§ 2-13 - Ny finansavtalelov – unntak fra krav om samtykke ved kjøp av låneporteføljer

Ny finansavtalelov – unntak fra krav om samtykke ved kjøp av låneporteføljer

Vi viser til brev 4. januar 2021, e-post fra advokat Markus Kjelløkken 3. august 2021 og vår e-post 31. august 2021.

I brevet 4. januar 2021 reises det spørsmål om tolkningen av § 2-13 annet ledd annet punktum i den nye finansavtaleloven (lov 18. desember 2020 nr. 146). Spørsmålet gjelder samtykkekravet som følger av § 2-13 annet ledd, og anvendelsen av bestemmelsen på finansforetak med konsesjon som er begrenset til å overta allerede utstedt kreditt (såkalte porteføljeselskaper). Henvendelsen har bakgrunn i brev 30. september 2020 fra Finanstilsynet til Finansdepartementet, der Finanstilsynet ga uttrykk for usikkerhet om hvorvidt unntaksbestemmelsen i § 2-13 annet ledd annet punktum omfatter slike foretak.

Det følger av gjeldende finansavtalelov (lov 25. juni 1999 nr. 46) § 45 første ledd at når en finansinstitusjon eller lignende institusjon etter § 1 annet ledd eller en kommune eller fylkeskommune er kredittgiver, kan kredittgiverens fordring bare overdras til en finansinstitusjon eller en lignende institusjon som nevnt i § 1 annet ledd bokstav a, d, e eller f, med mindre kredittkunden særskilt samtykker til at fordringen overdras til andre. «[F]inansinstitusjon» må i dag leses som «finansforetak», jf. lov 10. april 2015 nr. 17 om finansforetak og finanskonsern, som erstattet lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner. Hva som regnes som finansforetak, er definert i finansforetaksloven § 1-3.

§ 2-13 annet ledd i den nye finansavtaleloven viderefører nåværende finansavtalelov § 45 første ledd. Første punktum slår fast at når et finansforetak mv. er kreditor for et pengekrav etter lovens kapittel 5 eller 6 (om kredittavtaler og kausjonsavtaler), kan pengekravet overdras bare dersom skyldneren særskilt samtykker til overdragelsen. I annet punktum er det gjort unntak fra kravet om samtykke blant annet for tilfeller der kravet overdras «til et finansforetak som etter reglene i finansforetaksloven eller regler gitt i medhold av finansforetaksloven kan tilby tilsvarende kreditt til forbrukere i Norge».

Spørsmålet er hva som ligger i passusen «kan tilby tilsvarende kreditt til forbrukere i Norge», og om denne ordlyden utelukker finansforetak med konsesjon som er begrenset til å overta allerede utstedt kreditt, slik at disse foretakene kun kan kjøpe opp kreditt hvis skyldneren særskilt samtykker til dette. Hvis ordlyden tolkes slik at det bare er finansforetak som har konsesjon til selv å yte kreditt direkte til forbrukere, som omfattes av unntaksbestemmelsen i annet punktum, innebærer det en endring sammenlignet med den nåværende finansavtaleloven.

Som det er pekt på i brevet 4. januar 2021, gir forarbeidene ikke holdepunkter for at det har vært meningen å gjøre realitetsendringer i bestemmelsen. I punkt 6.5 i Prop. 92 LS (2019-2020) omtales §§ 2-13 og 2-14 som en videreføring av de nåværende reglene «med visse språklige endringer». En tilsvarende omtale er gitt av § 2-13 annet ledd i spesialmerknaden til bestemmelsen. § 2-13 er ikke kommentert i punkt 38 om økonomiske og administrative konsekvenser av lovforslaget, noe som ville ha vært nærliggende hvis det hadde vært meningen å endre nåværende § 45 første ledd med betydelige konsekvenser for porteføljeselskapene.

Ordlyden i § 2-13 annet ledd annet punktum kan trekke i retning av at bestemmelsen kun gjelder for finansforetak som har konsesjon til å tilby kreditt til forbrukere i førstehåndsmarkedet. Ordlyden er imidlertid ikke klar; vi viser blant annet til at den ikke direkte stiller krav til type konsesjon. På bakgrunn av de nevnte forarbeidsuttalelsene, som så klart gir uttrykk for at det ikke har vært meningen å foreta realitetsendringer, bare språklige endringer, antar vi at § 2-13 annet ledd annet punktum skal tolkes slik at også finansforetak med konsesjon som er begrenset til å overta allerede utstedt kreditt, er omfattet av unntaket i bestemmelsen.