3 Det norske skatte- og avgiftssystemet

3.1 Innledning

Dette kapitlet gir en grov oversikt over det norske skatte- og avgiftssystemet basert på reglene for 2022. For en mer utførlig omtale av skatte- og avgiftssystemet vises til Prop. 1 LS (2022–2023) kapittel 2.

I 2022 anslås samlede skatte- og avgiftsinntekter til 2 313 mrd. kroner, eller 41,4 pst. av BNP. Av dette utgjør statens inntekter fra skatter og avgifter i petroleumssektoren 32 pst. Som følge av høye petroleumspriser utgjør skattene fra petroleumssektoren en høyere andel, og bidrar til høyere samlede skatte- og avgiftsinntekter, enn tidligere år. Skatter og avgifter fra petroleumssektoren inngår i statens netto kontantstrøm fra petroleumsvirksomheten, som overføres til Statens pensjonsfond utland. Figur 3.1 viser anslag for samlede skatter og avgifter til offentlig forvaltning for 2022, fordelt på skattearter. Foruten petroleumsskatter utgjør personlige inntektsskatter, merverdiavgift og arbeidsgiveravgift de største skatteinntektene.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Finansdepartementet.

Figur 3.2 sammenligner skatte- og avgiftsinntekter i prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) for ulike land, og gir et grovt bilde av forskjeller i størrelsen på offentlig sektor mellom land samt forskjeller i det samlede skattenivået. En slik sammenligning tar ikke hensyn til andre inntektskilder enn skatt og heller ikke at andelen skatte- og avgiftsinntekter vil variere noe avhengig av blant annet om offentlige pensjons- og trygdeutbetalinger er skattepliktige. Figuren viser at Norge har et skatte- og avgiftsnivå som er høyere enn gjennomsnittet i OECD, men lavere enn flere av de andre nordiske landene. I Norge finansieres en del av de totale utgiftene over offentlige budsjetter av fondsinntekter fra Statens pensjonsfond utland. For 2022 utgjør dette om lag 15 pst. av totale utgifter over offentlige budsjetter.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

¹ Uveid gjennomsnitt for OECD.

OECD Revenue Statistics.

Siden 1985 har inntektene fra skatter og avgifter i Norge ligget mellom 38 og 44 pst. av BNP. I Sverige har andelen ligget mellom 42 og 50 pst., mens andelen i Danmark har ligget mellom 44 og 51 pst. av BNP. Det gjennomsnittlige skattenivået i OECD har i samme periode variert mellom 32 og 35 pst. av BNP.

3.2 Direkte skatter

Direkte skatter omfatter blant annet inntektsskatt for personer og bedrifter, arbeidsgiveravgift, formuesskatt og eiendomsskatt.

3.2.1 Inntektsskatt for personlige skattytere

Inntektsskatten for personer beregnes på to ulike grunnlag. For det første betales en flat skatt på 22 pst. av «alminnelig inntekt» fratrukket personfradrag og enkelte særfradrag. Alminnelig inntekt er alle skattepliktige inntekter (lønn inkludert skattepliktige naturalytelser, trygdeytelser, pensjon, netto næringsinntekt, skattepliktig aksjeinntekt og andre kapitalinntekter) fratrukket minstefradrag, fradragsberettigede tap og utgifter som gjeldsrenter mv., foreldrefradrag og andre fradrag.

For det andre betales trygdeavgift og trinnskatt av «personinntekt», som er brutto arbeids-, trygde- og pensjonsinntekt, uten fradrag. Beregnet personinntekt for selvstendig næringsdrivende inngår i personinntekten. Høyeste marginalskatt for lønnsinntekter er 47,4 pst. eks. arbeidsgiveravgift og 53,9 pst. inkl. arbeidsgiveravgift.

Pensjonister og mottakere av enkelte trygdeytelser har særskilte skatteregler som medfører at de betaler mindre skatt enn lønnstakere. Trygdeavgiften på pensjon er lavere enn på lønn. Minstefradraget er på den annen side noe lavere i pensjonsinntekt enn i lønn. Det gis et særskilt skattefradrag for pensjonsinntekt for personer med avtalefestet pensjon (AFP) og alderspensjonister.

Aksjeutbytte inngår, i liket med andre kapitalinntekter, i alminnelig inntekt. Aksjeinntekter til personlige aksjonærer som overstiger et skjermingsfradrag, skattlegges på eierens hånd. Formålet med skjermingsfradraget er å motvirke vridninger i husholdningenes investeringer og selskapenes finansieringsstruktur som følge av utbytteskatten. Skattepliktige aksjeinntekter multipliseres først med en oppjusteringsfaktor og legges deretter til alminnelig inntekt. Oppjusteringsfaktoren ble innført i 2016 for å opprettholde ønsket nivå på utbytteskatten da skattesatsen på alminnelig inntekt ble redusert. I 2022 er oppjusteringsfaktoren på 1,6 og den samlede marginalskatten på utbytte 49,5 pst.

Eiere av enkeltpersonforetak skattlegges etter foretaksmodellen, mens deltakere i selskap med deltakerfastsetting (ansvarlig selskap, kommandittselskap og andre) skattlegges etter deltakermodellen. Det prinsipielle utgangspunktet for begge disse modellene er det samme som for skattlegging av aksjeinntekter, nemlig at inntekter som ligger innenfor skjermingsfradraget, kun skal skattlegges én gang som alminnelig inntekt. Det gjør at det er stor grad av skattemessig likebehandling ved ulike måter å organisere virksomhet på.

3.2.2 Bedriftsbeskatning

Arbeidsgivere i både privat og offentlig sektor betaler arbeidsgiveravgift av lønnskostnader. Satsen for arbeidsgiveravgiften er differensiert etter hvor bedriften er lokalisert. Virksomheter i spredtbygde områder får lavere arbeidsgiveravgift enn virksomheter i andre kommuner. Satsen for arbeidsgiveravgiften varierer fra null i tiltakssonen i Troms og Finnmark fylke, til 14,1 pst. i sentrale strøk.

Overskudd i selskap skattlegges som alminnelig inntekt med en flat skattesats på 22 pst. i 2022. Underskudd kan fremføres og trekkes fra mot senere overskudd. Fritaksmetoden innebærer at selskap i utgangspunktet fritas for beskatning av mottatt utbytte og gevinst på aksjer mv. Samtidig faller fradragsretten bort for tilsvarende tap. Målet med fritaksmetoden er å unngå kjedebeskatning i selskapssektoren, det vil si at utbytter og gevinster skattlegges flere ganger for selskap som eies av andre selskap.

Den effektive beskatningen av selskap avhenger også av skattegrunnlaget. Den er lavere enn den formelle skattesatsen hvis det er knyttet skattekreditter til investeringene, for eksempel gjennom sjenerøse avskrivningsmuligheter.

Inntekter fra petroleumsutvinning er ilagt en særskatt i tillegg til alminnelig selskapsskatt. Særskatten er begrunnet med at det er en betydelig meravkastning (grunnrente) ved utvinning av olje og gass. Særskattesatsen er 71,8 pst. i 2022. En beregnet selskapsskatt kan trekkes fra i særskattegrunnlaget slik at effektiv særskattesats er 56 pst.

I begge skattegrunnlag verdsettes inntekter fra salg av råolje med administrativt fastsatte normpriser. Særskatten er fra og med 2022 utformet som en kontantstrømskatt med umiddelbar utgiftsføring av investeringer. Dersom et selskap går med underskudd i særskattegrunnlaget, utbetales skatteverdien av underskuddet i forbindelse med skatteoppgjøret. Med kontantstrømskatt vil prosjekter som er lønnsomme før særskatt, også være lønnsomme etter særskatt.

Våren 2020 ble det innført midlertidige regler i petroleumsskatten, jf. Prop. 113 L (2019–2020) og Innst. 351 L (2019–2020). De midlertidige reglene omfatter investeringskostnader som pådras i 2020 og 2021, samt investeringskostnader som er omfattet av planer som er innkommet før 1. januar 2023 og godkjente innen 1. januar 2024. De midlertidige reglene innebærer at investeringskostnader, samt en friinntekt, kan utgiftsføres umiddelbart i særskattegrunnlaget. I tillegg kan skatteverdien av underskudd og ubenyttet friinntekt for inntektsårene 2020 og 2021 kreves utbetalt. Med de midlertidige reglene er verdien av investeringsfradragene høyere enn i en nøytral petroleumsskatt.

Overskuddet i kraftforetak skattlegges som alminnelig inntekt på samme måte som i andre foretak. For vannkraftverk beregnes det i tillegg en grunnrenteskatt til staten med en formell skattesats på 47,4 pst. i 2022. Grunnrenterelatert selskapsskatt kan trekkes fra i grunnlaget for grunnrenteskatt slik at effektiv grunnrenteskattesats er 37 pst. Grunnrenteskatten er utformet som en kontantstrømskatt med umiddelbar utgiftsføring av investeringer. Kraftforetakene ilegges også en naturressursskatt (betales til kommune og fylkeskommune) på 1,3 øre per kWh. Naturressursskatt er fradragsberettiget krone for krone mot fastsatt skatt til staten.

Rederibeskattede selskap har skattefritak for skipsfartsinntekter og betaler kun en tonnasjeskatt. Tonnasjeskatten er en årlig avgift som beregnes på grunnlag av skipenes nettotonnasje, og satsen varierer med ulike tonnasjeintervaller.

I finansnæringen er det en egen skatt på lønninger og overskudd (finansskatt). Den består av en skatt på 5 pst. på lønninger (grunnlaget for arbeidsgiveravgift) og en skatt på selskapsoverskudd ved at skattesatsen på alminnelig inntekt er tre prosentenheter høyere enn for annen virksomhet. Finansskatten er begrunnet med at omsetning og formidling av finansielle tjenester er unntatt fra merverdiavgiftsplikt.

3.2.3 Skatt på kapitalbeholdning

Personlige skattytere betaler formuesskatt på 0,95 pst. av skattepliktig nettoformue, det vil si bruttoformue fratrukket gjeld, over et bunnfradrag på 1,7 mill. kroner i 2022. Ektefeller får et felles bunnfradrag på 3 mill. kroner. For nettoformuer over 20 mill. kroner betales formuesskatt med en sats på 1,1 pst. Formuesskatten fører til at skattesystemet for personer samlet sett virker mer progressivt enn ved inntektsbeskatning alene. Figur 3.3 illustrerer dette.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Statistisk sentralbyrå og Finansdepartementet

Den skattemessige verdien av formueseiendelene er i utgangspunktet lik markedsverdi. Flere formuesobjekter verdsettes imidlertid til dels betydelig lavere enn markedsverdi. Det gjelder særlig primærbolig (boligen eier bor i), fritidsboliger og aksjer og driftsmidler, inkludert næringseiendom. Det gis fradrag for gjeld ved fastsettelse av formuesskatt. Gjeld tilordnet primærbolig, fritidseiendom, bankinnskudd mv. verdsettes fullt ut. Gjeld tilordnet de øvrige formuesobjektene verdsettes med samme formelle prosentsats som eiendelen. Gjelden fordeles forholdsmessig ut fra hvor stor andel de ulike formueseiendelene utgjør av brutto formue.

Eiendomsskatt kan utskrives av den enkelte innenfor rammene av eigedomsskattelova. Inntektene tilfaller i sin helhet kommunen. Eiendomsskatten skal være mellom 1 og 7 promille av takstgrunnlaget, for bolig og fritidsbolig er maksimal skattesats 4 promille i 2022. For eiendomsskatt på kraftanlegg gjelder egne takseringsregler, som baserer seg på verdien av produksjonen innenfor en minimums- og maksimumsgrense.

3.3 Indirekte skatter

3.3.1 Merverdiavgiften

Merverdiavgiften er en generell avgift på innenlands forbruk av varer og tjenester. Merverdiavgiften oppkreves og innbetales av avgiftspliktige næringsdrivende. Merverdiavgiften beregnes i alle omsetningsledd. Merverdiavgiftspliktige virksomheter får fradragsført inngående merverdiavgift på sine anskaffelser. Dette bidrar til at avgiften ikke belaster avgiftspliktige virksomheter i omsetningskjeden, og at den dermed beskatter det endelige forbruket av varer og tjenester. Ved at avgiften bare beskatter sluttforbruk, gir den heller ikke tilpasninger i produksjonen.

Den alminnelige merverdiavgiftssatsen i Norge er 25 pst. Danmark og Sverige har også en alminnelig sats på 25 pst. Satsene i de skandinaviske landene er høye i internasjonal sammenheng. Inntektene fra merverdiavgiften som andel av BNP, er høyere i Norge enn gjennomsnittet for OECD-landene, men noe lavere enn i Danmark og Sverige.

Det er flere unntak, fritak og reduserte satser i merverdiavgiften. Matvarer omfattes av redusert sats på 15 pst., mens flere tjenester er omfattet av lav sats på 12 pst.

Enkelte varer og tjenester har fritak ved såkalt nullsats, som innebærer ordinær fradragsrett for merverdiavgift på vare- og tjenesteinnsats, men at det ikke beregnes merverdiavgift av omsetningen. Flere tjenester er unntatt fra merverdiavgiftssystemet, blant annet finansielle tjenester, helsetjenester og undervisning. Virksomheter som står utenfor merverdiavgiftssystemet, får ikke fradrag for merverdiavgift på varer og tjenester som de anskaffer.

Unntak, fritak og reduserte satser bidrar til at inntektene fra merverdiavgiften blir mindre enn det avgiftsgrunnlaget skulle tilsi. Figur 3.4 illusterer dette for noen utvalgte land.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

OECD (2020) Consumption Tax Trends og Finansdepartementet.

3.3.2 Særavgifter, sektoravgifter, gebyrer og toll

Ved siden av å finansiere offentlige utgifter, brukes særavgiftene også som virkemiddel for å prise samfunnsøkonomiske kostnader ved helse- og miljøskadelig aktivitet og for å påvirke atferd i ønsket retning.

Bruken av miljøavgifter i Norge er relativt omfattende sammenliknet med industrialiserte land i og utenfor Europa. Tilnærmet all bruk av fossil energi i Norge er priset gjennom avgifter og/eller det europeiske kvotesystemet, og avgiftssatsene på bruk av fossile energivarer er relativt høye.

I tillegg til avgifter på klimagasser (CO₂, HFK, PFK, og SF6) er det innført avgifter på svovel, NO_X, forbrenning av avfall, plantevernmidler og visse helse- og miljøskadelige kjemikalier. I tillegg til miljø- og energiavgifter er det andre avgifter som er fiskalt begrunnet, men som også tillegges miljøformål. Dette gjelder for eksempel engangsavgiften på motorvogner, som blant annet er differensiert etter CO₂- og NO_X-utslipp. Avgifter på drivstoff og kjøretøy utgjør en stor andel av de miljørelaterte avgiftene.

Forbruk av alkohol og tobakksvarer kan gi sosiale eller helsemessige kostnader for samfunnet. Norge har høye avgifter på alkohol og tobakksvarer som både gir staten inntekter og bidrar til at prisene på disse produktene i større grad inkluderer kostnadene bruken medfører for samfunnet.

På noen områder brukes gebyrer og sektoravgifter som finansieringskilde for statlig tjenesteproduksjon og myndighetsutøvelse. Kostnadsriktig gebyrfinansiering er ikke å anse som beskatning, mens gebyrer som er satt høyere enn kostnaden ved å produsere og levere tjenesten innebærer en form for (skjult) skattlegging. Endringer i overprisede gebyrer regnes derfor med i de årlige skatte- og skatteoppleggene. Sektoravgifter har et videre finansieringsformål, og endring av grunnlag eller sats for sektoravgifter regnes derfor som en del av skatte- og avgiftsopplegget.

Toll har til formål å beskytte innenlandske produsenter mot konkurranse fra utlandet og fører normalt til dyrere varer for forbrukerne og økte produksjonskostnader for næringslivet. Det er fastsatt maksimale tollsatser gjennom internasjonale avtaler (WTO). Norge er i dag et av landene i verden med minst tollbeskyttelse for industrivarer. Av industrivarene er bare enkelte typer klær og tekstiler ilagt toll. Tollbeskyttelse på landbruksvarer er virkemiddel som blant annet kan bidra til større grad av egenproduksjon av jordbruksvarer. Tollsatsene for landbruksvarer er gjennomgående høye, avhengig av beskyttelsesbehovet.

3.4 Anslag på skatteutgifter og skattesanksjoner

I skatte- og avgiftssystemet er det en rekke unntak og særordninger som bidrar til å redusere de offentlige inntektene. Disse, som benevnes skatteutgifter, representerer en fordel for dem som omfattes, sammenlignet med å bli skattlagt etter de ordinære reglene og prinsippene. Tilsvarende finnes det såkalte skattesanksjoner, det vil si at det i noen tilfeller ilegges en skatt eller avgift som er høyere enn det som følger av et generelt og ensartet sett av regler eller av sentrale prinsipper.

I motsetning til tiltak over budsjettets utgiftsside, vedtar ikke Stortinget nivået på skatteutgifter i de årlige budsjettene. Skatteutgifter blir dermed ikke gjenstand for årlige budsjettmessige prioriteringer på samme måte som ordninger på utgiftssiden. Vedlegg 1 i Prop. 1 LS (2022–2023) Skatter, avgifter og toll 2022 gir en detaljert oversikt over departementets beregninger av skatteutgifter og skattesanksjoner samt en nærmere analyse av skatteutgifter.

Størrelsen på skatteutgifter og skattesanksjoner avhenger av hvordan referansesystemet defineres. I utgangspunktet legges de generelle skatte- og avgiftsreglene til grunn. På noen områder legges hovedprinsipper for utformingen av skatte- og avgiftssystemet til grunn, slik disse er nedfelt i blant annet skattereformene i 1992, 2006 og 2016. Dette gjelder for eksempel for avskrivningssatser, beskatning av bolig, merverdiavgiften og miljø- og helsebegrunnede avgifter. I likhet med de fleste andre land benytter departementet inntektstapsmetoden, det vil si at skatteutgiften settes lik skatteinntektene som det offentlige taper som følge av lempeligere regler enn det referansesystemet tilsier. Ved beregningene ser en bort fra atferdsendringer. Beregningene vil derfor i mange tilfeller ikke tilsvare et realistisk anslag på provenytapet av skatteutgiften.

Figur 3.5 viser hvordan netto skatteutgifter i 2022 fordeles på ulike områder. Unntak i merverdiavgiftssystemet er den største skatteutgiften og utgjør om lag 26 pst. av de samlede skatteutgiftene. Gunstig beskatning av bolig og rabatter i formuesskatten er to andre store skatteutgifter.

Dynamisk visningTabellLast ned CSV

Finansdepartementet.

3.5 Skattesystemet i en internasjonal kontekst

3.5.1 Innledning

Norge er bundet av en rekke internasjonale avtaler og regelverk som setter skranker og legger føringer ved utformingen av skatte- og avgiftsreglene. I dette avsnittet gis en kort oversikt over det internasjonale rammeverket som må hensyntas ved vurderinger av endringer i det norske skatte- og avgiftssystemet.

3.5.2 EØS-avtalens skranker for norsk skattelovgivning

EØS-avtalen er gjennomført i intern norsk rett ved EØS-loven, som fastslår at hoveddelen av EØS-avtalen skal gjelde som norsk lov.

EØS-avtalen inneholder ingen plikt til å harmonisere norske skatte- og avgiftsregler med EUs forordninger og direktiver. Likevel setter EØS-avtalens generelle bestemmelser om plikt til å overholde de såkalte fire friheter og forbudet mot statsstøtte klare begrensninger på innholdet i de norske skatte- og avgiftsreglene. På denne måten har EØS-avtalen direkte påvirkning på hvordan den norske skattelovgivningen kan utformes.

Nærmere om de fire friheter

Bestemmelsene om de fire friheter er en sentral del av grunnlaget for EU/EØS-samarbeidet, og betegner prinsippene om fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer/etableringer innenfor EU/EØS. Det underliggende formålet med de fire frihetene er å skape et homogent indre marked i EU/EØS hvor varer, tjenester, kapital og personer kan bevege seg fritt på tvers av grensene. Innenfor skatteretten er de nærmere skrankene som de fire frihetene innebærer for den nasjonale handlefriheten i hovedsak utviklet gjennom praksis i EFTA- og EU-domstolen.

Prinsippene om de fire friheter innebærer at Norge i utgangspunktet ikke kan ha regler som behandler grenseoverskridende bevegelser og transaksjoner mellom Norge og andre EØS-stater strengere enn rent nasjonale bevegelser og transaksjoner. Slik forskjellsbehandling vil anses som en restriksjon på den frie bevegeligheten over landegrensene.

I visse tilfeller kan likevel nasjonalstatene opprettholde eller innføre regler som i utgangspunktet innebærer en restriksjon, dersom det foreligger såkalte rettferdiggjørelsesgrunner. Det er særlig EU-domstolen som gjennom rettspraksis har utpenslet hvilke legitime hensyn som kan rettferdiggjøre regler som i utgangspunktet forskjellsbehandler nasjonale og grenseoverskridende bevegelser. På skatteområdet er det særlig hensynet til å sikre en balansert fordeling av skatteinntekter mellom statene og hensynet til å motvirke skatteomgåelse som kan begrunne en regel som i utgangspunktet utgjør en restriksjon. Effektiv skatteinnkreving er et annet relevant hensyn. For å kunne anvende en regel som i utgangspunktet utgjør en restriksjon, kreves det i tillegg at regelen er egnet for å ivareta det aktuelle hensynet, og at den ikke er strengere enn nødvendig for å ivareta dette hensynet (krav om proporsjonalitet).

I den senere tid har EU vedtatt direktiver som ikke bare tillater, men også pålegger medlemsstatene å innføre skatteregler som i utgangspunktet er restriktive. Et eksempel er antiomgåelsesdirektivet (the Anti Tax Avoidance Directive – ATAD), som fungerer som en minstestandard for EU-statene og angir tiltak som medlemslandene må innføre for å motvirke aggressiv skatteplanlegging. Dette illustrerer at hensynet til de fire friheter i visse tilfeller må vike for hensynet til å motvirke skatteomgåelse. Som nevnt krever ikke EØS-avtalen at norske regler harmoniseres med disse skattedirektivene, men direktivenes innhold er viktige indikasjoner på hvor langt de fire friheter rekker når retten til fri bevegelse etter disse fire grunnsøylene kommer i konflikt med behovet for å bekjempe illojale skattetilpasninger.

Nærmere om statsstøtteregelverket

Statsstøttereglene, som gjelder på alle områdene som EØS-avtalen regulerer, skal hindre at offentlige myndigheter tilgodeser enkelte foretak eller næringer fremfor andre på en måte som påvirker samhandelen negativt.

Utgangspunktet etter EØS-avtalen er at statsstøtte er forbudt. Det innebærer at Norge som et utgangspunkt ikke kan ha skatteregler som gir enkeltforetak, eller grupper av foretak, gunstigere skattemessig behandling enn det hovedregelen for slike foretak tilsier. Forbudet rammer både fordeler for enkeltforetak og fordeler for visse sektorer eller geografiske områder. Videre gjelder forbudet selv om støtten gis likt til både norske og utenlandske foretak, og forutsetter altså ikke diskriminering.

EØS-avtalen har likevel ulike regler som på nærmere bestemte vilkår åpner for å gi statsstøtte. Norge gir store beløp i statsstøtte gjennom skatte- og avgiftssystemet. I 2018 utgjorde statsstøtten gjennom skatte- og avgiftssystemet drøyt 3 mrd. euro, noe som var ca. 78 pst. av den totale statsstøtten som ble gitt av norske myndigheter.1

3.5.3 Skatteavtaler og informasjonsutvekslingsavtaler

I grenseoverskridende forhold vil personer og foretak kunne bli skattepliktig for samme inntekt og/eller formue i flere land. Dette kan resultere i dobbeltbeskatning. Internasjonal dobbeltbeskatning oppstår for eksempel i tilfeller der skattyteren oppfyller vilkårene for skatteplikt, enten global skatteplikt eller begrenset skatteplikt, til to eller flere stater samtidig, og har inntekt som er skattepliktig både i mottakers hjemstat og i staten der inntekten har kilde. Dobbeltbeskatning er negativt for grenseoverskridende aktivitet og investeringer. På denne bakgrunn er det vanlig at stater inngår skatteavtaler som skal motvirke dobbeltbeskatning.

Norge har inngått dobbeltbeskatningsavtaler med over 90 land. De fleste dobbeltbeskatningsavtalene er bilaterale, men de kan også være multilaterale. For eksempel har Norge en felles skatteavtale med de andre nordiske landene.

I tillegg til formålet om å motvirke dobbeltbeskatning, har de fleste skatteavtalene bestemmelser som har som formål å motvirke skatteunngåelse/-omgåelse og skatteunndragelser. Dette motvirkes særlig ved bestemmelser om informasjonsutveksling, og i mange tilfeller også bestemmelser om bistand til innfordring av skattekrav. I tillegg til skatteavtalene er Norge tilsluttet OECD/Council of Europes Multilateral Convention on Mutual Administrative Assistance in Tax Matters. Denne avtalen danner blant annet i hovedsak grunnlaget for automatisk utveksling av kontoopplysninger (Common Reporting Standard) og land-for-land-rapporter mellom skattemyndigheter. Norge har også inngått særskilte avtaler om informasjonsutveksling i skattesaker med en rekke land som Norge ikke har inngått alminnelig skatteavtale med, dvs. typiske lavskattejurisdiksjoner. På merverdiavgiftsområdet har Norge inngått en egen avtale om informasjonsutveksling og administrativt samarbeid med EU-landene.

Skatteavtalene er folkerettslige traktater, som i henhold til en lov fra 19492 umiddelbart blir en del av norsk rett og dermed gjelder som norsk lov så snart avtalene er godkjent av Stortinget og Kongen i statsråd. En viktig begrensning i 1949-loven er imidlertid at skatteavtalene bare kan lempe den norske beskatningen. Avtalene gir altså ikke i seg selv hjemmel til strengere beskatning enn det som følger av internretten.

I motsetning til EØS-avtalen legger skatteavtalene i utgangspunktet ikke begrensninger på utformingen av den interne lovgivningen.

3.5.4 Andre relevante internasjonale avtaler

Norge er også bundet av andre internasjonale avtaler som kan begrense muligheten til å benytte norsk skattelovgivning fullt ut, og som i noen tilfeller kan legge begrensninger og føringer for utformingen av skatte- og/eller avgiftsreglene. Dette gjelder for eksempel WTO-regelverket, blant annet regulerer General Agreement on Tariffs and Trade (GATT) mulighetene for å benytte toll og tekniske handelshindringer, og EFTA-konvensjonen og andre frihandelsavtaler. Andre eksempler er avtaler om forsvarssamarbeid som blant annet har bestemmelser som forplikter Norge til å ha skatte- og avgiftsfritak for nærmere bestemte anskaffelser og personellgrupper mv, og andre avtaler som gir skatte- og avgiftsprivilegier til fremmede lands ambassader og konsulater, internasjonale organisasjoner mv., for eksempel diplomater og Den Nordiske investeringsbank.