3 Trygdekoordinering i EØS

3.1 Bakgrunn – utviklingen av trygdekoordineringen i EU

Allerede under utarbeidelsen av Roma-traktaten i 1950-årene var man klar over de store forskjellene mellom trygdeordningene i de enkelte medlemsstatene. Det var viktig å sikre at disse forskjellene ikke skulle undergrave den frie bevegeligheten for arbeidstakere. Kommisjonen og Rådet fikk i lys av dette kompetanse til å henholdsvis foreslå og vedta de tiltakene vedrørende trygd som var nødvendige for å gjennomføre den frie bevegeligheten for arbeidstakere, jf. Traktaten om opprettelse av Det europeiske økonomiske fellesskap (EØF-traktaten) artikkel 51. Formålet var å etablere en ordning som sikrer at alle tidsrom som de enkelte nasjonale trygdesystemene tillegger betydning for å oppnå og beholde retten til ytelser og for beregningen av dem, blir lagt sammen (sammenleggingsprinsippet), og at ytelser blir utbetalt, uavhengig av hvilken medlemstats territorium mottakerne for tiden er bosatt på (eksportabilitetsprinsippet).

Forordning nr. 3/58 om trygd for vandrende arbeidstakere og den tilhørende gjennomføringsforordningen, forordning nr. 4/58, trådte i kraft 1. januar 1959. Forordning nr. 3/58 hadde blant annet bestemmelser om medregning av trygde- eller arbeidstid fra andre medlemsstater dersom det var nødvendig for å åpne, opprettholde eller gjenåpne rett til pensjonsytelser, arbeidsløshetsytelser og andre trygdeytelser (artikkel 27 nr. 1). Forordningen bestemte videre at pensjoner ikke kunne reduseres, endres, suspenderes, bortfalle eller beslaglegges som følge av at mottakeren var bosatt i en annen medlemsstat enn den der utbetalingsinstitusjonen befant seg (artikkel 10 nr. 1). Artikkel 35 gav nærmere regler om retten til arbeidsløshetsytelser dersom stønadsmottakeren flytter til en annen medlemstat. Videre bestemte artikkel 12 at personer som utførte arbeid på en medlemsstats territorium, skulle være underlagt lovgivningen der, selv om vedkommende var bosatt på en annen medlemsstats territorium og/eller arbeidsgiveren var etablert på en annen medlemsstats territorium.

For rekkevidden av koordineringsreglene var det vesentlig at arbeidstakerbegrepet i EØF-traktaten artikkel 51 var videre enn arbeidstakerbegrepet i traktatens artikkel 48 om retten til å ta arbeid i en annen medlemsstat. I sak 75/63 Unger slo EU-domstolen fast at uttrykket «arbejdstager eller dermed ligestillet person» i forordning nr. 3/58 hadde et eget fellesskapsrettslig innhold, «idet det omfatter alle, der i denne egenskab og uanset under hvilken benævnelse er omfattet af de forskellige nationale sociale sikringsordninger». For retten til å ta med seg trygdeytelser til andre medlemsstater var det følgelig ikke noe vilkår at mottakeren selv hadde gjort bruk av traktatens regler om fri bevegelighet av arbeidskraft. En arbeidstaker som aldri hadde jobbet noe annet sted enn i egen hjemstat, kunne likevel påberope seg artikkel 10 i forordning 3/58 og ta med seg pensjonen til en annen medlemsstat etter å ha blitt pensjonist.

Bestemmelsene i de nevnte forordningene ble i all hovedsak videreført i forordning (EØF) nr. 1408/71 om anvendelse av trygdeordninger på arbeidstakere, selvstendig næringsdrivende og deres familiemedlemmer som flytter innenfor Fellesskapet, og den tilhørende gjennomføringsforordningen, forordning (EØF) nr. 574/72, som begge fikk anvendelse fra 1. oktober 1972. Disse forordningene ble i sin tur erstattet av forordning (EF) nr. 883/2004 om koordinering av trygdeordninger (trygdeforordningen) som fikk anvendelse i EU fra 1. mai 2010. Også denne forordningen har en egen gjennomføringsforordning, forordning (EF) nr. 987/2009. Med den nye trygdeforordningen ble personkretsen utvidet til å gjelde alle unionsborgere som er eller har vært omfattet av trygdelovgivningen i en medlemsstat, uavhengig av om de har vært yrkesaktive, og deres familiemedlemmer.1 Denne utvidelsen må sees i sammenheng med EUs unionsborgerskap, som ble innført ved Maastricht-traktaten i 1992 og videreutviklet gjennom unionsborgerdirektivet (direktiv 2004/38/EF). For øvrig er de grunnleggende reglene i trygdeforordningen de samme som i de eldre forordningene, slik disse var tolket gjennom rettspraksis.

Med Lisboa-traktaten fra 2009 ble retten til koordinering av trygderettigheter også anerkjent i EUs pakt om grunnleggende rettigheter, hvor artikkel 34 nr. 2 slår fast at «enhver som bor og beveger seg lovlig i Den europeiske union, har rett til trygdeytelser og sosiale fordeler i samsvar med unionsretten og nasjonal lovgivning og praksis».

Ettersom trygdeforordningen bare koordinerer medlemsstatenes trygdelovgivning, er det betydelige forskjeller mellom de ulike trygdeordningene i medlemsstatene, blant annet knyttet til hvilke ytelser statene innvilger, om trygdedekning er betinget av arbeid eller bosetting, størrelsen på ytelsene og hvor lenge de kan gis.

For anvendelsen av trygdeforordningen er Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger av stor betydning. Med hjemmel i trygdeforordningen vedtar den administrative kommisjon beslutninger og anbefalinger («rekommandasjoner»). Beslutningene beskriver blant annet hvordan de nasjonale representantene i kommisjonen har blitt enig om at konkrete bestemmelser i trygdeforordningen skal fortolkes og den praktiske gjennomføringen av disse. Før Lisboa-traktaten måtte det være enstemmige beslutninger i kommisjonen, men det er nå tilstrekkelig med kvalifisert flertall. Den administrative kommisjon bestreber seg likevel på å oppnå konsensus, noe som begrenser mulighetene for avklaring av spørsmål som medlemsstatene er uenige om.

I praksis betraktes disse beslutningene som bindende av nasjonale trygdemyndigheter, selv om de ikke binder EU-domstolen i dens tolkning av regelverket. Den administrative kommisjon fungerer ikke som tvisteløsningsorgan i konkrete saker, men tar stilling til generelle tolkningsspørsmål og administrative spørsmål som reises av medlemsstatene. Med dette bidrar den til å sikre en mer enhetlig tolkning av trygdeforordningen mellom statene.

Særlig etter EU-utvidelsene i 2004, 2007 og 2009 er det store faktiske forskjeller i forordningens betydning for de ulike medlemsstatene. Noen medlemsstater er i hovedsak mottakere av personer som flytter mellom EØS-stater, mens andre i hovedsak er avsendere. Dette kan ha stor betydning for de kostnadene og besparelsene trygdeforordningens regler vil medføre for den enkelte medlemsstatens trygdebudsjett, og dermed også hvilke konsekvenser endringer i trygdeforordningen vil få. Statene kan derfor ha svært ulike oppfatninger av om de ulike delene av trygdeforordningen er rimelige, og om reglene fungerer optimalt. Slike forskjeller i perspektiv gjør det vanskelig å få vedtatt endringer i forordningene. Det er bare foretatt relativt små endringer i trygdeforordningene etter at forordningene ble vedtatt i 2004, og EU-kommisjonens forslag i 2016 om mer omfattende endringer har foreløpig ikke ledet til noe mer enn langvarige forhandlinger i og mellom EUs lovgivende organer.

3.2 Utviklingen av trygdekoordineringen under EØS-avtalen

EØS-avtalen artikkel 28 fastsetter at fri bevegelighet for arbeidstakere skal gjennomføres mellom EU-statene og EØS/EFTA-statene. Dette innebærer at all forskjellsbehandling av arbeidstakere fra EU-statene og EØS/EFTA-statene på grunnlag av statsborgerskap er forbudt med hensyn til sysselsetting, lønn og andre arbeidsvilkår. Bestemmelsen speiler det som nå er TEUV artikkel 45.

For å gjennomføre den frie bevegeligheten for arbeidstakere skal arbeidstakere og deres familiemedlemmer særlig sikres at perioder som de enkelte nasjonale lovgivninger tillegger betydning for å oppnå og beholde retten til ytelser og for beregningen av dem, blir lagt sammen (sammenleggingsprinsippet), og at ytelser som tilkommer personer bosatt på avtalestatenes territorier, blir utbetalt (eksportabilitetsprinsippet), jf. EØS-avtalen artikkel 29. Nærmere bestemmelser om dette var tatt inn i den tidligere trygdeforordningen og den tilhørende gjennomføringsforordningen, som begge var tatt inn i EØS-avtalens vedlegg VI (trygd) helt fra starten. På tilsvarende vis som i EU gav EØS-avtalen med dette rettigheter til langt flere arbeidstakere enn dem som selv gjorde bruk av retten til fri bevegelighet for arbeidstakere etter avtalen artikkel 28, jf. legaldefinisjonen av «arbeidstaker» i artikkel 1 bokstav a i forordningen som alle som er trygdedekket som arbeidstakere i henhold til nasjonal rett.

I St.prp. nr. 100 (1991–92) Om samtykke til ratifikasjon av Avtale om Det europeiske økonomiske samarbeidsområde (EØS), er det i punkt 6.4 gjort kort rede for regelverket om koordinering av trygderettigheter i den dagjeldende trygdeforordningen.2

I NOU 2012: 2 Utenfor og innenfor punkt 17.3 skriver Utvalget for utredning av Norges avtaler med EU følgende om den beskjedne offentlige interessen for EØS-avtalens betydning for koordinering av trygderettigheter:

«Ved inngåelsen av EØS-avtalen var det lite debatt om trygdekoordinering. St.prp. nr. 100 slo fast at «EØS-avtalen gir de rettighetene Norge har ønsket å oppnå for norske borgere og norske næringsdrivende. Samtidig har vi trygghet for å kunne bevare og videreutvikle vårt utdanningssystem og vårt trygde- og sosialsystem slik vi ønsker.»

EØS-avtalens hoveddel omtaler bare trygdekoordinering for arbeidstakere, jf. EØS-avtalen artikkel 29. Den tidligere trygdeforordningen var begrenset til å omfatte arbeidstakere. Som en følge av introduksjonen av unionsborgerskapet i EU ble imidlertid trygdekoordineringen i EU utvidet til å omfatte alle EU-borgere i den nye trygdeforordningen. Trygdeforordningen ble av denne grunn vedtatt med hjemmel i TEF artikkel 308 (nå TEUV artikkel 352), som eneste hjemmel «som gir myndighet til å iverksette egnede tiltak på trygdeområdet for andre personer enn arbeidstakere», jf. andre avsnitt i fortalen til trygdeforordningen. Som påpekt i punkt 2.4.1 etablerer ikke EØS-avtalen noe «EØS-borgerskap» som tilsvarer unionsborgerskapet i EU, men unionsborgerdirektivet (direktiv 2004/38/EF) ble likevel tatt inn i EØS-avtalen uten tilpasninger.3 Som en naturlig følge ble også den nye trygdeforordningen tatt inn i EØS-avtalen uten noen tilpasninger av den omfattede personkretsen.4 Fra juni 2012 omfatter EØS-reglene om trygdekoordinering alle EØS-borgere, uavhengig av om de i EØS-rettslig forstand er yrkesaktive eller ikke. De nye trygdeforordningene var ikke gjenstand for større offentlig debatt i Norge, og det ble ikke ansett påkrevd å innhente Stortingets samtykke etter Grunnloven § 26 andre ledd før de ble tatt inn i EØS-avtalen.

EØS-avtalens vedlegg VI (trygd) er senere endret flere ganger for å holde trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen á jour med endringer vedtatt i EU. Et enslig unntak er forordning (EU) nr. 1231/2010 som utvider trygdeforordningenes personelle anvendelsesområde i EU til å omfatte alle tredjelandsborgere omfattet av medlemsstatenes nasjonale trygdelovgivning, som ikke er tatt inn i EØS-avtalen fordi regulering av tredjelandsborgeres rettsstilling i utgangspunktet faller utenfor EØS-avtalen.

Den foreløpig siste endringen av EØS-avtalens vedlegg VI (trygd) kom i 2020 for å ivareta de EØS-rettslige sidene av trygdekoordineringen med Storbritannia etter brexit, se nærmere i kapittel 10.

3.3 EØS-tilpasninger

Det er regelmessig behov for å tilpasse EU-regler når disse skal tas inn i EØS-avtalen, og dette gjelder også for trygdeforordningene.

Av vedlegg VI til EØS-avtalen, som omhandler trygd, fremgår det at Island, Liechtenstein og Norge skal anses som omfattet av uttrykket «medlemsstat(er)» trygdeforordningenes forstand.

Videre fastsettes det at de rettigheter og plikter som i EU-rettslig sammenheng tilkommer Den administrative kommisjonen, skal ligge til EØS-komiteen. Dette innebærer at kommisjonens beslutninger og rekommandasjoner formelt sett ikke får virkning i EØS før de er vurdert av EØS-komiteen og innlemmet i avtalens vedlegg VI (trygd). I praksis innlemmes nær sagt alle kommisjonens beslutninger og rekommandasjoner i dette vedlegget, men det finnes visse unntak.5

Når beslutningene er innlemmet i vedlegg VI, anses disse i praksis også som bindende av EØS/EFTA-statene.

Det fremgår av videre av tilpasningene i vedlegg VI at Norge, Island og Liechtenstein har anledning til å sende en representant hver til møter i Den administrative kommisjonen.6 Disse representantene har kun en rådgivende funksjon, det vil si observatørstatus. Tilsvarende gjelder også til møter i den tekniske komité for databehandling og i revisjonsutvalget, som begge er tilknyttet kommisjonen. Sveits har tilsvarende rettigheter under EU-Sveits-avtalen om fri bevegelighet av personer.

Det er i trygdeforordningen gitt anledning til å presisere forholdet mellom trygdeforordningen og nasjonale ytelser og regler, blant annet ved at statene på enkelte punkter kan gjøre unntak fra forordningen. I EU har Kommisjonen fått kompetanse til å endre utvalgte vedlegg, mens andre bare kan endres av EU-lovgiver (Europaparlamentet og Rådet).7 For EØS/EFTA-statene er det formelt sett EØS-komiteen som vedtar slike tilpasninger, men EU krever i praksis at slike først godkjennes etter de prosedyrer som gjelder internt i EU.8 Forordningen slik den gjelder internt i EU og er tilgjengelig på EUR-Lex, gjengir bare EU-statenes vedleggsoppføringer. EØS/EFTA-statenes oppføringer i vedleggene I til XI i trygdeforordningen fremgår bare av EØS-avtalens vedlegg IV (trygd).9 Oversikt over hvilke norske ytelser som er oppført i trygdeforordningens ulike vedlegg er nærmere omtalt i punkt 4.3, 7.3 og kapittel 8.

3.4 Trygdeforordningens anvendelse på norsk kontinentalsokkel

EØS-avtalen gjelder på territoriene til avtalestatene, jf. artikkel 126 nr. 1. Norge har lagt til grunn at dette innebærer at kontinentalsokkelen ikke er omfattet av avtalens geografiske virkeområde, og at det ikke er holdepunkter for at noe annet gjelder for trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen. Etter påtrykk fra ESA er forordningene likevel gitt anvendelse på arbeidstakere mv. som er omfattet av EØS-avtalens personkrets og som arbeider med leting etter eller utvinning av olje, gass eller andre naturressurser på den norske delen av kontinentalsokkelen, jf. folketrygdloven § 2-4, barnetrygdloven § 2-4 og kontantstøtteloven § 3 a.10

ESAs syn er at anvendelsesområdet til trygdeforordningen må fastlegges funksjonelt, i lys av tilknytningen mellom det indre marked og den aktivitet som foregår på sokkelen. En annen forståelse vil etter ESAs syn innebære at de personene som utfører disse aktivitetene blir uten trygdedekning selv om de er bosatt i en EØS-stat.11 Norske myndigheter har avvist ESAs forståelse av trygdeforordningens anvendelsesområde, men fant likevel at hensynet til sokkelarbeiderne tilsa at det var rimelig å gi dem anvendelse på kontinentalsokkelen.12 Denne «frivillige» utvidelsen av forordningenes geografiske anvendelsesområde var i første omgang avgrenset til folketrygdloven og barnetrygdloven, men ble i 2004 også gjort gjeldende for kontantstøtteloven.13

Henvisningene i folketrygdloven § 2-4 til den tidligere trygdeforordningen og den tidligere gjennomføringsforordningen ble først i 2019 erstattet med henvisninger til de nye forordningene,14 det vil si mer enn seks år etter at de trådte i kraft som EØS-rett. Henvisningene er ikke oppdatert med senere endringsforordninger eller knyttet til gjennomføringen av disse i norsk rett gjennom forskriften om inkorporasjon av trygdeforordningene i EØS-avtalen. Henvisningene i barnetrygdloven og kontantstøtteloven er fremdeles til de gamle trygdeforordningene. Utvalget er imidlertid ikke kjent med at dette har fått praktisk betydning. Norske trygdemyndigheter anvender tilsynelatende trygdeforordningene i oppdatert versjon også på kontinentalsokkelen.

Utvalget bemerker også at anvendelsen av trygdeforordningene på sokkelen er avgrenset til arbeid med «leting etter eller utvinning av olje, gass eller andre naturressurser». Annet arbeid på kontinentalsokkelen,15 for eksempel knyttet til vindkraft, er ikke omfattet.

Utvalget har ikke prioritert å vurdere om den tradisjonelle norske forståelsen av EØS-avtalens geografiske anvendelsesområde kan opprettholdes i lys av EFTA-domstolens tilnærming i sak E-8/19 Scanteam. Saken gjaldt EØS-avtalens geografiske anvendelsesområde i en annen sammenheng (offentlige anskaffelser), men det er verdt å merke seg at EFTA-domstolen her la til grunn nettopp en slik funksjonell tilnærming som ESA har argumentert for hva gjelder trygdeforordningene. Som ledd i analysen viste EFTA-domstolen til EU-domstolens synspunkt om at EU-retten kan få anvendelse på yrkesaktiviteter som utøves utenfor EU-statenes territorium, så lenge arbeidsforholdet har en tilstrekkelig nær tilknytning til dette territoriet.16

Utvalget foreslår at henvisningene til trygdeforordningene i folketrygdloven § 2-4, barnetrygdloven § 2-4 og kontantstøtteloven § 3 a oppdateres og knyttes til forordningene i den versjon som til enhver tid gjelder som norsk rett, men anser det utenfor mandatet å foreslå materielle endringer i disse bestemmelsene.

3.5 Norsk deltakelse i det administrative samarbeidet om koordinering av trygdeytelser i EØS

3.5.1 Den administrative kommisjonen

Trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen legger opp til administrativt samarbeid mellom statene.

Den administrative kommisjon for koordinering av trygdeordninger, som er tilknyttet Kommisjonen, er regulert i trygdeforordningen artikkel 71 og 72. Her er det bestemt at den administrative kommisjon skal bestå av en representant fra hver medlemstat, samt sakkyndige rådgivere til disse dersom det er nødvendig. En representant fra kommisjonen skal delta i møtene i den administrative kommisjon, som rådgiver.17

Formålet med den administrative kommisjon er å fremme og utvikle koordineringssamarbeidet mellom medlemstatene. Dette gjøres ved at kommisjonen utveksler erfaringer og god administrativ praksis seg imellom. Viktigst er imidlertid kommisjonens oppgave med å behandle administrative spørsmål og fortolkningsspørsmål som trygdeforordningen og gjennomføringsforordningen gir opphav til.

Kommisjonen tar stilling til slike spørsmål i beslutninger og anbefalinger («rekommandasjoner»). Kommisjonens beslutninger og rekommandasjoner beskriver blant annet hvordan den administrative kommisjon har blitt enig om at konkrete bestemmelser i trygdeforordningen skal fortolkes, og den praktiske gjennomføringen av disse. Som påpekt i punkt 3.1 måtte kommisjonens beslutninger før Lisboa-traktaten treffes ved enstemmighet, mens det nå er tilstrekkelig med kvalifisert flertall.18 Den administrative kommisjonen bestreber seg likevel på å oppnå konsensus. I praksis betraktes beslutningene som bindende av medlemsstatene, selv om de ikke binder EU-domstolen i dens tolkning av regelverket. Både beslutningene og rekommandasjonene må innlemmes i EØS-avtalen vedlegg VI før de får virkning i EØS, se punkt 3.3.

Den administrative kommisjonens beslutninger og rekommandasjoner er omtalt flere steder i utredningen, for eksempel i punkt 5.5 om forholdet mellom trygdeforordningens artikkel 5 og artikkel 6, og i punkt 8.6.2.6 om hvilke naturalytelser en person har rett på ved opphold i andre stater enn bosettingsstaten og sin kompetente stat.

En annen viktig utgivelse fra Den administrative kommisjonen er Practical guide on the applicable legislation in the European Union (EU), in the European Economic Area (EEA) and in Switzerland (2013). Guiden er ikke vedtatt som en rekommandasjon og følgelig heller ikke tatt inn i EØS-avtalen som en rettsakt som avtalepartene må ta hensyn til, men den gir verdifull innsikt i hvordan den administrative kommisjonen mener at trygdeforordningens lovvalgsregler bør tolkes og anvendes i en rekke konkrete tilfeller.19

3.5.2 Øvrig administrativt samarbeid

Trygdeforordningen artikkel 76 pålegger medlemsstatenes myndigheter og institusjoner å gi hverandre vederlagsfri bistand, som om det dreide seg om gjennomføring av egen lovgivning. Nasjonale institusjoner kan ta direkte kontakt med hverandre, og også med de berørte personene og deres representanter. Institusjoner og berørte personer en gjensidig forpliktelse til å utveksle informasjon og samarbeide for å sikre at forordningen anvendes etter sin hensikt.

Plikten til samarbeid i artikkel 76 gjelder ikke generelt i trygdesaker, men er begrenset til samarbeid som sikrer anvendelsen av forordningen. Andre stater har altså ingen generell plikt til å bistå Nav med oppfølging av personer som mottar norske trygdeytelser når de oppholder seg i en annen EØS-stat.20 I hovedsak er plikten knyttet til vurderingen av lovvalgsregler og inngangsvilkår for rett til ytelser i saker som er omfattet av trygdeforordningen.

I gjennomføringsforordningens avdeling I kapittel II er det gitt egne bestemmelser om samarbeid og utveksling av opplysninger. Artikkel 2 gir regler om utveksling av opplysninger mellom institusjoner, og omfanget av utvekslingen. Dette innebærer at institusjonene umiddelbart skal utveksle alle opplysninger som er nødvendige for å bestemme rettigheter og plikter for personer som omfattes av trygdeforordningen. Kapittelet har videre regler om utveksling av opplysninger mellom berørte personer og institusjonene, og omfanget av denne utvekslingen i artikkel 3, om bestemmelser om form og metode for utveksling av opplysninger i artikkel 4, og den rettslige gyldigheten av dokumenter og underlagsmateriale utferdiget i en annen medlemsstat i artikkel 5.

I gjennomføringsforordningen er det også gitt bestemmelser som regulerer samarbeid mellom medlemsstatene knyttet til konkrete situasjoner. Som eksempel kan nevnes

• artikkel 27, hvor det er gitt særregler om samarbeid ved kontantytelser i forbindelse med arbeidsudyktighet for personer som er bosatt eller oppholder seg i en annen medlemsstat enn den kompetente medlemsstat. Bestemmelsen regulerer ulike fremgangsmåter for innhenting av og samarbeid om bekreftelser på arbeidsudyktighet fra leger ved bosted og opphold i andre medlemsstater enn den kompetente staten. Både personen selv, institusjonen i oppholdsstaten og den kompetent institusjon er her pålagt plikter.

• artikkel 34, hvor det er det angitt fremgangsmåte ved yrkesskade eller yrkessykdom som inntreffer i en annen medlemsstat enn den kompetente medlemsstaten. Her fremgår det at institusjonen i den medlemsstaten der yrkesskaden inntraff eller yrkessykdommen ble diagnostisert, skal gi den kompetente institusjonen melding om legeerklæringer som er utferdiget i førstnevnte medlemsstat. Videre er det i artikkel 52 bestemmelser om tiltak med sikte på fortgang i pensjonsberegninger, som innebærer samarbeid mellom berørte medlemsstater.

• artikkel 55, hvor det er gitt særlige regler om forpliktende samarbeid mellom statene for arbeidssøkere som søker jobb i en annen EØS-stat etter trygdeforordningen artikkel 64. Her skal mottakerstaten på eget initiativ informere den kompetente institusjonen om arbeidssøkeren har meldt seg innen de angitte fristene, og om forhold som inntrer som kan påvirke retten til ytelser ved arbeidsløshet. Etter en konkret anmodning fra avsenderstaten vil mottakerstaten også ha en plikt til å gi månedlige opplysninger om hvordan arbeidssøkeren er fulgt opp av de lokale arbeidsmarkedsmyndighetene.21

Av trygdeforordningen artikkel 82 følger det at medisinske undersøkelser som er pålagt en person etter den kompetente statens lovgivning, kan gjennomføres i en annen stat dersom personen som skal undersøkes befinner seg her. Dette gjøres etter anmodning fra den kompetente institusjonen i den kompetente staten, på vilkår fastsatt i gjennomføringsforordningen eller som er avtalt mellom de berørte medlemsstatene.

Et samarbeid med hensyn til oppfølging av aktivitetsplikter og lignende, vil alltid kreve en særlig avtale. Et eksempel på dette er de bilaterale avtalene som Nav har inngått med de øvrige nordiske statene som er knyttet til grensekryssende rehabiliteringssituasjoner. Disse avtalene retter seg konkret inn mot å oppnå avklaring av arbeidsevne, og sikre tilbakeføring til arbeid eller overgang til uføretrygd. Formålet er å bidra til at en stønadsmottaker fra Norge som er bosatt i den andre nordiske staten, får tilgang til arbeidsrettet oppfølging fra myndighetene der, og motsatt. Disse avtalene er begrenset til arbeidsrettet oppfølging, og de gir ikke tilgang til eller bistand til å komme inn i medisinsk behandling eller utredning.

Nav har ingen tilsvarende avtaler om oppfølging av sykmeldte i andre EØS-stater. Det er ulike systemer i statene for hva som godkjennes av medisinsk dokumentasjon, hva som anses for å være sykdom, hvilken type behandling vedkommende tilbys, og hvilke arbeidsrettede tiltak som finnes for denne gruppen brukere. I praksis vil det derfor være vanskelig for institusjoner i andre EØS-stater å kunne imøtekomme norske oppfølgingskrav, og intensjonen om å sikre kortere stønadsløp og en rask overgang til arbeid. En praktisk konsekvens av dette er at stønadsmottakere som bor i en annen EØS-stat vil få en lengre stønadsperiode, og underlegges færre krav til arbeidsrettet aktivitet enn i nasjonale saker. Det er dermed høyere risiko for at saken avsluttes uten at vedkommende har fått noen reell avklaring verken til arbeid eller uføretrygd.

Kommisjonen har foreslått endringer i trygdeforordningen som, hvis de blir vedtatt, vil innebære forbedringer for det administrative samarbeidet på trygdeområdet, se KOM (2016) 815. Man har fortsatt ikke lyktes i å oppnå en enighet om endringsforslaget, og det er dermed stor usikkerhet knyttet til om, og eventuelt når, forslaget vil kunne bli vedtatt.