12 Oppfølging av foreldre som har barn plassert utenfor hjemmet

12.1 Innledning

I dette kapitlet vil utvalget omtale foreldrenes behov i barnevernsaker og særlig i saker som gjelder omsorgsovertakelser.

12.2 Gjeldende rett

Når det er truffet vedtak om tiltak har barneverntjenesten et kontinuerlig oppfølgingsansvar overfor barnet og barnets foreldre. Oppfølgingsansvaret gjelder for alle typer tiltak etter loven, uavhengig av om det dreier seg om frivillige hjelpetiltak eller tvangstiltak etter barnevernloven. jf. bvl. § 4-5 og § 4-16.

12.2.1 Hjelpetiltak

Når hjelpetiltak vedtas har barneverntjenesten et oppfølgingsansvar i forhold til barnet og foreldrene. Ansvaret er regulert i bvl. § 4-5, som lyder:

«§ 4-5. Oppfølging av hjelpetiltak.

Når hjelpetiltak vedtas, skal barneverntjenesten utarbeide en tidsavgrenset tiltaksplan. Barneverntjenesten skal følge nøye med på hvordan det går med barnet og foreldrene og vurdere om hjelpen er tjenlig, eventuelt om det er nødvendig med nye tiltak, eller om det er grunnlag for omsorgsovertakelse. Tiltaksplanen skal evalueres regelmessig.»

I forarbeidene til § 4-4 ble det uttalt at det hører med til barneverntjenestens faglige ansvar å holde seg underrettet om hvordan tiltak virker, og til å iverksette nye tiltak der det tiltak som først er forsøkt ikke fungerer tilfredsstillende.1 Det ble fremhevet som viktig at hjelpetiltak i tillegg til å omfatte tiltak som går direkte på barnets behov, også skal omfatte tiltak som går ut på å bedre foreldrenes omsorgsevne.2

Ved en lovendring i 2009 ble det inntatt en presisering i bestemmelsen om at barneverntjenesten som ledd i oppfølgingen av tiltaket og vurderingen av om det er nødvendig med nye tiltak, også skal vurdere om det er grunnlag for omsorgsovertakelse.3 Ved lovendringen ble det også inntatt et krav om at tiltaksplanen skal evalueres regelmessig. I forbindelse med lovendringen ble det uttalt i lovforarbeidene at et siktemål med systematiske og dokumenterbare evalueringer var «å unngå at barn lever under omsorgssvikt fordi man viderefører, eller prøver ut stadig nye, hjelpetiltak som ikke i tilstrekkelig grad bedrer barnets situasjon».4 Departementet vurderte det som viktig at evalueringene er systematiske og at vurderinger og konklusjoner dokumenteres, og uttalte at i de fleste saker vil en regelmessig kvartalsmessig evaluering være et minimum.

12.2.2 Omsorgsovertakelse

Barneverntjenesten skal etter omsorgsovertakelse følge med på hvordan det går med barnet og foreldrene, jf. § 4-16. Bestemmelsen lyder:

«§ 4-16. Oppfølging av vedtak om omsorgsovertakelse.

Barneverntjenesten skal nøye følge utviklingen til de barn som det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse for, og likeledes utviklingen til deres foreldre. Barneverntjenesten skal kort tid etter en omsorgsovertakelse kontakte foreldrene med tilbud om veiledning og oppfølging. Dersom foreldrene ønsker det, skal barneverntjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser.»

Stortingskomiteen understreket viktigheten av at vedtak om omsorgsovertakelse blir fulgt opp av barneverntjenesten. I forhold til oppfølgingen av foreldrenes utvikling ble det understreket at denne var viktig for å hjelpe dem til å bli i stand til igjen å overta omsorgen for barnet, og at plassering utenfor hjemmet i utgangspunkt bør ha som mål at barnet skal tilbakeføres til foreldrene.5

I 2005 ble bestemmelsen endret slik at barneverntjenesten ble pålagt å kontakte foreldrene kort tid etter omsorgsovertakelsen med tilbud om veiledning og oppfølging.6 I høringsnotatet ble det vist til Befring-utvalgets uttalelser, hvor det ble hevdet å være en vanlig oppfatning at foreldrene til barnet ofte er den parten som får minst hjelp i saker om omsorgsovertakelse.7 I den påfølgende proposisjonen uttalte departementet at en omsorgsovertakelse er svært inngripende for både barnet og foreldrene, og at i en slik situasjon skal også foreldrenes behov ivaretas så langt det er mulig.8

Oppfølgingsansvaret gjelder så lenge omsorgsvedtaket består, og det er foreldrenes ønsker som danner grunnlaget for oppfølgingen. På bakgrunn av foreldrenes ønsker skal barneverntjenesten foreslå aktuelle tiltak og eventuelt instanser som kan gi hjelp. Formålet med barneverntjenestens hjelp vil variere fra sak til sak. I noen saker vil utgangspunktet for hjelpen være å gi foreldrene en reell mulighet til å komme i en slik posisjon at de igjen kan ha omsorgen for barnet. I saker hvor tilbakeføring til foreldrene ikke er realistisk, vil veiledning og oppfølging fra barneverntjenesten kunne ha andre formål, eksempelvis å legge til rette for at samværet mellom barnet og foreldrene kan gjennomføres på en god måte. Formålet kan i slike tilfeller også være å gi veiledning i å utforme den nye rollen som foreldre til et barn de ikke lenger har omsorgen for.

Oppfølgingsansvaret gjelder uavhengig av om foreldrene har satt frem krav om tilbakeføring av barnet eller ikke.9

12.3 Foreldres behov

Det er flere grunner til å fremme god og virksom omsorg, oppfølging og støtte for foreldre, særlig i situasjoner som fører til overtakelse av omsorgen for ett eller flere av familiens barn. Den første og åpenbare handler om tilbakeføringsperspektivet. Det vil si at separasjonen ved omsorgsovertakelse er midlertidig, og to forhold må bli prioritert. For det første handler det om at kontakten og samværet mellom barn og foreldre må være til barnets beste og støttes slik at den blir god og byggende for det båndet og relasjonen som skal fungere når barnet eventuelt flytter hjem igjen. For det andre dreier det seg om å benytte separasjonstiden til å hjelpe foreldrene med deres liv slik at livsførsel og deres form for tilknytning og samhandling med barnet blir bedret til et godt og utviklingsfremmende nivå.

Utvalget vil i denne sammenhengen også peke på innvandrere i Norge der vi ser at syv av ti førstegenerasjonsinnvandrere er fra ikke-vestlige land. Hele 40 prosent har bodd i Norge i fire år eller mindre,10 hvilket betyr at det kan være behov for å få formidlet kunnskap om den norske kultur og samfunnet. Dette utgjør en utfordring for barnevernets arbeid. Det kreves hurtig oppbygging av vid og varierende kulturkompetanse, kultursensitivitet og språkkompetanse i barnevernet.

I tillegg vil hvert enkelt tilfelle ha sine individuelle hensyn beroende på forhistorien, kontekst, situasjon og fremtidsperspektiver for god foreldrekompetanse og godt foreldreskap. Det individuelle perspektivet utelukker ikke behovet for å beskrive generelle problemstillinger for ulike tilfeller og stadier i prosessen med omsorgsovertakelse. I det følgende vil vi referere fra noen utvalgte rapporter som belyser dette.

12.3.1 Foreldreoppfølging etter omsorgsovertakelse

Rapporter der en har intervjuet foreldre i og etter en omsorgsovertakelse, viser at majoriteten opplever det som en sterk, ofte krisepreget, påkjenning uavhengig av at de har vært forberedt over lengre tid.11 Det er i denne sammenhengen viktig å huske at dette i stor grad dreier seg om alenemødre.12 Det betyr ikke at barnets far eller eventuelt barnets mor som ikke var i daglig omsorgsposisjon for barnet da separasjonen fant sted er uberørt av denne. Det handler trolig om at de er blitt glemt til tross for at denne form for omsorgsarbeid er lovfestet i de nordiske landene. Majoriteten blant dem dette gjelder, er barnas fedre.13

I den svenske pionerundersøkelsen innenfor rammen av «Barn i kris prosjektet» hadde 40 prosent fått en dårligere livssituasjon to år etter overtakelsen.14 En annen undersøkelse oppsummerer kunnskapsstatus på dette problemområdet og konkluderer med at mange foreldre havner i en meget komplisert livssituasjon.15 Det går hardt inn på dem å bli underkjent og beskrevet som en person som mangler evne til å fungere som forelder. Ofte forsterkes problematikken av et dårlig og konfliktfylt forhold til sin partner, eller til sin fraskilte ektefelle, barnets andre biologiske forelder. Separasjonen fra barna fører ofte til langvarige, emosjonelle reaksjoner preget av sinne, tomhet og sorg. Det er heller ikke uvanlig at de utsatte foreldrene flytter for å unngå kontakt med sosialtjeneste og barnevern. Særlig problematisk er det at kontakten mellom barnevernet og mange småbarnsforeldre brister, og at den begrenser seg til det formelt nødvendige.

I en nylig publisert britisk artikkel oppsummerer Smeeton og Boxall forskning på biologiske foreldres reaksjoner på omsorgsovertakelse med spesielt fokus på påfølgende adopsjon.16 De problematiserer at prosessene omkring omsorgsovertakelse innebærer, for å tilfredsstille de lovgivende myndighetene, en oppsamling av negative beskrivelser av foreldrene. De gjengir konklusjonen fra en undersøkelse om dette:

«There is a real danger of the now commonly seen parade of experts, just joining in a well-meaning but mistaken –thrashing– of parents who are clearly hopeless.»17

Smeeton og Boxall føyer til, med utgangspunkt i egen forskning at:

«court reports may need to emphasize the birth parents’ failures and shortcomings because of the authority’s legal obligations to secure the best possible outcome for the child.»18

Videre understrekes retningslinjen om at det engelske barnevernet skal samle all evidens, også den som taler til foreldrenes fordel.19

Norske undersøkelser referert av Slettebø trekker lignende konklusjoner: Foreldrene føler seg devaluert som foreldre og som mennesker.20 Slettebø skriver: «De blir usikre på foreldrerollen og opplever at selvfølelsen svekkes betydelig».21 Slettebø understreker videre at det blir vanskelig for foreldrene å samarbeide med barnevernet og andre instanser før de har fått bearbeidet sine egne følelser, og i tillegg må man være oppmerksom på at de ofte har slitt med psykisk labilitet og stressproblemer forut for omsorgsovertakelsen. Det handler om en gruppe foreldre som både er utsatt, det vil si for et smertefullt inngrep i deres liv, og de er ekstra sårbare på grunn av nåværende livssituasjon generelt og egen bakgrunn spesielt.22

Utvalget viser til Slettebø som skriver:

«For de fleste foreldre vekker plasseringen følelsesmessige reaksjoner som sorg, skam og svekket selvfølelse, og de er usikre på sin nye foreldrerolle. Foreldrene som er fratatt barn, er mest utsatt for stigmatisering, og de føler seg ekskludert, både av sitt offentlige og sitt private nettverk. For mange foreldre utløser plasseringen av barnet en psykisk krise, og som de ikke får hjelp til å håndtere. Foreldrene etterlyser tilgjengelighet og kontinuitet i kontakten med saksbehandler, og hjelp til å bearbeide de følelsesmessige reaksjonene på omsorgsovertakelsen. Mange av foreldrene makter ikke å samarbeide med saksbehandleren som stod for plasseringen av barnet. Likevel forventes det at foreldrene skal opptre som fornuftige samarbeidspartnere med barneverntjenesten, fosterforeldrene eller ansatte ved institusjonen hvor barnet bor. Foreldrenes videre kontakt med barnet vil ofte være avhengig av om de mestrer dette. Foreldrenes synspunkter på barneverntjenesten vil ofte være påvirket av om de var enig eller uenige i plasseringen, men også om de har fått tilbud om god oppfølging. Foreldrenes opplevelse av stress og traume påvirker deres mulighet for å relatere seg til sine barn i den tiden de er plassert utenfor hjemmet, og det kan hindre dem fra å samarbeide med både barneverntjenesten og fosterforeldrene. Følelser som skyld og skam skaper ofte problemer i samhandlingen med andre, og mange foreldre isolerer seg, mens andre blir ekskludert. Hjelp med egne psykologiske og emosjonelle vanskeligheter vil ofte være en forutsetning for utvikling av foreldrekompetanse og relasjoner til barna».23

Fedrenes rolle i denne situasjonen blir referert i to rapporter fra Slettebø med fyldige, sammenlignende undersøkelser fra andre land, blant annet Danmark og Sverige.24 Det viktigste momentet er at fedre ofte er fraværende, eller rett og slett glemt, i oppfølgingen etter omsorgsovertakelse. Det kan bero på flere faktorer, som alt fra fars fjerne rolle i familien over lengre tid, til det at fedre ikke er part i saken. Hovedårsaken til at så mange fedre blir perifere under omsorgsovertakelsen og deretter, tilskrives ofte en familieforståelse man kunne tro var foreldet også i det brede lag av befolkningen. Ifølge rapportene er ikke det tilfellet. Barna og hjemmet blir fremdeles betraktet som hovedsakelig mors domene når hun blir alene, og et stort antall fedre blir fortsatt fjerne personer når familielivet bryter sammen.

Omsorgen for foreldre etter omsorgsovertakelse har mange utgangspunkt. Det første og viktigste handler om tilbakeføring dersom det er et korttids perspektiv på flyttingen. I de fleste barnevernslover, som det er naturlig å sammenligne med våre, eksisterer det formuleringer eller føringer som handler om midlertidighet og tilbakeføring. Det er grunnlag for å anta at disse er forankret i et mer eller mindre uttalt biologisk prinsipp som går på at barn har det best dersom de vokser opp hos sine biologiske foreldre. På den annen side er det mange negative oppvekstforhold som barnevernet har vurdert over tid som mulig uholdbare. Det oppdages også nye situasjoner som er av en slik karakter at det eneste tenkelige er akutte inngrep med intensjoner om langtidsplasseringer utenfor hjemmet. Da handler det om omsorg for foreldre som må se i øynene at de ikke kommer til å oppleve at barna vokser opp hos dem, og at deres kontaktform blir den samværsretten de eventuelt blir innvilget. De vanligste blant disse situasjonene dreier seg om alvorlige psykisk syke, ofte med kroniske, mentale helseproblemer, rus- og stoffavhengighet og voldelig og kriminell atferd over tid.

Det er klart dokumentert at god omsorg og oppfølging av barnas foreldre i en slik situasjon representerer en lettelse for fosterhjemsplasserte barn og unge. Dette understrekes i en svensk kunnskapsstatus utarbeidet for en nylig publisert offentlig utredning.25 I svensk lovgivning er det formulert at foreldre, vårnadshavare, hvis barn flytter til fosterhjem skal få råd, støtte og annen hjelp som de trenger.26 Arbeidet med oppfølging av utsatte foreldre skal utvides blant annet til å gjelde foreldre til barn plassert i institusjoner. Disse var ikke tidligere omfattet av denne paragrafen i svensk sosiallovgivning. I den offentlige utredningen foreslår man også en opptrapping og spesifisering av foreldrestøtten når barnet er plassert utenfor hjemmet.27

I de nye svenske føringene heter det at sosialtjenesten må satse på langsiktig støtte til foreldrene over tid. De nevner først og fremst krisehjelp umiddelbart i tiden etter flyttingen og deretter muligheten for en fast støtteperson på utsiden av systemene, det vil si at støttepersonen ikke skal rekrutteres fra barnevernet eller sosialtjenesten. Det blir understreket at mange barn og unge føler stor uro for sine foreldre, særlig for de foreldrene som lever destruktivt, for eksempel i miljøer preget av rus og vold. De understreker også at begge foreldrene må få oppfølging og hjelp. Viktigst er det at foreldrene får hjelp som gjør dem i stand til å mestre en tilbakeføring. Det er viktig at sosialtjenesten møter foreldre med respekt og ærlighet i de tilfeller hvor tilbakeføring er urealistisk.

I Danmark er det fastslått i § 54 i Lov om Social Service at: «Kommunen tilbyder forældremyndighedens indehaver en støtteperson i forbindelse med barnets eller den unges anbringelse uden for hjemmet, jf. § 52, stk. 3, nr. 8, og §§ 58 og 60».

For norske forhold er utgangspunktet barnevernloven § 4-16, som etter lovendring av 17. juni 2005 lyder slik:

«Barneverntjenesten skal følge utviklingen til de barn som det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse for, og likeledes utviklingen til deres foreldre. Barneverntjenesten skal kort tid etter omsorgsovertakelse kontakte foreldrene med tilbud om veiledning og oppfølging. Dersom foreldrene ønsker det, skal barneverntjenesten som en del av oppfølgingen formidle kontakt med øvrige hjelpeinstanser».

Barne- og likestillingsdepartementet utarbeidet i 2009 veilederen Oppfølging av foreldre med barn/ungdom plassert i fosterhjem og institusjon. De skriver:

«Barne- og likestillingsdepartementet er klar over at ikke alle foreldrene har fått tilstrekkelig oppfølging av barneverntjenesten etter en plassering av barnet utenfor hjemmet.»28

Utvalget viser til noen av tiltakene som foreslås:

«Familieråd kan benyttes som en beslutningsprosess i saker hvor barnet er plassert utenfor hjemmet som hjelpetiltak og i saker med omsorgsovertakelse. I saker med omsorgsovertakelse benyttes familieråd til å fatte beslutninger om hvor barnet skal plasseres. Modellen anvendes også til å beslutte hva slags oppfølging foreldrene trenger etter at barnet er plassert. Familieråd kan også anvendes i drøftingen av hvordan en tilbakeføring kan gjennomføres.

Familievernet kan bistå med hjelp og mekling i de vanskelige og konfliktfylte sakene.

En samarbeidspartner kan være familievernkontorene. De ansatte ved familievernkontorene har særlig kompetanse knyttet til parrelasjoner, konfliktløsning/mekling i parforhold, støtte etter samlivsbrudd, styrking av foreldrekompetanse, samarbeid mellom foreldre om samvær, avklaring av roller i nye familiekonstellasjoner, hjelp til å komme videre etter en alvorlig hendelse, generell informasjon og råd og veiledning i samlivsspørsmål.»29

Ved omsorgsovertakelse skal barnevernet etter barnevernloven § 4-15 tredje ledd vedta en foreløpig omsorgsplan om hvilke forutsetninger som legges til grunn for plassering og varighet. Senest to år etter overtakelsen skal det vedtas en endelig plan hvor det skal redegjøres for tidsperspektivet og det skal gå klart frem om det er langvarig eller har en intensjon om tilbakeføring. Oppfølgingen av foreldrene skal ta utgangspunkt i disse planene. Det innebærer tre faser i oppfølgingen.

• Krisefasen, uansett perspektiv på tilbakeføring.

• Ventefasen, som innebærer nødvendig oppfølging for eventuelt å gjøre foreldrene i stand til å gjeninnta rollen som daglig omsorgsyter.

• Ny krisefase med, krisebearbeiding og oppfølging for foreldre som blir konfrontert med videre langvarig plassering av barnet eller barna.

12.4 Virkemidler til foreldrene

En rekke kunnskaps- og forskningsbaserte virkemidler kan benyttes for å forbedre foreldres omsorgskompetanse.

Besøk til førstegangsmødre etter at de er utskrevet og kommet tilbake i hjemmet sitt, kan ha positive kortidseffekter og langtidsvirkninger både for mødrene og deres nyfødte barn.30 Når unge mødre fikk hjemmebesøk av en barnepleier eller sykepleier i barnets første leveår, fikk barna bedre omsorg og færre ble utsatt for omsorgssvikt eller forsømmelse.31 Selv femten år etter at mor og barn fikk hjemmebesøk, hadde barna redusert risiko for antisosial atferd og rusmisbruk.32 Hjemmebesøk har mange formål og kan gjennomføres av personer med ulik fagbakgrunn. Familier som får hjemmebesøk bør kunne spørre om råd og hjelp til riktig ernæring, sikring av det fysiske bomiljøet, tilknytting til barnet, samspill, regulering, foreldreveiledning også videre. Nybakte foreldre får i dag tilbud om foreldrekurset «godt samliv».33

Foreldrekurs er ikke utelukkende tiltenkt biologiske foreldre, men er åpen for alle foreldre uavhengig av biologisk tilhørighet til barnet. Det finnes egne kurs til foreldre som har skilt lag.34 Fokuset i foreldrekurs varierer. I enkelte kursopplegg er det både fokus på parforhold og på forholdet mellom foreldre og barn. Til dels er det kursdeltakerne som selv velger innhold og form, men stort sett er det strukturerte elementer som skal gjennomgås i gruppe med en godkjent gruppeleder.

En god oppfølging av foreldrene kan starte før en eventuell plassering av barnet utenfor hjemmet. Det har tidligere blitt anbefalt at barnevernet «bør drøfte med foreldrene før plassering hvordan de skal følges opp».35 Det kan være flere mål med oppfølgingen og ulike måter å organisere den på.

12.5 Foreldreoppfølging på familievernkontor

Familievernkontoret kan også få en rolle i arbeidet med å fremme omsorgskompetanse hos foreldre. Disse kontorene er ikke nødvendigvis kjent av alle familier i Norge. Dette gjelder både foreldre med og uten minoritetsbakgrunn. Hos mange foreldre vil familievernkontoret bli assosiert med et meklingskontor. Dette skyldes at mange familier har kontakt med familiekontorene først og fremst i forbindelse med samlivsbrudd, for å ivareta de rent formelle separasjonsprosedyrene. Det kan være en høy terskel for familier å søke terapi eller oppsøke et familievernkontor, først og fremst fordi de er uvant med å ta opp familiens problemer «utenfor huset». I en undersøkelse av de erfaringene kvinner og menn med innvandrerbakgrunn hadde etter mekling på et familievernkontor, ble det synliggjort hvordan faktorer som kjønn, etnisitet, kultur og kulturforskjeller påvirket samhandlingen i møtet med mekleren/terapeuten.36 Innvandrermennene møtte stort sett ufrivillige opp på kontorene. Det å være mann med innvandrerbakgrunn er en ulempe i møtet med familievernkontorer, utrykker informanter i rapporten.

«Å være innvandrer og mann og spesielt muslimsk mann utgjør, i følge informanter, en ulempe i møtet med den norske terapeuten. Som menn med minoritetsbakgrunn har tidligere klienter opplevd at de har blitt møtt med stereotype holdninger. En sentral stereotypi er forestillingen om at menn med minoritetsbakgrunn er voldelige og kvinneundertrykkende. Noen av de mannlige informantene har opplevd det som en form for forhåndsdømming fra meklers side, og har reagert med ulike motstandsstrategier».37

Informantene belyste deres opplevelse i møtet med familievernkontoret slik:

«Noen informanter opplevde et indirekte krav om tilpasning til det norske i møtet med familievernkontoret. Noen har opplevd at egne problem- og løsningsforståelser er blitt møtt med –norske– problem- og løsningsforståelser. De har blitt sittende igjen med en opplevelse av at egne problemer har blitt bagatellisert eller ikke forstått. Noen informanter forklarer dette med etnisitet og kulturforskjeller som tilsier at – de norske forstår og støtter hverandre–, og at det å være utlending i Norge utgjør en barriere. Noen få av informantene problematiserer det språklige og betydningen av språklige forskjeller mellom terapeut og klient. De finner det vanskelig å snakke om følelser på et annet språk enn sitt eget morsmål. Men det er også flere som understreker at de behersker godt norsk, og at det var andre grunner enn språklige som gjorde at de opplevde å ikke bli forstått».38

12.6 Utvalgets vurderinger

Det eksisterer et åpenbart, dokumentert behov for oppfølging og støtte til foreldre når barnevernet har hentet barnet til plassering utenfor hjemmet, uavhengig om dette er frivillig eller ikke.

12.6.1 Barrierer som hindrer familier med minoritetsspråklig bakgrunn i å ta kontakt med barne- og familievernet

Moen peker på at både etnisk norske familier og innvandrerfamilier kan ha vanskelig for å kommunisere med barnevernet.39 Innvandrere fra ulike ikke-vestlige land har ofte problemer med å oppsøke hjelp fra barnevernet. Årsaken kan være at de har lite kunnskap om hva som finnes av tjenester og hvor man skal henvende seg for å få hjelp. Likeens kan språklige barrierer påvirke prosessen og medføre at behov blir misforstått på grunn av uklare formuleringer. I tillegg til kulturelle barrierer er språklig kompetanse sentralt for å kunne kommunisere med riktig instans og ta imot hjelp. Mangfoldet blant innvandrere i Norge er så stort at det i mange tilfeller oppstår utfordringer med å få tak i profesjonelle tolker. I slike tilfeller hender det at barn eller familievenner blir brukt i nød. Økonomiske hensyn begrenser også bruken av tolk i offentlige tjenester.40

Som tidligere nevnt har barnevernet en dobbel rolle som forvalter av kontrollfunksjoner og omsorgstiltak. I motsetning til terapisituasjoner eller legebesøk er de fleste innvandrerbarnevernsklienter ufrivillig i kontakt med tjenesten. Dette medfører et maktaspekt som er vanskelig å unngå i møtet mellom klient og barnevernarbeidere. Maktforholdet påvirker hvordan de språklige og kulturelle oversettelsesbehovene forstås og håndteres av begge parter. Det kreves derfor ekstra innsats fra barnevernarbeidere for å etablere tillit og legitimitet. Fordi tjenesten er ukjent i mange ikke-vestlig land, og derfor mangler felles referanseramme i språket, kan ord og begreper som brukes i barnevernet miste mening når de oversettes av uerfarne tolker. Dette kan føre til uheldig førsteinntrykk av barnevernet og vanskeliggjøre det videre samarbeidet. Forskning fra barnevernsfeltet viser at tolk hovedsakelig benyttes under formelle møter i barnevernet. Tolketjenester benyttes i mindre grad i uformelle møter. Her er det situasjonen som definerer behovet for tolk mer enn klientens opprinnelige behov. En tilleggsfaktor er at minoritetsfamilier som kommer i kontakt med barnevernet ofte befinner seg i krise. Under ekstraordinære omstendigheter er kommunikasjonsevne vanligvis svekket og faren for språklige så vel som kulturelle misforståelser øker. Dette igjen gjør at familier med språklig og kulturell minoritetsbakgrunn løper større risiko for å utsettes for tvangstiltak.41

NOVA-rapporten om innvandringsfamiliers erfaringer med familievernkontoret, særlig før man setter i gang tiltak ved familievernkontorene belyste ivaretakelse av foreldrene ved omsorgsovertakelse. Rapporten utrykte at noen informanter hadde en mistillit til terapeuten ved familiekontoret. Informantene opplevde at terapeutene ved familievernkontoret manglet kulturkompetanse. På bakgrunn av denne mistilliten er det et spørsmål om familiekontoret er den rett instansen for å ivareta innvandrerforeldres behov. Selv om denne rapporten ikke er basert på en stor omfattende undersøkelse, peker den på temaer som må undersøkes videre. Den flerkulturelle kompetansen ved familiekontorene må vurderes og vektlegges dersom de skal ivareta innvandrerforeldre i en sårbar situasjon. Det er derfor svært viktig at myndighetene vektlegger både brukerens egne erfaringer og forskningsresultater på dette feltet før man konkluderer med å anvende familievernkontoret til nye oppgaver for foreldre.

12.6.2 Hjelp til foreldre i forbindelse med samværsordning

Utvalget legger til grunn at samvær kan oppleves som en vanskelig situasjon for alle berørte parter etter omsorgsovertakelsen og plassering utenfor hjemmet. Foreldre som er fratatt omsorgen for barn er sårbare og kan reagere med fortvilelse, sinne og skam. Slike reaksjoner hos foreldre kan sette barnets muligheter for opplevelse av å bli trygt ivaretatt i fare og samvær kan bli mer utviklingshemmende enn fremmende. I kunnskapsstatus om fosterhjem nevnes det i et avsnitt om foreldres syn på kontakt med sine barn etter flytting, at foreldre med få unntak synes de har for litenkontakt.42 De fleste ønsker kontakt i sitt eget hjem, både barn og foreldre kan oppleve besøk på plasseringsstedet som problematiske og smertefulle.43 Backe-Hansen påpeker at mange foreldre med barn under omsorg føler seg degradert og hjelpeløse.

Utvalget vurderer det slik at foreldrenes følelser kan forstås som uttrykk for de manglende mestringserfaringene som er blitt disse familiene til del, og den manglende tiltroen til egne mestringsressurser og til de profesjonelles interesse for og muligheter til å hjelpe dem.

Når foreldrene ikke får hjelp til å forstå og dermed til å håndtere de følelsene og tankene som melder seg når omsorgen blir fratatt dem, kan nettopp samværssituasjoner, som de sensitive situasjonene de er, bli foreldrenes mulighet til å gi uttrykk for sin fortvilelse og sitt sinne. Dermed kan samværene få kvaliteter som hindrer barnet i å finne en plass i fosterhjemmet og å utvikle en bærende relasjon til fosterforeldrene. For å forhindre dette er det viktig at barneverntjenesten sørger for at foreldrene får den hjelpen de trenger for å gjøre samværene til gode, trygge og utviklingsfremmende erfaringer for barnet.

Utvalget er kjent med at det i Norge, på enkelte steder, gis tilbud om foreldrestøtte i organiserte tiltaksprogram. Marte-Meo er også et velprøvd tiltak for hjelp til å bedre foreldrenes kommunikasjon med barna.44

12.6.3 Oppfølging av foreldre etter omsorgsovertakelse

Erfaringer fra noen av barnevernets saksbehandlere og enkelte tilbakemeldinger fra foreldre viser at det kan være vanskelig å få til et godt samarbeid etter en omsorgsovertakelse. Den første tiden etter en omsorgsovertakelse kan være svært vanskelig, preget av sorg, sinne, skyldfølelse, skam og avmakt.45 Mange har ingen i sin familie eller i sitt nettverk som de kan eller ønsker å betro seg til. Foreldre kan føle at de ikke kan snakke åpent ut om sin situasjon og om barna sine med familie eller venner fordi de ikke forstår situasjonen til den som er fratatt omsorgen for sitt barn. En del av foreldrene opplever at de ikke får den hjelpen de skulle fått fra barneverntjenesten når de søker kontakt. Andre foreldre derimot ønsker ikke å ha kontakt med barnevernets saksbehandlere etter en omsorgsovertakelse.

12.6.4 Virkemidler som gir foreldre hjelp til å bedre sin omsorgsutøvelse når de er fratatt omsorgen

Foreldre som har samvær med sine barn kan følges opp enten individuelt av en støtteperson, (slik som i Danmark), eller i gruppe med godkjente gruppeledere. Individuelle og gruppebaserte kurs kan også forbedre foreldreferdighetene til de som forsømmer eller mishandler egne barn.46 Kognitiv atferdstrening kan redusere foreldres bruk av tvang, fysisk avstraffelse og skader hos barna i signifikant større grad enn familieterapi.47

I en rapport fra 2009 anbefales Bufetat å igangsette egne kurs for foreldre som er fratatt omsorgen.48 Å tilby foreldrekurs til de foreldrene som ønsker å delta er ikke som sådan en lovpålagt oppgave, men å følge opp foreldrene er et kommunalt ansvar selv om dette kan gjøres på ulike måter. I veilederen fra BLD foreslås både barnevernet og familievernkontoret som mulige iverksettere til å følge opp foreldre som blir fratatt sine barn.49 Arbeidsgruppen som skulle beskrive mulighetene for å forbedre fosterhjemsarbeidet i Norge konkluderte i sin rapport med at det bør opprettes både gruppetilbud til foreldre og at » Familievernet tilbyr foreldre hjelp til å bearbeide tap, og hjelp til å finne annen måte å være forelder på».50

Barnevernpanelet har to forslag til forbedring av hjelpen og støtten de mener foreldrene trenger etter omsorgsovertakelse:

«Foreldre som blir fratatt omsorgen for sine barn, skal få rett til en støtteperson betalt av det offentlige. Støttepersonen tilbyr oppfølging og samtaler med foreldrene mens barnet er under barnevernets omsorg. Det kan være en terapeut, sosialarbeider, psykolog eller en person med en annen bakgrunn. Støttepersonen må kunne kommunisere med foreldrene som har andre språklige og kulturelle bakgrunner enn norsk. Støttepersonen kan delta i møter med barnevernet og i kontakt med det offentlige hjelpeapparatet. Ordningen organiseres innenfor offentlige fastsatte rammer og satser. Barnevernpanelet vil at foreldre som blir fratatt omsorgen for sine barn skal få informasjon om og rett til gratis deltakelse i foreldrehus. Har kan de få støtte og omsorg, bygge nettverk og få tilbud om å delta på ulike kurs. Det bør vurderes om foreldrehusene skal samlokaliseres med familievernkontorene».51

Andre tilgjengelige tiltak i barnevernet er blant annet De utrolige årene (DUÅ), Parent Management Training, Oregon Model (PMTO) og Multi systemisk terapi (MST). Disse virkemidlene er gode metoder i arbeidet med familier som har barn med atferdsvansker.

Deler av utvalget var på studietur i Danmark for lære av deres erfaringer med Forældrestøtten. Ordningen innebærer at foreldre som har barn plassert utenfor hjemmet, uavhengig om barnet er plassert ved omsorgsovertakelse eller hjelpetiltak, får tilbud om en støtteperson. Støttepersonen skal gi foreldrene hjelp og støtte med de spørsmål som den enkelte måtte har i kontakt med det offentlige system og hjelpe foreldrene med forberedelse og evaluering av møter og lese og forstå skriftlig materiale omkring plasseringen utenfor hjemmet. «Det er støttepersonens oppgave å lytte og være til støtte for foreldrene. En støtteperson kan være med på å dekke de behov som foreldrene har under plassering av barnet og kan dermed være med på å styrke foreldrenes samarbeid og involvering omkring barnet».52

I utvalgets samtaler med Forældrestøtten i København kom det frem at København kommune har etablert et eget senter, mens sosialforvaltningen i andre kommuner engasjerer fagpersoner fra sak til sak. Suksessfaktorer de trakk frem var at støttepersonen ikke har opplysningsplikt til forvaltningen, og at de ikke uttalte seg i forbindelse med saker i domstolene. En annen viktig faktor var at støttepersonen ikke ble oppfattet av foreldrene som en del av sosialtjenesten/barnevernet, og at de ikke innehadde makt eller beslutningsmyndighet.

12.6.5 Oppsummering

Det eksisterer et åpenbart, dokumentert behov for oppfølging og støtte til foreldre når barnevernet har hentet barnet til plassering utenfor hjemmet, uavhengig av om dette er frivillig eller ikke. Foreldre vil ha behov for ulik oppfølging. For noen vil være nok med noen få møter, for andre vil kontakt over tid være viktig.

12.7 Utvalgets anbefalinger

12.7.1 Anbefaling om familievernkontor

Utvalget anbefaler at familievernkontorene får ansvar for foreldreomsorg, støtte og oppfølging til foreldre etter at barnet er plassert utenfor hjemmet. Dette innebærer at myndighetene må utvide kapasiteten til familievernet. Temaområdet bør inngå i familievernkontorets faglige utviklingsarbeid siden det handler om viktig familiestøtte som åpenbart er på pionerstadiet i skandinavisk sammenheng. Utvalget foreslår derfor at myndighetene engasjerer en faglig kompetent instans til å utarbeide en forskningsbasert veileder til familievernet som er innrettet for å hjelpe foreldre med å bearbeide denne spesielle form for tap og sorg.

12.7.2 Anbefaling om støtteperson / støttesenter

Utvalget anbefaler at det bør lovfestes at kommunen skal tilby en støtteperson / et støttesenter til den forelder / de foreldre som har del i foreldreansvaret i forbindelse med at barnet plasseres utenfor hjemmet.