2 Dagens opptaksregelverk

Forstørr bilde

I dette kapittelet gjør vi kort rede for hovedelementene i dagens opptaksregelverk.1 Teksten tar utgangspunkt i forskrift om opptak til høgare utdanning (opptaksforskriften) og beskriver de mest sentrale bestemmelsene.2 Figur 2.2 viser en oversikt over dagens opptaksregelverk.

Forstørr bilde

2.1 Kvalifisering

Med kvalifisering mener vi de kravene en søker må oppfylle for å kunne konkurrere om opptak til studier ved universiteter og høyskoler.

2.1.1 Generell studiekompetanse

Generell studiekompetanse er hovedveien inn i høyere utdanning for de aller fleste.

Universitets- og høyskoleloven fastsetter at kravet til generell studiekompetanse er «fullført og bestått videregående opplæring med de krav til fagsammensetning og timefordeling som departementet fastsetter». Videre har Kunnskapsdepartementet mulighet til å fastsette at også annen utdanning, eller en kombinasjon av utdanning og yrkespraksis, kan være et generelt opptaksgrunnlag. Dette har departementet gjort i opptaksforskriften.

For å oppnå generell studiekompetanse må søkeren oppfylle et av de følgende kravene

• vitnemål fra bestått treårig videregående opplæring som gir studiekompetanse

• fylt 23 år i løpet av opptaksåret og kan dokumentere minimum fem års fulltids arbeidserfaring og/eller utdanning (23/5-regelen)

Begge alternativene krever bestått opplæring i fellesfagene norsk, engelsk, matematikk, naturfag, samfunnsfag og historie.

For søkere med videregående utdanning fra utlandet er kravene for opptak beskrevet i opptaksforskriften § 2-2.

I dagens opptaksregelverk er det også to andre grupper som kan få generell studiekompetanse.

• de som har fått opptak til høyere utdanning med et unntak fra kravet om generell studiekompetanse, og som har bestått 60 studiepoeng (tilsvarende ett studieår)

• de som har fullført en fagskoleutdanning med et omfang på 120 studiepoeng (tilsvarende to studieår)

Figur 2.3 viser at i 2021 hadde 89 prosent av de kvalifiserte søkerne i Samordna opptak bakgrunn fra norsk videregående opplæring. 11 prosent kvalifiserte seg på annen måte. De største gruppene blant disse var søkere med utenlandsk utdanning og 23/5-søkere.

Forstørr bilde

Samordna opptak (2022). Tall bestilt av utvalget. Ikke publisert.

Generell studiekompetanse fra fullført og bestått videregående opplæring

I dag oppnår de fleste generell studiekompetanse gjennom vitnemål fra bestått treårig videregående opplæring. Enten gjennom studieforberedende utdanningsprogrammer eller påbygging til studiekompetanse. I 2021 gjaldt det, som nevnt, for nesten 89 prosent av de kvalifiserte søkerne.

Kunnskapsdepartementet fastsatte regelen om generell studiekompetanse i 1995, og fagkravene har, med små endringer, vært de samme siden da. Inntil da hadde universitetene og de vitenskapelige høyskolene fastsatt opptaksreglene sine selv, mens departementet fastsatte opptaksreglene for høyskolesektoren.

Generell studiekompetanse fra 23/5-regelen

Personer som fyller 23 år eller mer i løpet av opptaksåret får generell studiekompetanse hvis de kan dokumentere at de har bestått de seks studiekompetansefagene og i tillegg har minimum fem års fulltids arbeidserfaring og/eller utdanning. Dette omtales som 23/5-regelen. I tillegg til utdanning og arbeidserfaring kan det femårige praksiskravet blant annet dekkes av dokumentert nedsatt arbeidsevne, omsorg for barn eller voksne, avtjent militær førstegangstjeneste eller siviltjeneste3, frivillig arbeid og deltagelse i introduksjonsprogrammet for nylig ankomne innvandrere. Som utdanning gjelder beståtte fag fra videregående opplæring, utdanning fra folkehøgskole og beståtte emner fra høyere utdanning.

I 2021 var ca. 5 500 søkere registrert med generell studiekompetanse på bakgrunn av 23/5-regelen. Det utgjør 3,9 prosent av de kvalifiserte søkerne.4 Gjennomføringstall fra 2015-kullet viser at studenter med denne bakgrunnen fullfører i noe mindre grad enn de som har fullført ordinær studieforberedende opplæring. Forskjellene i gjennomføring er minst for treårig bachelor og størst for femårige masterutdanninger.5

23/5-regelen ble innført i den første felles forskriften om generell studiekompetanse som var gjeldende fra opptaket 1996/1997. Forskriften var basert på St.meld. nr. 33 (1991–92), der det ble slått fast at voksne fortsatt skulle kunne få generell studiekompetanse på annet grunnlag enn fullført videregående opplæring. Høyskolene hadde hatt en lignende regel tidligere, mens universitetene opererte med en ordning med individuell vurdering.6

Generell studiekompetanse fra høyere utdanning og fagskoleutdanning

Det er mulig å få generell studiekompetanse uten å fullføre og bestå videregående opplæring, enten gjennom deltagelse i høyere utdanning eller gjennom fagskole. Søkere med disse to grunnlagene utgjør under én prosent av det totale opptaket.7

Generell studiekompetanse for toårig fagskole ble innført i 2009 som en følge av at fagskolene i 2003 fikk sin egen lov som plasserte utdanningen på nivået over videregående opplæring.

Søkere som er tatt opp til høyere utdanning med unntak fra kravet om generell studiekompetanse, kan få studiekompetanse hvis de består utdanningen og den varer i minst ett år. Dette vil for eksempel være søkere som kommer inn på grunnlag av realkompetanse, og som dermed oppnår generell studiekompetanse når de fullfører den utdanningen de har fått opptak til. Et annet eksempel er søkere som har fått dispensasjon fra kravet om generell studiekompetanse på grunn av for eksempel dyskalkuli. Det er for få personer som tas opp på disse to grunnlagene til at vi kan vurdere hvordan de gjennomfører sammenlignet med andre studenter.8

Utenlandsk utdanning

Søkere er kvalifiserte for opptak til høyere utdanning hvis de har bestått videregående opplæring fra et av de andre nordiske landene, jf. opptaksforskriften § 2-2 første ledd. Dette følger av Reykjavik-erklæringen fra 1971.9 Denne nordiske avtalen gjelder gjensidig godkjenning av utdanning. Det betyr at dersom en søker er kvalifisert for høyere utdanning i det landet han eller hun er bosatt i, er søkeren også kvalifisert for høyere utdanning i de andre nordiske landene. Disse søkerne trenger ikke å oppfylle tilleggskrav om norsk.

For søkere som har utdanning fra land utenfor Norden, gjelder GSU-listen (generell studiekompetanse for utenlandske søkere).10 GSU-listen viser hvilken utdanning søkerne må ha for å kunne søke opptak til universiteter og høyskoler i Norge, og hva de eventuelt må oppfylle av tilleggskrav. I tillegg til å dokumentere bestått opplæring må søkere fra land utenfor Norden dokumentere at de dekker språkkravene i norsk, hvis studiet undervises på norsk. For en rekke land utenfor Norden er det ikke tilstrekkelig å ha fullført og bestått videregående opplæring for å få opptak. Vedkommende må også ha studert ett eller to år ved et universitet eller høyskole. I tillegg må de fleste søkere oppfylle et krav til engelskkompetanse. Det fremgår av GSU-listen om engelskkravet dekkes av videregående opplæring.

I studieåret 2021/2022 hadde omtrent 3 prosent av søkerne utenlandsk videregående opplæring.11 Utvalget har lagt til grunn at en ny modell ikke skal endre på muligheten utenlandske søkere har til å få opptak til norsk høyere utdanning.

2.1.2 Unntak fra krav om generell studiekompetanse for søkere

Dagens regelverk åpner for å gjøre unntak for kravet om generell studiekompetanse. For den enkelte søker dreier det seg om to ordninger: realkompetansevurdering og dispensasjon fra kravet om generell studiekompetanse. Unntak for enkeltstudier er omtalt i kapittel 2.1.3.

Realkompetanse

Utdanningsinstitusjonene kan gi søkere som er 25 år eller eldre i opptaksåret, opptak til enkeltstudier hvis de på grunnlag av realkompetanse har de nødvendige kvalifikasjonene, jf. universitets- og høyskoleloven § 3-6 andre ledd. Realkompetanse er kunnskap som søkeren har opparbeidet seg gjennom yrkespraksis, ubetalt arbeid, organisasjonsarbeid og gjennom dokumentert kunnskap, ferdigheter og generell kompetanse. Det kan ha skjedd gjennom formell, ikke-formell og uformell læring. Formell læring er den som skjer i utdanningssystemet. Ikke-formell læring er strukturert opplæring gjennom kurs og andre tilbud som ikke inngår i utdanningssystemet, mens uformell læring skjer i løpet av livet på arenaer som ikke først og fremst er beregnet på strukturert læring.

Bestemmelsen om opptak og fritak på grunnlag av realkompetansevurdering ble innført ved en lovendring som trådte i kraft 1. januar 2001.12 Dette var et ledd i oppfølgingen av Kompetansereformen på 1990-tallet.13 I behandlingen av reformen konkluderte Stortinget med at realkompetanse skulle kunne gi avkortning i utdanning.14 Grunnlaget for ordningen er forsterket av Bolognaprosessen og av at EU vektlegger realkompetanse som likeverdig med utdanning.15

Søkeren må ha de faglige forutsetningene som trengs for å kunne gjennomføre det aktuelle studiet. Hver institusjon avgjør hva som gir realkompetanse til studiene deres, og de vurderer kvalifikasjonene opp mot det faget søkeren ønsker å studere. Søkere som allerede har generell studiekompetanse, kan ikke søke på grunnlag av realkompetanse.

Realkompetansesøkere må oppfylle spesielle opptakskrav, også der hvor det er karakterkrav i enkelte fag. Dette gjelder for eksempel til sykepleierutdanningene og de femårige integrerte masterutdanningene i tekniske fag ved NTNU, som alle har gitte minstekrav til karakterer i ett eller flere fag. Søkerne oppfyller kravene ved å ta fag i videregående opplæring. Realkompetansesøkere kan ikke oppfylle kravet om minimum 35 skolepoeng for å være kvalifisert til lærerutdanninger.

Det var 3 001 søkere som ønsket å bli vurdert for realkompetanse i 2021. Dette utgjør 1,9 prosent av den totale søkermassen samme år. Av de 3 001 søkerne ble under halvparten funnet kvalifisert, og 620 realkompetansesøkere møtte opp til et studium høsten 2021. Differansen kan forklares med at mange ikke nådde opp i rangeringen, og at ikke alle som får tilbud møter til studiestart. I perioden fra 2011 til 2020 har det blitt færre søkere til ordningen, og antall kvalifiserte søkere er lavere enn det har vært de siste 10 årene.16

Dispensasjon

Utdanningsinstitusjonene kan i særskilte tilfeller også gi dispensasjon fra bestemmelsen om generell studiekompetanse, jf. universitets- og høyskoleloven § 3-6 tredje ledd. Bestemmelsen ble lagt inn i opptaksforskriften 1. januar 2003. Det er ikke en generell dispensasjon, men et unntak som gjelder for opptak til et bestemt studium. Formålet med å gi dispensasjon er at søkere som av ulike grunner ikke har mulighet til å oppnå generell studiekompetanse, skal få en mulighet til å studere likevel. Et eksempel er søkere som har dyskalkuli og ikke klarer å bestå matematikkfaget.

For at en institusjon skal kunne gi dispensasjon må to vilkår være oppfylt:

• Institusjonen må vurdere om det foreligger varig sykdom, funksjonsnedsettelse eller lignende tilstand. Dette er et absolutt krav.

• Institusjonen må vurdere om søkerens tilstand er av en slik karakter at det ikke har vært mulig for søkeren å oppfylle enkelte krav om generell studiekompetanse.

Institusjonene kan bare bruke bestemmelsen i tilfeller der helt spesielle hensyn gjør seg gjeldende. Som ved opptak på grunnlag av realkompetanse må institusjonen gjøre en konkret vurdering av om studenten er kvalifisert for det studiet vedkommende søker om opptak til. Søkeren må dokumentere at han eller hun har de nødvendige faglige forutsetningene for å gjennomføre det aktuelle studiet. Dokumentasjon kan for eksempel være attest fra lege, annet helsepersonell, pedagogisk-psykologisk tjeneste eller tilsvarende.

I 2021 var det 79 søkere som ble vurdert som kvalifisert på bakgrunn av dispensasjonsparagrafen.17 Det finnes ikke tall på hvor mange som faktisk søkte om dispensasjon.

2.1.3 Unntak fra krav om generell studiekompetanse for enkeltstudier

I tillegg til at den enkelte søker kan få unntak fra kravet om generell studiekompetanse, åpner universitets- og høyskoleloven for at Kunnskapsdepartementet kan gi unntak fra generell studiekompetanse for enkeltstudier og i spesielle tilfeller for enkeltsøkere til enkeltstudier, jf. § 3-6. Det vil si at kvalifisering skjer på grunnlag av andre kriterier.

For å gjøre unntak kreves det at studiet er av en slik art at det er en annen kompetanse enn generell studiekompetanse som er vesentlig for at en søker skal være kvalifisert.

I dag er det unntak for følgende:

Y-veien er spesielt tilrettelagte studier for søkere som ikke har generell studiekompetanse, men som har fag- eller svennebrev eller yrkeskompetanse. Det gjelder ingeniørutdanning, studier i akvakultur, havbruk og fiskerifag, nautikk, marintekniske fag, serviceledelse og markedsføring og paramedisin.

Y-veien startet som en prøveordning mellom 2002 og 2007. Den ble opprinnelig utviklet fordi det var behov for flere ingeniører, og fordi det var ledig kapasitet ved flere høyskoler.

Y-veien krever tilrettelegging av studieløpet, og studentene tar fagene de mangler, i begynnelsen av studiet.

Forkurs for ingeniørutdanning/maritime utdanninger er et kvalifiserende tilbud til bestemte studier. Det gir ikke generell studiekompetanse eller studiepoeng og er et kurstilbud på videregående opplæringsnivå. Forkurs er spesielt tilrettelagt for personer med yrkesutdanning og praksis som ønsker å ta ingeniørutdanning, men som mangler generell studiekompetanse og/eller fordypning i realfag fra videregående. Fagplanen for forkurset er fastsatt av UHR.

Tilbudet ble opprettet for å øke rekrutteringen til ingeniørutdanning og samtidig tilrettelegge for overganger fra yrkesfaglig videregående opplæring til høyere utdanning. I 2021 var det 653 registrerte studenter på forkurs.18

Forskjellen på forkurs og Y-veien er at forkurset krever et ekstra år før ingeniørutdanningen, mens Y-veien er tilrettelagte studier som gir studentene mulighet til å fullføre utdanningen på tre år.

Søkere som kvalifiserer seg til ingeniørutdanning på bakgrunn av forkurs, konkurrerer i dag i en egen kvote.

Språkfag i samisk, finsk, og kvensk. Søkere som har samisk, finsk eller kvensk tilknytning kan få unntak fra kravet om generell studiekompetanse. Unntaket er innført for å øke rekrutteringen til disse språkfagene.

Kunstfag har en åpning for unntak for søkere uten generell studiekompetanse. Institusjonen må gjøre en konkret vurdering av om søkeren er kvalifisert for studiet vedkommende søker opptak til.

Både studier med og uten opptaksprøve kan få unntak fra generell studiekompetanse.

2.1.4 Spesielle opptakskrav

Det er et prinsipp at tilnærmet like studier skal ha like opptakskrav. Det er samtidig også lang tradisjon for å kreve visse fag fra videregående opplæring for opptak til enkelte studier. I dag har i overkant av 38 prosent av alle studiene som tilbys gjennom Samordna opptak, spesielle opptakskrav.

Det er Kunnskapsdepartementet som fastsetter spesielle opptakskrav. Utdanningsinstitusjoner som ønsker å innføre nye krav, må søke departementet om dette. Departementet kan også innføre krav som ikke institusjonene selv har tatt initiativ til. Spesielle opptakskrav er listet opp i kapittel 4 i opptaksforskriften. Utvalget har valgt å kategorisere kravene i tre begreper: nivåkrav, innholdskrav og opptaksprøver.

Nivåkrav

Noen studier har krav om et fastsatt minimum av oppnådde skolepoeng19 eller karakterkrav i enkelte fag. Dette har lenge vært gjeldende for grunnskolelærer- og lektorutdanningene, samt til de femårig integrerte masterutdanningene i teknologiske fag ved NTNU. Alle disse kravene er bestemt av Kunnskapsdepartementet, foruten kravet ved NTNU som ble foreslått av institusjonen selv. I 2005 vedtok departementet å fastsette både poeng- og karakterkrav til lærerutdanninger. Begrunnelsen var et ønske om å styrke kvaliteten i utdanningen, tiltrekke seg bedre kandidater og heve statusen til læreryrket.20 Fra og med opptak til studieåret 2018/2019 innførte departementet også karakterkrav i norsk og matematikk til sykepleierutdanningene. Her var begrunnelsen å heve kvaliteten på utdanningene og gjennomføringsevnen til studentene.21

Innholdskrav

Innholdskrav er krav til at søkeren har bestått bestemte fag eller har en annen kvalifikasjon som er nødvendig for å gjennomføre utdanningen. For eksempel har mange helseutdanninger, teknologiske- og realfaglige utdanninger krav om at søkerne må ha bestått bestemte programfag i realfag. Andre studier har krav til relevant yrkespraksis for å være kvalifisert. I tillegg finnes det andre spesielle opptakskrav til enkeltstudier, for eksempel til førerkort eller et bestemt fagbrev.

Opptaksprøver

Institusjoner som benytter opptaksprøver som spesielt opptakskrav, kan selv fastsette hva prøven består av, og hvor omfattende den skal være. Hovedregelen er at opptaksprøver bare skal benyttes ved studier der det er helt nødvendig at søkeren har visse egenskaper eller evner før han eller hun starter på studiet, og der disse ikke kan regnes som målt av resultatene på vitnemålet fra videregående opplæring. For enkelte studier er opptaksprøven kun et skjema som må fylles ut. Andre former for opptaksprøver innebærer at søkeren enten må levere arbeider eller vise egnethet eller evner.

Etter ønske fra flere institusjoner og Stortinget åpnet Kunnskapsdepartementet i 2016 opp for at utdanningsinstitusjoner som ønsker det, skal kunne bruke intervju ved opptak til lærerutdanninger. Foreløpig er det ingen institusjoner som har tatt dette i bruk.

2.2 Rangering

Når antallet kvalifiserte søkere er høyere enn antallet studieplasser, er det nødvendig å rangere søkerne. Universitets- og høyskoleloven fastsetter at Kunnskapsdepartementet kan gi forskrift om regler for rangering i opptaket til høyere utdanning. Dette er gjort i opptaksforskriftens kapittel 7. Bestemmelsene om rangering av søkere gjelder for opptak til lavere grads studier, inkludert det lokale opptaket.

Opptak til et studium skjer på grunnlag av rangering innenfor kvoter. En kvote er et visst antall eller andel av studieplassene som fordeles blant søkere som tilfredsstiller nærmere bestemte krav. Alle kvalifiserte søkere som dokumenterer at de oppfyller kriteriene for en gitt kvote, konkurrerer om studieplass i denne kvoten. Søkere med høy poengsum skal rangeres foran søkere med lav poengsum. Søkere som tilhører samme kvote, og som har lik poengsum, rangeres etter alder og eldre søkere går foran yngre søkere. I dagens opptak er studieplassene fordelt i to hovedkvoter, førstgangsvitnemålskvoten og ordinær kvote.

2.2.1 Rangering i førstegangsvitnemålskvoten

Førstegangsvitnemålskvoten gjelder for søkere som er 21 år eller yngre i opptaksåret, og som har oppnådd førstegangsvitnemål i videregående opplæring.22

Opptakssystemet har lenge hatt virkemidler for at unge søkere skal kunne konkurrere seg inn i høyere utdanning. Fra studieåret 2000/2001 ble det innført en felles rangeringsforskrift for opptak til høyere utdanning. Det ble innført en primærvitnemålskvote på 40 prosent for søkere som var 21 år eller yngre, og som hadde fullført videregående på normert tid. Målet var at søkere skulle kunne tas inn i høyere utdanning uten å samle poeng eller forbedre karakterer. Søkerne ble rangert i kvoten selv om de tok fag som ga poeng, eller oppfylte spesielle opptakskrav etter videregående. Det var ikke mulig å forbedre fag i primærvitnemålskvoten, verken underveis eller etter fullført videregående. Før primærvitnemålskvoten hadde opptakssystemet en ungdomskvote, der søkerne kunne ta ny eksamen i fag fra videregående og fortsatt være en del av kvoten. Opptaksforskriften ble endret før studieåret 2009/2010. Primærvitnemålskvoten ble erstattet av førstegangsvitnemålskvoten, og kravene for å utstede førstegangsvitnemål ble tatt inn i forskriften til opplæringsloven. Det ble slutt på at spesielle opptakskrav og fag som ga poeng, kunne tas i ettertid, men det ble åpnet for at elever kunne forbedre fag mens de gikk i videregående opplæring.

I 2022 var 44 prosent av søkerne 21 år eller yngre i søknadsåret. I førstegangsvitnemålskvoten konkurrerer søkere bare på grunnlag av skolepoengene sine. Elever som tar privatisteksamen i nye fag eller forbedrer karakteren i enkeltfag mens de er i sitt normale løp i videregående opplæring, får karakterene med i førstegangsvitnemålskvoten. Det gjør ikke de som tar nye fag eller tar opp fag etter videregående. Alle studier skal tilby 50 prosent av studieplassene i førstegangsvitnemålskvoten. Søkere som har førstegangsvitnemål, men ikke når opp i konkurranse med andre i førstegangsvitnemålskvoten, blir automatisk vurdert i ordinær kvote.

Søkernes rangeringsposisjon bestemmes av hvor mange skolepoeng søkeren har. Figur 2.4 viser hvordan antall poeng blir regnet ut.

Dagens vitnemål består normalt av 15–25 karakterer som viser elevens kompetanseoppnåelse i 15–20 fag. Standpunktkarakterer og eksamensresultater inngår i elevens sluttvurdering og skal gi informasjon om elevens kompetanse ved avslutningen av opplæringen. Alle karakterene på vitnemålet ligger til grunn for poengberegningen ved opptak til høyere utdanning. I tillegg til karakterer gis det etter dagens regelverk poeng for følgende:

Språk- og realfagspoeng: Elever som har tatt realfag og språkfag som programfag, kan få inntil fire språk- og realfagspoeng til sammen på vitnemålet. Det er ikke mulig å få mer enn 1,5 realfagspoeng for samme fag eller for fag som overlapper hverandre.

Poengene teller uavhengig av hvilket studium søkeren søker seg til, og henger ikke sammen med om studiet har real- eller språkfag som opptakskrav. Både språkpoeng og realfagspoeng ble innført for å øke rekrutteringen til fagene og til utdanningene. Realfagspoengene ble vedtatt som prøveordning i 1998 og som fast ordning fra 2006. Språkpoengene ble innført i 2011.

Kjønnspoeng: Søkere kan få inntil to tilleggspoeng ved opptak til visse studier der det er sterk ubalanse mellom kjønnene. Det må være ventelister på studiet. Målet er å oppnå bedre kjønnsbalanse på studiet og i arbeidslivet.

Kunnskapsdepartementet avgjør hvilke studier som kan ta i bruk kjønnspoeng. Som regel blir dette vurdert etter søknad fra institusjonene, men departementet kan også på eget initiativ bestemme at et studium skal bruke kjønnspoeng ved opptak. I 2018 ble likestillings- og diskrimineringsloven endret, slik at det ble mulig å gi kjønnspoeng til begge kjønn. Dette medførte at opptaksforskriften § 7-9 ble endret. I dag innvilges søknad om kjønnspoeng for en begrenset periode, og institusjonene må blant annet vise at de har gjennomført andre tiltak for å sikre kjønnsbalansen, uten å få resultater.

I 2021 kunne menn og kvinner få tilleggspoeng for å tilhøre det underrepresenterte kjønnet på 123 ulike utdanninger. 10 av dem var rettet mot menn og 113 mot kvinner. I 2022 er dette blitt redusert til åtte studier som gir poeng til mannlige søkere og 39 studier som gir poeng til kvinner.23 Det er to grunner til at det ble færre studier med kjønnspoeng: For det første var det flere av studiene som ikke hadde ventelister. For det andre var det flere av studiene som hadde fått bedre kjønnsbalanse.

2.2.2 Rangering i ordinær kvote

Alle kvalifiserte søkere til høyere utdanning, tilhører det som kalles ordinær kvote. Søkere under 22 år som ikke tilbys en studieplass i førstegangsvitnemålskvoten, konkurrerer derfor videre i ordinær kvote.

I ordinær kvote beregnes søkeren på det samme kvalifiseringsgrunnlaget som i kvoten for førstegangsvitnemål, men søkeren får også med seg nye fag og/eller forbedrede karakterer fra fag tatt etter fullført videregående opplæring. I tillegg får søkeren med seg poeng for alder og ulike aktiviteter, normalt gjennomført etter videregående opplæring. Poenggrensene for å få tilbud om studieplass i ordinær kvote er derfor nesten alltid høyere enn i kvoten for førstegangsvitnemål.

Alle poeng i ordinær kvote legges til skolepoengsummen. Dette kalles for søkerens konkurransepoengsum. Utregningen er vist i figur 2.5.

Etter dagens regelverk gis det poeng for følgende:

Alderspoeng: Poengene gis automatisk etter fødselsår fra og med det året søkeren fyller 20 år til og med 23 år.24 Det gis to poeng per år frem til maksimalt åtte poeng.

Alderspoeng ble innført i 1992 for å erstatte et komplisert opptaksreglement og for å fange opp arbeidserfaring, utdanning og livserfaring. Medisinutdanningene fikk ikke alderspoeng før i 2009.

Tilleggspoeng: Søkere kan få inntil to tilleggspoeng for enten høyere utdanning, fagskoleutdanning, folkehøgskole, siviltjeneste25 eller førstegangstjeneste. Flere universiteter og høyskoler ga poeng for høyere utdanning og militærtjeneste før felles rangeringsforskrift ble innført i 2000/2001. Med forskriften ble poengene tellende for opptak til alle studier. I 1997 vedtok Stortinget at ett års folkehøgskole også skulle gi poeng.

I 2017 ble det bestemt at søkere som har tatt fagskole, skulle få tilleggspoeng etter samme regler som gjelder for høyere utdanning.

Hvis søkeren har oppnådd generell studiekompetanse gjennom å fullføre en toårig fagskoleutdanning eller å ta ett år med høyere utdanning, vil vedkommende imidlertid ikke få tilleggspoeng for denne utdanningen.

Rangeringsreglene for 23/5 søkere

Søkere som fyller kravene til generell studiekompetanse både som 23/5-søkere og på grunnlag av treårig videregående opplæring eller tilsvarende, skal poengberegnes etter begge disse grunnlagene, jf. opptaksforskriften § 7-4. Det vil i praksis si at de fleste av søkerne som har generell studiekompetanse og har fylt 23 år kan vurderes etter 23/5-regelen. Institusjonene benytter den rangeringen som slår best ut for søkeren.

Rangering av søkere som det ikke er mulig å poengberegne

Det er flere søkergrupper som ikke har et vitnemål eller karakterer som kan poengberegnes. Dette gjelder for eksempel realkompetansesøkere, og søkere som er kvalifisert på bakgrunn av høyere utdanning og fagskoleutdanning. Disse rangeres av den enkelte institusjonen på bakgrunn av en individuell skjønnsmessig vurdering. For å få tilbud om opptak må søkeren ha likeverdige ferdigheter og kunnskaper med søkere som får tilbud om opptak etter rangering på grunnlag av poengberegning, jf. opptaksforskriften § 7-12. Disse søkerne får bare ja eller nei til om de får opptak, og må be om en begrunnelse for å få informasjon om hvordan bakgrunnen deres er vurdert.

2.2.3 Spesielle kvoter

I tillegg til ordinær kvote og førstegangsvitnemålskvoten kan Kunnskapsdepartementet fastsette spesielle kvoter for enkelte studier ved en institusjon, jf. opptaksforskriften § 7-3. Departementet fastsetter slike kvoter etter søknad fra universitetet eller høyskolen, men kan også gjøre det på eget initiativ. Institusjonene må sende en begrunnet søknad om få en slik kvote, og departementet avgjør søknaden uten høring. Det er opp til institusjonene å be om at en kvote avvikles.

Det er de spesielle kvotene ved UiT – Norges arktiske universitet (UiT) som utgjør den største andelen av slike kvoter. Det har lenge vært politisk enighet om at Nord-Norge har særegne utfordringer med bosetting og kompetanse. Formålet med opprettelsen av UiT var å gi nordnorsk ungdom bedre tilgang til utdanning og sikre rekruttering av fagfolk til landsdelen. Det har vært regionale kvoter ved universitetet nesten siden det ble opprettet i 1968. Kvotene ved UiT varierer i størrelse, fra 50 til 80 prosent. I alle kvotene er det også satt av et bestemt antall studieplasser til søkere som kan dokumentere samisk tilknytning gjennom samisk språkkompetanse.

En annen type spesiell kvote som er stor i omfang, er forkurskvoten på alle treårige ingeniørstudier. 20 prosent av studieplassene på ingeniørstudier er satt av til søkere som har gått ettårig forkurs.

I tillegg er det fastsatt noen få, små spesielle kvoter. Ved opptaket til studieåret 2022/2023 har Universitetet i Sørøst-Norge en prøveordning med kvote for døve og hørselshemmede søkere som har dokumentert kompetanse i norsk tegnspråk. To studier, journalistikk ved OsloMet og sosionomstudiet ved NTNU, har kvoter for søkere med minoritetstilhørighet. I tillegg finnes det kvoter for søkere som har praksis som er relevant for henholdsvis journalistikk og hotelledelse, og en kvote ved Norges idrettshøgskole for søkere som er innstilt av Norges idrettsforbund.

2.2.4 Særskilt vurdering

Særskilt vurdering er en vurdering som søkere med generell studiekompetanse kan be om å få hvis de selv mener at resultatene fra videregående opplæring ikke gir et riktig bilde av hva de faktisk hadde av kompetanse i fagene de har fullført og bestått, jf. opptaksforskriften § 7-13. En søker kan få en slik vurdering hvis et annet morsmål enn norsk, sykdom i løpet av skoletiden, dødsfall, funksjonsnedsettelse eller andre forhold gir grunn til å tro at karakterene ikke ga et rett bilde av søkerens kvalifikasjoner. Det er kun resultater fra videregående opplæring som skal ligge til grunn for vurderingen, ikke resultater eller erfaringer som er oppnådd senere.

Hvis universitetet eller høyskolen vurderer det slik at søkeren har et forhold som gir grunnlag for en særskilt vurdering, må institusjonen vurdere om søkeren har kompetanse som er likeverdig med søkere som får tilbud etter ordinær rangering.

I 2021 var det 1 327 personer som søkte om særskilt vurdering. Av disse var det 26 som fikk tilbud om opptak på grunnlag av den særskilte vurderingen.26 Av de 1 301 som ikke fikk tilbud var det 427 som oppga grunner som ikke ble godkjent, 463 kunne ikke dokumentere at de hadde kompetanse på høyere nivå enn vurderingen de fikk i videregående og 70 nådde ikke opp i konkurransen.

2.2.5 Alternative rangeringsgrunnlag

Det finnes studier som får unntak fra hovedmodellen for rangering, fordi de ønsker å rangere søkere på bakgrunn av annen kompetanse enn generell studiekompetanse. I opptaksforskriften er denne åpningen gitt i § 7-14. Der står det at studier som har opptaksprøve som spesielt opptakskrav kan rangere søkerne på følgende måter:

• Søkerne rangeres kun på grunnlag av resultatene fra opptaksprøven. Dette praktiseres for eksempel på en del kunstutdanninger.

• Søkerne rangeres på grunnlag av både karakterer og resultatene fra opptaksprøven. Dette praktiserer for eksempel på Forsvarets høyskole og arkitektutdanningen ved Arkitektur og designhøgskolen i Oslo.

Det er i dag Kunnskapsdepartementet som fastsetter hvilken av de to metodene som skal benyttes, etter innspill fra institusjonene. Siden bruken av alternative rangeringsgrunnlag er knyttet til bruken av opptaksprøver som spesielt opptakskrav, må alle kvalifiserte søkere få ta prøven.

2.3 Privatistordningen

Privatistordningen er regulert i opplæringsloven og brukes til to formål: kvalifisering og til å forbedre karakterer. Den første gruppa er størst og inkluderer dem som tar fag for å bestå videregående opplæring eller for å oppfylle spesielle opptakskrav i høyere utdanning (førstegangsprivatister). Den andre gruppa bruker privatistordningen til å forbedre karakterer i fag de allerede har tatt (forbedringsprivatister). Forbedringsprivatistene utgjør omtrent en fjerdedel av privatistene.27

Det er ingen begrensninger på antall ganger en eksamen kan tas og elevene kan velge hvilken karakter som skal stå på vitnemålet hvis karakteren på privatisteksamen er dårligere enn den opprinnelige karakteren. De som forbedrer fag etter fullført videregående opplæring, havner i ordinær kvote.

Privatisteksamen har lange tradisjoner i norsk skolesammenheng. Intensjonen med privatistordningen var opprinnelig at personer med et reelt behov for å få dokumentert kompetanse skulle ha et tilbud. Praksiskandidatordningen som gjør det mulig å ta fag- eller svennebrev som privatist, ble innført alt i 1952. Da ordningen med å ta opp enkeltfag ble innført i 1968 var det fordi voksne skulle kunne ta fag og kvalifisere seg over tid.28 Det ble samtidig mulig å forbedre karakterer på et tidligere bestått vitnemål ved å ta enkelteksamener.

Det har vært gjort flere endringer i privatistordningen opp gjennom årene. Endringene har vært et forsøk på å finne en balanse mellom å tilby en ny sjanse og å forhindre taktiske valg som fører til ulemper andre steder i systemet. Det har vært en tett sammenheng mellom reglene for privatisteksamen og reglene for opptak til høyere utdanning.

Fra studieåret 2000/2001 ble det, som tidligere nevnt, innført en primærvitnemålskvote. Det var ikke mulig å forbedre fag i primærvitnemålskvoten, verken underveis eller etter fullført videregående. Da primærvitnemålskvoten ble erstattet av kvoten for førstegangsvitnemål i 2009, fikk elever muligheten til å forbedre fag mens de gikk i videregående opplæring.

2.4 Organisering

Universitets- og høyskoleloven sier at Kunnskapsdepartementet kan gi forskrift om nasjonal samordning av opptak og forskrift om klagebehandling og rangering av søkerne. Dette er grunnlaget for organiseringen av dagens opptak. Bestemmelsene i opptaksforskriften gjelder opptak til grunnutdanninger29 ved institusjoner under universitets- og høyskoleloven. I dag deltar de fleste statlige og noen private utdanningsinstitusjoner i det samordnede opptaket.

Innføringen av felles opptaksforskrift for hele utdanningssektoren bidro til et enklere og mer oversiktlig opptakssystem, både for søkere og for institusjonene. Søkerne fikk langt bedre muligheter til å skaffe seg informasjon om aktuelle studietilbud og til å vurdere sannsynligheten for å bli tatt opp, basert på tidligere års opptakskrav.

I Norge koordinerer Samordna opptak opptaket til 27 universiteter og høyskoler. Samordna opptak ble opprettet for å gjøre det enklere for søkere å orientere seg i aktuelle utdanningstilbud og opptakskrav. Samordna opptak skulle også gjøre det lettere for institusjonene å behandle søknader og gjennomføre opptaket raskere.30 Tjenesten Samordna opptak er en del av Hk-dir.

Samordna opptak sørger for at kvalifiserte søkere som har høy nok poengsum til å konkurrere seg inn på et studium, bare får tilbud om én studieplass, og eventuelt én eller flere venteliste-plasser basert på søkerens studieønsker i prioritert rekkefølge. Søkere kan klage på vedtak om opptak i det samordnede opptaket til en egen nasjonal klagenemnd.

Institusjonene behandler søknader på vegne av hverandre, og samarbeider for et mest mulig effektivt system som likebehandler søkerne, selv om de konkurrerer om dem.

Opptaksforskriften gjelder ikke for følgende:

• ved innpassing etter første studieår i flerårige profesjonsutdanninger, altså hvis en student ønsker å bytte lærested

• for opptak til utdanning som bygger på grunnutdanning, for eksempel på masterutdanninger

• for opptak til «profesjonsdelen» av en utdanning, for eksempel når psykologi tidligere hadde en 1+5-ordning og tok opp søkere til profesjonsstudiet på bakgrunn av resultater fra en årsenhet i psykologi

• for opptak til etter- og videreutdanning

For slike utdanninger har institusjonene fullmakt til å fastsette opptakskrav og rangeringsregler selv dersom departementet ikke har fastsatt slike i annen forskrift eller rammeplan.

I opptaksforskriften har departementet fastsatt regler for hvem som er kvalifisert til grunnutdanninger, og hvordan de skal rangeres. I noen tilfeller delegeres myndigheten videre til institusjonene:

• ved vurdering av om en søker har faglige forutsetninger for å gjennomføre et bestemt studium enten på bakgrunn av realkompetanse eller dispensasjon fra kravet om generell studiekompetanse

• ved vurdering av hvilke fagbrev som er relevante for opptak til spesielt tilrettelagte studier (Y-vei)

• innhold og gjennomføring av studiespesifikke opptaksprøver