2 Innspill til Samisk språkutvalg om Den norske kirke og samelovens språkregler

Samisk kirkeråd viser til kontakt med Samisk språkutvalg i saken og sender med dette over et innspill fra Den norske kirke til språkutvalgets pågående arbeid med å gjennomgå og revidere samelovens språkbestemmelser.

Det presiseres at innspillet ikke er behandlet i Den norske kirkes demokratiske organer, men utformet administrativt innenfor rammene av prinsipielle vedtak allerede fattet av Kirkemøtet. Disse vedtakene forutsetter dagens språkregler. Derfor, selv om Samisk kirkeråd er kjent med forslagene i Samisk språkutvalgs delrapport av 15. februar d.å, tar innspillet som nå sendes over ikke utgangspunkt i disse, men forholder seg til dagens situasjon.

Når språkutvalgets endelige utredning foreligger og kommer på høring, er det naturlig at dette blir gjenstand for formell behandling i Den norske kirkes demokratiske organer.

2.1 Bakgrunn

Fra 1. januar 2017 vil Den norske kirke opprettes som et selvstendig rettssubjekt med den følge at den statskirkelige virksomheten opphører. Dermed faller en viktig begrunnelse for Den norske kirkes forpliktelse på samelovens språkregler bort. Den norske kirke ved Kirkemøtet har imidlertid uttrykt et klart ønske om å være omfattet av samelovens språkbestemmelser også etter at relasjonen mellom stat og kirke endres.1

«12. Den norske kirkes særskilte ansvar for samisk kirkeliv sees i lys av Grunnlovens § 110a (nå § 108). Den norske kirke skal fortsatt være forpliktet på samelovens språkregler og ha del i de statlige finansieringsordninger som følger av denne forpliktelsen.» (sak KM 8/07 Grunnlovsforankring, kirkelov og kirkeordning for Den norske)

«De kirkelige aspektene ved samelovens språkregler bør gjennomgås med særlig henblikk på bruk av samisk i kirkens fellesskapshandlinger (gudstjenester og kirkelige handlinger) og videreføring av forpliktelsene knyttet til samelovens språkregler ved endrede relasjoner mellom stat og kirke.» (sak KM 8/11 Strategiplan for samisk kirkeliv)

Mye tyder på at det samiske språksamfunnet og samiske språkbrukere vil være tjent med at ordningen videreføres. Statistikk viser at oppslutningen om kirkelivet i forvaltningsområdet for samisk språk er blant den høyeste i landet, og at Den norske kirke her i hovedsak fremstår som en viktig offentlig samisk språkarena.2

Dersom Den norske kirke opphører som statskirkelig virksomhet, men fortsatt skal omfattes av samelovens språkbestemmelser, vil det være behov for endringer i samelovens kapittel 3 ut fra forståelsen av bestemmelsene i Grunnloven § 108 og § 16.

Grunnloven § 108 slår fast at «Det påligger statens myndigheter å legge til rette for at den samiske folkegruppe kan sikre og utvikle sitt språk, sin kultur og sitt samfunnsliv.» Det er rimelig å betrakte samisk kirkeliv som en del av den samiske folkegruppes kultur og samfunnsliv, som staten fortsetter å ha et ansvar for å legge til rette for kan sikres og utvikles, selv om relasjonen mellom stat og kirke endres.

Grunnloven § 16 omtaler fortsatt Den norske kirke særskilt, til tross for endret relasjon til staten. Begrepet «Norges Folkekirke» er tatt inn for å uttrykke Den norske kirkes særlige status og oppdrag som folkekirke i Norge. Det er naturlig at denne statusen impliserer et ansvar for at tofolksperspektivet ivaretas i lys av Grunnloven § 108. I dette perspektivet fremstår den kirkelige betjeningen på samisk som en del av Den norske kirkes samfunnsoppdrag som Norges folkekirke.

Disse bestemmelsene i Grunnloven begrunner at Den norske kirke også i fortsettelsen bør omfattes av samelovens språkregler. En forpliktelse på sameloven med henvisningen til Grunnloven underkjenner ikke at Den norske kirkes bruk av samisk språk også er motivert av særskilte kirkelige begrunnelser, og at Den norske kirke har et selvstendig ansvar overfor samiske språkbrukere.

Et spørsmål er hvorvidt en særskilt forpliktelse for Den norske kirke i sameloven vil være et problem ut fra et likebehandlingsprinsipp mellom trossamfunn. Dette må vurderes. En rimelig vurdering er at dette ikke primært handler om Den norske kirke, men om det samiske språksamfunnets språklige rettigheter på viktige samfunnsarenaer. En særbestemmelse om Den norske kirke bør derfor sees i lys av Den norske kirkes store oppslutning i samiske språksamfunn, kirkens særskilte rolle som Norges folkekirke og samfunnsoppdraget i lys av Grunnloven § 16 og § 108.

Kirkelige tjenester i sameloven og samelovens status i forhold til Den norske kirke etter endrede relasjoner mellom stat og kirke drøftes i Rapport om gjennomgang av samelovens språkregler fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet (2014). Departementet legger her til grunn et prinsipp om at indre forhold i Den norske kirke ikke skal reguleres i lovs form, men av regelverk vedtatt av kirkelige instanser. Etter departementets vurdering vil regulering i sameloven eller annen kirkelig lovgivning om bruk av samisk i gudstjenesten, gripe inn i kirkens indre forhold, og slik bryte med viktige prinsipper i forholdet mellom Den norske kirke og staten. Departementet legger derfor til grunn at det bør være opp til Kirken selv å avgjøre spørsmålet om bruk av samisk språk i gudstjenesten.

Den norske kirke har altså uttrykt et ønske om å være forpliktet på samelovens språkregler også etter at den statskirkelige virksomheten opphører, og det er rimelige begrunnelser for dette. Samtidig hefter det en viss usikkerhet ved om dette er mulig.

2.2 Gjeldende rett

Samelovens kapitel 3 om samisk språk, gjelder i dag for Den norske kirke. Det gjelder både de generelle bestemmelsene i §§ 3-2, 3-3 og 3-7 om oversettelse av lover og forskrifter, rett til svar på samisk og rett til utdanningspermisjon, i tillegg til § 3-6 om individuelle kirkelige tjenester. Det fremgår i forarbeidene til sameloven3 at § 3-6 er en spesialbestemmelse i forhold til de øvrige bestemmelsene som gjelder alle virksomheter som omfattes av samelovens § 3-1. Samelovens § 3-6 gir bare rett til individuelle kirkelige tjenester, først og fremst sjelesorg. I tillegg omfatter uttrykket blant annet dåp, vigsel og nattverd. Regelen gir ikke grunnlag for å kreve at de siste typer tjenester skal foregå på samisk i sammenhenger som er åpen for alle, f.eks. en vanlig gudstjeneste. Dersom presten er villig til å gi slike tjenester i et lukket arrangement, kan man kreve at det skjer på samisk. Bruk av samisk i gudstjenesten er således ikke regulert i sameloven.

2.3 Den norske kirkes praksis

Da samelovens språkbestemmelser ble vedtatt i 1990 var bruk av samisk ved gudstjenester og kirkelige handlinger en lang kirkelig praksis opprettholdt i prestegjeldene Kautokeino, Karasjok, Porsanger, Nesseby og Tana i det nordsamiske kjerneområdet. Praksisen knyttet seg til kgl.res. 24. februar 1848, med senere endringer, som hjemlet en plikt til å lære samisk for prester i nærmere definerte prestegjeld. Et departementalt skriv til biskopen i Tromsø stift av 16. sept. 1872 foreskrev nærmere selve bruken av samisk i gudstjenester og kirkelige handlinger i disse prestegjeldene. Det departementale skrivet har vært forstått som den praksis som knyttet seg til den kongelige resolusjonen.

Myndigheten i henhold til den kongelige resolusjonen ble delegert til departementet i 1919, og departementet signaliserte i 2009 at det nå er opp til Den norske kirkes organer å fastsette kvalifikasjonskrav til prestestillinger, herunder krav om språkferdigheter i samisk.4

Departementet synes å mene at kgl. res. 24. februar 1848 er opphevet ved kgl. res. 8. juni 2012 i forbindelse med endringen av Grunnloven § 16.5 Vedtaket her viser imidlertid til Forskrift om reglement for eksamen i samisk og finsk språk av 6. oktober 1848, ikke kgl. Res. 24. februar 1848. Det fremstår dermed som departementets intensjon har vært å oppheve den kongelige resolusjonen, men det synes fortsatt noe usikkert om den formelt sett er det.

I Den norske kirke ble samelovens språkregler lenge fortolket i lys av praksisen som knyttet seg til kgl.res. 24. februar 1848. Det var en etablert oppfatning i Den norske kirke at de språklige rettighetene knyttet til sameloven § 3-6 også omfattet de kirkelige tjenestene i rammen av kirkens fellesskapshandlinger som gudstjenester, inkludert dåp og konfirmasjon i slike, samt vigsler og gravferd. Misforståelsen ble først oppklart i 2008–2009 i korrespondanse som involverte Sør-Hålogaland biskop, Nord-Hålogaland biskop og Kultur og kirkedepartementet.6 Man ble da gjort oppmerksom på den individualiserte forståelsen av kirkelige handlinger i § 3-6 i lovforarbeidene.

Etter avklaringen har Den norske kirke selv valgt å legge til grunn at samelovens språkbestemmelser må ha konsekvens også for gudstjenestelivet. Det sentrale regelverket for gudstjenestene i Den norske kirke, vedtatt av Kirkemøtet i 2011, sier at »[m]enigheter som ligger i forvaltningsområdet for samisk språk er forpliktet til å ivareta samisk språk i sitt gudstjenesteliv. Dette innarbeides i Lokal grunnordning.»7 Lokal grunnordning er det lokale regelverket for gudstjenesten, som vedtas av menighetsrådet og skal godkjennes av biskopen. Den norske kirke har også forutsatt at sameloven legger føringer for menighetenes arbeid med trosopplæring, diakoni og kirkemusikk i det samiske språkforvaltningsområdet.

Vedlagt følger en praktisk gjennomgang av anvendelsen av språkbestemmelsene på Den norske kirke slik disse praktiseres i dag. Denne var vedlagt Strategiplan for samisk kirkeliv, men er blitt oppdatert da den var upresis på noen områder.

2.4 Kirkelige tjenesters fellesskapskarakter og kollektive språklige rettigheter

Strategiplan for samisk kirkeliv, vedtatt av Kirkemøtet i 2011, uttrykker at lovgiver ikke tok tilstrekkelig hensyn til det særegne ved de kirkelige tjenestene da samelovens språkregler ble utformet. De kirkelige tjenestene skiller seg fra den individuelt rettede tjenesteytingen i flertallet av offentlige institusjoner ved at de i sin natur er fellesskapshandlinger knyttet til menighetens fellesskap. Når retten til å bli betjent med for eksempel dåp etter sameloven betinger et individualisert rom, bryter dette etter kirkens mening med handlingens karakter som fellesskapshandling. Strategiplan for samisk kirkeliv sier derfor at «[d]e kirkelige aspektene ved samelovens språkregler bør gjennomgås med særlig henblikk på bruk av samisk i kirkens fellesskapshandlinger (gudstjenester og kirkelige handlinger).»

Her gir det altså mening å se de samiske språkrettigheter i kollektivt rettighetsperspektiv.

2.5 Forslag til endring av samelovens språkregler

En må påregne at den kgl.res. av 24. februar 1848 formelt vil bli opphevet ved endrede relasjoner mellom staten og Den norske kirke. Det blir derfor viktig nå når samelovens språkregler endres og oppdateres, at Den norske kirkes fastsatte praksis i forhold til språkreglene blir videreført, slik de har vært praktisert frem til nå.

Da kirkelige organer ved opphøret av den statskirkelige virksomheten 1. januar 2017 ikke lenger vil omfattes av definisjonen av «offentlige organ» i samelovens § 3-1, foreslås de administrative bestemmelsene for lokale og regionale offentlige organ i §§ 3-2, 3-3 og 3-7 innbakt i en revidert § 3-6 om kirkelige tjenester.

Videre foreslås det at ordet «individuelle» i dagens § 3-6 styrkes.

Forslag til ny § 3-6:

§ 3-6. Kirkelige tjenester

Enhver har rett til kirkelige tjenester på samisk i Den norske kirkes menigheter i forvaltningsområdet.

Ethvert lokalt kirkelig organ med tjenestekrets som omfatter en kommune eller en del av en kommune i forvaltningsområdet for samisk språk, og ethvert regionalt kirkelig organ som har en tjenestekrets som helt eller delvis omfatter flere av kommunene i forvaltningsområdet for samisk språk, omfattes dessuten av de administrative bestemmelsene i §§ 3-2, 3-3 og 3-7.

Kommentarer til foreslåtte endringer

Selv etter endrede relasjoner til staten, vil Den norske kirke kunne anses som et offentlig organ som skal følge offentliglovens og forvaltningslovens regler, men vil ikke være et organ for stat eller kommune. Det er naturlig at bestemmelsene i §§ 3-2, 3-3 og 3-7 fortsatt kommer til anvendelse, men mest hensiktsmessig at alle bestemmelser som berører Den norske kirke nå flyttes til § 3-6

Videre er det behov for å endre dagens formulering i § 3-6 slik at bestemmelsen samsvarer med det som er dagens praksis i Den norske kirke, slik denne er beskrevet ovenfor. Her legges det spesielt vekt på bruk av samisk i kirkens fellesskapshandlinger (gudstjenester og kirkelige handlinger) og ikke bare ved individuelle kirkelige tjenester. Dette er en praksis som har utviklet seg over tid uten at det er hjemlet i sameloven.

Det foreslås at formuleringen «individuelle kirkelige tjenester» erstattes med «kirkelige tjenester». Med kirkelige tjenester menes da også de kirkelige fellesskapshandlingene knyttet til gudstjenester, inkludert dåp, nattverd og konfirmasjon i slike, samt vigsler og gravferd. Dette hjemler ikke et krav om at samisk skal brukes ved hver gudstjeneste, men at en rimelig andel av menighetens gudstjenester også ivaretar samiske språkbrukere. Variasjoner i lokale forhold tilsier at denne rimelighetsvurderingen må foretas i lys av den lokale språksituasjonen. Med hensyn til vigsel og gravferd er det rimelig at et ønske etterkommes så langt det er mulig. Denne rettigheten hjemler ikke et krav om at hele den kirkelige handlingen forrettes på samisk, men at i alle fall enkelte ledd holdes på samisk.

2.6 Økonomiske og administrative konsekvenser

De foreslåtte endringene i samelovens språkregler vil kunne gi noen økte kostnader for Den norske kirke selv om endringene i hovedsak viderefører det som er dagens praksis på området. Det skyldes i første omgang et etterslep i forhold til udekkede behov for styrket kirketolktjeneste i enkelte menigheter. Strategiplan for samisk kirkeliv påpeker at kirketolkstillinger fremstår som helt nødvendig for å sikre en tilstrekkelig språkkompetanse i den kirkelige betjeningen for etterlevelse av alle de språklige rettigheter beskrevet i lovforarbeidene. Det kom blant annet ikke nye ressurser til opprettelse av samiske kirketolk- /språkmedarbeiderstillinger da forvaltningsområdet ble utvidet til også å omfatte sørsamiske og lulesamiske språkområder. Den norske kirke er ikke tildelt ressurser til språkmedarbeiderstillinger for sørsamisk og lulesamisk språk på noe nivå i Den norske kirke. Dette på tross av at det over flere år er spilt inn behov for slike stillinger over statsbudsjettet.

For øvrig har departementet forutsatt at de tre nordligste bispedømmerådene har språkmidler i sine tildelinger i dag. Det forutsettes at Kirkemøtet viderefører disse tildelingene. Ved endringer i relasjonen mellom staten og Den norske kirke vil Kirkemøtet/Kirkerådet få ett større ansvar for å sørge for at samelovens språkregler etterleves tilsvarende det departementet har i dag. Det kan gi noe, men ikke vesentlig større kostnader enn det disse organene allerede har. Økte kostnader vil imidlertid oppstå ved en utvidelse av språkforvaltningsområdet ved at behovet for blant annet kirketolker/språkmedarbeidere øker noe, og ved at flere tilsatte må gis språkopplæring.

Den enkelte kommune i forvaltningsområdet for samisk språk mottar tospråklighetsmidler fra Sametinget til dekning av utgifter til lokalkirkens etterlevelse av samelovens språkbestemmelser. Tospråklighetsmidlene skal inngå i de bevilgninger som kommunene utreder til den lokale kirke i henhold til kirkelovens § 15. Dagens aktivitetsnivå forutsettes videreført. Ved fremtidig utvidelse av forvaltningsområdet for samisk språk vil det oppstå behov for økte tildelinger på det lokalkirkelige området.

Med vennlig hilsen

Tore Johnsen e.f.

generalsekretær Samisk kirkeråd

Vidar Andersen

sekretær

Dokumentet er elektronisk godkjent og har derfor ingen signatur.

Kopi til:

Sámediggi – Sametinget

Ávjovárgeaidnu 50

9730 Kárášjohka

Mottakere:

Samisk språkutvalg

Kommunal- og moderniseringsdepartementet

0032 OSLO

Undervedlegg a

Innspill til Samisk språkutvalg om Den norske kirke og samelovens språkregler

Anvendelse av språkbestemmelsene på Den norske kirke

I. Lokalt nivå:

Menighets- og prestekontorets forvaltning

I sin forvaltning er menighets- og prestekontorene i forvaltningsområdet for samisk språk etter lovens § 3-3 forpliktet til å kunne gi svar på samisk skriftlig på en skriftlig henvendelse, og muntlig på en muntlig henvendelse. Dette forutsetter en samisk språkkompetanse knyttet til menighets- og prestekontor. Det betyr ikke at alle på kontoret må ha en slik samisk språkkompetanse, men at organet må være i besittelse av en språkkompetanse som svarer til det behovet som menighets-/fellesråd og prestekontor har som følge av språkreglene.

Menighets- og prestekontorene er etter samelovens § 3-2 forpliktet til å ha samiske utgaver av aktuelle lover og forskrifter, kunngjøringer og skjemaer tilgjengelige (men plikten til å oversette disse ligger på sentralkirkelig og departementalt nivå). Av kunngjøringer på samisk vil gudstjenesteannonser, menighetsblader, informasjonsskriv knyttet til ulike kirkelige tiltak etc. være aktuelt.

Menighetsrådsmøter og menighetsmøter8

Menighetsrådsmedlemmers anledning til å bruke samisk under menighetsrådsmøter er ikke regulert i sameloven. Det er imidlertid mulig å tenke analogisk med samelovens § 3-9 om bruk av samisk i den kommunale forvaltning. Denne sier at «[k]ommunestyret kan bestemme at samisk skal være likestilt med norsk i hele eller deler av den kommunale forvaltning.» Det betyr at kommunestyret selv avgjør hvorvidt samisk skal likestilles med norsk, for eksempel under kommunestyremøter. Brukt analogisk på menighetsrådsmøter, vil det da være opp til menighetsrådet å ta stilling til bruk av samisk under menighetsrådsmøter. Dersom enkeltmedlemmer av menighetsrådet ønsker å snakke samisk på menighetsrådsmøter, og menighetsrådet sier seg enig i dette, tar menighetsrådet på seg et ansvar for å legge til rette for en samisk-norsk tolketjeneste.

Samme resonnement er rimelig med hensyn til bruk av samisk språk under menighetsmøter. Menighetsmøtet er etter kirkeloven å betrakte som et kirkelig organ. Spørsmål eller innlegg på et menighetsmøte er derfor ikke å betrakte som en henvendelse til et lokalt kirkelig organ, men som intern kommunikasjon i dette organet. Mens det med hensyn til menighetsrådsmøter er det mulig å avklare behovet for tolketjeneste på forhånd vil dette i mindre grad være mulig med hensyn til menighetsmøter. Problemstillingen bør derfor gjennomtenkes på forhånd.

Prestetjenesten inklusive samiske kirketolker

Samelovens § 3-6 gir rett til individuelle kirkelige tjenester på samisk i forvaltningsområdet. I lovforarbeidene er det tydelig at man har tenkt på prestetjenesten, men man har likevel ikke uttrykkelig avgrenset bestemmelsen til prestetjenesten. Det er rimelig å tolke bestemmelsen ut fra hovedformålet at samer skal få individuell betjening på sitt eget språk, og flere av de kirkelige tjenestene som omfattes av bestemmelsen, berører også diakonens tjenesteområde (mer om diakontjenesten nedenfor).

I forarbeidene til loven presiseres det at individuelle kirkelige tjenester betyr individuell sjelesorg, samt dåp, vigsel og soknebud/nattverd atskilt fra menighetens felles samling. Samelovens språkbestemmelser regulerer med andre ord ikke bruk av samisk i gudstjenesten. Forarbeidene til loven gjør det klart at vikarer er unntatt fra bestemmelsen i § 3-6, men at tjenester da bør ivaretas av annen samisktalende prest i forvaltningsområdet.

At bestemmelsen innebærer en rett til sjelesorg på samisk, betyr at loven stiller et betydelig språkkompetansekrav til prestetjenesten i forvaltningsområdet.

Den samiske kirketolktjenesten er definert som en del av prestetjenesten, men er kun etablert i visse menigheter i forvaltningsområdet i Nord-Hålogaland bispedømme. Kirketolktjenesten fratar ikke prestene ansvar for å lære og bruke samisk, men skal sikre at den tospråklige betjeningen ivaretas på en smidig måte, samt at prestetjenesten besitter språkkompetanse på morsmålsnivå og relevant kulturkompetanse. Tilbud om bruk av kirketolk i en sjelesorgssammenheng vil antakelig være innenfor lovens krav, men er en uverdig løsning sett fra et kirkelig synspunkt.

Menighetens felles gudstjenesteliv og kirkelige handlinger9

Samelovens § 3-6 regulerer ikke bruk av samisk i gudstjenestelivet og kirkelige handlinger i menighetens felles rom. I dag er derfor kirkens egne organer alene om å regulere bruken av samisk i gudstjenestelivet. Det er imidlertid rimelig at forståelsen av samelovens språkregler som minimumsbestemmelser sammenholdes med den etablerte praksis for ivaretakelse av samisk språk i kirkerommet som følge av eldre kirkelige bestemmelser. På denne bakgrunn bør ikke § 3-6 leses som en negativ avgrensning, men tvert om forstås som en ytterligere understøttelse av den etablerte praksis for ivaretakelse av samisk språk i gudstjenester og kirkelige handlinger.

Alminnelige bestemmelser for Ordning for hovedgudstjeneste, vedtatt av Kirkemøtet i 2011, sier at »menigheter som ligger i forvaltningsområdet for samisk språk er forpliktet til å ivareta samisk språk i sitt gudstjenesteliv. Dette innarbeides i Lokal grunnordning.» Gravferd holdes for de etterlatte, og det er rimelig at denne holdes på samisk når den som etter gravferdsloven ordner med gravferden har ønsker om dette. Den norske kirke har også forutsatt at sameloven legger føringer for menighetenes arbeid med trosopplæring, diakoni og kirkemusikk i det samiske språkforvaltningsområdet.

Biskop og bispedømmeråd har et særskilt ansvar for å etablere ordninger som sikrer dette. Menighetsråd / fellesråd i forvaltningsområdet skal, sammen med prestetjenesten, bidra til at dette skjer. Dette innebærer også at fellesrådet skal sørge for at liturgibøker, salmebøker etc. er tilgjengelig på samisk.

Trosopplæring, diakoni og kirkemusikk

Samelovens § 3-6 hjemler en plikt til ivaretakelse av samisk språk bl.a. i sammenheng med soknebud og individuell sjelesorg. Dette er også en del av diakonitjenesten. Det er derfor rimelig at fast ansatt diakon i sin tjeneste omfattes av bestemmelsen. Det er ikke et tilsvarende krav om ivaretakelse av samisk innenfor trosopplæring og kirkemusikk som følge av § 3-6. Da språkbestemmelsene er definert som minimumsbestemmelser er det likevel rimelig å forutsette at sameloven legger føringer med hensyn til ivaretakelse av samisk språk også på disse virksomhetsområdene.

Gud gir – vi deler. Plan for trosopplæring i Den norske kirke sier at samiske barn og unge har rett til opplæring og materiell på sitt eget språk, uavhengig av hvor i landet de bor. Uttrykket «uavhengig av hvor i landet de bor» går lenger enn det som hjemles i samelovens språkregler.

Retten det her snakkes om er derfor uttrykk for Den norske kirkes egne føring på området.

Det kirkemusikalske arbeidet i menigheten har en betydelig språklig dimensjon, og samelovens språkregler vil ha noen indirekte føringer også på dette feltet. Dette kommer til uttrykk gjennom liturgi, salmesang, korarbeid og liknende. Organister/kantorer er viktige tilretteleggere for bruk av samisk språk i menigheten, for eksempel gjennom bruk av lokal samisk sangtradisjon. En kompetanse på feltet er derfor nødvendig for at organister/kantorer skal fungere som tilretteleggere og aktive pådrivere for bruk av samisk språk i menigheten.

Fellesrådets forvaltnings- og arbeidsgiveransvar:

Fellesrådet er som arbeidsgiver pliktig til å sørge for at organet samlet sett har den samiskkompetanse som man har behov for i sin etterlevelse samelovens språkregler (dette gjelder også kirkegårdsforvaltningen).. Dette må tas hensyn til ved utlysning av stillinger. I tillegg har lokalt tilsatte etter § 3-7 rett til å søke permisjon med lønn for å skaffe seg kunnskap i samisk dersom organet har behov for slik kunnskap. Dette er ikke en generell rett som alle tilsatte i organet har, men en rett som vurderes i forhold til organets behov for styrket kunnskap i samisk. Fellesrådet har anledning til å knytte bindingstid til en evt. studiepermisjon for å studere samisk.

Fellesrådets budsjett- og strategiarbeid

Det følger av samelovens språkbestemmelser at fellesrådene har ansvar for å innarbeide tiltak knyttet til etterlevelse av samelovens språkregler i budsjetter og planer, og ansvar for å ivareta soknenes interesser på dette feltet i møte med kommunen (jf kirkeloven §§ 14 og 15). Dette innebærer at behovet for tospråklighetsmidler må synliggjøres i budsjettdrøftingene med kommunen.

II. Regionalt nivå: bispedømmeråd, biskop og prost

Forvaltning

Til forskjell fra menighetsnivået er bispedømmeråd, biskop og prost som regionale organer etter lovens § 3-3 kun forpliktet til å svare skriftlig på samisk ved skriftlige henvendelser på samisk. Dette forutsetter at disse organene har sakssvarende språkkompetanse tilgjengelig.

I tillegg til å kunne besvare henvendelser skriftlig på samisk, er bispedømmekontorene etter samelovens § 3-2 også forpliktet til å sørge for at aktuelle lover, forskrifter og skjemaer er tilgjengelige på samisk, samt sørge for at man kan betjene prester og menigheter med dette. Kunngjøringer som særlig retter seg mot hele eller deler av befolkningen i forvaltningsområdet skal dessuten etter loven foreligge på samisk og norsk etter samme bestemmelse.

Bispedømmekontor som service- og fagorgan

Den lokale kirke i forvaltningsområdet har etter språklovens §§ 3-2, 3-3 og 3-6 klare forpliktelser med hensyn til bruk av samisk, både i forhold til prestetjenesten og i tilknytning til menighetsrådets og fellesrådets virksomhet (jf. ovenfor). Dette legger føringer for de tjenester bispedømmekontorets ansatte skal gi som fag- og serviceorgan, for prestetjenesten i særdeleshet, men også overfor menighetene. Dette forutsetter at bispedømmekontorets stab både har kompetanse og kapasitet til å ivareta dette. Det handler for eksempel om veiledning med hensyn til samiske liturgier og salmebøker, samisk kirkeliv i bispedømmet, samisk språkopplæring, aktuelt lovverk, departementale føringer og kirkelige bestemmelser på området, koordinere ulike utvalg og fagmøter, kompetansehevende tiltak etc.

Bispedømmerådets arbeidsgiveransvar:

i forhold til bispedømmekontorets stab

Som arbeidsgiver for staben på bispedømmekontoret har bispedømmerådet plikt til å påse at biskop og bispedømmeråd som organ besitter den nødvendige kompetansen for å oppfylle kravene som følger av samelovens §§ 3-2, 3-3 og 3-6. Dette må tas i betraktning ved utforming av utlysningstekster og tilsettinger. Bispedømmerådet har dessuten etter lovens § 3-7 plikt til å innvilge tilsatte permisjon med lønn til å lese samisk dersom det søkes om dette, og organet har behov for det.

i forhold til prestene og kirketolkene

Samelovens § 3-6 legger en særlig forpliktelse på prestetjenesten i forvaltningsområdet. Det følger derfor av loven at bispedømmerådet som arbeidsgiver er pliktig til:

• å legge inn krav om grunnkompetanse i samisk språk / plikt til opplæring i samisk ved utlysning av prestestillinger i forvaltningsområdet.

• å legge til rette for et kvalitetssikret opplæringstilbud for nytilsatte prester i forvaltningsområdet og gi permisjoner til dette.

• å legge til rette for et kvalitetssikret opplæringstilbud for styrking av den samiske kirketolktjenesten, og gi permisjoner til dette.

• å legge til rette for en forsvarlig faglig oppfølging av den samiskspråklige prestetjenesten og den samiske kirketolktjenesten.

Den praksis som er etablert på grunnlag av kgl.res. 24. februar 1848 og senere endringer, legger en særskilt forpliktelse på bispedømmerådet og biskopen til å vurdere behovet for gudstjenester og kirkelige handlinger på samisk og på hvilken måte dette best kan gjennomføres i den enkelte menighet. Der behovet er stort, vil bispedømmerådet ha samme plikt som nevnt ovenfor etter samelovens § 3-6.

Biskopens tilsyn

Biskopen har i sin tilsynsfunksjon ansvar for å påse at det i forvaltningsområdet foreligger en forsvarlig kirkelig betjening på samisk i tråd med samelovens bestemmelser, og at det er tatt inn nødvendige bestemmelser om bruk av samisk i gudstjenestelivet.

Bispedømmerådets budsjett- og planarbeid

Bispedømmerådet har ansvar for å innarbeide tiltak knyttet til etterlevelse av samelovens språkregler i budsjetter og planer.

III. Sentralt nivå:

Forvaltning

Til forskjell fra det regionalkirkelige nivået er det sentralkirkelige nivået formelt sett ikke forpliktet til å svare skriftlig på samisk ved skriftlige henvendelser på samisk etter samelovens § 3-3. St.meld. nr. 28 (2007–2008) Samepolitikken signaliserer imidlertid at det vil bryte med god forvaltningsskikk for et statlig organ å ikke gjøre dette (s 72).

Den norske kirkes sentralkirkelig nivå berøres av samelovens § 3-2 om lover og forskrifter, kunngjøringer og skjema. Det bør ansees som en sentralkirkelig oppgave å kartlegge hvilke lover, forskrifter, kunngjøringer og skjema som omfattes av bestemmelsen, samt å anmode om oversettelse av disse. FAD finansierer dette. Både Kirkerådet og Samisk kirkeråd skal etter § 3-2 sørge for at egne kunngjøringer rettet mot samisk kirkeliv foreligger på samisk. Samisk kirkeråd kartlegger hvilke kirkelige skjemaer som bør oversettes. Kirkerådet finansierer oversettelsen av disse.

Av samelovens § 3-6 om retten til individuelle kirkelige tjenester på samisk, samt av etablert kirkelig praksis som følge av kgl.res. 24. februar 1848 og senere endringer, følger et sentralkirkelig ansvar for å finansiere samiskopplæring av prester og opplæringstilbud for kirketolker. Dette må følges opp av Kirkerådet i kontakt med FAD. Retten til kirkelige tjenester på samisk og bruken av samisk i gudstjenestelivet forutsetter dessuten at bibeltekster, liturgier og salmer foreligger på samisk. Det samiske liturgi- og salmearbeidet er et sentralkirkelig ansvar, og Kirkerådet må arbeide for at samisk bibeloversettelse sikres nødvendige rammebetingelser.

Tore Johnsen, 02.05.2016