6 Særlig om Svalbard, Jan Mayen og bilandene

Sjøterritoriet er i dag på ca. 4 nautiske mil ved alle norske landområder, dvs. Kongeriket med Fastlands-Norge, Jan Mayen og Svalbard, samt bilandene Bouvetøya, Peter Is øy og Dronning Maud Land. Dette anses å følge av ordlyden i Cancelli-Promemoria av 1812.

Svalbardtraktaten av 9. februar 1920 gir særlige rettigheter for andre traktatparters borgere til viktige former for næringsvirksomhet på Svalbards land- og sjøterritorium. Disse rettighetene gjelder på øyene «og deres territoriale farvann». Størrelsen på sjøterritoriet er ikke bestemt i traktaten, men avgjøres innenfor de til enhver tid gjeldende rammer som følger av alminnelig folkerett av Norge i kraft av suvereniteten over området.

Utvidelse av sjøterritoriet ved Svalbard vil medføre en tilsvarende utvidelse av det geografiske virkeområdet for Svalbardtraktaten. Skrankene Svalbardtraktaten setter for norsk myndighetsutøvelse vil dermed komme til anvendelse i et større område enn i dag. Således vil det området hvor likebehandlingsprinsippet gjelder, bli utvidet. Også myndighetsområdet for Sysselmannen på Svalbard, herunder politi- og påtaleansvaret, vil bli utvidet parallelt med en utvidelse av sjøterritoriet.

I forhold til fiskeriene, slik vi kjenner dem i dag i Svalbards kystnære områder, antas en utvidelse av sjøterritoriet ikke å få konsekvenser av betydning. Det er i første rekke et rekefiske som foregår i området innenfor 12 nautiske mil, under reguleringer som vil kunne videreføres. Videre er store områder permanent stengt for annet fiske enn rekefiske. Også disse stenginger vil kunne videreføres.

På kontinentalsokkelen ved Svalbard utenfor sjøterritoriets yttergrense anses Norge å ha suverene rettigheter uten Svalbardtraktatens skranker. Et utvidet territorialfarvann vil innebære at Svalbardtraktatens likebehandlingsregler geografisk vil bli tilsvarende utvidet.

Både miljøhensyn og hensynet til likest mulig behandling av alle deler av Kongeriket Norge tilsier at utvidelsen av sjøterritoriet gjøres gjeldende for Svalbard.

For Jan Mayen anses ingen særlige hensyn å gjøre seg gjeldende hva angår en utvidelse av sjøterritoriet, foruten miljøhensyn og hensynet til mest mulig lik behandling av de ulike deler av Kongeriket.

Bilandene Bouvetøya, Peter Is øy og Dronning Maud Land er ikke en del av Kongeriket. Det er ikke gitt særlige bestemmelser om grunnlinjer, territorialfarvann eller maritime soner i disse områdene. Det legges som nevnt til grunn at den kongelige resolusjon av 22. februar 1812, gjengitt i Cancelli-Promemoria, får anvendelse også for bilandene, slik at sjøterritoriet der er på 4 nautiske mil. I lys av begrensede håndhevelsesmuligheter gjør behovet for en utvidelse av sjøterritoriet seg i praksis i mindre grad gjeldende for bilandene enn for Kongeriket.

Bilandet Bouvetøya ligger utenfor anvendelsesområdet til Antarktistraktaten av 1. desember 1959, og Norge står derfor fritt til å utvide kyststatsjurisdiksjon uten å måtte vurdere traktatens skranker. Selv om en utvidelse av sjøterritoriet ved Bouvetøya i prinsippet blant annet vil gi adgang til å regulere fisket i et større område, vil en effektiv håndhevelse av reguleringene selvsagt være problematisk å gjennomføre. Prinsipielle miljøhensyn og hensynet til konsekvens og harmoni i rettssystemet og likest mulig innhold i de faguttrykk som benyttes i forhold til ulike deler av norsk territorium, tilsier imidlertid også her at utvidelsen av sjøterritoriet i prinsippet gjøres gjeldende også for Bouvetøya.

Dronning Maud Land og Peter Is øy omfattes av Antarktistraktatens geografiske anvendelsesområde. Traktatens artikkel IV slår fast at ingen nye krav eller utvidelse av eksisterende krav må finne sted så lenge traktaten er i kraft. Kravet over sjøterritoriet er en del av selve territorialkravet. En avklaring av yttergrensen i samsvar med Havrettskonvensjonens artikkel 3 og dermed den alminnelige folkerettsutviklingen vil ikke utgjøre en utvidelse av eksisterende krav i traktatens forstand og derved stride mot Antarktistraktatens artikkel IV. Tre av de seks øvrige kravshavere i Antarktis har etter Antarktistraktatens ikrafttredelse (henholdsvis Frankrike i 1971, New Zealand i 1978 og Australia i 1990) uttrykkelig også latt utvidelse av sjøterritoriet formelt gjelde i områdene som faller inn under Antarktistraktatens virkeområde.

Statspraksis, folkerettsutviklingen og formålsbetraktninger tilsier med andre ord at en utvidelse som prinsipielt også omfatter bilandene er forenlig med gjeldende folkerett. Havrettskonvensjonens regler for beregning av yttergrensen, basert på oppgivelse av grunnlinjer og en kunngjøring som sikrer egnet notoritet og publisitet (jf. artikkel 16) byr samtidig på store tekniske og vitenskapelige utfordringer på det antarktiske kontinentet som følge av at lavvannslinjen er permanent dekket av store ismasser. Det foreslås derfor i loven å åpne for senere ikrafttredelse for bilandene. I en slik sammenheng vil det eventuelt være naturlig å prioritere fastsettelse av en forskrift med presis angivelse av sjøterritoriet rundt Bouvetøya.

Hva angår etablering av en tilstøtende sone, anses det for tiden kun å foreligge slike praktiske behov i tilknytning til norsk tollområde, noe som i henhold til tolloven § 1 nr. 1 er angitt som «det norske fastland og alt område innenfor territorialgrensen», med andre ord det området som betegnes som Fastlands-Norge. Det antas å dekke det praktiske behov som også gjør seg gjeldende i relasjon til trafikk fra og til Svalbard og Jan Mayen.