Endelig legges det opp til et internasjonalt komparativt aspekt, i mandatet står det:

"Det skal anlegges et komparativt perspektiv ved å sammenlikne med andre aktuelle land." Det internasjonale perspektivet er bare i liten grad trukket inn i utredningen, men følger som et tilleggsnotat som presenteres senere.

Utredningen er gjennomført ved hjelp av en rekke intervjuer med representanter for orkestrene, både ledelsen og representanter for musikerne, og de aktuelle organisasjoner og institusjoner.

I kapittel III presenteres alle orkestrene. Det er i hovedsak lagt opp til en beskrivelse av orkestrenes status og aktivitet i år 2000, det siste året da det foreligger ferdige årsmeldinger fra orkestrene.

Orkestrenes mål og visjoner for videre utvikling blir også presentert. Med unntak av Oslo Filharmoniske Orkester er behovet for å øke besetningen, alle orkestrenes hovedmål. De gir et felles uttrykk for at dagens bemanning er for liten og at det skaper en rekke forskjellige problemer for dem.

Orkestrene peker også på at dagens økonomi gir lite armslag for de aktivitetene de ønsker å drive med. Det kommer også fram at ved en utvidet bemanning vil orkestrene kunne bidra med en vesentlig utvidet virksomhet, der flere distriktskonserter, mer samarbeid med operaproduksjoner og større aktivitet for barn og unge, blant annet med flere skolekonserter, blir pekt på som viktig effekt.

For flere orkestre blir det også vist til at for liten bemanning bidrar til økt slitasje blant musikerne, som i flere tilfeller har ført til sykemeldinger og vikarbruk.

I kapittel IV presenteres synspunkter fra interesseorganisasjonene, så vel arbeidsgiver- som arbeidstakerorganisasjoner, dessuten fra regionale tilskuddsgivere – fylkeskommunene og primærkommunene, og fra andre sentrale aktører i musikklivet.

Det er betydelig støtte til orkestrene fra deres regioner. Men flere gir uttrykk for at de ønsker enda flere konserter, spesielt i distriktene. Dette bringer fram spørsmål omkring innenlandsturneer som er kostbart og er vanskelig for orkestrene å klare uten ekstra tilskudd.

Rikskonsertene viser til behovet for å gjøre mer for talentfulle ungdommer og for å styrke konsertaktiviteten rettet mot barn og unge. Rikskonsertene sitter med en betydelig kompetanse innen disse områdene som det er verdifullt å kunne dra nytte av.

Norsk Komponistforening viser til at samtidsmusikken har en marginal plass i orkestrenes repertoar, som i stor grad er preget av å formidle og fortolke fortidens musikkuttrykk. Dersom orkestrene hadde engasjert en huskomponist over en lenger periode, vil det kunne være et verdifullt bidrag til å bedre situasjonen, ikke minst ved å styrke kontakten mellom det skapende og det utøvende element i musikken.

Forholdet til orkestermusikerutdanningen blir også tatt opp. Orkestrene hevder at det i flere sammenhenger, ikke minst for strykere, er vanskelig å få norske søkere med tilfredsstillende nivå til prøvespillene. Et konkret forslag er å utvikle Ungdomssymfonikerne videre, slik at det i samarbeid med Norges musikkhøgskole og Barratt-Dues musikkinstitutt kan danne en orkestermusikerskole som orkestrene kan ha nytte av. Dersom orkesteret får tilfredsstillende arbeidsforhold, blant annet med tre samlinger i året, vil det være mulig å opprette stipendiatplasser for musikere slik at de kan praktisere i symfoniorkestrene – og at de muligens kan være stammen til ekstramusikere for orkestrene i forbindelse med utvidelser ved oppføring av store verk.

En sammenlikning med orkestersituasjonen i de andre nordiske land viser at mange av de problemer norske orkestre har også er typiske andre steder. Det er bare to orkestre i Sverige, ingen av landsdelorkestrene i Danmark og ett orkester i Finland som har 90 musikere eller mer. To orkestre i Sverige og ett i Finland har mellom 80 og 90 musikere.

I kapittel V er det gjennomført flere analyser av orkestrenes virksomhet. Innledningsvis er det pekt på tre ulike forhold for drøfting av et symfoniorkesters kvalitet. Først ut fra musikken selv, der spørsmål om kunstnerisk kvalitet blir analysert, og det blir lagt inn en sosiologisk innfallsvinkel omkring kunstnerisk anerkjennelse. Det legges vekt på å se hvilken internasjonal anerkjennelse orkestrene har oppnådd gjennom deltakelse på internasjonale prestisjetunge festivaler, bli engasjert til å "vikariere" i de mest kjente symfoniorkestres abonnementserier eller spille inn CD på de mest prestisjetunge plateselskapene. I det perspektiv som her presenteres, har Oslo Filharmoniske Orkester den høyeste anerkjennelse, mens Bergen, Stavanger og Trondheim kommer i neste rekke.

Orkestrenes bemanning er et hovedfelt i utredningen, og det settes fokus på hvor stort et orkester må være for å kunne gjennomføre kvalitative gode framføringer. Det vises til at det neppe er historisk belegg for store orkesterbesetninger for det meste av det repertoaret orkestrene spiller, det dreier seg mer om et klanglig ideal som er utviklet over tid, og som de fleste velger å akseptere.

Sentralt i orkestrenes kvalitet står musikerne og dirigentene. Det er derfor viktig å finne muligheter til å få et så kvalitativt høyt nivå som mulig på de musikerne som skal sitte i våre orkestre. Behovet for gode dirigenter er også vesentlig, ikke minst er det en viktig oppgave å få fram gode norske dirigenter. Det har i lang tid vært dårlige utdanningsforhold for dirigenter i Norge, dette er blitt bedre, men det er fortsatt langt igjen til vi har en tilfredsstillende utdanningssituasjon.

Publikum er en forutsetning for å kunne opprettholde den symfoniske musikken. Det har i løpet av de senere årene vært en økning i publikumstallene for norske orkestre, men det rekrutteres i stor grad fra en relativt homogen gruppe, med høy kulturell kapital og fra aldersgruppen 45-70 år.¹ Det er denne gruppen som oftest går på konserter med klassisk musikk (når vi ser bort fra skoleelever – alderen 9-15 år – som får skolekonserter på skolen). Med utgangspunkt i de kulturpolitiske vedtak som er gjort gjennom behandling av kulturmeldingene fra 1973 og fram til 1992, er dette ikke tilfredsstillende. Symfonikonserten som kulturell aktivitet har også innebygget et kvalitetskrav som handler om å nå ut til størst mulig del av den norske befolkning, sosioøkonomisk, med hensyn til alder og geografisk. Her gjenstår viktig oppgaver, som orkestrene er klar over, men som de i dag ikke løser tilfredsstillende. Med en økt besetning hevder de fleste orkestrene at de kan styrke denne delen vesentlig, samtidig som tilbudet til barn og unge kan bli bedre.

Økonomi blir hele tiden det fundamentale problemet for orkestrene. Gjennom krav til økt egeninntjening er de avhengig av å tenke kommersielt, og det kan føre til at de må velge repertoar og konsertformer som gir høyest inntjening. Smale musikkretninger og målgrupper blir lett tapere i en slik situasjon.

Hoveddelen i analysekapitlet er en vurdering av i hvilken grad orkestrene oppfyller de resultatmål som Kulturdepartementet og Stortinget har gitt i behandlingen av budsjettproposisjonen, og som er gjengitt i tildelingsbrevene til orkestrene. Det er her konsentrert om fire ulike emner: aktivitet og repertoar, presentasjon av norsk musikk (kulturarven), framføring av samtidsmusikk (dagens skapende uttrykk) og tilbudet til barn og unge.

På alle områdene gjør orkestrene en innsats. Selv om den varier en del, kan man generelt hevde at norsk musikk, samtidsmusikk og tilbudene til barn og unge ikke er tilfredsstillende slik det framstår i dag.

I Danmark har man i løpet av 1990-årene utviklet ulike økonomiske "tildelingspotter" som har hatt som mål å styrke spesielle sider ved orkestrenes aktivitet. De blir presentert som avslutning av kapitlet, med de kritiske kommentarene som er kommet fram i den danske utredningen om orkestervirksomheten.

I kapittel VI presenteres fire ulike scenarier, alle basert på de resultatene som har kommet fram fra utredningen.

Det første scenariet prøver å gi et bilde av hva vi kan vente oss dersom alle orkestrene får de stillinger og i noen grad de midler de ønsker seg. Det blir et interessant kart over norsk musikkliv, som imidlertid har en høy pris.

Det andre scenariet prøver å se hva som vil skje om vi legger hovedvekt på et distriktspolitisk perspektiv. Det vil si at den utbyggingen som skal skje får en forfordeling til fordel for distriktene.

Det tredje scenariet er av mer dyster karakter, i det vi ser hvilken utvikling som kan finne sted om det ikke tilføres midler til orkestersektoren i det hele tatt. Det vises til at man da kommer i sterk konflikt med kulturpolitiske vedtak, blant annet om oppbygging av symfoniorkester i Tromsø. En oppbygging av orkesteret i Tromsø og Kristiansand (budsjettvedtak i løpet av de siste 10-15 år) til selv en beskjeden symfonisk besetning vil kreve en økonomisk innsprøyting. Dersom sektoren skal nullstilles, må det bety en nedbygging av andre orkestre. Dersom det ikke skal skje, er man avhengig av nye politiske vedtak.

Det fjerde scenariet tar opp perspektiver omkring helt nye måter å organisere orkestervirksomheten på. Samarbeid mellom operaorkester og symfoniorkester preger hele den symfoniske historien, og er fortsatt aktuell i flere byer (som Wien), kanskje et samarbeid mellom Den nye operaen og Oslo Filharmoniske Orkester kan gi en spennende effekt? Oppbygging av symfoniorkestre mer ut fra tanken om en samling, eller et "samfunn av et antall musikere", enn å se på det som ett orkester, kan gi interessante resultater. Det viser seg også at de norske orkestrene, gjennom de utvidelser de selv ønsker seg, peker mot å se på sin virksomhet i et slikt lys, der fleksibilitet og flerbruk står sentralt. Kanskje slike tanker også kan inspirere til oppbygging av orkestre etter andre modeller i andre byer? Eksempler fra Finland viser at man kan få interessante resultater med små faste besetninger.

Kapittel VII presenterer utredningens konklusjoner. Det er to trekk som er overordnede: en kvantitativ utvikling og en kvalitativ utvikling.

De fleste orkestrene trenger en utvidelse av den bemanningen de har i dag. Vi trenger en ny satsning rent kvantitativt. Symfoniorkesterutredning fra 1979 viste at man hadde behov for en vekst på 90 stillinger over en periode på 10 år, en vekst som ble oppfylt innen 1990. (Det ble til sammen bevilget 93 stillinger.²) I denne utredningens konklusjon foreslås en vekst på 58 stillinger over en periode på 6 år. Dessuten at de 22 stillingshjemler i Kristiansand fra Forsvarets Distriktsmusikkorps som er vedtatt nedlagt, kan bli overført til Kristiansand Symfoniorkester, dersom Regjeringen vedtar å overflytte stillingene fra Forsvarsdepartementet til Kulturdepartementet..

Gjennom en slik kvantitativ vekst gis det grunnlag for en ny satsning på innholdet i orkestrenes virksomhet. Det legges vekt på en langt mer fleksibel virksomhet i pakt med de kulturpolitiske signaler som har vært gitt gjennom de siste 25 år. Orkestrene må gjennomføre større grad av flerbruk. Foruten symfonikonserter som er deres hovedoppgave, må de fungere som operaorkester (slik mange av dem gjør i dag), samarbeidsorkester med andre musikkmiljøer i regionen, spille kammerkonserter og konserter for barn og unge. Det er viktig at de kan deles opp slik at det er lettere å gjennomføre turneer og skolekonserter, parallelt med konserter med mindre besetninger i sitt vanlige konsertsted.

De fleste forslagene er samlet punktvis nedenfor, fordelt på 7 anbefalte forslag og 4 forslag til vurdering for videre utvikling i departementet.

Anbefalinger

1. Opprette en budsjettpott for prosjekter rettet mot nye målgrupper og framføring av repertoar som er ressurskrevende og som har stor kulturell verdi, repertoarpott.

2. Det utarbeides en opptrappingsplan for Tromsø Symfoniorkester som omfatter 28 nye årsverk, for eksempel over 6 år, slik at orkesteret skal kunne bli etablert som et symfoniorkester, anslagsvis 12 mill av statlige midler, dvs 2 mill per år.

3. Det utarbeides en opptrappingsplan over 6 år som omfatter 30 stillinger, øremerket for Stavanger og Trondheim symfoniorkestre, anslagsvis 13 mill av statlige midler, dvs vel 2 mill per år.

4. Orkestrene må åpne for fleksible muligheter for å kunne deles opp i mindre ensembler, eller to orkestergrupper. Det gir mulighet for flere distriktskonserter, ensemblekonserter, samarbeidskonserter – blant annet konserter som bryter med den klassiske musikksjanger, gjerne som cross-over-prosjekter. En slik fleksibilitet er et kjernepunkt i en ny orkestersatsning. Det inkluderer derfor at avtaleverket mellom symfoniorkestrene (NTO) og Musikernes Fellesorganisasjon bør vurderes på nytt i forhold til utvidede arbeidsoppgaver og mer fleksibel aktivitet.

5. Orkestrene trapper opp sin virksomhet som operaorkestre i forbindelse med utviklingen av Riksoperaen, og planene om regional operavirksomhet..

6. Det bør opprettes en egen pott for å kunne turnere nasjonalt og internasjonalt. En slik "turnepott" skal orkestrene kunne søke på, som et tillegg til sine vanlige offentlige tilskudd. Administrativt opplegg for turnevirksomhet nasjonalt bør koordineres felles, for eksempel gjennom Rikskonsertene.

7. Orkestrene bør ta ansvar for å bruke unge norske talenter som solister på sine konsertprogrammer.

Vurderinger

1. Departementet bør stimulere til å få bygget opp et kompetansemiljø for orkesterkonserter rettet mot barn og unge.

2. Departementet bør avklare hva betegnelsen nasjonalt orkester omfatter, og om man ønsker å etablere et nasjonalt representasjonsorkester. Denne avklaringen vil ligge til grunn for videre vurderinger av en utvidelse av Bergen Filharmoniske Orkester og for økte rammer for Oslo Filharmoniske Orkester.

3. Rekruttering til symfoniorkestrene bør vurderes. Det bør utarbeides en utdanningsmodell for orkestermusikere, gjerne med utgangspunkt i Ungdomssymfonikerne i samarbeid med Norges musikkhøgskole og Barratt-Dues musikkinstitutt. Gjennom en stipendiatordning kan noen musikere gis spesiell rolle som ekstramusikere for orkestre som på prosjektbasis trenger utvidelse.

4. Budsjettrutinene bør vurderes. Det er vanskelig for orkestrene å drive langtidsplanlegging (som er en forutsetning ved engasjement av dirigenter og solister) uten å kjenne de rammer de skal arbeide under.

Gjennom utredningen er de ulike forslagene drøftet og begrunnet. Det er også pekt på en rekke andre forhold ved orkestervirksomheten som det er grunn til å se nærmere på, og som kan gi grunnlag for andre vedtak. Gjennom vurderingene og de fire ulike scenariene gis det bakgrunn for konklusjoner, men også innspill til nye ideer.

II Mandat og gjennomføring

Mandatet

Hensikten med utredningen er å gi et bedre grunnlag for den fremtidige statlige politikken overfor de profesjonelle orkestrene. Gjennom utredningen skal det vurderes ulike måter å oppnå statens mål om å gjøre musikk av høy kunstnerisk kvalitet tilgjengelig for flest mulig, stimulere til kunstnerisk fornyelse og utvikling samt høy og målrettet aktivitet og ressursutnyttelse. Både utbyggingstiltak og andre måter å organisere tilgjengelige ressurser på, som poolordning for musikere, sentral tilskuddsordning for styrking av orkestrene ved spesielle behov, samarbeid mellom orkestrene m.v., skal vurderes.

I henhold til utredningsinstruksen, §3.1 skal minst ett forslag baseres på uendret ressursbruk. Det skal pekes på eventuelle begrensninger av formell karakter.
Som en del av arbeidet skal det utarbeides:

1. Status for de profesjonelle orkestrene ved å kartlegge; besetning, repertoar, økonomi, aktivitetsnivå, turnevirksomhet innenlands og utenlands samt samarbeid mellom orkestrene i hele landet og orkestrene og andre kulturinstitusjoner regionalt i perioden 1996-2000 for de seks symfoniorkestrene med status som nasjonale institusjoner eller region-/landsdelsinstitusjoner; Oslo Filharmonien, Stiftelsen Harmonien, Trondheim Symfoniorkester, Stavanger Symfoniorkester, Kristiansand Symfoniorkester og Tromsø Symfoniorkester.
Når det gjelder Den Norske Operas orkester og Kringkastingsorkesteret skal det innhentes opplysninger om det totale offentlige konserttilbudet og forhold som er relevante for å belyse samarbeidet mellom alle de profesjonelle orkestrene og om og i hvilken grad orkestrene benytter seg av musikere fra de andre orkestrene og mindre ensembler i sin produksjon.

2. En vurdering av fremtidig orkesterstruktur i Norge med hensyn til geografisk spredning, orkestrenes størrelse, aktivitetsnivå og turnevirksomhet samt ulike former for organisering av totale tilgjengelige ressurser, herunder ivaretakelse av funksjoner som dagens struktur ikke dekker.

3. Vurdering av dagens resultatmål og – krav for feltet, drøfte behovet for endringer samt hvordan en kan gå fram for å sikre at kravene blir nådd.

Det forutsettes god kontakt med de berørte parter gjennom utredningsprosessen. Det skal anlegges et komparativt perspektiv ved at det innhentes eksempler fra andre land som det er naturlig å sammenlikne med.

Utredning skal avgis til departementet innen 15. august 2001.

Mandatanalyse

Mandatet for utredningen vektlegger mange ulike aspekter. Ganske eksplisitt pekes det på tre ulike områder som utredningen skal ta for seg:

1. Det legges stor vekt på en deskriptiv del som presenterer orkestrene slik de er i dag og slik de arbeider. Det skal utarbeides:

- status for orkestrene: kartlegge besetning, repertoar, aktivitetsnivå

- vurdering av dagens resultatmål

2. Videre skal utredningen også omfatte en analytisk del, som også peker på nye løsninger for fremtidig orkesterorganisering.
Følgende sider skal vurderes:

- utbyggingstiltak

- vurdering av fremtidig orkesterstruktur: størrelse, aktivitetsnivå, turnevirksomhet, organisering

- ev. andre måter å organisere tilgjengelige ressurser, poolordning

- sentral tilskuddsordning for å styrke spesielle behov

- samarbeid mellom orkestrene

3. Endelig legges det opp til et internasjonalt komparativt aspekt:
"Det skal anlegges et komparativt perspektiv ved å sammenlikne med andre aktuelle land."

Jeg vil innledningsvis kommentere innholdet i et slikt mandat.
Den deskriptive delen skal ha til hensikt i gi en så realistisk, oppdatert og systematisk oversikt over orkestrene, som mulig, der de nærmere presiserte forholdene blir presentert. Dette materialet vil danne grunnlaget for en vesentlig del av det analytiske og vurderende arbeidet. Det er derfor nødvendig at informasjonene systematiseres på en troverdig måte som åpner for sammenlikninger og som så langt mulig hindrer uklare tolkninger av materialet.

Den analytiske delen representerer hovedmålet med utredningen, gjennom den skal ett eller flere utkast til en fremtidig organisering utvikles. Til dette arbeidet vil orkestrenes egne visjoner være et viktig bidrag. I noen sammenheng kan disse visjonene stå i motsetning til hverandre, det vil kreve avveininger der overordnede hensyn kan telle mer enn orkestrenes egne visjoner.

Et sentralt forhold i utredningen blir å bygge på de kulturpolitiske vedtak som er gjort gjennom Stortingets og departementets tidligere vedtak. Disse vedtakene inneholder også klare målsetninger som skal ligge til grunn for orkestrenes virksomhet.

Mandatet gir en god oversikt over de målene departementet har med utredningen. Hensikten med utredningen er å gi et bedre grunnlag for den fremtidige statlige politikken overfor de profesjonelle orkestrene. Orkestrenes virksomhet må underkastes statens hovedmål for statlig engasjement i musikkvirksomhet, om å gjøre musikk av høy kunstnerisk kvalitet tilgjengelig for flest mulig, stimulere til kunstnerisk fornyelse, høy målrettet aktivitet og ressursutnyttelse.

Hva er et symfoniorkester?

Spørsmålet dukker opp i ulike sammenhenger, dels er det en gjennomgående forståelse blant musikere og publikum, dels er det en forståelse ifølge et avtaleverk, og ikke minst er det et rent definisjonsspørsmål for utredningen.

Et symfoniorkester består av en gruppe strykere: fioliner, bratsjer, celli og kontrabasser, uten noe bestemt antall musikere. Dessuten er det en del blåsere, der antallet er tilnærmet gitt ut fra "standardrepertoaret" for symfoniorkestre.

En vanlig besetning er:

12 treblåsere: 3 fløyter, 3 oboer, 3 klarinetter og 3 fagotter, 11 messingblåsere: 4 horn, 3 trompeter, 3 tromboner og 1 tuba, dessuten 2 slagverkere (1 paukist og 1 slagverker) og 1 harpe.

En anvendelig strykerbesetning består av ca. 50 strykere:

26 fioliner (14+12), 10 bratsjer, 8 celli og 6-8 kontrabasser.
Ut fra en slik vurdering er en besetning på ca. 80 musikere et akseptabelt symfoniorkester.

Det er imidlertid vesentlig å understreke at deler av det symfoniske repertoaret godt – kanskje helst – kan spilles med mindre besetning, samtidig som det er deler av repertoaret som krever større besetning.

Mariss Jansons har gjennomført et konsertprosjekt der Oslo Filharmonien med 109 musikere ble delt i to orkestre (ca. 50 musikere i hvert orkester) som holdt hver sin konsert med musikk av Haydn. Det viser hvordan man ut fra kunstneriske hensyn velger å bruke en langt mindre besetning enn den som vanligvis betraktes som ønskelig.

Deler av orkesterrepertoaret, spesielt musikk fra senromantikken, fra siste del av 1800-tallet og fra 1900-tallet, krever noen ganger stor besetning, gjerne 100 musikere.

I Symfoniorkesterutredningen fra 1979 er det i et vedlegg fra Sigurd Lønseth utformet en oversikt over den nødvendige orkesterstørrelsen, der han hevder at det er nødvendig med 24 blåsere (slik det er angitt foran), 3 slagverkere, 1 harpe, og en strykerbesetning som består av 56 musikere (16-14-12-8-6), til sammen blir det 84 musikere. Men han understreker også at det er ønskelig med 5 horn (i stedet for 4) og en økning med 2 celli og 2 kontrabasser, altså 89 musikere.³

Det er også i andre sammenhenger vist til en størrelse på omkring 85 musikere som en nødvendig størrelse på et symfoniorkester. (Groves) Vi skal ikke gå nærmere inn på dette nå, men vil komme tilbake til spørsmålet i den vurderende delen av utredningen.

Hva vil vi med orkestre?

Symfoniorkestrene kan sies å betjene flere funksjoner i norsk musikkliv. Først og fremst er de orkestre som skal holde symfonikonserter. Det er deres viktigste oppgave, og det er på det grunnlaget vi definerer størrelse og sammensetning. Ingen vurderinger eller konklusjoner i utredningen ønsker å endre dette, tvert om, for noen av våre orkestre blir det et mål å styrke denne oppgaven.

Imidlertid representerer også symfoniorkestrene en høy musikkfaglig kompetanse som er viktig for en by eller region. Noen orkestre omtaler seg selv som "motor", "kraftsentrum" eller "lokomotiv" i lokalmiljøet. I slike sammenhenger vises det til at musikerne også betjener andre funksjoner, de er kammermusikere, kanskje solister og gjerne pedagoger, og bidrar til å gi lokalmiljøet viktig musikkfaglig kompetanse.

Det legges også vekt på at orkestrene representerer et høyt profesjonelt kulturliv som er viktig for å stimulere det lokale (regionale) næringsliv. For å trekke høyt kompetente fagpersoner innen industri, utdanning og næringsvirksomhet til en region er det nødvendig å kunne vise fram et profesjonelt kulturliv. Symfoniorkestrene representerer i så måte også en slik funksjon.

Den økonomiske og næringspolitiske siden ved musikklivet, og spesielt symfoniorkestrene, er ofte diskutert og representerer en bifunksjon av musikklivet. Samtidig som det er nyttig å drøfte musikkens betydning for andre forhold i samfunnet, er det også en fare i å bruke andre forhold som argumenter for orkestrene. Det fører oss raskt opp i spørsmål om hvordan musikktilbudet bør være, hva og hvor bør man spille, basert på helt andre premisser enn de som hentes ut fra musikken selv. Så vel forhold mellom musikk og næringsliv, som musikk og helse har blitt viet stor oppmerksomhet. Dette er svært viktige forhold som griper inn i forholdet musikk og samfunn, og fokuserer på musikkens dialektiske forhold til andre sider av samfunnslivet. Feltet er stort og er ikke utredet prinsipielt i denne sammenhengen, selv om det blir tangert ved flere anledninger.

Ved utbygging av orkestrene (nesten alle hevder at de har behov for flere musikere) er det altså grunn til å stille følgende spørsmål:

- Vil flere musikere gi et bedre konserttilbud?

- Er en utvidelse av repertoaret i retning av mer senromantisk eller nyere musikk viktig for publikum?

- Hva koster flere faste musikerstillinger i forhold til innleide musikere ved spesielle anledninger?

- Vil flere musikere øke kulturprofesjonalismen i lokalmiljøet?

- Er det andre forhold som er viktige for utvidelser?

Fordi utvidelse av orkestrene har blitt så sterkt fremhevet av orkestrene, blir det et sentralt forhold i utredningen. Det blir derfor et hovedtema som må bli belyst fra ulike sider, både fra orkestrenes presentasjoner og gjennom utrederens vurderinger. Allerede i Kultur i tiden 1991-92 ble bemanningssituasjonen spesielt omtalt:

"For orkestrene utenfor Oslo er spørsmålet om vikarer og forsterkninger både et praktisk og et økonomisk problem. Tilfanget av profesjonelle orkestermusikere på tilstrekkelig høyt utøvernivå er langt mindre utenfor Oslo-regionen. Orkestrene utenfor Oslo må derfor i ulikt omfang skaffe vikarer og forsterkninger utenfra. Dette er dyrt og tidkrevende og belaster både økonomi og administrasjon i stor grad. Det største problemet er imidlertid at man ikke disponerer et tilstrekkelig antall faste musikere. I lengden virker dette hemmende både på kontinuiteten i arbeidet og på orkestrenes kunstneriske utvikling."

Til tross for at orkestrene har hatt en visst vekst i løpet av tiden etter kulturmeldingen, er dette et problem som stadig er presserende for orkestrene.

Hva vil orkestrene?

Det er åpenbart flere forhold som har blitt relativt uklare gjennom presentasjonen – og ikke minst stortingsbehandlingen – av St.meld. nr. 61 (1991-92) Kultur i tiden. To av landets orkestre ble betegnet som "nasjonale orkestre". Det innebærer at de mottar 100% statsstøtte, og kan forstås som statlige orkestre, selv om de er etablert som stiftelser.

Fire andre av landets orkestre ble betegnet som "regionale orkestre". Det innebærer at de mottar 70% statsstøtte og 30% støtte fra sin region, fylkeskommune (oftest 10%) og kommune (oftest 20%).

De økonomiske forholdene ble på en ryddig måte avklart gjennom stortingsbehandlingen. Det er imidlertid fortsatt enkelte uheldige forhold ved det økonomiske, som vil bli behandlet i en annen sammenheng. Det som først og fremst oppfattes som uklart i "orkestermiljøet" er i hvilken grad "nasjonalt orkester" er å forstå som noe annet enn et "regionalt orkester". Det gjelder så vel det kunstneriske – for eksempel krav til nivå, som orkesterets kulturelle ansvar. Spørsmål som "har et nasjonalt orkester et kulturansvar for hele nasjonen?", eller "er et nasjonalt orkester et kunstneriske utstillingsvindu for norsk musikk, med ansvar for internasjonal representasjon?", er ikke avklart. Kan man forstå det slik at et nasjonalt orkester (som ikke drives av regionale midler) ikke har et kulturelt ansvar for sin egen region?

Disse spørsmålene blir også vesentlige for de "regionale" orkestrene. Hva er deres ansvar? I Kultur i tiden er det gitt følgende formulering:

"Når det gjelder fremtidig finansiering av orkestrene, tenker departementet seg Filharmonisk Selskaps Orkester i Oslo og Musikkselskapet "Harmonien" i Bergen som nasjonale institusjoner. I kraft av sine tradisjoner og betydelige kunstneriske innsats får disse institusjonene et særlig ansvar å forvalte og formidle den musikalske nasjonale kulturarven men også å presentere samtidsmusikken."

I første setning gis det inntrykk av at dette kun gjelder den "fremtidige finansiering av orkestrene", mens det i siste del av sitatet gis uttrykk for spesielle kunstneriske oppgaver og et kulturpolitisk ansvar. Dermed blir dette uklart for orkestrene, selv om Kulturdepartementet har uttrykt en klar overbevisning om at begrepene bare hefter ved den økonomiske fordelingsnøkkelen. Det er likevel grunn til å gi en nærmere orientering om orkestrenes funksjonsområde, og i utredningen kommer vi også inn på disse spørsmålene.

Gjennomføring

Utredningen er i stor grad basert på intervjuer og det materialet som orkestrene selv har gitt til utrederen. Jeg har besøkt alle orkestrene og hatt møter med direktørene og representanter for musikerne. Dessuten har orkestrene svart på et spørreskjema og for øvrig besvart konkrete spørsmål fra utrederen. Dette underlagsmateriale ligger til grunn for så vel den beskrivende presentasjonen, som informasjoner som fører til de vurderinger, resultater og konklusjoner som utredningen legger fram.

Med den korte utredningstiden som det var lagt opp til, var det ikke mulig å gjennomføre en kritisk behandling av materialet fra orkestrene. Dokumentene er i hovedsak offentlige som har blitt presentert og vurdert i flere sammenhenger. Likevel hefter det en alminnelig usikkerhet i forhold til disse informasjonenes gyldighet.

For de orkestrene som får deler av sin offentlige bevilgning fra kommuner og fylkeskommuner, har jeg også vært i kontakt med disse. Dessuten har jeg to ganger i arbeidsprosessen hatt svært nyttige møter med ledelsen i Musikernes fellesorganisasjon og med orkesterledelsene gjennom Norsk Teater- og Orkesterforening.

Et møte med ledelsen i Rikskonsertene og informasjoner fra lederen i Norsk Komponistforening har bidratt til å utfylle informasjonene om orkestrene sett i et perspektiv utenfor orkestrene selv. Ikke minst har spesielle sider ved mandatet – som tilbudet til barn og unge og bruk av samtidsmusikk – blitt utfylt nettopp gjennom disse informasjonene.

Fra flere av informantene har jeg mottatt et stort materiale som har bidratt til å utvide perspektivet for arbeidsprosessen, som i noen grad har kommet med i utredningen.

Jevnlige møter i Kulturdepartementet har sikret at prosessen har vært i pakt med de ideer som ligger til grunn for mandatet for utredningen.

III Beskrivelse av situasjonen

Oversikt over orkestrene

Det er seks symfoniorkestre som direkte omfattes av denne utredningen, dessuten er det to orkestre som i flere henseende har tilsvarende oppgaver og funksjoner.

Disse åtte orkestrene er:

Bergen Filharmoniske Orkester

Den Norske Operas Orkester

Kringkastingsorkesteret

Kristiansand Symfoniorkester

Oslo Filharmoniske Orkester

Stavanger Symfoniorkester

Tromsø Symfoniorkester

Trondheim Symfoniorkester

Orkestrene kan naturlig inndeles i tre grupper, dels ut fra den økonomiske tildelingsmodellen, dels etter funksjonelle rammer.

To orkestre er definert som nasjonale orkestre:

Bergen Filharmoniske Orkester

Oslo Filharmoniske Orkester

Fire orkestre er definert som regionale orkestre:

Kristiansand Symfoniorkester

Stavanger Symfoniorkester

Tromsø Symfoniorkester

Trondheim Symfoniorkester

Det er imidlertid viktig å understreke at to av disse orkestrene, Kristiansand og Tromsø Symfoniorkester ikke har en bemanning med profesjonelle musikere som tilsvarer symfoniorkester-betegnelsen.

To orkestre betjener primært andre funksjoner:

Den Norske Operas Orkester

Kringkastingsorkesteret

Det er altså frie orkestre som arbeider som profesjonelle symfoniorkestre: Bergen, Oslo, Stavanger og Trondheim, to orkester med andre funksjoner som også har profesjonell bemanning, Kringkastingsorkesteret og Operaorkesteret. Dessuten er det to orkestre som bare har delvis profesjonell besetning, og som derfor arbeider som prosjektorkestre: Kristiansand og Tromsø.

Presentasjon av orkestrene

I den videre behandlingen skal vi presentere hvert av orkestrene, fordelt etter denne økonomiske og funksjonelle modellen. Det vil si at vi først presenterer de nasjonale orkestrene, deretter de store regionale orkestrene, før de små regionale orkestrene, og til slutt orkestrene som primært betjener andre funksjoner. Deler av dette materialet er presentert i tabellene som følger som vedlegg til utredningen.

Oslo Filharmoniske Orkester

Orkesteret har 109 fast ansatte musikere, og har dessuten benyttet 46 engasjerte musikere i løpet av 2000.

Orkesteret hadde i 2000 et driftsbudsjett på ca. 90 mill, hvorav ca. 71 mill er offentlige midler.

Aktivitet

Orkesteret gjennomførte 151 konserter i løpet av 2000;

103 symfonikonserter, 22 kammerkonserter, 19 for barn og unge, 4 skolekonserter.

I særbestemmelsene for orkestermusikere er det satt en tak på 110 konserter pr år uten ekstragodtgjøring. Oslo Filharmoniske Orkester har en aktivitet som tilsvarer en slik ramme, dessuten holder orkesteret en del kammerkonserter.

Orkesterstørrelse

Med 109 musikere har orkesteret nådd den størrelse som er ønskelig for virksomheten. Det betyr også at orkesteret ikke har for store utlegg til å engasjere tilleggsmusiker. Imidlertid inngår det i orkesterets virksomhet også å framføre verk som er spesielt krevende mht besetning – komposisjoner som krever mer enn to harper, og ofte spesielle instrumenter som ikke tilhører den faste besetningen. Endelig har orkesteret en svært krevende aktivitet som fører til slitasje blant musikerne og krever utgifter til vikarordninger. Ekstramusikere og vikarer hentes fra frilansmiljøet i Oslo.

Repertoar

Konsertrepertoaret spenner over hele det symfoniske repertoaret, samtidig som hovedvekten har vært lagt på musikk fra 1800-tallet og første del av 1900-tallet.

Det ble i 2000 framført 41 norske komposisjoner, av disse var 14 av nålevende komponister. Av nålevende utenlandske komponister framførte orkesteret 6 komposisjoner.

Gjennom samarbeid med samtidsmusikkfestivalen Ultima framfører Oslo Filharmoniske Orkester minst en konsert med et rent samtidsmusikkprogram.

Publikum

I løpet av 2000 hadde orkesteret et samlet publikum på 106.482. Orkesteret mener selv de har et publikum som representerer en relativt "homogen sosioøkonomisk" gruppe. Det er også i den samme befolkningsgruppen orkesteret ser sitt potensial for å nå et utvidet publikum. Styrking av abonnementssalget rettet mot denne gruppen har høy prioritet.

I beskjeden grad holder orkesteret konserter utenfor Konserthuset, for eksempel i Freiasalen eller Universitetets Aula, likevel er det i stor grad de samme publikumsgrupper som orkesteret møter ved sine vanlige konserter.

Orkesteret har liten turnevirksomhet innenlands, og holder få konserter utenfor Oslo. Men gjennom stadige konsertopptak av NRK, 47 konserter i 2000, når orkesterets konserter ut til et publikum over hele landet.

Orkesteret har gjennomført en rekke cd-innspillinger som har høstet stor anerkjennelse, og bidrar til at orkesteret blir kjent blant andre enn de faste publikumsgruppene i Oslo.

Barn og unge

For barn har orkesteret en egen konsertserie på 3-4 konsertproduksjoner som gjentas 3-5 ganger. Konsertene har gjerne en kjent artist som programleder eller konferansier, eksempelvis Maj Britt Andersen, Minken Fossheim eller Asgeir Borgemoen. Gjennom deres presentasjoner vil orkesteret forsøke å skape et engasjement for barn som kommer sammen med sine foreldre (besteforeldre). Publikumspotensialet er større enn det orkesteret klarer å fylle i dag, men pga manglende økonomiske ressurser, kan man ikke øke konsertmengden.

Orkesteret gjennomfører også skolekonserter, de er rettet mot elever i 5. klasse, som får tilbud gjennom sin skole. Det er en produksjon i året, som gjentas fire ganger.

For unge mennesker har orkesteret en egen konsertserie, Concerto grosso. Til denne konsertserien ser orkesteret studenter som den sikreste målgruppen. Programmene er lagt opp for å virke tiltrekkende på en slik målgruppe. Det er ønskelig å komme bedre i kontakt med denne gruppen, og orkesteret forbereder derfor konserter med kammerbesetning på Blindern i det nye Universitetsbiblioteket.

Samlet publikumstall for barn og unge var i 2000, 11.230.

Annet

Orkesterledelsen oppfatter størrelsen på orkesteret som tilfredsstillende, men ønsker en utvidet økonomisk ramme for å kunne styrke orkesteret ytterligere, for å kunne planlegge nye og spennende aktiviteter.

Konsertene foregår i Oslo Konserthus, og leieavtalen og mulighetene for å disponere salen begrenser orkesterets muligheter til økt virksomhet. Det foregår også en diskusjon om muligheter til å forbedre konserthusets akustikk for symfoniorkesterkonserter.

Bergen Filharmoniske Orkester

Bergen Filharmoniske Orkester hadde 94 fast ansatte musikere i 2000, og benyttet dessuten 435 engasjerte musikere.

Orkesteret hadde i 2000 et driftsbudsjett på ca. 66 mill, hvorav ca. 58 mill er statlige bevilgninger.

Aktivitet

Orkesteret gjennomførte 78 konserter i løpet av 2000: 74 symfonikonserter og 4 kammerkonserter. 21 av konsertene var rettet mot barn og unge, hvorav 4 gikk inn i en familiekonsertserie og 16 var skolekonserter.

Mens det i Oslo, som en langt større by, er et stort publikumsunderlag, der orkesteret kan framføre alle konsertproduksjonene to – til tider tre ganger, har Bergen Filharmoniske Orkester ikke den samme muligheten, ved at Bergen ikke har det samme publikumspotensialet, og det var bare 9 av 28 torsdagskonserter som ble gjentatt på fredag. Hele 27 av konsertene var samarbeidsprosjekter med lokale samarbeidspartnere.

Orkesterstørrelse

Orkesterets hovedproblem presenteres som at antall musikere er for lavt. Det er etter orkesterets oppfatning nødvendig med høyere bevilgninger for å kunne ansette flere faste musikere. I 1996 var det ansatt 97 musikere, men pga den økonomiske utviklingen i årene som fulgte måtte orkesteret innskrenke til 94, for å kunne holde budsjettet.

Det har også ført til et svært stort antall musikere som er engasjert til spesielle produksjoner, 435 musikere i 2000, 117 av disse er engasjert til framføringer av verk med spesielt stor besetning. Fordi Bergen har et relativt lite profesjonelt frilansmiljø med musikere på tilfredsstillende nivå, er orkesteret i stor grad avhengig av å hente musikere fra Oslo. Det medfører ekstraomkostninger i størrelsesorden 7-8.000 i tillegg til honorar for hvert enkelt engasjement.

Repertoar

Repertoaret består i stor grad av komposisjoner fra 1800-tallet og fra første del av 1900-tallet. Dessuten er det en del framføringer av musikk fra 1700-tallet; Bach, Haydn og Mozart. Orkesteret har bestemt at vestlandskomponister som Grieg, Tveitt og Sæverud skal ha en fast plass i orkesterets repertoar.

Det ble i 2000 framført 61 norske komposisjoner (ca 18%), av disse var 12 (3,5%) av nålevende komponister. Antallet komposisjoner av nålevende utenlandske komponister var vesentlig høyere, 28 (ca 8%). Komponister som Ligeti, Birtwistle, Sandström, Lindberg, Schnittke og Takemitsu (2000-01) har bidratt til å gi orkesterets repertoar en bredere profil. Det var også sju uroppførelser av norske komposisjoner i 2000 (Asheim, Berg, Hellstenius, Søderlind, Vaage, Fjellheim og Solheim), samt uroppføring av en ny versjon av et tidligere verk av Nordheim.

Publikum

I 2000 var det til sammen 72.207 publikummere, de faste abonnentene utgjør stammen i orkesterets publikum. Det er viktig å sikre et tilbud som tilfredsstiller abonnementgruppen, samtidig som en utvidelse og fornyelse av publikum er vesentlig. Orkesteret har prøvd ut spesielle produksjoner med en profil som representerer nye innfallsvinkler til nye grupper. Blant annet har samarbeidskonserter med blant annet Utdanning i Bergen, SAS, Bergens Tidende etc, siktet mot det samme mål.

Fredagskonsertene skal ut fra en slik tenkning ikke bare være gjentakelse av torsdagskonserten, men også åpne for et mer "publikumsvennlig" program, nettopp rettet mot nye grupper.

Distriktskonsertene har i stor grad vært muliggjort med støtte fra sponsorer. Hvert år holder orkesteret konserter i distriktene, i hvert fall i Hordaland fylke. I 2000 var orkesteret i Hordaland, Sogn og Fjordane og Møre og Romsdal.

Bergen Filharmoniske Orkester har også jevnlig konserter utenlands, i 2000 var det i Polen og Tsjekkia.

Barn og unge

Orkesteret arrangerer skolekonserter i Grieghallen, og i regionen, spesielt i Hordaland. Samlet publikumstall blant barn og unge utgjør 19.782.

Annet

Orkesteret er opptatt av å kunne profilere seg som "nasjonalt orkester", ved blant annet å kunne presentere symfonisk musikk på et høyt internasjonalt nivå. For å nå et slikt mål kreves det at orkesteret bygges ut med 10 nye musikerstillinger. Orkesteret føler derfor behov for en avklaring av hva "nasjonalt orkester" skal omfatte.

Stavanger Symfoniorkester

Stavanger Symfoniorkester hadde 71 fast ansatte musikere i 2000, og benyttet omkring 140 engasjerte musikere i løpet av det samme året.

Orkesteret hadde i 2000 et driftsbudsjett på ca. 49 mill, hvorav 29 mill er statlige midler og 12 mill er regionale midler.

Aktivitet

I løpet av 2000 gjennomførte orkesteret totalt 88 konserter: 78 symfonikonserter og 10 kammerkonserter. Av orkesterkonsertene var 22 for barn og unge, inkludert skolekonserter for grunnskolen og videregående skole.

18 konserter ble holdt utenfor Stavanger, hvorav 12 på ulike steder i Rogaland, 3 konserter ble holdt utenfor Rogaland og 3 konserter utenlands.

De ti kammermusikkonsertene blir gitt innen rammen av en egen konsertserie som gjennomføres årlig.

Orkesteret har et samarbeid med festivalen MaiJazz, der de bidrar med musikk utenfor den tradisjonelle orkestersjangeren. De har også deltatt ved Valendagene i Haugesund, og operaprosjekter i samarbeid med Den Norske Opera, Sandnes kulturhus og Festiviteten i Haugesund.

I 2000 gjennomførte Stavanger Symfoniorkester og Kristiansand Symfoniorkester et felles prosjekt med en Bruckner-framføring, Bruckners symfoni nr. 7, der det ble gitt en konsert i hver av de to byene.

Orkesterstørrelse

Orkesteret har 71 musikere fast ansatt, inkludert 4 deltidsansatte. Det har en relativt fullbesatt blåserbesetning (3,3,3,3 – 5,3,3,1 – pauke, harpe, 1 slagverk), mens strykerbesetningen oppleves som for svak (12, 10, 7, 6, 5 + deltidsmusikere).⁴

Strykere: 1.fiolin-2.fiolin-bratsj-cello-kontrabass, dvs (10-8-6-4-2) betyr 10 1.fioliner, 8 2. fioliner, 6 bratsjer, 4 celli og 2 kontrabasser.

Blåserne blir gitt etter følgende ordning: fløyte-obo-klarinett-fagott – horn-trompet-trombone-tuba, dvs at (3-3-3-3 – 4-3-3-1) betyr 3 fløyter, 3 oboer osv. "/>

Orkesteret oppfatter mangelen på strykere som orkesterets hovedproblem.

Repertoar

Orkesteret har over noen år spesialisert seg på å framføre musikk fra 1700- og tidlig 1800-tallet og musikk fra vår egen tid. Til det repertoaret er orkesterets størrelse oftest tilfredsstillende. Orkesteret kan vise til positive tilbakemeldinger fra solister og dirigenter, blant annet ved at dirigenter har ønsket å komme tilbake til orkesteret og at det er lettere å få tak i høyt kvalifiserte internasjonale dirigenter. For det eldste orkesterrepertoaret har det faste samarbeidet over flere år med kunstnerisk leder Franz Brüggen vært viktig, og har gitt orkesteret stor kompetanse på musikk fra den tidsperioden. Samtidig har orkesteret på ulike måter satset spesielt på et moderne repertoar. Stavanger Symfoniorkester skiller seg på denne måten ut fra de andre orkestrene i landet.

Av en samlet framføring av ca 140 komposisjoner var 21 (15%) av norske komponister, av disse var 7 (5%) av nålevende norske komponister. 3 (2%) av de framførte komposisjonene var av nålevende utenlandske komponister.

Publikum

Totalt hadde orkesteret på sine 78 konserter et publikumstall på 51.365 (kammerkonsertene er ikke medregnet).

Gjennom samarbeidet med jazzfestivalen MaiJazz møter orkesteret også et annet publikum, og får vist seg fram i en annen sammenheng enn det den tradisjonelle konsertsalen vanligvis gir rom for. Orkesteret har også utarbeidet forskjellige gunstige rabattordninger for å stimulere til å bruke konsertene.

Barn og unge

Orkesteret driver en bred aktivitet for å bygge opp et nytt konsertpublikum.

Programmet består av førskolekonserter, skolekonserter, familiekonserter og konserter rettet mot studenter. Skolekonserter er gitt både i konsertsalen på Bjergsted og på elevenes skoler.

De har prøvd ut samarbeidskonserter med kulturskolen og musikklinjene ved videregående skoler der de unge selv deltar på konsertene.

Konsertene for førskole, skoleungdom, høgskole og familiekonserter hadde til sammen et publikum på 15.945.

Annet

I Stavanger-regionen betyr orkestermusikerne svært mye, de er en vesentlig ressurs for lokalmiljøet. Mange av dem har biengasjementer i musikkskolene, musikkonservatoriet, korps og andre musikkaktiviteter. De er samlet med på å heve musikkstandarden i regionen.

Musikerne uttrykte et sterkt engasjement for sitt orkester, og la blant annet vekt på at de trivdes med å spille kammermusikk, og oppfattet faktisk det som en av Stavanger Symfoniorkesters sterke sider. De la stor vekt på å kunne videreutvikle orkesterets fleksibilitet, med stadig vekslende oppgaver.

Trondheim Symfoniorkester

Trondheim Symfoniorkester hadde 71 fast ansatte musikere i 2000, og benyttet i tillegg 291 engasjerte musikere i løpet av det samme året.

Orkesteret hadde i 2000 et driftsbudsjett på ca. 48 mill, hvorav ca. 31 mill er statlige midler og 13 mill er regionale midler.

Aktivitet

Orkesteret holdt 77 konserter i 2000, av disse var 65 symfoniorkesterkonserter og 12 kammer-(ensemble-)konserter.

Dessuten holdt orkesteret 23 konserter for barn og unge, av disse var 11 skolekonserter og 6 familiekonserter.

Orkesteret holder sine faste konserter i Olavshallen i Trondheim, men gjennomførte i 2000 konserter i Sør-Trøndelag, Nord-Trøndelag og Troms.

Orkesterstørrelse

Orkesteret har 71 musikere og er avhengig av et stort antall engasjerte musikere for å kunne framføre store deler av orkesterrepertoaret. Dette er en kostbar side ved orkesterets budsjett, ikke minst fordi mange ekstramusikere må hentes fra frilansmiljøet i Oslo.

Repertoar

Av 190 framførte verk var 50 (26%) av norske komponister. Det ble framført 17 verk (9%) av nålevende norske komponister og 16 verk (8%) av nålevende utenlandske komponister. Orkesteret hadde en rekke norske nålevende komponister på programmet i 2000: Madsen, Sommerro, Hovland, Drage, Palmar Johansen, Sivertsen, Gudim og Hagerup Bull.

Orkesteret har en egen ordning med "Sesongens komponist", det vil si at en norsk nålevende komponist oppnår å få flere framføringer i løpet av en sesong, og gis derfor anledning til å profilere seg på en helt annen måte enn gjennom et enkelt verk. Ordningen har ved noen anledninger vært knyttet til komponister fra Midt-Norge-regionen, og orkesteret har derfor bidratt til å støtte opp om den skapende virksomheten i sin egen region. I 2000 var Gisle Kverndokk og Ståle Kleiberg "Sesongens komponist".

Publikum

Det totale antall publikum i 2000 var 43.653.

Barn og unge

Orkesteret har holdt 23 konserter for barn og unge, derav 11 skolekonserter og 6 familiekonserter. Til sammen var det på disse konsertene et publikumstall på 11.073.

Annet

Trondheim Symfoniorkester har utviklet et samarbeid med Musikkonservatoriet i Trondheim (Avdeling for kunstfag ved NTNU), Forsvarets musikk i Trøndelag og TrondheimsSolistene for å kunne sette opp større orkesterverk. De samarbeider dessuten med flere festivalarrangører; Jazzfestivalen, Latinfestivalen og Trondheim kammermusikkfestival.

Kristiansand Symfoniorkester

Kristiansand Symfoniorkester har 18 heltids og 19 deltids fast ansatte musikere, og hadde dessuten i løpet av 2000 benyttet 210 engasjerte musikere. Orkesterets profesjonelle stamme er et kammerorkester på 18 musikere, bare strykere, i tillegg er det 19 musikere som er knyttet til orkesteret med deltidskontrakter, og for å få til en symfonisk besetning benyttes det i tillegg frilansmusikere.

Orkesteret hadde i 2000 et driftsbudsjett på ca. 20 mill, hvorav ca. 11 mill er statlige midler og 5 mill er regionale midler, resten egeninntekter.

Aktivitet

I løpet av 2000 gjennomførte Kristiansand Symfoniorkester 76 konserter, av disse var 16 symfoniorkester- og 56 kammerorkesterkonserter. Tyngden av virksomheten faller naturlig på kammerorkesteret som danner den faste profesjonelle kjerne.

Når orkesteret har konsertproduksjoner som symfoniorkester må prøvene legges til ettermiddags- og kveldstid pga deltidsmusikere, mens kammerorkesteret arbeider innenfor normal arbeidstid med sine produksjoner.

Orkesteret har lagt opp til en stor virksomhet rettet mot barn og unge, der skolekonsertene har en viktig plass.

Orkesterstørrelse

På grunn av Kristiansand Symfoniorkesters størrelse, bare 18 heltids ansatte musikere og 19 ansatt på deltid, er orkesteret avhengig av å benytte mange musikere på engasjement, i løpet av 2000 benyttet orkesteret 210 engasjerte musikere. For å få en symfonisk besetning er orkesteret avhengig av vesentlig tilførsel av nye musikerstillinger.

Repertoar

Orkesterets repertoar preges av den spesielle sammensetningen, men det legges stor vekt på å framføre norsk musikk – 23 (18%) av 125 komposisjoner var av norske komponister, av disse var 12 verk (10%) skrevet av nålevende norske komponister og 8 verk (6,5%) av utenlandske nålevende komponister.

Kristiansand Symfoniorkester har jevnlig hatt bestillingsverk av norske komponister, mange av komposisjonene er av sjangerbrytende karakter (for eksempel klassisk-jazz), og flere av dem er rettet mot oppføringer for barn og unge.

Publikum

Orkesteret hadde i 2000 et samlet publikum på 20.812. Det har i de siste årene vært en jevn stigning i publikumstallet. I perioden fra 1996 til 2000, har publikumstallet økt fra ca. 11.000 til 20.000.

Barn og unge

Kristiansand Symfoniorkester har et høyt antall konserter for barn og unge, 35 konserter, hvorav 25 er skolekonserter og 10 er familiekonserter. Til sammen var publikumstallet på konsertene for barn og unge på 7.592.

Tromsø Symfoniorkester

Tromsø Symfoniorkester har 9 heltids- og 11 deltidsansatte musikere, og benyttet dessuten 26 engasjerte musikere i løpet av 2000.

Orkesteret hadde i 2000 et driftsbudsjett på ca. 8 mill, hvorav ca. 4 mill er statlige og 3 mill er regionale midler.

Aktivitet

Orkesteret gjennomførte 151 konserter i løpet av 2000, fordelt på 10 symfonikonserter og 141 kammerkonserter. I disse tallene var det også 41 skolekonserter og 30 konserter for barn og unge.

Orkesteret satser på å være et orkester for hele regionen. Det er det eneste symfoniorkesteret for de tre nordligste fylkene, og tar ansvar for å dekke så store deler av regionen som mulig. I år 2000 holdt orkesteret 103 konserter i Tromsø, og 48 konserter i andre kommuner i Troms. Turneaktiviteten oppfattes som viktig for orkesteret. Av de 48 konsertene omkring i fylket var 41 skolekonserter.

Symfoniorkesterkonsertene representerer betydelige samarbeidsprosjekter, som skal innpasses med mange ulike samarbeidspartnere. Kammerkonsertene – som også omfatter skolekonserter – tar utgangspunkt i de ansatte musikerne, og representerer i større grad vanlig orkestervirksomhet.

En stor aktivitet har vært knyttet til samarbeid med ulike organisasjoner og institusjoner, også for sponsorer for orkesteret. Institusjonskonserter rettet mot målgrupper som vanligvis ikke kan dra nytte av det vanlige konserttilbudet i byen er også en del av virksomheten.

Orkesterstørrelse

Orkesteret har en liten fast besetning med 9 heltids ansatte musikere som utgjør orkesterets stamme. 3 av disse er strykerstillinger stilt til disposisjon av Troms fylkeskommune finansiert over landsdelsmusikerordningen for en avtaleperiode frem til 1.8.2003. Etter dette forutsettes disse 3 stillingene finansiert over orkesterets ordinære driftsbudsjett. I tillegg er det 8 faste musikere i 25% stilling. Dessuten har orkesteret 25 praksisplasser for studenter ved Høgskolen i Tromsø (konservatorieavdelingen).

De ni heltidsansatte musikerne er fordelt på følgende instrumenter (2000): 4 fioliner, 2 bratsjer, 2 celli og 1 kontrabass, og de åtte ansatte deltidsmusikerne: 4 fioliner, 1 bratsj, 1 cello, 1 trompet og 1 horn. Denne gruppen danner langt på vei et kammerorkester – vesentlig strykere – som danner symfoniorkesterets kjerne (5-3-3-3-1 + trompet og horn). Det er også denne gruppen som står for tyngden av konsertvirksomheten.

Repertoar

Det ble til sammen framført 63 komposisjoner i 2000. Av disse var 9 (14%) komponert av norske komponister. Av nålevende norske komponister var det framført 2 verk (3%), også av nålevende utenlandske komponister ble det framført 2 komposisjoner (3%).

Repertoaret er svært variert, fra symfonisk litteratur – som Beethovens symfonier – til kammermusikk i ulike besetninger, men også med innslag av samtidsmusikk. Samarbeidet med Anneli Drecker (Bel Canto) som solist ved urframføringen av hennes verk "Tundra", våren 1999, og senere samarbeid med Brazz Brothers, bidro til å gi programmet sjangeroverskridende elementer.

Orkesteret deltar også i årlige operaoppsetninger i samarbeid med Den Norske Opera og Tromsø Opera.

Publikum

Samlet publikumstall for 2000 var 16.578. Av dette var 11.183 ved konserter i Tromsø, så vel vanlige konsertproduksjoner som institusjonskonserter. For konsertene utenfor Tromsø hadde orkesteret et publikumstall på 5.395, der mesteparten var barn og unge i forbindelser med skolekonserter.

Tromsø Symfoniorkester har også gjennom en bred programprofil bevisst søkt å få nye målgrupper til sine konserter. De oppsøkende konsertene i byen oppleves som vellykkede og vil bli en fast del av orkesterets aktivitet for å komme nye målgrupper i møte.

Barn og unge

Den store andelen av skolekonserter representerer en klar profil ved Tromsø Symfoniorkester, samlet antall barn og unge var 5.734 i 2000. De fast ansatte musikerne gjennomfører et stort antall skolekonserter i samarbeid med Troms fylkeskommune og Rikskonsertene.

Det ble ikke gjennomført konserter for barn og unge med symfoniorkesterbesetning i år 2000.

Annet

Orkesterets aktivitet representerer meget stor grad av fleksibilitet. Musikerne går inn som en kunstnerisk ressurs i byen (og regionen), og deltar i mange ulike sammenhenger, fra symfoniorkesterkonstruksjon til små kammergrupper. De spiller i KulturHuset, i kirkene og Kunstforeningen, for publikum som kommer til tradisjonelle konserter, og ved oppsøkende konserter i institusjoner, skoler eller kafeer.

I en landsdel med store avstander og et mindre tilfang av konsertvirksomhet, utfordrer orkesteret kulturlivet med en svært variert virksomhet. Orkesteret opptrer som en pool som kan deles i ulike typer grupper, og som gir mulighet for å tilfredsstille et svært variert behov.

Kringkastingsorkesteret

Har en bred allmenn aktivitet som NRKs orkester. Orkesteret har 42 produksjonsuker i året, 32 konsertproduksjoner og 10 produksjoner for opptak. Alle konsertproduksjonene avsluttes med offentlige konserter i Store studio i NRK eller i lokaler utenom NRK.

Aktivitet

På den offentlige konsertarenaen gjennomførte Kringkastingsorkesteret 32 symfonikonserter i løpet av 2000. Konsertene er normalt holdt i Store studio, men orkesteret har også spilt utenom Oslo, og har i de siste årene også hatt tre utenlandsturneer.

Orkesterstørrelse

Orkesteret har 51 fast ansatte musikere.

Repertoar

Konsertene har svært varierende innhold. De er lagt opp etter programserier, gjerne med 3-4 konsertproduksjoner under en felles betegnelse. Dels spiller orkesteret et vanlig klassisk symfoniorkesterprogram, innen rammer av det besetningen representerer. Det vil si at det senromantiske repertoaret ikke er så aktuelt.

Orkesteret legger stor vekt på å framføre norsk musikk, så vel fra mellomgenerasjonen som nyere musikk, en stor andel er ny norsk musikk. Orkesteret er alltid representert ved Ultimafestivalen med ny musikk.

Dessuten er orkesteret også et underholdningsorkester og spiller ofte musikk av lettere karakter, musikk fra musikaler eller musikk i jazzsjanger.

Orkesterets program utgjør et "nisje-repertoar" i det de langt på vei spiller et repertoar som de andre orkestrene ikke framfører. Kringkastingsorkesterets virksomhet representerer på denne måten et betydelig innslag i hovedstadens samlede konsertrepertoar. Gjennom sin spesielle organisering som NRKs orkester tillater de seg i større grad enn de andre orkestrene å framføre musikk som ikke like lett kommer fram andre steder.

Barn og unge

Orkesteret har jevnlig holdt konserter for barn, konserter som er tatt opp og også sendt på radio.

Annet

Kringkastingsorkesterets konsertaktivitet er et betydelig supplement til den konsertvirksomheten som de andre orkestrene driver. Blant annet ved sin stadig grenseoverskridende programprofil inntar orkesteret en spesiell plass i konsertlivet.

Den Norske Operas Orkester

Orkesteret har en tradisjonell symfoniorkesterbesetning, der hovedoppgaven er å fungere som orkester for operaoppsetninger. Orkesteret har 77 fast ansatte musikere, og har dessuten benyttet 104 engasjerte musikere i løpet av 2000.

Aktiviteten ved Den Norske Opera er høy, 124 forestillinger i året, likevel har orkesteret også framført symfonikonserter i tillegg til den faste virksomheten.

Orkesteret gjennomførte 12 symfonikonserter i løpet av 2000. Dette konserttallet varierer mye fra år til år, pga den spesielle funksjonen som orkesteret har ved operaframføringer.

I 1997 presenterte Operaorkestret seg med 8 konsertere fordelt på 7 forskjellige program. 3 av programmene hadde en spilletid som tilsvarer to "vanlige" konserter, hvilket ikke er uvanlig for musikerne som ofte presenterer verk med effektiv spilletid på omkring 3 timer eller mer. Ved 3 av prosjektene samarbeidet orkesteret med andre institusjoner (Oslo Konserthus, Oslo Domkirke og Sonja-konkurransen). I forbindelse med et gjestespill i England framførte orkesteret hele Niebelungenringen, et voldsomt løft for orkestret: en turne med et repertoar tilsvarende mer enn  20 timers musikk!

I 2001 har orkesteret en konsertproduksjon som er større enn noensinne. Alt i alt gjennomføres 17 konserter med 15 forskjellige programmer, og med en rekke forskjellige samarbeidspartnere: Ullensaker Kommune,  Frogn Kommune, Oslo Kirkemusikkfestival, Freia, Oslo Kommune, Sonja-konkurransen, Forsvarets Stabsmusikkorps, Ultimafestivalen, Oslo Konserthus, NRK m. fl.
Dette har muliggjort konserter på Jessheim, i Drøbak, Grønland kirke, Freia fabrikker, Birkelunden, Frognerparken og på Rådhusplassen - i tillegg til aktivitetene i Operaen, Konserthuset, Trefoldighetskirken og Universitetets Aula.
En orkesterrotasjon vil finne sted når Kringkastingsorkesteret inntar operaens orkestergrav for å spille noen forestillinger av Nøtteknekkeren.
Orkesteret har også et viktig og spennende samarbeid med Forsvarets Stabsmusikkorps. Dessuten er flere av orkesterets turneer gjennom Riksoperaen organisert gjennom samarbeid med Forsvarets Distriktsmusikkorps i Kristiansand og Harstad. Når disse legges ned skaper det en ny situasjon for orkestervirksomheten for Riksoperaen.

Orkesteret har ikke gjennomført selvstendige konserter rettet mot barn og unge, men i DNOs program inngår forestillinger for barn og unge, der orkesteret spiller.

Orkestrenes mål og visjoner

Her skal jeg gi en sammenliknende presentasjon av orkestrenes mål og visjoner for de nærmeste årene. Jeg velger å inndele i fire grupper.

a)De nasjonale

Oslo og Bergen filharmoniske orkestre har begge mål og visjoner som ligger nær hverandre. Men for Bergen blir utvidelsen av orkesteret et hovedmål.

Oslo Filharmoniske Orkester ønsker å bli definert som et nasjonalt representasjonsorkester og mener at de praksis allerede er det. De hevder å være et lokomotiv i landets musikkliv, en rolle som er verdifull for hele nasjonen. Men til å fylle en slik oppgave tilfredsstillende er det nødvendig med økte tilskudd.

Orkesteret har utarbeidet et eget visjonsdokument fra september 1999, der det legges vekt på at orkesteret skal utvikles vider mot høy internasjonal kvalitet, bidra til å få fram nyskaping samtidig som det tar vare på tradisjonen. Ambisjonen er å være et "kraftsentrum i norsk kulturliv og et kraftsentrum i europeisk musikkliv".

Det er flere oppgaver som er presserende for Oslo Filharmoniske Orkester. For det første trengs det støtte til nasjonale og internasjonale turneer. Turneene er i dag finansiert gjennom sponsormidler, og er i sin helhet tillagt den usikkerhet som ligger i slike midler. For orkesteret er det viktig å kunne planlegge turneer på lang sikt, dermed er det viktig å ha en økonomisk garanti for at turnemidler er en del av tilskuddet til orkesteret.

Orkesteret ønsker også å styrke satsningen på tilbudet til barn og unge, men opplever begrensningene ved utgifter i forbindelse med husleien i Konserthuset som et alvorlig hinder.

En særlig viktig oppgave for orkesteret er å få midler til intern utvikling, blant annet til etterutdanning av musikerne – organisert gjennom friordninger slik det er vanlig for ansatte ved universiteter og høgskoler.

Orkesteret har også pekt på at lønnsnivået for musikerne ikke følger det nivået i forhold til samfunnet ellers, som det hadde tidligere. Musikerne mener at de utdanning bør følge lektorstigen, og at musikere i spesielle stillinger, som gruppeledere, bør følge lønnsnivået ved høgskoler og universiteter som det er rimelig å sammenlikne med.

Lønnsforholdene blir i prinsippet ikke drøftet i denne utredningen.

Bergen Filharmoniske Orkester har som hovedmål en økt besetning til 104 musikere, dvs 10 nye musikerstillinger. Det vil muliggjøre en supplering av grupper som i de siste årene er blitt redusert: obo, klarinett og trompet. Dessuten kan det bli en lenge etterlengtet styrking av utsatte grupper som horn, trombone og flere av strykergruppene som i dag sliter med svake punkter og en skjev bemanning.

Ved å få et orkester på 104 musiker mener orkesteret at de kan bidra med vesentlig økt produksjon. Spesielt vises det til fem forskjellige forhold:

a.Deling av orkesteret i to. Utbygget blåserbesetning og flere strykere vil gjøre det atskillig lettere å foreta en deling av orkesteret. Dermed kan man i noen uker i året kjøre dobbel virksomhet: f.eks. skolekonserter i Bergen parallelt med distriktskonserter for et mindre orkester, med tilpasset repertoar.

Publikumsøkning ved en 2 - 3 ukers parallell-produksjon: ca. 2 – 4000.

b.Ved operagjestespill eller medvirkning i lokale musikkdramatiske produksjoner, vil aldri hele orkesteret få plass i orkestergraven. Et større orkester vil i så fall muliggjøre at det er nok musikere igjen til å danne et rimelig stort kammerorkester (25 – 35). Man kan tenke seg at et slikt kammerorkester kan ha konserter i Bergen eller turnere i regionen. Spennvidden i virksomheten kan strekke seg fra forestillinger på skoler til ordinære konserter eller kirkekonserter, f.eks. i samarbeid med lokale krefter.

Publikumsøkning: ca. 2 - 3000.

c.Man kan programfeste flere større verker, særlig fra senromantikken og oppover, samt samtidskomposisjoner med spesielt stor besetning. Man får en bedre optimalisering av hele orkesteret som dermed kan stabilisere sine fine kvaliteter som et fullt symfonisk ensemble. Konsertene vil bli mer attraktive ved at man oftere kan programfeste store og spektakulære verker. Det er ikke til å komme forbi at publikum i dag etterspør mer konsertbegivenheter, og skal man nå et yngre publikum så viser det seg at denne aldersgruppen responderer positivt på nyere verker. Disse krever en større besetning enn det mer tradisjonelle orkesterrepertoar. Større publikumstilstrømning kan også åpne for flere gjentagelseskonserter på fredagene.

Publikumsøkning: ca. 2 - 3000.

d.Et utbygget orkester vil gjøre det bedre og være mer attraktivt som representasjonsorkester i utlandet. Bergen Filharmoniske Orkester har en lang tradisjon på turnering i utlandet, og et fullt utbygget orkester vil med stor sannsynlighet kunne åpne for invitasjoner for flere prestisjetunge konsertarenaer og festivaler

Produksjonsøkning: en ekstra årlig utenlandsturné med 5 – 6 konserter vil kunne gi ca. 10.000 ekstra publikummere.

e.Et større orkester vil være attraktivt overfor de gode dirigentnavnene. Kvaliteten på produksjonene vil gå opp, og dermed mulighetene for å trekke til seg et større publikum. (Ser også pkt. c.)

Skal man produsere dobbelt vil det påløpe ekstrakostnader så som honorarer for dirigenter og solister, noteleie, ekstra administrasjon, turneringskostnader, ekstra leie av prøvelokale etc.. Deler av dette kan kompenseres ved at man vil kunne spare inn en del av de kostnadene vi i dag har til vikarer og ekstramusikere.

Musikerne i Bergen Filharmoniske Orkester stiller seg positiv til flere uker med operaproduksjoner, forutsatt at profesjonell kvalitet er på plass. Her kreves det forøvrig en justering av arbeidsavtalen som i dag har visse begrensninger på dette området.

Ser man isolert på aspektet produksjonsøkning, så vil en forsterkning av Bergen Filharmoniske Orkester med 10 musikere kunne generere ca. 6 – 12 ekstra konserter med omkring 6 – 10 000 flere publikummere i regionen. Får man styrket andre sider av budsjettet, f.eks. budsjettet for solister, vil publikumsøkningen kunne bli enda større. Resultater av utvidet utenlandsturnering kommer i tillegg og turnering i Norge.

Ved en justering av arbeidsavtalen til mer tjeneste i helgene vil man kunne nå nye publikumsgrupper.

Bergen Filharmoniske Orkester viser til at de i løpet av de siste årene har kommet dårligere ut økonomisk i forhold til Oslo Filharmoniske Orkester. Begge orkestrene har siden kulturmeldingen Kultur i tiden ble vedtatt i 1992 vært nasjonale. Etter beregninger som Bergen Filharmoniske Orkester har foretatt viser det seg at den forskjellen mellom bevilgninger til de to orkestrene som det var midt på 90-tallet, har økt ganske vesentlig de siste årene. Denne forskjellen blir av Bergen Filharmoniske Orkester pekt på som hovedårsaken til orkesterets økonomiske vanskeligheter, som blant annet har ført til at orkesterstørrelsen er blitt redusert fra 97 til 94 musikere.

b)De store regionale

Symfoniorkestrene i Trondheim og Stavanger har begge et mål om å nå opp til 90 musikere.

Stavanger Symfoniorkester viser til den store slitasjen det er å holde et så høyt aktivitetsnivå med bare 71 musikere. Det fører til at muligheten for avlastning blir liten for den enkelte musiker, samtidig som strykerne må ta i hardt for å balansere klangen mot en relativt stor (dekkende) blåserbesetning.

Orkesteret har i dag full blåserbesetning 3333 – 5331 + pauke og harpe. De mener at de har behov for 1 slagverker til, dessuten 9 fioliner, 5 bratsjer, 4 celli og 3 basser – til sammen 22 musikere, for å nå en tilfredsstillende balanse, og kunne gi musikerne rimelig avlastning i forhold til arbeidsoppgavene.

Orkesteret legger vekt på at de gjennom en økning til 90 musikere vil kunne tilby et vesentlig bedre musikktilbud i regionen, og peker på ni aktuelle områder:

1. gi flere distriktskonserter,

2. dele opp orkesteret i flere ensembler og dermed gi konserter på flere steder enn i dag,

3. danne kammerorkestre, sinfonietta-besetninger m.m. som øker publikums kulturtilbud,

4. utvide tilbudet om skolekonserter på alle nivåer og kanskje til flere kommuner,

5. drive mer oppsøkende virksomhet på skoler og forberede orkesterets skolekonserter,

6. tilby tjenester som fullverdig operaorkester,

7. imøtekomme behov for ad hoc oppdrag fra lokalmiljøet til musikertjenester (oppdrag),

8. ha bedre utgangspunkt for å tilfredsstille sponsorer og dermed lettere øke tilgangen på sponsormidler,

9. publikum får stifte bekjentskap med flere internasjonale kvalitetsdirigenter og solister.

Dette viser en offensiv innstilling til orkesterets virksomhet og dets betydning for byen og regionen. Orkesteret viser også til at en slik bemanning vil gi betydelige reduksjoner i orkesterets utgifter til vikarer og ekstramusikere.

Trondheim Symfoniorkester har som hovedmål å øke orkesteret til 90 musikere.

Det er for orkesteret viktig å fastholde at den primære oppgaven og deres egenart er å være et symfoniorkester. Det er forutsetningen for at Trondheim Symfoniorkester skal kunne garantere for høyt kunstnerisk nivå også når de samarbeider med andre institusjoner og organisasjoner.

Orkesterets visjon er å være et kraftsenter i Midtnorsk kulturliv på internasjonalt nivå. De ønsker også å framtre med stor grad av allsidighet, også med konsertprogram som beveger seg i randsonen av tradisjonelle symfonikonserter.

Plateproduksjoner og turnevirksomhet er også et viktig mål for orkesteret. For plateproduksjoner er det tre type som skal prioriteres: samtidsmusikk, uinnspilt norsk musikk fra 1800- og 1900-tallet, internasjonale solistverk med norske solister.

Med en orkesterstørrelse på 90 vil man kunne oppfylle komponistenes intensjoner og publikums ønsker. Komposisjoner som krever stor strykerbesetning vil få framførelser av høyere kvalitet enn hva tilfelle er i dag. Dette gjelder musikk fra alle sjangre og tidsepoker, både gammel og ny musikk Med en orkesterstørrelse på 90 musikere øker også mulighetene for mer fleksibilitet ved at det blir muligheter for å gjennomføre flere produksjoner samtidig.

Trondheim Symfoniorkester ønsker en strykerbesetning med 61 strykere (17, 14, 12, 10, 8). Orkesteret viser til tre ulike områder der en utvidelse vil kunne gi verdifull effekt.

Samarbeid med andre institusjoner og organisasjoner

Trondheim Symfoniorkester kan i enkelte sammenhenger dele opp orkesteret og samtidig beholde sin egenart. Ved repertoar som krever liten orkesterbesetning vil den resterende del av orkesteret kunne dekke samarbeidskonserter med for eksempel kor, kammeropera, ballett, samtidig som orkesterets ordinære konsertserie ivaretas. Slike konsertsamarbeid kan tenkes både i Trondheim og i distriktet. Opera og ballettforestillinger som i dag begrenses til 1 eller 2, vil kunne strekke seg over lengre tid. Det vil også bli lettere å gjenta slike forestillinger i andre deler av regionen.

Økt skolekonsertvirksomhet

Skolekonsertvirksomheten vil kunne økes betraktelig ved oppdeling av orkesteret. Enkelte skolekonsertprogram vil kunne holdes ute på skolene, mens det samtidig blir gitt skolekonserter med større besetning i Olavshallen. Musikere som ikke er involvert ved ordinære konserter med liten besetning, for eksempel barokk- eller ny musikk, kan brukes til skolekonserter. Dette betyr bedre utnyttelse av orkesteret og større konserttilbud. Trondheim Symfoniorkester har ambisjoner om å spille flere konserter for barn og unge utenfor Olavshallen

Samtidsmusikk

Mye av det som skrives i dag av samtidsmusikk krever liten, men ofte spesiell orkesterbesetning. Med et 90 manns orkester vil det være nok musikere til at det kan holdes mer tradisjonelle konserter i tillegg til konserter med samtidsmusikk.

I dagens situasjon vil den resterende strykestammen være for liten og antall gruppeledere for få til at det er mulig med en fruktbar oppdeling av orkesteret. Ved en utvidelse av orkesteret til 90 må antall gruppelederstillinger i strykebesetningen økes. Gjestende dirigenter har påpekt orkesterets høye kvalitet, men peker samtidig på mangelen på strykere.

Større fleksibilitet gir flere konserter, men også økte utgifter. Det stiller større krav til administrasjonen både teknisk og økonomisk, og administrasjonen må derfor utvides.

Dersom det foregår to parallelle produksjoner i Trondheim Symfoniorkesters regi vil det for eksempel kreve 2 dirigenter, flere solister etc. Ved et samarbeid med andre institusjoner vil disse utgiftene kunne holdes nede, men det er veldig viktig at Trondheim Symfoniorkesters krav til kvalitet blir ivaretatt.

Orkesteret arbeider med en strategi for å øke publikumskontakten. Dels ved å gjennomføre konserter på flere ulike steder, og også ved å utvide antall familiekonserter. Orkesteret tror de har et stort potensial i nye målgrupper.

c)De små regionale

Kristiansand og Tromsø symfoniorkestre er begge relativt små kammerorkestre som med støtte fra frilansmusikere og deltidsmusikere fra regionen samles til noen symfoniorkesterproduksjoner i året. De er altså ikke profesjonelle symfoniorkestre slik de framstår i dag.

Kristiansand Symfoniorkester har med sin beskjedne besetning som hovedmål å øke bemanningen. Gjennom de ekstra bevilgninger som kom for 2001 vil orkesteret øke stryker besetningen fra 18 til 23 (6, 6, 5, 4, 2).

Orkesterets første mål er å få styrket orkesteret med en dobbel blåsekvintett (2 fløyter, 2 oboer, 2 klarinetter, 2 fagotter og 2 horn), sammen med de 23 strykerne vil det utgjøre en sinfonietta-besetning som danner et god basis for symfoniorkesteret.

Det framtidige målet er et symfoniorkester med en besetning på 50-60 musikere. Dette vil også være egnet som operaorkester for aktiviteten i Opera Sør.

For 2001 spilles 26 av 72 konserter med besetning utover de heltidsansatte strykerne. Av disse er 19 konserter med fullt symfoniorkester, og resterende 7 konserter med 4-7 blåsere i tillegg til de 18 strykerne. Resten av konsertene spilles som Kammerorkester. Ideelt sett skulle forholdet vært motsatt, der 46 av 72 konserter var symfoniorkesterkonserter. Markedet er langt på vei mettet med kammermusikk, men etterspør mer symfonisk musikk og opera, hevder orkesteret.

Kristiansand Symfoniorkester har etablert et nordisk samarbeid med Ålborg symfoniorkester og Vesterås symfoniorkester. Blant annet planlegges det å bestille komposisjoner av tre komponister fra hvert land, dvs 9 komposisjoner som kan spilles av alle de tre orkestrene. Et slikt samarbeid vil være en betydelig inspirasjonskilde for orkesteret og for byens musikkliv, samtidig som det er med på å styrke den nordiske samtidsmusikken.

For Kristiansand Symfoniorkester er det vesentlig å få klarhet i resultatet av at Forsvarets distriktsmusikkorps i Kristiansand er besluttet nedlagt. Dersom Regjeringen vedtar at korpsets 22 stillingshjemler skal overflyttes fra Forsvarsdepartementet til Kulturdepartementet, vil et tilskudd på 22 stillingshjemler til de planlagte 33 (slik det er beskrevet foran) kunne gi et symfoniorkester på 55 musikere.

Leiemusikere må i stor grad hentes fra Oslo. Ekstrakostnadene ved dette gjør at det symfoniske tilbud må reduseres ytterligere.

Den langsiktige strategien er et orkester med permanent symfonisk besetning. Jan Stigmer, orkesterets kunstneriske leder, viser til at Kristiansand Symfoniorkester trenger å utvide repertoaret, "Holberg-suiten er brukt opp for lenge siden". Orkesteret må snu bunken litt for ofte, og det trøtter ut publikum og musikerne. Han har gjennomgått besetningen i "standardrepertoaret" fra barokken til 1975, til sammen 1063 verk. Hans oversikt viser at tilførsel av 2 obo, 2 fagott og 2 horn åpner for fremførelse av 115 nye verk. Øker man med 2 fløyter legges 62 nye verk til repertoaret, øker man med ytterligere 2 trompeter og en slagverker kan nye 91 verk legges til. Dvs at med 2 fløyter, 2 oboer, 2 fagotter, 2 horn, 2 trompeter og en slagverker betyr det at 335 nye verk fra verdenslitteraturen kan spilles av orkesteret. Dette nye repertoaret trenger både musikere og publikum etter 10-15 år med strykeensemble. Ulempen med et slikt "nytt" repertoar er at det selvsagt får visse epokemessige tyngdepunkt (mye Haydn osv). Derfor er den langsiktige strategi å få bygget opp et orkester med permanent symfonisk besetning (ca. 60 musikere). Dette vil betjene de behov som er i regionen, og åpne for det symfoniske repertoar som de fleste publikummere har et forhold til.

Det statlige bidraget til regionen er i dag stort nok for et symfoniorkester på 50-60 musikere. Orkesteret mener det er rett å forvente at de 10 mill som i dag bevilges til FMKS forblir i regionen, "alt annet vil være en nedbygging av musikklivet i en region som i utgangspunkt allerede er grovt forfordelt". Dette må sees i sammenheng: "Effekten av de stillinger orkesteret ønsker seg er også at den kulturelle infrastruktur i regionen opprettholdes etter at FMKS legges ned."

Dersom 22 stillingshjemler overføres fra FMKS, kan de 10 mill statlige kroner til FMKS utløse – etter 70/30 modellen – en regional andel som er stor nok til å bygge opp orkesteret. Kommunen har varslet at de er klar for denne regionale økning.

Kristiansand Symfoniorkester vil innenfor en ny struktur med en symfonisk besetning bestrebe seg på å beholde fleksibiliteten i ensemblet, slik at orkesteret i perioder kan deles opp og dekke et stort område (distriktskonserter, skolekonserter osv.). Det betyr at flere musikere vil gir økt aktivitet/ flere konserter - hvilket igjen betyr flere tilhørere. Behovet for konserter i skolen synes å være umettelig.

Tromsø Symfoniorkester er i en oppbyggingsfase og har et godt stykke igjen til en besetning av profesjonelle musikere som tilfredsstiller et symfoniorkester. Orkesteret vil fortsatt være en allsidig og fleksibel organisasjon med et "kjerneorkester" av fast tilsatte heltidsmusikere som kan knyttes til kammermusikalsk virksomhet, og som ved større symfoniske produksjoner blir supplert av faste deltidsmusikere, innleide profesjonelle og musikkstudenter i praksisplass. Musikerne kan opptre samlet eller delt i grupper på skoler og institusjoner og i åpne konserter. De inngår som kjernen i større orkester, bl.a. i operaoppsetninger med opptil 100 medvirkende, eller de spiller individuelt. Kravet til fleksibilitet opprettholdes fordi orkesterets formidlingskapasitet dermed kan nyttes best mulig. Det er derfor ikke noe mål i seg selv å bli et stort fast ensemble med like mange ansatte musikere som for eksempel i Trondheim. Men orkesteret må opp på et visst nivå for å kunne være en attraktiv arbeidsplass og for å kunne utvikle og tiltrekke høy kompetanse.

Et minste behov for å fungere som regionorkester for landsdelen er etter orkesterets vurdering:

– 22 heltidsansatte musikere (16 strykere, blåsekvintett og slagverk)

– 15 deltidsansatte musikere (10 strykere, 5 blåsere), dvs 6 årsverk

– Engasjementer tilsvarende 8 hele stillinger

Det vil si en samlet ramme på 36 årsverk.

Dessuten trenger orkesteret 8 årsverk til administrasjon, kunstnerisk ledelse og engasjement av dirigenter og solister.

Lokaliteter

Det er et stort publikumspotensial i Tromsø for orkesteret. Men det krever blant annet en arena for faste framføringer og orkesteret søker nå en slik arena løst i sammenheng med behovet for nye øvings-, administrasjons- og velferdslokaler i takt med opptrappingen av den samlede virksomheten.

Tromsø Symfoniorkester har også gjennom en bred programprofil bevisst søkt å få nye målgrupper til sine konserter. De oppsøkende konsertene i byen oppleves som vellykkede og vil bli en fast del av orkesterets aktivitet for å komme nye målgrupper i møte.

Konsertaktiviteten planlegges økt vesentlig, det gjelder også tilbudet til barn og unge. Orkesteret har gradvis trappet opp antallet vanlige konserter i takt publikums forventninger om mer kontinuitet i tilbudet av symfonisk musikk. Orkesterets styre går dessuten inn for en betydelig økning av turneaktiviteten i landsdelen.

d)De andre

I denne sammenhengen er det Operaorkesteret og Kringkastingsorkesteret som begge kan sammenliknes med de andre orkestrene, men som har andre funksjoner i det norske kulturlivet.

Operaorkesteret har behov for en betydelig utvidelse i forbindelse med nytt operahus. Den nye operaen vil gi rom for vesentlig større aktivitet enn i dagens opera, dels ved store oppsetninger, dels ved at flere forestillinger kan gå parallelt fra flere scener. Fra prosjektbeskrivelsen "Prosjekt nytt operahus" heter det "I nytt hus bør orkestret ha en størrelse på minimum 100, fortrinnsvis 110 musikere for å kunne gjennomføre virksomhetsplanen". Videre heter det at "ideelt sett bør utbyggingen av operaorkesteret skje i to etapper:

- Frem mot 2006/07: Utvidelse særlig fiolin og bratsj til opp mot 85 stillinger, eventuelt utvidelse i særskilt belastede perioder av året.

- Før innflytting: Utvidelse fra 85 til 100/110 musikere."

Virksomhetsplanen er ganske omfattende, med opptil 220 forestillinger i Den store salen, og inntil 100 forestillinger på Den lille scenen. Dessuten skal Riksoperavirksomheten styrkes. Det er i et slikt lys man bør se behovet for orkesterutvidelse, samt muligheten for at andre orkestre/ensembler engasjeres til spesielle produksjoner.

Kringkastingsorkesteret skal høsten 2001 ha en utveksling med Operaorkesteret og vil spille Nøtteknekkeren ved Den Norske Operas oppsetning i desember.

Konsertproduksjonene er lagt opp slik at en besetning på 51 musikere dekker orkesterets behov, men orkesterledelsen viser til at det i noen sammenhenger hadde det vært ønskelig med en utvidelse, gjerne med 10 musikere.

IVAndre informasjoner

I dette kapitlet vil vi presentere informasjoner og oppfatninger fra andre viktige aktører på symfoniorkestrenes arena. Det er økonomiske bidragsytere, som kommuner og fylkeskommuner, det er arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjonene, og det er andre organisasjoner som er aktive i musikkmiljøet.

Regionenes oppfatninger

De regionale orkestrene får 30% av sine driftsbudsjetter fra fylkeskommunen og primærkommunen. Deres synspunkter på orkestrene er derfor av stor betydning i en samlet vurdering. De to nasjonale orkestrene har ikke en slik økonomisk tilhørighet til sin region. I dette avsnittet skal jeg peke på innspill fra regionale myndigheter for de regionale orkestrene.

Regionene

Det er fire regionale orkestre, og hver av dem har økonomisk tilskudd fra sin primærkommune og fylkeskommune: Kristiansand og Vest-Agder, Stavanger og Rogaland, Trondheim og Sør-Trøndelag, Tromsø og Troms. Disse fire regionene er direkte knyttet opp mot orkestrene, indirekte kan det også gjelde andre kommuner og fylkeskommuner. Orkestrenes regionale forankring fører i mange tilfeller til at de har sin aktivitet rettet mot flere kommuner og fylker. Men da ikke i form av direkte tilskudd, men støtte i form av "kjøp av tjenester". Det er slik at de fleste orkestrene gjennomfører konserter, eventuelt turneer til nabokommuner og nabofylker, orkestrene i Bergen og Oslo har også konserter i sine regioner. Jeg skal ikke her drøfte dette nærmere, men vise til kommentarer tidligere.

Regionale vurderinger

I stor grad er regionene svært positive til sine orkestre og støtter sterkt opp om dem. Alle uttrykker ønske om at orkestrene må få styrket sin posisjon: flere musikere, høyere nivå, flere konserter og bedre økonomi for konsertproduksjoner, og de er villige til å ta meromkostningene ved eventuelle utvidelser.

Spesielt fra fylkeskommunenes representanter kommer ønsket om flere distriktskonserter. Rogaland fremhevet at fylket har to sentra: Stavanger og Haugesund, og distrikter både i nord og i syd i fylket. Det er derfor viktig for fylkeskommunen at orkesterets virksomhet har en bred aktivitet i de ulike delene.

Sør-Trøndelag er svært fornøyd med orkesteret som samarbeidspartner, ryddig og effektiv, men kan også ønske flere distriktskonserter, for eksempel også som ensembler, for eksempel kammerorkester eller blåsekvintett.

I Vest-Agder er det også et ønske om flere distriktskonserter, ikke minst skolekonserter. Det er derfor behov for å kunne dele orkesteret i mindre ensembler i perioder. I fylkeskommunen mener de at det er viktig at avtaleverket åpner for slike muligheter. Vest-Agder yter mindre enn de andre fylkene (mindre enn 10%), men er åpne for å øke tilskuddene men er opptatt av å ha innflytelse i orkesterets styre.

Kultursjefen i Kristiansand kommune understreker at orkesteret står svært sterkt i byen, både ved egne konserter, ved samarbeidskonserter og ved Kirkemusikkfestspillene. Det er nødvendig at orkesteret utvikles mot et stort sinfonietta, eller helst til den størrelse som Kringkastingsorkesteret har i dag. Det er absolutt behov for flere symfonikonserter, og det er også viktig at orkesteret kan brukes som ambassadører internasjonalt for byen og regionen. Men da må orkesteret få en større profesjonell besetning. Operaoppsetningene er svært viktige i Kristiansand, der symfoniorkesteret er en hjørnestein. Det er derfor viktig å kunne oppnå større fleksibilitet i forhold til dagens avtaleverk, så vel ved operaproduksjoner som ved muligheter for oppdeling i mindre ensembler i perioder.

I Tromsø er det et nært samarbeid mellom kulturetaten i kommunen og orkesteret. Med jevnlige drøftingsmøter hvert semester foregår det en åpen dialog som bidrar til å styrke orkesterets forankring i den kommunale kulturpolitiske bevissthet. Orkesteret skal trekkes inn i arbeidet med "den kulturelle skolesekken", der det legges opp til at barna skal møte orkesteret på "orkesterets hjemmebane", i stedet for på skolenes samlingssaler eller gymnastikksaler. Samtidig som kommunen er engasjert i virksomheten i hjemkommunen er det også full enighet i at orkesteret er et regionalt orkester og må derfor også turnere utenfor kommunen i Troms fylke. Fylkeskommunen har støttet orkesterets utviklingsplan og vil bidra til fortsatt vekst. Man er enig i t orkesteret ikke skal ha som mål en fullt utbygd profesjonell orkesterbesetning. Tre av fylkeskommunens landsdelsmusikere er for en kontraktsperiode plassert i symfoniorkesteret. Innenfor orkesterets regi deltar disse i skolekonsertvirksomheten i fylket, men i langt mindre grad enn innenfor landsdelsmusikerordningen. Ordningen bidrar til å styrke orkesteret i en periode, men det er en forutsetning at disse skal tilbake til sin ordinære funksjon fra 2003.

Orkestrenes samarbeid med det lokale musikkliv – for eksempel med kor – er av stor verdi, og bør gjerne utvides.

Den sene budsjettbehandlingen nasjonalt (Stortinget- departementet) skaper stadig problemer for kommunene og fylkeskommunene, fordi det er vanskelig å kunne legge de regionale budsjettene slik at de åpner for endringer når den nasjonale bevilgningen er ferdig.

Kommunenes Sentralforbund

Symfoniorkestrenes utvikling er ikke en aktuell sak i Kommunenes Sentralforbund, som derfor valgte å ikke engasjere seg i utredningen utover det de aktuelle kommuner og fylkeskommuner har bidratt med.

Arbeidstakernes og arbeidsgivernes organisasjoner

De aller fleste musikerne i symfoniorkestrene er organisert i Musikernes fellesorganisasjon, mens orkesterselskapene ved sine direktører er organisert i NTO, Norsk Teater- og Orkesterforening.

Det er utarbeidet en hovedtariffavtale⁵ som fastlegger musikernes arbeidsforhold. Denne avtalen regulerer lønnsforhold, arbeidsoppgaver og arbeidstid. I avtalen er det også særbestemmelser for de forskjellige orkestrene som åpner for avvik fra hovedavtalen på områder der det er spesielle grunner for det.

På enkelte områder er avtalen meget detaljert utformet og gir klare føringer for musikernes arbeidssituasjon, for eksempel er det bestemt at "formiddagsprøver skal finne sted mellom kl. 0900 og kl. 1400, og ettermiddagsprøver skal være avsluttet innen kl.1900. Ved delt dagsverk skal oppholdet mellom tjenestene være minst 5 timer". På andre områder er avtalen mindre detaljert utformet.

Dersom orkestrene i større grad skal kunne deles opp i mindre enheter – to orkestre, kammerensembler eller lignende – der målet er å få bedre utnyttelse av musikernes kompetanse, kommer dette vanligvis i konflikt med avtalen slik den er utformet i dag. Utvidet bruk av orkestrene til operaforestillinger er også vanskelig slik avtaleverket er utformet, med sterk regulering i antall produksjoner og antall forestillinger.

Musikernes organisasjon

Musikernes fellesorganisasjon er i utgangspunktet opptatt av å sikre musikernes rettigheter. Avtaleverket er derfor et nødvendig instrument for deres mulighet til å ivareta musikernes samlede livssituasjon. Med et slikt utgangspunkt vil enhver endring av avtalen – blant annet mot mer fleksibel oppdeling av orkestrene, eller for å få en mer fleksibel arbeidstid – bli vurdert kritisk i forhold til dagens arbeidssituasjon.

Det synes som om representantene for musikerne i de enkelte orkestrene har en mer fleksibel holdning til arbeidsavtalen enn Musikernes fellesorganisasjon sentralt. Imidlertid uttrykker også ledelsen i organisasjonen at dersom musikerne er innstilt på en mer fleksibel arbeidssituasjon, vil dette kunne følges opp sentralt, mot den nødvendige form for kompensasjon.

Orkestrenes organisasjon

NTO har ikke en samlet felles holdning til utviklingen av orkestrene, men det kommer klart til uttrykk en felles bekymring for orkestrenes økonomi. NTO opplever situasjonen som vanskelig for orkestrene og ønsker en tryggere økonomisk situasjon, og en bedre mulighet til å kunne drive planlegging på lengre sikt. Ved at avtaler med kjente solister og dirigenter, og planlegging av turneer må foretas flere år på forhånd, er det vanskelig å arbeide under forhold der budsjettet blir gitt for ett år om gangen, og vedtatt midt inne i en produksjonssesong.

Den store forskjellen mellom orkestrene kommer klart til uttrykk i NTOs engasjement i orkesterutredningen. Det er på de fleste områder vanskelig å finne en felles holdning som omfatter alle de åtte orkestrene som blir drøftet i utredningen. Forskjellene mellom dem og de ulike behovene de har, umuliggjør en felles strategi.

NTO oppfatter avtaleverket med musikerorganisasjonen som detaljert og komplisert, og at det står som et hinder for gode praktiske og fleksible løsninger på orkestrenes virksomhet. Det er derfor viktig å finne fram til en ny avtaleform som tilfredstiller orkestrenes ulikhet og deres behov for å kunne ha en mer smidig arbeidsform.

Orkestermusikerutdanning

I en rekke av intervjuene har problemene omkring orkestermusikerutdanning kommet fram. Problemstillingen er nært knyttet til behovet for videre utbygging av orkestrene. I dag er situasjonen slik at det ofte ikke er kvalifiserte norske musikere ved prøvespillene, og utenlandske musikere blir tilsatt. Fra flere av orkestrene – både fra ledelsen og musikernes representanter – er det blitt hevdet at norske musikkstudenter ikke får tilstrekkelig orkestertrening gjennom høgskoleutdanningen. Dels er det viktig å øke utdanningskapasiteten, dels er det behov for å styrke musikernes utdanning mot orkestervirksomhet. Ingen musikkutdanningsinstitusjon i landet har i dag et eget symfoniorkester.

Ved Høgskolen i Tromsø (musikkonservatoriet) deltar en del av studentene i Tromsø Symfoniorkester – ved det som kalles praksisplass – og får gjennom de prosjektene orkesteret har en fast orkesteropplæring.

Ved Norges musikkhøgskole er det vanligvis fire orkesterprosjekter i året, blant annet gjennom samarbeid med Barratt-Dues musikkinstitutt og Ungdomssymfonikerne.

Ved Barratt-Dues musikkinstitutt har de lagt stor vekt på orkesteropplæring. Instituttet har 4-5 kammerorkestre på ulike alderstrinn, som har ukentlig prøver og holder jevnlig konserter. Dessuten gjennomfører instituttet minst to symfoniorkester-prosjekter i året, der studenter og elever fra alle avdelingene deltar.

Ole Kristian Ruud, professor i direksjon ved Norges musikkhøgskole, har fremmet en idé om at Ungdomssymfonikerne bør styrkes og oppgraderes til å bli et rekrutteringsorkester for de norske symfoniorkestrene. Dersom orkesteret kan få midler til tre sesjoner i året, der ett eller to er i samarbeid med Norges musikkhøgskole og Barratt-Dues musikkinstitutt, er det mulig å bygge opp et meget høyt nivå. Dersom noen av de beste musikerne kan få en form for stipendiatstatus, vil de samtidig kunne arbeide som utvekslingsmusikere/støttemusikere for symfoniorkestre som trenger utvidelse for bestemte produksjoner (for eksempel med senromantisk musikk).

Andre aktører

Det er også flere andre aktører i norsk kulturliv som av ulike grunner er engasjert i spørsmålet om orkestrenes utvikling. Blant disse er Rikskonsertene og Norsk komponistforening.

Rikskonsertene

For Rikskonsertene er det spesielt tre områder som synes aktuelle for utvikling av orkestervirksomheten i landet: turnévirksomhet, rekruttering av unge talentfulle musikere, konserter for barn og unge. Dette er områder som ligger innenfor Rikskonsertenes kompetansefelt, og som de har synspunkter på.

Turnering: Rikskonsertene har tidligere utarbeidet et forslag om konsertturneer for orkestre, men en slik plan er ikke blitt realisert. Rikskonsertene har i dag ikke midler til et slike program innenfor sine budsjetter, men det foreligger et budsjettforslag. Sveriges Rikskonserter organiserer både nasjonale og internasjonale turneer for de svenske orkestrene. Dersom det er aktuelt med en sentralt organisert turneplan vil Rikskonsertene kunne være en aktuell part i et slikt arbeid.

Rekruttering: Rikskonsertene har påtatt seg et ansvar for å hjelpe unge talentfulle musikere i gang med karrieren etter endt utdanning. For å bidra best mulig for et slikt arbeid har det blitt prøvd ut ulike former for lanseringsprogrammer. Det Rikskonsertene nå arbeider med kalles "Introprogrammet", der noen musikere velges ut hvert år – etter prøvespill – og får ulike former for oppfølging. En slik oppfølging er at musikerne får oppdrag som solist for symfoniorkestrene, for øvrig er de også inne i noen festivaler. Noen orkestre har allerede gått inn på denne ordningen, mens andre foreløpig er mer forbeholdne.

Barn og unge: Skolekonsertvirksomheten er en sentral del av Rikskonsertenes virksomhet. Rikskonsertene har på dette feltet en stor kompetanse som er bygd opp helt fra starten i 1968. Gjennom hele denne perioden har det blitt prøvd ut en rekke ulike modeller for skolekonsertvirksomhet. Det har vært gjennomført en rekke forsøksprosjekter med ulike målsetninger, oftest med små musikergrupper (gjennomsnitt på 2,7 musikere), men også med større ensembler.

Orkestrene holder til i de større byene som over lengre tid ikke har vært inne i Rikskonsertenes skolekonsertordning, men nå har også disse byene etablert kontakt med Rikskonsertene og tar i mot skolekonserter.

Rikskonsertene sitter ikke med en ferdig kompetanse for skolekonserter med orkestre, men ønsker å delta i et samarbeid med orkestrene om å styrke dette tilbudet for barn og unge. Dels har Rikskonsertene kompetanse på området, dels har de også noe midler, dvs midler som i alle fall skal brukes til skolekonserter.

Gjennom et utviklingsprogram, forsøksprosjekt eller lignende, kan ett eller flere orkestre gå sammen med Rikskonsertene for å utvikle nye modeller eller strategier for konsertvirksomhet rettet mot barn og unge.

Foruten skolekonsertvirksomhet er også andre modeller for ungdomskonserter interessant å utvikle. Det finnes en rekke land med erfaringer med ungdomskonserter som det kan være aktuelt å prøve ut i Norge.

Norsk Komponistforening

Komponistforeningens formann Glenn-Erik Haugland mener de norske symfoniorkestrene er alt for konservative og tradisjonelle, og mener det er nødvendig å stille krav til at orkestrene må tenke nytt.⁶ Det spilles for lite samtidsmusikk i dag, og når det framføres virker det mest som pliktløp. Forvaltning, formidling og fortolkning av det klassiske repertoar, synes å være det viktigste for orkestrene, og det er nettopp gjennom slike verdier de utvikler og dokumenterer sin kompetanse, hevder han. Det burde vært andre verdier som prioriteres av orkestrene.

Musikerpoolordninger synes å være en viktig vei å gå, slik det finnes i en rekke andre land, det vil si at orkestrene deler seg opp i mindre ensembler for spesielle prosjekter, og får anledning til å framføre et langt bredere repertoar enn det de i dag kan gjøre med sine statiske sammensetninger.

Haugland mener at alle orkestrene bør ha en huskomponist. En komponist som er knyttet til orkesteret over lengre tid, for eksempel en femårs periode. Det vil gi et fruktbart samspill mellom det skapende og det utøvende. I dag lever disse to ekspertiser i to atskilte verdener. I tidligere tider, 17- og 1800-tallet, virket de i en symbiose som førte til skapelsen av de betydeligste norske verk. Eksempler som Edvard Grieg og Johan Halvorsen, eller Bjørnson og teatret, viser hvordan det fungerte.

Komponistene representerer en høy kompetanse som det er nødvendig for orkestrene å ta i bruk, dels gjennom programkomiteer, men aller helst gjennom tettere skapende samarbeid ved "daglig kontakt" med orkestermusikerne.

Et blikk utenlands

Forståelse og innsikt i de norske orkestrene bør også å settes i perspektiv med utenlandske symfoniorkestre. For det første er det et felles repertoar som framføres i de fleste vesteuropeiske land. For det andre vil de norske orkestrene, musikerne og publikum gjerne sammenlikne med utenlandske orkestre.

Det har dessverre vært umulig å rekke å gjennomføre en tilfredsstillende studie av de orkestre som det ville være naturlig å sammenlikne med. Jeg har derfor vært avhengig av å dra nytte av undersøkelser som er gjort og publisert. Det er generelt grunn til å understreke at disse undersøkelsene har hatt andre målsettinger enn den norske. Det er derfor ikke alltid like greit å foreta sammenlikninger. Jeg prøver å ta høyde for slike forskjeller.⁷

Svensk undersøkelse

I 2000 ble det publisert en utredning om svenske orkestre og deres virksomhet.⁸ I utredningen gis det en oversikt over landets symfoniorkestre. Utrederne deler inn i orkestre med mer enn 80 musikere og orkestre med 47-52 musikere.

I den første gruppen er:

Kungliga Filharmoniska Orkestern, Stockholm, 102 musikere,

Göteborgs Symfoniker, 107 musikere,

Malmö Symfoniorkester, 86 musikere,

Symfoniorkestern Norrköping, 87 musikere.

Dessuten: Sveriges Radios Symfoniorkester med 101 musikere.

I den andre gruppen er:

Helsingborgs Symfoniorkester, 51 musikere,

Gävle Symfoniorkester, 52 musikere,

Umeå Symfoniorkester, 47 musikere.

Dessuten har Sverige åtte kammerorkestre/sinfoniettaer med 29-40 musikere (noen av dem omtales som symfoniorkestre). Endelig omtaler utredningen også to kammerorkestre med få fast ansatte musikere.

Orkestrenes størrelse

Det kan synes naturlig å sammenlikne situasjonen i Sverige med norske forhold, samtidig som vi bør ta i betraktning at Sverige har tilnærmet dobbelt så stort innbyggertall som Norge.

Som i Norge er de to største orkestrene i de to største byene. I Sverige har begge disse orkestrene over 100 musikere, i Norge ett med over 100, og et orkester med 94 musikere.

Så er det i Sverige to store orkestre med over 80 musikere, mens de to som følger etter de største i Norge har 70 musikere. Sveriges tre orkestre med omkring 50 musikere hver, er også sterkere utbygd enn de to norske i Kristiansand og Tromsø.

I Sverige er det altså bedre utbygd symfoniorkestre enn i vårt land. Det gir publikum i Sverige bedre anledning til å høre symfonisk musikk med stor besetning i sin egen region.

Repertoar og programprofil

Den svenske utredningen har også forsøkt å kartlegge konsertvirksomheten, så vel antall konserter, som repertoar og tilbudet til barn og unge.

I følge utredningen mangler det tilgjengelig materiale for å gi en samlet oversikt over repertoarene for de svenske symfoniorkestrene. Men med grunnlag i Davidsons undersøkelse har de svenske orkestrene samlet en andel på ca. 12% nyere musikk og 6% ny svensk musikk.

Undersøkelsen viser at de oftest spilte komponistene blant de svenske orkestrene var: Beethoven, Mozart, Brahms, Tsjaikovskij, Haydn, Mahler, Dvorák, Sibelius, Sjostakovitsj, Mendelssohn, Schubert og Bruckner. Blant de nordiske komponistene var det Sibelius, Carl Nielsen og Edvard Grieg som oftest sto på repertoaret.

Alle de svenske orkestrene hevder å legge vekt på konserter rettet mot barn og unge, og alle kan vise til en rekke konserter – en andel på omkring 20-35%. Det kommer imidlertid ikke fram av utredningen hvor mange produksjoner det dreier seg om. Det er mulig at hver enkelt produksjon spilles svært mange ganger. Uansett viser det en klar satsning på barn og unge.

Publikumstilgang og økonomi

Hannessons undersøkelse viser at de svenske orkestrene har noe større egendekning enn det de norske orkestrene kan varte opp med. Kungliga Filharmoniska Orkestern i Stockholm har en egeninntjening som tilsvarer 30%, mens Göteborgs Symfoniker har 16%, de andre symfoniorkestrene har fra 8 til 13% egeninntjening. Disse tallene er godt sammenliknbare med de norske orkestrene. Oslo Filharmoniske Orkester hadde en egeninntjening på 21%, mens de andre orkestrene hadde fra 8 til 16%.

De to største orkestrene i Sverige (Stockholm og Göteborg) driver selv sine konserthus, det gjør at sammenlikninger med egeninntjening er vanskelig. Men gjennomgående får de svenske orkestrene mindre andel offentlig støtte enn de norske.⁹

Danmark

I Danmark¹⁰

"/> er det seks symfoniorkestre som har betegnelsen landsdelsorkestre. Dessuten har Danmarks Radios Symfoniorkester 99 musikere, og Det Kongelige Kapel, 103 musikere. Det Kongelige Kapel er først og fremst et teaterorkester for Det Kongelige Teater, dvs at hovedoppgaven er å spille til opera- og ballettforestillinger. Dessuten holder orkesteret noen konserter, for tiden ca. fire i året. Teaterledelsen ønsker å utvide orkesteret med 25-30 musikere, for å kunne jevnlig dele det opp i to orkestre på 60-65 musikere. Da kan den daglige virksomheten planlegges mer fleksibelt, uten at det er tanken å utvide konsertvirksomheten.

De faste landsdelsorkestrene er:

Aalborg Symfoniorkester, 65 musikere,

Aarhus Symfoniorkester, 72 musikere,

Odense Symfoniorkester, 73 musikere,

Sjællands Symfoniorkester, 74 musikere,

Sønderjyllands Symfoniorkester i Sønderborg, 64 musikere.

Alle de danske symfoniorkestrene har i dag en størrelse som kan sammenliknes med Stavanger og Trondheim Symfoniorkester. De har som mål å nå opp til omkring 80-90 musikere.

Orkestrene har stor konsertaktivitet, inkludert konserter for barn og unge og kammerkonserter, fra 113 (Aarhus) til 156 (Sønderjylland) konserter i året (1997).

Sjælland symfoniorkester holder til i København og er i sommerhalvåret Tivolis Symfoniorkester. Orkesterets virksomhet er svært variert. I vinterhalvåret spiller orkesteret det vanlige symfoniske repertoaret, med så vel større symfoniske komposisjoner som nyere musikk. I Tivoli spiller orkesteret mye underholdningsmusikk, som musikk av H.C.Lumbye, musikk fra musikaler, operetter og lignende, men også symfoniske verker og konsertante oppføringer av operaer.

Alle de danske symfoniorkestrene samarbeider med Den Jyske Opera om operaoppsetninger, og flere av dem har også avtalt samarbeid med andre lokale operakompanier (for eksempel har Odense symfoniorkester et samarbeid med Den Fynske Opera). Etter den danske musikklov heter det at "orkestret i et rimeligt og kunsternisk forsvarligt omfang er til rådighed for ballet- og musikdramatiske forestillinger, herunder forestillinger med Den Jyske Opera". De fem orkestrene avsetter 3-5 uker hver som orkester for Den Jyske Opera, i tillegg kommer samarbeid med andre operaselskap.

Det er også en betingelse for symfoniorkestrene at de "i et rimeligt og kunstnerisk forsvarligt omfang er til rådighed for … det stedlige musikkonservatorium som professionelt studieorkester". Alle orkestrene bidrar til å legge til rette for konserter der soliststudentene får anledning til å være solister med orkestrene, og at dirigentstudentene får anledning til å arbeide med orkestrene. Endelig arbeides det med å få til praksisplasser for orkestermusikerstudenter.

Det legges vekt på at orkestrene i så stor grad som mulig skal ha jevnlig samarbeid med regionenes amatørkor. Orkestrene driver i det hele tatt utstrakt samarbeidsvirksomhet med forskjellige institusjoner og organisasjoner.

Satsningen på konserter for barn og unge er stor. Alle orkestrene driver ulike former for konserter. Dels er det konserter rettet mot elever i grunnskolealder, dels har de fleste orkestrene konsertserier rettet mot gymnaselever. Det er også en god del prosjektorientert virksomhet. Sjælland Symfoniorkester prosjekt "Musik på tværs" har en sterk pedagogisk vinkling, der lærerne på skolene involveres i prosjektet. Andre prosjekter som "Unge komponerer" og "Musikalske Byggesten" går på andre måter inn i skolens hverdag og åpner for opplevelse av symfonisk musikk.

Både Sjælland og Odense Symfoniorkester har hatt huskomponister som har vært engasjert i lengre perioder i orkestrene.

Aaarhus Symfoniorkester har de siste årene hatt prosjekter rettet mot lærerutdanningen, spesielt med tanke på studenter som har valgt musikk i fagkretsen, der studentene deltar i tilrettelegging av konsertene for skolelever.

Finland

I Finland er det 11 symfoniorkestre, foruten radioorkesteret, med ulik størrelse, fra sinfonietta til symfoniorkester:¹¹

"/>

Helsinki Filharmoniske Orkester, 98 musikere,

Tampere Filharmoniske Orkester, 82 musikere,

Turku Filharmoniske Orkester, 73 musikere,

Lahti Symfoniorkester, 59 musikere,

Oulu Byorkester, 53 musikere,

Kuopio Byorkester, 46 musikere,

Tapiola Sinfonietta, 37 musikere

Jyväskylä Symfoniorkester, 33 musikere

Joensuu Byorkester, 32 musikere

Vasa Byorkester, 31 musikere,

Pori Byorkester, 28 musikere.

I tillegg til disse orkestrene har Finsk Radios Symfoniorkester 98 musikere.

Finland har forholdsvis mange orkestre, men de fleste har en liten besetning og må nærmest oppfattes som kammerorkestre eller sinfonietta-orkestre. Det er bare tre orkestre som har mer enn 70 musikere. Imidlertid er det svært vanlig at orkestrene bruker ekstramusikere for større produksjoner. Det er en langt større grad av fleksibilitet blant de finske orkestrene enn blant orkestrene i Sverige og Norge, hevder Hannesson.¹² Han viser også til de finske orkestrene legger de stor vekt på konserter rettet mot barn og unge, og for slike konserter er størrelsen velegnet. Noen av orkestrene – for eksempel Lahti – har et godt samarbeid med musikkskolen, som holder til i Konserthuset som drives av orkesteret.

VAnalyser

Ved å studere de opplysningene som er gitt fra orkestrene vil det være naturlig å angripe informasjonene fra forskjellige synsvinkler. Valget av perspektiver er gitt fra to innfallsvinkler, først fra en mer allmenn kulturpolitisk retning, med vekt på kunstneriske forhold, forholdet til publikum og forholdet til økonomi. Deretter er det foretatt en analyse med bakgrunn i de kulturpolitiske mål Kulturdepartementet og Stortinget har vedtatt.

Tre sammenliknende aspekter

Det som gjør det vanskelig å trekke ut kunstnerisk kvalitet som et entydig forhold i en musikksammenheng, er de uklare og mangesidige målsetninger som et kulturliv alltid er underlagt.

Jeg velger å se på orkestrene ut fra tre forskjellige aspekter, som likevel belyser det samme fenomenet:

- Et kunstnerisk aspekt der hensynet til musikken står i sentrum,

- et kulturpolitisk aspekt der hensynet til publikum står i fokus, og

- et økonomisk aspekt der hensynet til effektivitet og utnyttelse står i fokus.

Alle disse forholdene er vesentlige, og de omgir kunstnerisk virksomhet til alle tider. Samtidig som de trekker i hver sin retning og er konkurrerende, er de også uløselig involvert i hverandre og representerer ulike sider av samme sak. Slik den kunstneriske kvalitet er avhengig av økonomiske ressurser, er den også meningsløs uten relasjonen til de som mottar, publikum. Her ligger musikkformidlingens konstante dilemma og utfordring, dens problem og samtidig betydning. Dersom den får en slagside i én retning skapes en ubalanse som svekker kunsten selv. En ensidig kunstnerisk orientering fører til elitisme og isolasjon, for sterk orientering mot publikum fører til populisme og for sterk orientering mot økonomi fører til kommersialisme.

a)Kunstnerisk

Et perspektiv på kunstnerisk kvalitet

Det er vanskelig å sette klare kvalitetsstempler på orkestre, til tross for at både orkestre og musikere arbeider i en konstant konkurransesituasjon der kvalitet er det sentrale kriteriet. Men det evige spørsmålet "Hva er musikalsk kvalitet?" besvares gjerne med uttrykk som "smak og behag kan ikke diskuteres". I en utredningen som denne vil det være umulig å unnlate å ta opp spørsmålet. Staten har gjennom en rekke dokumenter, fra Kulturdepartementet og Stortinget, stadig vist til at et hovedmål er å "presentere musikk av høy kvalitet…". Altså må kvalitetsspørsmålet drøftes. Hva består denne "høye kvaliteten" i? Det er ofte vanlig å presentere flere slike målestokker for kunstnerisk kvalitet. De fleste som behandler emnet skiller gjerne mellom den formale kvalitetstypen og den instrumentelle kvalitetstypen. Den første tar som utgangspunkt at verket i seg selv har egenskaper som gjør at vi kan vurdere dets kvalitet. Det vil si at et studium av kvaliteten i Beethovens 5. symfoni består i å studere verket grundig, analysere dets ulike elementer. Gjennom en instrumentell tilnærming er vi mer opptatt av hvilken betydning verket har. Hva førte Beethovens 5. symfoni til? Verket har spilt en sentral rolle i musikkhistorien, i det ligger dets kvalitet. I mange sammenhenger er man også opptatt av den kommersielle kvalitetstypen, der et kunstverks betydning består i dets salgspotensial: Dersom et verk selger godt – cd-plate eller på konsertprogrammet – så er det et godt verk. For mange kunstfag snakker vi også om den håndverksmessige kvalitetstypen. Her forutsettes det at det er et håndverk som skal være i orden, dersom det ikke er godt så er det heller ikke kunst av høy kvalitet. For den skapende kunst (billedkunstner eller komponist) har vurderingen av det håndverksmessige støtt på store problemer i løpet av 1900-tallet. Vi kan nevne to kunstverk: Marcel Duchamps utstilling av en porselen urinal i 1917, eller John Cages komposisjon 4` 33`` fra 1952 der pianisten sitter ved flygelet uten å spille i 4 minutter og 33 sekunder. I begge tilfeller er det vanskelig å vurdere kunstverkets håndverksmessige kvalitet. Derimot er det ytterst interessant å drøfte den instrumentelle kvaliteten.

For musikere står imidlertid den håndverksmessige siden sentralt. Det er neppe noen som snakker om et orkesters kvalitet uten å vurdere om de har ren intonasjon er rytmisk på plass, har en homogen klang osv. Det er en rekke forhold som kan vurderes som godt eller mindre godt håndverk. Alle orkestre bestreber seg på stadig å forbedre og utvikle disse sidene ved spillet. Men kvalitet stopper ikke der. Det er også en skapende side ved enhver musikkformidling, musikalsk tolkning eller interpretasjon. Ved en slik drøfting blir kvalitetskriteriene langt mer kompliserte, og det er ikke rimelig å gå vider med en drøfting av det her.¹³

Hovedspørsmålet i denne sammenhengen er orkestrenes kvalitet – hvor gode er orkestrene? Det er en allmenn oppfatning at det er forskjell på kvaliteten på de norske orkestrene, samtidig som de har sine ulike sterke og svake sider. Noen orkestre har sin styrke i framføringer av spesielle typer repertoar, andre har sin styrke i en frisk, ungdommelig klang, osv.

Orkestrene er utsatt for et betydelig kvalitetspress, det gjelder i forhold til sitt eget publikum, som ofte har en stor CD-samling hjemme med de mest kjente orkestrene i verden, og i forhold til musikklivet og andre orkestre. Et orkester må legitimere sin berettigelse, blant annet ved å vise en høy musikalsk kvalitet.

I et slikt hierarkisk kvalitetsmiljø er anerkjennelse et grunnleggende prinsipp. Dette prinsippet bygger på en allmenn forståelse om at anerkjennelse har verdi i forhold til den som anerkjenner. En slik anerkjenner¹⁴

Solhjell 1998."/> oppnår sin posisjon gjennom kunnskap, kompetanse og sosial posisjon – rangering. Prinsippet kan i all enkelhet beskrives slik: En god kritikk av en musikers konsert som er skrevet av en kunnskapsrik kritiker i en lokalavis i Distrikts-Norge er til god hjelp. Det gir musikeren en anerkjennelse, som synliggjør – legitimerer – hans kvalitet. Imidlertid vil denne anerkjennelse ha liten verdi i Oslo. For å nå anerkjennelse i hovedstaden er det nødvendig å få en god kritikk av en kritiker i en av de store landsdekkende avisene i Oslo. Disse kritikerne er i kraft av sin posisjon som kritikere i en hovedstadsavis, anerkjennere på et høyere nivå enn kritikerne i distriktsavisene. Men, musikerens gode kritikk i Aftenposten vil ha liten verdi i London. For å bli anerkjent i London kreves en god kritikk i en større London-avis. Disse kritikerne er anerkjenner på enda høyere nivå.

Dette hierarkiske anerkjennelsesprinsippet kan ikke brytes ned ved å hevde at kritikeren i den norske lokalavisen har en høyere faglig kompetanse enn kritikeren i The Guardian. Det er posisjonen som teller, og den er etablert i det kunstneriske offentlige rom.

I stedet for å sammenlikne tekster og formuleringer i kritikker av orkestrene skrevet av norske kritikere, er det derfor mer interessant å forsøke å studere de situasjonene som orkestrene har fungert i, i lys av slike hierarkiske arenaer.

Kvalitetskriteriet flyttes på denne måten fra den musikalske lyden til den sosiale posisjonen. Men ut fra en forståelse av at den sosiale posisjonen bare kan oppnås gjennom høy musikalsk kvalitet.

Ved å bruke en slik målestokk vil utrederen kunne unngå å la sin personlige musikalske smak hefte ved utredningen.

Jeg vil forsøksvis stille opp følgende anerkjennelsestrinn, der det første er det svakeste, og så øker anerkjennelsen nedover listen. Rekkefølgen er satt opp etter samtaler med en rekke personer som har god bakgrunn i norsk og internasjonalt musikkliv som representerer følgende yrker: dirigenter, musikere som har vært solister med (alle) de fleste norske orkestrene, orkestermusikere (fra flere av orkestrene), musikkritikere og musikologer.

1. Spille inn CD

2. Konsertere utenbys

3. Konsertere utenlands

4. Få kjente solister

5. Få kjente dirigenter

6. Bli invitert til utenlandske festspill

7. Konsertere utenlands i de kjente konsertsalene

8. "Vikariere" for de mest kjente orkestrene i deres konsertserier

9. Spille inn CD for et anerkjent plateselskap

10. Bli invitert til de mest prestisjetunge festspillene

Dersom en slik liste kan benyttes så vil den gi visse indikasjoner om orkestrenes kvalitet i lys av den allmenne forståelse som musikklivet har. De første kriteriene, for eksempel de fire første er av en slik art at "de kan kjøpes", det vil si at dersom et orkester har de nødvendige midlene kan dette oppnås uavhengig av kvalitet. Men etter hvert som man kommer lenger ned på listen vil kravene til kvalitet overstige mulighetene for å kunne "kjøpe anerkjennelsen".

Det er bare Oslo Filharmoniske Orkester som kan fylle alle disse kategoriene, og vil i en slik sammenheng være det orkesteret som har høyest anerkjennelse, og står i en slags allmenn forståelse som landets beste orkester. Gjentatt invitasjon til festivaler som The Proms, Salzburg eller Edinburgh har høy prestisje.

Mens Bergen, Stavanger og Trondheim har nådd noen, men ikke alle disse kriteriene, representerer de i dagens internasjonale musikkmarked i et slikt lys ikke det samme nivået.

Kristiansand og Tromsø har enda ikke nådd et helprofesjonelt symfoniorkesternivå, og har ikke en tilsvarende kvalitativ anerkjennelse.

Kvalitet og besetning

Når vi skal sette hensynet til musikken i sentrum i forbindelse med orkestermusikk kommer vi raskt inn på spørsmålet om orkestrenes størrelse og besetningens sammensetning. Det blir langt på vei hovedspørsmålet i denne problematikken, likevel er det nok spørsmålet om musikernes kvalitet og evne til å få til samspill, blant annet gjennom høyt kvalifiserte og inspirerende dirigenter.

Hvordan må orkestrene være?

Symfoniorkesterets generelle oppbygning er presentert foran, og det stilles åpenbart visse kvantitative krav for å kunne bruke betegnelsen symfoniorkester, selv om det historisk ikke er lett å foreta en slik avgrensning. Symfoniorkesteret ble standardisert i en slik form som vi kjenner det i dag fra siste halvdel av 1700-tallet, fra omkring 1750. Fra da har det skjedd en gradvis utvikling mot stadig større orkestre. Først og fremst er det komponistene som gjennom sine komposisjoner stilte krav til større orkesterbesetning, men det har også vært andre idealer som har stilt slike krav. Særlig betydning har operautviklingen hatt. Operakomponistene har stilt krav til større orkestre, og med den prestisje de store operahusene hadde på 1800-tallet ble slike behov lettere oppfylt, enn ønske om et stort orkester for symfonikonserter. Men ettersom de store operaorkestrene også ga symfonikonserter utviklet det seg en tradisjon med økende orkestre. Allerede omkring 1770 har vi beretninger om at operaen i Milano hadde 28 fioliner, 6 bratsjer, 2 celli og 6 kontrabasser. Ved operaen i Napoli var orkesteret sannsynligvis enda større. I Musikalische lexikon fra 1802 skriver forfatteren (Koch) at det til en symfonikonsert kreves minst 12 fioliner, 4 bratsjer, 4 celli og 3 kontrabasser for å balansere blåserbesetningen. Vi kan anta at det var en vanlig størrelse ved slike konserter.

En kort presentasjon fra musikkhistorien av noen orkestre og framføringer gir oss en indikasjon om utviklingen.

1. Orkesteret i Salzburg mens Mozart vokste opp (1770) hadde følgende besetning:

18-2-2-1 + 1-2-0-3 + 2-2-3 + pauke-klav (samlet 38)

2. Orkesteret i Mannheim på samme tid (1770) som hadde meget høy prestisje hadde følgende besetning:

20-4-4-4 + 3-3-3-4 + 4-2-0 + pauke-klav (samlet 53)

3. Orkesteret i Estherhazy i 1883 under Haydns ledelse, som han skrev de fleste av sine symfonier for, hadde følgende besetning:

10-2-2-2 + 0-2-0-2 + 2-0-0 + klav (samlet 23)

4. Orkesteret i London som Haydn skrev sine London-symfonier for i 1793:

16-4-4-4 + 2-2-0-2 + 2-2-0 + pauke-klav (samlet 40)

5. Orkesteret i Wien i 1813 ved uroppføringen av Beethovens 7. symfoni – med komponisten som dirigent:

8-2-2-2 + 2-2-2-2 + 2-2-2 + pauke (samlet 29)

6. Mens den berømte Beethoven-konserten i Redoutensaal i Wien i 1814 ved uroppførelsen av 8. symfonien hadde en etter sin tid uvanlig besetning:

36-14-12-17 + 2-2-2-2 + 2-2-2 + pauke (samlet 94)

7. Uroppføringen av Beethovens 9. symfoni i Kärntnertortheater i 1824:

24-10-6-6 + 2-2-2-2 + 2-2-2 + pauke (samlet 61)

8. Orkesteret i Gewandhaus i Leipzig i 1839 ved Mendelssohns uroppføring av Schuberts "store" 9. symfoni:

17-5-5-4 + 2-2-2-2 + 2-2-0 + pauke (samlet 44)

9. Orkesteret i Gewandhaus i 1865 som jevnlig framførte Mendelssohns og Schumanns symfonier hadde:

30-8-9-5 + 2-2-2-2 + 4-2-3 + pauke (samlet 70)

10. Orkesteret i Karlsruhe som uroppførte Brahms 1. symfoni i 1867:

18-4-4-4 + 2-2-2-3 + 4-2-3 + pauke (samlet 49)

11. Orkesteret til Wagner ved åpningen av Bayreuth-operaen, med uroppføringen av Niebelungenringen hadde følgende "enorme" besetning:

32-12-12-8 + 4-4-4-3 + 8-4-5 + slagverk (samlet 98)

12. Wien Filharmoniske orkester i 1900, som også var operaorkester, med Mahler og R. Strauss som dirigenter:

33-11-10-10 + 4-4-4-4 + 8-4-5-1 + slagverk (samlet 100)

13. New York Filharmonien under Boulez i 1974:

34-12-12-9 + 4-4-5-4 + 6-4-4-1 + slagverkere (samlet 101)

Med unntak av spesielle anledninger ble altså det orkesterrepertoaret som i stor grad preger dagens norske symfoniorkestre framført med en besetning varierende fra 40 til 70 musikere. Det var fra Wagners store operaoppsetningene i Bayreuth at orkestrene ble på omkring 100 musikere, det ble nærmest en norm for operaorkestre, som også bredte seg blant de store symfoniorkestrene, som New York Filharmonien.

Imidlertid er kravene til blåsebesetning større i dag enn på 1800-tallet, og det klanglige idealet har gjennom 150 år endret seg. Et helt annet forhold, som også blir tatt opp senere, er at de norske symfoniorkestrene har så høy konsertaktivitet at det synes å være behov for en viss rotasjon, det vil si at det er flere musikere fast tilknyttet orkesteret enn det antall som spiller ved hver enkelt komposisjon. Avtaleverket mellom orkestrene og Musikernes fellesorganisasjon fanger opp slike forhold.

Det er altså ikke umiddelbart sammenheng mellom kvantitet og kvalitet. Orkesterstørrelsen fanger også opp andre forhold enn de rent musikalsk kvalitative. Det er så vel spørsmål om klangideal som rettigheter i følge et avtaleverk. Ut fra et rent kvalitets hensyn kan de fire største norske symfoniorkestrene framføre store deler (kanskje det meste) av sitt repertoar med den størrelse de i dag har. Uten å drøfte nærmere bølgen av såkalte "autentiske framføringer" som har hatt bred plass i de senere årene, kan det slås fast at med en størrelse på 60-80 musikere er det ikke slik at store deler av repertoaret ikke kan framføres. Et vesentlig repertoar, spesielt fra siste del av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet, står igjen der kravene til en større besetning (omkring 100 musikere) er nødvendig.

Vi har tidligere vist at mange orkestre – de fleste – i Norden har en størrelse som ligger langt under 90-100, og kan med sine orkestre stille opp med et stort og variert repertoar.

Det kan synes som om det først og fremst er de klanglige idealer vi har vendt oss til, som gjør at vi stiller andre krav til balanse mellom blåsere og strykere enn de klanglige idealer man hadde tidligere. Bruk av autentiske besetninger i forbindelse med framføringer av Beethovens symfonier har lært oss at det var et helt annet klanglig ideal, enn vi har i dag. Samtidig som vi ikke glømmer at de moderne utviklede blåseinstrumentene med langt større lydvolum, stiller andre krav til strykebesetning enn på Beethovens tid.

Det kan være gode grunner til å styrke bemanningen av de norske orkestrene til et nivå langt over der de er i dag. Imidlertid er det godt mulig at vi kan oppnå meget god orkesterkvalitet med en størrelse som ligger omkring 80-90 musikere.

Rekruttering av musikere og dirigenter?

Rekruttering av orkestermusikere blir pekt på som et problem for norske orkestre. Vi har berørt dette i noen sammenhenger, og det er nødvendig å søke gode løsninger som bidrar til at vi kan få en god kvalitet på norske orkestermusikere, slik at de kan konkurrere med utenlandske søkere ved prøvespillene. Ansvaret for en forbedring av denne situasjonen bør nok fordeles mellom utdanningsinstitusjonene og symfoniorkestrene. For det første er det nødvendig at utdanningsinstitusjonene følger opp dette behovet, og det kan være aktuelt å vurdere et samarbeid mellom Ungdomssymfonikerne og utdanningsinstitusjonene. For det andre vil praksismuligheter i symfoniorkestrene for studenter på høyt nivå være et aktuelt tilbud, slik det er lagt opp til gjennom de danske orkestrene, og som vi har hatt enkelte tilfeller av i norske orkestre, blant annet i Oslo Filharmoniske Orkester..

Det har i mange år vært pekt på den manglende utdanning av orkesterdirigenter i Norge. Norges musikkhøgskole har nå kommet i gang med et utdanningsprogram, som er et første skritt på veien til å hjelpe dirigentrekrutteringen. Imidlertid er det også her viktig at orkestrene selv tar et ansvar og bidrar til en bedre situasjon. Gjennomgang av orkestrenes virksomhet viser at de alle bruker unge norske dirigenter og gir dem oppgaver. Ofte er det først ved å dirigere orkesteret ved konserter for barn og unge, senere for mer prestisjefylte konserter, endelig for abonnementskonserter. Det er viktig at slike muligheter for dirigentoppdrag, eller instruksjonsoppdrag kan bli en fast del av dirigentopplæringen.

b)Publikum

Den tradisjonelle orkestertradisjon har sin rot i adelskapets historie, og etter hvert på 1800-tallet i den nye overklassens kultur. Selv om den historien langt på vei er blitt "historisk", kan den fortsatt avleses i noen av de karakteristiske kodene for symfoniorkesterets konsertvirksomhet. Ved bruk av "kjole og hvitt", som var karakteristisk pent antrekk blant herrer i siste del av 1800-tallet, og derfor passet inn i tidens klesmote, signaliserer i dag et forsvar for tradisjonen. Dette er en tradisjon som kan synes å stå i motsetning til ideen om å få "orkestermusikk av høy kvalitet ut til flest mulig".

Den kulturpolitiske ideen om å få orkestermusikk ut til flest mulig i det norske samfunnet støter på flere forhold som må drøftes. For det første er det et kulturelt og et sosialt filter, for det andre er det et geografisk filter og endelig er det økonomiske og kunstneriske filtre.

Jeg skal ikke her gå grundig inn på de kulturelle og sosiale forhold, men fordi de representerer vesentlige sider ved denne musikkformidlingen, må de nevnes. Oslo Filharmoniske Orkester skriver blant annet de oppfatter sitt publikum som en relativt "homogen sosioøkonomisk gruppe", og det er ikke tvil om at dette rommer et skikt av befolkningen som representerer relativt høy kulturell kapital.

Den sosialdemokratiske kulturpolitikken som har vært dominerende etter den andre verdenskrig, og som kom klart til uttrykk i kulturmeldingene fra 1973, stiller i så måte høye krav. Selv om et orkester har klare økonomiske krav – økt egendekning, blant annet gjennom flere abonnenter – må den politiske føringen som hevder at målet er å nå ut til andre publikumsgrupper, forstås som å bryte ut av de homogene sosioøkonomiske gruppene. Dersom en slik kulturpolitisk målsettingen skal tas på alvor, stiller det krav til andre formidlingsmåter enn de som foregår gjennom tradisjonelle konserter i Konserthuset. For å nå grupper av befolkningen som ikke har den samme kulturelle kapital som abonnementsgruppen har, må det tilbys en annen type konserter – høyst sannsynlig utenfor konserthusene. Dette er en utfordring som må tas på alvor om orkestrene skal være i pakt med den kulturpolitikk som de selv støtter seg til, med betydelig offentlig støtte.

Den kulturpolitiske målsettingen legger også vekt på å nå publikum uansett hvor de er bosatt, et geografisk aspekt. En slik målsetting er også viktig men åpenbart problematisk for formidling av symfoniorkestermusikk. Det er ikke tenkelig at det skal opprettes så mange orkestre at hele befolkningen skal ha et orkester i en tilfredsstillende nærhet. Det forutsetter derfor at turnevirksomheten er aktiv. I Kultur i tiden er dette omtalt.

"Interessen for symfonisk musikk er økende også utenfor de steder som i dag har et regulært tilbud. Det er derfor ønskelig at tilbudet spres gjennom tilrettelegging av muligheter for symfoniorkesterkonserter i distriktene. Fylkeskommunene bør også ha et ansvar for at slike turnekonserter kan finne sted."

Den politiske intensjonen er altså klar, og det er viktig å finne økonomiske og praktiske løsninger. Ikke minst må slike turneopplegg planlegges slik at den nettopp kan virke som et tilbud til alle. Da bør orkestrene koordinere sine turneer slik at man kan oppnå en best mulig dekning.

Den økonomiske uttellingen ved turneer med orkester er betydelig, og det kan være aktuelt å utarbeide en konsekvensanalyse av kostnadene ved turnevirksomhet. Det er et spørsmål om det ut fra så vel kunstneriske som økonomiske forhold er bedre å sende to turneer med orkestre på 40-50 musikere, enn en turne med 90 musikere. Da må forhold som konsertsteder, antall publikumsplasser, scenestørrelse etc vurderes i forhold til kostnadene.

Det er vanskelig å si hva som er akseptabel billettpris for en symfoniorkesterkonsert. For publikumsgrupper som i utgangspunktet ikke er spesielt tiltrukket av symfoniorkestermusikk kan det være vanskelig å "lokke med" en billettpris som tilsvarer 4-5 kinobilletter, ikke minst dersom en familie på 3-4 personer skal gå sammen.

Det er ikke umiddelbart gitt at publikumstilstrømningen blir større om prisene settes ned, men at billettprisen er viktig i forhold til å nå nye publikumsgrupper er sannsynlig. Sønderjylland Symfoniorkester som gjennomfører svært mye turneer med konserter i områder som har mindre konserttilbud, legger stor vekt på at billettprisene skal være lave. Dette er kulturøkonomiske forhold som krever nærmere utredning.

For å nå ut til nye publikumsgrupper er det utvilsom vesentlig å se på konsertens kunstneriske innhold, representert ved program og utøvere. Det er minst fire forhold som gjør seg gjeldende, hvilket orkester er det som spiller, hvilket repertoar presenterer de, hvilken dirigent har orkesteret og hvilken solist. Det er ikke kjent at det er foretatt en undersøkelse her i landet om hva som er viktigst for å få publikum til å komme til konserter. De informantene som har bidratt til utredningen har pekt på at repertoar og solist er det som sannsynligvis er viktigst. Særlig i forhold til nye publikumsgrupper vil det være viktig å velge repertoar med omhu, samtidig som kjente solister vil bety mye.

Det kulturpolitiske kravet om å nå ut til nye publikumsgrupper er altså en ytterst krevende målsetting. Der ny tenkning, nye initiativ og sannsynligvis økte økonomiske midler i fellesskap er nødvendig.

Det vil alltid være aktuelt å foreta en avveiing mellom de kulturpolitiske målene og de samlede ressursene som trengs for å nå slike mål. Det er grunn til å tro at det er en grense der økte ressurser (tenkning, initiativ, tid og økonomi) vil gi så liten effekt at det er grunn til å avvike fra den kulturpolitiske ide. Det er imidlertid god grunn til å anta at det er langt dit når det gjelder symfonisk i Norge. Men det vil være helt nødvendig å utvikle nye konsepter, med hensyn til hvor skal det spilles, hvilket repertoar, hvor store orkestre, hvilken billettpris, hvordan hele prosjektet utvikles, valg av solister, bruk av tverrkunstneriske opplegg, innhente musikkformidlingskompetanse, og ikke minst tilførsel av økonomi.

I et slikt kulturpolitisk perspektiv er det i seg selv en sentral kvalitet ved symfoniorkestermusikk at den når ut til nye målgrupper, gjerne at den når et så stort publikumsantall som mulig, men enda viktigere er det at den bryter ned de "homogene sosioøkonomiske" grensene. Slik blir orkestervirksomheten også målt i lys av en demokratisk kvalitet, som kommer i tillegg til den kunstneriske kvalitet som er omtalt foran.

c)Økonomi

I nesten all kulturdiskusjon ligger det i stor grad også et økonomisk element. Det er ikke uvanlig at kunstnere og kulturarbeidere ender opp med å hevde at målene kan nås dersom tilstrekkelige midler blir tilført. Det skal ikke drøftes her. Men det forholdet som kulturbudsjettene stadig krever, at virksomheten skal drives kostnadseffektivt, blir et viktig emne.

Det kan stimulere til at kvalitet måles i forhold til økonomisk gevinst, slik vi har nevnt foran om den kommersielle kvalitetstypen. I løpet av de siste 10-15 årene har det blitt et hovedpoeng for kulturinstitusjoner å oppnå stor grad av egeninntjening. Selv om det sjelden framføres som en kvalitetsvurdering, kan det lett forveksles og bli oppfattet slik: "Den som kan fylle en konsertsal representerer høy kvalitet."

I kulturmeldingene fra 1980-årene¹⁵ ble det første gang gitt eksplisitt og begrunnet krav om høyere egendekning innen kultursektoren. I tilleggsmeldingen sto det:

"Det er ikkje realistisk å rekne med at dei statlege løyvingane til kulturformål vil kunne vise monaleg realvekst i dei nærmaste åra. Det gjer det enda viktigare å bruke dei tilgjengelege ressursane best mogeleg og å sikre kulturlivet eit større tilsig av midler frå andre kjelder slik at nye tiltak kan førast fram og nye utfordringar bli møtte jamvel i tronge tider. … Når det ikkje er mogeleg å oppnå større auke i ressursane frå det offentlege, må auka inntekter for kulturen komme frå andre finansieringskjelder, m.a. frå vekst i eigeninntektene og gjennom anna privat finansiering av ulike slag." ¹⁶

Noen få sider senere i meldinga er det eget kapittel med tittelen Sponsor- og reklameinntekter, der sponsing for første gang blir presentert som en del av finansieringen av kulturaktiviteter.

Et kulturpolitisk krav om økt egeninntjening førte naturlig til at orkestrenes kommersielle tilpassing skjerpes. Når vi tidligere har pekt på at Oslo Filharmoniske Orkester mener at deres potensial for økt publikum ligger i abonnementsgruppen de allerede har, som er "sosioøkonomisk relativt homogen", så kan det ses som et uttrykk for en målrettet holdning for å styrke egeninntjeningen for orkesteret. Ved valg av populære solister, kjente artister som konferansierer til konserter, valg av kjent og kjær musikk som ikke skremmer vekk publikum, stiller orkesteret seg i en ambivalent situasjon. Dels styrker det orkesterets økonomi, og kan samtidig være et verdifullt utspill mot nye publikumsgrupper, men de kunstneriske utfordringer – som framføring av ny eller annen mindre kjent musikk – kan bli satt til side. Slik lever orkestrene i et komplisert vekselspill mellom økonomiske og kunstneriske verdier. I et slikt lys er det ikke vanskelig å forstå orkestrenes vegring for å ha mye samtidsmusikk på repertoaret.

Omkostningene ved en symfonikonsert er ikke det samme over hele landet. Først og fremst har det sammenheng med størrelsen på orkestrene, samtidig som det har sammenheng med lønnsnivået. I noen orkestre er musikerne gjennomgående yngre, og har derfor lavere lønn enn andre orkestre. Dessuten er inntjeningen forskjellig, dess større andel av konsertene som kan foregå i store konsertsaler, med plass til et stort publikum, dess billigere blir hver konsert. Oslo Filharmoniske Orkester som spiller de fleste av sine konserter to ganger med stor dekningsgrad i Oslo Konserthus, har en annen inntjening enn de andre orkestrene som ikke har den samme anledning til å gjenta konsertene, og som må spille i små konsertsaler.

Måloppfyllelse

Kulturdepartementet har hvert år i forslaget til statsbudsjett fremmet visse mål som det forventes at orkestrene oppfyller. Ved Stortingets vedtak av budsjettet for 2001 er det lagt inn følgende resultatmål:

1. Nå flest mulig med et allsidig repertoar og ulike konsertformer.

2. Ta vare på, formidle og videreutvikle musikkformer som har forankring i Norge.

3. Fremme bruken av samtidens nyskapende musikkuttrykk.

4. Videreutvikle musikktilbudet til barn og unge.

5. Utvikle lokale arrangørledd og styrke samarbeidet mellom arrangørnettverk.

a)Aktivitet og repertoar

Vurdering av allsidighet i ulike konsertformer og repertoar.

Antall konserter

Totalt og antall symfoniorkesterkonserter i 2000 (se vedlegg, tabell 3)

Av de profesjonelle orkestrene ble det til sammen gjennomført 390 symfoniorkesterkonsert i løpet av 2000.

Oslo Filharmoniske Orkester og Tromsø Symfoniorkester holdt flest konserter med 151 hver. Imidlertid var bare 10 av Tromsøs konserter symfoniorkesterkonserter, mens Oslo Filharmoniske Orkester er den langt største produsent av symfoniorkesterkonserter, 103. Det vil si at Oslo Filharmoniske Orkester i mengde står for mer enn fjerdeparten av landets profesjonelle symfoniorkesterkonserter.

Orkestrene i Stavanger, Bergen og Trondheim hadde tilnærmet like mange symfonikonserter – 78, 74, 65, For orkestrene med full symfonisk besetning betyr ikke forskjellen i orkestrenes størrelse noe i forhold til antall konserter med symfonisk besetning. Kristiansand holdt 16 konserter med symfoniorkester.

I tillegg til de seks symfoniorkestrene holdt Kringkastingsorkesteret 32 konserter og Operaorkesteret 12 konserter, som var vesentlige bidrag i den samlede virksomheten.

Kammerkonserter i 2000

Det er ikke en sentral oppgave for et symfoniorkester å holde kammerkonserter, men det bidrar til et variert og bredt tilbud av profesjonell musikk på høyt nivå i regionen. Kjente symfoniorkestre som Berlin Filharmonien gjennomfører i tillegg til sine serier med orkesterkonserter (omkring 30 i året) også en betydelig kammermusikkserie (med 26 konserter i sesongen 1999-2000).

Oslo har i dag et stort konsertvolum. Det arrangeres hver uke en rekke konserter, der kammermusikktilbudet dominerer. Det er derfor ikke like stort "press" på Oslo Filharmoniske Orkester til å framføre kammermusikk. Likevel har Oslo Filharmoniske Orkester en rekke av landets fremste utøvere blant sine musikere, og en kammermusikkserie som representerer dette miljøet vil være en berikelse i hovedstadens musikktilbud.

For de andre byene er situasjonen annerledes. Symfoniorkestrene representerer en vesentlig del av byenes profesjonelle musikkliv, og det er av stor betydning at orkestermusikerne bidrar med å styrke bredden i byens og regionens musikkliv. Alle orkestrene legger vekt på at de ser på sin virksomhet som "et lokomotiv for regionens kulturliv", "en drivkraft i byens musikkliv" osv. De er altså ytterst bevisst sin egen kulturpolitiske funksjon.

De profesjonelle orkestrene gjennomførte 245 kammerkonsert i løpet av 2000, en god del av disse var rettet mot barn og unge, blant annet som skolekonserter. Naturlig nok er det de to orkestrene som ikke har en full symfonisk besetning, i Tromsø og Kristiansand – som er sammensatt som kammerorkestre – som har de høyeste antall konserter. Tromsø hadde en betydelig aktivitet med hele 141 konserter, dvs nesten 60% av den samlede kammermusikkvirksomheten. Kristiansand gjennomførte 56 konserter – nesten en fjerdedel av den samlede mengde.

Av orkestrene med symfonisk besetning holdt Oslo Filharmoniske Orkester 22 kammerkonserter, Trondheim og Stavanger henholdsvis 12 og 10, mens Bergen Filharmoniske Orkester hadde 4. For de fire orkestrene med symfonisk besetning er det potensial for vesentlig økning.

Tiltak rettet mot publikum som ikke tilhører den vanlige publikumsgruppen.

En viktig oppgave for orkestrene er å nå ut over de tradisjonelle målgruppene, for å bidra til at symfonisk musikk kan være et tilbud for så store deler av befolkningen som mulig. Det er særlig viktig å ha strategier for å kunne nå de som ikke selv naturlig velger å oppsøke konsertsalene.

Flere av orkestrene har engasjert seg i aktiviteter som gir dem mulighet til å møte nye publikumsgrupper.

Oslo Filharmoniske Orkesters viktigste aktivitet er konsertserien Concerto grosso som henvender seg til unge mennesker, hovedsakelig studenter. Serien oppfattes som vellykket og orkesteret vil fortsette med konsertene, samtidig som de planlegger kammerkonserter på universitetet på Blindern.

Ved en anledning delte orkesteret seg opp i små kammergrupper som holdt korte konserter over hele byen. Arrangementet vakte stor medieoppmerksomhet.

Bergen Filharmoniske Orkester har gjennomført en god del konserter i vestlandsregionen omkring Bergen, for å møte et publikum som ikke har tilgang på orkestermusikk. Samarbeidskonserter med blant annet Utdanning i Bergen, SAS, Bergens Tidende, og konserter med mer publikumsvennlig program har vært bidrag mot å treffe nye målgrupper.

Stavanger Symfoniorkester har gjennomført samarbeid med jazzfestivalen MaiJazz, og de har holdt seks distriktskonserter i Rogaland som har bidratt til å møte et nye publikumsgrupper. Orkesteret har også holdt lunsjkonserter for eldre og pasienter, og i samarbeid med en humanitær organisasjon fått hjelp til transport fra eldre- og sykehjem. Konserter for studenter blir arrangert på Høgskolen for at det skal være lettere å treffe på et ungt publikum.

Trondheim Symfoniorkester har hatt forskjellige konsertopplegg der de utvider sjangergrenene, for eksempel konserter i samarbeid med jazz og latinamerikansk musikk.

Kristiansand Symfoniorkester har hatt et bredt samarbeid med en rekke ulike institusjoner som bidrar til å møte et nytt publikum. Orkesteret har også en aktiv turnevirksomhet med mange distriktskonserter som gir et tilbud en ny publikumsgruppe.

Tromsø Symfoniorkester arbeider aktivt med å gi konserter rettet mot nye publikumsgrupper, blant annet gjennom samarbeid med Hålogaland Teater og en flere kor fra Troms. I Tromsø har de holdt lunsjkonserter og institusjonskonserter som bidrar til kontakt med nye publikumsgrupper.

Samlet sett er det en bevisst vilje til å nå nye publikumsgrupper. Det er likevel behov for en ytterligere økning av denne aktiviteten, og ikke minst gjennom mer strategiske formidlingsplaner, som ingen av orkestrene har lagt fram.

b)Norsk kulturansvar

Vurdering av framføringer av norsk musikk.

Antall framførte norske verk

De norske orkestrene har et klart kulturansvar, der framføring av norsk musikk er viktig. I Kultur i tiden er dette formulert slik:

"Departementet ser det verken som ønskelig eller mulig å pålegge våre orkestre restriksjoner i programpolitikken. Man vil imidlertid understreke at norske orkestre og ensembler har et stort ansvar overfor norsk tonekunst."

Dette sitatet henviser direkte til bruk av norsk samtidsmusikk, men er formulert som en klar påminnelse også om tidligere tiders norske musikk. Repertoarundersøkelser¹⁷ viser at Griegs komposisjoner har en betydelig plass på konsertprogrammene, og at Johan Svendsens og Johan Halvorsens musikk i noen grad framføres. Men annen norsk musikk fra 1800-tallet og første halvdel av 1900-tallet framføres lite.

Andelen norsk musikk var for de fleste orkestrene i 2000 i underkant av 20%, lavest i Oslo Filharmoniske Orkesters repertoar med 15%. Trondheim hadde en svært høy andel norsk musikk på sitt repertoar, 26%, dvs at hver fjerde komposisjon som ble framført var av en norsk komponist.

Det er god grunn til at orkestrene vurderer nøyere om repertoarprofilen bør dreies i retning av mer norsk musikk. Det er store deler av den norske musikken som svært sjelden spilles. Dels gjelder det repertoaret fra mellomperioden, mellom de to verdenskrigene, dels gjelder det musikk fra perioden like etter den andre verdenskrig. Ofte er det komposisjoner som er framført bare en eller to ganger, gjerne i komponistens levetid, og er senere ikke framført. Det har mer enn en gang vist seg at slike verk som er hentet fram igjen har vist seg å være svært levedyktige og fortjener en plass på repertoaret. Symfoniorkestrene har et ansvar som er eksplisitt gitt, og som nok bør følges opp bedre.

I en undersøkelse om konsertrepertoarene i Oslo i begynnelsen av 1980-årene,¹⁸ viste det seg at prosentandelen av norsk musikk lå på ca. 20%, for Oslo Filharmoniske Orkester var andelen noe lavere, med 17%.

Innspillinger av norske verk

De norske orkestrene har en stor cd-produksjon med norsk musikk bak seg, en produksjon som uttrykker verdifullt bidrag til norsk kulturhistorie.

Oslo Filharmoniske Orkester har spilt inn mye norske musikk, fra de fleste tidsperioder. Det er imidlertid få innspillinger med musikk av nålevende komponister, men det er verker av Jon Mostad, Arne Nordheim og Olav Anton Thommessen på orkesterets diskografi. Bergen Filharmoniske Orkester har innspilt fire cd-plater med musikk av Sæverud. Stavanger Symfoniorkester arbeider med et stort prosjekt med innspilling av all orkestermusikk av Sæverud (8 utgivelser), fem cd er utgitt, og de holder på med orkestermusikken til Geirr Tveitt (7 utgivelser) der en cd er utgitt. Trondheim Symfoniorkester har spilt inn en rekke cd-plater, blant annet med musikk av Valen, Egge, Kvandal, Irgens Jensen og Okkenhaug. Av nålevende komponister har de spilt inn komposisjoner av Madsen, Plagge, Solås og Åm. Kristiansand har i 1996 spilt inn en cd-plate med norsk samtidsmusikk. Fire år senere kom to nye cd-plater som inneholder norsk musikk, Grieg og Svendsen.

c)Samtidsmusikk – spesielt norsk

Vurdering av framføringer av samtidsmusikk.

Antall framførte norske samtidskomposisjoner

Et spesielt ansvar hviler på orkestrene med hensyn til å framføre musikk av nålevende norske komponister. Dette var et viktig poeng i den siste kulturmeldingen, slik det også kommer fram av sitatet som er gjengitt foran. Det vises også til problemer med at nyskrevne verk, for eksempel bestillingsverk, bare blir framført av den institusjonen som bestiller verket. Det er viktig at nye orkesterkomposisjoner kan bli framført av flere orkestre, og får anledning til å bli hørt av et bredere publikum.

For orkestrene er det ofte problematisk å framføre samtidsmusikk. Selv med de beste hensikter er det flere hindringer underveis, vi skal her nevne et par av de viktige. For det første er det bekymringen for at publikum kan svikte konserter med den nyeste musikken, dessuten kan det være vanskelig å få internasjonale dirigenter til å bruke mye tid på å innstudere komposisjoner som de vanskelig kan ta med seg til andre internasjonale orkestre. Ikke desto mindre uttrykker alle orkestre interesse og engasjement til å få framført norsk samtidmusikk De fleste orkestrene samarbeider med (eller er stiftelsesorganisasjoner i) festivaler for samtidsmusikk der de gjerne holder en konsert under festivalens ramme. Ved en slik konsert blir det gjerne framført 3-6 komposisjoner, disse enkeltstående konsertene representerer i flere sammenhenger orkesterets vesentligste samtidsengasjement. En slik holdning bidrar ikke til å la samtidsmusikk inngå i en naturlig dialog med den historiske musikken, men forsterker holdningene om "Ny musikk" som et særfenomen på repertoaret.

Kristiansand Symfoniorkester framførte i 2000 framført en stor andel norsk samtidsmusikk, 10%, Trondheim Symfoniorkester hadde også en stor andel, 9%. Bergen og Oslo har de laveste andelene av samtidsmusikk, 3% og 5%, men med sitt fyldige program har de framført respektive 12 og 14 komposisjoner. Stavanger har markedsført seg som et orkester som har satset på 20. århundres musikk (og tidlig musikk, spesielt 1700-tallet), men det har ikke kommet til uttrykk med norsk samtidsmusikk på repertoaret, der orkesteret blant sine 120 komposisjoner i 2000 framførte 7 verk (5%) av norske nålevende komponister.

Jeg vil igjen understreke at tallene er små, og det er stor usikkerhet til prosenttall, da bare et par ekstra framføringer forandrer bildet. Det er også forandringer fra år til år. For noen orkestre kjenner utrederen til slike forandringer, mens for andre orkestre er det ikke kjent.

I repertoarundersøkelsen fra Oslo fra 80-årene, som det er vist til foran, viste det seg at andelen norsk samtidsmusikk (musikk komponert etter 1950) for hele materialet (ca. 3.200 komposisjoner) var omkring 22%, Oslo Filharmoniske Orkester noe lavere med 14,5%. Til tross for usikkerhet i tallmaterialet har det nok skjedd en utvikling som ikke støtter kulturmeldingenes klare intensjoner. Det er derfor viktig å sette nytt fokus på denne siden ved orkestrenes virksomhet.

Antall framføringer av internasjonal samtidsmusikk

Framføring av den utenlandske samtidsmusikken er viktig fordi det avtegner et bilde av internasjonale kunstneriske strømninger i vår egen tid. Det er viktig at Norge ikke blir stående utenfor den utviklingen som foregår på dette området. De ulike festivalene for samtidsmusikk, som gjerne er knyttet opp mot foreningen Ny Musikks virksomhet, bidrar til at en god del av disse strømningene kommer til Norge. Gjennom utdanningsinstitusjonene blir det også framført en god del nyere musikk. Imidlertid er en vesentlig del av den internasjonale samtidsmusikken skrevet for orkester, og ikke minst er det gjerne de førende, mer anerkjente komponistene som skriver for orkester, og som får sine verk oppført av de internasjonale orkestrene. er Det er naturligvis vesentlig at disse kunstneriske produktene også kommer et norsk musikkpublikum og musikkmiljø for øre. Derfor er det en viktig oppgave for våre orkestre å sikre tilgangen på et spesielt kunstnerisk uttrykk.

Bergen og Trondheim hadde 8% komposisjoner av nålevende utenlandske komponister på sitt repertoar i 2000, med henholdsvis 28 og 16 komposisjoner. Kristiansand hadde 6,5%. Oslo Filharmoniske Orkester framførte bare 6 komposisjoner – 2% - av nålevende utenlandske komponister. For Stavanger med en uttalt profil rettet mot 20. århundres musikk synes det overraskende at bare 3 komposisjoner (2% av repertoaret) som ble framført i 2000, var av nålevende utenlandske komponister.

Det er ikke tvil om at det er et stort forandringspotensial i forhold til det repertoaret orkestrene har presentert for 2000. For flere av orkestrene står ikke et slikt repertoar i samsvar med de kulturpolitiske rammer orkestrene skal arbeide under, og det blir vanskelig å peke på at målene for virksomheten er oppnådd på dette området.

Det er viktig å understreke at selv om Kristiansand har bidratt godt til å få fram nålevende komponisters verker – både norske og utenlandske – er det med kammerorkesterbesetning. Det bidrar derfor ikke til at de betydelige orkesterverkene fra vår tid blir framført i vårt land.

Antall bestillinger av norske verk

Oslo Filharmoniske Orkester har i de siste år hatt en rekke bestillingsverk, 11 verk i perioden 1996-2000, både av anerkjente komponister og av yngre komponister i etableringsfasen. Bergen Filharmoniske Orkester og Stavanger Symfoniorkester har hatt 6 bestillingsverk i perioden 1996-2000. Dessuten har det i Stavanger vært huskomponister som har vært knyttet til orkesteret, relativt unge komponister som har fått muligheter til å utvikle seg i nær kontakt med et symfoniorkester. Tromsø Symfoniorkester hadde 2 bestillingsverk i 2000. Kristiansand Symfoniorkester hadde 10 bestillingsverk i perioden 1996-2000, av disse er flere komposisjoner sjangeroverskridende der så vel visetradisjonen som jazz, er brukt i verk av cross-over karakter. Trondheim Symfoniorkester har hvert år valgt en "sesongens komponist", en norsk komponist, gjerne fra Midt-Norge. Det betyr at en komponist får framført flere av sine komposisjoner av orkesteret i løpet av en sesong. Prosjektet omfatter også at komponisten får framført et bestillingsverk, som kan utvikles i kontakt med orkesteret.

d)Barn og unge

Vurdering av orkestrenes aktiviteter for barn og unge.

Samlet antall konserter for barn og unge

Orkestrene gjennomførte i alt 150 konserter rettet mot målgruppen barn og unge i løpet av 2000. De to orkestrene med kammermusikkbesetning holdt flest konserter, Kristiansand 35 og Tromsø 30. Symfoniorkestrene i Trondheim, Stavanger, Bergen og Oslo gjennomførte henholdsvis 23, 22, 21 og 19 konserter.

Disse konsertene omfatter svært ulike konsertaktiviteter. Dels er det konserter for barn og ungdom som tilbys i orkestrenes konsertsaler, dels er det spesielle abonnementskonserter for barn. Det omfatter også såkalte familiekonserter, der barn og unge kommer til konsertene sammen med sine voksne foresatte. Det er grunn til å tro at slike konserter kan være en god investering som både rekrutterer barn og et voksent publikum. Dessuten er det også skolekonserter, dels konserter for skoleelever arrangert i konsertsalene, dels konserter som ble holdt på skolene.

Det er samlet en stor aktivitet som i 2000 nådde 71.356 antall barn og unge. De store konsertene i Konsertsalene med over 1000 elever utgjør en del av dette, men det er også en rekke skolekonserter i skolene, der publikumsunderlaget er svært lite.

Antall skolekonserter og konserter for førskolebarn

Tromsø Symfoniorkester har gjennomført svært mange skolekonserter, 41. En stor del av disse konsertene er gjennomført som turneer i Troms fylke for skoler med få elever. Oslo Filharmoniske Orkester har på sin side bare gjennomført skolekonserter i Konserthuset for elever i 5. klasse ved Osloskolene, 4 konserter.

Kristiansand Symfoniorkester har også gjennomført et stort antall skolekonserter, 25. Flere av dem er produksjoner der barn deltar sammen med musikerne i konsertene.

De store orkestrene, Bergen, Trondheim og Stavanger holdt henholdsvis 16, 11 og 11 skolekonserter.

Det er åpenbart et stort potensial for å kunne gjøre mer for barn og unge. Det som savnes er en bevisst utprøving av nye konsertformer som i større grad kan stimulere barn og unge til å bruke musikken mer bevisst.

Det finnes en rekke slike forsøk som er gjennomført i internasjonale orkestre som kan berike de norske tilbudene. Rikskonsertene har en del kompetanse på dette området som bør kunne bidra til å styrke barnekonserter og skolekonserter. I et tilleggsnotat til utredningen om internasjonale forhold blir slike prosjekter spesielt belyst.

Den danske "orkesterpotten"

Problemene omkring oppfyllelse av politikernes intensjoner for symfoniorkestre er ikke et særnorsk fenomen. I kampen mellom kravet om høye egeninntekter og kulturansvar er det vanskelig å finne en god balanse, og dette kommer til uttrykk i de fleste land som arbeider under en kulturpolitisk modell der kombinasjon av egenandel og offentlige tilskudd preger orkestrenes budsjetter. I Danmark har man gjort et forsøk med å opprette en "orkesterpott" som skal være en hjelpekasse for noen av disse problemene.

I innstillingen fra Orkesterudvalget af 1991¹⁹ som ble lagt fram i 1993 ble det vist til tre områder som var orkestrenes hovedproblemer i forhold til de kulturpolitiske målsetningene: oppføring av verker innen spesielle sjangre og spesielle prosjekter, behov for flere musikere, midler til turneer. Det ble derfor opprettet tre budsjettpotter som orkestrene kunne søke på for å få spesielle tilskudd:

- Repertoarpott

- Utvidelsespott (antall musikere)

- Turnepott

Dette var midler som kunne gi muligheter for orkestrene til å få løst sine individuelle vanskeligheter eller begrunnede behov.

Repertoarpotten

Det ble i innstillingen særlig vist til den svake representasjonen av nyere musikk, men også dansk musikk. Det var de tre gruppene: nasjonal, nordisk og ny musikk som var underrepresentert. Årsakene er sammensatt, og Rolf Davidson²⁰ viste til flere forhold som kan være vesentlige for orkestrene. Her skal nevnes det han mente var de to viktigste:

1. Det hevdes å være et kvalitetsproblem. Det bygger på en oppfatning av at den etablerte musikken er kvalitetsmessig bedre enn den nye. Derfor er det også vanskelig for orkestrene å ta med ny norsk musikk på sine internasjonale turneer.

2. Det er et publikumsproblem. Det er nødvendig for orkestrene å fylle sine konsertsaler, og ut fra oppfatningen av at publikum ønsker å høre den musikken de allerede kjenner, og er utrygg i forhold til musikk de ikke har hørt før. Derfor må repertoaret preges av den eldre kjente musikken.

Det er nok andre forhold, som dirigentenes betydning, tilgjengelighet for stemmemateriale m.m. Vi skal komme tilbake til dette senere.

For å komme et skritt videre i dette problemfeltet opprettet de i Danmark en Repertoarpott som orkestrene kunne søke midler fra. Det ble bevilget 2 mill per år i første omgang, men med intensjon om å øke til 3 mill fra 1995. Det ble pekt på følgende områder som det kunne gis støtte til:

- Ad hoc utvidelser av orkesteret

- Uroppførelser

- Instrumentering, noteskriving etc.

- Leie av spesielle instrumenter eller teknisk utstyr

- Honorarer ved verker med mange solister

- Konserter der forskjellige musikksjangere blandes

- Workshops

Det var to søknadsfrister i året, og normalt en måneds behandlingstid. I løpet av årene 1996-98 ble det utbetalt: 1,5 mill, 1,2 mill, 1,8 mill danske kroner, fordelt på tre orkestre.

Erfaringene etter fem års prøvetid var delte, og det var ikke noen betydelig vekst i andelen av nasjonal, nordisk, ny musikk. Blant annet vises det til at det er mulig at orkestrene ikke har god nok kompetanse på området, til å skaffe til veie tilstrekkelig informasjon til å komme med gode søknader.

Den nye utredningen anbefaler derfor at det blir opprettet en konsulentgruppe på tre personer med høy kompetanse innen samtidsmusikk, hentet fra Statens Musikråd (som vi ikke har lenger i Norge), Orkestrenes fellesråd og fra Dansk musikkinformasjonssenter.

Utvidelsespotten

Orkesterudvalget af 1991 anbefalte at orkestrene fikk en størrelse på mellom 70 og 90 musikere. Alle de fem aktuelle orkestrene (det gjaldt ikke Danmark Radios symfoniorkester og Det Kongelige Kapell som er operaorkesteret) hadde fra 61 til 68 musikere for ti år siden. Orkestrene kunne med den besetning de hadde ikke dekke de krav som den danske musikkloven påla dem.

Denne utvidelsespotten hadde en ramme på 2 mill de første årene og skulle utvides til 3 mill fra 1995. I de tre årene 1996, 1997 og 1998 ble det bevilget følgende summer fra utvidelsespotten: 1,9 mill, 2,2 mill og 2,6 mill. Det var etter gjeldende tilskuddsregler en forutsetning at regionen (kommune eller amt) bevilget tilsvarende sum.

Det har vist seg at denne potten har hatt god effekt. Alle orkestrene er utvidet, men det viser seg at noen har fått større uttelling enn andre. Det minste orkesteret er i 1999 på 64 musikere, mens det største har 74 musikere. Det blir vist til at det er en ulempe at forskjellen mellom orkestrene har økt i løpet av denne perioden, og at det er langt igjen til å nå den størrelsen som utvalget oppfatter som nødvendig for symfoniorkestrene.

Utvalget anbefaler at utvidelsespotten økes slik at orkestrene kan utvides til minimum 78 musikere. Det er et mål å komme opp mot 88-90 musikere.

Turnepotten

Fordi det var få turneer innenlands, og orkestrene mente det var vanskelig å kunne finansiere utenlandsturneer innen rammen av de ordinære budsjettene, ble det også opprettet en egen pott for tunevirksomhet. Potten var på 1 mill i 1994 og på 1,5 mill fra 1995.Potten hadde som formål å være et incitament for orkestrene til å satse mer på turneer.

Det ble avsatt 250.000 hvert år for en turne til Bornholm. Ellers var det spesielle regler for støtte til innenlandsturneer. Til utenlandsturneer kan det søkes om støtte for inntil 350.000 for en turne. Det kan eventuelt være til dekning av underskudd i forbindelse med en turne.

Det var bare halvparten av de avsatte midlene som ble brukt i løpet av årene 1996-98. I uredningen fra Orkesterudvalget af 1998 vises det til at beløpene per turne var for små, og at orkestre som hadde gode planer for en turne ikke kunne gjennomføre den, uavhengig av en støtte på 350.000. Det ble vist til at hovedhensikten med turnepotten var å initiere en økt turnevirksomhet i Danmark. Det nye forslaget var derfor turnestøtten i hovedsak skal gjelde innenlandsturneer og at en konsulentgruppe – slik det er pekt på foran, skal administrere ordningen.

For utenlandsturneer overlates dette til orkestrene selv. Den andelen av turnepotten som gjaldt utenlandsturneer overføres til orkestrene som i sine budsjetter får en øremerket sum til slike turneer.

Det er altså lagt opp til en bevisst økt aktivitet for de danske orkestrene i tiden framover, og et styrket engasjement fra statens side, i pakt med den danske musikkloven. Dette engasjementet kommer til uttrykk ved den utvidede repertoarpotten, utvidelsespotten og turnepotten. Imidlertid fører de inn en faglig konsulentgruppe som skal bidra med initiativ og innstillinger i forbindelse med fordeling av disse ekstraordinære midlene.

VI Resultatutvikling

Fire scenarier for fremtiden for orkestrene

Gjennom fire ulike scenarier vil jeg forsøke å belyse hvilke ulike musikalske og kulturelle situasjoner det er rimelig å forvente gjennom forskjellige kulturpolitiske, økonomiske og praktiske utviklingsrammer, basert på de informasjoner og opplysninger som er gitt foran.. Jeg har valgt følgende scenarier:

1. Full utbygging – "Orkestrenes ønskedrøm"
2. Distriktsutbygging – "Et regionalt perspektiv"
3. Nullvekst – "I morgen – som i dag"
4. Nye konstellasjoner – "En visjonære arena"

Det kunne gjerne vært aktuelt å sette opp flere slike scenarier. Man kan tenke seg et scenario der barn og unge står i fokus:

• Hva bør gjøres dersom hovedmålet er å la den nye generasjon bli oppdratt i den symfoniske musikktradisjonen – spesielt som en motvekt mot den kommersielle musikkformidling som preger dagens samfunn?

Dersom det blir et hovedtema vil vurderingen av orkestrenes utvikling få en annen profil.

Man kan også tenke seg et scenario der den nasjonale, nordiske og nye musikken står i fokus:

• Hva bør gjøres dersom hovedmålet er å gi den norske, nordiske og nye musikken en presentasjon som sikrer våre nasjonale kulturverdier og dagens skapende/kunstneriske aktivitet en plass i musikkformidlingsbildet – spesielt som en motvekt mot den tradisjonelle, konservative konsertvirksomheten som preger dagens musikkliv?

Begge disse perspektivene vil bli trukket inn i den konkluderende delen og drøftet der, men blir ikke tatt opp som egne scenarier for en framtidig orkestersituasjon.

1Full utbygging – "Orkestrenes ønskedrøm"

Det første scenariet tar som utgangspunkt at orkestrene får innfridd sine ønsker om antall musikere. Orkestrene er ikke i tvil om at norsk musikkliv vil få betydelig effekt av en slik ressurstilgang, og de har selv orientert om hva man kan forvente. Vi skal forsøke å skissere hvilke effekter og omkostninger dette kan gi.

Oslo Filharmoniske Orkester

Oslo Filharmoniske Orkester er fullt utbygd og ønsker seg i prinsippet ikke flere stillinger. Men orkesteret har behov for å styrke personalsituasjonen for musikerne. I de siste årene har den administrative staben for orkesteret økt ganske mye, samtidig som det er et behov blant musikerne om å få muligheter for etterutdanning. Musikerne har en presset arbeidssituasjon som over mange år har gitt slitasjer og manglende muligheter for faglig påfyll. Det er derfor viktig at orkesteret får midler til en slik kvalitetssikring av sine musikere. Det vil utgjøre vikarmidler tilsvarende 3-4 stillinger i året.

Bergen Filharmoniske Orkester

En utvidelse av orkesteret til 104 musikere vil muliggjøre en supplering av grupper som i de siste årene er blitt redusert og en lenge etterlengtet styrking av utsatte grupper som i dag sliter med svake punkter og en skjev bemanning.

En slik styrking vil føre til en vesentlig økning i orkesterets produksjon, som vil komme til uttrykk på flere måter. Orkesteret viser til fem ulike områder som vil gi tydelig effekt, og blant annet grunnlag for økt publikum.

1. Deling av orkesteret i to
   Som gir mulighet for dobbel virksomhet: f.eks. skolekonserter i Bergen parallelt med distriktskonserter for et mindre orkester.

b.Operaproduksjoner

Ved operagjestespill eller i lokale musikkdramatiske produksjoner kan orkesteret deles slik at et kammerorkester kan ha konserter i Bergen eller turnere i regionen.

c.Framføring av større verk

Publikum etterspør i dag mer "konsertbegivenheter", og skal man nå et yngre publikum så viser det seg at denne aldersgruppen responderer positivt på nyere verker. Med stor besetning kan man programfeste flere større verker, særlig fra senromantikken og opp til vår samtid.

Attraktivt representasjonsorkester

Et utvidet orkester til 104 musikere vil være bedre og mer attraktivt som representasjonsorkester i utlandet.

e.Attraktivt for gode dirigenter

Et større orkester vil være attraktivt for å få de gode dirigentnavnene.

En utvidet produksjon av flere konserter, for eksempel ved at orkesteret deles vil kreve ekstrakostnader så som honorarer for dirigenter og solister, noteleie, ekstra administrasjon, turneringskostnader, ekstra leie av prøvelokale etc.. Deler av dette kan kompenseres ved at man vil kunne spare inn en del av de kostnadene orkesteret i dag bruker til vikarer og ekstramusikere.

Musikerne i Bergen Filharmoniske Orkester stiller seg positiv til flere uker med operaproduksjoner, forutsatt at profesjonell kvalitet er på plass i den øvrige delen av operaproduksjonen. Her kreves det forøvrig en justering av arbeidsavtalen som i dag har visse begrensninger på dette området. Ved en justering av arbeidsavtalen til mer tjeneste i helgene vil man kunne nå nye publikumsgrupper.

Ser man isolert på aspektet produksjonsøkning, så vil en forsterkning av Bergen Filharmoniske Orkester med 10 musikere kunne generere ca. 6 – 12 ekstra konserter med omkring 6 – 10 000 flere publikummere i regionen. Får man styrket andre sider av budsjettet, f.eks. budsjettet for solister, vil publikumsøkningen kunne bli enda større. Resultater av utvidet utenlandsturnering kommer i tillegg.

Trondheim Symfoniorkester

Med en utvidelse av symfoniorkesteret fra 71 til 90 musikere mener orkesteret å kunne oppfylle komponistenes intensjoner og publikums ønsker. Musikk som krever stor strykerbesetning vil få framførelser av høyere kvalitet. Dette gjelder alle sjangre, tidsepoker, gammel og ny musikk. 90 musikere øker også fleksibiliteten ved at det blir muligheter for flere produksjoner samtidig. Orkesteret peker også på tre områder der effekten av slik deling av orkesteret vil bli særlig tydelig.

a.Samarbeid med andre organisasjoner

Gjennom oppdeling av orkesteret vil det være mulig å delta ved operaoppsetninger samtidig som de gjennomfører andre konserter.

b.Økt skolekonsertvirksomhet

Skolekonsertvirksomheten vil kunne økes betraktelig ved oppdeling av orkesteret.

c.Samtidsmusikk.

Mye av det som skrives i dag av samtidsmusikk krever liten, men ofte spesiell orkesterbesetning. Med et 90 manns orkester vil det være nok musikere til at det kan holdes mer tradisjonelle konserter i tillegg til konserter med samtidsmusikk.

I dagens situasjon med 71 musikere vil den resterende strykestammen være for liten og antall gruppeledere for få, til at det er mulig med en fruktbar oppdeling av orkesteret.

Større fleksibilitet gir flere konserter, men også økte utgifter. Det stiller større krav til administrasjonen både teknisk og økonomisk og administrasjonen må utvides. To parallelle produksjoner som foregår i Trondheim Symfoniorkesters regi vil for eksempel kreve to dirigenter, flere solister etc. Ved et samarbeid med andre institusjoner vil disse utgiftene kunne holdes nede.

Stavanger Symfoniorkester

Stavanger Symfoniorkester har i dag - i likhet med Trondheim Symfoniorkester - en størrelse på sine blåserseksjoner som er tilnærmet normal internasjonal standard. Begge disse orkestrene har imidlertid ikke hatt mulighet for tilsvarende utbygging på strykersiden. Hvert av disse orkestrene mangler derfor ca 20 stillinger til sammen på fiolin, bratsj, cello og bass. Underbemanningen gir også uheldige arbeidsmiljømessige konsekvenser for musikerne. Langtidssykemeldte sliter med belastningsskader blant annet fordi det stadig kreves forsering av det klangpotensial som finnes i de relativt små strykergrupper. Dette får også negative faglige konsekvenser, og kan i lengden virke demoraliserende innad i organisasjonen.

På den annen side peker orkesteret på en rekke positive konsekvenser ved full utbygging fra 71 til 90 musikere. Orkesteret peker på klare fordeler sett fra flere forskjellige forhold.

Kulturpolitiske forhold

Myndighetens målsetting om at orkestrene skal gjøre musikk av høy kunstnerisk kvalitet tilgjengelig for flest mulig og stimulere til kunstnerisk fornyelse og utvikling, kan oppnås når orkesteret er riktig bemannet. Kvalitet er første betingelse for å holde på publikum og få øket interessen. Et større orkester åpner for at publikum får tilgang til et langt større repertoar enn i dag; mye samtidsmusikk, sentrale orkesterverk fra det 20. århundre og fra siste del av 19. århundre er i dag fraværende i orkesterets programmer. Flere orkestermusikere bidrar til å styrke den profesjonelle medvirkning i hele regionens musikkliv. Det gjelder blant annet musikkundervisningen i alt fra lokale musikkskoler til Høgskolens avdeling for kunstfag, privatundervisning og deltakelse i amatørmusikklivet.

Endelig vil et orkester i full størrelse blir mer attraktivt for utenlandske arrangører, slik at Stavanger Symfoniorkester kan bidra bedre til spredning av norsk kultur.

Mer musikk for pengene

Forutsatt at det gis muligheter for en mer fleksibel organisering av virksomheten ved en ny arbeidsavtale, vil et orkester på 90 musikere i langt større grad enn i dag åpne for å kunne gi flere konserter, blant annet distriktskonserter. Ved en slik størrelse er det gode muligheter for å dele opp orkesteret i flere ensembler og dermed gi konserter på flere steder enn i dag, og ved å danne kammerorkestre, sinfonietta-besetninger mm. som øker publikums kulturtilbud.

Det vil også kunne åpne for å drive mer oppsøkende virksomhet på skoler og på den måten forberede orkesterets skolekonserter. Anledningen til å utvide tilbudet om skolekonserter på alle nivåer og kanskje til flere kommuner, blir langt bedre.

Et større orkester med bedre oppdelingsmuligheter vil gi bedre mulighet for å imøtekomme behov for ad hoc-oppdrag fra lokalmiljøet til musikertjenester (oppdrag), og utvilsomt gi et bedre utgangspunkt for å tilfredsstille sponsorer og dermed lettere øke tilgangen på sponsormidler

Stavanger Symfoniorkester ønsker å tilby tjenester som fullverdig operaorkester, det krever i mange sammenhenger et større orkester det man har i dag.

Heving av orkesterets kunstneriske nivå

Kvaliteten på det kunstneriske produktet som orkesteret leverer, vil bli bedre fordi utbygging til 90 musikere vil gi økt motivasjon og stimulans i arbeidet og styrke orkesterets kunstneriske ambisjoner, og balansen mellom stryk og blås/slagverk blir riktigere. Et større og bedre orkester frister flere av de beste dirigenter og solister til Stavanger, samtidig vil de beste dirigentene til gjengjeld styrke kvaliteten på orkesterets ytelser.

Forutsatt muligheter for en noe mer fleksibel organisering vil 90 musikere i langt større grad enn i dag kunne øke variasjonen i orkestertjenesten og bety mye for musikernes trivsel og helse.

Økt livskvalitet for lokalsamfunnet

Et kvalitetsorkester av internasjonal størrelse og de kulturtilbud som dette genererer, vil generelt ha en positiv effekt på omgivelsene. Det gjelder ikke bare på det lokale musikk- og kulturliv, men også på næringslivsetableringer og valg av bosted for personer med høy faglig kompetanse innen sitt fagfelt, kompetanse som er viktig for Stavanger-regionen.

Et større orkester kan etterkomme den stadige økende etterspørsel av musikertjenester, som for eksempel: lederoppgaver i amatørmusikklivet (kor, korps, skoleorkestre etc.), undervisning på alle nivå, utøvende musikertjenester i alle størrelser eller vikarer i andre orkestre.

Økt markedseffekt

Publikum vil få et økt tilbud og flere gjenytelser fra orkesteret. Sponsorenes interesse for et orkesteret av internasjonal størrelse vil øke, ikke minst fordi internasjonalt er et orkester på 90 langt mer interessant å invitere enn et orkester på 71. På samme måte vil interessen fra agenter og gjesteartister øke med et større orkester.

Økonomisk vil orkesteret kunne spare betydelige kostnader som i dag går til å dekke utgifter til utvidelser og vikarer.

Kristiansand Symfoniorkester

Kristiansand Symfoniorkester viser til at orkesteret, med sin profesjonelle kammermusikkbesetning, får spilt alt for få symfonikonserter. Av orkesterets 72 konserter i 2001 er bare 19 med symfonisk besetning. Ideelt sett skulle forholdet vært motsatt, hevdes det, fordi markedet langt på vei er mettet med kammermusikk, men etterspør mer symfonisk musikk og opera.

Stortinget har vedtatt at Forsvarets distriktsmusikkorps Sørlandet i Kristiansand (FMKS) legges ned, og ber regjeringen innen 2003 vurdere om divisjonsmusikken i Kristiansand skal overflyttes til Kulturdepartementet og drives videre i samarbeid med de aktuelle kommuner og fylkeskommuner. Den stillingsressursen som dette orkesteret har, vil representere symfoniorkesterets behov. De 22 stillingshjemler fra FMKS, som i dag utgjør ca. 10 mill statlige kroner, vil etter 70/30%-fordelingen som gjelder for symfoniorkesteret, være stor nok til å bygge opp et symfonisk orkester. Det vil kunne gi Agder et symfoniorkester på 50-60 musikere.

Derfor er den langsiktige strategi et orkester med permanent symfonisk besetning (ca. 60 musikere). Dette vil betjene de behov som er i regionen, og vil åpne for det symfoniske repertoar som de fleste publikummere har et forhold til.

Samtidig understreker orkesteret at de vil beholde den fleksibiliteten de i dag har i ensemblet, ved at orkesteret i perioder kan deles opp og dekke et stort område (distriktskonserter, skolekonserter osv.). Det betyr at flere musikere vil gir økt aktivitet – flere konserter, hvilket igjen betyr flere tilhørere. Ikke minst behovet i skolen synes å være umettelig.

Sammenfatning

Det er tydelig at en tilvekst i størrelsesorden 76 musikere (pluss å beholde de 22 stillingshjemlene etter forsvarsmusikken i Kristiansand) vil kunne gi en stor effekt for norsk musikkliv: 10 nye stillinger i Bergen, 19 i Stavanger, 19 i Trondheim, 28 i Tromsø (inkludert 8 årsverk til engasjementer), 22 stillingshjemler i Kristiansand etter FMKS og 3-4 vikarstipender til Oslo Filharmoniske Orkester.

Det vil gi Norge to symfoniorkestre over 100 musikere, to på 90 musikere og to omkring 50-60 musikere. For oversikten tar vi med at Operaorkesteret skal utvides med 30-40 stillinger innen 2008, og Kringkastingsorkesteret beholder sine 51 stillinger. Samlet vil det gi et omfang på i overkant av 650 orkestermusikerstillinger.

Det vil plassere Norge i en betydelig posisjon også i internasjonal sammenheng. Ingen land som har en størrelse vi kan sammenlikne oss med; Sverige, Danmark, Finland, Nederland, Østerrike – alle med et større befolkningsgrunnlag enn Norge – har etablert så mange så store orkestre.

Det som er interessant er at alle orkestre som viser til sitt behov for utvidet bemanning, viser også til at det vil gi en betydelig økt effektivitet. Mulighetene for å dele opp orkesteret i mindre enheter: to orkestre eller kammerensembler, eller gjennomføre parallelle produksjoner: skolekonserter, distriktskonserter og operaproduksjoner, vil bli vesentlig styrket. Imidlertid har de to minste orkestrene – som enda ikke er utbygde symfoniorkestre – allerede en parallelldrift med små ensembler.

Det er altså grunn til å anta at en slik utvidelse vil føre til større grad av måloppfyllelse i forhold til departementets mål for virksomheten. Det vil bli flere konserter, og et tilbud som i noen grad peker mot nye publikumsgrupper. Det legges vekt på at det vil kunne styrke tilbudet til barn og unge, blant annet med en vesentlig økning av skolekonsertvirksomheten.

Det hevdes med stor tyngde og fra alle orkestre at kvaliteten vil øke med økt bemanning.

Imidlertid er det vanskelig å avlese strategier for hvordan man kvalitativt vil styrke tilbudet for barn og unge. Det er også uklart om den utvidede virksomheten vil kunne nå "nye publikumsgrupper", mennesker som i dag ikke besøker det konserttilbudet som foregår. For Tromsø og Kristiansand der symfoniorkesteraktiviteten i dag er liten, er det rimelig å se et kvalitativt potensial mot et nytt publikum. Men det er mindre klart at det vil skje der man allerede i dag har en stor konsertvirksomhet. Til dette kreves spesielle musikkformidlingsstrategier.

Prisen på en slik orkesterutvidelse, med 76 nye stillinger, er betydelig. Det er ikke i denne utredningen foretatt beregninger (hvilket bør gjennomføres), men ut fra orkestrenes egne tall, kan det virke som en om en musiker koster ca. 600.000 per år. Med den utvidelse som er angitt her, vil meromkostningene beløpe seg til omkring 45-50 mill i året ferdig utbygd. Den vesentligste utbyggingen er innen de regionale orkestrene, der statens andel er 70%, mens utvidelsen i Bergen er 100% statlig. Med disse tallene vil en slik utbygging koste staten omkring 35-40 mill.

En utbygging vil av flere grunner måtte skje over tid. Ikke minst står man overfor et betydelig rekrutteringsproblem (som bare er berørt i utredningen), fordelt på en 10 års periode vil det bety en akkumulert tilleggsinvestering på omkring 5 mill hvert år til symfoniorkestersektoren (ca. 3,5-4 mill statlige midler).

Det er mange modeller for en slik utbyggingsplan. Man kan tenke seg å planlegge en utbygging slik det ble gjort i Symfoniorkesterutredningen av 1979, med en intensjon om hvor mange musikere de forskjellige orkestre skulle få for hvert år.

Det kan også tenkes en plan som følger den "danske utbyggingspotten" som er presentert foran. Dvs at departementet satte av 4 mill – 10 nye musikerstillinger for hvert år – og at orkestrene presenterte begrunnede søknader for stillinger, hvordan de skulle rekrutteres og benyttes og hvilken effekt det ville gi, alt innen rammen av det samlede musikerantallet som hvert orkester skal nå fram til over ti års perioden.

Dessuten vil det bli behov for en økning av orkestrenes budsjetter, for å kunne styrke administrasjonen, ekstra midler til produksjon og dirigenter ved parallell-produksjoner.

Prisen er høy, men et slikt løft, som minner om det som ble gjort på 80-tallet, vil gi norsk symfonisk musikk en oppsiktsvekkende posisjon. Forutsatt at man får forhandlet fram en ny fleksibel arbeidsavtale for musikerne, vil en slik utbygging kunne gi en betydelig effekt, som vil komme hele kulturnorge til del, og samtidig styrke tilbudet til barn og unge.

2Distriktsutbygging – "Et regionalt perspektiv"

Det andre scenariet tar utgangspunkt i behovet for å styrke landets regionale kulturliv. Presentasjonen av orkestrene og deres virksomhet viser at aktivitetene i Oslo er vesentlig høyere enn i de andre regionene. Ut fra en kulturpolitisk bevissthet om at kulturtilbudene skal fordeles til hele landets innbyggere, kan det være rimelig å se på muligheten til å prioritere styrking av de regionale orkestrene. Det er flere årsaker til å kunne foreta et slikt valg. Det har vært klart at det er orkestrene i de sentrale strøk, Oslo og Bergen, som har hatt den betydeligste veksten og representerer i dag en størrelse og aktivitet som er på linje det vi ser i det internasjonale miljøet.

Ut fra en slik vurdering vil orkestrene i Tromsø og Kristiansand stå i en egen posisjon for videre utbygging, mens orkestrene i Stavanger og Trondheim følger i neste gruppe.

Det er velkjent at tyngden av frilansmusikere bor i Oslo eller i regionen omkring hovedstaden. Her er det et høyt kvalifisert musikermiljø som kan benyttes i mange forskjellige sammenhenger. Mange av disse musikerne er knyttet til andre profesjonelle ensembler. Noen få arbeider i veletablerte – til og med internasjonalt anerkjente kammergrupper, som Vertavo-kvartetten eller Grieg-trio, andre i større ensembler eller musikerpooler som Det Norske Kammerorkester, Oslo Sinfonietta og Cikada. Dessuten er det dyktige musikere som har mindre engasjementer i musikkpedagogisk virksomhet og arbeider for øvrig som frilansere.

Dette gir Oslo-orkestrene de beste muligheter til å hente inn musikere enten som tilleggsmusikere ved spesielle produksjoner eller som vikarer ved sykdom eller permisjon.

Slike muligheter finnes ikke i samme grad i de andre byene med symfoniorkestre. Selv om både Bergen og Trondheim har gode frilansmusikere er miljøene mye mindre, og orkestrene forteller at de for det meste må hente sine ekstramusikere eller vikarer fra Oslo, et supplement som er kostbart.

Skal vi kunne hente ut den effekt som det er redegjort for under hvert orkester i det første scenariet, er det en forutsetning at de regionale orkestrene styrkes.

I Tromsø og Nord-Norge vil en tilvekst på 28 musikere – pluss 8 årsverk til administrasjon, solister og dirigenter – gi regionen et orkestertilbud som i dag ikke finnes. Distriktspolitisk vil en slik utbygging være en kulturell nyvinning. Dagens situasjon er på sikt uholdbar, i det den kunne representerer en kjerne (8 musiker) til et profesjonelt symfoniorkester. Med den utbygging som er anbefalt, vil orkesteret være på linje med de små symfoniorkestrene i Finland og Sverige, og har potensial gjennom studentenes praksisplasser og profesjonelle frilansere til å fungere som et godt orkester.

Situasjonen i Kristiansand vil bli nærmere avklart gjennom den forhandling om overføring av stillinger som skal være klar i 2003.

En utbygging i Stavanger og Trondheim vil gi orkestrene en god internasjonal størrelse, og vil med en fleksibel arbeidsavtale gi stor effekt, med stor betydning for Rogaland og Trøndelagsregionen.

I et slikt regionalt perspektiv vil utbygging av Bergen Filharmoniske Orkester med sine 94 musikere måtte komme lenger ned på prioriteringslisten.

Det man bør kunne oppnå ved en slik modell er å bidra til å få den musikkfaglige kvalitet som orkestermusikere representerer fordelt til alle landsdeler. Ved at orkestrene øker i størrelse og arbeidsoppgavene blir mer varierte blir stillingene også mer attraktive for musikerne, og det er større mulighet for at musikere med den høyeste kompetanse velger å bosette seg i regionen, og bidra til å styrke, ikke bare orkestervirksomheten, men den samlede musikkfaglige kompetansen.

Med en vekst på 28 stillinger i Tromsø, 38 fordelt på Stavanger og Trondheim vil dette koste omkring 40 mill, hvorav i underkant av 30 mill statlige midler. Et beløp som må fordeles over en oppbyggingsperiode på 6-10 år.

3Uten vekst – "I morgen - som i dag"

Det tredje scenariet tar dagens situasjon som utgangspunkt.²¹ Med en samlet orkestermusikergruppe på 300 musikere, der et orkester er på over 100 musikere, ett på over 90, og to på 71, kan dette langt på vei sammenliknes med situasjonen i Danmark. Ut fra en slik vurdering kan man tenke seg at dagens situasjon fryses for den nærmeste fremtid.

Det som i særlig grad blir et problem er de spesielle forholdene som er knyttet til orkestrene i Tromsø og Kristiansand. Det er umulig å forestille seg at disse orkestrene kan tilpasses en profesjonell orkesterdrift uten tilførsel av nye midler. Orkestrene har sin historie knyttet til byenes amatørmusikkvirksomhet, men gjennom statlige tilskudd skulle de utvikles til profesjonelle orkestre. Gjennom budsjettvedtak fra 1986 fikk Kristiansand Symfoniorkester en fast tildeling som symfoniorkester, og fra 1991 fikk også Tromsø Symfoniorkester tildeling over bevilgningen til symfoniorkestre i statsbudsjettet. I Kultur i tiden fra 1991-92 blir begge disse orkestrene gitt status som knutepunktsinstitusjoner sammen med orkestrene i Stavanger og Trondheim. Det kreves derfor nærmest nye politiske vedtak om disse orkestrene ikke skal utbygges videre mot symfonisk besetning.

Dersom disse to orkestrene skal utvikles videre mot profesjonell symfonisk størrelse uten tilførsel av nye midler til orkestersektoren, vil det bli nødvendig med en nedbygging av de andre regionale orkestrene. Det er derfor vanskelig å se for seg en situasjon der man samtidig skal følge de politiske føringer som det er lagt opp til gjennom den kulturpolitiske utviklingen i de siste ti årene, og samtidig nå fram til en "nullvekst løsning". Det synes som om det vil kreve nye kulturpolitisk veivalg som endrer den kurs som ble lagt i løpet av 90-årene.

Alle orkestrene uttrykker et engasjement og et ønske om å bidra til større fleksibilitet og bredde i konsertaktiviteten. Det er vanskelig å se at disse målene kan nåes uten tilførsel av friske midler. Ikke minst fordi orkestrene i dag, med begrensede midler og for lite utbygde orkestre, har en meget høy konsertaktivitet. For å bruke Kringkastingsorkesteret som referanse – i det orkesteret produserer en konsert hver uke, enten som offentlig konsert eller som NRK-produksjon – gjennomfører de en samlet mengde på 32 "konserter". Til sammenlikning gjennomfører symfoniorkestrene fra 76 til 151 konserter i året, det vil si et gjennomsnitt på fra 1,8 til 3,6 konserter per produksjonsuke. Dette representerer så stor aktivitet at det innenfor rammen av "høy kvalitet" ikke kan forventes noen økning.

Alle informasjonene til utredningen støtter framstillingen i Kultur i tiden: "Det største problemet er imidlertid at man ikke disponerer et tilstrekkelig antall faste musikere. I lengden virker dette hemmende både på kontinuiteten i arbeidet og på orkestrenes kunstneriske utvikling."²²

Det betyr at en nullvekst uten omfattende vedtak, som for eksempel å legge ned de to yngste orkestrene, vil gi ytterst uheldige konsekvenser. Ved et slikt vedtak vil man kunne gi en nødvendig økning til de fire orkestrene, mens to landsdeler, Sørlandet og Nord-Norge vil være uten symfoniorkester. En situasjonen som står i konflikt med det norsk kulturpolitikk over de siste 50 årene har vært basert på.

d)Nye konstellasjoner – "En visjonær arena"

Det siste scenariet krever en rimelig ressursvekst, men forsøker å gripe hele feltet på en ny radikal måte, ikke minst for å kunne inspirere til ny tenkning omkring symfoniorkestervirksomhet..

I flere sammenhenger har man kunne oppleve det som gunstig at Norge først på 1960- og spesielt 70-tallet fikk en skikkelig utvikling av et profesjonelt musikkliv, der offentlige institusjoner og musikktilbud vokste fram, samtidig som det ble en sterk organisering av amatørmusikklivet. Dermed kunne utviklingen foregå uten å være belastet med historiske, konservative modeller. Det var mulig for de mange som satt i sentrale posisjoner å foreta valg og prioriteringer fra de beste erfaringer fra et veletablert internasjonalt musikkliv. I flere henseende er det grunn til å tro at landet tjente på det. Utviklingen av skolekonsertordninger gjennom Rikskonsertene, et enestående musikkskolenett og en sterk musikkpedagogisk tradisjon, er noen av disse områdene. Med en tungt belastet tradisjon ville slike nyvinninger vanskelig sett dagens lys. Uten å gi en analyse av denne utviklingen i en så kortfattet form som dette, vil vi likevel peke på at resultatene har vært oppsiktsvekkende, og vakt oppmerksomhet og interesse langt utenfor landets grenser. I noen sammenhenger kan det altså synes å ha vært positivt at Norge manglet en historisk belastning, og kunne velge fritt blant de erfaringer og den kompetanse som andre land kunne gi oss, og samtidig tilpasse det vårt lands spesielle geografi og demografi.

I et slikt perspektiv er det interessant å stille spørsmålet hva kunne vi gjort dersom vi på ny skulle etablere opera og symfoniorkester i Oslo. Det er mulig at en kombinert løsning ville være aktuell. Erfaringene fra Wien, en by med de aller tyngste historiske tradisjoner og musikkfaglige erfaringer, kunne inspirert til å tenke gjennom mulighetene for en løsning i samsvar med Wien filharmonikerne. De har et orkester med 150 musikere, og har en todelt arbeidsfunksjon. Samtidig som de er orkesteret for Wien statsopera, utgjør de musikerne i Wiener filharmonikerne (selv om filharmonien er en selvstendig organisasjon).²³ Gjennom en poolordning der 150 musikere kan deles i ulike grupperinger avhengig hva som skjer på operaen i de 10-12 årlige produksjonene.

Dagens Operaorkester i Oslo, med 77 musikere, vil sammen med Oslo Filharmoniske Orkesters 109 musikere utgjøre en musikerpool på 186 musikere. En samling musikere som har mulighet for å kunne dekke slike kombinerte funksjoner. Det kunne vært grunnlag for en interessant studie, der en samlet musikkformidlingsproduksjon, som omfattet: symfonikonserter, operaer, ensemblemusikk, konserter for barn og unge, samt tilbud til distriktene ble trukket inn i en totalvurdering. Det at det dreier seg om to ulike styringsmodeller, og de administrative og organisasjonsmessige forholdene inn i en slik vurdering. Det er utvilsomt en rekke kompliserende forhold som muligens binder oss til en mer tradisjonell tenkning, men mulighetene kunne være interessante. Sannsynligvis er det tradisjoner som binder mer enn organisasjonsproblemene.

Ernest Fleischmann, tidligere orkestersjef for Los Angeles Philharmonic, har i en provoserende artikkel hevdet at man i stedet for å se på orkesteret som et musikalsk uttrykksmiddel, bør betrakte det som et "samfunn av musikere".²⁴ Han ønsket nettopp å peke på utfordringene ved å betrakte orkesteret som en samling med høyt kvalifiserte musikere som kan yte mye og i forskjellige sammenhenger. I stedet for et orkester på 100 musikere, ønsket han seg en pool på 150 musikere, med 3-5 kunstneriske ledere: en for symfoniproduksjoner, en som var spesialist på samtidsmusikk som kunne dirigere og ta ansvar for en samtidsmusikk-konsertserie, en som kunne lede kammerorkester og hadde ansvar for en kammermusikk-konsertserie, osv.

De tanker som kommer til uttrykk gjennom Komponistforeningens leder som er presentert tidligere, ville kunne få gode realisasjonsmuligheter under en slik modell.

Glyndebourne-operaen i England har i stedet for å etablere sitt eget operaorkester (for en produksjonsperiode på ca. 4 måneder i året), valgt et samarbeid med London Philharmonic Orchestra, som i denne perioden er deres operaorkester. Orkesteret arbeider resten av året som selvstendig symfoniorkester.

Det er altså godt mulig å kombinere operaorkestervirksomhet med symfoniorkestervirksomhet på høyeste internasjonale nivå. Det er neppe belegg for å mene at det vil senke orkesterets kvalitet. Med en rimelig grad av fleksibilitet vil det åpne for rike muligheter for musikkformidling i hovedstaden.

Dersom det nye operaorkesteret blir utbygd tradisjonelt ved å utvide dagens orkester fra 77 musikere til 100/110 musikere, er det samtidig viktig å ta i betraktning mulighetene for å kunne gå inn på forskjellige typer orkesterproduksjoner. Et slikt orkester bør kunne få en flerbruksmulighet, der symfonikonserter, sinfonietta-konserter og andre typer kammermusikk, supplerer virksomheten som orkester for opera- , ballett- og kammeroperaoppsetninger. Selv som to atskilte institusjoner og virksomheter, bør det være mulig – og attraktivt – om Operaorkesteret og Oslo Filharmoniske Orkester byttet plass i perioder, for spesielle produksjoner. Slik det blir til høsten 2001 der Kringkastingsorkesteret og Operaorkesteret bytter plass i forbindelse med oppsettingen av Nøtteknekkeren på Den Norske Opera.

Intern eller ekstern argumentasjon?

I drøftingen om symfoniorkestre oppstår gjerne selvforsterkende behov, eller en slags intern argumentasjon. Når man først har et symfoniorkester oppstår det lett misnøye med at det er for lite, fordi det blir så tydelig at ved å øke størrelsen kan man oppnå enda mer. Men etter å ha økt størrelsen, blir det like tydelig at man ved å øke størrelsen enda mer kan oppnå enda mer. En slik utviklingsspiral går ganske langt før den når sitt endelige mål.

Kristiansand kammerorkesters kunstneriske leder Jan Stigmer har som vist tidligere funnet ut hvilket repertoar orkesteret kan spille avhengig av hvor stor utvidelsen blir. Tilsvarende argumenter ligger også til grunn for de behovene Stavanger, Trondheim og Bergen legger til grunn for utvidelse. Det ultimale målet er å ha et orkester som "kan spille alt". Jeg betrakter dette som en "intern argumentasjon", fordi den utelukkende orienterer seg ut fra musikken selv, det musikalske repertoar.

Vi kunne – i hvert fall om vi var historieløse – velge en helt annen "ekstern argumentasjon", inspirert av utviklingen av distriktsmusikergruppene gjennom de siste 25 år. Ved å ta utgangspunkt i spørsmålet: Hvilke musikkbehov har et samfunn innen rammen av klassisk musikktradisjon (helst en relativt vid ramme)? Det kunne for en by i Norge gi følgende liste:

Offentlige konserter: symfoniske konserter, kammerkonserter, kirkemusikk, konserter med kor og orkester, operaframføringer, musikkteateroppføringer, konserter i konserthus (eller lignende), konserter på utradisjonelle steder osv

Oppsøkende konserter: konserter på institusjoner – sykehus, bo- og pleiesentra, eldresentra, fengsler, skoler, førskoler osv

Listen kan lett utvides, og det aller viktigste: den vil variere fra by til by. Ut fra en slik analyse kunne man forestille seg at man bygde opp et orkester – i betydningen "et samfunn av musikere" (jf. tidligere kommentar fra Fleischmann).

Gjennom en slik argumentasjon vil orkesteret både ha en samfunnsmessig begrunnelse og den vil ha en regional kvalitet. Spørsmålet om repertoar og besetning blir fortsatt like vitalt, men det kommer da som et resultat av de eksterne lokale eller regionale behovene.

Langt på vei gis det inntrykk av at Tromsø Symfoniorkester, som er det yngste i den norske orkesterfloraen, har latt slike tanker få en sterkere posisjon for sin utvikling, enn det vi finner i de andre orkestrene, som alle bygger på en relativt lang historisk tradisjon.

Ved hjelp av slike vurderinger kan man tenke seg at det også i andre byer enn de seks som i dag har orkester, kan utvikles musikkmiljøer som ender opp i symfoniorkestre, gjerne med en liten besetning. Da kan Norge kanskje få en situasjon som minner om den vi ser i Finland der de har 11 orkestre, men der mange av dem har en svært liten fast besetning, i størrelsesorden 28-37 musikere. Det vil si orkestre på størrelse med det Haydn, Mozart og Beethoven hadde ved sine framføringer, og som samtidig gir rom for å framføre mye nyere musikk.

Ut fra en tradisjonell tenkning om et orkester som ett musikalsk medium, blir det viktig å få ansatt musikerne i hele faste stillinger. Det gir administrasjonen bedre anledning til å lede enheten fra uke til uke. (Det er sannelig problemer nok nå.)

Det er imidlertid noen musikere, ikke minst unge, som nok ville ønsket å beholde en frihet til frilansoppdrag – som solist eller kammermusiker – samtidig som de kan ha en viss trygghet i et orkester.

De unge som ansettes i orkestrene har ofte et svært høyt nivå. De framstiller seg til prøvespill med Mendelssohns fiolinkonsert eller lignende, og hvis de blir ansatt får de en plass som tuttimusiker. For mange er det nettopp det målet de har hatt gjennom hele studietiden. Men for andre kan det virke som en begrensning, en begrensning som kan føre til frustrasjon i stedet for glede over orkesterarbeidet..

Dersom orkestrene åpnet for ansettelse i deltidsstillinger, 50%, vil musikerne få anledning til å videreføre sine ambisjoner utenfor orkesteret. Det forutsetter en langt mer fleksibel organisering.

Et slikt scenarium der det åpnes for langt friere aktivitet, basert på et samfunn med 150 (60 eller 90) musikere, der den enkelte musikers kvaliteter for anledning til å blomstre. Til og med ved 50% engasjementer, som gir orkestermusikeren anledning til å arbeide 50% i en strykekvartett, blåsekvintett, eller prøve ut en solistkarriere som musiker eller dirigent.

Veien til bedre løsninger på behovet for distriktskonserter, konserter rettet mot nye publikumsgrupper, konserter for barn og unge, eller samarbeidskonserter med andre regionale musikkmiljøer, ville sannsynligvis bli kortere. Og legitimeringen som et lokomotiv, kraftsenter eller kompetansesenter i regionen vil kunne styrkes.

Da kan spørsmålet om økt støtte fra bevilgende myndigheter og politikere falle lettere. I et slikt musikalsk samfunn får de regionale behov og den kulturelle tradisjon en naturlig posisjon. Den kulturelle legitimering blir så åpenbar at orkestrene selv bør, i lys av sin region, formulere sine resultatmål, – og dokumentere hvordan de oppfylles. Dermed vil man være på vei mot en reell desentralisert orkestermodell.

VII Konklusjoner

Ut fra et offentlig kulturpolitisk syn er det nødvendig å ha en forankring av symfoniorkestrene som gjør at de framstår som viktige i et kultursamfunn. Den offentlige satsningen på orkestre står kvalitativt i en annen posisjon enn amatørmusikken. Orkestrene oppfattes som en viktig og naturlig bestanddel av et kultursamfunn slik vi ser det i alle land innenfor den europeiske kulturkrets. Det synes derfor naturlig at vi har brukt store ressurser på å utvikle orkestre flere steder i landet, og at alle kulturmeldingene har pekt på orkestrenes betydning.

Symfoniorkestrene har en dobbeltfunksjon der de både representere fortiden og samtiden, det gamle og det nye, eller det museale og det innovative. Dette er et spenningsfelt som ofte blir sett på som et problem – ikke minst i forhold til publikumstilstrømning – mens det i utgangspunktet representerer orkestrenes dynamikk og utviklingspotensial.

Formidling av historien

I den grad orkestrene representerer fortiden, gjennom å spille musikk som har en historie på fra 50 til 300 år, har de en rolle som kulturforvaltere. Disse verdiene skal formidles til det norske samfunn, og ikke minst til de unge. Målsettingene kan langt på vei sammenliknes med de vi har for våre museer og kunstsamlinger. Her ligger et vesentlig pedagogsk prosjekt, nemlig å holde i hevd, eller gjøre varig kjent for stadig nye generasjoner, de verdifulle "gjenstandene" fra tidligere tider. Det er en vanlig oppfatning at noen av disse "kunstgjenstandene" er enda mer verdifulle enn andre. Det er nærmest en "kanonisert" mengde med orkesterkomposisjoner som oppfattes å ha "evig verdi", de har en estetisk verdi for menneskeheten – på linje med malerier av Rembrandt, da Vinci eller Monet. Det kan være komposisjoner av Mozart, Beethoven, Brahms eller Mahler. Andre komposisjoner tilhører kanskje ikke den samme "kanon", men de forteller oss så mye om fortiden at de likevel er verdifulle for folk i dag å bli kjent med. Musikk av Salieri, Paganini og Satie kan være eksempler på den gruppen. Det finnes også eksempler på musikk som har endret status, fra å være historisk interessante til å bli en viktig del av vår felles kulturarv – Vivaldis musikk kan være et eksempel på denne gruppen.

Som i alle andre historiske og kunstneriske sammenhenger er forholdet til vårt eget lands kunst og historie spesielt viktig. Våre nabolands historie har også en sentral plass fordi de langt på vei, eller i store deler av historien, har representert den samme historien som vårt eget land.

Dersom vi gir orkestrene en slik oppgave, er det viktig å analysere hvilke strategier som skal legges til grunn. Det er åpenbart to sider som kommer fram.

For det første er det et ansvar for å få fram den verdifulle musikken fra historien, den "kanoniserte" gode musikken. Det synes som om orkestrene er svært bevisst en slik oppgave. Langt på vei er det det musikerne er utdannet til, og det er det orkestrenes abonnenter forventer. Dette er den musikken som har sin posisjon innen et høyere sosioøkonomisk miljø, der hovedpotensialet for utvidet publikumstilstrømning er.

For det andre har orkestrene, som er basert på offentlige midler, etter en slik oppfatning et ansvar for å oppdra den nye generasjonen i denne musikkarven. Imidlertid kan det som offentlig virksomheten neppe begrenses til bare å gjelde de unge. Det må være et like stort ansvar å forsøke å nå ut til de befolkningsgrupper som befinner seg i andre sosioøkonomiske lag enn de som utgjør orkestrenes abonnenter.

Barn og unge

Det er bred enighet blant orkestrene om å satse på konserter for barn og unge. Men med noen få unntak, virker det ikke som dette er et alvorlig satsningsområde for orkestrene, men kanskje føles som en pålagt forpliktelse gjennom de årlige budsjettproposisjonene og tildelingsbrevene. Det som må være orkestrenes ansvar er å gi konserter, blant annet skolekonserter, der orkestrets musikk blir presentert. I stor grad er det andre institusjoner som har ansvaret for presentasjon av annen musikk for skoleelever, først og fremst er det Rikskonsertenes ansvar.

Dette er slett ikke en spesiell oppgave for norske orkestre. Internasjonalt foregår det for tiden et betydelig utviklingsarbeide omkring det å presentere orkestermusikk for barn og unge. Det finnes ingen bestemt fasit, eller arbeidsmodell som dirkete kan overtas, men det finnes i enkelte miljøer en kompetanse som det er nødvendig å dra nytte av. Her i landet er det Rikskonsertene som sitter på den fremste kompetansen på konserter for barn og unge, men også de har liten erfaring med konserter med orkestermusikk for denne målgruppen.

Det bør være en sentral oppgave at det kommer i gang forsøksvirksomhet, der både Rikskonsertene og orkestrene sammen utvikler konsepter som kan bidra til å styrke et så viktig arbeid.

Nye publikumsgrupper

Det må være en sentral oppgave å bidra til at orkestermusikken blir kjent og opplevd av andre målgrupper enn de som på eget initiativ bruker tilbudet i konsertsalene. Det finnes en rekke filtre som det er nødvendig å bryte gjennom. Så vel konsertsalenes form for høytidelighet og overklassepreg, samt formidlingens koder, gjennom klesdrakt og andre ritualer. Tilbud med konserter på andre steder, konserter i mer uhøytidelige rammer har vært prøvd, og etter orkestrenes mening med stort hell.

Det er gjort undersøkelser som viser at tilgjengelighet ikke er det viktigste, publikum kommer til konserten dersom de ønsker det. Imidlertid viser ikke disse undersøkelsene til aktiviteter som er rettet mot nye målgrupper uten erfaringer med orkesterkonserter, da er det grunn til å tro at tilgjengelighet er av særlig betydning. Men ikke bare tilgjengelighet, men også anledning til å møte orkestermusikk i "trygge omgivelser" der Konserthusets koder blir nedtont. Orkestrenes distriktskonserter er utvilsomt svært verdifulle, og orkestrene understreker at de ønsker å styrke denne delen av sin virksomhet, men er avhengig av tilstrekkelige ressurser.

Dette er et felt som må prioriteres for å gi orkestrene den nødvendige legitimering i forhold til sin kulturelle og kulturhistoriske rolle i samfunnet.

Formidling av samtiden

Det andre hovedaspektet for orkestrene er deres virksomhet som formidlere av vår tids kunstneriske uttrykk. I denne sammenhengen trer orkestrene inn i rollen som den nødvendige formidlingskanalen mellom komponisten og publikum. Det er orkestrene som realiserer verket, komponistens intensjoner. Dette gjelder særlig for norske komponister som har landets egne orkestre som sin hovedmulighet til å få fram nyskrevet orkestermusikk. Men det er også viktig å få fram samtidens kunstneriske uttrykk fra komponister fra andre land. Nye ideer og nye kunstneriske signaler må også bli kjent i vårt land. Vi er en del av denne kulturkretsen og må stadig være oppdatert gjennom opplevelser fra samtidens innovative kunst. Her er det viktig å vise ydmyk åpenhet, slik komponisten Finn Mortensen en gang uttrykte seg til en avis:

"En ting er i hvert fall sikkert. Det er ikke jeg – en liten jypling her oppe i et ubetydelig land som skal bestemme hva som er dårlig og hva som vil vise seg å være levedyktig av moderne musikk."²⁵

Når det gjelder orkestermusikk er man avhengig av at symfoniorkestrene tar denne musikken opp, det er den eneste mulighet, og det gir orkestrene som offentlige formildingsinstitusjoner et spesielt ansvar.

Økonomiske forhold

De oppgavene som her er understreket for orkestrene vil etter deres oppfatning ofte gi økonomiske konsekvenser. Med økt aktivitet rettet mot barn og unge, og mot andre nye målgrupper, samt en økt mengde av samtidsmusikk, kan konsekvensene bli problemer med publikumsoppslutning og vanskeligheter med å oppnå tilfredsstillende egeninntjening.

Repertoarpott

Slike oppgaver som er presentert her faller direkte inn under orkestrenes ansvar, slik det er påpekt gjennom kulturmelding og budsjettproposisjoner. Imidlertid vil en betydelig økning, eller engasjement i spesielle prosjekter være så ressurskrevende at det vanskelig kan finnes rimelig dekning innen de ordinære budsjettene. Det vil derfor være ytterst gunstig om det ble opprettet en spesiell pott som orkestrene kan søke på til støtte for slike prosjekter. Det vises til tidligere presentasjon av en slik repertoarpott.

Høy kunstnerisk kvalitet

Det er en forutsetning at norske symfoniorkestre skal framføre musikk med høy kvalitet. Dette er et generelt krav og omfatter alle. Samtidig er det forskjell på kvalitetsnivået på de seks orkestrene. Oslo Filharmoniske Orkester er ikke bare det største orkesteret, det har også oppnådd en anerkjennelse ut over landets grenser – og ikke minst i prestisjetunge fagmiljøer, som stiller orkesteret i fremste posisjon blant de norske. På den annen side har vi to orkestre, Tromsø og Kristiansand, som ikke har profesjonell symfonisk besetning, det betyr blant annet at orkestrene ikke får den nødvendig tid til å arbeide seg musikalsk sammen til et ensemble, og blant annet at prøvene ikke kan legges intensivt til vanlig arbeidstid, men må foregå etter at amatørmusikerne er ferdig med sitt øvrige arbeid. Mellom disse ytterlighetene er de tre orkestrene i Bergen, Stavanger og Trondheim, der de to siste har en besetning som er svært liten i symfonisk sammenheng.

Kvantitativ satsning

Størrelsen på orkestrene er av stor betydning for orkesterets kvalitet. Orkestrene selv peker på dette som det viktigste, og viser til flere forskjellige forhold som virker inn for å få til en høy kvalitet.

Det er viktig at orkestrene får utvikle seg mot en besetning som sikrer dem mulighet til å opprettholde en høy kvalitet på sine framføringer. Orkestrene har selv med stor faglig tyngde redegjort for den bemanning de mener vil være optimal for å oppnå de ulike mål orkestrene har satt seg. Det er ingenting som fratar orkestrene rett i sine vurderinger om orkesterstørrelse. Imidlertid må disse ønskene stilles opp mot de muligheter det offentlige har til å kunne innfri selv rimelige og svært legitime krav.

Ved å ta som forutsetning at ingen av orkestrene skal legges ned eller reduseres vil det være naturlig å utarbeide en opptrappingsplan. Det er mulig å oppnå en betydelig kvalitetsheving uten å nå opp til de orkesterstørrelsene som er gitt i orkestrenes mål og visjoner foran.

Konkret plan

De to minste orkestrene, som i dag for det meste må arbeide som semiprofesjonelle orkestre, bør få en utvidelse som gir dem et grunnlag å arbeide ut fra (jf. regionalt perspektiv foran). De budsjettvedtak Stortinget tidligere har gjort om å bygge ut symfoniorkestre i disse to landsdelene, gir føringer for å fullføre disse prosjektene innen de relativt beskjedne rammer som orkestrene selv har lagt opp til: 28 årsverk til Tromsø Symfoniorkester, og overflytting av 22 stillingshjemler etter nedleggelsen av FMKS i Kristiansand.

Stavanger og Trondheim sliter med svak strykerbesetning og trenger utvidelser for å kunne oppnå de mål som er satt, det gjelder også ønsket om en økt og mer fleksibel aktivitet slik vi skal komme tilbake til i neste omgang. For å oppnå en besetning som står i forhold til det meste av det repertoaret orkestrene i dag spiller, og for å kunne få muligheten til for spesielle prosjekter ved å kunne deles opp i mindre ensembler, er en vesentlig utvidelse nødvendig. Det er vanskelig å si nøyaktig hvor stort et orkester må være. Det er en grense mellom behovet for fast ansatte musikere og muligheten for å kunne engasjere ekstramusikere ved spesielt store oppsetninger, hvor denne grensen skal settes er knyttet til ulike forhold. Dels bygger det på en økonomisk beregning, som ikke er tatt med i denne utredningen, dels er det et kunstnerisk spørsmål og ikke minst er det et administrativt forhold.

Det er i fagmiljøet stor enighet om at et symfoniorkester bør ha 80-86 musikere. Det var også det som lå til grunn for musikerforbundets²⁶

"/> beregninger i forbindelse med symfoniorkesterutredningen i 1979. Sammenlikninger med orkestre i flere andre europeiske land, ikke minst blant de nordiske, viser at dette er en akseptabel størrelse.

Bergen Filharmoniske Orkester er i en ganske spesiell situasjon. I år 2000 hadde orkesteret 94 musikere og vil gjerne få en utvidelse på 10 musikere slik at de kan dekke det samme repertoar og ha de samme arbeidsforhold som musikerne i landets andre nasjonale orkester Oslo Filharmoniske Orkester. Ut fra en vurdering av størrelsen og muligheten til å spille en betydelig del av repertoaret, er 94 musikere langt på vei tilfredsstillende. Det er en interessant del av orkesterrepertoaret fra siste 20 årene av 1800-tallet og fra første del av 1900-tallet, samt deler av samtidsmusikken som krever større orkester. Imidlertid er det meste av samtidsmusikken skrevet for orkesterbesetning som dekkes av 94 musikere. Besetningsproblemene i nyere musikk er ofte knyttet til bruk av mange slagverkere og andre instrumenter som ikke er i den vanlige orkesterbesetningen. Slike verk må naturligvis stå på Bergen Filharmoniske Orkesters konsertprogram, men må da gjerne løses ved hjelp av innleide musikere.

Orkesteret har vist til behovet, som nasjonalt orkester, for å markere seg internasjonalt, og at et orkester med over 100 musikere er mer attraktivt enn et orkester med 94 musikere, så vel for festivaler, konsertarrangører som for dirigenter. Dette er avgjort riktig. På den annen side ønsker Oslo Filharmoniske Orkester å få en posisjon som landets "representasjonsorkester", og viser til internasjonale meritter. Dette er, som det er pekt på tidligere, spørsmål som oppleves som uavklarte for de to orkestrene. I denne utredningen vil vi vise til at det er et problemfelt som bør avklares, men i avventing av en slik vurdering er det ikke rimelig å prioritere Bergen Filharmoniske Orkesters ønske om 10 nye stillinger framfor utvidelsene av de andre orkestrene.

Det har imidlertid foregått en nedbygging av orkesteret i Bergen i de siste årene, fra 97 til 94 musikere, og i inneværende sesong er det nede i 91. Det er viktig at budsjettet for orkesteret styrkes, slik at det igjen kan opprettholde nivået fra 1996 med 97 musikere.

I Danmark har man vurdert behovet for å bygge ut ett orkester vest for Sjælland til en størrelse på 100 musikere. Imidlertid kom utvalget til det resultatet at det var viktigere å bygge ut alle orkestrene mot en størrelse på 80-90 musikere før ett orkester (sannsynligvis Aarhus Symfoniorkester) ble bygd ut til 100. Denne diskusjonen er nærliggende i forholdet mellom Bergen, Stavanger og Trondheim. En utbygging av Bergen Filharmoniske Orkester til 104 musikere bør ikke komme på bekostning av utbyggingen av Stavanger og Trondheim til det som kan betegnes som fullt utbygde orkestre.

Det anbefales derfor at det legges en plan for utvidelse av de norske symfoniorkestrene som primært inneholder en utvidelse på 28 årsverk for Tromsø Symfoniorkester, 15 musikere til hvert av orkestrene i Stavanger og Trondheim, samt overføring av de 22 stillingshjemlene fra det vedtatt nedlagte FMKS til Kristiansand.

Dette kan skje ved at det legges en opptrappingsplan for Tromsø Symfoniorkester som en egen plan, som nærmest er en forutsetning for at orkesteret skal kunne bli etablert som et symfoniorkester. Dersom stillingshjemlene fra FMKS i Kristiansand ikke blir overføret fra Forsvarsdepartementet til Kulturdepartementet, må orkesterets videre utvikling vurderes på nytt.

Dernest legges en opptrappingsplan over 6 år som omfatter 30 stillinger, øremerket for Stavanger og Trondheim symfoniorkestre. Det vil si gjennomsnittelig 2 stillinger til hvert av orkestrene hvert år.

Endelig bør departementet avklare hva betegnelsen nasjonalt orkester omfatter og om man ønsker å etablere et nasjonalt representasjonsorkester. Denne avklaringen bør legges til grunn for vurderingen av en utvidelse av Bergen Filharmoniske Orkester.

Kvalitativ satsning

Alle orkestrene holder en jevnt høy aktivitet, med et stort antall konserter i løpet av året. For de fire orkestrene med hel profesjonell besetning er det konserter eller andre typer av produksjoner hver uke gjennom hele sesongen. Det er små muligheter til å øke produksjonsaktiviteten for orkestrene ut over det som skjer i dag.

Imidlertid er det flere behov som kommer til uttrykk i ulike sammenhenger, og de er grunn til å se på mulighetene for å vurdere mer aktivitet innenfor rammen av den arbeidstid musikerne har til rådighet.

Selv om symfoniorkestrenes kompetanse er å arbeide i et stort ensemble, er det nyttig for musikerne i perioder å arbeide i mindre ensembler. Alle informantene i forbindelse med utredningen har hevdet det. Likevel er det nok også musikere som av ulike grunner ikke ønsker å utsette seg for det presset det er å spille i små ensembler der hver enkelt musiker er svært utsatt.

Vi skal se på fem forskjellige områder for økt aktivitet: distriktskonserter, ensemblekonserter, operaproduksjoner, andre samarbeidsprosjekter og turnevirksomhet.

Distriktskonserter

For at symfoniorkestrene skal kunne representere "hele landet", er det i det minste nødvendig å gjennomføre flere konserter i distriktene. For de orkestrene som har en regional forankring, der en del av de offentlige midlene kommer fra regionen er det naturlig at orkestrene også gjennomfører konserter i regionen. For Bergen Filharmoniske Orkester og Oslo Filharmoniske Orkester som har en ren statlig finansiering er det likevel en rimelig forventning at de tilbyr konserter i sin region, slik det er formulert i Kultur i tiden (gjengitt foran). Dette er også et naturlig ledd i forsøket på å nå fram til nye publikumsgrupper.

Fleksible løsninger, blant annet med å kunne dele orkesteret i to orkestergrupper (ikke nødvendigvis av lik størrelse), vil kunne gi muligheter til å konsertere mer i distriktene. Et orkester på 50 musikere (en størrelse som tilsvarer Kringkastingsorkesteret) vil kunne være egnet som orkester for en serie med distriktskonserter. Musikerne som ikke er med på en slik produksjon bør kunne gjennomføre andre konsertprosjekter i den samme perioden.

Ensemblekonserter

Gjennom fleksible delinger av orkesteret i mindre ensembler vil orkestrene ha ytterligere muligheter til å komme i kontakt med større publikumsgrupper, ikke minst ved å kunne tilby sine konserter i lokaliteter som ikke rommer et stort symfoniorkester, men som kan gi plass til en sinfonietta-besetning eller et kammerorkester.

Innen sine abonnementsserier bør det også være rom for å kunne tilby konserter med mindre ensembler. Det er viktig å minne om at prestisjetunge orkestre som Berlin Filharmonikerne gjennomfører sin konsertsesong med nettopp slike kombinerte programtilbud.

Operaproduksjoner

Alle orkestrene, unntatt Oslo Filharmoniske Orkester, har blant sine naturlige oppgaver å inngå i Riksoperaen, og fungere som operaorkester for profesjonelle operaoppsetninger i regionene. Selv om korene i operaene består av amatører er det en forutsetning for slike operaoppsetninger at produksjonene, med solister og dirigenter representerer et høyt profesjonelt faglig nivå.

Slike produksjoner griper inn i orkestrenes årsplaner. Det er derfor en forutsetning at de produksjonene, 2-4, som legges inn i en sesong er godt planlagt. Ved en slik planlegging vil det også være mulig å kunne gjennomføre parallelle produksjoner, fordi mange operaer vil kreve mindre besetninger enn det orkesteret rår over, også fordi spillestedene ikke har plass til 80-90 musikere.

Samarbeidsprosjekter

Orkestrene representerer en betydelig ressurs i sin region, og ønsker å framstå som en drivkraft og et kompetansesenter for musikkmiljøet. Det har også kommet klart til uttrykk at svært mange av musikerne er engasjert i andre arbeidsoppgaver i sin region, som instruktører, pedagoger og som musikere i forskjellige sammenhenger. Mange av musikerne har også høy kompetanse innenfor andre musikksjangere enn den klassiske som symfoniorkestrene representerer, denne ressursen tilsier at musikerne er godt egnet til samarbeidsprosjekter med andre grupperinger, kor, kirker, jazzklubber eller –festivaler, folkemusikk, eller cross-over-prosjekter.

Det vil bety mye for regionene om nettopp symfoniorkestrene kunne bidra i slike samarbeidsprosjekter, og bidra til å styrke lokalmiljøets musikkompetanse.

Nasjonale og internasjonale turneer

Skal orkestrene bidra til å gi flere tilbud til distriktene er det nødvendig å ha disponible ressurser til turnevirksomhet. Det kreves personell-ressurser og ikke minst økonomiske midler. Gjennom mulighetene til å kunne dele opporkestrene til mer fleksible enheter, slik vi har pekt på foran, vil det være mulig å få til distriktskonserter, samtidig som det kan bli gitt konserter på orkesterets hjemsted. Slik Tromsø Symfoniorkester i mindre format gjennomfører i dag, der en gruppe av musikerne har reist på turne med skolekonserter, mens en annen gruppe musikere holder konserter i Tromsø. Det vil også av personalpolitiske grunner fra tid til annen være ønskelig for noen musikere å slippe å reise på turne, mens andre i orkesteret ser det som en god avveksling.

Utgifter til nasjonale turneer er det etter orkestrenes vurdering vanskelig å finne plass til i dagens budsjetter. Det virker derfor som om det er nødvendig å finne tilleggsmidler til slik aktivitet. Her vil det være interessant å etablere en "turnepott" som orkestrene kan søke på for sine aktuelle prosjekter.

For å få til en god "konsertdekning" over hele landet, kreves det en stor grad av koordinering. En slik overordnet organisering og administrering bør ligge utenfor orkestrene selv, for eksempel hos Rikskonsertene.

Avtaleverket

Dagens avtaleverk er utarbeidet ut fra andre tanker enn de som er lagt til grunn for denne utredningen. Det er derfor naturlig at mange av forslagene som legges fram her vil komme i konflikt med dagens arbeidsavtale mellom musikerne og arbeidsgiverne.

Det er imidlertid interessant å oppleve at representanter for musikerne fra samtlige orkestre er åpne for å justere avtalen, og gi den en mer fleksibel utforming.

I Musikernes fellesorganisasjon er det heller ingen rigid holdning i forhold til dagens avtaleverk. Ledelsen uttrykker en åpenhet for å gjennomdrøfte de sider som bør justeres, for å nå fram til bedre og mer aktuelle løsninger. Det som ligger organisasjonen på hjertet er å sikre at endringer ikke skal forverre musikernes samlede arbeidssituasjon.

Budsjettrutiner

Det er flere sider ved dagens budsjettrutiner som synes vanskelige for orkestrene. De trenger et lenger perspektiv på sin økonomisk planlegging enn det dagens budsjettrutiner gir rom for. Ved at solister og dirigenter må engasjeres flere år på forhånd, er det dristig å foreta kontraktsavtaler uten å kjenne den økonomiske rammen.

Ny satsning

En ny orkestersatsning representerer altså så vel en kvantitativ utvidelse av de fleste orkestrene, som vil kreve vesentlig økning av dagens budsjetter, som en kvalitativ fornyelse. Den kvalitative satsningen, der orkestrenes kunstneriske kvalitet og økte tilbud, gjennom et rikere og mer fleksibelt tilbud, legitimerer orkestrenes posisjon som musikalske kompetansesentra i kultursamfunnet.

Sammenfatning

Samlet peker utredningen på en rekke forslag for forbedringer. Til grunn for forslagene ligger ikke økonomiske beregninger, men for utvidelse av orkesterstørrelse kan det legges til grunn at en orkestermusikerstilling i gjennomsnitt vil koste 600-650.000 per år. Det er disse tallene (som kommer fram av orkestrenes regnskaper) som er brukt i vurderingene foran.

Forslagene er ordnet i to grupper først 7 punkter som anbefales sterkt, deretter 4 punkter som bør vurderes videre.

Anbefalinger

1. Opprette en budsjettpott for prosjekter rettet mot nye målgrupper og framføring av repertoar som er ressurskrevende og som har stor kulturell verdi, repertoarpott.
2. Det utarbeides en opptrappingsplan for Tromsø Symfoniorkester som omfatter 28 nye årsverk, for eksempel over 6 år, slik at orkesteret skal kunne bli etablert som et symfoniorkester, anslagsvis 12 mill av statlige midler, dvs 2 mill per år.
3. Det utarbeides en opptrappingsplan over 6 år som omfatter 30 stillinger, øremerket for Stavanger og Trondheim symfoniorkestre, anslagsvis 13 mill av statlige midler, dvs vel 2 mill per år.
4. Orkestrene må åpne for fleksible muligheter for å kunne deles opp i mindre ensembler, eller to orkestergrupper. Det gir mulighet for flere distriktskonserter, ensemblekonserter, samarbeidskonserter – blant annet konserter som bryter med den klassiske musikksjanger, gjerne som cross-over-prosjekter. En slik fleksibilitet er et kjernepunkt i en ny orkestersatsning. Det inkluderer derfor at avtaleverket mellom symfoniorkestrene (NTO) og Musikernes Fellesorganisasjon bør vurderes på nytt i forhold til utvidede arbeidsoppgaver og mer fleksibel aktivitet.
5. Orkestrene trapper opp sin virksomhet som operaorkestre i forbindelse med utviklingen av Riksoperaen, og planene om regional operavirksomhet..
6. Det bør opprettes en egen pott for å kunne turnere nasjonalt og internasjonalt. En slik "turnepott" skal orkestrene kunne søke på, som et tillegg til sine vanlige offentlige tilskudd. Administrativt opplegg for turnevirksomhet nasjonalt bør koordineres felles, for eksempel gjennom Rikskonsertene.
7. Orkestrene bør ta ansvar for å bruke unge norske talenter som solister på sine konsertprogrammer.

Vurderinger

Departementet bør stimulere til å få bygget opp et kompetansemiljø for orkesterkonserter rettet mot barn og unge.

Tabell 2 – musikerstillinger

Tabell 3 – Antall konserter, symfonikonserter og kammerkonserter

Tabell 4 – Antall konserter for barn og unge

Tabell 5 – Repertoar

Informanter

Oversikt over personer som er intervjuet i forbindelse med utredningen:

Badendyck, Nina, fylkeskultursjef i Troms

Bauge, Bjørn, direktør Den Norske Opera

Birkeland, Eirik, musiker Oslo Filharmoniske Orkester

Bjerkestrand, Arnfinn, styreleder i Musikernes Fellesorganisasjon

Dalen, Gerhard, kultursjef i Trondheim

Eidsaa, Øystein, direktør Kristiansand Symfoniorkester

Engstrøm, Tore, musikkonsulent i Trondheim

Fylkeskultursjef i Rogaland

Fylkesmusikkleder i Rogaland

Gewalt, Dagny Anker, kultursjef i Kristiansand

Granly, Torstein, direktør Stavanger Symfoniorkester

Grude, Egil Harald, fylkeskultursjef i Rogaland

Gulbrandsen, Holger, orkestersjef Kringkastingsorkesteret

Hageland, Anne-Tone, fylkeskultursjef Vest-Agder

Hager, Katharina, musiker i Oslo Filharmoniske Orkester

Haugland, Glenn Erik, formann i Norsk Komponistforening

Hågenrud, Per Gisle, musiker i Bergen Filharmoniske Orkester

Jaang, Sigmund, orkestersjef Operaorkesteret

Kärner, Wolfram, musiker Kristiansand Symfoniorkester

Landmark, Erik, konsertsjef Stavanger Symfoniorkester

Langdalen, Jørgen, utreder for ny riksopera

Langklopp, Odd, forhandler i Musikernes Fellesorganisasjon

Larsen, Leif Værum, musiker Stavanger Symfoniorkester

Mathisen, Siri Fristad, direktør Trondheim Symfoniorkester

Møller, Knut, fylkeskultursjef i Sør-Trøndelag

Norang, Håvard, musiker i Oslo Filharmoniske Orkester

Nymark, Terje, musiker i Oslo Filharmoniske Orkester

Odnes, Tore Vidar, musiker / konst. direktør i Trondheim Symfoniorkester

Okkelmo, Trond, direktør Oslo Filharmoniske Orkester

Raude, Eirik, musiker i Oslo Filharmoniske Orkester

Reitan, Lorentz, direktør i Bergens Filharmoniske Orkester

Riis, Karen, fylkesmusikkonsulent i Rogaland

Ruud, Ole Kristian, dirigent og professor ved Norges musikkhøgskole

Rydsaa, Kjersti, musiker i Tromsø Symfoniorkester

Schøyen, Einar, musiker i Oslo Filharmoniske Orkester

Simonsen, Irene Valstad, kultursjef i Tromsø

Solbu, Einar, direktør Rikskonsertene

Sollie, Kjell-Gunnar, musiker i Tromsø Symfoniorkester

Solvik, Kjetil, styreleder i Tromsø Symfoniorkester

Steffensen, Finn, direktør i Tromsø Symfoniorkester

Thoreby, Kjell, Rikskonsertene

Waldejer, Erik, musiker i Stavanger Symfoniorkester

Litteraturoversikt

Davidson, Rolf: "Den ny musik og de nordiske symfoniorkestre" i Dansk Musiktidsskrift nr.5 1998/99.

Davidson, Rolf: "Norsk samtidsmusikk i Norden" i Norsk samtidsmusikk gjennom 25 år, utgitt av Norsk Komponistforening. Oslo 1992.

Fleischmann, Ernest: "The Orchestra is dead. Long live the community of musicians", presentert ved Commencement Exercises of the Cleveland Institute of Music, mai 1987.

Gran, Anne-Britt: "Kvalitet før og nå – kvalitetskriterier i omløp", i Kunst, kvalitet og politikk. Norsk Kulturråds rapportserie nr. 22, Oslo 2001.

Hannesson, Haukur F.: Symphony Orchestras in Scandinavia and Britain. Doktoravhandling fra The City of London University 1998. Gävle: Musik och utbildning (eget forlag), 1998.

Hovedtariffavtale. Gjeldende for perioden 1.5.98-30.4.00. Utgitt av NTO.

Nesheim, Elef: Konsertrepertoarene – musikklivets speil? NMH-publikasjoner 1987:1. Publisert av Norges musikkhøgskole 1987.

NOU 1979:3: Symfoniorkester. Oslo 1979.

Orkesterudvalget af 1998: Rapport om Repræsentationen af den symfoniske musik. Statens Musikråd, København 1999.

Ritterman, Janet: Review of National Orchestral Provision, BBC/Arts Council of England. London 1995.

Solhjell, Dag: Kunst-Norge. Universitetsforlaget 1998.

St.meld. nr. 27 (1983-84): Nye oppgåver i kulturpolitikken. Oslo 1984.

St.meld. nr. 61 (1991-92): Kultur i tiden. Oslo 1992.

Statens kulturråd 2000: orkester.nu – Svenska orkestrar och deras verksamhet. Rapport från Statens kulturråd 2000:3. Stockholm 2000.

Statistisk sentralbyrå: Kulturstatistikk 1999. Oslo-Kongsvinger 2000.

The New Grove Dictionary of Music and Musicians, London 1980.