Når et spørsmål bare skal være et spørsmål – om interpellasjoner i kommunene

Opprettet: 15.02.2021  | Revidert: 19.08.2021

Departementet gir her en generell tolkningsuttalelse om vårt syn på bruken av interpellasjoner og hvilke bestemmelser som gjelder.

Hva er interpellasjoner?

Interpellasjoner er ikke særskilt nevnt eller regulert i kommuneloven, men såkalte interpellasjoner er omtalt i forarbeidene, se Prop. 46 L (2017–2018) på side 156. I loven er det gitt regler om adgangen til å stille spørsmål, oppsett av sakslisten og behandlingen av nye saker (saker som ikke er satt på sakslisten). Det er disse reglene som gjelder for kommunestyrets behandling av interpellasjoner.

Interpellasjoner, slik vi kjenner det fra Stortinget, er en form for forhåndsinnmeldte og grunngitte spørsmål som skal besvares i et møte, og hvor det er en påfølgende kort debatt i etterkant av det første svaret. For Stortinget er dette regulert i Stortingets forretningsorden § 68.  En interpellasjon skal ikke føre til at det treffes et vedtak, og det står i § 68 siste ledd at det ikke kan fremsettes forslag i tilknytningen til behandlingen av en interpellasjon. Slik mener departementet interpellasjonsinstituttet også som hovedregel skal være i kommunene.

Men noen ganger kan det likevel treffes vedtak på bakgrunn av en slik spørsmålsrunde (interpellasjon), og det kan da være misvisende å omtale den aktuelle saken som en interpellasjon. Departementet vil beskrive de ulike tilfellene under.

Gjennomføring av interpellasjoner

Alle medlemmer har en rett til å stille spørsmål til lederen i et organ (for eksempel ordføreren i kommunestyret), jf. kommuneloven § 11-2 fjerde ledd, og dette kan altså gjøres i en form som kalles interpellasjoner. Dersom medlemmet i forkant av møtet fremmer en interpellasjon som kun inneholder et spørsmål vedkommende ønsker svar på, så skal dette settes opp som en "interpellasjonssak".

Behandlingen av "uekte interpellasjoner" – spørsmål og forslag til vedtak

Dersom det i forbindelse med spørsmålstillingen også settes fram et forslag til vedtak, gjelder reglene § 11-3 om sakslisten og saksavvikling. Om saken behandles etter §§ 11-2 eller 11-3 er relevant både i forkant av møtet når sakslisten skal settes opp, og dersom et slikt forslag kommer i løpet av møtet.

Dersom interpellasjonen som sendes av et medlem i forkant av møtet inneholder forslag til et slags vedtak, som f.eks. at et spørsmål skal utredes av administrasjonen eller at kommunestyret skal gi en uttalelse eller også mer typiske realitetsvedtak som å gi en tillatelse eller treffe andre enkeltvedtak, er det ikke lenger en interpellasjon. Den vil være en "sak" som skal behandles etter § 11-3 første ledd. Enkeltmedlemmer har ikke rett til å kreve at denne typen sak settes på sakslisten, da retten kun gjelder for interpellasjoner/spørsmål (dvs. uten noen forslag som skal stemmes over). Departementet la i en tolkningsuttalelse 24. november 2020 (sak 20/2881) til grunn at det i formannskapskommuner ikke er adgang til å gi hvert enkelt medlem en forslagsrett tilsvarende det kommunestyremedlemmer i parlamentarismekommuner har etter § 10-9.

Det er derfor viktig at både medlemmet som ønsker en interpellasjon/sak med forslag til vedtak til behandling og ordføreren søker å klargjøre hva slags sak det faktisk er og hvordan saken skal settes opp sakslisten. Dette har nemlig også betydning for hvordan saksbehandlingen i møtet skal foregå.

Står den på sakslisten som en ren interpellasjon med spørsmål, så mener departementet at alle konkrete forslag til realitetsvedtak som fremmes under behandlingen i møtet, skal anses som en "ny sak". Forslag til vedtak må da behandles etter kommuneloven § 11-3 femte ledd. "Saken" er ikke lenger kun et spørsmål som skal besvares. Dette betyr at ordføreren eller 1/3 av organets medlemmer kan motsette seg behandling av forslaget til vedtak og avskjære en avstemning.

Her kan det imidlertid stille seg annerledes hvis forslaget som fremmes under interpellasjonsdebatten ikke er forslag om et realitetsvedtak, men kun et forslag som handler om den videre behandlingen av temaet som diskuteres i interpellasjonen. Retten som ordfører og 1/3 har til å avskjære behandlingen av en ny sak, gjelder bare realitetsvedtak og ikke vedtak om hvordan den videre behandlingen av saken skal foregå. Et forslag om å be administrasjonen komme tilbake til saken, eller at saken settes opp som en vedtakssak i neste møte som kommer i forbindelse med en "ren" interpellasjon, kan ikke ordføreren motsette seg blir diskutert og gjenstand for avstemning.

Det er altså viktig å være tydelig på når interpellasjonen rent faktisk kun er et spørsmål, og når man ønsker at "interpellasjonen" skal føre til et vedtak. Det er en vesentlig forskjell mellom det å kun stille et spørsmål som skal besvares av ordføreren, og det å fremme et forslag som krever votering og iverksetting av administrasjonen. Votering over konkrete forslag bygger på en forutsetning om at alle medlemmene har kunnet sette seg inn i saken, og må også sees i sammenheng med at medlemmene har plikt til å stemme, jf. § 8-1 andre ledd. Ved interpellasjoner hvor man kun drøfter et forhold uten at det er lagt opp til votering, kan det ikke legges til grunn at alle medlemmene har satt seg inn i saken på samme måte som når det skal treffes et vedtak.

Saker som det skal voteres over, bør være utredet av administrasjonen. Kommunedirektøren har ansvar for at saker som legges fram til folkevalgte organer skal være forsvarlig utredet og gi et faktisk og rettslig grunnlag for å treffe vedtak. Det er også administrasjonen som skal følge opp og iverksette et vedtak som treffes i forbindelse med en sak.

Hensynene bak bestemmelsen om at lederen og 1/3 av medlemmene kan motsette seg direkte behandling av en sak eller forslag til vedtak uten forutgående utredninger og vurderinger av administrasjonen i kommunen, gjør seg derfor også gjeldende i saker hvor forslaget til vedtak er fremmet i forbindelse med organets behandling av interpellasjon.