Ny tvistelov - endringer i andre lover

Høringsinstanser

Ikraftsetting av ny tvistelov – tilpassing av andre lover

I lov 17. juni 2005 nr. 90 om mekling og rettergang i sivile tvister (tvisteloven) § 37-1 er det bestemt at loven skal tre i kraft fra den tid Kongen bestemmer, og at lov 13. august 1915 nr. 6 om rettergangsmåten i tvistemål (tvistemålsloven) fra samme tid oppheves.

Spørsmålene om overgangsregler, når loven bør settes i kraft, og hvilke faktiske forutsetninger som bør være oppfylt før det kan skje, vil bli drøftet i et notat som vil bli sendt på begrenset høring med det første. Departementet tar sikte på å fremme lovproposisjonen om endringer i annen lovgivning i vår, slik at lovforslaget kan bli ferdigbehandlet i Stortinget før sommerferien.

I vedlagte høringsnotat med tre vedlegg (utkast til lovendringer, merknader til endringsforslagene og oversikt over lover som foreslås endret) har departementet fremmet forslag til de endringer i andre lover som bør gjøres som følge av at ny tvistelov trer i kraft. Det er endringer som kommer i tillegg til dem som tvisteloven har bestemt, jf. § 37-3 nr. 1 til 16. I høringsnotatet er det gjort rede for de prinsipper departementet har tatt sikte på å følge ved utformingen av sitt lovforslag.

Departementets forslag inneholder stort sett tre typer endringer.

– Endring av alle lovregler som viser til tvistemålsloven.

– Endring eller tilføyelse av lovregler for at den samlede prosesslovgivningen skal bli mest mulig i samsvar med det nye tankegodset som tvisteloven står for.

– Oppfølging av de begrepsendringer som tvisteloven innfører. Departementet går i stor utstrekning inn for at disse endringene bør følges opp i den øvrige lovgivningen. Her nevnes tre begrepsendringer som har gitt seg mange utslag: Begrepet kjæremål er tatt ut av alle lover, oppreisning er fjernet som prosessuelt begrep, og gjenopptakelse er erstattet med gjenåpning.

Synspunkter på høringsnotatet og de konkrete lovforslagene bør avgis så snart som mulig og senest innen 1. mars 2006. Om mulig ber vi om at høringsuttalelsen sendes elektronisk i tillegg til papirversjonen til e-postadressen steingrim.bull@jd.dep.no. Justisdepartementet mottar gjerne henvendelser om endringsbehovet underhånden mens høringsfristen løper uten hensyn til om høringsinstansen senere tar sikte på å avgi en høringsuttalelse. De enkelte departementene oppfordres til å ha særlig oppmerksomhet rettet mot de lover som de har ansvaret for.

Med hilsen

Lov 17. juni 2005 nr. 90 mekling og rettergang i sivile tvister innebærer et hamskifte i den sivile rettspleie. Før loven settes i kraft, bør annen lovgivning tilpasses begrepsbruken og reglene i tvisteloven. Tvisteloven § 37-3 inneholder en del endringer i andre lover, først og fremst bestemmelser som kunne påvirke utformingen av tvisteloven.

I dette høringsnotatet tar departementet opp forslag til andre endringer i lovverket som tilpassing til tvisteloven. I all hovedsak er det tale om konsekvensendringer av redaksjonell eller teknisk karakter. Justisdepartementet forutsetter at hvert enkelt departement selv sørger for de nødvendige endringer i forskriftsverket for tilpassing til tvisteloven.

Justisdepartementet tar sikte på å fremme en odelstingsproposisjon om nødvendige lovendringer for iverksetting av tvisteloven slik at den kan behandles av Stortinget våren 2006. Proposisjonen vil også omfatte forslag til overgangsregler og en vurdering av hvilke faktiske forutsetninger som bør være oppfylt før loven kan settes i verk, særlig når det gjelder saksbehandlingssystemer, teknisk ustyr, opplæring mv. Et notat om disse spørsmålene vil bli sendt på en begrenset høring med det første.

Behovet for endringer i andre lover knytter seg først og fremst til lovbestemmelser som viser til regler i nåværende tvistemålslov, jf. 1 nedenfor. Dernest utløser tvisteloven et behov for å vurdere øvrige prosessuelle regler, jf. 2. Tvisteloven innfører også endret begrepsbruk. I mange tilfeller er innføringen av ny terminologi gjort samtidig med endring av reglene. Ny begrepsbruk er drøftet i 3. Flere steder er behovet for samordning av reglene i sivil- og straffeprosessen omtalt, særlig i 3.20, men også i 2.3.6, 3.12, 3.13 og 3.18. I 4 til 7 er behandlet spesielle spørsmål, herunder behov for å endre tvisteloven (5) og behovet for å endre reglene for forkynning av forliksrådsdokumenter (7).

I vedlegg I til dette høringsnotatet er det utarbeidet utkast til utforming av de lovregler som det etter departementets mening kan være behov for å endre. Det er tatt utgangspunkt i nåværende lovregler. Men der disse er vedtatt endret, og det også er vedtatt at endringene skal tre i kraft i løpet av 2006, er det bare den nye utformingen av loven som er vurdert. For øvrige lover som er vedtatt endret, har departementet vurdert både nåværende lov og endringsloven.

I vedlegg II er det knyttet merknader til endringsforslagene, dels ved en henvisning til en av de generelle merknadene i 1.1 eller 3, dels ved en kort redegjørelse som utdyper de generelle synspunktene i høringsbrevet.

1 Endring eller opphevelse av henvisningtil regler i tvistemålslovenog til andre lovregler som oppheves ved tvisteloven.

1.1 Mange av disse reglene er i ny skikkelse, men med i hovedsak samme innhold, kommet med i tvisteloven. Normalt vil det da være best å henvise til den nye lovbestemmelsen som er bærer av regelen.

Departementet har tatt det samme utgangspunktet når andre lover har generelle henvisninger til regelkompleks i tvistemålsloven, f.eks. bestemte deler eller kapitler, eller reglene om bestemte temaer som sakskostnader. Også her bør henvisninger til tvistemålsloven erstattes med henvisning til de tilsvarende reglene tvisteloven.

1.2 Enkelte lovbestemmelser henviser under ett til en gruppe av regler i tvistemålsloven. Det forekommer at det er føyd nye bestemmelser til et slikt regelsett uten at henvisningen er endret tilsvarende, oguten at det er framkommet momenter som tilsier at ny bestemmelse ikke bør omfattes av henvisningen. Når ny bestemmelse er videreført i ny tvistelov, bør henvisningen i slike tilfeller utvides til å gjelde den nye bestemmelsen.

1.3 Henvisninger i andre lover viser til dels til regler som ikke er blitt videreført i tvisteloven.

I de fleste tilfellene er det da kommet til uttrykk en annen løsning i tvisteloven. I en del tilfeller er regelen ikke videreført fordi det ikke lenger skal være noen uttrykkelig lovregulering av det som regelen omhandler, slik at løsningen i stedet må søkes i mer generelle prinsipper for saksbehandlingen.

Departementet tar i høringsforslaget det generelle utgangspunkt at slike endringer i tvisteloven bør gis gjennomslag også i annen lovgivning. Henvisningen bør endres, slik at den i stedet viser til ny regel i tvisteloven, eller slik at den oppheves. Flere av disse situasjonene blir nærmere belyst i 2.

I noen tilfeller kan dette utgangspunktet passe dårlig med særlige hensyn som skal ivaretas ved den lov som inneholder henvisningsbestemmelsen. Det er også aktuelt å fravike utgangspunktet i de tilfellene hvor tvisteloven ikke viderefører en generell regulering av visse forhold fordi en vil være tilstrekkelig hjulpet med regler på spesielle områder. Som eksempel vises til Tvistemålsutvalgets vurderinger i NOU 2001: 32 II.21.13.3 (s. 588) om at det ikke er behov for en generell regel om foregrepet tvangskraft.

Når gjeldende regel ikke blir videreført i tvisteloven, kan det på denne bakgrunn være aktuelt med disse endringene i en bestemmelse som viser til tvistemålsloven:

– Å vise til ny regel i tvisteloven

– Å oppheve henvisningsbestemmelsen

– Å formulere bestemmelsen på ny, slik at den viderefører den regel som framkommer gjennom nåværende henvisning.

2 Nye eller endrede regler i tvisteloven utløser behov for atprosessuelle særregler blir opphevet eller endret, eller at det blir gitt særregler på nye områder

Med ”særregel” menes her både en regel som for en annen lovs virkefelt supplerer eller innebærer avvik fra tvistemålsloven, og en regel som gjentar en regel i tvistemålsloven.

2.1 Opphevelse er dels aktuelt når tvistelovens nye regel gir uttrykk for nåværende særregel.

Om opphevelse bør skje i slike tilfeller, vil bero mye på hvilken lovgivningsteknikk som bør velges. Det kan være ønskelig at loven gir mest mulig informasjon om de prosessuelle regler som ofte har aktualitet, det kan være at lovteksten bør gjøres så kort som mulig, slik at leseren må falle tilbake på den alminnelige regel i tvisteloven, eller det kan være ønskelig at særregelen endres slik at den viser til den nye bestemmelsen i tvisteloven.

På denne bakgrunn foreslår departementet i høringsnotatet opphevelse av noen prosessuelle særregler.

2.2 Opphevelse kan også være aktuelt når den nye regelen gir uttrykk for en like god regel for de forhold som reguleres i særloven.

2.2.1 Noen særregler går ut på at saksbehandlingen skal foregå hurtig.

Det bør vurderes om disse reglene fortsatt forsvarer sin plass. For det første er rettens plikt til aktiv saksstyring uttrykkelig presisert i tvisteloven, jf. § 11-6. Det innebærer blant annet at retten skal følge opp sin plan for behandlingen av saken, slik at den effektivt kan bringes til avslutning. For det annet er rask behandling av sakene understreket i § 1-1 første ledd. For det tredje har flere av disse lovene også bestemmelser om at rettsferie ikke gjelder.

På den annen side gir disse reglene uttrykk for mer enn hurtighet. De må også forstås som påbud til domstolene om å prioritere behandlingen av disse sakene. Det kan imidlertid virke noe tilfeldig for hvilke sakstyper det er gitt slike påbud. For øvrig kan det innen alle sakstyper forekomme tilfeller der det foreligger grunner til å prioritere en særlig hurtig saksbehandling. Det bør på den bakgrunn vurderes om det er like hensiktsmessig at domstolene gis generell makt til å prioritere hvilke sivile saker som skal behandles særlig hurtig. Elementer i tvistelovens formålsparagraf gir et hensiktsmessig redskap, idet det i første ledd er framhevet at loven skal ivareta den enkeltes behov for å få håndhevet sine rettigheter, og i annet ledd at saksbehandlingen skal stå i et rimelig forhold til sakens betydning. I forarbeidene er det riktignok ikke presisert at disse elementene i bestemmelsen er ment å ha virkning for saksbehandlingens hurtighet. En slik forståelse er likevel naturlig.

Ut fra en samlet vurdering vil departementet ikke foreslå opphevelse av særregler om hurtig saksbehandling. Det er ikke unaturlig at lovgivningen gir uttrykk for generelle synspunkter om hvilke sakstyper som bør prioriteres. Denne lovgivningsteknikken er også fulgt opp i tvisteloven, jf. § 36-5 annet ledd om administrative tvangsvedtak i helse- og sosialsektoren.

2.3 S ærregelen gjentar eller bygger på hovedtrekk i en regel i tvistemålsloven.

2.3.1 Utgangspunkter

En slik lovgivningsteknikk er ofte brukt for å unngå ulempene med henvisningsbestemmelser. Når regelen i tvistemålsloven er kommet til uttrykk med endret innhold i tvisteloven, vil det derfor være naturlig å ta som utgangspunkt at særregelen endres tilsvarende. Det kan imidlertid være at særregelen ivaretar særlige hensyn på sitt område, noe som kan tilsi at den ikke blir endret.

Ofte vil tvistelovens regel innebære så liten endring at særbestemmelsene er like mye i samsvar med tvisteloven som med reglene i tvistemålsloven. Det gjelder blant annet særreglene om hvem som kan reise søksmål. Departementet har ikke funnet grunn til å endre noen av disse. De vil fortsatt innebære praktiske klargjøringer i forhold til den generelle regelen i tvisteloven § 1-3.

2.3.2 Flere bestemmelser bruker uttrykket å legge fram/fremlegge bevis. Begrepet er for det meste utelatt i tvisteloven. I stedet er brukt mer presise begrep for de ulike faser av saksbehandlingen, slik som tilby bevis, gi bevistilgang og føre bevis.

2.3.2.1 Noen lovbestemmelser omhandler unntak fra taushetsplikten, og begrepet framlegge er brukt der. Departementet ser ikke grunn til å endre disse bestemmelsene fordi det kan være aktuelt å legge fram beviset før det føres. Når et dokument tilbys som bevis, kan det være nødvendig å gi taushetsbelagt informasjon for å oppfylle kravet om å redegjøre for viktig informasjon som vil bli gitt ved beviset, jf. § 21-6 annet ledd. I dette ligger en viss innskjerping av plikten til å redegjøre for bevisets innhold som nå følger av tvistemålsloven, jf. § 188. Som i dag vil det ofte være hensiktsmessig for den part som vil påberope seg et dokument, å be om samtykke fra departementet i starten av saksforberedelsen, slik at det kan foreligge før beviset blir tilbudt, eventuelt at en fullstendig redegjørelse etter § 21-6 annet ledd kan gis så tidlig som mulig.

2.3.2.2 Flere bestemmelser bruker uttrykket legge fram bevis når det beskrives hva besitteren kan pålegges av retten. Det samsvarer ikke så godt med tvistelovens oppbygging. I de generelle bestemmelsene om plikt til å opplyse saken er det tale om en plikt til å gi tilgang til bevis, jf. § 21-4 og § 21-5. Når retten ikke tar initiativ til bevisføring etter § 21-3 annet ledd, er det i utgangspunktet ikke nødvendig at tilgangen til bevisgjenstanden blir fulgt opp med at den blir lagt fram for retten. Det er tilstrekkelig at motparten eller partene gis tilgang, og at de så tar stilling til om dokumentet eller annen gjenstand bør påberopes og tilbys som bevis, jf. § 21-4 første ledd og § 26-2. Ved tvist om bevistilgangen kan det derimot være aktuelt å kreve gjenstanden lagt fram for retten, jf. § 26-7. I utgangspunktet gjelder tilsvarende i dag. Men når et dokumentbevis påberopes, gjelder tvistemålsloven § 249 om at det bør legges fram i retten eller vedlegges prosesskriv. Denne bestemmelsen er ikke videreført, og tvisteloven tar ikke stilling til når dokumentbevis bør legges fram for retten. Blant annet i § 14-2 annet ledd bokstav b og c og § 26-2 forutsetter at dokumentet i kopi eller original blir gitt retten dersom det blir ført som bevis, noe som ikke behøver å være klarlagt før avslutningen av saksforberedelsen – og i noen tilfeller ikke før hovedforhandlingen. Under ankebehandling forutsetter imidlertid utdragsloven at retten gis kopisamlinger av dokumentene før ankeforhandlingen tar til.

På denne bakgrunn bør bruken av begrepet ”legge fram bevis” sløyfes når det er tale om regler som ikke bør gi uttrykk for mer enn en plikt til å gi tilgang til bevis. I stedet bør særbestemmelsen bruke begrepet tilgang til bevis. Det vil bedre bevisstgjøre aktørene om at neste skritt er å ta stilling til om beviset skal tilbys og eventuelt føres som bevis. Derved slipper retten å bli tilført unødig mange dokumenter.

I tråd med dette synspunktet er det foreslått endring i noen av lovbestemmelsene om bevisframleggelse.

2.3.3 Tvisteloven har ikke videreført noen regel om avstandsbegrensning av møteplikten for vitner, jf. § 24-1 annet ledd. Det kan derfor være grunn til å oppheve regler om dette i den øvrige lovgivning.

2.3.4 Flere lovbestemmelser har gjentatt noen av tvistemålslovens regler om fritak for vitneplikt. I tvisteloven er disse videreført i kapittel 22, som har generelle regler om bevisforbud og bevisfritak. Noen av særreglene inneholder andre vilkår for fritak enn tvistemålslovens regler om fritak for vitneplikt. Særbestemmelsene om vitneplikt i den øvrige lovgivningen bør avspeile disse endringene, jf. de realitetsendringer i gjeldende rett som følger av § 22-3 tredje ledd tredje punktum, § 22-5 annet ledd, § 22-9 annet og tredje ledd og § 22-11 tredje ledd. Disse realitetsendringene bør også avspeiles i straffeprosessen, jf. den vedlagte skisse til endringer i straffeprosessloven.

2.3.5 Særregler om henvisning og hjemvisning bør unngås i prosesslover. Reglene om dette er ikke videreført i tvisteloven. I stedet bestemmer loven hva som videre skal skje, at saken skal sendes til den domstol som skal behandle saken videre, jf. § 29-24 første ledd. I samsvar med dette bør det heller ikke skje videreføring av særregler som går ut på at ankeinstansen tar til realitetsavgjørelse en avgjørelse som den opphever, jf. § 29-22 annet ledd.

2.4 Særregelen er dårlig i samsvar med det tankegods som tvisteloven hviler på

I flere av disse tilfellene er det foreslått endringer. Det vises til merknadene til de enkelte paragrafene.

2.4.1 Noen særregler går ut på direkte anke eller kjæremål til Høyesterett, eller at saken skal starte i lagmannsretten.

Tvistelovens regler legger best mulig til rette for at Høyesterett kan ivareta sin funksjon med å bidra til rettsenhet, rettsavklaring og rettsutvikling. Regler som går ut på å bringe en anke direkte inn for Høyesterett, bør bare videreføres når det foreligger tungtveiende grunner for å fravike de retningslinjer som følger av § 30-2. Tilsvarende gjelder for regler som innebærer avvik fra instansrekkefølgen ved at de skal starte i lagmannsretten. Det kan være grunn til å endre flere av disse særreglene.

2.4.2 Skjønnsloven har en hovedregel om fire skjønnsmenn, jf. skjønnsprosessloven § 11 første ledd første punktum.

Flere lover med bestemmelser om skjønn henviser til denne regelen, mens det også er lovbestemmelser om skjønn som har avvikende regler. Hovedregelen i skjønnsloven avviker fra tvistemålslovens regler, som bare gir mulighet for to meddommere i tingretten, jf. tvistemålsloven § 323. Loven åpner likevel for deltakelse av fire lekfolk, med eller uten fagkyndighet. Det er når noen krever meddommere i lagmannsretten. Da er hovedregelen fire, jf. § 325 første ledd annet punktum. Tvisteloven har endret denne regelen, slik at det bare åpnes for to meddommere i lagmannsretten, jf. § 29-17. I merknadene til sitt utkast til tilsvarende bestemmelse har Tvistemålsutvalget uttalt at en lagmannsrett som er satt med tre fagdommere og to lekdommere, får en slik størrelse at saken bare sjelden kan rettferdiggjøre ressursbruken, jf. utredningen s. 783. I tvisteloven § 36-10 fjerde ledd første punktum er det gjort en tilsvarende endring av regelen om meddommere ved lagmannsrettens overprøving av fylkesnemndas vedtak, en regel som i dag står i sosialtjenesteloven § 9-10 fjerde ledd annet punktum. Denne endringen harmonerer godt med tvistelovens vektlegging av proporsjonalitetsprinsippet i sivilprosessen.

Departementet ser nå ikke tilstrekkelig grunn til å foreslå endring av skjønnsprosesslovens regler om antall skjønnsmenn ved skjønn som styres av en dommer, men vil overveie å komme tilbake til spørsmålet ved en fremtidig revisjon av skjønnsprosessen, jf. også NOU 1993: 35 Lov om skjønnsprosess. Den fleksible unntaksregelen i skjønnsprosessloven § 11 første ledd annet punktum. For skiftetakster antar departementet tilsvarende at hensynene bak proporsjonalitetsprinsippet i tilstrekkelig grad blir ivaretatt gjennom regelen i skifteloven § 125 annet ledd annet punktum om at retten ”etter dommerens bestemmelse” settes med to eller fire skjønnsmenn.

Når det etter skjønnsprosessloven § 34 annet ledd deltar tre juridiske dommere ved overskjønnet, bør det trolig åpnes for at det deltar bare to skjønnsmedlemmer, uten hensyn til hvor mange som var med i underskjønnet. Med tre juridiske dommere kan det på den annen side neppe være noe behov for å sette lagmannsretten med seks skjønnsmedlemmer. Rettens leder bør ved overskjønn stå fritt til å avgjøre om det skal være med to eller fire skjønnsmedlemmer.

2.4.3 I tråd med det syn som tvisteloven hviler på når det gjelder hvor mange meddommere som bør være med i lagmannsretten, vurderer departementet å gjøre tilsvarende endringer i andre lovregler om antall meddommere der. Det kan også være aktuelt å gjøre tilsvarende endring i lovregler som omhandler skjønn som sjelden har sitt utspring i et tvangsmessig inngrep overfor den ene parten.

2.5 Nye regler bør ikke alltid komme til anvendelse når det henvises til tvisteloven

Som oftest framstår det som riktig at særregler som henviser til hele eller store deler av tvistemålsloven, blir erstattet med de tilsvarende deler av tvisteloven, jf. 1.1. Men i enkelte tilfeller vil dette være mindre naturlig. For eksempel antar departementet at det ikke bare er reglene om forliksråd som bør unntas fra henvisningen til tvisteloven i skifteloven § 22 første ledd første punktum, men også reglene i kapittel 5 om plikter før sak reises.

2.6 Regler om å behandle tvister i søksmåls former

Skifteloven, konkursloven og tvangsfullbyrdelsesloven har regler om at tvister som hører under tingretten, kan bringes inn for den gjennom søksmål. Som vilkår for dette er satt at faktiske eller rettslige spørsmål som tvisten reiser, gjør en slik behandling mest hensiktsmessig. Om disse reglene videreføres, vil det innebære at tingretten må velge mellom småkravprosess eller allmennprosess. Departementet antar at det vil være lite aktuelt å behandle tvisten som vanlig søksmål dersom vilkårene for behandling etter småkravprosess er oppfylt. Da vil det normalt ligge til rette for at tvisten kan behandles etter de særskilte reglene for tvisteløsning etter disse tre lovene. Det er regler som gir enda større grad av fleksibilitet. Departementet har ikke foreslått endring av reglene for behandlingsgebyr for saker som ikke blir behandlet etter allmennprosessen. I lovforslaget er denne endringen bare gjennomført i konkursloven og tvangsfullbyrdelsesloven. Departementet ber særlig om høringsinstansenes syn på om en tilsvarende endring også bør gjøres i skifteloven.

3 Gruppering av endringer som følge av ny terminologi mv

3.1 Lovlig stedfortreder skifter betegnelse til stedfortreder

Dette er en endring som bør gjennomføres gjennom hele lovgivningen.

3.2 Tvisteloven viderefører ikke bruken av begrepet hjemting

I stedet brukes alminnelig verneting, som er definert i § 4-4. Departementet antar derfor at hjemting bør erstattes med alminnelig verneting i lovgivningen ellers.

3.3 Tvisteloven viderefører ikke begrepet tvistemål

I samsvar med Tvistemålsutvalgets utredning har departementet lagt vekt på at tvistemål i dag ikke er et lett forståelig uttrykk, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) 27.4.1 s. 353. Departementet tar sikte på at begrepet heller ikke bør videreføres i den øvrige lovgivning. Det varierer hvilket ord som er mest naturlig å bruke i stedet for tvistemål. Det kan etter omstendighetene være rettstvist, (sivilt) søksmål, sivil tvist, sivil sak, saksanlegg eller sak (som er reist). Også utformingen av tvisteloven avspeiler dette, jf. blant annet § 1-1, § 8-1 og kapittel 18.

3.4 Tvisteloven bruker rettens leder i stedet for rettens formann

Tilsvarende endringer bør gjøres i andre lover som bruker begrepet.

Departementet tar også sikte på å endre skjønnsformannen til skjønnets leder, skjønnsmenn til skjønnsmedlemmer, skjønnsrettens formann til skjønnsrettens leder, forliksrådets formann til forliksrådets leder og Høyesteretts formann til Høyesteretts domstolleder. Det siste er i samsvar med de endringer tvisteloven § 37-3 har gjort i domstolloven kapittel 1. Dessuten bør mann og varamann endres til medlem og varamedlem når bestemmelsen omhandler mulige medlemmer av en rett. Slike endringer vil ikke bli foreslått i arbeidstvistloven, jf. endring i lov om arbeidstvister ved lov 17. juni 2005 nr. 60, der betegnelsene Arbeidsrettens formann og nestformann ble endret til Arbeidsrettens leder og nestleder, og forarbeidene til endringen, jf. Ot. prp. nr. 100 (2004–2005) 4 (s.4), der det ble ansett som mest hensiktsmessig å utsette arbeidet med å gjøre øvrige betegnelser kjønnsnøytrale til den forestående omfattende tekniske revisjon og omfattende språklige endring av loven.

3.5 Tvisteloven bruker betegnelsen prosesskriv i stedet for prosesskrift

Dette kan oppfattes som skifte av skrivemåte, noe som ikke bør medføre endring i andre lover som bruker samme begrep. I høringsnotatet foreslås det likevel å endre prosesskrift til prosesskriv i alle lover, og vil understreke at begrepet nå skal forstås teknologinøytralt.

3.6 Tvisteloven bruker ikke begrepene motsøksmål og hovedkrav/motkrav

Tvisteloven viderefører ikke disse begrepene, jf. § 15-1 annet ledd og § 15-4. Det samme gjelder motanke (aksessorisk motanke), som er erstattet med avledet anke. De lover som bruker disse begrepene, er vurdert konkret. Departementet har ikke funnet grunn til å foreslå endringer.

3.7 Tvisteloven har ingen særskilt regel som omhandler regressøksmål

Verken tvistemålsloven eller tvisteloven bruker begrepet regressøksmål. Men i tvisteloven er det ikke lenger noen særskilt bestemmelse som gjelder for regressøksmål. Disse blir fanget opp av den generelle regelen i § 15-2 annet ledd. Det må på denne bakgrunn vurderes konkret om det er behov for å ha særskilte regler om regressøksmål i andre lover.

3.8 Tvisteloven bruker ikke begrepene intervensjonssøksmål,hjelpeintervensjon og hjelpeintervenient

Tvisteloven viderefører ikke disse begrepene, jf. § 15-3 og § 15-7. Regelen om det som før var betegnet som intervensjonssøksmål er omfattet av bestemmelsen i § 15-3 om vilkårene for at tredjeperson kan tre inn som part. I stedet for hjelpeintervensjon og hjelpeintervenient er brukt partshjelp og partshjelper, mens reglene om sterk hjelpeintervensjon ikke er videreført. De nye betegnelsene bør gjennomføres i den øvrige lovgivning.

3.9 I tvisteloven brukes begrepet utsettelse i færre sammenhenger

Etter tvisteloven skjer det bare utsettelse når det er grunn til å tro at en part har hatt gyldig fravær fra et rettsmøte, men fraværsgrunnen ennå ikke er avklart, jf. § 16-2, og når det under hovedforhandlingen, etter at den er påbegynt, viser seg nødvendig, jf. § 16-4. For øvrig er adgangen til stansing utvidet noe, jf. § 16-15 til § 16-18. I andre tilfeller vil det være aktuelt med omberammelse der det i dag skjer utsettelse, jf. § 16-2 og § 16-3. Departementet har ikke funnet eksempler på avvikende begrepsbruk som bør endres.

3.10 Når prosesshandlinger unnlates, er det flere begreper i tvistemålsloven som ikke er videreført i tvisteloven

Dette gjelder gyldig forfall, uteblivelsesdom og oppreisning. At disse ikke er videreført, må ses i sammenheng med opphevelsen av domstollovens regler om oppreisning. I stedet bruker tvisteloven begrepene gyldig fravær, gyldig fristoversitting eller gyldig møtefravær og fraværsdom og oppfriskning, jf. § 13-4, § 16-2 og §§ 16-5 til 16-14. Det vil være en fordel om denne begrepsbruken blir gjennomført konsekvent i den øvrige lovgivning, jf. forslagene i vedlegg I.

Slike endringer innebærer ikke bare et skifte i terminologi, men også at henvisningsbestemmelsene får et annet innhold, idet vilkårene for oppfriskning etter tvisteloven er snevrere enn for oppreisning etter domstolloven. Først og fremst er fristreglene forskjellige. Endringene i gjeldende rett om fristforsømmelser bør normalt også få tilsvarende virkning for innholdet av de regler som følger av lovbestemmelser som viser til oppreisningsreglene, herunder de henvisninger som er gitt i regler om oversitting av søksmålsfrist. Regler om at det ikke kan gis oppreisning for oversittelse av søksmålsfrist, bør oppheves. De nye reglene om oppfriskning gjelder ikke for oversitting av søksmålsfrister, noe heller ikke domstollovens nåværende regler om oppreisning gjør.

Departementet antar at det også er hensiktsmessig å endre gyldig forfall i bestemmelser om meddommere mv. selv om begrepet forfall beholdes om det forhold at en meddommer, et vitne mv. ikke møter når det aktuelle rettsmøtet tar til. Det er likevel grunner som taler for at begrepet gyldig fravær i størst mulig grad forbeholdes beskrivelsen av en situasjon som er avgjørende for om det blir utløst rettsvirkninger som omhandlet i tvisteloven kapittel 16 II og III.

I tråd med den samlede begrunnelse for å oppheve oppreisningsreglene i domstolloven, går departementet inn for at regler i den øvrige lovgivning som henviser til domstollovens regler om oppreisning, erstattes med tvistelovens regler om oppfriskning. Disse henvisningene bør ikke i tillegg omfatte tvistelovens regler om gjenåpning, selv om oppreisningsreglene har en stor grenseflate til nåværende regler om gjenopptakelse. Det vises til Ot. prp. nr. 51 (2004–2005) 20.6.3.2 og 4, s. 249–250 og 252 med henvisninger.

Tvisteloven bruker noen steder ikke å møte i stedet for å utebli. For enkelte lovbestemmelser er tilsvarende endring foreslått.

3.11 Tvisteloven bruker ikke betegnelsen borgerlige krav

I stedet er det brukt sivile krav, jf. § 19-16. I vedlegg I er betegnelsene borgerlige krav og borgerlige rettskrav endret tilsvarende i de andre lovene.

3.12 Valg av avgjørelsesform

Det knytter seg ulike rettsvirkninger til avgjørelsesformene. Det gjelder først og fremst grunngiing og overprøving. I tvisteloven er sondringene mellom formene gjort mer konsekvente, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) 23.2.1 (s. 289–290), jf. NOU 21.2.3.2 (s. 555-556). Departementet har tatt som utgangspunkt at dette også bør gjennomføres i særlovgivningen.

Endringer som tar sikte på en slik konsekvent begrepsbruk bør her begrenses til domstolenes avgjørelser. Begrepet dom bør uansett ikke brukes om forvaltningsorganers avgjørelser. For avgjørelser truffet av domstollignende forvaltningsorganer er flere betegnelser i bruk. For eksempel treffer Trygderetten avgjørelse i kjennelse, mens fylkesnemnda for sosiale saker treffer vedtak. Departementet ser ikke tilstrekkelig grunn til nå å foreslå å endre betegnelsene på avgjørelser av domstollignende forvaltningsorganer.

Departementet har vurdert om det bør avsies dom i alle tilfeller hvor det innenfor straffelovgivningen kan hevdes å dreie seg om en realitetsavgjørelse. Det gjelder straffeloven § 28 b første og annet ledd, § 39 g tredje ledd tredje punktum og § 54 nr. 1 første punktum. Disse avgjørelsene kan ofte være av stor betydning for siktede. Men de behøver ikke treffes som dom for å sikre en forsvarlig grunngiing, idet straffeprosesslovens krav til begrunnelse for kjennelser må tilpasses sakens betydning. Videre antar departementet at straffeprosesslovens regler om anke over kjennelse og beslutning i de fleste tilfeller vil være bedre tilpasset ankebehandling av disse avgjørelsene enn det reglene om anke over dom er. På denne bakgrunn har departementet ikke tatt med forslag om endring av de nevnte bestemmelsene.

3.13 Tvisteloven unngår bruk av ordet hjemmelsmann

Ordet er ikke kjønnsnøytralt. I tvisteloven er i stedet brukt kilde, jf. § 22-11. Samme endring foreslås i den tilsvarende bestemmelsen i straffeprosessloven § 125. I proposisjonen om ikraftsetting av tvisteloven vil departementet begrense disse endringsforslagene til prosesslovgivningen, og foreslår ikke endringer i begrepsbruken i bestemmelser om overgang av rett til fast eiendom.

3.14 Tvisteloven regner partsavhør som bevis

Det gir grunnlag for språklig forenkling av prosessbestemmelser i andre lover som gir samme regler om partsavhør og andre bevis.

3.15 Tvisteloven bruker ikke betegnelsene skriftlig bevis og skriftstykke

I stedet er brukt dokumentbevis og dokument, jf. § 26-1 og § 26-2, som gir uttrykk for begreper som ikke er ment å ha noe annet innhold enn skriftlig bevis og skriftstykke. Departementet mener det vil være hensiktmessig at disse begrepene angis med samme betegnelse i alle lover.

3.16 Tvisteloven bruker ikke betegnelsen adgang til bevis

I stedet er brukt betegnelsen bevistilgang. Denne språkbruken bør avspeiles i de andre lovene.

3.17 Tvisteloven har generelle regler om forbud og fritak for bevistilgang, og realbevis er innført som nytt begrep

I hovedtrekk innebærer disse reglene en videreføring av gjeldende rett. Men systematikken i reglene om bevis er endret, slik at det for opplysninger som er taushetsbelagte og lignende, ikke lenger fins noen særlige regler om fritak fra vitneplikten, slik som tvistemålsloven har. Når ikke særlige hensyn taler mot det, bør denne endringen i systematikken avspeiles i regler i andre lover som henviser til regler om vitnesbyrd, forklaringsplikt mv.

Tvisteloven bruker realbevis som fellesbegrep for personer og gjenstander som inneholder informasjon av betydning for saken, jf. § 26-1. I lovgivningen er det flere bestemmelser som omtaler skriftlige bevis og/eller andre ting. Disse kan forenkles ved å bruke begrepet realbevis. Men dette bør bare skje i sivilprosessuelle bestemmelser, jf. 3.18 nedenfor om gransking. Realbevis omfatter som nevnt også personer, en type realbevis som det er gitt ny bestemmelse om i § 26-4, men som i det vesentlige viderefører gjeldende rett. I den øvrige sivilprosesslovgivningen er det neppe eksempler på at personer nevnes i tilknytning til andre realbevis. Der departementet har foreslått realbevis som avløsning for dokumenter og andre ting, kan det ikke ses betenkeligheter ved at bestemmelsene også omfatter personer, uten hensyn til om bestemmelsene i dag må anses å famne så vidt.

3.18 Tvisteloven bruker ikke begrepet gransking

I stedet er brukt undersøkelse av realbevis, jf. § 26-3. Departementet vurderer å gjennomføre denne begrepsendringen i alle sivilprosessuelle lovbestemmelser.

Departementet ser ikke tilstrekkelig grunn til å fjerne begrepet gransking og innføre begrepet realbevis i straffeprosessloven. Undersøkelse av person forekommer hyppigere i straffeprosessen enn i sivilprosessen. Det kan virke kunstig for mange å omtale personer som realbevis. På denne bakgrunn framstår det som hensiktsmessig å beholde begrepet gransking i tillegg til de mer spesifikke begrepene kroppslig undersøkelse, personundersøkelse og rettspsykiatrisk undersøkelse.

3.19 Bevisopptak er gitt et snevrere innhold i tvisteloven

Begrepet bevisopptak brukes bare om bevis i rettssak som allerede er i gang. Ellers brukes begrepet bevissikring utenfor rettssak, jf. kapittel 28. Denne begrepsendringen bør gjennomføres i de andre lovene.

Dette bør bare gjelde som et utgangspunkt. At en lovbestemmelse med henvisning til regler om bevisopptak gjelder i en situasjon der det ikke er noen rettssak, betyr ikke nødvendigvis at det er tvistelovens regler om bevissikring utenfor rettssak som bør gjelde. Flere av disse lovbestemmelsene er gitt for situasjoner der det primære formålet med bevistilgangen ikke er helt det samme som reglene om bevissikring tar sikte på, nemlig at den som fremmer begjæring om dette, enten vil sikre bevis for en rettssak som er ventet, eller avklare sin rettslige situasjon. Eksempler på regler som delvis ivaretar andre formål, er domstolloven § 43 om bevisopptak til bruk for granskingskommisjoner, kontrollutvalg mv., kredittilsynsloven § 5 om Kredittilsynets rett til å kreve bevisopptak som ledd i sitt tilsynsarbeid og Rikstrygdeverkets rett etter yrkesskadetrygdloven § 45 til å innhente forklaring gjennom bevisopptak når det er nødvendig for avgjørelsen av en sak. Formålet med bevistilgangen er også her å avklare rettsforhold. Men det framtredende ved disse bestemmelsene er at undersøkelsene i større eller mindre grad er regulert i lov, og at hjemmelen for bevisopptak er gitt for å effektivisere granskingsarbeidet eller saksbehandlingen.

Det er ikke uten videre klart om tvistemålsloven kapittel 20 om bevisopptak utenfor rettssak kommer til anvendelse når det fremmes begjæringer som nevnt foran. I det kapittelet er det en generell henvisning til reglene om bevisopptak utenfor hovedforhandling, jf. tvistemålsloven § 271 første ledd, en henvisning som er videreført i tvisteloven § 28-4. Tvistemålsloven kapittel 20 har dessuten regler om hvor begjæringen om bevisopptak skal fremmes, jf. § 267, krav til begjæringens innhold, jf. §§ 268 og 269, og om rettens saksbehandling, jf. §§ 270 og 271. I hovedsak er disse reglene i forkortet form videreført i tvisteloven § 28-3 første til tredje ledd. I tillegg inneholder kapitlet den nye bestemmelsen om at varsel til motparten kan unnlates dersom det er grunn til å frykte at det vil hindre bevissikringen, jf. tvistemålsloven § 271 a, som er videreført i tvisteloven § 28-3 fjerde ledd. Endelig er det i tvisteloven § 28-5 regler om hvem som skal bære kostnadene med bevissikring.

Når offentlig saksbehandling, gransking og kontroll som omhandlet foran, begrunner begjæring om bevistilgang, antar departementet at det ikke er behov for noen henvisning til tvisteloven kapittel 28, og at det er tilstrekkelig å vise til reglene i kapittel 27. I motsetning til regelen i tvistemålsloven § 268 om hvilken domstol begjæringen skal settes fram for, kan ikke den nye regelen i tvisteloven § 28-3 første ledd ses å være noe bedre tilpasset disse formene for offentlig gransking enn den generelle regelen i domstolloven § 44. Regelen i § 28-3 annet ledd antas å føre til samme norm om hvem som skal anses som part under bevissikringen, som når regelen i § 27-3 annet ledd skal komme tilsvarende til anvendelse.

Departementet er i tvil om det er tvisteloven § 28-3 tredje ledd eller § 27-3 annet ledd som bør komme tilsvarende til anvendelse ved denne type granskinger. Det er et spørsmål om det skal være mulig å iverksette bevistilgangen straks uten på forhånd å varsle den det gjelder.

Departementet er tilsvarende i tvil når det gjelder de nye reglene i tvisteloven § 28-3 fjerde til sjette ledd, jf. tvistemålsloven § 271 a. Departementet antar at det for offentlige granskinger vil være den beste løsning at vilkårene for bevistilgang fullt ut blir regulert i de regler som hjemler den offentlige granskingsvirksomheten. Departementet vurderer de særlige regler om erstatning i tvisteloven i § 28-5 på tilsvarende måte. Det vil si at det ved slik gransking ikke bør gjelde generelle regler om at den granskingen retter seg mot, kan få erstattet sine kostnader, jf. § 28-5 første ledd. Det som ellers er regulert i første ledd, vil på en god nok måte bli regulert av rettsgebyrloven § 2 første og annet ledd. Departementets vurdering innebærer også at den nye regelen i § 28-5 annet ledd ikke kommer til anvendelse, noe som framstår som mer tvilsomt. Mye kan tale for at det også ved offentlige granskinger gjelder en slik generell regel om sakskostnadsansvar for den som uten rimelig grunn har bestridt begjæringen om bevistilgang. På den annen side kan mye tale for at regler om sakskostnader ved gransking fullt ut reguleres i hjemmelsgrunnlaget.

Departementet antar at reglene i tvisteloven kapittel 22 om bevisforbud og bevisfritak ikke vil gjelde når hjemmelen for å begjære bevisopptak eller bevissikring er slike bestemmelser som nevnt foran.

3.20 Overgang fra to til ett ordinært rettsmiddel

Tvisteloven sløyfer kjæremål som betegnelse på bruk av rettsmiddel, slik at anke blir det eneste ordinære rettsmiddelet.

Departementet vurderer å foreslå at denne betegnelsen erstattes med anke i alle sivilrettslige lover. I noen av disse lovene er det særregler for kjæremålsbehandling.

De samme grunner som taler for å sløyfe betegnelsen kjæremål i sivilprosessen, jf. Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) s. 298-99 jf. NOU 2001: 32 s. 259-60, taler for å gjøre tilsvarende endringer i straffeprosessloven. I norsk rett er det også tradisjon for at forskjellene mellom sivil- og straffeprosessen ikke gjøres større enn nødvendig. På den annen side vil overgang til bruk av bare ett ordinært rettsmiddel kreve omfattende endringer i straffeprosessen. Samtidig er det i dag ikke planer om en generell revisjon av straffeprosessen, og straffeprosesslovens tosporede rettsmiddelsystem er vel innarbeidet. Departementet mener hensynet til størst mulig likhet mellom straffe- og sivilprosessen bør veie tungt. På denne bakgrunn har departementet utarbeidet forslag til endringer i straffeprosessloven. Det er bygd opp på samme måte som tvistelovens rettsmiddelsystem: Alle avgjørelser om sakens realitet betegnes dom, mot alle typer avgjørelser er anke eneste ordinære rettsmiddel, og det etableres ett behandlingsspor for anke over dom og ett for anke over kjennelse eller beslutning. Det er også foreslått tilsvarende endringer i straffeprosessuelle bestemmelser i andre lover.

Under enhver omstendighet bør alle henvisninger i lov til Høyesteretts kjæremålsutvalg bli erstattet med Høyesteretts ankeutvalg, i samsvar med den nye regelen i domstolloven § 5.

Om behov for endringer i straffeprosessuelle lover for øvrig vises til departementets merknader i 2.3.4, 3.10, 3.12, 3.13 og 3.18.

Flere lover bestemmer at en avgjørelse kan påkjæres, uten at det er fastsatt hvilken form avgjørelsen skal treffes i. Slike avgjørelser vil etter tvisteloven være å anse som en beslutning, og etter § 29-3 vil det være sterkt begrenset hvilke ankegrunner som kan anvendes. Når det er tale om angrep på en avgjørelse om saksbehandlingen forut for en realitetsavgjørelse, slår lovgrunnen for denne begrensningen til. Men mange av de nåværende bestemmelsene om kjæremålsadgang gjelder realitetsavgjørelser, se for eksempel tinglysingsloven § 3 og rettshjelploven § 28 a. I dag gjelder ikke noen generelle begrensninger for kjæremålsinstansens prøvingskompetanse, selv om kjæremålsinstansen kan være tilbakeholdende med å overprøve det konkrete skjønn, der underinstansen har de beste forutsetninger for å ha innsikt i de faktiske omstendigheter av betydning for avgjørelsen – for eksempel i saker om fastsetting av salær. For slike realitetsavgjørelser foreslår departementet ikke noen endring i gjeldende rett med hensyn til overprøvingskompetansen. Departementet er noe i tvil når det gjelder avgjørelser som i stor grad er basert på skjønn, men er kommet til at tvistelovens iverksetting ikke bør foranledige noen ny begrensning i overprøvingsadgangen. Regelen i tvisteloven § 29-3 annet ledd begrenser adgangen til overprøving av skjønnsmessige avveininger, men gjelder bare for avgjørelser om saksbehandlingen og vil passe dårlig for mange av avgjørelsene som treffes på grunnlag av andre lover. Om det skulle innføres noen begrensning, måtte det følge av særskilte regler i den enkelte lov, for eksempel etter mønster av regelen i sosialtjenesteloven § 8-7 første ledd om at prøvingen av det frie skjønn bare kan føre til endring av vedtaket når skjønnet er åpenbart urimelig.

3.21 Tvisteloven bruker ikke uttrykket påkjent krav

I stedet brukes avgjort krav, jf. § 29-4. Endringen er i det vesentlige av rent språklig art. Uttrykket ”påkjent krav” har nok gått inn i den juridiske terminologi, men virker i dag gammelmodig. Det bør på den bakgrunn endres i de andre lovene.

3.22 Tvisteloven har endret gjenopptakelse til gjenåpning

Gjenopptakelse bør unngås i alle lover med særregler om domstolsbehandling av sivile saker. Videre kan det være naturlig å endre betegnelsen i flere andre lover som bruker begrepet. Departementet vurderer også å endre betegnelsen i straffeprosessloven, se vedlegget med forslag til lovendringer.

Betegnelsen bør både endres når det er en sak som er objektet for det å gjenoppta, og når det bestemmes at en avgjørelse kan begjæres gjenopptatt. Begrepet gjenoppta bør beholdes når en sak ikke er avsluttet med en avgjørelse. Det kan for eksempel være spørsmål om å gjenoppta en mekling eller en henlagt søknad, jf. for eksempel designloven § 19 fjerde ledd.

4 Regler i tvisteloven som bare eller ikke skal gjelde når annet er bestemt i lov.

Departementet tar som utgangspunkt at de departementer som har ansvar for den aktuelle særlovgivning, må vurdere om det skal tas initiativ til opphevelse eller innføring av slike særregler. I motivene til noen av tvistelovens bestemmelser er dette klart forutsatt, se blant annet Ot. prp. nr. 51 (2004–2005) 26.3.4, s. 344–345 om endringen av forvaltningsloven § 27 tredje ledd.

Etter departementets vurdering bør det ikke allerede nå foretas en fullstendig vurdering av om saker etter spesialprosess bør kunne behandles etter reglene om småkravprosess, jf. tvisteloven § 10-1 tredje ledd bokstav b. Spesialprosess er ikke til hinder for at en sak kan være av begrenset viktighet, slik at det vil være naturlig å behandle den etter småkravprosessen. Det bør imidlertid utvises forsiktighet med å innta standpunkt om forholdet til alle typer spesialprosess før en har vunnet erfaring med hvordan småkravprosessen fungerer.

I NOU 2003:15 Fra bot til bedring 12.8.3 (s. 195–196) er det foreslått at småkravprosessen bør anvendes når domstolene skal overprøve gyldigheten av administrative sanksjoner. Departementet vil vurdere forslaget sammen med Sanksjonsutvalgets øvrige forslag.

5 Behov for å endre tvisteloven

Departementet ser ikke bort fra at enkelte endringer kan gjøre harmonisering med prosessreglene i særlovgivningen enklere. Også nye vurderinger eller innspill kan vise behov for endring. Departementet er imidlertid betenkt ved å la mulige svakheter eller ulemper føre til endring av loven allerede nå. Tvistelovens bestemmelser bør under enhver omstendighet vurderes nærmere når en etter noen år ser hvordan den virker, jf. Odelstingets vedtak B om tvisteloven, der Regjeringen er bedt om å evaluere loven i løpet av tre år etter ikraftsetting. Vanskelige avveininger om hva reglene bør gå ut på, bør vente til en slik generell evaluering.

Åpenbare feil og uheldige formuleringer vil det bli fremmet forslag om å rette i ikraftsettingsproposisjonen, jf. vedlagte forslag til lovendringer.

I det vedlagte forslag til lovendringer er det også med et forslag til endring av § 29-13 femte ledd i samsvar med Stortingets vedtak C om tvisteloven vedrørende muligheten for å anke avslått henvisning til ankebehandling i lagmannsrett i saker som dreier seg om verdier over 125 000 kroner, jf. Innst. O. nr. 110 (2004–2005) 21.2, s 65–66, merknaden fra flertallet bestående av Ap, Frp og SV. Departementet har ikke vurdert de økonomiske og administrative konsekvenser av et slikt forslag og ønsker å motta synspunkter på dette.

6 Omfanget av hvilke regler som er foreslått endret.

Målet for proposisjonen bør først og fremst være å få harmonisert alle prosessreglene med tvisteloven. Det vil si alle regler som omhandler vilkår for domstolsbehandling og saksbehandlingen i domstolene. Departementet har dessuten forsøkt å finne fram til alle regler som henviser til tvistemålsloven eller øvrige bestemmelser som er blitt opphevet eller endret ved vedtakelsen av tvisteloven.

Det er i dette høringsbrevet også foreslått en lang rekke andre endringer. Det gjelder særlig regler som opererer med begreper eller betegnelser som ikke blir brukt i tvisteloven.

Departementet har ikke fulgt noen konsekvent linje når det gjelder hvilke prosessuelle bestemmelser som er foreslått endret fordi de harmonerer dårlig med tankegodset i tvisteloven. Det er ved utvelgelsen særlig lagt vekt på hvor mye arbeid som vil være forbundet med å vurdere endringsbehovet, behovet for at de ulike endringer konsekvent blir fulgt opp i hele lovgivningen, og muligheten for at tvisteloven vil lede til en mer generell revisjon av enkelte saksbehandlingsregler. Det gjelder også regler for forvaltningens saksbehandling, særlig de mer domstollignende organene, som Trygderetten og fylkesnemndene for sosiale saker. Det har blant annet ført til tilbakeholdenhet med å fremme forslag om endringer i særregler som omhandlet i 2.3. Behovet for at omfattende prosessregler i særlovgivningen i overskuelig framtid blir revidert og samordnet med tvisteloven i størst mulig grad, har i denne omgang ført til forslag om en mer begrenset harmonisering særlig når det gjelder skjønnsprosessloven og skifteloven. På sikt vil departementet overveie å få disse særreglene inkorporert i tvisteloven som særskilte kapitler i åttende del. For skiftelovens del viser departementet til arbeidet i det såkalte skiftelovutvalget, som ble oppnevnt ved kgl. res. 9. september 2005 med professor Peter Lødrup som leder.

7 Nye regler i andre lover endrer forutsetningene for vurderingen av regler som bør ses i sammenheng med tvisteloven – Forkynning av forliksrådsdokumenter

Forliksrådenes funksjon tilsier at hensynet til en effektiv og rask saksbehandling bør telle mer der enn for de alminnelige domstoler. På den annen side er det grunn til å vente en vesentlig reduksjon i antallet saker for forliksrådene, fordi mange fordringshavere fra 1. januar 2006 vil benytte seg av muligheten til å begjære utlegg på grunnlag av et skriftstykke som er sendt skyldneren, jf. de nye reglene i tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav f sammenholdt med §§ 7-6 annet og tredje ledd, 7-7 annet ledd, 7-10 tredje ledd og 7-11 fjerde ledd, som trer i kraft da. Derved vil merarbeidet med å følge de vanlige forkynningsreglene bli mindre. Samtidig kan det hevdes at den part som har vært uvitende om en forliksrådsbehandling fordi forliksrådet har sendt dokumentene til feil adresse, kan bli påført økte ulemper ved å angripe en fraværsdom når det etter tvistelovens ikraftsetting bare kan skje ved stevning til tingretten og ikke lenger ved begjæring om oppfriskning eller oppreisning. Dessuten skjer det noen ganger at et dokument må anses forkynt ved å være kommet fram til rett adresse uten at adressaten har hatt praktisk mulighet til å få kunnskap om dokumentet, for eksempel ved at husstandsmedlemmers opptreden har hindret tilgang. Risikoen for at slikt skjer vil trolig bli vesentlig redusert gjennom bruk av de vanlige forkynningsordningene som rekommandert brev eller vanlig brev med mottakskvittering.

Departementet ber på denne bakgrunn om høringsinstansenes syn på vedlagte lovforslag om opphevelse av ordningen med forkynning i vanlig brev uten mottakskvittering.

Departementene
Høyesterett
Agder lagmannsrett
Borgarting lagmannsrett
Eidsivating lagmannsrett
Frostating lagmannsrett
Gulating lagmannsrett
Hålogaland lagmannsrett

Asker og Bærum tingrett
Bergen tingrett
Drammen tingrett
Halden tingrett
Hedemarken tingrett
Indre Finnmark tingrett
Kristiansand tingrett
Nedre Romerike tingrett
Nord-Troms tingrett
Oslo tingrett
Oslo byfogdembete
Oslo skifterett og byskriverembete
Salten tingrett
Stavanger tingrett
Sunnmøre tingrett
Trondheim tingrett
Øst-Finnmark tingrett

Akershus og Oslo jordskifterett
Nord- og Midhordland jordskifterett
Ofoten og Sør Troms jordskifterett

Forliksrådet i Bergen
Drammen forliksråd
Forliksrådene i Oslo
Stavanger forliksråd
Tromsø forliksråd
Trondheim forliksråd

Domstoladminstrasjonen
Samarbeidsutvalget for forliksråd og hovedstevnevitner i byene (SFH)
Regjeringsadvokaten
Riksadvokaten
Politidirektoratet
Bankklagenemnda
Barneombudet
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
Brønnøysundregistrene
Forbrukerombudet
Forbrukertvistutvalget
NKK Forbund for kommunal økonomi- forvaltning og skatteinnfordring
Forsikringsklagekontoret
Husleietvistutvalget
Kredittilsynet
Likestillingsombudet
Norges Bank
Patentstyret
Skattedirektoratet
Statens Innkrevingssentral
Statens lånekasse for utdanning
Statens nærings- og distriktsutviklingsfond
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Tilsynsrådet for advokatvirksomhet
Trygderetten
Verdipapirsentralen

Aksjonærforeningen i Norge
Assuranceforeningen Gard Oslo
Debitorforeningen
Nordenfjeldske Creditreform
Den Norske Advokatforening
Den norske Dommerforening
Det juridiske fakultet, Bergen
Det juridiske fakultet, Oslo
Det juridiske fakultet, Tromsø
Universitetet for miljø- og biovitenskap (UMB), institutt for landskapsplanlegging
BI Handelshøyskolen, institutt for regnskap, revisjon og juss
Finansieringsselskapenes Forening
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Forbrukersamvirket – NKL
Forsvarergruppen av 1977
Fylkesnemndsledernes arbeidsutvalg
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon
Husbanken
Juridisk rådgivning for kvinner
Juss Hjelpa i Nord-Norge
Juss-Buss
Jussformidlingen i Bergen
Gjenopptakelseskommisjonen
Kommunalbanken AS
Kommunenes Sentralforbund
Kommuneadvokaten i Oslo
Kreditorforeningen i Oslo
Landsorganisasjonen i Norge
Mediebedriftenes landsforening
Nordisk skibsrederforening
Norges Bilbransjeforbund
Norges Eiendomsmeglerforbund
Norges Huseierforbund
Norges Juristforbund
Norges Kreditorforbund
Norges lensmanns- og politilederlag
Norges Rederiforbund
Norsk Presseforbund
Norsk Redaktørforening
Norsk Rikskringkasting
Norske Boligbyggelags Landsforbund
Norske Inkassobyråers Forening
Næringslivets Hovedorganisasjon
Politiets Fellesforbund
Rederienes Landsforening
Rettspolitisk forening
Skattefogdenes Landsforening
Sparebankforeningen i Norge
Transportbrukernes Fellesorganisasjon