fokus på det makroøkonomiske, mens rapporten til Ernst & Young fokuserer mer på næringsmessige muligheter. Rapportene er komplementære.

Som det fremgår av kapittel 2.4 forventes det betydelige tilstedeværende ressurser i mineraler på norsk sokkel. Det betyr midlertid ikke at det nødvendigvis vil være store lønnsomme ressurser. Havbunnsmineralvirksomhetens eventuelle lønnsomhet avhenger bl.a. av kostnader knyttet til aktuelle lete- og utvinningsløsninger. Det finnes i dag på verdensbasis ikke fullskala industriprosjekter for utvinning av havbunnsmineraler i dyphavet som det er mulig å hente erfaringsdata fra. Også prisen som kan oppnås vil ha stor betydning for lønnsomheten. Den store usikkerheten knyttet til omfanget av lønnsomme havbunnsmineraler gjør også at omfanget av økonomiske og sosiale virkninger er usikker. Den store usikkerheten gjør at analysene av disse forholdene i konsekvensutredningen er av kvalitativ art fordi det har vært vanskelig å etablere faglige godt funderte, konkrete scenarier for utbygging og utvinning.

I vurdering av lønnsomhet er det ikke tilstrekkelig å bare betrakte dagens pris. Det er prisen i utvinningsperioden som er relevant. Hvis prisen på mineraler stiger, vil forekomster som ikke framstår som lønnsomme nå, likevel kunne bli det ved et senere tidspunkt. Det gjelder uansett om eventuelle forekomster befinner seg på land eller på havbunnen. Tilsvarende gjelder for kostnader – går utvinningskostnadene ned vil, alt annet likt, en større del av ressursbasen være lønnsom å utvinne.

Leting etter og utvinning av mineraler fra havbunnen krever andre løsninger enn tilsvarende landbasert aktivitet. Næringsaktivitet på havbunnen langt fra land tilsier at havbunnsmineralvirksomhet vil kreve utvikling av høyteknologiske løsninger som er tilpasset forhold på store havdyp. Det vil være behov for utvikling og tilpasning av verktøy/fartøy som kan nå ned til mulige forekomster på havbunnen og som tåler trykket langt under havoverflaten. Utvikling av egnede verktøy, fartøy, utstyr og løsninger kan også være forskjellige for de ulike typer forekomstene (sulfider, skorper og noduler).

Som annen type ny industri vil en industrialisering av marine mineraler kreve en helhetlig verdikjede. Forretnings- og leveransemodellene for marine mineraler antas å være sammenliknbare med det som finnes for olje og gass. Kommersialisering av havbunnsmineraler antas å kreve store investeringer, høy kompetanse, og innovasjon innen teknologiske løsninger. For å få en inngang til havbunnsmineraler, kan det derfor bli nødvendig for bedrifter å inngå i samarbeidskonstellasjoner.

I en fase hvor tyngden av havbunnsmineralvirksomhet er knyttet til FoU, vil virkninger for arbeidsmarkedet i Norge være beskjedne da omfanget av aktiviteten vil være begrenset. FoU-aktivitet rettet mot havbunnsmineraler vil kunne bidra til oppbygging av norsk kompetanse innen enkelte felt/fagområder. Relevant aktivitet i en utviklingsfase vil i all hovedsak utføres av folk med spisskompetanse innenfor deler av ingeniørfag, geologi og geovitenskap, marinbiologi og marinøkologi.

Om havbunnsmineralutvinning etableres kommersielt, vil den nye næringen ha behov for kompetent arbeidskraft for å kunne vokse til å bli en tydelig kraft i norsk økonomi. Det gjelder også for eventuelle underleverandører.

Ulike norskbaserte selskaper har mange styrker som kan brukes inn mot havbunnsmineraler. Det være seg bruk av verdensledende norsk offshore-kompetanse og teknologi, ved at det kan dras nytte av stordriftsfordeler ved å ta utgangspunkt i allerede eksisterende teknologi og tilpasse arbeidsmetodikk, ved å trekke på erfaringene man har fra komplekse operasjoner og prosjekter innen havbaserte næringer eller ved at det er sterke relevante miljøer innen forskning og utvikling.

Norske teknologimiljøer i både petroleums-, maritim-, prosesserings- og bergverkssektorene har muligheter til å kunne tilby den kompetansen og ekspertisen som etterspørres. En industrialisering av havbunnsmineraler kan også på sikt gi nye eksportmuligheter for marine næringer slik vi bl.a. har sett det for norsk petroleumsvirksomhet. Det er sannsynlig at en ny industri som omfatter havbunnsmineraler vil oppstå både på tvers av, men også som en forlengelse av dagens eksisterende næringer. Det er gjennomført en kvalitativ vurdering av slike virkninger som del av konsekvensutredningen.

Norge har relevant kompetanse spredt over hele landet, se figur 4.5.

Forstørr bilete

Kilde: Ernst & Young

Næringsklynger er en samling av bedrifter som går sammen for å øke innovasjon og kvalitet. De er viktige for kunnskapsdeling og samarbeid. Næringsklyngene som er knyttet til de havbaserte næringene er lokalisert over hele landet og er viktige for å støtte oppunder innovasjon og konkurransekraft til norske bedrifter. I tillegg spiller universitetene og forskningsinstitusjonene inn som viktige forsknings- og kompetansepartnere.

Verftsindustrien er en etablert næring i Norge og er samtidig blant de eksisterende norske næringene som kan være relevant som underleverandør til havbunnsmineralvirksomhet. Dette er en type aktivitet med høye krav til fysisk kapital/infrastruktur og etablerte miljøer som driver med innovasjon og utviklingsarbeid. Det er derfor grunn til å forvente at eksisterende lokaliseringer vil være mer aktuelle enn oppbygging av nye virksomheter/lokaliseringer når det gjelder eventuell verftsaktivitet rettet mot havbunnsmineralvirksomhet.

Sjøtransport er en opplagt løsning for innkommende malm (transport fra utvinningsstedet). Prosessering i nærheten av egnede havner vil kunne være en fordel. Det er per i dag mange steder i Norge med enten fungerende havner eller muligheter for utbygging av egnede kai-/havneområder, se figur 4.6. Andre faktorer som tilgang til arbeidskraft/kompetanse samt kraftforsyning vil derfor trolig være avgjørende for om det etableres prosessering i Norge og hvor i landet det i så fall finner sted.

Forstørr bilete

Kilde: Ernst & Young

4.3 Innkomne høringsuttalelser

Åpenhet og medvirkning utgjør en sentral del av konsekvensutredningsprosesser. Både forslaget til program for konsekvensutredning og selve konsekvensutredningen har vært gjenstand for offentlig høring. Alle grunnlagsstudier og fagstudier er offentlig tilgjengelige.

Konsekvensutredningen og utkast til beslutning om åpning av område ble sendt på offentlig høring 27. oktober 2022 med tre måneders frist. Høringsdokumentene ble sendt til statlige etater, forskningsinstitusjoner, ulike interesseorganisasjoner og selskaper, til sammen om lag 160 mottakere. Høringen er imidlertid åpen for alle som har interesse av saken. Departementet mottok over 1100 høringsuttalelser, hvorav 70 kom fra etater/organisasjoner/selskaper. Øvrige høringsinnspill er tilnærmet likelydende innspill fra privatpersoner.

Helhetsinntrykket fra høringen er at høringsinstansene, når en ser bort fra de likelydende innspillene fra privatpersoner som går imot åpning særlig som følge av kunnskapsmangel, er delt. Mange av høringsinstansene peker på mangel på kunnskap i området og kunnskap om miljøvirkninger og noen, inklusive flere statlige direktorater og institutter, mener det ikke er grunnlag for å gå videre med åpning før man har hentet inn mer kunnskap om miljøforhold og miljøvirkninger, og at det ikke er mulig å gjøre tilfredsstillende vurderinger av konsekvensene på grunnlag av den kunnskapen vi har i dag. Det vises også til internasjonale prosesser, slik som Havpanelet og Naturavtalen samt FNs bærekraftsmål. Videre understrekes det at føre-var-prinsippet må legges til grunn.

Andre høringsinstanser, hovedsakelig bestående av næringsaktører og lokale og regionale myndigheter, uttrykker støtte til konsekvensutredningen og den foreslåtte prosessen med åpning av areal. Faktorer som vektlegges av de som støtter åpning er mulighet for verdiskaping, teknologioverføring fra eksisterende industrier, kommuner peker på muligheter for ringvirkninger på land i form av tilgjengelige baser, verft, prosesseringsanlegg etc. Det vises til betydelig fremtidig mineraletterspørsel og havbunnsmineraler som en mulig ny forsyningskilde fremheves som positivt for å styrke forsyningssikkerheten. Sirkulærøkonomien fremheves som viktig, men bred enighet om at det ikke er en tilstrekkelig kilde til mineraler.

Flere av høringsinstansene trekker frem behovet for å legge til rette for god sameksistens, særlig gjelder dette fiskeriorganisasjonene. Vektleggingen av et godt HMS-regelverk trekkes frem.

Nedenfor følger en gjennomgang av noen overordnede tema som kom frem i høringen. For en detaljert gjennomgang av høringsinnspillene, se vedlegg til konsekvensutredningen som ligger som vedlegg 1 til stortingsmeldingen.

Siden havbunnsmineralvirksomhet er en ny næring og området som ble sendt på høring grenser opp til andre lands kontinentalsokler, har departementet innhentet synspunkt fra Danmark og Island. Danmark har kommet med kommentarer til høringsprosessen som departementet vil følge opp i den videre prosessen, og danske myndigheter har meddelt at de anser dette som en høring etter Espookonvensjonen.

4.3.1 Kunnskapsgrunnlaget

4.3.1.1 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser, inkludert sentrale fagetater innen miljø og havforvaltning, har påpekt stor mangel på kunnskap om natur- og miljøforholdene i utredningsområdet og understreket behovet for mer kartlegging. Disse gir også uttrykk for at tidsplanen er for stram til å samle inn tilstrekkelig kunnskap om miljøforholdene i utredningsområdet før en åpning slik forslaget om åpningsbeslutning som har vært på høring legger opp til. Samtidig er det ulike syn på hvorvidt områder bør åpnes. Nedenfor gjengis utdrag av høringsinnspillene til et utvalg av høringsinstansene i alfabetisk rekkefølge som har påpekt kunnskapsmangel og behov for mer kartlegging.

GCE Ocean Technology skriver i sin høringsuttalelse at det synes å være bred enighet om at man trenger mer kunnskap før man tildeler utvinningstillatelser. GCE Ocean Technology mener at kunnskapsgapet vil bli best besvart ved å åpne for industriell aktivitet.

Green Mineral uttaler i sin høringsuttalelse at det ved en åpning for industriell aktivitet vil åpnes for økt utforskning av miljø og ressurser i dyphavet. Industrien har betydelig kapital, kompetanse, erfaring, stor kapasitet og utstyr som kan akselerere kunnskapsinnhenting betraktelig. Kunnskapsinnhentingen vil være et samarbeid mellom forskningsinstitusjoner, akademiske institusjoner, industrien og offentlige aktører. Dette vil gi en fornuftig utforskning og danne et godt grunnlag for god forvaltning av de kritiske mineralressursene som er til stede i norske farvann.

Havforskningsinstituttet skriver i sin uttalelse at grunnlagsrapportene for den foreliggende konsekvensutredning dokumenterer en alvorlig kunnskapsmangel om naturforhold og bunnstrømmer i utredningsområdet. Det legges lite vekt på betydningen av disse manglene i konsekvensutredningen og den viser ikke forståelse for at denne kunnskapsmangelen gjør det umulig å vurdere konsekvenser av mineralutvinning objektivt. Det er nettopp dette som skulle være målsetningen for utredningsfasen, nemlig å belyse identifiserte påvirkninger knyttet til leting, utvinning og avslutning av virksomheten. Havbunnsmineralloven tilsier at det kan bli krav til kunnskapsinnhenting om naturforhold når ev. søknader om godkjenning av planer for utvinning leveres fra rettighetshaver til utvinningstillatelse. Det betyr at selv om det alt nå er dokumentert at kunnskap om naturforhold er nær fraværende, finner vi ikke at departementet tar de nødvendige initiativ for å starte det tidkrevende arbeidet med å tette kunnskapshull så tidlig som mulig slik at fremtidige konsekvensutredninger knyttet til utvinningslisenser kan baseres på et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag.

Videre uttaler Havforskningsinstituttet at den foreliggende konsekvensutredningen burde legge en klarere plan for hvordan eksisterende kunnskapshull skal fylles, for eksempel gjennom åpning av områder for mineralvirksomhet i små steg med en parallell oppbygging av kunnskap og strenge krav til kunnskapsbaserte konsekvensutredninger for den enkelte lisens. Denne kunnskapen vil da kunne være grunnlag for, på et tidlig tidspunkt, å skreddersy 1) standardisert og uavhengig lisensspesifikke konsekvensutredninger, 2) systemer for vurdering av påvirkning og risiko, samt 3) nye standarder for overvåkning av denne type industriaktivitet.

Kommunal Landspensjonskasse – Gjensidige forsikringsselskap (KLP) uttrykker i sin høringsuttalelse støtte til målene i den nye globale naturavtalen og er opptatt av at klimautfordringene ses i sammenheng med tap av natur. De viser til en rekke faginstanser, inkludert Havforskningsinstituttet, Norce Research, Universitetet i Bergen, Polarinstituttet, Miljødirektoratet og Klima- og miljødepartementet, som har pekt på kunnskapsmangelen om livet i dyphavet og samlete konsekvenser for økosystemet av en mulig gruvedrift på havbunnen. Det samme har ekspertene til Havpanelet. KLP mener manglende kunnskap innebærer en for høy risiko for vesentlig naturskade, og at det dermed ikke bør legges til rette for gruvedrift på havbunnen på nåværende tidspunkt.

Miljødirektoratet skriver i sin høringsuttalelse at konsekvensutredningen ikke gir et beslutningsgrunnlag for å åpne for mineralutvinning til havs. Konsekvensutredningen viser vesentlige kunnskapsmangler om natur, teknologi, og miljøvirkninger. Videre inneholder den ikke vurderinger av om, eventuelt hvor og hvordan, det er mulig å drive mineralvirksomhet på en forsvarlig og miljømessig bærekraftig måte. Miljødirektoratets vurdering er derfor at konsekvensutredningen ikke oppfyller kravene i havbunnsmineralloven § 2-2. Miljødirektoratet kan heller ikke se at prinsippene i naturmangfoldloven §§ 8-10 er lagt til grunn som retningslinjer for utkastet til beslutning.

Direktoratet skriver videre at det mangler formaliserte prosesstrinn etter åpning for å ivareta nødvendig kunnskapsinnhenting og arealmessige vurderinger av hvilke områder som av hensyn til miljøet skal skjermes og hvilke områder som eventuelt kan være egnet for mineralutvinning. Det er for sent å identifisere områder som bør beskyttes for påvirkning, ved ev. prosjektspesifikke konsekvensutredninger. En kunnskapsbasert tilnærming krever at nærmere områder identifiseres, kartlegges og deretter utredes før vurdering av åpning, og før det utlyses og tildeles tillatelser til undersøkelser og utvinning.

Flere miljøorganisasjoner3skriver i sin høringsuttalelse at det ikke foreligger nok kunnskap om miljø eller teknologi til å vurdere konsekvensene. Virksomheten vil foregå i et miljø med et mangfold av sårbare og spesielle naturverdier som det er stor mangel på kunnskap om, med en teknologi som ikke eksisterer og som derfor har uante konsekvenser.

Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) skriver i sin høringsuttalelse at NGU er enig i behovet for en konsekvensutredning og enig i at private aktører bør få utføre kartlegging, leting og undersøkelser av mineralressurser på havbunnen. NGU mener imidlertid at høringsteksten fremstår som ubalansert og ikke tilstrekkelig faktaorientert når det gjelder sannsynligheten for funn av drivbare forekomster, hvilke metaller som utgjør det mulige næringsgrunnlaget og hvilke globale utfordringer havbunnsmineralene skal løse. Spesielt for skorper mener NGU at beskrivelsen av ressurspotensialet er dels mangelfull og dels beheftet med feil.

Høringsteksten lister opp sekvenser med metaller som er analysert i innsamlede prøver og beskriver dem med ord som høyt eller lavt uten å angi konsentrasjoner eller hva høyt eller lavt relateres til. NGU har også konkrete kommentarer til begrepsbruken knyttet til forekomster og ressurser og metodisk tilnærming. Det hevdes f. eks. at det ikke er korrekt at prøvene som er tatt, gir et mineralogisk og geologisk utgangspunkt for ressursvurdering. Prøvene er nesten utelukkende overflateprøver og til dels ekstra rike prøver som kommer fra skorsteinene. I følge NGU vil de ikke være representative for eventuelle forekomster i eller under havbunnen. Prøvene kan ikke på noen måte brukes til å gi en ressursvurdering ved ekstrapolering.

Videre mener NGU at Mareano-programmet, som er et samarbeid mellom Havforskningsinstituttet, NGU og Kartverket, bør spille en viktig rolle i dokumentasjonen av naturtyper, økosystemer, og særlige viktige og sårbare områder (SVO) i Norskehavet. Mareano-programmets kartlegging må følges opp innenfor utredningsområdet med undersøkelse av geologi, biologi og kjemi for å dokumentere naturtypemangfoldet og tilhørende bentiske økosystemer. Disse undersøkelsene bør gjennomføres før eller på et tidlig stadium av åpningsprosessen. Det samme gjelder foreslåtte SVO-områder med betydelig bentisk verdi, som faller helt eller delvis innenfor utredningsområdet. NGU mener at alle geologiske data fra områder som omfattes av konsekvensutredningen bør deles med NGU og andre institusjoner som kan øke verdien av de innsamlede data. Dette gjelder ikke bare batymetri- og reflektivitetsdata som er spesifikt omtalt i utredningsteksten.

Norsk polarinstitutt skriver i sin høringsuttalelse at det i dag er utilstrekkelig, og til dels helt manglende, kunnskap om havbunnen og de arter og økosystemer som finnes der, og at det ikke vil være mulig å igangsette forsvarlig aktivitet som foreslått før kunnskapsnivået er vesentlig forbedret. De peker på at det er vanskelig å si noe betydningsfullt om konsekvenser når man vet så lite om den aktiviteten man skal utrede konsekvenser av. I lys av de alvorlige advarslene om manglende kunnskap og forventede konsekvenser fra etter hvert mange studier og instanser, tilrår Norsk Polarinstitutt at Norge øker innsatsen når det gjelder innsamling av baseline data, forskning på effekter av mineralvirksomhet på havbunnen og intensiverer arbeidet med utvikling av teknologier for ekstraksjon og transport av mineraler, samt øker fokuset på gjenvinning, for å gjøre mer for å få ned det framtidige behovet for kritiske og sjeldne mineraler.

NTNU skriver at miljøfaglige institusjoner og andre kompetansemiljøer når det gjelder naturforhold og biologisk mangfold i dyphavet har uttrykt skepsis til åpningsprosessen, da kunnskap om dyphavet og mulige konsekvenser på naturmiljø og biologisk mangfold er svært mangelfull. NTNUs egne naturfaglige miljø peker på det samme. Hvis man skal kunne ta ansvarlige avgjørelser om hvorvidt det er aktuelt å åpne for utvinning av mineraler trengs det langt mer kunnskap enn vi har i dag.

Senter for dyphavsforskning, Universitetet i Bergen uttaler i sin høringsuttalelse at det er sentrale kunnskapshull knyttet til miljø. Spesielt mangler vi tilstrekkelig grunnleggende forståelse av dyphavsøkosystemet, inkludert dets abiotiske egenskaper, biodiversitet og økologiske prosesser. Videre slik senteret ser det, er dagens faktagrunnlag tilstrekkelig til å starte en letefase under et juridisk rammeverk. Senteret deler utredningens vurdering av at leteaktivitet vil ha liten miljøpåvirkning, forutsatt at den baserer seg på metodikk tilsvarende den som har vært benyttet i forbindelse med forskning og offentlig utredningsarbeid. En eventuell utvinningsfase, må derimot bygge på et faktagrunnlag som er vesentlig mer omfattende og kvalitativt bedre enn det vi har i dag.

4.3.1.2 Departementets vurdering

Det er begrenset kunnskap om natur- og miljøforhold knyttet til havbunnsmineraler og åpningsområdet. Det meste av kunnskapen som er relevant for mineral- og miljøspørsmål er fra de to siste tiårene. Regjeringen vil fortsette kartleggingen av norske havbunnsmineraler og relevante natur- og miljøforhold fra statens side. Samtidig foreslås det å åpne områder slik at kommersielle aktører også kan bidra i kunnskapsinnhenting og -oppbygging, jf. kapittel 3.5. De data som rettighetshavere henter inn vil, i tråd med regelverket, også deles med staten.

Konsekvensutredningen som gjennomføres som grunnlag for en vurdering av om områder skal åpnes for havbunnsmineralvirksomhet skal bidra til å belyse de ulike interessene som gjør seg gjeldende på det aktuelle området, jf. havbunnsmineralloven § 2-2. Ved å belyse de ulike interessene skal utredningen gi fakta og kunnskap som kan ligge til grunn når det skal tas stilling til om, og eventuelt på hvilke vilkår, områder skal åpnes for mineralvirksomhet. Konsekvensutredningen skal belyse hvilke virkninger en eventuell åpning for mineralvirksomhet på havbunnen kan få for miljøet og antatte næringsrelaterte, økonomiske og sosiale virkninger. Gjennom høringen av programmet hentes det også inn synspunkter på hvilke konkrete forhold som bør utredes.

På kontinentalsokkelen gjelder naturmangfoldloven §§ 7 til 10 så langt de passer.

Naturmangfoldloven § 8 stiller krav til myndighetenes kunnskapsgrunnlag. Utgangspunktet for beslutninger som kan påvirke naturmangfoldet er at beslutningsgrunnlaget skal være best mulig. § 8 sier at offentlige beslutninger som berører naturmangfoldet skal så langt det er rimelig bygge på vitenskapelig kunnskap om arters bestandssituasjon, naturtypers utbredelse og økologiske tilstand, samt effekten av påvirkninger. Kravet til kunnskapsgrunnlaget skal stå i et rimelig forhold til sakens karakter og risiko for skade på naturmangfoldet.

Likevel kan det i en del tilfeller være tvil om konsekvensene for miljøet. Ved kunnskapsmangel må føre-var-prinsippet legges til grunn, jf. naturmangfoldloven § 9. Føre-var-prinsippet er en retningslinje for hvordan myndighetene skal håndtere slik tvil. Påvirkningen på naturmangfoldet skal også vurderes i lys av andre påvirkningsfaktorer på samme naturmangfold, jf. prinsippet i naturmangfoldloven § 10 om samlet belastning.

Gjennom konsekvensutredningsprosessen er det utarbeidet et oppdatert og sammenstilt kunnskapsgrunnlag basert på eksisterende kunnskap knyttet til eventuell fremtidig havbunnsmineralaktivitet på norsk kontinentalsokkel. Kunnskapen er fremskaffet gjennom faglige grunnlagsstudier og virkningsstudier utarbeidet av aktuelle fagmiljøer, herunder statlige etater og institutter, universiteter og andre kompetansemiljøer.

Grunnlagsrapportene gir også en god oversikt over kunnskapsmangler. Rapportene sammenstiller all den kunnskap som er opparbeidet gjennom mange tiår, med henvisning til at biologiske undersøkelser i norske havområder går tilbake helt til 1870-tallet. Denne kunnskapen er langt fra fullstendig, men er samtidig grunnleggende for forståelsen av områdene og har vært sentral for konsekvensutredningen.

Konsekvensutredningen ble gjennomført på basis av et fastsatt utredningsprogram som også var på offentlig høring.

Det er i henhold til utredningsprogrammet ikke gjort vurderinger av spesifikke prosjekter eller scenarier. Vurderingene er gjennomført tematisk og overordnet for å kunne avdekke hvilke typer av virkninger som er de mest vesentlige og hvilke som eventuelt har mindre virkningspotensial. Dette dekker alle de tema som er angitt i konsekvensutredningsprogrammet. Tilgjengelig kunnskap er lagt til grunn og kunnskapsmangler er påpekt. Viktige forutsetninger og antagelser er angitt for å muliggjøre vurderinger på konkrete områder. Konsekvensutredningen peker på ulike teknologier som kan være aktuelle og identifiserer forhold som kan kreve avbøtende tiltak for å tilfredsstille krav til en miljømessig forsvarlig aktivitet. Konsekvensutredningen ivaretar etter departementets syn således utredningsbehovet i henhold til havbunnsmineralloven som grunnlag for åpningsspørsmålet. Konsekvensutredningen legger som del av åpningsprosessen, grunnlaget for en vurdering av spørsmålet om åpning av områder, slik at andre aktører enn staten kan kartlegge, og når kunnskapsgrunnlaget eventuelt tilsier det, utvinne havbunnsmineraler.

På denne måten er det best mulige kunnskapsgrunnlaget fremskaffet, slik naturmangfoldloven § 8 foreskriver. Det vises blant annet til at det vil være små virkninger på miljøet av leteaktivitet. I en utvinningsfase er konsekvensene i dag lite kjent fordi det hittil ikke har vært noen slik aktivitet. Selskaper med utvinningstillatelse vil derfor bli pålagt å samle inn data om miljøforhold i de områdene de undersøker i tillatelsens første fase. Denne kunnskapen vil sammen med ytterligere kunnskap som erverves fra myndighetenes side bli lagt til grunn ved behandling av utvinningsplaner. Dette, sammen med en skrittvis tilnærming til aktivitet i området som åpnes, vil sørge for en føre-var-tilnærming, jf. naturmangfoldloven § 9.

Prinsippene i naturmangfoldloven §§ 7 til 10 vil derved ligge til grunn for denne åpningsprosessen og for eventuelle senere utvinningsplaner.

Miljødirektoratet skriver at det mangler prosesstrinn etter åpning for å ivareta nødvendig kunnskapsinnhenting og arealmessige vurderinger av hvilke områder som av hensyn til miljøet skal skjermes og hvilke områder som eventuelt kan være egnet for mineralutvinning. Havbunnsmineralloven foreskriver prosesstrinn i form av myndighetsbeslutninger som gir myndighetene god mulighet til å ivareta relevante miljøhensyn. I henhold til loven skal det fattes egne myndighetsbeslutninger for å velge ut hvilke områder innenfor åpningsområdet som skal gjøres tilgjengelig for søknad om tillatelse til aktivitet og ev. på hvilke vilkår en slik aktivitet kan utføres. Etter beslutning om åpning kan det enten tildeles undersøkelsestillatelser eller utvinningstillatelser i nærmere avgrensede områder. Undersøkelsestillatelser er ment å dekke større område, men undersøkelser krever ingen konsekvensutredning. Departementet kan likevel gi forskrift om eller fastsette i den enkelte tillatelsen hvilke vilkår som knyttes til en tillatelse, som krav til teknologi, påkrevde sikkerhetstiltak og krav om å melde inn aktiviteter. Tildeling av utvinningstillatelser krever at det området som er aktuelt for tildeling, blir utlyst. For utlysning av områder for utvinningstillatelser, vil det derfor være en vurdering av hvilke nærmere avgrensede områder innenfor åpningsområdet som skal lyses ut og gjøres tilgjengelig for søknad om utvinningstillatelse og eventuelt på hvilke vilkår. Forslag til utlysning vil sendes på offentlig høring og beslutningen om avgrensning av områder som faktisk vil bli lyst ut tas i regjering.

Tildeling av utvinningstillatelse gis med et arbeidsprogram for letefasen som rettighetshaverne må gjennomføre eller de må levere arealet tilbake til staten. Slike program vil bidra til kunnskapsinnhenting inklusive om miljøverdier. Som det fremgår av forarbeidene til havbunnsmineralloven baserer loven seg på at en utvinningstillatelse dekker to faser, jf. Prop. 106 L (2017–2018) s. 62 høyre spalte: «Den første fasen er en utvidet og mer deltajert letefase i forhold til det som forventes under en undersøkelsestillatelse etter kapittel 3. Denne fasen skal forberede grunnen for kommersielt uttak av mineraler. Den andre fasen er selve utvinningen med utbygging og drift, jf. § 4-4.» Siste etappe i et arbeidsprogram vil være å utarbeide en søknad om godkjenning av en utvinningsplan. Som del av en slik utvinningsplan må rettighetshaveren gjennomføre en prosjektspesifikk konsekvensutredning. Det innebærer blant annet innhenting av kunnskap om natur- og miljøforhold, mulige miljøvirkninger og avbøtende tiltak for det konkrete utvinningsprosjektet. En forutsetning for godkjenning av utvinningsplaner er at rettighetshaver godtgjør i utvinningsplanen at utvinningen kan gjennomføres på en forsvarlig og bærekraftig måte. Departementet vil stille vilkår om relevante avbøtende tiltak i forbindelse med behandling av plan for utvinning.

Når det gjelder øvrige kommentarer fra NGU, vil departementet bemerke at Oljedirektoratet er fagetat for forvaltning av mineraler på havbunnen, og direktoratet har fått i oppdrag å kartlegge ressurspotensialet for havbunnsmineraler på norsk kontinentalsokkel. Departementet bemerker videre at NGU har basert høringsuttalelsen sin om ressursgrunnlaget på omtalen i konsekvensutredningen, og ikke Oljedirektoratets ressursrapport som ble lagt frem i januar 2023. Flere forhold som NGU påpeker i høringsuttalelsen er utdypet og forklart i ressursrapporten. Dette gjelder for eksempel kommentaren om at det ikke er korrekt at prøvene som er tatt gir et mineralogisk og geologisk utgangspunkt for ressursvurdering. Konsekvensutredningen forutsetter ikke noen annen metodisk praksis enn det som allerede er publisert i vitenskapelig litteratur. I Oljedirektoratets ressursvurdering er problemet med overflateprøvers representativitet behørig diskutert og tatt høyde for.

Til NGUs kommentar knyttet til begrepene «ressurs», «mineralressurs» og «forekomst», så brukes disse med noe forskjellig meningsinnhold av fagmiljøene på land og fagmiljøene på kontinentalsokkelen. For fagmiljøene på kontinentalsokkelen innebærer ingen av disse begrepene automatisk noen betraktninger eller forventninger om økonomi. Oljedirektoratets ressursvurdering må derfor ikke på noen måte oppfattes som en formell rapport til børsen eller til bruk for å skaffe finansiering. Den er ment som en første, systematiske beskrivelse av, og et stokastisk estimat for, de uoppdagede, tilstedeværende mengder mineraler innenfor utredningsområdet på norsk kontinentalsokkel. Som sådan, kvalifiserer ikke tallene som gjenstand for f.eks CRIRSCO-standarden. Ressursvurderingsrapporten må derfor bli lest på dette grunnlaget.

Oljedirektoratet tar i ressursvurderingen ikke stilling til om de enkelte grunnstoffene i mineralene er økonomisk drivverdige. At NGU mener at ferromanganskorpene ikke kan omtales som rike på aluminium, magnesium og titan, tas til orientering. Hensikten med utarbeidelsen av ressursvurderingen har vært å kartlegge mineralforekomstene, og på basis av dette gi en vurdering av ressurspotensialet. Det siste er gjort ved å rapportere innholdet av forskjellige metaller i mineralavsetningene uten å vurdere deres økonomiske potensial. Dette tilsvarer det Oljedirektoratet vanligvis rapporterer som tilstedeværende petroleumsressurser. Alle analyser, data og beregninger er gjort tilgjengelige slik at ikke-statlige aktører etter en åpning, selv kan avgjøre om dette er kommersielt interessant.

4.3.2 Miljømessige virkninger

4.3.2.1 Høringsinstansenes syn

Equinor skriver i sin høringsuttalelse at de anerkjenner den potensielle miljørisiko forbundet med leting og utvinning av mineraler på havbunnen innenfor den økonomiske sonen i Norge, og anbefaler en føre-var-tilnærming. Videre tar vi til orde for at det legges til rette for at det avsettes tilstrekkelig tid å bygge opp kunnskap om mulige miljøkonsekvenser som samsvarer med den økte aktiviteten. I foreliggende konsekvensutredning understrekes det at den ikke omfatter detaljerte vurderinger knyttet til mulige fremtidige utvinningsprosjekter, og at ytterligere kunnskap er nødvendig å fremskaffe før en eventuell godkjenning av slik utvinning kan finne sted. Etter hvert som forståelsen av miljøpåvirkningen modnes, bør det utvikles klare forventninger til miljøledelse og ytelse i både leting og utnyttelse. Etablering av et tydelig regelverk vil lette beslutningsprosessen fremover.

Havforskningsinstituttet skriver i sin uttalelse at grunnlagsrapportene for den foreliggende konsekvensutredning dokumenterer en alvorlig kunnskapsmangel om naturforhold og bunnstrømmer i utredningsområdet som gjør det svært krevende å vurdere konsekvenser av mineralutvinning objektivt.

Miljødirektoratet skriver i sin høringsuttalelse at mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen vil ha betydelige irreversible konsekvenser for det marine miljøet. For å forebygge varig tap av verdifulle og sårbare arter, naturtyper, landformer og økosystemer er det nødvendig å vurdere hvilke områder som bør beskyttes mot eventuell fremtidig aktivitet. Dette er det viktigste tiltaket for å hindre uopprettelig miljøskade. Norge har gjennom Naturavtalen sluttet seg til et mål om å bevare 30 prosent av naturområder på land og i havet. Det er sannsynlig at det finnes viktige områder for natur i dyphavet som bør bevares.

Direktoratet skriver videre at virkningsstudien gjør en generell vurdering av mulige virkninger som følge av aktivitet på aktive og inaktive sulfidforekomster og manganskorper, basert på antagelser og vurderinger av størrelser på prosjektområder, natur og sårbarhet, type påvirkning, omfang av påvirkning og konsekvenser for miljø. Vurdering av virkninger knyttet til leting, utvinning og avslutning av havbunnsmineralvirksomhet representerer et antatt bilde på miljømessige konsekvenser, men ikke faktisk kunnskap. De vurderer at flere av de mulige miljømessige konsekvensene som presenteres i virkningsstudien er betydelige og irreversible. Siden usikkerheten er stor og aktiviteten vil innebære vesentlige miljøkonsekvenser, trengs det vurderinger av om, hvor og hvordan det eventuelt er mulig å etablere mineralvirksomhet til havs innenfor akseptable rammer der miljøhensyn blir ivaretatt. Dette er beslutningsrelevant informasjon i en åpningsprosess, men foreligger ikke i konsekvensutredningen.

Mulige miljøkonsekvenser som følge av leting framstilles etter direktoratets syn som ubetydelige i konsekvensutredningen. Samtidig fremgår det ikke hvor store arealer som vil undersøkes, og omfanget av stein- og kjerneprøver som trengs for å identifisere og avgrense et funn. Prøvetaking på små og avgrensede viktige habitater kan potensielt gi konsekvenser av betydning.

Miljødirektoratet legger til at ut fra hva de vet i dag om aktive hydrotermale sulfidforekomstene og mulige miljøvirkninger av mineralutvinning, er det grunnlag for å konkludere at områder med aktive sulfidforekomster ikke bør åpnes for utforskning og utvinning.

Flere miljøorganisasjoner uttaler i sin høringsuttalelse at konsekvensutredningen ikke oppfyller formålet. En konsekvensutredning skal belyse virkninger for miljø. I miljøvirkningsstudien slås det fast at det ikke eksisterer kunnskap som gjør dette mulig. Kunnskapshullene blir ikke tilstrekkelig vektlagt i konsekvensutredningen. Grunnlagsrapportene slår fast at det ikke eksisterer nødvendig kunnskap til å vurdere konsekvensene av virksomheten. Likevel konkluderer konsekvensutredningen med at det er liten miljøpåvirkning av leteaktivitet, støy og lydforurensning og flere andre miljøkonsekvenser.

Norsk institutt for vannforskning skriver i sin høringsuttalelse at andre høringsinstanser har pekt på føre-var tilnærming og at det før åpning avsettes tilstrekkelig tid til kunnskapsoppbygging for å forstå mulige effekter og miljørisiko knyttet til virksomhet i områder som er lite undersøkt, og for å fremskaffe grunnlag for bærekraftig forvaltning og regulering av alle faser av fremtidige aktiviteter. Instituttet skriver videre at det er positivt at konsekvensutredningen omtaler samlede påvirkninger. Kunnskapsgrunnlaget for å forstå effekten av samlede påvirkninger bør imidlertid styrkes med sikte på å få en helhetlig forståelse for i hvilken grad eventuell fremtidig aktivitet bidrar til oppfyllelse av globale og nasjonale miljømål.

Norsk polarinstitutt skriver i sin høringsuttalelse at en hovedinnvending mot den fremlagte konsekvensutredningen er at det ikke er mulig å si noe betydningsfullt om konsekvenser når man vet så lite om den aktiviteten man skal utrede konsekvenser av.

Offshore Norge skriver i sin høringsuttalelse at næringen erkjenner at det fremdeles eksisterer flere kunnskapshull, særlig knyttet til de miljømessige konsekvensene av fremtidig utvinning av mineralforekomster. Et viktig neste steg vil derfor være åpning av områder for leting, ettersom dette er en forutsetning for å samle inn relevante data på en tids- og kostnadseffektiv måte. I forlengelsen av dette er det også behov for at det utvikles regelverk som gir forutsigbarhet og god risikostyring for aktørene som ønsker å bidra til denne kunnskapsinnhentingen.

4.3.2.2 Departementets vurdering

Departementet viser til omtale i kapittel 4.3.1.2 om hva konsekvensutredningen skal belyse, jf. havbunnsmineralloven og hva konsekvensutredningen faktisk inneholder.

Vurderingene er gjennomført tematisk og overordnet for å kunne avdekke hvilke typer av virkninger som er de mest vesentlige og hvilke som eventuelt har mindre virkningspotensial. Dette dekker alle de tema som er angitt i konsekvensutredningsprogrammet.

Tilgjengelig kunnskap er lagt til grunn og kunnskapsmangler er påpekt. Det er riktig slik Miljødirektoratet påpeker at vurderingen av virkninger knyttet til leting, utvinning og avslutning av havbunnsmineralvirksomhet representerer et antatt bilde på miljømessige konsekvenser. Dette er i henhold til den tilnærmingsmetoden som er lagt til grunn. Åpningsprosessen omhandler en helt ny næring med liten grad av teknologisk modenhet. Det er ingen faktisk kunnskap eller erfaring fra tilsvarende virksomhet. I tillegg er det betydelige mangler knyttet til kunnskap om miljøforhold og fordeling av sårbare naturtyper i utredningsområdet, noe som gjør det vanskelig å vurdere konsekvensene, slik som Norsk Polarinstitutt påpeker. Vurderingen av virkninger er derfor, i tillegg til den kunnskap som finnes fra relevant internasjonal forskning og annen sammenlignbar virksomhet, basert på ulike faglige forutsetninger og antagelser. Formålet har vært å gi et konservativt, men mest mulig riktig, overordnet bilde av type av virkninger og omfang av disse generelt og eksemplifisert for ett prosjekt av hver ressurstype.

Departementet er enig i at før det kan gis tillatelse til å utvinne en forekomst, må det samles inn mer kunnskap om miljøforhold, også på statlig initiativ, jf. kapittel 3.5. Det følger direkte av havbunnsmineralloven at det som ledd i en fremtidig søknad om godkjenning av plan for utvinning skal gjennomføres en konsekvensutredning for prosjektet, herunder skal lokale forhold kartlegges og miljøvirkninger utredes. Relevante avbøtende tiltak skal identifiseres og vurderes som del av utredningen. Både programmet for og selve konsekvensutredningen vil være gjenstand for offentlig høring. Slike planer vil, i tråd med langvarig norsk forvaltningstradisjon, kun godkjennes hvis utvinningen kan gjennomføres på en forsvarlig og bærekraftig måte. Krav til grunnlagsundersøkelser vil derfor være viktig for å øke kunnskapen og disse vil utgjøre et viktig underlag for konkrete utvinningsplaner og tilhørende konsekvensutredning. Gjennom åpning av område kan også kommersielle aktører bidra til å få avklart om det finnes norske havbunnsmineralressurser som er kommersielt attraktive å utvinne og om utvinning kan skje på en bærekraftig måte. En åpning vil kunne akselerere teknologiutviklingen og utforskningen fra norske miljøer både knyttet til miljøverdier og mineralressurser på norsk kontinentalsokkel. Samtidig vil faktisk kunnskap om næringens påvirkning økes når det blir gjennomført aktivitet. Departementet mener derfor det er viktig å legge til grunn en skrittvis tilnærming, der faktisk kunnskap som fremkommer integreres i alle deler av prosessen.

I denne konsekvensutredningsprosessen har det ikke vært gjort et forsøk på å utrede et gitt antall utvinningslokaliteter, da det ikke foreligger noe godt faglig grunnlag for å angi dette. Det er i stedet gjennomført utredning for ett typisk område av hver type som har bidratt til å avgrense mulige influensområder for ulike typer av påvirkninger. Beliggenhet og tetthet av utvinningslokaliteter, samt andre forvaltningsrelaterte rammer for virksomheten, er forhold som myndighetene må ta stilling til på et senere tidspunkt.

Flere av høringsinstansene, inkludert Miljødirektoratet, har vist til behov for vurdering av behovet for bevaring av havområdene med referanse til Norges tilslutning til Naturavtalen og et globalt mål om 30 prosent bevaring av havområdene. Departementet vil her bemerke at målet er globalt, hvilket innebærer at det ikke vil kreves at 30 prosent av norske land- og havområder bevares. Dernest vil departementet påpeke at det ikke kun er vern etter naturmangfoldloven som teller med når denne «verneprosenten» skal beregnes. Også andre effektive arealbaserte bevaringstiltak etter sektorlovene skal telle med i verneprosenten. Departementet viser til at området som nå anbefales åpnet er betydelig mindre enn utredningsområdet. Store dypvannsområder på norsk kontinentalsokkel foreslås således ikke åpnet for havbunnsmineralvirksomhet i denne omgang. Utvinning vil kun være aktuelt i en svært liten del av åpningsområdet, jf. kapittel 3.4.

Departementet vil også vise til havbunnsmineralloven og myndighetsbeslutningne før det vil bli gitt tillatelse til utvinning innenfor et konkret område. Det er myndighetene som tar beslutning om hvor det gis tillatelse til å drive virksomhet innenfor et område som åpnes og eventuelt på hvilke vilkår.

I lys av kunnskapsmangelen i området er det særlig viktig å ha en føre-var-tilnærming til aktivitet operasjonalisert gjennom en skrittvis utforskning. Det vil ved tildeling av utvinningstillatelser bli tydeliggjort at det vil bli stilt krav om ivaretakelse av sårbare miljøverdier knyttet til ev. fremtidig godkjent utvinningsaktivitet i prosjektområdet. Formålet med dette er å hensynta areal med sårbar natur og skåne disse områdene for aktivitet som vil kunne forringe viktige miljøverdier. Det vil i forbindelse med behandling av plan for utvinning om hensiktsmessig bli stilt konkrete krav og vilkår om for eksempel avbøtende tiltak for å hensynta viktige miljøverdier.

Flere høringsinstanser har vist til at det, basert på det man allerede vet i dag, vil være hensiktsmessig å beskytte de aktive hydrotermale strukturene. Temperaturen ved slike strukturer gjør også at aktivitet der vil være svært krevende. Departementet vil basert på det som har fremkommet i faggrunnlaget og innkomne høringsuttalelser, stille som vilkår at utvinning av aktive hydrotermale strukturer ikke vil være tillatt og skal beskyttes slik at strukturene ikke kan skades av virksomhet i tilgrensede områder. En utvinningsplan vil kun bli godkjent hvis det kan godtgjøres at utvinning kan gjennomføres slik at det ikke medfører vesentlige negative virkninger for naturmangfoldet knyttet til de aktive strukturene. Dette vil stilles som et generelt vilkår for hele åpningsområdet.

Det er riktig at mulige miljøkonsekvenser som følge av leting framstilles som ubetydelige i konsekvensutredningen. Departementet viser i så måte til de vurderinger som er gjort i underlagsrapportene, at miljøkonsekvensene ved leting anses å være små.

4.3.3 Næringsmessige muligheter og økonomiske og sosiale virkninger

4.3.3.1 Høringsinstansenes syn

Flere av høringsinstansene peker på at en ny havbunnsmineralnæring må bygge på tradisjoner og kompetanse Norge har innenfor næringer som olje og gass, maritime næringer, bergverk og prosessindustri. Dette synspunktet trekkes frem av GCE Node, Industri Energi, NITO, Norges Rederiforbund.

Mange av høringsinstansene legger også vekt på at deres fylke/distrikt/by har gode forutsetninger for å bidra til verdiskaping knyttet til havbunnsmineraler.

Adepth Minerals AS skriver at havbunnsmineraler representerer en unik mulighet for grønn omstilling av norsk næringsliv der vi kan trekke på tung forvaltningskompetanse av naturressurser utviklet siste 50 år, kombinert med omfattende industriell og teknologisk erfaring og kompetanse fra relevante havnæringer. Når vi kobler dette med en sterk prosessindustri gir dette en unik mulighet til å etablere verdens mest bærekraftige mineralnæring og en komplett verdikjede for mineraler fra naturressurser til marked og sluttbruker (e.g. batteri, vind) i Norge.

Arctic Energy Partners legger vekt på at norske mineralressurser på havbunnen i hovedsak er lokalisert i havområdene utenfor Nord-Norge, og at det derfor vil være naturlig at OD i Harstad får en sentral og ledene rolle også for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel.

Bergen Næringsråd uttaler at det er stor internasjonal konkurranse knyttet til teknologiutvikling. Vi har sett at et hjemmemarked har vært viktig for å bygge opp flere offshore-næringer. Knyttet til havbunnsmineraler har vi et stort potensiale for å trekke på kompetanse og teknologi fra dagens offshore-næring og landbasert prosessindustri. Norge har en unik mulighet til å etablere en helhetlig og integrert verdikjede helt fra mineraler til batterier/fornybar energi.

Harstad kommune legger vekt på at regionens industrielle kjerne og kraft er knyttet til næringene: maritim industri (design- og verftsmiljøer), olje og gass (leting, produksjon og drift), havbruk (lokaliteter, standard- og utviklingskonsesjoner), logistikk- og landbasefunksjoner og næringenes tankesett rundt bærekraft, miljøhensyn og krav. Disse vil kunne utgjøre viktig grunnlag for å kunne etablere en havbunnsmineralnæring.

Kristiansund kommune legger vekt på at basen i Kristiansund er den basen på Vestlandskysten som har kortest seilingsdistanse til de aktuelle mineralressursfeltene, og at basen her bør være konkurransedyktig også vurdert opp mot de to basene lenger nord. De legger også vekt på nærheten til et diversifisert næringsliv, øvrig prosessindustri, annen maritim industri, tilgang på arbeidskraft og kompetanse og dessuten kapasitet i ulike servicefunksjoner.

Miljødirektoratet og NGU har kommentarer knyttet til formuleringen «begrenset økonomisk nedside da letekostnadene er begrensede». NGU viser til at letevirksomhet etter havbunnsmineraler er kostbart da leting ofte må gjennomføres på store havdyp.

Møre og Romsdal fylkeskommune viser til at Møre og Romsdal har nærhet til utvalgte utredningsområdet gjennom forsyning og drift innen petroleum og fiskeriaktivitet. De har høy maritim kompetanse og en flåte med arbeidsbåter, rederier, skipsverft, tjeneste- og utstyrsleverandører til havnæringer

Nordland fylkeskommune legger vekt på at Nordland har lang erfaring med leting, ressursplanlegging, prosessering, utvinning og transportering av mineraler fra en sterkt etablert mineralnæring. Lange tradisjoner i maritim sektor har bidratt til en bred kompetanse for bygging eller tilpasning av skip, fartøy og innretning for ulike typer virksomheter. Nordnorske verft, er og har lenge vært konkurransedyktige i det internasjonale markedet.

Norsk Bergindustri og Norsk Industri legger vekt på at Norge har etablert infrastruktur og forsyningsbaser langs kysten som vil være egnet til å etablere industrielle verdikjeder basert på utvinning av havbunnsmineraler. Åpning av det aktuelle området gir mulighet for regional utvikling og etablering av nye næringsklynger langs kysten. Utvikling av industri basert på utvinning av havbunnsmineraler vil også nyte godt av over 50 års erfaring med forsvarlig industrivirksomhet på den norske kontinentalsokkelen.

Næringsforeningen i Stavanger-regionen legger vekt på at Stavanger-regionen er Energihovedstaden i Norge. Den komplette energisektoren som næringsliv, industri, servicetilbud, kompetanse, utdanning og myndigheter i regionen utgjør, kan få nye og spennende oppgaver når denne utviklingen skyter fart. Norge og Europa vil også trenge den samme industriklyngen for å mestre havbunnsmineraler.

Næringslivets hovedorganisasjon peker på at Norge har flere fortrinn til å hevde seg i konkurransen om å utvikle mineralutvinning og prosessindustri som et positivt bidrag til Europas og verdens energi- og klimaomstilling. Vi har god kompetanse innen mineralutvinning, -prosessering, separasjon og metallproduksjon der flere norske bedrifter og forskningsmiljøer er ledende innen materialteknologi. Norge har industriell og maritim kompetanse for offshoreaktiviteter, inkl. erfaring med komplekse prosjekter, som kan være egnet for mineralutvinning på havbunnen. Videre har Norge sterke miljøer for forskning og utvikling, og et forvaltningsregime som balanserer godt mellom miljømessige og økonomiske konsekvenser for utvikling av prosjektene. Alle disse fortrinnene vil støtte opp under etablering av en ny og fremtidsrettet næring knyttet til utvinning av havbunnsmineraler.

4.3.3.2 Departementets vurdering

Departementet har merket seg at flere av høringsinstansene peker på at en ny havbunnsmineralnæring må bygge på tradisjoner og kompetanse Norge har innenfor næringer som olje og gass, maritime næringer, bergverk og prosessindustri. Det er en vurdering som deles av departementet.

Departementet har også merket seg at en rekke fylker/distrikter/byer har gode forutsetninger for å bidra til verdiskaping knyttet til havbunnsmineraler.

Formuleringen i konsekvensutredningen om at letekostnadene er begrensede, var ikke primært knyttet til at kostnaden ved den enkelt leteoperasjon skulle være lave, enn si at slike kostnader skulle være lavere enn på land. Formuleringen viser til at letekostnadene forventes å være begrensede i forhold til utvinningskostnadene. Videre vil skrittvis utforskning bidra til å holde letekostnadene nede ved at en unngår «dobbeltarbeid». Det forventes også at letingen raskt vil bli trappet ned dersom det ikke påvises kommersielt interessante ressurser.

4.3.4 Teknologi/FoU

4.3.4.1 Høringsinstansenes syn

Det er av flere av høringsinstanser herunder GCE Node, NHO, NITO og Norsk Industri og flere blitt påpekt at det er stort potensiale for overføring av kompetanse og teknologi fra olje- og gassindustrien, prosessindustri og maritim virksomhet og fortrinnet dette gir norske aktører.

GCE Node, Norsk Industri,Loke Marine Minerals med flereskriver at Norge bør benytte seg av de norske kompetansefortrinnene og ta en ledende rolle i å utvikle næringen på en sikker og bærekraftig måte.

GCE Node påpeker at teknologien har modnet siden konsekvensutredningsrapporten ble ferdigstilt. Flere skriver i sine høringssvar at tildeling av letelisenser vil akselerere teknologiutviklingen.

Green Minerals AS viser blant annet til hvordan tildelingen av letelisenser i Clarion Clipperton Zone i Stillehavet har ført til en økning i publiserte forskningsartikler.

Konkraft mener at Norge med sin lange og gode erfaring med ressursforvaltning bør ta del i utviklingen av en havbunnsmineralnæring.

GCE Ocean Technology, Offshore Norge og SINTEF peker på behovet for en nasjonal FoUI-strategi for havbunnsmineraler og at denne følges opp med finansiering fra staten av en målrettet satsing på forskning og teknologiutvikling.

NGI, Norsk forum for marine mineraler, NTNU, Senter for dyphavsforskning ved UiB, SINTEF og flere uttrykker nødvendigheten av en betydelig forsknings- og innovasjonsinnsats. Forskningsbehovene favner både marine miljøer og økosystem, hvordan minimere naturinngrep og en bredere teknologisk innsats på FoU. Flere høringsinstanser skriver at de teknologiske løsningene for utvinning av havbunnsmineraler presentert i underlagsrapporten og gjengitt i konsekvensutredningen er på konseptstadiet og ikke testet i felt, mens andre viser til den raske teknologiutviklingen internasjonalt og nasjonalt.

4.3.4.2 Departementets vurdering

Departementet er enig i høringsinstansenes beskrivelse av mulighetene for overføring av relevant kompetanse og teknologi fra andre næringer og at det gir Norge et godt utgangspunkt. Videre er departementet enig i at en utvikling av en havbunnsmineralindustri vil gi norske leverandører av teknologi og tjenester et nytt marked i Norge og i andre deler av verden med havbunnsmineralvirksomhet.

Det pågår allerede forskning på miljøpåvirkning av mineralutvinning på havbunnen finansiert av Norges forskningsråd, og det er nylig bevilget støtte til et samarbeidsprosjekt gjennom «Grønn Plattform» ordningen som retter seg mot å etablere en verdikjede for utvinning av havbunnsmineraler. Porteføljen av FoUI-prosjekter er imidlertid fragmentert og forsknings- og kunnskapsbehovet er fortsatt stort. Det er derfor behov for å opprette en målrettet satsing på forskning og innovasjon på bærekraftig utvinning av havbunnsmineraler slik flere av høringsinnspillene etterspør. I prosessen med å etablere en målrettet satsing på FoUI vil departementet invitere til dialog med næringsliv og forskersamfunnet for tematiske innspill og innretning, jf. kapittel 3.6.

4.3.5 Sameksistens

4.3.5.1 Høringsinstansenes syn

Flere høringsinstanser peker på viktigheten av sameksistens med andre næringer. NHO uttaler at det er viktig at fremtidig utvinning av mineralforekomster tar hensyn til natur, havmiljø og andre brukere av havet. LO mener at tilrettelegging for sameksistens med andre næringer, særlig fiske, må ha prioritet.

Fiskebåt påpeker at mineralutvinning til havs vil kunne føre til utslipp av kjemikalier, avfallsprodukter og partikler, noe som igjen vil kunne forurense havmiljøet med bl.a. tungmetaller og miljøgifter. Fiskebåt uttaler at konsekvensutredningen konkluderer raskt med at risikoen for konsekvenser for matsikkerhet er lav, all den tid det er lite uttak av fisk og annen sjømat i det foreslåtte området. Dette mener de blir altfor enkelt, og utgjør ikke en betryggende utredning som fiskerinæringen kan akseptere.

Fiskebåt og Norges Fiskarlag tar opp forhold knyttet til avslutning og opprydning etter mineralvirksomhet og at dette ikke er omtalt i konsekvensutredningen.

Fiskebåt, Fiskeridirektoratet og Norges Fiskarlag tar opp informasjonstilfanget områder hvor Norge kun har kontinentalsokkeljurisdiksjon (Smutthavet). Fiskeridirektoratet viser til at fiskerijurisdiksjonen i disse områdene ligger til den Nordøstatlantiske fiskerikommisjonen, NEAFC. Dette betyr at det er to forskjellige reguleringssystemer som gjelder i utredningsområdet og at Fiskeridirektoratet ikke alene har alle opplysninger om fisket i hele utredningsområdet. Det må derfor tas hensyn til dette ved en eventuell utvinningsplan for området. Fiskeridirektoratet uttaler at noe aktivitet fra utenlandske fiskefartøy må påregnes i deler av utredningsområdet som ikke er med i nevnte grunnlagsstudie.

Fiskeridirektoratet viser til konsekvensutredningen der konsekvensene av havbunnsmineralvirksomhet for fiskeriene oppsummeres som «ingen/ubetydelig». Direktoratet er enig i at aktiviteten av norske fiskefartøy er lav, spesielt med tanke på størrelsen på utredningsområdet. I tillegg gjør reglene som forbyr fiske med bunnberørende redskap i store deler av utredningsområdet området mindre interessant for store deler av flåten. Direktoratet påpeker likevel at fiskeri er en dynamisk aktivitet og vil variere alt er fiskens vandringsmønster og de til enhver tid gjeldende reguleringer. Fiskeridirektoratet er for øvrig enig i at et viktig avbøtende tiltak vil være tidlig og god informasjon til fiskeriinteressene, både norske og utenlandske, i forkant av eventuelle aktiviteter.

Kystverket peker på at skipstrafikken i hele utredningsområdet er beskrevet i grunnlagsstudie/rapport fra Kystverket og at det der ble vist til at skipstrafikken i utredningsområdet er relativt liten både med hensyn til utseilt distanse og antall unike skip. Utredningsområdet frekventeres likevel jevnlig av store skip som for eksempel cruiseskip, gasstankere og oljetankere. Mesteparten av aktiviteten er imidlertid i form av fiskefartøy. De viser til at det i konsekvensutredningen konkluderes det med at sammenhengen mellom begrenset trafikk og det begrensede området som vil beslaglegges av hvert utvinningsprosjekt gjør at de negative konsekvensene for skipstrafikken i området er små. Det vises også til at det i forkant av en eventuell prosjektplanlegging forventes gjennomført detaljert skipskollisjonsanalyse, hvor kollisjonsrisiko og risikoreduserende tiltak adresseres for de aktuelle forhold. Det bør – som avbøtende tiltak, vurderes radarovervåkning av områder der det drives mineraluttak som vil kunne følge med på plassering av innretningene og sikkerhetssonene omkring disse. Dette med sikte på tidlig identifikasjon og kommunikasjon med fartøyer med kurs mot innretningene. Kystverket viser til at forslaget til åpent område er stort, men med få definerte ruter for skipstrafikk. Etter Kystverkets vurdering må konsekvensen for skipstrafikken vurderes for det enkelte prosjekt som søkes gjennomført (konsesjonsprosessen).

Flere av miljøorganisasjonene uttaler i sin høringsuttalelse at selv om det ikke er registrert stor fiskeriaktivitet i det aktuelle området kan konsekvensene for fiskeriene bli betydelige.

Norges Fiskarlag ønsker en god og kunnskapsbasert sameksistens med andre næringer. Samtidig stiller organisasjonen krav om at ny virksomhet ikke bygges opp på bekostning av hav- og fjordmiljø, sjømattrygghet, gyte- og oppvekstområder, ville bestander eller driftsgrunnlag og lønnsomhet for norske fiskere. Norges Fiskarlag viser til at fiskeriene er basert på fornybar biologisk produksjon, og derfor er grunnleggende avhengig av et rent og rikt hav. Norge Fiskarlag uttaler at det en sentral nasjonal målsetting å ivareta viktige fiske-, gyte- og oppvekstområder, hensynet til sjømattrygghet, og selve naturgrunnlaget for norsk fiskerinæring. Videre at slike områder vanskelig kan flyttes, og de må derfor identifiseres og ivaretas tidlig i prosessene. De uttaler videre at ev. mineralutvinning på havbunnen vil føre til at stein og avfallsmasser spres over store områder. Det kan ikke bare skade det marine miljøet, det kan også indre/vanskeliggjøre eksisterende og framtidige fiskerier. De mener det må kunne drives et forsvarlig og risikofritt fiske, også der det tidligere har vært drevet marin mineralutvinning.

Pelagisk Forening uttaler at deres medlemmer leverer mat til en verdensbefolkning som baserer seg på, og krever, produkter som kommer fra bærekraftige bestander som lever i rene, rike hav. De mener at dersom hele eller deler av området åpnes for mineralutvinning, vil dette kunne påvirke salgbarheten til norsk sjømat i verden. De viser også til at konsekvensutredningen viser at det kun foregår et begrenset fiske i utredningsområdet, men at dataene som er lagt til grunn gjelder kun norske fartøy, og gjelder kun til og med 2019.

Universitetet i Bergen, Senter for dyphavsforskning, uttaler at et juridisk rammeverk må utarbeides før områder kan åpnes for mineralleting og lisenser kan utstedes. Rammeverket bør etablere et klart sett med regler og prosedyrer for letefasen, inkludert blant annet en beskrivelse av typen aktiviteter som er tillatt og en definisjon av områder som er stengt for leting basert på vitenskapelige kriterier, slik som nærhet til sjeldne og sårbare økosystemer (f.eks. aktive varmekilder og svampegrunner) eller på grunn av mulige konflikter med andre aktiviteter som vitenskapelig forskning og bioprospektering.

4.3.5.2 Departementets vurdering

I Norge har vi gode erfaringer med en forsvarlig ressursforvaltning, innenfor en helhetlig, økosystembasert havforvaltning og med god sameksistens mellom ulike havbaserte næringer. I tråd med dette fastslår havbunnsmineralloven § 1-7 at mineralvirksomheten skal foregå på en forsvarlig måte og ikke unødvendig eller i urimelig grad vanskeliggjøre eller hindre bl.a. skipsfart og fiske. Alle rimelige foranstaltninger skal tas for å unngå skade på bl.a. naturmangfoldet i havet og å unngå forurensning og forsøpling.

Senest fem uker før aktiviteten etter en undersøkelsestillatelse påbegynnes, skal rettighetshaver sende en melding til ulike instanser med nærmere angitte opplysninger om undersøkelsene, jf. havbunnsmineralloven § 3-3. Tilsvarende krav finnes i petroleumsregelverket. God informasjon bidrar til sameksistens og forutsigbarhet. For å sikre god informasjonsflyt mellom aktørene på havet, har Oljedirektoratet en digital løsning der planer om å samle inn geofysiske data på norsk sokkel meldes inn. Dette meldesystemet er et godt verktøy for planlegging av datainnsamlingsaktivitet på sokkelen som kan bygges videre på når det gjelder undersøkelser etter havbunnsmineraler.

Før det kan etableres innretninger for utvinning og utvinning av havbunnsmineraler kan skje, må departementet ha godkjent en plan for utvinning av mineralforekomsten. I henhold til havbunnsmineralloven § 4-4 skal utvinningsplanen omfatte en konsekvensutredning som skal omfatte nærings- og miljørelaterte forhold, forebyggende og avbøtende tiltak, og opplysninger om hvordan en innretning vil kunne disponeres ved avslutning av mineralvirksomheten. Slike prosjektspesifikke konsekvensutredninger vil være gjenstand for høring. For konkrete prosjekter vil det bl.a. måtte fremlegges informasjon om fiskeriaktivitet som en del av grunnlaget for konsekvensutredningen

Departementet vil bemerke at basert på det kunnskapsgrunnlaget som foreligger, både om type og omfang av fiskeri og arealkonflikter/virkninger av havbunnsmineralvirksomhet, og de avgrensningene av åpningsområdet som er gjort, er det vanskelig å se for seg betydelige konsekvenser for fiskeriene. Det henvises her til delutredningen som har belyst dette samt grunnlagsrapporten fra Fiskeridirektoratet. Dette er forhold som også skal utredes ifm. konkrete prosjekter og som vil sikre at sameksistensen vil være godt ivaretatt.

Når det gjelder avslutning og opprydning fremgår det av havbunnsmineralloven § 5-1 at rettighetshaveren skal sørge for en forsvarlig opprydding mens arbeidene pågår og etter at disse er avsluttet, og gjennomføre de tiltak departementet fastsetter om opprydding og avslutning. Som hovedregel skal rettighetshaveren legge frem en avslutningsplan for departementet senest to år før en tillatelse utløper eller oppgis, eller bruken av en innretning endelig opphører. Planen omfatter bl.a. en konsekvensutredning med tilhørende høringsrunder. Departementet skal etter § 5-3 fatte vedtak om disponering og fastsette en frist for gjennomføring av vedtaket.

Departementet vurderer det slik at havbunnsmineralloven gir et godt overordnet rammeverk for å ivareta hensynet til sameksistens med andre næringer og brukere av havet. Rammeverket vil kunne detaljeres videre ved bruk av de forskriftshjemlene som finnes i havbunnsmineralloven og vilkår knyttet til konkrete tillatelser. Departementet vil også bemerke at annen regulering og vedtak under annen lovgivning, herunder forurensningsloven, vil kunne være relevant i denne sammenhengen.

Når det gjelder høringskommentarene om manglende informasjon om fiskeridata fra Smutthavet, vil departementet opplyse om at Fiskeridirektoratet har fått tilgang på utenlandske data for Smutthavet.

4.3.6 Krav til forsvarlig virksomhet

I høringen fremkom ulike innspill knyttet til forsvarlig virksomhet og utvikling av HMS-regelverk. Norske arbeidsvilkår ble også trukket frem. Nedenfor følger en gjennomgang av disse innspillene.

4.3.6.1 Innkomne høringsuttalelser

GCE Node og GCE Ocean Technology har innspill om at det for virksomheten bør utvikles et nasjonalt regelverk basert på erfaringer fra HMS-regelverket innenfor petroleumsnæringen, samt internasjonalt lovverk.

Industri Energi uttaler i sin høringsuttalelse at norske arbeidsvilkår og regelverk må gjelde innenfor havbunnsmineralnæringen. God helse, miljø og sikkerhet må være en forutsetning for tildeling av områder og for selskapene som skal både leting og utvinning. Det innebærer at det må stilles samme helse-, miljø- og sikkerhetskrav som i olje- og gassvirksomheten.

LO skriver at kunnskap og teknologi fra olje- og gassvirksomheten og landbasert mineralutvinning vil være et viktig erfaringsgrunnlag for å finne og utvinne disse ressursene. Det må utvikles et robust helse-, miljø- og sikkerhets-regelverk. LO deler departementets syn på at operasjonelle usikkerhets- og risikofaktorer ved denne virksomheten må utredes særskilt i samarbeid med relevante aktører og myndigheter etter åpningen. LO forutsetter at arbeidstakersiden involveres og medvirker i dette arbeidet. Deskriver videre i sin høringsuttalelse at norske arbeidsvilkår og regelverk må gjelde innenfor havbunnsmineralnæringen, og forventer at respekt for arbeidstakerrettigheter og helse, miljø og sikkerhet skal være forutsetning for tildeling av områder til selskap som leter og/eller utvinner mineralene.

Norsk industri gir i sin høringsuttalelse uttrykk for at de er positive til at myndighetene vil utvikle et funksjonelt og virksomhetstilpasset HMS-regelverk som stiller tydelige krav til sikkerhet og kvalitetsstyring. De peker på at det kan trekkes på erfaringer og rutiner fra eksisterende industri, som for eksempel olje- og gassvirksomheten.

Petroleumstilsynet skriver i sin høringsuttalelse at det er betydelig usikkerhet om flere forhold som kan påvirke sikkerhet, beredskap og logistikk i de aktuelle områdene, så som fare for ising på fartøy og innretninger, polare lavtrykk, behov for vinterisering, fare for drivis, eventuell påvirkning av jordskjelvaktivitet på teknologi på havbunnen, varme strømmer i vannsøylen, ulike havbunnsforhold, og hvordan slik usikkerhet kan påvirke teknologi og operasjonelle forhold som angår helse, arbeidsmiljø, logistikk, beredskap og sikkerhet på fartøy og innretninger i de aktuelle områder. Tilsynet vil ta initiativ til et arbeid for å identifisere og utrede operasjonelle usikkerhets- og risikofaktorer ved mineralvirksomhet, basert på kunnskap opparbeidet gjennom petroleumsaktiviteten i Barentshavet. Det forutsettes et samarbeid der næringen selv bidrar betydelig. Tilsynet skriver videre at det er avgjørende at det stilles strenge krav til planlegging, aktsomhet og kompetanse hos de aktører som skal operere i områdene.

4.3.6.2 Departementets vurdering

Når det gjelder innspillene knyttet til norske arbeidsvilkår og krav til HMS, vil departementet bemerke at det legges til grunn at arbeidsmiljøloven kommer til anvendelse for mineralvirksomhet på kontinentalsokkelen. Det fremgår videre av havbunnsmineralloven at mineralvirksomhet skal foregå på en forsvarlig måte og ivareta hensynet til sikkerhet for personell, miljø og de økonomiske verdiene innretninger og fartøyer representerer, jf. havbunnsmineralloven § 1-7. Bestemmelsen oppstiller krav til forsvarlig mineralvirksomhet, herunder at alle rimelige foranstaltninger skal tas for å unngå skade på naturmangfoldet i havet eller kulturminner på havbunnen og å unngå forurensning og forsøpling. Havbunnsmineralloven inneholder videre bestemmelser om særskilte krav til sikkerhet.

Petroleumstilsynet er tilsyns- og forvaltningsorgan med myndighetsansvar for sikkerhet, arbeidsmiljø og beredskap og sikring av petroleumsvirksomheten. Tilsynet har også tilsvarende oppgaver når det gjelder CO₂-lagring og vindkraft til havs. Petroleumstilsynet har således relevant faglig kompetanse og erfaring med tilsynsvirksomhet fra annen havbasert virksomhet og kan bygge på sin lange og tunge erfaring med å bidra til forsvarlig virksomhet også for en ev. fremtidig havbunnsmineralvirksomhet.

For å sikre forsvarlig virksomhet, er det viktig at relevante operasjonelle usikkerhets- og risikofaktorer er godt forstått og ivaretatt før utvinningsaktiviteter knyttet til mineralvirksomhet på havbunnen skjer. Et arbeid for å identifisere og utrede operasjonelle usikkerhets- og risikofaktorer ved slik virksomhet vil derfor gjennomføres etter en ev. åpning. Som påpekt av Petroleumstilsynet i høringen, vil dette måtte skje i samarbeid mellom relevante aktører og myndigheter. Myndighetene vil utvikle et funksjonelt og virksomhetstilpasset HMS-regelverk som stiller tydelige krav til sikkerhet og styring av virksomheten med innspill fra relevante aktører.

4.3.7 Virksomhetens økonomiske rammebetingelser

4.3.7.1 Høringsinstansenes syn

Norsk Bergindustri bemerker i sin høringsuttalelse at man i utformingen av skatte- og avgiftspolitikken for en slik industri må ta i betraktning den vesentlige forskjellen som ligger i inntjeningspotensialet for mineraler sammenlignet med olje- og gassindustrien. Det vil være behov for betydelig stimulering i skatte- og avgiftssystemet for å sikre interesse hos nye aktører på området.

Norsk forum for marine mineraler skriver i sin høringsuttalelse at gitt en positiv beslutning om åpning for leting, bør myndighetene også vise vilje til næringsutvikling gjennom å ta deler av «oppstartskostnadene» i oppstartsfasen. Spesielt siden økt kunnskap også kommer generell forvaltning av de aktuelle havområdene til gode. Det kan gjøres gjennom direkte tildelinger og/eller andre incentivordninger.

NTNU skriver i sin høringsuttalelse at det uavhengig av markedssvikt, kan det når det gjelder utvinning av begrensede naturressurser være både legitimt og effektivt å legge til grunn en ordning med grunnrentebeskatning.

Seabed Solutions AS mener at i en verden som utvikler seg raskt, og hvor teknologiene avhenger av mineralene, er det norske myndigheters ansvar å legge til rette for effektive beslutningsprosesser, tydelige rammeverk, og gode finansielle støtteordninger.

Statistisk sentralbyrå (SSB) legger vekt på at det bør innføres grunnrentebeskatning. Siden mineralutvinning til havs innebærer bruk av våre felles ressurser, bør man sikre at verdiene fra slik virksomhet kommer hele samfunnet til gode. SSB uttaler videre at for hvert enkelt prosjekt som vurderes at skal gis tillatelse, bør det kreves at det gjennomføres samfunnsøkonomisk analyse som inkluderer både markedsverdier og ikke-markedsverdier.

4.3.7.2 Departementets vurdering

Departementets vurdering av rammebetingelsene for næringen, herunder skatt, er drøftet i kapittel 3.3.

Regjeringen ser ikke at det på nåværende tidspunkt er aktuelt å etablere egne skatteregler eller incentivordninger for havbunnsmineralvirksomhet. I fravær av slike særskilte skatteregler vil det være skattelovens regler for skatt på alminnelig inntekt som får anvendelse. Det vil imidlertid vurderes særskilte skatteregler på et senere tidspunkt dersom det over tid viser seg å være grunnrente i næringen.

4.3.8 Utkast til beslutning om åpning av område på norsk kontinentalsokkel for mineralvirksomhet

Som det fremgår av havbunnsmineralloven, skal også et utkast til beslutning om å åpne et område for mineralvirksomhet sendes på høring sammen med konsekvensutredningen. Departementet varslet i høringsbrevet at det tas sikte på å legge frem en stortingsmelding om åpning for mineralvirksomhet våren 2023. Området det tas sikte på å åpne vil utgjøre hele eller deler av det området der Oljedirektoratet har mest data og kunnskap og som direktoratet anser som letestrategisk mest interessant i en første fase. Forslag til åpningsområde lå som vedlegg til høringsbrevet som ble sendt på høring.

4.3.8.1 Høringsinstansenes syn

Svært mange av høringsinstansene hadde synspunkt på utkastet til beslutning om å åpne et område som var på høring. Det fremkom ulike syn på hvorvidt det foreslåtte åpningsområdet bør åpnes eller ikke. Flere høringsinstanser herunder særlig fagetater, mente at åpning burde utsettes til det forelå et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag. Dersom det skulle åpnes, var det flere som påpekte at det kun burde være for leteaktivitet. Andre instanser støttet en åpning. Av disse var det flere høringsinstanser som ønsket et større område, mens én høringsinstans hadde konkrete innspill på innskrenking av det foreslåtte arealet. Nedenfor følger innspill som omhandler utkastet til beslutning om å åpne da dette er hovedspørsmålet i saken.

Adept Minerals mener at Norge som nasjon har et moralsk ansvar for å utrede muligheter for å sikre at mineraler utvinnes på den mest skånsomme måten samtidig som den påkrevde energiomstillingen ikke stagnerer. Selskapet støtter derfor utsendt forslag konsekvensutredning for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel og utkast til beslutning om åpning av område og foreslått tidsplan.

Allton mener at regjeringen må ta en beslutning om norsk mineralproduksjon på kontinentalsokkel for å sikre produksjon og tilførsel av mineraler for det grønne skiftet og med det redusere risikoen man i dag arbeider under hvor Kina kontrollerer forsyningskjedene.

Bergen Næringsråd anbefaler at Norge går videre med åpningsprosessen etter foreslått tidsramme med gjennomgående fokus på bærekraft og ESG.

EnerGeo Alliance støtter planen om åpning.

Energy Transition Norway uttrykker stor interesse for åpningsprosessen og ser fram til en stortingsmelding som tar viktige skritt i retning en ny næring på kontinentalsokkelen. De viser til at Norge kan bli med på å forme en industri fra tidlig fase og prege en industri som tilfører avgjørende mineraler som muliggjør den øvrige energitransformasjonen.

Fiskebåt er av den klare oppfatning at det vil være for tidlig å åpne dette området for mineralutvinning til havs, blant annet av hensyn til den manglende kunnskapen som foreligger om området – sett i et føre-var-perspektiv – den manglende avgjørelsen nasjonalt om marint vern, samt også usikkerheten knyttet til utviklingen i de pelagiske fiskeriene i området, den manglende hensyntagen til utenlandsk fiskeriaktivitet og eventuelle konsekvenser slik utvinning kan få for økosystemene, bestandene, matsikkerheten og selve utøvelsen av fisket.

Fiskebåt viser til at aktiviteten som forekommer i utredningsområdet i hovedsak er konsentrert rundt områder nær Jan Mayen, samt helt sør i utredningsområdet. Fiskebåt mener det derfor er positivt at departementet har utelatt områdene rundt Jan Mayen og den helt sørøstlige delen av det opprinnelige utredningsområdet. Fiskebåt mener likevel at området i sør burde vært ytterligere begrenset av hensyn til den pelagiske flåten/ringnotflåten, herunder en betydelig aktivitet fra utenlandske fiskerfartøyer.

Forsvarsdepartementet skriver i sin høringsuttalelse at det foreslåtte området for ressurskartlegging korresponderer delvis med områder av høy militærstrategisk viktighet, mulige områder for etablering av militær infrastruktur, områder med rutinemessig tilstedeværelse av alliert undervannsbåter samt potensielle områder for trening-, øving- og operasjoner for russiske sjømilitære kapasiteter. Forsvarsdepartementet er derfor av den oppfatning at eventuelle aktiviteter for ressurskartlegging i dette området bør gjennomføres i tidlig og tett dialog med Forsvaret gjennom Forsvarets operative hovedkvarter hvor også EOS-tjenestene er inkludert i prosessen, slik at ikke nasjonal- eller alliert militær aktiviteter og kapasiteter påvirkes negativt.

Framtiden i våre hender mener at Vøringutstikkeren, Mohnsryggen og Knipovitsjryggen ikke burde åpnes for aktivitet innen mineralutvinning, og ønsker et 10-årig moratorium på gruvedrift på havbunnen.

GCE Node er meget positive til den pågående åpningsprosessen på norsk kontinentalsokkel og likeså at den er sendt ut på høring. De støtter en skrittvis åpning for industriell leteaktivitet med hensikt å øke kunnskapen om ressursforekomstene og få mer innsikt om miljøkonsekvensene. De påpeker at det foreslåtte åpningsområdet er blitt redusert i forhold til utredningsområdet, og anbefaler at man, for å sikre en best mulig oversikt over de totale forekomstene, at hele utredningsområder utforskes planmessig for minst mulig belasting av miljø.

GCE Ocean Technology er positive til den pågående åpningsprosessen. De støtter en kunnskapsbasert og trinnvis prosess som åpner opp for industriell aktivitet. De har merket seg at det foreslåtte åpningsområdet er blitt redusert i forhold til utredningsområdet, og skulle gjerne sett at hele utredningsområdet ble åpnet, da dette muliggjør for en mer effektiv utforskning av sokkelen. Det vil være uheldig om det skulle vise seg at deler av utredningsområdet utelatt i foreslått åpningsområdet inneholde spennende mineralforekomster.

Green Minerals er positive til åpningsprosessen og støtter en kunnskapsbasert og stegvis tilnærming for industriell aktivitet. Basert på det omfattende arbeidet som er utført og materialet som er presentert i denne høringen støtter Green Minerals en åpning for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel.

Industri Energi skriver at om Norge skal lykkes, er industrien avhengig av å gjennomføre åpningsprosessen med et forutsigbart rammeverk som gjør det mulig for industrielle aktører å satse. Samtidig mener de Norge må styrke samarbeidet og finansieringen av felles forsknings- og utviklingsprosjekter mellom universiteter, forskningsinstitutter og industrien.

KLP anbefaler at det ikke åpnes for kommersielt orienterte undersøkelser og utvinning av mineraler på havbunnen før vi har bedre kunnskap om samlede negative konsekvenser.

KonKraft støtter utkastet til beslutning om åpning av område for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel.

Kristiansund kommune ser meget positivt på den pågående prosess for å åpne områder på norsk sokkel for leting etter og utvinning av havbunnsmineraler. De ser fram til stortingsmeldingen som er varslet om temaet våren 2023, og vil støtte myndighetens positive framdrift i saken.

Kristiansund og Nordmøre Næringsforum støtter departementets forslag til konsekvensutredning og utkast til beslutning om åpning av område.

LO skriver at de lenge har etterlyst mer kunnskap og kartlegging av norske mineralressurser. De peker på at konsekvensutredningen løfter frem og viser til mange tema og områder man trenger mer kunnskap om. En åpning av områder vil sikre mer kunnskap, og medføre at man kan sette strenge krav og tilpassa tiltak for å ivareta miljø og sikkerhet for den aktuelle lokasjonen.

Loke Marine Minerals AS uttrykker støtte til myndighetenes arbeid med å etablere rammeverk for havbunnsmineraler på norsk sokkel. Klar retning, rask framdrift, konsesjonsvilkår som gir forutsigbarhet, støtte til teknologiutvikling og ambisjoner om å bygge en norsk industri, må stå sentralt i det videre arbeidet. De understreker viktigheten av at Norge, som fortsatt bør stå fram som et stabilt regime for nye naturbaserte næringer, holder god framdrift og stø kurs i arbeidet for å gjøre havbunnsmineraler til en ny nasjonal næring – i alle faser av fra utforsking, utbygging, utvinning, transport og prosessering – samt resirkulering.

Meteorologisk institutt mener at man må avvente åpning til kunnskapsgrunnlaget om sirkulasjon i dyphavet er kraftig forbedret.

Miljødirektoratets vurdering er at informasjonen i konsekvensutredningen ikke gir grunnlag for å åpne for mineralvirksomhet til havs. Konsekvensutredningen viser at kunnskapen i utredningsområdet er svært begrenset både når det gjelder natur, teknologi, og miljøvirkninger. De skriver at de ikke vet noe om omfanget av mulig aktivitet, noe som har stor betydning for samlet belastning og de miljømessige konsekvensene i området. Direktoratet kan videre ikke se at prinsippene om kunnskapsgrunnlaget, føre-var og samlet belastning i naturmangfoldloven §§ 8-10 er lagt til grunn som retningslinjer for utkastet til beslutning, jf. naturmangfoldloven § 7. Dersom informasjonen i konsekvensutredningen og prinsippene i naturmangfoldloven legges til grunn er det etter direktoratets vurdering, ikke grunnlag for å ta stiling til spørsmålet om åpning, slik som forutsatt i havbunnsmineralloven § 2-2. Det er dermed ikke tilstrekkelig faglig og rettslig grunnlag for utkastet til beslutning. Direktoratet skriver videre at åpningsprosessen er det eneste formaliserte prosesstrinnet etter havbunnsmineralloven som gir relevante myndighetene og allmenheten muligheter for avveininger mellom ulike hensyn som næring og miljø, basert på arealbaserte konsekvensanalyser. Dersom det likevel besluttes at områder skal åpnes for mineralvirksomhet, mener direktoratet at dette bør begrenses til undersøkelse og ikke utvinning. Aktive sulfidforekomster bør skjermes både for undersøkelse og utvinning.

Møre og Romsdal fylkeskommune er positiv til åpningsprosessen på norsk kontinentalsokkel i samsvar med havbunnsmineralloven.

Nordland fylkeskommune mener det er viktig at Norge bidrar til kartlegging, utvikling og produksjon av mineraler og metaller. For Nordland er det viktig å ha kunnskap om hvilke ressurser som eksisterer på norsk kontinentalsokkel, som er avgjørende for den teknologiske utviklingen vi står foran. Det peker videre på at undersøkelsene av havbunnsmineraler ikke må komme på bekostning av utvikling av tilsvarende ressurser som er kartlagt på land.

Norges Fiskarlag sin vurdering er at de samlede kostnadene og ulempene ved å åpne det foreslåtte området for marin gruvedrift, vil langt overstige det reelle potensialet for verdiskaping. På dette grunnlaget ber de regjeringen om å avvente den foreslåtte åpningen av utredningsområdet for gruvedrift til havs.

Norges Miljøvernforbund går mot en åpning. De skriver at i stedet for å åpne for en utvinning man absolutt ikke kjenner konsekvensene av, så burde Norge heller være den nasjonen som holdt igjen og viste ansvarlighet. De foreslår derfor at Norge tar initiativet til et internasjonalt moratorium som forbyr utvinning av havbunnsmineraler innenfor en gitt tidshorisont, minimum frem til 2030.

Norges Rederiforbund støtter departementets forslag til konsekvensutredning og utkast til beslutning om åpning av område.

NorSea uttrykker sterk støtte til en ambisiøs og framtidsrettet satsing for å skape ny industri og sikre tilførsel av mineraler kritisk nødvendig for det grønne skiftet.

Norsk Bergindustri skriver at de ser positivt på at departementet gjennomfører åpningsprosessen for mineralvirksomhet på norsk sokkel i tråd med den skisserte tidsplanen, og uttrykker støtte til at arbeidet med å kartlegge potensialet for mineraler på havbunnen på norsk sokkel videreføres.

Norsk forum for Marine Mineraler er positiv til den pågående åpningsprosessen og støtter en kunnskapsbasert og stegvis tilnærming for industriell aktivitet. Basert på det omfattende arbeidet som er utført og materialet som er presentert i denne høringen støtter de en åpning for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel.

Norsk industri anbefaler at hele området som omfattes av konsekvensutredningen åpnes for mineralvirksomhet. Når dette området er åpnet, kan det tildeles undersøkelsestillatelser og utvinningstillatelser for nærmere avgrensede områder.

Norsk institutt for vannforskning sin samlede vurdering er at kunnskapsgrunnlaget synes mangelfullt som grunnlag for å åpne for utvinning.

Norsk Polarinstitutt anbefaler at Norge følger en forsiktig føre-var-tilnærming til mineralutvinning på havbunnen. De tilrår videre å øke innsatsen når det gjelder innsamling av baseline data, forskning på effekter av mineralvirksomhet på havbunnen og intensiverer arbeidet med utvikling av teknologier for ekstraksjon og transport av mineraler, samt øker fokuset på gjenvinning, for å gjøre mer for å få ned det framtidige behovet for kritiske og sjeldne mineraler.

NTNU stiller spørsmål ved «hastverket» i åpningsprosessen i og med at de ikke kan se at det per i dag foreligger et forvaltningsapparat og -system som vil kunne forvalte de gjeldende ressursene og økosystemene på en god og forsvarlig måte. Samtidig stiller de sin tverrfaglige ekspertise på området til rådighet for å få det nødvendige grunnlaget på plass så raskt som overhodet mulig slik at kunnskapsbaserte og ansvarlige beslutninger kan foretas.

NUI AS mener at selv om de miljømessige konsekvensene av leting og utvinning ikke er godt nok kjent, så er det ikke god nok grunn for å stoppe det arbeidet som er påbegynt. De mener at videre kartlegging kan pågå i parallell med den aktiviteten som tillates, for eksempel ved at det initieres forskningsprosjekt som følger aktiviteten i de tillatelser som gis.

Næringsforeningen i Stavanger-regionen uttrykker sterk støtte til prosessen for åpning av norsk kontinentalsokkel for letevirksomhet og utvinning av havbunnsmineraler.

Næringslivets hovedorganisasjon uttrykker støtte til den stegvise tilnærmingen det legges opp til knyttet til åpning, leting og eventuell utvinning av havbunnsmineraler.

Offshore Norge støtter de overordnede vurderingene som er gjort av Oljedirektoratet i arbeidet med konsekvensutredningen. I området som foreslås for åpning kan betingelsene være til stede for å påvise økonomisk interessante forekomster av polymetalliske sulfider og manganskorper. Samtidig ønsker vi å påpeke at begrensingen av arealet som foreslås for åpning kan være uheldig gitt kunnskapen man har om de geologiske forholdene i området. Man kan med dette risikere å utelukke områder med interessante forekomster. Det fremstår som noe uklart hvilke kriterier som er lagt til grunn, og avveininger som er gjort, i forkant av begrensningen.

Pelagisk Forening kan, på grunn av det foreslåtte området størrelse, den enorme kunnskapsmangelen for både hvordan området er i dag og fungerer i dag, hvordan naturen blir påvirket av leiting/utvinning, den umodne teknologien og tidsperspektivet, ikke støtte en åpning av hverken hele eller deler av utredningsområdet for hverken kommersiell leting eller utvinning av havbunnsmineraler.

Privatpersoner som har sendt inn tilnærmet likelydende høringsuttalelser krever at Norge stanser åpningsprosessen for gruvedrift på havbunnen i våre havområder, og at regjeringen jobber aktivt internasjonalt for å hindre at slik gruvedrift settes i gang.

Rev Ocean viser til kunnskapsmangel og går imot åpning inntil tilstrekkelig kunnskap om naturmiljøet er på plass.

Seabed Solutions AS mener at åpning av norsk sokkel for mineralleting er viktig for å sikre et godt datagrunnlag. Både for å identifisere de områdene med de høyeste ressursforekomstene, de områdene hvor utvinning kan skje uten å påføre uopprettelig skade på omkringliggende fauna, og for å skaffe seg teknologisk og operasjonell kompetanse.

Seabed Vision AS bifaller utkastet til beslutning om åpning av område og foreslått tidsplan, og uttrykker at det er viktig at åpningsprosessen gjennomføres i tråd med den tidsplanen som er presentert i utredningen.

Senter for dyphavsforskning ved UiB ser det slik at dagens faktagrunnlag er tilstrekkelig til å starte en letefase. Vi deler utredningens vurdering av at leteaktivitet vil ha liten miljøpåvirkning, forutsatt at den baserer seg på metodikk tilsvarende den som har vært benyttet i forbindelse med forskning og offentlig utredningsarbeid. De skriver videre at en eventuell utvinningsfase, derimot må bygge på et faktagrunnlag som er vesentlig mer omfattende og kvalitativt bedre enn det vi har i dag. Først da kan samfunnsnytten ved å hente ut mineraler fra dyphavet bli veid opp mot miljøkonsekvenser og kostnader.

Sintef støtter at det åpnes for leting, men at dagens kunnskapsnivå ikke er tilstrekkelig til å anbefale en åpning for utvinning av havbunnsmineraler på norsk sokkel nå. De viser i så måte til et kunnskapsgap som staten må bidra til å fylle.

Statsforvalteren i Nordland ber om at det i åpningsprosessen tas hensyn til Jan Mayen naturreservat.

WWF og andre miljøorganisasjoner ber om at regjeringen stanser åpningsprosessen for mineralvirksomhet på havbunnen. De mener at havnasjonen Norge må satse på en bærekraftig havøkonomi som sikrer økologiske, sosiale og økonomiske goder til nåværende og framtidige generasjoner gjennom å ivareta mangfoldet, produktiviteten og robustheten til marine økosystemer. Dette må skje ved bruk av fornybar og utslippsfri energiproduksjon og sirkulære materialstrømmer. Forestillingen om at dagens arbeidsplasser innen oljeindustrien skal over til mineralutvinning på havbunnen er langt fra framtidsretta. Alle morgendagens havrelaterte jobber må være bærekraftige, naturpositive og klimapositive – både over og under havoverflaten.

4.3.8.2 Departementets vurdering

Departementet vil først bemerke at store områder ikke foreslås åpnet. Åpningsområdet som ble sendt på offentlig høring var nær halvert sammenlignet med utredningsområdet. Departementet har videre merket seg at det i høringen kom få innspill på områdets utstrekning. Det var i større grad innspill for eller mot å åpne områder i det hele tatt. Flere av høringsinstansene, inklusive flere statlige direktorater og institutter, mener det ikke er grunnlag for å gå videre med åpning før man har hentet inn mer kunnskap om miljøforhold og miljøvirkninger, og at det ikke er mulig å gjøre tilfredsstillende vurderinger av konsekvensene på grunnlag av den kunnskapen vi har i dag.

Enkelte høringsinstanser tok til orde for at hele utredningsområdet burde åpnes for å unngå at prospektive områder utelates. I forkant av høringen av konsekvensutredningen og utkast til beslutning om åpning av område, så ble utredningsområdet innsnevret noe ut fra hva som i dag er vurdert å være de mest prospektive områdene. Oljedirektoratet ble bedt om å lage et forslag til en innskrenking av området basert på hvor direktoratet mener letingen bør starte. Dette området er det som ble sendt på høring som det foreslåtte området for åpning. Det kan i dag dog ikke utelukkes at det i de områdene som ble tatt ut også er prospektive arealer.

En høringsinstans pekte på at området bør innskrenkes i sør av hensyn til fiskeriene. Departementet har basert på høringsuttalelsen vurdert det dithen at området av hensyn til fiskeriaktiviteten som foregår i dette området, ikke åpnes nå. Regjeringens anbefaling om område som bør åpnes fremgår av meldingens kapittel 5.

Det er ikke aktuelt å kun åpne for letevirksomhet som enkelte anbefalte. Det er utsiktene til lønnsom utvinning som vil være driveren for kommersielle aktører sin havbunnsmineralvirksomhet. Uten utsikter til lønnsom utvinning vil ikke private aktører bruke ressurser på letevirksomhet – og derfor heller ikke søke om ikke-eksklusive undersøkelsestillatelser. Undersøkelsestillatelser er derfor i liten grad forventet å ha kommersiell interesse før eksklusive utvinningstillatelser er tildelt og forholdene kan ligge til rette for etablering av et marked for kjøp og salg av havbunnsdata.

Den første aktiviteten som vil foregå innenfor begge typer tillatelser, er uansett leting. Forskjellen er om rettighetshaverne har en eksklusiv rett eller ikke til å lete innenfor et område. Før utvinning kan skje, vil det være et nytt beslutningspunkt for myndighetene hvor rettighetshaver må få godkjent plan for utvinning av myndighetene. En slik plan vil kun bli godkjent hvis rettighetshaver kan godtgjøre at utvinningen kan skje på en bærekraftig og forsvarlig måte.

For innspill om kunnskapsmangel om natur- og miljøverdier i åpningsområdet og manglende kunnskap om miljøvirkninger vises det til hhv. kapittel 4.3.1.2 og 4.3.2.2.

Når det gjelder Miljødirektoratets kommentar om manglende prosesstrinn og føre-var-prinsippet, er det departementets syn at det som foreslås er nettopp en skrittvis utvikling av aktiviteten der en bygger kunnskap og kompetanse underveis. Ingen aktivitet vil bli gjennomført hvis det ikke kan skje på en bærekraftig og forsvarlig måte og dermed blir godkjent av myndighetene. For øvrig vises det til kapittel 4.3.1.2. Departementet viser videre til at det området som anbefales åpnet er redusert med 53 prosent av utredningsområdet. Store dypvannsområder på norsk kontinentalsokkel vil således ikke åpnes for havbunnsmineralvirksomhet nå. Utvinning vil også kun være aktuelt i en svært liten del av åpningsområdet, jf. kapittel 3.4.