5 Sammenligning av nivåer på arbeidskraftkostnader i industrien i Norge og andre land

I rapport nr. 1 i 1996 ( NOU 1995:4) ble det presentert sammenligninger av totale lønnskostnader pr. time for industriarbeidere i Norge i forhold til en rekke andre industraliserte land frem til 1995, målt i norske kroner. Lønnskostnadstallene frem til 1994 var i hovedsak sammenstilt av BLS (Bureau of Labor Statistics) i USA. Tallene for 1995 er foreløpige anslag for enkeltland, bygd på ulike kilder som Bureau of Labor Statistics, lønnskostnadsvekst pr. ansatt for business sector ifølge OECD og lokale anslag. Innholdet i lønnsbegrepene kan derfor være ulikt mellom land og man må være oppmerksom på at 1995-tallene for enkeltland vil kunne bli betydelig revidert når sammenlignbar lønnsstatistikk for alle land foreligger. Beregningsutvalget mener likevel at de relative lønns­kostnadstallene for 1995 vil gi grovt sett indikasjoner på lønnsforskjellene landene imellom.

Lønnskostnadene består av lønn pr. faktisk arbeidet time, lønn for ikke-arbeidet tid (f.eks lønn under sykdom, feriepenger etc.) og andre indirekte personalkostnader som arbeidsgiveravgifter, pensjonsutgifter osv. og som knytter seg til bruken av arbeidskraft.

Lønnsbegrepene som brukes i sammenligningen av BLS faller ikke helt sammen med ILOs definisjon av totale lønnskostnader. Noen elementer av indirekte lønnskostnader er ikke med. Blant annet er rekrutteringskostnader, opplæringskostnader, arbeidsklær og bedriftsfasiliteter som f.eks kafeteria, helsetjenestekostnader ikke med i sammenligningen. Grunnen til dette er at at det ikke finnes data over slike kostnader i alle landene, og at det derfor gir en bedre sammenligning mellom landene å ikke ta disse med for noen av landene. I noen land, særlig i Norden er noen av disse kostnader påbudt ved lov eller avtale (f.eks bedriftshelsetjenesten i Norge) og påløper automatisk ved ansettelse, mens det for andre land er mere bedriftsbestemte kostnader. Imidlertid er summen av elementer som ikke er tatt med for de landene hvor det finnes data, ikke mere enn 4 prosentpoeng i noe land.

Noen av komponentene i lønnskostnadstallene er anslått. Statistikken må derfor ikke sees på som et presist uttrykk for kostnadsforholdene mellom land. Nivåsammenligningen er basert på gjennomsnitt for industriarbeidere og er ikke representativ for alle deler av industrien. F.eks er forskjellene mellom deler av industrien (bransjer) i h.h.v. Japan og USA svært store, mens f.eks Tyskland og de nordiske landene har langt mindre forskjeller mellom bransjegrupper.

I takt med utviklingen av pensjonsordninger for ansatte betalt av bedriften, ved blant annet oppbygging av fond som skal sikre utbetalinger fra pensjonsalder, er endel av kostnadene for bedriften relatert til et lønnsbegrep som inneholder påløpt men ikke realiserte lønnskostnadselementer. Slike forhold skaper stadig større usikkerhet i sammenligningen mellom land.

Tabell 5.1 viser lønnskostnader pr. time for norske industriarbeidere regnet i felles valuta for konkurrentlandene.

Strukturen på lønnskostnadene varierer sterkt fra land til land. Noen land har forholdsvis høye faktiske lønninger pr. arbeidet time og lavere indirekte personalkostnader, mens andre land har lave faktiske lønninger pr. arbeidet time og høyere indirekte personalkostnader. Tabell 5.2 viser faktisk lønn pr. arbeidet time og totale indirekte personalkostnader.

I 1988 lå lønnskostnadene for norske industriarbeidere høyest av samtlige land i tabell 5.1.

Fra 1988 frem til 1994 ble forskjellen mellom lønskostnadene for norske industriarbeidere og et veiet gjennomsnitt for handelspartnerne redusert med omlag 2/3, men det er store forskjeller mellom land. En styrking av kronekursen som gir lavere lønnsvekst for handelspartnerne målt i norske kroner, fører til at det relative lønnsnivået for norske industriarbeidere i forhold til handelspartnerne gikk opp med vel 2 prosentpoeng fra 1994 til 1995, til et lønnsnivå for norske industriarbeidere nesten 10 prosentpoeng høyere enn i de viktigste konkurrentlandene i 1995.

I årene fra 1988 til 1991 økte lønnskostnadene for norske industriarbeidere mindre enn i de andre nordiske landene. Fra 1991 til 1993 falt lønnsnivået i Sverige og Finland drastisk i forhold til Norge, hovedsaklig p.g.a. valutakursendringer. Fra 1993 snudde trenden overfor de nordiske landene, slik at lønnsnivået målt i felles valuta nærmet seg det norske for alle de nordiske landene i de to årene fra 1993 til 1995. For 1995 viser foreløpig statistikk at lønnskostnadsnivået for finske industriarbeidere er noe høyere enn for norske industriarbeidere.

Av landene i tabell 5.1 er det 5 av 18 land som i 1995 har et høyere gjennomsnittlig lønnsnivå for industriarbeidere enn Norge, mens Japan, Nederland og Danmark ligger på nivå med Norge. Tilsammen representerer disse landene og de som ligger over Norge omlag 50 prosent av konkurrentene, målt ved konkurransevektene i vedlegg 6.

Frem til idag er det bare for arbeidere i industrien at det kan foretas internasjonale sammenligninger av totale lønnskostnader pr. time av tilstrekkelig kvalitet, basert på harmonisert statistikk mellom landene.

Sammenligningene av lønnsnivåene i industrien mellom land i dette avsnittet gjelder således bare en del av de sysselsatte innenfor industrien, da funksjonærene ikke er med.

Funksjonærene, slik de defineres i statistikken, har fått stadig større betydning for lønnssummen både i Norge og i de fleste andre land. Om lag 45 prosent av lønnssummen i norsk industri gjelder funksjonærer.

Arbeidstid og de indirekte personalkostnader er forskjellige for arbeidere og funksjonærer i de ulike landene. I tillegg kan fordelingen av antall funksjonærer og arbeidere være svært forskjellig. Utvalget mener likevel at tallmessige indikasjoner for enkelte land innenfor EU-området fortsatt peker i retning av at lønnskostnadene i Norge er på nivå med, eller noe over gjennomsnittet for våre handelspartnerer for 1995, dersom funksjonærene hadde vært med i sammenligningene for industrien.

Prosjekter for å etablere felles internasjonale standarder av grupper arbeidstakere, både innenfor arbeider- og funksjonærgruppene, og standarder for lønn og lønnskostnader pågår innenfor EUROSTAT-systemet.

I Norge arbeides det med et opplegg for statistikk i privat sektor, som i særlig grad skal ta hensyn til de nasjonale behov om kan komme til nytte ved tarifforhandlingene, samtidig som man må kunne tilpasse det innsamlede materialet slik at man kan sammenligne hovedgrupper internasjonalt.