1 Skatter, avgifter og støtteordninger i Norge
2 Skatter, avgifter og støtteordninger i de øvrige nordiske landene
3 Sammenligning av skatter og avgifter i de nordiske landene i 2000
4 Sentralnettstariffer
5 Statlig forkjøpsrett og hjemfall

Innledning og sammendrag
Ved behandlingen av St.meld. nr. 29 (1998-1999) Om energipolitikken uttalte et flertall i energi- og miljøkomiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, i Innst. S. nr. 122 (1999-2000), blant annet at:

"….kraftforsyningen i Norge nå er en konkurranseutsatt næring med behov for mer like rammevilkår som andre bransjer, blant annet på skattesiden. Denne næringen konkurrerer også i et åpent nordisk/nordeuropeisk marked.

Flertallet viser til at det er ulike oppfatninger av rammevilkårene for norske kraftprodusenter i forhold til andre kraftprodusenter som mer og mer vil komme inn på markedet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet og Høyre, er derfor av den oppfatning at Regjeringen må kartlegge de faktiske forhold og komme tilbake til Stortinget med dette. Regjeringen må innenfor det vedtatte kraftskatteregimet for 1996 arbeide for mer like rammevilkår for kraftprodusentene som det konkurrentene i Norden/Nord-Europa har."

Denne gjennomgangen beskriver enkelte sentrale rammevilkår for kraftproduksjon i Norge, Sverige, Finland og Danmark. Rammevilkårene til en næring kan i utgangspunktet omfatte svært mange ytre faktorer som påvirker næringens lønnsomhet og utvikling, som tilgang på naturressurser, arbeidskraft og kapital, lokalisering i forhold til markedet, organisatoriske og juridiske rammer mv. Omtalen her avgrenses til de mest sentrale særordninger som er pålagt kraftsektoren av myndighetene i Norge, Sverige, Finland og Danmark i form av skatter, avgifter, støtteordninger, tariffer, enkelte konsesjonsvilkår og nettregulering. Gjennomgangen fokuserer primært på rammevilkårenes virkninger på den løpende virksomheten i kraftsektoren. Rammevilkårenes virkninger på lønnsomheten av investeringer er ikke særskilt vurdert. Det er heller ikke foretatt en nærmere vurdering av reglenes formål, hensiktsmessighet og konsekvenser. Avgifter mv. på forbruk er ikke omtalt.

Selv om de myndighetsskapte rammebetingelsene kan være forskjellig i ulike land for næringer som konkurrerer internasjonalt, behøver ikke de samlede konkurransevilkårene være særlig forskjellige. For eksempel vil bedrifter som kan utnytte naturgitte fortrinn i et land, slik som vannkraftprodusentene gjør, kunne bære et høyere kostnadsnivå for øvrig enn konkurrerende bedrifter i andre land. Når en næring utnytter en begrenset naturressurs kan det gi opphav til en avkastning utover normalavkastningen (grunnrente). Denne grunnrenten kan i prinsippet trekkes inn gjennom skattlegging, uten at rammevilkårene samlet sett blir dårligere enn i land hvor kraftproduksjonen ikke er knyttet til en naturressurs. En korrekt utformet grunnrenteskatt vil redusere kraftprodusentenes finansielle overskudd etter skatt, men skal isolert sett ikke påvirke motivene til å investere i norsk vannkraftproduksjon, selv om tilsvarende skatter ikke finnes i andre nordiske land.

Det er vanskelig å sammenligne rammevilkårene for kraftproduksjon mellom land. Regelverket er komplisert og i mange tilfeller er det statistiske grunnlaget mangelfullt. Gjennomgangen er til dels basert på sekundære kilder, hvor skjønnsmessige vurderinger inngår. Det understrekes derfor at det er usikkerhet knyttet til beskrivelsen av reglene og de finansielle virkningene.

Kraftprodusentene må betale inntektsskatt og eiendomsskatt i alle landene. Det statistiske grunnlaget for innbetalt inntektsskatt fra kraftproduksjon er ufullstendig. I den grad det finnes tallmateriale over inntektsskatt for kraftnæringen, inkluderes ofte inntekt fra andre forretningsområder enn kraftproduksjon. I tillegg er avskrivningssatser og avskrivningsgrunnlag ulike i landene. Dette gjør det vanskelig å anslå virkningen av inntektsskatten. Satsen for inntektsskatt er imidlertid omtrent den samme; 28 pst. i Norge og Sverige, 29 pst. i Finland, og 32 pst. i Danmark, og er den samme som for andre næringer i det enkelte land. I sammenligningen mellom land er det sett bort fra inntektsskatten.Når det gjelder eiendomsskatten, er det betydelige variasjoner både i skattegrunnlag og skattesatser.

Norge er det eneste landet med en grunnrente- og naturressursskatt på vannkraftproduksjon, og omfattende vilkår om konsesjonsavgift og konsesjonskraftavståelse. Sverige har flere typer særskatter, hvorav skattene på kjernekraft er de mest omfattende. Den svenske vannkraftproduksjonen har vilkår tilsvarende konsesjonsavgift og konsesjonskraftavståelse, men av betydelig mindre omfang. I Finland er det en forhøyet skattesats for eiendomsskatt på kraftproduksjonsanlegg. Danmark har særskatter på varmekraft.

Danmark har svært omfattende støtteordninger for utvalgte energiteknologier. Dette må sees i sammenheng med at Danmark har vesentlig høyere forbruksavgifter på elektrisitet enn i de andre landene.

Ulikhetene i skattearter skyldes delvis store forskjeller i naturressurser og ulike produksjonsteknologier mellom landene, og dermed ulik kostnadsstruktur og lønnsomhet. I Sverige er kjernekraft og vannkraft dominerende, i tillegg til noe varmekraft. I Finland er varmekraft og kjernekraft de dominerende produksjonsteknologiene, men Finland har også betydelig vannkraftproduksjon. Den danske produksjonen dekkes i hovedsak med varmekraft, i tillegg til vindkraft. I Norge er vannkraft den dominerende produksjonsteknologien.

Tabell 1 viser samlet innbetalt skatt i 2000 fordelt på produserte kWh. Dette året var preget av rekordhøy vannkraftproduksjon i Norge og relativ lav produksjon i svenske kjernekraftverk og danske varmekraftverk. For å korrigere for virkningen av dette, er skatten fordelt skatten på mer representative produksjonstall FOTNOTE1Middelproduksjonen i vannkraftanlegg, gjennomsnittlig produksjon siste tre år for varme- og kjernekraftanlegg. istedenfor på faktisk produksjon i 2000. I beregningen av totale skatter er inntektsskatten og den delen av naturressursskatten som er samordnet med inntektsskatten ikke tatt med. Deretter foretas en beregning der den delen av naturressursskatten som ikke ble samordnet med inntektsskatten i Norge og den svenske avgiften for dekning av fremtidige utgifter til avfallshåndtering mv holdes utenom. Til slutt foretas en beregning der en i tillegg ser bort fra utgifter til konsesjonsavgifter og konsesjonskraftavståelse i vannkraftproduksjon.

Tabell1: Skatter og avgifter for gjennomsnittlig kraftproduksjon. Øre/kWh
Kilde: Svensk Energi, Olje- og energidepartementet

Den totale skattebetalingen var om lag lik i Norge, Sverige og Danmark. Når en ser bort fra ikke samordnet naturressursskatt i Norge og avgiften for dekning av fremtidige utgifter til avfallshåndtering mv. i Sverige, var skattebetalingen høyest i Danmark. Danmark har imidlertid svært omfattende støtteordninger til utvalgte produksjonsteknologier, som medfører at samlet finansiell støtte til danske kraftprodusenter i 2000 var betydelig større enn betalte skatter. Finske produsenter betalte vesentlig mindre skatt enn de øvrige. Når en kun ser på vannkraftproduksjon, var skattene høyest i Norge.

Kraftprisen var lav i 2000. Spotprisen på om lag 10 øre/kWh var den laveste siden 1993. Ved en økning i kraftprisene vil inntektsskatten øke i alle landene. Det norske systemet skiller seg ut ved at en økning i kraftprisene også innebærer en automatisk økning i særskattene. Ved en prisøkning på 5 øre/kWh i forhold til 2000-nivået, anslås det at grunnrenteskatten og verdien på konsesjonskraftavståelsen vil øke med om lag 1 øre/kWh. Ved en prisøkning på 10 øre/kWh, anslås økningen til i størrelsesorden 2,5 øre/kWh. Når en tar hensyn til alle skattearter og verdien av konsesjonskraftavståelse, kan marginalskatten for norske vannkraftprodusenter komme opp i 60 pst. for avkastning utover normalavkastning. I de øvrige nordiske landene er marginalskatten 28-32 pst. Ettersom den norske grunnrenteskatten kun ilegges særskilt høyt overskudd i det enkelte kraftverk, vil imidlertid forskjellene i gjennomsnittsskatten i Norge og i de andre landene være vesentlig mindre enn dette. Sammenligningen ovenfor fanger ikke opp muligheten for at provenyet kan bli endret gjennom vedtak om endrede skattesatser/-grunnlag, eller innføring av nye skatter og avgifter.

Avgiftene for innmating til sentralnettet er høyere i Norge enn i de andre landene. Det henger dels sammen med sentralnettstariffens samlede nivå, og dels fordelingen av tariffinntekter mellom innmating og uttak. Gjennomsnittlig fastledd for produksjon i sentralnettstariffen i Norge var i 2000 om lag 1,1 øre/kWh. I Sverige og Finland, var gjennomsnittet henholdsvis knapt 0,5 og 0,1 øre/kWh. I Danmark var gjennomsnittlig fastledd for produksjon ca. 0,4 øre/kWh på Jylland og null på Sjælland. De nordiske sentralnettselskapene legger opp til at de faste leddene i tariffene til produsentene i gjennomsnitt skal ligge i intervallet 0,5 +/- 0,3 øre/kWh fra og med 2002.

Det er kun Norge som har regler om hjemfall og forkjøpsrett for det offentlige ved eierskifter mv. Disse bestemmelsene medfører ikke løpende inntektsoverføringer fra norske kraftprodusenter til det offentlige, men kan ha innvirkning på organisasjons- og eierstrukturen i næringen. De øvrige landene har ikke tilsvarende regler.

Også reguleringen av nettselskapene varierer noe mellom de nordiske landene. De norske nettselskapene har fra 1997 vært underlagt inntektsrammeregulering. Et lignende system er innført i Danmark fra 2000. Sverige og Finland har en regulering av selskapenes inntekter som gir rom for høyere avkastning. I 1997 hadde svenske og finske nettselskaper en gjennomsnittlig avkastning som var om lag 3 prosentpoeng høyere enn for norske nettselskaper. De danske nettselskapene hadde samme år betydelig lavere avkastning enn de norske selskapene.

Følgende kapitler inneholder en mer detaljert redegjørelse for rammevilkårene for kraftproduksjon i Norge, Sverige, Finland og Danmark.

Etter at St.meld. nr. 29 (1998-1999) Om energipolitikken ble behandlet i Stortinget, har næringen fått utarbeidet flere konsulentutredninger hvor rammevilkårene for bransjen er vurdert. Blant annet på bakgrunn av disse utredningene, har Energibedriftenes landsforening (EBL) påpekt at den norske kraftnæringen er underlagt strengere rammevilkår enn i de øvrige nordiske landene, og i forhold til andre konkurranseutsatte næringer i Norge. EBL viser blant annet til utredninger fra konsulentselskapet ECON hvor det konkluderes med at konsesjonsreglene, skattene, innmatingstariffene og inntektsreguleringen av nettselskapene, svekker norske selskapers inntjening og reduserer evnen til omstrukturering i norske kraftselskaper. Det vises til at dette samlet, og i kombinasjon med offentlige eiere som ofte mangler kapital, har resultert i en sterk svekkelse av norske kraftselskapers muligheter til å utvikle konkurranseevne i den europeiske kraftsektoren. EBL foreslår at grunnrenteskatten fjernes eller reduseres kraftig, konsesjonslovene gjennomgås og endres, og at nettreguleringen endres.

Landssamanslutninga av Vasskraftkommunar (LVK) mener at bransjens rammevilkår må vurderes samlet dersom det skal tas stilling til om det er behov for endringer av enkelte vilkår ut fra konkurransehensyn. LVK påpeker at dersom ett land har lave produksjonskostnader på grunn av naturgitte forhold, kan det gi opphav til en skatt eller avgift til samfunnet som det ikke finnes tilsvarende grunnlag for i et annet land. En slik skatt innebærer ingen konkurransevirdning, men er mer å se på som en hel eller delvis inndragning av et naturgitt konkurransefortrinn til samfunnet. LVK påpeker videre at en sammenligning av konkurransevilkårene også krever en vurdering av bransjens lønnsomhet.

Departementet vil peke på at offentlig fastsatte rammevilkår kan ha konsekvenser på enkeltområder som ut fra en isolert betraktning kan være uheldige. Dette gjaldt også før kraftmarkedet ble konkurranseutsatt. Med et konkurranseutsatt marked blir imidlertid konsekvensene annerledes. Før innføringen av energiloven hadde eksempelvis skattenivået i kraftnæringen primært konsekvenser for den kraftpris som forbrukerne betalte. Nå har skattenivået i første rekke konsekvenser for resultater og avkastning i kraftnæringen, og for lønnsomheten av investeringer i næringen. I sin tur kan dette blant annet ha betydning for næringens utvikling og konkurranseevne, og for landets energi- og effektbalanse. Kraftskattereformen i 1997 innebar en overgang til mer lønnsomhetsbasert beskatning av vannkraftproduksjon, og dette har trolig isolert sett trolig hatt en positiv innvirkning på motivene til investeringer i næringen.

Mye tyder på at de norske konsesjonsreglene har medvirket til mindre omstrukturering av kraftproduksjonen, lavere konsentrasjon, større innslag av krysseierskap og mindre innslag av privat eierskap enn i for eksempel Sverige og Finland.

Skatter, avgifter, konsesjonskraftavståelse og hjemfall av kraftanlegg innebærer en inntektsoverføring fra kraftselskapene til staten, kommuner og fylkeskommuner. I tillegg til fiskale forhold er det også andre hensyn knyttet til rammevilkårene, som for eksempel kompensasjon for naturinngrep, ivaretakelse av offentlig styring og kontroll over vannfallene, virkning på motivene til å investere og en samfunnsmessig rasjonell nettvirksomhet. Ved en vurdering av om rammevilkårene er hensiktsmessige, må disse formålene veies opp mot de eventuelle uønskede virkninger som rammevilkårene kan medføre.

1 Skatter, avgifter og støtteordninger i Norge

Vilkår knyttet til konsesjonslovgivningen

Konsesjonskraft
Med konsesjonskraft forstås den del av kraftproduksjonen som eierne av et vannkraftverk i henhold til gitte konsesjoner er pålagt å levere til de kommuner som er berørt av utbyggingen, eventuelt også fylkeskommunen og staten. Formålet var opprinnelig å sikre kommunene tilstrekkelig kraft til alminnelig elforsyning, til en rimelig pris. Bestemmelsene om konsesjonskraft er hjemlet i industrikonsesjonsloven § 2 og vassdragsreguleringsloven § 12.

Konsesjonæren skal avgi inntil 10 pst. av innvunnet kraftøkning til kommuner og fylkeskommuner og inntil 5 pst. til staten, beregnet etter spesielle regler. Staten har ikke benyttet sin rett til å ta ut konsesjonskraft. Utbyggingskommunene kan ikke ta ut en større mengde enn det som tilsvarer forbruket i alminnelig forsyning innen kommunen. Fylkeskommunen har en midlertidig rett til å ta ut den konsesjonskraftmengden som kommunene ikke kan ta ut.

Konsesjonslovene av 1917 fastsetter en maksimalpris på konsesjonskraft FOTNOTE2Jfr. Industrikonsesjonsloven § 2 post 12 og § 23 post 5 samt Vassdragsreguleringsloven § 12 post 15.. >Prisbestemmelsen ble endret 10.4.59, slik at det i dag eksisterer to regelverk for prisfastsettelse. For konsesjoner gitt før 1959 forhandles prisen frem mellom konsesjonær og kommune, med maksimalprisen som øvre tak. For konsesjoner gitt etter 1959 fastsettes prisen av Olje- og energidepartementet i henhold til selvkost i et representativt utvalg av kraftverk, dersom ikke partene kommer til enighet om en annen pris. De viktigste kostnadskomponentene er drifts- og vedlikeholdskostnader, kapitalkostnader og skattekostnader. Totale konsesjonskraftforpliktelser utgjør om lag 8,5 TWh årlig, hvorav anslagsvis 6 TWh avgis under konsesjoner gitt etter 10.4.59.

Den økonomiske betydningen av konsesjonskraftavståelsen tilsvarer differansen mellom prisen på kraft i markedet og prisen på konsesjonskraft, hensyntatt at konsesjonskraftmottaker må betale innmatingsavgift.

Konsesjonskraftprisen varierer noe fra år til år, hovedsakelig på grunn av endringer i rentenivået og kraftselskapenes skattekostnader. For årene 1998 til 2001 har konsesjonskraftprisen for konsesjoner gitt etter 10.4.59 ligget mellom 10,19 og 11,59 øre/kWh.

Nedenfor er verdien av konsesjonskraftleveransene anslått på to måter;

i forhold til løpende spotmarkedspris

i forhold til priser på årskontrakt i terminmarkedet i desember forutgående år, det vil si på det tidspunkt konsesjonskraftprisen normalt fastsettes

Figur 1 viser utviklingen i verdien av konsesjonskraftforpliktelsene for årene 1996-2001, basert på ovennevnte verdsettingsgrunnlag. Det er forutsatt at konsesjoner gitt før 1959 har samme gjennomsnittspris som konsesjoner gitt etter 1959.

Figur 1 (i PDF format)
Anslått årlig verdi av konsesjonskraftforpliktelser målt i forhold til spot- og terminpriser i perioden 1996-2001 Kilde: Olje- og energidepartementet.

I gjennomsnitt for årene 1996-2001 har den årlige verdien av konsesjonskraftforpliktelsene vært om lag 260 og 270 mill. kroner, henholdsvis målt i forhold til spotpriser og terminpriser. I førstnevnte beløp er det forutsatt at spotprisen for resten av 2001 blir om lag på nivå med hvordan leveranser ut året ble priset i terminmarkedet pr. utgangen av april. Ved sammenligning av skattene mellom landene for 2000, er det lagt til grunn at verdien av konsesjonskraftforpliktelsene var om lag lik null dette året.

Konsesjonsavgift
Ved tillatelser gitt etter vassdragsreguleringsloven og industrikonsesjonsloven skal det pålegges årlige avgifter til stat og kommuner. Avgiften beregnes etter særskilte regler som fremgår av vassdragsreguleringsloven § 11 og industrikonsesjonsloven §§ 2 og 5.

Konsesjonsavgiftene er en kompensasjon til distriktene hvor ressursen befinner seg for påførte skader, samt et virkemiddel for å la distriktene ta del i det økonomiske utbyttet ved en vannkraftutbygging. Konsesjonsavgiftsmidlene danner et fond særskilt for hver kommune som skal anvendes til fremme av næringslivet i kommunen. Konsesjonsavgiftene til staten inngår i statens konsesjonsavgiftsfond.

Konsesjonsavgiftene fastsettes på bakgrunn av kraftmengden, som beregnes etter spesielle regler. Avgiftssatsen blir skjønnsmessig vurdert for hver konsesjon, basert på skadeomfang, utbyggingens lønnsomhet og utbyggers økonomi. Satsene blir indeksjustert hvert femte år. For 2000 ble det innbetalt totalt om lag 560 mill. kr i konsesjonsavgifter, hvorav om lag 100 mill. kroner til staten og resten til kommuner. Fordelt på vannkraftproduksjonen i 2000 utgjorde konsesjonsavgiften knapt 0,4 øre/kWh.

Næringsfond
Næringsfond kan pålegges i henhold til vassdragsreguleringsloven § 12 og industrikonsesjonsloven § 2. I enkelte tilfelle er det også fastsatt næringsfond ved utbygging av kraftverk etter vassdragsloven § 106.

Næringsfond blir normalt fastsatt i henhold til størrelsen på kraftproduksjonen og ulempene utbyggingen forårsaker. Sett i forhold til årlig kraftproduksjon har næringsfond i konsesjoner gitt de siste årene utgjort en kostnad fra under 0,1 øre/kWh til over 1 øre/kWh. Engangsutbetalingen er da omregnet til en årlig kostnad over kraftverkenes levetid.

Konsesjonsavgiftsmidler og næringsfond danner et fond som skal anvendes til fremme av næringslivet i kommunen.

I de videre beregningene er det ikke tatt hensyn til næringsfond.

Skattesystem
Fra og med inntektsåret 1997 ble kraftforetak beskattet etter nye skatteregler, jf. Ot. prp. nr. 23 (1995-96) og Innst. O. nr. 62 (1995-96). Bakgrunnen var omleggingen til konkurranse i produksjon og omsetning av kraft som følge av energiloven av 1991, og en tilpasning til prinsippene nedfelt i skattereformen av 1992 for bedrifts- og kapitalbeskatningen.

Kraftskattereformen 1997 innebærer at alle kraftselskap betaler inntektsskatt (overskuddsskatt) i henhold til årlig resultat, på tilsvarende måte som i andre næringer. Tidligere var inntekten for offentlig eide kraftforetak fastsatt ved prosentligning.

Det ble innført en lønnsomhetsuavhengig naturressursskatt på 1,3 øre/kWh. Hensikten var at kommunene og fylkeskommunene skulle sikres en nedre stabilitet i skatteinntektene. Naturressursskatten skal i utgangspunktet ikke innebære noen ekstrabelastning for selskapene, ved at den kan trekkes fra mot inntektsskatten og ved at eventuell differanse kan fremføres med rente.

Den tidligere produksjonsavgiften til staten ble erstattet med en grunnrenteskatt til staten. Et formål med omleggingen var å få beskatningen bedre tilpasset skatteevnen, og sikre bedre nøytralitet i forhold til investeringsbeslutninger. Sammen med øvrige skatter bidrar grunnrenteskatten til at en stor del av eventuell grunnrente tilfaller fellesskapet.

Ved skattereformen 1997 ble det vedtatt nye verdsettelsesregler for eiendomsskatt. De nye og mer lønnsomhetsbaserte verdsettelsesreglene ble satt i kraft for kraftproduksjonsanlegg fra og med inntektsåret 2001.

Et viktig mål med skatteomleggingen fra 1997 var å gjøre selskapenes skattebetaling mer tilpasset lønnsomhet og skatteevne. Samtidig var det lagt vekt på skatteinntektene til utbyggingskommunene, både med hensyn til nivå og stabilitet. Kommunenes og fylkenes inntekter fra naturressurs- og eiendomsskatten er relativt stabile og lite avhengig av kraftselskapenes lønnsomhet. Statens skatteinngang fra inntektsskatten og grunnrenteskatten er derimot sterkt påvirket av selskapenes lønnsomhet. Det var antatt at skatteomleggingen skulle være om lag provenynøytral ved en kraftpris på 16,5 øre/kWh, og med et samlet proveny på om lag 3,5 mrd. kroner, jf. Innst. O. nr. 62 (1995-1996).

Det er vanskelig å foreta en fullstendig sammenligning av skattenivået før og etter skattereformen. Dels fordi det ikke foreligger sammenlignbare data for inntektsskatten, og dels fordi kraftprisene etter skattereformen har vært betydelig lavere enn antatt i Innst. O. nr. 62 (1995-96). Gjennomsnittlig spotmarkedspris for 1998 og 1999 var henholdsvis 11,6 og 11,2 øre/kWh. linkurl_blankTabell 1 viser anslag som ble lagt til grunn i Innst. O. nr. 62 (1995-96) for de ulike skatteartene, med unntak av inntektsskatten, sammenholdt med faktisk ilignet skatt for inntektsårene 1998 og 1999. Både naturressursskatten og eiendomsskatten var høyere i disse årene enn det som var forventet. Videre ble en større andel av ilignet naturressursskatt ikke samordnet ved skattebetaling til staten. Utlignet grunnrenteskatt var derimot lavere enn forventet. De to sistnevnte forholdene har sammenheng med at kraftprisene ble lavere enn antatt i Innst. O. nr. 62 (1995-96).

Tabell 1 Faktiske provenyvirkninger i forhold til anslag i Innst. O. nr. 62 (1995-96).
Kilde: Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet.

Tallene for ilignet eiendomsskatt for 1998 og 1999 gjelder med gamle regler. I St. meld. nr. 1 (1999-2000) ble det anslått at iverksettelse av verdsettelsesreglene i henhold til Innst. O. nr. 62 (1995-96) ville gitt et proveny på 600 mill. kroner for inntektsåret 2000. Det antas at ilignet eiendomsskatt i 1998 og 1999 ville vært i samme størrelsesorden. Eiendomsskatten i 2001 med nye, justerte verdsettelsesregler er anslått til om lag 915 mill. kroner, jf. Skattedirektoratets skattelister. Selv om kraftprisen er lavere enn antatt ved skattereformen, vil de nye, justerte verdsettelsesreglene gi vel 150 mill. kroner høyere proveny enn anslaget i Innst. O. nr. 62 (1995-96). Minimumstaksten som er vedtatt, sikrer en innbetaling av eiendomsskatt på om lag 840 mill. kroner årlig.

Fra og med 1998 ble inntektsskatten statlig. Som en delvis kompensasjon til kraftkommunene, ble naturressursskatten til kommunene økt med 0,1 øre/kWh til 1,3 øre/kWh, jf. St. prp. nr. 60 (1997-98) og Innst. O. nr. 16 (1998-99). Det ble anslått at denne endringen ville øke det samlede provenyet fra naturressursskatten med om lag 100 mill. kroner. Faktisk utlignet naturressursskatt ble imidlertid 260 mill. kroner høyere enn antatt i Innst. O. nr. 62 (1995-96). Som en konsekvens av lave kraftpriser, var ikke-samordnet naturressursskatt 400-500 mill. kroner høyere enn anslått i Innst. O. nr. 62 (1995-96).

Inntektsskatt
Alle kraftforetak ilignes inntektsskatt av årets overskudd (overskuddsskatt) og med samme skattesats som for andre foretak, det vil si 28 pst.

Ved skattereformen 1997 ble det vedtatt avskrivningsregler tilpasset forventet økonomisk levetid for driftsmidlene. Særskilte driftsmidler i kraftproduksjon avskrives lineært over 40-67 år. Anlegg for kraftoverføring og elektroteknisk utrustning brukt i kraftproduksjon saldoavskrives i henhold til satsene angitt i saldogruppe g. Avskrivningssatsen for saldogruppe g var 5 pst. da avskrivningsreglene for kraftanlegg ble vedtatt. Satsen ble imidlertid redusert til 2 pst. fra inntektsåret 2000. Fallretter avskrives ikke.

Driftsmidler i kraftverk som hjemfaller til staten kan avskrives med en høyere sats i den grad det er nødvendig for at driftsmidlene skal være helt avskrevet ved konsesjonstidens utløp.

For offentlig eide kraftselskap er det satt en øvre grense for fradrag for gjeldsrenter. Bakgrunnen er at offentlige eiere generelt ikke er skattepliktige, og derved kan ha insentiv til å velge en høy gjeldsgrad i kraftselskapet.

Grunnrenteskatt
Grunnrenten fastsettes som normert salgsverdi av det enkelte kraftverks produksjon i inntektsåret, fratrukket driftsutgifter, konsesjonsavgift, eiendomsskatt og avskrivninger. I tillegg gis fradrag for en friinntekt som skal hindre at normalavkastningen blir beskattet med grunnrenteskatt. Produksjonen vurderes til spotmarkedspriser, med unntak av konsesjonskraft, visse langsiktige kontrakter og kraft som brukes i eget foretak. Skattesatsen er 27 pst.

Negativ grunnrenteinntekt kan framføres med rente, og trekkes fra mot eventuell fremtidig positiv grunnrenteinntekt i det samme kraftverket.

Ved realisasjon av hele eller deler av et kraftverk ("innmat") skal overdrageren i realisasjonsåret svare alminnelig skatt og grunnrenteskatt av gevinsten, det vil si 55 pst. Gevinst ved realisasjon av aksjer skattlegges kun med alminnelig inntektsskatt på 28 pst.

Utlignet grunnrenteskatt anslås til om lag 350 mill. kroner for inntektsåret 2000. I forhold til vannkraftproduksjonen i 2000 tilsvarer det om lag 0,25 øre/kWh.

Naturressursskatt
Naturressursskatten beregnes med 1,1 øre/kWh til kommunen og 0,2 øre/kWh til fylkeskommunen av gjennomsnittlig produksjon av kraftverket de siste 7 årene. Naturressursskatten er uavhengig av selskapenes lønnsomhet, og gir et stabilt skatteproveny til kommuner og fylkeskommuner. For å dempe de negative virkninger naturressursskatten har på lønnsomheten i vannkraftanlegg, kan ilignet naturressursskatt samordnes med inntektsskatten. Dersom naturressursskatten for et foretak er høyere enn inntektsskatten i et inntektsår, kan foretakene framføre differansen med rente og trekke fra denne mot framtidig inntektsskatt.

Naturressursskatten anslås til om lag 1 500 mill. kroner i 2000. Av dette antas at ca. 650 mill. kroner ikke kunne samordnes med inntektsskatten. I forhold til vannkraftproduksjonen i 2000, tilsvarer det vel 0,45 øre/kWh.

Dette beløpet, tillagt renter, kommer til fradrag i inntektsskatten i senere år. Forutsatt at selskapene har tilstrekkelig skattegrunnlag for inntektsskatten i fremtiden, vil naturressursskatten ikke utgjøre en ordinær skattekostnad for selskapene. Denne forskuddsbetalingen av skatt har likevel en likviditetsvirkning for selskapene, for eksempel i forbindelse med større investeringer hvor økte låneopptak bidrar til å redusere grunnlaget for inntektsskatten.

Eiendomsskatt
Kommunene kan skrive ut eiendomsskatt på det enkelte kraftverk, på tilsvarende måte som for annen næringseiendom. Skattesatsen ligger i intervallet 0,2 – 0,7 pst

Ved skattereformen 1997 ble det vedtatt nye verdsettelsesregler for eiendomsskatt. Iverksettelsen ble imidlertid utsatt, blant annet på grunn av usikkerhet om provenyet til kraftkommunene.

Nye verdsettelsesregler for vannkraftanlegg ble satt i kraft fra og med inntektsåret 2001. Skattegrunnlaget for kraftproduksjonsanlegg etter de nye reglene skal være markedsverdien på anlegget, fastsatt etter bestemte regler. Eiendomsskatten vil avhenge av markedsprisen på kraft fordi takstverdien blant annet er basert på spotmarkedsprisen siste 5 år (rullerende gjennomsnitt). Grunnlaget skal imidlertid ikke være lavere enn en minimumsverdi på 1,1 kr/kWh av grunnlaget for naturressursskatt ved ligningen året før skatteåret. Minimumstaksten sikrer en innbetalt eiendomsskatt på om lag 840 mill. kroner årlig.

Stortinget har vedtatt flere endringer i reglene ift. det som ble vedtatt ved behandlingen av Ot. prp. nr. 23 (1995-96). Formålet med endringene var å øke skatteprovenyet til kommunene. Eiendomsskatten er ved disse endringene gjort mindre avhengig av kraftselskapenes lønnsomhet enn det som opprinnelig ble vedtatt. Finansdepartementet har varslet at de vil komme tilbake med en vurdering av endringene i løpet av 2002.

I forbindelse med innføringen av nye skatteregler for kraftforetak ble det også vedtatt nye verdsettelsesregler for overføringsanlegg. I følge disse reglene skal grunnlaget for eiendomsskatt være den skattemessige bokførte verdien på anlegget. Disse reglene er ikke trådt i kraft.

Totalt innbetalt eiendomsskatt på kraftproduksjon anslås til om lag 980 mill. kroner i 2000, som tilsvarer om lag 0,7 øre pr. produsert kWh i 2000. Eiendomsskatten i 2001 med nye takseringsregler er anslått til om lag 925 mill. kroner, jf. Ot. prp. nr. 24 (2000-2001). Hovedårsaken til nedgangen er knyttet til de lave kraftprisene de senere år.

Miljøskatter
For bruk av olje i kraftgenerering og til fyringsformål, påløp en grunnavgift på 0,19 kr/liter i 2000. Grunnavgiften ble økt til 0,307 kr/liter i 2001 som følge av økt elavgift.

For 2000 var det en CO ₂-avgift på 0,47 kr/liter for mineralolje. Denne er økt til 0,48 kr/liter i 2001. Svovelavgiften lå på 0,07 kr/liter for mineralolje med svovelinnhold under 0,05 pst., og øker med 0,07 kr/liter pr. 0,25 prosentpoeng økning i svovelinnhold. Svovelavgiften er uforandret i 2001.

Kraftproduksjon i treforedlingindustrien ved bruk av mineralolje betaler halv CO ₂-avgift, dvs. 0,235 øre/liter i 2000 og 0,24 kr/liter i 2001.

Mineralolje blir i all hovedsak benyttet til varmeformål, og det anslås at disse avgiftene i 2000 utgjorde et ubetydelig beløp for kraftproduksjon.

Investeringsavgift
Stortinget har vedtatt å oppheve investeringsavgiftsloven med virkning fra 1.4.2002, jf. Innst. O. nr. 48 (2000-2001). For å styrke rammevilkårene i kraftproduksjon, ble avgiften på investeringer i vannkraftproduksjon fjernet fra 1.7.2000. Fram til 1.7.2000 har investeringer i driftsmidler til bruk i vannkraftproduksjon, transformering, overføring og fordeling av elektrisk kraft vært ilagt investeringsavgift på 7 pst. Investeringer i transformering, overføring og fordeling av elektrisitet er fremdeles avgiftsbelagt.

Totalt innbetalt investeringsavgift fra investeringer i vannkraftproduksjon anslås til om lag 15 mill. kroner i 2000.

Støtteordninger
Det gis investeringsstøtte til anlegg for uttak, produksjon og distribusjon av varme fra bioenergi, solenergi, geovarme, spillvarme og varmepumper. Videre gis det produksjonsstøtte til anlegg for produksjon av biobrensel og samproduksjon av elektrisitet og varme (kogenereringsanlegg). Støtten skal også bidra til utvikling av lokale markeder og infrastruktur for varme, blant annet utbygging av fjern- og nærvarmenett.

Det ble i 2000 gitt om lag 85 mill. kroner til varmeprosjekter med produksjon på vel 300 GWh/år.

Det kan søkes om investeringsstøtte til vindkraftanlegg. I 2000 ble det imidlertid ikke gitt investeringsstøtte. Det gis produksjonsstøtte til vindkraft tilsvarende halv elavgift pr. produsert kWh. Elavgiften var i 2000 på 8,56 øre/kWh, slik at støtten beløp seg til 4,28 øre/kWh. Totalt ble det gitt vel 1 mill. kroner i slik støtte til vindkraft i 2000. Støtten i 2001 er høyere som følge av at elavgiften er økt til 11,3 øre/kWh.

Det gis avgiftsfritak for elektrisitet som produseres i energigjenvinningsanlegg etter nærmere regler, det vil si en støtte på 8,56 øre/kWh i 2000. I 2000 ble det i følge Norsk kjelforening produsert om lag 6-700 GWh i energigjenvinningsanlegg. Samlet støtte anslås til drøyt 55 mill. kroner. Støtten i 2001 er høyere som følge av at elavgiften er økt til 11,3 øre/kWh.

Det gis fritak for sluttbehandlingsavgift for avfall brukt i energiproduksjon. Sluttbehandlingsavgiften er differensiert etter type avfall, og blir av Econ anslått til om lag 9,6 øre/kWh. Samlet anslås støtten til om lag 73 mill. kroner i 2000.

Total støtte i 2000 anslås til om lag 215 mill. kroner. Støtte til kraftproduksjon utgjorde om lag 60 mill. kroner.

2 Skatter, avgifter og støtteordninger i de øvrige nordiske landene

Sverige

Det er foretatt flere endringer i svenske skatteregler. Svenske vannkraftprodusenter betalte tidligere en produksjonsskatt avhengig av alderen på produksjonsanlegget på inntil 3,6 norske øre/kWh. Denne skatten ble fjernet fra 1.1.1997. For årene 1997 og 1998 var det en særskilt eiendomsskattesats for "markvärde" i tilknytning til vannkraftanlegg. Den særskilte skattesatsen utgjorde 3,42 pst. i 1997 og 2,21 pst. i 1998 av takstverdien, mot 0,5 pst. for andre kraftanlegg. Særskatten på kjernekraftproduksjonen er også blitt justert i flere omganger, og ble fra 1.7.2000 endret fra å være produksjonsavhengig til å bli en skatt på effekt.

Inntektsskatt
Kraftselskaper betaler ordinær selskapsskatt på 28 pst. i likhet med andre private foretak. Kommunale bedrifter betaler ikke inntektsskatt.

Vannkraftbygninger saldoavskrives med 2 pst. pr. år, satsen for øvrige kraftverksbygninger er 4-5 pst. Maskiner mv. kan enten saldoavskrives av regnskapsmessig bokført verdi med inntil 30 pst. pr år, eller avskrives lineært over 5 år. Fallretter, anlegg og arbeid på grunn kan avskrives lineært over 20 år.

Eiendomsskatt
Alle kraftproduksjonsanlegg betaler en generell industriell eiendomsskatt. Skattesatsen er 0,5 pst.

Takseringsmodellen for vannkraftverk tar utgangspunkt i et gjennomsnittlig svensk vannkraftverk, det såkalte normkraftverket. Riksskatteverket bestemmer normkraftverkets verdi pr. kWh. For det enkelte kraftverk korrigeres de fastsatte normverdiene for brukstid, flerårsregulering, normalårsproduksjon, alder, størrelse og beliggenhet. Eiendomsskattegrunnlaget utgjør 75 pst. av beregnet verdi.

Eiendomsskattegrunnlaget for andre kraftverk beregnes med utgangspunkt i gjenanskaffelseskostnaden, også kalt nyverdi. Eiendomsskattegrunnlaget er gitt ved 73,5 pst. av kraftverkets nyverdi, korrigert for verdireduksjonen på grunn av alder.

Den svenske kraftbransjeforeningen anslår den samlede eiendomsskatten for 2000 til vel 680 mill. NOK. I forhold til produsert mengde i 2000 tilsvarer dette om lag 0,65 norske øre/kWh for vannkraftverk, og 0,29 norske øre/kWh for øvrige kraftverk.

Skatt og avgift på kjernekraft
Frem til 1.7.2000 betalte kjernekraftprodusentene en særskatt pr. produsert kWh, som for 2000 utgjorde på 2,7 svenske øre/kWh.

Fra 1.7.2000 ble denne erstattet med en skatt på 5514 SEK pr. MW av maksimalt tillatt termisk effekt pr. måned. Effektskatten anslås av den svenske kraftverksforening til å gi årlige skatteinnbetalinger på om lag 1 700 mill. NOK.

Kjernekraftprodusentene er i henhold til den såkalte Studsvikloven pålagt en avgift på 0,15 svenske øre/kWh.

Kjernekraftskatt og Studsvikavgift anslås av den svenske kraftverksforeningen til samlet å utgjøre om lag 1 850 mill. NOK i 2000. I forhold til kjernekraftproduksjonen i 2000, utgjør dette ca. 3,5 øre/kWh.

I tillegg blir hvert kjernekraftverk pålagt individuelle avgifter som en forhåndsinnbetaling av utgifter til fremtidig avfallshåndtering mv. Den svenske kraftverksforeningen anslår avgiftene som et veid gjennomsnitt for svensk kjernekraft til om lag 0,9 norske øre/kWh.

Bygde- og fiskeavgiften
Bygdeavgiften skal betales av kraftselskaper med vannkraftverk og/eller magasiner med års- eller flerårsregulering. Beregningsgrunnlaget er magasinkapasitet og generatorkapasitet. Avgiften brukes til å forebygge eller redusere skader i forbindelse med utnyttelse av vannressurser, samt kompensere lokalsamfunn som blir utsatt for slike skader.

Den svenske kraftverksforeningen anslår bygde- og fiskeavgiften i 1996 og 1997 til rundt 90 mill. NOK. Det er trolig et rimelig anslag også for 2000. I forhold til vannkraftproduksjonen i 2000 utgjør dette om lag 0,15 øre/kWh.

Andelskraft
Den som har råderett over mer enn 50 pst. av fallrettighetene til et vannfall, har på selvstendig grunnlag rett til å søke om å få bygge dette ut. Eventuelle andre andelshaverne får ikke andel av det utbygde vannfallet, men har en lovhjemlet rett til sin andel av kraftproduksjonen. Andelskraften skal leveres til selvkost. Andelskraften er normalt knyttet til et bestemt leveringspunkt og skal benyttes av den enkelte andelshaver.

Det foreligger ikke opplysninger om verdien av andelskraften, men den antas å være liten. Verdien av andelskraften er ikke tatt med i de videre beregningene.

Miljøskatter

Skatt på svovelutslipp
Det betales en svovelskatt ved bruk av fossilt brensel eller torv, tilsvarende 30 SEK/kilo brensel i fast- eller gassform, og 27 SEK for brensel i flytende form. For et typisk kondenskraftverk utgjør skatten om lag 1,3 norske øre/kWh, mens den for et typisk kraftvarmeverk utgjør vel 0,5 norske øre/kWh.

Totalt innbetalt svovelskatt for svensk elektrisitetsproduksjon anslås av den svenske kraftbransjeforeningen til om lag 27 – 55 mill. NOK i 2000.

Avgift på utslipp av nitrogenoksider
Alle forbrenningsanlegg med en nyttiggjort energiproduksjon på mer enn 25 GWh/år betaler en nitrogenoksidavgift. Avgiften er 40 SEK/kilo NOx-utslipp.

Det meste av de innbetalte avgiftene betales tilbake til aktørene i henhold til deres andel av den totale nyttiggjorte energiproduksjonen. Staten betaler tilbake NOx-avgifter i størrelsesorden 1 norskt øre/kWh nyttiggjort energi. Et typisk oljekondensverk vil netto betale NOx-avgift på ca. 0,6 norske øre/kWh. Et typisk kraftvarmeverk vil netto få utbetalt om lag 0,3 norske øre/kWh.

Den svenske kraftbransjeforeningen anslår nettoprovenyet fra NOx-avgiften til om lag lik null.

Skatt på utslipp av karbondioksid og energiskatt
Ulike type brensel er pålagt CO2- og energiskatt som angitt i tabell 2 linkurl_blank.

Tabell 2 Energi- og CO ₂-skatter i Sverige i 2000
Kilde: Svensk Energi.

Det betales ikke CO ₂- eller energiskatt for brensel som benyttes i elproduksjon. Inntil 5 pst. av tilført brensel betraktes imidlertid som internt forbruk og beskattes med energiskatt og CO ₂-skatt. Brensel benyttet i varmeproduksjon beskattes med full CO ₂-skatt og halv energiskatt. Biobrensel og torv beskattes ikke.

Den svenske kraftbransjeforeningen anslår totalt innbetalt energi- og CO ₂-skatt til 35 – 90 mill. NOK i 2000. Fordelt på varmekraftproduksjonen i 2000 utgjør dette 0,4 - 1,1 norske øre/kWh.

For 2001 er det vedtatt en økning i CO ₂-skatten med 40 pst. og en reduksjon i energiskatten med 8 pst. Dette innebærer at produksjon av kraft med fossilt brensel får en økning i skattebelastningen.

Støtte
Sverige har fra 1.7.1997 til 1.7.2002 en investeringsstøtte på 15 pst. til miljøvennlige små vannkraftprosjekter. Støtten benyttes i hovedsak til effektivisering, ombygging og gjenoppbygging av eksisterende vannkraftanlegg. Kraftvarmeverk som fyrer med biobrensel har i samme periode et investeringsbidrag på inntil 25 pst. For investeringer i vindkraftverk med en effekt på minst 200 kW gis en støtte på 15 pst. Fra og med 2000 betales det investeringsstøtte til solkraftproduksjon. Støtten beregnes til 2,5 SEK/kWh av solpanelets årlige energiproduksjon.

Svenske myndigheter anslår den totale investeringsstøtten til 127 mill. NOK i 2000. Det er foreslått å øke den samlede investeringsstøtten til 277 og 153 mill. NOK for henholdsvis 2001 og 2002.

Det betales skatt på energiforbruk, en såkalte energiskatt som tilsvarer den norske elavgiften. For elektrisitet som produseres i vindkraftverk gis det produksjonsstøtte i form av at det ikke betales energiskatt. Staten tilbakebetaler et beløp tilsvarende energiskatten multiplisert med produsert mengde vindkraft. I 2000 var energiskatten vel 15 norske øre/kWh. Produksjonsstøtten kan for 2000 anslås til knapt 60 mill. norske kroner.

For perioden 1.10.1999 til 31.12.2000 ble det utbetalt en produksjonsstøtte på drøyt 8 norske øre/kWh for el produsert i kraftverk mindre enn 1,5 MW. Støtten anslås av svenske myndigheter å utgjøre knapt 230 mill. NOK i 2000. Støtten finansieres av forbrukerne gjennom en avgift på nettforetak, tilsvarende om lag 0,2 øre/kWh levert fra sentralnettet. Støtten er foreslått forlenget til ut 2002, samtidig som avgiften på nettuttak erstattes med direkte statlig investeringsstøtte.

Finland

Den finske energibeskatningen ble endret fra 1.1.1997 for å øke konkurransekraften til innenlandsk produksjon. Den tidligere energi- og miljøavgiften på kull ble fjernet fordi avgiften førte til at det var billigere å importere kullbasert kraft fra Danmark enn å produsere den innenlands.

Som en følge av reformen ble skatt på elproduksjon fjernet og erstattet med en skatt på bruk av elektrisitet. Elforbruk i kraftverk er ikke pålagt skatt. Det samme gjelder produksjon som er mindre enn 2 MVA, og som ikke overføres til nettet. Varmeproduksjon beskattes etter kullinnholdet i brenslet.

Inntektsskatt
Inntektsskatten økte fra 28 til 29 pst. 1.1.2000. Kommunale selskaper som er organisert som forvaltningsbedrifter, det vil si at de ikke er skilt ut som egne selskaper, betaler ikke skatt til kommunen.

Anleggsmidler avskrives som en hovedregel i henhold til saldometoden. Avskrivningssatsen varierer fra høyst 25 prosent på maskiner og inventar, til 9-10 pst. for kraftstasjoner og 5-6 pst. for administrasjonsbygg. Anlegg med lang levetid som for eksempel dammer og magasiner, avskrives lineært over den sannsynlige levetiden, men høyst over 40 år.

Eiendomsskatt
Den alminnelige eiendomsskattesatsen er 0,5 – 1,0 pst. av takstverdien. For kjernekraftverk kan satsen økes til inntil 2,2 pst, og for øvrige typer kraftverk til inntil 1,4 pst. Skattesatsen avhenger av hvilken kommune kraftverket ligger i, da eiendomsskatten blir kommunalt bestemt.

Eiendomsskattegrunnlaget fastsettes ut fra sjablonmessige vurderinger. Verdien av bygningene og tomten beregnes separat. For bygninger utgjør takstverdien 70 pst. av et grunnlag som fastsettes årlig av Finansministeriet. For tomter blir takstverdiene satt til 73,5 pst. av en årlig utarbeidet normverdi. Takstverdien er vanligvis lavere enn markedsverdien.

Den finske skattestyrelsen anslår total eiendomsskatt fra finske selskaper til om lag 190 mill. NOK for 2000. I forhold til produsert mengde i 2000 tilsvarer dette om lag 0,2 norske øre/kWh for kjernekraft, og om lag 0,3 norske øre/kWh for vann- og varmekraft. Det foreligger ikke tilstrekkelige opplysninger til å splitte opp eiendomsskatten på vann- og varmekraft ytterligere.

Skatt på brensel brukt i varmeproduksjon i kraftvarmeverk
Brenslet som brukes i elproduksjon i kraftvarmeverk skattlegges ikke. Derimot belastes de fossile brenslene som brukes i varmeproduksjon med dels en punktskatt og dels en forsyningsberedskapsavgift.

Støtte
Det gis statlig produksjonsstøtte pr. kWh for elektrisitet som produseres i små vannkraftverk (< 1 MVA), kraftverk av alle størrelser som benytter biobrensel bortsett fra torv (ikke større enn 40 MVA ved torvfyring), og vindkraftverk. Samlet produksjonsstøtte anslås av den svenske kraftverksforeningen til om lag 370 mill. NOK i 2000.

Tabell 3 Støtte til produksjon av el. i Finland
Kilde: Svensk Energi.

Det gis investeringsstøtte for bruk av fornybar energi og energisparingstiltak. Størsteparten går til varme- og kraftvarmeverk fyrt med biobrensel og til vindkraft. Det gis også støtte til kraftanlegg der torv og gjenvinningsbrensel benyttes sammen biobrensel. Støttenivået bestemmes fra prosjekt til prosjekt.

Den svenske kraftbransjeforeningen anslår investeringsstøtten i 2000 til ca. 125 mill. NOK til bruk av biobrensel og til om lag 15 mill. NOK til vindkraft.

Samlet investerings- og produksjonsstøtte anslås av den svenske kraftverksforeningen til drøyt 500 mill. NOK for 2000.

Danmark
Skattereglene for danske kraftselskaper er i endring. Fra 1.1.2000 ble avgiften på SO ₂-utslipp flyttet fra konsumentene til produsentene. Det skulle fra samme dato blitt innført en CO ₂-avgift for utslipp ut over fastsatte CO ₂-kvoter. Innføringen av CO ₂-avgiften ble imidlertid utsatt til 1.1.2001 på grunn av at den måtte godkjennes av EU-kommisjonen. Kraftselskaper var frem til 31.12.1999 unntatt fra ordinær selskapsskatt.

Inntektsskatt
Inntektsskatt på kraftselskaper ble innført fra 1.1.2000. Skattesatsen er satt til 32 pst, og gjelder også kommunale kraftselskaper.

Maskiner, inventar mv avskrives som en hovedregel i henhold til saldometoden med inntil 30 pst. pr. år. Bygninger og installasjoner kan avskrives lineært over 20 år.

Eiendomsskatt
Eiendomsskattesatsen ligger hovedsakelig i intervallet 1,6 – 3,4 pst. Kommuner og fylkeskommuner har tidligere hatt mulighet til å frita kraftselskaper fra eiendomsskatt. Fra 1.1.2000 er kraftselskaper i forbindelse med innføring av alminnelig skatteplikt underlagt full eiendomsbeskatning.

Eiendomsskattegrunnlaget skal gjenspeile markedsverdier, hensyntatt eventuelle rettigheter og byrder av offentlig karakter. Innbetalt eiendomsskatt for 2000 anslås av Danske Energiselskabers Forening til i størrelsesorden 440 mill. NOK. Delt på total dansk produksjon i 2000 utgjør dette en kostnad på om lag 1,3 øre/kWh.

Avgift på avløpsvann og deponeringsavgift for aske
Kraftprodusentene betaler en avgift på avløpsvann (spillvannsavgift) basert på vannets innhold av NO _x, fosfor og organisk substans. Kraftprodusentene betaler også en deponeringsavgift på 210 DKR/tonn for deponert aske etc. Avgiften på avløpsvann utgjør et ubetydelig beløp, mens deponeringsavgiften anslås til totalt om lag 55 mill. NOK, av den svenske kraftbransjeforeningen. Fordelt på samlet varmekraftproduksjon i 2000 utgjør det 0,19 øre/kWh.

Miljøavgifter
Kraftprodusentene var tidligere ikke pålagt avgift på utslipp til luft. Fra 1.1.2000 ble svovelavgiften flyttet fra konsum til produksjon, og det ble foreslått innført en avgift for CO ₂-utslipp ut over tildelt kvote.

Avgift på svovelutslipp
Svovelavgiften utgjør 20 DKR pr. kilo svovel i avgassen. Avgiften pr. kWh vil være avhengig av svovelinnholdet i brenslet, virkningsgraden i produksjonen og eventuell renseteknologi.

Totalt innbetalt svovelskatt for dansk elproduksjon anslås av den svenske kraftbransjeforeningen til om lag 330 mill. NOK i 2000. Fordelt på total dansk varmekraftproduksjon utgjorde dette 1,12 øre/kWh.

Avgift på CO ₂-utslipp
CO ₂-avgift ble innført 1.1.2001. Den totale utslippskvoten for dansk kraftproduksjon er satt til 22 mill. tonn CO ₂ i 2001, 21 mill. tonn i 2002 og 20 mill. tonn i 2003. Kvoten i 2001 utgjør om lag 70 pst. av gjennomsnittlig samlet CO ₂-utslippet i perioden 1994-1998. Hver kraftprodusent får tildelt en CO ₂-kvote som blant annet beregnes på grunnlag av det enkelte verks produksjonsteknologi og virkningsgrad. Utslipp utover den gitte kvoten belastes en avgift på 40 DKR/tonn CO ₂-utslipp. Dette tilsvarer knapt 3,8 norske øre/kWh ved utslipp utover kvoten.

Støtte
Som et ledd i energireformen, opphørte deler av den statlige støtten til fornybar energi. Den er erstattet med en overgangsordning som bl.a. innebærer at en del av finansieringen av de tidligere støtteordningene flyttes fra staten til forbrukerne. Det enkelte nettselskap må kjøpe såkalt prioritert kraft (fornybar kraft) fra kraftprodusentene innenfor sitt nettområde til priser som fastsettes i lov. De systemansvarlige selskapene må kjøpe denne prioriterte kraften fra nettselskapene, og selger den siden tilbake til nettselskapene i henhold til kraftforbruket i de respektive nettområdene. Forbrukerne må dekke en viss andel av sitt forbruk med prioritert kraft, og må betale en høyere pris som dekker merkostnadene knyttet til denne.

Overgangsordningen skal gjelde frem til et nytt system med såkalte grønne sertifikater har trådt i kraft. Dette vil etter planen fases inn fra 1.1.2002. Systemet går i korthet ut på at produsenter av fornybar energi får tildelt grønne sertifikater fra staten, som tilsvarer den mengde og type fornybar energi de produserer hvert år. Alle forbrukere pålegges å kjøpe grønne sertifikater i henhold til sitt forbruk. Nedenfor omtales gjeldende system nærmere.

Staten fastsetter produsentprisene for prioritert kraftproduksjon som ikke eies av kraftselskaper. Prisen finansieres dels av kraftkundene, og dels ved statlig støtte. I tabell 4 nedenfor er støtten beregnet som residualet av den fastsatte prisen i norske kroner, fratrukket en antatt markedspris på 16,5 norske øre/kWh.

Tabell 4 Beregnet støtte til produksjon av kraft i Danmark i 2000. Norske øre/kWh
Kilde: Svensk Energi.

De totale overføringene fra konsumenter til produsenter anslås av den svenske kraftbransjeforeningen å ligge på i størrelsesorden 3,1 mrd. NOK.

Staten støtter produksjon av fjernvarme som ikke eies av kraftselskaper, og som produseres ved hjelp av biobrensel, naturgass og avfall. Bidragsrammen er satt til knapt 900 mill. NOK årlig.

Frem til 2003 støtter staten også produksjon av fjernvarme ved hjelp av naturgass, fornybar energi og vindkraft som eies av kraftselskaper, med inntil om lag 770 mill. NOK årlig.

Investeringsstøtte, anleggstilskudd
Ved konvertering fra kull til naturgass i fjernvarmeanlegg, bidrar staten med 50 pst. av investeringskostnadene. Totalt bidrag i 2000 anslås av den svenske kraftverksforeningen til om lag 28 mill. NOK.

Staten gir investeringsbidrag på opp til 40 pst. av investeringskostnadene ved etablering av ny industriell kraftvarme, samt bruk av solceller i middelstore foretak. Det estimerte bidraget for 2000 anslås av den svenske kraftverksforeningen til om lag 33 mill. NOK.

3 Sammenligning av skatter og avgifter i de nordiske landene i 2000

Det er flere fellestrekk mellom skattesystemene i de fire landene, men også viktige forskjeller. Inntektsskatten betales av alle virksomhetsområdene (kraftproduksjon, kraftomsetning og nett) i alle land, men blant annet avskrivningsreglene er ulike. Eiendomsskatt betales i alle de nordiske landene, men skattegrunnlag og skattesatser er forskjellig.

Norge er det eneste landet med en grunnrente- og naturressursskatt på vannkraftproduksjon, og omfattende vilkår om konsesjonsavgift og konsesjonskraftavståelse. Naturressursskatten samordnes med inntektsskatten. Slik sett fungerer den som en forhåndsinnbetaling av skatt for kraftselskaper som får utlignet mindre inntektsskatt enn naturressursskatt, eller som er ute av inntektsskatteposisjon.

Sverige har flere særskatter på kjernekraft. Det svenske systemet består av en kjernekraftskatt på installert effekt, en avgift på produksjon (såkalt Studsvikavgift), samt en kjernekraftavgift som fungerer som en forhåndsinnbetaling av utgifter til fremtidig avfallshåndtering mv. Den svenske vannkraftproduksjonen har vilkår tilsvarende konsesjonsavgift og konsesjonskraftavståelse, men av betydelig mindre omfang.

Danmark har flere særskatter på varmekraftanlegg, og har fra 1.1.2001 innført avgift på utslipp av CO ₂ utover fastsatte kvoter. Finland har forhøyet sats for eiendomsskatten på kraftproduksjonsanlegg.

Ulikhetene i skattearter skyldes delvis store forskjeller i naturressurser og ulike produksjonsteknologier mellom landene. Figur 2 viser sammensetningen av produksjonen i Norden for årene 1998-2000.

Figur 2 (i PDF format)
Sammensetning av kraftproduksjonen i Norden 1998-2000
Kilde: Statkraft.

I neste avsnitt oppsummeres samlede skatter og støtte på produksjon for 2000, både for kraftproduksjon samlet og for vannkraftproduksjon isolert. Skattene og støtten er angitt i norske øre pr. produsert kWh i 2000. Deretter anslås virkningene av endrede produksjonstall og økte kraftpriser.

Samlede skatter i 2000
Figur 3 viser den estimerte økonomiske belastningen i 2000 som følger av rammevilkårene for kraftbransjen, uttrykt i øre pr. produsert kWh i 2000. Inntektsskatten er ikke tatt med. For Norge er det heller ikke tatt med den delen av naturressursskatten som samordnes med inntektsskatten. Den totale skattebelastningen i 2000 var således høyere i alle landene enn det som fremgår av figuren.

Verdien av konsesjonskraftavståelsen i Norge er anslått til null for 2000. Fiske- og bygdeavgiften i Sverige er i figuren inkludert som en konsesjonsavgift.

Figur 3 (i PDF format)
Skatt på kraftproduksjon i 2000. Øre/kWh.
Kilde: Svensk Energi, Olje- og energidepartementet

I forhold til faktisk produksjon i 2000, betalte de danske kraftprodusentene mest skatt pr. kWh i 2000. Danmark har imidlertid også høye støtteoverføringer til kraftproduksjon som i 2000 medførte at samlet finansiell støtte til danske kraftprodusenter var flere ganger større enn betalte skatter. Støtten tas i bruk for å stimulere til en omlegging fra kull til naturgass, produksjon av vindkraft, og bruk av naturgass- og avfallsprodusert fjernvarme. De øvrige nordiske landene har støtteordninger av mer begrenset omfang. Figur 4 gir en oversikt over innbetalt skatter og mottatt støtte pr. produsert kWh i de nordiske landene.

Figur 4 (i PDF format)
Skatt og støtte på kraftproduksjon i Norden i 2000. Øre/kWh.
Kilde: Svensk Energi, Olje- og energidepartementet.

Dersom det sees bort fra Danmark, betalte svenske kraftprodusenter mest skatt pr. produsert kWh. Hovedårsaken er høy skatte- og avgiftsbelastning på kjernekraftproduksjon. Dersom skattene for 2000 fordeles på et mer representativt produksjonsvolum, blir skattene pr kWh om lag like i Norge, Sverige og Danmark.

Figur 5 viser skatt og støtte for vannkraftprodusenter i 2000, fordelt på faktisk vannkraftproduksjon dette året. Norske vannkraftprodusenter betalte vesentlig høyere skatter enn svenske og finske vannkraftprodusenter.

Figur 5 (i PDF format)
Skatt og støtte på vannkraftproduksjon i Norden i 2000. Øre/kWh.
Kilde: Svensk Energi, Olje- og energidepartementet.

Utvikling i skattenivået ved prisøkning

Sammenligningene ovenfor tar utgangspunkt i situasjonen i 2000. Sammenliknet med tidligere år var vannkraftproduksjonen usedvanlig høy i Norge. Samtidig var kjernekraftproduksjonen i Sverige og varmekraftproduksjonen i Danmark lav. Den høye vannkraftproduksjonen bidro til at kraftprisene var lave i 2000. Gjennomsnittlig spotmarkedspris var om lag 10 øre/kWh, som er den laveste elbørsprisen siden 1993. I de fire første månedene i år, har spotprisen i gjennomsnitt vært 20,4 øre/kWh. Både produksjonstallene og prisene har betydning for skattebelastningen i øre/kWh. I det følgende fordeles skatten på mer representative produksjonstall. For vannkraft nyttes midlere årsproduksjon, for øvrig produksjon nyttes i hovedsak gjennomsnittet for tre siste år. Videre anslås skattevirkningene av høyere priser på kraft, en henholdsvis prisøkning på 5 og 10 øre/kWh, i forhold til prisnivået i 2000.

Det ses i det videre bort fra ikke-samordnet naturressursskatt, investeringsavgift og den svenske avgiften for dekning av fremtidige utgifter til håndtering av radioaktivt avfall. Det er ikke tatt hensyn til den nye CO ₂-avgiften i Danmark. Denne vil avhenge av produksjonsnivået.

I Norge er grunnrenteskatten, eiendomsskatten og verdien av konsesjonskraftavståelsen avhengig av kraftprisen. I år med lave priser blir skattebelastningen lavere, og i år med høye priser blir skattebelastningen høyere. 2000 var et år med lave priser. Endrede inntekter på grunn av endrede kraftpriser vil automatisk føre til en endring i særskattene i Norge. I de andre landene er det ingen tilsvarende automatisk endring av særskattene på kraftproduksjon som følge av en endring i kraftprisen. I Danmark er takstverdiene for eiendomsskatten basert på markedsverdier. Det samme er tilfelle for vannkraftverk i Sverige. Men takstverdiene er ikke basert på løpende kraftpriser som i Norge. Det kan imidlertid være rimelig å anta at takstverdiene vil bli justert opp eller ned dersom kraftprisen over tid avviker fra det nivå takstverdiene er basert på. I Norge vil den fastsatte minimumstaksten for eiendomsskatten medføre at virkningen av variasjoner i kraftpriser reduseres. Med prisnivået i 2000 er det anslått at eiendomsskattegrunnlaget er lik miniumumstaksten for om lag 80 pst. av det totale grunnlaget. Virkningen av endrede kraftpriser vil også være påvirket av at eiendomsgrunnlaget beregnes på grunnlag av gjennomsnittlige priser og produksjon over fem år.

I figur 6 er det anslått hvor mye særskattene øker i de nordiske landene når kraftprisen går opp med henholdsvis 5 og 10 øre/kWh i forhold til prisnivået i 2000.

Figur 6 (i PDF format)
Simulertskatt på gjennomsnittlig kraftproduksjon som følge av høyere priser. Øre/kWh
Kilde: Olje- og energidepartementet.

Figur 7 viser tilsvarende for kun vannkraft.

Figur 7 (i PDF format)
Simulertskatt på middelproduksjon vannkraft som følge av høyere priser. Øre/kWh.
Kilde: Olje- og energidepartementet.

Det er ikke tatt hensyn til inntektsskatt i figurene. Det er heller ikke tatt hensyn til eventuelle endringer i eiendomsskatten i noen av landene som følge av økte kraftpriser. Dette innebærer at figuren i noen grad undervurderer virkningen av økte priser, særlig ved det høyeste prisnivået. For den norske grunnrenteskatten er det ikke tatt hensyn til virkningen av framført negativ grunnrenteinntekt. Enkelte verk kan etter flere år med lave kraftpriser ha opparbeidet negativ grunnrenteinntekt, som kan framføres. Dette innebærer at den økte grunnrenteskatten som er vist i figuren først vil få full effekt etter noen år med høyere prisnivå.

Økningen i skattebelastningen for norske produsenter er i første rekke knyttet til grunnrenteskatten. Det skyldes dels at skattegrunnlaget øker for de verkene som allerede er i posisjon til å betale grunnrenteskatt, og dels at flere verk kommer i grunnrenteskatteposisjon. Men økte kraftpriser medfører også at vilkåret om konsesjonskraftavståelse gir en omfordeling av inntekt fra selskapet til mottaker. I beregningene er det forutsatt at konsesjonskraftprisen øker noe ved økte markedspriser fordi skatter inngår i beregningsgrunnlaget for konsesjonskraftprisen. Det er forutsatt at konsesjonskraft i henhold til konsesjoner gitt før 10.4.1959 i gjennomsnitt leveres til samme pris som for nyere konsesjoner.

Ovenstående kan også illustreres ved å sammenlikne marginalskattene i de ulike landene. Marginalskatten for det enkelte selskap vil avhenge av skatteposisjon. Forutsatt at selskapene har skattbart overskudd, vil marginalskatten i Sverige, Finland og Danmark være henholdsvis 28, 29 og 32 pst. I Norge vil marginalskatten utenom vannkraftproduksjon være 28 pst., forutsatt at selskapet har skattbart overskudd, og ikke har ikke-samordnet naturressursskatt fra kraftproduksjonsvirksomhet.

For norske vannkraftprodusenter er forholdet mer komplisert. For selskaper som har ikke-samordnet naturressursskatt, som er omfattet av minimumstaksten for eiendomsskatt, og som har negativ grunnrenteinntekt, kan marginalskatten være null innenfor en viss økning i kraftproduksjonsinntektene. For selskaper i motsatt situasjon, vil marginalskatten være om lag 58 pst. Når verdien av konsesjonskraftavståelse medregnes, blir marginalskatten om lag 60 pst. Selskapenes marginalskatt vil i første rekke avhenge av kraftprisen og anleggenes skattemessige verdi. Høyere kraftpriser vil trekke i retning av at marginalskatten for norske vannkraftprodusenter øker.

4 Sentralnettstariffer

Sentralnettstariffer
Alle de nordiske landene har såkalte punkttariffer. Produsenter og forbrukere betaler nettleie til sitt lokale nettselskap og har derigjennom adgang til hele kraftmarkedet. Punkttariffer og fjerning av grensetariffer mellom landene er viktige forutsetninger for et åpent og velfungerende nordisk og nord-europeisk kraftmarked.

Tariffene skal legge til rette for effektiv utnyttelse av overføringsnettet og skal gjenspeile de kostnadsforhold som gjelder i nettvirksomheten. På grunn av ulik struktur og tradisjon har landene i det nordiske markedet forskjellig regelverk og praksis når det gjelder tariffutformingen. Ulike kostnadsforhold bidrar i tillegg til forskjeller i nivået på tariffene.

For konkurransen mellom kraftprodusentene i Norden, er fordelingen av kostnadene i nettet mellom forbrukere og produsenter i det enkelte land av betydning. Det pågår arbeider om harmonisering av sentralnettstariffene, både på nordisk og europeisk nivå.

Sentralnettstariffene består normalt av et variabel energiledd og ett eller flere faste ledd. Det variable energileddet avhenger av mengden energi som mates inn eller tas ut av nettet, mens avregningen av faste ledd kan være basert på enten effekt eller energimengde. Utformingen av de faste leddene varierer en del mellom de nordiske landene.

I Norge gjenspeiler det variable energileddet i sentralnettet normalt verdien av tapet. Inntektene til sentralnettet fra energileddet utgjør i Norge normalt ca. 10-20 pst. av de totale inntektene. Energileddets betydning for den enkelte aktør kan imidlertid være betydelig større. Energileddene utformes i dag noe forskjellig i de nordiske landene, men de nordiske sentralnettselskapene tar sikte på at prinsippene for utformingen av energileddene i sentralnettet skal harmoniseres fra 2002.

Figur 8 viser et anslag for de gjennomsnittlige faste leddene for produsentene i de forskjellige nordiske landene i 2000. Anslaget baseres på data for 2000 og er beregnet på grunnlag av inntektene fra produsentenes faste ledd dividert med midlere/gjennomsnittlig produksjonsevne.

Figur 8 (i PDF format)
Sentralnettariffens gjennomsnittlige fastledd for produsenter i de nordiske landene i 2000. Øre/kWh.Kilde: Statnett SF.

Alle produsenter i Norge betaler som hovedregel like satser på de faste leddene, mens de faste leddene i Sverige har en sterk geografisk differensiering. For eksempel betaler kraftproduksjon i Nord-Sverige, som i hovedsak utgjør den svenske vannkraften, de høyeste svenske satsene. Dagens svenske satser i Nord-Sverige er imidlertid lavere enn i Norge.

De nordiske sentralnettselskapene legger opp til at de faste leddene i tariffene til produsentene i gjennomsnitt innenfor hvert land skal ligge innenfor intervallet 0,5 +/- 0,3 øre/kWh fra og med 2002. Norske produsenter betaler ifølge Statnett SF i 2001 i gjennomsnitt 0,94 øre/kWh, noe som innebærer at produsentene betaler om lag 40 pst. av de faste leddene. På norsk side legger Statnett SF opp til at det faste leddet i tariffen for produsentene i 2002 skal være ca. 0,8 øre/kWh. Dette utgjør ca 35 pst. av de faste leddene.

5 Statlig forkjøpsrett og hjemfall

Statlig forkjøpsrett
Ved første gangs overdragelse og konsesjonsbehandling av eiendomsrett til vannfall har staten etter industrikonsesjonsloven § 6 forkjøpsrett til vannfallet. Denne forkjøpsretten er begrenset til å gjelde ved første konsesjonsbehandling, og oppstår ikke ved senere videre overdragelser av fallrettighetene. FOTNOTE3Jf. Ot. prp. nr. 69 (1966-67) s. 47. Statens forkjøpsrett oppstår når søknad om konsesjon er innkommet til departementet. Det må treffes beslutning om å benytte forkjøpsretten senest innen ett år. Dersom staten ikke benytter sin forkjøpsrett, har fylkeskommunen etter loven § 9 en subsidiær forkjøpsrett. Dersom statlig eller fylkeskommunal forkjøpsrett gjøres gjeldende, må staten eller fylkeskommunen tre inn i kjøpsavtalen.

Staten har etter loven § 10 fortrinnsrett til å tre inn som part i en bruksleiekontrakt på tilsvarende måte som for erverv av eiendomsrett. Tilsvarende har fylkeskommunen en subsidiær rett til inntreden dersom staten ikke benytter sin fortrinnsrett. Dersom staten og fylkeskommunen ikke benytter sin rett, har vedkommende kommune rett til å tre inn som part i bruksleiekontrakten.

Fra 1.1.1994 ble statens forkjøpsrett til vannfall og kraftverk utvidet ved at det ble innført statlig forkjøpsrett til aksjer eller parter i industrikonsesjonsloven § 4 FOTNOTE4Jf. Ot. prp. nr. 82 om endringer i energilovgivningen som følge av en EØS-avtale.. Etter § 4 har staten forkjøpsrett til aksjer og parter, dersom 2/3 av kapitalen og stemmene i aksjeselskaper, andelslag og andre sammenslutninger med konsesjonspliktige vannfallsrettigheter ikke lenger eies av en eller flere kommuner eller fylkeskommuner. Statens adgang til å gjøre forkjøpsrett gjeldende oppstår når departementet har fått melding om at betingelsene om 2/3 offentlig eierandel ikke lenger er oppfylt. Beslutning om å benytte statens forkjøpsrett etter § 4 må treffes innen ett år. Dersom forkjøpsretten gjøres gjeldende, trer staten inn i kjøpsavtalen. Fylkeskommunen har ikke subsidiær forkjøpsrett etter §4.

Staten har ikke benyttet sin forkjøpsrett. Fylkeskommuner har benyttet forkjøpsretten i enkelte tilfeller.

Omdannelse av offentlig eide kraftverk fra (inter)kommunal eller fylkeskommunal bedrift til aksjeselskap krever konsesjon. Industrikonsesjonsloven § 1 fjerde ledd gjør det imidlertid mulig for departementet å gi unntak fra konsesjonsplikt og forkjøpsrett dersom det søkes om det. Anvendelsesområdet for unntaksbestemmelsen er nærmere angitt i Ot. prp. nr. 31 (1989-90).

Et unntak fra konsesjonsplikt og forkjøpsrett innebærer at den konsesjonsbehandling som normalt skulle ha blitt foretatt etter industrikonsesjonsloven kap. I ikke foretas. Spørsmål om bruk av eventuell forkjøpsrett utløses heller ikke. Den nye erververen vil disponere vannfallet i samsvar med de vilkår som tidligere er fastsatt i tidligere meddelte konsesjoner for de aktuelle rettighetene, og vil være ansvarlig for oppfyllelsen av disse. I nesten alle saker hvor det er fastsatt slikt unntak, har departementet forbeholdt seg retten til å gjøre den statlige forkjøpsretten etter § 6 gjeldende ved enhver fremtidige aksje- eller andelsoverdragelse, dersom selskapene har fallrettigheter som tidligere ikke er konsesjonsbehandlet. Departementet har også forbeholdt seg retten til å konsesjonsbehandle overdragelsen av de rettighetene selskapene ved unntaket har fått fritatt fra konsesjonsbehandling. Dersom en aksje- eller andelsoverdragelse medfører at den offentlige eierandelen synker under 2/3, er det i tillegg tatt forbehold om at den statlige forkjøpsretten etter § 4 kan gjøres gjeldende.

Unntak fra konsesjonsplikt og forkjøpsrett kan også gis i forbindelse med industrielle strukturendringer, f.eks. innenfor treforedlingsindustrien, hvor produksjonsvirksomheten har utgjort en svært beskjeden del av selskapenes hovedvirksomhet.

Hjemfall
Konsesjon til offentlige selskaper FOTNOTE5Foretak organisert etter lov om statsforetak, norske kommuner og fylkeskommuner. Aksjeselskaper, allmennaksjeselskaper, andelslag og andre sammenslutninger hvor stat, fylkeskommuner eller kommuner kontrollerer mer enn 2/3 av kapitalen og stemmene. kan gis på ubegrenset tid så lenge allmenne hensyn ikke taler imot det. Konsesjon til private rettssubjekter skal gis for en tidsbegrenset periode på inntil 60 år. Det skal settes som vilkår at ved konsesjonstidens utløp skal så vel selve vannfallet som kraftstasjonen, reguleringsanlegg mv. uten vederlag tilfalle staten, jfr. vassdragsreguleringsloven § 10 og industrikonsesjonsloven § 2.

Dersom det offentlige ved privat oppkjøp av mer enn 1/3 av kapitalen eller stemmene ikke velger å gjøre forkjøpsretten til aksjene eller partene etter § 4 gjeldende, vil selskapets tidsubegrensede konsesjon omgjøres til tidsbegrenset.

Før konsesjonstidens utløp vil hjemfallsretten pålegge konsesjonæren enkelte plikter. Konsesjonæren må foreta det nødvendige vedlikehold for å sikre at anleggene er i "fullt ut driftsmessig stand" ved hjemfallet. Staten har de tre siste årene av konsesjonstiden adgang til anleggene og rett til å foreta visse disposisjoner for å forberede statens overtakelse. Produksjonsutstyret skal være i drivverdig stand ved overtakelsen.

Industrikonsesjonsloven har etter § 27 adgang til å endre vilkår fastsatt i en konsesjon etter søknad fra erverver. Denne bestemmelsen har i praksis vært brukt til å omgjøre tidsbegrensede konsesjoner til tidsubegrensede konsesjoner, i saker hvor den offentlige eierandelen har økt til over 2/3, jf. Ot. prp. nr. 70 (1992-1993).

Når det gjenstår mindre enn 25 år av konsesjonstiden, åpner industrikonsesjonsloven § 41 for at det kan inngås avtale om foregrepet hjemfall med tilbakesalg eller leie for en ny periode på 50 år. Foregrepet hjemfall innebærer at det inngås avtale mellom konsesjonæren og staten om at anleggene hjemfaller umiddelbart, mot at konsesjonæren gis anledning til å kjøpe eller leie anleggene tilbake for en ny konsesjonsperiode. Pris og andre vilkår er gjenstand for forhandlinger mellom departementet og konsesjonæren. Det vises til Ot. prp. nr. 70 (1992-1993) for en nærmere redegjørelse for disse reglene.

1.1 Inntektsrammeregulering av nettvirksomheten

Nett- og omsetningsselskaper er regulert av energiloven. Reguleringen av nett- og omsetningsvirksomheten skal ivareta kundenes interesser gjennom å sikre en samfunnsmessig rasjonell kraftomsetning og nettvirksomhet.

I reguleringen av nettselskapenes inntekter innførte Norge i 1997 et system basert på inntektsrammer. Et tilsvarende reguleringsregime ble innført i Danmark i 2000. Sverige og Finland regulerer ikke inntektene direkte, men utøver reguleringen gjennom å se til at tariffene ikke økes. I enkelte tilfeller kan dette føre til at nettselskapene i Sverige og Finland sitter igjen med høyere avkastning enn norske nettselskaper.

Den norske reguleringen av nettvirksomheten er basert på inntektsrammer fastsatt av NVE for hvert enkelt nettselskap. Inntekten skal over tid dekke kostnadene ved drift og avskrivning av nettet samt gi en rimelig avkastning på investert kapital ved effektiv drift.

Inntektsrammene fastsettes for perioder på minst 5 år, og inneværende reguleringsperiode gjelder for 1997-2001. Den reelle inntektsrammen skal i prinsippet ligge fast i perioden. I inneværende reguleringsperiode foretas det likevel årlige justeringer på bakgrunn av økning i levert energi og nettap. I tillegg reduseres inntektsrammen årlig med et generelt (1,5 pst. pr. år) og et individuelt effektivitetskrav (0-3 pst. pr. år). Det individuelle effektivitetskravet fastsettes på grunnlag av effektivitetsmålinger utført av NVE. De høyeste individuelle effektivitetskravene pålegges de nettselskapene som relativt sett har størst potensiale for effektivisering. Effektivitetskravet fører til at de totale tillatte inntektene reduseres hvert år. Dersom nettselskapene skal opprettholde avkastningen, må de totale kostnadene reduseres i tråd med effektivitetskravet hvert år.

Ved innføring av inntektsrammereguleringen i 1997, ble det lagt til grunn en avkastning på bokført kapital før skatt på 8,3 pst. Som et gjennomsnitt over reguleringsperioden på 5 år er nettvirksomhet sikret en avkastning på minimum 2 pst., uavhengig av effektiviteten. Nettselskaper kan maksimalt oppnå en gjennomsnittlig avkastning i perioden på 15 pst. Overskudd utover dette nivået må brukes til å sette ned tariffen kundene betaler.

Ved overgang til neste reguleringsperiode vil reguleringen få en noe annen utforming. Hovedprinsippet ligger imidlertid fast, jf. St. prp. nr. 1 (2000-2001) fra Olje- og energidepartementet. NVE tar sikte på å fastsette nye inntektsrammer fra 2002.

I Sverige og Finland er kravet at tariffene skal være "rimelige", og tariffutformingen skal være objektiv og nøytral. Det er nettselskapene som selv setter tariffene, mens myndighetene har anledning til å gripe inn i etterkant dersom noe anses for å være urimelig. De forhold som legges til grunn for å oppnå rimelige tariffer og samtidig gir netteier en rimelig avkastning på kapital er forskjellig fra selskap til selskap og praktiseres forskjellig mellom de to landene. Ulike kapitalbegrep blir blant annet lagt til grunn i beregningene.

Svenske myndigheter har de siste årene observert en økning i tariffene til kundene, noe som har medført et økt fokus på om nivået er rimelig. I september 1999 ble 30 nettselskap pålagt å redusere tariffene ned til nivået for 1998. Selskapene har påklaget avgjørelsen. Myndighetene har også satt i gang arbeid for å vurdere effektiviteten til det enkelte nettselskap, noe som kan føre til differensierte krav til effektivisering på sikt. Det er ulike forventninger om fremtidig regulering av nettvirksomheten i Sverige og i Finland.

I 2000 ble det introdusert en ordning for inntektsrammeregulering i Danmark. Den første reguleringsperioden gjelder for fire år.

På linje med den norske ordningen fastsettes det effektivitetskrav. Det totale kravet består delvis av et generelt effektivitetskrav, og delvis av et individuelt krav til det enkelte nettselskap. Effektivitetskravene fastsettes av Energitilsynet. I fastsettelsen tar de hensyn til de enkelte selskapenes effektiviseringspotensial målt i forhold til andre nettselskaper (benchmarking). Det generelle kravet utgjør 3 pst. av den fastsatte kostnadsrammen for 2000, og ytterligere 3 pst. i hvert av årene 2001, 2002 og 2003. De individuelle kravene ble først fastsatt med virkning fra 1.1.2001.

Nettselskaper som effektiviserer mer enn effektivitetskravene, kan fritt disponere en avkastning på inntil 5 pst. før skatt. Overskudd utover dette nivået må enten samordnes med resultatet i resten av selskapet eller brukes til å sette ned nettleien kundene betaler.

Figur 9 viser gjennomsnittlig avkastning på nettkapitalen før skatt i nordiske nettselskaper i 1997. Avkastningen på nettkapitalen var ifølge Econ om lag 3 prosentpoeng lavere i Norge enn i Sverige og Finland. Sammenligningen av avkastningen på nettkapitalen viste svært lave avkastningstall for danske selskaper. Danske selskaper har fram til 1999 blitt regulert på grunnlag av det såkalte "hvile i seg selv" prinsippet, som blant annet innebærer lave kapitalverdier og sterke avkastningsbegrensninger. Den nye inntektsrammereguleringen vil trolig endre dette.

Figur 9 (i PDF format)
Avkastning på kapital i nordiske nettselskaper i 1997. Prosent.
Kilde: Econ (Energi 2000, PriceWaterhouseCoopers, 1999).