Multilaterale finansspørsmål

Verdensbanken (International Bank for Reconstruction and Development, IBRD) og de regionale utviklingsbankene ( Den afrikanske utviklingsbank, Den asiatiske utviklingsbank og Den interamerikanske utviklingsbank) mobiliserer finansielle ressurser og faglig kompetanse til støtte for utviklingsland og mellominntektsland.

Medlemslandene bidrar til kapitalgrunnlaget i bankene etter sin relative størrelse i verdensøkonomien. Det meste av kapitalgrunnlaget består av garantier fra medlemslandene, som gir institusjonene høy kredittverdighet og derved mulighet for å låne inn fra internasjonale kapitalmarkeder på svært gunstige vilkår. Pengene lånes så ut igjen til låntakerland på tilnærmet de samme vilkår. Disse er vanligvis langt gunstigere enn de lån landene selv ville kunne oppnå på kapitalmarkedene.

Til de fattigste landene som ikke har tilgang til lån fra kapitalmarkedene, mobiliserer bankene sine utviklingsfond gjennom periodiske forhandlinger mellom giverland. Verdensbanken, IMF og de regionale utviklingsbankene er de eneste kredittinstitusjonene som er villige til å yte lån til mange fattige land. Påfyllingsforhandlingene i fondene utgjør viktige arenaer for politikk-utvikling og legger premisser for og sterke føringer på institusjonenes videre virksomhet. For tiden (2004) foregår fondspåfyllinger innen Verdensbanken ( IDA) og Afrikabanken (AfDF).

Utviklingsbankene har i de senere år blitt stadig viktigere premissleverandører i utviklingsdebatten og har fått økt betydning når det gjelder f.eks. stabilisering i postkonfliktsammenheng. Verdensbanken har i stor grad formet den internasjonale debatt om nasjonale strategier for utvikling og fattigdomsreduksjon (Poverty Reduction Strategy Paper, PRSP), men er ikke alltid like flink selv til å følge opp harmoniseringsagendaen på landnivå.

Norge har, sammen med nordiske samarbeidspartnere, vært pådrivere for at utviklingsbankene skal følge opp arbeidet med harmonisering og rollefordeling, herunder større mottakerorientering og nasjonalt eierskap. Norge prioriterer arbeidet i disse institusjonene høyt og er en betydelig bidragsyter.