11 Regionalpolitiske tilskudd

11.1 Innledning

I fordelingen av rammetilskuddet tas det hensyn til strukturelle forskjeller i kommunenes kostnader gjennom utgiftsutjevningen, mens forskjeller i skatteinntektene delvis utjevnes gjennom inntektsutjevningen. I tillegg til disse utjevningsmekanismene er det i dag flere tilskudd innenfor rammetilskuddet som er begrunnet ut fra distrikts- og regionalpolitiske målsetninger, såkalte regionalpolitiske tilskudd.

Hensikten med slike regionalpolitiske tilskudd er å bruke inntektssystemet som et virkemiddel for å nå mål om blant annet å opprettholde bosettingsmønsteret, bevare levedyktige lokalsamfunn og bidra til næringsutvikling og en god samfunnsmessig utvikling i distriktene. Den omfattende omfordelingen gjennom utgifts- og inntektsutjevningen i inntektssystemet er også svært viktige distriktspolitiske virkemidler, ved at både sentrale og mindre sentrale kommuner settes i stand til å kunne tilby likeverdige tjenester til sine innbyggere.

I tillegg til tilskudd som er begrunnet ut fra distriktspolitiske hensyn, er det i dag også særskilte tilskudd til de største kommunene, kommuner med særlig høy befolkningsvekst og et tilskudd til kommuner som slår seg sammen og blir et sterkere tyngdepunkt i sin region.

I dag mottar flertallet av kommunene ett eller flere regionalpolitiske tilskudd. Utvalget er i sitt mandat bedt om å vurdere behovet for andre tilskudd i tillegg til innbyggertilskuddet i inntektssystemet, og hvilke samfunnsutfordringer slike tilskudd skal svare på. Dette kapitlet redegjør for dagens regionalpolitiske tilskudd, utvalgets vurdering av disse og utvalgets anbefaling til endringer i de regionalpolitiske tilskuddene i inntektssystemet.

Også andre deler av distriktspolitikken har betydning for rammebetingelsene for kommunene i ulike deler av landet, særlig ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Både i utformingen av dagens distriktstilskudd i inntektssystemet og i den øvrige distriktspolitikken benyttes distriktsindeksen for å avgrense hvilke kommuner som har distriktsutfordringer. Distriktsindeksen og den øvrige distriktspolitikken er nærmere omtalt i avsnitt 11.3.

11.2 Dagens regionalpolitiske tilskudd i inntektssystemet

I inntektssystemet er det i dag fem tilskudd som er begrunnet ut fra ulike distrikts- og regionalpolitiske målsetninger, jf. tabell 11.1. Dette er distriktstilskudd Sør-Norge, distriktstilskudd Nord-Norge, storbytilskuddet, regionsentertilskuddet og veksttilskuddet. I tillegg inneholder skjønnstilskuddet også elementer av distriktspolitikk. Noen av tilskuddene har vært en del av inntektssystemet over flere tiår, med litt ulike begrunnelser og utforming, mens andre tilskudd har kommet til i løpet av de siste ti årene. Utformingen av de ulike tilskuddene er nærmere omtalt i avsnitt 11.2.1–11.2.5.

I sum utgjør de regionalpolitiske tilskuddene i inntektssystemet om lag 4 mrd. kroner i 2022, og det er 270 kommuner som mottar ett eller flere slike tilskudd. 86 kommuner mottar ikke regionalpolitiske tilskudd i 2022, og av disse er det 13 kommuner som kunne ha mottatt regionalpolitiske tilskudd hvis de ikke hadde hatt skatteinntekter over grensen for å motta tilskuddene.

Det største tilskuddet er distriktstilskudd Nord-Norge, med vel 2,25 mrd. kroner, som går til alle kommuner i de nordligste fylkene og noen kommuner i den nordligste delen av Trøndelag. Småkommunetillegget innenfor de to distriktstilskuddene går til kommuner med under 3 200 innbyggere, og gis med en sats per kommune. Det gjør at dette tilskuddet kan utgjøre et relativt høyt tillegg i kroner per innbygger for disse kommunene.

Selv om tilskuddene totalt sett utgjør en relativt liten del av kommunenes frie inntekter, kan de ha stor betydning for enkeltkommuner. Dette gjelder særlig for små kommuner i Finnmark, som mottar småkommunetillegg og distriktstilskudd Nord-Norge etter høyeste sats. Kartet i figur 11.1 viser regionalpolitiske tilskudd som andel av samlet rammetilskudd for kommunene i 2022.

Forstørr bilde

Kilde: Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Grønt hefte 2022.

11.2.1 Distriktstilskudd Sør-Norge

Distriktstilskudd Sør-Norge utgjør om lag 808 mill. kroner i 2022. Tilskuddet ble innført i 2017, og var en sammenslåing av det tidligere distriktstilskudd Sør-Norge og småkommunetilskuddet. Det tidligere småkommunetilskuddet ble innført i forbindelse med omleggingen av inntektssystemet i 1996, mens det tidligere distriktstilskudd Sør-Norge ble innført i 2009.

Distriktstilskudd Sør-Norge består av to deler, et småkommunetillegg til kommuner med under 3 200 innbyggere og et tilskudd til kommuner med over 3 200 innbyggere med svak samfunnsmessig utvikling og distriktsmessige utfordringer. Tilskuddet går til kommuner i Sør-Norge, dvs. kommuner som ikke er omfattet av distriktstilskudd Nord-Norge.

Kriteriene for å motta distriktstilskudd Sør-Norge er at kommunen:

• har under 3 200 innbyggere eller en distriktsindeks1 på 46 eller lavere, og

• har en gjennomsnittlig skatteinntekt per innbygger de siste tre årene som er lavere enn 120 pst. av landsgjennomsnittet.

Kommuner med under 3 200 innbyggere får et tilskudd per kommune. Satsene varierer etter kommunens verdi på distriktsindeksen, der kommuner med en indeks på 35 eller lavere får tilskudd etter den høyeste satsen.

For kommuner med 3 200 innbyggere eller mer blir tilskudd gitt delvis med en sats per kommune og delvis med en sats per innbygger. Kommuner med distriktsindeks på 35 eller lavere får tilskudd etter de høyeste satsene, mens kommuner med indeks mellom 35 og 46 får tilskudd etter lavere satser. Satsene for distriktstilskudd Sør-Norge i 2022 er vist i tabell 11.2.

11.2.2 Distriktstilskudd Nord-Norge

Distriktstilskudd Nord-Norge er det største regionalpolitiske tilskuddet innenfor rammetilskuddet. Tilskuddet går til alle kommuner i Troms og Finnmark, Nordland og noen kommuner i den nordligste delen av Trøndelag, og utgjorde i 2022 om lag 2,3 mrd. kroner.

Tilskuddet ble innført i 2017, og var en videreføring av to tidligere tilskudd: Nord-Norge- og Namdalstilskuddet og småkommunetilskuddet. Det har vært et eget tilskudd til kommuner i de nordligste fylkene i inntektssystemet siden 1994, mens det tidligere småkommunetilskuddet ble innført i forbindelse med omleggingen av inntektssystemet i 1996.

Distriktstilskudd Nord-Norge består av to deler, en del som går til alle kommunene og et småkommunetillegg til kommuner med under 3 200 innbyggere. Den største delen av tilskuddet blir fordelt med en sats per innbygger til alle kommuner i disse områdene. Satsen er differensiert mellom kommuner i ulike fylker og geografiske områder.

Kommuner med færre enn 3 200 innbyggere, og skatteinntekter fra inntekt og formue samt naturressursskatt under 120 pst. av landsgjennomsnittet, mottar i tillegg et småkommunetillegg innenfor tilskuddet. Dette tilskuddet fordeles etter de samme kriteriene og satsene som småkommunetillegget i distriktstilskudd Sør-Norge. Kommunene i tiltakssonen2, får småkommunetillegg etter en høyere sats enn øvrige kommuner. Satsene for distriktstilskudd Nord-Norge i 2022 er vist i tabell 11.3.

11.2.3 Storbytilskudd

Storbytilskuddet går i dag til de største byene; Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger, Kristiansand og Drammen. Tilskuddet fordeles med et likt beløp per innbygger til disse kommunene. I 2022 er satsen per innbygger 393 kroner, og storbytilskuddet er til sammen om lag 609 mill. kroner.

Storbytilskuddet ble innført som et særskilt tilskudd til de fire største kommunene i 2011, og ble senere utvidet til å også inkludere Kristiansand og Drammen. Tilskuddet ble begrunnet med de særskilte utfordringene storbyene har knyttet til urbanitet, og den sentrale rollen de har for samfunnsutviklingen i sin region. Det ble særlig pekt på sosiale forhold og levekår, rus og psykiatri, og tilrettelegging av infrastruktur og arealbruk.

11.2.4 Regionsentertilskudd

Regionsentertilskuddet ble innført fra og med 2017, i forbindelse med forrige revisjon av inntektssystemet for kommunene. Tilskuddet går til kommuner som har slått seg sammen, og som etter sammenslåingen fikk over om lag 8 000 innbyggere. Kommuner som mottar storbytilskudd kan ikke samtidig motta regionsentertilskudd.

Tilskuddet fordeles delvis etter en sats per innbygger og delvis etter en sats per kommune. I 2022 er satsen per kommune 3,344 mill. kroner og satsen per innbygger er 70 kroner. Totalt er regionsentertilskuddet på 203 mill. kroner i 2022.

11.2.5 Veksttilskudd

Veksttilskuddet går til kommuner som i en periode har en særlig sterk befolkningsvekst. Tilskuddet er begrunnet med at kommuner med høy befolkningsvekst på kort og mellomlang sikt kan ha problemer med å tilpasse tjenestetilbudet til en raskt voksende befolkning, og at det kan være vanskelig å finansiere de nødvendige investeringene uten at det virker inn på det øvrige tjenestetilbudet.

Veksttilskuddet går til kommuner som de siste tre årene har hatt en gjennomsnittlig, årlig befolkningsvekst på 1,4 pst. eller mer. I tillegg må kommunene ha hatt skatteinntekter som er under 140 pst. av landsgjennomsnittet de siste tre årene (målt per innbygger). Tilskuddet gis med et fast beløp per nye innbygger ut over vekstgrensa. Satsen for 2022 er på 62 252 kroner, og totalt bevilges 145,8 mill. kroner i veksttilskudd i 2022.

11.3 Regional- og distriktspolitikk – distriktspolitiske virkemidler

Norsk regionalpolitikk har i stor grad vært rettet inn mot å nå mål om befolkningsutvikling og likeverdige levekår i hele landet. Kommunal- og distriktsdepartementet deler regional- og distriktspolitikken inn i to hovedkategorier: den målrettede regional- og distriktspolitikken og regional- og distriktspolitiske hensyn på andre politikkområder.3

Den målrettede regional- og distriktspolitikken viser til særskilte distrikts- og regionalpolitiske utviklingsmidler som bevilges til særskilte prosjekter over statsbudsjettet (programkategori 13.50). Hoveddelen av de øremerkede midlene som bevilges til distriktspolitiske tiltak går til ulike næringsrettede tilskudd innenfor det distriktspolitiske virkeområdet. Målet med disse midlene er blant annet å bidra til et vekstkraftig næringsliv, verdiskaping og attraktive arbeidsplasser, regional utvikling og styrket utviklingskapasitet og velfungerende tjenestetilbud i distriktene.

Innenfor den brede regional- og distriktspolitikken er kommunesektoren svært viktig. Kommunene har ansvaret for en rekke sentrale tjenester i den norske velferdsstaten. Innenfor rammene av statlig styring er det kommunene som har ansvaret for at alle innbyggere har tilgang til skole, barnehage, helse- og omsorgstjenester og andre viktige velferdstjenester. I den brede regional- og distriktspolitikken har derfor statlig politikk overfor kommunesektoren stor betydning. Inntektssystemet, med utjevning av både kostnads- og inntektsforskjeller mellom kommunene, er viktig for å sette alle kommuner i stand til å tilby likeverdige tjenester til sine innbyggere.

Demografiutvalget (2020)4 viser i sin utredning til at kommuner i distriktene har høyere utgifter per innbygger enn mer sentrale kommuner, noe som blant annet henger sammen med at alderssammensetningen i distriktskommunene er mer kostnadskrevende og bosetningen er mer spredt. Distriktskommuner har også i hovedsak en lavere andel av befolkningen i yrkesaktiv alder, og har dermed også lavere skatteinntekter per innbygger enn andre kommuner. Omfordelingen i utgifts- og inntektsutjevningen i inntektssystemet gjør at distriktskommuner blir kompensert for disse forholdene.

11.3.1 Differensiert arbeidsgiveravgift

Den største statlige ordningen som eksplisitt er begrunnet med distriktspolitiske målsetninger er ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Arbeidsgiveravgiften er en avgift på brutto lønn som arbeidsgivere betaler til staten, og størrelsen på avgiften varierer ut fra hvor virksomheten er lokalisert.

Målet med differensiert arbeidsgiveravgift er å styrke sysselsettingen og bosettingen i landsdeler og områder med særskilte utfordringer, og også å kompensere næringslivet for noen av ulempene som spredt bosetting og store avstander medfører. Ordningen omfatter både næringslivet og offentlig sektor innenfor virkeområdet.5 I 2021 var omfanget på ordningen i form av reduserte avgifter til staten beregnet til om lag 16,7 mrd. kroner, og av dette er over 6 mrd. knyttet til offentlig sektor.

Avgiften er differensiert i 7 ulike soner, der satsen varierer fra 0 pst. i tiltakssonen i Troms og Finnmark (sone 5) til full sats på 14,1 pst. utenfor virkeområdet (sone 1).6 Figur 11.2 viser soneinndelingen for virkeområdet for differensiert arbeidsgiveravgift i perioden 2022–2027.

Forstørr bilde

Kilde: Kommunal- og distriktsdepartementet og Skatteetaten.

Siden ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift også omfatter kommunesektoren, får kommuner i enkelte områder lavere kostnader knyttet til lønn enn øvrige kommuner. En kommune i sonen med laveste sats betaler ikke arbeidsgiveravgift for sine ansatte, og får dermed isolert sett 14,1 pst. lavere lønnskostnader enn en kommune som betaler full sats på arbeidsgiveravgiften. Differensiert arbeidsgiveravgift er dermed et kraftfullt virkemiddel også overfor kommunesektoren, og gjør at kommuner i deler av landet til dels har betydelig lavere utgifter enn sammenlignbare kommuner som betaler arbeidsgiveravgift etter full sats.

11.3.2 Distriktsindeksen

Distriktsindeksen er et mål på graden av distriktsutfordringer i en kommune. Indeksen ble utviklet som grunnlag for bruk av distriktspolitiske virkemidler innenfor den målrettede distriktspolitikken, og benyttes for å i større grad å målrette tilskuddene til deler av landet med de største distriktsutfordringene. Indeksen er for eksempel ett av vurderingskriteriene som benyttes for å avgrense virkeområdet for distriktsrettet investeringsstøtte og ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift. Ved innføringen av distriktstilskudd Sør-Norge i inntektssystemet fra 2009 ble distriktsindeksen også tatt i bruk for å fordele distriktstilskudd i inntektssystemet. Ved at distriktsindeksen benyttes i inntektssystemet, knyttes distriktstilskuddene i større grad opp til den øvrige distriktspolitikken.

Distriktsindeksen består av indikatorer som måler kommunenes utfordringer knyttet til geografiske ulemper og samfunnsutfordringer som følge av slike ulemper. Indeksen varierer fra 0 til 100, der kommuner med den laveste indeksen har de største distriktsutfordringene.

Distriktsindeksen er utviklet av Kommunal- og distriktsdepartementet og ble sist revidert i 2020.7 I kommuneproposisjonen for 20218 pekte den daværende regjeringen på at det burde foretas en samlet gjennomgang av behovet for regionalpolitiske tilskudd og hvilke kommuner som eventuelt bør motta slike tilskudd, før en vurderer hvordan den reviderte distriktsindeksen eventuelt skal benyttes i inntektssystemet. Den tidligere distriktsindeksen benyttes derfor i inntektssystemet inntil videre, i påvente av utredningen fra Inntektssystemutvalget. I tabell 11.4 vises indeksen som brukes i dagens inntektssystem.

Distriktsindeksen fra 2020 er vist i tabell 11.5. Da indeksen ble revidert i 2020 hadde den i stor grad vært uendret siden 2002. Bakgrunnen for revisjonen var blant annet at det skulle foretas en ny revisjon av virkeområdene for distriktsrettet investeringsstøtte og ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift, at målene med regional- og distriktspolitikken har vært i endring samt at SSB har endret sin sentralitetsindeks, som er en viktig indikator i distriktsindeksen.

Indeksen veier sammen indikatorer for geografiske ulemper, økonomisk vekst og demografi. De geografiske ulempene beregnes ved liten størrelse på lokale arbeids- og tjenestemarkeder og lang avstand til større og mer spesialiserte markeder. Dette fanges i stor grad opp gjennom sentralitetsindeksen utarbeidet av SSB, som måler innbyggernes tilgang til arbeidsplasser og tjenester innenfor det som oppfattes som grensen for daglige arbeids- og pendlerreiser. I tillegg fanger distriktsindeksen opp samfunnsutfordringer som følger av geografiulempene, knyttet til befolkningsutvikling, sysselsettingsvekst og kjennetegn ved næringsstrukturen i kommunen. Befolkningsutviklingen de siste 10 årene er vektet inn med 40 pst. av indeksen.

Utvalgets vurdering – ny distriktsindeks og distriktstilskuddene i inntektssystemet

Etter utvalgets vurdering fanger både den gamle og den nye distriktsindeksen opp relevante distriktsutfordringer. Sentrale distriktsutfordringer er knyttet til svak befolkningsutvikling, svak samfunnsutvikling og utfordringer knyttet til sentralitet og beliggenhet. Den nye distriktsindeksen fanger opp alle disse forholdene, og er dermed godt egnet til å si noe om graden av distriktsutfordringer i en kommune sammenliknet med andre kommuner.

Den nye distriktsindeksen legger noe høyere vekt på sentralitet, målt ved SSBs sentralitetsindeks, samtidig som befolkningsutviklingen de siste 10 årene vektes relativt høyt. I tillegg har den også indikatorer som sier noe om næringsstrukturen i kommunen og utviklingen i sysselsettingen over tid. Den nye sentralitetsindeksen fanger opp flere forhold knyttet til sentralitet enn indeksen som ble benyttet i distriktsindeksen før 2020. Blant annet fanger den opp hvilke typer tjenester som finnes i området rundt kommunen, og dermed sier den også noe om sentraliteten innad i en region. Den nye sentralitetsindeksen er også mer presis, ved at den beregnes med utgangspunkt i alle bebodde grunnkretser i kommunen, og ikke kun tar utgangspunkt i det dominerende tettstedet i kommunen som i den tidligere indeksen.9 Dette bidrar samlet sett til at den nye distriktsindeksen er godt egnet til å rangere kommunene ut fra distriktsutfordringer innad i arbeidsmarkedsregioner.

Et annet viktig element i distriktsindeksen er befolkningsutviklingen de siste 10 årene. Befolkningsnedgang er en stor utfordring i distriktskommuner, og gjør det krevende for kommunen å tilpasse tjenestetilbudet til endringen i innbyggertall og befolkningssammensetning. Siden de frie inntektene i stor grad fordeles ut fra innbyggertallet i kommunen, vil kommuner med befolkningsnedgang oppleve nedgang i sine inntekter. Etter utvalgets vurdering er befolkningsnedgang forhold som bør fanges opp av et distriktstilskudd i inntektssystemet, slik at disse kommunene settes i stand til å opprettholde tjenestetilbudet til sine innbyggere, selv om innbyggertallet går ned.

Utvalget mener at den nye distriktsindeksen i stor grad fanger opp typiske distriktsutfordringer, og at denne derfor er godt egnet til å benyttes i fordelingen av distriktstilskudd i inntektssystemet. Distriktsindeksen oppdateres med jevne mellomrom, og kommunenes verdier på indeksen oppdateres over tid. Ved å knytte distriktstilskuddene i inntektssystemet opp til en indeks som oppdateres med jevne mellomrom sikrer man også at hvilke kommuner som omfattes av distriktstilskuddet ikke låses til et visst tidspunkt, da verdiene på indeksen vil fange opp eventuelle endringer i hvilke kommuner som har størst distriktsutfordringer.

Utvalget anbefaler derfor at den nye distriktsindeksen tas i bruk for å fordele distriktstilskuddene i inntektssystemet, og at det gjøres en justering i de ulike grenseverdiene og satsene i tilskuddene slik at disse tilpasses den nye indeksen. Se nærmere omtale av distriktstilskudd Sør-Norge og distriktstilskudd Nord-Norge.

11.4 Utvalgets vurdering – regionalpolitiske tilskudd i inntektssystemet

Utvalget mener at inntektssystemets hovedoppgave er å gi kommunene et godt grunnlag for å levere likeverdige tjenester til sine innbyggere. Utjevningen av kommunenes økonomiske forutsetninger gjennom inntekts- og utgiftsutjevningen er det viktigste distriktspolitiske virkemiddelet i inntektssystemet, og eventuelle regionalpolitisk begrunnede tilskudd kommer i tillegg til disse utjevningsordningene. Dagens regionalpolitiske tilskudd er i stor grad begrunnet ut fra politiske ønsker om å støtte opp om ulike regionalpolitiske målsetninger, og flere av elementene har vært en del av inntektssystemet over lang tid. Utvalget er bedt om å vurdere behovet for denne typen tilskudd, og hvilke mål slike tilskudd skal ivareta.

De regionalpolitiske tilskuddene er en del av det samlede rammetilskuddet, men kommer i tillegg til utgiftsutjevningen. Desto større del av rammen som fordeles i form av regionalpolitiske tilskudd til enkeltkommuner, jo lavere blir beløpet til fordeling til alle kommuner. Det er dermed kommuner som ikke mottar regionalpolitiske tilskudd som indirekte finansierer dem. Dersom dagens regionalpolitiske tilskudd i sin helhet hadde blitt fordelt som innbyggertilskudd, ville innbyggertilskuddet økt med om lag 745 kroner per innbygger.

I dag er det 270 kommuner, det vil si om lag 75 pst. av kommunene, som mottar ett eller flere regionalpolitiske tilskudd i inntektssystemet, og 86 kommuner som ikke mottar tilskudd. Når et stort antall kommuner mottar ulike regionalpolitisk begrunnede tilskudd er det vanskeligere å se prioriteringene og hva som er hovedmålene med de ulike tilskuddene.

I dag er det to ulike distriktstilskudd i inntektssystemet, til kommuner i henholdsvis Nord-Norge og Sør-Norge. Felles for distriktstilskuddene er at de er begrunnet ut fra distriktspolitiske hensyn og utformet for å nå noen distriktspolitiske mål. Slike mål har blant annet vært å opprettholde bosettingsmønsteret, bevare levedyktige lokalsamfunn og bidra til næringsutvikling og en god samfunnsmessig utvikling i distriktene.

Prinsipielt mener utvalget at omfanget av regionalpolitiske tilskudd i inntektssystemet bør begrenses, og at mest mulig av midlene bør fordeles gjennom ordinære kriterier til alle kommuner. Et særskilt, målrettet tilskudd til distriktskommuner kan likevel begrunnes med at det i enkelte områder og typer kommuner kan være nødvendig å supplere inntekts- og utgiftsutjevningen for å legge til rette for likeverdige tjenester til innbyggerne. Et slikt distriktstilskudd bør etter utvalgets vurdering fange opp:

1. Kommuner med distriktsutfordringer.

   Med dette menes det kommuner med sammensatte utfordringer, blant annet knyttet til befolkningsutvikling, at de har et lite arbeidsmarked, liten tilgang til private tjenester og lang reiseavstand til større arbeidsmarkeder. Mange distriktskommuner opplever for eksempel store utfordringer eller store kostnader med å rekruttere eller leie inn bemanning med nødvendig kompetanse, samtidig som store avstander kan gjøre det vanskelig å kjøpe tjenester i et marked eller i samarbeid med andre kommuner for å redusere kostnader.

   Distriktsindeksen er utarbeidet for å være et verktøy for å peke ut distriktskommuner, og vise i hvilken grad disse kommunene har distriktsutfordringer. Forholdene som inngår i indeksen er beliggenhet (sentralitet), befolkningsutvikling, sysselsettingsvekst og næringsstrukturen i kommunen.

2. Kommuner med befolkningsnedgang.

   Kommuner med nedgang i folketallet kan på kort sikt ha utfordringer med å tilpasse tjenestetilbudet til lavere behov og/eller endret befolkningssammensetning. De frie inntektene fordeles i hovedsak etter innbyggertallet i kommunen, og nedgang i folketallet kan føre til lavere inntekter både fra skatt og rammetilskudd. Det er imidlertid også elementer i inntektssystemet som ivaretar kommuner med befolkningsnedgang. Inntektsgarantiordningen fanger opp nedgangen i inntekter som følge av befolkningsnedgang, og sørger for at endringer fases inn over tid. Et annet viktig element er at deler av rammetilskuddet gis med et fast beløp per kommune, og dermed ikke avtar selv om folketallet går ned. Dette gjelder basistilskuddet i utgiftsutjevningen, og deler av dagens distriktstilskudd Sør- og Nord-Norge.

   Telemarksforsking10 har i rapporten Økonomi i kommuner med svak befolkningsutvikling sett på hva en svak befolkningsutvikling har å si for kommunenes inntektsutvikling, og hvilke rammer kommunen har for å levere gode tjenester til innbyggerne. I rapporten pekes det på at utfordringene trolig er sammensatte for disse kommunene, ved at de fleste kommunene som sliter med en svak befolkningsutvikling også er små og har en demografisk utvikling preget av få barn og unge og en økende andel eldre. Dette er forhold som i stor grad fanges opp av øvrige deler av inntektssystemet. I rapporten pekes det imidlertid på at det er stor variasjon innad i gruppen av kommuner med en svak befolkningsutvikling; noen kommuner har betydelige inntekter fra vannkraft og havbruksfond, mens andre ikke har slike ekstrainntekter. For kommuner uten slike ekstra inntektskilder vil befolkningsnedgang øke sårbarheten.

   Etter utvalgets vurdering er befolkningsnedgang en utfordring for kommunene, og det er viktig at det også framover er elementer i inntektssystemet som sørger for at inntektsnivået gradvis tilpasses endringene i befolkningstallet. De faste delene av inntektssystemet som ivaretar dette er basiskriteriet i utgiftsutjevningen og inntektsgarantiordningen som sikrer en betydelig grad av stabilitet i inntektsnivået fra det ene året til det andre. I tillegg mener utvalget at befolkningsnedgang bør inngå i begrunnelsen for et distriktstilskudd i inntektssystemet.

3. Små kommuner.

   Det er i dag et særskilt småkommunetillegg til kommuner med færre enn 3 200 innbyggere. Utvalget mener små kommuner har noen utfordringer knyttet til lavt innbyggertall i seg selv, og at dette ikke fullt ut fanges opp av de øvrige elementene i inntektssystemet. De minste kommunene er også i stor grad distriktskommuner og opplever en svakere befolkningsutvikling enn øvrige kommuner. Målt med distriktsindeksen, der også befolkningsutvikling inngår, er dette den kommunegruppen med størst distriktsutfordringer. Utvalget mener små kommuner fortsatt bør hensyntas særskilt innenfor distriktstilskuddene i inntektssystemet.

   Dagens småkommunetillegg, som gis med et fast beløp per kommune, gjør at de aller minste kommunene får et høyere beløp per innbygger enn de andre kommunene. Sammen med basiskriteriet i utgiftsutjevningen, som også utløser et beløp per kommune, betyr dette at de minste kommunene får et høyere inntektsnivå per innbygger enn andre kommuner. Utvalget mener dette er en innretning som bør videreføres. Med utvalgets forslag til ny kostnadsnøkkel øker verdien på basiskriteriet, og utgiftsutjevningen fanger i større grad opp smådriftsulemper i kommunal tjenesteproduksjon. Denne økningen bør ses i sammenheng med størrelsen på småkommunetillegget, og utvalget anbefaler derfor at småkommunetillegget innenfor distriktstilskudd Sør-Norge og distriktstilskudd Nord-Norge reduseres med 1 mill. kroner for alle kommuner.

I dag er det en inntektsgrense for å motta distriktstilskudd Sør-Norge og småkommunetillegget innenfor distriktstilskudd Nord-Norge. Denne inntektsgrensen er knyttet til skatteinntektene som inngår i inntektsutjevningen (skatt på inntekt og formue samt naturressurskatt), og er satt til 120 pst. av gjennomsnittlig skatteinntekt per innbygger på landsbasis. En del kommuner har imidlertid også betydelige inntekter fra konsesjonskraft, konsesjonsavgift, havbruksfond og eiendomsskatt på kraftanlegg m.v. Med dagens skattegrense i distriktstilskuddene vil disse kommunene i tillegg kunne motta distriktstilskudd i inntektssystemet.

Figur 11.3 viser sammenhengen mellom størrelsen på disse inntektene og sum regionalpolitiske tilskudd. Figuren viser at kommunene med de aller høyeste inntektene ikke mottar regionalpolitiske tilskudd i dag, men at det er en del kommuner som både har høye inntekter fra konsesjonskraft, konsesjonsavgift, havbruksfond eller eiendomsskatt på annen næringseiendom og samtidig mottar regionalpolitiske tilskudd i inntektssystemet. Utvalget mener at det også bør tas hensyn til disse andre inntektene når det fastsettes en inntektsgrense for å motta distriktstilskudd i inntektssystemet, for å unngå at kommuner med svært høye ekstrainntekter mottar regionalpolitiske tilskudd.

Forstørr bilde

Etter utvalgets vurdering fanger distriktsindeksen i stor grad opp kommuner med distriktsutfordringer. Utvalget legger derfor til grunn at denne indeksen også framover bør benyttes i utmålingen av distriktstilskudd i inntektssystemet. Dagens småkommunetillegg innenfor distriktstilskuddene for Sør-Norge og Nord-Norge bør også videreføres. Utvalget mener imidlertid det bør gjøres noen gjennomgående justeringer i satser og grenseverdier i distriktstilskuddene og småkommunetillegget. Det foreslås også å redusere satsen for småkommunetillegget i begge tilskuddene med 1 million kroner per kommune. Dette er nærmere omtalt under hvert enkelt tilskudd i avsnitt 11.5.

Utvalget mener det fortsatt er behov for en ekstra innsats overfor kommuner i de nordligste fylkene, fordi disse i større grad enn fylkene i sør står overfor felles utfordringer knyttet til avstander og folketall. Kommunene i Finnmark står i en særstilling ved å være store i utstrekning, ha store avstander til omkringliggende kommuner og en svak befolkningsutvikling over lengre tid. Utvalget anbefaler i hovedsak å videreføre dagens distriktstilskudd Nord-Norge, men med noen endringer. Disse er nærmere omtalt under omtalen av tilskuddet i avsnitt 11.5.

Utvalget anbefaler videre at det også tas hensyn til kommunenes inntekter fra konsesjonskraft, havbruksfond og eiendomsskatt på kraft- og petroleumsanlegg i inntektsgrensen for distriktstilskudd Sør-Norge og småkommunetillegget i distriktstilskudd Nord-Norge.

Utvalget har også vurdert om det er andre forhold enn distriktsutfordringer som tilsier behov for et særskilt tilskudd i inntektssystemet. Etter utvalgets vurdering skiller de største kommunene seg noe fra de øvrige kommunene, og kan ha noen særskilte utfordringer andre kommuner ikke har. De største kommunene spiller en sentral rolle som motor, samfunnsutvikler og tjenesteleverandør for omkringliggende kommuner i sin landsdel, og de tar på seg et utvidet ansvar som ikke fanges opp i dagens inntektssystem. Etter utvalgets vurdering kan det være grunn til å tro at de største byene har ekstrakostnader knyttet til denne landsdelssenterfunksjonen, som ikke kompenseres gjennom inntektssystemet. Utvalget mener dette bør fanges opp gjennom et ekstra tilskudd til disse kommunene, og at det bør gjøres en endring i dagens storbytilskudd.

Utvalgets vurderinger og anbefalinger om de ulike regionalpolitiske tilskuddene i dagens inntektssystem er nærmere beskrevet i avsnitt 11.5.

11.5 Regionalpolitiske tilskudd – utvalgets vurdering og anbefaling

11.5.1 Distriktstilskudd Sør-Norge

Dagens distriktstilskudd Sør-Norge ivaretar både små kommuner, og kommuner med distriktsutfordringer og en svak samfunnsmessig utvikling. Utformingen av dagens distriktstilskudd Sør-Norge er basert på en eldre utgave av distriktsindeksen, som nå er revidert. Utvalget anbefaler at den nye distriktsindeksen legges til grunn for distriktstilskudd Sør-Norge.

Som omtalt tidligere mener utvalget at dagens småkommunetillegg innenfor både distriktstilskudd Nord-Norge og distriktstilskudd Sør-Norge bør videreføres. De minste kommunene har særskilte utfordringer knyttet til lavt innbyggertall, og et småkommunetillegg med et beløp per kommune er godt egnet for å ivareta disse kommunene særskilt.

I dag er det en inntektsgrense knyttet til kommunens nivå på skatteinntektene som inngår i inntektsutjevningen for å motta tilskuddet, og kommuner med skatteinntekter fra inntekt og formue samt naturressursskatt over 120 pst. av landsgjennomsnittet kan ikke motta tilskuddet. Som omtalt over mener utvalget at dagens inntektsgrense i distriktstilskudd Sør-Norge legger et for smalt inntektsbegrep til grunn, og at det er uheldig at kommuner med høye inntekter utenom inntektssystemet i tillegg kan motta distriktstilskudd. Utvalget foreslår at inntektsgrensen i disse tilskuddene settes til 140 pst. av gjennomsnittlige skatteinntekter, inkludert skatt på inntekt og formue, naturressursskatt, konsesjonsavgift, konsesjonskraftinntekter, inntekter fra havbruksfond og eiendomsskatt fra kraft- og petroleumsanlegg. For å unngå store svingninger fra år til år bør inntektene beregnes som et gjennomsnitt over de tre siste tilgjengelige år.

Den nye distriktsindeksen er ikke direkte sammenlignbar med den tidligere distriktsindeksen. Det er derfor behov for å gjøre endringer i grenseverdiene for når en kommune kan motta distriktstilskudd og differensieringen av satsene innenfor tilskuddet. Dagens satsstruktur i tilskuddet er også svært detaljert, og utvDragalget mener denne bør forenkles noe slik at det blir færre ulike kategorier og satser.

Utvalget foreslår også at satsene i småkommunetillegget, som gis med et beløp per kommune, reduseres med 1 mill. kroner for alle kommuner som mottar dette tillegget. Denne reduksjonen ses i sammenheng med at basiskriteriet, som fanger opp smådriftsulemper knyttet til kommunestørrelse, får en høyere vekting i utvalgets forslag til kostnadsnøkkel, og dermed utløser et høyere beløp i utgiftsutjevningen.

Utvalget anbefaler at grenseverdien for å motta distriktstilskudd Sør-Norge, og differensieringen innad i tilskuddet, justeres for å tilpasses den nye distriktsindeksen. I dagens tilskudd er det kun kommuner med en distriktsindeks som er lavere enn 46 som kan motta tilskuddet til kommuner med over 3 200 innbyggere. Verdiene på den nye indeksen ligger noe over den gamle indeksen. Utvalget anbefaler derfor at denne grenseverdien økes med 15 pst. sammenlignet med dagens distriktstilskudd, og settes til 53. Grenseverdien for å motta distriktstilskudd Sør-Norge etter full sats foreslås satt til 40, og satsene differensieres mellom disse verdiene på distriktsindeksen. Utvalgets forslag til nye satser og satsstruktur i distriktstilskudd Sør-Norge er vist i tabell 11.6.

Med utvalgets forslag til endringer i distriktstilskudd Sør-Norge vil det samlede tilskuddet reduseres med om lag 175 mill. kroner. Dette tilsvarer en økning i innbyggertilskuddet for alle kommuner med om lag 32 kroner per innbygger.

11.5.2 Distriktstilskudd Nord-Norge

Utvalget mener at det er behov for et eget distriktstilskudd til kommunene i de nordligste fylkene i inntektssystemet, og at hovedtrekkene i dagens tilskudd bør videreføres.

I dagens tilskudd legges det til grunn at alle kommuner i de nordligste fylkene har særskilte utfordringer, som tilsier at alle kommunene i området skal motta distriktstilskudd, uavhengig av om kommunen har distriktsutfordringer målt ved distriktsindeksen. Utvalget mener at det fortsatt bør legges vekt på at det i de nordligste fylkene i større grad er utfordringer for hele regionen, og at det derfor bør være et tilskudd som gis til alle kommuner i området.

Etter utvalgets vurdering er kommuner særlig i Troms og Finnmark i en særstilling, med spredt bosatt befolkning og store avstander. Dette gjør blant annet at kommunen må ta en mer aktiv rolle for å oppnå ønsket samfunnsutvikling, for eksempel må kommunene i større grad ta ansvar for kulturtilbud som det private markedet sørger for andre steder. Kommunene i dette området er dermed svært viktige for å opprettholde bosettingen i området, noe som også er viktig med tanke på den geopolitiske situasjonen. Disse hensynene taler for at kommunene i Troms og Finnmark fortsatt bør få tilskudd etter høyere satser enn kommuner i Nordland.

De større kommunene i regionen, som Tromsø, Bodø, Alta, Harstad og Narvik er viktige motorer i regionen, og utvalget mener det er viktig at også disse kommunene mottar tilskudd på lik linje med de øvrige kommunene i Nord-Norge.

Utvalget anbefaler at dagens satsstruktur i tilskuddet i hovedsak videreføres i Nord-Norge. På samme måte som for småkommunetillegget i distriktstilskudd Sør-Norge foreslår utvalget å redusere satsene i småkommunetilskuddet med 1 mill. kroner per kommune.

I dag er det ingen inntektsgrense for å motta den delen av distriktstilskudd Nord-Norge som gis til alle kommuner, mens småkommunetillegget gis etter samme kriterier, og inntektsgrense, som for kommuner i distriktstilskudd Sør-Norge. Utvalget anbefaler at den generelle delen av distriktstilskudd Nord-Norge fortsatt går til alle kommuner, uavhengig av inntektsnivå som i dag.

Utvalget mener imidlertid at inntektsgrensen for småkommunetillegget innenfor distriktstilskudd Nord-Norge bør endres, på samme måte som i distriktstilskudd Sør-Norge, slik at den tar hensyn til flere inntekter enn i dag. Utvalget anbefaler at inntektsgrensen for å motta småkommunetillegget i distriktstilskudd Nord-Norge settes lik inntektsgrensen i distriktstilskudd Sør-Norge, som nærmere omtalt over. Utvalget foreslår at inntektsgrensen i disse tilskuddene settes til 140 pst. av gjennomsnittlige skatteinntekter, inkludert skatt på inntekt og formue, naturressursskatt, konsesjonsavgift, konsesjonskraftinntekter, inntekter fra havbruksfond og eiendomsskatt fra kraft- og petroleumsanlegg. For å unngå store svingninger fra år til år bør inntektene beregnes som et gjennomsnitt over de tre siste tilgjengelige år.

Kommuner i Namdalen i Trøndelag fylke

I dag er det 11 kommuner nord i Trøndelag fylke som er inkludert i området for distriktstilskudd Nord-Norge. Begrunnelsen for at disse kommunene i 2009 ble inkludert i det daværende Nord-Norgetilskuddet, var at de i stor grad hadde de samme utfordringene som kommuner i Nordland, og dermed burde likebehandles med disse kommunene. Etter utvalgets vurdering skiller ikke utfordringene for disse kommunene seg fra utfordringene for øvrige distriktskommuner i Trøndelag eller resten av Sør-Norge. Utvalget mener disse kommunene bør likebehandles med øvrige kommuner i Trøndelag, og anbefaler derfor at kommunene i Namdalen ikke behandles særskilt. Disse kommunene bør ikke lenger få tilskudd gjennom distriktstilskudd Nord-Norge, men kommunene kan på samme måte som øvrige kommuner i Trøndelag få distriktstilskudd Sør-Norge hvis kommunen oppfyller kravene til dette tilskuddet.

Værøy, Røst og Træna

I Nordland er det tre små øykommuner med svært store avstander til andre kommuner; Værøy, Røst og Træna. Disse kommunene skiller seg ut ved at det er små kommuner med relativt små avstander innad i kommunen, og dermed ikke får stor uttelling på bosettingskriteriene i inntektssystemet, men med svært store avstander til andre kommuner. Alle disse tre kommunene har en verdi på strukturkriteriet11 på mer enn 140 km, som er på linje med kommuner i Finnmark. Utvalget har vurdert det slik at disse tre øykommunene i Nordland bør behandles særskilt.

Utvalget ser at disse tre kommunene har noen spesielle utfordringer knyttet til beliggenhet og størrelse, som små øykommuner med store avstander til fastlandet og andre kommuner. Disse avstandene gjør det vanskelig for kommunene å samarbeide med andre kommuner om innbyggernære tjenester. Det blir ekstra kostbart å dele tjenester med andre kommuner, og det kan medføre ekstra kostnader ved ulike investerings- og byggeprosjekter. For å ivareta disse kommunene og deres særskilte utfordringer mener utvalget at disse tre kommunene bør få småkommunetillegg etter en forhøyet sats, på samme måte som kommunene i tiltakssonen i Nord-Troms og Finnmark.

Satsstruktur og satser i distriktstilskudd Nord-Norge

I dagens distriktstilskudd for Nord-Norge og Sør-Norge gis tilskuddet etter seks ulike satser, ut fra kommunenes verdi på distriktsindeksen. Etter utvalgets vurdering er denne satsstrukturen svært finmasket og unødvendig komplisert. Utvalget foreslår derfor at noen av kategoriene slås sammen, slik at det blir færre satser i tilskuddet. Hvis en kommune får tilskudd etter en lavere sats ett år, vil dette fanges opp av inntektsgarantiordningen i inntektssystemet, og dermed sørge for at kommunen ikke får en brå nedgang i inntektene som følge av endringer i satsen. Utvalgets forslag til satsstruktur i et justert distriktstilskudd Nord-Norge er vist i tabell 11.7.

Med utvalgets forslag til endringer i distriktstilskudd Nord-Norge vil det samlede tilskuddet reduseres med 165 mill. kroner. Dette tilsvarer en økning i innbyggertilskuddet for alle kommuner med om lag 31 kroner per innbygger.

11.5.3 Storbytilskudd

De største kommunene skiller seg noe fra de øvrige kommunene, og kan ha noen særskilte utfordringer andre kommuner ikke har. De største kommunene spiller en sentral rolle som motor og samfunnsutvikler i sin landsdel, og de tar på seg et utvidet ansvar som ikke fanges opp i dagens inntektssystem.

By- og levekårsutvalget12 utredet levekårs- og integreringsutfordringer i områder i og rundt de store byene i Norge. Det nevnte utvalget mente blant annet at storbyene ikke blir tilstrekkelig kompensert for opphopning av levekårsulemper gjennom inntektssystemet i dag. By- og levekårsutvalget vurderte at storbyene har særskilte kostnader til sosiale tjenester, herunder boligsosialt arbeid, sosialhjelp og kommunale arbeidstiltak, samt forebyggende og kompenserende kostnader knyttet til rus og psykiatri, lavinntekt og høy innvandrerandel.

Utvalget har i sin gjennomgang av utgiftsutjevningen i inntektssystemet sett nærmere på de områdene by- og levekårsutvalget tok opp i sin utredning. Utvalget anbefaler flere endringer i utgiftsutjevningen som tar hensyn til utfordringene By- og levekårsutvalget peker på. Kommunenes kostnader til arbeidsrettede tiltak i kommunal regi og boligsosialt arbeid er foreslått tatt inn i utgiftsutjevningen. Videre foreslås det at voksenopplæring flyttes fra grunnskolenøkkelen til delkostnadsnøkkelen for sosiale tjenester, en endring som fordeler mer midler til storbyene som gruppe. I tillegg er kriterier for rus og psykiatri tatt inn i kostnadsnøkkelen. Endringene gjør at inntektssystemet i større grad tar høyde for kommunenes utgifter knyttet til opphopning av levekårsulemper. Dette gjenspeiles ved at kommunene som i dag mottar storbytilskudd, samlet sett har positiv effekt når vi ser på fordelingsvirkningene av endringene i kostnadsnøkkelen. Dette taler for en reduksjon i storbytilskuddet.

Etter utvalgets vurdering kan det være grunn til å tro at storbyene har ekstrakostnader knyttet til landsdelssenterfunksjonen, som ikke kompenseres gjennom inntektssystemet. Rollen som motor, samfunnsutvikler og tjenesteleverandør for omkringliggende kommuner er spesielt kjennetegnende for landsdelssentrene, og dette taler for et ekstra tilskudd til disse kommunene. Utvalget mener at Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand kan anses som landsdelssentre, og dermed kan kvalifisere for et særskilt landsdelssentertilskudd. Utvalget mener også at Bodø og Tromsø er viktige sentre i sin landsdel, men at disse kommunene ivaretas ved at de mottar høyere beløp gjennom distriktstilskudd Nord-Norge enn de ville fått gjennom utvalgets forslag til landsdelssentertilskudd. Utvalget vurderer ikke Drammen, som i dag mottar storbytilskudd, som et landsdelssenter og anbefaler at tilskuddet begrenses til de fem overnevnte kommunene.

Utvalget vurderer at storbyene er bedre ivaretatt i inntektssystemet etter endringene utvalget foreslår på andre områder i systemet. På bakgrunn av dette vil utvalget foreslå at tilskuddet halveres sammenlignet med dagens nivå, at det gis til Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Kristiansand, og at det omtales som et landsdelssentertilskudd. Tilskuddet vil gis med en sats per innbygger på 197 kroner.

Med utvalgets forslag til endringer i storbytilskuddet vil det samlede tilskuddet reduseres med 324 mill. kroner. Dette tilsvarer en økning i innbyggertilskuddet for alle kommuner med om lag 60 kroner per innbygger.

11.5.4 Regionsentertilskudd

Etter utvalgets syn er regionsentertilskuddet et politisk tilskudd som må ses i sammenheng med kommunereformen, og som i liten grad er knyttet opp til kommuner som er faktiske senterkommuner i sin region. Tilskuddet er rettet mot «mellomstore kommuner som slår seg sammen og dermed utgjør et sterkere tyngdepunkt i sin region». Det ligger ingen faglige vurderinger til grunn for tilskuddet, og det er heller ikke foretatt noen vurderinger av om den sammenslåtte kommunen faktisk vil utgjøre et sterkere tyngdepunkt i sin region. Kommuner (ekskl. kommuner som mottar storbytilskudd) som slår seg sammen og får mer enn «om lag 8 000 innbyggere etter sammenslåingen» er kvalifisert for å motta regionsentertilskudd. Etter utvalgets vurdering er det ikke slik at alle kommuner som mottar dette tilskuddet i dag er reelle regionsentre som utgjør tyngdepunkter i sin region.

Videre vil utvalget påpeke at tilskuddet kun går til kommuner som slår seg sammen, og derfor ikke fanger opp tilsvarende kommuner som allerede i dag er et tyngdepunkt og senter i sin region.

Utvalget anser at regionsentertilskuddet i sin nåværende form mangler faglig begrunnelse og anbefaler at tilskuddet avvikles. Med utvalgets forslag om å avvikle regionsentertilskuddet vil innbyggertilskuddet til alle kommuner øke med om lag 38 kroner per innbygger.

11.5.5 Veksttilskudd

Utvalget vil peke på at veksttilskuddet har en svak faglig begrunnelse. Veksttilskuddet bygger på en antakelse om at kommuner med særlig høy befolkningsvekst på kort og mellomlang sikt kan ha problemer med å tilpasse tjenestetilbudet til en raskt voksende befolkning, og at det kan være vanskelig å finansiere de nødvendige investeringene uten at det virker inn på tjenestetilbudet. Antagelsene er imidlertid ikke dokumentert. En rapport fra SSB13 viser tvert imot at kapitalkostnadene i vekstkommunene er lavere enn i andre kommuner, fordi vekstkommunene har flere innbyggere, og stadig får flere å dele investeringskostnadene på. I tillegg vil vekstkommuner ha lavere pensjonskostnader enn andre kommuner. Kommunen betaler pensjonspremie også for tidligere ansatte, og tilflyttingskommuner har relativt sett færre tidligere ansatte de har pensjonsutgifter til. Etter utvalgets vurdering er det derfor ikke grunnlag for å si at befolkningsvekst vanskeliggjør kommunenes evne til å levere tjenester.

Selv om det kan være kortsiktige utfordringer med å tilpasse tjenestetilbudet til en voksende befolkning, er det også flere positive aspekter ved å være en kommune i vekst. Vekstkommuner får fortløpende tilført mer penger som følge av befolkningsveksten, siden flere innbyggere gir både økt innbyggertilskudd og økte skatteinntekter. Etter utvalgets syn tilsier inntektsøkningen vekstkommuner opplever, at det vanskelig kan rettferdiggjøres å gi dem et ekstra tilskudd gjennom inntektssystemet.

Samlet vurderer utvalget at det ikke er et behov for et ekstra tilskudd til vekstkommuner, og anbefaler at veksttilskuddet avvikles som tilskudd i inntektssystemet. Med utvalgets forslag om å avvikle veksttilskuddet vil innbyggertilskuddet til alle kommuner øke med om lag 27 kroner per innbygger.

11.5.6 Samlet endring i regionalpolitiske tilskudd med utvalgets forslag

Utvalget foreslår at tre av dagens regionalpolitiske tilskudd videreføres, og at regionsentertilskuddet og veksttilskuddet avvikles.

Distriktstilskudd Sør- og Nord-Norge fanger opp kommuner med distriktsutfordringer og særskilte utfordringer knyttet til både beliggenhet og kommunestørrelse. Disse tilskuddene foreslås i hovedsak videreført, men med noen justeringer i innretningen og hvilke kommuner som kan motta tilskuddene. Utvalget anbefaler også at den oppdaterte distriktsindeksen tas i bruk for å fordele disse tilskuddene.

Utvalget foreslår at dagens storbytilskudd reduseres, og at tilskuddet rettes inn mot de største kommunene ut fra deres funksjon som landsdelssenter i sine respektive landsdeler. Med utvalgets forslag til endringer i utgiftsutjevningen fanger denne i større grad opp storbyenes særskilte utfordringer, og utvalget mener derfor at satsen i dagens storbytilskudd kan reduseres.

Med utvalgets forslag til endringer i de regionalpolitiske tilskuddene reduseres antall tilskudd fra fem til tre. Samlet omfang på regionalpolitiske tilskudd reduseres med om lag 1 mrd. kroner med utvalgets forslag. Dette motsvares av en økning i innbyggertilskuddet for alle kommuner på om lag 188 kroner per innbygger. Disse endringene gir dermed en økning i inntekter for kommuner som i dag ikke har regionalpolitiske tilskudd.