7 Organisering i ny opptaksmodell

Forstørr bilde

Norge organiserer opptak til grunnutdanninger ved universiteter og høyskoler med et sentralt fastsatt regelverk og samordning gjennom Samordna opptak. Denne måten å organisere opptaket på har mange fordeler. Søkerne får god informasjon og trenger bare å sende inn én søknad. Selv om søkeren har studieønsker ved flere institusjoner, blir søknaden bare behandlet ett sted. Hele prosessen er digital. Vitnemål fra videregående opplæring hentes inn elektronisk og blir behandlet automatisk. Dette gjør gjennomføringen av opptaket effektiv og oversiktlig.

I dette kapittelet har utvalget vurdert hensynet til et enkelt og oversiktlig system for søkere opp mot større grad av autonomi ved institusjonene, men også opp mot om institusjonene ønsker mer autonomi. Videre drøfter vi hvilke studier som skal omfattes av en ny modell, og vurderer mulighetene for å endre tidslinjen for gjennomføring av opptaket.

7.1 Organisering av opptak i dag

Opptak til høyere utdanning er regulert i universitets- og høyskoleloven §§ 3-6 og 3-7. Kunnskapsdepartementet har fastsatt opptaksforskriften med hjemmel i disse bestemmelsene. Opptaksforskriften regulerer opptak til grunnutdanninger1 ved institusjoner under universitets- og høyskoleloven. Institusjonene kan selv bestemme opptakskrav og rangeringsregler til masterutdanninger, etter- og videreutdanning og til studier som krever annen høyere utdanning, for eksempel innpassing etter det første året i et studieløp for studenter som bytter studiested. Opptak til slike studier er foreløpig ikke samordnet. Parallelt med utvalgets arbeid har det vært et eget prosjekt som har vurdert muligheter for samordning av opptak til masterutdanninger. Anbefalingene fra dette prosjektet fremgår av boks 1.1.

En sentralt fastsatt forskrift gir departementet et generelt og sterkt styringsinstrument for å påvirke hvem som har mulighet for å bli tatt opp i høyere utdanning. I opptaksforskriften har departementet fastsatt regler for hvem som er kvalifisert til grunnutdanninger, og hvordan de skal rangeres. Departementet har samtidig delegert enkelte faglige vurderinger til institusjonene.

• Departementet har fastsatt at det skal være mulig å få opptak på bakgrunn av realkompetanse og dispensasjon, men har delegert til institusjonene å vurdere om en søker har faglige forutsetninger for å gjennomføre et bestemt studium med dette grunnlaget.

• Departementet har fastsatt at det skal være mulig å få opptak på bakgrunn av relevant fagbrev til spesielt tilrettelagte studier innen visse fagområder (Y-veien), men har delegert til institusjonene å vurdere hvilke fagbrev som er relevante.

• Departementet har fastsatt at det skal være mulig å unnta søkere fra kravet om generell studiekompetanse i spesielle tilfeller, til visse studier, men har delegert til institusjonene å fastsette hvilke faglige krav som skal gjelde i slike tilfeller.

• Departementet har fastsatt at visse studier kan ha en opptaksprøve som spesielt opptakskrav, men har delegert til institusjonene å fastsette innhold og gjennomføring av slike opptaksprøver.

• Departementet fastsetter om studier med opptaksprøver skal rangere søkerne på ordinær måte, bare på bakgrunn av opptaksprøven eller som en kombinasjon av disse. Der hvor opptaksprøven benyttes i rangeringsgrunnlaget, er det institusjonen selv som fastsetter nærmere regler.

Institusjonene har selv mulighet til å velge hvordan de vil organisere studiene sine. Det er for eksempel mulig å ha opptak via Samordna opptak til en årsenhet, og videre lokalt opptak til et toårig påbygningsstudium for å oppnå en bachelorgrad. Regelverket for opptak til påbygningsstudiet kan institusjonen fastsette selv.

Hvert år vurderer departementet i samarbeid med HK-dir om det er behov for å gjøre endringer i opptaksforskriften. Endringene i regelverket skjer blant annet etter innspill fra universiteter og høyskoler. Forslag til endringer sendes på ordinær høring og endringer skal kunngjøres i god tid, slik at søkere får mulighet til å tilpasse seg nye regler.

7.1.1 Samordnet søknadsprosess

HK-dir administrerer opptaket til grunnutdanninger ved universiteter, vitenskapelige høyskoler og statlige og private høyskoler i tjenesten Samordna opptak.2 27 universiteter og høyskoler deltar i det samordnede opptaket. I 2022 ble ca. 133 000 søknader til 1 317 studieprogram behandlet.

Deltagelsen i Samordna opptak er obligatorisk for offentlige institusjoner, med unntak av studier som har behov for tidligere søknadsfrist enn den ordinære fristen. Dette gjelder blant annet utøvende kunstutdanninger, opptak via Y-veien og opptak til tresemesterordningen (TRES) for enkelte ingeniørutdanninger. Dagens krav til deltagelse i det samordnede opptaket har sin opprinnelse i et brev sendt fra Kunnskapsdepartementet til institusjonene i 1994. For private institusjoner er det frivillig å delta.

I Samordna opptak kan en søker sende inn én søknad for å søke på inntil 10 forskjellige studier ved ulike institusjoner. Siden regelverket er felles, kan institusjonene behandle søknader for hverandre, og hver søknad blir som regel bare behandlet én gang av én utdanningsinstitusjon. HK-dir har utarbeidet retningslinjer for bestemmelser i regelverket hvor det er behov for tolkning. Dette fører til likebehandling uavhengig av saksbehandlende institusjon. Institusjoner som har studier med særskilte faglige krav som må vurderes, må gjøre dette selv.

7.1.2 Tidslinje for opptak til høyere utdanning

Figur 7.2 illustrerer tidslinjen for opptak til høyere utdanning slik den er i dag.

Forstørr bilde

Søkere registrerer søknaden sin digitalt på samordnaopptak.no. Før søknadsperioden åpner, må universiteter og høyskoler registrere hvilke studietilbud de vil tilby påfølgende studieår. Det er mulig å søke fra 1. februar.

Søknadsfristen er 1. mars for noen utdanninger med opptaksprøve, for søkere som ønsker særskilt vurdering, søkere med realkompetanse og søkere som har godkjente grunner for tidlig svar.

Den ordinære søknadsfristen er 15. april. Det er ikke mulig å legge til nye studieønsker etter søknadsfristen. Søkerne laster opp dokumentasjon de allerede har, når de søker. Det kan være vitnemål og karakterutskrifter fra videregående opplæring eller gjennomført aktivitet som gir tilleggspoeng. Andre eksempler er praksis som gir grunnlag for vurdering etter 23/5-regelen eller realkompetanse, og kvotetilhørighet ved søknad til studium med spesielle kvoter.

Rundt 20. mai gjennomføres det et tidlig opptak der de som har bedt om tidlig svar, kan få tilsagn om studieplass. Disse søkerne må dokumentere behov for tidlig opptak, for eksempel at de må flytte med barn som trenger barnehage- eller skoleplass. De må være kvalifisert når de søker, og all dokumentasjon må være lastet opp innen 20. mars.

Søkerne kan endre rekkefølgen på de studieønskene de har lagt inn, frem til 1. juli. 1. juli er også fristen for å laste opp all dokumentasjon søkeren har fått i løpet av våren. Vitnemålene til avgangselever i videregående opplæring foreligger for eksempel ikke før i slutten av juni.

20. juli sendes det ut svar på søknaden. Søkere får tilbud på det høyest prioriterte studiet hvor de har nok poeng for å komme inn. Lavere prioriterte studieønsker faller bort. Det er mulig å stå på venteliste til høyere prioriterte studieønsker. De fleste studier starter opp mellom 10. og 15. august.

7.2 Forslag til organisering av ny opptaksmodell

Som nevnt i innledningen er dagens samordnede opptak effektivt. Det sørger for at majoriteten av søknadene blir behandlet og rangert etter objektive kriterier, og sikrer likebehandling og rettsikkerhet for søkerne. En viktig forutsetning for det effektive systemet vi har, er det arbeidet som legges inn i videregående opplæring av lærere som vurderer elevens kompetanse og setter karakterer som brukes for å rangere søkerne.

Sammenlignet med ordningene før 1994, da institusjonene selv bestemte reglene og gjennomførte opptak, har innføring av felles regelverk og et samordnet opptak bidratt til et enklere og mer oversiktlig opptakssystem, både for søkere og for institusjonene. Søkerne fikk langt bedre muligheter til å skaffe seg informasjon om studietilbud og institusjoner og til å vurdere sannsynligheten for å bli tatt opp, basert på tidligere års poenggrenser.

Utvalget er opptatt av å beholde de gode sidene ved dagens system. Utvalgets forslag til ny opptaksmodell forenkler opptakssystemet. Hovedveien inn i høyere utdanning skal være for søkere med generell studiekompetanse og karakterer fra videregående opplæring. De som ikke har generell studiekompetanse eller har behov for å forbedre rangeringsposisjonen sin, må ta en opptaksprøve. Vi forenkler når vi tar vekk alders- og tilleggspoeng, mulighet til å forbedre karakterer og kvote for førstegangsvitnemål. Færre kvoter og tilleggspoeng gjør at dokumentasjonskravene reduseres, og det blir mindre arbeid med å hente inn og saksbehandle dokumentasjon.

Et nytt element i modellen er den standardiserte opptaksprøven. Prøven må utarbeides og gjennomføres. Utvalget mener at oppdraget om å utvikle prøven må legges til et kompetent fagmiljø. Prøven må være enkel å gjennomføre. Om den skal være digital eller fysisk, og om den skal avholdes på universiteter og høyskoler, skoler eller andre steder, tar vi ikke stilling til. Opptaksprøven bør arrangeres på et tidspunkt som gjør at resultatene kommer i god tid før opptaket gjennomføres. Det må også være tid å klage og behandle klagene.

7.2.1 Felles regelverk eller mer autonomi for institusjonene

Fordelene med et felles regelverk er at det er oversiktlig og forutsigbart for søkerne. Det kan imidlertid gå på bekostning av tilpasninger som kan føre til bedre kobling mellom søker og studier, og dermed bedre gjennomføring. Utvalget har derfor vært opptatt av å finne balansen mellom disse hensynene.

I dag blir reglene for opptak til høyere utdanning i hovedsak bestemt av Kunnskapsdepartementet. Det er staten som i all hovedsak finansierer universitetene og høyskolene, og dermed er det naturlig at det finnes et felles sett med regler for opptak.3 Institusjoner som ønsker å ta i bruk andre opptakskrav, som for eksempel opptaksprøver til å rangere alle kvalifiserte søkere, kan søke om det til departementet. Det er med andre ord åpent for å tilpasse regelverket selv om det er departementet som fastsetter det. Utvalget har diskutert om det er mulig og ønskelig å utvide institusjonenes autonomi på fire forskjellige områder: spesielle opptakskrav, rangeringsmetode for opptaksprøver, supplerende rangeringskriterier og unntaksbestemmelser.

Fastsette spesielle opptakskrav

I dag er det Kunnskapsdepartementet som fastsetter spesielle opptakskrav. I 2018 foreslo departementet å gi universitetene og høyskolene mulighet til å fastsette spesielle opptakskrav for enkeltutdanninger uten at de måtte søke om det.4 Begrunnelsen var at institusjonene da kunne få et riktigere rekrutteringsgrunnlag til de ulike utdanningene og rekruttere mer motiverte studenter. Samtidig ville det gi tydelige signaler om de faglige forutsetningene som institusjonene selv mener at studentene trenger for å gjennomføre studiet.

Selv om mange høringsinstanser støttet forslaget, var det flere som var kritiske og ga uttrykk for at det ville gjøre det mer uoversiktlig for søkere å orientere seg i hvilke opptakskrav som gjaldt. Noen var bekymret for at det ville bli mer ressurskrevende for institusjonene fordi flere søkere måtte behandles ved den enkelte institusjonen, og at det var usikkert hvilken effekt slike tilleggskrav ville gi når det allerede var konkurranse om mange av studieplassene.

Flertallet på Stortinget gikk imot forslaget og argumenterte med at administrasjonen av det samordnede opptaket ville bli mer krevende og kostbar, og at det ville bli vanskeligere for kandidatene å orientere seg om opptakskravene for å komme inn på ulike studier. De understreket at ordningen med at departementet godkjenner søknader om spesielle opptakskrav, fungerte godt og ga en sikkerhet mot uhensiktsmessige opptakskrav.5

Fastsette rangeringsmetode for opptaksprøve

Dagens regelverk åpner for å rangere søkere på bakgrunn av en opptaksprøve. Det er Kunnskapsdepartementet som fastsetter hvordan studier med opptaksprøve skal rangere søkerne sine, etter innspill fra institusjonen. Det er sjelden departementet går imot institusjonens forslag, men prosedyren for å avgjøre rangeringsmetoden er lite effektiv og kan føre til at innføringen av opptaksprøvene blir forsinket.

Fastsette supplerende rangeringskriterier

Som det fremgår av kapittel 6.3, foreslår utvalget at institusjonene skal ha mulighet til å benytte supplerende rangeringskriterier på en gruppe av søkerne. Disse kriteriene skal brukes for å skille ut de best egnede blant de best kvalifiserte, og vil være avgjørende for hvem som får de endelige tilbudene.

Fastsette unntaksbestemmelser

I dag er det Kunnskapsdepartementet som fastsetter hvilke studier som kan gjøre unntak fra kravet om generell studiekompetanse. Listen med hvilke studier som er omfattet av unntaket, er regulert i § 3-3 til og med § 3-12 i opptaksforskriften og omfatter både enkeltstudier, institusjoner og fagområder. Noen unntak er begrenset til studier ved bestemte institusjoner, mens andre gjelder nasjonalt for alle institusjoner som tilbyr et studium. Listen over hvilke studier og institusjoner som er omfattet av unntaket, har blitt til i løpet av mange år, og det er behov for en gjennomgang av listen med hvilke studier som skal ha unntak.

Utvalgets vurdering

Dagens regelverk for opptak til høyere utdanning fastsettes av Kunnskapsdepartementet, ofte etter forslag fra institusjonene, men også fra politikere. Et felles regelverk gir søkerne oversikt. Det er et gode at søkerne kan planlegge i god tid og at det ikke er store forskjeller mellom institusjonene. Samtidig er det grunn til å vurdere om institusjonene bør få bestemme mer om hvilke krav som skal gjelde for opptak til sine egne studier. I innspillene utvalget har fått, er det imidlertid stor enighet om at det er behov for nasjonal styring og samordning, og at forutsigbarhet og likebehandling er noe av det beste med det norske opptakssystemet. Utvalget har derfor lagt vekt på å ha flest mulig felles regler som gjelder for opptaket til alle studier, slik at vi får en enklere opptaksmodell.

Utvalget foreslår å opprettholde dagens ordning med at det er departementet som fastsetter spesielle opptakskrav. I denne vurderingen har vi lagt vekt på at spesielle opptakskrav gjelder for mange av utdanningene som er med i det samordnede opptaket, og at like studier skal ha mest mulig like krav. Både innspillene som utvalget har fått fra institusjonene, og høringsuttalelsene til lovendringsforslaget fra 2018 indikerer at flertallet av institusjonene ikke ønsker et system der de selv kan fastsette spesielle opptakskrav.

Vi ser samtidig flere områder der det er grunn til å utvide institusjonenes autonomi noe. Institusjonene bør selv kunne bestemme hvordan søkerne til studier med opptaksprøver skal rangeres. Institusjoner som søker om å få bruke slike prøver, har en klar formening om prøven skal benyttes i rangeringen og eventuelt hvordan. Dagens ordning, hvor departementet godkjenner rangeringsmetoden, skaper unødvendig administrasjon og behov for saksbehandling.

Utvalget mener at institusjonene selv bør velge om de ønsker å ta i bruk supplerende kriterier for å skille ut de best egnede søkerne, uten å søke departementet om godkjenning. Institusjonene bør selv bestemme hvilke kriterier de vil ta i bruk, men departementet bør, som beskrevet i kapittel 6, utvikle en veileder for hvordan slike kriterier kan brukes på en best mulig måte.

Utvalget foreslår at departementet rydder opp i listen over hvilke studier som kan ha unntak fra generell studiekompetanse, og fastsetter innenfor hvilke fagområder institusjonene kan gjøre unntak. Utvalget ønsker ikke at det gis en generell mulighet for å gjøre unntak, men at det innenfor visse fagområder, for eksempel kunstfag, kan være annen utdanning eller erfaring som er relevant som grunnlag for opptak. Vi mener at institusjonene er best egnet til å vurdere hvilken utdanning/erfaring det skal være.

Utvalget foreslår at

• dagens ordning med at Kunnskapsdepartementet fastsetter spesielle opptakskrav, videreføres

• institusjonene selv får bestemme hvordan søkere skal rangeres til studier med opptaksprøve

• institusjonene selv kan velge å benytte supplerende rangeringskriterier for å skille ut de best egnede blant de best kvalifiserte

• departementet fastsetter fagområder der utdanninger kan unntas fra kravet om generell studiekompetanse.

• institusjonene selv kan bestemme hvilken alternativ kompetanse søkerne må dokumentere for å være kvalifisert med unntak fra generell studiekompetanse

7.2.2 Hvem skal være med i det samordnede opptaket, og hvem skal omfattes av regelverket?

Dagens opptaksforskrift gjelder grunnutdanninger og har også blitt tolket til å gjelde enkeltemner som inngår i grunnutdanninger. Alle grunnutdanninger som gis på institusjoner som omfattes av universitets- og høyskoleloven, omfattes av forskriften, uavhengig av om de er med i det samordnede opptaket eller ikke.

Grunnutdanning er utdanninger som normalt bygger på videregående opplæring, og som ikke bygger på eller har annen høyere utdanning som et opptakskrav. Som vi har pekt på tidligere i dette kapittelet, er det en klar fordel at utdanningene ved universiteter og høyskoler har et felles sett med opptaksregler.

Noen ganger oppstår det imidlertid situasjoner der institusjonene har behov for mer fleksibilitet enn det opptaksforskriften gir rom for. Det gjelder særlig for studenter som har behov for opptak til deler av en utdanning, altså ett eller flere emner. Det kan for eksempel være utenlandske mastersøkere som må komplettere bachelorutdanningen sin, eller grupper som trenger tilpasninger, for eksempel flyktninger. I en situasjon der flere skal delta i kompetanseutvikling hele livet, og vi får flere studenter i ulike livsfaser kan det også være nødvendig med fleksibilitet for opptak til kortere utdanninger. Institusjonene har allerede i dagens forskrift hjemmel til selv å fastsette opptakskrav til etter- og videreutdanning.

Utvalgets vurdering

Dagens krav til deltagelse i det samordnede opptaket har sin opprinnelse i et brev sendt fra Kunnskapsdepartementet til institusjonene i 1994. Universitets- og høyskolelovens § 3-7 har en bestemmelse som gir departementet mulighet til å gi forskrift om nasjonal samordning av opptaket. Det har så langt ikke vært en problemstilling at offentlige institusjoner ikke ønsker å være med i det samordnede opptaket, men utvalget mener at den beslutningen Kunnskapsdepartementet tok for snart 30 år siden, bør fremgå av opptaksforskriften for å forhindre eventuelle diskusjoner hvis noen skulle ønske å trekke seg ut. Utvalget anbefaler at selve samordningen også formaliseres eksplisitt i forskriften.

Samordna opptak bør også legge til rette for at flere av grunnutdanningene som i dag ikke deltar i det samordnede opptaket, kan gjøre det i fremtiden. Det er flere grunnutdanninger som ikke deltar av praktiske hensyn, for eksempel behov for tidlig søknadsfrist for å kunne gjennomføre omfattende opptaksprøver. Utvalget er kjent med at en slik utvidelse blir lettere å gjennomføre hvis et nytt teknisk opptakssystem kommer på plass.

Utvalget vil foreslå å avgrense opptaksforskriften til å gjelde grunnutdanninger på 60 studiepoeng eller mer. En slik avgrensning vil gi institusjonene fleksibilitet til å kunne vurdere opptakskrav og rangeringsregler for mindre enheter.

Utvalget foreslår at

• krav om deltagelse i Samordna opptak formaliseres i opptaksforskriften

• det nasjonale felles regelverket avgrenses til grunnutdanninger på 60 studiepoeng eller mer,

• institusjonene selv kan fastsette regelverk til mindre enheter

7.2.3 Fremtidig tidslinje

I mandatet er utvalget bedt om å anbefale en gjennomførbar tidsplan for det samordnede opptaket. Bakgrunnen er at den offentlige debatten om studiestart preges av at mange er kritiske til at nye studenter i dag får vite om og hvor de får studieplass tett opp til studiestart. Det gir ofte nye studenter utfordringer med å skaffe seg bolig og tilpasse seg en ny livssituasjon.

Dagens tidslinje vil både kunne og måtte endres ved innføringen av en ny opptaksmodell. Mengden dokumentasjon som trenger manuell behandling, blir betydelig mindre i den nye modellen fordi alle tilleggspoeng avskaffes, det samme gjør krav om praksis for 23/6-søkere. Gjennomføringen av den standardiserte opptaksprøven og vurdering av supplerende opptakskriterier må legges inn i tidslinjen på et tidspunkt som gjør at opptaket ikke forsinkes.

Utfordringen med å endre på tidslinjen er at det alltid vil være noen som avslutter kvalifiserende aktiviteter samme år som de søker, og som må sende inn dokumentasjon på det. Det gjelder følgende:

• vitnemål fra årets avgangselever i norsk videregående opplæring

• karakterutskrifter fra privatister som har tatt fag for å oppfylle spesielle opptakskrav eller 23/6-søkere

• vitnemål fra årets avgangselever i utlandet

• resultater fra høyere utdanning og fagskoleutdanning som kan være grunnlag for generell studiekompetanse

Det er heller ikke sannsynlig at all saksbehandling kan automatiseres. Noen søkere vil altså uansett ikke ha kvalifiserings- eller rangeringsgrunnlaget sitt klart før de søker, og det påvirker hvilke løsninger som er mulige å vurdere.

Utvalget har vurdert to ulike løsninger:

Tidslinje som i dag, men søkerne får svar noe tidligere, samt muligheter for et større tidlig opptak

I den nye modellen vil opptaket være mindre avhengig av dokumentasjon som avlegges samme vår. Det bør derfor være mulig å flytte datoen for når opptaket gjennomføres noe frem i tid og likevel få saksbehandlet alle søknadene.

Med den nye modellen er det også mulig å utvide mengden søkere som kan være med i det tidlige opptaket, som gjennomføres i mai. I dag er det krav om dokumentasjon på at søkeren har gode grunner til å få tidlig svar, men det er i teorien mulig å gi tilsagn om tidlig opptak til alle som er ferdigbehandlet i mai og har poeng over en viss grense. Det er også mulig å gi tilsagn tidlig til de som søker studier som planlegger å gi tilbud til alle kvalifiserte søkere. Tilsagn om tidlig opptak er ikke et endelig vedtak etter forvaltningsloven, og en eventuell klagebehandling må utsettes til endelig vedtak fattes i juli.

En variant av dette vil være å fatte et endelig vedtak om opptak for dem som får tilbud i mai. Da må omprioriteringsfristen flyttes til før det tidlige opptaket, og lavere prioriterte studieønsker faller bort. Søkerne som har søknader som blir ferdigbehandlet i mai, må kunne stå på venteliste til høyere prioriterte studieønsker dersom de ønsker det. I andre del av opptaket i juli må det være satt av nok plasser til årets avgangselever og dem som eventuelt står øverst på en venteliste, slik at det ikke blir ulike poenggrenser for de to delene av opptaket. Det må være institusjonene selv som avgjør hvor stor andel av studieplassene som fordeles i mai. Et alternativ kan være at det bare er studier som planlegger å ta inn alle kvalifiserte, som gir tilbud til dem som allerede er kvalifisert i mai/juni.

Fordelene med dette alternativet vil være at mange flere enn i dag får tidlig svar og kan bruke sommeren på å forberede seg og på å flytte til studiestedet. Ulempene vil være at det gjør modellen mindre enkel og oversiktlig ved at noen får svar før andre og at det må settes av plasser til avgangselever. En annen ulempe er at søkerne som får svar i juli, vil oppleve større problemer med å skaffe seg bolig til studiestart, enn når alle får svar samtidig, som i dag. Hvis flere søkere må ferdigbehandles tidligere, blir det en forflytning av arbeidsbyrden for institusjonene. Dette kan eventuelt løses med en tidligere søknadsfrist.

Alle får svar i mai/juni

Det andre alternativet vi har vurdert er at alle søkere får svar tidligere på våren. Vi kan se for oss at årets avgangselever får et betinget opptak basert på karakterene etter første halvår i Vg3, forutsatt at karakterene deres ikke endres med mer enn en viss prosent frem til avsluttet videregående opplæring. I flere land blir avgangselever tatt opp på bakgrunn av karakterene de får etter første halvår. Disse landene har imidlertid ikke et strømlinjeformet felles regelverk for opptak.

Karakterene elevene får etter det første halvåret i Vg3, er halvårsvurderinger, som er en del av underveisvurderingen i fag. Underveisvurderinger skal være en integrert del av opplæringen og skal brukes til å fremme læring, tilpasse opplæringen og øke kompetansen i fag.6 Sluttvurderingene i form av standpunkt- og eksamenskarakterer gis ved avsluttet opplæring i hvert fag. Dersom man velger å legge underveisvurdering til grunn for opptak til høyere utdanning, vil det undergrave betydningen av standpunkt og eksamen og være i strid med intensjonen om at halvårsvurdering skal være en del av underveisvurderingen. Det vil også slå uheldig ut for de søkerne som forbedrer kompetansen sin siste halvår.

Søkere som kvalifiserer seg ved hjelp av privatisteksamen i enkeltfag, kan ikke bli tilbudt plass tidligere fordi de ikke får halvårsvurderinger, og vil dermed komme dårligere ut med dette alternativet. I tillegg er det en rekke praktiske og juridiske utfordringer knyttet til informasjonsutveksling mellom videregående opplæring og Samordna opptak.

Utvalgets vurdering

Utvalget har forståelse for at det er en fordel for studenter å kunne planlegge en ny studenttilværelse så tidlig som mulig. Hvis det finnes enkle tiltak som kan fremskynde opptaksdatoen bør vi gjennomføre disse. Det er imidlertid ikke grunn til å gjøre store omrokeringer i tidslinjen hvis det gir negative konsekvenser andre steder i opptakssystemet.

Utvalget mener at av de to alternativene til endring i tidslinja, er det bare det første alternativet som bør vurderes videre. Et tidlig opptak kan bare gjennomføres for de søkerne som har dokumentasjon på at det er kvalifisert. De som skal fullføre videregående opplæring eller andre kvalifiserende aktiviteter samme år, vil måtte vente til juli med å få svar. Alternativ to vil innebære at søkere som ikke er kvalifiserte ennå blir tatt opp på bakgrunn av halvårsvurderinger. Dette har så store negative konsekvenser at utvalget vil fraråde en slik løsning.

Utvalget vil ikke foreslå å endre tidspunktet for vitnemålsutstedelsen i videregående opplæring. Ifølge Opplæringsloven skal opplæringen i skolen strekke seg over minst 38 uker innenfor en ramme på 45 sammenhengende uker i skoleåret. Det er også et krav til hvor mange timer elevene skal ha i de enkelte fagene. Flytting av tidspunktet for vitnemålsutstedelse vil medføre mindre tid til opplæring, noe utvalget ikke vil anbefale. Av samme grunn ønsker vi heller ikke å foreslå at studier ved universiteter og høyskoler skal starte senere.

Utvalget mener derfor at Kunnskapsdepartementet bør se nærmere på om det er mulig å gjøre noen justeringer i tidslinjen for søkere som har dokumentasjon på at de er kvalifisert når de søker høyere utdanning, og å se på hvilke muligheter som åpner seg med et nytt teknisk opptakssystem.

Et nytt teknisk system vil også kunne gi noen muligheter som utvalget ikke har oversikt over på det nåværende tidspunkt. Søkerne kan for eksempel få bedre og mer persontilpasset informasjon på et tidligere tidspunkt. Det vil kanskje være like nyttig for den enkelte som at et vedtak fattes på et tidligere tidspunkt.

Utvalget foreslår at

• Kunnskapsdepartementet vurderer muligheter for å gi tidligere svar til søkere som allerede er kvalifisert på søknadstidspunktet