6 Fordeling

Alle skal få del i velstandsutviklingen

Høy samlet verdiskaping er viktig, men ikke tilstrekkelig, for høy velferd. Den samlede velferden i befolkningen avhenger også av hvordan verdiene fordeles. Velferden påvirkes dessuten av flere forhold enn de som inngår i målt inntekt og formue, slik som helse, utdanning, trygghet, sosialt nettverk og naturgoder.

Norge har klart å kombinere høy økonomisk vekst og lav ulikhet. Det viser både offisiell statistikk og bredere indikatorer for levekår og livskvalitet. Den nordiske modellen med lav lønnsulikhet og omfattende, skattefinansierte velferdsordninger gir både trygghet, fleksibilitet og omstillingsevne. Dette har bidratt til at Norge er et av landene i verden med høyest velstandsnivå og samtidig minst forskjeller i levekår, og et land som oppfattes som godt å bo i. Norge har gjennom en årrekke kommet svært godt ut i FNs levekårsundersøkelse.

Ulikheten i Norge har økt noe de siste 30 årene, men mindre enn i mange andre land. Den økte ulikheten kan delvis forklares med at kapitalinntektene har økt og lønnsandelen har falt, mens eierskapet til kapital har blitt mer konsentrert. Samtidig har fordelingen av lønnsinntekter blitt noe skjevere. Internasjonale drivkrefter som globalisering, teknologisk utvikling med såkalt vinneren tar alt-teknologier og økt markedskonsentrasjon trekker i retning av økt ulikhet.

I møte med disse globale drivkreftene stilles fordelingspolitikken overfor nye utfordringer. Dette forsterkes av at det er blitt mer krevende å omfordele gjennom skattesystemet. Kapitalen kan lett flyttes over landegrenser, og multinasjonale selskaper kan utnytte forskjeller i skatteregler mellom land. Det setter begrensninger på hvor langt en kan gå i å skattlegge kapital og selskaper. Samtidig vil den demografiske utviklingen gi knapphet på arbeidskraft, økte utgifter og lavere skatteinntekter i tiårene fremover. Også klimautfordringen er altomfattende og kan ha virkninger på fordeling.

Ansvaret for å opprettholde en god fordeling av velferd og inntekt er fordelt på flere politikkområder. En koordinert lønnsdannelse bidrar til jevn fordeling av lønnsinntekter. Konkurransepolitikken skal så langt som mulig bidra til at markedskreftene virker til det beste for samfunnet og hindre at enkeltaktører gis mulighet til å utnytte markedsmakt. Et omfordelende skattesystem, gode overføringsordninger og velferdstjenester som er tilgjengelig for alle uansett inntekt, er avgjørende for en god fordeling og at alle skal få mest mulig like muligheter til å leve gode liv.

Dette kapittelet redegjør for begrepene velferd, livskvalitet, fordeling og ulikhet, se avsnitt 6.1. Deretter beskrives utviklingen i økonomisk ulikhet i Norge, se avsnitt 6.2. I avsnitt 6.3 omtales inntekt over livsløpet, inntektsmobilitet og vedvarende lavinntekt. Til slutt i avsnitt 6.4 trekkes noen av de viktigste driverne for økonomisk ulikhet frem.

6.1 Velferd, livskvalitet, fordeling og ulikhet

Velferd er ikke entydig definert. For et individ avhenger velferden, eller livskvaliteten, blant annet av subjektive komponenter som tilhørighet, mening og mestring, ogobjektive komponentersom materielle goder, utdanning, fritid, helse, naturgoder, trygghet og sosiale relasjoner. Mange av komponentene som bestemmer den enkeltes livskvalitet, er vanskelige å måle. Livskvaliteten, for den enkelte og for samfunnet, er derfor vanskelig å oppsummere i ett entydig tall.

Det er likevel utviklet flere mål som fanger opp ulike måter å måle velferd på, og dette har fått økt oppmerksomhet i mange land.1 FNs Human Development Index (HDI) måler livskvalitet langs dimensjonene helse, utdanning og levestandard.2 Norge er helt i toppen av rangeringen. FN publiserer også en HDI-indeks som justerer for ulikhet i de forskjellige dimensjonene. Også langs dette målet er Norge helt i toppen.3 HDI-indeksen fanger opp noen sentrale mål på livskvalitet, men ikke alle. OECDs Better Life Index (BLI) fanger opp viktige aspekter som blant annet bolig, trygghet og tilfredshet ved livet. Norge scorer igjen svært høyt på nær alle målene.

På tross av at Norge gjennomgående scorer høyt på internasjonale mål på målt livskvalitet, er den ikke nødvendigvis jevnt fordelt i befolkningen. For eksempel viser de nasjonale målingene av livskvalitet, som gjennomføres av Statistisk sentralbyrå, blant annet at personer med lav inntekt, personer som står utenfor arbeidslivet, personer med helseplager, enslige og ikke-heterofile har lavere livskvalitet enn befolkningen for øvrig.4 Det er grunn til å tro at faktorene som er nevnt her, henger sammen og påvirker hverandre.

Resten av kapittelet fokuserer hovedsakelig på fordelingen av materielle goder. Som oftest henger fordelingen av materielle goder og velferd sammen, men ikke alltid. For eksempel kan noen tiltak jevne ut den totale velferden uten å gjøre inntektsfordelingen jevnere. At noen velger økt tid med familien på bekostning av økt inntekt, innebærer ikke et velferdstap, men kan i noen tilfeller innebære økt økonomisk ulikhet. Dette er særlig relevant i analyser av arbeidsinsentiver og yrkesdeltagelse. Det antas likevel at den samlede velferden i samfunnet øker når verdiene er jevnere fordelt.

Økonomiske forskjeller mellom individer kan rettferdiggjøres med at det er et resultat av forskjellig innsats. Ulikhet kan også rettferdiggjøres med at det kan bidra til utvikling i seg selv.5 For eksempel er en viss ulikhet nødvendig for å opprettholde økonomiske insentiver til arbeid og investeringer. Verdiskaping avhenger blant annet av den enkeltes evne til og ønske om å arbeide, investere og ta risiko. Omfordeling påvirker disse insentivene. For eksempel vil høy skatt på arbeid gjøre det mindre attraktivt å jobbe. Høyere skatter på selskapsoverskudd kan føre til at lønnsomme investeringer ikke gjennomføres fordi de ikke er lønnsomme etter skatt. I tillegg kan bedrifter flytte virksomhet til andre land dersom skattenivået i Norge avviker for mye fra nivået i andre land. Av slike grunner blir ofte omfordeling og økonomisk vekst satt opp mot hverandre som en målkonflikt.

På den annen side kan omfordeling som bidrar til å opprettholde velferden til enkeltpersoner i uforutsette situasjoner, styrke viljen til å ta risiko og evnen til omstilling i samfunnet. Jevn fordeling kan også ha betydning for tilliten i samfunnet, oppslutningen om velferdsstaten og for den økonomiske og politiske stabiliteten. Stor ulikhet kan på sin side føre til at de fattigste ikke får utnyttet sitt potensial,6 samt til konflikt og politisk ustabilitet som svekker økonomisk vekst.7

6.2 Økonomisk ulikhet i Norge

Norge har lenge hatt relativt jevn inntektsfordeling sammenlignet med andre land, men også i Norge har ulikheten økt noe over tid. De siste 20 årene har inntektsveksten vært klart svakest for dem med lavest inntekt og sterkest i toppen av inntektsfordelingen, se figur 6.1. I figuren er befolkningen delt i grupper etter ekvivalent inntekt etter skatt. Se nærmere forklaring i boks 6.1 og 6.2. Utviklingen i ulikhet i et lengre perspektiv diskuteres i boks 6.3.

For de ti prosent rikeste har realinntekten økt med nærmere 40 pst. fra 2004 til 2022, mens økningen har vært i underkant av 20 pst. for de ti prosent fattigste. Den rikeste prosenten er utelatt her, ettersom de reelle inntektene for denne gruppen er krevende å måle, se nærmere omtale under.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Inntektene er justert for antall personer i husholdningene og sammensetningen av voksne og barn. Negative beløp er satt til null. Omfatter bosatte i privathusholdning ekskl. studenthusholdninger.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

En alternativ måte å illustrere utviklingen på, som ikke påvirkes av utviklingen helt i bunnen og toppen av fordelingen, er vist i figur 6.2. Her vises utviklingen i realinntekt på tre steder i inntektsfordelingen; inntekter som ligger akkurat på grensen mellom niende og tiende desil (P90), mellom første og andre desil (P10) og medianinntekten (P50). Se boks 6.1 for nærmere forklaring av persentilgrensene. Også dette ulikhetsmålet viser at forskjellene har økt. I perioden 2004 til 2022 har realinntekten økt med i underkant av 40 pst. for en person som har høyere inntekt enn 90 pst. av alle andre i inntektsfordelingen (P90). En person som har lavere inntekt enn 90 pst. av alle andre (P10), har hatt enn realinntektsvekst på i underkant av 30 pst. Forskjellene økte særlig i årene 2010–2015. Forholdstallet P90/P10 økte i denne perioden fra om lag 2,6 til om lag 2,8, se figur 6.4.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Inntektene er etter skatt og justert for antall personer i husholdningene og sammensetningen av voksne og barn. Negative beløp er satt til null. Omfatter bosatte i privathusholdning ekskl. studenthusholdninger.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

De som har høyest inntekt, målt som den øverste prosenten, skiller seg ut med langt høyere nivå og store årlige svingninger i inntekt, se figur 6.3. I årene 2004 til 2022 har gjennomsnittsinntekten for denne gruppen variert fra under 2 mill. kroner til nærmere 6 mill. kroner (målt i faste 2022-kroner). I samme periode har gjennomsnittsinntekten for resten av 10. desil økt fra om lag 700 000 2022-kroner til om lag 900 000 kroner. De store årlige svingningene i toppen må ses i sammenheng med endringer i skattereglene, og hvordan inntekt blir målt. En stor andel av inntektene til denne gruppen er avkastning på kapital, som måles som inntekt først når den realiseres på personlig eiers hånd, se boks 6.4. Selskapsoverskudd som ikke deles ut som utbytte, gir grunnlag for verdistigning på aksjene og regnes som inntekt hos eierne først når aksjen selges eller overskuddet senere deles ut som utbytte. Dette bidrar til å undervurdere de reelle inntektene, særlig helt i toppen av fordelingen, se også avsnitt 6.2.2.

Tilpasninger i utbytteuttak gir store utslag på den målte ulikheten. Blant annet førte endringene i perioden rundt skattereformen i 2006, da utbytteskatten ble innført, til store tilpasninger. Før reformen ble det tatt ut store aksjeutbytter som senere ble skutt inn i virksomhetene igjen. I årene etter ble det tatt ut mye innskutt kapital (skattefritt) og lave utbytter. Tilsvarende ble det tatt ut store utbytter før de varslede økningene i utbytteskatten i 2016 og 2022.

Ifølge den offisielle inntektsstatistikken, som kun omfatter kapitalavkastning som er realisert på personlig eiers hånd, mottok den øverste prosenten av inntektsfordelingen i 2005 om lag 17 pst. av samlet markedsinntekt (arbeids- og kapitalinntekt før skatt og overføringer). I år uten ekstraordinære utbytteuttak har andelen ligget på i underkant av ti pst. Flere studier har pekt på at denne andelen er langt høyere dersom inntektsbegrepet utivdes til å inkludere tilbakeholdte selskapsoverskudd fordelt på personlige eiere. Aaberge mfl. (2021) anslår at den øverste prosenten mottok 19 pst. av samlet markedsinntekt i 2018, noe som er mer enn det dobbelte av det som fremgår av offisiell statistikk.8

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Inntektene er justert for antall personer i husholdningene og sammensetningen av voksne og barn. Negative beløp er satt til null. Omfatter bosatte i privathusholdning ekskl. studenthusholdninger.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Inntektsfordelingen kan sammenfattes i ulike mål, se boks 6.2. Figur 6.4 viser utviklingen i ulike mål på ulikhet i perioden 1992–2022.

Samlet sett har ulikheten økt med 16 pst. i perioden 1992 til 2022, målt med den mye brukte Gini-koeffisienten. Gini-koeffisienten vil være mellom 0 og 100, og tar verdien 0 hvis alle har lik inntekt og 100 hvis én person har all inntekt. I perioden 1992 til 2022 har ulikheten målt ved Gini-koeffisienten økt fra 21,9 til 25,3. Utviklingen i Gini-koeffisienten gjenspeiler i stor grad utviklingen i inntektene til den øverste prosenten, jf. figur 6.3. Det samme bildet får man dersom man ser på forholdet mellom inntekten i de øverste og nederste 20 prosentene (S80/S20). I 1992 var inntektene i toppen 3,1 ganger inntektene i bunn. I 2022 hadde dette forholdet økt til 3,6. Denne indikatoren fanger kun opp utviklingen i bunn og topp, og også her følger utviklingen i stor grad utviklingen i toppen av inntektsfordelingen.

Ulikheten har økt også dersom en ser bort fra de 10 pst. laveste og høyeste inntektene (indikatoren P90/P10). Dette bekrefter i stor grad bildet i figurene 6.1 og 6.2 av at inntektsspredningen har økt jevnt i hele befolkningen, og at det ikke bare er avstanden mellom de aller høyeste og laveste inntektene som er økt.

Utfordringene med å måle inntektene til personer i toppen av inntektsfordelingen gjør det krevende å si noe om nivå og utvikling i faktisk, underliggende ulikhet. De neste avsnittene vil derfor gå nærmere inn på ulikhetsutviklingen for hhv. lønnsinntekt og kapital. I avsnitt 6.4.3 beskrives fordelingen mellom lønn og kapital.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Inntektene er justert for antall personer i husholdningene og sammensetningen av voksne og barn. Negative beløp er satt til null. Omfatter bosatte i privathusholdning ekskl. studenthusholdninger.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

6.2.1 Lav, men økende lønnsulikhet

Lønnsinntekt er den viktigste inntektskomponenten for de fleste. Når man analyserer lønnsulikheten, utelukker man kapitalinntekter som varierer svært mye fra år til år og skaper utfordringer for den offisielle måten å måle inntekt på, jf. drøftingen i forrige avsnitt. Utviklingen i lønnsulikhet kan måles mer presist og er dessuten mer stabil over tid.

Det er imidlertid også problemer ved å se på lønnsulikheten separat. For eksempel kan personer som går fra offentlige ytelser til en relativt lavt lønnet jobb, bidra til at lønnsulikheten går opp. Dette er fordi den lavt lønnede jobben, som blir en del av statistikken, øker antallet lavt lønnede og dermed den målte lønnsulikheten. Lønnsulikhet bør derfor analyseres i kombinasjon med andre former for ulikhet.

Det er lav lønnsulikhet i Norge sammenlignet med de fleste andre land. Figur 6.5 viser hvor mye ulike grupper tjener i forhold til medianinntekt i noen utvalgte land. Innenfor det røde området befinner 80 pst. av lønnstagerne seg, og medianlønnen er satt til én. Norge har en sammenpresset lønnsfordeling i internasjonal sammenheng. Dette er tilfellet både i toppen og i bunnen av fordelingen.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Spredningsmål for lønnsinntekt blant heltidsansatte lønnstakere. Større rødt område betyr mer ulikhet. P10 og P90 relativt til medianen.

Kilde: OECD (2021), «Earnings: Gross earnings: decile ratios (Edition 2020)», OECD Employment and Labour Market Statistics (database).

Lønnsulikheten er imidlertid voksende i Norge. Det er blitt større forskjeller mellom de som tjener relativt lite og de som tjener mye. Figur 6.6 viser lønnsulikheten målt med Gini-koeffisienten, se boks 6.2 for forklaring.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Gini-koeffisient for månedslønn målt i heltidsekvivalenter for alle jobber. Det er brudd i serien grunnet ny standard for næringsgruppering i 2008 og ved overgang til a-ordningen i 2015.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Lønnsulikheten økte mye frem til 2015, men har siden det vært ganske stabil. I 2023 falt ulikheten noe, og er nå tibake på 2015-nivå. Gini-koeffisienten forteller imidlertid ingenting om hvor i lønnsfordelingen endringen har skjedd. Tabell 6.2 viser at en økende andel av lønnen går til høytlønnede, mens andelen til de i bunnen har falt i perioden. Andelen til de i midten av fordelingen har holdt seg relativt stabil.9

Det er høy grad av koordinering i den norske lønnsdannelsen, og dette har bidratt til mindre lønnsforskjeller. Denne mekanismen virker i begge ender av lønnsfordelingen, slik at de høyeste lønningene blir lavere og de laveste lønningene blir høyere.10

6.2.2 Sterk vekst og økt konsentrasjon i formuer

Fordelingen av formue bidrar, i tillegg til fordeling av inntekt, til forskjeller i levekår. Formue gir avkastning, påvirkningsmuligheter og økonomisk trygghet.

Husholdningenes samlede nettoformue har nær doblet seg nominelt sett de siste 10 årene. Samtidig har konsentrasjonen av formue økt. De 1 pst. mest formuende har økt sin andel av samlet nettoformue fra 18,1 pst. i 2012 til 22,3 pst. i 2022. Høy vekst i priser på aksjer og eiendom har gitt betydelig formuesvekst, særlig i toppen av formuesfordelingen. Figur 6.7 illustrerer hvordan formuen for de 1 pst. mest formuende har utviklet seg sammenlignet med utviklingen på Oslo Børs, mens formuene for resten av befolkningen i stor grad har fulgt boligprisutviklingen. Gjennomsnittlig formue for de 1 pst. mest formuende har økt nominelt med 135 pst. fra 36 til 84 mill. kroner, mens gjennomsnittlig formue for resten av befolkningen har økt med 81 pst. fra 1,6 til 3,0 mill. kroner.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Den sterke formuesoppbyggingen fanges bare delvis opp i husholdningenes inntekter slik det måles i offisiell statistikk. For det første er verdistigning på egen bolig skattefri, og inngår dermed ikke i inntektsbegrepet. Å bo i egen bolig gir i tillegg en løpende fordel sammenlignet med å leie bolig, som heller ikke inkluderes i den offisielle inntektsstatistikken. For det andre omfatter den offisielle statistikken kun realisert kapitalavkastning. Selskapsoverskudd som ikke realiseres på eiers hånd, vil dermed ikke inngå i inntekten. Store akkumulerte overskudd i selskapene kan dermed være én årsak til at formuesulikheten er langt større enn inntektsulikheten.

Figur 6.8 sammenligner årlig formuesvekst med inntekt etter skatt for de 1 pst. mest formuende. For alle år i perioden 2014–2022 var formuesveksten for denne gruppen høyere enn inntekten slik den måles i offisiell statistikk. Det vil si at inntektsmålet ikke gir en konsistent sammenheng mellom inntekt, sparing og konsum slik det er vanlig å legge til grunn i økonomisk teori, se boks 6.4.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Fordelingen av formue i befolkningen avhenger av hvor mye den enkelte har mottatt i form av inntekt, overføringer, arv og gaver, og hvor mye av dette som så langt er konsumert. Sparing over livsløpet er dermed en av grunnene til at formue er ulikt fordelt i befolkningen. Men formue er også svært skjevfordelt innad i ulike aldersgrupper. Dette skyldes at noen tjener, arver og sparer mer, eller oppnår en høyere avkastning på formuen, enn andre. Formuesulikhet er selvforsterkende ettersom personer med høy formue gjennomgående både sparer11 mer og oppnår en høyere avkastning på sparingen.12

Norge har, i motsetning til mange andre land, relativt gode data på husholdningenes formuer. Formuesdataene har likevel svakheter, særlig ved at verdien av ikke-børsnoterte aksjer er undervurdert ettersom selskapenes immaterielle verdier i liten grad fanges opp. Videre er opptjente pensjonsrettigheter ikke fordelt mellom husholdningene, og inngår dermed ikke i formuesbegrepet i statistikken. Pensjonsformue er den klart største formueskomponenten for norske husholdninger, og har stor betydning for husholdningenes økonomi og deres behov for annen sparing over livsløpet. Det norske pensjonssystemet, med folketrygden som den sentrale byggeklossen, virker sterkt utjevnende på tvers av befolkningen.

6.2.3 Velferdsstaten bidrar til betydelig omfordeling

Norge har en omfattende velferdsstat som bidrar til omfordeling både gjennom offentlige overføringer og universelle offentlige tjenester. Samtidig er skattesystemet progressivt. Det betyr at de med høy inntekt betaler en større andel av inntekten sin i skatt. Figur 6.9 viser hvor stor andel av bruttoinntekten som blir betalt i skatt på ulike inntektsnivåer. Befolkningen er fordelt i grupper etter hvor høy inntekt de har. Figuren viser at gjennomsnittsskatten øker med inntekten, men at progressiviteten avtar helt i toppen av inntektsfordelingen. Helt i toppen av inntektsfordelingen er det et mye større innslag av kapitalinntekter som skattlegges med lavere satser enn lønnsinntekter.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Markedsinntektene (inntekt før skatt og overføringer) er langt mer ulikt fordelt enn disponibel inntekt etter skatt og overføringer. Det illustreres i figur 6.10, som viser utviklingen av Gini-koeffisienten mellom 1992 og 2022, før og etter skatt og overføringer. Det omfordelende bidraget fra skatter og overføringer har holdt seg ganske stabilt, og reduserer inntektsulikheten med om lag 40 pst.

I likhet med de øvrige analysene i avsnitt 6.2, gir figur 6.10 et øyeblikksbilde. En vesentlig del av ulikheten i befolkningen på et gitt tidspunkt er ulikhet mellom individer på ulike stadier i livsløpet. Hvis en ser på forskjeller i inntekt mellom individer over livsløpet, vil den målte ulikheten bli vesentlig mindre enn ved måling ett enkelt år. Tilsvarende vil det omfordelende bidraget fra skatter og overføringer bli mindre hvis man sammenligner livsløpsinntekt mellom individer, blant annet fordi en vesentlig del av omfordelingen gjennom skatter og overføringer er overføring fra perioder i livet hvor man er netto bidragsyter til perioder hvor man er netto mottaker. Studier fra andre land har funnet at mindre enn halvparten av samlet omfordeling er netto livsløpsoverføringer mellom personer med ulik livsløpsinntekt.13

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

Inntektsulikheten målt i figur 6.10 inkluderer ikke verdien av offentlige tjenester. Offentlig finansierte tjenester virker utjevnende ettersom de betyr relativt mest for personer med lav inntekt. I Norge tilbys tjenester som utdanning, helse og barnehage med ingen eller lave brukerbetalinger. Uten dette tilbudet ville privatpersoner selv måtte kjøpe tjenestene i markedet. Forskere i Statistisk sentralbyrå har undersøkt hvordan den målte ulikheten endres når man inkluderer disse tjenestene som en del av inntekten.14 Studien inkluderer verdien av helse, pleie og omsorg, utdanning og barnehager. Dette er tjenester som de fleste nordmenn drar nytte av i løpet av livet, uavhengig av inntekt. Resultatet er lavere ulikhet enn det offisielle tall viser. Gini-koeffisienten faller med hele 18 pst. når verdien av de offentlige tjenestene inkluderes.

6.2.4 Utvikling i kjøpekraft

De foregående avsnittene omhandler hvordan disponibel inntekt og formue er fordelt i befolkningen. En annen tilnærming til å analysere fordelingen av velferd, er å se på hvordan mulighetene til å dekke essensielle behov er fordelt.

Nødvendige utgifter utgjør en stor andel av inntekten for husholdninger med lav inntekt. En rapport fra OECD som ser på fordelingen av nødvendige utgifter i utvalgte land, finner at husholdningene med lavest inntekt i gjennomsnitt bruker mellom 60 og 80 pst. av inntekten på nødvendige utgifter, mens for husholdningene med høyest inntekt ligger andelen på mellom 20 og 30 pst.15 Inntekten som er tilgjengelig for annet konsum eller sparing, er dermed langt mer ulikt fordelt enn samlet inntekt. Studien ser på inntektsfordelingen i 25 land, og finner at de 20 pst. av husholdningene med høyest inntekt har 17 ganger så mye igjen til annet forbruk, sammenlignet med de 20 pst. med lavest inntekt. Det er imidlertid stor variasjon mellom landene som er studert. Norge er ikke en del av studien.

Økte priser kan skape økonomiske utfordringer for enkelte husholdninger dersom ikke inntektene også øker.16 Andelen som rapporterer om «vanskeligheter med å få endene til å møtes» har i Norge vært stabil i mange år, men økte noe i 2023.17 En rapport fra SIFO tyder på at kostnadsøkningene, særlig fra 2021, har redusert den økonomiske tryggheten i befolkningen.18

Samlet sett har nordmenn opplevd høy vekst i reallønnen, og dermed kjøpekraften, de siste 50 årene. Samtidig har realønnsveksten siden 2015 bremset opp, og reallønnen falt i 2022 og 2023.19 Denne utviklingen sier imidlertid ikke noe om hvordan pris- og inntektsveksten har vært fordelt. Prisen på nødvendige varer som mat, energi og bolig har økt relativt mye de siste årene. En rapport fra Statistisk sentralbyrå viser at de økte utgiftene i 2022 førte til en moderat økning i ulikheten.20 Prisøkninger på matvarer, strøm og drivstoff rammer de lavere desilene relativt hardere. Økte renteutgifter treffer dem med høyere inntekter hardere, men analyser fra Norges Bank tilsier at de fleste husholdninger har økonomi til å tåle de økte renteutgiftene.21

En gitt prosentvis utgiftsøkning kan være tyngre å bære for en husholdning med lav inntekt. For eksempel vil økte strømpriser kunne innebære en betydelig reduksjon i velferden for en lavinntektshusholding som allerede har spart mye på strømmen og er nede på et basisforbruk.22

6.2.5 Geografisk fordeling

Det er store regionale forskjeller både i inntektsnivå, formue og levekostnader. Et generelt trekk er at viktige kostnadskomponenter, først og fremst boligkostnader, er høyere i de regionene som har høye inntekter. Ser man isolert på inntektene, er gjennomsnittet om lag 22 pst. høyere i de mest sentrale kommunene sammenlignet med de minst sentrale, se figur 6.11.

De mest sentrale kommunene har imidlertid også større spredning i inntekt. Gjennomsnittsinntekten i sentralitetsklasse 1 trekkes kraftig opp av enkelte personer med svært høye inntekter, mens de laveste inntektene (P25) er lavere i sentralitetsklasse 1 enn i resten av landet. Forskjellene mellom medianinntekten i de ulike sentralitetsklassene er mindre enn for gjennomsnittsinntektene (om lag 10 pst. høyere i sentralitetsklasse 1 enn i sentralitetsklasse 6). De geografiske inntektsforskjellene har ikke endret seg vesentlig siden 2010.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Inntektene er justert for husholdningsstørrelse og sammensetningen av voksne og barn.

² Omfatter bosatte i privathusholdning ekskl. studenthusholdninger.

³ Statistisk sentralbyrås sentralitetsindeks basert på nærhet til arbeidsplasser og servicefunksjoner. Sentralitetsklasse 1 omfatter Oslo og fem nabokommuner, mens sentralitetsklasse 6 omfatter de 113 minst sentrale kommunene.

⁴ Den blå boksen dekker fra p25 til p75, det vil si 50 pst. av gruppen. Enden på de blå strekene markerer p5 og p95, det vil si at 90 pst. av gruppen ligger innefor strekene.

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Det er store forskjeller i boligpriser i ulike deler av landet. Dette påvirker formuene, men også levekostnadene i de ulike regionene. Inntektsbegrepet, slik det er definert i offisiell statistikk, fanger verken opp verdiendringer eller avkastning på egen bolig. Renteutgifter er heller ikke trukket fra.

Boks 6.3 Ulikhet i et historisk perspektiv

Endringer i ulikhet er resultatet av en lang prosess, ofte over flere tiår. Å analysere utviklingen de siste 30 årene bidrar med viktig innsikt, men man kan risikere å gå glipp av en lengre trend.

Aaberge m. fl. (2020) har kartlagt utviklingen i inntektsulikhet i Norge de siste 150 årene. Ved inngangen til 1900-tallet var ulikheten svært høy i Norge. Den ene prosenten med høyest inntekt mottok over 20 pst. av all inntekt. Gini-koeffisienten var på rundt 0,6. Fra starten av 1900-tallet og frem til 2. verdenskrig økte ulikheten i store deler av befolkningen, men andelen av inntekten som gikk til de aller rikeste (1 pst.), falt. Under og i det første tiåret etter 2. verdenskrig falt ulikheten, både i toppen og i resten av befolkningen. Gini-koeffisienten falt med over 25 pst. Fra 1950-tallet frem til 1980 falt andelen av inntekten som gikk til de rikeste, men samlet ulikhet var ganske stabil. Siden 1990 har samlet ulikhet økt, i stor grad forklart ved at topp én pst. har mottatt en større andel av inntektene.

1900-tallet var preget av store sjokk. To verdenskriger, store økonomiske kriser og politiske omveltninger. Dette er bakteppet også for utviklingen i ulikhet. Forklaringer som har blitt trukket frem for å forklare den fallende ulikheten rundt andre verdenskrig er blant annet ødeleggelse av kapital under krigene, sjokk som rammet markedsverdier og politiske reformer som både påvirket verdier og inntektsfordelingen. I Norge spesielt kan industrialisering, økt makt hos fagforeningene og endringer i lønnsdannelsen ha spilt en viktig rolle i årene rundt og etter andre verdenskrig.

Den historiske utviklingen av inntektsulikhet er interessant av flere grunner. For det første viser utviklingen at nivået på ulikhet ikke er stabilt. De siste 150 årene har nivået på den økonomiske ulikheten både vokst og falt.

For det andre følger utviklingen i Norge i stor grad utviklingen i andre vestlige land. Flere land, som Frankrike, USA og Storbritannia, opplevde i årene rundt og etter andre verdenskrig store fall i andelen inntekt som gikk til de én prosent rikeste.¹ Etter en lengre periode med nedgang eller små endringer, begynte toppinntektsandelen å stige igjen på 1980- og 90-tallet. Dette kan indikere at det er globale trender som har bidratt til utviklingen også i Norge.

¹ World Inequality Database (WID).

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Inntektsbegrepet brukt her er før skatt, ikke justert for størrelsen på husholdet (ekvivalensjustert) og tar utgangspunkt i skatteenheten (enten enslige eller gifte par). I tillegg er skattefrie overføringer holdt utenfor. Ulikhetsnivåene er derfor høyere og ikke direkte sammenligbare med resten av kapittelet.

Kilde: Aaberge, R., Atkinson, A.B. og Modalsli, J., (2020). Estimating long-run income inequality from mixed tabular data: Empirical evidence from Norway, 1875–2017. Journal of public economics.

Boks 6.4 Sammenheng mellom inntekt og formue

Privat formue stammer opprinnelig fra arbeidsinntekt og overføringer, samt arv og gaver, som illustrert i figur 6.13. For personer som har formue, vil avkastning og verdiendring på denne formuen også være en kilde til formuesoppbygging.

I økonomifaget er det vanlig å definere inntekt som verdien av det et individ kan konsumere over en periode uten at realverdien av formuen reduseres. Dette omtales gjerne som «Schanz-Haigs-Simons» (SHS) inntektsdefinisjon. Inntekt er dermed summen av konsum og netto endring i formue (samlet sparing). SHS-definisjonen gir en konsistent sammenheng mellom inntekt, konsum, sparing og formue:

Inntekt - konsum = sparing = endring i nettoformue

Når inntekt defineres snevrere enn SHS-definisjonen, vil det ikke lenger være en konsistent sammenheng melllom inntekt, konsum, sparing og endring i formue. I mange sammenhenger defineres inntekt som løpende inntekt som enten kan benyttes til konsum eller «aktiv» sparing. Endringer i formuen utover denne aktive sparingen, vil da være «passiv» sparing og vil ikke fremkomme som inntekt, men kun som en formuesendring.

Skillet mellom løpende inntekt, konsum og aktiv sparing på den ene siden og passiv sparing på den andre siden, henger i noen grad sammen med skillet mellom avkastning og verdiendring på kapital. For noen formuesobjekter er skillet mellom avkastning og verdiendring på eiendeler tydelig. For en eiendel som genererer en gitt kontantstrøm (som obligasjoner), vil avkastningen være gitt, mens verdien av eiendelen øker dersom avkastningskravet reduseres. Bolig genererer avkastning gjennom leieinntekter eller at eieren selv bor i boligen (og dermed ikke har leieutgifter). Verdien av boligen avhenger av hvordan markedet verdsetter denne avkastningen. For aksjer er ikke skillet mellom avkastning og verdiendring like tydelig. Aksjer forventes å generere avkastning gjennom at selskapets overskudd utbetales som utbytte til eierne. Verdien på aksjen påvirkes av forventninger om fremtidig utbytte og avkastningskrav. Dersom selskapsoverskuddet holdes tilbake i selskapet, vil verdien på aksjen øke.

Forstørr bilde

Kilde: Finansdepartementet.

Inntektsbegrepet i den offisielle statistikken inkluderer løpende avkastning i form av renteinntekter, skattepliktige utleieinntekter mv. og realiserte verdiendringer, det vil si gevinster eller tap ved salg av eiendeler. Avkastning og gevinst på egen bolig fanges imidlertid ikke opp i inntektsbegrepet. For å korrigere for dette, trekkes heller ikke renteutgifter fra. Avkastning på aksjer fanges opp i inntektsbegrepet dersom overskuddet tas ut som utbytte eller realiseres som gevinst på personlig eiers hånd.

6.3 Inntekt over livsløpet, inntektsmobilitet og vedvarende lavinntekt

Inntekten en person eller husholdning har ett enkelt år, gir ikke nødvendigvis et godt bilde av forbruksmulighetene. For det første kan inntektene svinge fra år til år, særlig som følge av realiserte gevinster og tap. For det andre vil inntektene utvikle seg ulikt over livsløpet. Ideelt sett bør ulikhet derfor studeres i et lengre perspektiv. Likhet i muligheter avhenger også av i hvilken grad ulikhet går i arv. Dette avsnittet ser nærmere på mobilitet fra år til år, over livsløpet og mellom generasjoner.

6.3.1 Årlig inntektsmobilitet

Figur 6.14 viser andelen av personene i hvert inntektsdesil i 2021 fordelt etter hvilket inntektsdesil de befant seg i henholdsvis ett år og ti år tidligere (i 2020 og 2011). Samlet sett befinner halvparten av personene seg i samme inntektsdesil som året før. 25 pst. har flyttet seg oppover og 25 pst. har flyttet seg nedover i inntektsfordelingen.

Mobiliteten er lavere helt i bunnen og helt i toppen av fordelingen. Dette er naturlig ettersom mobiliteten her bare kan gå én vei. Det skal dessuten en større endring i inntekt til for å flytte ut av 1. og 10. desil, siden avstanden til tilgrensende desiler her er større enn for de andre desilene. Fra ett år til et annet er om lag 30 pst. av 1. og 10. desil skiftet ut. Ser man det over flere år, er mobiliteten større. Men en betydelig gruppe forblir i topp og bunn over tid. 36 pst. av dem som var i 1. desil i 2021, var også i 1. desil 10 år tidligere. Tilsvarende var 41 pst. av personene i 10. desil i 2021, også i 10. desil i 2011.

Hoveddelen av de som klatrer eller faller i inntektsfordelingen, flytter seg kun én desil. Det er imidlertid en ikke ubetydelig gruppe som hopper mellom bunnen (1. desil) og toppen (10. desil) av inntektsfordelingen. Dette er gjennomgående personer med svært høye formuer, og med store årlige variasjoner i realisasjon av kapitalinntekter og -tap.

Forstørr bilde

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

6.3.2 Vedvarende lavinntekt

Ettersom en relativt stor gruppe kun har lav inntekt i enkeltår, er det vanlig å benytte inntekt over en treårsperiode for å måle omfanget av lavinntekt i befolkningen. Personer med vedvarende lavinntekt er ofte definert som personer som i en treårsperiode har gjennomsnittsinntekt under 60 pst. av medianinntekten. Figur 6.15 viser utviklingen i andelen barn i husholdninger med vedvarende lavinntekt i perioden 2006–2022. Økningen for hele befolkningen har vært lignende, men noe mindre, i perioden.23

Etter mange år med til dels kraftig vekst, falt andelen barn som lever i familier med vedvarende lavinntekt noe i 2021 og 2022.24 Andelen er fortsatt høy (10,6 pst. i 2022, tilsvarende 102 600 barn). Siden det er inntekten i forhold til medianinntekten som her ligger til grunn, kan andelen øke selv om de med lave inntekter har en realinntektsvekst. Dersom lavinntektsgrensen holdes fast på 2009-nivå (justert for prisvekst), har andelen barn som lever i husholdninger med vedvarende lavinntekt falt fra 7,7 pst. i 2009 til 6,1 pst. i 2022.

Barn med innvandrerbakgrunn er kraftig overrepresentert, og utgjør omtrent 60 pst. av lavinntektsgruppen. I perioden mellom 2005 og 2022 økte andelen barn med innvandrerbakgrunn totalt i befokningen mye. Dette forklarer en stor del av veksten i omfanget av barn i vedvarende lavinntekt fordi denne gruppen har en høyere risiko for å leve i lavinntektshushold. Figur 6.15 viser tydelig at det er veksten av barn med innvandrerbakgrunn som har drevet veksten i vedvarende lavinntekt.

Dette betyr ikke nødvendigvis at barn med innvandrerbakgrunn har fått det verre. Gitt at man har innvandrerbakgrunn har ikke risikoen for å være i et lavinntektshushold blitt høyere. I 2022 var 29 pst. av norskfødte med innvandrerforeldre og 44 pst. av innvandrerbarn i vedvarende lavinntekt. De tilsvarende tallene for 2006 var henholdsvis 31 og 44 pst.

Fallet de siste årene kan også være drevet av endringer i innvandring. Under korona var innvandringen lav. Det betyr at gjennomsnittlig botid øker for gruppen som helhet. Dette henger ofte sammen med lavere risiko for å være i lavinntekt. Tallene for vedvarende lavinntekt inkluderer heller ikke de nyankomme flyktningene fra Ukraina. Utviklingen i vedvarende lavinntekt illustrerer hvordan demografiske endringer kan påvirke inntektsfordelingen.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

6.3.3 Inntektsmobilitet mellom generasjoner

Forskning tyder på at det å vokse opp i lavinntekt har negative effekter på hvordan man klarer seg senere i livet. Den sosiale mobiliteten er høy i Norge sammenlignet med mange andre land. Det vil si at det er relativt svakere sammenheng mellom foreldrenes inntekt og barnas fremtidige inntekt. Likevel er det langt fra uvesentlig hvilken familie man har vokst opp i. Blant personer født på 1970-tallet er sannsynligheten for å være i bunnen av inntektsfordelingen (laveste 5 pst.) om lag tredoblet dersom deres foreldre befant seg i bunnen.25 Tilsvarende er sannsynligheten for å være i toppen mellom tre og fire ganger så høy dersom foreldrene befant seg i toppen.

Det er tegn til at inntektsmobiliteten i Norge har falt over tid. Markussen og Røed (2022) finner at personer født på 1970-tallet har lavere inntektsmobilitet enn generasjonene før dem. Særlig har sannsynligheten økt for at de som er født inn i familier med de laveste inntektene, selv ender opp i bunnen av inntektsfordelingen. Personer født inn i de laveste inntektsgruppene har også sakket akterut når det gjelder utdanningslengde og yrkesdeltakelse, og sannsynligheten for å motta uføreytelser har økt kraftig relativt til resten av befolkningen. Andelen som mottar uføreytelser i 30-årsalderen økte fra om lag 5 pst. tidlig på 1990-tallet til 7–8 pst. på slutten av 2010-tallet for personer som vokste opp midt i inntektsfordelingen. Blant personer som vokste opp i bunnen av inntektsfordelingen, økte imidlertid denne andelen fra i overkant av 10 pst. til godt over 20 pst.

6.3.4 Lønnsulikhet over livsløpet

Ettersom inntektene typisk endres i løpet av livsløpet, er det interessant å sammenligne ulikheten innenfor ulike aldersgrupper. Halvorsen m. fl.26 har studert hvordan lønnsulikheten i Norge utvikler seg over livsløpet. Ulikheten er størst blant unge, som er tidlig i arbeidskarrieren. Ulikheten faller med alder og stabiliserer seg etter hvert som lønnsmottagerne blir eldre. Dette kommer særlig av at de på bunnen tar innpå de i midten av lønnsfordelingen i løpet av livet. Denne livsløpseffekten gjelder for den største delen av lønnsfordelingen, med unntak av helt i toppen.

Studien viser at lønnsulikheten blant unge er relativt høy i Norge sammenlignet med andre land. Ulikheten blant unge har økt siden 1990-tallet. Det vil si at det er større ulikhet blant 25-åringer i 2010 enn i 1990.

Markussen og Røed studerer hvordan fordelingen av arbeidsinntekter har utviklet seg over tid ved å se på ulikheten blant personer som er 35–40 år. De sammenligner personer som ble født på 1930-tallet med de som ble født frem mot rundt 1980. Blant menn finner de at ulikheten målt ved Gini-koeffisienten har økt med hele 50 pst. fra 1940-kullet til 1978-kullet. Dette gjelder enten man ser på hele gruppen av menn eller kun de som er i arbeid. For kvinner gjør store endringer i yrkesdeltakelse og arbeidstid det mer komplisert å studere utviklingen. Den samlede ulikheten for hele gruppen av kvinner har falt, primært som følge av økende yrkesdeltakelse.

6.4 Drivere av økonomiske ulikhet

6.4.1 Betydningen av yrkesdeltagelse

Høy yrkesdeltakelse og lav arbeidsledighet har betydning for en jevn inntektsfordeling. For den enkelte gir arbeid inntekt og mulighet til selvforsørgelse. Det norske arbeidsmarkedet fungerer i hovedsak bra. Sysselsettingen er høy. Blant eldre deltar flere i arbeidsmarkedet enn i de fleste andre land. Arbeidsledigheten er også lav. Samtidig som yrkesdeltakelsen er høy, er personer i enkelte grupper mer utsatt for å bli stående utenfor arbeidsmarkedet enn andre.

En lønnsstruktur med et høyt nivå på de laveste lønningene, som i Norge, kan gjøre det vanskeligere for utsatte grupper å få innpass i arbeidslivet fordi kravet til produktivitet blir høyt. Kombinert med teknologisk utvikling, kan det føre til at personer med lav produktivitet ikke klarer å møte kravene i arbeidslivet.

Personer utenfor arbeidslivet er en sammensatt gruppe. Mange er forhindret fra å delta for eksempel på grunn av sykdom eller skade. For denne gruppen bidrar ulike helserelaterte trygdeytelser og stønader til å sikre inntekt. Dette demper ulikheten isolert sett. Blant dem som står utenfor arbeidsmarkedet, vil det også være enkelte som har mulighet for å delta delvis i arbeidslivet. Dersom flere inkluderes i arbeidsmarkedet, vil økonomien for den enkelte styrkes, samtidig som inntektsforskjellene i samfunnet går ned. Arbeidsinnsats bidrar til økonomisk vekst og skattegrunnlag, som blant annet finansierer offentlige stønader og universelle tjenester til utdanning, helse og omsorg.

Velferdsstaten må balansere hensynet til inntektssikring for dem som av ulike årsaker ikke kan arbeide og insentiver som stimulerer til at de som har mulighet til å arbeide velger å gjøre det. Behovsprøvde ordninger kan isolert sett løfte inntekten for personer utenfor arbeidslivet, og dermed redusere ulikheten. Imidlertid kan slike ordninger redusere insentivene til arbeid. Som vist i boks 3.4, kan de effektive marginale skattesatsene nærme seg 100 pst. når man inkluderer bortfallet av overføringer og behovsprøvde ordninger.

I de fleste OECD-land har det omfordelende bidraget fra overføringer falt siden 1990-tallet.27 Dette kan blant annet forklares med politikk for å bedre arbeidsinsentivene. Også i Norge er det tall som tyder på at den omfordelende effekten av overføringer har blitt noe mindre i samme tidsperiode.28 Samtidig har offentlige tjenester blitt stadig viktigere. En omlegging fra inntektssikringsordninger til universelle offentlige tjenester bedrer arbeidsinsentivene, men reduserer den direkte omfordelingen og reduserer kjøpekraften for de som ikke har mulighet til å jobbe. De som kommer i arbeid som følge av bedre insentiver, vil på den annen side øke inntekten sin. Her er det også viktig å minne om at effekten på velferd ikke nødvendigvis er lik effekten på inntekt, se avsnitt 6.1.

6.4.2 Betydningen av konkurranse

Konkurransepolitikken er sentral for økt produktivitet og en bedre fungerende økonomi. Virksom konkurranse gir et større utvalg av varer og tjenester, bedre ressursutnyttelse og bidrar til høyere kvalitet til lavere priser. I tillegg kan styrket konkurranse bidra til redusert ulikhet.

De siste årene har det vært tegn til økt markedskonsentrasjon i verdensøkonomien, særlig innenfor digitale tjenester hvor noen få globale teknologigiganter har vokst frem. I Norge har man også funnet en økning i prispåslag over tid, som kan tyde på økt markedsmakt.29 Markedsmakt kan blant annet oppstå som følge av eksklusiv tilgang til råvarer, stordriftsfordeler, nettverkseffekter og ulike former for etableringsbarrierer.

Begrenset konkurranse kan gi enkeltaktører markedsmakt og mulighet til økte priser og marginer. Det vil i så fall innebære et tap for forbrukerne, som betaler for mye for varer og tjenester, mens eierne får en ekstraordinær høy inntjening.30 Deler av den ekstraordinære avkastningen kan også tas ut i form av høyere lønn til ansatte, særlig i ledende stillinger.31

De negative fordelingsmessige effektene av markedsmakt følger av at eierskapet til virksomhetene er konsentrert på få hender og hos dem med størst formuer.

Konkurranselovens formål er å fremme konkurranse for å bidra til effektiv bruk av samfunnets ressurser. Konkurranseloven forbyr konkurransebegrensende samarbeid, misbruk av dominerende stilling og foretakssammenslutninger (fusjoner og oppkjøp) som begrenser konkurransen. God tilgjengelig informasjon om priser og produkter er også viktig for å sikre konkurranse.

6.4.3 Fordelingen mellom arbeid og kapital

Andelen av verdiskapingen som går til arbeidstakerne (lønnsandelen) påvirker fordelingen av inntekt. En nedgang i lønnsandelen, slik man har sett i flere land, vil typisk bidra til større økonomisk ulikhet.

Internasjonalt pekes det på ulike mulige drivkrefter bak nedgangen i lønnsandel, herunder teknologisk utvikling som gjør det lønnsomt å erstatte arbeidskraft med kapital, globalisering som gjør produksjonen i rike land mer kapitalintensiv, og økt markedsmakt som gjør det mulig å øke prispåslaget. I tillegg vil institusjonelle forhold som regulering av arbeids- og kapitalmarkedet, lønnsdannelse og fagforeningsgrad og utforming av skattesystemet kunne påvirke lønnsandelen.

Dersom drivkreftene bak den fallende lønnsandelen internasjonalt også trekker i retning av at ressursene utnyttes bedre, kunne man i prinsippet tenke seg at fallende lønnsandel kan veies opp av økt omfordeling gjennom skatte- og overføringssystemet. Mens teknologisk utvikling og økt handel trekker i retning av økt samlet verdiskaping, og dermed en større kake som kan fordeles, trekker økt markedsmakt og svekket konkurranse i motsatt retning. Dessuten kan de samme drivkreftene gjøre det mer krevende å omfordele gjennom skattesystemet. Økt kapitalmobilitet har ført til at kapitalbeskatningen er redusert, noe som igjen reduserer prisen på kapital relativt til arbeidskraft.

Flere av de mulige drivkreftene bak nedgangen i lønnsandel internasjonalt påvirker også Norge. I næringer som finans og forsikring, bygg og anlegg og transport har lønnsandelen falt både i Norge og i andre land. Lønnsandelen i industrien har derimot vært relativt stabil i Norge, mens den har falt i mange andre land.

I Norge bidrar frontfagsmodellen til at lønnsandelen i stor grad følger lønnsevnen og konkurransekraften i den delen av industrien som konkurrerer med utlandet. Reallønnsveksten i Norge vil dermed over tid bestemmes av produktivitetsutviklingen i konkurranseutsatt sektor. Utgangspunktet er at for å sikre nivået på investeringer, sysselsetting og balanse i utenriksøkonomien, må forventet avkastning på kapitalen i Norge over tid være på nivå med våre handelspartnere.

Ifølge nasjonalregnskapet har lønnsandelen i Fastlands-Norge samlet vært relativt stabil siden 1980-tallet, se figur 6.16. Lønnsandelen har imidlertid falt dersom man korrigerer for endringer i andelen selvstendig næringsdrivende. Inntektene til selvstendig næringsdrivende regnes i utgangspunktet som kapitalinntekt i nasjonalregnskapet, selv om de dels er avlønning for arbeid. Over tid har andelen selvstendig næringsdrivende falt betydelig i Norge. At flere har blitt lønnsmottakere, har bidratt til å holde den målte lønnsandelen oppe. Når man inkluderer verdien av selvstendig næringsdrivendes arbeidsinnsats i lønnskostnadene, har lønnsandelen falt klart over tid.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Kilder: Statistisk sentralbyrå og Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (2024).

6.4.4 Demografiske endringer og ulikhet

Ulikheten i samfunnet påvirkes også av hvordan befolkningen er sammensatt. Demografiske endringer, som endringer i andel med innvandrerbakgrunn eller andelen eldre, kan gi store utslag i ulikheten. For eksempel har veksten i vedvarende lavinntekt de siste tiårene i stor grad vært drevet av økt innvandring, jf. avsnitt 6.3.2. Flere aleneboende er et annet eksempel på demografiske endringer som kan påvirke fordelingen. Dette er en trend som har funnet sted i mange land, også i Norge. Flere aleneboende de siste tiårene kan ha økt den målte ulikheten, blant annet fordi de har færre å dele kostnadene på og dermed får en lavere målt inntekt.32 I Norge bor nå over en million mennesker alene.33

I årene fremover vil sammensetningen av befolkningen endre seg mye. Andelen eldre vil øke. Samtidig er det høy usikkerhet knyttet til blant annet innvandring, fruktbarhet og eldres yrkesdeltakelse. Dette diskuteres i boks 3.2. Hvordan dette utvikler seg, vil også ha følger for ulikheten i årene som kommer.

Aldringen i befolkningen kan virke inn på inntektsfordelingen på flere måter. I årene frem mot 2060 er det i all hovedsak aldergruppen 75 år og eldre som vil vokse. Det betyr at det i hovedsak blir en vekst i andelen pensjonister. Ettersom man gjennomgående har lavere inntekt som pensjonist enn som yrkesaktiv, vil flere eldre isolert sett gjøre at gjennomsnittsinntekten reduseres. Samtidig er det mindre variasjon i inntekt mellom pensjonister enn mellom personer i yrkesaktiv alder, noe som tilsier at aldringen bidrar til å dempe ulikheten. Ulikheten blant pensjonistene forventes å øke noe i tiårene fremover, ettersom pensjonsopptjeningen blir mer og mer proporsjonal med livsløpinntekten. Likevel vil pensjon også i fremtiden være jevnere fordelt enn annen inntekt.

Statistisk sentralbyrå har beregnet hvordan befolkningsfremskrivingene i referanseforløpet slår ut i fremtidig inntektsulikhet i modellen MOSART. Inntektsbegrepet i modellen omfatter ikke kapitalinntekt. Fremskrivningene tyder på at de demografiske endringene i liten grad vil påvirke inntektsulikheten de neste tiårene.

6.4.5 Ulikhetsutviklingen fremover

Gjennomgangen i dette kapittelet har vist at ulikheten i samfunnet påvirkes av en rekke faktorer. Flere internasjonale drivkrefter trekker i retning av at markedsinntektene blir mer ulikt fordelt. I mange land tilfaller en økt andel av verdiskapingen kapitaleierne og eierskapet til kapital blir mer konsentert.

Samtidig øker lønnsforskjellene i mange land. Den norske lønnsdannelsen, med høy grad av koordinering, har bidratt til små lønnsforskjeller. Likevel ser man tendenser til økt lønnsulikhet også i Norge. For at de omfordelende mekanismene i lønnsdannelsen skal virke, er andelen fagorganiserte, og andelen som er dekket av avtalene som inngås, avgjørende. Organisasjonsgraden falt noe på 1990- og tidlig 2000-tall, men har de siste 15 årene stabilisert seg på rundt 50 pst.34 Organisasjonsgraden er fortsatt høy sammenlignet med andre vestlige land.35 Hvordan organisasjonsgraden utvikler seg kan derfor ha følger for lønnsulikheten i tiden fremover. Også Frontfagsutvalget peker på at høy organisasjonsgrad er viktig for fremtiden til frontfagsmodellen, særlig for lavtlønnede grupper.

I årene fremover vil store omstillinger kunne påvirke ulikheten. Både klimaendringer og omstillingen til netto-nullutslipp vil kunne innebære store fordelingsmessige endringer innad og mellom land. Strammere klima- og miljøpolitikk vil isolert sett trekke i retning av økte priser på en rekke varer, i tråd med at en større andel av klimagassutslippene blir priset inn, se avsnitt 2.3. FNs klimapanel peker på at hvordan byrdene fordeles kan være avgjørende for oppslutningen om klimatiltak.

Samtidig som flere utviklingstrekk trekker i retning av at behovet for omfordeling øker, er det også flere faktorer som tilsier at mulighetene for omfordeling svekkes. Utbyggingen av velferdsstaten på 1960- og 1970-tallet var mulig som følge av vekst i arbeidstilbudet, som også bidro til økte skatteinntekter. Over tid har offentlige utgifter vokst, drevet frem av utvidelser i velferdstjenestene og økt ressursbruk per bruker, og den norske velferdsstaten bidrar i dag til betydelig omfordeling, jf. avsnitt 6.2.3.

I tiårene som kommer står velferdsstaten overfor betydelige utfordringer. Knapphet på arbeidskraft, lavere vekst i skatteinntekter og høyere vekst i offentlige utgifter gir mindre handlingsrom i finanspolitikken på mellomlang sikt og et finansieringsbehov på lang sikt, som omtales i kapittel 7. Samtidig gjør økt kapitalmobilitet og multinasjonale selskapers tilpasninger det mer krevende å omfordele gjennom å skattlegge kapital og selskaper. Å lykkes med å få flere inn i arbeidslivet, er viktig både for å redusere ulikheten direkte, og for å styrke finansieringen av velferdsstaten.

De langsiktige fremskrivningene i kapittel 7 viser at det er svært begrenset rom for å utvide velferdsordningene fremover. En videreføring av dagens velferdsordninger, men med en mer nøktern vekst i standard på tjenestene, vil medføre et inndekningsbehov i tiårene fremover. En slik utvikling i standard på tjenestene vil være et markert brudd med utviklingen de siste 40 årene. En utvikling der velferdsordningene ikke holder tritt med veksten i økonomien, vil innebære at omfordelingen gjennom velferdsstaten kan bli svekket over tid.