4 Nye lønnsomme næringer basert på energiressursene og grønn omstilling

Forstørr bilde

4.1 En internasjonalt rettet leverandørindustri i omstilling

Norges store energiressurser, først fornybar energi og deretter olje og gass, har dannet grunnlaget for en konkurransedyktig leverandørindustri med sysselsetting over hele landet. De endringene vi ser i energimarkedene skaper både utfordringer og muligheter for leverandørindustrien i nye næringer som havvind, CO₂-håndtering, hydrogen og mineralvirksomhet på havbunnen. Dette kapittelet beskriver globale trender innen grønn omstilling. Utvikling av fornybare ressurser, som blant annet grunnlag for industriutvikling, omtales i kapittel 3. Den petroleumsrettede leverandørindustrien beskrives nærmere i kapittel 5.

Perspektivmeldingen (Meld. St. 14 (2020–2021)) beskriver konsekvenser av forventet lavere aktivitet i petroleumsvirksomheten (kapittel 3.5.2). Det anslås at omstillingsbehovet fram til 2030 vil være vel 50 000 arbeidsplasser. Omstillingsbehovet må påregnes å vedvare som funksjon av ytterligere forventet nedgang i petroleumsvirksomheten mot 2050. Utviklingen er imidlertid usikker. Omstillingsbehovet vil over tid treffe bedrifter og arbeidsplasser over hele landet. For en allerede internasjonalt rettet leverandørindustri skaper den globale energiomstillingen nye muligheter.

Den norske leverandørindustrien bidrar til at Norge har oppnådd bærekraftsmål 7: Ren energi til alle – om å sikre tilgang til pålitelig, bærekraftig og moderne energi til en overkommelig pris. Den bidrar også til bærekraftsmål 8: Anstendig arbeid og økonomisk vekst – fremme varig, inkluderende og bærekraftig økonomisk vekst, full sysselsetting og anstendig arbeid for alle, og bærekraftsmål 9: Industri, innovasjon og infrastruktur – bygge solid infrastruktur og fremme inkluderende og bærekraftig industrialisering og innovasjon.

Leverandørindustrien til petroleumsnæringen har i flere år vært i omstilling som følge av endringer i markedet, først etter oljeprisfallet i 2014 og nå med covid-19-pandemien. Deler av leverandørindustrien møter svikt i etterspørselen og det er betydelig overkapasitet i flere segmenter internasjonalt. Store utenlandske selskaper som NOV og TechnipFMC har skalert ned virksomheten i Norge ettersom de er i segmenter med en global overkapasitet. Kompetanse og teknologi fra olje- og gassindustrien vil være grunnlaget for utvikling av mange av framtidens næringer. Økt klimafokus med stor vekst innen fornybar energi og lavutslippsløsninger skaper nye muligheter for den petroleumsrettede leverandørindustrien, og mange bedrifter satser nå på nye næringer som f.eks. havvind, hydrogen og CO₂-håndtering. Dette gjenspeiles også ved at det er etablert en rekke nye selskaper som er rettet inn mot disse markedene.

Forstørr bilde

Kilde: Rystad Energy (2020).

Olje- og gassvirksomheten vil være viktig for leverandørindustrien i mange år framover, tross forventet nedgang i etterspørselen nasjonalt. Aktivitet i fornybarnæringen og tilknyttede næringer kan by på nye markedsmuligheter for den petroleumsrettede leverandørindustrien. Menon Economics anslår at leveranser for den petroleumsrettede leverandørindustrien til andre næringer utgjorde ca. 25 pst. i 20191.

Forstørr bilde

Kilde: Menon (2021). Illustrasjon: OED/Miksmaster Creative.

Fornybarnæringen brukes som betegnelse for ulike deler av energisektoren som skaper verdier med basis i Norges fornybare ressurser, jf. boks 2.1. Denne måten å dele inn næringene på innebærer at sysselsetting og omsetning skiller seg fra tallgrunnlaget som gjengis i de enkelte delene av energisektorene. Kraftproduksjon fra vannkraft og vindkraft utgjør en stor del av fornybarnæringen, se omtale i kap 2 og 3. En voksende del av fornybarnæringen er imidlertid virksomheter som leverandørindustri; utstyrsleveranser, utbyggingstjenester og rådgivning.² Omtalen i dette kapittelet er i første rekke knyttet til disse virksomhetene og omfatter for eksempel ikke produksjon og salg av fornybar kraft og varme.

Boks 4.1 Aker

Forstørr bilde

Illustrasjon: Aker Horizons.

Aker har gjennomført store omstruktureringer den senere tiden for å ta posisjoner i markeder i endring med større vekt på lavutslippsløsninger. I 2020 fusjonerte Aker Solutions og Kværner, samtidig som Aker etablerte Aker Horizons for å utvikle nye selskaper som bidrar til å generere fornybar energi og redusere utslipp. Aker Horizons satser allerede på sol, land- og havvind, CO₂-håndtering, hydrogen og vannkraft.

Nye Aker Solutions er en totalleverandør for utbygging og drift av energiprosjekter innen tradisjonell olje og gass, lavutslippsløsninger for olje- og gassproduksjon samt anlegg for fornybar energi. Store, pågående leveranser inkluderer anlegg knyttet til CO₂-håndtering og lagring, offshore vindparker og ingeniørarbeid for hydrogenfabrikker. Konsernet dekker hele verdikjeden, fra utvikling av teknologi og konsepter til ingeniørarbeid, bygging, installasjon og vedlikehold. Aker Solutions har rundt 15 000 ansatte, hvorav om lag 7 000 i Norge på 16 produksjonsanlegg og lokasjoner fra Nord-Norge til Sør-Norge. Innen 2025 vil fornybar energi og lavutslippsløsninger for olje og gass utgjøre 1/3 av Aker Solutions totale omsetningen. Innen 2030 skal dette utgjøre 2/3 av omsetningen.

Antall sysselsatte i den norske fornybarnæringen har vært relativt stabil over flere år og var om lag 14 500 årsverk i 2019 ifølge Multiconsult. Alle sektorene har holdt seg relativt stabile. Vannkraftsektoren fortsatte å være den som sysselsatte flest med 52 pst., etterfulgt av vindkraft til havs (17 pst.), landbasert vindkraft og solenergi (13 pst. hver) og til slutt bioenergi (5 pst.). Næringen er viktig for sysselsetting over hele landet.

Leverandør- og tjenestedelen av den norske fornybarnæringen hadde i 2019 en total omsetning på 45,1 mrd. kroner, ifølge en studie utført av Multiconsult på oppdrag fra Olje- og energidepartementet, Eksportkreditt og Norwegian Energy Partners (NORWEP)2. Dette var en vekst på nesten 30 pst. fra 35,2 mrd. kroner i 2018. Den nasjonale omsetningen (omsetning fra salg til kunder i Norge) var 25,9 mrd. kroner i 2019 (opp nesten 30 pst. fra 20,5 mrd. kroner i 2018). Eksportomsetning og internasjonal omsetning utgjorde til sammen 19,2 mrd. kroner. Den petroleumsrettede leverandørindustrien har i flere år sett et stort potensial i fornybarnæringene, særlig havvind, som har enkelte fellestrekk med petroleumsvirksomheten offshore. Myndighetene har derfor bidratt med flere virkemidler for at de norskbaserte energinæringene skal hevde seg i internasjonale markeder, og hvor Norwegian Energy Partners (NORWEP) er et viktig virkemiddel.

Vindkraft på land

Leveranser og tjenester til landbasert vindkraft sto for en tredjedel av den totale omsetningen i fornybarnæringen i 2019. Den sterke veksten var særlig drevet av utstyrsleveranser knyttet til høy prosjektutbyggingsaktivitet i 2019. Denne utviklingen har fortsatt i 2020 og 2021, jf. kap 3.

Selv om det europeiske markedet er i sterk vekst, er Kina og USA fremdeles de to største markedene for landbasert vindkraft. Markedet for vindkraft på land i Europa anses foreløpig som noe mer relevant for norske fornybarselskaper som leverer utstyr, utbyggingstjenester og rådgivning. Dette skyldes bl.a. nærhet til markedene og et mer ensartet regelverk.

Vannkraft

Leveranser og tjenester knyttet til vannkraftsektoren utgjorde den største delen av fornybarsektorene i 2019 med 11,3 mrd. kroner i totalomsetning. Mens den nasjonale omsetningen hadde en liten økning, gikk den internasjonale omsetningen noe ned i 2019. Samtidig har aktivitetsnivået innen opprustning og utvidelse av eksisterende kraftverk økt de siste årene, og det har vært økt utbygging av vannkraft, jf. kap 3.

Boks 4.2 Deep Purple

Forstørr bilde

Illustrasjon: TechnipFMC.

23 pst. av Norges totale CO₂-utslipp kommer fra drift av gassturbiner på norsk sokkel.

TechnipFMC utvikler prosjektet Deep Purple sammen med kompetansemiljøer i Sintef, Subsea Valley, Maritim Forening Sogn og Fjordane og GCE Ocean Technology.

Deep Purple-prosjektet, støttet av PETROMAKS 2, utvikler teknologi som kan redusere CO₂-utslippene fra olje- og gassinstallasjoner med over 80 pst. Deep Purple vil bruke havvind til å spalte vann og produsere hydrogen. Hydrogenet skal lagres i tanker på havbunnen og benyttes til å forsyne oljefelt og fartøy med utslippsfri energi. Dette kan bli et konkurransedyktig alternativ til landkabel for felt langt fra etablert kraftnett. Utviklerne er i gang med å forberede en prototype, og skal etter planen være klar for storskala installasjon i 2024.

Forstørr bilde

Kilde: Multiconsult.

Vindkraft til havs

Havvind fortsatte å vokse i 2019, og omsetningen fra leveranser og tjenester til havvind lå tett på vannkraftsektoren med 11,1 mrd. kroner. Havvind har foreløpig et begrenset hjemmemarked, og størsteparten av omsetningen var derfor knyttet til eksport og utenlandsomsetning. Det europeiske havvindmarkedet fortsatte å vokse i 2019, med 3,6 GW ny installert kapasitet. Dette var en økning på 33 pst. fra ny installert kapasitet året før. Globalt ble mer enn 6 GW installert i 2019.

Det norske markedet hjemme for havvind er i utvikling. I 2019 ga Enova tilsagn på 2,3 mrd. kroner til det flytende havvindprosjektet Hywind Tampen, og i juni 2020 åpnet regjeringen for havvind på Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II.

Solkraft

For solenergi økte omsetningen både nasjonalt og internasjonalt og var i sum på 6,3 mrd. kroner. Det globale solkraftmarkedet fortsatte å vokse i 2019. Ifølge det Internasjonale Energibyrået (IEA) ble det samlet sett globalt installert over 100 GW kapasitet for tredje året på rad. Det har vært en økning globalt i alle regionene, men EU-landene var blant de som opplevde sterkest relativ vekst.

Forstørr bilde

Kilde: Multiconsult.

Bioenergi

Leveranser og tjenester knyttet til bioenergi utgjorde 1,9 mrd. kroner i 2019, en økning på 25 prosent sammenliknet med 2018. Internasjonal omsetning fortsatte å utgjøre en svært liten andel av den totale omsetningen, men holdt seg stabil.

Kraftnett, kraftmarked og salg

Den nasjonale omsetningen fra leveranser og tjenester til kraftnettet var 10,5 mrd. kroner i 2019. Dette er en økning på rundt 20 pst. fra 2018. Det er utstyrsleveranse og utbygging som utgjør de største segmentene (til sammen rundt 90 pst.). Den internasjonale omsetningen var 4,1 mrd. kroner, hvorav 70 pst. var eksportomsetning. Over halvparten av internasjonal omsetning kommer fra utstyrsleveranser.

I segmentet «kraftmarkedet» skilles det mellom kraftleverandører som selger strøm til sluttbruker, og rådgivere, inkludert andre tjenesteleverandører. Sistnevnte gruppe omfatter selskaper med primæraktivitet innen kraftmegling, krafthandel med mer. Verdien av tjenester fra rådgivere og andre tjenesteleverandører i kraftmarkedet i 2019 var på ca. 1,5 mrd. kroner.

4.2 Norsk leverandørindustri og grønne næringer – Verden investerer i grønne løsninger

4.2.1 Fornybar kraft, installert kapasitet, inkludert vannkraft

Ifølge det Internasjonale byrået for fornybar energi (IRENA) har det vært en kraftig vekst i installert kapasitet for fornybar kraft globalt, som figuren nedenfor viser.3 Det er særlig vindkraft og solkraft som har hatt stor vekst, men fra et lavt nivå i 2010. Vannkraft er fortsatt den største fornybare kraftkilden. Ifølge IRENA var tilveksten i installert kapasitet fra fornybar energi i 2020 den største noensinne. Det internasjonale Energibyrået (IEA) peker på at kraft fra fornybare energikilder nå dominerer tilveksten av ny kraft globalt.4 Andelen av fornybar energi i den totale globale kraftmiksen er drøye 27 pst.

Forstørr bilde

Kilde: IRENA.

4.2.2 Globale investeringer i det grønne skiftet

Aldri før er det investert mer i det grønne skiftet. I 2020 ble det ifølge Bloomberg New Energy Finance5 globalt besluttet investeringer for over 500 mrd. dollar. Bloomberg New Energy Finance bruker en annen beregningsmetode enn f.eks. IEA og tallene kan derfor ikke sammenlignes med tall fra disse. Dette omfatter alle investeringer i såkalt ikke-regulerbar fornybar energi, CO₂-håndtering, energilagring og elektrifisering av transport og oppvarming. I tillegg kommer investeringer i vannkraft.6 Det siste tiåret har det vært om lag en dobling i investeringene. Fornybar energi utgjør det klart største segmentet av grønne investeringer, men utviklingen viser at spesielt elektrifisering av transport, hovedsakelig personbiler, og varme har økt de siste årene.

Kina og USA er verdens to største utslippsland, men investerer også mest i grønn omstilling. Kostnadsnivået for særlig sol og vind har sunket kraftig de senere årene, slik at en nå får mer fornybar energikapasitet per investerte enhet.

I Europa økte de grønne investeringene med over 67 pst. fra 2019 til 2020. Driverne er store havvindinvesteringer, blant annet i Storbritannia og Nederland, samt utrulling av elektriske kjøretøy. Elbilsalg samt regjeringens og industriaktørenes beslutning om å investere i Langskip utgjør brorparten av investeringene som har gjort at Norge også kommer med på listen over land som investerer mest i det grønne skiftet, jf. figur 4.9.

Forstørr bilde

Kilde: © 2020 Bloomberg Finance L.P. All rights reserved. Reprinted with permission from Bloomberg Finance L.P. in connection with BloombergNEF.

Havvind med sterkest vekst globalt

2020 var det året med høyest investeringer i fornybar energi etter 2017, jf. figur 4.10. Solenergi utgjør det største segmentet og er opp 12 pst. fra 2019. Den største økningen har vært i havvind, hvor det ble besluttet investert 50 mrd. dollar i 2020, en økning på 56 pst. Vindkraft på land hadde en nedgang i investeringene fra 2019 til 2020.

Forstørr bilde

Kilde: © 2020 Bloomberg Finance L.P. All rights reserved. Reprinted with permission from Bloomberg Finance L.P. in connection with BloombergNEF.

Vannkraft er den fornybare energikilden som har størst installert kapasitet og kraftproduksjon globalt. Investeringer i vannkraft kommer i tillegg til tallene som vises i grafene ovenfor. I mange analyser inngår ikke investeringer i vannkraft.

4.2.3 Virkemiddelapparatet for internasjonalisering av de norskbaserte energinæringene

Eksisterende og framvoksende energinæringer er blant Norges største og viktigste eksportnæringer, jf. regjeringens Eksporthandlingsplan fra 2020.

Det finnes en rekke generelle virkemidler som bistår norske bedrifter i deres eksportarbeid:

Innovasjon Norge tilbyr ulike rådgivnings- og kompetansetjenester for å bistå norske bedrifter i deres eksportarbeid. Utenriksstasjonene, det vil si de norske ambassadene og generalkonsulatene, er til stede i nesten 100 land og er viktige støttespillere for norsk næringsliv i utlandet. Garantiinstituttet for eksportkreditt (GIEK) og Eksportkreditt Norge, som fra 1. juli 2021 skal slås sammen til Eksportfinansiering Norge (Eksfin), bidrar til å fremme eksport og investeringer i utlandet gjennom henholdsvis garantier og lån i forbindelse med eksport. Det viktigste virkemiddelet rettet spesifikt mot internasjonalisering av energinæringene er Norwegian Energy Partners (NORWEP), se boks 4.3.

4.3 Vindkraft til havs

Regjeringen besluttet i 2020 å åpne områdene Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord for produksjon av fornybar energi til havs. Lov av 4. juni 2010 nr. 21 om fornybar energiproduksjon til havs (havenergilova) fastsetter rammene for utnyttelse av områder for fornybar energiproduksjon til havs. Forskrift om fornybar energiproduksjon til havs (havenergilovforskrifta) gir en detaljert regulering av forvaltningen av ressursene til havs, herunder en nærmere beskrivelse av prosessen rundt en konsesjonsbehandling. Teknologi, prosjektløsninger og aktørbildet er under rask utvikling. Bunnfaste vindturbiner er etablert teknologi med stor utbredelse i Europa, mens flytende turbiner er umoden teknologi med vesentlig høyere kostnader. NVE anslår kostnadene i 2030 ved bunnfast havvind i Sørlige Nordsjø II til 60 øre per kWh, flytende havvind på Utsira Nord til 82 øre per kWh, mens tilsvarende kostnader for vindkraft på land i 2030 er anslått til om lag 22 øre per kWh. En sentral del av den norske energipolitikken er å legge til rette for lønnsom utbygging av fornybar kraft, og at dette i størst mulig grad skal skje i et kraftmarked der kraftproduksjon bygges ut etter samfunnsøkonomisk lønnsomhet, som også tar hensyn til miljøkonsekvenser og arealkonflikt. Dette ligger også til grunn for regjeringens arbeid med vindkraft til havs.

Landene rundt Nordsjøen har ambisiøse planer for utbygging av fornybar energi til havs, og havvind er en sentral del av Europakommisjonens arbeid knyttet til Europas grønne giv. I november 2020 la Europakommisjonen fram sin strategi om fornybar energi til havs: «An EU Strategy to harness the potential of offshore renewable energy for a climate neutral future.»7 Strategien har mål om å øke den europeiske havvindkapasiteten til minst 60 GW i 2030 og 300 GW i 2050. Storbritannia har mål om 40 GW vindkraft til havs i 2030, og av dette skal 1 GW være flytende havvind. Til sammenligning er samlet installert effekt i det norske kraftsystemet 38 GW. Det er forventet at store deler av den britiske kapasiteten vil komme i Nordsjøen. Europakommisjonen anslår at det vil være nødvendig med investeringer på om lag 800 mrd. euro for å gjøre fornybar havenergi til en viktig del av det europeiske energisystemet innen 2050. Det er forventet at om lag 2/3 av disse kostnadene er knyttet til infrastruktur. Flere europeiske land subsidierer i dag helt eller delvis kostnader ved nettilknytning for vindkraft til havs. I EU-strategien om fornybar energi til havs vises det til at EUs gjenopprettingsfond kan mobilisere offentlig kapital for å motvirke risikoen for at investeringer i fornybar energi til havs uteblir som følge av koronapandemien.

Utvikling av vindkraft til havs i Norge er nybrottsarbeid både for myndigheter og selskaper. Vindkraft til havs kan gi muligheter for Norge og norsk industri og bidra til teknologi- og næringsutvikling. Samtidig må myndighetene håndtere effektene på kraftsystemet på land, vurdere samfunnsøkonomisk lønnsomhet, inkludert vurderinger av tilgang til areal, miljøkonsekvenser og arealkonflikter. Norge har store havområder med gode vindressurser, men store deler av de norske områdene egner seg bare for flytende havvind. Norge har vært tidlig ute i utviklingen av flytende vindkraft. Hywind Demo, verdens første flytende vindturbin, ble installert i 2009 og Hywind Tampen blir verdens største flytende vindpark når den etter planen står ferdig i 2022. Kostnadsnivået for flytende havvind er fortsatt høyt. Fortsatt teknologiutvikling og kostnadsreduksjoner er nødvendig om flytende havvind skal bli konkurransedyktig på sikt. I den tidlige fasen med umoden teknologi vil det være behov for støtte for å realisere større prosjekter. Prosjekter utviklet i Norge kan gi norske selskaper på ulike nivåer i leverandørkjeden erfaring slik at de står sterkere i konkurransen om å vinne kontrakter internasjonalt. Næringslivets konkurransekraft internasjonalt styrkes av et avansert hjemmemarked, særlig i tidlig fase. For å styrke havvindnæringen, og gjøre små og store leverandørbedrifter bedre rustet til å vinne kontrakter også i det internasjonale markedet, vil regjeringen etablere en samhandlingsarena for næringsaktører, myndigheter, virkemiddelapparat, forskningsmiljøer, klynger og andre relevante interessenter. Et viktig mål med samarbeidsforumet er å etablere forutsigbare spilleregler for sameksistensen med eksisterende næringer. Etablering av havvind bør skje i nært samspill med blant andre fiskerinæringen.

Den langsiktige satsingen på vindkraft og annen fornybar energi til havs vil være avhengig av tilgang på areal. En direktoratsgruppe ledet av NVE gjennomførte i 2010 en vurdering av norske havområder og foreslo 15 områder som kan være egnet for etablering av havvind i rapporten Havvind - forslag til utredningsområder (NVE, 2010). Disse 15 områdene har vært utgangspunktet for den strategiske konsekvensutredningen. Da den strategiske konsekvensutredningen ble gjennomført i 2012 fantes det lite havvind globalt. Det var lite kunnskap om virkninger vindkraft til havs kan ha for naturmiljøet og andre brukere av havet. Det er nå nye data tilgjengelig og regjeringen vil derfor gjennomføre en ny konsekvensutredning. Olje- og energidepartementet vil derfor starte et arbeid med å identifisere områder som skal konsekvensutredes med sikte på åpning og tildeling av konsesjoner etter havenergilova. Dette vil gjøre det mulig å realisere samfunnsøkonomisk lønnsomme fornybare kraftprosjekter til havs, slik at disse kan bidra til å øke den norske produksjonsevnen også de neste tiårene.

4.3.1 Kostnader og inntjeningsmuligheter

Vindkraft til havs kan gi store muligheter, men krever betydelige investeringer i produksjon og nettutbygging, samt mulighet til avsetning av kraft. Vindkraft til havs er en av flere teknologier som kan bidra til å dekke energibehovet i framtiden, også i Norge. Hvorvidt produksjonen er lønnsom vil blant annet avhenge av om kraftverket er bunnfast eller flytende, geografisk plassering, størrelse på kraftverket, kostnadsutvikling på komponenter, kostnader til infrastruktur og kraftpriser og kraftetterspørsel der kraften tas i bruk.

Kostnadene reduseres gjennom utvikling av mer effektiv teknologi og større utbygginger (økt skala). Produksjonskostnader for bunnfast havvind har falt mye de siste årene, blant annet som følge av skalafordeler og pris og størrelse på turbiner, men kostnadene er fortsatt høyere enn de fleste andre fornybare produksjonsteknologier i Norge og Europa. I figur 3.15 vises generelle kostnadsanslag for vindkraft til havs sammen med kostnadsanslag for andre produksjonsteknologier. På grunn av dype havområder og avstand til fastlandet har bunnfast havvind høyere kostnader i Norge enn i mange andre områder i Europa. Samtidig har Norge relativt gode vindressurser. Regjeringen vil legge til rette for samfunnsøkonomisk lønnsom utbygging av fornybar kraftproduksjon til havs i Norge, og at prosjekter i Sørlige Nordsjø II kan realiseres uten statsstøtte.

Bygging av vindkraftverk krever konsesjon fra myndighetene. Søknaden behandles gjennom en omfattende prosess der myndighetene veier samfunnsverdien av prosjektet opp mot naturinngrep og andre ulemper. I konsesjonsbehandlingen vurderer myndighetene effekten blant annet på det norske kraftsystemet, behovet for investeringer i overføringsnettet på land og virkninger for samfunnet forøvrig gjennom samfunnsøkonomiske vurderinger.

NVE har anslått utviklingen i kostnader for bunnfast vindkraft i Sørlige Nordsjø II og for flytende vindkraft på Utsira Nord fram mot 2030. Disse spesifikke kostnadsanslagene skiller seg fra de generelle kostnadsanslagene for produksjonsteknologier i figur 3.15 i kapittel 3. Kostnadsanslagene inkluderer nettkostnader og er beregnet med 6 pst. diskonteringsrate. Ifølge anslag fra NVE vil eksterne nettkostnader utgjøre i underkant av 20 pst. av samlede investeringskostnader for et vindkraftverk tilknyttet Norge fra Sørlige Nordsjø II i 2030. Nettkostnader inkluderer kabler og installasjoner som må til for å føre kraften til land. Eventuelle kostnader til nettforsterkninger på land er ikke inkludert i beregningen. Nettkostnadene vil avhenge av nettløsningen, teknologivalg, beliggenheten til havvindproduksjonen og om nettet skal bygges ut slik at det tilrettelegges for framtidige tilknytninger og utvidelser av nettet.

NVE anslår at et bunnfast vindkrafkraftverk på 1 400 MW i Sørlige Nordsjø II bygget i dag vil ha en kostnad på 78 øre per kWh i gjennomsnitt over levetiden. NVE anslår at kostnadene i 2030 kan falle til mellom 48 og 68 øre per kWh, jf. figur 4.11. Tilsvarende kostnad for vindkraft på land er i dag om lag 30 øre per kWh som NVE anslår at faller til om lag 22 øre per kWh i 2030.

Forstørr bilde

Kilde: NVE (2021).

Flytende vindkraft er i dag vesentlig dyrere enn bunnfaste løsninger. Det ventes at kostnadene for flytende havvind også vil reduseres over tid, men det er stor usikkerhet i analyser av kostnadsutviklingen. Kostnadsutviklingen avhenger av hvor mye flytende havvind som vil bli bygd ut globalt og om den forventede graden av innovasjon gjennomføres. NVE anslår at et flytende vindkraftverk på 500 MW på Utsira Nord bygget i dag vil koste 135 øre per kWh i gjennomsnitt over levetiden, jf. figur 4.11. NVE anslår, med den nevnte usikkerheten, at flytende vindkraft kan koste mellom 72 og 110 øre per kWh i 2030. Til sammenligning antar Equinor at kostnaden for flytende vindkraft i Europa vil halveres innen 2030. DNV anslår kostnaden for flytende vindkraft i 2050 til under 50 øre per kWh.8

Forstørr bilde

Kilde: NVE (2021).

Boks 4.7 Scenarioer for bunnfast vindkraft til havs i Norge

Forstørr bilde

NVE har gjennomført eksempelberegninger av prissatte samfunnsøkonomiske effekter av bunnfast vindkraft til havs med ulike tilknytninger. Beregningene tar utgangspunkt i NVEs forutsetninger for 2030 fra Langsiktig Kraftmarkedsanalyse 2020, og NVEs egne kostnadsanslag for vindkraft til havs i 2030. Disse beregningene er ikke endelige vurderinger av hvor lønnsomt et vindkraftverk kan være, men eksempelberegninger som belyser hvordan ulike tilknytningsalternativer påvirker den samfunnsøkonomiske vurderingen.

Det eksisterer også andre konsepter for blant annet størrelse på kraftverk og overføringskabel samt tilknytning til flere land som ikke er belyst i NVEs eksempelberegninger. Usikkerheten i beregningene er stor, og avhenger av forutsetninger om utviklingen i kraftpriser og kostnader.

I vurderinger av prissatte samfunnsøkonomiske effekter tas alle prissatte endringer for det norske samfunnet med i betraktningen, ikke bare kostnadene og inntektene for prosjektet. Dette inkluderer blant annet:

• endringer i produsentoverskudd, som er hvor mye verdien på eksisterende kraftproduksjon i Norge vil endres når ny kraft kommer inn i kraftsystemet

• endringer i konsumentoverskudd, som er hvordan endringen i kraftprisene påvirker totalkostnaden for kraftforbrukerne

• flaskehalsinntekter, som er verdien av overføringskapasitet mellom to prisområder, beregnet som prisforskjell mellom områdene multiplisert med handlet volum på overføringsforbindelsen i en gitt periode

Ny produksjon og nye mellomlandsforbindelser vil endre handelsmønsteret på eksisterende utenlandsforbindelser. Dette er det tatt hensyn til. Eksempelberegningene har ikke tatt med ikke-prissatte effekter som for eksempel næringsutvikling og virkninger på miljø eller andre interesser.

I NVEs eksempelberegning forutsettes det et bunnfast vindkraftverk på 1 400 MW i området Sørlige Nordsjø II, med kabler til land enten i Norge, Storbritannia eller hybridprosjekt med kabler begge veier på 1 400 MW. Det er også beregnet et alternativ med hybridprosjekt der vindkraftverket er på 2 800 MW, og 1 400 MW kabel til både Norge og Storbritannia. Storbritannia er brukt som eksempel da de i dag er markedet med høyest gjennomsnittlig kraftpris i Europa, men hybridløsninger til andre og flere land kan også være aktuelle. I beregningen med tilknytning bare til Storbritannia forutsettes det at Storbritannia tar kostnaden for kabelen.

NVE antar at kraftverket blir satt i drift i 2030 og har en levetid på 30 år. Den samfunnsøkonomiske analysen har regnet på effekten for ett år, 2030. Det er lagt til grunn ett enkelt værår.¹ Modellresultatene for 2030, som inkluderer kraftpris for havvindparken, er multiplisert opp over kraftverkets levetid på 30 år og diskontert over levetiden. Kraftprisen som oppnås for vindkraftverket i 2030 varierer mellom scenarioene, da prisen er et resultat av prisen i Norge, Storbritannia og kraftflyten i scenariene med hybridløsning. Resultatene i figur 4.10 er vist som endringer i forhold til basisalternativet i NVEs langsiktige kraftmarkedsanalyse 2020.

Til sammenligning har NVE også beregnet samfunnsøkonomisk lønnsomhet av en enkel mellomlandsforbindelse på 1 400 MW mellom Norge og Storbritannia.

NVE har ikke beregnet prissatte samfunnsøkonomiske effekter av løsninger der vindkraftproduksjon til havs tas i bruk på petroleumsinstallasjoner på norsk sokkel.

Resultatene viser at ingen av eksempelalternativene med havvind er samfunnsøkonomisk lønnsomme gitt forutsetningene NVE har lagt til grunn. Alternativene med vindkraft til havs har samfunnsøkonomisk netto nåverdi på mellom -15 og -2 mrd. kroner, jf. figur 4.14. Hybridalternativet med et vindkraftverk på 1 400 MW gir i NVEs beregninger økte kraftpriser i Norge som medfører tap for norske konsumenter, men økt verdi av eksisterende norsk kraftproduksjon. Hybridalternativet med et vindkraftverk på 2 800 MW gir omvendt prisvirkning, med lavere kraftpriser i Norge.

Forstørr bilde

Kilde: NVE (2021).

¹ I analysen er det for enkelhets skyld ikke tatt hensyn til at ulike år har ulike værforhold som påvirker kraftprisen gjennom tilsig, vind og temperaturer.

Inntjeningsmulighetene for kraftproduksjon til havs vil variere ut fra kraftprisutvikling eller alternativkostnaden der kraften tas i bruk. Vindkraftverk til havs kan produsere opp mot 5 000 timer i året, avhengig av vindforhold og turbinteknologi. Dette er høyere enn brukstiden til de fleste vindkraftverk på land. Vindkraft til havs vil ikke kunne oppnå samme kraftpriser som regulerbar kraftproduksjon, som for eksempel vannkraft. Produksjonen fra store mengder vindkraft vil ofte samvariere, og presse ned kraftprisene i timene de produserer. Denne effekten vil forsterkes jo mer vindkraft som bygges ut.

Det er stor usikkerhet om framtidige kraftpriser. NVE anslår i sin langsiktige kraftmarkedsanalyse at kraftprisen i Storbritannia og på kontinentet i 2030 vil være 4-9 øre per kWh høyere enn i Norge. Generelt vil det være større lønnsomhet ved å knytte seg til områder eller land med høye kraftpriser. Samtidig øker kostnaden til infrastruktur ved større avstander. Lønnsomheten for bedriftene vil også avhenge av eventuelle støtteordninger EU eller nasjonene tilbyr.

Kraften som blir produsert på norsk kontinentalsokkel kan tas til land i Norge eller eksporteres direkte til Europa. Kraftprisanslag for 2030 fra NVEs langsiktige kraftmarkedsanalyse sett opp mot anslag for levetidskostnader for vindkraft til havs på norsk sokkel er vist i figur 4.12. Vindkraft tatt i land i Norge vil ha innvirkning på det norske kraftsystemet, og kan medføre behov for nettforsterkninger på land. Det norske samfunnet vil, uavhengig av om kraften tas til land i Norge eller eksporters til Europa, få eventuell gevinst av skattlegging av omsetning fra virksomheten, og industriutvikling og sysselsetting dersom norske aktører vinner fram som leverandører.

Det kan også etableres hybridprosjekter der kraften tas til land både i Norge og utlandet. Hybridprosjekter gjør det i tillegg mulig med kraftutveksling mellom landene når havvindanlegget ikke produserer. Ny kraftutveksling vil påvirke det norske kraftsystemet, i tillegg til virkningene av å ta havvindproduksjon til land.

Hybridprosjekter gir ulike effekter på kraftsystemet avhengig av hvordan kraftverk og overføringskabler blir dimensjonert. Om mye av kapasiteten i et hybridprosjekt kan benyttes til ordinær kraftutveksling, kan den norske kraftprisen bli høyere slik tidligere analyser også har vist for nye overføringsforbindelser mellom Norge og utlandet. Om prosjektet er dimensjonert slik at overføringskablene i all hovedsak benyttes til import av vindkraftproduksjonen til havs, trekker det i retning av lavere norsk kraftpris. Dette har betydning for den samfunnsøkonomiske lønnsomheten.

NVE har gjennomført eksempelberegninger av prissatte samfunnsøkonomiske effekter av bunnfast vindkraft til havs i Sørlige Nordsjø II med ulike tilknytninger, jf. boks 4.7.

Vindkraft til havs kan også levere kraft til petroleumsinstallasjoner på norsk kontinentalsokkel. Dette vil være et supplement til nåværende lokal kraftproduksjon fra gassturbiner eller kraft-fra-land.

Petroleumsinnretningene har svært høye krav til driftssikkerhet, og er avhengig av stabil kraft. Et vindkraftverk til havs har uregulerbar produksjon, og kan ikke alene forsyne en petroleumsinstallasjon. For stabil og sikker tilgang på strøm er det behov for reservekraft eller tilkobling mot kraftsystemet på land i tillegg. Lønnsomheten i å ta i bruk denne type løsninger påvirkes blant annet av kostnaden ved reservekraft, infrastrukturkostnader, gasspriser og utslippskostnader.

4.3.2 Havvind – en industriell mulighet

4.3.2.1 Status i havvindmarkedet

Norsk industri har et godt utgangspunkt for å bidra i en lønnsom havvindnæring. Vi har stabile vindressurser, betydelig kompetanse fra aktiviteter til havs, erfaring med forvaltning av energiressurser, en sterk leverandørindustri, et effektivt virkemiddelapparat og en næring som tar betydelige strategiske grep for å satse på havvind. Det aller meste av norsk kontinentalsokkel er for dyp til å kunne bygge bunnfast vindkraft, og kostnadsnivået ved flytende havvind er fortsatt høyt. I et marked med konkurranse mellom mange aktører og høy grad av teknologiutvikling og innovasjon kan det også utvikles nye verdikjeder. Teknologiutviklingen innen havvind går mot større turbiner som installeres lengre fra land og på dypere vann. Kompetansen i norsk leverandørindustri er godt tilpasset en slik utvikling.

Ved utgangen av 2020 var den installerte havvindkapasiteten i Europa på 25 GW. Det er ventet en stor økning i denne kapasiteten framover, sett i lys av Europakommisjonens strategi for fornybar energi til havs og Storbritannias ambisjoner. Hovedmarkedene for norske leverandørbedrifter til havvind de nærmeste årene er i Europa, men det er også muligheter globalt. Norske selskaper har nylig vunnet kontrakter både i Europa, Taiwan og USA.

Havvindmarkedet vokser også raskt i USA. Biden-administrasjonen lanserte nylig et mål på 30 GW havvind innen 2030. Dette inkluderer forpliktelser fra ulike delstater på 27 GW. I USA er én havvindpark i drift og i tillegg er én utbygging godkjent. Amerikanske myndigheter har 10 utbyggingsplaner til godkjenning og forventer å få ytterligere fem planer de neste 12 månedene. Flere norske bedrifter har etablert seg i det amerikanske havvind-markedet, blant annet Equinor og Aker Offshore Wind.

Norsk industri har betydelig aktivitet på havvind. I 2019 omsatte norske leverandørbedrifter for i overkant av 11 mrd. kroner i leveranser av teknologi og tjenester i havvindmarkedet. Eksportkreditt anslår at havvind kan bli blant Norges fem største eksportnæringer på 10 til 15 års sikt, og Norwep anslår en internasjonal omsetning på 50 mrd. kroner for norskbaserte havvindleverandører i 2030. Det vil alltid være usikkerhet knyttet til slike anslag.

De store markedene for selskaper som ønsker å levere til havvind vil være i utlandet. Thema Consulting viser i rapporten «Offshore Wind – opportunities for the Norwegian Industry»9 til at norsk leverandørindustri har kompetanse som kan gi dem en sterk posisjon internasjonalt i flere segmenter basert på kunnskap og erfaringer fra olje- og gassvirksomhet til havs og den maritime næringen. Både for bunnfast og flytende havvind har de anslått det europeiske markedet som det største markedet for norske leverandører fram til 2040. Rapporten anslår en omsetning i leverandørindustrien på mellom 7,2 og 12,9 mrd. euro innen 2050. Ifølge rapporten kan havvindindustrien bli en av Norges viktigste næringer mot 2050. Thema Consulting viser også til forventet vekst i Kina og Sør-Øst Asia de neste tiårene og legger til grunn at Kina snart vil passere Storbritannia i installert kapasitet. Det kinesiske markedet er lite tilgjengelig for norsk leverandørindustri. Thema Consulting har ikke lagt inn framtidig omsetning i Kina for norske leverandører i sin analyse.

Bunnfaste vindkraftanlegg bruker etablert teknologi og har etablerte leverandørkjeder. Et økende antall norske bedrifter leverer til bunnfast havvind. Samtidig er konkurransen i markedet stor og det kreves mye av nye aktører for å vinne kontrakter internasjonalt. Fred. Olsen Windcarrier og Nexans er de to største norske aktørene og stod for nesten halvparten av den internasjonale omsetningen i 2019.

Forstørr bilde

Kilde: THEMA Consulting.

Norsk Industri har fått støtte fra Olje- og energidepartementet til et prosjekt for å kartlegge norske leverandører og deres evne til å levere produkter og tjenester til utbygging av havvind både på norsk sokkel og internasjonalt. Prosjektet skal utvikle leveransemodeller, bygge kompetanse og øke norsk leverandørindustris konkurranseevne i det internasjonale markedet. Prosjektet skal også stimulere til at teknologi og kunnskap som er utviklet i olje og gass og i maritim sektor tas i bruk i havvind. Første del av prosjektet er gjennomført, og det er foretatt et omfattende kartleggingsarbeid av hvilke deler av et havvindprosjekt norske leverandørbedrifter kan levere til. Neste fase i prosjektet retter seg mot drift og vedlikehold, kontrakt og kontraktmodeller, internasjonale leveransemodeller og aktører og kompetansekartlegging. Prosjektet skal ferdigstilles i 2021.10

Norske aktører har vært tidlig ute i utviklingen av flytende havvind. I Europa var det installert 62 MW flytende havvind ved utgangen av 2020, og det er flere flytende demonstrasjonsprosjekter under bygging. Av de største prosjektene som vil ferdigstilles i løpet av de neste tre årene er fire i Frankrike, alle mellom 25 og 30 MW, Hywind Tampen i Norge (88 MW) og ett i Storbritannia (50 MW), jf. figur 4.16. Det er prosjekter i planleggingsfasen i Frankrike, Storbritannia, Portugal, Italia, Irland, Spania, Norge og Sverige. I tillegg vurderer Hellas, Bulgaria og Romania å utvikle flytende havvind.

Forstørr bilde

Kilde: Wind Europe.

Alle prosjektene i figur 4.16. har fått statsstøtte. I Frankrike pågår det budprosess for flytende havvindprosjekter på opptil 270 MW, og det planlegges nye budrunder i Frankrike i 2022. Storbritannia har ambisjoner om å utvikle 1 GW flytende havvind innen 2030 og er i gang med å tilrettelegge for dette. Thema Consulting ser for seg en rask vekst for flytende havvind i flere markeder fra 2030 og utover, og anslår at det er installert om lag 40 GW kapasitet i Europa i 2050, figur 4.15.11

Boks 4.8 Flagship – Marine Energy Test Centre

Kilde: FLAGSHIP.

Et internasjonalt konsortium har fått tilsagn om støtte fra EU til et prosjekt som skal utforme, bygge, installere og drive en flytende havvindturbin ved testsenteret Marine Energy Test Centre på Karmøy. Dette vil være første gang en 10 MW vindturbin brukes på et flytende fundament. Prosjektet har som formål å demonstrere et flytende betongfundament, OO-Star, som er utviklet av Dr. techn. Olav Olsen. Unitech Offshore skal levere de undersjøiske kablene. Konsortiet ledes av spanske Iberdrola og består av selskaper og institusjoner fra Norge, Spania, Frankrike og Danmark. Olje- og energidepartementet har gitt MET-Centre unntak fra reglene om åpning av areal, slik at testfeltet kan utvides. Prosjektet kan derfor konsesjonsbehandles direkte.

Det er også forventet at Kina, Japan, Sør-Korea og California vil utvikle flytende havvindprosjekter. Japan var tidlig ute med flere mindre flytende demonstrasjonsprosjekt, og har et demonstrasjonsprosjekt, Goto City (22 MW) under utvikling. Myndighetene har ambisjoner om 10 GW havvind innen 2030, og en del av dette vil være flytende havvind. Det er også større prosjekter i planleggingsfasen i Sør-Korea som har et mål om 12 GW havvind innen 2030. På grunn av vanndybden utenfor den koreanske kysten er det sannsynlig at en andel av dette vil være flytende teknologier. I Kina antas det sterk vekst og at lokale aktører vil ha en dominerende posisjon i markedet.

4.3.2.2 Samarbeidsforum

Norge har et velutviklet virkemiddelapparat som støtter opp under utviklingen av ny og miljøvennlig teknologi, fra forskning og utvikling til industriutvikling og helt fram til markedet. Gjennom det eksisterende virkemiddelapparatet har regjeringen satset betydelig på havvind de siste årene. For å legge til rette for bedre samhandling og kompetanseutvikling vil Olje- og energidepartementet etablere et samarbeidsforum for nye og etablerte næringsaktører, myndigheter, virkemiddelapparat, forskningsmiljøer, klynger og andre relevante interessenter. Samarbeidsforumet for havvind skal synliggjøre, koordinere og samle næringen, og bidra til god sameksistens. Samtidig skal forumet legge til rette for et systematisk samarbeid for å heve kompetansen, styrke konkurransekraften og bidra til økt verdiskaping både fra eksport av teknologi og tjenester og utvikling av egne havvindressurser. Et viktig mål med samarbeidsforumet er å etablere forutsigbare spilleregler for aktiviteten og sameksistensen med eksisterende næringer. Etablering av havvind bør skje i nært samspill med blant andre fiskerinæringen. Samarbeidsforumet skal bidra til å løfte fram viktige tema på en god måte. Strukturen og oppsettet på samarbeidsforumet må være effektivt slik at det brukes minimalt med ressurser på administrasjon.

4.3.2.3 Støtte til flytende havvind

Det er mange aktører som er interessert i å utvikle flytende havvind. Samtidig er prosjekter for flytende havvind fortsatt avhengig av betydelige subsidier for å være kommersielt lønnsomme. Potensialet for kostnadsreduksjoner gjennom teknologiutvikling er samtidig stort, og norske aktører har kompetanse og erfaring fra andre aktiviteter til havs. Regjeringen vil vurdere statlig støtte til teknologiutvikling av flytende vindkraft.

Enova har finansiert prosjekter for vindkraft til havs på ulikt modenhetsnivå. Det største prosjektet som er tildelt støtte er Hywind Tampen som har mottatt 2,3 mrd. kroner i støtte fra Enova. Enova gir også forprosjektstøtte til storskala havvindprosjekter.

Regjeringen støtter også forskning og utvikling av ny teknologi og nye løsninger for flytende vindkraft gjennom generelle forskningsmidler. Forsknings- og utviklingsvirksomheten på energiområdet er nærmere beskrevet i avsnitt 4.7 og 3.4.6.

Boks 4.9 Nytt forskingssenter for vindkraft til havs

Forstørr bilde

Kilde: Sintef.

Som en del av myndighetenes tredje omstillingspakke i forbindelse med koronapandemien ble det i desember 2020 opprettet et nytt FME¹ for vindkraft, med hovedvekt på eksportrettet havvind. SINTEF Energi er vertskap for senteret, som har fått navnet NorthWind. I senteret skal en rekke norske og internasjonale forskningspartnere og over 40 partnere fra næringslivet samarbeide for å drive forskning og innovasjon på vindkraft generelt og havvind spesielt. Til dette får NorthWind 15 mill. kroner i året i åtte år, fra Norges forskningsråd over Olje- og energidepartementets budsjett.

¹ FME = Forskningssenter for miljøvennlig energi.

Regjeringen besluttet i 2020 å åpne områdene Sørlige Nordsjø II og Utsira Nord for produksjon av fornybar energi til havs. Av de to områdene som er åpnet er Utsira Nord best egnet for flytende havvindteknologi på grunn av havdybden i området. Sørlige Nordsjø II er egnet for bunnfaste vindturbiner. Prosjekter utviklet i Norge vil gi norske industriaktører erfaring og kompetanse som også kan nyttes internasjonalt.

Regjeringen mener at teknologistøtte er det mest egnede virkemiddelet for å utvikle flytende havvind i Norge, ved at demonstrasjonsprosjekter kan bidra til å redusere kostnaden. Enova er hovedvirkemiddelet for støtte til teknologiutvikling av flytende vindkraft. Enova har både erfaring og teknisk kompetanse til å vurdere havvindprosjekter. Enova styres overordnet gjennom en fireårig styringsavtale. Innenfor rammene av avtalen og midlene tilgjengelig i Klima- og energifondet står Enova fritt til å utvikle støtteprogrammer, velge hvilke prosjekter de støtter, hvordan de tildeler støtte, og innenfor rammene av statsstøtteregelverket, hvor mye støtte de vil gi. Enovas aktivitet skal rettes mot senfase teknologiutvikling og tidlig markedsintroduksjon, med sikte på å oppnå varige markedsendringer slik at løsninger tilpasset lavutslippssamfunnet på sikt blir foretrukket uten støtte.

Det er en fordel for beslutningsgrunnlaget at prosjektene for flytende havvind har en viss modenhet, før det besluttes hvem som får støtte. På Utsira Nord er det tatt høyde for utbygging av opptil 1 500 MW i åpningsprosessen. Regjeringen foreslår å tildele rettigheter til å konsekvensutrede områder til flere prosjekter på inntil 500 MW, jf. kap 4.3.4.3.

Et flytende havvindprosjekt på Utsira Nord med tilstrekkelig oppskalering til å bidra til videre teknologiutvikling vil ha et støttebehov på flere milliarder kroner. Støttebehovet framover i tid er imidlertid usikkert, og vil blant annet avhenge av teknologiutvikling og kraftpriser. Gitt dagens forutsetninger er behovet for støtte betydelig dersom flytende vindkraftprosjekter i størrelsesorden 200-500 MW skal realiseres. Regjeringen vil vurdere hvordan en teknologistøtte til havvind eventuelt kan utformes og når i prosjektmodningsløpet støtten bør tildeles. Vurderingene vil basere seg på oppdatert kunnskap fra NVE, Enova og andre relevante aktører. Dersom utredningene viser at en støtte vil bidra tilstrekkelig til teknologiutvikling av flytende vindkraft, at prosjektene er tilstrekkelig modne og at utbyggingen forventes å bli samfunnsøkonomisk lønnsom, vil regjeringen vurdere å øke bevilgningene til Enova som del av den ordinære budsjettprosessen. Regjeringen vil vurdere dette når tidspunktet for å gi konsesjon til eventuelle utbyggere på Utsira Nord nærmer seg.

4.3.2.4 Vurdering av enkelte tilpasninger i regelverket

Etter de alminnelige reglene i skatteloven, vil inntekter fra vindkraft være skattepliktige for selskaper skattemessig hjemmehørende i Norge. For personer og selskaper skattemessig hjemmehørende i utlandet, foreligger derimot ikke en slik beskatningsrett når virksomheten foregår utenfor norsk territorialgrense til havs (utenfor riket). På samme måte som petroleumsskatteloven etablerer beskatningshjemmel for inntekt fra petroleumsvirksomhet på kontinentalsokkelen, bør det innføres en tilsvarende beskatningshjemmel i skatteloven for vindkraft på kontinentalsokkelen. Regjeringen arbeider med en endring i skatteloven, som skal sikre skatteplikt til Norge for inntekt fra vindkraft på den norske kontinentalsokkelen. Dette vil sikre at selskaper og arbeidere blir skattlagt i tråd med ordinære skatteregler.

Grunnrenteskatt for stedbundne virksomheter med ekstraordinær avkastning (grunnrente) er en viktig del av et vekstfremmende skattesystem. Med dagens utsikter for kostnader og kraftpriser for havvind forventes det ikke grunnrente over tid og det er derfor ikke aktuelt å innføre grunnrenteskatt nå. Dersom det på et senere tidspunkt forventes grunnrente i vindkraft til havs, kan en grunnrenteskatt sørge for at en større andel av overskuddet i næringen hentes inn til fellesskapet. En riktig utformet grunnrenteskatt svekker ikke selskapenes insentiv til å gjennomføre lønnsomme investeringer.

I noen tilfeller kan vindkraftverk til havs knyttes til utvinningsinstallasjoner for olje og gass, som f.eks. Hywind Tampen. I slike tilfeller vil det bero på en konkret vurdering om en installasjon som et vindkraftanlegg er tilstrekkelig tilknyttet produksjonsinnretningen på feltet til å få investeringsfradrag etter petroleumsskatteloven § 3 b. For petroleumsselskapene er det Oljeskattekontoret som ved skattefastsettingen avgjør skattebehandlingen i enkeltsaker. Selskapene kan på et tidligere tidspunkt, for eksempel før investeringsbeslutning, be om en uttalelse fra skattemyndighetene om behandlingen av et konkret prosjekt. En slik forhåndsuttalelse kan være veiledende (VFU) eller bindende (BFU).

Olje- og energidepartementet har fått innspill om at det er et behov for å kunne pantsette anlegg med konsesjon etter havenergilova. Til sammenligning er det i petroleumslovens kapittel 6 egne bestemmelser om pant i en utvinningstillatelse med tilhørende installasjoner eller en eierandel i en tillatelse. Det er i dag ikke lovbestemmelser om pant i anlegg med konsesjon i havenergilova. Pantsetting er avhengig av et robust annenhåndsmarked. Olje- og energidepartementet vil vurdere om det bør åpnes for pant i anlegg med konsesjon etter havenergilova, for å kunne legge til rette for finansiering av energiprosjekt til havs gjennom pant i konsesjoner, innretninger eller kabler. Olje- og energidepartementet vil vurdere nærmere behovet for lovhjemmel for pantsettelse og eventuell opprettelse av et register for rettighetsstiftelser i anlegg for fornybar energiproduksjon med videre til havs.

4.3.3 Fra Nordsjøen til markedene i Europa

4.3.3.1 Status for nett til havs

Sørlige Nordsjø II ligger relativt nært kontinentet og Storbritannia, inntil dansk kontinentalsokkel. Industrien ønsker å utvikle prosjekter i Sørlige Nordsjø II der kraften blir eksportert til land med høyere kraftpriser enn i Norge. Flere har pekt på løsninger med såkalte hybridprosjekter der strømmen tas til land både i Norge og utlandet, samtidig som man får mulighet for ordinær kraftutveksling mellom landene. Hybridprosjekter vil ha virkninger for kraftsystemet, på kraftpriser, kraftflyt og utveksling på andre forbindelser. EUs regelverk på området er også under utvikling. Det er derfor nødvendig å utrede virkningene av og juridiske sider ved hybridprosjekter før det eventuelt kan åpnes for slike prosjekter.

Teknologiutvikling for kraftproduksjon til havs og elektrifisering av installasjoner på norsk kontinentalsokkel har økt interessen for utvikling av nettløsninger til havs og sammenkobling med kraftsystemet på land. Det er i dag flere installasjoner som er elektrifisert fra land gjennom egne radialer, men det er så langt liten erfaring med videre nettutvikling til havs, også internasjonalt. Vi står overfor nye problemstillinger som må vurderes grundig for å sikre en hensiktsmessig utvikling av nettet til havs. Juridiske, tekniske og kostnadsmessige barrierer må vurderes. Utviklingen av nett til havs må sees i sammenheng med utviklingen av vindkraft til havs, utviklingen av nettet på land og utviklingen i landene rundt oss.

Prinsippene for nettutvikling til havs bør legge til rette for en utvikling av et mer sammenkoblet nett til havs. Regjeringen legger til grunn at vindkraftanlegg til havs i første omgang kan utvikles enten med sikte på at kraften skal eksporteres til utlandet, tas til land i Norge eller tilknyttes petroleumsinstallasjoner. Det er likevel flere forhold som taler for at utviklingen raskt kan gå mot noe som ligner et sammenkoblet nett. Dersom det blir flere aktører i områdene som er åpnet, kan det være naturlig at produksjonskapasiteten vil måtte fordeles over flere innmatingspunkt og dermed flere forbindelser enten til Norge eller til utlandet. Da vil aktørene raskt kunne se nytten av å være sammenkoblet til havs, for på den måten å kunne benytte hverandres overføringskapasitet mot land ved utfall og planlagte utkoblinger.

Regjeringen legger opp til at nettanleggene planlegges, bygges og finansieres av aktørene til havs, og at nettkundene på land ikke skal dekke kostnadene for et overføringsnett til havs. Nettet til havs skiller seg fra nettet på land ved at det er et fåtall brukere og at teknologien som skal til for et sammenkoblet nett til havs er umoden og kostbar. En kostnadsdeling som skiller mellom nett på land og nett til havs, gjør at nettkundene til havs i størst mulig grad møter de reelle kostnadene for å bygge og drive nett til havs. Kostnadsdelingen er et insentiv for aktørene til å sikre at samlet nettleie ikke blir høyere enn nødvendig, og at fordelingen oppfattes rimelig og rettferdig. Reglene for anleggsbidrag etter energiloven kommer til anvendelse dersom tilknytning av vindkraftverk til strømnettet på land krever nettforsterkning av det innenlandske nettet.

Til nå har vindkraft til havs i Nordsjøen i hovedsak blitt utviklet som nasjonale prosjekter som er direkte tilknyttet land via radialer. Europakommisjonen forventer at denne måten å utvikle prosjekter på vil fortsette, særlig i områder hvor utviklingen av vindkraft til havs er på et tidlig stadium. Samtidig pekes det på at hybridprosjekter blir avgjørende for å skalere utbygging på en kostnadseffektiv og arealbesparende måte. På lang sikt ser Europakommisjonen for seg et sammenkoblet nett til havs, med planlegging og utbygging på tvers av nasjonale grenser. Storbritannia har også hatt en politikk med radialer fra havvindparkene inn til land. Britiske myndigheter har startet en revisjon av nettpolitikken til havs fordi de ser behovet for større grad av samordning når det gjelder nettløsninger.

Europakommisjonen legger til grunn at reguleringen av nettet til havs på mange områder vil være lik som på land. Dette innebærer at andre land Norge har kraftutveksling med trolig vil ha en regulering til havs som langt på vei følger reguleringen på land. På enkelte områder er reguleringen i EU under utvikling for at den skal tilpasses et kraftmarked til havs. Norge er allerede en integrert del av et europeisk kraftmarked. Dersom nettet til havs i Norge kobles sammen med Europa kan det være hensiktsmessig med felles regelverk og standarder innenfor vindkraft og nett til havs for å sikre effektive markedsløsninger. EUs regelverksutvikling på området kan også få betydning for Norge gjennom EØS-avtalen. Det er behov for god kontakt og samarbeid for å følge relevant regelverksutvikling og øvrig arbeid med vindkraft til havs i EU og landene rundt oss tett.

Det er lite erfaring med hybridprosjekter i Europa. Kriegers Flak, mellom Danmark og Tyskland, er det første og så langt eneste hybridprosjektet som er realisert. Hybridprosjekter kan ha store virkninger på kraftsystemet, på utvekslingen i eksisterende kabler, kraftprisen og systemdriften. Det vil kunne være ulike effekter på kraftsystemet ut ifra dimensjonering av både kraftverk og overføringskabler. Det norske og nordiske kraftsystemet gjennomgår store endringer, med nye utenlandsforbindelser som settes i drift og utbygging av store mengder uregulerbar kraft. Konsesjonsbehandlingen av den planlagte forbindelsen mellom Norge og Skottland, NorthConnect, er stilt i bero fordi det må høstes erfaringer fra virkningene på kraftsystemet av nye forbindelser til Tyskland og Storbritannia.

Utvikling og regulering av hybride løsninger står høyt på agendaen i Europakommisjonen, blant annet gjennom systemoperatørsamarbeidet ENTSO-E der Statnett er med, og gjennom Nordsjøsamarbeidet (NSEC), der Norge er medlem. Regjeringen vil fortsette å delta i relevant internasjonalt samarbeid og vil utrede ulike virkninger og juridiske sider ved hybridprosjekter med sikte på at det skal kunne åpnes for slike prosjekter. Utredningen vil søke å klargjøre virkningene hybridprosjekter vil ha på kraftpris og kraftflyt, klargjøre regulatoriske og juridiske problemstillinger samt se dette i sammenheng med utviklingen i Nordsjøen. Regjeringen sikter på å klargjøre om, og eventuelt på hvilke vilkår, det vil åpnes for å kunne søke konsesjon for hybridprosjekter før det tildeles areal på Sørlige Nordsjø II.

4.3.3.2 Systemansvar til havs

Den systemansvarlige skal sørge for at det til enhver tid er balanse mellom produksjon, forbruk og kraftutveksling mellom land, legge til rette for en tilfredsstillende leveringskvalitet og koordinere aktørenes beslutninger om drift og driftsplanlegging. Spesielt vil dette være viktig for å sikre en nøytral og effektiv koordinering mellom eventuelle ulike brukere av det samme nettet og individuell markedsadgang for aktørene til havs. Samtidig kan en systemansvarlig til havs redusere risikoen for at nettet til havs har en negativ innvirkning på driftssikkerheten på land.

Å utpeke en systemansvarlig til havs nå vil gi forutsigbarhet for aktører som vurderer å utvikle prosjekter for vindkraft til havs, og vil også kunne fremme de felles-europeiske markedsløsningene. Den systemansvarlige til havs kan enten være samme enhet som systemansvarlig på land, eller en annen enhet. Den som ivaretar systemansvaret til havs, trenger verken å planlegge eller å eie nettløsningene. Kostnader knyttet til systemansvarliges oppgaver vil dekkes av kundene i nettet til havs.

Det er gode grunner til å utpeke Statnett som systemansvarlig til havs. Statnett har kompetanse, rutiner og nødvendige systemer for utøvelsen av systemansvaret. Statnett har også god kontakt med tilsvarende selskap i EU. Utpeking av én systemansvarlig for både kraftsystemet på land og til havs reduserer behovet for koordinering mellom ulike systemansvarlige. Dette er den vanligste tilnærmingen i Europa.

Regjeringen vil starte arbeidet med å utarbeide regelverk om systemansvaret til havs, og utpeke Statnett som systemansvarlig til havs etter havenergilova for kabler og anlegg som ikke reguleres av petroleumsloven.

4.3.3.3 Regulering av nett til havs

I dag er det regulatoriske rammeverket for produksjon, overføring, omsetning, fordeling og bruk av elektrisk energi omfattende. Anlegg for produksjon, omforming, overføring og fordeling av elektrisk energi kan ikke bygges, eies eller drives uten konsesjon etter energiloven, så lenge disse anleggene befinner seg innenfor grunnlinjen. Tilsvarende anlegg utenfor grunnlinjen krever konsesjon etter havenergilova. Produksjonsanlegg som har konsesjon etter havenergilova må også ha konsesjon etter energiloven dersom anlegget skal knyttes til nettet i Norge. Tiltak som skal iverksettes i sjøterritoriet og som kan påvirke sikkerheten og ferdselen i farvannet er søknadspliktig etter havne- og farvannsloven §14.

Det regulatoriske rammeverket på land gir viktig lærdom når man skal utvikle reguleringen for nett til havs. Samtidig er det flere særegne forhold som skiller nettet til havs fra nettet på land, og i noen grad er det også forhold som i større grad ligner på gasstransportsystemet til havs. Til havs vil det være få, men store brukere sammenlignet med nettet på land. Det finnes heller ikke et overføringsnett til havs fra før. På land sikrer leverings- og tilknytningsplikten at alle som ønsker tilknytning og er villig til å betale anleggsbidrag, får tilknytning til nettet. Produksjon på alle nettnivå og forbruk i regional- og transmisjonsnettet må bygge egne ledninger til eksisterende nett, men dette er sjeldent langt unna. I nettet til havs vil forbindelsene være lange og ha høy kapasitet. Videre vil nettet til havs benytte seg av ny teknologi i stor skala. Avstandene og størrelsen på overføringene til havs gjør at nettet vil bygges ut som en kombinasjon av like- og vekselstrømforbindelser. Nettløsningene det er behov for i et sammenkoblet likestrømsnett er umoden og kostbar teknologi. Et framtidig sammenkoblet nett til havs vil være i et stort multinasjonalt overskuddsområde og ha muligheter til å eksportere kraft til flere land. Den forespeilede ytelsen av vindkraft til havs er av en størrelsesorden som vil ha innvirkning på kapasitetsfastsettelser og sikkerhetsanalyser i tilgrensede regioner og må trolig koordineres med de allerede etablerte kraftmarkedene.

Et nett til havs vil ha karakteristikker av et naturlig monopol. Det vil derfor være fornuftig å sikre at netteiere ikke utnytter sin posisjon som eier av et naturlig monopol, uavhengig av hvem som eier nettet. Regjeringen vil utrede og eventuelt foreslå nødvendige lovendringer og nærmere regler for effektiv tilgang til og bruk av nett til havs. Nærmere regulering bør nedfelles i lov, forskrift eller konsesjon.

Tilrettelegging for et mer sammenkoblet nett

For å sikre en helhetlig planlegging og effektiv drift, er det viktig at utviklingen av vindkraft til havs skjer i samspill med kraftsystemet på land og at utviklingen også er hensiktsmessig på lengre sikt. Det må tilrettelegges for en situasjon med et mer sammenkoblet nett, med mulighet for nye tilknytninger og framtidige utvidelser av nettet. Det trengs derfor standardiserte, robuste nettløsninger for framtiden. Det kan også være aktuelt at nettanleggene bygges ut med en større kapasitet enn det som dagens behov skulle tilsi. Tilleggskostnadene for et system som er tilrettelagt for framtidig utvidelse er kostnader til økt overføringskapasitet og utvidet omformerstasjon. Om det lønner seg å legge til rette for framtidig tilknytning når man bygger et havvindprosjekt avhenger av forholdet mellom vindparkens installerte effekt og overføringskapasitet, men kan også avhenge av når anlegget blir bygget ut og kostnadsfordelingen mellom aktørene.

Krav til anleggene kan sikre at kraftsystemet utvikles på en harmonisert måte og at nødvendige funksjonsegenskaper i komponenter og anlegg ivaretas. Dette skal bidra til å sikre rettferdige konkurransevilkår i det indre marked, sørge for systemsikkerhet, integrasjon av fornybare energikilder og til å forenkle handelen med elektrisk kraft i Europa. Krav til slike tekniske løsninger kan fastsettes i konsesjonsvilkårene. Regjeringen vil se nærmere på hvordan dette bør gjøres og vurdere behov for å forskriftsfeste dette.

Rapportering av anleggsdata

Ved utvikling av nett og produksjonsanlegg til havs oppstår også et behov for rapportering av anleggsdata til systemansvarlig. Regjeringen vil arbeide videre med hvordan rapporteringen bør organiseres.

Tilknytning og betaling for nett til havs

Viktige forutsetninger for å sikre en rasjonell utvikling av nett til havs er at den eller de som har konsesjon for nettradialer har en plikt til å tilknytte andre aktører ved overskuddskapasitet og at tariffene i størst mulig grad gir signaler om effektiv utnyttelse og utvikling av nettet. Tredjepartsadgang sikrer effektiv utnyttelse av allerede utbygd kapasitet. Det legges til grunn at eier av nettet og eventuelle tredjeparter kan sikre sine interesser i bilaterale avtaler. Regjeringen vil utrede og eventuelt foreslå en lovendring i havenergilova som gir hjemmel til å pålegge konsesjonæren nærmere vilkår for nettregulering til havs.

Eierskap til forbindelser tilknyttet produksjon eller forbruk av elektrisk energi til havs

Basert på regjeringens forslag i Prop. 160 L (2020-2021) har Stortinget vedtatt endringer i energiloven § 4-2 om hvem som kan gis konsesjon for eierskap og drift av utenlandsforbindelser. Konsesjon til å eie og drive utenlandsforbindelser i framtiden kan bare gis til den systemansvarlige (Statnett) eller foretak hvor denne har bestemmende innflytelse, med nærmere avgrensninger. For å ikke legge utilsiktede begrensninger på utviklingen av vindkraft til havs, er dette kravet avgrenset mot forbindelser som er tilknyttet kraftsystemet på land, som krysser norsk kontinentalsokkel og som er tilknyttet produksjon eller forbruk av elektrisk energi til havs. Disse vil også kunne eies og drives av andre enn Statnett. Det vil være opp til Olje- og energidepartementet å vurdere hvem som eventuelt gis konsesjon, for hvilket tidsrom og forøvrig å sette nærmere vilkår i det enkelte tilfellet. Det vil blant annet kunne stilles vilkår i konsesjonen om at endret bruk kan medføre at de aktuelle kablene overføres til Statnett eller et annet selskap.

4.3.4 Areal til fornybar energi til havs

Utviklingen av vindkraft til havs i Norge fører til ny arealbruk til havs. Havenergilova legger opp til at områder skal konsekvensutredes og åpnes før aktører kan utvikle prosjektene sine og søke om konsesjon til å bygge og drive fornybar energiproduksjon til havs. Arealbruken styres fra staten, og det må dermed legges opp til et system for å avgjøre hvilke aktører som får gjennomføre konsekvensutredning og utarbeide konsesjonssøknad i Sørlige Nordsjø II, Utsira Nord og framtidige områder som åpnes for vindkraft til havs. Regjeringen vil sette i gang et arbeid med en ny konsekvensutredning med sikte på å åpne flere områder for fornybar energiproduksjon til havs. Viktige forutsetninger for en vellykket utvikling av havvind i Norge er sameksistens med andre næringer til havs, og at hensynet til miljø og samfunn blir ivaretatt på en god måte. Dette er hensyn regjeringen vil legge vekt på både i arbeidet med identifisering og åpning av nye områder og i konsesjonsprosessen.

4.3.4.1 Åpnede områder

Havenergilova krever at det gjennomføres en konsekvensutredningsprosess før områder åpnes for fornybar energiproduksjon til havs. I 2012 utredet NVE 15 områder i samsvar med havenergilova12. Basert på denne utredningen, og en oppdatert vurdering fra 2018, ble områdene Utsira Nord og Sørlige Nordsjø II åpnet ved kongelig resolusjon 12. juni 2020.

Forstørr bilde

Kilde: NVE/OED.

Ved åpningen av områdene ble det fastsatt maksimal installert effekt. Kapasitetsgrensene er viktige for å unngå arealkonflikter med andre eksisterende næringer som fiskeri. Det er ikke lagt opp til en prosess for å øke kapasitetsgrensene nå.

4.3.4.2 Områder utenfor kysten av Nordland

Nordland fylkeskommune og næringsaktører i Nordland uttrykte i sine høringssvar i høringen i 2019 av regjeringens forslag om åpning av områder, at de ønsket en vurdering av om områder utenfor kysten av Nordland kunne åpnes. Det ble pekt på områdene «Træna Vest» og «Trænafjorden – Selvær.»

Basert på egne vurderinger og innspill fra andre direktorater, er NVEs vurdering at det har skjedd vesentlige endringer i kunnskapsgrunnlaget og at det ikke bør gås videre med områdene utenfor Nordland nå. Regjeringen vil ikke åpne områdene Træna Vest og Trænafjorden-Selvær basert på konsekvensutredningen fra 2012.

4.3.4.3 Tildeling av areal til fornybar energiproduksjon til havs

Regjeringen legger opp til å utvikle havenergilova, havenergilovforskrifta og annet relevant regelverk for fornybar energiproduksjon til havs ettersom aktiviteten også utvikler seg.

Olje- og energidepartementet har gjennomført et arbeid for å vurdere hvordan en tildeling av disse arealene skal gjøres. For å unngå at aktørene utvikler overlappende prosjekter legger departementet opp til å dele opp arealene i mindre områder med tilhørende kapasitetsgrenser før det tildeles areal. Det er vesentlige skalafordeler i vindkraft til havs. Inndelingen av de to åpnede områdene vil ta hensyn til skalafordeler, samtidig som det er ønskelig med flere prosjekter og et aktørmangfold som bidrar til utviklingen av en ny næring.

I arbeidet med å vurdere modeller for tildeling av areal har Olje- og energidepartementet blant annet sett på hvordan dette gjøres i andre land. En hovedforskjell mellom ulike tildelingsmodeller er hvorvidt landet har en utviklerdrevet eller en myndighetsstyrt tilnærming til havvind, nærmere bestemt hvor langt utviklingen av prosjektområdet og nettløsning har kommet når staten tildeler arealet til en aktør. Både USA og Storbritannia har en utviklerdrevet tilnærming hvor tildelingen av areal skjer på et tidlig stadium i prosjektutviklingen, og aktøren som får tildelt området er ansvarlig for prosjektspesifikk konsekvensutredning. Det er ressurskrevende å gjennomføre prosjektspesifikk konsekvensutredning. For at en utvikler skal gjennomføre en konsekvensutredning på egen regning og risiko er det en fordel om de har en eksklusiv rett til å søke om konsesjon i det aktuelle arealet. Dette hensynet fører til at tildelingen av areal i disse landene skjer på et tidlig tidspunkt i konsesjonsprosessen og prosjektmodningen. I en myndighetsstyrt tilnærming tar myndighetene beslutninger om plassering av anleggene og nettløsning, og gjennomfører en større del av konsekvensutredningene før arealet tildeles en aktør. Både Nederland og Tyskland har en mer myndighetsstyrt tilnærming. I Norge har vi lagt til grunn en utviklerdrevet tilnærming, og det legges derfor opp til tidlig tildeling av areal.

Olje- og energidepartementet har videre vurdert hvordan tildelingen av areal kan gjennomføres for å legge til rette for at de beste prosjektene for samfunnet blir gjennomført. Departementet har vurdert kvalitativ konkurranse og økonomisk konkurranse i form av auksjon. En utviklerdrevet tilnærming og tidlig tildeling av areal tilsier at prosjektene er relativt umodne når areal skal tildeles. Dette begrenser mulighetene til å gjøre en reell vurdering av konkrete prosjekter opp mot hverandre i en kvalitativ konkurranse. Særlig for prosjekter hvor målet er lønnsom kraftproduksjon, teknologien er kommersielt moden og staten ikke legger opp til støtteordninger, slik som prosjekter for vindkraft til havs på Sørlige Nordsjø II, vil det være krevende å gjøre gode vurderinger basert på kvalitative kriterier i en tidlig fase av prosjektutviklingen. Det er Olje- og energidepartementets vurdering at i de områdene der det er andre mål i tillegg til lønnsom produksjon kan kvalitative kriterier egne seg. Dette gjelder for eksempel Utsira Nord. Teknologien for flytende havvind er umoden og prosjekter vil, inntil kostnadene er redusert tilstrekkelig, være avhengige av støtte for å bli realisert. Regjeringen har pekt på Enova og teknologistøtte som hovedvirkemiddel for støtte til flytende havvind, jf. kap. 4.3.2.3. Målet om teknologiutvikling for flytende havvind gjør tildeling av areal på Utsira Nord mer egnet for en vurdering etter objektive og ikke-diskriminerende kriterier.

Auksjon er en objektiv og markedsbasert tildelingsmodell. Prisene i en auksjon reflekterer selskapenes vurdering av forventet lønnsomhet i prosjektene og er en indikator på hvilket prosjekt som er best og dermed bør få tildelt areal. Høy risiko og usikkerhet vil trekke ned prisen i en auksjon. For eksempel vil usikkerhet om regulatoriske rammer gjøre det krevende for aktører å gjøre gode vurderinger i en auksjon. Det er derfor en fordel for både staten og aktørene at de mest sentrale rammene er lagt før auksjonen gjennomføres. Olje- og energidepartementet vil derfor gjennomføre utredningen av hybridprosjekter før det gjennomføres en auksjon på Sørlige Nordsjø II. Olje- og energidepartementet legger opp til at auksjon blir hovedmodellen for tildeling for areal til fornybar energiproduksjon til havs.

Det legges opp til at prosessen for tildeling av areal vil starte med en utlysning fra Olje- og energidepartementet. Olje- og energidepartementet legger opp til en prekvalifisering hvor aktørene må oppfylle visse krav til finansiell kapasitet, teknisk kompetanse og helse, miljø og sikkerhet før de kan delta i auksjonen. Prekvalifiseringen skal sørge for at alle aktørene som er med i konkurransen om areal har kompetanse og kapasitet til å gjennomføre utbygging av et storskala havenergiprosjekt. Arealtildelingsprosessen vil bli hjemlet i havenergilovforskrifta og nærmere beskrevet i veilederen for arealtildeling, konsesjonsprosess og søknader for vindkraft til havs.

For flytende vindkraft på Utsira Nord gjør hensynet til teknologiutvikling auksjon til et mindre egnet virkemiddel. Olje- og energidepartemente legger opp til at tildelingen på Utsira Nord skal gjennomføres med en kvalitativ konkurranse. Det er ikke gitt at de beste teknologiprosjektene vil vinne fram i en auksjon. Kriteriene for tildeling på Utsira Nord vil reflektere målet om å utvikle prosjekter som bidrar til teknologiutvikling og kostnadsreduksjoner for flytende havvind. Kriteriene for tildeling av areal vil bli beskrevet i utlysningen fra Olje- og energidepartementet.

Utviklingen av vindkraft på norsk kontinentalsokkel skal i utgangspunktet skje på samme betingelser som fornybar kraftproduksjon på land. Det følger av formålsparagrafen i havenergilova § 1 at loven skal legge til rette for utnytting av fornybare energiressurser til havs i samsvar med samfunnsmessige målsettinger. Prosjekter innen fornybar energi til havs må gi positiv samfunnsnytte på sikt. For at det skal kunne være positiv samfunnsnytte, må fordelene med tiltaket som blant annet inkluderer verdien av kraftproduksjonen i lys av markedsforholdene, være større enn ulempene for allmenne interesser.

4.3.4.4 Identifikasjon av nye områder og ny konsekvensutredning

Den langsiktige satsingen på vindkraft og annen fornybar energi til havs er avhengig av tilgang på areal. Regjeringen vil derfor sette i gang arbeidet med å identifisere områder som bør konsekvensutredes med sikte på åpning og tildeling av konsesjoner. Det har skjedd vesentlige endringer i kunnskapsgrunnlaget siden NVE gjennomførte den strategiske konsekvensutredningen i 2012. Områdene som ble konsekvensutredet i 2012 ligger i hovedsak nært land og på grunne områder. Områder med stor petroleumsaktivitet og -potensial ble søkt unngått. Siden 2012 er blant annet teknologien og markedet endret, miljøkunnskapen er på et høyere nivå og øvrig næringsaktivitet til havs er endret.

Regjeringen vil sette ned en direktoratsgruppe som skal identifisere nye arealer til havs og gjennomføre en ny konsekvensutredning. Oppdraget vil bestå av to trinn, hvor det første trinnet er å identifisere områder til en ny konsekvensutredning. Dette innebærer å vurdere de 13 gjenstående områdene fra konsekvensutredningen i 2012 og identifisere nye områder som framstår som mer aktuelle i dag enn i 2012. Viktige mål vil være å legge til rette for god sameksistens og samhandling med blant annet fiskerinæringen og olje- og gassvirksomheten og å identifisere arealer med utsikter til lønnsom utbygging. I trinn to gjennomføres selve konsekvensutredningen. Arbeidet med ny konsekvensutredning av områder er forventet å ta to til tre år. Arbeidet skal ledes av NVE og gjennomføres i tett samarbeid med relevante direktorater.

4.3.4.5 Virkninger for miljø og samfunn

Utbygging av vindkraft til havs innebærer naturinngrep som påvirker miljø og andre samfunnsinteresser. I konsekvensutredningen før områder åpnes, blir det gjort en overordnet vurdering av hvor egnet området er. Da blir både arealkonflikter, muligheter for sameksistens og hvorvidt det er miljøhensyn som tilsier at området ikke bør bli åpnet vurdert. Før et prosjekt kan få konsesjon til å bygge må utbygger gjennomføre en prosjektspesifikk konsekvensutredning i tråd med havenergilovforskrifta. Vurderinger av fordeler og ulemper og eventuelle avbøtende vilkår er en helt sentral del av konsesjonsbehandlingen.

Miljøpåvirkning

Vindkraftverk til havs påvirker arter over og under vann gjennom endringer i habitat. For sjøfugl, trekkfugler og flaggermus kan vindkraftverk til havs føre til kollisjoner med turbiner, at fuglene unnviker området, at kraftverket blir en barriere og tap av habitat. Trekkfugler kan bli nødt til å passere en rekke vindkraftanlegg. Hvis det blir bygd mye vindkraft til havs i Europa, kan sumvirkningene for sjø- og trekkfugl bli store. En positiv effekt av vindkraftverk til havs kan være økt næringstilgang gjennom at kraftverket skaper et kunstig rev. Økt næringstilgang kan være positivt også for fisk og andre sjødyr. Vindkraftverk til havs kan i tillegg gi fisken et tilfluktssted fra fiske. Sprenging og pæling av fundamenter og forankringer av havvind vil medføre en varierende grad av støy. Støy gir økt fysiologisk stress for fisk og sjøpattedyr, i tillegg til at dyrenes egen evne til å kommunisere med hverandre, finne mat og orientere seg, kan maskeres. Kunnskap om adferdsmessige virkninger av støypåvirkning over tid, gjerne sammen med andre stressfaktorer, er begrenset. Potensielle avbøtende tiltak rettet mot fisk kan være å sette restriksjoner i anleggsarbeid under visse perioder der fisken er sårbar for ytre påvirkning.

Miljørisikoen knyttet til vindkraftverk til havs er i hovedsak knyttet til faren for kollisjoner mellom skipstrafikk og vindturbiner og utslipp som følge av kollisjonen. Ulike tiltak bør vurderes for å redusere risikoen. Slike tiltak kan for eksempel være merking av vindturbinene, restriksjoner på ferdsel i parkene, feltovervåkning og ruting av trafikktrafikkovervåkning og slepebåtberedskap. Merking av vindturbiner til havs er regulert i forskrift 15. september 2016 nr. 1066 om merking av og etablering av sikkerhetssoner tilknyttet innretning for fornybar energiproduksjon. Foreløpige erfaringer fra norske landbaserte vindkraftverk viser ifølge NVE marginale utslipp av mikroplast fra slitasje på vindturbiner. Slik erosjon gir vesentlig produksjonstap og store vedlikeholdskostnader, og aktørene har derfor sterke insentiver til å unngå utslipp av mikroplast som følge av slitasje. Dette kan blant annet unngås ved å ta i bruk spesielle materialer eller å redusere rotasjonshastigheten. Det antas at vindturbiner til havs i framtiden ikke vil være en viktig kilde til mikroplast sammenlignet med andre kilder. NVE og Miljødirektoratet arbeider med en kunnskapsoppdatering om temaet.

Det har de siste årene blitt innført krav til sterkere hinderlys for vindturbiner over 150 meters høyde. Hinderlysene kan være synlige fra relativt store avstander og lysmerkingen av turbiner relativt nært land, kan gi virkninger for områder på land.

Samfunnsmessige ringvirkninger

Det er et mål at havvindressursene skal skape størst mulige verdier for samfunnet. Det er ønskelig at det ved planleggingen av nye utbygginger skal legges til rette for positive lokale og regionale ringvirkninger. Det må derfor i en tidlig fase av planleggingen etableres kontakt mellom industrien, lokalt næringsliv og relevante myndigheter. Det bør tidlig i planleggingen gjøres nødvendige analyser av blant annet lokal kompetanse, kapasitet, arbeidskraftbehov og kompetansehevende tiltak.

Vindkraft til havs og forholdet til andre næringer og interesser

For å bidra til sameksistens mellom ulike interessenter og aktiviteter til havs er det viktig å involvere berørte næringer i utredningsarbeidet, at berørte aktører høres i vindkraftverkets konsesjonsprosess, og at næringenes innspill tillegges vekt ved valg av vindkraftverkets endelige plassering og utforming.

Installasjoner på kontinentalsokkelen for vindkraftproduksjon kan utgjøre fysiske hindringer som kan gjøre annen næringsvirksomhet vanskelig eller umulig i det området installasjonene er plassert. Både Luft- og Sjøforsvaret har omfattende øvingsaktivitet til havs, som kan være lite forenlige med faste installasjoner. Andre aktiviteter til havs som må vurderes når vindkraft til havs skal lokaliseres kan være petroleumsutvinning, fiskeri, CO₂-lagring, havbruk, skipsfart, sjøkabler, værradarer, luftfart og havbunnsmineraler.

Forstørr bilde

Områdene som er åpnet har en slik størrelse at bare en mindre del av arealet faktisk vil utnyttes. På denne måten legges det til rette for at vindkraftanleggene kan plasseres innenfor det åpnede området slik at de er minst mulig til ulempe for andre interesser og virksomheter i området, hvilket bidrar til sameksistens mellom de ulike næringene til havs. God dialog må stå sentralt mellom de ulike næringsinteressenter for å legge til rette for sameksistens. Olje- og energidepartementet mener at tidlig kontakt med andre næringsaktører i området vil være viktig for å sikre god koordinering og et godt kunnskapsgrunnlag for departementet. Store vindkraftverk til havs krever store arealer og medfører et fysisk arealbeslag som påvirker mulighetene for å utnytte de stedbundne, undersjøiske petroleumsressursene som eventuelt er i området. Når et vindkraftverk er etablert, vil også kartlegging og utnyttelse av petroleumsforekomster innenfor det samme området være langt vanskeligere. Det kan derfor være relevant å få gjennomført seismiske undersøkelser i områder hvor det ikke er oppdatert seismisk informasjon, før endelig fastsettelse av et område for nye vindkraftverk.

Sørlige Nordsjø II ligger i en moden petroleumsprovins med godt utbygd infrastruktur og god dekning av seismiske data. Det har tidligere blitt tildelt utvinningstillatelser etter petroleumsloven i deler av Sørlige Nordsjø II, men det er for tiden ingen aktive utvinningstillatelser i området.

Olje- og energidepartementet har lagt til grunn at det ikke gis konsesjon til vindkraft til havs der dette kan komme i konflikt med eksisterende utvinningstillatelser for petroleum, med mindre det er varslet i utvinningstillatelsen at det kan bli aktuelt med vindkraft til havs i området eller det er gjort en konkret avtale med rettighetshaverne til den aktuelle utvinningstillatelsen. Når Olje- og energidepartementet har definert et prosjektområde for et vindkraftprosjekt, legges det til grunn at et slikt varsel blir gitt i forbindelse med eventuelle nye utvinningstillatelser for petroleum innenfor samme område.

Ettersom petroleum er en stedbunden ressurs må det kunne gis tillatelse til petroleumsvirksomhet innenfor et område der det er gitt konsesjon etter havenergilova, også der det er etablert et vindkraftverk. I et slikt tilfelle blir det særlig viktig at aktørene legger til rette for sameksistens. Dersom aktørene ikke selv finner løsninger bør Olje- og energidepartementet kunne fastsette på hvilken måte virksomheten skal skje. Når det blir gitt konsesjon til vindkraft i et område som kan være interessant for petroleumsvirksomhet kan det derfor bli aktuelt å stille som vilkår at departementet kan avgjøre at vindkraftvirksomheten skal tilpasses, eventuelt mot kompensasjon.

Et vindkraftverk vil føre med seg vesentlige hinder for fiske. En utfordring ved å forhåndsvurdere virkningene for fiskeri er at det varierer fra år til år hvor det er gunstige forhold for å drive fiske, da fiskeforekomstene flytter på seg. Det har vært betydelig motstand fra fiskeriinteressene mot åpning av områder for vindkraft til havs. Hensynet til fiskeri er sentralt ved utpeking av områder som skal konsekvensutredes for vindkraft til havs, og vil også være et viktig hensyn i konsesjonsbehandlingen. Havenergilova og -forskrifta fastsetter prinsipper og prosess for dekning av tap som påføres norske fiskere som følge av at vindkraftverk legger beslag på fiskefelt.

Etablering av vindkraftverk til havs kan komme i konflikt med skipstrafikken i områder med stor trafikktetthet. I utgangspunktet er det mindre aktuelt å gi konsesjon i områder som vil påvirke sjøsikkerheten eller framkommeligheten negativt. Der det etableres vindkraftverk, vil skipstrafikken i stor grad måtte unngå områdene der det er etablert vindkraftverk. Ved åpning av områder for vindkraft har det blitt lagt vekt på å unngå areal som er viktige for skipstrafikken og avgrense områdene på en god måte, men også i de allerede åpnede områdene kan hensynet til sikkerhet og framkommelighet for skipstrafikken få betydning for hvor vindkraftverk kan plasseres. Likevel vil all utbygging av vindkraft til havs potensielt være til ulempe for skipstrafikk. En må anta noe større seilingsdistanse når skipstrafikken skal rutes utenom vindkraftverk. Dersom det oppstår en hendelse hvor et fartøy taper framdrift, kan fartøyet ufrivillig havne i vindkraftanlegget. Denne risikoen er størst ved større vindkraftanlegg som beslaglegger store arealer. Gjennomføring av maritime beredskapsoperasjoner i vindkraftanlegg er potensielt svært krevende, og noe en har lite erfaring med. For å forhindre denne typen hendelser, vil det derfor være viktig å gjennomføre risikoreduserende tiltak. Trafikkmønsteret til havs er ikke statisk og i forbindelse med en konkret utbyggingssak må den mest oppdaterte kunnskapen om status og ventet utvikling legges til grunn.

4.4 Veikart for hydrogen

Norge skal bli et lavutslippssamfunn i 2050. Målet er at klimagassutslippene i 2050 reduseres i størrelsesorden 90 til 95 pst. fra utslippsnivået i referanseåret 1990, jf. klimaloven. Ambisiøse klimamål krever at det må utvikles og tas i bruk ny teknologi som bidrar til å redusere utslippene. Hydrogen er en energibærer som har betydelig potensial til å bidra til å redusere utslipp for en rekke sektorer i samfunnet. For at hydrogen skal være et reelt alternativ må det produseres med ingen eller svært lave utslipp, og det må være tilgjengelig, konkurransedyktig og sikkert. Regjeringen presenterer i denne meldingen et eget veikart for hydrogen som oppfølging av den gjeldende hydrogenstrategien. Veikartet inneholder konkrete ambisjoner for 2025 og 2030, se 4.4.3. Hydrogen med ingen eller svært lave utslipp kan produseres enten ved elektrolyse av vann fra fornybar kraft, eller fra naturgass eller andre fossile kilder med CO₂-håndtering.

Norge har gode forutsetninger for å lykkes i en satsing på hydrogen. Norsk næringsliv er godt posisjonert til å ta del i et økende marked for hydrogen. Vi har et sterkt næringsliv og gode forsknings- og teknologimiljøer som allerede utvikler og leverer utstyr og tjenester for produksjon, distribusjon, lagring og bruk av hydrogen til ulike sektorer. Vi har industrivirksomheter med kompetanse og store ambisjoner for produksjon og økt bruk av hydrogen. Vi har store fornybarressurser og naturgassressurser som kan gi produksjonsfortrinn i et voksende marked for hydrogen.

Hydrogen har egenskaper som muliggjør integrering og avkarbonisering av sektorer som elektrisitets- og gassektoren, industrien samt bygg- og transportsektoren. Teknologi, nye løsninger, nasjonal og internasjonal politikk innen hydrogenområdet utvikler seg raskt. Ulike analyser viser et stort spenn i størrelsen på et framtidig hydrogenmarked. Det er også stor usikkerhet om og eventuelt når et slik marked vil oppnå en størrelse av betydning, og i hvilke segmenter hydrogen eventuelt vil vinne fram. Dette skyldes at utviklingen i stor grad er avhengig av politisk bestemte klimatiltak og av teknologiutviklingen for både hydrogen og konkurrerende teknologier og løsninger.

Regjeringens hydrogenstrategi fra 2020 er grunnlaget for arbeidet med hydrogen. Hovedpunktene i strategien er kort gjengitt under. Veikartet for hydrogen som her legges fram skal gi retning og ambisjoner for den videre satsingen på hydrogen i Norge.

Hydrogen som lavutslippsløsning har fått økt oppmerksomhet internasjonalt de siste årene. Stadig flere land har lagt fram nasjonale hydrogenstrategier og satt av midler til oppfølging av disse. EU la fram sin hydrogenstrategi i juli 2020, se boks 4.11. Den tyske hydrogenstrategien legger til grunn betydelig import av hydrogen. Et bærekraftig og konkurransedyktig marked for hydrogen produsert med svært lave eller ingen utslipp i Europa er viktig for utviklingen også i Norge og for norske hydrogenaktører. Økt etterspørsel i Europa kan påvirke eksporten av norsk naturgass og fornybar kraft samt muliggjøre framtidig eksport av hydrogen og hydrogenteknologi.

4.4.1 Hovedelementer i regjeringens hydrogenstrategi

Regjeringens hydrogenstrategi gir en oversikt over sikker bruk og produksjon av hydrogen med lave utslipp, status og utsikter for bruk og produksjon av hydrogen i Norge og den internasjonale utviklingen. I strategien prioriteres de områdene der Norge har særlige fortrinn, hvor Norge og norske bedrifter og teknologimiljøer kan påvirke utviklingen, og hvor det er muligheter for økt verdiskaping og grønn vekst. Skal hydrogen og hydrogenbaserte løsninger som ammoniakk tas i bruk på nye områder, må teknologien og løsningene være tilgjengelige, sikre og konkurransedyktige.

Regjeringens mål er derfor å øke antall pilot- og demonstrasjonsprosjekter i Norge, og gjennom dette bidra til teknologiutvikling og kommersialisering. Målet støttes av en bred satsing på nullutslippsteknologier- og løsninger gjennom hele virkemiddelapparatet fra forskning til markedsintroduksjon, der Norges forskningsråd, Enova, Gassnova og Innovasjon Norge har sentrale roller. Myndighetene vil videre følge med på utviklingen og justere virkemidlene dersom det er behov for det. Strategien viser også til Klimaplanen for 2021-2030, som inkluderer virkemidler som bidrar til å fremme utvikling og bruk av klimavennlige løsninger i Norge, inklusive hydrogen.

Strategien viser til regjeringens brede satsing på lav- og nullutslippsløsninger i transportsektoren. For å bidra til en raskere markedsintroduksjon og -vekst, støtter regjeringen gjennom Nullutslippsfondet hydrogenløsninger i næringskjøretøy og -fartøy. Regjeringen har også opprettet en særskilt satsing for å styrke fylkeskommunenes arbeid med å fremme null- og lavutslipps hurtigbåter.

Tilgang på hydrogen og ammoniakk er en forutsetning for at disse alternativene skal være reelle nullutslippsløsninger i transport. Regjeringen støtter derfor, gjennom Enova, etablering av fylleinfrastruktur i den tidlige fasen. Gjennom Nobil for infrastruktur på land og Kystverket for infrastruktur for maritim transport13, sørger regjeringen for offentlig tilgjengelig oversikt over infrastruktur for alternative drivstoff til vei- og sjøtransport i Norge.

Utvikling av nye klima- og miljøvennlige varer og tjenester skjer i stort tempo, og det offentlige kan gjennom sine anskaffelser være en viktig drivkraft for innovasjon og omstilling i norsk økonomi. Strategien varsler derfor en handlingsplan for å øke andelen klima- og miljøvennlige offentlige anskaffelser og grønn innovasjon.

Bruk av hydrogen og hydrogenbaserte løsninger skal være trygt. Dette er helt avgjørende for at ny teknologi og nye løsninger skal tas i bruk. Regjeringen vil derfor fortsette arbeidet med å utvikle regelverk og standarder nasjonalt og internasjonalt for bruk av hydrogen og hydrogenbaserte løsninger for nye bruksområder, og i takt med teknologi- og markedsutviklingen.

Det meste av teknologiutvikling og framtidig etterspørsel etter hydrogenløsninger vil komme utenfor Norge. Det er derfor viktig for norske myndigheter og norske forsknings- og teknologimiljøer å delta i internasjonalt samarbeid, både for at vi skal kunne dra nytte av det som skjer utenfor Norge og for at vi skal kunne påvirke utviklingen internasjonalt gjennom leveranser av kunnskap og teknologi. Internasjonalt samarbeid er avgjørende for å etablere et fungerende marked som stimulerer til økt bruk av ren hydrogen. Regjeringen legger derfor opp til fortsatt deltakelse i relevante internasjonale fora som bidrar til å fremme bærekraftige teknologier og markeder for hydrogen som lavutslippsløsning. Det er viktig å fortsette de satsinger og samarbeid som pågår med særlig framtredende hydrogenaktører også utenfor vårt umiddelbare europeiske marked, som Japan og Sør-Korea, og å bidra til videreutviklingen av globale standarder og verdikjeder for et bærekraftig hydrogenmarked.

Siden regjeringens hydrogenstrategi ble lansert, har regjeringen fulgt opp strategien med 100 mill. kroner i statsbudsjettet for 2021 og ytterligere 100 mill. kroner i revidert budsjett for 2021. Midlene inngår i etablerte ordninger og eksisterende samarbeid, og skal benyttes til å støtte opp under teknologi- og markedsutviklingen for hydrogen gjennom blant annet etablering av nødvendig infrastruktur. 15 mill. kroner vil gå til et miljøvennlig forskningssenter (FME) innen hydrogen og ammoniakk. En varslet opptrapping av CO₂-avgiften for ikke-kvotepliktige sektorer, klimakrav i offentlige anskaffelser, samt regjeringens beslutning om å forutsette bruk av hydrogen for Norges lengste fergesamband (riksvei 80 Bodø-Værøy-Røst-Moskenes), vil bidra til økt produksjon, distribusjon og bruk av hydrogen produsert med svært lave eller ingen utslipp.

4.4.2 Verdikjeder for hydrogen

For å kunne vurdere konkurransedyktigheten til hydrogen som lavutslipps energibærer, er det nødvendig å foreta en verdikjedetilnærming. I en slik tilnærming inngår de samlede kostnadene fra produksjon til forbruk. Faktorer som prisen på strøm eller gass, distansen mellom produsent og forbruker samt vekten på ulike framkomstmidler og virkningsgraden til ulike løsninger vil virke inn på det totale kostnadsbildet.

Bruk av hydrogen vil konkurrere mot alternative løsninger som direkte elektrifisering, biodrivstoff og -gass. Så lenge alternativene til hydrogen også er i rask utvikling, er det ikke enkelt å si hvor hydrogen vil ha sitt konkurransefortrinn, særlig i et lengre perspektiv. F.eks. for transportsegmentet, vil utvikling av bedre og billigere batteriteknologi direkte påvirke konkurranseevnen til hydrogen.

En forenklet verdikjede for grønt og blått hydrogen er vist i figur 4.21.

Forstørr bilde

Grønt hydrogen baserer seg på elektrolyse av vann med elektrisitet fra fornybar kraft. Elektrolyseanlegg er modulære og kan derfor produsere hydrogen i små eller større volumer, nært der behovet er, forutsatt tilgang på vann og elektrisk kraft. Storskala produksjon av hydrogen fra elektrolyse har begrensede kostnadsfordeler da anleggene bygges opp av mange mindre enheter. Med en virkningsgrad rundt 60-65 pst. trengs det rundt regnet 50-55 kWh elektrisitet for å produsere en kilo hydrogengass med et energiinnhold på 33 kWh14. Det kan være mulig å utnytte spillvarme fra elektrolyseprosessen dersom anlegget plasseres nær en virksomhet som kan utnytte varmen. Det øker utnyttelsesgraden av energien som brukes i hydrogenproduksjonen.

Blått hydrogen baserer seg på reformering av naturgass med CO₂-håndtering. Dampreformering er i dag den vanligste metoden og innebærer at naturgass reagerer med vanndamp under høyt trykk og temperatur. Såkalt autotermisk reformering (ATR) er en annen reformeringsteknologi, som er aktuell å benytte i produksjon av blått hydrogen. Bruk av ATR vil ha tilsvarende energiforbruk som dampreformering, men med noe høyere CO₂-fangstgrad.

Produksjonsanleggene bygges av kostnadshensyn i stor skala, og vil typisk produsere rundt 120-240 tonn hydrogen per døgn. Forutsetninger som betydelig marked for hydrogen, tilgang på naturgassinfrastruktur og infrastruktur for CO₂-fangst og -lagring medfører et betydelig plassbehov og geografiske begrensninger knyttet til denne produksjonsmetoden. Uten fangst av CO₂ fra reformering av gass vil produksjon av ett tonn «grått»-hydrogen medføre utslipp av omtrent 8 tonn CO₂. Med CO₂-håndtering og dampreformering reduseres opptil 90 pst. av CO₂-utslippene15. Med CO₂-håndtering og bruk av autotermisk reformering vil utslippene kunne reduseres med opptil 95 pst. Dampreformering har rundt 70-85 pst. energieffektivitet. Energieffektiviteten reduseres med 7 pst. hvis fangst, transport og lagring av CO₂ er inkludert i prosessen16.

For at hydrogen skal bli en konkurransedyktig lavutslippsløsning, er det behov for teknologiutvikling langs hele verdikjeden. For produksjon av grønt hydrogen vil økt virkningsgrad til elektrolysører gi betydelig økt kostnadseffektivitet. For blått hydrogen trengs mer effektive løsninger for CO₂-fangst for eksisterende reformeringsprosesser. For transport er det behov for mer energieffektive løsninger for flytendegjøring av hydrogen. For maritime hydrogenprosjekter er det vesentlige merkostnader knyttet til alt fra skrogjusteringer for å dekke plassbehovet for hydrogensystemer, utvikling av elektriske framdrifts- og styringssystemer, til oppskaleringen av brenselceller og batteripakker. Gjennom pilotprosjekter vil framtidige prosjekter kunne høste erfaringer som vil redusere investeringskostnader og driftskostnader.

4.4.3 Veikart

Med veikartet for hydrogen vil regjeringen angi retning og ambisjoner for utvikling i produksjon, distribusjon og bruk av hydrogen i Norge de neste 5 til 10 år og en visjon fram mot 2050. Grunnlaget for ambisjonene er regjeringens samlede nærings-, energi-, transport- og klimapolitikk og relevante virkemidler. Regjeringen vil bidra til en utvikling som muliggjør at bruk av hydrogen er et konkurransedyktig alternativ til fossil energibruk. Regjeringen prioriterer innsatsen på de områdene der Norge har særlige fortrinn, hvor Norge og norske bedrifter og teknologimiljøer kan påvirke utviklingen og hvor det er muligheter for økt verdiskaping og grønn vekst. Veikartet viser en mulig utvikling av infrastruktur og knutepunkter for hydrogenverdikjeder basert på fornybar kraft og naturgass med CO₂-håndtering. Veikartet følger regjeringens eksporthandlingsplan gjennom å synliggjøre mulighetene for norsk næringsliv til eksport av teknologi, kompetanse og tjenester, blant annet innen grønn skipsfart.

Visjon for 2050: Innen 2050 er markedet for produksjon og bruk av hydrogen i Norge godt etablert. Hydrogen brukes som innsatsfaktor der det er den beste løsningen i industriell virksomhet, som brensel i skip og fartøy både i kystnære farvann og til langtransport samt som brensel til tunge kjøretøy på land. Norsk energi- og leverandørindustri og relaterte næringer er internasjonalt ledende på eksport av hydrogen og enkelte hydrogenteknologier og løsninger, og bidrar med høy verdiskaping til gode for det norske samfunn.

For å realisere denne visjonen, har regjeringen følgende ambisjoner på kort- til mellomlang sikt:

Ambisjon på kort sikt, det vil si fram mot 2025: Støtte opp under teknologiutviklingen gjennom pilotering og demonstrasjonsprosjekter for produksjon og bruk av rent hydrogen i maritim transport, tungtransport på vei og industri. Prosjektene bidrar til tidlig markedsintroduksjon og markedsutvikling, og legger til rette for å utvikle geografiske hydrogenknutepunkter.

Regjeringen vil legge til rette for at det i samarbeid med private aktører kan

• a) etableres fem hydrogenknutepunkter for maritim transport, med muligheter for utvikling av tilknyttede landtransportløsninger basert på hydrogen

• b) etableres ett til to industriprosjekter med tilhørende produksjonsanlegg for hydrogen, med hensikt å demonstrere verdikjeder med globalt spredningspotensial

• c) etableres fem til ti pilotprosjekter for utvikling og demonstrasjon av nye og mer kostnadseffektive hydrogenløsninger og -teknologier

Styrke forskning, utvikling og demonstrasjon av nye hydrogenløsninger og -teknologier med sterk næringslivsrelevans gjennom å opprette et særskilt forskningssenter (FME) innen hydrogen og ammoniakk.

Ambisjon på mellomlang sikt, det vil si fram mot 2030: Hydrogen som energibærer er etablert som et reelt alternativ i maritim sektor, og modnes ytterligere som et godt alternativ i industrien. De første prosjektene i maritim sektor som realiseres uten behov for offentlig støtte er under planlegging. Regjeringen vil bidra til en utvikling som muliggjør

• a) et nettverk av geografisk spredte og behovsbaserte hydrogenknutepunkter i tråd med tilgangen på fartøy og kjøretøy

• b) at hydrogenfartøy er et konkurransedyktig og sikkert alternativ for skipsfart i norsk farvann og nærskipsfartsområder

• c) realisering av fullskala hydrogenprosjekter i industrien med vesentlig spredningspotensiale for Europa og resten av verden

• d) at bruk av hydrogen er konkurransedyktig alternativ til fossil energibruk

• e) at norsk hydrogenvirksomhet er knyttet opp mot utviklingen av et marked for hydrogen i Europa i form av eksport av varer og tjenester

Regjeringen vil i tillegg gjennomføre en vurdering av nye virkemidler, som «Contracts for difference», rettet mot realisering av store industriprosjekter som storskala produksjon og bruk av hydrogen.

Fram mot 2030 legges det til grunn at teknologien for bruk av hydrogen på sjø og i tungtransport på vei modnes. Etter hvert vil hydrogen og/eller ammoniakk også kunne bli et aktuelt drivstoff på større skip. Behovet for etablering av knutepunkt og infrastruktur vil være avhengig av etterspørsel etter hydrogen. I en oppstartsfase vil etterspørselen etter hydrogen til maritime formål være begrenset. Modulære produksjonsanlegg for grønt hydrogen vil derfor være godt egnet i denne fasen i denne sektoren.

Etterspørselen etter hydrogen til industrielle formål vil være avhengig av etablering av større produksjonsanlegg for hydrogen. Det kan derfor gi grunnlag for etablering av hydrogenproduksjon basert på naturgass med CO₂-håndtering. Slike produksjonsanlegg er imidlertid avhengig av tilgjengelighet på CO₂-lager. Det er derfor lite sannsynlig at det kan produseres blått hydrogen i Norge før etter 2025.

Figur 4.22 viser en forenklet knutepunkttilnærming for grønt og blått hydrogen på kort til mellomlang sikt. Et sentralt poeng i figuren er at etablering av knutepunkter for forsyning av hydrogen til maritime og industrielle formål også vil bidra til forsyning av hydrogen til andre formål i rimelig nærhet til knutepunktet.

Forstørr bilde

I landtransport kan det bli aktuelt med hydrogendrift i større kjøretøy der batteriteknologien ikke strekker til. Merkostnaden i forhold til innkjøp av dieselkjøretøy er imidlertid høy og tilgangen er begrenset. Med etablering av knutepunkter knyttet til maritim eller industriell sektor vil hydrogen bli mer tilgjengelig også for landtransport. Det gjør det mer aktuelt å støtte opp under pilotprosjekter på land. Fram mot 2030 vil tungtransport på vei basert på hydrogen kunne bli mer aktuelt dersom lastebiler med høy totalvekt (>50 tonn) og lang rekkevidde (>500 km) blir tilgjengelige på markedet.

I kapittel 4.4.4 omtales virkemidler og støttende politikk som samlet sett skal bidra til at ambisjonene i veikartet blir realisert. Ønsket om at staten skal bidra til realisering av nye store industrielle prosjekter er stort i næringslivet. Det gjelder på flere områder som batteriproduksjon, havvind, hydrogen m.v. Regjeringen har derfor besluttet å gjennomføre en vurdering av nye virkemidler som potensielt kan bidra til realisering av store industrielle prosjekter. Et aktuelt virkemiddel er «Contracts for difference» eller CfD. Med CfD menes i denne sammenheng en subsidiemodell der både positive og negative avvik fra en på forhånd satt referansepris blir kompensert for. Modellen sikrer utbygger en fast inntekt over tid.

Figur 4.23 viser både den geografiske fordelingen av pågående og planlagte hydrogenprosjekter i Norge. Det er ikke tatt hensyn til prosjektenes gjennomførbarhet. Figuren viser at det er et stort engasjement for å utvikle hydrogenbaserte løsninger i Norge, og at disse initiativene allerede er relativt godt spredt geografisk. Dette er et godt grunnlag for å nå målsetningene i veikartet.

Forstørr bilde

4.4.4 Virkemidler og støttende politikk for å realisere målene i veikartet

Oppfølging av veikartet støttes av en bred satsing gjennom et godt utbygd virkemiddelapparat som dekker hele innovasjonskjeden fra forskning til marked. Dette er illustrert i figur 4.24. Virkemidlene under Norges forskningsråd, Enova, Gassnova og Innovasjon Norge bidrar sammen til forskning, utvikling, demonstrasjon og markedsintroduksjon av energi- og kostnadseffektive metoder og verdikjeder som vil være relevant for produksjon, transport, lagring og bruk av rent hydrogen. I tillegg vil en gradvis økende CO₂-avgift og eventuelle krav til bruk av hydrogen i offentlige innkjøp virke stimulerende på utviklingen av et marked for hydrogen.

Forstørr bilde

4.4.4.1 Pris på utslipp

Skal hydrogen bli et reelt nullutslippsalternativ, må det være sikkert, tilgjengelig og økonomisk forsvarlig. I mange anvendelser i næringslivet er energikostnadene viktig for bedrifters konkurransekraft. Med dagens energi- og utslippskostnader, energitap fra produksjonen og lagringskostnader for hydrogen, er det mindre lønnsomt å bruke rent hydrogen enn både fossile energikilder og andre lav- og nullutslippsløsninger. Hydrogen er per i dag ikke konkurransedyktig i mange av anvendelsesområdene som kan være aktuelle. Dette skyldes en kombinasjon av at kostnadene ved hydrogenteknologi fortsatt er for høye og at prisene for utslipp av klimagasser er for lave.

Prising av utslipp gjennom avgifter og kvotesystemet skal bidra til å fremme lavutslippsløsninger. Et strammere kvotemarked vil, sammen med regjeringens varslede opptrapping av CO₂-avgiften, gjøre utslippsintensive løsninger dyrere, og lavutslippsløsninger som hydrogen mer konkurransedyktige. I regjeringens klimaplan for 2021-2030 ble det varslet at regjeringen vil øke avgiften på utslipp av klimagasser, noe som gjør det mer lønnsomt å velge klimavennlige løsninger. CO₂-avgiften, som i dag er på om lag 590 kroner/tonn, vil fram mot 2030 øke til 2 000 kroner.

4.4.4.2 Grønne offentlige anskaffelser

Det offentlige bruker nesten 600 mrd. kroner til innkjøp hvert år. Det omfatter alt fra store anskaffelser som fergetjenester og bygg, til kontorrekvisita. Utvikling av nye klima- og miljøvennlige varer og tjenester skjer i stort tempo, og det offentlige kan gjennom sine anskaffelser være en viktig drivkraft for innovasjon og omstilling i norsk økonomi.

Regjeringen vil utarbeide en handlingsplan for å øke andelen klima- og miljøvennlige offentlige anskaffelser og grønn innovasjon. Transport og lav- og nullutslippsløsninger er blant de prioriterte områdene der offentlige anskaffelser er vurdert som særlig egnet som virkemiddel for å nå Norges klima- og miljømål. Dette vil bli nærmere belyst i handlingsplanen.

Bruk av miljøkrav i offentlige innkjøp fra staten og fylkeskommunene, i kombinasjon med ulike støtteordninger i virkemiddelapparatet, er effektivt for å stimulere til utvikling av null- og lavutslippsferger. Den første hydrogenelektriske fergen ventes i drift i på riksveifergesambandet Hjelmeland-Nesvik i Rogaland i 2021. Fergen er et resultat av en utviklingskontrakt fra Statens Vegvesen. Formålet med utviklingskontrakten er å utvikle en nullutslippsløsning på fergesamband som ikke egner seg for helelektrisk drift. Erfaringer fra dette sambandet vil bli viktig i vurderingene av nye maritime hydrogenprosjekter.

Høsten 2020 besluttet regjeringen at fergesambandet rv. 80 Bodø-Værøy-Røst-Moskenes, som er det lengste fergesambandet i Norge og går over åpent hav, skal utlyses med krav om lav- og nullutslipp, inkludert krav til bruk av hydrogen på hovedfergene. En satsing på hydrogendrevne ferger kan gi insentiver til industrisatsing på hydrogenteknologi i maritim næring og til produksjon og utbygging av hydrogeninfrastruktur i Norge.

I Norge er det beregnet at i overkant av 2/3 av energibehovet i fergesektoren kan komme fra elektrisitet. De resterende sambandene kan være aktuelle for hybridløsninger med hydrogen og batterier. Hvilke løsninger som vil egne seg på de enkelte sambandene må vurderes i forbindelse med anbud på den enkelte strekningen. Det er transporttjenesten og reduksjon av klimagassutslipp som bør være førende, ikke teknologien.

I Maritim melding (2020) og Klimaplan for 2030 framgår det at regjeringen tar sikte på å innføre lav- og nullutslippskriterier i nye anbud for fergesamband der det ligger til rette for det i løpet av 2023. Dette vil gjelde både for statlige og fylkeskommunale fergesamband. For hurtigbåter vil regjeringen innføre lav- og nullutslippskriterier i nye anbud for hurtigbåter der det ligger til rette for det i løpet av 2025. Det forutsetter at teknologien er tilstrekkelig moden og et reelt alternativ for fylkeskommunene. Videre varsler regjeringen at den vil utrede klimakrav i offentlige innkjøp av sjøtransporttjenester med sikte på innføring i 2023.

4.4.4.3 Utslippsfri transport – avgiftsfordeler, støtte og krav

Regjeringen satser bredt på nullutslippsløsninger i transportsektoren, inkludert hydrogen. Hydrogenbiler har de samme avgiftsfordelene som elbiler. Fordelene videreføres for brenselcellebiler til 2025/50 000 biler. Momsfritak er notifisert og godkjent av ESA til 2023 for brenselcellebiler.

Hydrogenkjøretøy har også de samme eller bedre bruksfordeler som batterielektriske biler. Eksempelvis har Samferdselsdepartementet åpnet for at hydrogenkjøretøy fortsatt kan ha fritak for bompenger i byområder selv om elbiler betaler inntil 50 pst. takst, dersom det er lokalpolitisk ønske om dette. Hydrogenbiler har også tilgang til kollektivfelt der det er begrensninger for elbiler.

Skal hydrogen bli konkurransedyktig i transportsektoren, må nye teknologier og løsninger utvikles og demonstreres før de kan introduseres i markedet. Norges forskningsråd, Enova og Innovasjon Norge har virkemidler for dette. For å bidra til en raskere markedsintroduksjon og -vekst, kan Enova gjennom Nullutslippsfondet støtte hydrogenløsninger i næringskjøretøy og -fartøy. Videre legger Handlingsplanen for grønn skipsfart (2019) rammene for grønn omstilling av skipsfarten.

I Klimaplan for 2030 og Maritime melding (2020) varslet regjeringen økt bruk av kravstilling om lav- og nullutslippsløsninger for flere fartøykategorier, og videreføring av eksisterende virkemidler for grønn flåtefornyelse. Grønt skipsfartsprogram er et offentlig-privat partnerskap for å modne fram lav- og nullutslippsprosjekter i skipsfarten gjennom samarbeid med vareeiere, rederier og offentlige myndigheter. Dette har resultert i flere prosjekter som ser på alternative drivstoff, herunder ammoniakk og hydrogen. Blant annet er det satt ut konkurranser om hydrogendrevne bulkskip med planlagt driftsoppstart i 2023 (Heidelberg Cement/Felleskjøpet Agri) og tilsvarende om to hydrogendrevne skip med driftsstart i 2024 for Veidekke.

For omtale av ferger viser vi til kapittelet om offentlige anskaffelser.

Jernbanedirektoratet har gjennomført en utredning om nullutslippsløsninger, «NULLutslippsløsninger For Ikke-elektrifiserte Baner» (NULLFIB), som et alternativ til fossilt drivstoff. Rapporten vurderer og evaluerer hvilke nullutslippsløsninger som er best egnet for videre satsing, inkl. vurdering av pilotprosjekt for hydrogen. Basert på utredningen anbefaler Jernbanedirektoratet at en foreløpig ikke går videre med å konkretisere pilotprosjekt for prøvedrift med hydrogen, men følger med på relevant FoU og erfaringer med hydrogen som energibærer for tog. Den faglige vurderingen er at batteribasert teknologi peker seg ut som mest aktuelt som en robust løsning for å erstatte bruken av fossilbasert diesel i jernbanen.

Hydrogen i luftfarten har fått økende oppmerksomheten de siste årene, og kan på flere ulike måter bidra til utslippsreduksjoner fra luftfart. Dette er fortsatt på et tidlig stadium. Avinor og Luftfartstilsynet følger utviklingen.

4.4.4.4 Forskning, utvikling og markedsintroduksjon

Sentralt i veikartet står støtte til forskning, utvikling og markedsintroduksjon av hydrogenteknologier. Den nasjonale FoU-strategien Energi21 peker på at forskning og innovasjon på både grønt og blått hydrogen bør styrkes.

Regjeringen vil gjennom dagens virkemidler fortsette å støtte forskning, utvikling, demonstrasjon og markedsintroduksjon av nye hydrogenteknologier og -løsninger som bidrar til den nødvendige teknologiutviklingen. Dette er med på å utløse prosjekter i næringslivet og gjør at næringslivet raskere kan oppskalere bruken av teknologien på en kostnadseffektiv og sikker måte. Myndighetene vil følge med på utviklingen og justere virkemidlene dersom det er behov for det.

HEILO-samarbeidet

Norges forskningsråd og Enova har i samarbeid med øvrige deler av virkemiddelapparatet (Gassnova og Innovasjon Norge) besluttet å styrke sitt samarbeid på hydrogenområdet gjennom etableringen av HEILO – Hydrogen som Energibærer for Lavutslipp og Omstilling (www.enova.no/heilo). HEILO-samarbeidet skal bidra til bedre samkjøring og koordinering av aktørenes virkemidler og aktiviteter på området. Samarbeidet vil tydeliggjøre omfanget og beskrivelse av ulike typer hydrogenprosjekter som løpende har blitt støttet av aktørene de seneste årene, aktuelle nyhetssaker og oversikt over alle relevante støttetilbud.

Samarbeidet bygger på relevante virkemidler som de fire aktørene forvalter, der støtten til henholdsvis FoU, pilotering, demonstrasjon, markedsintroduksjon og næringsutvikling knyttet til hydrogen ses i sammenheng. Samarbeidet blir sentralt i oppfølgingen av veikartet for hydrogen.

De enkelte virkemidlene som inngår i HEILO-samarbeidet er nærmere beskrevet under.

PILOT-E

Norges forskningsråd, Enova og Innovasjon Norge har allerede en felles satsing på miljøvennlige energiteknologier gjennom PILOT-E ordningen17, som startet opp med første utlysning høsten 2016. Sammen skal de bidra til det grønne skiftet ved å akselerere prosjekter gjennom hele utviklingsløpet fra idé til marked. PILOT-E samkjører de tilgjengelige finansieringstilbudene gjennom utfordringsrettede utlysninger og reduserer dermed risikoen for aktørene ved at disse får større forutsigbarhet for finansieringen gjennom utviklingsløpet. Dette ser man at mobiliserer aktører som setter sammen sterke konsortier og dermed tør løfte de ambisiøse og innovative prosjektene som må til blant annet for å nå målet om utslippsfri transport. Mange hydrogenprosjekter er allerede støttet, særlig innen utslippsfri transport (land og maritimt), og innen helhetlige verdikjeder for hydrogen, jf. fig. 4.25. Neste utlysningsrunde, med søknadsfrist i september 2021 og prosjektoppstart fra januar 2022, har utslippsfri maritim nærskipsfart, og aktørkoordinering og forsterking av knutepunkter for hydrogen, som to av tre temaområder.

Forstørr bilde

Kilde: PILOT-E.

Grønn Plattform

Regjeringen har etablert ordningen Grønn plattform, en ny satsing som gir bedrifter og forskningsinstitutter støtte til forsknings- og innovasjonsdrevne prosjekter for grønn vekst. Forskningsrådet, Innovasjon Norge og Siva samarbeider om ordningen. I revidert nasjonalbudsjett 2021 foreslår regjeringen å styrke grønn plattform med ytterligere 100 mill. kroner. Fra før er det satt av en milliard kroner til Grønn Plattform. Hydrogenprosjekter er omfattet av ordningen.

FoU-programmer

De mest sentrale FoU-programmene under Norges forskningsråd som er relevante for hydrogen er:

• ENERGIX, et stort og tematisk bredt energiforskningsprogram, der teknologier og løsninger for produksjon, lagring og bruk av hydrogen står sentralt.

• CLIMIT, administrert av Forskningsrådet (FoU-delen) og Gassnova (demo-delen), der hydrogen fra naturgass med CO₂-håndtering er et viktig temaområde.

• FME-ordningen (forskningssentre for miljøvennlig energi). Et FME samler sterke forskningsmiljøer og et stort antall brukerpartnere fra næringslivet og offentlig forvaltning innenfor tematisk prioriterte teknologiområder. To av de åtte teknologiske sentrene, MoZEES (nullutslipps transportløsninger) og NCCS (teknologier for CO₂-håndtering) har aktiviteter innenfor hydrogen, men de er kun for deler av verdikjeden for hydrogen.

FME Hydrogen

Regjeringen vil som en del av veikartet opprette et eget FME på hydrogen og ammoniakk. Dette er i tråd med anbefalinger både fra Energi21, virkemiddelapparatet og innspill fra sentrale hydrogenaktører. Senteret skal etableres så raskt som mulig. Et FME på hydrogen skal dekke teknologier for grønt og blått hydrogen, samt ammoniakk, til anvendelse i energi, mobilitet og industri. Det skal dekke hele verdikjeden for hydrogen, inklusive sikkerhet og miljøaspekter. Senteret skal utlyses og velges ut i tråd med vanlig praksis for FME-ordningen i Forskningsrådet. Et eget FME på hydrogen vil bidra til nødvendig økning i forskningskompetanse og forskningskapasitet på området, i tillegg til kunnskap og innovasjon i næringslivet og forvaltningen.

Demonstrasjon og markedsintroduksjon

Demonstrasjonsprosjekter er en viktig del av veikartet. I den nye avtalen for 2021-2024 har regjeringen spisset Enova som teknologi- og klimavirkemiddel for å bidra til å nå Norges klimaforpliktelser for ikke-kvotepliktige utslipp og bidra til omstillingen til lavutslippssamfunnet.

Enovas aktivitet skal rettes mot senfase teknologiutvikling og tidlig markedsintroduksjon av teknologier og løsninger, med sikte på å oppnå varige markedsendringer slik at løsninger tilpasset lavutslippssamfunnet på sikt blir foretrukket uten støtte.

Enova har per i dag ingen spesifikke hydrogenstøtteordninger, men det mest relevante programmene i Enova når det gjelder hydrogen er:

• Pilotering av ny energi- og klimateknologi: Støtte til utvikling av umoden teknologi innenfor industri, transport og energisystem.

• Demonstrasjon av ny energi- og klimateknologi: Betinget lån/støtte til nær moden teknologi for å få driftserfaring for å kunne ta teknologien i bruk senere.

• Fullskala innovativ energi- og klimateknologi: Investeringsstøtte til moden teknologi for tidlig markedsintroduksjon, der hovedformålet er å ta teknologien i bruk.

• Landtransportprogrammet. Gjennom programmet kan det søkes om støtte til tunge hydrogendrevne kjøretøy (gjelder ikke i offentlig støttet trafikk)

I Innovasjon Norge er det programmer rettet mot miljøteknologi og tilhørende næringsutvikling. Miljøteknologiordningen gir tilskudd til utvikling, pilotering og demonstrasjon av ny teknologi, både til innovative produkter og prosesser som løser et miljøproblem. Gjennom ordningen tar det offentlige en del av risikoen for utvikling, bygging og testing av miljøteknologi. Miljøteknologiordningen retter seg særlig mot store prosjekter og store bedrifter. Prosjektet må gi varig verdiskaping i Norge i form av nye arbeidsplasser, styrket kompetanse og økt konkurransekraft. Ordningen er temanøytral, dvs. at støtte til hydrogenteknologier inngår på lik linje med annen miljøteknologi.

Nærmere om infrastruktur og knutepunkter

En utfordring i dag er at det kreves skala i produksjonen av hydrogen og tilstrekkelig avsetting for at det skal bli lønnsomt. Det samme gjelder for lønnsomhet i infrastruktur for fylling. Dersom potensielle brukere av hydrogen kan samles gjennom økt samarbeid på tvers av sektorer og brukere, kan det legges til rette for bedre lønnsomhet. Arealbehov for å ha tilstrekkelig sikkerhetssoner ved produksjons-, lagrings- og fylleanlegg kan dessuten tale for å samlokalisere flere forbrukere. Slike koblinger kan redusere kostnader, skape synergier og bidra til mer lønnsom produksjon.

Skal bruk av hydrogen og ammoniakk bli reelle nullutslippsløsninger i transportsektoren må kjøretøy som kan bruke dette drivstoffet være kommersielt tilgjengelige, og det må bygges ut et tilstrekkelig nett med fyllestasjoner. Nobil og Kystverket gir offentlig tilgjengelig oversikt over infrastruktur for alternative drivstoff til henholdsvis vei- og sjøtransport i Norge.

I statsbudsjettet for 2021 og i revidert nasjonalbudsjett for 2021 har regjeringen fulgt opp hydrogenstrategien med en bevilgning på 115 mill. kroner til Norges forskningsråd og 85 mill. kroner til Enova, jf. også kap. 4.4.1. Bevilgningene skal bidra til å støtte opp under teknologiutvikling gjennom etablering av et forskningssenter (FME) på hydrogen og ammoniakk og en satsing på pilot- og demonstrasjonsprosjekter som bidrar til tidligfase markedsutvikling for hydrogen. Midlene inngår i etablerte ordninger og eksisterende samarbeid, som HEILO-samarbeidet, og skal støtte opp under teknologi- og markedsutviklingen for hydrogen gjennom blant annet etablering av nødvendig infrastruktur, løsninger for konkurransedyktige og energieffektive leveransekjeder, og knutepunkter i kommersiell skala for hydrogen.

4.4.4.5 Internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid

Internasjonalt forsknings- og innovasjonssamarbeid er sentralt i veikartet. Det vil bidra til raskere utvikling av ny hydrogenteknologi og løsninger og utvikling av markedet for hydrogen som lavutslipps energibærer.

Hydrogenstrategien omtaler sentrale internasjonale forsknings- og innovasjonsarenaer for Norge på hydrogenområdet. De viktigste er i EU-systemet, IEAs teknologinettverk, Mission Innovation, International Partnership for the Hydrogen Economy, og Carbon Sequestration Leadership Forum. Det internasjonale samarbeidet omfatter forskning og teknologiutvikling, utvikling av rammeverk og standarder samt kunnskapsbygging og kompetanseoverføring.

Viktige internasjonale samarbeidsarenaer knyttet til hydrogen som norske myndigheter og forsknings- og teknologinæringen i Norge har jobbet mot siden framleggelsen av hydrogenstrategien er:

IPCEI Hydrogen – Important Project of Common European Interest

Norge har sluttet seg til arbeidet med IPCEI Hydrogen, som skal bidra til at Europa tar teknologisk lederskap på hydrogen, herunder bygge et europeisk rammeverk for framveksten av hydrogenverdikjeder. Enova forvalter den norske deltakelsen i initiativet og kan støtte norske prosjekter som er kvalifisert og blir inkludert i et IPCEI Hydrogen. Statsstøtte i IPCEI skjer på særskilte vilkår (kan få opptil 100 pst.), og det er nasjonale midler som brukes i prosjektene. For å få støtte fra Enova må IPCEI-prosjekter være i tråd med Enovas mål og mandat, og ordinære prinsipper som at prosjekter ikke skal motta mer støtte enn det som er nødvendig for å realisere investeringen. Enova har, på bakgrunn av en interessekartlegging, valgt ut fem prosjekter som kan inngå som Norges bidrag i IPCEI Hydrogen.

European Clean Hydrogen Alliance

Norge, ved Olje- og energidepartementet, har meldt seg inn i Den europeiske hydrogenalliansen for utvikling av verdikjeder for hydrogen i EU. Konkret vil alliansen etablere en portefølje/oversikt over mulige investeringsprosjekter. Medlemskapet vil gi oversikt over utviklingen av hydrogenprosjekter i EU og muligheter til å fremme både blått og grønt hydrogen, norske nærings- og teknologiaktører og norske hydrogenprosjekter inn mot et mulig stort europeisk marked for hydrogen. Innovasjon Norge og Enova er også medlem av alliansen.

European Clean Hydrogen Partnership

I Horisont Europa (2021–2027) etableres det et nytt partnerskap for hydrogen. Partnerskapet har et foreslått budsjett på 1 mrd. euro i offentlig finansiering, som skal utløse en tilsvarende investering fra privat side. I partnerskapet skal EU, medlemsland og teknologileverandører/industri samarbeide for å akselerere bruken av hydrogen og gjøre europeisk industri mer konkurransedyktig. Partnerskapet har tre pilarer; produksjon av hydrogen, distribusjon av hydrogen og bruk av hydrogen i transport, industri og bygg. Samarbeidet inkluderer FoU, storskala demoprosjekter og enkelte fullskalaprosjekter. Det bygger på et samarbeidsprogram for hydrogen og brenselceller (FCH JU) under Horisont 2020, der norske forsknings- og teknologiaktører har hatt svært god uttelling i utlysningsrundene.

EUs Innovasjonsfond

Innovasjonsfondet er EUs store støtteordning for innovativ lavutslippsteknologi som er klar for å tas ut i markedet, og kan gi støtte til innovative hydrogenprosjekter. Fondet finansieres gjennom salg av kvoter i det europeiske kvotesystemet i perioden 2021-2030. Prosjekter i Norge kan få støtte på lik linje som prosjekter i EU-land. Enova tilbyr støtte og veiledning til utforming av søknader.

Mission Innovation – Hydrogen Mission

Mission Innovation (MI) er et globalt initiativ for å påskynde teknologiutvikling og markedsintroduksjon for ren energi. Norge deltar sammen med 24 andre land pluss EU-kommisjonen. I fase to (MI 2.0) er hydrogen foreslått som et av tre fokusområder (Hydrogen Mission – Building a global clean hydogen economy). En offentlig-privat innovasjonsallianse skal samarbeide om FoU og investeringer i storskala demoprosjekter som kan redusere kostnader for hydrogenløsninger (grønn og blå hydrogen). Norge har meldt interesse for dette samarbeidet.

Nordisk Ministerråd

Det er igangsatt felles nordiske studier som utgangspunkt for samarbeid om blant annet hydrogen. Norge vil se på muligheter for å styrke samarbeidet om hydrogen under Nordisk Ministerråd.

4.4.4.6 Sikkerhet og standarder

Regjeringen vil fortsette arbeidet med å utvikle regelverk og standarder nasjonalt og internasjonalt for bruk av hydrogen og hydrogenbaserte løsninger innenfor nye bruksområder og i takt med teknologi- og markedsutviklingen.

Regjeringen vil sørge for at Sjøfartsdirektoratet, DSB og Kystverket har god kapasitet og kompetanse for nye løsninger innenfor grønn skipsfart, herunder utvikling av hydrogenregelverk for skip og infrastruktur på land.

4.4.4.7 Eksport

Globalt produseres i dag nesten all hydrogen nært der den skal anvendes. Samtidig er det globalt betydelige ambisjoner om økt anvendelse av hydrogen både som en del av energimiksen og som innsatsfaktor i industri. For å nå disse ambisjonene kan mange land og industrielle aktører være avhengig av import av hydrogen. I Europa ser f.eks. Tyskland i sin hydrogenstrategi for seg å importere store menger hydrogen. Dermed kan det vokse fram et marked for hydrogeneksport. Når dette markedet eventuelt kommer og hvor stort det blir er fortsatt usikkert.

Eksport av hydrogen fra Norge til Europa vil trenge betydelig skala for å kunne rettferdiggjøre investeringer i ny infrastruktur. Lønnsomheten i hydrogeneksport avhenger av mange faktorer, herunder prisen på gass og kraft, kostnadene for hydrogentransport og CO₂-håndtering, prisen på utslipp av klimagasser, og energitapet i verdikjeden.

Eksport av hydrogen vil innebære betydelige kostnader knyttet til transport av hydrogen – gjennom rørledning eller med skip – fra Norge til markedene i Europa. Et alternativ er å omdanne hydrogen til ammoniakk eller andre hydrogenrike stoffer som enklere kan transporteres med skip. Slike løsninger vil medføre betydelige kostnader til konvertering til væske og gass på utskipningssted og mottaksterminal.

Høye transportkostnader vil på kort og mellomlang sikt være en generell konkurranseulempe for hydrogeneksport. Det taler for at tidlig produksjon av både blått og grønt hydrogen mest sannsynlig blir lokalisert nær forbruker i det europeiske markedet.

For blått hydrogen utgjør kostnadene for CO₂-håndtering en betydelig del. Norge er i dag ledende i Europa på CO₂-håndtering, har betydelig CO₂-lagringskapasitet på norsk sokkel og et velutviklet reguleringsregime for CO₂-lagring på norsk sokkel. Gassprodusenter på sokkelen har stor kunnskap om CO₂-håndtering. Kostnadene for CO₂-håndtering kan således være lavere i Norge enn for produksjon av blått hydrogen på kontinentet.

Prisen på gass er kritisk for lønnsomheten ved blå hydrogeneksport. Prisen på gass levert til hydrogenproduksjon forventes å være omtrent lik markedsprisene på gass i Europa og er dermed ikke et konkurransefortrinn for produksjon av blått hydrogen i Norge.

Naturgass brukt i hydrogenproduksjon vil alternativt kunne eksporteres som metan gjennom eksisterende rørledninger til Europa, slik rundt 95 pst. av norsk gassproduksjon eksporteres i dag. Nærhet til markedet og et effektivt transportsystem bidrar til at norsk gass har lave leveransekostnader sammenlignet med andre gasseksportører.

Regjeringen vil legge til rette for at naturgass fra norsk sokkel produsert og transportert effektivt og med lave utslipp, vil kunne bidra til å dekke et framtidig behov for gass til framstilling av rent hydrogen i Europa.

Etablering av eventuell hydrogeneksport fra Norge må være en kommersiell beslutning som markedsaktørene tar. Norske myndigheter vil bidra med videreutvikling av transport og lagring av CO₂ på norsk sokkel. Utviklingen av hydrogenmarkedet og hvilke muligheter dette kan gi for norsk energieksport på sikt, vil også bli fulgt opp.

Vi har et sterkt næringsliv og gode forsknings- og teknologimiljøer som allerede utvikler og leverer utstyr og tjenester for produksjon, distribusjon, lagring og bruk av hydrogen til ulike sektorer og som er godt posisjonert til å ta del i et økende marked for hydrogen.

Forstørr bilde

Kilde: Gassnova.

4.5 CO₂-håndtering

4.5.1 Innledning

Norges ledende posisjon innen CO₂-håndtering bygger på over 50 års erfaring fra olje- og gassvirksomhet på norsk sokkel, 25 års erfaring med offshore CO₂-lagring, leverandørindustri og forskningsmiljø i verdensklasse.

Med egnede geologiske lagringsformasjoner på norsk sokkel, kan Norge spille en viktig rolle i utviklingen av CO₂-håndtering som klimavirkemiddel. Tilgang til CO₂-lager kombinert med store energiressurser kan gi Norge muligheter for framtidig industriutvikling. Kombinasjonen av petroleumsressurser og CO₂-lager muliggjør også produksjon av hydrogen fra naturgass med svært lave samlede utslipp.

Høsten 2020 la regjeringen fram stortingsmeldingen om Langskip, et norsk demonstrasjonsprosjekt for CO₂-håndtering, jf. Meld. St. 33 (2019–2020) – Langskip – fangst og lagring av CO₂. Meldingen gir en omfattende omtale av Langskip og regjeringens satsing på CO₂-håndtering. Stortinget vedtok høsten 2020 å gjennomføre Langskip i tråd med regjeringens forslag i Meld. St. 33 (2019–2020) og Olje- og energidepartementets Prop. 1 S (2020–2021).

Langskip består av fangst av om lag 400 000 tonn CO₂ per år fra Norcems sementfabrikk i Brevik i Porsgrunn kommune som første fangstanlegg. CO₂ transporteres fra fangstanlegget med skip til en mottaksterminal i Naturgassparken i Øygarden kommune. Fra mottaksterminalen sendes CO₂ videre i rør om lag 100 kilometer ut i havet til en brønn der den injiseres i en geologisk struktur under havbunnen for permanent og sikker lagring.

Northern Lights JV DA, som er et samarbeid mellom Equinor, Shell og Total, skal bygge og drive transport- og lagringsinfrastrukturen i Langskip. Transport- og lagringsinfrastrukturen er skalerbar og Northern Lights planlegger utbyggingen i flere faser. Gjennom tilskuddsavtalen får Northern Lights statsstøtte til første fase, som har en planlagt transport- og lagringskapasitet på 1,5 mill. tonn CO₂ årlig.

Langskip vil også omfatte fangst av ytterligere om lag 400 000 tonn CO₂ per år fra Fortum Oslo Varmes avfallsforbrenningsanlegg på Klemetsrud i Oslo, forutsatt tilstrekkelig egenfinansiering og finansiering fra EU eller andre kilder. Utover volumene fra Norcem og eventuelt Fortum Oslo Varme, kan Northern Lights selge øvrig lagerkapasitet til andre fangstaktører. En forutsetning for at Langskip skal lykkes er etterfølgende prosjekter internasjonalt som benytter seg av læringen og infrastrukturen som blir etablert i prosjektet.

I tillegg til Langskip inkluderer regjeringens arbeid med CO₂-håndtering flere andre tiltak. Nye CO₂-håndteringsprosjekt i Norge kan søke støtte fra de generelle støtteordningene nasjonalt og internasjonalt, herunder CLIMIT, Enova og EUs innovasjonsfond. Gassnova SF har ansvar for sentrale virkemidler for utvikling av teknologi for CO₂-håndtering og er Olje- og energidepartementets rådgiver i spørsmål om CO₂-håndtering. Teknologisenter Mongstad (TCM) har vært i drift siden 2012. En lang rekke teknologileverandører har testet eller planlegger å teste CO₂-fangstteknologiene sine ved senteret. Forskningsprogrammet CLIMIT støtter utviklingen av flere ulike teknologier og løsninger som kan gjøre CO₂-håndteringen mer kostnadseffektiv og sikker. Gjennom CLIMITs deltakelse i det internasjonale forskningssamarbeidet Accellerating CCS Technologies (ACT) kan norske forskere søke om støtte til prosjekter med internasjonale partnere. Dette bidrar til kunnskapsdeling internasjonalt. CLIMIT og TCM er også viktige for gevinstrealiseringen av Langskip blant annet gjennom å levere kunnskap og teknologi til Langskip, samt videreforedle kunnskap og erfaringer fra Langskip til ny teknologi og etterfølgende prosjekter. I tillegg til dette er det opprettet et forskningssenter for miljøvennlig energi (FME) dedikert til CO₂-håndtering. Senteret har en rekke partnere fra industri og forskingsmiljø nasjonalt og internasjonalt. Gjennom et omfattende internasjonalt arbeid har Norge også bidratt til utviklingen av CO₂-håndtering globalt.

4.5.2 Status for gjennomføringen av Langskip

Olje- og energidepartementet har gjennom behandlingen av Prop. 1 S (2020–2021) fått fullmakt fra Stortinget til å inngå tilskuddsavtaler med Northern Lights og fangstaktørene. Tilskuddsavtalene er signert. Sentralt i denne prosessen har vært å sikre at statens behov for oppfølging av kostnader og risiko er tilfredsstilt på en best mulig måte slik at potensielle vesentlige negative avvik i prosjektene kan identifiseres tidlig.18 Plan for utbygging, anlegg og drift ble godkjent 9. mars 2021.

Industriaktørene i Langskip har nå startet prosjektgjennomføringen. Med forbehold om de nødvendige myndighetsprosesser har Northern Lights besluttet å bore en brønn nummer to allerede nå for å sikre kapasitet på 1,5 mill. tonn CO₂ per år i fase 1 av prosjektet. En brønn nummer to er tilskuddsberettiget etter tilskuddsavtalen på visse vilkår og er derfor allerede inkludert i kostnadsrammen for Langskip.

Et vellykket Langskip vil bidra vesentlig til utvikling av CO₂-håndtering som et effektivt klimatiltak. Langskip skal demonstrere at CO₂-håndtering er trygt og mulig, og skal legge til rette for læring og kostnadsreduksjoner for etterfølgende prosjekt og infrastruktur som andre prosjekt kan benytte seg av. På denne måten skal prosjektet bidra til å senke terskelen for å etablere nye prosjekter. Langskip kan også legge til rette for næringsutvikling gjennom å bevare, omstille og skape ny industri og næringsvirksomhet i Norge.

Lanseringen av Northern Lights’ åpne lagringsinfrastruktur i Langskip har ført til betydelig industriell interesse for CO₂-håndtering i Norge og i Europa. Interessen er forsterket etter den positive investeringsbeslutningen. Northern Lights har sterke insentiver i sin støtteavtale for å arbeide med å utvikle forretningsmodeller for bruk av transport- og lagerinfrastrukturen. Northern Lights sendte i mars 2021 en søknad til EU om en oppdatering av status som infrastrukturprosjekt av felles europeisk interesse, såkalt «Project of Common Interest» (PCI), hvor flere nye aktører nå ønsker å knytte seg til prosjektet. Antall aktører tilknyttet prosjektet har økt fra 17 til 36 i den oppdaterte søknaden. Potensialet for samlede utslippsreduksjoner for aktørene som er deltakere i PCI-søknaden utgjør over 20 mill. tonn CO₂ per år før 2025 og opp mot 40 mill. tonn CO₂ per år fram mot 2030.

Northern Lights har informert om dialog med en rekke industriaktører som vurderer CO₂-håndtering på sine anlegg og som derfor har behov for transport- og lagringstjenester. Northern Lights er i aktiv forhandling med aktører som samlet representerer utslipp på mellom 8 og 10 mill. tonn CO₂ per år. Industriaktørene er i stor grad avhengige av støtte fra nasjonale myndigheter og/eller EUs innovasjonsfond for å kunne gjennomføre sine prosjekter. Partene har mål om å enes om alle viktige prinsipper i løpet av sommeren 2021. Tilskuddsavtalen med Northern Lights sikrer bygging av første fase av prosjektet med en lagringskapasitet på 1,5 mill. tonn CO₂ per år. Det voksende kundegrunnlaget har gjort at Northern Lights har startet planlegging med sikte på å framskynde fase to av prosjektet. I denne sammenheng er det også arbeidet med å identifisere kostnadsbesparende synergier og stordriftsfordeler ved å bygge ut fase to i parallell med fase en. En eventuell gjennomføring av fase 2 vil utvide lagringskapasiteten til om lag 5 mill. tonn CO₂ per år.

Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2021 vedtok Stortinget følgende anmodningsvedtak, vedtak nr. 15819, «Stortinget ber regjeringen ta initiativ til forhandlinger om å gå inn i transport- og lager-partnerskapet med statlig eierandeler ved en eventuell utvidelse av infrastrukturen til mer enn 1,5 mill. tonn CO₂ per år».

Statlig eierskap vil medføre økte offentlige utgifter de nærmeste årene, mot en potensiell, men usikker framtidig kontantstrøm. Olje- og energidepartementet vil komme tilbake til Stortinget i forslaget til statsbudsjett for 2022 og redegjøre om dette spørsmålet.

25. mars 2021 ble det klart at Fortum Oslo Varme er ett av 70 prosjekter som er kvalifisert til en siste søknadsrunde om støtte fra EUs Innovasjonsfond. Fortum Oslo Varme er nå ett steg nærmere å sikre seg nødvendig finansiering fra EU eller andre kilder.

Det er også tegn på at fangstprosjektene i Langskip har en positiv effekt på videre utvikling av CO₂-håndtering. Heidelberg Cement, som eier Norcem, arbeider nå med åtte ulike CO₂-håndteringsprosjekt hvor Norcem Brevik er det mest modne. Av disse prosjektene er sju i Europa. Dette er prosjekt med forskjellig teknologi, ulik skala og ulik modenhet. Blant annet pågår det pilotprosjekter ved sementfabrikkene i Lixhe i Belgia og i Hannover i Tyskland. Nylig kunngjorde Heidelberg Cement som eier av svenske Cementa at de har til hensikt å utvikle verdens første klimanøytrale sementanlegg i Slite på Gotland i Sverige. Anlegget skal fange opp mot 1,8 millioner tonn CO₂ årlig og skal etter planen være i drift før 2030. Langskip og Norcems prosjekt i Brevik har vært avgjørende for denne beslutningen.

4.5.3 Oppskalering av transport- og lagringsinfrastruktur – et viktig neste steg

Den økende interessen for CO₂-håndtering peker mot et mulig behov for oppskalering av transport- og lagringsinfrastrukturen utover Langskip og andre europeiske lagringsprosjekter under planlegging. Regjeringen vil i det videre arbeidet bygge på etablerte virkemidler og ordninger og vil legge til grunn at eventuelle framtidige CO₂-håndteringsprosjekter i Norge må konkurrere om investerings- og driftsstøtte fra generelle støtteordninger som Enova og EUs innovasjonsfond. Staten vil ikke gå inn i direkte forhandlinger om statsstøtte med enkeltaktører.

Det er viktig at framtidige lokasjoner der CO₂ skal lagres er sikre og kan overvåkes på en god måte. Det må gjøres konkrete vurderinger av forholdet til andre interesser som for eksempel petroleumsforekomster, havvindinstallasjoner og fiskeri når lokasjon for lagring velges. Erfaringen med Langskip viser at det er tidkrevende å modne fram trygg og sikker geologisk lagringskapasitet. For industri som vurderer CO₂-fangst fra sine anlegg, men som i dag ikke er tilknyttet noen av lagringsprosjektene under utvikling i Europa, er det viktig å se at oppskalering av transport- og lagringsinfrastruktur er mulig.

Prosessen rundt CO₂-lagring på norsk sokkel skal være forutsigbar og tilgjengelig for selskapene som skal utføre og finansiere denne aktiviteten.

4.5.3.1 Videreutvikling av CO₂-lager på norsk sokkel

Norske myndigheter vil legge til rette for samfunnsøkonomisk lønnsom lagring av CO₂ på norsk sokkel. Selskaper som har den nødvendige kompetansen og som har modnet fram industrielt gode og lønnsomme prosjekter skal kunne stole på at staten vil bidra med en forutsigbar og fleksibel prosess for tilgang til lagringsareal i alle faser av denne virksomheten. På denne måten vil industrielle aktører få muligheten til å undersøke, lete etter og/eller bygge ut nye lagringslokaliteter for CO₂ på norsk sokkel.

Virksomhet rettet mot undersøkelse og leting etter undersjøiske reservoarer for lagring av CO₂, samt utnyttelse, transport og lagring av CO₂ i slike reservoarer på norsk sokkel er regulert i forskrift 5. desember 2014 nr. 1517 om utnyttelse av undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen til lagring av CO₂ og om transport av CO₂ på kontinentalsokkelen (lagringsforskriften). Alle som skal drive slik virksomhet trenger en tillatelse etter lagringsforskriften. I tillegg har Petroleumstilsynet den 20. februar 2020 fastsatt forskrift om sikkerhet og arbeidsmiljø ved transport og lagring av CO₂ på kontinentalsokkelen (CO₂-sikkerhetsforskriften).

4.5.3.2 Prosedyre for tildeling av tillatelser

Norske myndigheter har gjennom lagringsforskriften lagt til rette for framtidige tillatelser rettet mot lagring av CO₂ på norsk sokkel. Forskriften ble første gang benyttet i september 2018 etter at norske myndigheter fikk den første søknaden om en utnyttelsestillatelse for CO₂ fra Equinor. Etter en første vurdering av søknaden ble det aktuelle området utlyst, men det kom ingen søknader fra andre aktører. Søknaden fra Equinor var av meget god kvalitet, og utnyttelsestillatelse 001 ble dermed tildelt til Equinor 11. januar 2019 som den første og hittil eneste utnyttelsestillatelsen på norsk sokkel.

For tildeling av nye lete- og utnyttelsestillatelser vil departementet videreføre den praksisen som ble benyttet ved tildelingen av utnyttelsestillatelse 001 med individuelle utlysninger og tildelinger etter behov. Normalt forventer departementet å få en søknad om undersøkelses- eller letetillatelse forut for en søknad om utnyttelsestillatelse.

En slik prosess vil settes i gang ved at den eller de enkelte aktørene som ønsker en tillatelse søker på det tidspunkt de selv mener det foreligger et tilstrekkelig godt grunnlag for å søke om en tillatelse etter lagringsforskriften. Ettersom denne virksomheten er i en tidlig fase i Norge, er det hensiktsmessig om alle nye, industrielle aktører tar kontakt med relevante myndigheter på et tidlig tidspunkt for å avklare om de krav som vil stilles for at en søknad kan anses oppfylt. Dette vil også gjøre det mulig å få oversikt over eventuelle sameksistensutfordringer med andre brukere av havet på et tidlig tidspunkt.

Departementet mener dette er den riktige tilnærmingen til lagringsvirksomheten i den fasen den nå er i på norsk sokkel. Dersom behovet skulle endre seg på et senere tidspunkt, vil departementet vurdere å gjennomføre tidfestede konsesjonsrunder slik en kjenner fra petroleumssektoren.

Olje- og energidepartementet vil, sammen med Arbeids- og sosialdepartementet, fortløpende vurdere eventuelle søknader. Dersom en søknad er av tilstrekkelig kvalitet, vil det området som staten mener er aktuelt utlyses. Krav om utlysning gjelder ikke for undersøkelsestillatelser.

En slik utlysning er en viktig sikkerhetsmekanisme for å sikre at lagringsforskriftens krav om tildeling skjer på «objektive, publiserte og ikke-diskriminerende kriterier» og vil gi alle som ønsker det anledning til å søke på det aktuelle området. Som ledd i vurderingen forut for en utlysning, vil det også vurderes hvorvidt en offentlig høring av det omsøkte områdets egnethet som CO₂-lager er nødvendig og/eller hensiktsmessig.

4.5.3.3 Krav til tildeling

Kriteriene for tildeling av de ulike tillatelsene framgår av lagringsforskriften og vil avhenge av typen tillatelse som ønskes tildelt, samt av hvilke utfordringer det aktuelle geografiske området stiller til kompetanse og erfaring. Kriteriene for den enkelte utlysning vil offentliggjøres gjennom utlysningsteksten. For både lete- og utnyttelsestillatelser vil det blant annet legges stor vekt på søkers finansielle styrke, tekniske kompetanse og pålitelighet. For tildeling av utnyttelsestillatelser vil også søkers geologiske kompetanse være viktig.

Relevante HMS-krav vil i tillegg framgå av utlysningen, og Arbeids- og sosialdepartementet og Petroleumstilsynet vil delta i tildelingsprosessen.

Tillatelser etter lagringsforskriften kan tildeles til ett eller flere kompetente selskaper. Dersom tillatelser tildeles flere selskaper, vil Olje- og energidepartementet som hovedregel utpeke ett av selskapene som operatør.

Tildeling av letetillatelser og utnyttelsestillatelser vil normalt gjøres med et forpliktende arbeidsprogram og påfølgende beslutningspunkter for videreføring eller tilbakelevering. Størrelsen på området som tildeles, varigheten av tillatelsen og forpliktelsene som følger med en slik konsesjonstildeling vil være resultat av en konkret vurdering av søknaden, samt forhandlinger mellom staten og den eller de aktuelle søkerne. I en utnyttelsestillatelse vil arbeidsprogrammet normalt lede til innlevering av en plan for utbygging og drift (PUD) for lagringslokaliteten.

Myndighetene vil gjennom tildelingen også sikre at hensynet til ytre miljø og god sameksistens med andre næringer er tilstrekkelig godt ivaretatt til enhver tid. Vilkår som sikrer slike hensyn vil framkomme i utlysningen og endelig fastsettes gjennom konsesjonsverket i den tillatelsen som tildeles. I planleggingen av en utbygging adresseres forholdet til andre næringer også gjennom konsekvensutredningen. Dette viser at det er viktig å ha et bevisst forhold til andre interesser gjennom hele prosessen, fra valg av lokasjon og utforming av søknad til utbyggings- og driftsfasen.

4.5.3.4 Statlig deltakelse

Staten kan i henhold til CO₂-lagringsforskriften bestemme at staten skal delta i den enkelte tillatelse for CO₂-lagring. Dette er tilsvarende mulighet som staten har i utvinningstillatelser for petroleum. SDØE-ordningen innebærer at staten på lik linje med øvrige aktører betaler en andel av alle kostnader i prosjekter. Staten får en tilsvarende andel av inntektene.

Ved behandlingen av statsbudsjettet for 2021 vedtok Stortinget 3. desember 2020 følgende anmodning til regjeringen, vedtak 15920, «Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget om hvordan staten kan ta en del av inntektene fra framtidige utnyttelsestillatelser for CO₂-lagring. Vurderingen skal inkludere skattlegging og alternativer for statlig eierskap, herunder SDØE-modell».

Olje- og energidepartementet vil komme tilbake til Stortinget med en vurdering av alternativer for statlig eierskap, herunder en SDØE-modell og skattlegging av CO₂-lagring i forslaget til statsbudsjett for 2022.

4.6 Mineralvirksomhet på havbunnen – nye muligheter for verdiskaping fra havet

4.6.1 Økt etterspørsel etter metaller globalt

Verdens voksende befolkning opplever et stadig økende velstandsnivå. Dette fører til økt etterspørsel etter energi. Samtidig fører klimaendringene og strengere klimapolitikk til at det vil legges større vekt på reduksjon av utslippene av klimagasser, noe som fører til store endringer i verdens produksjon og forbruk av energi. Økt satsing på fornybar energiproduksjon, lagring av energi og elektrifisering av transportsektoren vil føre til en betydelig økning i behovet for batterier, solceller, vindturbiner og elektrisk infrastruktur. Disse vil trenge store mengder av viktige metaller.

Verdensbanken anslår at verdens etterspørsel etter metaller vil vokse med 420 pst. fram mot 2050 hvis global oppvarming skal begrenses til under to grader.21 De mest kritiske metallene er kobber, grafitt, kobolt, nikkel og litium, i tillegg til en gruppe metalliske grunnstoffer som går under fellesbetegnelsen sjeldne jordarter22.

Valg av teknologi, effektivitetsforbedringer og teknologiutvikling vil ha store utslag på etterspørselen etter enkelte mineraler og metaller. Noen av disse, som for eksempel grafitt, litium og kobolt, brukes per i dag kun i et lite utvalg energiteknologier, og etterspørselen vil derfor påvirkes av valg av alternative teknologier.

IEA anslår at etterspørselen etter kritiske mineraler til bruk i fornybare teknologier, i IEAs scenario som møter Parisavtalens mål (SDS), vil være fire ganger høyere i 2040 sammenlignet med i dag.23 Veksten vil spesielt være drevet av utviklingen av strømnett, batterier til bruk i el-biler og lagring av energi, men også fra vindkraft og solcellepaneler. IEA anslår derfor at veksten i etterspørselen vil kunne legge sterkt press på produksjonen. Blant annet viser rapporten at produksjonen av kobber, kobolt og litium ikke vil være stor nok til å møte etterspørselen allerede innen utløpet av 2020-tallet. I tillegg kan lang ledetid for utviklingen av nye prosjekter, på i snitt om lag 17 år, skape flaskehalser ved en hurtig økning i bruken av nye, rene teknologier. Utviklingen av nye kilder til produksjon vil derfor spille en viktig rolle for å ta i bruk fornybare teknologier.

EUs grønne giv og ambisiøse mål for klimagassutslipp mot 2030 og 2050, vil kreve store investeringer i blant annet fornybar energiproduksjon.24 For å nå målene om klimanøytralitet innen 2050 indikerer anslagene fra Europakommisjonen en betydelig økning i etterspørselen etter metaller, slik som litium, kobolt og sjeldne jordarter.25 Tilgang til disse ressursene er omtalt som et strategisk sikkerhetsanliggende for EU.26

Produksjon og raffinering av flere sentrale mineraler er i dag konsentrert til et fåtall land eller et lite antall selskaper og i områder med varierende grad av politisk, sosial og miljømessig risiko. I tillegg har noen av de eldre gruvene på land vært i produksjon siden 1800-tallet, og dette gjør at metallgehalten er redusert. Muligheten for økonomisk lønnsom utvinning av havbunnsmineraler kan derfor bidra til å sikre forsyningen av viktige metaller.

Sirkulærøkonomien vil også være viktig for å møte etterspørselen etter metaller på en bærekraftig måte, men vil ikke være tilstrekkelig til å dekke veksten i etterspørselen i «godt under to graders»-scenariet til Verdensbanken. Utfordringen er delvis mangel på materiale for gjenvinning, samt kostnader og teknologibarrierer som gjør gjenvinning av enkeltmetaller utfordrende.

Forstørr bilde

Foto: Senter for dyphavsforskning ved Universitetet i Bergen.

Forstørr bilde

Foto: OD.

4.6.2 Ressurspotensial på norsk kontinentalsokkel

Det har lenge vært kjent at det finnes mineralforekomster på norsk kontinentalsokkel. Universitetet i Bergen gjorde de første funnene av sulfidforekomster27 på Mohnsryggen i Norskehavet for om lag 20 år siden. Siden er det gjort en rekke funn av sulfidforekomster langs den midtatlantiske spredningsryggen. Oljedirektoratet har gjennom kartleggingen av norsk sokkel hentet inn en rekke prøver av manganskorper28. Oljedirektoratet har fått i oppdrag å kartlegge ressurspotensialet for havbunnsmineraler på norsk kontinentalsokkel og har de tre siste årene gjennomført kartleggingstokt til dyphavsområdene i Norskehavet og Grønlandshavet og samlet inn betydelige mengder data og prøver fra havbunnen. Kartleggingstoktene vil gi viktig informasjon om ressurspotensialet i norske havområder. Oljedirektoratet planlegger å gjennomføre et nytt tokt i 2021 til Knipovitsjryggen. Det er avsatt 33 mill. kroner til formålet.

4.6.3 Nye muligheter for norsk industri

Det finnes havbunnsmineraler flere steder i verdenshavene. Per i dag foregår det ikke utvinning av havbunnsmineraler på dypt vann noe sted i verden. Teknologien for, og kunnskapen om, utvinning av havbunnsmineraler, både nasjonalt og internasjonalt er fortsatt begrenset. Utvinningsteknologier er under utvikling, og det er gjennomført pilotprosjekter blant annet utenfor Japan og i Stillehavet. Under FNs havbunnsmyndighet, International Seabed Authority (ISA), pågår det et arbeid med å utvikle regelverk for utvinning i områder utenfor nasjonal jurisdiksjon hvor Norge deltar aktivt.

Forskningsrådet gjennomførte i 2019 en studie for å vurdere kunnskapsgrunnlaget for forskning og teknologiutvikling relatert til havbunnsmineraler på oppdrag fra Olje- og energidepartementet29. Studien angir kunnskaps- og teknologioverføring fra olje- og gassektoren som en mulighet, både knyttet til leting og utvinning. Samtidig pekes det på behov for mer forskning i hele verdikjeden fra geologiske undersøkelser til selve utvinningen samt påvirkning på ytre miljø og økosystemer. På bakgrunn av lang erfaring med næringsvirksomhet knyttet til havet og havets ressurser har Norge et godt utgangspunkt for å kunne utvikle lønnsom mineralvirksomhet på havbunnen. Norskbaserte miljøer har gode forutsetninger for å bli kunnskaps- og teknologileverandører til en evt. ny næring, og havbunnsmineralutvinning kan bli viktig for norsk leverandørindustri i framtiden.

Kunnskap om utbredelse, mengde og kvalitet av mineraler på norsk kontinentalsokkel er fortsatt begrenset, og aktiviteten er fortsatt på et relativt tidlig stadium. Flere kommersielle aktører viser imidlertid interesse for slik virksomhet. Det gjelder både etablering av nye selskaper med utspring i olje- og gassektoren, samt mer etablerte selskaper i olje- og gassnæringen og havbunnskartlegging.

4.6.4 Åpningsprosess for mineralvirksomhet på norsk kontinentalsokkel igangsatt

Det følger av havbunnsmineralloven at områder må åpnes for virksomhet før tillatelser kan tildeles kommersielle aktører og aktivitet igangsettes. Som ledd i en åpningsprosess skal det gjennomføres en konsekvensutredning. Første steg i prosessen med en konsekvensutredning er å utarbeide et forslag til program for konsekvensutredningen. Programmet er gjenstand for offentlig høring før det fastsettes. Deretter gjennomføres konsekvensutredningen på grunnlag av det fastsatte programmet.

Regjeringen gjennomfører nå en slik åpningsprosess med tilhørende konsekvensutredning etter havbunnsmineralloven.

Konsekvensutredningen skal på overordnet nivå belyse hvilke virkninger en eventuell åpning for mineralvirksomhet på havbunnen kan få for miljøet og antatte næringsrelaterte, økonomiske og sosiale virkninger. Formålet med konsekvensutredningsprosessen er å framskaffe mer, oppdatert og samlet kunnskap om hva effektene av havbunnsmineralaktivitet kan bli, slik at en beslutning om åpning kan treffes på et best mulig faglig grunnlag.

I motsetning til mye annen aktivitet til havs forventes de aktuelle områdene for mineralvirksomhet å ligge langt fra kysten. Kartlegging av mineralressurser forventes å kunne gjennomføres uten vesentlig påvirkning på andre aktiviteter som fiskerier, skipsfart, petroleumsvirksomhet og fornybar energiproduksjon. Felles aktiviteter og positive synergier for flere havnæringer kan være en mulighet. Havbunnsmineralloven legger uansett til grunn at mineralvirksomheten ikke unødvendig eller i urimelig grad må vanskeliggjøre eller hindre annen virksomhet som fiske og skipsfart. Fiskeri, petroleumsvirksomhet, skipsfart, marin bioprospektering, legging av kabler og rørledninger og vitenskapelig havforskning er aktiviteter som kan bli berørt av aktivitet knyttet til mineralutvinning på havbunnen. Ved bruk av vilkår og regulering av virksomheten legges det til grunn at utfordringer knyttet til sameksistens er løsbare.

Kommersiell utvinning av havbunnsmineraler på norsk sokkel ligger fortsatt et stykke fram i tid, men vil, dersom det blir økonomisk lønnsomt, kunne bli en ny og viktig havnæring for Norge. Vi sitter på betydelig kunnskap om å forvalte ressursene i havet på en forsvarlig og bærekraftig måte, og vi har verdensledende industri- og forskningsmiljøer som kan bruke mye av sine erfaringer og teknologi fra etablerte næringer.

4.7 Langsiktig verdiskaping avhenger av forskning og utvikling

4.7.1 Betydningen av forskning og utvikling

Forskning og teknologiutvikling (FoU) er avgjørende for utvikling av eksisterende og nytt næringsliv, sysselsetting og framtidig verdiskaping fra norske energiressurser, både på land og til havs. I petroleumssektoren og i energisektoren står private bedrifter for betydelig egenfinansiert FoU-innsats, i hovedsak basert på behovet for å styrke egen konkurransekraft eller skape ny virksomhet. Mange bedrifter samarbeider med instituttsektoren og akademia for å utvikle ny kunnskap og teknologiske løsninger. Fordi egenfinansiert FoU i næringslivet begrunnes i bedriftsøkonomiske hensyn, er ikke denne FoU-innsatsen nødvendigvis tilstrekkelig for å dekke samfunnets behov. For at den privatøkonomiske gevinsten av å forske, foredle og spre ny teknologi skal sammenfalle med den samfunnsøkonomiske gevinsten, må myndighetene gripe inn i markedet gjennom ordninger som fremmer teknologiutvikling og innovasjon. Videre har historien vist betydningen grunnforskning kan ha for verdiskaping fra energiressursene. Det er veletablert at grunnforskning i stor grad må finansieres av offentlige midler. For petroleums- og energisektoren bidrar den offentlig støttede FoU-aktiviteten til å mobilisere og strukturere innsatsen på områder som er av nasjonal og strategisk betydning, og den legger vekt på langsiktige behov for virksomheten, herunder kompetansebygging, utdanning og rekruttering.

Studier på effekter av forskning og utvikling på energi- og petroleumsområdet viser at den offentlige satsingen på forskning og utvikling historisk sett har vært svært lønnsom for samfunnet og for næringslivet, jf. boks 4.18.

Endringene i energimarkedene og utviklingen av nye energirelaterte næringer setter enda større krav enn tidligere til forskning og utvikling av høy kvalitet og relevans. For å tilpasse seg utviklingen må norsk leverandørindustri i internasjonal konkurranse utvikle produkter og løsninger som er tilpasset nye markeder som for eksempel flytende havvindsinstallasjoner, CO₂-håndtering og hydrogen. Samtidig må forskning og utvikling på utnyttelse av olje- og gassressursene fortsette for å bidra til høy verdiskaping og reduksjon av klimagassutslipp fra virksomheten, jf. kapittel 5.

Vi står overfor gjennomgripende endringer i energisystemet. Det blir mer digitalisert, mer fleksibel kraft skal fases inn, klima- og miljøutfordringer skal løses, og forbrukerne involveres i økende grad. Samtidig gir dette muligheter for økt verdiskaping, sysselsetting og næringsutvikling. Forskning- og utvikling er vesentlig for optimal utforming av et digitalisert og integrert energisystem, effektiv og bærekraftig utnyttelse av norske vann- og vindenergiressurser, og for utvikling av eksisterende og nytt næringsliv basert på tilgang på fornybar kraft.

4.7.2 Offentlig støtte til petroleums- og energiforskning

Offentlig bevilgninger til forskning, utvikling og demonstrasjon skal bidra til økt verdiskaping og sikker, kostnadseffektiv og bærekraftig utnyttelse av energi- og petroleumsressursene i et lavutslippsperspektiv. Regjeringen vil utvikle norsk næringsliv gjennom satsing på energi- og klimateknologi som kan være lønnsom over tid. Staten må legge til rette for dette gjennom forutsigbare rammevilkår, forskning, utvikling og støtte til piloter, demonstrasjon, risikoavlastning og markedsintroduksjon for ny teknologi.

Forskningsinnsatsen har følgende delmål:

• sikre langsiktig kunnskaps- og teknologiutvikling

• fremme konkurransedyktighet og økt verdiskaping i energi- og petroleumsnæringene i Norge

• bidra med teknologi og løsninger som legger til rette for et lavutslippssamfunn innen 2050

Arbeidet med å nå disse målene har overføringsverdi på tvers av sektorer.

Forstørr bilde

Olje- og gassvirksomheten er Norges største enkeltnæring målt i verdiskaping. En viktig del av forskningspolitikken er derfor å sørge for fortsatt høy verdiskaping fra petroleumssektoren med utgangspunkt i gjenværende ressurser. Dette krever fortsatt vektlegging av FoU som gir økt utvinningsgrad samtidig som hensynet til det ytre miljøet skal ivaretas og sikkerhetsnivået kontinuerlig forbedres.

Petroleumsvirksomheten gir sterke impulser i form av teknologi- og kompetanseoverføringer til annet norsk næringsliv (Bjørnland og Torvik, 2019, 2020) både til havs og på land. Den viktigste impulsen er forbedret produktivitet. Petroleumsrettet FoU er på den måten en driver for brede produktivitetsforbedringer som går utover egen sektor.

Forskningsinnsatsen på energi vil fortsatt vektlegge teknologiutvikling som gir kostnadsreduksjoner og økt energieffektivitet, og som kan skaleres opp for bred anvendelse, også internasjonalt. Samtidig ser vi at teknologi alene ikke alltid sikrer aksept i markedet eller samfunnet generelt. Energiforskningen må derfor også vektlegge samfunnsvitenskapelige perspektiv og samspillet mellom teknologi og samfunn for å oppnå omstilling til lavutslippssamfunnet.

Ettersom energimarkedene blir stadig mer integrerte, og kompetanse- og teknologioverføringer finner sted mellom ulike sektorer i norsk økonomi, må FoU-politikken legge til rette for å utnytte synergier der det er naturlig. Den samlede FoU-innsatsen innenfor Olje- og energidepartementets sektoransvar må derfor sees i sammenheng. Det er viktig for utviklingen av blant annet hydrogen som ren energibærer, CO₂-håndtering og havbunnsmineraler. Departementet vil også arbeide for at FoU som ikke er sektorspesifikk, slik som IKT og materialteknologi, kan utnyttes for å sikre best mulig ressursutnyttelse og videreutvikling av en konkurransedyktig petroleums- og energinæring.

Overordnet er det tre forsknings- og teknologiområder som peker seg ut som spesielt viktige fordi de har bred anvendelse og kan bidra til å løse store samfunnsutfordringer, omstilling, utvikling av nye næringer og bidra til langsiktig verdiskaping fra norske energiressurser:

Klima- og miljøvennlige energiløsninger er en prioritet for all virksomhet underlagt departementets sektoransvar.

Digitalisering muliggjør bedre ressursutnyttelse i petroleums- og energisektoren og er en viktig byggestein for et velfungerende kraftsystem. Digitale teknologier kan også gi bedre vedlikehold for store industrianlegg til havs og til land, noe som forebygger ulykker.

Geologi og undergrunnsforståelse er en forutsetning for petroleumsvirksomheten, CO₂-håndtering, forankring av vindturbiner til havs, påvisning av havbunnsmineraler og utbygging og vedlikehold av vannkraftverk. Dette er kompetanse som har stor overføringsverdi til andre næringer og sektorer i samfunnet, se figur 4.30.

Forstørr bilde

Forstørr bilde

Offentlige bevilgninger til petroleums- og energiforskning forvaltes i all hovedsak av Norges forskningsråd, som gjennomfører utlysninger og prosjekttildelinger basert på konkurranse. Ved tildeling vektlegges kriterier som skal sikre høy samfunnsøkonomisk nytte, kvalitet og relevans. Det er en forutsetning at tildelingene utløser FoU som ellers ikke ville blitt gjennomført i næringene.

Det er avgjørende at energinæringene får tilgang på riktig kompetanse gjennom utdannings- og forskningsmiljøene, og at næringene stimuleres til å investere i forskningsbasert innovasjon. Offentlig støtte er rettet inn mot hele innovasjonskjeden fra strategisk grunnforskning til pilotering og demonstrasjon. For å sikre at forskningen skal gi høyest mulig verdiskaping, og bidra til å løse sentrale samfunnsutfordringer, må den organiseres riktig og rettes mot prioriterte oppgaver/områder. Departementet har derfor etablert FoU-strategiene Energi21 og OG21 for henholdsvis energi- og petroleumsområdet. Dette er permanente strategiorgan som bidrar med råd og anbefalinger rettet mot departementet, relevante virkemiddelaktører og næringen selv.

CO₂-håndtering ivaretas av programmet CLIMIT som er et samarbeid mellom Gassnova og Norges forskningsråd. CLIMIT omfatter Forskningsrådets støtteordning for forskning og utvikling (FoU-delen), og Gassnovas støtte til utvikling og demonstrasjon (Demo-delen). Gassnova har det overordnede koordineringsansvaret og leder programsekretariatet. Programmet henvender seg til bedrifter, forskningsinstitutter, universiteter og høgskoler, gjerne i samarbeid med internasjonale bedrifter og forskningsinstitusjoner, som kan bidra til å påskynde kommersialisering av CO₂-håndtering, se også omtale i kapittel 4.5.

For petroleumssektoren er det DEMO 2000 som ivaretar pilotering og demonstrasjon. Begrunnelse for et eget virkemiddel på dette området er at uttesting av ny teknologi offshore er forbundet med betydelig teknisk og kommersiell risiko. PETROMAKS 2 dekker FoU fram til piloteringsfasen. Tematisk dekker PETROMAKS 2 hele verdikjeden for oppstrøms olje- og gassvirksomhet. Forskning på HMS er inkludert.

ENERGIX er Forskningsrådets tematisk brede energiforskningsprogram som omfatter forskning og utvikling knyttet til fornybare energikilder, energibruk, konvertering av energisystemet og samfunnsfaglig energiforskning. Programmet dekker hele FoU-kjeden, og gir også støtte til mindre pilotprosjekter. ENERGIX bidrar også med midler inn mot PILOT-E-ordningen, som er nærmere omtalt i kapittel 4.4.4.4.

Markedsintroduksjon er inkludert i figur 4.31 ved Enova for å illustrere hele innovasjonskjeden. Enova arbeider for å få de gode løsningene ut i markedet og bidra til at nye energi- og klimateknologier blir tatt i bruk.

For å få større fart og kraft bak satsingen på forskning, utvikling, demonstrasjon og markedsintroduksjon på energiområdet, støtter regjeringen opp om Norges Forskningsråd, Enova, Gassnova og Innovasjon Norge sitt arbeid med å etablere målrettede satsinger. Et eksempel på en slik målrettet felles satsing er PILOT- E og HEILO-samarbeidet. HEILO er nærmere beskrevet i kapittel 4.4.4.4.

De store forskningsprogrammene opererer med flere søknadstyper/virkemidler:

Innovasjons- og demonstrasjonsprosjekter retter seg mot bedrifter. Formålet er verdiskaping og fornyelse i næringslivet. Prosjektene skal bidra til økt konkurranseevne i nytt og eksisterende næringsliv, styrke omstillingsevne i norsk økonomi og offentlig sektor, samt å bedre samspill og kunnskapsoverføring på tvers av aktører.

For akademia og instituttsektoren er kompetanse- og samarbeidsprosjekt det sentrale. Formålet er å utvikle ny kunnskap og bygge kompetanse og kompetansemiljøer som samfunnet eller næringslivet trenger for å møte viktige samfunnsutfordringer.

Forskerprosjekt retter seg først og fremst mot akademia og har som formål å fremme fornyelse og utvikling i forskningen i alle fag og tematiske områder. Prosjektene skal bidra til viktig, ny innsikt i den internasjonale kunnskapsfronten, og kan være med eller uten ambisjoner om anvendelse på kort eller lang sikt. Det stilles ikke krav om deltakelse fra næringslivet, men forskningen skal ha næringsrelevans.

Forskningsrådets virkemidler på petroleumsområdet retter seg mot leverandørindustrien, instituttsektoren og akademia. Petroleumsskattesystemet gir oljeselskapene anledning til å trekke fra sine FoU-kostnader med 78 pst., forutsatt at prosjektene er relevante for norsk sokkel. Dette gir oljeselskapene sterkt incentiv til å investere i FoU. Videre bidrar staten gjennom Statens direkte økonomiske engasjement (SDØE). Som en av flere eiere dekker staten sin del av investeringene og kostnadene, inkludert FoU-kostnadene, og får en tilsvarende del av inntektene fra utvinningstillatelsen. De offentlige bevilgningene er viktige blant annet fordi

• Støtteordningene er rettet mot å bedre norsk sokkels konkurransekraft og ikke bare enkeltselskaps behov. Prosjektene kan derfor forventes å ha bredere effekt for næringen og samfunnet.

• Prosjektene holder høy kvalitet, både på grunn av en klart definert og god utvelgelsesprosess og på grunn av konkurransen som er innebygget i prosessen. Alle søknader blir evaluert av internasjonale og nasjonale eksperter.

• Programmene stimulerer til samarbeid og åpenhet. Dette gir raskere og mer effektiv spredning av kunnskap, kompetanse og teknologi i næringen.

Boks 4.20 Autonome farkoster/havgående droner

Forstørr bilde

Kilde: Kongsberg Maritime.

GLIDER-prosjektet, som ledes av Akvaplan-niva, benytter 3 selvgående, mobile plattformer: Den dykkende Sea Glider (Kongsberg) og de to overflateplattformene Sailbuoy (Offshore Sensing) og Wave Glider (Maritime Robotics). Ingen av gliderne har motor, men benytter bølger, vind, solenergi og endringer i gravitasjon for framdrift og energi til drift av sensorene og kommunikasjon. Gliderne styres fra en PC, og er utstyrt med et utvalg av sensorer som samler inn kjemiske, fysiske og biologiske data fra havet. Mer effektiv innsamling i tid og rom kombinert med analyser av sanntidsdata gir bedre forståelse av økosystemet. Slik kan gliderne bidra med verdifull kunnskap for både forvaltning, næringsvirksomhet og forskning. Første fase av prosjektet ble gjennomført med støtte fra Forskningsrådets DEMO2000 program og ConocoPhillips 2017–2019. Med grunnlag i erfaringene fra fase I er det utviklet et treårig prosjekt i samarbeid med ConocoPhillips for å studere effekten av seismikkaktiviteter og utslipp av produsert vann på økosystemet.

Boks 4.21 Resirkulering av elbilbatterier

Forstørr bilde

Ill. Hydro/Hydrovolt.

Prosjekt LIBRES, med Norsk Hydro ASA som prosjektleder, har utviklet en robotisert gjenvinningsprosess for batterier fra elbiler. De største elbilene kan ha opp mot ti tusen battericeller, og hele batteripakken er en komplisert sammensetning av elektriske koblinger, bæresystemer, kjølesystemer og elektronikk. Det vil i nær framtid være behov for effektive løsninger for å gjenbruke komponenter og gjenvinne verdifulle materialer.

I LIBRES er det arbeidet med blant annet kunstig intelligens for å gjenkjenne komponenter og identifisere skadete enheter. Prosjektet har studert hvordan demontering kan utføres uten kortslutning, eksplosjon eller brann. Det utvikles også mekaniske og kjemiske prosesser for viderebehandling av demonterte komponenter.

Hydro bygger nå en fabrikk for resirkulering av elbilbatterier i Fredrikstad. LIBRES-prosjektet er et viktig grunnlag for denne satsingen. Fabrikken eies av Hydrovolt, et samarbeid mellom Hydro og batteriprodusenten Northvolt. Fabrikken skal etter planen stå ferdig og starte opp driften sent i 2021. I første omgang kommer fabrikken til å ha en kapasitet på resirkulering av 8 000 tonn batterimoduler per år, med mulighet for å utvide.

Internasjonalt FoU-samarbeid

Norske forsknings- og teknologimiljøer i næringslivet, akademia og instituttsektoren samarbeider i stadig økende grad med forskningsmiljøer i utlandet. Norges deltakelse i de store forskningsprogrammene i EU og i IEAs teknologinettverk har i betydelig grad bidratt til det. Dette samarbeidet styrker kvaliteten på miljøenes egen FoU-innsats og øker deres konkurransekraft. Norge er også aktivt med i Mission Innovation, som er et internasjonalt samarbeid for å få raskere introduksjon og bruk av ny lavutslipps energiteknologi. I tillegg samarbeider norske forskningsmiljøer med komplementære forskningsmiljøer på energiområdet i land utenfor Europa som for eksempel USA, Kina, India og Brasil. Regjeringens strategi for forsknings- og høyere utdanningssamarbeid, Panorama, gir et godt rammeverk for samarbeid på energiområdet. Norges forskningsråd legger blant annet til rette for internasjonalt samarbeid gjennom møteplasser, nettverk og felles utlysninger med andre land.

Forstørr bilde

Kilde: OED/Miksmaster Creative.

Økt internasjonal erfaring, og særlig tilgang på kunnskap og kompetanse fra andre land, er viktige faktorer for norsk konkurranseevne og økonomisk vekst, og gir fordeler gjennom utvidet markedsadgang. Utsikter til å skalere opp produksjon og salg for et internasjonalt marked er en viktig driver for FoU-investeringer, særlig for bransjer og markedssegmenter hvor hjemmemarkedet er umodent eller begrenset.

Om Horisont 2020 og Horisont Europa

Horisont 2020 var EUs rammeprogram for forskning og innovasjon for perioden 2014-2020. Norske forskningsmiljøer, bedrifter, offentlige etater og organisasjoner oppnådde gode resultater i energidelen av dette programmet. Gjennom deltakelsen fikk norske miljøer tilgang til prosjektresultater, nettverk, markeder og forskning i verdensklasse. Se boks 4.2.2 for norske resultater fra energiprogrammet.

Boks 4.22 Norske resultater fra energiprogrammet i Horisont 2020

Forstørr bilde

Kilde: Norges forskningsråd.

Norge gjorde det svært godt i energidelen av Horisont 2020. Før siste tildelingsrunde i desember 2020 er regnet med, har norske aktører hentet hjem nær 1,8 mrd. kroner i prosjektmidler fra programmet. Støtten fordeler seg på en rekke deltakere; fra kommuner, fylkeskommuner, offentlige fagetater, kommunalt eide foretak, høyskoler, universiteter, bedrifter i alle størrelser, næringsklynger og institutter. Norges returandel fra Energiprogrammet, et uttrykk for hvor stor andel av de konkurranseutsatte midlene et land blir tildelt, er på hele 4,1 pst. Regjeringen hadde til sammenligning et mål på 2,0 pst. for hele Horisont 2020 i sin strategi for norsk deltakelse i EUs forsknings- og innovasjonssamarbeid.

Forstørr bilde

Kilde: Norges forskningsråd.

Det nye rammeprogrammet for forskning og innovasjon, Horisont Europa (2021–2027), er med et budsjett på drøyt 95 mrd. euro om lag 30 pst. større enn sin forgjenger Horisont 2020, og er med det verdens største forsknings- og innovasjonsprogram. Forskning og innovasjon på energiområdet inngår i samfunnsutfordringen «Climate, energy and mobility». Tematisk dekker energidelen av programmet i hovedsak teknologier og aktiviteter for fornybar energi, energisystemet, overføring og lagring av energi, CO₂-håndtering og effektivt bruk av energi i industri og bygninger, samt samfunnsvitenskapelig forskning knyttet til grønn omstilling. Andre deler av Horisont Europa har satsinger på smarte byer, batterier og hydrogen.

Regjeringen legger fram en ny strategi for norsk deltakelse i det europeiske forsknings- og innovasjonssamarbeidet før sommeren 2021. Strategien vil beskrive målene for norsk deltakelse nærmere.