6 Miljøgifter
6.1 Hva er miljøgifter?
Kjemiske stoffer er byggesteinene som verden består av, og som inngår i alt vi omgir oss med. Kjemikalier omfatter både grunnstoffer, kjemiske forbindelser og stoffblandinger, enten de forekommer i naturlig tilstand eller er industrielt framstilt, uavhengig av om framstillingen er tilsiktet eller ikke. Kjemikalier kan derfor være både nyttige og unyttige, farlige og ufarlige, naturlige og menneskeskapte.
Kjemikalier og handel med kjemikalier bidrar til økt velferd og bedre produkter og tjenester i samfunnet. Også farlige stoffer vil ofte bidra positivt i verdiskapingsprosessen, og eventuell risiko må avveies mot nytten.
Mange kjemikalier kan være helse- og miljøfarlige, blant annet akutt giftige, etsende, hudirriterende, allergiframkallende og eksplosjonsfarlige. De mest helsefarlige stoffene er kreftframkallende, eller kan skade reproduksjonsevne og arveegenskaper.
Miljøgifter er definert som «lite nedbrytbare helse- og miljøfarlige kjemikalier som hoper seg opp i næringskjedene og miljøet» (St.meld. nr. 14 (2006-2007) Sammen for et giftfritt miljø; Miljøstatus i Norge). Bruk og utslipp av miljøgifter medfører en gradvis og kumulativ forgiftning av jord, luft, vann, mennesker og dyr, ofte med langvarige og uopprettelige skader.
Flere helse- og miljøfarlige stoffer er produsert og tatt i bruk i store mengder nettopp fordi de er stabile og ikke brytes ned, for eksempel PCB (polyklorinerte bifenyler). Det betyr også at mange miljøgifter kan spres over store avstander, også til andre deler av jordkloden, og ende opp i sårbare områder som Arktis.
Forkortelsen PBT brukes ofte for å karakterisere miljøgifter, som er P ersistente (lite nedbrytbare), B ioakkumulerende eller T oksiske. Det er stor variasjon mellom de mange ulike stoffene langs disse tre dimensjonene. Organofosfater, brukt som nervegass og insektmidler, er nedbrytbare og ikke persistente, men langt giftigere enn langsomt nedbrytbare klororganiske stoffer som DDT (diklor-difenyl-trikloretan) og de beslektede stoffene og nedbrytingsproduktene DDD og DDE. PAH (polyaromatiske hydrokarboner), bl.a. fra eldre aluminiumsverk, og i impregneringsmidlet kulltjærekreosot, tidligere mye brukt i jernbanesviller, telefonstolper, bruer og kaianlegg, kan være kreftframkallende, men akkumuleres ikke på samme måte som de mer persistente miljøgiftene. Flere stoffer kan også forstyrre hormonbalansen; de anses som hormonhermere.
To hovedkategorier av miljøgifter er tungmetaller og organiske miljøgifter:
Tungmetaller er metalliske grunnstoffer som kan inngå i flere kjemiske forbindelser. Kvikksølv, som er et giftig metallisk grunnstoff, inngår for eksempel i mange uorganiske og organiske forbindelser, der de organiske er særlig giftige. Bly, kadmium og kvikksølv er blant de mest problematiske tungmetallene i miljøsammenheng. Disse stoffene har egenskaper som gjør at de kan skade dyr og mennesker, og de kan lagres svært lenge i levende vev og i miljøet. Mens kvikksølv også har betydelige naturlige tilførsler, er 90 pst. av tilførslene av kadmium menneskeskapte. Bly er i naturen for det meste immobilisert og bundet til andre grunnstoffer.
Arsén, som er et halvmetall, er mest kjent som giften arsenikk, og ble inntil nylig brukt i CCA-midler (kobber, krom og arsén) til trykkimpregnering av trevirke. Kobber er ikke bioakkumulerende, men noen kobberforbindelser er meget giftige for vannlevende organismer, særlig i ferskvann. Krom, tidligere brukt blant annet i CCA, er i noen forbindelser skadelig og bioakkumulerbart. Tinn finnes blant annet i TBT (tributyltinn), som er farlig for marine organismer, som purpursneglen, og nå er forbudt til bunnstoff for båter.
Noen hovedgrupper av organiske (karbonholdige) miljøgifter er forbindelser med klor, brom, fluor, fosfor, og hydrokarboner, jf. boks 6.1.
Boks 6.1 Organiske miljøgifter
Typisk for mange organiske miljøgifter er at de inneholder karbon, hydrogen og halogener som klor, brom og fluor. Halogener (som også omfatter jod og astat) er giftige og særlig reaktive grunnstoffer, fluor mest og brom minst giftige og reaktive av disse tre. PCB, som omfatter 209 mulige varianter, hvorav ca. 130 er kommersielt produsert, inneholder for eksempel 20-60 vektprosent klor. Fra 1929 og fram til nå er det produsert 1-2 mill. tonn PCB.
En lang rekke miljøgifter er klororganiske forbindelser: Blant annet insektmidler som DDT (samt DDD og DDE), aldrin, dieldrin, som er 40 ganger mer giftig enn DDT, endrin, heptaklor, klordan, mirex, toksafen (de fleste nå forbudt), endosulfan, PCB, klorparafiner (kortkjedete særlig farlige, og forbudt), PCP (pentaklorfenol, forbudt), EDC (1,2 dikloretan), dioksiner (PCDD, 75 polyklorerte dibenzo-p-dioksiner) og furaner (PCDF, 135 polyklorerte dibenzofuraner), HCB (heksaklorbenzen), HCH (heksaklorsykloheksaner, bl.a. Lindan, nå forbudt), KAB (klorerte alkylbenzener), PER (pentakloreten eller -etylen), TCB (triklorbenzen) og TRI (trikloreten eller -etylen). Flere av disse siste stoffene er kjent som rense- og løsemidler, men klororganiske stoffer har også mange andre bruksområder.
I de senere år har det vært en sterkt økt oppmerksomhet om bromerte flammehemmere (BFH). Disse omfatter omkring 70 ulike stoffer, blant annet penta-BDE, okta-BDE, deka-BDE (alle PBDE, polybromerte difenyletere), TBBPA (tetrabromobisfenol A), HBCDD (heksabromosyklododekan) og PBB (polybromerte bifenyler).
Blant fluorforbindelsene har en kanskje særlig perfluorerte organiske forbindelser (PFC) som PFAS (perfluoralkylstoffer), brukt til impregnering og brannslukking, herunder PFOS (perfluoroktylsulfonat), mest brukt i brannskum, noe som nå er forbudt, og PFOA (perfluoroktylsyre), bl.a. fra produksjon av Teflon og Goretex. (Utslipp av fluorider fra aluminiumssmelteverk var tidligere et alvorlig lokalt miljøproblem flere steder i Norge.)
Organofosfater (OP, med fosfor) brytes raskt ned, men mange av dem er til gjengjeld akutt giftige. Eksempler er nervegasser som sarin, tabun og soman, og insekt- og plantevernmidler som parathion, malathion og det langt mindre skadelige ugrasmidlet glyfosat (varemerket Round-Up).
Hydrokarboner (HC), forbindelser av bare karbon og hydrogen, omfatter blant annet miljøgiftene benzen (en flyktig organisk forbindelse, VOC, ikke minst fra veitrafikk, også kjent fra utslippet i Songhua-elva i Kina i november 2005), bisfenol A (BPA), ftalater (opprinnelig kalt naftalater), nonyl- og oktylfenoler og PAH (polyaromatiske hydrokarboner). Siloksaner er forbindelser med silisium og hydrogen eller hydrokarboner, brukt blant annet i kosmetikk, hygieneprodukter, bilvoks og rengjøringsmidler. Tensider (emulgatorer) er forbindelser av fettstoffer og petrokjemiske produkter (hydrokarboner), brukt blant annet i vaske- og rengjøringsmidler, hygieneprodukter og bilpleiemidler. Kationiske tensider, spesielt miljøskadelige, ble tidligere brukt som tøymyknere og tøyskyllemidler, noe som nå er faset ut.
Persistente organiske miljøgifter (POP – Persistent Organic Pollutants) kjennetegnes altså ved at de er giftige eller miljøskadelige, lite nedbrytbare og bioakkumuleres i organismer. Organiske miljøgifter, som PCB, DDT og dioksiner, er fettløselige og lite nedbrytbare, og lagres derfor i organismers fettvev. På grunn av PCB-påvirkning i enkelte områder er det innført kostholdsråd der man frarådes å spise fiskelever, som er et fettrikt organ.
Andre stoffer som ikke er fettløselige, lagres i annet vev eller i andre organer. PFOS-relaterte forbindelser (perfluoroktylsulfonat) kan for eksempel binde seg til proteiner i blod og kan bioakkumuleres i lever og galleblære. Kadmium lagres i nyrene og kan gi kroniske nyreskader, mens metylkvikksølv lagres i nyrene og i hjernen. I pattedyr akkumuleres bly i skjelettet og i bløtvev.
Radioaktive stoffer kan, som miljøgifter, spres i naturen med vind og havstrømmer. Mange av dem er langsomt nedbrytbare, med svært lange halveringstider, og kan ha betydelige skadevirkninger på organismer og dermed på økosystemer. Radioaktive stoffer er både naturlige og menneskeskapte. Det aller meste av den stråledosen nordmenn utsettes for, kommer fra naturlige kilder, omtrent halvparten fra radon i berggrunn og jordsmonn. Også dosen fra medisinsk bruk er langt større enn fra menneskeskapt radioaktiv forurensning. Atomprøvesprengningene i atmosfæren på 1950- og 1960-tallet er globalt sett fortsatt den største kilden til radioaktiv forurensning av miljøet. De ga i Norge størst nedfall av jod-131, strontium-90 og cesium-137 i de nedbørrike områdene langs kysten. Ved Tsjernobyl-ulykken i 1986 var Norge blant de land som ble mest forurenset, særlig Gudbrandsdalen, Valdres, indre deler av Trøndelag og sørlige deler av Nordland. Mest alvorlig er cesium-137, som har en fysisk halveringstid på 30 år. Reindriftsutøverne i Midt-Norge er blant verdens mest belastede befolkningsgrupper når det gjelder radioaktiv forurensning. Uten kostholdsråd og andre tiltak ville inntaket her overskredet internasjonalt anbefalte grenseverdier. Tamrein og villrein, med stort opptak av radioaktive stoffer fra lav og sopp, er spesielt utsatt. Særlig i områdene nordre Rondane og Snøhetta har en målt høye konsentrasjoner i villrein. Utslipp fra reprosesseringsanlegg for brukt kjernebrensel, franske La Hague og spesielt britiske Sellafield, føres i løpet av få år med havstrømmer, fra Sellafield via Irskesjøen, til norskekysten. Det gjelder særlig technetium-99, med svært lang fysisk halveringstid (213 000 år) og spesielt høyt opptak og konsentrasjon i tang og hummer. Utslippene fra Sellafield (tidligere Windscale) var høyest på 1960- og 1970-tallet, men økte igjen betydelig fra 1994. Siden innføring av ny renseteknologi fra 2004 er utslippene av technetium-99 redusert med over 90 pst. Nivåene i tang, fisk og skalldyr langs norskekysten er sunket og ventes å synke videre i takt med de reduserte utslippene.
Nanomaterialer er materialer som innholder partikler med svært liten dimensjon, under 100 nanometer (en million nanometer utgjør én millimeter). Det satses store summer på utvikling og bruk av materialer og produkter basert på nanoteknologi. Ut fra dagens kunnskap har en ikke grunnlag for å anse nanopartikler som et spesielt helse- og miljøproblem, men det er stor usikkerhet, få erfaringer og liten kunnskap om dette. Kjemiske stoffer på nanonivå synes å ha andre helse- og miljømessige egenskaper, og det er behov for bedre kunnskap blant annet om potensialet for persistens og bioakkumulering og interaksjon med biologiske systemer.
6.2 Virkninger av miljøgifter
Miljøgifter kan lagres i enda høyere konsentrasjoner hos dyr på toppen av næringskjeden enn hos dyr som er lavere i næringskjeden. En slik oppkonsentrering i næringskjeden kalles biomagnifikasjon. Biomagnifikasjon innebærer en fare for at miljøet kan forurenses opp til et nivå som vanskelig lar seg reparere. Dette skyldes at skadene ofte ikke observeres før de oppdages hos dyr på toppen av næringskjeden.
I tillegg til at dyr på toppen av næringskjeden er mest utsatt, er det meget stor variasjon i dyrs og organismers sårbarhet for ulike stoffer, også innen samme dyregruppe. Rovfugl og fiskespisere er for eksempel langt mer sårbare enn andre fuglearter. Blant disse igjen er for eksempel kongeørn klart mer sårbar for DDT-DDE enn havørn og vandrefalk. Marsvin tåler bare 1/10 000-del så mye dioksin som hamstere. Den faktiske kjemiske forbindelsen et grunnstoff inngår i, er ofte avgjørende for virkningen. Organisk metylkvikksølv er langt mer skadelig enn flere andre kvikksølvforbindelser, og organisk bly (tetraetylbly) og organisk tinn (TBT) er blant de mest skadelige miljøgiftene. For andre metaller, kan det være de uorganiske forbindelsene som arsenikk, som er de farligste.
Størrelsen på dosen en organisme eksponeres for, er helt avgjørende for virkningen både for menneskers helse og for andre organismer. For noen stoffer (som fluor, kobber, sink, selén, A-vitamin) kan avstanden mellom anbefalt daglig nødvendig dose menneskekroppen trenger, og direkte skadelig dose, være relativt liten.
Svært ofte er det høyere miljøgiftnivåer i vann og vannlevende dyr enn i dyr på land. For det første havner miljøgifter som slippes ut fra ulike kilder, ofte til slutt i vannmiljøet. For det andre fører oppkonsentrasjon (biomagnifikasjon) av miljøgifter gjennom de ekstra lange næringskjedene i vann (som i Mjøsa) og hav til særlig høye nivåer av miljøgifter hos dyr høyt oppe i næringskjeden. Dette gjelder for eksempel sel (immunforsvaret svekket, jf. seldøden i Nordsjøen og Østersjøen i 1998), isbjørn, ørret og flere sjøfugler. For det tredje har vannlevende dyr ofte særlig store fettlagre hvor miljøgiftene samles, og der de farligste stoffene, som PCB, dioksiner og kvikksølv, kan være skadelige selv i små konsentrasjoner.
I et norsk skogsvann med noen få ledd i næringskjeden kan organisk kvikksølv oppkonsentreres fra 100 mikrogram per kg nederst i næringskjeden til 1500 mikrogram i ørreten på toppen av næringskjeden. Internasjonalt kjenner en mange langt kraftigere grader av oppkonsentrering eller bioakkumulasjon, for eksempel av PCB i De store sjøene i USA/Canada, der konsentrasjonen var 50 000 ganger høyere i egg fra sildemåke enn i plankton. For DDT var nivået i sedimenter i Michigansjøen 0,02 ppm (deler per million), mens det i sildemåker var 98 ppm, altså mer enn 1 000 ganger høyere. I noen tilfeller kan fisk oppkonsentrere organisk kvikksølv (metylkvikksølv) 10 000-100 000 ganger høyere enn i vannet den svømmer i, noe som var en hovedårsak til Minamatakatastrofen i Japan.
Fra 1943 ble DDT brukt med stor suksess mot tyfus, malaria og gulfeber. Midlet var billig, lite giftig for mennesker (dødelig dose 30 gram), men resistens fra fluer (i Sverige alt i 1946) og noen malariamygg alt i 1953 (mange hundre insektarter er nå resistente), og tegn på økologiske langtidskonsekvenser viste seg fra tidlig på 1950-tallet. For eksempel tok DDD knekken på lappedykkerbestanden, med 1 600 ppm DDD i fettvevet, i Clear Lake i California i 1954-1960. Den amerikanske rødstrupen og andre fuglearter ble desimert etter omfattende DDT-sprøyting fra 1954 mot skogskader fra barkbiller, som førte med seg en sopp (fremmed art i USA og Europa, opprinnelig fra Asia) som forårsaker almesyken. DDT med nedbrytingsprodukter var blant annet hovedårsaken til vandrefalkens sviktende yngling både i USA og Storbritannia. Vandrefalken i Norge og Skandinavia er omtalt i boks 6.2. Fra 300 hekkende par langs østkysten av USA i 1942 var det i 1960 ingen igjen. (Bestanden er nå bygd opp igjen med klekking og utsetting av fugler fra vestkysten og fra Europa.) Selv om DDT er lite direkte giftig for andre organismer enn insekter, svekker blant annet nedbrytingsproduktet DDE et enzym hos fugler som er viktig for produksjon av kalsium til eggeskall.
Boks 6.2 Miljøgift i vandrefalk i Norge
I Norge og Skandinavia ble vandrefalken nesten utryddet, mest på grunn av miljøgifter (men også med skuddpremie fra staten til 1933 og lokalt helt til fredningen i 1971) i Norden. En bestand på rundt 1 000 hekkende par i Norge og omtrent det samme i Sverige tidlig på 1900-tallet ble fra rundt 1950 (DDT fra 1947) redusert slik at det i 1976 var under tjue hekkende par registrert i Skandinavia, herav to par i Sør-Skandinavia, sju-åtte par i hele Norge, og ingen av disse ruget ut en eneste unge. Flere organiske miljøgifter og kvikksølv førte til fullstendig ynglingssvikt, først og fremst fordi eggeskallene ble for tynne, og ble knust under ruging. Etter fredning (1971) og forbud mot DDT og dieldrin og aldrin (1970), og ikke minst etter utklekking av egg i rugemaskin og utsetting i både Sverige og Norge (basert på både den nord-skandinaviske, den sør-skandinaviske og den skotske bestanden), er bestandene av vandrefalk både i Norge og Sverige bygd opp igjen slik at den i Norge per 2007 kan være mellom 800 og 1 000 hekkende par. Vandrefalken er en trekkfugl som overvintrer på De britiske øyer, Belgia, Nederland, Frankrike og Spania samt i Nord-Afrika, og er utsatt for miljøgifter og for (ulovlig) jakt i flere av disse områdene.
På 1960-tallet ble det påvist stadig flere slike alvorlige økologiske konsekvenser av bruk av DDT og andre miljøgifter, ikke minst for fuglelivet og spesielt for rovfugl, både i Nord-Amerika og Europa. DDT og flere beslektede miljøgifter ble deretter stort sett faset ut og forbudt i disse verdensdelene, og en fikk en helt annen oppmerksomhet om langtidskonsekvenser av miljøgifter helt generelt. Rundt 1960 ble det produsert rundt 100 000 tonn DDT, mens det rundt 1995 bare var 2 pst. av dette nivået. I alt ble 1-2 mill. tonn produsert og brukt fram til 1990-tallet. En kraftig understrekning av hvor langvarige (persistente) miljøvirkningene kan være er at nivåene av DDT og nedbrytingsproduktene ikke begynte å falle (for eksempel i sel i østlige Canada) før tjue år etter den mest intensive bruken. Et annet eksempel er at det er først nå, snart førti år etter at DDT ble forbudt i Norge i 1970, at en ser at dvergfalkeggenes skalltykkelse sakte nærmer seg den normale tykkelsen en ser i hundre år gamle egg fra museumssamlinger.
For PCB var forbruk og utslipp av PCB på verdensbasis fram til 1988 omkring 1,2 mill. tonn. I Norge er bruk av PCB forbudt siden 1980. Tidligere ble stoffet særlig brukt i i kondensatorer og transformatorer i kraftoverføring og elektrisk utstyr, i lysarmatur, og i isolérglass fra perioden 1965-1975. Omkring 90 pst. av PCB i bruk i Norge ved forbudet i 1980 (1 136 tonn) er nå samlet inn og forsvarlig behandlet. Kartlegging av forekomsten av PCB i slam fra renseanlegg viser en nedgang på 88 pst. fra 1996/97 til 2001/2002.
Blant de største og mest kjente tilfellene av alvorlige helse- og miljøskader fra miljøgifter er kadmiumforgiftning av 5 000 mennesker fra rismarker i Fuchu i Japan i 1955 («itai-itai»), og kvikksølvforgiftning i Minamata (1956) og i Niigata (Showa Denko-fabrikken, 1965) i Japan. Kjemikonsernet Chisso slapp ut i alt 600 tonn kvikksølv i Minamatabukta fra 1932-1968, med over sytti dødsfall, mange titalls misdannelser ved fødsler, og flere tusen mennesker rammet totalt, etter at fisken i bukta fikk svært høye verdier av metylkvikksølv fra sedimentene. I Fukuoka i Japan 1968 og igjen på Taiwan i 1979 ble matolje forurenset av PCB. Ved en eksplosjon i Seveso i Italia i 1976 ble det sluppet ut store mengder dioksiner. Flere tusen kaniner, sauer og kjæledyr ble drept og mange hundre mennesker utsatt for alvorlig eksponering. Rundt 16 000 mennesker døde og flere hundre tusen ble skadd ved spredning av 30-40 tonn kjemikalier (metylisocyanat), brukt ved produksjon av plantevernmidler, ved Bhopalulykken i India i 1984. Miljøgifter er blant annet sluppet ut til elver og vassdrag i Dnjestr i Ukraina-Moldova i 1983 (4,5 mill. m3 giftige kjemikalier fra en kunstgjødselfabrikk). Utslipp av 30 tonn pesticider med kvikksølv fra Sandoz-Basel i 1986 drepte en halv million fisk og ga støtet til omfattende opprydding i forurensning til Rhinen. Utslipp til Guadiamar fra en bly- og sinkgruve i Aznarcollar i Spania i 1998, og utslipp av 100 tonn benzen og nitrobenzen fra en petrokjemisk fabrikk i Jilin til Songhua-Amur i Kina i 2005 er andre kjente ulykker.
Kombinasjonen av Norges spesielle topografi, med lange, dype fjorder med grunne terskler ved fjordmunningene, og norsk bosetting og næringsstruktur, med byer og industristeder innerst i fjordene, har gitt særlig store problemer med forurenset sjøbunn og opphoping av miljøgifter i sedimenter i fjorder og havneområder. Kvikksølv, bly og kadmium, TBT, PCB og PAH fra smelteverk, skipsverft, annen industri, gruvedrift og avfallsfyllinger har gitt alvorlig forurensning ved 90 av de 120 lokalitetene som er spesielt undersøkt. Mattilsynet har innført kostholdsråd for sjømat for i alt 800 km2 av norskekysten, for 32 havne- og fjordområder med høye verdier av miljøgifter, særlig av PCB og PAH i fiskelever eller blåskjell. Forurensede sedimenter dekkes bare langsomt til av nye sedimenter, og opptak av miljøgifter fra sedimentene i organismer i næringskjeden og oppvirvling fra skipstrafikk kan føre miljøgifter videre ut i miljøet. Til tross for store utslippsreduksjoner og flere tiår siden de alvorligste utslippene synker nivåene av miljøgifter i fisk og skalldyr svært langsomt. Bare i ett tilfelle (Vefsnfjorden i Nordland i 2005) har det hittil vært mulig å oppheve kostholdsråd, mens stadig flere områder har fått slike råd ettersom en har fått bedre kartlegging av omfang og nivåer i sedimenter og organismer.
Situasjonen i Mjøsa, jf. boks 6.3 kan illustrere noen viktige generelle forhold rundt forurensing fra miljøgifter i Norge, både tungmetaller, tradisjonelle miljøgifter og nye stoffer som er blitt registrert i de seinere år, som bromerte flammehemmere og andre stoffer som kan ha hormonhermende virkninger:
Boks 6.3 Hormonhermere, andre miljøgifter og forurensning i Mjøsa
I norske innsjøer er det generelt forhøyede nivåer av tungmetallene bly, kadmium og kvikksølv i bunnsedimentene. Av metallene er det kvikksølv som er funnet i høyest nivåer i fisk.
Mange innsjøer er undersøkt for velkjente organiske miljøgifter som PCB, DDT og dioksiner. De siste årene er også nivåene av nyere organiske miljøgifter som bromerte flammehemmere, PFAS, klorerte parafiner og bisfenol A undersøkt. Noen av innsjøene har høye nivåer av organiske miljøgifter som PCB og bromerte flammehemmere, særlig innsjøer som er påvirket av lokale punktkilder. Generelt har de aller fleste norske innsjøer lave nivåer av organiske miljøgifter.
Miljøovervåking har vist at i noen innsjøer, som Mjøsa, forsterkes de organiske miljøgiftene i næringskjeden. Her finner en til dels høye nivåer av miljøgifter hos dyr øverst i næringskjeden. Ørret i Mjøsa har høye nivåer av PCB. I Mjøsa er det også funnet høye nivåer av bromerte flammehemmere og klorerte parafiner.
Mjøsa er ikke bare Norges største innsjø, men kan betraktes som et «laboratorium» fordi innsjøen med sin store dybde og vannmengde og lange næringskjeder er særlig utsatt for forurensning og spesielt for oppkonsentrering (biomagnifikasjon) av miljøgifter. Næringskjeden går fra alger gjennom vannlopper, hoppekreps, istidskreps (også kalt pungreke), og laksefiskene lågåsild og krøkle via ørret til mennesker.
Også når det gjelder overgjødsling (eutrofiering) ga Mjøsa et tidlig varsel om miljøproblemer. «Mjøsaksjonen» og andre tiltak, etter kraftig algevekst sommeren 1969, førte til at siktedybden i Mjøsa er økt fra 5-6 til 8-10 meter, fosforutslippene til Mjøsa redusert fra 460 til 190 tonn årlig, fosforinnholdet i en liter Mjøsvann redusert fra 12 til 4 mikrogram og algeveksten redusert med 80 prosent fra 1970-tallet til i dag.
Overvåking og spesialundersøkelser fra NIVA og NILU for SFT førte på slutten av 1990-tallet til oppdagelsen av bromerte flammehemmere (penta-BDE), som ble sporet til lokale utslipp fra en tekstilfabrikk. Nivåene målt i fisk fra Mjøsa var dobbelt så høye som i Lake Michigan, som var blant de høyeste internasjonalt. Dette førte til et norsk og etter hvert internasjonalt forbud mot bruk av penta-BDE, i EU og i OSPAR-konvensjonen.
Mjøsa er også i en særstilling blant norske innsjøer på grunn av lokale tilførsler av både kvikksølv, PCB, og bromerte flammehemmere. Tilførslene fra lokale punktkilder er stanset, men på grunn av stoffenes egenskaper vil det ta lang tid før nivåene av disse miljøgiftene reduseres vesentlig i næringskjeden. Mjøsa har også lokal tilførsel av DDT fra en nedlagt avfallsfylling. Nivåene av de bromerte flammehemmerne PDBE og HBCDD i ørret og lågåsild gikk ned med henholdsvis 65 og 80 prosent fra 2000 til 2007. Nivåene av PCB i ørret har vært stabile siden 2000, men er gått klart ned i lågåsild siden 1990-tallet. Etter at de store lokale utslippene av kvikksølv på 1970-tallet er stanset, har nivåene av kvikksølv i fisken fra Mjøsa gått betydelig ned. Selv om tilførslene er stoppet eller kraftig redusert, er konsentrasjonen av PCB, kvikksølv, klorerte parafiner og bromerte flammehemmere fortsatt så høy at Mattilsynet i sine kostholdsråd frarår å spise mer enn en begrenset mengde av ferskvannsfisk fra Mjøsa, som totalt anslås til å kunne ha en mulig avkastning på 3-400 tonn i året, hvorav bare en liten del utnyttes i dag.
6.3 Status og utviklingstendenser
Global produksjon og utslipp av tungmetaller har økt raskt og jevnt med den industrielle utvikling. Produksjonen av syntetiske organiske kjemikalier (spesielt petroleumsbasert plast og annen petrokjemisk produksjon) er på sin side omtrent tusendoblet siden 1930, da slik produksjon begynte for alvor.
Det er nå mer enn 100 000 kjemiske forbindelser i verdenshandelen, et tall som stadig øker; bare en relativt liten andel er eller blir forsvarlig testet; jf. EUs/EØS’ REACH-regelverk (se nedenfor).
Utslippene av bly har i perioden 1960-90 gitt åtte ganger så høye avsetninger (konsentrasjoner) globalt som i førindustriell tid, målt som avsetning og konsentrasjon i koraller, sedimenter og torvmyrer, og i isborekjerner fra Grønland. Avsetningene er nå omtrent tilbake på førindustrielt nivå. I Arktis, med få lokale både naturlige og menneskeskapte kilder, er 95-99 pst. av avsetningene menneskeskapte (antropogene). Totale menneskeskapte utslipp av bly for hele verden var i 1970 omkring en halv million tonn, i 1983 på 330 000 tonn, og rundt 1995 redusert til 120 000 tonn. Den viktigste kilden var lenge tilsetning av bly (tetraetylbly) til bensin. Etter at også Afrika sør for Sahara faset ut blybensin i 2006 er utslippene av dette størst i Asia. Den viktigste bruken av bly i 2003 var til blybatterier, med 78 pst. av totalen; resirkulert bly sto for 45 pst. av forbruket. Totale utslipp av bly er både i Europa og USA redusert med rundt 95 pst. i de siste tjue-tjuefem år, med kraftige reduksjoner i utslipp også fra andre kilder enn bly i bensin. Med en oppholdstid i atmosfæren på dager eller få uker er lokale kilder de fleste steder på jorda de viktigste, bare 5 pst. eller mindre i Europa og USA kommer fra andre kontinenter. Norske utslipp av bly er omtalt i boks 6.5 nedenfor.
Menneskeskapte utslipp av kadmium har også gitt rundt åtte ganger så høye konsentrasjoner som i førindustriell tid, nivåer som siden 1970-tallet stadig er blitt lavere. De nyeste anslagene for totale globale utslipp er på omkring 3 000 tonn i 1995. Også for kadmium er lokale kilder de fleste steder på jorda de viktigste,. Utslipp fra industrilandene er i gjennomsnitt redusert med rundt 50 pst. fra 1990 til 2003, men som for bly, har en ikke gode nok kilder til å si noe sikkert for resten av verden. Nikkel-kadmiumbatterier sto i 2004 for 81 pst. av forbruket av kadmium, men er fra 2008 forbudt i EU-EØS-området.
Kvikksølv utslippene globalt har gitt tre ganger så høy forurensing som førindustrielle nivåer. Mellom en tredel og halvparten av kvikksølvutslippene er fra naturlige kilder. Kvikksølvnivået ble over de hundre årene fra rundt 1850 til rundt 1950 tidoblet blant annet i fjærene fra hønsehauk i Sverige. Kvikksølv har en levetid i atmosfæren på 6-18 måneder, og er derfor vidt globalt spredt. Menneskeskapte utslipp gikk noe opp fra rundt 1 900 tonn i 1990 til over 2 000 tonn i 1995, omtrent tilbake til 1990-nivået i 2000 og trolig videre ned i 2005 (nye måle- og beregningsmetoder for 2005 gjør at resultatene ikke er helt sammenliknbare). Utslippene i Europa, USA og Japan gikk klart ned i perioden 1990-2005, mens utslipp fra Kina og India er økt. Kinas utslipp, 28 pst. av de globale, det meste fra forbrenning av kull, er tre ganger så høye som utslippene fra USA og India til sammen. Avsetningene i Europa, mest fra lokale kilder, er halvert, men synker nå ikke lenger. Avsetningene i USA er lite redusert, trolig fordi USA er nærmere kildene i Asia, med økte utslipp. Avsetningene i Arktis, som gjenspeiler globale utslipp, er ikke redusert. Virkninger av og internasjonalt arbeid mot kvikksølvutslipp er omtalt i boks 6.4.
Boks 6.4 Kvikksølv
Kvikksølv forekommer som uorganiske og organiske kjemiske forbindelser, der de organiske er særlig giftige. Kvikksølvforbindelser er svært giftige for mange vannlevende organismer og for pattedyr, og kan gi kroniske giftvirkninger, selv i meget små konsentrasjoner. Det kan gi nyreskader og motoriske og mentale forstyrrelser som følge av skader på sentralnervesystemet.
Kvikksølv kan oppkonsentreres i næringskjeden og har lang biologisk halveringstid. Opptaket og distribusjonen av kvikksølvforbindelsene i organismene er avgjørende for giftigheten. Langtransportert kvikksølv med luft fra Asia, Nord-Amerika og Europa framstår som en stor helse- og miljøutfordring i arktiske strøk.
Flere internasjonale avtaler forplikter til nasjonale tiltak for å redusere utslipp av kvikksølv. Kvikksølv er prioritert i Nordsjødeklarasjonene og omfattes av OSPARs generasjonsmål, dvs. reduksjon ned til naturlig bakgrunnsnivå innen 2020. Enkelte kvikksølvforbindelser omfattes også av Rotterdamkonvensjonen (se nedenfor). Norske miljøvernmyndigheter arbeider for et strengere regelverk for utslippsbegrensninger av kvikksølv. Våren 2005 la Miljøverndepartementet fram en norsk handlingsplan for å redusere kvikksølvutslippene. I handlingsplanen ble mulige utslippsreduserende tiltak identifisert, blant annet et forbud mot kvikksølv i produkter. Regjeringen har fra 1. januar 2008 totalforbudt kvikksølv i produkter i Norge, bl.a. også i måleinstrumenter og tannfyllingsmaterialer (amalgam).
Internasjonalt arbeid, særlig i forhold til protokollen for tungmetaller under ECE-langtransportkonvensjonen, er viktig for å redusere langtransporterte tilførsler av kvikksølv til Norge. ECE-protokollen omfatter krav om utslippsreduksjoner, bruk av best tilgjengelig teknikk (BAT) i industrien, samt grenser for innhold av kvikksølv i visse produkter.
EU la fram en helhetlig strategi for kvikksølv i januar 2005. Norge arbeider for å få et forpliktende globalt regelverk under FN for å redusere bruk og utslipp av kvikksølv. På styremøtet i FNs miljøvernprogram (UNEP) i februar 2009 kom et gjennombrudd i dette arbeidet da det ble oppnådd enighet om å forhandle fram en bindende internasjonal avtale som skal underskrives i 2013.
I Europa var utslippene av kadmium fem ganger så høye på 1960-tallet som i 2005, en reduksjon som særlig skyldes rensetiltak og endringer i industristrukturen. Utslippene av bly, som særlig skyldtes blyholdig bensin, var mer enn ti ganger så høye på 1970-tallet som i 2005. Utslipp av kvikksølv var mer enn fire ganger så høye på 1980-tallet som i 2005, med samme årsaker til reduksjon som for kadmium. Konsentrasjonen av disse stoffene i atmosfæren har sunket tilsvarende, rundt 70 pst. for begge stoffer, med noe mindre reduksjoner i mengdene i nedbør og avsetning. Ved målestasjonen i Birkenes i Aust-Agder er avsetning via nedbøren redusert med over 90 pst. siden 1976 for både bly og kadmium. For kvikksølv var det en nedgang med en faktor på tre både i utslipp, konsentrasjon og avsetning i Europa langt ut på 1990-tallet, men de siste målinger tyder på at nivået på de globale utslippene, der kvikksølv har betydelig lenger oppholdstid i atmosfæren, overvelder effekten av de kraftige reduksjonene i utslipp i Europa. Målinger av bly, kadmium og kvikksølv i moser flere steder i Europa viser en reduksjon på 57 pst. for bly og 42 pst. for kadmium fra 1990 til 2000, mens kvikksølv ikke viste noen merkbar endring fra 1995 til 2000.
På grunn av spesielle kjemiske og fysiske forhold kan Arktis være et sluk eller «dumpingplass» for opptil 325 tonn kvikksølv årlig, mens de totale globale årlige utslipp er på 1 900-2 000 tonn. Kvikksølvnivåene har vært jevnt økende de siste tretti år og viser ingen nedadgående tendens, mens nivået av PCB og dioksiner er gått klart ned i blant annet isbjørn, polarlomvi og ringsel, og er svært lavt i svalbardrein og ryper, som beiter på land (men høyere i polarrev, som tar sjøfugl og egg). Derimot øker nivåene av bromerte flammehemmere, fluorforbindelser og metylkvikksølv i de fleste dyrearter i Arktis. Blynivåene i Arktis er gått ned med 70 pst. fra 1970-åra til 1990-åra, mens kadmium på Svalbard ikke viste noen klar trend 1994-2003.
Overvåkingsprogrammet AMAP (Arctic Monitoring and Assessment Programme), med sekretariat i Norge, ble opprettet i 1991, og er nå et organ under Arktisk Råd (Canada, Danmark/Grønland, Finland, Island, Norge, Russland, Sverige og USA). AMAP har utgitt rapporter om miljøsituasjonen i Arktis i 1997, 2002 og 2006, og har også en sentral rolle i blant annet FNs miljøvernprogram UNEPs globale arbeid med tungmetaller og miljøgifter.
Danmarks miljøundersøkelser (DMU) har funnet høye verdier av en lang rekke tungmetaller og organiske miljøgifter i vevsprøver fra hvalross og sel. Særlig grønlendere i nordøst og nordvest, som spiser mye tradisjonell kost som sel, hval og sjøfugl, er utsatt. Noen grønlendere har 20 ganger mer PCB i blodet enn en finner i Danmark.
Også Fastlands-Norge er en netto mottaker av miljøgifter: Det er dobbelt så mye tilførsel av kvikksølv fra utenlandske kilder som det samlede norske utslippet, og enda høyere andeler for bly og kadmium. Nedfall av tungmetallene kobber, nikkel og arsén i Øst-Finnmark fra smelteverket i Nikel på Kolahalvøya var fire-seks ganger høyere i perioden 2004-2008 enn i perioden 1989-2004.
Når det gjelder norske utslipp av miljøgifter er utslippene av bly, jf. boks 6.5, gått ned med 96 pst. (1980-2004), av dioksiner med 75 pst., av kvikksølv med 85 pst., av kadmium med 70 pst. og av arsén med 92 pst. (1985-2005). Utslipp av krom er gått ned med 74 pst. (1995-2004). Rundt 86 pst. av all PCB (polyklorinerte bifenyler) som var i bruk før forbudet i Norge i 1980 var faset ut i 2005, og 93 pst. vil være faset ut til 2010. Fra 1995 til 2005 gikk utslippene av HCB (heksaklorbenzen) ned med 90 pst., av KAB (klorerte alkylbenzener), med 64 pst., av PER (pentakloreten eller -etylen), med ca 90 pst., og av TRI (trikloreten eller -etylen) med 90 pst. Derimot har det vært liten eller ingen nedgang for utslipp av PAH (polyaromatiske hydrokarboner) og av kobber (som imidlertid ikke akkumuleres).
Boks 6.5 Utslipp av bly i Norge
Norske utslipp av bly er redusert med 96 pst. siden 1980. Fra 1989 forutsatte avgasskrav til nye bensinbiler bruk av treveis katalysator, som krever blyfri bensin. For den eksisterende bilparken førte avgift på blyholdig bensin til at markedsandelen for blyfri bensin økte fra under 20 pst. i 1986 til 100 pst. i 1996. Norske utslipp fra blyholdig bensin gikk ned fra 725 tonn i 1979 til null i 1996. Blybatterier og blyakkumulatorer blir nå, gjennom egne ordninger, innsamlet som farlig avfall, forsvarlig behandlet og blyet gjenvunnet. Bruk av blyhagl i våtmarker ble forbudt fra 1991, og blyhagl ble totalforbudt fra 2005, som i Danmark, Nederland og Finland (men ikke i Sverige). Rundt 200 tonn bly avsettes i Norge gjennom tilførsler med luftstrømmer fra andre land, mens det nasjonale utslippet (2005) er ca. 240 tonn, en nedgang fra 460 tonn i 2004, etter totalforbudet mot blyhagl. Nedfallet av bly målt i moser er nå bare ca. 10 pst. av nivået da slike målinger startet i 1977.
Mengde og konsentrasjon av klassiske miljøgifter som DDT og PCB i naturmiljøet i Norge er nå redusert kraftig, blant annet målt i egg og fjær fra rovfugl som hønsehauk og dvergfalk, selv om en sentral indikator som eggeskalltykkelse fortsatt er lavere enn naturlig referansenivå. Tendensene varierer mellom ulike rovfuglarter og til dels geografisk i Norge, noe som foruten mengde og konsentrasjon av miljøgiftene blant annet kan skyldes ulike byttedyr (fisk, sjøfugl, vadefugl, planteetende smågnagere, andre fugler), lengden på næringskjeden i seg selv, eksponering i overvintringsområder og ulike evolusjonære tilpasninger og følsomhet; blant annet er kongeørn mer sårbar for DDE enn flere andre rovfugler. Målinger av tungmetaller i moser viser at mens 95 pst. av Norges areal i 1977 hadde verdier over bakgrunnsnivået var dette redusert til 10 pst. av arealet i 2005, mens reduksjonen for kadmium var fra 82 pst. av arealet (i 1985) til 35 pst. i 2005. For PCB viser målinger av blant annet nivået i blåskjell i Indre Oslofjord mer enn en halvering fra 1988 til årene etter 2000, og forekomsten av PCB i slam fra renseanlegg viser en nedgang på 88 pst. fra 1996-97 til 2001-2002.
6.4 Internasjonalt regelverk og avtaler
Londonkonvensjonen (1972, 1996)
Konvensjonen om bekjempelse av havforurensninger ved dumping av avfall og annet materiale ble vedtatt i 1972, trådte i kraft i 1975 og er ratifisert av 85 land. London-protokollen fra 1996, som viderefører konvensjonen, trådte i kraft i 2006 og omfatter 37 land. Den forbyr all dumping i havet fra alle kilder, med noen mulige akseptable unntak, ført på en egen liste.
Baselkonvensjonen (1989)
Konvensjonen om transport av farlig avfall (Convention on the Control of Transboundary Movements of Hazardous Wastes and their Disposal) ble vedtatt i 1989 og trådte i kraft i 1992. Konvensjonens målsetting er å redusere transport av farlig avfall over landegrensene til et minimum. Konvensjonen skal bidra til å minimalisere mengde og giftighet av farlig avfall som er dannet, og å sikre at forvaltningen av dette avfallet er miljømessig forsvarlig, og skjer så nært kilden som mulig. Det er videre bestemmelser om å støtte utviklingsland for miljømessig forsvarlig behandling av farlig avfall og annet avfall som dannes.
Oslo-Paris-konvensjonen (OSPAR) (1992)
Konvensjon om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhav (Oslo-Paris-konvensjonen, OSPAR) ble undertegnet i 1992. 20 års arbeid i Oslokonvensjonen og Paris-konvensjonen videreføres gjennom denne konvensjonen, som omfatter 15 land og EU-kommisjonen.
Konvensjonen omfatter arbeid med felles bestemmelser og anbefalinger for landbaserte utslipp, dumping og forbrenning til havs, overvåking, og for olje- og gassvirksomheten offshore. Etter fem års arbeid av Norge, Nederland, Frankrike og Storbritannia vedtok OSPAR i 2007 endringer og regelverk som tillater lagring av CO2 i geologiske formasjoner under havbunnen,
Gjennom arbeidet i konvensjonens gruppe for olje- og gassvirksomhet utveksler landene erfaring med regulering av industrien, avtaler, prosedyrer og framgangsmåter. Landene informerer hverandre også om utslippsmengder og konsekvenser av utslippene. De mest aktive landene i dette arbeidet er Norge, Storbritannia, Nederland, Danmark, Tyskland, Irland, Frankrike og Spania. Landene er forpliktet til å innføre vedtak fattet av OSPAR i sine nasjonale regelverk, enten i lover, forskrifter eller enkeltvedtak som utslippstillatelser.
Arbeidet i OSPAR har blant annet resultert i at deltakerlandene skal stille like krav til testing og vurdering av kjemikalier som skal brukes. Stoffenes nedbrytbarhet, potensial for bioakkumulering og akutt giftighet skal testes. Landene skal også ha sammenfallende regler for hva som kan slippes ut, og bli enige om hvilke utslipp som skal rapporteres, hvordan tallene skal presenteres samt hvor ofte og hvordan områdene rundt installasjonene skal overvåkes. Dette gjør det mulig å sammenlikne miljøtilstanden i ulike havområder, slik at innsatsen kan økes der man ser behov for det.
Rotterdamkonvensjonen (1998)
Konvensjonen om informasjon og forhåndssamtykke i handel med visse farlige kjemikalier (Convention on the Prior Informed Consent Procedure for Certain Hazardous Chemicals and Pesticides in International Trade (PIC)) er fra 1998 og trådte i kraft i 2004. Formålet med konvensjonen er å hindre uønsket kjemikalieimport og dumping av farlige kjemikalier til land som har svake kontrollregimer, særlig u-land. Rotterdamkonvensjonen formidler kunnskap om farlige industrielle kjemikalier og plantevernmidler som er forbudt eller strengt regulert i flere land til partene. Landene skal sende inn melding til konvensjonens sekretariat om stoffer de har forbudt eller strengt regulert. Dersom et stoff meldes inn av stater fra to ulike regioner (det er i dag sju regioner under konvensjonen), skal dette stoffet vurderes for oppføring på PIC-listen. Stoffene på PIC-listen kan ikke eksporteres uten forhåndssamtykke fra importlandet. Konvensjonen stiller også krav til at partene ved eksport av kjemikalier de selv har forbudt, skal varsle importlandet om dette forbudet.
Nordsjøavtalene (1984-2006)
Landene rundt Nordsjøen har avholdt seks Nordsjøkonferanser om miljøvern, med tilhørende forpliktende erklæringer, i Bremen (1984), London (1987), Haag (1990), Esbjerg (1995), Bergen (2002) og Gøteborg (2006). Nordsjøerklæringene har hatt stor betydning på en rekke områder, blant annet ved beslutningen om føre-var-prinsippet i 1987 og økosystemforvaltning av havområdene i 2002. Avtalene har satt en rekke mål og frister for blant annet å redusere utslipp av både næringssalter og miljøgifter, mål som siden er tatt opp av blant annet OSPAR og EU.
Langtransportkonvensjonen (1998)
Under Langtransportkonvensjonen (UN ECE Convention on Long-Range Transboundary Air Pollution, kanskje best kjent som «Sur-nedbør-konvensjonen», med flere protokoller, senest Gøteborgprotokollen av 1999) er det også to regionale protokoller fra 1998. Disse protokollene gjelder 16 organiske miljøgifter (POP) og de 3 tungmetallene bly, kadmium og kvikksølv. Tungmetallprotokollen forplikter partene til å redusere sine utslipp av disse stoffene til 1990-nivå, og har stor betydning for å redusere tilførslene til Norge og Arktis. Protokollene trådte i kraft i 2003.
IMOs AFS-konvensjon (2001)
FNs sjøfartsorganisasjon IMOs internasjonale konvensjon om regulering av skadelige bunnstoffsystemer på skip av 5. oktober 2001 (AFS-konvensjonen, International Convention on the Control of Harmful Anti-Fouling Systems on Ships) forbyr bruk av miljøskadelige stoffer i bunnstoffsystemer på alle skip. Etter 1. januar 2003 er det forbudt å påføre miljøskadelig bunnstoff på alle skip, og fra 1. januar 2008 skal slike bunnstoffer som hovedregel være fjernet fra alle skip. Foreløpig er det bare stoffet organotinn (TBT) som er omfattet av AFS-konvensjonen. Andre stoffer som forskning viser er skadelige for det marine miljø, vil bli omfattet av konvensjonen ved at partene vedtar at de legges inn i et vedlegg til konvensjonen. AFS-konvensjonen ble ratifisert av Norge i 2003, og trådte i kraft i september 2008.
Stockholmkonvensjonen (2001)
Denne konvensjonen (Stockholm Convention on Persistent Organic Pollutants, eller POPer) er en global konvensjon, vedtatt i 2001 og trådt i kraft i 2004, som er opprettet for å beskytte helse og miljø mot tungt nedbrytbare organiske miljøgifter. POPer brytes svært langsomt ned i miljøet, spres over store geografiske avstander med vind- og havstrømmer, akkumulerer i levende organismer og er meget giftige for mennesker og dyreliv. Konvensjonen innebærer forpliktelser til å fase ut 12 av de farligste POPene, blant annet PCB og dioksiner. Den setter forbud mot fortsatt bruk av de fleste av disse stoffene.
Lista over disse stoffene («The Dirty Dozen») omfatter åtte klororganiske pesticider: aldrin, klordan, DDT, dieldrin, endrin, heptaklor, mirex, toksafen, to industrikjemikalier: heksaklorbenzen (HCB), polyklorinerte bifenyler (PCB), og to grupper bipodukter: dioksiner og furaner. DDT skal begrenses til malariabekjempelse, de to siste skal reduseres, og de ni øvrige forbys.
Konvensjonen skal stanse utslipp av de farligste organiske miljøgiftene, noe som gagner helse og miljø både i utviklingsland og utviklede land. Siden utviklede land i stor grad allerede har faset ut stoffene, er det utviklingsland som bærer mye av byrdene ved at miljøgifter fortsatt er i utstrakt produksjon og bruk i utviklingsland og land med overgangsøkonomier.
På konvensjonens partsmøte i Geneve i mai 2009 ble 160 land enige om å forby ytterligere 9 stoffer, bl.a. flere pesticider og flammehemmere som fortsatt er i utstrakt bruk, men som nå må fases ut.
Strategic Approach to International Chemicals Management (SAICM) (2006)
Strategien for reduksjon av skadelige kjemikalier ble etablert på bakgrunn av toppmøtet for bærekraftig utvikling i Johannesburg i 2002 og målsettingen som der ble vedtatt om at kjemikalier må produseres og brukes på en måte som minimerer skadelige effekter på miljø og menneskelig helse. SAICM ble vedtatt i februar 2006 i Dubai og er et politisk rammeverk for internasjonal handling mot skadelige kjemikalier. SAICM består av Dubai-erklæringen om internasjonal kjemikalieforvaltning, en overordnet kjemikaliestrategi og en konkret handlingsplan. Sekretariatet for SAICM er ledet av FNs miljøfond (UNEP) og Verdens helseorganisasjon (WHO) i fellesskap.
EUs Biociddirektiv
Gjennom EØS-avtalen har Norge felles kjemikalieregelverk med EU. Norsk forvaltning samarbeider derfor med EUs organer og deltar i EU-ledete arbeids- og ekspertgrupper på området. Produkter med biocider benyttes til bekjempelse av uønskede organismer. Med biociddirektivet (98/8/EC) innføres harmoniserte regler for godkjenning av aktive stoffer (biocider) og biocidprodukter i EU-/EØS-markedet. Biociddirektivet er innført i Norge gjennom forskrift om godkjenning av biocider og biocidprodukter (biocidforskriften). Mange biocider og biocidprodukter har svært betenkelige egenskaper for helse og miljø. Hensikten med biociddirektivet er å bidra til bedre beskyttelse av menneskers helse og det ytre miljø. Regelverket vil i tillegg forenkle handelen av biocider og biocidprodukter mellom de ulike EU/EØS-landene. Direktivet trådte i kraft i 1998.
EUs/EØS’ REACH-regelverk
EU-kommisjonen la i februar 2001 fram en ny kjemikaliestrategi. Strategien har flere politiske mål, bl.a. beskyttelse av helse og miljø, opprettholde og forbedre konkurranseevnen til EUs kjemiske industri og forhindre oppdeling av det indre marked. Mangelen på kunnskap om kjemikalienes helse- og miljøvirkninger er den sentrale utfordringen på kjemikalieområdet. Som del av strategien vedtok EU etter en tre år lang prosess, i desember 2006, en samlet kjemikalielovgivning. Denne kalles REACH (Registration, Evaluation and Authorisation of CHemicals).
Det nye regelverket i EU om registrering, vurdering, godkjenning og restriksjoner av kjemikalier (REACH) ble innlemmet i EØS-avtalen i 2008 og godkjent av Stortinget samme år. REACH er nå det grunnleggende systemregelverket for kjemikalieforvaltning i Norge.
Formålet med REACH er å oppnå bedre beskyttelse av helse og miljø ved å få bedre kontroll med produksjon, import, bruk og utslipp av kjemiske stoffer. Regelverket pålegger næringslivet å dokumentere at kjemiske produkter som brukes er trygge for helse og miljø. Med REACH vil industrien få bevisbyrden for å vise at produktene deres er trygge. Det er næringslivet selv som skal registrere kjemiske stoffer, med informasjon om helse og miljøegenskaper, forventede bruksområder samt en enkel risikovurdering.
Alle som produserer, importerer, bruker eller distribuerer kjemikalier, blir nå pålagt et større ansvar for kunnskap om og sikkerheten ved bruk av kjemikaliene. REACH vil påvirke alle ledd i forsyningskjeden, fra store kjemikaliebedrifter til små verksteder.
Det er opprettet et nytt kjemikaliebyrå, European Chemicals Agency (ECHA), som har en sentral rolle i gjennomføringen av REACH, hvor også Norge deltar. ECHA ligger i Helsinki. For å få tilgang til EØS-markedet må alle aktuelle stoffer registreres til ECHA.
6.5 Nasjonal lovgivning
Forurensningsloven (1981)
Lov om forurensninger og om avfall (forurensningsloven) av 13. mars 1981 gjelder for de fleste forurensningskildene. Forurensningslovens formål er å verne det ytre miljø mot foruensning og å redusere eksisterende forurensning.
Forurensningsloven trådte i kraft i 1983. Den slår fast at ingen har lov til å forurense uten at det er gitt tillatelse til det. Slik tillatelse er for enkelte virksomheter og på visse vilkår gitt i lovens § 11 eller i forskjellige forskrifter om forurensende virksomhet.
Hovedregelen er at forurensende virksomhet må ha konsesjon (individuell tillatelse) fra forurensningsmyndighetene. Forurensningslovens § 28 setter videre forbud mot forsøpling. I forurensningslovens kapittel 8, som trådte i kraft 1.8.1989 er det gitt regler om forurensernes erstatningsansvar. I § 55 er det blant annet slått fast at forurenseren er erstatningsansvarlig for forurensningsskade uten hensyn til egen skyld.
Forurensningsloven administreres av Miljøverndepartementet. Søknad om utslippstillatelse for industrivirksomhet o.l. skal sendes til SFT, eller til fylkesmannens miljøvernavdeling for virksomheter de er forurensningsmyndighet for.
Forurensningsloven har i utgangspunktet en begrenset anvendelse overfor forurensning fra samferdsel, men forurensningsforskriftens kapittel 7 om lokal luftkvalitet inneholder krav til overholdelse av grenseverdier for ulike stoffer som bidrar til lokal forurensning. Denne delen av forurensningsforskriften gjelder for all utendørs luft, og forurensningsloven er dermed gjort gjeldende for samferdsel, så langt forskriftens bestemmelser rekker. Forskriften er en implementering av EUs direktiver for utendørs luftkvalitet. Gjennom forskriften gjøres kommunene til forurensningsmyndighet for lokal luftkvalitet. Dette betyr at kommunene er ansvarlige for at bestemmelsene i forskriften følges opp.
Et viktig trekk ved forurensningsloven og dens praktisering er at en i Norge tidlig utviklet en «lokaltilpasset» forurensningspolitikk der en satte utslippsgrenser og konsesjoner med utgangspunkt i hva fjorden og dalen lokalt hadde av resipientkapasitet (lokale tålegrenser). Bakgrunnen for dette er at en i Norge har hatt en rekke akutte vann- og luftforurensningsproblemer knyttet til byer og industristeder innerst og nederst i til dels dype daler og fjorder, med terskler som begrenset utskifting av vann med havet utenfor, og lokalklimatisk «inversjon» som begrenset utskifting av luftmassene. Norge har dermed hatt en litt annen tilnærming enn for eksempel Tyskland og Nederland, som primært har lagt relativt ensidig vekt på krav om best tilgjengelig teknologi (BAT). Et annet viktig trekk ved norsk lovgivning og forvaltningspraksis på forurensningsområdet er at en relativt tidlig også utviklet en integrert politikk, der en så utslippskonsesjoner til luft, vann og av avfall (bl.a. farlig avfall) under ett (på tvers av ulike miljømedia). Dette var til forskjell fra flere land som langt opp på 1980-tallet til dels hadde ulike konsesjonsordninger og ulike forvaltningsorganer for utslipp til vann og luft (jf. EUs direktiv for integrert forurensningskontroll, IPPC, Integrated Pollution Prevention and Control, 96/61/EC).
Produktkontrolloven (1976)
Lov om kontroll med produkter og forbrukertjenester (produktkontrolloven) av 11. juni 1976 skal forebygge at produkter medfører helseskade, eller miljøforstyrrelse i form av forstyrrelser i økosystemer, forurensning, avfall, eller støy og lignende.
Produktkontrolloven har også til formål å forebygge miljøforstyrrelse ved å fremme effektiv bruk av energi i produkt. Loven skal også forebygge at forbrukertjenester medfører helseskade.
Produktregisteret ble opprettet i 1981. Produktregisteret er myndighetenes sentrale register over kjemiske stoffer og produkter som omsettes i Norge. Fra 1. januar er Produktregisteret integrert i SFT. Alle farlige kjemikalier som det omsettes 100 kg eller mer av per år, skal deklareres til Produktregisteret. Det er også deklarasjonsplikt for mikrobiologiske produkter. I tillegg er det mulig å deklarere frivillig. Det er i overkant av 25 000 produkter registrert i Produktregisteret. Antallet øker med ca. 500 produkter hvert år.
Produktregisteret er i første rekke et serviceorgan for statlige organer som Direktoratet for arbeidstilsynet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Giftinformasjonen, Nasjonalt folkehelseinstitutt, Petroleumstilsynet, Statens arbeidsmiljøinstitutt og Statens forurensningstilsyn.
Opplysninger fra Produktregisteret blir brukt til myndighetenes kontroll av produktmerking, kjemikaliedokumentasjon og omsetning av kjemiske stoffer, risikoanalyser knyttet til kjemiske stoff- eller produkttyper, til statistikk, samt som grunnlag for Giftinformasjonens råd og veiledning i forbindelse med akutte forgiftninger.