10 Trygdekoordinering med Storbritannia

Det har i lang tid vært en ikke ubetydelig utveksling av arbeidskraft mellom Norge og Storbritannia. Dette er bakgrunnen for at trygdekoordineringen mellom de to statene har vært avtaleregulert i mer enn 60 år. Som følge av Storbritannias uttreden fra EU og EØS er imidlertid den rettslige situasjonen nå kompleks og til dels uoversiktlig, ved at den er regulert i en rekke forskjellige bi- og multilaterale trygdekoordineringsinstrumenter. I kapitlet her gis en kortfattet oversikt over de relevante instrumentene.

Den første avtalen som ble inngått mellom statene med hensyn til trygdekoordinering, var Konvensjon om sosial trygghet mellom Kongeriket Norge og Det forente kongerike Storbritannia og Nord-Irland, undertegnet i London 25. juni 1957.

Denne konvensjonen regulerte trygdekoordineringen mellom de to statene i mer enn 30 år, inntil inngåelsen av Avtale om sosial trygd mellom Kongeriket Norges regjering og Det Forente Kongerike Storbritannia og Nord-Irlands regjering, undertegnet i Oslo 19. juni 1990.1 Avtalen trådte i kraft 1. april 1991. Denne avtalen har en tilhørende protokoll om sykehjelp, men en nærmere omtale av denne ligger utenfor utvalgets mandat.

I henhold til 1990-avtalen artikkel 37 nr. 1 innebar avtaleinngåelsen at 1957-konvensjonen ble opphevet. Etter nr. 2 i samme artikkel skulle likevel en eventuell rett til stønad som en person hadde oppnådd i samsvar med bestemmelsene i 1957-konvensjonen, bestå uendret. Innen en frist på to år kunne imidlertid vedkommende med hjemmel i artikkel 37 nr. 5 be om at saken ble tatt opp til ny vurdering og avgjort i samsvar med bestemmelsene i 1990-avtalen, med virkning fra tidspunktet for dennes ikrafttredelse. Det er grunn til å tro at flertallet av de aktuelle stønadsmottakerne ikke benyttet seg av denne adgangen, fordi dette i normaltilfellene ikke ville gi høyere ytelser. Det kan følgelig ikke utelukkes at det fortsatt er enkelte personer som mottar ytelser på bakgrunn av bestemmelsene i 1957-konvensjonen.

Foranlediget av arbeidet med EØS-avtalen ble det gjennomført drøftinger mellom norske og britiske myndigheter om 1990-avtalen. Drøftingene ledet frem til en noteveksling2 av henholdsvis 30. september 1992 og 5. november 1992 om endringer i artikkel 1 og tilføyelse av en ny artikkel 2 A i 1990-avtalen. Notevekslingen trådte i kraft 31. desember 1992.

Endringene innebar at avtalen ikke lenger gjaldt for personer som var omfattet av den tidligere trygdeforordningen (forordning 1408/71) og den tilhørende gjennomføringsforordningen, jf. artikkel 1 slik den lyder etter notevekslingen. EØS-avtalen trådte i kraft for Norge 1. januar 1994. Fra dette tidspunktet har 1990-avtalen følgelig vært suspendert for de fleste personkategorier.

Ettersom både Norge og Storbritannia la til grunn at trygdeforordningene ikke kom til anvendelse ved arbeid på statenes kontinentalsokler, har 1990-avtalen under hele perioden med britisk EØS-medlemskap hatt selvstendig betydning blant annet for utsending av britiske arbeidstakere til arbeid på norsk kontinentalsokkel og vice versa.

1990-avtalen har også blitt anvendt for tredjelandsborgere.

Det er videre slik at 1990-avtalen gjelder for Jersey og Isle of Man, som ikke var omfattet av EØS-avtalen. For trygdekoordineringen med disse øyene har følgelig 1990-avtalen blitt anvendt kontinuerlig siden inngåelsen.

I notevekslingen ble det også fastsatt overgangsbestemmelser om opprettholdelse av allerede opptjente rettigheter ved overgangen fra trygdekoordinering etter 1990-avtalen til trygdekoordinering etter trygdeforordningen, jf. artikkel 2 A.

I perioden fra 1. januar 1994 til 1. juni 2012 ble trygdekoordineringen mellom Norge og Storbritannia i all hovedsak regulert av den tidligere trygdeforordningen og den tidligere gjennomføringsforordningen. Fra 1. juni 2012 ble disse forordningene i relasjonen mellom Norge og Storbritannia erstattet av den någjeldende trygdeforordningen med tilhørende gjennomføringsforordning. Også denne trygdeforordningen inneholder overgangsbestemmelser om sikring av allerede opptjente rettigheter, se artikkel 87.

Etter folkeavstemningen 23. juni 2016 valgte Storbritannia å tre ut av EU. Utmeldingsavtalen mellom Storbritannia og EU ble undertegnet 24. januar 2020 og trådte i kraft 1. februar 2020. Utmeldingsavtalen anga en overgangsperiode som varte fra 31. januar 2020 til 1. januar 2021. Overgangsperioden innebar at trygdeforordningene i all hovedsak ble anvendt som om Storbritannia fortsatt var medlem av EU og fortsatt bundet av EØS-avtalen. Storbritannias uttreden fra EU 1. januar 2021 innebærer imidlertid at staten fra dette tidspunkt også opphørte å være part i EØS-avtalen.

Parallelt med forhandlingene om utmeldingsavtalen forhandlet EØS/EFTA-statene Norge, Island og Liechtenstein på den ene siden og Storbritannia på den andre om en såkalt separasjonsavtale.3 Separasjonsavtalen, som speiler de EØS/EFTA-relevante delene av utmeldingsavtalen, ble undertegnet 28. januar 2020.4 Separasjonsavtalen del 2 sikrer at norske statsborgere og deres familiemedlemmer som har utøvd retten til fri bevegelighet før utløpet av overgangsperioden, altså før 1. januar 2021, i hovedsak beholder de rettighetene til blant annet trygdeytelser som i dag følger av EØS-avtalen, så lenge de uten avbrudd fortsetter å befinne seg i nærmere angitte situasjoner, se artikkel 29. For dem som er omfattet, kommer trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen fortsatt til anvendelse også for perioder de opptjener etter utløpet av overgangsperioden.

Separasjonsavtalen artikkel 34 fastsetter prosedyrer som sikrer at oppdateringer og endringer av trygdeforordningene blir tatt inn i separasjonsavtalen. Rettsakter som endrer eller erstatter trygdeforordningene skal listes opp i del II i vedlegg I til avtalen forutsatt at utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia er tilsvarende tilpasset og rettsaktene er innlemmet i og trådt i kraft i henhold til EØS-avtalen. Henvisninger i separasjonsavtalen til trygdeforordningen skal forstås som henvisninger til forordningene som er listet opp i del II i vedlegg I. I utgangspunktet gir utmeldingsavtalen bare rettigheter til britiske statsborgere og unionsborgere, mens separasjonsavtalen mellom EØS/EFTA-statene og Storbritannia bare gir rettigheter til britiske statsborgere og statsborgere av EØS/EFTA-statene.

For å sikre at personer som har hatt tilknytning til både Storbritannia, en EU-stat og en EØS/EFTA-stat, skal beholde opptjente rettigheter til pensjon og uføretrygd og få adgang til medlemskap og opptjening i trygdeordninger i tilflyttingsstaten, fastsetter artikkel 33 i utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia at bestemmelsene om koordinering av trygderettigheter også skal gjelde for statsborgere fra EØS/EFTA-statene. På samme måte fastsetter separasjonsavtalen mellom Storbritannia og EØS/EFTA-statene artikkel 32 at bestemmelsene om koordinering av trygderettigheter også skal gjelde for statsborgere fra EU-statene.

En forutsetning for at separasjonsavtalen artikkel 32 og utmeldingsavtalen artikkel 33 skal komme til anvendelse, er imidlertid at det foreligger en avtale mellom EU og EØS/EFTA-statene om at rettighetene til britiske statsborgere skal koordineres på samme måte dersom de har hatt tilknytning til både en EU-stat og en EØS/EFTA-stat, jf. separasjonsavtalen artikkel 32 nr. 1 bokstav b og utmeldingsavtalen artikkel 33 nr. 1 bokstav a.

EØS/EFTA-statene har på denne bakgrunnen fremforhandlet en trianguleringsavtale med EU om britiske borgere. Trianguleringsavtalen gir de relevante bestemmelsene i utmeldingsavtalen og separasjonsavtalen anvendelse for britiske borgere.

Trianguleringsavtalen med EU gjelder for britiske borgere og har således ikke direkte betydning for norske borgere. Inngåelse av trianguleringsavtalen er imidlertid en forutsetning for at norske borgere skal få trygderettigheter etter utmeldingsavtalen mellom EU og Storbritannia.

Trianguleringsavtalen er innlemmet i EØS-avtalen ved EØS-komiteens beslutning nr. 210/2020, i kraft 12. desember 2020, se EØS-avtalen vedlegg VI del III.

Storbritannia kom 24. desember 2020 til enighet med EU om en handels- og samarbeidsavtale for fremtidige forhold, altså forhold fra og med 1. januar 2021. Dette er en meget omfangsrik avtale, som med vedleggene utgjør mer enn 1250 sider. Avtalen inneholder en egen protokoll om koordinering av trygdeytelser. Bestemmelsene i protokollen bygger på bestemmelsene i trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen. Imidlertid inneholder handels- og samarbeidsavtalen ingen bestemmelser om familieytelser, og for uføretrygd og dagpenger under arbeidsløshet inneholder den kun sammenleggingsbestemmelser, og ingen eksportbestemmelser.

I desember 2020 kom Norge og Storbritannia ved noteveksling5 til enighet om midlertidig å benytte den bilaterale trygdeavtalen av 1990, med visse tilpasninger, for personer som beveger seg mellom statene etter 31. desember 2020.

Tilpasningene innebærer at avtalen vil regulere lovvalg, alderspensjon og etterlattepensjon. Bestemmelsene om alderspensjon og etterlattepensjon er oppdatert som en tilpasning til dagens nasjonale regelverk. Bestemmelsene om sykepenger, foreldrepenger, dagpenger under arbeidsløshet, uføretrygd, yrkesskade, barnepensjon og barnetrygd får ikke anvendelse i forholdet mellom Norge og Storbritannia som sådan, men de skal med tilpasninger fortsatt anvendes mellom Norge og kronbesittelsene Jersey og Isle of Man. Avtalens bestemmelse om gravferdsstønad skal, som tidligere, bare anvendes mellom Norge og Jersey.

Regjeringen har i en pressemelding 8. desember 20206 informert om at Norge har som mål å få på plass en ny og moderne avtale om trygdekoordinering med Storbritannia. Det understrekes at notevekslingen er ment som en midlertidig løsning frem til en slik avtale er på plass.

Den fremtidige trygdekoordineringen mellom Norge og Storbritannia kan tenkes regulert på forskjellige måter. En mulighet vil være en multilateral avtale mellom Storbritannia og EØS/EFTA-statene etter mønster av trygdedelen av den handels- og samarbeidsavtalen som Storbritannia har inngått med EU. En slik avtale vil, dersom den skal speile handels- og samarbeidsavtalen, ikke inneholde bestemmelser om trygdedekning på kontinentalsokkelen. Det vil derfor med en slik løsning fortsatt kunne være behov for å benytte 1990-avtalen for sokkelarbeiderne, som et supplement til den multilaterale avtalen.

En annen mulighet er en totalrevidert bilateral trygdeavtale mellom Norge og Storbritannia.