2 Skog- og trenæringen – viktig i det grønne skiftet

2.1 Moderne verdikjeder

Skogbruk og skogindustri har lange tradisjoner i Norge. Skogen har vært viktig som kilde til materialer og varme så lenge det har bodd folk i landet. Elver og vassdrag var tidligere viktige transportårer for tømmer og ga energi til foredling av virke til trelast. Store mengder tømmer og trelast ble skipet ut fra kysten av Sør-Norge til kontinentet og de britiske øyene. Fra 1500-tallet utviklet Norge seg i en periode til å bli en ledende sagbruksnasjonen i Europa, og byer som Amsterdam og London ble bokstavelig talt bygd på og av norsk tømmer. Tilgang til skog var også viktig for bergverksindustri og skipsfart gjennom tilgang til energi og materialer.

Skog- og trenæringen har gjennom det siste århundret blitt utviklet til moderne verdikjeder der høsting og foredling av skogen er basert på moderne teknologi og produksjonsprosesser. Verdikjedene omfatter skogbruk og tjenester tilknyttet skogbruk, trelast og trevareindustri, treforedlingsindustri og energi. Næringen finnes i store deler av landet, men har størst relativ betydning på Sørlandet, Østlandet og i Midt-Norge.

Fornybart råstoff fra bærekraftig norsk skogbruk forsyner en industri med en omsetning på 10–12 ganger tømmerverdien. Råstoffet fra ett og samme tre er utgangspunkt for flere verdikjeder. De mest verdifulle delene av tømmerstokken går til tremekanisk industri som sagtømmer. Denne industrien retter seg spesielt mot byggsektoren, og står for den største delen av verdiskapingen fra skog- og trenæringen. De resterende delene av tømmeret benyttes av treforedlingsindustrien og til ulike energiformål i Norge og i utlandet. Industriens biprodukter blir råstoff for annen industri og produkter resirkuleres eller benyttes til energiformål. Godt samspill mellom disse verdikjedene gir et potensial for god og lønnsom utnyttelse av råstoffet fra skogen, med lite svinn og avfall.

2.2 Regionale forskjeller i ressursgrunnlag og industristruktur

De største skogressursene og den største avvirkningen finnes på Østlandet. Hedmark er landets største skogfylke målt i årlig avvirkning. Her er det en omfattende tremekanisk industri, men det er få treforedlingsbedrifter. Dette medfører et overskudd av massevirke og flis fra sagbrukene, som i økende grad har blitt eksportert til Sverige.

I Midt-Norge finnes det industrikapasitet som etterspør store volum av både massevirke og sagtømmer. Her ligger Norges største treforedlingsbedrift, Norske Skogs anlegg på Skogn i Nord-Trøndelag. I Midt-Norge har tilgangen på virke i perioder vært en minimumsfaktor. I tillegg til virke fra regionen, benytter industrien seg også av importert råstoff fra nærområdene i Sverige.

Langs kysten av Vestlandet er det lav avvirkning, men det vil komme betydelige ressurser i denne regionen etter hvert som skogen som ble plantet i midten av forrige århundre blir tilgjengelig for hogst. Det er foreløpig lite skogindustri i denne regionen, og en stor andel av avvirkningen går til eksport til kontinentet.

Nord for Saltfjellet er det en lav avvirkning for salg og industriell bruk, og det er ingen større sagbruk eller treforedlingsbedrifter. Storparten av hogsten går til energiformål, både til salg og eget bruk. Også her vil resultatene fra tidligere skogreising etter hvert føre til at økte skogressurser vil bli tilgjengelige.

2.3 Marked i endring

Norsk skog- og treindustri har i løpet av den siste 10-års perioden vært gjennom betydelige strukturendringer. Kapasiteten i den virkesforbrukende industrien er nå rundt fire millioner kubikkmeter lavere enn ved inngangen til tiårsperioden. Til sammenligning ble det avvirket rundt 10 millioner kubikkmeter til industrien i 2015.

Utviklingen i handelen med skogsvirke i Østersjøområdet viser betydelige endringer i perioden fra 2006 til 2015, jf. Figur 2.1. Norge, som tidligere importerte store volumer, er i dag nettoeksportør av virke. Størstedelen av eksporten går til Sverige, men eksporten til Tyskland er økende. Foreløpige tall fra SSB viser at tømmereksporten i 2015 var på fire millioner kubikkmeter. Det er 700 000 kubikkmeter mer enn året før og utgjør 40 prosent av den totale avvirkningen. Av den totale tømmereksporten ble 70 prosent solgt til Sverige og 26 prosent til Tyskland. Av alt eksportvolum var 66 prosent massevirke. Importen til Østersjøområdet fra øst har blitt betydelig redusert. Dette skyldes blant annet at Russland har prioritert egen videreforedling og innført eksporttoll på tømmer.

Kilde: Pöyry Management Consulting AB 2015.

Etterspørselen etter trelast er nært knyttet til byggeaktiviteten, men er utsatt for økende konkurranse fra utlandet både på sagtømmer og trelast. Etterspørselen etter treforedlingsprodukter som avis- og trykkpapir, der mesteparten av den norske produksjonen eksporteres, er klart synkende. Det norske markedet for industriell bruk av bioenergi er fortsatt beskjedent, men i utvikling.

Treforedlingsindustrien i Norge har i stor grad vært spesialisert mot produksjon av trykkpapir, der mer enn 90 prosent har gått til eksport. Europa er hovedmarkedet for den norske treforedlingsindustrien. Den svake økonomiske situasjonen i Europa i de senere årene, kombinert med nedgangen i etterspørsel etter avis- og magasinpapir, har vært utfordrende for norsk treforedlingsindustri. Sviktende etterspørsel har resultert i overkapasitet i treforedlingsindustrien i hele Europa.

I Norge har dette ført til betydelige nedleggelser av treforedlingsfabrikker. Norske Skog la ned produksjonen ved Union (Skien) i 2006 og ved Follum (Hønefoss) i april 2012. Høsten 2011 innstilte bedriften Hunsfos Fabrikker i Vennesla sin virksomhet. Våren 2012 ble Peterson AS i Moss slått konkurs og i 2014 ble Södra Cells fabrikk på Tofte i Hurum lagt ned. Nedleggelsene av norsk treforedlingsindustri har ført til store endringer for hele verdikjeden knyttet til skog- og trenæringen. Med unntak av Norske Skogs anlegg i Halden og Borregaards fabrikker i Sarpsborg finnes det ikke lenger treforedlingsindustri av betydelig størrelse i denne delen av landet.

Bortfall av innenlands etterspørsel etter massevirke og industriflis gjør at disse produktene må eksporteres, eller benyttes til produkter med lavere betalingsevne for råstoffet. Den økte tømmereksporten har vært en forutsetning for å opprettholde aktiviteten i skogbruket, og slik sikre råstofftilgang til den tremekaniske industrien. Samtidig innebærer eksporten at noe av potensialet for verdiskaping gjennom lønnsom videreforedling forsvinner ut av landet. Endringer i valuta- og markedsforhold har stor betydning for skog- og trenæringen, som opererer i et globalt marked. Norsk valuta er svært følsom for endringer i oljeprisen. Den norske kronen er svakere enn før blant annet som følge av oljeprisfallet i 2015. Svekkelse av kronen gjør skog- og trenæringen mer konkurransedyktig enn tidligere. Tremekanisk industri, som hovedsakelig retter seg inn mot hjemmemarkedet, vil styrkes ved dyrere import. Eksportrettet industri, som treforedlingsindustrien, vil styrke sin konkurranseevne ved lav kronekurs. Bildet er imidlertid sammensatt, ettersom deler av den eksportrettede industrien kan være knyttet opp mot langsiktige låne- og valutasikringsavtaler. Situasjonen med relativt lav verdi på den norske kronen kan endre seg fort.

For å styrke sektorens konkurranseevne, og øke den samlede verdiskapingen fra skog- og trenæringen, er det et behov for omstilling og utvikling av ny skogindustri i Norge. Nedgangen i etterspørsel etter avis- og magasinpapir skyldes blant annet overgangen til et mer digitalt samfunn. Det er ingen tegn på at denne utviklingen vil snu. En eventuell vekst i norsk trebrukende industri må trolig komme fra nye produksjoner og produkter.

Norge har et høyt lønns- og kostnadsnivå sammenlignet med våre konkurrenter. Dette stiller store krav til effektivitet og innovative løsninger i norsk industri. Eiendomsstrukturen i skogbruket, driftsforhold og infrastruktur for transport av virke fra skog til industri påvirker mulighetene for lønnsomt skogbruk, og for stabile og kostnadseffektive råstoffleveranser til industrien.

Forholdet mellom tømmerpriser og driftskostnader er viktig for hogstaktiviteten. I de siste tiårene har realverdien av skogsvirket hatt en synkende trend. Samtidig har økt mekanisering og utvikling av ny teknologi i maskiner og driftssystemer, særlig på 1990- og 2000-tallet, gitt en stor økning i produktiviteten. Effektiviseringen har bidratt til at driftskostnadene har holdt seg relativt stabile, eller er noe redusert dersom de justeres for prisstigningen i samme periode. Denne utviklingen har bidratt positivt til skogeiernes rotnetto (bruttoinntekt fratrukket driftskostnad) og for hogstaktiviteten.

Det er i dag få skogeiere som har arbeidsinntekt fra skogen. For skogeiere med positiv næringsinntekt fra skogbruk utgjorde denne bare sju prosent av bruttoinntekten i 2014, og i en undersøkelse fra 2012 var det bare fire prosent av skogeierne som svarte at inntekter fra hogst var viktig for deres private økonomi. Avkastningen fra skogkapitalen har relativt liten økonomisk betydning for storparten av skogeierne med annen lønns- eller næringsinntekt, noe som kan føre til lav interesse og motivasjon for å utnytte det økonomiske potensialet i eiendommen.

2.4 Klimabidrag og bioøkonomien – framtidsmuligheter

Klima

Klimaforlikene inngått i Stortinget i 2008 og 2012, herunder ambisjoner for nasjonale utslippsreduksjoner og et langsiktig mål om å omstille Norge til et lavutslippssamfunn, ligger til grunn for videre arbeid knyttet til skog og klima, jf. også Meld. St. 13 (2014–2015) Ny utslippsforpliktelse for 2030 – en felles løsning med EU.

I følge FNs klimapanels femte hovedrapport vil forvaltningen av skog spille en viktig rolle for å nå globale klimamål både på kort og lang sikt. Klimapanelet skriver at verden må redusere klimagassutslippene med 40 til 70 prosent sammenlignet med 2010-nivået innen 2050. Videre må utslippene være nær null eller under null i 2100 dersom det skal være sannsynlig å overholde togradersmålet. Under klimaforhandlingene i Paris i 2015 ble det framforhandlet en ny klimaavtale som inkluderer skog i både i-land og u-land. For å oppnå målet om begrenset temperaturøkning setter avtalen opp et kollektivt utslippsmål. Det går ut på at partene tar sikte på at de globale klimagassutslippene når toppunktet så hurtig som mulig og deretter at utslippene reduseres raskt, slik at det blir balanse mellom menneskeskapte utslipp og opptak av klimagasser i løpet av andre halvdel av dette århundret.

Energi og råstoff fra skogen kan bidra til raske utslippsreduksjoner i andre sektorer samtidig som bærekraftig skogforvaltning kan gi verdifulle bidrag til å styrke skogens karbonlager slik at opptak og utslipp på sikt kan balanseres.

Nasjonal bioøkonomistrategi

For å løse globale klima- og miljøutfordringer og samtidig kunne opprettholde velstandsnivået i Norge i en framtid der oljesektoren vil spille en mindre rolle, må en større del av verdiskapingen komme fra produksjon i andre sektorer. Lønnsom foredling av biologiske ressurser kan gi viktige bidrag til dette.

Regjeringen vil legge fram en bioøkonomistrategi. Utvikling av en lønnsom bioøkonomi handler også om å lære og utvikle ny kunnskap og næringsvirksomhet på tvers av etablerte sektorer og fag. Nye sektorovergripende verdikjeder vil kunne utfordre etablerte samhandlingsmønstre, forvaltning, reguleringer og virkemiddelstruktur. Dette skaper behov for en helhetlig tilnærming, som den nasjonale strategien kan bidra til. Regjeringens strategi skal gi overordnede og langsiktige føringer for en nasjonal innsats på bioøkonomiområdet. Det er første gang det lages en slik strategi i Norge, og en viktig merverdi med strategien vil derfor være å skape et felles grunnlag for en videre satsing på området.

SKOG22 – strategier for økt verdiskaping

Med utgangspunkt i den utfordrende situasjonen for treforedlingsindustrien i Norge, oppnevnte Landbruks- og matdepartementet i samarbeid med Nærings- og handelsdepartementet i 2013 en strategigruppe – SKOG22. SKOG22 hadde som mandat å utarbeide en strategi for å styrke konkurranseevnen i de skogbaserte verdikjedene. Strategigruppen var bredt sammensatt med medlemmer fra skogeierne, industrien, forskning og undervisning og næringsorganisasjoner. I januar 2015 presenterte SKOG22 sin strategi for den norske skog- og trenæringen. I strategien er det satt mål om å firedoble verdiskapingen fra skog- og trenæringen innen 2045. Dette skal nås gjennom bærekraftig utnytting av skogressursene, og høy grad av innenlands videreforedling. Dette vil kreve kontinuerlig innovasjon og effektivisering i næringen, samt høy kompetanse og aktiv rekruttering.

SKOG22 peker på at bærekraftig produksjon og uttak av råstoff fra skogen kan økes med 35 prosent. Høy industriell og teknologisk kompetanse, omstillingsevne og sterke kompetansemiljøer innenfor trebruk trekkes fram som nasjonale konkurransefortrinn for skog- og trenæringen. Nærheten til andre sterke næringer i Norge, som olje- og offshoreindustri, byggeindustrien, fiskeoppdrett, fiskeri-, næringsmiddel- og prosessindustri danner et godt grunnlag for synergier og produktutvikling for skog- og trenæringen.

2.5 Næringspolitikk for økt konkurransekraft

Regjeringen vil styrke næringslivets konkurransekraft og bidra til økt sysselsetting og nødvendig omstilling av norsk økonomi. Målet er størst mulig verdiskaping innenfor bærekraftige rammer. Økt innovasjon og omstillingsevne, effektiv bruk av samfunnets ressurser og bedrifter som lykkes i internasjonale markeder, står sentralt.

En rekke tiltak innenfor flere av regjeringens hovedsatsingsområder og flere av departementenes ansvarsområder legger til rette for økt verdiskaping og høyere produktivitet gjennom gode rammebetingelser for næringslivet. Det innebærer blant annet et forutsigbart skattesystem med lavere skatter og avgifter, god infrastruktur, en kompetent arbeidsstyrke og tilgang på kapital. En rekke tiltak er allerede gjennomført, og kommer også skog- og trenæringen til gode. Det gjennomføres en skattereform hvor selskapsskattesatsen senkes, og det er gjennomført lettelser i formuesskatten. Arbeidsmiljøloven og permitteringsregelverket er myket opp.

Regjeringen vil legge fram en egen stortingsmelding om industriens rammevilkår. Meldingen vil omtale viktige trender for bedriftene og se på hvordan næringspolitikken kan bidra til å fremme god omstillingsevne, økt bærekraft og fortsatt høy konkurransekraft i norsk industri.

Regjeringen vil legge til rette for et fritt og uavhengig næringsliv uten konkurransehindrende avtaler, og fri tilgang til markedene. EØS-avtalens bestemmelser om offentlig støtte setter rammer for hvilke muligheter norske myndigheter har til å gi støtte til næringsvirksomhet. Offentlig støtte som vrir eller truer med å vri konkurransen, og som er egnet til å påvirke samhandelen i EØS-området, er i utgangspunktet forbudt. I visse tilfeller kan offentlig støtte likevel gis for å fremme viktige samfunnshensyn.

Skog- og trenæringen kan gi viktige bidrag i framtidens bioøkonomi. De norske skogressursene danner grunnlag for verdikjeder som kan gi økt velferd og sysselsetting, samtidig som de kan bidra til å løse klima- og miljøutfordringer.

Regjeringen har som mål at potensialet som ligger i den norske skog- og trenæringen skal utnyttes godt. Det er en ambisjon at mest mulig av norsk skogråstoff videreforedles i Norge, der dette er lønnsomt.

Forvaltning av skogen skal være bærekraftig, slik at også kommende generasjoner kan ha muligheter til å dra nytte av skogens mange verdier. Regjeringen vil sikre bærekraftig skogbruk gjennom skogbruksloven og tilhørende regelverk, og legge sterkere vekt på klimapolitiske målsettinger i forvaltningen av norske skoger.

Regjeringen vil arbeide for økt omsetning og bedre arrondering av landbrukseiendommer slik at eiendomsstrukturen på sikt kan endres i retning av mer rasjonelle driftsenheter. Dette kan gi stordriftsfordeler og øke mulighetene for å drive eiendommene profesjonelt og effektivt.

Regjeringen legger vekt på miljø- og klimahensyn i arbeidet med blant annet produktkrav, retningslinjer og offentlige innkjøp. Dette er med på å legge grunnlag for utvikling av kompetanse, nye produkter og investeringer, også i skog- og trenæringen. Regjeringen har bedre infrastruktur som ett av sine satsingsområder. Både videreutvikling av skogsvegnettet og tiltak på det offentlige vegnettet bidrar til økt lønnsomhet i næringen.

Statlig risikokapital kan bidra i utvikling av skog- og trenæringen, samtidig som det kan være behov for rammevilkår som gjør mer privat kapital tilgjengelig for investeringer. Regjeringen vil endre vedtektene for Investinor slik at midler som er forbeholdt investeringer i skog- og trenæringen også kan investeres i modne unoterte bedrifter.

Forskning, utvikling og innovasjon er sentralt for å lykkes i omstillingen av norsk økonomi. Regjeringen har styrket virkemidlene for forskning og innovasjon, herunder Skattefunnordningen. Produktutvikling og innovasjon kan gi viktige bidrag i et grønt skifte i økonomien og ha stor betydning for å kunne utløse potensialet i skog- og trenæringen.