11 Pornografi og utstillingsforbud

11.1 Gjeldende rett (straffeloven § 211)

11.1.1 Oversikt

Straffeloven § 211 hjemler straff for ulike former for befatning med utuktig og pornografisk materiale. Det er særlig to forhold som er av interesse: a) Hva menes med utuktig og pornografisk materiale? og b) Hvilke befatningsmåter er gjort straffbare? Her redegjøres for gjeldende rett vedrørende disse to forhold. For en historisk bakgrunn for bestemmelsen vises til NOU 1985: 19 Pornografi og straff s. 8 flg. og NOU 1997: 23 s. 70-71.

11.1.2 Legaldefinisjonen av «utuktig og pornografisk»

Paragraf 211 annet ledd har en legaldefinisjon av utuktige og pornografiske skildringer. Dette er «kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer med bruk av barn, dyr, vold, tvang og sadisme».

Uttrykket «pornografisk» ble tilføyet ved lov 24. mai 1985 nr. 31 for å få en språklig modernisering. Utuktsbegrepet ble likevel beholdt for å vise at endringen ikke innebar noen liberalisering. Uttrykkene «pornografisk» og «utuktig» er synonyme.

Den kjønnslige skildringen må virke «støtende» eller på annen måte være «egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående». Dette er en rettslig standard, som viser til de til enhver tid rådende moral- og rettsoppfatninger i samfunnet. Hva som isolert sett er en «kjønnslig skildring» vil i de fleste tilfeller være rimelig klart. Større problem knytter seg til om den kjønnslig skildring er utuktig eller pornografisk. Dette vil bero på en skjønnsmessig helhetsvurdering der en rekke faktorer spiller inn.

Regelen er basert på en forutsetning om en (tilnærmet) felles moral- og rettsoppfatning i samfunnet. Utgangspunktet for vurderingen er om skildringen støter an mot det verdisyn som kan utledes av denne alminnelige moral- og rettsoppfatning. Det er samfunnets alminnelige syn på sedelighet og moral og ikke spesielle gruppers eller enkeltindividers oppfatninger som skal legges til grunn. I vurderingen er skildringens innhold det mest sentrale element, dvs. hva som fremstilles og hvor grov og nærgående den kjønnslige skildringen er. I tillegg kan skildringens form og formålet med skildringen være av betydning for straffbarheten.

Etter legaldefinisjonen regnes kjønnslige skildringer hvor det er gjort bruk av barn, dyr, vold, tvang og sadisme alltid som utuktige eller pornografiske. Avgjørende er om fremstillingen er egnet til å gi seksuelle assosiasjoner. Rene nakenbilder uten noen seksuelt preget kontekst omfattes derfor ikke.

Skildringer av alminnelig seksuell aktivitet mellom voksne mennesker vil etter omstendighetene kunne rammes, jf. Rt. 1978 s. 1111. Høyesterett kom da til at de aktuelle filmene var utuktige til tross for at de ikke inneholdt skildringer av barn, dyr, vold, tvang eller lik. Det ble uttalt at også seksuell atferd som kan sies å være normal, kan være gitt en slik filmatisk fremstilling at skildringen må karakteriseres som utuktig. Høyesterett la bl.a. vekt på at filmene viste samleier i ulike variasjoner med til dels sterk fremhevelse av kjønnsorganer, at de viste slikking av kjønnsorganer og samleier i nærvær av andre personer, og at det ble dvelt ved sædavganger. Denne normen er bekreftet i senere avgjørelser (Rt. 1984 s. 1016 og Rt. 1987 s. 1537).

Ved lov 24. mai 1985 nr. 31 ble tillegget «... på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående» tatt inn i loven. I forarbeidene er det forutsatt at tilføyelsen skulle gi bestemmelsen en større rekkevidde, jf. Innst. O. nr. 52 (1984-85) side 28. Det er gitt uttrykk for at det ikke er tilstrekkelig at skildringen er kjønnsdiskriminerende. Derimot skal det tillegges vekt om mennesker fremstilles uten noen annen verdi enn det å være nytelsesobjekt for det annet kjønn, og uten selvbestemmelsesrett, slik at respekten for den menneskelige personlighet krenkes.

Med uttrykket «forrående» siktes i første rekke til den virkning som visse forsimplende og avstumpende kjønnslige skildringer kan tenkes å ha over tid på barn, unge og andre særlig disponerte. Det følger av ordene «egnet til..» at det ikke kreves noe bevis for at slike skildringer har forårsaket de nevnte skadevirkninger.

Pornografiske skildringer gir ofte uttrykk for en nedvurdering av kvinner. Straffeloven § 211 har ikke som selvstendig formål å ivareta likestillingshensyn. En kjønnslig skildring vil ikke rammes av § 211 alene fordi den er kjønnsdiskriminerende. For en grundigere redegjørelse av utuktsbegrepet vises til NOU 1985: 19 s. 15-19.

11.1.3 De straffbare befatningsmåter

Paragraf 211 første ledd bokstav a rammer den som holder offentlig foredrag eller istandbringer offentlig forestilling eller utstilling av utuktig eller pornografisk innhold. Hva som anses å ha skjedd offentlig, følger av straffeloven § 7 nr. 2. Bestemmelsen kan anvendes overfor bl.a. teater-, kino- og sirkusforestillinger, striptease, liveshow, fjernsynssendinger, skilt og plakater.

Bokstav b rammer salg og andre befatningsmåter som har utbredelse som formål. Forbudet rammer den som utgir, frembyr til salg eller leie eller som på annen måte søker å utbre pornografisk materiale. Det er ikke noe vilkår at vedkommende har lykkes i å utbre det pornografiske materialet. Forsøk er tilstrekkelig. I tillegg rammes innførsel, hvis hensikten er å foreta utbredelse. Etter § 211 tredje ledd er medvirkning straffbart. Det innebærer at også utgiveren og personer som har deltatt i produksjon eller distribusjon av slikt materiale, etter omstendighetene kan straffes.

I bokstav c er barn og unge gitt et særlig vern. Etter denne bestemmelsen er det forbudt å overlate utuktige eller pornografiske skrifter, bilder, film, videogram o.l. til personer under 18 år. «Overlate» betyr å stille materialet til disposisjon for kortere eller lengre tid. Fremvisning av f.eks. en film er ikke tilstrekkelig. Filmen må stilles til den mindreåriges rådighet eller disposisjon for at forholdet skal rammes av denne bestemmelsen.

Bokstav d rammer innførsel og besittelse av barnepornografisk billedmateriale, uavhengig av om det foreligger utbredelseshensikt. All besittelse av pornografisk materiale som omfattes av denne bestemmelsen, er forbudt. Bestemmelsen omfatter skildringer der noen under 16 år er vist på en utuktig eller pornografisk måte. Forbudet omfatter i tillegg slike skildringer der noen må regnes for å være eller fremstilles som å være under 16 år. Det er således ikke noe vilkår for straff at det kan føres bevis for alderen. Begrunnelsen for regelen - som kom inn i 1992 - var særlig et ønske om mer effektive regler for bekjempelse av spredning av barnepornografi. Det ble for øvrig antatt at bestemmelsen kunne bidra til å hindre misbruk av mindreårige i forbindelse med produksjon av barnepornografi.

Bestemmelsen innebærer ikke et totalforbud mot pornografi. Den rammer således ikke privateforestillinger med utuktig innhold, eller det å produsere, kjøpe, besitte eller innføre pornografi til eget bruk.

11.1.4 Forsøk, medvirkning, skyldkrav m.v.

Forsøk på overtredelse av straffeloven § 211 er straffbart, jf. straffeloven § 49. Etter § 211 første ledd bokstav b rammes forsøkshandlingen som fullbyrdet forbrytelse.

Medvirkning er straffbart, jf. § 211 tredje ledd. Femte ledd rammer den særskilte form for medvirkning at en innehaver eller overordnet forsettlig eller uaktsomt unnlater å hindre at det i en virksomhet blir foretatt handlinger som omfattes av § 211.

Straffeloven § 211 rammer både den forsettlige og den uaktsomme overtredelse. Strafferammen for forsettlig overtredelse er fengsel inntil 2 år. Det er fastsatt en lavere strafferamme på fengsel inntil 6 måneder for uaktsom overtredelse. I sjette ledd er det bestemt at det i straffskjerpende retning skal legges vekt på om skildringen omfatter bruk av barn, dyr, vold, tvang og sadisme.

Paragrafen gjelder ikke for film eller videogram som er forhåndskontrollert og deretter godkjent av Statens filmtilsyn for fremvisning og omsetning i næring, jf. § 211 sjuende ledd.

11.1.5 Andre forbud mot utuktig materiale

I gjeldende rett er det ikke noe generelt forbud mot å stille ut pornografi som ikke rammes av straffeloven § 211. Etter omstendighetene kan likevel den som uoppfordret viser frem eller sender slikt materiale til andre straffes etter straffeloven § 212 første ledd. Det antas at § 376 bare unntaksvis rammer utstilling av materiale som ikke anses som ulovlig pornografi etter § 211, se nærmere om dette nedenfor under punkt 14.2.

11.2 Utvalgets forslag

Flertallet i Seksuallovbruddutvalget ønsker en liberalisering av gjeldende rett, og foreslår dette gjennomført ved å gi en legaldefinisjonen av pornografi som bare omfatter grovere kjønnslige skildringer. Såkalt alminnelig seksuell aktivitet vil da ikke lenger være ulovlig pornografi. Et medlem av utvalget, Lisbet Bang, ønsker et noe mer omfattende pornografibegrep, ved at også skildringer som virker «kjønnskrenkende» skal omfattes.

For å sikre at enhver befatning med barnepornografisk billedmateriale rammes av forbudet, foreslår et enstemmig utvalg uttrykkelige forbud også mot produksjon og overlatelse av slikt materiale til andre.

Flertallet i utvalget vil kombinere liberaliseringen av pornografidefinisjonen med et utstillingsforbud. Formålet er å redusere risikoen for at folk ufrivillig blir eksponert for krenkende kjønnslige skildringer.

Utvalgets flertall bygger på Straffelovrådets drøftelser av forholdet mellom lov, moral og ytringsfrihet i NOU 1985: 19 Pornografi og straff. Straffelovrådet foreslo den gang en liberalisering av norsk pornografilovgivning, kombinert med et utstillingsforbud. Utredningen fra 1985 ble ikke sendt på høring, og forslagene har ikke vært behandlet av Justisdepartementet eller av Stortinget.

Straffelovrådet og Seksuallovbruddutvalgets flertall uttaler at gjeldende straffelov § 211 i første rekke er begrunnet i en sedelighetsvurdering. Begge utvalg mener en kriminalisering i stedet bør begrunnes i de skadevirkningene som pornografi kan antas å ha. Det uttales at «rettslig tvang mot enkeltindividet bare bør tas i bruk i situasjoner hvor individet opptrer på en måte som innebærer, eller kan innebære at noen påføres skade» (NOU 1985: 19 side 28).

Med et slikt skadefølgeprinsipp som utgangspunkt drøfter utvalget hvilke handlinger som er av en slik art at de kan antas å påføre andre mennesker skade ut over selve moral- og sedelighetsaspektet. Det uttales at skadefølgebetraktninger tilsier at et forhold ikke bør forbys selv om mange mennesker vil føle at det er i strid med deres seksualmoral. Straff blir vurdert som et lite ønskelig virkemiddel for å opprettholde seksualmoralen i samfunnet og straff som virkemiddel antas på dette området å være lite effektivt.

Utvalget uttaler at skadefølgeprinsippet tilsier at forbud bør begrenses til materiale hvor risikoen for skader på voksne brukere er stor. Barn bør gis et mer omfattende strafferettslig vern, idet risikoen for skadevirkninger antas å være større for barn enn for voksne. (NOU 1997: 23 s. 79, jf. NOU 1985: 19 s. 31).

Med utgangspunkt i prinsippet om skadefølgebetraktninger går flertallet inn for at pornografi skal defineres uttømmende som «kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av barn, lik, dyr, vold eller tvang og lignende grove kjønnslige skildringer».

Dette vil innebære at skildringer av alminnelig seksuell aktivitet ikke lenger vil være omfattet av totalforbudet. Med dette siktes det særlig til skildringer av samleie, onani, oralsex og lignende aktiviteter mellom voksne personer, hetero- eller homoseksuelle. Nakenbilder faller utenfor totalforbudet.

Utvalget vil fjerne utuktsbegrepet fordi dette i stor grad henviser til moral- og sedelighetsvurderinger. Begrepet er derfor ikke lenger treffende som beskrivelse av det straffbare, og vil ikke lenger ha noen selvstendig verdi ved siden av pornografibegrepet.

Mens gjeldende lov kan forstås slik at den bygger på to ulike definisjoner av barnepornografi (jf. § 211 første ledd bokstav d og annet ledd), foreslår utvalget én felles definisjon av barnepornografi for alle handlingsalternativer, enten det er tale om innførsel, salg, besittelse eller annet.

Utvalgets flertall vil ikke angi hvem som skal betraktes som barn med en bestemt aldersgrense, men antar at den seksuelle lavalder kan være et utgangspunkt for vurderingen. Bestemmelsen tar først og fremst sikte på å beskytte unge mennesker hvis kjønnsmodningsprosess ikke er avsluttet, og den nærmere grensedragning bør derfor overlates til domstolene.

Utvalget viser til at relativt unge voksne mennesker, spesielt kvinner, noen ganger fremstilles på en slik måte og i en slik sammenheng at de ser yngre ut enn de i virkeligheten er. Hensikten er at de skal forestille og se ut som mindreårige (barn). Hvis dette er utført på en realistisk måte, tilsier formålet med forbudet mot barnepornografi - nemlig å beskytte barn mot tilsvarende eller lignende seksuelle overgrep som de som fremstilles - at også slike skildringer som hovedregel rammes av bestemmelsen.

Ett medlem av utvalget, Lisbet Bang, som ellers er enig i at barnepornografibegrepet bør være det samme for alle handlingsalternativene, mener det bør angis med en aldersgrense hvem som er å anse som barn.

Utvalget foreslår ingen vesentlige endringer i gjeldende bestemmelser når det gjelder hvilke befatningsmåter med pornografi som skal rammes av forbudet.

For all pornografi vil alle handlinger som har utbredelse som siktemål, være forbudt etter utvalgets forslag. Dessuten rammes mer direkte befatningsmåter som å overlate pornografisk materiale til unge under 18 år, og å istandbringe pornografiske forestillinger, f.eks. «live-show» mv.

For barnepornografi vil utvalget videreføre gjeldende rett med forbud mot enhver befatningsmåte, i dag uttrykt som forbud mot innførsel og besittelse. Begrepet besittelse kan volde tolkningstvil mht. databaserte skildringer. Utvalget antar at det i alle fall dreier seg om straffbar besittelse av barnepornografi når vedkommende har tatt utskrift av bildet og oppbevarer dette eller har lagret skildringen på egen harddisk, diskett e.l.

Utvalget foreslår at det i tillegg til forbudet mot besittelse og innførsel, inntas et uttrykkelig forbud mot produksjon av barnepornografi. Det er ønskelig at et produksjonsforbud fremgår klart av loven selv om deltakelse i produksjon etter omstendighetene allerede kan rammes som medvirkning til utgivelse og salg. Etter forslaget vil forbudet omfatte alle som har deltatt i produksjonen, uansett om det gjelder den praktiske fremstillingen eller deltakelse på den finansielle siden mv. Det vises dessuten til at svensk og dansk straffelov har uttrykkelige forbud mot produksjon av barnepornografi, og at det i de senere år er innført forbud mot besittelse og produksjon av barnepornografi i flere europeiske land.

Utvalget foreslår videre at også overlatelse av barnepornografi til en annen tas inn i oppregningen av ulovlige befatningsmåter. Overlatelse av barnepornografi til andre innebærer en viss form for utbredelse av barnepornografisk materiale og er således mer straffverdig enn den rene besittelse. Det vises til at det innen enkelte kretser foregår bytte og annen form for distribusjon av barnepornografi på privat basis.

Utvalget vil lovfeste at kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller lignende formål ikke skal rammes av forbudet, jf. forslaget til ny § 203 fjerde ledd tredje punktum. Det kan være vanskelig å angi noen skarp grense mellom kommersialisme og spekulasjon på den ene side og mer kunstneriske eller vitenskapelige ytringer på den annen side. Utvalget uttaler at formålet med fremstillingen må tillegges stor vekt, og at den nærmere grensedragning bør trekkes opp i rettspraksis.

Utvalget foreslår et forbud mot visse former for offentlig utstilling og spredning av anstøtelige kjønnslige skildringer som faller utenfor den foreslåtte pornografidefinisjonen. Forslaget henger sammen med flertallets forslag om at kjønnslige skildringer av såkalt alminnelig seksuell aktivitet ikke lenger skal anses som ulovlig pornografi. Flertallet uttaler at det er grunn til å regne med at mange mennesker vil føle seg støtt eller provosert av pornografiske bilder m.v. med et mer direkte seksuelt motiv enn det som hittil har vært tillatt.

Flertallet foreslår derfor et straffebud rettet mot «i ervervsvirksomhet» på offentlig sted eller offentlig å stille ut nakenbilder eller lignende «som er egnet til å vekke anstøt». Forslaget inneholder også et forbud mot å sende slikt materiale til noen med posten eller på annen måte uten forhåndsbestilling, fordi et utstillingsforbud kan medføre at andre markedsføringstiltak - f.eks. postreklame - kan bli mer aktuelt. Forslagets ordlyd - nakenbilder eller lignende som er egnet til å vekke anstøt - gir rom for skjønn, og flertallet gir derfor mer konkrete anvisninger på hva som vil bli rammet. Det vises til utredningen s. 84.

Forbudet skal gjelde utstilling på offentlig sted, jf. straffeloven § 7 nr. 1. Bl.a. dagligvareforretninger, kiosker og bensinstasjoner er typiske eksempler på offentlig sted i denne relasjonen. Forbudet vil medføre at salg av magasiner o.l. med krenkende forsider må skje slik at bildene verken er synlige fra utsiden av forretningen eller når kunden kommer inn i lokalet. Er det tale om en ren «pornoforretning», må varene imidlertid kunne stilles ut inne i lokalet. Her vil kunden være forberedt på hva slags materiale som befinner seg i lokalet, og de hensyn som begrunner utstillingsforbudet, rekker ikke så langt at forbudet bør omfatte slike forretningslokaler. Forbudet rammer også utstilling som skjer offentlig, jf. straffeloven § 7 nr. 2, bl.a. ved fjernsynsreklame.

For å oppnå formålet med utstillingsforbudet er det etter utvalgets syn tilstrekkelig at de overordnede og ansvarlige for virksomheten rammes. Det gjøres derfor unntak for ekspeditør eller lignende underordnet som overtrer forbudet, hvis overtredelsen i det vesentlige er foranlediget av den underordnedes avhengige stilling til den ervervsdrivende.

Flertallets forslag om utstillingsforbud går kortere enn Straffelovrådets forslag i NOU 1985: 19, som også omfattet nakenbilder eller lignende som på krenkende måte avbilder kvinne eller mann eller som gir inntrykk av en nedsettende vurdering av det ene kjønn. Dette skulle bl.a. ramme bilder «hvor kvinnekroppen brukes som blikkfang og hvor kvinnen reduseres til et seksualobjekt uten eget menneskeverd». Flertallet viser til at det nok er mange som vil føle seg støtt av mykpornografisk bildemateriale som faller utenfor flertallets lovforslag. Dette er imidlertid et område hvor det kan være delte meninger om hva som bør være tillatt og forbudt. Et straffsanksjonert forbud representerer et inngripende virkemiddel, noe som etter flertallets syn taler for en forholdsvis høy terskel for det tillatte. Kvinnediskriminerende holdninger bør bekjempes, men flertallet er skeptisk til bruk av sterkt skjønnspregede straffebestemmelser som virkemiddel.

11.3 Høringsinstansenes syn

De fleste representantene for politi og påtalemyndighet som uttaler seg om dette ( Riksadvokaten, Agder statsadvokatembete, Troms og Finnmark statsadvokatembete, Politimesterne i Troms, Oslo, Asker og Bærum, Kristiansandog Stavanger, Politiembetsmennenes landsforening), samt Pro-senteret (Oslo kommune), støtter flertallets forslag. I tillegg til henvisninger til ytringsfrihet og skadefølgeprinsippet, vises det bl. a. til at etterforsking av den type pornografi det nå skal åpnes for, har vært nedprioritert av ressursmessige grunner, og at en liberalisering vil gjøre at det blir bedre samsvar mellom lov og håndheving. Det påpekes også at man ved å begrense kriminaliseringen til de grovere tilfellene og gjøre bestemmelsen mindre skjønnspreget i større grad enn i dag vil gjøre det mulig for politiet å gripe inn mot de grove overtredelsene.

Riksadvokaten uttaler:

«Seksuallovbruddutvalgets forslag innebærer en liberalisering av pornografibestemmmelsen. Riksadvokaten har merket seg at den nye sentrumsregjeringen i sin felleserklæring ikke ønsker en slik liberalisering. Det skal imidlertid påpekes at mange politidistrikter på grunn av manglende kapasitet har problemer med å etterforske pornografisaker. Dette har bl.a. sin årsak i at begrepet «utuktig» i dag favner vidt, og leder til at nær sagt enhver kontroll avdekker straffbart forhold med betydelig omfang. Dette får den uheldige konsekvens at håndhevelsen av de groveste overtredelsene - av det slag utvalget foreslår skal rammes av ny § 203 - blir dårligere enn den ellers kunne ha vært. Når politi og påtalemyndighet først retter sin etterforskningsinnsats mot denne type lovovertredelser er det i dag vanskelig ikke å ta beslag i og reagere mot alt som er straffbart. Men dette vil ofte belegge betydelige ressurser over lang tid, og kontroller vil derfor ikke bli iverksatt så ofte som de ellers kunne blitt. Ved å holde fast på den nåværende straffbarhetsgrense, vil man derfor fortsatt få en situasjon hvor «det beste blir det godes fiende».»

Mange representanter for typiske offergrupper ( Nasjonalt ressurssenter for seksuelt misbrukte barn, Støtteforeningen for seksuelt misbrukte barn, Krisesenter og nødtelefon for kvinner i Bergen, Krisesentersekretariatet, Stiftelsen Støttesenter mot Incest i Oslo, Senter mot incest i Sør-Trøndelag)går imot en liberalisering av pornobestemmelsen. De er skeptiske til å legge skadefølgeprinsippet til grunn, eller mener at dette prinsippet er for snevert formulert, eller uriktig anvendt av utvalget. Enkelte synes også å mene at det er en sterkere sammenheng mellom skildringer av såkalt alminnelig seksuell aktivitet og seksuelle overgrep enn det utvalget legger til grunn.

Videre uttales det at pornoindustrien må bekjempes fordi den bygger på rent profittjag og kynisk utnyttelse av mennesker. Det påstås videre at pornoindustrien er nært knyttet til kriminelle handlinger som hallikvirksomhet, narkotikaforbrytelser og vold. Medvirkning i pornofilm sammenlignes av enkelte med prostitusjon.

Flere representanter for typiske offergrupper er noe uklare i sitt syn på kriminalisering av alminnelig seksuell aktivitet generelt. De fokuserer først og fremst på at pornobegrepet også bør omfatte kjønnskrenkende skildringer. Enkelte av disse støtter imidlertid klart utvalgets mindretall og ønsker i utgangspunktet en liberalisering, men likevel slik at kjønnskrenkende skildringer skal rammes.

Få høringsinstanser har klare synspunkter på om det bør angis med en aldersgrense i loven hvem som anses som barn i relasjon til reglene om barnepornografi. Mange mener imidlertid at også ungdom i aldergruppen 15-18 år bør beskyttes mot å bli brukt i pornografiske fremstillinger. Det vises til at denne aldersgruppen har et større beskyttelsesbehov enn fullt voksne mennesker. Det pekes også på at det gjelder en 18-års grense ved overlatelse av pornografiske skildringer til barn, og når man er for ung til å motta f.eks. et bilde, kan det sies at man også er for ung til å la seg avfotografere i en slik situasjon som bildet viser.

11.4 Andre utredninger

11.4.1 Ytringsfrihetskommisjonen, NOU 1999: 27

Ytringsfrihetskommisjonen uttaler seg i utredningen NOU 1999: 27 ikke om forholdet mellom gjeldende pornografibestemmelser og nåværende Grunnlov § 100. Derimot foretar kommisjonen en vurdering av gjeldende pornografiforbud i forhold til kommisjonens forslag til ny Grunnlov § 100. Det heter (s.159) at

«forbudene mot pornografi - enten i form av totalforbud eller mer begrenset i form av et spredningsforbud - må på samme måte som andre innskrenkninger i ytringsfriheten oppfylle kriteriet i vårt forslag til Grl. § 100, 1. ledd, 2. pkt. Det vil si at inngrepet må la seg forsvare «holdt op imod Ytringsfrihedens Begrundelse i Sandhedssøgen, Demokrati og Individets frie Meningsdannelse». Dette innebærer bl. a. at man må klarlegge hvilke av de tre prosesser som ytringsfriheten verner som blir forstyrret ved det aktuelle inngrepet.»

Kommisjonen mener (s. 159) at inngrepene mot den litterære utukt i 1950 og 60-årene (Mykle, Miller og Bjørneboe) grep forstyrrende inn i det da pågående, demokratiske ordskiftet om hvilken plass seksualiteten skulle ha i offentligheten. De aktuelle forfatterne hadde bl.a. et ønske om å frigjøre seg selv og andre fra det de så som negative tabuer. Et forbud mot visse ytringer fra den ene part griper i en slik situasjon direkte og forstyrrende inn i den demokratiske prosess, dvs. den alminnelige debatt om hva som bør holdes for riktig.

Kommisjonen sier videre at ytringsforbudene som ble forsøkt håndhevet på 1950- og 60-tallet også angikk den dialektiske prosess frem mot større - eller bedre - sannhet om ulike sider ved det seksuelle. I tillegg grep forbudene inn i individenes frie meningsdannelse. Alle «tre prosesser ble dermed forstyrret».

Om dagens pornografi - konsentrert om levende bilder og formidlet som videofilmer, via kringkasting og internett - er kommisjonen mer forsiktig (s.159). Den uttaler at «det er ikke like enkelt å avgjøre om - og i tilfelle hvordan - dagens forbud mot f. eks. visse pornografiske levende bilder griper inn i en eller flere av de tre prosesser ytringsfriheten skal verne». Det er ved første øyekast vanskelig å se at dagens kommersielle pornoindustri bidrar til det demokratiske ordskiftet eller til sannhetssøken. Derimot uttaler kommisjonen at «pornografien som ytring angår den frie meningsdannelse, og at dagens begrensninger derfor griper forstyrrende inn i denne prosessen».

Kommisjonen konkluderer med at en vedtakelse av det fremsatte forslaget til ny Grunnlov § 100 «vil gjøre det nødvendig å endre norsk pornografilovgivning etter de linjer som skisseres i Seksuallovbruddutvalgets innstilling».

I tillegg uttales at det ikke kan utelukkes

«at kravene til årsakssammenheng mellom visse former for pornografi og skader på brukerne kan formuleres strengere enn gjort i NOU 1997: 23, altså slik at pornografiformer som utvalget fortsatt mener skal være forbudt likevel tillates. På den annen side kunne det foreslåtte utstillingsforbudet gått lengre, dvs. at man i større grad enn foreslått tar hensyn til mennesker som ikke ønsker å bli utsatt for kjønnslige skildringer i hverdagen. Regler om tid og sted for når visse støtende ytringer er tillatt er langt mindre betenkelig enn et totalforbud. Det sentrale er at ytringene lovlig kan fremsettes og mottas, ikke at de kan fremsettes over alt og hele tiden.»

11.4.2 Konvergensutvalget, NOU 1999: 26

Konvergensutvalget uttaler seg i sin utredning NOU 1999: 26 ikke om hva som bør omfattes av begrepet ulovlig pornografi eller hvilke befatningsmåter med slikt materiale som bør være forbudt.

Ett av forslagene fra utvalgets flertall (4-2) har likevel en viss interesse i denne sammenheng fordi det vil gi økt tilgang til pornografiske levende bilder. Det gjelder forslaget om å vurdere nærmere å oppheve kringkastingsloven § 4-5, som gir Statens medieforvaltning hjemmel til forby videresending av fjernsynskanaler som bl.a. sender programmer med pornografi eller vold i strid med norsk lov. Formålet med bestemmelsen er å motvirke «import» av fjernsynsprogrammer som strider mot norsk lov. Konvergensutvalget uttrykker forståelse for intensjonene bak bestemmelsen, men peker på at inngrepsadgangen i praksis ikke blir benyttet (s. 147). Utvalget antar imidlertid at bestemmelsen har en viss preventiv betydning.

Utvalgets flertall anser bestemmelsen som problematisk, bl.a. fordi den kan føre til at kabelselskapene - som kun distribuerer andres programmer - må utøve en viss sensur, og fordi bestemmelsen er teknologispesifikk.

11.5 Internasjonalt samarbeid mot barnepornografi

Internett innebærer en nesten ubegrenset mulighet for global formidling av informasjon. Dette gjelder også ulovlig informasjon, som f.eks. elektronisk lagret barnepornografi.

Seksuallovbruddutvalget uttaler at databaserte barnepornografiske fremstillinger reiser flere særlige spørsmål av teknologisk, håndhevings- og kontrollmessig karakter. Utvalget sier at disse spørsmålene bør utredes særskilt og at utvalget ikke innehar kompetanse til dette (s. 83).

Departementet ser det som viktig at disse spørsmålene blir vurdert på internasjonalt plan, og skal nedenfor gi en kort redegjørelse for internasjonalt samarbeid om spørsmålet. Til dels er det tale om samarbeid som ikke retter seg spesielt mot spredning av barnepornografi, men mot datakriminalitet mer generelt.

OECD offentliggjorde i 1986 den første studien av medlemsstatenes lovgivning vedrørende datarelatert kriminalitet 1. Europarådet inkluderte datakriminalitet i arbeidsprogrammet for styringsgruppen for kriminalitetsspørsmål (CDPC-Comité Directeur pour les Problèmes Criminelles) i 1985-86, og utga i 1989 - bl.a. på bakgrunn av OECD-rapporten - retningslinjer for å oppnå en viss harmonisering av medlemsstatenes lovgivning. Samme år vedtok Europarådet en rekommandasjon 2 som anbefalte medlemsstatene å ta hensyn til disse retningslinjene i intern rett. I 1995 vedtok Europarådet en rekommandasjon om etterforskning og internasjonalt samarbeid. 3

Europarådet (CDPC) satte i 1997 ned en ekspertkomité som arbeider med en konvensjon om både strafferettslige og prosessuell sider av problemet, herunder internasjonalt samarbeid og hvilken adgang det skal være til via en PC å etterforske over landegrensene. Bekjempelse av barnepornografi skal etter planen inngå i konvensjonen.

Interpol har også - særlig ved arbeidsgruppen «The Interpol European Working Party on Information Technology Crime» - tatt tak i problemstillingene. Mye statistisk materiale om bl.a. forekomsten av barnepornografi på internett er utarbeidet av Interpol.

Europaparlamentet og Rådet vedtok 25. januar 1999 en flerårig handlingsplan for sikrere bruk av internett gjennom bekjempelse av ulovlig og skadelig innhold på globale nett. 4 Etter planen skal man arbeide for selvreguleringsordninger i bransjen og for systemer som kan overvåke innholdet på nettet. Bl.a. bør statene bidra til opprettelse av et europeisk nettverk av tipslinjer som kan varsles av den enkelte internettbruker når vedkommende kommer over ulovlig materiale, som barnepornografi eller ulovlig rasistisk materiale. Stortinget samtykket enstemmig 4. november 1999 til EØS-komiteens beslutning nr. 99/1999 om endring av Protokoll 31 til EØS-avtalen om EFTA/EØS-statenes deltakelse i EUs flerårige handlingsplan, jf. St.prp. nr. 98 (1998-99) og Innst. S. nr. 9 (1999-2000). Norges bidrag til gjennomføring av planen vil i inneværende 4-årsperiode bli på omlag 8 millioner kroner.

I nordisk samarbeid er bekjempelse av barnepornografi tatt med på handlingsplanen for justissektoren for 1999-2000. Det tas sikte på at samarbeidet skal rette seg både mot den etterforskningsmessige siden, forebygging og straff. I Danmark har et utvalg om økonomisk kriminalitet og datakriminalitet i 1999 avgitt utredningen «Børnepornografi. IT-efterforskning» (Betænkning nr. 1377). Den inneholder enkelte forslag som vil bli omtalt nærmere i punkt 11.7.3.

11.6 FNs barnekonvensjon og ILO-konvensjon nr. 182

FNs barnekonvensjon artikkel 34 lyder:

«Partene påtar seg å verne barnet mot alle former for seksuell utnytting og seksuelt misbruk. For dette formål skal partene i særdeleshet treffe alle nødvendige nasjonale, bilaterale og multilaterale tiltak for å hindre:

1. At noen tilskynder eller tvinger et barn til å delta i noen form for ulovlig seksuell virksomhet;

2. at noen utnytter barn ved å bruke dem til prostitusjon eller annen ulovlig seksuell praksis;

3. at noen utnytter barn ved å bruke dem i pornografiske forestillinger eller i pornografisk materiale.»

Barn er nærmere definert i artikkel 1 som «et hvert menneske under 18 år, med mindre myndighetsalder nås tidligere ved lovgivning som gjelder barnet».

ILO-konvensjon nr. 182 om forbud mot og umiddelbare tiltak for å avskaffe de verste former for barnearbeid 5 ble vedtatt under ILOs arbeidskonferanse 17. juni 1999. Norge har satt igang arbeid med sikte på å ratifisere konvensjonen. Begrepet «de verste former for barnearbeid» er definert i artikkel 3 b, og omfatter bl.a. «bruk, rekruttering eller tilbud av barn for prostitusjon, for produksjon av pornografi eller for pornografisk opptreden» («the use, procuring or offering of a child for prostiution, for the production of pornography or for pornographic performances»). I artikkel 2 heter det at uttrykket barn omfatter «alle personer under 18 år».

11.7 Departementets syn

11.7.1 Prinsipielt utgangspunkt

Departementet ønsker ingen liberalisering av dagens forbud mot pornografi og viser i denne sammenheng til Voksenåserklæringensom det politiske grunnlaget for de tre regjeringspartienes felles regjering.

Departementet er overbevist om at pornografiske skildringer har en uheldig påvirkning, både på samfunnet generelt og på den enkelte bruker av slikt materiale. Departementet er særlig bekymret for den negative påvirkningen pornografien kan ha på unge mennesker som ikke har en ferdig utviklet seksuell identitet og forståelse. Selv med straffebestemmelser som skjermer personer under 18 år mot tilgang på pornografi, er det god grunn til å anta at en liberalisering av pornografibestemmelsen vil øke risikoen for at mindreårige blir eksponert for slikt materiale.

Til dette kommer at det er vanskelig å se positive verdier og effekter av økt tilgang til pornografi for voksne. Pornografi er i stor grad beskrivelser av seksuelle handlinger totalt løsrevet fra et etisk og sosialt ansvar. Stort forbruk av pornografi kan derfor også hos voksne brukere bidra til uthuling og undergraving av fellesverdier som samfunnet trenger og har rett til å beskytte. En liberalisering av pornografibestemmelsen vil derfor være et galt signal å gi i et samfunn der «det offentlige rom» allerede er betydelig preget av en kommersiell utnytting av seksualitet. Barn og unge utsettes for et betydelig ideologisk press i retning av å oppfatte også seksualitet og kjønnsliv som en vare som kan tilbys og etterspørres.

Den eller de som ønsker tilgang til pornografiske skildringer til eget bruk kan relativt enkelt og lovlig - så sant det ikke gjelder barnepornografi - skaffe seg dette fra leverandører utenfor norsk jurisdiksjon. Dette kan skje ved privatimport av videofilmer eller blader, ved hjelp av parabolantenne og abonnement på TV-kanaler som sender pornografi eller via internett. En opprettholdelse av dagens grense mellom lovlige og ulovlig kjønnslige skildringer rammer derfor i liten grad folks informasjonsfrihet (i Ytringsfrihetskommisjonens utredning definert som «frihet til å motta opplysninger, ideer og budskap som kilden frivillig gir fra seg, eller i alle fall ikke er uvillig til å meddele» (NOU 1999: 27 s. 241)).

Den mest effektive konsekvens av dagens regler er at de hindrer at det vokser frem en nasjonal pornoindustri og et markedsføringsapparat på norsk jord. En liberalisering vil i første rekke kunne ha som resultat at det også i Norge vokser frem en næring basert på salg og produksjon av pornografisk materiale. Det er ikke et savn at en slik næringsgren mangler her til lands. Den «handelslekkasje» som følger av at inntekten fra nordmenns kjøp av pornografi havner i utlandet, er en liten pris å betale for å slippe en slik næringsvirksomhet.

En videreføring av dagens forbud mot pornografi reiser ingen problemer i forhold til Grunnloven § 100. Ytringsfrihetskommisjonen uttaler derimot at en eventuell vedtakelse av kommisjonens forslag til ny Grl. § 100 «vil gjøre det nødvendig å endre norsk pornografilovgivning etter de linjer som skisseres i Seksuallovbruddutvalgets innstilling». Regjeringen vil komme tilbake til disse spørsmål ved oppfølgingen av Ytringsfrihetskommisjonens utredning.

11.7.2 Hva skal regnes som pornografi?

Departementet foreslår å videreføre gjeldende definisjon av pornografi, som «kjønnslige skildringer som virker støtende eller på annen måte er egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av barn, lik, dyr, vold og tvang».

Departementet er imidlertid enig med Seksuallovbruddutvalget i at ordet «utukt» kan fjernes fra definisjonen, siden utukt og pornografi er synonyme begreper og begrepet utukt i stor grad har forsvunnet fra dagligspråket. Departementet foreslår også å fjerne begrepet «sadisme» fra definisjonen, da dette i denne sammenheng må antas å bli fanget opp av ordene «vold og tvang».

Departementet er enig med utvalget i at bestemmelsen bare bør inneholde én definisjon av barnepornografi, som bør omfatte enhver kjønnslig skildring «hvor det gjøres bruk av barn». Som utvalget foreslår departementet at det i loven presiseres at begrepet «barn» her vil omfatte noen som må regnes som barn og noen som er fremstilt som barn.

«Barn» bør - på samme måte som i Sverige og Danmark - ikke defineres ved hjelp av en aldersgrense. Utgangspunktet bør være at begrepet omfatter alle personer som ikke har fullført kjønnsmodningsprosessen. Departementet er enig med utvalget i at den seksuelle lavalder vil være et utgangspunkt for vurderingen av hvem som skal anses som barn, bl.a. under henvisning til at kjønnsmodningsprosessen ikke bare er en fysiologisk prosess, men også består i utvikling av psykisk modenhet.

Begrepet «kjønnslig skildring» kan etter forholdene være mer omfattende når det er barn som er avbildet enn når modellene er voksne. Det avgjørende må være om barn er brukt på en slik måte at det er egnet til å gi seksuelle assosiasjoner. Det er ikke et vilkår at barnet er involvert i åpenbare seksuelle situasjoner eller at barnet kan sies å ha deltatt i en seksuell situasjon ved avbildningen.

Som utvalget foreslår departementet at det lovfestes at kjønnslige skildringer som må anses forsvarlige ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller liknende formål ikke skal anses som pornografi. Det legges til grunn at dette er i samsvar med gjeldende rett.

11.7.3 Hvilken befatning med pornografi skal være straffbar?

Departementet foreslår ingen liberalisering når det gjelder hvilke befatningsmåter med pornografi som skal være straffbare, jf. straffeloven § 211 første ledd bokstavene a til d. Departementet foreslår imidlertid en betydelig omredigering av bestemmelsen. Den bør også få en medienøytral utforming slik at den omfatter all pornografi i skrift eller rørlige eller urørlige bilder, uansett hvilken teknologi som brukes til presentasjonen.

Departementet er enig med utvalget i at det bør gå klart frem at produksjon og overlatelse av barnepornografisk materiale er straffbart, selv om dette i dag ofte kan rammes av andre alternativer i bestemmelsen.

Etter departementets syn bør utgangspunktet være at all befatning med barnepornografisk materiale er straffbar. Det er i dag antatt at det ikke foreligger straffbar besittelse om man bare leser eller ser på det barnepornografiske materialet på egen micromaskin (PC) uten at materialet er «lastet ned», dvs. lagret på maskinens harddisk. Dette kan isolert sett være en rimelig regel, fordi den som søker rundt på internett kan få opp stoff på egen skjerm som man ikke på forhånd kunne vente. Men fra slik uforvarende lesning av materialet til den bevisste nedlasting på egen maskin vil det være mange mellomformer. Noen av disse kan være klart straffverdige, og det vil øke forbudets effekt om de kriminaliseres.

I delbetænkning II fra det danske justisdepartements utvalg om økonomisk kriminalitet og datakriminalitet (Børnpornografi. IT-efterforskning, betænkning nr. 1377) foreslås det derfor et forbud mot å gjøre seg kjent med barnepornografiske fremstillinger mot vederlag. Den typiske situasjon vil være at en person betaler - f.eks. ved å oppgi kredittkortnummer - for full tilgang til et nettsted med slik materiale. Departementet mener at dette bør kriminaliseres selv om materialet ikke lastes ned - besittes - men bare blir lest fra egen skjerm. Det forhold at det betales vederlag for å lese/se materialet bidrar i seg selv til å opprettholde et marked for slikt materiale, dvs. at de økonomiske motivene for seksuell utnytting og fornedring av barn opprettholdes. Dessuten er det grunn til å kriminalisere slik befatning med barnepornografi fordi denne formen for tilgang i stor grad kan erstatte den fysiske besittelsen. Om dette ikke blir kriminalisert, kan situasjonen bli at brukerne av slikt materiale aldri laster ned det ulovlige materialet, men likevel kan oppnå all den tilgang de ønsker ved et enkelt klikk på et bokmerke til et nettsted som mottar vederlag for hvert besøk.

På denne bakgrunn foreslår derfor departementet at det også gjøres straffbart å gjøre seg kjent med barnepornografiske skildringer mot vederlag. Oppdagelsesrisikoen for slike lovbrudd må antas å være relativt høy fordi overføringen av vederlag fra kontoen til den som rettsstridig har gjort seg kjent med slik materiale vil kunne inngå i bevisføringen.

11.7.4 Forledelse til avbildning av 16- og 17-åringer

Departementet ser et klart behov for å beskytte også umyndige over den seksuell lavalder (16- og 17-åringene) mot å bli avbildet i seksuelle sammenhenger som ledd i kommersiell fremstilling av mykpornografisk og pornografisk billedmateriale. Dette er også påpekt av flere høringsinstanser, bl.a Pro-senteret som uttaler at:

«..barn mellom 15 og 18 år bør beskyttes i forhold til å medvirke i en kommersiell industri som vil få store konsekvenser for en person resten av livet»

Også Ytringsfrihetskommisjonen (NOU 1999: 27) etterlyser en «18-årsgrense for å delta foran kamera ved fremstilling av pornografi».

Departementet foreslår derfor å kriminalisere to forhold knyttet til dette. For det første foreslås å gjøre det straffbart å forlede noen under 18 år til å la seg avbilde i en slik sammenheng. For det andre foreslås å gjøre det straffbart å produsere slike fremstillinger når noen under 18 år er avbildet.

Departementet har vurdert hvilke kjønnslige skildringer som skal være omfattet. En mulighet er å begrense dette til deltakelse i pornografiske skildringer, jf. lovens legaldefinisjon av pornografi. Etter departementets mening bør forbudet ha et videre nedslagsfelt. Også deltakelse foran kamera ved mykpornografisk nakenfotografering bør omfattes fordi formålet bl.a. er å beskytte ungdom mot handlinger som de senere kan komme til å angre på. Det må være en målsetting med forbudet å forhindre at 16-17 åringer poserer som nakenmodeller i blader og videofilmer etc. selv om de handlinger de gjør med seg selv eller andre på bildene ikke vil omfattes av pornografidefinisjonen. Det kan ikke forventes at ungdom i denne alderen fullt ut innser hvilken belastning det kan være - rent umiddelbart og i fremtiden - å fremstå som modell i mer eller mindre pornografiske skildringer. Departementet mener det billedmaterialet det her snakkes om, best kan uttrykkes som «bilder med seksuelt innhold».

Etter svensk rett er det forbudt å tvinge, forlede eller utilbørlig påvirke ungdom mellom 15 og 18 år til å foreta eller medvirke i handlinger med seksuelt innhold som er ledd i fremstilling av pornografiske bilder. Også forledelse til «en posering» rammes. Etter dansk rett er det straffbart å tilskynde eller bistå en person under 21 år til å søke erverv ved «kønslig usædelighed». I praksis brukes bestemmelsen bare mot prostitusjon, selv om det er enighet om at den også rammer «kønsakter der iværksættes med henblik på fotografering», dvs. produksjon av pornografiske rørlige og urørlige bilder.

Verken FNs barnekonvensjon artikkel 34 eller ILO-konvensjon nr. 182 artikkel 3 b å gir et klart svar på hvor omfattende forbudet må være. Konvensjonene gjelder henholdsvis bruk av barn under 18 år i «pornografisk materiale» og ved «produksjon av pornografi», men det kan ikke legges til grunn uten videre at det er sammenfall mellom den norske legaldefinisjonen av pornografi og pornografibegrepet i disse konvensjonene. Til dette kommer at konvensjonsforpliktelsene gjelder de mer kvalifiserte formene «utnyttelse», «bruk», «rekruttering» og «tilbud av barn» til produksjon av slikt materiale. Departementet legger til grunn at det forbudet som her foreslås går lengre enn det som er påkrevet etter de nevnte konvensjoner.

Forbudet rammer ikke den enkelte 16-17 åring som lar seg avbilde i en seksuell sammenheng, men den som «forleder» vedkommende til å la seg avbilde. Dette vil følgelig ramme den som lokker med penger eller andre goder, eller som aktivt overtaler vedkommende, og det vil ramme den fotograf, regissør, utgiver etc. som produserer eller deltar i produksjonen når den eller de som avbildes er under 18 år. Det er ikke noe vilkår at den som forleder, selv skal ta bildene eller på annen måte ha befatning med selve produksjonen av det mykpornografiske eller pornografiske materialet. Det er unødvendig å ta med tvangsalternativet - som bl.a. i svensk rett - fordi dette allerede følger av straffeloven § 222.

Produksjonsalternativet vil ramme den eller de som produserer slike fremstillinger i en kommersiell sammenheng. Dette vil blant annet omfatte fotografen, regissøren, utgiveren og andre som etter en nærmere tolkning har produsert eller medvirket til dette, jf. utkastet § 205. Forbudet vil ventelig medføre at aktørene i denne bransjen aktivt sikrer seg at de aktuelle modellene er over 18 år, jf. at uaktsom overtredelse er straffbart etter utkastet § 204 tredje ledd.

Forbudet vil bare ramme fotografering som inngår i kommersiell produksjon av slike rørlige eller urørlige bilder. Privat fotografering og fotografering som må anses forsvarlig ut fra et kunstnerisk, vitenskapelig, informativt eller liknende formål vil også falle utenfor.

11.7.5 Utstillingsforbudet

Med det standpunkt som departementet inntar til pornografiforbudet, finner departementet det uaktuelt og unødvendig å foreslå et utstillingsforbud slik det ble foreslått i NOU 1985: 19 og av Seksuallovbruddutvalget. Det foreslåtte utstillingsforbudet må ses i sammenheng med forslagene om liberalisering av pornografidefinisjonen. Når departementet ikke foreslår å endre denne, er det heller ikke behov for et utstillingsforbud. Seksuallovbruddutvalget uttaler at formålet med forslaget er å sikre «at det offentlige rom ikke belastes med mer provoserende nakenbilder enn det som er situasjonen i dag», jf. utredningen s. 84.

Også i dag blir mange eksponert for flere kjønnslige skildringer enn det de ønsker for seg selv, og ikke minst for sine mindreårige barn. Særlig synes dette å gjelde på bensinstasjoner, der det fortsatt kan være manglende diskret utstilling av «mannfolkblader» og annet mykpornografisk materiale. I dagligvarebutikker og i en del større kiosker synes det derimot som om det folkelige engasjementet - individuelt eller gjennom organiserte forbrukerinteresser - mot utstilling av slike blader har gitt gode resultater. Det er departementets standpunkt at markedsføring av slike blader også i fremtiden må skje på en måte som i rimelig grad tar hensyn til de mange som ikke ønsker å bli konfrontert med kjønnslige skildringer i dagligvarebutikker, bensinstasjoner og ordinære kiosker. Et lovforbud mot slik utstilling er neppe mer effektivt enn fortsatt folkelig engasjement og bruk av forbrukerinnflytelse. En må her ha for øyet at overtredelser av et eventuelt utstillingsforbud trolig ikke ville blitt gitt - eller kunne blitt gitt - høy prioritet av politi og påtalemyndighet.

11.7.6 Skyldkrav, strafferamme mv.

Departementet foreslår, som utvalget, ingen endring i skyldkravet. Dette innebærer at både forsettlig og uaktsom overtredelse rammes, jf. forslaget tredje ledd første punktum og gjeldende § 211 fjerde ledd. Strafferammen er imidlertid forskjellig for forsettlig og uaktsomt brudd på pornografibestemmelsene.

Forsøk er straffbart, jf. straffeloven § 49. I forslaget § 204 første ledd er den straffbare handling beskrevet som en forsøkshandling, jf. ordene «søker å». Forsøk på ulike former for utbredelse anses således som fullbyrdet forbrytelse.

Departementet foreslår - som utvalget - heller ingen endringer i strafferammen i forhold til gjeldende rett. Strafferammen for forsettlig overtredelse av § 204 første til fjerde ledd er bøter eller fengsel inntil 2 år. For uaktsom overtredelse er strafferammen bøter eller fengsel inntil 6 måneder, jf. sjette ledd første punktum. Det samme gjelder det særlige medvirkningsansvaret for innehaveren eller overordnet, jf. sjette ledd annet punktum.

Departementet forslår - som utvalget - at regelen i § 211 sjette ledd ikke videreføres. Det bestemmes her at det i straffskjerpende retning skal legges vekt på om de kjønnslige skildringene omfatter bruk av barn, dyr, vold, tvang eller sadisme. Det er etter departementets oppfatning så opplagt at skildringens grovhet er av stor betydning for straffutmålingen at det er unødvendig å lovfeste dette.

Departementet foreslår - som utvalget - å videreføre strl. § 211 sjuende ledd slik at film og videogram som Statens filmtilsyn ved forhåndskontroll har godkjent til ervervsmessig fremvisning eller omsetning ikke omfattes av forbudene i forslaget til § 204 første til fjerde ledd. Det innebærer at en slik forhåndsgodkjenning også fritar for etterfølgende ansvar.

Spredning av pornografisk materiale er - i likhet med hallikvirksomhet - gjennomgående profittmotivert virksomhet. Reglene om inndragning i straffeloven §§ 34 flg. vil derfor også her være aktuelle, se fremstillingen ovenfor under punkt 10.4.4.

Overtredelse av lovforslaget § 204 kan medføre fengsel inntil 2 år. Én overtredelse vil således ikke oppfylle vilkåret i straffeloven § 34a første ledd bokstav a om lengstestraff på 6 år eller mer for å kunne foreta utvidet inndragning. Er lovovertredelsen derimot begått i konkurrens med et annet straffebud som også kan gi utbytte og som har en strafferamme på fengsel inntil 4 år eller strengere, vil den samlede strafferammen bli på fengsel i minst 6 år jf. straffutmålingsregelen i straffeloven § 62. Dersom straffebudene i tillegg samlet sett kan gi betydelig utbytte, er utvidet inndragning aktuelt etter denne bestemmelsen. I gjentakelsestilfeller er strafferammen i § 204 tilstrekkelig høy, jf. § 34a første ledd bokstav b.