Årslønnsvekst for hovedgrupper

Med årslønn for en lønnstakergruppe menes gjennomsnittlig årslønn for arbeidstakere som utfører et fullt avtalefestet normalt årsverk uten overtid. Beregningene av årslønnsvekst er ført fram til 1995 og gjengis i tabell 3.1. De bygger på lønnsstatistikk for gruppene og på opplysninger om reguleringstidspunkter i de enkelte år. I tabell 3.1 presenteres også beregnet gjennomsnittlig årslønn i kroner.

Tabell 3.1 er videre basert på oppgaver for time- eller månedsfortjeneste eksklusive overtidstillegg, men inklusive andre typer tillegg. Dette innebærer at lønnstillegg som kan ha bakgrunn i spesielle forhold i en bransje – eksempelvis skifttillegg og ulempetillegg – er med i tallene.

Av tabell 3.1 ser en at lønnsutviklingen mellom gruppene viser stor grad av parallellitet i de siste årene, selv om enkelte områder har hatt en avvikende utvikling. Størrelsen på den samlede lønnsveksten har imidlertid variert og har vist en fallende tendens. Det har også vært noen forskjeller mellom gruppene i enkelte år. Tabell 3.1 viser videre at dersom en ser bort fra lederstillinger i forsikringsvirksomhet, er funksjonærer i NHO-bedrifter den gruppen som har hatt den sterkeste prosentvise lønnsveksten den siste 5-års perioden. Deretter følger ansatte i forretnings- og sparebanker, forretningsmessig tjenesteyting og varehandel. Arbeidere i byggevirksomhet har hatt en særlig lav lønnsvekst perioden sett under ett, men dette har endret seg de siste par årene. Fra 1994 til 1995 hadde byggevirksomhet høyere lønnsvekst enn gjennomsnittet for arbeidere i NHO-bedrifter.

Det bør utvises forsiktighet ved sammenlikning mellom gruppene. Dette gjelder særlig ved vurdering av utviklingen i ett enkelt år.

Et veiet gjennomsnitt av anslagene i tabell 3.1, gir en samlet årslønnsvekst på 3,0 prosent fra 1994 til 1995. Gruppene i tabell 3.1 mottar knapt 90 prosent av samlet utbetalt lønn i alle sektorer.

Tabell 3.1 viser også gjennomsnittlig lønnsnivå for alle innen hver gruppe og for noen grupper også for lønnstakere i ledende stillinger. Gjennomsnittlig årslønnsnivå for alle grupper under ett i tabell 3.1, kan beregnes til om lag kr 226 600 i 1995. I følge nasjonalregnskapet utgjorde gjennomsnittlig lønn pr. normalårsverk kr 225 400 i 1995. Lønnsbegrepet i nasjonalregnskapet er mer omfattende enn det som brukes i tabell 3.1, bl. a har nasjonalregnskapet med overtidsbetaling, noe som trekker i retning av et høyere lønns­nivå enn i tabell 3.1. Nasjonalregnskapet omfatter flere grupper enn tabell 3.1, bl.a grupper med svært lavt lønnsnivå som rekrutter i forsvaret og utenlandske sjøfolk på norske skip. Dette trekker i retning av et noe lavere nivå. Jf. for øvrig avsnitt 3.2 og vedlegg 3, Definisjoner av en del lønnsbegreper.

I tabell 3.2 har en samlet gruppene i tabell 3.1 i tre grupperinger. Tabellen viser gjennomsnittlig lønnsutvikling for:

• arbeidere og funksjonærer i industrien

• arbeidere og funksjonærer i annen privat næringsvirksomhet

• ansatte i offentlig forvaltning

Næringene/gruppene i annen næringsvirksomhet er klassifiserte som skjermet virksomhet. Industrien omfatter både skjermet og konkurranseutsatt virksomhet, men er i hovedsak konkurranseutsatt.

Tabell 3.2 viser at funksjonærer under ett i næringsvirksomhet utenom industrien har hatt noe sterkere lønnsutvikling enn gjennomsnittet i perioden 1985-95, mens arbeidere i annen næringsvirksomhet og ansatte i offentlig forvaltning har hatt den svakeste lønnsutviklingen i denne perioden.

Fra 1994 til 1995 er det funksjonærene i industrien som har hatt den høyeste lønnsutviklingen. Arbeidere i annen næringsvirksomhet har hatt den laveste. Dette kommer av forholdsvis lav lønnsvekst blant arbeidere i bygge- og anleggsvirksomhet. Dette skyldes bl.a strukturendringer i anleggsbransjen, jf avsnitt 3.3.

Lønnsutviklingen for arbeidere i LO-NHO-området. (Grupper som inngår i NHOs kvartalsstatistikk)

• For INDUSTRIARBEIDERE eksklusiv offshorevirksomhet økte årslønnen fra 1994 til 1995 med 3,4 prosent, mot 2,9 prosent året før.

Den prosentvise årslønnsveksten de siste årene kan dekomponeres slik:

De sentrale tarifftilleggene pr. 1.april:

De gjennomsnittlige generelle tilleggene, økningen av minstelønnssatser, ansiennitetstillegg o.l., inklusive den direkte effekten av skifttillegg og andre tillegg knyttet til arbeidets art er beregnet til:

Pr. 1.april 1991: 134 øre/time, 1,5 prosent.

Pr. 1.april 1992: 38 øre/time, 0,4 prosent.

Pr. 1.april 1993: 65 øre/time, 0,7 prosent.

Våren 1994:¹⁾ 126 øre/time, 1,3 prosent.

Pr. 1.april 1995: 108 øre/time, 1,1 prosent.

Våren 1996:²⁾ ca.200 øre/time, 1,9 prosent.

^1)>På grunn av forbundsvise lønnsreguleringer i 1994 og 1996, ble tilleggene gitt fra det tidspunkt de enkelte bransjeavtalene hadde utløp. De fleste har utløp 31.mars. Ca. 3/4 av tarifftilleggene etter lønnsoppgjøret i LO-NHO-området i 1994 gjelder fra 2.kvartal 1994 og ca. 1/4 gjelder fra 3.kvartal.

²⁾Gjennomsnittstillegget for industriarbeidere bygger på anslag for omlag 80 prosent av timene, relatert til bransjer som ved avslutningen av rapporten har gjennomført sentrale tarifforhandlinger. For 1996 anslås at ca. 2/3 av tillegget vil få virkning i 2.kvartal 1996 og ca. 1/3 i 3.kvartal 1996.

Tabell 3.4 viser utviklingen i timefortjenesten eksklusiv overtidstillegg fordelt på tariffmessig lønns­økning og lønnsglidning for voksne arbeidere i industrien (menn + kvinner).

Tallene er basert på NHOs kvartalsstatistikk for arbeidere. Utviklingstallene og anslagene er korrigert for eventuelle etterbetalinger mellom kvartaler. Timefortjenestene er beregnet eksklusive overtidstillegg og omregnet til 37.5 t/uke.

Mens lønnsveksten gjennom hele 1994 og frem til tariffoppgjøret i 1995 lå stabilt på ca. 3 prosent målt mot tilsvarende kvartaler året før, økte lønnsveksten for industriarbeidere med om lag 0,5 prosentpoeng til rundt 3,5 prosent fra og med 2.kvartal 1995 frem til 4.kvartal 1995.

Korrigert for endringer i timeverksandeler mellom bransjene lå den underliggende lønnsveksten i industrien noe høyere (fra 0,2 til 0,4 prosentpoeng målt over et år) over det gjennomsnittstallene fra slutten av 1994 og frem til 4.kvartal 1995 viser. Med økt sysselsetting og økt antall timer i lønnsstatistikken, kan det tyde på at nyansatte har gått inn på noe lavere lønnsnivå enn gjennomsnittet innenfor industrien, noe som har bidratt til å dempe gjennomsnittsveksten noe.

Skifttillegg og annen lønn knyttet til arbeidets art, som er en del av årslønnen, bidro med 0,2 prosentpoeng til årslønnsveksten fra 1994 til 1995 for industriarbeidere.

I 1. kvartal 1996 var lønnsveksten for industriarbeidere 4,2 prosent i forhold til 1.kvartal 1995. Økningen fra 4.kvartal 1995 til 1.kvartal 1996 var 1,1 prosentpoeng, 0,5 prosentpoeng høyere enn i tilsvarende periode året før. Dette er en tildels sterk økning i forhold til 4.kvartal 1995.

Bonuser er med i lønnsstatistikken, men spesifiseres ikke spesielt. Ulike varianter av lønnssystemer og/eller prestasjonsavhengig lønnsvekst bidrar til at man ikke presist kan anslå lønnsvekst uten bonus. En del bedrifter rapporterte årsbonus som årsak til lønnsveksten i innberetningene for 1.kvartal 1996. Dette gjelder relativt sett få bedrifter, men med tildels høye årsbonuser knyttet til resultat for 1995.

Det har vært en del arbeidskonflikter som har ført til at de sentrale lønnstilleggene i 1996 gis på et noe senere tidspunkt enn utløpet av avtalene, blant annet i verkstedsindustrien. Dette forrykker utslagene på årslønnsveksten noe. En del bransjer har ved rapportens avslutning ennå ikke vedtatt lønnsoppgjøret.

Ettersom de fleste bransjene innenfor industrien har lokale forhandlinger, vil disse påvirke den totale lønnsveksten i 1996. Noen bransjer(vel 15 prosent av sysselsettingen for industriarbeidere) har imidlertid via de sentrale forbundsvise forhandlingene fastlagt det de definerer som lokale tillegg. Slike tillegg er ikke tatt med i beregningene av gjennomsnittlig tarifftillegg.

Med bakgrunn i lønnsveksten frem til 4.kvartal 1995 og estimat på gjennomsnittlige tarifftillegg våren 1996, er årslønnsveksten fra 1995 til 1996 anslått til ca. 2 1/2 prosent, før lønnsglidning i 1996. Dersom man regner med at den underliggende lønnsveksten fra 4.kvartal 1995 til 1.kvartal 1996 uten ekstraordinær årsbonus tilsvarer 0,6 prosentpoeng som året før, mens resten av lønnsveksten på 0,5-0,6 prosentpoeng i 1.kvartal 1996 er ekstraordinær årsbonus, vil lønns­veksten før lønnsglidningen i løpet av de siste 3 kvartaler i 1996 bli ca. 3,3 prosent. I 1995 bidro lønnsglidningen i de siste 3 kvartaler med 0,9 prosentpoeng til årslønnsveksten.

• For arbeidere i BYGGEVIRKSOMHET økte årslønnen fra 1994 til 1995 med 3,7 prosent, mot 1,5 prosent året før.

Byggevirksomhet består av arbeidere innenfor tømrerfaget, murere, grunnarbeide innenfor sten-, jord- og sementarbeide, bygge-og tømmermestre, elektrotekniske installasjonsfirmaer, malermestre, rørleggerbedrifter, kobber- og blikkenslagmestre o.l.

I takt med bedre tider for byggevirksomhet har det vært en jevn stigende lønnsvekst i 1994, 1995 og inn i 1996. Lønnsveksten var 4,0 prosent i 4.kvartal 1995 og 4,3 prosent i 1.kvartal 1996, målt i forhold til samme kvartal året før.

Anleggsbransjen består av kraftlinjefirmaer og anleggsbedrifter med oppdrag både innenfor kraftverkssektoren, oljerelaterte virksomheter og veiprosjekter (inkl.tunnelarbeider). Frafallet av antall timer fra 1993 til idag har vært betydelig. Gjennomføring av enkeltprosjekter med egne akkordavtaler og bonussystemer etc. har ført til store endringer i gjennomsnittlige timefortjenester og antall arbeidede timer kvartaler imellom. Gjennomgående har bevegelsene bort fra kraftverksanlegg ført til nedgang i gjennomsnittlig lønn.

Mens grunnlønnssatsene holdt seg omlag uendret fra 1994 til 1995 ble diversetilleggene (betaling knyttet til arbeidets art som f.eks. skifttillegg) i gjennomsnitt pr. arbeidet time mer enn halvert fra 1994 til 1995.

Basert på de faktiske innrapporterte timer og lønns­utbetaling for anleggsarbeidere gikk registrert årslønn ned med 5,1 prosent fra 1994 til 1995. Uten diversetillegg som skifttillegg og andre tillegg knyttet til arbeidets art var nedgangen 1,2 prosent. Korrigert for nedgang i antall arbeidede timer fra oljerelaterte oppdrag var nedgangen omlag 2,5 prosent.

I 1.kvartal 1996 var det for første gang på nesten 2 år lønnsvekst i gjennomsnittstallene i forhold til samme kvartal året før, på 0,8 prosent.

For bygge- og anleggsvirksomhet under ett ble det registrert en gjennomsnittlig årslønnsvekst på 1,1 prosent fra 1994 til 1995, mens årslønnsveksten korrigert for nedgangen i oljerelaterte oppdrag, offshore for industri og anleggsfirmaer var 2,3 prosent fra 1994 til 1995.

Gjennomsnittlig lønnsvekst i 1.kvartal 1996 var 3,0 prosent i forhold til samme kvartal året før.

• For LANDTRANSPORT som blant annet omfatter rutebilselskaper, grossistbedrifter, spedisjonsfirmaer, oljeselskaper m.v. økte årslønnen fra 1994 til 1995 med 2,4 prosent, mot 2,3 prosent året før.

Stor stabilitet preger lønnsutviklingen i bransjen og tarifftilleggene utgjør nesten hele lønnsveksten. I store deler av rutebilsektoren er det innført nye lønnssystemer.

Tallene for 1.kvartal 1996 viser en vekst på 2,7 prosent fra samme kvartal året før.

• I OLJEVIRKSOMHETEN,OFFSHORE ialt,som omfatter offshorearbeidere i operatørselskaper og oljeboringsbedrifter, oljeservicebedrifter samt offshorearbeidere i industri og bygge- og anleggs­virksomhet ble det registrert en årslønnsvekst fra 1994 til 1995 på 2,2 prosent.

Gjennomsnittstallene for lønnsveksten innenfor oljesektoren, offshore gjenspeiler ofte i liten grad tarifftilleggene og lønnstilleggene som er blitt gitt fra et år til et annet, men i langt større grad endringer i sysselsettingen. Oppgjørsformer med stadig endrede reguleringstidspunkter og lønnseffekter som følge av store endringer i antall arbeidstakere, fører til at lønns­veksten for enkelte år ikke er helt sammenlignbar med lønnsvekst for andre områder.

Diversetillegg, som også omfatter offshoretillegg, utgjør mere enn 1/3 av lønnen. Fra 1995 har uendrede nominelle gjennomsnittlige diversetillegg dempet lønns­veksten med ca.0,9 prosent.

De store lønnsforskjellene med og uten diversetillegg, gjenspeiler i stor grad sysselsettingsvridninger mellom utførte offshoretimer i oljeselskapene og utførte offshoretimer innenfor industri, bygge- og anleggsvirksomhet.

I 1.kvartal 1996 var veksten 4,0 prosent, mens veksten justert for strukturelle sysselsettingseffekter mellom arbeidere i oljeselskapene og arbeidere innenfor industri, bygge- og anleggsvirksomhet var 2,9 prosent.

Lønnsutviklingen for funksjonærer i NHO-bedrifter.

• For FUNKSJONÆRENE i NHO-bedrifter (industri,bergverk, transportvirksomhet, bygge- og anleggsvirksomhet, oljevirksomhet og hotell- og restaurantvirksomhet) økte årslønnen fra 1994 til 1995 med 3,7 prosent, mot 3,5 og 3,7 prosent de to årene før.

Beregningene over årslønnsveksten baserer seg på statistikk pr. 1.september, opplysninger fra bedriftene om normale lønnsreguleringstidspunkter og beregning av eventuelle alderseffekter. Den registrerte gjennomsnittlige månedslønnen økte med 3,8 prosent fra 1.september 1994 til 1.september 1995, basert på statistikk for bedrifter som er med i statistikken i begge årene, mot 3,4 prosent året før. Mens lønningene for industrifunksjonærgrupper i 1993 og 1994 i gjennomsnitt vokste noe mindre enn for andre funksjonærer, er det grupper innenfor industri som i 1995 har hatt den største lønnsveksten.

Noe av lønnsveksten skyldes at aldersgrupper med noe høyere lønnsnivå utgjør en relativ større del av funksjonærmassen i 1995 enn i 1994, basert på beregninger for de bedrifter som er med på begge tellingstidspunktene. Lønnsvekst som følge av endringer i aldersstrukturen eller andre tillegg som er påløpt i tellingsperiodene, er antatt pågått jevnt i hele tellingsperioden. Med samme aldersfordeling pr. 1. september 1995 og pr. 1 september 1994, ville lønns­veksten isolert sett vært 0,2 prosentpoeng lavere. Alderseffekten var 0,4 prosentpoeng ifjor. Lønnsoverhenget inn i 1996 er beregnet til 1,6 prosent.

For funksjonærene i industri var lønnsveksten fra 1.september 1994 til 1. september 1995 4,0 prosent. Årslønnsveksten er beregnet til 3,8 prosent fra 1994 til 1995, mot 3,5 prosent året før. Lønnsoverhenget inn i 1996 er beregnet til 1,7 prosent.

For ledende funksjonærer (i alle bransjer) var lønns­økningen fra 1.september 1994 til 1. september 1995 4,0 prosent. Årslønnsveksten for denne gruppen er beregnet til 3,8 prosent fra 1994 til 1995. Lønnsoverhenget inn i 1996 er beregnet til 1,6 prosent.

Lønnskostnader i NHO-bedrifter.

Tabell 3.5 viser utviklingen fra 1988 til 1996 for de obligatoriske indirekte personalkostnadene. Lønn under sykdom bygger blant annet på NHOs kvartalsvise fraværsstatistikk for arbeidere, fravær betalt av bedriftene. Disse kostnadene bidro til en betydelig reduksjon av lønnskostnadene for industriarbeidere fra 1988 til 1994. I 1995 og inn i 1996 har sykefraværskostnadene for bedriftene steget, noe som igjen øker bidraget til de totale lønnskostnadene. Flere bevegelige helligdager på ukens 5 første dager øker timelønnskostnadene noe både i 1995 og 1996 i forhold til året før. Endringene av innkrevingssystemet for LO/NHO-ordningene fra 1.januar 1996 fra premie i forhold til lønnnsum til pris pr. ansatt(avhengig av arbeidstid), og samtidig en reduksjon for de fleste bedriftene reduserer gjennomsnittlig utslag for året 1996.

Endringer i regelverket for yrkesskadeforsikring er ikke tatt med i beregningene i tabell 3.5. Disse kostnadene er obligatoriske ordninger, men det finnes ikke statistikk av tilstrekkelig kvalitet til presise anslag for industriarbeidere. Tall fra Norsk Forsikringsforbund tyder på en gjennomsnittlig premie pr. person i 1995 på ca. 0,3 prosentpoeng i forhold til lønn for arbeidet tid for alle funksjonærer og arbeidere i alle sektorer i Norge. Ordningen ble obligatorisk fra 1991, og premiesatsene antas å ha avtatt siden 1991 og 1992. Enkeltundersøkelser fra NHO med basis i premiesatser i forsikringsselskaper tyder på at tallet for industriarbeidere er betydelig høyere enn for gjennomsnittet for alle arbeidstakere.

I tillegg til de indirekte personalkostnader som er med i tabell 3.5 vil bedriftene ha kostnader ved bedriftsvise ordninger. Det kan drøftes i hvor stor grad slike ordninger skal tas med i de indirekte personalkostnadene eller bør betraktes som driftskostnader forøvrig. I tabell 3.5. har vi fulgt internasjonale standarder for de obligatoriske personalkostnader i Norge. De bedriftsvise og mer frivillige ordningene er ikke med i oppstillingene.

Lønnsutviklingen i andre områder i næringsvirksomhet

I utvalgets rapport fra januar i år ble det gitt anslag på årslønnsveksten fra 1994 til 1995 for en del grupper i privat virksomhet utenom LO/NHO-området. For de grupper det ikke forelå lønnsstatistikk for, ble anslagene i hovedsak gjort på grunnlag av overhenget til 1995, oppgaver over tarifftillegg i 1995 og anslag på lønnsglidning i 1995. I denne rapporten er anslagene oppdatert på grunnlag av lønnsstatistikk for 1995.

For de grupper slike beregninger er gjort, er lønns­vekst som skyldes endringer i aldersstrukturen lagt til 1. juli 1995. Denne form for glidning er dermed lagt til samme dato som i de foregående år. Ved å legge denne lønnsveksten til 1. juli, gir det samme resultat som en jevn fordeling over året.

I hoteller og restauranter steg den gjennomsnittlige timefortjenesten for fastlønte (heltid og deltid) etter NHOs lønnsstatistikk med 2,9 prosent for menn og kvinner under ett fra oktober 1994 til oktober 1995.

For heltidsansatt prosentlønnet serveringspersonale steg den gjennomsnittlige timefortjenesten med 2,7 prosent for voksne menn og kvinner under ett fra perioden 1. mai 1994 – 31. oktober 1994 til 1. mai 1995 – 31. oktober 1995, mens dagsfortjenesten i den samme perioden økte med 1,4 prosent.

For alle unntatt prosentlønnet serveringspersonale ble det fra 1. april 1995 gitt et generelt tillegg på kr 1,65 pr. time. Videre ble det gitt et garantitillegg fra 1. oktober 1995 på kr 0,81 pr. time.

Gjennomsnittlig årslønnsvekst pr. årsverk (heltid og deltid) for prosentlønte er beregnet til 3,2 prosent fra 1994 til 1995.

For alle fastlønte som utgjør ca 85 prosent av timene, har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 1994 til 1995 til 2,7 prosent.

For fastlønte og prosentlønte under ett (heltid og deltid) har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 1994 til 1995 til 2,3 prosent. Andelen arbeidede timer for prosentlønte med høyt lønnsnivå har gått ned. Dette forholdet trekker ned gjennomsnittlig lønnsvekst for hele området under ett.

For både prosentlønte og fastlønte ble det fra 1. mai 1996 gitt et generelt tillegg på kr 1,50 pr. time. Videre ble det for fastlønte gitt et lavlønnstillegg også på kr 1,50 pr. time og minstelønnssatsene ble hevet med ytterligere kr 2,- pr. time. Det ble også gjort endringer i fagarbeidertillegget, uniformstillegget m.m. Videre blir det gitt et garantitillegg fra 1. oktober 1996.

Overhenget til 1996 for fastlønte er beregnet til 1,3 prosent. Sammen med de sentrale tarifftilleggene fra 1. mai, gir dette en årslønnsvekst fra 1995 til 1996 på om lag 3 3/4 prosent for fastlønte og prosentlønte under ett. I tillegg kommer garantitillegget 1. oktober 1996 og eventuell lønnsglidning.

I forretnings- og sparebanker steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten med 3,8 prosent for menn og kvinner under ett fra 1. september 1994 til 1. september 1995. Herav utgjør endringer i alderssammensetningen 0,4 prosentpoeng. I 1995 kom fondsmeklere i finansinstitusjoner med i statistikken. Denne gruppen trekker lønnsveksten opp. Medregnet denne gruppen var veksten 4,8 prosent.

I oppgjøret våren 1995 ble det gitt et generelt tillegg på alle lønnstrinn på 1,4 prosent fra 1. mai. Videre ble det fra 1. mai gitt et lavlønnstillegg i lønns­trinnene 8 til og med 22, dvs fra ca kr 127 000 pr år til ca kr 210 700. Tillegget innebar kr 1 500 pr år på lønnstrinn 8 og deretter en reduksjon av tillegget med kr 100 pr lønnstrinn. Ifølge opplysninger fra Bankenes Arbeidsgiverforening utgjorde lokale tillegg 0,4 prosent 1. januar og 0,9 prosent 1. juli 1995.

Utvalget har beregnet at overhenget til 1995, beregnet til 1,2 prosent, lønnstilleggene fra 1. januar, 1. mai og 1. juli 1995 og lønnsøking som skyldes endringer i aldersstrukturen, vil gi en årslønnsvekst på 3,7 prosent fra 1994 til 1995.

I oppgjøret våren 1996 ble det gitt et generelt tillegg på alle lønnstrinn på 2,9 prosent fra 1. mai. I tillegg ble det gitt et engangstillegg på noen lavere trinn, beregnet til å utgjøre 0,1 prosent. Ifølge opplysninger fra Bankenes Arbeidsgiverforening utgjorde lokale tillegg 0,5 prosent 1. januar 1996.

Overhenget til 1996, beregnet til 1,3 prosent, og de sentrale tillegg i 1996, gir en årslønnsvekst på 3 1/4 prosent fra 1995 til 1996. I tillegg kommer lokale tillegg 1. januar og 1. juli 1996 og annen glidning (strukturendringer). Fra 1994 til 1995 utgjorde bidraget til årslønnsveksten fra lokale tillegg og strukturendringer 1,4 prosentpoeng.

I forsikringsvirksomhet steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten med 1,7 prosent for menn og kvinner under ett fra 1. september 1994 til 1. september 1995. Herav utgjør endringer i alderssammensetningen 0,5 prosentpoeng.

I oppgjøret våren 1995, ble det gitt et generelt tillegg på 1,2 prosent til alle fra 1. mai. I tillegg ble det gitt kr 1000 pr. år til alle med årslønn under kr 201 000. I følge opplysninger fra Forsikringsselskapenes Arbeidsgiverforening utgjorde lokale tillegg 1,1 prosent 1. januar 1995.

Utvalget har beregnet at overhenget til 1995, beregnet til 0,7 prosent ekskl. bonusutbetalinger i 1994 og lønnstilleggene i 1995, gir en årslønnsvekst på 2,3 prosent fra 1994 til 1995. Den forholdsvis lave lønns­veksten fra 1994 til 1995 skyldes hovedsakelig bortfall av bonusutbetalinger fra 1994 til 1995.

I oppgjøret våren 1996 ble det gitt et generelt tillegg på alle lønnstrinn på 2,9 prosent fra 1. mai. I følge opplysninger fra Forsikringsselskapenes Arbeidsgiverforening utgjorde lokale tillegg 1,2 prosent 1. januar 1996.

Overhenget til 1996, beregnet til 0,7 prosent, og de sentrale tillegg i 1996, gir en årslønnsvekst på vel 2 1/2 prosent fra 1995 til 1996. I tillegg kommer lokale tillegg 1. januar og 1. juli 1996 og annen glidning (strukturendringer). Fra 1994 til 1995 utgjorde bidraget til årslønnsveksten fra lokale tillegg og strukturendringer (eksklusiv bonusutbetalinger) 1,9 prosentpoeng.

I varehandel steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for heltidsansatte med 4,2 prosent for menn og kvinner under ett fra 1. september 1994 til 1. september 1995. Det er anslått at omlegging av betaling for ubekvem arbeidstid trakk lønnsveksten opp med 0,5 prosentpoeng.

I avtalen mellom Handel og Kontor og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon ble det i oppgjøret våren 1995 gitt et gjennonsnittlig tillegg fra 1. april på kr 210 pr. måned eller kr 1,30 pr. time.

For varehandelen under ett har utvalget beregnet årslønnsveksten fra 1994 til 1995 til 3,3 prosent.

I avtalen mellom Handel og Kontor og Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon ble det i oppgjøret våren 1996 enighet om et gjennonsnittlig generelt tillegg fra 1. april på kr 447 pr. måned eller kr 2,75 pr. time. I tillegg ble minstelønnssatsene økt med ytterligere kr 1,- pr. time.

For varehandelen under ett utgjør overhenget til 1996 1,2 prosent. Dersom avtalen mellom HK og HSH blir retningsgivende for hele varehandelen, utgjør tarifftilleggene våren 1996 vel 2 prosent på årsbasis. Samlet bidrar dette til en årslønnsvekst på 3 1/4 prosent fra 1995 til 1996. Fra 1994 til 1995 bidro lønnsglidningen til årslønnsveksten med 1,6 prosentpoeng.

For noen grupper er lønnsspredningen stor både mellom menn og kvinner og mellom ulike stillingsgrupper. Det gjennomsnittlige lønnsnivå som er gjengitt i tabell 3.1, kan derfor være lite representativt for store grupper innen vedkommende næring. Varehandelen er den største gruppen innen privat virksomhet, målt ved sysselsettingen, av de gruppene som er med i tabell 3.1. I tabell 3.6 vises lønnsutvikling og lønns­nivå for noen stillingsgrupper innen varehandelen for å vise spredningen rundt det gjennomsnittlige lønns­nivået som er brukt i tabell 3.1.

Tabellen viser at lønnsnivået i 1995 for disse stillingsgruppene varierte fra kr 166 500 for kvinnelige butikkfunksjonærer til kr 282 300 for mannlige kontorfunksjonærer.

Forretningsmessig tjenesteyting omfatter ansatte i virksomheter som driver med regnskapsføring, revisjon, databehandling, arkitektvirksomhet og byggeteknisk konsulentvirksomhet. Dessuten er også ansatte innen teknisk virksomhet og annonse- og reklamevirksomhet med. Felles for de fleste bedriftene i denne statistikken er at de ansatte ikke får sine lønninger regulert gjennom landsomfattende tariffavtaler. Fra 1. september 1994 til 1. september 1995 steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten med 3,1 prosent for menn og kvinner under ett. Utvalget har beregnet årslønnsveksten fra 1994 til 1995 til 2,6 prosent.

En har foreløpig ingen oversikt over lønnstillegg i 1996 i forretningsmessig tjenesteyting. Overhenget til 1996 har utvalget beregnet til 1,3 prosent.

I innenriks sjøfart steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for voksne sjømenn med 0,6 prosent fra november 1994 til november 1995. Den gjennomsnittlige hyren steg med 1,7 prosent i det samme tidsrommet.

I oppgjøret våren 1996 ble det fra 1. april gitt et generelt tillegg på kr 3,- pr time.

Lønnsutviklingen i offentlig sektor

Staten

Lønnsstatistikken for statstilsatte pr. 1. oktober 1995 omfattet 166 669 arbeidstakere som utførte 151 694 årsverk. Lønnsveksten pr. årsverk fra 1. oktober 1994 til 1. oktober 1995 var på 2,5 prosent. (Tallene for 1994 er korrigert for bortfall av Telenor og Postgiro.) For heltidstilsatte var økningen 2,6 prosent i samme periode. For heltidstilsatte menn var økningen 2,6 prosent, og for kvinner 3,5 prosent. Virkningen av sentrale justeringsforhandlinger pr 1. juli 1995 og lokale forhandlinger pr. 1. september 1995 er ikke med i statistikktallene. Årslønnsveksten fra 1994 til 1995 er beregnet til 3,0 prosent. (I disse tallene er den registrerte lønnsglidningen beregningsmesssig lagt inn med 0,4 prosent fra 1. mai 1995 og 0,05 prosent fra 1. juli 1995.)

I lønnsforhandlingene for 2. avtaleår våren 1995 ble staten, Statstjenestemannskartellet, Yrkesorganisasjonenes Fellesorganisasjon – Seksjon Stat og Norsk Lærerlag enige om følgende:

• et generelt tillegg fra 1. mai 1995 på 3 600 kr pr år på alle trinn.

• en avsetning på 1,0 prosent pr. dato til sentrale justeringsforhandlinger med virkning fra 1. juli 1995. Partene ble enige om at kvinner skulle ha en større andel av potten enn en proratafordeling tilsier.

• en avsetning på 0,35 prosent pr. dato til lokale forhandlinger med virkning fra 1. september. Av dette utgjorde 0,05 prosent lønnsmidler som blir ledige pga lønnsendringer ved skifte av arbeidstakere. De sentrale parter tilrådde at forhandlingene skulle gi kvinner en større andel av lønnsmidlene enn en proratafordeling tilsier.

I hovedtariffoppgjøret i staten i 1996 ble staten og hovedsammenslutningene/Norsk Lærerlag enige om følgende:

• med virkning fra 1. mai 1996 gis et generelt tillegg på kr 6 000 pr år på samtlige trinn. Ulempetillegg m.m. ble ikke regulert.

• det avsettes en pott på 1,3 prosent pr 1. august 1996 til sentrale justeringsforhandlinger. I de sentrale justeringsforhandlingene skal det tas hensyn til virksomhetenes rekrutterings- og konkurransesituasjon, samt likelønn på alle nivåer. Kvinner skal ha en større andel av lønnsmidlene enn en proratafordeling tilsier.

• med virkning fra 1. september 1996 skal det føres lokale forhandlinger innenfor en økonomisk ramme på 0,45 prosent av lønnsmassen. Av dette utgjør 0,1 prosent lønnsmidler som blir ledige pga lønnsendringer ved skifte av arbeidstakere. De sentrale parter tilrår at partene lokalt gjennomgår lønnsrelasjonene og lønnsutviklingen for å rette opp kjønnsbetingede lønnsforskjeller på alle nivå. Kvinner bør få en større andel av potten enn en proratafordeling tilsier.

• hovedlønnstabellen ble endret fra 75 til 70 lønns­trinn og gitt ny struktur.

• innføring av tidligpensjon for 62- og 63-åringer. Vilkårene for en slik ordning vil bli nærmere avklart på grunnlag av en utredning av LO og NHO om dette spørsmålet.

• det ble avsatt 33 mill. kr. i tariffperioden for å stimulere til økt satsing på kompetanseutvikling basert på virksomhetenes behov.

Overhenget i staten inn i 1996 er beregnet til 1,4 prosent. Sammen med de avtalte tilleggene i 1996 gir dette en årslønnsvekst fra 1995 til 1996 på omlag 3 3/4 prosent. I tillegg kommer lønnsglidningen. Fra 1994 til 1995 bidro lønnsglidningen til årslønnsveksten med 0,4 prosentpoeng.

Skoleverket

Lønnsstatistikken for skoleverket pr. 1. oktober 1995 omfattet 87 093 arbeidstakere som utførte 77 401 årsverk. Lønnsveksten pr. årsverk fra 1. oktober 1994 til 1. oktober 1995 var 2,0 prosent. Lønnsveksten for heltidstilsatte var 1,9 prosent, herav 2,2 prosent for kvinner og 1,6 prosent for menn. Virkningen av sentrale justeringsforhandlinger pr 1. juli 1995 og lokale forhandlinger pr. 1. september 1995 er ikke med i statistikktallene. Den gjennomsnittlige årslønnsveksten i skoleverket fra 1994 til 1995 er beregnet til 2,7 prosent.

Elementene bak lønnsveksten i skoleverket fra 1. oktober 1994 til 1. oktober 1995 følger de samme hovedtrekk som for statstilsatte. Elementene i lønnsoppgjøret for staten pr. 1. mai 1996 vil være gjeldende også for skoleverket.

Kommunene

Ifølge lønnsstatistikk fra Kommunenes Sentralforbund steg den gjennomsnittlige månedsfortjenesten for heltidsansatte kommunale arbeidstakere inklusive ansatte i helsevesen og sosial omsorg, men eksklusiv skoleverket og ansatte som er timelønte med 3,4 prosent fra 1. oktober 1994 til 1. oktober 1995. Ansatte i Oslo er ikke med i disse lønnsveksttallene. Lønnsutviklingen inkluderer resultatet av de lokale forhandlinger med virkningsdato 1. oktober 1994 på 0,5 prosent. Årslønnsveksten for 1994-95 i tabell 3.1 er korrigert for dette.

I oppgjøret våren 1995 ble det med virkning fra 1. mai 1995 enighet om et generelt kronetillegg på lønns­regulativet på kr 3 600 pr. år. Dette utgjorde 1,9 prosent pr. 1. mai. I tillegg ble det fra 1. mai gitt kr 2 200 pr. år til alle arbeidstakere som avlønnes i stillingskoder hvor kvinneandelen er 75 prosent eller høyere. Dette tillegget omfatter 3/4 av alle ansatte i kommunene.

Årslønnsveksten fra 1994 til 1995 er beregnet til 2,8 prosent.

I oppgjøret våren 1996 ble det med virkning fra 1. mai 1996 enighet om et generelt kronetillegg på lønns­regulativet på kr 6 000 pr. år. Dette utgjør 3,1 prosent pr. 1. mai. I tillegg ble det avsatt en pott på 1,8 prosent til sentrale justeringer med virkning fra 1. august. Til lokale forhandlinger ble det avsatt 0,5 prosent med virkning fra 1. oktober.

Overhenget til 1996, beregnet til 1,0 prosent, og de avtalte lønnstilleggene i 1996 gir et bidrag til årslønnsveksten fra 1995 til 1996 på knapt 4 prosent. I tillegg kommer lønnsglidningen. Fra 1994 til 1995 er bidraget fra lønnsglidningen til årslønnsveksten beregnet til 0,3 prosentpoeng.

Lønnsbegrepet

I dette avsnittet har en i hovedsak lagt til grunn samme lønnsbegrep som ellers i kapittel 3, dvs time- eller månedsfortjenesten eksklusive overtidstillegg, men inklusive andre typer tillegg. Videre er timelønnen for arbeidere i NHO-bedrifter omregnet til 37,5 time, se vedlegg 3. Forskjellen mellom kvinners og menns timefortjeneste reduseres med vel 1 prosentpoeng dersom en går fra uomregnede til omregnede tall.

Utvikling i de relative lønnsforskjeller mellom kvinner og menn

I figur 3.1 og tabell 3.9 går en nærmere inn på lønnsutviklingen for heltidsansatte kvinner og menn i henholdsvis periodene 1985-95 og 1980-95.

Figuren og tabellen viser at det generelt sett har vært en bedring i kvinners relative lønnsnivå innen alle de områdene vi har tall for. Sterkest har tilnærmingen vært innenfor de områdene hvor forskjellene i utgangspunktet var størst, bl.a for ansatte innen forsikringsvirksomhet og blant funksjonærene i NHO-bedrifter. Tabell 3.9 viser at det er relativt store lønnsforskjeller mellom kvinner og menn i de ulike gruppene. Imidlertid er gruppene ikke sammenliknbare med hensyn til sammensetning. I forsikring f eks er alle ansatte med, mens bare timelønte er med i industrien – en arbeidstakergruppe preget av mindre stillingsmessig spredning.

Et veid gjennomsnitt av gruppene som inngår i tabell 3.9 (sysselsettingen er brukt som vekter), viser at samlet sett utgjorde heltidsansatte kvinners lønn 86 prosent av heltidsansatte menns lønn i 1995. I 1991 var andelen knapt 85 prosent, mens den var vel 82 prosent i 1988. Gruppene som inngår i tabell 3.9 omfatter om lag 60 prosent av alle heltidsansatte.

Vi har ikke noe godt mål for den relative lønnsforskjellen mellom alle kvinner og menn under ett. Levekårsundersøkelsen 1995 viser at gjennomsnittlig timelønn (inklusiv overtidsbetaling) for kvinner utgjorde 79,7 prosent av gjennomsnittlig timelønn for menn, mens Levekårsundersøkelsen 1991 viste en andel på 81,3 prosent 1 .

Forhold som kan forklare forskjellen mellom Levekårsundersøkelsen og resultatet av sammenveiingen av tabell 3.9, er bl. a at Levekårsundersøkelsen inkluderer overtid, mens det lønnsbegrep som vi bruker i denne rapporten som nevnt ikke har med overtid. Videre inkluderer også Levekårsundersøkelsen deltidsansatte som i stor grad er kvinner. Lønnsutviklingen for deltidsansatte i forhold til heltidsansatte og endringer i gjennomnsnittlig arbeidstid for deltidsansatte kan påvirke de relative lønnsforskjeller som framkommer i tabell 3.9. Det er dessuten knyttet usikkerhet til resultatene fra Levekårsundersøkelsen, fordi den er en utvalgsundersøkelse og på bakgrunn av måten den er tatt opp på.

Utvalget vil se nærmere på årsakene til at en har fått en forskjellig utvikling av de relative lønnsforskjeller mellom kvinner og menn etter Levekårsundersøkelsen og etter tabell 3.9.

Kilde: Statistisk sentralbyrå

Utviklingen fra 1994 til 1995

Innenfor de fleste sektorer/næringer, ser tilnærmingen mellom kvinne- og mannslønninger ut til å ha fortsatt fra 1994 til 1995. I forretnings- og sparebanker og i industrien har imidlertid tilnærmingen stagnert eller gått svakt tilbake. Industrien har den relativt minste forskjellen mellom kvinne- og mannslønninger av de grupper som er med i tabell 3.9, når en ser bort fra skoleverket og kommunene.

Tabell 3.10 viser utviklingen innen en del bransjer i industrien og i landtransport. I store trekk finner vi den samme utviklingen som for sektorene/næringene i tabell 3.9. I treindustrien og i elektrokjemisk industri, som er mannsdominerte bransjer, var det om lag lik gjennomsnittlig timelønn i 1995. Den største relative lønnsforskjellen finner man i bakerier og konditorier.

Flere undersøkelser har vist at det er en sterk tendens til at lønnsnivået er lavest der en finner den største andelen kvinner. Ser vi spesielt på industrien, viser kolonnene 2 og 3 i tabell 3.10 at det ikke er en slik entydig sammenheng, men at det er en klar tendens til at sterkt kvinnedominerte bransjer som f. eks kon­feksjonsfabrikker og vaskerier og renserier, har lavere gjennomsnittlig lønnsnivå enn de øvrige bransjer. Motsatt ser vi at det gjennomsnittlige lønnsnivået er langt høyere i sterkt mannsdominerte bransjer – som elektrokjemisk industri og tildels mekaniske verksteder – enn i de sterkt kvinnedominerte. Sjokolade og sukkervareindustrien har nokså lik andel kvinner og menn. Lønnsnivået her er på linje med gjennomsnittet i industrien.

Likelønnstrekk ved lønnsoppgjør

Følgende trekk ved lønnsoppgjørene er av sentral betydning for hvordan de relative lønnsforskjellene mellom menn og kvinner utvikler seg:

1. Formen på de sentrale tilleggene, dvs om det gis generelle prosenttillegg og/eller kronetillegg, om det gis spesielle lavlønnstillegg, tillegg til bestemte yrkesgrupper m.v. Et likt kronetillegg vil gi en noe sterkere gjennomsnittlig lønnsvekst for kvinner enn for menn, ettersom kvinner i større grad enn menn er representert i lavlønnsgruppen.

2. Formen på de lokale tilleggene (lønnsglidningen), bl.a. fordelingen av eventuelle avsetninger til lokale forhandlinger.

3. De relative lønnstilleggene i typiske kvinnesektorer og næringer til forskjell fra mannsdominerte sektorer og næringer.

Nedenfor gis hovedtrekk ved lønnsoppgjørene våren 1996 for noen grupper i privat sektor og for offentlig sektor.

Privat sektor

Det har i år vært gjennomført forbundsvise oppgjør i LO/NHO-området. Det er stort sett gitt et sentralt generelt tillegg på kr. 1,50 pr time. I noen områder er det dessuten gitt spesielle lavlønnstillegg, f eks i hotell- og restaurantvirksomhet. I tillegg er skifttillegg og minstelønnssatser økt. De sentrale tilleggene i de forbundsvise oppgjørene synes å ha en klar lavlønns- og likelønnsprofil. Hvor sterkt disse tilleggene vil påvirke de relative lønnsforskjeller mellom kvinner og menn vil også avhenge av innretningen av de lokale, bedriftsvise tilleggene.

I varehandel er det gitt et generelt tillegg på kr 2,75 pr time. Minstelønnssatsene ble hevet med ytterligere 1 kr pr time. Også i dette området har det sentrale oppgjøret en klar lavlønns- og likelønnsprofil.

I forsikring og i forretnings- og sparebanker er det gitt et generelt prosenttillegg til alle. Her er altså møn­steret med kronetillegg i LO/NHO-området/privat sektor forøvrig brutt.

Offentlig sektor

Både i staten og i kommunene ble det gitt et likt generelt kronetillegg til alle. Dette ga i gjennomsnitt noe sterkere vekst for kvinner enn for menn, ettersom kvinner i større grad enn menn er representert i lav­lønns­gruppen. Det ble det dessuten avsatt en relativt stor pott både til sentrale og lokale forhandlinger, hvor partene var enige om at kvinner skulle få en større andel enn en proratafordeling tilsier. De sentrale justeringsforhandlingene og de lokale forhandlingene er ikke gjennomført ennå, og en har derfor ikke data for likelønnsprofilen i dem.

Nærmere omtale av lønnsoppgjørene i 1996 er gitt i vedlegg 2.

Fordeling av lokale tillegg i 1995

Et partssammensatt utvalg med medlemmer fra LO og NHO har bl a søkt å belyse effekter av lønnsoppgjøret i sitt område i 1995. I den forbindelse ble det gjennomført en utvalgsundersøkelse (613 medlemsbedrifter) som hadde til hensikt å avklare hvilke konsekvenser det sentrale tariffoppgjøret hadde for de lokale lønnsoppgjørene og lønnsrelasjoner i den enkelte bedrift.

Ved tariffoppgjøret 1995 ble det gitt individuelle tillegg med sikte på å sikre lavlønnsgrupper, herunder kvinnedominerte grupper. Undersøkelsen viste at de lokale parter i dette området i en viss grad gjenopprettet virkningen av de sentrale tilleggene i lokale forhandlinger. I 40 prosent av bedriftene ble lønnsrelasjonene fullstendig opprettet ved fordelingen av bedriftsvise tillegg. I 12 prosent av bedriften ble det gitt høyere tillegg til de som fikk minst gjennom det sentrale oppgjøret uten at lønnsrelasjonene ble fullstendig opprettet. I de resterende 48 prosent av bedriftene ble virkningen av de sentrale tilleggene ikke gjenopprettet.

Undersøkelsen viste videre en sterkere tendens til gjenoppretting i store bedrifter (med over 50 årsverk) enn i små (med under 25 årsverk) og mellomstore. (De største bedriftene hadde også størst lønnsvekst i perioden.) Andelen som gjennopprettet lønnsrelasjonene varierte sterk mellom de ulike bransjene. Gjenopprettingen var minst i nærings- og nytelsesmiddelindustrien – den eneste bransjen med høy kvinneandel. Undersøkelsen viste også at graden av gjenoppretting var høy særlig i mannsdominerte bedrifter (med kvinneandel under 20 prosent).

I bedrifter som hadde gjenopprettet hadde menn en sterkere lønnsvekst enn kvinner. I disse bedriftene fikk man altså økt forskjell mellom kvinners og menns lønnsnivå i stedet for tilnærming. I bedrifter som ikke gjennopprettet lønnsrelasjonene hadde kvinner og menn omtrent samme lønnsutvikling.

I staten ble partene ved fjorårets lønnsoppgjør enige om at kvinner skulle få en større andel av pottene til sentrale justeringer og lokale forhandlinger enn en proratafordeling tilsier. Anslag over resultatet fra justeringsforhandlingene viser at kvinner ble tildelt om lag 52 prosent av midlene i de sentrale justeringsforhandlingene, mens en proratafordeling skulle tilsi 42 prosent. Det foreligger ennå ikke en samlet oppsummering av resultatet fra de lokale forhandlingene i 1995.

Privat sektor

For å belyse omfanget av lønnsforskjeller mellom kvinner og menn basert på de ulike mekanismene beskrevet i boks 3.6, er det gjennomført en analyse av individuelle lønnsdata 2⁾ . Analysen er basert på individuelle lønnsoppgaver for 1990 for vel 440 000 arbeidstakere fordelt på de viktigste grupper av privat ansatte i norsk økonomi: Arbeidere i NHO-bedrifter, funksjonærer i NHO-bedrifter, ansatte i varehandel, ansatte i banker, ansatte i forsikring og ansatte i forretningsmessig tjenesteyting. Analysen er gjennomført ved å beregne kvinners gjennomsnittlige lønn som prosent av menns gjennomsnittlige lønn for hver av de 6 gruppene. Resultatene av analysen er oppsummert i vedlegg 7, tabell 7.4.

Det framgår at det er flere forhold som har betydning for at kvinner har lavere lønn enn menn i gjennomsnitt. De relativt store lønnsforskjellene i gjennomsnittstall for hovedgrupper av næringer reduseres når tallene brytes ned. Lønnsforskjellene mellom kvinner og menn for gruppene som er med i vedleggstabell 7.4, varierer fra 2-6 prosent når vi sammenlikner kvinner og menn med samme kvalifikasjoner som arbeider i samme stilling og bedrift. Dette er imidlertid gjennomsnittstall for gruppene, som innebærer at lønnsforskjellene i den enkelte bedrift kan være langt høyere.

Av vedleggstabell 7.4 ser vi videre at for kvinner og menn i samme stilling i ulike bedrifter blir lønnsforskjellene langt mindre enn når vi sammenlikner kvinners og menns lønn i samme bedrift. Dette betyr at det er stillingskategori som virkelig betyr noe for lønnsforskjellene mellom kvinner og menn.

Vedleggstabellen viser ellers at lønnsforskjellene også i noen grad skyldes at kvinner og menn er fordelt på høyt og lavtlønnsbransjer, men at det som nevnt er stilling som betyr mest. Etter stilling betyr bedrift mest i varehandelen, mens det er bransje som betyr mest blant arbeidere i NHO-bedrifter.

Nærmere om noen årsaksforhold basert på 1990-datene

I fase 2 av prosjektet beskrevet ovenfor har en forsøkt å finne årsakene til de ulike lønnsgapene en fant i fase 1. Nedenfor skisseres enkelte hovedfunn:

På stilling-virksomhetsnivå er det spesielt ulikhet i kvinners og menns alder som har betydning for lønnsgapet. Det viser seg at menns gjennomsnittsalder betyr mer for lønnsgapet mellom kjønnene enn kvinners gjennomsnittsalder, i det lønnsgapet øker med menns alder, men ikke reduseres i samme grad når kvinners alder øker.

Også organisasjonstilknytning betyr en del for lønns­gapet på stilling-virksomhetsnivå. De virksomheter som er knyttet til en arbeidsgiverorganisasjon, har gjennomgående noe mindre lønnsgap på stilling-virksomhetsnivå enn de som ikke er tilknyttet en slik organisasjon.

Det prosentvise lønnsgapet mellom kvinner og menn med tilsvarende stillinger innen den enkelte bedrift, øker med stigende gjennomsnittslønn i bedriften. Det vil si at der lønnen generelt sett er høy, og der det er en viss spredning i lønn, er også lønnsgapet mellom kvinner og menn større.

Verken kvinnelig lederandel eller bedriftens geografiske beliggenhet har betydning for lønnsgapet på stillings-virksomhetsnivå. Det er imidlertid større grad av lønnsulikhet i manns- enn i kvinnedominerte virksomheter. Kvinnedominerte virksomheter er gjennomgående mindre hierarkisk oppbygget og har en lavere lederandel enn mannsdominerte.

En finner at i den grad gapet mellom kvinners og menns lønn varierer mellom ulike bedrifter, så skyldes dette variasjoner i menns lønn. Kvinners lønn er stort sett den samme, uavhengig av lønnsgapet for virksomheten. Menn tjener relativt mer på personlige lønnsavtaler enn kvinner.

Graden av kjønnsatskillelse på stillingsnivå er ganske høy i de sektorer som er undersøkt, men har gått noe ned fra 1984 til 1990.

Data fra senere år for funksjonærgruppen i NHO-bedrifter

Undersøkelsen det er referert til foran, er utført på data for året 1990. Samme undersøkelse er gjennomført på 1994 og 1995-data for funksjonærgruppen i NHO-bedriftene. Mens kvinner i samme stilling og bedrift i 1990 i gjennomsnitt hadde 93,9 prosent av menns lønn, er resultatene for 1994 og 1995 henholdsvis 95,8 og 95,9 prosent. I dette materialet er gjennomsnittsalderen ca 2 år lavere for kvinner enn for menn innenfor samme stilling i samme bedrift. Det er derfor sannsynlig at korrigert for alder, er lønnsforskjellen mellom kvinner og menn i samme stilling og bedrift innen funksjonærgruppen i NHO-bedriftene mindre enn 4 prosent i 1995.

Offentlig sektor

I artikkelen Lønnsforskjeller og lønnssystem i staten 3 analyserer Erling Barth og Hang Yin lønnsutviklingen 4 for statsansatte i perioden 1987-1994. (De er opptatt av å sammenligne lønnsstrukturen i statlig sektor før og etter innføringen av det nye lønnssystemet i 1991, som ga større lokal handlefrihet/desentralisering av lønnsforhandlingene.)

Barth og Yin estimerer lønnsrelasjoner som viser at lønnsstrukturen i staten stort sett ikke har endret seg vesentlig mellom de to periodene. Noen endringer har imidlertid funnet sted: Lønnsforskjellen mellom menn og kvinner er signifikant mindre for perioden 1991-94 enn 1987-90. Dessuten har ansiennitetsvariabelen og utdanningslengde fått svekket betydning. De endringene som har skjedd har gått i retning av en mer sammenpresset lønnsstruktur for statsansatte.

For staten som helhet, viste det seg at en kvinne med like lang utdanning, yrkeserfaring og ansiennitet i gjennomsnitt tjente 10,4 prosent mindre enn menn i perioden 1987-90. Det tilsvarende tallet for perioden 1991-94 er 9,1 prosent. Når en så sammenlignet den gjennomsnittlige timefortjenesten til kvinner og menn med samme kvalifikasjoner innen samme stilling, ble forskjellen redusert til hhv 1,6 og 1,3 prosent i de to periodene. Dette bekrefter mønsteret fra privat sektor om at det er stillingskategori som betyr mest når det gjelder lønnsforskjeller mellom kvinner og menn.

I analysen som er kommentert ovenfor har man som nevnt sett på lønnsrelasjonen i de to periodene 1987-1990 og 1991-1994. I artikkelen er det også beregnet årlige tall for betydning av utdanningslengde og brutto lønnsforskjell mellom kvinner og menn, basert på separate regresjonsanalyser for hvert enkelt år for hele staten. Denne analysen viser en klar tendens gjennom årene til at lengre utdanning gir mindre uttelling i lønn, mindre lønnsforskjell mellom kjønnene samt mindre lønnsspredning for hele staten.

En hovedkonklusjon i artikkelen er at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn i statlig sektor er klart redusert i perioden/mellom periodene, både når det tas hensyn til stillingsplassering og når det ikke gjøres det.

I en rapport 5⁾ fra Kommunenes Sentralforbund belyses lønnsrelasjoner mellom kvinner og menn i kommunesektoren. (Lønnsforskjeller knyttet til utdanning blir også behandlet).

Analysen viser at gjennomsnittlig regulativlønn for alle kvinner i prosent av gjennomsnittlig regulativlønn for alle menn i KS-området har økt fra 84 prosent pr. 1.10.86 til 88 prosent pr. 1.10.94. I disse gjennomsnittstallene er det ikke tatt hensyn til ulikheter i kvinners og menns utdanning, ansiennitet m.m. Det er gjennomført indeksberegninger 6 for hele årsverksmassen pr. 1.10.94, for å finne forklaringer på det totale lønnsbildet (/lønnforskjellene) mellom kvinner og menn.

Indeksberegning v h a stillingskode ga en lønn for kvinner i prosent av lønn for menn på 98 prosent. Dette indikerer at det er ulik stillingskodeplassering mellom kvinner og menn som er hovedforklaringen på lønnsforskjellen. Menn er gjennomgående tilsatt i stillingskoder med høyere lønn enn kvinner. Stillingens nivåmessige plassering i organisasjonen er også en viktig forklaringsfaktor.

Beregningene viste også at ulike utdanningskoder kunne forklare noe av lønnsforskjellene mellom kjønnene, men at alder og ansiennitet ikke kunne bidra til å forklare noe av forskjellene i kvinne- og mannslønninger når man ser alle arbeidstakere i kommunesektoren under ett.

Rapporten bekrefter mønstret fra privat og statlig sektor: Også i kommunesektoren har menn i gjennomsnitt høyere lønn enn kvinner. Det har også her skjedd en tilnærming i lønnsnivå de senere år, og det er stillingskode/ -kategori som har størst betydning for lønnsforskjellene mellom kjønnene.