2 Internasjonale rammer

Geopolitiske spenninger og klimaomstilling vil prege Norge

Geopolitiske motsetninger skaper usikkerhet om en økonomisk verdensorden som har tjent Norge godt. Åpne og velfungerende markeder har stor betydning for Norge. Internasjonale markeder gir norske husholdninger og bedrifter tilgang på varer og tjenester som andre land produserer og gir et større marked for norsk produksjon. Arbeidsdeling og økt konkurranse bidrar til produktivitetsgevinster og økonomisk vekst. Den norske velferdsstaten baserer seg i tillegg på avkastningen fra olje- og gassinntekter som er plassert i utenlandske kapitalmarkeder.

I takt med at nye, fremvoksende økonomier er integrert i verdensøkonomien, har tyngdepunktet i verdensøkonomien skiftet mot Asia. De fremvoksende økonomiene tar nå en større rolle i utformingen av regler og normer for økonomisk samhandel. Økte motsetninger utfordrer samtidig prinsippene som har ligget til grunn for internasjonalt økonomisk samarbeid.

I flere tiår har regelbasert handel og brede samarbeidsavtaler preget utviklingen. Det er nå tegn til at rivalisering og allianser får en større rolle. Demokrati og liberale verdier er under press, både globalt og i vestlige land. Prinsipper om åpne og frie markeder fravikes, og tiltak som hemmer handel og fremmer nasjonal produksjon innføres. Hensynet til beredskap og sikkerhet er i ferd med å bli mer fremtredende og legger begrensninger på åpenhet for handel og investeringer. Å finne en balanse mellom å ha tilstrekkelig forsikring i en mer urolig verden og hensynet til å videreføre en åpen økonomi vil bli viktig fremover.

Russlands angrep på Ukraina endrer Norges sikkerhetspolitiske hverdag. Avslutningen av den kalde krigen rundt 1990 innledet en lang periode med nedrustning der Norge og andre land kunne trappe ned innsatsen til forsvar og sikkerhet. Gevinsten var at ressurser kunne brukes på andre områder med større behov. I løpet av få år har situasjonen igjen endret seg. Dermed må Norge og andre land fremover bruke mer ressurser på forsvar, sikkerhet og trygghet. Økende spenninger mellom Kina og vestlige land og mindre forutsigbarhet om USAs rolle internasjonalt skaper ytterligere usikkerhet.

For å løse globale miljø- og klimautfordringer er det nødvendig med felles innsats for gjennomgripende omstilling av verdensøkonomien. Selv om de fleste land har forpliktet seg til mål om å begrense global oppvarming og tap av natur, er verden langt unna målene. Det er behov for økt innsats. En omlegging av verdens energisystemer vil kreve ressurser og kunne gi høyere energipriser og lavere økonomisk vekst, særlig i en overgangsfase. Samtidig vil gevinstene ved å begrense temperaturøkningen til under 2 °C i dette århundret, redusere forurensning og stoppe tapet av naturmangfold være større enn kostnadene ved omstillingen.

En effektiv virkemiddelbruk, som blant annet innebærer prising av utslipp og annen miljøskade, kan bidra til å begrense kostnadene ved omstillingen. Samtidig er det viktig å ta hensyn til de sosiale, geografiske og økonomiske virkningene for enkeltland, grupper eller personer. Hvilken klima- og miljøpolitikk ulike land velger å ta i bruk kan påvirke fordeling og samhold innad i land og samarbeid og handel mellom land.

Til tross for spenninger internasjonalt trekker økonomiske drivkrefter i retning av fortsatt tett integrasjon i verdensøkonomien. Det legges i denne meldingen til grunn at handel og grensekryssende investeringer over tid vokser om lag i takt med verdensøkonomien. Videre legges det til grunn at verden når klimamålene. Usikkerheten er stor og drøftes inngående i meldingen.

I det følgende omtales handel og geopolitiske spenninger i avsnitt 2.1, og dernest beskrives hvordan tyngdepunktet i verden forskyves i avsnitt 2.2. Klima- og naturendringene omtales i avsnitt 2.3. I avsnitt 2.4 drøftes betydningen for norsk økonomi.

2.1 Handel under geopolitiske spenninger

Verden har i løpet av de siste 150 årene gjennomgått to store globaliseringsperioder. Den første pågikk fra siste del av 1800-tallet og frem mot mellomkrigstiden, mens den andre startet med gjenoppbyggingen etter andre verdenskrig og pågår fortsatt. Globaliseringen har ført til et historisk høyt nivå på handel og investeringer mellom land. Gjennom det siste drøye tiåret har handelen med varer og tjenester tilsvart rundt 57 pst. av globalt BNP, som er mer enn en dobling siden 1960-tallet, se figur 2.1.1

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Klasing, M. og P. Milnos (2014). Quantifying the evolution of world trade, 1870–1949, Journal of International Economics, 92(1), 185–197, Penn World Table og Verdensbanken.

Et tettere sammenvevd verdensmarked har vært drevet frem av en erkjennelse av at samhandel gir opphav til store og gjensidige gevinster. Globaliseringen har gitt adgang til større markeder, kunnskap og teknologiutvikling – og viktigst – bidratt til en omstilling av lands økonomier mot mer produktiv aktivitet og høyere avlønning av arbeid og avkastning på investeringer. Slike gevinster har brakt mange hundre millioner mennesker ut av fattigdom. Samtidig har den økte velstanden bidratt til økende utslipp av klimagasser, mer forurensning og nedbygging av natur.

Stadig nye land har koblet seg til globale markeder. Tettere integrasjon av Kina og India fra årtusenskiftet innebar at svært folkerike land med stor avstand i utviklingsnivå og styresett trådte inn i verdensøkonomien. Det har ført til at de økonomiske gevinstene av globaliseringen har vært store, både for de fremvoksende økonomiene og for de rikere landene som allerede var integrert i verdenshandelen. Handelen har bidratt til fremveksten av flere økonomiske stormakter, særlig Kina.

Den omfattende integrasjonen i Vesten etter andre verdenskrig, som etter hvert ble utvidet til andre deler av verden etter at den kalde krigen var over, har delvis vært motivert av en forventning om at gjensidig økonomisk avhengighet fremmer fredelig sameksistens. En slik sammenheng synes nå mer tvetydig for handelspartnere med ulikt ideologisk og sikkerhetspolitisk ståsted.

Utviklingen i retning av mer samhandel utfordres nå igjen av geopolitiske motsetninger. Fremveksten av nye stormakter har gitt opphav til en rivalisering om innflytelse – politisk, økonomisk og militært. I økonomiske relasjoner er nasjonal sikkerhet og beredskap i ferd med igjen å bli et fremtredende hensyn. Det kan isolert sett peke i retning av en mer alliansebasert verdensorden, med tettere økonomiske relasjoner mellom likesinnede land, og mer begrenset samhandel med andre. Det kan i så fall innebære en mindre effektiv anvendelse av ressursene globalt og lavere økonomisk vekst.

Til tross for spenninger internasjonalt, trekker sterke drivkrefter i retning av å høste ytterligere gevinster fra tettere integrasjon. Særlig utviklingslandene har mye å vinne på videre omstilling og teknologideling. Samtidig har barrierer mot handel og investeringer skutt fart gjennom det siste tiåret. Omfanget av tiltak som hemmer handel overgår i denne perioden liberaliserende tiltak, se figur 2.2. Det står i kontrast til tiårene før, da tollbarrierer ble bygget ned til lave nivåer i store deler av verden. Det ga en kraftig økning i handelen, også med nye land. Det legges i denne meldingen til grunn at veksten i handel og grensekryssende investeringer ikke vil akselerere, men heller ikke falle sammenlignet med øvrig økonomisk aktivitet.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Per 18. mars 2024

Kilde: Global Trade Alert, Global Dynamics, Total number of Implemented interventions since 2009.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Per 18. mars 2024

Kilde: Global Trade Alert, Global Dynamics, Total number of Implemented interventions since 2009.

Geopolitiske motsetninger gjør likevel usikkerheten om utsiktene for handel og investeringer større enn på lenge. IMF har beregnet potensielle tap i verdiskaping dersom handel, investeringer og kunnskapsoverføring begrenses av en mer delt verden.2 Anslagene på tap varierer med hvor vidtrekkende oppdelingen blir og med hvilke kanaler for samhandel som tas inn i analysen. Anslagene varierer derfor fra relativt små tap i verdens BNP til opp mot 12 pst. reduksjon i BNP for enkelte land dersom det tas hensyn til kostnaden ved tapt teknologioverføring. På kort sikt vil oppdeling innebære krevende omstilling for mange bedrifter og for verdensøkonomien. På lang sikt kan det redusere driverne for produktivitetsvekst og dermed dempe veksttakten i verdens velstand.

Tiltakende geopolitiske spenninger øker ikke bare risikoen for oppsplitting av verdenshandelen. Også finansiell integrasjon vil kunne avta og eventuelt snu. Allerede er det tegn til mer begrensninger på finansielle strømmer, som kapitalkontroll, sanksjoner mot finansielle transaksjoner og frys av formuesobjekter. En del av disse tar form av vestlige sanksjoner, først og fremst som svar på Russlands angrep på Ukraina. Usikkerheten slike tiltak skaper kan redusere viljen til å investere i risikofylte markeder. Redusert spredning av investeringer geografisk kan dempe avkastning og forhøye risiko.

2.1.1 Økonomisk integrasjon – mer politikk og mindre marked

Gevinstene fra globaliseringen tilfaller som regel andre enn dem som bærer omstillingskostnadene, se avsnitt 2.1.2. I vestlige land er mange tradisjonelle industriarbeidsplasser blitt borte. Omstilling mellom sektorer kan ta tid og innebære tap av livsinntekt for mange.3 Det har skapt motstand mot internasjonal handel og gitt grobunn for proteksjonistiske strømninger. Protester rettes dessuten mot handel som utfordrer arbeidstakerrettigheter, miljøstandarder og handel med land som bryter folkerettslige prinsipper. Handel som kan styrke rivaler militært, teknologisk og økonomisk, er gjenstand for økte barrierer. Mellom USA og Kina er handelsbarrierene hevet betydelig det siste tiåret.

Det pågår en utvikling internasjonalt for å unngå at handel og investeringer svekker miljø og menneskerettigheter også når produksjon skjer utenfor egne grenser. For eksempel utvikles det i både EU og USA tiltak som skal forhindre import av produkter der det benyttes tvangsarbeid i produksjonen. Tilsvarende innføres tiltak for å redusere faren for at produksjon og utslipp flytter ut av land med streng klima- og miljøregulering. EUs CBAM-forordning er et aktuelt eksempel. Forordningen innfører en pris på utslipp fra produksjon av utvalgte varer som importeres til EU. Hensikten er at alle produsenter av varer som selges i EU stilles overfor samme kostnader ved utslipp av klimagasser som europeiske produsenter påføres gjennom EUs kvotesystem. Bekymring for at aktivitet flytter dit arbeidstakerrettigheter er svake, gjør også at bestemmelser som regulerer slike forhold i økende grad inkluderes i internasjonale handelsavtaler.

Internasjonalt handelsregelverk inkluderer også bestemmelser som ivaretar staters rett til å regulere utvalgte områder av den nasjonale økonomien. Blant annet inngår unntaksbestemmelser for tiltak som ivaretar sikkerhet og beredskap og staters behov for å gjennomføre en effektiv klima- og miljøpolitikk. Det gjøres også unntak for å ivareta staters grunnleggende rett til myndighetsutøvelse gjennom beskatning. Slike reguleringer og unntak kan bidra til å motvirke problematiske forhold ved handel, og dermed opprettholde legitimiteten ved øvrige handelsstrømmer.

Den sikkerhetspolitiske situasjonen har økt oppmerksomheten om sårbarheter som følger av en åpen økonomi. Både USA og EU utpeker sektorer som sensitive og innfører restriksjoner på handel og investeringer innenfor disse. Næringer av betydning for klimaomstillingen, forsvar og avansert teknologi er særlig berørte. Likeledes øker bevisstheten om sårbarheter knyttet til muligheten for spionasje, dataangrep og andre former for sabotasje. Flere land, inkludert Norge, styrker rammeverk for å beskytte økonomien mot strategiske oppkjøp fra virksomheter i andre land. Utformingen av slikt regelverk innebærer krevende avveiinger mellom å ivareta åpenhet og økonomiske interesser og å beskytte samfunnsinteresser.

Globalisering har ikke bare vært en motor for økonomisk vekst og velferd, men har også bidratt til å redusere risikoen for forstyrrelser i enkeltmarkeder ved at det finnes flere leverandører av et produkt. Samtidig kan tettere bånd til omverdenen gjøre et land mer sårbart, både for ringvirkninger av hendelser i verdensmarkedene og for at bånd kan bli brutt. Finansielle kriser, koronapandemien og følgene av Russlands angrep på Ukraina har illustrert dette. I markeder der enkeltprodusenter eller enkeltland er dominerende i sentrale verdikjeder, kan sårbarheten være ekstra stor, se boks 2.1.

En rekke av Norges nære handelspartnere innfører subsidier, reguleringer og handelsbarrierer for å gjøre seg mindre avhengige av enkelte land i visse sektorer. Omfanget av slik næringsstøtte har så langt vært moderat, målt mot økonomienes størrelse. Skulle den statlige virkemiddelbruken tilta, kan kostnadene øke, men først og fremst for de landene som tar i bruk slike virkemidler. Se nærmere drøfting av næringsstøtte i avsnitt 4.2.3. Gevinsten av å prioritere knappe ressurser og bidra til effektiv ressursutnyttelse blir ikke mindre av at utfordringer tiltar.

2.1.2 Mindre ulikhet mellom land, mer ulikhet innad i land

Sterk vekst i fremvoksende økonomier har ført til at andelen som lever i ekstrem fattigdom har falt kraftig siden starten av 1980-tallet, se figur 2.5. Men fortsatt er omtrent 800 mill. personer rammet av sult og 45 mill. barn er dødelig underernærte. I tillegg opplever 2,4 mrd. mennesker i perioder manglende tilgang på nok, trygg og næringsrik mat, som er en forutsetning for politisk og regional stabilitet.

Boks 2.1 Avhengigheter i verdenshandelen

I kjølvannet av COVID-19 pandemien, og en mer anspent situasjon internasjonalt, har det vokst frem bekymring for at vestlige økonomier har gjort seg for økonomisk avhengige av enkeltland. Handel med et fåtall underleverandører eller enkeltland innebærer sårbarhet for brudd i forsyningslinjer og kan utnyttes for å oppnå politiske gevinster.

En stor andel av verdenshandelen foregår i komplekse verdikjeder, der produksjonen er stykket opp mellom land. I vanlig handelsstatistikk fremgår ikke opprinnelseslandet til de ulike delene av en vare. For eksempel viser tradisjonell handelsstatistikk at Kina er en viktig og voksende eksportør både til Norge og til svært mange av våre handelspartnere. Tar man hensyn til at deler av varen er produsert utenfor Kina, reduseres betydningen, se figur 2.4. Denne effekten er blitt mindre de siste årene, trolig som følge av at Kina produserer en større del av varene landet eksporterer.

Mange fremvoksende økonomiers inntog i verdenshandelen, blant dem Kina, startet ved at landene tok en rolle som montør av innsatsvarer som ble produsert andre steder. Over tid førte læring og teknologioverføring til at disse landene ble i stand til å ta over en større del av produksjonen selv.

En slik justering for merverdi lagt til varen i ulike geografiske ledd av verdikjeden kan også vise at Kina har en viktigere rolle i produksjonen av Norges og våre handelspartneres import av enkelte varer enn tradisjonell handelsstatistikk viser. Det er for eksempel tilfelle for import av farmasøytiske varer, der Kinas rolle oppjusteres når det tas hensyn til tilført merverdi i ulike produksjonsledd.

Flere land har pekt ut import av visse varer der en stor handelspartner dominerer som en strategisk sårbarhet og vurderer tiltak for å redusere samfunnsmessig risiko for forstyrrelser i leveransene. Vurderingene hviler på en erkjennelse av at et foretaks vurdering av risikoen ved å handle med et fåtall underleverandører eller markeder kan avvike fra en samfunnsmessig risikovurdering. Tiltak med mål om å endre verdikjeder der forsyningssikkerheten for kritiske varer kan trues, kan imidlertid gi en dyrere og mindre effektiv organisering av økonomisk aktivitet.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Statistisk sentralbyrå, U.S. Bureau of Economic Analysis, DESTATIS, Office for national statistics, Eurostat og OECD.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Personer i ekstrem fattigdom omfatter de som lever på under 2,15 dollar dagen, justert for kjøpekraft (2017 PPP).

Kilde: Verdensbanken.

Inntektsulikheten i verden er stor. De 10 pst. rikeste personene mottar mer enn 50 pst. av verdens årlige verdiskaping.4 Likevel er inntekt for verden samlet blitt jevnere fordelt gjennom de siste 30 årene.5

Med få unntak falt ulikheten mellom land hvert år i perioden 1991–2020, drevet av raskere vekst i lav- og mellominntektslandene enn i de rikere landene. Utviklingen ser ut til å ha bremset opp de siste årene. I 2020 viser estimater at ulikheten mellom land steg drastisk, og forskere i Verdensbanken peker på koronapandemien som årsak.6

Ulikheten innad i land har likevel økt de siste tiårene. I de fleste OECD-landene mottar de med høyest inntekt en stadig større andel av verdiskapingen. Forskjeller i lønn mellom faglært og ufaglært arbeidskraft har økt, og særlig har folk med høy utdanning kommet godt ut. Økt markedsmakt som gir bedriftene mulighet til å ta høye priser, og ny teknologi som gjør det billigere å bytte ut arbeid med kapital, blir pekt på som mulige årsaker til høye inntekter for de rikeste, se avsnitt 2.2.3. Videre har handel vridd produksjonen i vestlige land mot sektorer som krever mer spesialisert arbeidskraft.

En rekke forhold kan fremover få betydning for inntektsfordelingen både mellom og innad i land. Fortsatt markedskonsentrasjon vil kunne være en driver for ulikhet. Den videre innretningen av internasjonal handel kan få konsekvenser for hvem som henter ut gevinstene. Dersom adgangen til å høste fordeler av internasjonal arbeidsdeling blir mindre, kan det særlig ramme fremvoksende økonomier. Videre vil klimaendringer og klimapolitikken kunne påvirke relative priser på varer og tjenester, vri investeringer i en annen retning og føre til behov for omstilling av arbeidsstyrken. De samlede konsekvensene for fordelingen av inntekt og formue er usikker.

2.2 Tyngdepunktet i verdensøkonomien forskyves

Verden har vært gjennom en kraftig befolkningsvekst siden midten av forrige årtusen – en oppgang som antas å fortsette i tiårene fremover. Bare fra 1950 og frem til i dag er verdens befolkning mer enn tredoblet til 8 mrd. mennesker. Asia har stått for 60 pst. av veksten. Veksten vil trolig være høy også fremover, selv om veksttakten avtar. Ifølge FNs fremskrivinger kan verdens befolkning nå en topp på i underkant av 10,4 mrd. mennesker rundt 2090, se figur 2.6. Fremover vil Afrika ha sterkest befolkningstilvekst.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: FN, World Population Prospects 2022, mellomalternativet.

Verdens befolkning blir stadig eldre. Befolkningen i arbeidsdyktig alder kan ifølge FNs fremskrivinger nå et toppunkt mot midten av dette århundret.7 I enkelte regioner og land er befolkningen i arbeidsdyktig alder allerede fallende, se figur 2.7. Hva som utgjør arbeidsdyktig alder, kan endres over tid og med den teknologiske utviklingen.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: FN, World Population Prospects 2022, mellomalternativet.

Befolkningen i vestlige land vil utgjøre en fallende andel av befolkningen globalt. I Europa reduseres folketallet. En aldrende befolkning innebærer i tillegg at antall personer i arbeidsdyktig alder reduseres enda mer enn befolkningen samlet. Regionale variasjoner i den demografiske utviklingen innad i Europa tilsier at relativt flere europeere vil bo i Nord-Europa, der befolkningen i arbeidsdyktig alder vil fortsette å vokse noe i enda et tiår.

Forsørgerbyrden ved flere eldre vil tilta og legge betydelig press på velferdstjenestene og offentlige finanser i de vestlige landene. Norge er ikke et unntak, se kapittel 7. I USA og Canada samlet anslås befolkningen å fortsette å vokse noe i tiårene fremover, men veksten blir svakere enn for verden samlet.

Ifølge fremskrivinger fra FN vil befolkningen i arbeidsdyktig alder i Kina halveres gjennom dette århundret, mens andelen eldre vil tilta raskt. Det vil gi en høyere forsørgerbyrde enn i andre land. En slik demografisk utvikling sår tvil om Kinas stilling i verdensøkonomien vil vedvare. I Japan har befolkningen falt i et drøyt tiår. I øvrige deler av Asia anslås befolkningen å fortsette å vokse i flere tiår. India står for en stor andel av denne veksten, før befolkningen der når en topp rundt 2060.

Samtidig som folketallet i store deler av verden vil stabiliseres eller snu til nedgang i dette århundret, anslår FN fortsatt sterk befolkningsvekst i Afrika. Afrika har stått for én tredjedel av verdens befolkningsvekst så langt i dette århundret og vil bidra til brorparten av veksten i de resterende tiårene. Rundt 2060 anslås befolkningen i denne verdensdelen å dobles fra dagens nivå. En ung befolkning tilsier at andelen i arbeidsdyktig alder blir særlig høy, se figur 2.8. Høy befolkningsvekst, særlig sør for Sahara, kan bety at Afrika får langt større økonomisk betydning enn i dag. Det forutsetter at grunnleggende samfunnsinstitusjoner som styresett, rettssystem og offentlige tjenester, blir styrket.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Definert som aldersgruppen 20–69 år relativt til aldersgruppene 0–19 år og 70+.

Kilde: FN, World Population Prospects 2022, mellomalternativet.

Langsiktige befolkningsfremskrivinger er usikre. En rekke samfunnsmessige og økonomiske betingelser vil påvirke befolkningsveksten. Klimaendringer og naturkatastrofer vil ramme land og kontinenter ulikt, og områder i deler av verden kan bli tilnærmet ubeboelig.

Det foregår en omfattende migrasjon i verden. En høy andel av verdens befolkning ønsker å bo i et annet land, og antallet som migrerer er økende. Anslag antyder at det er opp mot 300 millioner internasjonale migranter.8 Motivene for å forlate eget land og hjemsted er varierte og overlappende, men arbeidsmigrasjon dominerer. En del av arbeidsmigrasjonen drives av ønsket om bedre økonomiske muligheter og sosiale forhold. Mange land, inkludert Norge, rekrutterer også aktivt arbeidsinnvandrere for å dekke arbeidskraftsbehov. Det antas at dette behovet vil øke i mange land blant annet som følge av en aldrende befolkning.

I mange opprinnelsesland er levekårene vanskelige. Det er også mangel på frihet og fremtidsutsikter, og befolkningen er ung. Forhold i mottakerlandene, som høyere levestandard, bedre jobbmuligheter, utdanningstilbud og velferdsstat i kombinasjon med demokrati og menneskerettigheter, bidrar til å tiltrekke både arbeidsmigranter og irregulære migranter9.

Klimaendringer og naturkatastrofer utgjør drivkrefter for migrasjon, og fører til at mennesker fordrives internt i sine hjemland eller over landegrenser. Slike drivkrefter vil på sikt – direkte eller indirekte – tilta i betydning.

Et økende antall mennesker er på flukt. Ifølge FNs høykommissær for flyktninger er antallet fordrevne raskt økende. I overkant av 35 mill. mennesker er flyktning i et annet land enn sitt fødeland. I tillegg kommer et langt høyere antall internt fordrevne som gjerne bor under vanskelige humanitære forhold som tilsier at ønsket om å flytte på seg er høyt.

Migrasjonspresset mot Europa er høyt og økende over Middelhavet og over Atlanteren fra Sør-Amerika. Antallet som kommer via Sør-Europa er nær nivået i 2015 da Syria-krigen skapte en ekstraordinær flyktningsituasjon. Samtidig står Europa nå i den største flyktningkrisen siden andre verdenskrig. Russlands angrep på Ukraina har ført til at millioner av mennesker er på flukt fra landet. Ved utløpet av 2023 hadde om lag 4,4 millioner fordrevne fra Ukraina midlertidig beskyttelse i europeiske land.10 Antallet asylsøkere og fordrevne fra Ukraina bidrar også til rekordhøye ankomster til Norge. Ukrainere utgjør nå den nest største innvandrergruppen i Norge, etter innvandrere fra Polen.11

Det økende antall asylsøkere og irregulære migranter mot Europa reiser en rekke spørsmål og dilemma knyttet til hvordan migrasjon bør reguleres gjennom asyl- og innvandringspolitikken. Norsk migrasjonspolitikk skal være forutsigbar og ansvarlig. Det skal legges opp til brede politiske løsninger. Ved regulering av innvandringen til landet må det også ses hen til reguleringen i andre europeiske land. Erfaring viser at relativt små forskjeller i vilkår og praksis mellom sammenlignbare mottakerland, kan påvirke bevegelser mellom landene.

I EU er det nylig oppnådd enighet om Pakten om migrasjon og asyl. Denne inneholder nytt regelverk med mål om styrket kontroll med asylsøkere og irregulære migranter i Schengen-området, og et mer effektivt system for ansvarsfordeling og solidaritet mellom EUs medlemsland. Norge vil bli bundet av de deler av regelverket som er relevante for Schengen- og Dublinsamarbeidet.

Løsninger på utfordringer knyttet til håndtering av flyktningsituasjonene i verden og irregulær migrasjon krever også bredere internasjonalt samarbeid. Ulike FN-organer er sentrale aktører for ivaretakelse av flyktningene i verden. I tillegg er det viktig med multilateralt og bilateralt samarbeid mellom transitt- og opprinnelsesland for blant annet å forebygge irregulær migrasjon.

2.2.1 Økonomisk tyngdeforskyvning mot fremvoksende økonomier

Den økonomiske vekten av landene som allerede er på et høyt utviklingsnivå, er avtakende ifølge langsiktige økonomiske fremskrivinger fra OECD.12 OECD-land utgjør i dag om lag halvparten av globalt BNP, en andel som ventes å synke ned mot 40 pst. frem mot 2060, se figur 2.9. Innen 2060 kan fremvoksende økonomier få en tilsvarende posisjon som dagens utviklede land hadde ved inngangen til dette århundret, på opp mot 60 pst. av verdensøkonomien. Fremvoksende økonomier er langt fra en ensartet gruppe, og flere av de økonomiene som i dag betegnes som fremvoksende, vil være utviklede land før 2060.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: OECD.

OECDs fremskrivinger tilsier at Kina, til tross for fallende befolkning, ventes å være verdens største økonomi i tiårene fremover som følge av antatt høyere vekst i arbeidsproduktivitet enn i vestlige land. India kan mot midten av dette århundret bli verdens nest største økonomi. Land som Indonesia og Tyrkia antas også å øke sin relative betydning.

For verden samlet tilsier OECDs anslag at den årlige økonomiske veksten vil falle fra i underkant av 3 pst. de nærmeste årene til drøyt 1½ pst. frem mot 2060, i takt med at veksten i de fremvoksende økonomiene avtar og nærmer seg de rikere landene, se figur 2.10. Høyere vekst i fremvoksende økonomier i dag skyldes at både befolkningen og produktiviteten i denne gruppen land vokser raskere enn i de rikere landene. En aldrende befolkning ventes å bidra til at veksten i OECD-landene faller fra i underkant av 2 pst. per år til i overkant av 1 pst. frem mot 2060. Veksten i produktiviteten ventes å holde seg rundt det lave nivået vi har observert de siste 15–20 årene.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: OECD.

For store deler av verden antas den årlige veksten i verdiskaping per innbygger fortsatt å være positiv i et intervall fra om lag 3 pst. i dette tiåret til ned mot 2 pst. utover i perioden. I de afrikanske landene vil befolkningsveksten kunne bli så høy at det kan gå på bekostning av utviklingen i levestandarden.

OECDs langsiktige fremskrivinger ser bort fra utviklingstrekk som antas å endre forutsetningene for vekst, både samlet og i ulike deler av verden. Fremskrivingene må derfor kun leses som et utgangspunkt for analyse av øvrige utviklingstrekk. OECD behandler blant annet klimaendringer og klimaomstilling i en atskilt analyse. Lange tidsperspektiv innebærer samtidig at usikkerheten om forløpene er tilsvarende høy.

Over tid går økonomien gjennom store svingninger. En del av disse forklares av hendelser og kriser der de økonomiske utslagene er større enn ved normale konjunktursvingninger. Kriser varierer i art og omfang. Det gjør at utfall er krevende å anslå både før og underveis. Pågående utviklingstrekk antyder likevel hva som kan komme. En rekordhøy gjeldsbyrde internasjonalt indikerer finansielle ubalanser, se boks 2.2. Klimautfordringen og faren for at geopolitiske spenninger eskalerer diskuteres også i dette kapittelet. Videre representerer mistillit til styrende eliter, ytterliggående politiske bevegelser og religiøs ekstremisme samfunnsoppløsende krefter og en sikkerhetstrussel, også i land der utviklingen hovedsakelig kjennetegnes av stabilitet.

Boks 2.2 Høy gjeld internasjonalt

Gjeldsnivåene internasjonalt er historisk høye. IMF har pekt på at den makroøkonomiske utviklingen, med forventet svak produktivitetsutvikling, demografisk motvind og høyere realrenter, gjør det krevende å bringe gjelden ned mot bærekraftige nivåer.

Til tross for at gjeldsnivåene kom noe ned etter den kraftige opplåningen i forbindelse med pandemien, anslår IMF at gjeldsbyrden er stigende.¹ Offentlig gjeld utgjør i overkant av 110 pst. av BNP i de rikere landene og nær 70 pst. i fremvoksende økonomier. For industrilandene er gjeldsbyrden nær der den var ved utgangen av andre verdenskrig, se figur 2.11.

Forstørr bilde

Kilde: IMF (2020). Fiscal Monitor: Policies for the Recovery.

Høy offentlig gjeldsbyrde har ofte gått sammen med svak økonomisk vekst.² Høy gjeld svekker også evnen til å motvirke økonomiske tilbakeslag. En erfaring fra koronapandemien er dessuten at såkalte krisetiltak ofte tar tid å avvikle, og bidrar til svakere statsfinanser over tid. Utsikter til svakere økonomisk vekst internasjonalt og få tegn til innstramminger i finanspolitikken, innebærer fortsatt høy gjeldsbyrde fremover. Risikoen for mislighold kan derfor tilta. Samarbeid om å restrukturere statsgjeld har vist seg mer krevende de senere årene, i takt med at kreditorene er blitt flere og har mer sprikende interesser.

Utviklingen i privat gjeld³ er også oppadgående. IMF anslår at privat gjeld er tredoblet siden 1960. I de rikere landene er den private gjeldsbyrden på om lag 165 pst. av BNP.⁴ Blant de fremvoksende økonomiene er det den raskt voksende gjeldsbyrden i Kina som trekker opp.

Historisk er en rekke økonomiske kriser foranlediget av rask og høy opplåning.⁵ Finanskriser synes å ha mer langvarige økonomiske konsekvenser enn kriser med opphav i andre ubalanser. Samtidig står verden overfor utfordringer som krever økonomisk handlingsrom og investeringer, blant annet knyttet til klima, natur og sosiale forhold, se boks 2.3 om verdensmålene for bærekraftig utvikling. En høy gjeldsbyrde kan gjøre det mer krevende å nå slike mål. Temaet er blant annet på dagsorden i G20-samarbeidet.

¹ IMF (2023), World Economic Outlook.

² Salmon, J. og de Rugy, V. (2020). Debt and Growth: A Decade of Studies. Mercatus Research Paper.

³ Gjeld i husholdningene og ikke-finansielle foretak.

⁴ IMF (2003), Global Debt Monitor.

⁵ Ayan Kose, M. et al (2021), Global Waves of Debt, Verdenbanken.

2.2.2 Forskyvning mot autoritære styresett

De siste 10–15 årene er det blitt færre liberale demokratier. Andelen av verdens befolkning som bor i land med demokratisk styresett avtar også, se figur 2.12. Redusert demokratisk kvalitet i land med lange liberale demokratiske tradisjoner viser at også denne styreformen kan svekkes. Samtidig er autoritære systemer, der makten er samlet hos en enkeltperson eller en mindre gruppe, i fremvekst, blant annet i flere folkerike land.

I et lengre tidsperspektiv har likevel demokrati som styreform vært på fremmarsj. Den lange trenden viser samtidig at utviklingen har gått i bølger, og tidvis har diktatur fått økt utbredelse, som for eksempel i mellomkrigstiden.

Slike politiske utviklingstrekk har også økonomiske konsekvenser. Historisk har demokratiske land med åpne og frie markeder levert mer stabil verdiskaping over tid.13 Deler av litteraturen fremhever at institusjonelle styrker ved demokratiske samfunn legger til rette for stabil vekst og utvikling på ulike områder. Demokratisk vedtatte lover anses som særlig betydningsfullt for å fremme rettssikkerhet og forutsigbarhet. Generelt er demokratier også mer åpne for handel og utenlandsinvesteringer og opplever høyere teknologisk endringstakt og raskere produktivitetsvekst. Motsatt har autoritære regimer kjennetegn som truer langsiktig vekstevne, blant annet ved at hyppigere endringer i politikken skaper ustabilitet. I mange tilfeller er politikken i slike regimer hevet over loven, med økt risiko for vilkårlighet og maktbruk. Videre avhenger politikken av preferanser og kompetanse til et begrenset antall individer fordi makten er langt mer konsentrert. Det resulterer gjerne i liten tillit til myndighetene, og til at informasjonsflyten i offentlig forvaltning og andre samfunnsarenaer begrenses av hva det er gunstig eller trygt å rapportere om.

For verdensøkonomien har dagens rivalisering mellom styresett konsekvenser. Noen tegn gjør seg allerede gjeldende. Geopolitiske spenninger skaper risiko som kan virke dempende på handels- og investeringsstrømmer og verdimotsetninger svekker forutsetningene for internasjonalt samarbeid. I tillegg kan mer diktatur innebære at verdens ressurser anvendes mindre effektivt og dermed dempe vekstevnen globalt. Uforutsigbar politikk i land med autoritære tendenser kan også innebære større svingninger i global utvikling og vekst. IMF har nylig vist at betydningen økonomiske sjokk i store, fremvoksende økonomier, og Kina spesielt, har for verdensøkonomien, har økt markant gjennom de siste to tiårene. Etter hvert som økonomiene har åpnet opp og tiltatt i størrelse, er de økonomiske overføringskanalene blitt flere og virker sterkere.14

Forstørr bilde

¹ Figuren skiller mellom fire former for styresett, etter det såkalte Regimes of the World-målet. I lukkede diktatur avholdes det ikke valg, eller det avholdes valg uten reell konkurranse mellom kandidater. I valgdiktatur avholdes det valg mellom ulike partier, men valgprosessen oppfyller ikke demokratiske standarder. I valgdemokratier avholdes frie og rettferdige valg. Befolkningen har også en rekke institusjonelle, demokratiske rettigheter som ytringsfrihet og retten til å organisere seg. I liberale demokrati har i tillegg lovgivende makt og rettsvesen tilsyn med utøvende makt, og rettsstaten og individuell frihet for innbyggerne beskyttes. Der beregningene av styresett gir grunnlag for tvil om inndeling i demokrati eller diktatur, er landene klassifisert som å befinne seg i en gråsone. Gråsonene er delt mellom demokrati og diktatur for å indikere hvor landet mest sannsynlig hører hjemme. Det finnes flere måter å dele land i ulike styresett på, og det er uenighet blant demokratiforskere og andre om hvor grensen for de ulike formene for styresett bør trekkes. Figuren må derfor tolkes med varsomhet.

Kilde: V-Dem Institute (2024), Democracy Report 2024: Democracy Winning and Losing at the Ballot.

2.2.3 Maktforskyvning mot store foretak

Globalisering og digitalisering har ført til at flernasjonale konsern har økt sin dominans i verdensmarkedet. Blant disse inngår en rekke teknologiselskaper som kjennetegnes av at immaterielle rettigheter utgjør mesteparten av markedsverdien. Mange teknologigiganter opererer i markeder med såkalte nettverkseffekter, der verdien av å bruke en tjeneste avhenger av hvor mange andre som bruker tjenesten. Eksempler på dette er sosiale medier og selskaper innenfor delingsøkonomi, men også plattformtjenester som Amazon og teknologigiganter som Apple og Microsoft. Store utviklingskostnader kan gjøre at markedet tar preg av naturlig monopol, der ett selskaps dominans fortrenger mulige konkurrenters mulighet til å dekke inn slike oppstartskostnader. Da kan det oppstå en «winner-takes-all» dynamikk, som innebærer at et fåtall selskaper i hver sektor driver utviklingen og høster mesteparten av gevinstene. Særlig i USA er det tegn til økte monopoltendenser, svekket konkurranse, økt avlønning av kapital og mindre avlønning av arbeidskraft.

IMF har pekt på at det i et bredt spekter av næringer er tegn til at et fåtall «ledende» selskaper med særlig høy produktivitet tar markedsandeler på bekostning av mindre produktive konkurrenter.15 Det kan svekke konkurransen i nasjonale og internasjonale markeder.

Markedskonsentrasjon kan svekke gevinster av konkurranse og omstilling og over tid dempe økonomiens vekstevne. Svekket konkurranse vil også dempe insentiver til effektivisering og innovasjon. For forbrukerne kan svakere konkurranse slå ut i høyere priser, lavere kvalitet på produkter og/eller færre valgmuligheter. Europakommisjonen har gjennom de seneste årene konkludert med at flere store teknologiselskaper har misbrukt sin dominerende stilling og ilagt dem bøter og pålegg om endringer i konkurransebegrensende innretninger ved tjenestene.

De nye forretningsmodellene med økt grad av digitalisering har gjort det mulig for selskap å betjene et marked uten fysisk tilstedeværelse. Dette har satt press på det eksisterende internasjonale skatterammeverket, som er utarbeidet for en tid da selskapene hadde sterkere geografisk tilhørighet. Disse utfordringene reiser skattemessige problemstillinger som berører mange land, og krever omforente globale løsninger om fordeling av skatteinntekter fra flernasjonale selskap mellom land. Utfordringer med å skattlegge kapital kan også begrense staters mulighet til å utjevne forskjeller.

Fremveksten av store, dominerende selskaper innebærer også demokratiske utfordringer. Stor økonomisk betydning kan sette selskap i stand til å påvirke politikkutforming og søke særbehandling. Det kan ha negative følger for effektiviteten i økonomien, samtidig som det svekker legitimiteten til den økonomiske politikken. En tilfredsstillende regulering av konkurranse og adgangen til å beskatte er derfor nødvendig for å opprettholde oppslutning om åpne markeder.

2.3 Klimaendringer, tap av naturmangfold og forurensning

En voksende befolkning og økende materiell levestandard har gitt press på verdens natur og økosystemer gjennom nedbygging og omforming av arealer, utslipp av klimagasser, forurensning og forsøpling. Det har bidratt til tap av naturmangfold og gitt et klima i endring. Av klima- og miljøutfordringene er global oppvarming og tap av naturmangfold i en særstilling på grunn av de mulige fremtidige konsekvensene og kostnadene, som er usikre, men som kan bli betydelige. For å begrense skadene er det behov for å redusere tapet av naturmangfold, begrense forurensning, kutte utslippene av klimagasser og tilpasse oss til klimaendringene.

De som ødelegger naturen, stilles ofte ikke overfor de reelle kostnadene som påføres samfunnet. Det kan føre til overforbruk og overbelastning. Siden bidrag til miljøforringelse fra det enkelte individ eller det enkelte land ofte vil være små, mens konsekvensene samlet er store, kan en løsning på problemet bare nås gjennom felles innsats. Samtidig er konsekvensene av klimaendringer og naturforringelse, og kostnader ved tiltak, ulikt fordelt mellom land.

Nesten alle verdens land er blitt enige om internasjonale avtaler med målsettinger om å redusere utslipp av klimagasser og tap av naturmangfold. Avtalene har felles mål og pålegger landene å sette opp planer og gjennomføre tiltak, men landene bestemmer i stor grad selv hvordan og hvor mye de vil bidra. Utviklingen i utslippene fremover vil dermed kunne være forskjellig for ulike land.

Økonomisk aktivitet må skje innenfor naturens tålegrenser, se boks 2.3 om FNs bærekraftsmål. Da må produksjon og forbruk vris i mer bærekraftig retning. Kostnadene ved omstillingen kan reduseres ved å velge virkemidler som er effektive og stimulerer til nye teknologiske og kostnadseffektive løsninger. Prising av utslipp og andre virkemidler som baseres på markedsmekanismer, legger til rette for at aktørene selv velger de beste løsningene. Andre tiltak som støtte til forskning og innovasjon, informasjon og reguleringer vil også bidra til omstilling, men må utformes på en god måte. For å lette omstillingen er det viktig å ta hensyn til sosiale og økonomiske virkninger av ulike tiltak for enkeltland, grupper eller personer. Samtidig bør alle land bidra, slik at ikke produksjon og utslipp flyttes til land med svakere regulering av utslipp eller annen miljøskadelig aktivitet. Norge, som et lite land, er avhengig av at andre land også beveger seg mot et lavutslippssamfunn for at teknologiutviklingen og omstillingen skal kunne gå raskt nok.

2.3.1 Naturen og økosystemene er under press

Økosystemendringer og klimaendringer er nært forbundet. Tilstanden til økosystemene har en direkte påvirkning på klimaendringene, og klimaendringene er en trussel for det globale naturmangfoldet. Naturmangfoldet reduseres raskere enn noen gang tidligere i menneskehetens historie. Naturpanelets globale hovedrapport fra 2019 viste at én million arter står i fare for å bli utryddet, mange av dem innen noen tiår, med mindre landene gjennomfører tiltak.16 De mest artsrike arealene i verden er i tropiske områder i beltet rundt ekvator som både har god tilgang på solenergi og mye nedbør. Her vokser verdens regnskoger. Også andre tropiske skoger, savanner og gresskledde områder har særlig rikt naturmangfold. Det samme har mangrover og andre våtmarker. Øyer som har vært lenge isolert fra fastland har utviklet et helt særegent naturmangfold. Arealbruksendringer er den viktigste påvirkningsfaktoren for naturmangfoldet på land og i ferskvann, mens direkte utnyttelse av fisk og sjømat er den viktigste faktoren til sjøs. Klimaendringer, forurensning og invaderende arter har relativt mindre betydning, men er i ferd med å bli viktigere.

Presset mot arter og bestander skyldes i stor grad tap av leveområder. Globalt er nedbygging eller endringer i bruk av areal for eksempel til bolig, næringsvirksomhet, infrastruktur eller jordbruksproduksjon den største påvirkningsfaktoren. Størstedelen av klodens landareal er vesentlig endret og bare 25 pst. antas å være såpass lite påvirket av menneskelig aktivitet at økologiske og evolusjonære prosesser kan foregå upåvirket. Til havs var 66 pst. av arealet i 2014 utsatt for en stor samlet belastning og bare 3 pst. av havområdene var da uten menneskelig påvirkning.17

Når naturen blir forringet eller ødelagt, og arter blir truet eller dør ut, reduseres økosystemenes evne til å produsere mat og andre essensielle goder. Det er også risiko for at en når såkalte økologiske vippepunkter, som innebærer at et økosystem tipper over i en helt ny tilstand uten muligheter til å vende tilbake til sin opprinnelige form.

Økosystemene spiller en avgjørende rolle i å begrense klimaendringene gjennom å binde og lagre store mengder karbon. Det er behov for stor variasjon og god tilstand i økosystemene for at de skal yte bidrag til menneskene, tåle klimaendringene og fortsette å være store og stabile karbonlagre. Ifølge den siste rapporten fra FNs klimapanel vil redusert avskoging og omgjøring av andre økosystem, restaurering av økosystemer og økt påskoging være viktige bidrag til å redusere globale klimagassutslipp fra skog- og arealbruk frem mot 2030.18

I økosystemer som tidligere var lite påvirket av menneskelig aktivitet, observeres nå klare effekter av klimaendringer. Mange arter klarer ikke å tilpasse seg de raske klimaendringene, verken gjennom evolusjon eller endret atferd. Måten klimaomstillingen gjennomføres på, vil også kunne påvirke naturmangfoldet. Økt fornybar energiproduksjon legger beslag på areal, men samlet arealbeslag og virkninger på naturmangfold vil påvirkes av hvilke energiformer som vinner frem, og hvor energiproduksjonen lokaliseres. Regulering, økonomiske insentiver og planlegging som tar hensyn til natur, vil kunne begrense den negative påvirkningen.

Det globale Kunming-Montreal-rammeverket for naturmangfold – naturavtalen – ble vedtatt i desember 2022.19 Avtalen setter blant annet mål om vern og annen langsiktig bevaring av minst 30 pst. av jordens land- og havområder innen 2030, og at det innen samme tidspunkt er iverksatt effektiv restaurering av minst 30 pst. av arealene med forringede økosystemer. Målene i naturavtalen er globale. Det vil si at det er verdens land i fellesskap som skal oppnå målene gjennom de enkelte landenes nasjonale politikk, sammen med internasjonale initiativer. Naturavtalen legger opp til at alle land skal legge frem oppdaterte handlingsplaner for naturmangfold innen neste partsmøte til konvensjonen, som skal holdes høsten 2024. Handlingsplanene skal beskrive hvordan landene skal bidra til å gjennomføre de globale målene. Regjeringen arbeider med en Stortingsmelding om natur som vil være Norges nye handlingsplan for natur, og beskrive hvordan Norge skal bidra til de globale målene.

2.3.2 Forurensning

Forurensning fra utslipp av partikler, helse- og miljøfarlige kjemikalier, plast og næringsstoffer skader mennesker og natur. Selv om forurensning i utgangspunktet ofte er lokal, vil all forurensning ha et regionalt eller globalt potensiale for spredning, enten via luft og vann, eller ved at produkter med helse- og miljøfarlige kjemikalier omsettes i et globalt marked. Globalt forårsaker forurensning alvorlig sykdom og død, dårlige levekår og ødelagte økosystemer gjennom luftforurensning,20 eksponering for bly og andre farlige kjemikalier,21 og dårlig avfallshåndtering for eksempel av elektrisk og elektronisk avfall. Forurensning reduserer også økonomisk vekst og øker fattigdom og ulikhet.22

Konsekvensene av forurensning, klimaendringer og tap av natur påvirker og forsterker hverandre. For eksempel kan forurensning føre til havforsuring og reduksjon av ozonlaget og påvirke jordens evne til å reflektere sollys (albedo-effekten). Klimaendringer kan på sin side gi økt forurensning ved at mer nedbør kan føre til utvasking av miljøgifter fra deponier og forurenset grunn, mens reduksjon i luftforurensning kan bidra til lavere utslipp av klimagasser.

Reduksjon av forurensning vil i mange tilfeller kreve handling og arbeid gjennom regionale og globale miljøavtaler. Et godt eksempel er arbeidet med å redusere plastforurensning. Plast er nyttig i bruk, blant annet fordi den er så holdbar, men plastprodukter inneholder også en rekke helse- og miljøfarlige kjemikalier. Det kan ta flere hundre år før plast brytes ned, og plastavfall kan transporteres med havstrømmene over store avstander og finnes igjen langt fra kilden – også urørte områder med liten menneskelig aktivitet, som i Arktis. Norge har lenge jobbet for sterkere internasjonale forpliktelser, og i 2022 ble det enighet om å få på plass en rettslig bindende avtale om å stanse plastforurensning.23 Avtalen skal etter planen være ferdigforhandlet i 2024. Det skal utvikles bestemmelser i avtalen knyttet til målsettinger, tiltak for bærekraftige produksjon og forbruk, inkludert produktdesign og bærekraftig avfallshåndtering.

Internasjonale avtaler bidrar også til likere rammevilkår for næringsliv på tvers av landegrenser. Som grunnlag for felles handling er det behov for felles kunnskap og FN etablerer nå et nytt globalt panel for å få bedre kunnskap om forsvarlig håndtering av kjemikalier og avfall, og å forebygge forurensning.24 Panelets arbeid skal danne grunnlag for ny politikk og regelverk, og vil i tillegg til klimapanelet og naturpanelet gi viktige bidrag til arbeidet med de tre globale miljøutfordringene.

2.3.3 Klimaendringene har store konsekvenser

Utslipp av klimagasser har mer enn doblet seg siden 1990, og FNs klimapanel anslår i sin siste hovedrapport at den globale overflatetemperaturen var om lag 1,1 °C høyere i perioden 2011–2020 enn i perioden 1850–1900. Dersom utviklingen fortsetter som i dag uten nye klimatiltak, mener klimapanelet at oppvarmingen kan bli på 3,2 °C i 2100.25

Klimapanelet peker på at endringene truer mennesker, økosystemer og natur, og at både risiko og negative konsekvenser tiltar ved stigende oppvarming. I tillegg kan mye tyde på at virkningene av oppvarmingen inntreffer ved lavere temperaturer enn tidligere beregnet. Kostnadene kommer i form av både tilpasningstiltak og skader som følge av klimaendringene. Samtidig vil det koste å redusere utslipp. Særlig vil den nødvendige omleggingen av verdens energisystemer kreve store investeringer og kunne medføre høyere energipriser og lavere økonomisk vekst.26 FNs klimapanel anslår likevel at det er store nettogevinster ved å holde oppvarmingen under 2 °C i dette århundret.

Kostnadene og gevinstene er ikke jevnt fordelt mellom land eller mellom ulike deler av befolkningen. Det er også stor variasjon i hvor sårbare ulike økosystemer og mennesker er for endringer i klima. FNs klimapanel anslår at rundt 3,5 mrd. mennesker lever i områder eller på en måte som gjør dem svært sårbare. Flere steder i Afrika, Asia og Sentral- og Sør-Amerika har økt flom og mer intens tørke ført til mer akutt mat- og vannmangel. Klimaendringene bidrar allerede til forflytting av personer i Afrika, Asia og Nord-Amerika og ikke minst på små øystater. Fremover kan kraftigere flommer, stormer, tørke og stigende havnivå føre til mer forflytning. Samtidig peker klimapanelet på at det er andre sosioøkonomiske og politiske faktorer som er viktigere drivere for migrasjon og konflikt.

I Parisavtalen forplikter partene seg til å holde gjennomsnittlig temperaturøkning godt under 2 °C sammenlignet med førindustrielt nivå og tilstrebe å begrense temperaturøkningen til 1,5 °C. For å oppnå det langsiktige temperaturmålet setter avtalen et kollektivt, globalt utslippsmål. Partene tar sikte på at de globale klimagassutslippene skal nå sitt toppunkt snarest mulig. Deretter skal utslippene reduseres raskt, slik at det i løpet av andre halvdel av dette århundret blir balanse mellom menneskeskapte utslipp og opptak av klimagasser, kalt netto null.

I 2019 var energiproduksjon (i hovedsak elektrisiet og varme) den største utslippskilden globalt, etterfulgt av industri, jord-, skog- og annen arealbruk, transport og oppvarming av bygg, se figur 2.13. Av utslippene fra jord-, skog- og annen arealbruk kommer nesten halvparten fra arealbruk og arealbruksendringer, og da i hovedsak fra avskoging.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: FNs klimapanel (IPCC), Climate Change 2022, Mitigation of Climate Change.

FNs klimapanel peker i sin siste hovedrapport på at det er behov for umiddelbare, omfattende og vedvarende utslippskutt i alle sektorer i dette tiåret for å holde temperaturøkningen innenfor Parisavtalens mål. For å begrense temperaturøkningen til 1,5 °C finner rapporten at globale CO₂-utslipp må halveres innen 2030 og nå netto null tidlig på 2050-tallet.27 Samtidig anslås det at verden sannsynligvis vil passere 1,5 °C i global oppvarming før 2040, og kanskje allerede om ti år. Rapporten understreker at det haster med omfattende endringer i alle sektorer og systemer for å bevare en levelig og bærekraftig fremtid for alle.

Mange effektive og rimelige klimatiltak er tilgjengelige. Ifølge FNs klimapanel kan klimatiltak som koster under 100 dollar per tonn CO₂-ekvivalenter, halvere globale klimagassutslipp innen 2030 sammenlignet med 2019-nivå. Omtrent halvparten av dette er utslippsreduksjoner med kostnad under 20 dollar per tonn CO₂-ekvivalenter. Til sammenligning har prisen på kvoter i EUs kvotesystem ligget mellom 60 og 75 euro så langt i år. FNs klimapanel peker på at mange av de rimeligste løsningene er innenfor sol- og vindkraft, energieffektivisering, restaurering og bevaring av økosystemer som redusert avskoging og reduserte metanutslipp fra for eksempel olje, gass og avfall. Dette indikerer at målene er innenfor rekkevidde både teknologisk og økonomisk. Men måloppnåelse vil kreve at det innføres tilstrekkelig stramme virkemidler.

Det er bred enighet i internasjonale forskningsmiljøer om at prising av utslipp av klimagasser vil være et effektivt virkemiddel for at verden skal nå sine utslippsmål. En pris gir insentiver til å redusere utslippene, men overlater til aktørene selv å finne løsningene som egner seg best. En lik og økende pris over tid på alle utslipp av klimagasser vil føre til at utslippskuttene som er rimeligst og enklest å gjennomføre, tas først.

Ifølge Verdensbanken28 har andelen av globale utslipp som prises av klimaavgifter eller kvotehandelssystemer, økt fra 7 pst. til rundt 23 pst. de siste ti årene.29 Prisingen omfatter i all hovedsak utslipp fra energiproduksjon og industri, og de samlede offentlige inntektene fra karbonprising er nesten femdoblet. De fleste virkemidlene for utslippsprising og de høyeste prisene er å finne i høyinntektsland i Europa og Nord-Amerika. Ifølge begninger fra OECD, basert på netto effektiv karbonpris på energibruk, er det stor variasjon i hvor langt ulike land er kommet i å prise utslipp – både når det gjelder omfang og nivå, se figur 2.14.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ En karbonprisscore på 100 pst. betyr at alle utslipp er priset over 30 euro per tonn CO₂. Tilsvarende vil en karbonprisscore på 0 pst. bety at ingen utslipp er priset over 30 euro. OECDs beregning angir en nettopris, der eventuelle subsidier er trukket fra. Karbonprisen inkluderer både avgifter som har en eksplisitt klimabegrunnelse, og avgifter med andre begrunnelser, for eksempel avgifter som priser eksternaliteter fra veitrafikk eller avgifter på energibruk.

Kilde: OECD.

Ifølge Verdensbanken viser fremvoksende økonomier økende interesse for utslippsprising, først og fremst for å bremse klimaendringene, men også som følge av mulighetene for økte offentlige inntekter. Til tross for energikrise og høy inflasjon har myndigheter i liten grad redusert utslippspriser som avbøtende tiltak, og i 2022 økte utslippsprisen for omtrent halvparten av prisinstrumentene. Likevel anslår Verdensbanken at mindre enn 5 pst. av utslippene i verden er priset høyt nok til at verden skal være i rute til å nå Parisavtalens temperaturmål.

Støtte til forskning, utvikling og innovasjon kan bidra til at kostnadene ved klimavennlig teknologi reduseres. Nettverkseffekter kan tilsi at det offentlige bør investere eller legge til rette for investeringer i infrastruktur. Det offentlige bør også sørge for at forbrukere og næringsliv har tilstrekkelig kunnskap til å ta miljøvennlige valg, og at det tas hensyn til natur og klima i forvaltningen av areal. En del utslipp, særlig fra små kilder, kan av praktiske eller administrative årsaker være vanskelig eller lite hensiktsmessig å prise. For slike utslipp kan det være fornuftig å benytte andre virkemidler, som forbud, utslipps- eller teknologistandarder eller annen direkte regulering.

Dersom klimapolitikken ikke samordnes mellom land, kan produksjon og utslipp bli flyttet til land med lavere utslippspriser og mindre strenge reguleringer (karbonlekkasje). I tillegg til at produksjon flyttes, kan stram klimapolitikk og lavere etterspørsel etter fossile brensler i noen land trekke ned prisene på fossil energi globalt og dermed føre til økt forbruk og utslipp andre steder. Karbonlekkasje er generelt en større utfordring for et lite geografisk område enn for et stort. Samtidig er det store forskjeller på hvor lekkasjeutsatt en næring er. For eksempel finner IMF at produksjon av sement er mer utsatt enn jern og stål.30 Bedrifters lokalisering bestemmes av en rekke forhold. I et forsøk på å begrense karbonlekkasje har flere land innført regulering.

2.3.4 Klimaendringene kan begrenses med global innsats

Norge og alle andre land som har sluttet seg til Parisavtalen har forpliktet seg til å bidra til at verden når Parisavtalens langsiktige temperaturmål. Til tross for stor oppslutning om avtalen og økt innsats fra landene har globale klimagassutslipp fortsatt å øke. Den årlige utslippsveksten har imidlertid avtatt fra i gjennomsnitt 2,6 pst. per år mellom 2000 og 2009 til i overkant av 1 pst. per år mellom 2010 og 2023 (når man ser bort fra pandemien).

Både det internasjonale energibyrået (IEA) i World Energy Outlook 202331 og FNs miljøprogram i sin gap-rapport fra 202332 anslår at utslippstoppen er nådd, og at utviklingen er i ferd med snu. Anslaget på hvor høy temperaturøkningen kan bli ved utgangen av dette århundret er også redusert, blant annet som en følge av økt innsats fra landene etter at Parisavtalen trådte i kraft i 2016.

Før avtalen ble undertegnet anslo IEA at utslippene ville fortsette å øke (forløpet Før-Parisavtalen i figur 2.15), og at global oppvarming kunne bli 3,5 °C i 2100. IEA anslår nå at utslippene vil avta fremover med dagens innretning av klimapolitikken (forløpet Videreføring i figuren) og at oppvarmingen kan bli rundt 2,5 °C i 2100.

FNs miljøprogram har også nedjustert utslippsbanen ved en videreføring av dagens politikk og virkemidler og peker på at en slik utvikling vil føre til en global oppvarming på 3 °C, mens oppfyllelse av klimamålene som land har meldt inn under Parisavtalen, vil kunne redusere den globale oppvarming til 2,5 °C ved utgangen av århundret.

Usikkerheten i denne type anslag er stor, og anslagene på både utslippsutvikling og mulig temperaturendring varierer mellom analyser, se tabell. 2.1.

Mange land har i tillegg til bidragene under Parisavtalen også annonsert mer langsiktige ambisjoner. IEA anslår at dersom også disse klimamålene innfris, vil utslippene falle markant fremover (forløpet Ambisjoner i figur 2.15), og den globale oppvarmingen begrenses til om lag 1,7 °C i 2100, dvs. godt under 2 °C, og i tråd med målet i Parisavtalen. Ambisjonene inkluderer blant annet innfrielse av mål om netto nullutslipp, som er satt av en rekke land fra 2050 og utover. Innfrielse av målene vil kreve en rekke nye politikktiltak og en omfattende omlegging av hele energisystemet. IEA analyserer også en bane som når netto null i utslipp allerede i 2050. Det vil kreve betydelig mer, og da særlig fra utviklingsland. En slik utslippsutvikling vil kunne begrense temperaturøkningen til 1,4 °C, og kanskje ned mot 1,2 °C i 2100. Anslagene fra IEA på temperaturstigning ved utgangen av århundret har 50 pst. sannsynlighet.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: IEA (2023), World Energy Outlook.

I denne meldingen legges det til grunn at landene innfrir sine forpliktelser under Parisavtalen og følger opp sine mer langsiktige ambisjoner, og at utslippene av klimagasser dermed reduseres i et slikt omfang at temperaturmålet i Parisavtalen nås, for eksempel som i forløpet Ambisjoner i figur 2.15.

For å få til en slik utvikling peker både FNs klimapanel og IEA på at det er behov for mer effektiv bruk av ressurser som energi, materiale og råstoff, raskere utvikling av nye teknologiske løsninger og økt bruk av fornybar energi. Det er også nødvendig å redusere etterspørselen etter fossile brensler, og da særlig kull. Motstykket er betydelig økt forbruk av elektrisitet og annen ren energi, men samlet sett finner de at etterspørselen etter energi vil flate ut. Prisen på en del lavutslippsteknologier har allerede falt kraftig. Å nå temperaturmålet i Parisavtalen vil kreve økte investeringer i forskning, og utvikling av ny teknologi og virkemidler som gjør at de blir tatt i bruk. Det vil bidra til økt utbredelse og at prisene kan fortsette å falle.

I scenarioet der landene følger opp sine Parisforpliktelser og mer langsiktige ambisjoner (forløpet Ambisjoner i figur 2.15), anslår IEA at globale utslipp vil avta med i overkant 2 pst. per år mot 2030 og i overkant av 4,5 pst. frem mot 2050. Utslippsreduksjonene i avanserte økonomier vil være betydelig høyere, slik at de energirelaterte CO₂-utslippene i disse landene går mot netto null rundt 2050. IEA modellerer denne utviklingen ved å legge til grunn at prisen på utslipp av CO₂ fra industri- og energiproduksjon øker i alle land, men at prisøkningen er størst i avanserte økonomier, se tabell 2.2. Det reduserer etterspørselen etter fossile energivarer og lønnsomheten i utvinning av petroleum.

Oljeprisen har variert mye de siste årene. Under pandemien våren 2020 var prisen på det laveste under 20 dollar per fat. I 2022 var oljeprisen i perioder over 120 dollar per fat. Forventet lønnsomhet ved nye investeringer i olje- og gassproduksjon bestemmes blant annet av produsentenes forventninger om fremtidige priser og kostnader. Flere forhold, herunder økte renter og økte investeringskostnader, trekker i retning av at kostnadene ved å investere i ny produksjon har økt siden forrige perspektivmelding. Gassmarkedet i Europa har endret seg fundamentalt etter at russisk rørledningsgass i stor grad har falt bort. Det største bidraget til å erstatte rørledningsgassen har kommet fra økt import av flytende naturgass (LNG). Gassprisen i Europa bestemmes dermed av den globale prisen på LNG. Prisen på LNG har historisk vært høyere enn på russisk rørledningsgass på grunn av prosesserings- og fraktkostnader.

I denne meldingen er det beregningsteknisk lagt til grunn en global oljepris på 70 dollar per fat regnet i 2024-priser fra og med 2030. Gassprisen anslås å gå gradvis ned fra 7 dollar per MMBtu i 2030 til 6 dollar per MMBtu i 2050, målt i faste 2024-priser. Disse prisanslagene er på linje med IEAs prisanslag i forløpet Ambisjoner.

IEA peker på at for å oppnå utslippsreduksjoner som i forløpet Ambisjoner vil det, i tillegg til prising av utslipp, også være behov for andre virkemidler, som reguleringer og økte investeringer i teknologiutvikling og infrastruktur. Disse virker sammen med prisen på CO_2. Prisene i tabell 2.2 viser dermed ikke den marginale kostnaden på utslippsreduksjoner siden den trolig vil være høyere.

Det er kun blant avanserte økonomier at de energirelaterte utslippene av CO₂ går mot netto null i 2050 i forløpet Ambisjoner. I IEAs analyser vil landene fortsatt bruke olje og gass og litt kull i enkelte produkter og produksjonsprosesser. Disse utslippene antas å bli motsvart av fangst eller fjerning av CO₂ (negative utslipp) gjennom opptak i naturlige systemer (for eksempel økt binding av karbon i skog og jord) og fangst og lagring av CO₂ direkte fra luften eller fra avgassene fra forbrenning av biologisk materiale. FNs klimapanel peker på at mengden gjenstående utslipp når CO₂-utslippene går i netto null, vil variere mellom sektorer og ulike scenarioer avhengig av forutsetningene som legges til grunn blant annet om hvilke teknologier som blir tilgjengelig. For en omtale av klimaomstillingen i Norge, se kapittel 5.

2.3.5 Klima- og naturendringer og medfølgende omstilling vil påvirke produktivitet, fordeling og offentlig finanser

Omstilling av økonomien til lavere utslipp av klimagasser, bedre bevaring av naturmangfoldet og tilpasning til klimaendringene som det ikke er mulig å unngå, innebærer betydelige kostnader, samtidig som gevinstene vil være høye. Klima- og naturomstillingen vil trolig trekke ned produktivitetsveksten globalt. Tidligere kan veksten ha vært trukket opp av at man i for liten grad har tatt inn over seg kostnadene knyttet til bruk av naturressurser og utslipp av klimagasser.

Fremover vil det være behov for å begrense og reparere skadene ved klimaendringer og tap av natur og vri produksjon og forbruk bort fra naturskadelige og utslippsintensive aktiviteter. Det vil fortrenge ressurser til andre formål. Hastigheten på den nødvendige omstillingen vil også kunne kreve at kapital må avskrives før den tekniske levetiden utløper, og at personer må omskoleres og skifte jobb. I omstillingsprosessen vil det også kunne være en del feilskjær, for eksempel satsing på teknologier og systemer som viser seg å ikke fungere. Disse forholdene kan gi mindre effektiv ressursutnyttelse på kort sikt og dermed dempe produktivitetsutviklingen. Lavere forbruk av ressurser, for eksempel gjennom mer ombruk og gjenvinning, kan bidra til økt ressurseffektivitet, men effekten på produktivitet er usikker.

En utvikling med fortsatt lav prising, som ikke reflekterer de eksterne kostnadene, vil ha store negative konsekvenser. Å redusere utslippene av klimagasser vil være en forsikring. Usikkerheten er stor, og kartlegging og vurdering av hvordan klima- og naturendringer og klima- og naturpolitikk påvirker samfunnet, kan bidra til å bedre håndteringen av klima- og naturrisiko.

Både klima- og naturendringene og klimaomstillingen kan ha uønskede fordelingsvirkninger, ikke minst globalt, men også innad i land. Klimaendringer rammer særlig de minst utviklede landene og utsatte og sårbare befolkningsgrupper som i liten grad har mulighet til å tilpasse seg. Ulikhet i fordeling av utslipp og effektene av tiltak for å begrense utslipp kan påvirke innbyggernes aksept for strammere klimapolitikk. FNs klimapanel peker på at bredere pakker med virkemidler kan gjøre det enklere å balansere flere hensyn, som for eksempel fordeling, når politikken utformes.

IMF anslår det globale behovet for klimarelaterte investeringer til mellom 3 000 og 6 000 mrd. dollar årlig frem mot 2050.33 Spennet i anslaget reflekterer usikkerheten rundt fremtidig klimapolitikk, utslippsbaner og teknologikostnader. IMF peker på at omstillingen vil stille myndighetene overfor vanskelige avveiinger i politikkutformingen, mellom å nå klimamål, sikre bærekraft i offentlig finanser og hva som er politisk mulig. Subsidier eller andre tiltak på utgiftssiden av budsjettet kan være mindre kontroversielle, men kostbare. Siden bruk av slike virkemidler vil bidra til økt offentlig gjeld, vil en slik strategi for de aller fleste land ikke være bærekraftig. Det er derfor behov for tiltak på både inntekts- og utgiftssiden av budsjettet.34

2.4 Norge i en mer omskiftelig verden

Norge høster store gevinster av internasjonal handel. Norske konsumenter og bedrifter får tilgang til et bredt utvalg av varer fra andre land, og norsk produksjon får avsetning i et stort marked utenfor landets grenser. I tillegg fører handel og investeringer til at norske bedrifter deltar i kunnskaps- og teknologiutviklingen i internasjonale markeder.

Eksport av varer og tjenester tilsvarer enkelte år opp mot halvparten av total verdiskaping i Norge mens import tilsvarer om lag en tredjedel. Det er relativt høyt i internasjonal sammenheng, og betyr at Norge er en åpen økonomi. Samtidig har sammensetningen av handelen og handelspartnere betydning for hvilken fortjeneste Norge har av handel.

Land som Kina og Polen er blitt stadig viktigere handelspartnere. Det har gitt tilgang på import til lavere priser, og ført til at norske husholdninger har opplevd et stort fall i priser på varer som klær, sko og elektronikk. I en tyveårsperiode frem mot 2015 falt prisene på forbrukerelektronikk med om lag 65 pst. og priser på klær og sko med 50 pst. Til sammenligning gikk det generelle prisnivået i Norge opp med om lag 50 pst. i samme periode. Kina og andre fremvoksende økonomiers inntreden i verdensøkonomien mot slutten av 1990-tallet utløste også en økning i etterspørselen etter olje, metaller og andre viktige norske eksportvarer og førte til en bedring av Norges bytteforhold mot utlandet.35

Fremover kan Norge ikke forvente å hente ut bytteforholdsgevinster tilsvarende de som oppsto av Kinas inntreden i verdensøkonomien. Dermed vil gevinster av handel i større grad avhenge av at produktivitetsvekst styrker Norges vekstevne.

Dersom geopolitiske spenninger tiltar og endrer vilkårene for internasjonal handel, kan det i tillegg føre til at Norges mulighet til å importere varer og tjenester fra lavkostland blir mindre. Høyere priser på importerte varer innebærer en delvis reversering av den bytteforholdsgevinsten Norge har nytt godt av som følge av fremvoksende økonomiers inntreden i verdensøkonomien. Det vil innebære et velferdstap.

Norge har særlig tett tilknytning til Europa og USA. Det er et resultat av geografisk, historisk og kulturell nærhet. Rammene lagt av EØS-avtalen og frihandelsavtalen med Storbritannia er viktige grunnlag for Norges markedsmuligheter i Europa. EØS-avtalen gir Norge adgang til EUs indre marked på like vilkår som EU-land og øvrige EØS-land. Norge samarbeider også tett med EU på en rekke andre områder. Blant dem inngår et omfattende samarbeid om klima- og miljøpolitikk, felles kontroll av yttergrenser og avskaffelse av systematisk personkontroll ved grenser innad i Schengen-området, samt utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Det europeiske interessefellesskapet legger også til rette for samarbeid om situasjonsbestemte utfordringer. Etter Russlands invasjon av Ukraina har Norge, med få unntak, valgt å innføre samme sanksjoner som EU for å sørge for en koordinert innsats.

Norge inngår samtidig en rekke frihandelsavtaler med land utenfor EU, blant dem fremvoksende økonomier som vil tilta i betydning. Blant annet inngikk Norge nylig en frihandelsavtale med India.

Fortsatt høy levestandard i Norge avhenger av at verdenssamfunnet klarer å løse de store, globale utfordringene og av muligheten til fortsatt å kunne høste gevinster av handel og grensekryssende investeringer. Det avhenger igjen av om markeder forblir åpne i land Norge handler mye med.

En tendens til mer aktiv bruk av subsidier og handelstiltak kan samlet trekke i retning av at Norges nærmeste handelspartnere fraviker etablerte prinsipper om åpne og velfungerende markeder. I noen grad er dette en indikasjon på at politikken forsøker å svare på andre behov. Et økt omfang av handelsvridende tiltak og svekkelse av internasjonalt regelverk for handel har større konsekvenser for en liten og åpen økonomi enn for en stor og lukket økonomi. Det er derfor generelt ikke i norsk interesse å bidra til økt bruk av subsidier i globalt handelssamarbeid. Mindre global handel kan også bidra til å sementere de tre handelsblokkene rundt EU, USA og Kina.

En reversering av den finansielle integrasjonen kan redusere adgangen for Statens pensjonsfond utland (SPU) til å investere i enkelte markeder. Videre kan risikoen for søksmål og konfiskering av midler i fondet øke.

Over tid vil den økonomiske veksten internasjonalt være viktig for fondets langsiktige avkastning og evnen til å finansiere den norske velferdsstaten, se figur 2.16. Et offentlig utvalg vurderte i 2022 SPUs investeringer i lys av den økte usikkerheten i verden, med tiltakende geopolitiske spenninger og økonomisk fragmentering.36 Denne usikkerheten vil påvirke rammebetingelsene for fondet. Tendenser i retning av demokratisk forvitring, proteksjonisme, rivalisering mellom land og økonomisk frakopling vil ha konsekvenser for den økonomiske veksten og for fondets avkastning og risiko. Det samme vil klima- og naturendringer og omstilling kunne ha.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Kurven for "Verdiutvikling på en portefølje lik SPU" viser en historisk simulering av en avkastningsdrevet verdiutvikling på en global portefølje der fordelingen på aktivaklasser tilsvarer den for Statens pensjonsfond utland (70 pst. aksjer og 30 pst. obligasjoner). Nominelle amerikanske dollar. Normalisert slik at 1960=1. Logaritmisk skala.

Kilder: Verdensbanken, Morningstars Dimson-Marsh-Staunton database (2023) og Finansdepartementet.

En sikkerhetspolitisk verdensorden i endring og tiltakende store klimautfordringer antyder at usikkerheten om utviklingen internasjonalt kan være større enn på mange tiår. Det øker også faren for uforutsigbare forløp. En mer oppsplittet verden er dårligere rustet til å forebygge og håndtere internasjonale kriser. Kriseberedskap og sikkerhetsnett fungerer best når de er koordinerte.

Dersom evnen til å møte felles utfordringer gjennom samarbeid svekkes, hviler mer ansvar for å forebygge og håndtere kriser på det enkelte land. Nasjonalt vil beredskap mot krig og kriser kreve andre prioriteringer. Selv om det ikke er mulig å forberede seg på alle tenkelige utfall, kan økonomien og samfunnet styrkes for urolige tider. En rekke land bruker nå mer ressurser på forsvar og beredskap. Det gjør også Norge.

Tett integrasjon med og dyp avhengighet av omverdenen har lenge vært et kjennetegn ved norsk økonomi. Den norske samfunnsmodellen er bygget for å tåle svingningene som følger av bred eksponering mot internasjonal økonomi. Den økonomiske politikken, lønnsdannelsen, velferdsstaten og oppbyggingen av Statens pensjonsfond utland bidrar til å gjøre norsk økonomi mer motstandsdyktig.