Veilaget Kampekleiva

Vi viser til klage datert 25. april 2014, som er sendt med brev fra Enhetsregisteret til Nærings- og fiskeridepartementet 23. mai 2014. Vi beklager den lange saksbehandlingstiden og eventuelle ulemper dette har medført. Klagen gjelder vedtak fattet av Enhetsregisteret 31. mars 2014 om å nekte å registrere Veilaget Kampekleiva, midlertidig org. nr. 912 430 316, som forening.

Nærings- og fiskeridepartementet er kommet til at klagen ikke kan tas til følge. Den nærmere begrunnelsen for vedtaket følger nedenfor.

1.           OM SAKEN

1.1        Enhetsregisterets vedtak

Enhetsregisteret mottok 12. september 2013 melding om registrering av Andelslaget Kampekleiva som forening. Meldingen ble nektet registrert 18. september 2013. Enhetsregisteret begrunnet nektingsvedtaket med at innsendte vedtekter tilsa at enheten hadde en annen organisasjonsform enn forening. Enheten ble bedt om å foreta en ny gjennomgang av vedtektene på bakgrunn av samvirkelova, og vurdere organisasjonsformen på nytt.

Enhetsregisteret mottok ny melding om registrering av Andelslaget Kampekleiva 19. mars 2014. I vedlegg til meldingen, herunder vedtektene, synes navnet å ha blitt endret til Veilaget Kampekleiva, selv om navnet Andelslaget Kampekleiva står i meldingen. Departementet vil i det følgende benytte Veilaget Kampekleiva som navn på enheten, siden dette navnet anvendes i vedtektene.

Enhetsregisteret nektet å registrere meldingen den 31. mars 2014. Enhetsregisteret begrunnet nektingsvedtaket med at den virksomheten som fremgikk av vedtektene, tilsa at Veilaget Kampekleiva er omfattet av samvirkelova. Av vedtaket fremgår følgende:

«[Veilaget Kampekleivas] formål er drift og vedlikehold av vei for medlemmene, noe som  i all hovedsak er en økonomisk interesse. Veilaget har altså til hovedformål å fremme medlemmenes økonomiske interesser.

For å være et samvirke er det et vilkår at sammenslutningen drives som et samvirke. Dette betyr at medlemmene får en ytelse av økonomisk verdi mot en motytelse. I [Veilaget Kampekleiva] får medlemmene tilgang til vei mot å betale en årlig andel av drifts- og vedlikeholdskostnadene. Veilaget drives derved som et samvirke.

Konklusjonen er etter dette at [Veilaget Kampekleiva] er omfattet av samvirkeloven. Veilaget kan derfor ikke registreres som forening, men må stiftes og registreres i samsvar med samvirkelovens bestemmelser.» [Departementets tilføyelser]

Det ble i vedtaket også beskrevet fremgangsmåten  for tilpasning til samvirkelova.

1.2        Grunnlaget for klagen

I klagen redegjøres det nærmere for bakgrunnen for veilaget. Det fremgår at veien Kampekleiva er en vei i Bærum kommune innerst i Lommedalen som går innover i marka. Området er fra gammelt av bebygget med en rekke hytter, tilhørende privatpersoner, samt noen hytter tilhørende ulike idrettslag, studentforeninger o.l. I tillegg til fritidseiendommene benyttes eiendommen tidvis av grunneiere i forbindelse med skogsdrift, samt av én eiendom med fastboende. Veiens lengde er 2,5 kilometer. Det fremgår at veien vinterbrøytes og gruses, og at utgiftene til dette har blitt fordelt mellom de ulike eiendommene. Utgiftsfordelingen er fastsatt ved skjønn avholdt i 1972 iht. til reglene i veglova, og eventuelle justeringer som følger av vedtektene § 3. Eiendommene betaler årlig sin andel av utgiftene til brøyting og sommervedlikehold med et beløp varierende fra 360 til 4 750 kroner. De fleste betaler 950 kroner per år. Klager skriver at behovet for å registrere enheten i Enhetsregisteret kun er av bankteknisk karakter, og det anses ikke å være noe fornuftig behov for en total endring av vedtektene.

Klager viser til veglova kapittel 7, hvor det fremgår av § 54 at eiere og brukere av privat vei er ansvarlig for nødvendig vedlikehold og utbedringer av veien, og at de som har slike plikter utgjør et veilag etter veglova § 55. Klager viser videre til veglovas § 55 siste ledd hvor det fremgår at veilag kan formaliseres på ulike vis. Klager fremholder at hvilken foretaksform veilaget velger vil avhenge av hvordan man enklest og best løser de formål som skal ivaretas. Etter klagers syn vil organisasjonsformen forening/lag/innretning være det enkleste og beste i dette tilfellet, hvor det kun er snakk om en årlig utgiftsdekning for privatpersoner.

Når det gjelder Enhetsregisterets vurdering av om at veilaget er et samvirkeforetak etter samvirkelova § 1, viser klager til at registeret begrunner vedtaket med at medlemmene får tilgang til vei mot å betale en årlig andel av drifts- og vedlikeholdskostnadene. Etter klagers syn er dette å snu realitetene på hodet. Klager fremholder at medlemmene har tilgang til veien gjennom ulike rettsforhold, og at de som følge av dette har plikt til å dekke utgiftene.

Videre er klager ikke enig i Enhetsregisterets vurdering om at hovedformålet med veilaget er å fremme medlemmenes økonomiske interesser. Klager skriver at de økonomiske interessene ikke er fremtredende i dette forholdet, og at det ikke er økonomisk aktivitet og økonomisk resultat som medlemmene naturlig forbinder med veilaget. Klager skriver at det at veilag kan organiseres som samvirkeforetak ikke betyr at de må organiseres slik. Videre skriver klager at flere bestemmelser i samvirkelova ikke passer med situasjonen for veilaget, herunder samvirkelova § 3 første ledd om at medlemmene i samvirkeforetak ikke hefter overfor kreditorene for foretakets gjeld. Det vises også til at medlemskap ikke er frivillig og at veilaget ikke kan oppløses.

Klager fremholder også at han inntil nylig ikke har hatt problemer med å registrere tilsvarende veilag som forening, og at hensynet til likebehandling tilsier at tidligere praksis fortsatt følges. Etter klagers syn rimer det dårlig med uttalte politiske ønsker om et enklere og mindre byråkratisk samfunn at enkle og velfungerende veilag skal tvinges til å registrere seg som samvirkeforetak.

1.3        Enhetsregisterets behandling av klagen

I brevet av 31. mars 2014 fastholder Enhetsregisteret sin vurdering av at Veilaget Kampekleiva er et samvirkeforetak etter samvirkelova § 1. Enhetsregisteret vurderer også at veilagets vedtekter ikke er i samsvar med de ulovfestede foreningsrettslige prinsippene, og at veilaget av denne grunn ikke kan registreres som en forening. Enhetsregisteret skriver om dette på side 7:

«Ved den første meldingen var det helt tydelig både ut fra navnet, vedtektene og årsmøteprotokoll at det var snakk om et andelslag, hvor medlemmenes andel i sammenslutningen dannet grunnlag for rettigheter og plikter. Ved den andre meldingen var vedtektene endret slik at navnet ikke lengre inneholdt andelslag og bruk av ordet ”andelshavere” byttet ut med ”medlemmer”. Det forelå likevel ingen realitetsendring, ved at det fremdeles fremgår at brukerne av veien skal bidra med sin andel av utgifter til drift og vedlikehold med utgangspunkt i overskjønn av 1972 og evt. senere justeringer. En slik utgiftsfordeling etter nytten den enkelte har av sammenslutningen er helt klart i samsvar med samvirkelovens krav om ”deltaking i verksemda som avtakarar, leverandørar, eller på annan liknande måte”, jf. § 1 andre ledd. Stemmerett på årsmøte er avhengig av at den enkeltes andel er betalt. En slik andelsfordeling som bakgrunn for plikter og rettigheter i sammenslutningen tilsier at medlemmene opptrer som eiere, noe som er i strid med foreningsrettens vilkår om at foreninger skal være selveiende. I samme retning trekker at veilaget faktisk har hett ”Andelslaget Kampekleiva” i flere tiår, noe som medlemmene ifølge klagen har identifisert seg med.»

Videre skriver Enhetsregisteret på side 8:

«(….) Vedtektene til Veilaget Kampekleiva sier at det enkelte medlem skal bidra med sin andel av de årlige utgifter iht. fastsatt andel, men Enhetsregisteret har som utgangspunkt lagt til grunn at dette dreier seg om en intern utgiftsfordeling, og ikke en bestemmelse om delt personlig ansvar utad. Årsaken til dette er at enheten var meldt som forening, hvor det på samme måte som for samvirkeforetak er en forutsetning at medlemmene ikke har ansvar for sammenslutningens gjeld, jf. for øvrig ovenfor om foreningers status som selveiende enheter. Klager har gjort gjeldende at dette vilkåret ikke er oppfylt for Veilaget Kampekleiva, siden medlemmene har ansvar for sin andel av utgiftene iht. veiloven. Hvis det medfører riktighet at vedtektenes § 3 skal forstås slik at medlemmene hefter personlig ovenfor kreditorene for sin andel av sammenslutningens gjeld, kan veilaget ikke være et samvirkeforetak, men altså heller ikke en forening.»

Når det gjelder Enhetsregisterets vurdering av klagers øvrige anførsler, herunder forholdet til veglova og spørsmålet om likebehandling viser departementet til Enhetsregisterets brev av 31. mars 2014.

2.           RETTSLIG GRUNNLAG

I henhold til lov 3. juni 1994 nr. 15 om Enhetsregisteret (enhetsregisterloven) § 17 første ledd skal registerføreren prøve om innsendte opplysninger og dokumentasjon er i samsvar med reglene i loven eller forskrifter gitt i medhold av loven. Enhetsregisterets kontroll utføres på grunnlag av de innsendte dokumentene, og kontrollen av meldingen er altså rent administrativ og uten muligheter til å kontrollere faktiske omstendigheter. Straks opplysningene er funnet i orden, skal de innføres i registeret, jf. § 17 første ledd tredje punktum. Dersom vilkårene ikke er oppfylt, skal registrering nektes, jf. enhetsregisterloven §§ 17 og 19.

Ved førstegangsregistrering av en ny juridisk enhet i Enhetsregisteret eller Foretaksregisteret må foretaket velge organisasjonsform. Valget av organisasjonsform får stor betydning for ansvar, skatt, rettigheter og plikter samt hvilken frihet man har til å disponere over foretakets midler.

I utgangspunktet er det opp til enheten selv å velge organisasjonsform, men dette er begrenset av flere sett lovregler som må følges, avhengig av hva slags organisasjonsform man velger. Utgangspunktet for en riktig registrering i Enhetsregisteret og/eller Foretaksregisteret, er hvilken organisasjonsform enheten reelt sett har. Det er for eksempel ikke anledning til å registrere et aksjeselskap (AS) som ikke følger aksjeloven eller et samvirkeforetak (SA) som ikke følger samvirkelova. Omvendt vil det heller ikke være mulig å registrere et ansvarlig selskap (ANS) eller SA hvis vedtekter og driftsform viser at selskapet er et AS. Det er heller ikke mulig å registrere en enhet som forening dersom vedtektene viser at enheten er et samvirkeforetak.

Denne saken berører organisasjonsformene samvirkeforetak (SA) og forening (FLI, forening/lag/innretning), og det redegjøres i det følgende om disse to organisasjonsformene.

Samvirkeforetak er en organisasjonsform som passer der minst to skal starte noe sammen med hovedformål å fremme medlemmenes økonomiske interesser ved at disse deltar i foretakets virksomhet enten som forbrukere, leverandører eller på annen lignende måte. Sammenslutningen samvirkeforetak skal altså ha som hovedformål å fremme medlemmenes økonomiske interesser gjennom deres deltakelse i virksomheten, jf. samvirkeloven § 1 (2). Dette kalles samhandlingskriteriet og samvirkeformålet.

Et annet krav til samvirkeforetak er at virksomhetens avkastning, bortsett fra normal forrentning av innskutt kapital, enten blir stående i virksomheten eller blir fordelt blant medlemmene på grunnlag av deres andel i omsetningen, jf. § 1 (2) nr. 1. Samvirkeforetak kjennetegnes også ved at deltakernes ansvar for foretakets forpliktelser er begrenset.

Videre er det et kjennetegn for samvirkeforetak at medlemskapet er frivillig og åpent. Det innebærer at den som søker om å bli tatt opp som nytt medlem, har krav på å bli tatt opp.

En forening er en selveiende sammenslutning som skal fremme ett eller flere bestemte formål av humanitær, sosial eller lignende art. Foreninger kan være både åpne og lukkede for allmennheten. Vi har ingen foreningslov som omfatter foreninger, lag, og frivillige organisasjoner, og derfor har vi heller ingen legaldefinisjon av en forening. Foreninger følger dermed generelle ulovfestede prinsipper.

I utgangspunktet er det ingen lovfestede regler som regulerer foreningens ”indre liv”. Vedtektene danner dermed grunnlaget for foreningens virksomhet og styrets arbeid.

Foreninger har vanligvis ikke et økonomisk formål, de er såkalte ideelle foreninger. Det finnes imidlertid også foreninger som har et økonomisk formål. I den ulovfestede foreningsretten er det et grunnleggende skille mellom økonomiske og ikke-økonomiske foreninger.

Foreningsformuen er knyttet til formålet og er ikke eid av medlemmene, i motsetning til det som for eksempel gjelder for aksjeeierne i et aksjeselskap. Foreninger eier altså seg selv. Ved oppløsning av en forening vil midlene som måtte være igjen, ikke gå til medlemmene, på tilsvarende måte som medlemmene heller ikke er ansvarlige for eventuell gjeld. De midlene som er til overs ved oppløsning av foreningen, går normalt til en lignende forening, en hovedforening eller til et formål som er fastsatt i vedtektene.

Vi viser for øvrig til Enhetsregisterets vedtak i denne saken oversendt i brev av 23. mai 2014 for nærmere beskrivelser av samvirkeforetak og foreninger.

2.1        Om samvirkelova og grensen mellom forening og samvirkeforetak

Spørsmålet om hvorvidt foretaket faller inn under definisjonen av samvirkeforetak eller ikke, må vurderes med utgangspunkt i definisjonen av samvirkeforetak i samvirkelova § 1 (2). Definisjonen sier at et samvirkeforetak er en sammenslutning som har til hovedformål å fremme de økonomiske interessene til medlemmene gjennom sin deltakelse i virksomheten som avtakere, leverandører eller på liknende måte. Når definisjonen bruker begrepet ”saman­slutning”, er det for å inkludere både samvirkeforetak med selskapspreg og samvirkeforetak med foreningskarakter. Hvordan man tradisjonelt har betegnet en sammenslutning, er ikke avgjørende for om den faller inn under loven. Det avgjørende er om sammenslutningen oppfyller vilkårene i definisjonen.

Ikrafttredelsen av samvirkelova har dermed ført til at en rekke sammenslutninger må ta stilling til hvilken organisasjonsform sammenslutningen reelt sett har. Blant annet betyr den at eksisterende andelslag, samvirkelag og andre selskaper med begrenset ansvar som er bygget på samvirkeprinsippene, må endre organisasjonsform til samvirkeforetak og innrette seg etter reglene i den nye loven. Det samme gjelder for foreninger som drives etter samvirkeprinsippene.

For sammenslutninger som driver en eller annen form for økonomisk aktivitet, må man vurdere hva som er formålet med virksomheten og hvordan samhandlingen foregår. Det er en forutsetning at hovedformålet med virksomheten er å fremme medlemmenes interesser. Ifølge lovforarbeidene betyr dette at medlemmene i det minste må motta en ytelse fra virksomheten som har økonomisk verdi.

Når det gjelder samhandling, angis dette ved at medlemmenes økonomiske interesser må fremmes gjennom deres deltakelse i virksomheten som avtakere, leverandører eller på annen lignende måte. Det kan være at medlemmene leverer varer eller tjenester til foretaket, at foretaket leverer varer eller tjenester til medlemmene, eller en kombinasjon av begge deler. Det sentrale er at virksomheten er rettet mot medlemmene og deres felles interesser, og ikke mot utenforstående (slik tilfellet typisk er i et aksjeselskap).

Ved grensedragningen mellom samvirkeforetak og foreninger må det legges vekt på graden av økonomisk samkvem mellom sammenslutningen og deltakerne. Hvis medlemmene får ivaretatt sine næringsmessige interesser ved å samhandle med sammenslutningen, vil lovens krav til økonomisk samkvem gjennomgående være oppfylt. Sammenslutninger som har til formål å fremme medlemmenes fritidsinteresser står her i en noe annen stilling, se nærmere på side 240 første spalte i Ot.prp. nr. 21 (2006–2007) der det står at en sammenslutning som har til formål å legge til rette for fritidsaktiviteter, i utgangspunktet ikke kan sies å fremme de økonomiske interessene til medlemmene. Videre står det: ”I desse tilfella er det normalt utøvinga av sjølve fritidsaktiviteten som er det sentrale, ikkje å fremje økonomiske interesser.”

Videre fremgår det av Ot.prp. nr. 21 (2006–2007) s. 47 at formålsangivelsen og samhandlingskriteriet innebærer at et samvirkeforetak selv må utøve økonomisk virksomhet – at medlemmenes økonomiske interesser skal fremmes gjennom deres omsetning med samvirkeforetaket, kan ikke skje uten at foretaket selv utøver økonomisk virksomhet.

Vi viser for øvrig til Enhetsregisterets vedtak i denne saken oversendt i brev av 23. mai 2014 for nærmere beskrivelse av grensen mellom forening og samvirkeforetak.

2.2        Om forholdet til veglova

Klager tar opp spørsmålet om forholdet til lov 21. juni 1963 nr. 23 om vegar (veglova). I det følgende redegjøres det derfor for veglovas regler om organisering av veilag.

Veglova kapittel VII, §§ 53 til 56, har regler om private veier. Veglova § 54 fastsetter at eiere og brukere av privat vei er ansvarlig for nødvendig vedlikehold og utbedringer  med en andel som samsvarer med den enkeltes bruk av veien. Bestemmelsen fastsetter videre at kostnadsfordelingen kan avgjøres ved skjønn dersom enighet ikke oppnås på annen måte.

Veglova § 55 fastsetter at de som har plikter etter § 54, utgjør et veilag. Veilaget skal i henhold til samme bestemmelse stå for den daglige driften av veien. Bestemmelsen gir også en uttømmende liste om hvilke beslutninger veilaget kan fatte. Det fremgår at valg av styre og fastsettelse av vedtekter er frivillig. Etter veglova § 54 hefter de bruksberettigede for sin andel av veiens nødvendige forpliktelser.

Veglova § 55 sjette ledd fastsetter at det som er bestemt i § 55 «om den einskilde sine rettar og plikter, gjeld òg om ansvaret for drifta av vegen ligg i eit sameige, eit samvirkeføretak, eller er skipa på annan måte.»  Etter departementets vurdering betyr det at veilag har frihet til selv å velge organisasjonsform, men at bestemmelsene i § 55 vil gjelde uavhengig av valgt organisasjonsform. Departementet kan imidlertid ikke se at § 55 regulerer hvilken organisasjonsform det enkelte veilag har eller skal ha. Dette må etter departementets vurdering avgjøres av de særregler som gjelder for de forskjellige organisasjonsformene. Det vil si at veilag også må forholde seg til gjeldende regelverk ved valg av organisasjonsform. Eksempelvis vil et veilag som oppfyller definisjonen i samvirkelova § 1 være et samvirkeforetak. Det at et veilag er lovpålagt etter veglova har altså ikke betydning for vurderingen av hvilken organisasjonsform som er korrekt for et bestemt veilag. Departementet vil for ordens skyld understreke at dette samtidig betyr at et veilag ikke automatisk er å anse som et samvirkeforetak. 

3.           DEPARTEMENTETS VURDERING

Denne saken reiser spørsmål om hvilken organisasjonsform Veilaget Kampekleiva har. Vurderingen må etter departementets syn skje med utgangspunkt i enhetens vedtekter samt reglene om private veier i veglova §§ 53 til 56. Dersom veilaget skal kunne registreres som forening i Enhetsregisteret, må vedtektene være i samsvar med ulovfestede foreningsrettslige prinsipper på tidspunktet for registreringen. Oppfyller veilaget definisjonen av samvirkeforetak i samvirkelova § 1, plikter enheten å registrere seg som dette. Siden Enhetsregisteret har begrunnet sitt nektingsvedtak med at veilaget er et samvirkeforetak finner departementet det mest hensiktsmessig å vurdere dette spørsmålet først.

3.1        Om hvorvidt Veilaget Kampekleiva er et samvirkeforetak

3.1.1   Vurdering av om samvirkeformålet oppfylt

Som nevnt under rettslig grunnlag må en sammenslutning for å kunne anses som samvirke­foretak ha som hovedformål å fremme medlemmenes økonomiske interesser gjennom deres deltakelse i virksomheten, jf. samvirkeloven § 1 (2).

Ifølge § 1 i Veilaget Kampekleivas vedtekter er formålet med enheten å drive og vedlikeholde veien fra Tobonn til Rognlivannet i Lommedalen. I klagen oversendt til Nærings- og fiskeridepartementet gjør klager videre rede for at det rettslige grunnlaget for veilaget er veglova  §§ 54 og 55, hvor det fremgår at der man som eier av en eiendom enten eier, bruker eller har bruksrett til en vei, plikter man å holde veien ”i forsvarlig brukende stand.” Klager viser til at formålet med veilaget er å drive veien og fordele kostnader til vedlikehold av den, i tråd med den plikt medlemmene har til å vedlikeholde veien etter veglova. Hovedformålet er dermed å tilrettelegge for medlemmenes tilgang til vei til sine eiendommer. Spørsmålet er om dette utgjør en økonomisk interesse for medlemmene.

Departementet viser til at hva som utgjør en økonomisk interesse i henhold til samvirkelovas forarbeider skal tolkes vidt, og avgrenses mot ideelle interesser, jf. Ot.prp. nr. 21 (2006-2007) side 239. Det er etter departementets syn ingen holdepunkter i vedtektene for at veilaget driver ideell virksomhet. Det at noen av hyttene er eid av idrettslag endrer ikke dette.

Ifølge forarbeidene henspiller lovens formulering ”økonomisk interesse” på at samvirkeforetaket skal ivareta medlemmenes interesser som tilbydere eller avtakere av varer eller tjenester. I klagen beskrives medlemmene som hytteeiere, fastboende og grunneiere som tidvis benytter veien i forbindelse med skogsdrift. Veien benyttes dermed både av private, ideelle foreninger og næringsdrivende.

På bakgrunn av vedtektene og klagers beskrivelse av enheten i de innsendte dokumenter, er det departementets syn at veilagets oppgave med å drive og vedlikeholde veien først og fremst synes å ha til formål å ivareta medlemmenes praktiske behov, ved at det letter medlemmenes adkomst til og mulighet for å benytte eiendommene langs veien. I et slikt tilfelle er det etter departementets vurdering i all hovedsak dekningen av det praktiske behovet som er viktig for medlemmene, og dermed hovedformålet til enheten. Selv om tjenestene som leveres av veilaget kan sies også å utgjøre et visst økonomisk gode for medlemmene, vurderer departementet at dette i seg selv ikke er tilstrekkelig til å anse at hovedformålet er å ivareta medlemmenes økonomiske interesser. Etter departementets syn er det å få løst et praktisk behov hovedformålet med enheten, og ikke primært å oppnå et økonomisk gode. 

Samtidig er det på det rene at noen av medlemmene av veilaget er grunneiere som eier rene skogseiendommer uten bebyggelse. For disse medlemmene vil medlemskap i veilaget kunne  ivareta næringsmessige interesser. I forarbeidene til samvirkelova er et samarbeid mellom jord- eller skogbrukere om ”… bygging, drift og vedlikehold av vei over medlemmenes eiendommer” eksplisitt nevnt som et eksempel på småsamvirke, jf. NOU 2002:6 s. 124. Forarbeidene fremhever at samarbeid der jord- og/eller skogbrukere går sammen om i felleskap å drive og vedlikeholde en vei, som en forutsetning for deres næringsvirksomhet, også tradisjonelt har vært ansett til å falle inn under samvirkedefinisjonen. Når departementet i dette tilfellet likevel har kommet til at hovedformålet til veilaget er å ivareta en praktisk interesse og ikke en næringsmessig interesse for medlemmene, er det på bakgrunn av at departementet finner det godtgjort at kun et fåtall av medlemmene tidvis benytter veien til skogsdrift.

Departementet vil bemerke at samvirkeloven § 1 åpner for at en enhet kan ha flere formål, men at det ved vurderingen av om en enhet faller inn under samvirkedefinisjonen er enhetens hovedformål som skal legges til grunn. Det fremgår av klagen at området veien går gjennom fra gammelt av er bebygget med hytter tilhørende privatpersoner, samt noen hytter tilhørende idrettslag, studentforeninger og lignende. Fem av veilagets 55 medlemmer er imidlertid skogeiere som benytter veien i næringsøyemed gjennom skogsdrift. Hvorvidt disses deltagelse i veilaget er tilstrekkelig til å kategorisere lagets hovedformål som økonomisk, vil bero på omfanget og hyppigheten av deres bruk av veien i næringsvirksomhet. Etter det opplyste er alle skogeiernes bruk av veien til skogsdrift svært beskjeden. Konkrete tall for omfanget av de næringsinteresser som blir ivaretatt, er imidlertid ikke klarlagt. Ifølge klager har enkelte kun tatt ut noe skog hvert 30. år, og det har således vært en rekke år uten omsetning i det hele tatt.

For departementet fremstår det dermed ikke som at veien er opprettet som et samarbeid mellom skogbrukere for å tilrettelegge for deres næringsvirksomhet, i motsetning til eksemplet på småsamvirke fra forarbeidene. Det faktum at om lag 9 % av veilagets medlemmer kan sies å sporadisk ivareta svært beskjedne næringsmessige interesser gjennom sin deltakelse i veilaget, kan  etter departementets vurdering ikke føre til at medlemmene sett under ett kan sies å få ivaretatt sine næringsmessige interesser gjennom organiseringen som veilag. Selv om veien også kan benyttes til flere formål, herunder som driftsvei for enkelte grunneiere, finner departementet i denne saken det godtgjort at hovedformålet med enheten er å sørge for medlemmenes praktiske behov for tilgang til sine eiendommer, som i all hovedsak er fritidseiendommer som tilhører private og ideelle foreninger.

3.1.2   Vurdering av om samhandlingskriteriet er oppfylt

Videre er det ikke tilstrekkelig for å trekke grensen mellom et samvirkeforetak og en forening å kun vurdere formålet med virksomheten. Det er også et vilkår for å registreres som samvirkeforetak at medlemmenes økonomiske interesser må fremmes gjennom deres deltakelse i virksomheten som avtakere, leverandører eller på annen lignende måte. I dette ligger det et krav om at det mellom medlemmene og foretaket må omsettes varer eller tjenester. Jo mindre samhandlingen er, desto mer taler for at det dreier seg om en forening og ikke et samvirkeforetak.

I dette tilfellet innebærer samhandlingen med veilaget at medlemmene betaler en avgift til veilaget for drift og vedlikehold av en felles adkomstvei til medlemmenes eiendommer. I praksis innebærer dette at medlemmene betaler for brøyting og sommervedlikehold basert på et overskjønn etter veglova, med beløp som varierer fra 360 til 4750 kroner. I juridisk teori har det blitt fremhevet at for å kunne anses som ”virksomhet” må samhandlingen være av et visst omfang og varighet, se Woxholth, Foreningsrett - med samvirkeloven, 2008. Den samhandlingen medlemmene har med veilaget fremstår for departementet som begrenset. Departementet anser at en slik samhandling, som kun omfatter medlemmenes innbetaling en årsavgift for i felleskap å sørge for drift og vedlikehold av veien, ikke tilfredsstiller minstekravet til omfang og varighet, og enheten kan dermed ikke sies å utøve ”økonomisk virksomhet.” Etter departementets syn vil et slikt samarbeid om drift og vedlikehold av en felles adkomstvei ikke være tilstrekkelig til å anses som samhandling i samvirkelovens forstand.

3.1.3   Øvrige vilkår

Det er også et vilkår for å være et samvirkeforetak at ingen av medlemmene har personlig ansvar for enhetens gjeld, jf. samvirkelova § 1 (2) andre punkt. Departementet viser til at vedtektene til Veilaget Kampekleiva ikke direkte inneholder bestemmelser om medlemmenes ansvar for enhetens gjeld. Etter § 3 i vedtektene plikter hvert medlem å betale årsavgift til veilaget i henhold til fastsatt andel. I klagen er det videre opplyst at medlemmene av veilaget er ansvarlig for å betale sin andel av lagets utgifter, og klager mener at medlemmenes ansvar dermed ikke er i samsvar med samvirkelova § 3, som fastslår at medlemmene ikke skal hefte for ”foretakets skyldnader” overfor kreditorene. På bakgrunn av vedtektene og de innsendte dokumenter forstår departementet realiteten for veilaget slik at medlemmene står ansvarlig for enhetens gjeld. Etter departementets vurdering er dermed vilkåret om begrenset ansvar ikke oppfylt. Videre er det et vilkår for å være et samvirkeforetak at virksomhetens avkastning, bortsett fra normal forrentning av innskutt kapital, enten blir stående i virksomheten eller blir fordelt blant medlemmene, jf. samvirkeloven § 1 (2) første punkt. Departementet kan imidlertid ikke se at hva som skal skje med et eventuelt årsoverskudd, er regulert i enhetens vedtekter.

3.1.4   Konklusjon

Departementet er etter dette kommet til at vilkåret i samvirkeloven § 1 om at sammenslutningen skal ha til hovedformål å fremme medlemmenes økonomiske interesser gjennom samhandling med foretaket ikke er oppfylt. Departementet kan heller ikke se at veilaget for øvrig er organisert på en slik måte at det er i samsvar med samvirkedefinisjonen. Veilaget er dermed ikke å anse som et samvirkeforetak. Departementet finner etter dette ikke grunn til å gå nærmere inn på klagers øvrige anførsler.

3.2        Om hvorvidt Veilaget Kampekleiva kan registreres som en forening

Enhetsregisteret finner at veilagets vedtekter ikke er i samsvar med de ulovfestede foreningsrettslige prinsippene, fordi vedtektene etter Enhetsregisterets vurdering tilsier at veilaget ikke er selveiende. Enhetsregisteret begrunner dette med at veilaget tidligere har hatt navnet andelslag, og medlemmene tidligere er benevnt som andelshavere i vedtektene. Enhetsregisteret legger også vekt på at utgiftsfordelingen er basert på den nytten medlemmene har, og at retten til å stemme på årsmøtet er betinget av at medlemmet har betalt sin andel av utgiftene.  

Departementet har vurdert opplysningene som er sendt til Enhetsregisteret i forbindelse med registreringen og i forbindelse med Enhetsregisterets klagebehandling. Departementet bemerker at det som skal vurderes er registermeldingen og vedtektene som veilaget sendte inn til Enhetsregisteret 19. mars 2014. At veilaget har benyttet betegnelsene ”andelslag” og ”andelshavere” i tidligere vedtekter kan dermed etter departementets syn ikke være avgjørende. Departementet er likevel enig med Enhetsregisteret i at Veilaget Kampekleiva ikke fremstår som selveiende. Som nevnt under punkt 3.1.3 anser departementet på bakgrunn av vedtektene og klagers beskrivelse av realitetene i laget, at medlemmene står ansvarlig for veilagets gjeld. Dette er som Enhetsregisteret også påpeker, i strid med de ulovfestede foreningsrettslige prinsippene som fastsetter at medlemmene skal ha begrenset ansvar for foreningens gjeld.

Når det gjelder retten til å stemme på årsmøtet, fastsetter vedtektene § 6 at stemmeberettigede medlemmer på årsmøtet er de som har betalt andeler i utgifter for foregående driftsår, og at hvert møtende  medlem har én stemme. Departementet kan ikke se at det er holdepunkter i rettspraksis eller juridisk teori for at innbetaling av kontingent/avgift ikke kan settes som en betingelse for å kunne stemme på årsmøtet i foreninger. Departementet viser til plikten til å betale kontingent/medlemsavgift er den mest typiske medlemsforpliktelse i en forening. Videre er bestemmelsen om at hvert møtende medlem har én stemme på årsmøtet i samsvar med det ulovfestede foreningsrettslige prinsippet om stemmelikhet.

Departementet kan heller ikke se at vedtektenes bestemmelser om utgiftsfordeling er i strid med de ulovfestede foreningsrettslige prinsippene. Det er lagt til grunn i juridisk teori at en forening kan fastsette differensiert kontingent eller særavgifter dersom dette er vedtektsfestet, se Woxholth, Foreningsrett - med samvirkeloven, 2008. Bestemmelsen i vedtektene om at veilaget kan sette differensiert medlemsavgift på bakgrunn av nytte eller bruk av veien, er dermed etter departementets vurdering ikke til hinder for at enheten kan registreres som en forening.

Departementet er etter dette kommet til at Veilaget Kampekleivas vedtekter ikke er i samsvar med de ulovfestede foreningsrettslige prinsippene. Ved avgjørelsen har departementet lagt særlig vekt på at veilaget ikke fremstår som selveiende, på bakgrunn av at medlemmene står ansvarlige for enhetens gjeld. Veilaget Kampekleiva kan dermed ikke registreres som forening i Enhetsregisteret før vedtektene er brakt i samsvar med de ulovfestede foreningsrettslige prinsippene. Dersom veilaget ønsker å fortsatt organiseres med delt personlig ansvar, kan veilaget, dersom det oppfyller de øvrige vilkårene, registreres som sameie i henhold til sameieloven, eller som selskap med delt ansvar i henhold til selskapsloven. Enhetsregisteret kan gi ytterligere veiledning angående valg av organisasjonsform.

3.3        Om hvorvidt nektet registrering som forening innebærer forskjellsbehandling

Klager har gjort gjeldende at dersom Veilaget Kampekleiva ikke kan registreres som forening, vil det innebære forvaltningsmessig forskjellsbehandling. Bakgrunnen for dette er at klager er kjent med at andre tilsvarende lag tidligere har kunnet registrere seg som forening.

Det er et ulovfestet forvaltningsrettslig prinsipp at like saker skal behandles likt. Det inne­bærer at forskjellsbehandling som ikke er saklig begrunnet, kan medføre at et vedtak anses som ugyldig. Likhetsprinsippet bygger på generelle rettssikkerhetsbetraktninger og innebærer at forvaltningsavgjørelser må bygge på en objektiv og saklig vurdering. For at en anførsel om forskjellsbehandling skal kunne føre frem, er det derfor en forutsetning at det dreier seg om like saker både rettslig og faktisk, og at forskjellsbehandlingen er usaklig.

Departementet har forståelse for at det kan oppleves som en forskjellsbehandling om Veilaget Kampekleiva ikke kan registreres som forening, mens andre veilag med tilsynelatende lik organisering og struktur har blitt registrert som forening. Det er uheldig at Enhetsregisterets praksis ikke synes å ha vært konsekvent. Forskjellsbehandling kan imidlertid bare føre til at vedtaket blir ugyldig dersom den ikke har noen saklig begrunnelse. Departementet kan ikke se at registerets vedtak innebærer en slik usaklig forskjellsbehandling av veilaget. Etter departementets syn bygger registerets vedtak på riktig faktum i saken, og vedtaket er begrunnet med at enhetens vedtekter ikke tilfredsstiller vilkårene til å kunne registreres som forening. Dersom en enhet ikke oppfyller vilkårene for registrering, er registreringsnektelse korrekt, jf. enhetsregisterloven §§ 17 og 19.

Departementet kan heller ikke se at det er tatt utenforliggende hensyn eller foretatt urimelige vurderinger i denne saken som førte til at vedtaket for Veilaget Kampekleiva ble annerledes enn for andre tilsvarende lag. Bakgrunnen for registreringsnektelsen er som nevnt at enheten ikke anses å oppfylle vilkårene til å kunne registreres som forening etter de ulovfestede foreningsrettslige prinsippene. Dette er etter departementets vurdering en saklig begrunnelse som ikke innebærer forskjellsbehandling i strid med likhetsprinsippet. Departementet har av den grunn kommet til at Enhetsregisterets vedtak i denne saken ikke innebærer forvaltningsmessig forskjellsbehandling.

4.           VEDTAK

Med hjemmel i lov av 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker § 34 fjerde ledd og lov av 3. juni 1994 nr. 15 om Enhetsregisteret § 19, gjør departementet følgende vedtak:

Klagen tas ikke til følge. Enhetsregisterets vedtak av 31. mars 2014 opprettholdes. Vedtaket er endelig og kan ikke påklages, jf. forvaltningsloven § 28 tredje ledd. 

Vi publiserer rutinemessig alle vedtak på departementets nettside www.nfd.dep.no. Vi ber om at eventuelle synspunkter på dette sendes oss innen 14 dager.