Om boligsosial lov sitt virkeområde og hvilke personer loven gjelder for
Tolkningsuttalelse | Dato: 24.09.2024
Mottaker:
Statsforvalteren i Østfold Buskerud Oslo og Akershus
Vår referanse:
23/6198
Svar på henvendelse om lovfortolkning – boligsosial lov § 2
Vi viser til deres henvendelse 12. desember 2023 hvor dere ber om en lovfortolkning av lov om kommunenes ansvar på det boligsosiale feltet («boligsosial lov») § 2 bokstav c. Vi beklager den lange svartiden.
Boligsosial lov § 2 regulerer lovens virkeområde. Utgangspunktet er at loven gjelder for alle som oppholder seg i riket. Bestemmelsen inneholder noen unntak fra dette utgangspunktet, herunder for «personer som ikke er norske statsborgere, og som ikke har tilknytning til riket, med mindre annet følger av en folkerettslig avtale», jf. § 2 bokstav c.
I henvendelsen viser dere til at det verken i loven eller dens forarbeider er eksemplifisert hvilke folkerettslige avtaler det siktes til. Dere legger til grunn at vilkåret om tilknytning til riket ikke gjelder for EØS-borgere og nordiske borgere, jf. Unionsborgerdirektivet art. 24 nr. 1. Dere ber om en avklaring på om det er andre, og eventuelt hvilke, folkerettslige avtaler det siktes til.
Departementet viser til at virkeområdebestemmelsen i boligsosial lov bygger på tilsvarende bestemmelse til sosialtjenesteloven, jf. sosialtjenesteloven § 2, jf. forskrift 16. desember 2011 nr. 1251 § 1 tredje ledd. Det er nødvendig med en bestemmelse som inntatt i boligsosial lov § 2 bokstav c for at ikke virkeområdet til loven skal innskrenkes mer enn det er adgang til etter Norges forpliktelser i henhold til internasjonale avtaler.
Som Statsforvalteren nevner i henvendelsen, har borgere av EØS og Norden en særlig stilling gjennom blant annet EØS-avtalen. Departementet kan ikke gi en nærmere liste over hvilke folkerettslige avtaler det siktes til i bestemmelsen. Hvilke avtaler som er aktuelle kan forandre seg over tid. I tillegg viser vi til at lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett §§ 2 og 3 er førende for all nasjonal lovgvning. Det må derfor vurderes konkret i den enkelte sak om en person kan være omfattet av en folkerettslig avtale som innebærer at loven kommer til anvendelse, selv om tilknytningskriteriet for øvrig ikke er oppfylt.