3 Nærmere om grunnlinjene

Grunnlinjene danner utgangspunktet for måling av sjøterritoriets bredde og av utstrekning av andre maritime jurisdiksjonsområder, herunder tilstøtende soner, kontinentalsokkelen og økonomiske soner. Den normale grunnlinje skal i henhold til Havrettskonvensjonens artikkel 5 være lavvannslinjen langs kysten. Også andre metoder kan etter omstendighetene brukes til å definere grunnlinjen. I Havrettskonvensjonens artikkel 7 angis vilkår for unntaksvis å kunne trekke rette grunnlinjer.

Bestemmelsene om grunnlinjer, herunder de rette grunnlinjer, gjenspeiler internasjonal sedvanerett på området. For de rette grunnlinjenes vedkommende, bygger den på dom avsagt av Den internasjonale domstols i den såkalte fiskerijurisdiksjonssaken av 1951 mellom Norge og Storbritannia. Den aktuelle kyststrekningen må, for å kunne danne grunnlag for rette grunnlinjer, ha dype innbuktninger og innskjæringer eller det må finnes en rad av øyer langs kysten i dens umiddelbare nærhet. Havområder innenfor grunnlinjene er såkalte indre farvann.

I Stortingsproposisjon nr. 37 (1995-96) om ratifikasjon av FNs havrettskonvensjon, ble det vist til at «[n]yere geodetiske målinger har påvist visse unøyaktigheter ved angivelsen av grunnlinjepunktene, og spørsmålet om justering av disse er derfor til vurdering» (s. 16). I tilknytning til en utvidelse av sjøterritoriet, vil det dessuten være nødvendig med behørig kunngjøring av den nye grenselinjen. Det er behov for å legge til grunn nøyaktige og oppdaterte grunnlinjer ved en slik kunngjøring. Disse forhold aktualiserte derfor en nærmere gjennomgang av alle grunnlinjer.

Grunnlinjene rundt Svalbard, som opprinnelig ble fastsatt i 1970, ble gjenstand for en gjennomgripende revisjon i 2001, jf. forskrift av 1. juni 2001 nr. 556 om grensen for det norske sjøterritorium ved Svalbard. Grunnlinjene for Fastlands-Norge ble revidert i 2002, jf. forskrift av 14. juni 2002 nr. 625. Forskriften innebærer en oppdatering, teknisk justering og en viss forenkling av de tidligere grunnlinjepunktene. Den trådte i kraft 1. juli 2002 og erstattet de tidligere forskriftene av 12. juli 1935 om fiskerigrensen nord for Træna og av 18. juli 1952 om fiskerigrensen sør for Træna. Videre ble grunnlinjene ved Jan Mayen revidert gjennom forskrift av 30. august 2002 nr. 943. Forskriften trådte i kraft 1. oktober 2002, og erstattet forskriften fastsatt ved Kronprinsregentens resolusjon av 30. juni 1955.

Revisjonen av grunnlinjene medførte ikke nevneverdige endringer for henholdsvis den økonomiske sone (jf. lov av 17. desember 1976 nr. 91 om Norges økonomiske sone og forskrift av 17. desember 1976 nr. 15 om iverksettelse av Norges økonomiske sone), fiskerisonen for Jan Mayen (jf. nevnte lov av 17. desember 1976 nr. 91 og forskrift av 23. mai 1980 nr. 4 om opprettelse av fiskerisone ved Jan Mayen) eller fiskevernsonen ved Svalbard (jf. nevnte lov av 17. desember 1976 nr. 91 og forskrift av 3. juni 1977 nr. 6 om fiskevernsone ved Svalbard). Grunnlinjerevisjonen medførte heller ikke nevneverdige endringer for kontinentalsokkelen (jf. lov av 21. juni 1963 nr. 12 om vitenskapelig utforskning og undersøkelse etter og utnyttelse av andre undersjøiske naturforekomster enn petroleumsforekomster og lov av 29. november 1996 nr. 72 om petroleumsvirksomhet).

De reviderte grunnlinjene utgjør et sikkert og nøyaktig grunnlag for beregningen av sjøterritoriet og andre maritime jurisdiksjonsområder.