1.

Utvalget anbefaler en styrket lokal eller regional reisemålsledelse for det enkelte reisemål. Kommunen(e) må ta initiativet til å etablere en reisemålsledelse sammen med lokale aktører. Reisemålsledelsen må være bredt sammensatt med deltagere fra privat, offentlig og frivillig sektor og eventuelt andre aktører i lokalsamfunnet.

2.

Reisemålsledelsen skal sammen utarbeide mål, strategier og prioriteringer for utviklingen av reisemålet, som ser næringsutvikling, besøksforvaltning og lokalsamfunnsutvikling i sammenheng.

3.

Strategier og hovedprioriteringer for en bærekraftig reisemålsutvikling må forankres i kommunenes planverk. Det juridiske fundamentet er kommunale vedtak etter plan- og bygningsloven. Reisemålsledelsen får da et formelt og demokratisk grunnlag for videre arbeid med næringsutvikling og besøksforvaltning.

4.

Reisemålsledelsen må legge til rette for å utvikle reisemålet som et gode for lokalsamfunnet og utvikle grunnlaget for å skape langsiktig lønnsom og bærekraftig næring.

5.

Roller og ansvarsfordeling må avklares ut fra hvert reisemåls egenart. Hvilken aktør som skal lede arbeidet i reisemålsledelsen, må avklares lokalt og formaliseres gjennom avtaler. Kommunene kan delegere ansvar for å gjennomføre oppgavene. Aktøren som får det overordnede ansvaret for å drive samarbeidet må ha nødvendige ressurser og mandat til å ta ansvaret.

6.

Regionale myndigheter må ta en aktiv rolle som samarbeidspartner for å styrke kommunenes kompetanse og arbeid. Det innebærer også at fylkeskommunen i større grad må prioritere samhandling mellom ulike sektorer med betydning for reiselivet.

7.

Innføre en nasjonal ordning med besøksbidrag, som også benyttes for å styrke reisemålsutviklingen. Det bør for eksempel settes krav om at det må være en velfungerende reisemålsledelse på reisemålet for å få midler over ordningen.

8.

Regjeringen må i dokumentet «Nasjonale forventninger til kommunal og regional planlegging» omtale kommunenes ansvar for at strategier og hovedprioriteringer for en bærekraftig reisemålsutvikling forankres i kommunenes planverk (kommuneplanens samfunnsdel og arealdel) og gjennom god medvirkning fra alle interessenter og aktører.

9.

Utarbeide en nasjonal veileder om reisemålsledelse, for å etablere et felles utgangspunkt og en felles forståelse av arbeidet. Veilederen må blant annet ta for seg formålet, rollene og prosessen.

10.

Aktørene som samarbeider i reisemålsledelsen, må sammen komme frem til hvilke oppgaver destinasjonsselskapet skal ta ansvar for, og hvordan disse oppgavene skal finansieres på lang sikt.

11.

Innovasjon Norges merkeordning for bærekraftig reisemål må styrkes og videreutvikles som et viktig verktøy for samarbeid mellom aktører på reisemålene, og for arbeidet mot en mer bærekraftig utvikling på reisemålene.

12.

Offentlige virkemidler i regi av blant annet Innovasjon Norge, Siva, Forskningsrådet, Enova, fylkeskommuner og kommunale næringsfond må tilpasses slik at de blir effektive virkemidler for reiselivet og kan fremme innovasjon, omstilling og utvikling.

Besøksforvaltning

14.

For å styrke arbeidet med besøksforvaltning er det behov for en nasjonal, tverrdepartemental innsats for å utvikle og samordne virkemidler som insentivordninger, kompetansetiltak og lovgivning. Dette bør skje gjennom et stortingsvedtak hvor det legges vekt på hvordan de følgende tilrådingene kan gjennomføres.

15.

Lage en nasjonal veileder for utarbeiding av besøksstrategier som kan benyttes for alle typer reisemål. Besøksstrategier må forankres i kommunale planer.

16.

Det er behov for bedre samordning på tvers av forvaltningssystemer og administrative grenser både kommunalt, regionalt og nasjonalt. Ett av tiltakene som foreslås i den nasjonale reiselivsstrategien er «Destinasjon 3.0 – pilot for aktørsamarbeid på fremtidens reisemål». Dersom regjeringen vedtar å igangsette en slik forsøksordning, bør utprøving av modeller for samordning på tvers av forvaltningssystemer inngå i utvalget av prøveprosjekter.

17.

Finansieringsmodellen for fellesgoder som presenteres i denne utredningen, kan benyttes både i og utenfor verneområdene. De ordinære oppgavene med å forvalte lovbestemte natur- og kulturområder må likevel dekkes gjennom offentlige bevilgninger slik som i dag.

18.

Hjemmelen for å innføre ferdselsreguleringer etter friluftsloven § 15 bør utvides ved at sikkerhet føyes til opplistingen av formål som ivaretas av bestemmelsen.

19.

Utarbeide en oversikt over det juridiske handlingsrommet kommunene har når det gjelder praktiske tiltak for å forebygge eller avbøte negative effekter av besøkende. Oversikten bør også inneholde eksempler på hvordan ulike hjemler er brukt i praksis, samt en liste over relevante myndigheter og tilgjengelige økonomiske virkemidler.

20.

Starte opp arbeidet med å utvikle en nasjonal godkjenningsordning for lokal- og regionguider, turledere og fjellførere, i samarbeid med friluftsorganisasjonene (jf. Hurdalsplattformen) så snart som mulig.

21.

Endre verneforskriftene i nasjonalparker og andre verneområder slik at det kan settes vilkår om sertifisering/autorisasjon av organisert virksomhet, jf. autorisasjonsordningen som er foreslått for Svalbard. Dette arbeidet må skje i tråd med norske friluftslivstradisjoner, med særlig vekt på lav tilrettelegging og frivillighetsbasert friluftsliv.

22.

Innføre konsesjonsordninger for kommersielle aktører som et verktøy for å styre ferdsel i områder med sårbare naturkvaliteter. Kravet om konsesjon kan for eksempel pålegges der den aktuelle virksomheten vil kunne påvirke viktige natur-, kultur- og miljøverdier. Hensynet til tradisjonelt egenorganisert og frivilligbasert friluftsliv må ivaretas også ved innføring av konsesjonsordninger.

23.

Utvikle felles kurs i besøksforvaltning som kan brukes i flere høyere utdanninger, innenfor fagene reiseliv, naturforvaltning og arealplanlegging.

25.

Etablere en modell for fellesgodefinansiering hvor de besøkende bidrar. Besøksbidraget må kreves inn nasjonalt fortrinnsvis via transport inn til eller ut av landet, både fra passasjerer som kommer med fly, cruiseskip og ferge, tog, buss og fra privatbilister. Inntektene fra besøksbidraget må øremerkes til å finansiere investeringer, drift og vedlikehold av fellesgoder for tilreisende og fastboende.

26.

Inntektene fra besøksbidragene fordeles mellom fylkeskommunene, som behandler søknader om midler til fellesgodetiltak. Det må utarbeides en fordelingsnøkkel som gir en rettferdig fordeling av midler mellom fylkeskommuner.

27.

Retningslinjene for finansiering bør fastsettes nasjonalt. Kriterier for støtte må være enkle å administrere og gi stort handlingsrom for å finne langsiktige lokale løsninger på fellesgodeutfordringer.

Forutsetninger for å kunne motta midler fra fondet må være at det er etablert en reisemålsledelse på reisemålet, og at reisemålsledelsen har utarbeidet en besøksstrategi som er vedtatt i kommunen(e) som en del av kommunen(e)s samfunnsplanlegging. Besøksstrategien må beskrive hvilke fellesgoder det trengs finansiering til og hvilke tiltak som er nødvendige for å ta vare på natur- og kulturgodene.

29.

Det bør gjøres enkelt for besøkende å ta klimavennlige transportvalg ved å videreutvikle og styrke en digital og sammenhengende nasjonal reiseplanlegger med gjennomgående rute- og billettmuligheter i hele landet og med alle transportselskaper.

30.

Takstsystemet bør harmoniseres slik at det er mulig å tilby sammenhengende billett via en nasjonal reiseplanlegger for besøkende på tvers av fylkesgrenser.

31.

Fylkeskommuner som har reisemål med mange tilreisende, bør inkludere reiselivets transportbehov i anbudsgrunnlaget for offentlig kjøp av transporttjenester. Dette innebærer at fylkeskommunene bør gå i dialog med reiselivsnæringen når de planlegger innkjøp av kollektivtransporttjenester og fastsetter ruteplaner.

32.

Sesongvariasjoner for reiseaktiviteten til internasjonalt reisende bør inngå i etterspørselsvurderinger ved planlegging og drift av kollektivtransport. Hvilke data som er hensiktsmessig å benytte i denne sammenheng bør undersøkes nærmere.

33.

Styrke bærekraftige og energieffektive kollektivtilbud som for eksempel jernbanetilbudet, spesielt med bedre ruter og integrerte billettsystemer til Sverige og videre til kontinentet. I tillegg bør nattogtilbudet styrkes mellom de større byene med jernbaneforbindelse.

35.

Norge som skipsnasjon må være i front for å kreve utslippsfrie skip, og slik være en pådriver for å sette fart på omstillingen til en mer bærekraftig cruisenæring.

36.

Nullutslippskravet til turistskip og ferger i verdensarvfjordene bør også stilles for øvrige norske farvann. Utvalget er enig i at nullutslippskravet må innføres gradvis for å skape forutsigbarhet og overgangsmuligheter for næringsaktørene, slik Sjøfartsdirektoratet anbefaler.

37.

Regjeringen bør utarbeide en veileder som beskriver kommunes handlingsrom til å utvikle cruiseturismen på en bærekraftig måte innenfor plan- og bygningsloven og havne- og farvannsloven.

38.

Cruisereisemål må ha en strategi for å styre utviklingen slik at antall besøkende dimensjoneres ut ifra reisemålets kapasitet. Denne strategien bør vedtas av kommunen som en del av kommunens samfunnsplan. Strategien skal utformes gjennom en åpen prosess og gjelde for flere år om gangen, slik cruisetillegget i Merkeordningen for bærekraftig reisemål fra Innovasjon Norge også stiller krav til.

39.

Reisemålsledelsen på norske cruisereisemål bør legge til rette for økt bruk av lokale leverandører, lokale guider og kortreist mat.

Finansiere fellesgoder

Brukerbetaling: De vanligste fellesgodene som det i dag kan tas brukerbetaling for, er:

• adgang til opparbeidet friluftsområde (regulert av friluftsloven §14)

• motorisert ferdsel på privat vei (regulert av veglova § 56)

• parkering i tilknytning til offentlig eller privat vei (regulert av parkeringsforskriften)

• bruk av infrastruktur spesielt tilpasset passasjerer i havn (regulert av havne- og farvannsloven)

Frivillighet: Mange oppgaver knyttet til fellesgoder i reiselivet gjøres av frivillige krefter.

Offentlig finansiering: Kommunene finansierer en rekke fellesgoder og offentlige tjenester som for eksempel trafikkarealer som parkering og gang- og sykkelveier, skiløyper og stier, søppelhåndtering og beredskap innenfor helse/legevakt.

Mange kommuner bevilger midler til destinasjonsselskaper og frivillige organisasjoner som gjennomfører ulike fellesgodetiltak.

Kommuner har mulighet til å finansiere fellesgoder gjennom ulike statlige tilskuddsordninger til tilrettelegging for friluftsliv.

Utvalget foreslår å opprette en ordning med besøksbidrag som kreves inn nasjonalt, men forvaltes regionalt og lokalt.

Inntektene fra besøksbidraget må øremerkes til å finansiere investeringer, drift og vedlikehold av fellesgoder for tilreisende og fastboende.

For å få penger over ordningen med besøksbidrag må det være en forutsetning at det er etablert en reisemålsledelse. Det må videre være en forutsetning at reisemålsledelsen har utarbeidet en besøksstrategi som er vedtatt i kommunen(e) som en del av kommunenes overordnede planverk, altså kommuneplanens samfunns- og arealdel. Besøksstrategien må beskrive hvilke fellesgoder det trengs finansiering til.

Nasjonale retningslinjer for fondet må ut over dette gi et stort handlingsrom for å finne langsiktige lokale løsninger på fellesgodeutfordringer.

Fondet kan benyttes både i og utenfor verneområdene.

Ordinære forvaltningsoppgaver for lovbestemte natur- og kulturområder må dekkes gjennom offentlige bevilgninger slik som i dag.

Reisemåls-ledelse for å utvikle bærekraftige reisemål

Kommunene er gjennom plan- og bygningsloven gitt myndighet til å avveie ulike samfunnsinteresser og legge planer for utviklingen av samfunnet.

Utvalget mener derfor at kommunene i større grad må ta ansvar for en strategisk utvikling av reisemålet.

Utvalget anbefaler at kommunen(e) tar initiativet til å etablere en bredt sammensatt reisemålsledelse med deltagere fra privat, offentlig og frivillig sektor og eventuelt andre aktører i lokalsamfunnet.

Reisemålsledelsen må utarbeide mål, strategier og prioriteringer for utviklingen av reisemålet, som ser næringsutvikling, besøksforvaltning og lokalsamfunnsutvikling i sammenheng.

Strategier og prioriteringer må forankres i kommunenes overordnede planer.

Kommunen(e) kan delegere ansvar for å iverksette planene.

Utvalget tilråder å utarbeide en nasjonal veileder for reisemålsledelse. Veilederen må blant annet ta for seg formålet, rollene og prosessen. Veilederen skal også inneholde hvordan man kan utarbeide besøksstrategier for alle typer reisemål.

Styre besøk

Utvalget vurderer at det rettslige grunnlaget for å styre ferdsel i hovedsak er tilstrekkelig dekket gjennom dagens lovgivning.

Plan- og bygningsloven gir kommunene en stor verktøykasse i arbeidet med besøksforvaltning utenfor verneområder- og fredete kulturminner og kulturmiljøer. Kommunene har stor frihet med hensyn til hvilke tema de ønsker å ta inn i kommuneplanens samfunnsdel, og hvilke kommunedelplaner og andre temaplaner de ønsker å utarbeide.

Kommunen kan regulere ridning, sykling og lignende ferdselsformer på bestemte strekninger etter friluftsloven §2.

Kommunen kan regulere ferdsel i visse friluftsområder etter friluftsloven § 15.

Kommunen kan også vedta delvis sperring av særlig utsatte områder etter friluftsloven § 16.

Kommunen kan varde og merke opp ruter og turstier i utmark, og på bestemte steder bygge klopper eller bruer og sette i verk andre tiltak for å lette ferdselen langs ruter og turstier i utmark etter friluftsloven § 35.

Etter friluftsloven § 35 kan kommunen også gi organisasjoner som har til formål å fremme reise- og friluftsliv, rett til å varde og merke opp ruter og turstier i utmark.

For naturområder hvor det er behov for bil for å komme seg til området, er det mulig å styre ferdselen indirekte gjennom å begrense parkeringskapasiteten.

Innføring av besøksbidrag kan sikre en langsiktig, stabil finansiering av besøksforvaltning utenfor verneområder og til natur- og kulturmiljøer av nasjonal verdi. Pengene kan også løse utfordringene med å drifte og overvåke tiltak.

Det bør utarbeides en oversikt over det juridiske handlingsrommet kommunene har når det gjelder praktiske tiltak for å forebygge eller avbøte negative effekter av besøkende. Oversikten bør også inneholde eksempler på hvordan ulike hjemler er brukt i praksis, samt en liste over relevante myndigheter og tilgjengelige økonomiske virkemidler.

Utvalget tilråder å utarbeide en nasjonal veileder for besøksstrategier som kan brukes til alle typer reisemål.

Regjeringen må i dokumentet «Nasjonale forventninger til kommunal og regional planlegging» omtale kommunenes ansvar for at strategier og hovedprioriteringer for en bærekraftig reisemålsutvikling forankres i kommunenes planverk (kommuneplanens samfunnsdel og arealdel) og gjennom god medvirkning fra alle interessenter og aktører.

Det bør utvikles felles kurs i besøksforvaltning som kan brukes i flere høyere utdanninger innenfor reiseliv, naturforvaltning og arealplanlegging. I tillegg er det behov for kortere kurs rettet mot reiselivsnæringen, kommunepolitikere og administrativt ansatte i kommuner og annen offentlig virksomhet.

Utvalget mener det bør utarbeides en hjemmel for lokale konsesjonsordninger for kommersielle aktører som et verktøy for å styre ferdsel i områder med sårbare naturkvaliteter. Hjemmelen må ha vilkår for når konsesjon kan kreves.

Utvalget anbefaler at hjemmelen for å innføre ferdselsreguleringer etter friluftsloven § 15 utvides ved at sikkerhet føyes til listen av formål som ivaretas av bestemmelsen.

Styre besøk gjennom transport

Kommunenes rolle overfor kollektivtransporten er særlig knyttet til arealplanlegging og byutvikling. I storbyområder har kommunen og fylkeskommunen en viktig rolle i planleggingen av samferdselsinfrastruktur.

Kommunene kan bidra til å delfinansiere kollektivtilbud til tider av året hvor det er mange besøkende, men ellers lavt passasjergrunnlag, slik som for eksempel Fjellbussen i Vestfold og Telemark.

Kommunen kan legge til rette for økt bruk av kollektivtransport blant de besøkende gjennom å ta initiativ til ulike former for smarte mobilitetstiltak. Løsninger som i utgangspunktet ikke er avhengig av nye teknologiske løsninger, men som likevel kan erstatte tradisjonell rutegående kollektivtransport, er bestillingstransport, bil- og sykkeldeling og samkjøring. Andre mulige løsninger er gode innfartsparkeringer for bil og sykkel samt samordning av ulike transporttilbud.

Utvalget foreslår at særskilte ruter for kollektivtransport i høysesong kan finansieres over besøksbidraget.

Styre besøk fra cruise

Kommunene har en vid adgang til å tilpasse sitt havnetilbud til ønsket virksomhet.

Havne- og farvannsloven § 27 handler om mottaksplikten. Hovedregelen er at havneeier og operatører har plikt til å motta fartøy som ønsker å anløpe havnen. Plikten til å motta fartøy gjelder bare «[…] så langt kapasiteten i havnen tilsier det […]» (§ 27).

Eieren eller operatøren har anledning til å fastsette hvilket omfang havnevirksomheten skal ha eller hvilke markedssegmenter virksomheten skal innrettes mot.

Havneeier kan nedjustere omfanget av havnen eller havnevirksomheten, eller reservere visse havneavsnitt for spesielle typer sjøtransport.

Iverksettingsrundskriv om havne- og farvannsloven opplyser at: «Dersom havnen innretter sin havnevirksomhet gjennom bemanning, åpningstider eller lignende, slik at den for eksempel bare kan ta imot mindre cruiseskip med et mindre antall passasjerer, eller at åpningstidene for cruiseterminalen bare gjør det mulig å ta imot et visst antall skip i døgnet, vil dette være innenfor begrepet «så langt kapasiteten i havnen tilsier det».»

Hvordan havnevirksomheten er organisert, vil være førende for hvordan kommunen styrer virksomheten. Kommunen kan gjennom sin eierstyring legge føringer for hvordan havnevirksomheten skal innrettes.

Utvalget anbefaler at reisemålsledelsen på cruisereisemål utarbeider en strategi for å styre utviklingen slik at antall besøkende dimensjoneres ut ifra reisemålets kapasitet. Besøksstrategien må formaliseres i kommunens samfunnsplanlegging og gjennom god medvirkning fra alle interessenter og aktører.

Havnene kan velge å differensiere avgifter og vederlag for å stimulere til klima- og miljøvennlig ferdsel. Flere havner har lagt inn slike miljørabatter i sitt prissystem.

Landstrøm er strømforsyning fra land til mindre skip og båter som ligger ved kai. Andre fartøystyper krever mer strøm og kan ikke bruke landstrømanlegg med den samme spenningen og frekvensen som finnes i det ordinære strømnettet. Enova har gjennom flere år støttet landstrømprosjekter, inkludert prosjekter som kan håndtere cruiseskip.

Utvalget tilråder å utarbeide en nasjonal veileder for å beskrive kommunenes handlingsrom til å utvikle cruiseturismen på en hensiktsmessig og bærekraftig måte innenfor plan- og bygningsloven og havne- og farvannsloven.

Finansiere fellesgoder

Fylkeskommuner forvalter ulike tilskuddsordninger til blant annet tilrettelegging for friluftsliv og kulturminner.

Mange fylkeskommuner bevilger midler til destinasjonsselskaper, som gjennomfører ulike fellesgodetiltak for reiselivet.

Fylkeskommunene finansierer offentlige tjenester som for eksempel kollektivtilbud.

Etablere en modell for fellesgodefinansiering med besøksbidrag som kreves inn nasjonalt, men forvaltes regionalt og lokalt.

Inntektene fra besøksbidraget må øremerkes til å finansiere investeringer, drift og vedlikehold av fellesgoder for tilreisende og fastboende.

Inntektene fra besøksbidragene må fordeles mellom fylkeskommunene, som behandler søknader om midler til fellesgodetiltak. Retningslinjene for finansiering bør fastsettes nasjonalt. Kriterier for støtte må være enkle og gi stort handlingsrom for å finne langsiktige lokale løsninger på fellesgodeutfordringer.

Virkemidler for reiselivet

Fylkeskommunene kan bruke sitt eierskap i Innovasjon Norge og de oppdragene de gir Innovasjon Norge og Siva, til å sette rammer for bruk av midler til å utvikle reiselivet.

Fylkeskommunene bidrar også i finansieringen av destinasjonsselskaper og landsdelsselskaper.

Offentlige virkemidler i regi av blant annet Innovasjon Norge, Siva, Forskningsrådet, Enova, fylkeskommuner og kommunale næringsfond må tilpasses slik at de blir effektive virkemidler for reiselivet og kan fremme innovasjon, omstilling og utvikling i næringen.

Styre besøk

Fylkeskommunen sin regionale samfunnsutviklerrolle har tre hoveddimensjoner: å gi strategisk retning til samfunnsutviklingen, å mobilisere privat sektor, kulturliv og lokalsamfunn, og å samordne og koordinere offentlig innsats og virkemiddelbruk.

Fylkeskommunene har en koordinerings- og bindeleddsfunksjon, og bidrar til samordning og politisk helhetstenkning på regionnivået.

Fylkeskommunene har ansvar for å finne gode løsninger for sin region gjennom regional planlegging, blant annet når det gjelder arealbruk, samferdsel, næringsutvikling, kultur og kulturminnevern. En regional plan kan brukes for å få til en felles strategisk satsing for reiseliv i regionen, noe som kan forsterke effekten av tiltak som utføres i den enkelte kommune.

Fylkeskommunen er ansvarlig for kulturmiljø i fylkene, og har vedtaksmyndighet etter kulturminneloven.

Fylkeskommunene kan koordinere innsatsområder opp mot planer og strategier for de andre sektorene fylkeskommunene forvalter.

Fylkeskommunene og statsforvalteren har veiledningsoppgaver overfor kommunene.

Regionale myndigheter må ta en aktiv rolle som samarbeidspartner for å styrke kommunenes kompetanse og arbeid.

Kommunale planer sendes på høring til fylkeskommunen og statsforvalteren.

Videre kan fylkeskommunene ta initiativ til å samle reiselivsnæringen, bransjeorganisasjoner, offentlige aktører, kultursektoren, tilstøtende næringer og frivillige aktører i nettverk og på arenaer som stimulerer til innovasjon og samarbeid.

Fylkeskommunen må i større grad prioritere samhandling mellom ulike sektorer med betydning for reiselivet.

Styre besøk gjennom transport

Fylkeskommunen har ansvar for kollektivtransporten, og kan støtte opp om reiselivsnæringens og de besøkendes behov knyttet til kollektivtransporttilbudet. Ansvaret innebærer at fylkeskommunene gir tilskudd til lokale ruter med buss, båt (unntatt riksferger), trikk, T-bane og bybane. De beslutter også omfanget av rutetilbudet og fastsetter takster.

Utvalget mener at fylkeskommuner som har reisemål med mange tilreisende, bør inkludere reiselivets transportbehov i anbudsgrunnlaget for offentlig kjøp av transporttjenester. Dette innebærer at fylkeskommunene bør gå i dialog med reiselivsnæringen når de planlegger innkjøp av kollektivtransporttjenester og fastsetter ruteplaner.

Takstsystemet bør harmoniseres slik at det er mulig å tilby sammenhengende billett via en nasjonal reiseplanlegger for besøkende på tvers av fylkesgrenser.

Opprette særskilte ruter for kollektivtransport i høysesong, identifisert av reisemålene og finansiert over besøksbidraget.

Styre besøk fra cruise

Utvalget mener at plan- og bygningsloven og havne- og farvannsloven gjør det mulig for kommunene å legge til rette for at cruisetrafikken kan utvikles videre på en hensiktsmessig og bærekraftig måte. Mulighetene og handlingsalternativene er ikke nødvendigvis lette å forstå eller tolke, verken for lokale myndigheter eller øvrige aktører på et cruisereisemål.

Fylkeskommunene bør veilede i hvordan regelverket bør forstås for å utvikle cruisetrafikken på en hensiktsmessig og bærekraftig måte.