2 Nærmere om inntektsutviklingen for husholdningene

I avsnitt 2.1 gjengis tall for husholdningenes brutto disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet. I avsnitt 2.2 presenteres mer detaljerte tall for inntektsutviklingen for utvalgte eksempler på lønnstakerhusholdninger, der en fokuserer spesielt på betydningen av ulik lønnsutvikling og skattesystemet. I avsnitt 2.3 omtales utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden.

2.1 Brutto disponibel realinntekt i husholdningssektoren

• Moderat økning i husholdningens brutto disponible realinntekt i 1995. Lønnsinntektene ga det største positive bidraget til inntektsveksten. Brutto disponibel realinntekt regnet pr. person gikk opp med i underkant av 2 prosent fra 1994 til 1995.

Nasjonalregnskapets inntektsregnskap inneholder en samlet oversikt over husholdningssektorens inntekter og utgifter, dvs. etter at en har summert over alle økonomiske enheter hjemmehørende i husholdningssektoren. (For en nærmere redegjørelse for hva som inngår i husholdningssektoren se boks 1.1). I forbindelse med hovedrevisjonen av nasjonalregnskapet har det blitt utarbeidet nye inntektstall for husholdningssektoren for årene 1988 til 1995. Nye inntektstall for en del år forut for 1988 vil bli fremlagt på et senere tidspunkt. Kapitalslitet er pr. i dag ikke beregnet i det nye nasjonalregnskapet. Det er således husholdningenes brutto driftsresultat og brutto disponibel inntekt som fokuseres på i dette avsnittet. Nederst i tabell 2.1 er imidlertid Beregningsutvalgets anslag for kapitalslitet og disponibel inntekt (netto) ført opp. Forøvrig viser tabell 2.1 husholdningenes inntekter og utgifter fordelt på ulike poster for årene 1988-1995. I forhold til konvensjonene i nasjonalregnskapet er arbeidsgiveravgiften (inklusive arbeidsgivers pensjonspremier) trukket ut både på inntektssiden (lønnsinntekter) og utgiftssiden (direkte skatter og trygdepremier). I følge foreløpige tall fra nasjonalregnskapet økte husholdningenes brutto disponible realinntekter med 2,4 prosent fra 1994 til 1995. Veksten har avtatt i de tre siste årene, etter en vekst på 3,4 prosent i 1992.

Tabell 2.2 viser hvordan de ulike inntekts- og utgiftskomponentene har bidratt til veksten i husholdningenes brutto disponible realinntekter i perioden 1989-1995. Det fremgår av tabellen at kjøpekraftsutviklingen for husholdningene har utviklet seg meget jevnt de fem siste årene. Dette har skjedd til tross for at bidraget fra lønnsinntektene har steget markant gjennom perioden. Samtidig har imidlertid bidragene fra offentlige stønader og skatter gjennomgående blitt redusert i årene fra 1991 til 1995, noe som i stor grad har sammenheng med de automatiske stabilisatorene i økonomien. Utformingen av finanspolitikken gjennom perioden har også bidratt til den jevne utviklingen i husholdningenes kjøpekraft.

Vekstbidraget fra lønnsinntektene anslås for 1995 til 10,9 milliarder 1993-kroner som tilsvarer 2,3 prosentpoeng. Dette er det samme som lønnsbidraget i 1994 og er i overkant av ett prosentpoeng større enn bidraget i 1993. Lønnsbidraget har økt hvert eneste år etter 1988. Bak realveksten i lønnsinntektene på 3,2 prosent i 1995 ligger en oppgang i utførte timeverk på 1,6 prosent og en reell oppgang i timelønnen på om lag 1,6 prosent.

I følge foreløpige nasjonalregnskapstall ga utviklingen i brutto driftsresultat i 1995 et negativt bidrag til veksten i husholdningenes brutto disponible realinntekter på i overkant av 1 milliard 1993-kroner som tilsvarer rundt 0,3 prosentpoeng. For hvert av årene 1993 og 1994 ga derimot brutto driftsresultat positive vekstbidrag med om lag 0,5 prosentpoeng. I 1992 var bidraget negativt med 0,5 prosentpoeng.

Stønader fra det offentlige, som er den viktigste inntektskilden for pensjonister og trygdede, ser ut til å ha gitt et bidrag til veksten i brutto disponibel realinntekt på 0,6 prosentpoeng fra 1994 til 1995. I de tre siste årene har stønadsveksten gitt forholdsvis beskjedne vekstbidrag, noe som henger sammen med nedgangen i antall arbeidsledige og at veksten i utbetaling av alderstrygd har avtatt.

Bidraget fra direkte skatter og trygdepremier vil være negative selv med uendrede gjennomsnittlige skattesatser så lenge realinntektene øker. I forbindelse med skattelettelsen ved innføringen av det nye skattesystemet i 1992 bidro denne utgiftsposten med om lag 0,5 prosentpoeng til den sterke veksten i husholdningenes brutto disponible realinntekter fra 1991 til 1992. De negative vekstbidragene for årene 1993-1995 har i hovedsak sammenheng med den realinntektsvekst som har funnet sted i denne perioden.

Husholdningenes netto renteutgifter gikk i følge foreløpige nasjonalregnskapstall ned med 4,5 milliarder 1993-kroner fra 1994 til 1995 som tilsvarer et vekstbidrag på ett prosentpoeng. Den sterke rentenedgangen gjennom 1993 og inn i 1994 bidro til at bidragene i disse to årene var henholdsvis ett og 0,5 prosentpoeng høyere enn i fjor. For årene 1989 til 1992 var vekstbidragene fra netto renteutgifter til husholdningenes brutto disponible realinntekter relativt beskjedne. Endringen i renteinntekter kan dekomponeres i bidrag fra endring i fordringsrenter og endring i fordringsbeholdning. Tilsvarende kan endringen i renteutgifter dekomponeres i endring i utlånsrenter og i gjeldsbeholdning. Norges Bank har foretatt en slik dekomponering (jfr. figurene 2.2a og 2.2b). Talloppgavene fra Norges Bank viser at en sterk nedgang i det generelle rentenivået bidro til at både renteinntektene og renteutgiftene falt betydelig både i 1993 og 1994. Vekst i henholdsvis fordrings- og gjeldsbeholdningen bidro imidlertid i noen grad til å dempe nedgangen i henholdsvis renteinntekter og renteutgifter. I 1995 ser renteinntektene til å ha gått opp og renteutgiftene til å ha gått ned (tallene for 1995 er basert på anslag for 4. kvartal 1995). En svak nedgang i innskuddsrentene motvirkes av oppgang i fordringsbeholdningen gjennom året. For renteutgiftene vil imidlertid en fortsatt rentenedgang gi et sterkere bidrag enn gjeldsoppbyggingen.

Kilde: Statistisk sentralbyrå.

1. Norges Banks beregninger avviker fra Statistisk sentralbyrås, som en følge av ulike metoder og forskjeller i datamaterialet. Veksten i renteinntekter og renteutgifter i figurene 2.2a og 2.2b vil derfor ikke samsvare helt med de tilsvarende tallene i tabellene 2.1 og 2.2. Forholdet mellom de ulike bidragene vil likevel være omtrent de samme.

Kilde: Norges Bank

2.2 Beregnede endringer i inntekter for utvalgte lønnstakerhusholdninger

• Lønnstakere som har hatt en lønnsvekst som tilsvarer gjennomsnittet, har fått en økning i reallønn etter skatt på om lag 0,3 prosent fra 1994 til 1995.

Under lønnsoppgjør forhandles det om lønnsutviklingen og ikke om den totale inntektsutviklingen for ulike grupper av lønnstakerhusholdninger. Skatter og økning i priser vil bidra til at realverdien av det lønnstillegget som lønnstakeren mottar blir mindre enn det nominelle lønnsstillegget det forhandles om. Det er derfor alminnelig interesse for beregninger som belyser hvordan skatter og priser påvirker reallønn etter skatt.

Utgangspunktet for beregningene i dette avsnittet er gjennomsnittlig årslønn for lønnstakere som har utført et fullt normalårsverk uten overtid. Avsnitt 2.1 gjengir til sammenligning tall for husholdningenes samlede brutto disponible realinntekt basert på nasjonalregnskapet. Mens veksten i husholdningenes brutto disponible realinntekter regnet pr. person var i underkant av 2 prosent fra 1994 til 1995, var økningen i gjennomsnittlig reallønn etter skatt for lønnstakere med et fullt normalårsverk (uten overtid) på om lag 0,3 prosent. Den gjennomsnittlige inntektsveksten for husholdningene som gruppe ble påvirket av den sterke veksten i sysselsettingen. Dette var en viktig kilde til ulik vekst for de to inntektsbegrepene

2.3 Utviklingen i pensjonsytelser fra folketrygden fra 1993 til 1995

Hovedkomponentene i pensjonsytelsene fra folketrygden er grunnpensjon (som er et grunnbeløp (G) for enslige og 0,75 G for ektefeller), særtillegg og tilleggspensjon. Minstepensjonen består av grunnbeløp (1 1/2 for ektepar) og særtillegg. Særtillegget kan oppfattes som en minimums tilleggspensjon.

Pensjonistenes inntekter fra folketrygden ble endret 1. mai 1993, 1. mai 1994 og 1. mai 1995. Siktemålet med reguleringen er å gi pensjonistene en inntektsutvikling om lag på linje med lønnsutviklingen i LO/NHO-området og for offentlige ansatte. Fra 1. mai 1993 økte grunnbeløpet med 800 kroner til 37 300 kroner. 1 Fra 1. mai 1994 ble grunnbeløpet i folketrygden økt med 780 kroner til 38 080 kroner. Særtillegget for minstepensjonistektepar ble økt til det dobbelte av særtilleggssatsen for enslige fra og med 1. januar 1994, dvs. fra 109,6 prosent til 121,0 prosent av G. Fra 1. mai 1995 ble grunnbeløpet økt med 1 150 kroner til 39 230 kroner. Særtilleggssatsen for enslige minstepensjonister og minstepensjonistektepar ble hevet til hhv. 61,55 prosent og 123,1 prosent av G fra og med 1. januar 1995.

Pensjonister har rett til særfradrag for alder, uførhet mv. ved skatteligningen. En særskilt skattereduksjonsregel sikrer at minstepensjonister uten netto formue ikke skal betale skatt. Disponibel inntekt for minstepensjonister uten andre inntekter blir dermed lik minstepensjonen. Skattereduksjonsregelen medfører at også pensjonister med inntekt noe utover minstepensjonen ikke betaler skatt. Gjennomsnittlig årlig minstepensjon var i 1994 60 701 kroner for enslige og 102 496 kroner for ektepar. I 1995 var gjennomsnittlig årlig minstepensjon 62 752 kroner for enslige og 106 088 kroner for ektepar. Det vises for øvrig til tabell 3.1 som bl.a. beskriver det gjennomsnittlige årslønnsnivået for alle grupper lønnstakere under ett.

Tabell 2.6 viser beregnet vekst i minstepensjon og vekst i disponibel realinntekt for minstepensjonister uten andre inntekter eller formue. Ved omregning til realinntekter er det lagt til grunn en konsumprisvekst på 1,4 prosent fra 1993 til 1994 og 2,4 prosent fra 1994 til 1995.

Pensjonister med tilleggspensjon utover særtillegget vil generelt øke sin inntekt i takt med økningen i grunnbeløpet. Den isolerte økningen i grunnbeløpet var 2,1 prosent fra 1993 til 1994 og 2,7 prosent fra 1994 til 1995.

Økningen i særtillegget fra 1.1. 1995 har også ført til at enkelte enslige minstepensjonister og pensjonistektepar som var tilleggspensjonister i 1994 fikk høy­ere pensjon som følge av at særtilleggssatsen ble økt. Enslige minstepensjonister med tilleggspensjon mellom 60,5 og 61,55 prosent av G har hatt en sterkere vekst i samlet pensjon enn økningen i grunnbeløpet (mellom 3,4 og 2,7 prosent). Tilsvarende har pensjonistektepar med tilleggspensjon mellom 121 og 123,1 prosent av G hatt en vekst i samlet pensjon på mellom 3,5 og 2,7 prosent.

Det er flere årsaker til at gjennomsnittlig pensjonsinntekt for pensjonister sett under ett reelt sett har økt de siste årene. Foruten økninger i grunnbeløpet, mottar en stadig større del av pensjonistene tilleggspensjon. Gjennomsnittlig tilleggspensjon øker dermed etter hvert som nye pensjonistkull kommer til, selv om ikke pensjonen for den enkelte pensjonist øker. For pensjonister med minstepensjon har også endringer i særtillegget påvirket utviklingen.

Kommentarene ovenfor gjelder pensjonsytelser fra folketrygden. Pensjonistenes inntektsforhold bestemmes også av andre pensjonsordninger, men utvalget har ikke vurdert ytelser fra disse.

For den disponible realinntekten kan resultatet variere noe, avhengig av pensjonens størrelse, pensjonistens sivilstand og andre inntekts- og formuesforhold.