Ot.prp. nr. 58 (2002-2003)

Om lov om elektronisk kommunikasjon (ekomloven)

Til innholdsfortegnelse

16 Merknader til de enkelte bestemmelsene i lovforslaget

Til kapittel 1 Innledende bestemmelser

Til § 1-1 Formål

Loven skal legge til rette for elektronisk kommunikasjon. Formålsbestemmelsen oppgir lovens formål til å skulle sikre brukerne over hele landet gode, rimelige og fremtidsrettede tjenester for elektronisk kommunikasjon ved å legge til rette for effektiv bruk av samfunnets ressurser og bærekraftig konkurranse. Loven skal på denne måten bidra til å sikre oppfyllelse av nasjonale behov for elektronisk kommunikasjon. Formålsbestemmelsen er en videreføring av telelovens formålsbestemmelse, men tar sikte på å uttrykke lovens formål på en mer hensiktsmessigmåte.

Brukernes behov, dvs. hva som anses som godt, rimelig og fremtidsrettet vil endre seg over tid. Formålsbestemmelsen må også forstås i samsvar med dette. Begrepet «bruker» omfatter både profesjonelle og private brukere. Loven tar sikte på å legge til rette for tjenester (produksjonsmidler) til videresalg og tjenester til sluttbrukere. Henvisningen til «brukere» innebærer også at funksjonshemmede og brukere med spesielle behov skal ha tilgang til behovstilpassede tjenester på så gode vilkår som mulig, herunder så langt som mulig sikre disse brukerne valgmuligheter gjennom blant annet å søke å legge forholdene til rette for forskningen på dette området.

Å sikre «gode tjenester» innebærer blant annet at loven skal fremme:

  • Sluttbrukeres tilgang til en rekke grunnleggende leveringspliktige tjenester innenfor området for elektronisk kommunikasjon. Alle brukere skal ha mulighet til å benytte seg av basistjenester innenfor området for elektronisk kommunikasjon. Innholdet i de leveringspliktige tjenestene kan endre seg over tid, og omfatter i dag blant annet tilgang til digitale nett, katalogtjenester, telefonautomater, nødtjenester, og tjenester for funksjonshemmede.

  • Forbrukerhensyn innenfor området for elektronisk kommunikasjon. Gode tjenester til sluttbrukerne er tjenester der forbrukerhensyn blir ivaretatt. Dette gjelder forbrukerhensyn i et vidt perspektiv.

  • Kommunikasjon mellom sluttbrukere uavhengig av hvilken tilbyder de er tilknyttet.

  • Kommunikasjon som fungerer under krise og krig. «Gode tjenester» er tjenester som oppfyller sikkerhetskrav slik at brukerne har tilgang på nødvendige tjenester også i situasjoner med krise og krig. Lovens formål er derfor blant annet å legge forholdene til rette for at elektronisk kommunikasjon så langt som mulig skal fungere i fredstid, fredskrise, krise og i krig. Dette medfører blant annet at loven skal fremme opprettholdelse av sikkerhet og integritet i nettene både med tanke på militære og sivile sikkerhetsangrep.

  • Kommunikasjonsvern, herunder lagring og behandling av personopplysninger i forbindelse med tilbud av elektroniske kommunikasjonsnett som anvendes til offentlige elektroniske kommunikasjonstjenester og slik tjeneste. Det er et lovformål å verne kommunikasjon mot uautorisert tilgang.

  • Brukernes valgmuligheter. Loven skal legge forholdene til rette for tilbydere innenfor sektoren slik at brukerne skal kunne velge hvilke tilbydere de ønsker å kjøpe tjenester hos. Kundene skal så langt som mulig få tilgang til alle tilbydere av ulike tjenester og kunne sette sammen sitt eget forbruk av tjenester på en måte som er hensiktsmessig for den enkelte, selv om det involverer sammensetning av leveranser fra ulike tilbydere av nett eller tjenester.

  • Brukernes tilgang til nett og tjenester av så god kvalitet som mulig. Loven skal legge forholdene til rette for å sikre kvaliteten på nett og tjenester. Lovformålet omfatter blant annet sikring av teknisk kvalitet og medfører at alt radio- og terminal utstyr bør fungere tilfredsstillende etter sin hensikt i et harmonisert elektromagnetisk miljø. Det er dermed et lovformål å fremme elektromagnetisk kompatibilitet for å sikre så god sameksistens mellom utstyr som mulig. Forholdet til elektromagnetisk kompatibilitet er også et viktig hensyn for å sikre hensiktsmessig bruk av det elektromagnetiske frekvensspekteret, herunder å hindre skadelig interferens.

  • Kommunikasjon med andre land. «Gode tjenester»innebærer at brukerne kan kommunisere med brukere over landets grenser. Det er derfor formålstjenlig å etablere og utvikle harmoniserte regler for elektronisk kommunikasjon innenfor det europeiske økonomiske fellesskapet, samt i regi av verdens handelsorganisasjon WTO.

Målet om rimelige tjenester fremheves for å sikre at prisene for elektronisk kommunikasjon er så lave som mulig både for forbrukere og næringsliv. Denne målsettingen gjelder både telefontjeneste og andre tjenester. Konkurranse anses for å være det beste virkemiddel til å skaffe alle brukere et bredt og rimelig utvalg av elektroniske tjenester. Bærekraftig konkurranse anses som et viktig virkemiddel for å fremme effektiv bruk og hensiktsmessig administrering av ressursene. Begrepet bærekraftig konkurranse lar seg vanskelig definere presist, blant annet fordi dette er en nytt begrep som vil ha et dynamisk innhold basert på utviklingen i markedet. Bærekraftig konkurranse som virkemiddel innebærer imidlertid at forholdene skal legges til rette for en langsiktig virksom konkurranse i markedet. Dette medfører at i valg mellom reguleringsformer med ulike egenskaper på kort og lang sikt tilsier lovens formål at alternativene skal vurderes for å finne det som gir den gunstigste løsningen sett over tid.

Bærekraftig konkurranse er på denne bakgrunn et virkemiddel for å bedre utnyttelsen av samfunnets ressurser og gi høyere verdiskapning. Loven skal bidra til at det legges til rette for effektiv bruk av samfunnets ressurser. Det er et mål å oppnå effektiv bruk og hensiktsmessig administrering av knappe ressurser, herunder det elektromagnetiske frekvensspekteret og nasjonal nummer-/adresseplan. Det er sentralt for en effektiv ressursanvendelse at det frembringes samfunnsøkonomisk ønskelige endringer både i form av nye produkter og produksjonsprosesser. Forholdene må legges til rette for å sikre at ressursene brukes til skape et mangfold av gode og fremtidsrettede tjenester. Effektiv bruk og hensiktsmessig administrering av ressurser omfatter også så god utnyttelse som mulig av master, bygninger og andre flaskehalsfasiliteter. Hensynet til effektiv bruk skal også fremme effektiv investering i infrastruktur og valg av fremtidsrettet teknologi som fører til en samlet optimal infrastrukturutvikling, som igjen danner grunnlag for opprettholdelse og utviklingen av gode tjenester. Det skal også presiseres at målet om samfunnsøkonomisk effektiv ressursbruk, ikke medfører lovmessige skranker mot etableringer som skulle vise seg verken å være samfunnsøkonomisk eller bedriftsøkonomisk lønnsomme.

Loven tar også sikte på å fremme fremtidsrettede tjenester. Loven legger dermed til rette for å støtte innovasjonspregede investeringer i markedet og fremtidsrettet drift.

Loven søker videre å opprettholde prinsippet om teknologinøytralitet. Teknologinøytralitet medfører at myndigheten verken favoriserer eller diskriminerer en bestemt teknologi. Det er imidlertid rom for å legge forholdene til rette for enkelte teknologier når det er forholdsmessig og berettiget for eksempel av hensyn til frekvenseffektivitet.

Lovens formålsbestemmelse innebærer ikke at andre hensyn utelukkes ved tolkningen, særlig ikke i den grad andre hensyn og politikkområder kommer til uttrykk i enkeltbestemmelser i loven. Ved avveiningen av hensyn ved tolkningen av lov om elektronisk kommunikasjon, vil hensynet til brukeren normalt veie tyngst med mindre den enkelte bestemmelse gir uttrykk for noen annet.

Til § 1-2 Saklig virkeområde

Bestemmelsen regulerer lovens saklige virkeområde. Loven vil omfatte alle typer elektronisk kommunikasjonsteknikk, virksomhet og myndighetsutøvelse i forbindelse med bruk og utvikling av slik kommunikasjon. Bestemmelsen om saklig virkeområde tar hensyn til sammensmelting (konvergensen) av teknologier (tele, IT og media) som har funnet sted i de senere år. Loven omfatter dermed all transmisjonsvirksomhet med tilhørende tjenester, utstyr og installasjoner innenfor området elektronisk kommunikasjon, uten hensyn til hvilken teknologi virksomheten tar utgangspunkt i. Dermed omfattes eksempelvis Internet, bakkenett for overføring av digital kringkasting og bruk av elektriske anlegg og el-forsyningsnett til elektronisk kommunikasjon. Dette er en utvidelse i forhold til lov 23. juni 1995 nr. 36 om telekommunikasjon (teleloven).

Loven bygger på denne måten i utgangspunktet på prinsippet om teknologinøytralitet. Dette medfører at teknologien som benyttes i utgangspunktet ikke vil være avgjørende for valg av reguleringsmåte.

Bestemmelsen angir spesielt at lovens virkeområde omfatter forvaltning og bruk av det elektromagnetiske frekvensspekteret. Presiseringen har sammenheng med at enkelte aspekter ved det elektroniske frekvensspekteret kan omfatte forhold som går utenfor den alminnelige forståelsen av begrepet «elektronisk kommunikasjon». Dette gjelder blant annet bruk av radar, visse former for fjernmåling (f.eks. radioastronomi) og utstyr som uten å være elektronisk kommunikasjonsutstyr nytter mikrobølger. Det er derfor behov for å utvide lovens virkeområde når det gjelder frekvensforvaltning. Behovet for å effektivisere frekvensforvaltningen og bruken av samfunnets frekvensressurser medfører også at det er behov for å presisere dette i forbindelse med tilsiktet og utilsiktet utstråling ved bruk av frekvensspekteret. Loven vil omfatte all tilsiktet utstråling av elektromagnetiske bølger, utilsiktet utstråling fra elektronisk kommunikasjonsutstyr og annen utstråling som kan forstyrre elektronisk kommunikasjon. Slik utstråling fra annet enn utstyr for elektronisk kommunikasjon omfattes imidlertid bare i den utstrekning den er egnet til å forstyrre elektronisk kommunikasjon, fordi annen utstråling og andre aktiviteter vil være regulert gjennom annen lovgivning. Dette innebærer at også utilsiktet utstråling som forstyrrer kringkastingsmottaking skal omfattes.

Både frekvenser brukt i radiokommunikasjon (i fritt rom) og frekvensbruk i kabler brukt som overføringsmedium omfattes av lovens saklige virkeområde. Reguleringen av frekvensbruk i kabler har kommet til som følge av et økende antall tilbydere benytter ressursene i samme kabel, og at det dermed har oppstått behov for å oppnå best mulig kvalitet og valgfrihet for forbrukerne.

Loven regulerer i tillegg fellesfakturerte tjenester, jf. § 2-12, selv om det ikke eksplisitt fremkommer av virkeområdets ordlyd at loven i forhold til § 2-12 også kan komme til å omfatte enkelte innholdsmessige aspekter.

Til § 1-3 Geografisk virkeområde

Bestemmelsen viderefører telelovens bestemmelser om virkeområde. Det er i hovedsak foretatt mindre språklige endringer.

Sjøloven § 1 og luftfartsloven § 3-2 definerer nærmere hva som menes med «norsk» skip og luftfartøy i første ledd.

Loven får virkning også for Svalbard, jf. lov 17. juli 1925 nr. 11 om Svalbard § 3. Som vist til i merknadene til teleloven § 1-2, jf. Ot.prp. nr. 36 (1994-95), er den rettslige situasjonen for Jan Mayen og de norske bilandene en annen enn for Svalbard, og det er i forskrift 15. desember 1995 nr. 1033 gitt nærmere bestemmelser for Jan Mayen, bilandene og Antarktis. Forskriften vil bli videreført for disse områdene. Forskriften § 1 har med bakgrunn i Svalbard-traktaten art. 4 også bestemmelser om særlige retter for visse grunneiere til bruk av radioutstyr i private anliggender uten tillatelse. Etter endringer i teleloven ved endringslov 26. juni 1998 nr. 53 og 15. juni 2001 nr. 83 med oppheving av resterende eneretter i telesektoren og betydelige endringer i krav til besittelse og bruk av radioutstyr er forskriftens bestemmelser for Svalbard ikke lenger relevant og vil bli opphevet i forbindelse med lovens ikrafttredelse. Behovet for å fastsette forskriftsbestemmelser om lovens geografiske virkeområde vil også gjelde i forhold til Antarktis, og det er derfor inntatt i annet ledd at Kongens myndighet også omfatter Antarktis. Kongen kan i forskrift gi bestemmelser som begrenser eller presiserer det geografiske virkeområdet for enkelte bestemmelser i loven i tilknytning til bestemt virksomhet. Forskriftskompetansen omfatter også rett til å gi regler som er nødvendige for å ivareta internasjonalt samarbeid og Norges internasjonale forpliktelser i tilknytning til frekvensforvaltning og bruk av satellittbaneposisjoner. Dette gjelder også satellittbaneposisjoner, (erstatningsplikt knyttet til dette) og frekvensforvaltning som er initiert gjennom norske myndigheter, men drives utenfor territoriet i den utstrekning Norge i samsvar med alminnelig folkerett, har jurisdiksjon.

I tredje ledd er myndigheten lagt til Kongen. Begrepet «sjøterritorium» er endret til «territorialfarvann» for å få klart fram at både de indre farvann og den tilstøtende sone til territoriets yttergrense er omfattet. Som vist til i merknadene til teleloven kan det med hjemmelen her ikke gjøres innskrenkning i rett til fri gjennomfart eller overflygning som følger av alminnelige folkerettslige prinsipper.

Til § 1-4 Myndighet etter loven

Denne bestemmelsen er en videreføring av tilsvarende bestemmelse i gjeldende telelov. Myndighet etter loven er Kongen, departementet, Klagenemnda for elektronisk kommunikasjon og Post- og teletilsynet. Nærmere funksjonsfordeling innen myndigheten vil bli fastlagt av Kongen. Klagenemnda for elektronisk kommunikasjon er en frittstående nemnd, jf. § 11-6.

Delegering til private er tatt med for å sikre et behov for å kunne tillegge private myndighet på begrensede områder. Pr. i dag vil denne hjemmelen bli benyttet i forbindelse med oppgavene som for tiden er lagt til Maritim Radio i Telenor. Det kan tenkes å bli behov for en slik hjemmel også i andre tilfeller i fremtiden.

Videre åpner bestemmelsen for å delegere myndighet til andre offentlige organer enn departementet, Klagenemnda for elektronisk kommunikasjon og Post- og teletilsynet. Denne delen av bestemmelsen kan i praksis også sies å følge av regjeringens alminnelige rett til selv å organisere forvaltningen.

Til § 1-5 Definisjoner

Til nr. 1 Elektronisk kommunikasjon

Definisjonen er i hovedsak en videreføring av telelovens definisjon av telekommunikasjon. Ordlyden er gjort ytterligere generell ved at den omfatter overføring som skjer ved hjelp av elektromagnetiske signaler generelt, det vil si at både lys og radiosignaler så vel som andre aktuelle elektroniske signaler, er omfattet. Med lys menes i denne sammenheng lys brukt i optiske overføringsmedier for kommunikasjon.

Til nr. 2 Elektronisk kommunikasjonsnett

Definisjonen er i hovedsak en videreføring av telelovens definisjon av telenett. Ordlyden er gjort ytterligere generell ved at overføring som skjer ved hjelp av elektromagnetiske signaler generelt, det vil si at både lys og radiosignaler så vel som andre aktuelle elektroniske signaler, er omfattet.

Fastnett, mobilnett, satellittnett og nett som anvendes for radio- og kringkasting omfattes, uansett type informasjon som overføres.

Systemer for digital-TV, samt utstyr/nettkomponenter som er nødvendig for å tilby tilgang til slike systemer er å anse som en del av nettet. Slike systemer omfatter blant annet; terminalutstyr, som for eksempel set-top-bokser eller integrerte digitale TV'er, API (Application Programming Interface) dvs. software-grensesnittet mellom de tjenester som tilbys av leverandører og terminalutstyret og EPG «Electronic Programme Guides» dvs. brukergrensesnittet som gjøres tilgjengelig for bruker via terminalutstyret.

Til nr. 3 Nettermineringspunkt

Med nettermineringspunkt menes tilkoplingspunkt hvor bruker får tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett og elektronisk kommunikasjonstjeneste via tilslutning av sitt terminalutstyr. I forhold til fast telefontjeneste vil dette typisk være første stikkontakt inne i boligen.

Til nr. 4 Elektronisk kommunikasjonstjeneste

Definisjonen dekker alle tjenester som helt eller i det vesentlige består i fremføring og dirigering av elektromagnetiske signaler i et elektronisk nett. Dette gjelder også bæretjenesten for radio og kringkasting, men ikke innholdet som formidles, eller utøvelse av redaksjonell kontroll over innhold.

Til nr. 5 Telefontjeneste

Definisjonen av telefontjeneste er delvis en videreføring av tilsvarende definisjon i gjeldende telelov, dog med noen vesentlige endringer. Definisjonen er ment å dekke tilbud av telefontjeneste uavhengig av hvilken teknisk plattform tjenesten produseres over. Gjeldende telelovs definisjon inneholder formuleringen «sanntids tale». Dette er nå tatt ut av definisjonen. Forholdet til sanntid vil nå være å vurdere som et kvalitetsparameter. Dersom myndigheten mener at telefontjenester som tilbys ikke tilfredsstiller visse minimumskrav til kvalitet, herunder for lange forsinkelser, vil § 2-2 annet ledd kunne anvendes ved at det stilles krav til slikt kvalitetsparameter.

Definisjonen er teknologinøytral. Med den fremveksten vi har av IP-baserte tjenester i dag vil det f.eks. være hensiktsmessig også å inkludere telefontjenester basert på ruting, og ikke bare svitsjede telefontjenester som i gjeldende lov. Det følger ikke av denne endring av definisjonen noen endring av status til offentlig telefontjeneste over ISDN med ordinær telefonifunksjonalitet eller mobil telefontjeneste som begge fortsatt omfattes, idet definisjonen omfatter slik tjeneste uavhengig av om den leveres til fast eller mobilt utstyr til elektronisk kommunikasjon.

Forholdet til om tjenesten er offentlig eller ikke er omtalt under offentlighetsbegrepet, se «Til nr. 7» nedenfor.

Til nr. 6 Overføringskapasitet

Fast etablert kapasitet innebærer at svitsjing og ruting av signaltransport for etablering av forbindelse mellom sender- og mottakerpunktene foretas av tjenestetilbyder uten at bruker har innflytelse på dette. Brukeren har tilgang til kapasiteten kontinuerlig og koples ikke ut og inn i forbindelse med sending og mottak av data eller signaler. Kapasiteten er normalt oppad begrenset til en fastsatt overføringshastighet som inngår i avtale mellom bruker og tjenestetilbyder.

Til nr. 7 Offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste

Offentlighetsbegrepet i definisjonen er utelukkende knyttet opp til tjeneste, og ikke også til nett slik det er i teleloven. Bakgrunnen for denne endring er at det er bruken av kommunikasjonsnett som utløser plikter etter lov om elektronisk kommunikasjon. Dette innebærer at ethvert nett - som f.eks. tradisjonelle telenett, kabel-TV-nett, strømføringsnett kan brukes til levering av elektroniske kommunikasjonstjenester. Loven innebærer at dersom nettet brukes til tilbud av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste så kan slik bruk utløse regulatoriske rettigheter eller plikter.

I forarbeidene til endringslov 26. juni 1998 nr. 53 jf. Ot.prp. nr. 31 (1997-98) er offentlighetsbegrepet omtalt i kommentarene til offentlig telefontjeneste. Her sies det at «Tilbud om telefontjeneste til bruk innad i bedrift eller lukket brukergruppe av bedrifter omfattes ikke, jf. kravet om at tjenesten skal være tilgjengelig for allmennheten eller beregnet for slik bruk.» (s. 11). Det ble ikke gitt noen nærmere kommentar til hva som eventuelt kvalifiserer en brukergruppe som det som den gang ble betegnet som en lukket brukergruppe. Man ønsket å videreføre gjeldende praksis slik den er fremstilt i Ot.prp. nr. 36 (1994-95), der det heter at «Avgjørelsen av om en brukergruppe utgjør en allmennhet vil bl.a. bero på antall og interessefellesskap. Desto sterkere interesse brukerne har felles i annet enn selve kommunikasjonen (fag-, bransjeinteresser osv.), jo større må antallet være for å utgjøre en allmennhet. Spørsmålet om en brukergruppe faller inn under begrepet allmennhet må bli å avgjøre av telemyndigheten etter en konkret vurdering i det enkelte tilfellet.» (s. 29).

Hensynet til forbrukere står sentralt i lovens formål. Dette gjenspeiles særlig i bestemmelsene om tilgang til offentlig telefontjeneste. Brukere skal ha tilgang til offentlig telefontjeneste via et nettermineringspunkt i et elektronisk kommunikasjonsnett. Ved dette nettermineringspunkt kan bruker koble til sitt terminalutstyr. Det er viktig at brukers rettigheter til tilgang til offentlig telefontjeneste ikke svekkes ved at det er forskjellige juridiske eller fysiske personer som kontrollerer ulike deler av et elektronisk kommunikasjonsnett som anvendes til levering av offentlig telefontjeneste. Det relevante nettermineringspunkt i regulatorisk sammenheng for offentlig telefontjeneste er tilkoblingspunktet mellom elektronisk kommunikasjonsnett og brukers terminalutstyr, jf. nr. 3 ovenfor.

Til nr. 8 Terminalutstyr

Definisjonen er en videreføring fra gjeldende regulering, men slik at telekommunikasjon erstattes med elektronisk kommunikasjon og telenett med elektronisk kommunikasjonsnett. Direktiv 1999/5/EF om teleterminaler som gjeldende definisjon er hentet fra vil fortsatt gjelde. Utvidelsen til å gjelde slikt utstyr uansett hvilket nett det knyttes til, er i samsvar med reguleringen av teleterminaler.

Til nr. 9 Radioutstyr

Gjeldende regulering omfatter alt radioutstyr, med unntak av utstyr som bare mottar kringkastingsprogram. Unntaket som følger av teleloven kan ikke opprettholdes fullt ut, og begrenses nå til mottaker av analog kringkasting. Dette medfører at definisjonen av radioutstyr nå også omfatter digitalt utstyr for mottak av kringkasting.

Til nr. 10 Samtrafikk

Definisjonen bygger på samtrafikkdefinisjonen i gjeldende telelov, med den er blant annet gjort mer generell for å dekke elektronisk kommunikasjonsnett og -tjeneste. Utover utvidelsen av virkeområde for samtrafikk er det foretatt en presisering ved at begrepet «gjensidig» er tatt ut. Dette er gjort fordi samtrafikk ikke nødvendigvis innebærer en gjensidighet i betydningen formidling av trafikk i begge retninger. Samtrafikk kan godt begrense seg til f.eks. terminering av trafikk hos en ISP (Internet Service Provider), og innebærer ikke nødvendigvis at det går trafikk i motsatt retning. I forvaltningen av teleloven har det vært reist spørsmål om hvorvidt samtrafikk forutsetter toveis gjensidig utveksling. Med denne endring understrekes det at slik toveis trafikk ikke er noen forutsetning for samtrafikk.

Til nr. 11 Samlokalisering

Definisjonen av samlokalisering omfatter også «virtuell samlokalisering». Dette innebærer at når det ikke er plass til utstyret til tilknyttende tilbyder i eksisterende lokaler, skal det legges til rette for andre løsninger. Andre løsninger kan f.eks. være samlokalisering i et nabobygg med kabeltilknytning eller i container utenfor lokalet.

Utstyr for elektronisk kommunikasjon omfatter utover radio- og terminalutstyr også nettkomponenter og annet utstyr som inngår i infrastruktur i elektronisk kommunikasjonsnett, herunder svitsjer, rutere, annet koplings- og dirigeringsutstyr, transmisjonsutstyr og konsentratorer.

Til nr. 12 Bruker

Begrepet «bruker» omfatter alle brukere av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett og -tjeneste. Det er ingen forutsetning at det foreligger direkte avtale med tilbyder for at en fysisk eller juridisk person er å anse som bruker. En person som ringer nødetatenes nødnummer, og hvor det ikke foreligger avtale om bruk er altså også å anse som bruker i lovens forstand. For avgrensningen mot begrepet «tilbyder», se merknader til nr. 13 nedenfor.

Til nr. 13 Sluttbruker

Med sluttbruker menes den som nyttiggjør seg tjenesten til eget bruk. Begrepet omfatter ikke brukere som nytter tjenesten som innsatsfaktor i produksjon av tjenester som tilbys til andre, jf. nr. 12 ovenfor.

Til nr. 14 Tilbyder

Begrepet «tilbyder» omfatter alle typer tilbydere som tilbyr tilgang til elektroniske kommunikasjonsnett eller -tjeneste. Dette innebærer at det er en rekke forskjellige aktiviteter som kan utøves av en tilbyder. Denne virksomhet kan variere fra eksempelvis et vertikalt integrert selskap som selger samtrafikk, overføringskapasitet, sluttbrukertjenester etc., til rene videreselgere av typiske sluttbrukertjenester med mer eller mindre verdiøkning. Felles for dem er at de alle i en eller annen form tilbyr slik tilgang til eksterne fysiske eller juridiske personer. Dersom en virksomhet utelukkende leverer slik tilgang innad i egen virksomhet er ikke virksomheten å anse som en tilbyder i denne sammenheng. Unntak fra dette er eksempelvis tilfeller hvor det gjelder vertikalt integrerte konsern, og hvor «internomsetning» er en forutsetning for en tjeneste som leveres andre senere i verdikjeden, og hvor tilgang til slike internt omsatte tjenester er en forutsetning for at andre kan konkurrere med det vertikalt integrerte selskap på dette punkt lenger ute i verdikjeden. I slike tilfeller vil internomsetning kunne utløse plikt til å gi eksterne tilbydere tilsvarende tjenester og det vertikalt integrerte selskapet vil være å anse som tilbyder også i denne sammenheng. En tilbyder vil være å anse som en bruker i det omfang vedkommende gjør bruk av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett og -tjeneste fra andre tilbydere.

Til kapittel 2 Generelle bestemmelser

Til § 2-1 Registreringsplikt

Registreringsplikten er endret i forhold til bestemmelsene i teleloven om registreringsplikt idet en lovbestemt ubetinget registreringsplikt ikke videreføres. Det gis i stedet en hjemmel for myndigheten til å innføre registreringsplikt ved forskrift dersom dette anses nødvendig for å føre tilsyn med markedet.

Markedet for elektronisk kommunikasjon er åpent for alle som ønsker å tilby nett eller tjeneste uten noen form for registrering med mindre registreringsplikt er innført med hjemmel i bestemmelsen her. For bruk av begrensede ressurser som radiofrekvenser og nummer gjelder særlige bestemmelser, jf. §§ 6-2 og 7-1.

Bestemmelsen gir myndigheten hjemmel til å gi forskrifter om registreringsplikt for alle eller enkelte av tilbyderne i ett eller flere markeder. Det vil særlig være for å sikre tilrettelegging av markedet for bærekraftig konkurranse og der det er nødvendig for å sikre en forsvarlig oppfølgning av lovens formål og bestemmelser at det er aktuelt å innføre registreringsplikt.

Dersom registreringsplikt er innført vil registrering være er en forutsetning for å drive lovlig virksomhet. Registreringen skal skje før eller samtidig med at virksomheten igangsettes. Tilbydere kan starte opp sin virksomhet etter at registrering er sendt inn uten å avvente tilbakemelding fra myndigheten. Registreringen kan gjøres elektronisk eller ved tradisjonell postforsendelse.

Hvilke opplysninger som skal oppgis følger av registreringsskjema fastsatt av myndigheten.

Til § 2-2 Måling og informasjon om kvalitet

Bestemmelsens første leddstiller krav om at tilbyder av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste skal iverksette tiltak for å måle og informere om kvaliteten på tilbudt tjeneste til sluttbruker. Opplysninger om kvaliteten på tjeneste skal offentliggjøres på hensiktsmessig måte overfor brukerne. Myndigheten kan kreve at tilbyderne offentliggjør oppdatert relevant og sammenlignbar informasjon om kvaliteten på tjenestene sine til sluttbruker.

Bestemmelsen gir myndigheten kompetanse til å pålegge hvilke kvalitetsparametre som skal måles, hvilke opplysninger som skal offentliggjøres, i hvilken form og på hvilken måte dette skal skje, for å sikre at sluttbruker har adgang til fullstendige, sammenlignbare og brukervennlige opplysninger. Parametere, definisjoner og målemetoder på kvalitet som angitt i de såkalte ETSI-retningslinjer (EG 201 769-1) som inneholder krav til telefontjenesten kan legges til grunn for slike krav. Retningslinjene omfatter blant annet ventetid for installasjoner, reparasjonstid, fremkommelighet, oppkoplingstid, svartid for manuelle tjenester, svartid på nummeropplysning, minimumsantall samtaleautomater i brukbar stand, korrekte regninger mv.

Til § 2-3 Krav til nett, tjenester, tilhørende utstyr og installasjoner

Bestemmelsen viderefører langt på vei gjeldende rett og gir hjemmel for myndigheten til å stille krav til kvaliteten på elektronisk kommunikasjon. Det er i tillegg foretatt enkelte endringer og presiseringer som har vist seg nødvendige.

Krav kan f.eks. stilles for å sikre et minimumsnivå på tjenestene som tilbys over nettet. Hensynet til kvalitetskrav til tjenestene medfører også at det kan stilles krav til det underliggende nett. Dette vil være av betydning for sluttbrukere ved vanlig bruk av nettet, men vil også blant annet ha betydning ved tjenester etter § 2-10 sikkerhet og beredskap. Kvalitetskrav som stilles til nettet kan så langt det er teknisk mulig og økonomisk hensiktsmessig også gjelde tonesignalering og nummervisning.

Bestemmelsen presiserer videre at det vil kunne være hensiktsmessig å stille krav til tilhørende utstyr og installasjoner som ikke uten videre vil være dekket av utstyrskrav eller andre relevante krav. Slike krav kan også være nødvendig for å sikre liv, helse eller for å sikre elektromagnetisk kompatibilitet. Det er viktig å kunne stille krav til utstyr og installasjoner fordi kombinasjonen av utstyr i installasjoner kan skape systemer som forårsaker elektromagnetiske forstyrrelser eller som kan medføre fare, eksempelvis i forhold til elektrisk sikkerhet, selv om enkeltutstyr tilfredsstiller utstyrskrav i standarder eller forskrifter.

I forhold til gjeldende telelovgivning er bestemmelsen ikke lenger begrenset til offentlig tjeneste. Begrensningen er fjernet for å kunne sikre nødvendig samvirke mellom elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester. Brukeres valgmulighet i forhold til elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester står sentralt, og bestemmelsen er utvidet slik at pålegg om bruk av bestemte standarder og spesifikasjoner kan gis dersom myndigheten ser behov for å forbedre brukernes valgmuligheter i denne sammenheng.

Myndigheten kan også pålegge tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett som anvendes til offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste og tilbyder av slik tjeneste å følge bestemte standarder og retningslinjer for bruk av nummer, navn og adresser. Bestemmelsen vil også omfatte f.eks. ENUM-protokollen, som sammen med en databaseløsning oversetter telefonnumre til Internet-domenenavn. At tilbyderne kan pålegges en standard, innebærer at de har plikt til å forholde seg til standarden ved at den implementeres i systemene til tilbyderen.

Bestemmelsen gir hjemmel for at myndigheten kan stille krav til bruk av frekvenser og signalstyrker også i faste elektroniske kommunikasjonsnett for å hindre skadelig interferens der flere tilbydere benytter samme nett, eller for å hindre forstyrrelser mellom signaloverføringen i kablene og radiosamband. Slike forstyrrelser kan forekomme selv om gjeldende standarder blir fulgt, fordi netteiere tar i bruk nye bredbånds overføringssystemer for å kunne utnytte faste elektroniske kommunikasjonsnett mer effektivt. Med dette forstås frekvensbruk i annet overføringsmedium enn fritt rom, dvs. frekvensbruk i ulike former for kabelforbindelser i faste nett. Alle kabeltyper omfattes, herunder koaksial-, fiber- og parkabel. Frekvensforvaltning i kabler er først og fremst aktuelt for kabler i aksessdelen til elektroniske kommunikasjonsnett, herunder kabler i kabel-TV-nett og kabler i elforsyningsnett og elektriske anlegg som nyttes for elektronisk kommunikasjon (Power Line Communications). (Øvrig regulering av frekvenser følger av denne lovs kap. 6.)

Det kan også oppstå behov for regulering av frekvensbruk i aksessnett i relasjon til at konkurrerende tilbydere til eier av et aksessnett gis leierett til faste tilknytningslinjer i slikt nett (Local Loop Unbundling - LLUB) for å sikre at det etableres reell konkurranse mellom tilbydere og at sluttbruker har valgfrihet og sikres et best mulig tjenestetilbud. For å oppnå dette må regelverket forhindre at ikke-kompatible systemer koples til kabel og dermed forårsaker kommunikasjonsproblemer for eksisterende og nye brukere og medvirke til at den potensielle kapasitet i en kabel kan utnyttes mest mulig effektivt.

På denne bakgrunn er det både for å sikre sameksistens mellom radiosamband og faste elektroniske kommunikasjonsnett og bidra til økt valgfrihet og konkurranse på levering av tjenester i slike nett, nødvendig å standardisere bruken av frekvenser og signalstyrker f.eks. i aksessnett eller i kabel-TV-nett. Den nærmere regulering gjøres mest hensiktsmessig i forskrift, og myndigheten gis derfor hjemmel til blant annet å fastsette forskrifter om frekvensbruk i faste elektroniske kommunikasjonsnett.

Til § 2-4 Leveringsvilkår

Bestemmelsen gir kompetanse til myndigheten til å pålegge plikt for tilbyder til å utarbeide leveringsvilkår. Det følger av dette at sluttbruker har rett til å inngå en skriftlig avtale med tilbyder. Leveringsvilkårene kan blant annet innehold opplysninger om tilbyders navn og adresse, hvilke tjenester leveringen omfatter, hvilke kvalitetsnivåer som tilbys, leveringstider for tjenesten, standardpriser for tilkopling, alle former for trafikkpriser og feilretting, samt nærmere opplysninger om standardrabatter, nærmere opplysninger om eventuelle kompensasjons- eller tilbakebetalingsordninger, tilbudt servicenivå, standard kontraktsvilkår, herunder opplysninger om eventuell minimum kontraktperiode, klageordninger, opplysninger om leveringspliktige tjenester mv. Bestemmelsen må sees i sammenheng med § 10-6 første ledd annet punktum som gir myndigheten kompetanse til å gi pålegg om avtaleinngåelse og om utformingen av avtalevilkår i avtaler mellom tilbydere. Bestemmelsen må også sees i sammenheng med § 4-6 om offentliggjøring og standardtilbud for tilbyder med sterk markedsstilling.

Annet ledd er i prinsippet en videreføring av tilsvarende regulering i gjeldende telelov. Fristen for varsling er imidlertid endret til en måned. Bakgrunnen for dette er at to måneder i praksis har vist seg å være uhensiktsmessig innenfor et marked som er i så rask endring. Bestemmelsen gir brukeren hevingsrett ved endringer, dette sikrer at brukeren kan komme seg raskt ut av kontrakten dersom de nye betingelsene ikke kan godtas. Første ledd er avgrenset til å gjelde for sluttbruker, mens annet ledd også gjelder annen bruker som for eksempel konkurrerende tilbyder. Annet ledd omfatter dermed også konkurrerende tilbyder som bruker leveransen til videresalg. Varslingsfristen kommer ikke til anvendelse i forhold til nye leveringer av en tjeneste som er varslet opphørt, med mindre vedkommende levering er en del av et tidligere avtalt løpende leveringsforhold.

Nærmere regler gis i forskrift.

Til § 2-5 Tillatte bruksbegrensninger

Bestemmelsen er i all hovedsak en videreføring av gjeldende telelov. Formålet med bestemmelsen er å sikre kontinuitet i brukerens elektroniske kommunikasjon og at bruksbegrensningene som foretas er nødvendige og forholdsmessige.

Hensynet til sluttbrukeren som misligholder tilsier at bruksbegrensningen ikke bør gjennomføres før brukeren får tid til å forberede seg på at bruksbegrensninger kan skje. Antall kunder og spesielt hvem som er kunde kan også være relevant. Samfunnsmessige interesser vedrørende kunder som har viktig samfunnsmessige oppgaver, for eksempel sykehus, politi, brannvesen, børsen og bankene kan trekke i retning av at bruksbegrensningen bør utestå til brukeren har fått en rimelig tid til å ivareta sine kommunikasjonsbehov på annet vis.

Det vil også være relevant for vurderingen hvilken type tjeneste det er aktuelt å gjennomføre bruksbegrensninger for. Det vil for eksempel være mer samfunnskritisk å gjennomføre bruksbegrensninger for telefontjenesten enn for kabel-TV. Hensynet til konkurransen i markedet tilsier også at myndigheten bør utvise forsiktighet ved inngrep i en situasjon der en tilbyder har betalingsproblemer.

Bestemmelsen begrenser ikke tilbyderens adgang til å innføre bruksbegrensninger ved f.eks. betalingsmislighold der sluttbruker misligholder sine privatrettslige kontraktsforpliktelser. I slike tilfeller vil tilbyder kunne gjennomføre bruksbegrensningen uten først å innhente særskilt tillatelse fra myndigheten. I motsatt fall vil tilbyderen i slike tilfelle måtte levere tjenestene på kreditt og risikerer derfor ikke å få betalt fra sluttbruker som misligholder. Dersom fordringen er omstrid kommer imidlertid de alminnelige regler om pengekrav til anvendelse. Myndigheten kan gi forskrift om de nærmere vilkår for slik frakopling.

I tilfeller hvor det planlegges gjennomført bruksbegrensninger som følge av mislighold hos en annen tilbyder, opprettholdes lovens hovedregel. Dette medfører at slik frakopling ikke kan gjennomføres med mindre det er innhentet tillatelse fra myndigheten. Dette er begrunnet i hensynet til konkurransen. Konsekvensene av å eksempelvis frakople en annen tilbyder kan i tillegg bli vesentlig mer alvorlige sammenlignet med konsekvensene ved å frakople en sluttbruker.

Det må i utgangspunktet foreligge en avtale mellom tilbydere om rett til å formidle trafikk i det aktuelle nettet eller til å benytte de aktuelle tjenestene, for at bruksbegrensningsregelen skal kunne komme til anvendelse i forhold til tilbyder. En tilbyder skal ikke ha adgang, uten avtale eller uten at det foreligger pålegg fra myndigheten, til et annet nett for å formidle trafikk inn i nettet.

Også andre forhold vil kunne begrunne et unntak fra lovens hovedregel. En kunde som bruker nett eller tjenester på en måte som vil kunne pådra tilbyder medvirkeransvar av strafferettslig eller erstatningsrettslig karakter vil eksempelvis også kunne karakteriseres som mislighold. En av forutsetningene for at tilbyder ikke skal pådra seg ansvar i slike tilfeller vil gjerne være at tilbyder handler raskt for å stoppe den aktiviteten som kan føre til medvirkeransvar. I den utstrekning det er nødvendig å gjennomføre bruksbegrensninger i nett eller tjenester for å oppfylle en slik handleplikt er det naturlig at dette kan gjennomføres uten å innhente tillatelse fra myndigheten først. Også andre typer mislighold kan tenkes, og for å fange opp dette blir det i fjerde leddbenyttet begrepet «i andre tilfeller enn dem som nevnt i annet og tredje ledd».

Til § 2-6 Anrop til nødmeldingstjeneste og geografisk lokalisering av nødanrop

Alle tilbydere av offentlig telefontjeneste skal ha plikt til å formidle anrop til nødnummer uten å kreve betaling fra bruker eller passere en tilgangskontroll. 112 er felles europeisk nødnummer som Norge også har implementert, til bruk for politiet. Det er i tillegg innført egne nødnummer for hhv. brann (110) og ambulanse/legetjeneste (113). Videre er det innført et eget nødnummer for teksttelefonbrukere (1412).

Telenor har i mange år hatt løsninger som innebærer at anrop til nødnummer (110, 112 og 113) i linjebasert offentlig nett gir opplysninger om navn og adresse på den anropet kommer fra. Dette bidrar til raskere reaksjon og utrykning til oppringers adresse og øker muligheten for vern av helse, liv og materielle verdier. Løsningen, som fungerer selv om sluttbruker har hemmelig nummer eller har reservert seg for visning av sitt nummer til den vedkommende ringer til, kalles opprinnelsesmarkering.

Plikten til å tilby opprinnelsesmarkering omfatter levering til nødetatene. Begrepet «nødetat» er ikke definert nærmere i gjeldende telelov eller forskriftsverk. Omfanget av begrepet må imidlertid forstås slik det defineres innenfor rammen av annen lovgivning. Omfanget av plikten til å tilby opprinnelsesmarkering må også ses i lys av reglene om personvern, slik at det for eksempel ikke skal finne sted formidling av hemmelig nummer til mottak som ikke rettmessig har tilgang til slike opplysninger.

Utviklingen av konkurranse i tilbud om tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett, både linjebasert og mobilt nett, og offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste innebærer at sluttbruker kan velge leverandør av telefontjeneste. Dette betyr at plikten til å formidle opprinnelsesmarkering må ligge på alle tilbydere av offentlig telefontjeneste. Siden det vil ta noe tid før andre tilbydere enn Telenor har muligheter til å utvikle og implementere slike løsninger alene eller i samarbeid med andre, vurderes lovpålegget som et mål som det kan ta noe tid å nå. Som en følge av dette er det derfor i femte ledd inntatt en hjemmel for myndigheten til å kunne dispensere fra kravet om å tilby opprinnelsesmarkering ved at det vil være mulig å søke om tidsbegrenset unntak. Myndigheten vil følge opp utviklingen hos andre tjenestetilbydere, for å sikre at nødetatene mottar opprinnelsesmarkering fra kunder tilkoplet disse tjenestetilbydernes telefontjeneste.

Alle typer elektronisk kommunikasjonsnett, jf. også merknader til § 1-5 nr. 2, som inngår i levering av offentlig telefontjeneste kan i utgangspunktet innebære hindringer for effektiv opprinnelsesmarkering. Det som i gjeldende rett er omtalt som private telenett, herunder telenett internt i bedrifter, offentlig virksomhet eller boligselskap o.l. og som har tilknytning til offentlig telefontjeneste, er omfattet. Den enkelte interne tilknytning eller bolig i slike elektronisk kommunikasjonsnett vil ikke nødvendigvis være registrert hos tilbyder av offentlig telefontjeneste. Kundedatabasen har normalt bare registrert eier av slike elektronisk kommunikasjonsnett og adressen for tilknytning.

I og med at slike elektronisk kommunikasjonsnett kan omfatte flere bygninger og adresser, også over kommunegrenser, er det ved bruk av løsningen skissert foran, stor fare for misforståelser med hensyn til hvor det ringes fra. Det er også av den grunn behov for løsninger som sikrer at det blir gitt korrekt og tilstrekkelig detaljert opplysning om navn, adresser, etc. slik at nødetatene vet nøyaktig hvor utrykningen skal skje/nødanropet kommer fra. Myndigheten vil derfor i samarbeid med tilbydere av offentlig telefontjeneste vurdere muligheter for etablering av løsninger som sikrer korrekt opprinnelsesmarkering ved anrop fra alle typer elektronisk kommunikasjonsnett.

Et økende antall nødanrop kommer nå fra mobilkunder. Undersøkelser viser at så mange som 1 av 3 anrop til 11x-sentralene kommer fra mobiltelefon. Med dagens system for lokalisering av nødanrop angis bare anropende nummer til nødetatens sentral. Spesielt for anrop fra mobiltelefon er ikke denne informasjonen tilstrekkelig. Geografisk lokalisering på tidspunktet for nødanropet er nødvendig i et økende antall tilfeller, dersom nødvendig hjelp skal kunne nå frem raskt. Det har vist seg i praksis at et stort antall av de som ringer nødetatene fra en mobiltelefon ikke er i stand til å angi korrekt geografisk lokalisering. Det er derfor behov for at anrop fra mobilnett kan lokaliseres ved opplysninger nettet selv kan gi.

Fordi det skjer en rask utbredelse av nye mobiltelefonsystemer, med overgang til telefontjeneste over Internet, er det viktig at kravene til lokalisering av nødanrop gjøres gjeldende uavhengig av teknologien nettet bygger på. Kravene gjelder derfor alle typer nett, tjenester og teknikker som benyttes for offentlig telefontjeneste.

Bestemmelsen tilsidesetter taushetsplikt etter § 2-9 overfor nødetatene. Begrunnelsen for dette er den samme som begrunner unntaket i gjeldende rett. Behovet for opprinnelsesmarkering gjelder blant annet politi som dekkes av unntaket. Hensynet til en effektiv samfunnsinnsats fra ambulanse og brannvesen må veie tyngre enn hensynet bak taushetsplikten § 2-9. Nødetaten vil ikke ha krav på innsyn i ettertid, det vil si utover det som følger av opprinnelsesmarkeringen i forbindelse med nødmeldingen.

Til § 2-7 Kommunikasjonsvern mv.

Bestemmelsen fastsetter krav til tilbyder vedrørende sikring av konfidensialitet, både av den kommunikasjon som overføres og av informasjon om selve overføringen. Med kommunikasjon menes i denne sammenheng enhver informasjon, f.eks. tekst, bilder og lyd, som utveksles eller overføres mellom et begrenset antall personer via en offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste. Kommunikasjon som overføres som en del av kringkastingstjeneste er ikke omfattet, med mindre kommunikasjonen kan relateres til identifiserbar abonnent eller bruker som mottaker av kommunikasjonen, f.eks. såkalt »video-on-demand». Bestemmelsen er ikke til hinder for lovbestemt tilgang til behandlet kommunikasjon ved kommunikasjonskontroll, f.eks. en bestemmelse om lagringsplikt i en fastsatt periode eller krav til mulig identifisering av abonnent.

I første ledd pålegges tilbyder å iverksette nødvendige sikkerhetstiltak for å sikre kommunikasjon som overføres via sine elektroniske kommunikasjonsnett eller -tjenester. Ved vurderingen av hva som er nødvendig sikkerhetstiltak skal det ses hen til hva som er den beste løsning på markedet til enhver tid (»state of the art») og kostnadene ved iverksettelse av denne løsningen. I vurderingen av hvilken sikkerhet som skal tilbys gjelder med andre ord prinsippet om forholdsmessighet mellom kostnadene og sikkerheten som oppnås. På bakgrunn av dette skal tilbyder yte en sikkerhet som er tilpasset risikoen. Om nødvendig må tilbyder av nett og tilbyder av tjeneste samarbeide om sikkerheten.

Videre oppstilles det i første ledd en informasjonsplikt for tilbyder i de tilfeller der det er særlig risiko for brudd på sikkerheten. Særlig risiko kan for eksempel oppstå ved elektronisk kommunikasjonstjeneste over et åpent nettverk, slik som Internet eller analog mobiltelefoni. Tilbyder må aktivt informere hver enkelt abonnent. Passiv informering, for eksempel via en informasjonsside på Internet, vil ikke være nok til å oppfylle plikten. Der bruker er en annen enn abonnenten bør også bruker informeres så langt det er mulig. Informasjonen som gis må være så klar og fullstendig som mulig. Videre må informasjonen være gratis, eller tilnærmet gratis, for abonnenten. Med tilnærmet gratis siktes til minimale kostnader som belastes abonnenten, f.eks. hvis informasjonen gis ved e-post som abonnenten må laste ned. Hvis risikoen ligger utenfor det området som tilbyder plikter å ivareta sikkerhet for, plikter tilbyder å informere om risikoen og hvordan denne kan forebygges, ev. hvilke kostnader som er forbundet ved dette. Oppfyllelse av informasjonsplikten fører ikke til at tilbyderen fritas for plikten til å sørge for tilstrekkelig sikkerhet etter første punktum eller til at plikten begrenses.

Annet ledd regulerer behandling av trafikkdata. Trafikkdata er data som er nødvendig for overføring av kommunikasjon i et elektronisk kommunikasjonsnett eller for fakturering av slik overføring. Med trafikkdata menes f.eks. data som angir kommunikasjonens opphavssted, bestemmelsessted, rute, klokkeslett, dato, omfang, varighet og underliggende tjeneste. Med behandling menes enhver bruk av trafikkdata, som for eksempel innsamling registrering, sammenstilling, lagring og utlevering, eller en kombinasjon av slike bruksmåter. Definisjonen av behandling må sees med bakgrunn i definisjonen av behandling av personopplysninger i lov 14. april 2000 nr. 31 om behandling av personopplysninger § 2 nr. 2. Trafikkdata knyttet til juridiske personer er omfattet av bestemmelsen.

Som hovedregel skal trafikkdata slettes eller anonymiseres med en gang kommunikasjonen er avsluttet og behandling ikke lenger er nødvendig for kommunikasjons- eller faktureringsformål. For å avgjøre når kommunikasjonen er avsluttet må man ta utgangspunkt i hva slags elektronisk kommunikasjonstjeneste som benyttes. For eksempel vil overføring av telefontjenesten anses avsluttet med en gang en av brukerne bryter forbindelsen. For e-post vil overføringen måtte anses avsluttet så snart mottaker har lastet ned meldingen, typisk fra tjenestetilbyderens server. Trafikkdata som er nødvendig for fakturering kan behandles til betaling har funnet sted eller fordringen av annen årsak ikke lenger kan inndrives, f.eks. på grunn av foreldelse. Annen behandling av trafikkdata krever samtykke fra bruker, med mindre annet er bestemt i lov eller i medhold av lov. Samtykket må være klart, aktivt og gitt før behandlingen finner sted, jf. personopplysningsloven § 2 nr. 7. Dessuten må det være gitt på bakgrunn av eksakt og utfyllende informasjon fra tilbyder. Samtykket kan ikke utgjøre en del av tilbyders standardvilkår for levering, slik at det fremstår som en betingelse for levering, med mindre dette er helt nødvendig pga. ytelsens art, f.eks. ved lokaliseringstjenester. Samtykket må til enhver tid kunne trekkes tilbake.

I tredje ledd gis myndigheten kompetanse til å gi forskrift om kommunikasjonsvern. Slike bestemmelser kan f.eks. være bestemmelser som har til hensikt å sikre konfidensialitet ved kommunikasjon via elektronisk kommunikasjonsnett og -tjeneste, verne mot endring, ødeleggelse eller annen manipulering av kommunikasjon eller av informasjon om overføring av kommunikasjon. Det kan dessuten gis bestemmelser om vern mot uanmodet kommunikasjon. Forskriftsbestemmelsene vil f.eks. kunne omfatte nærmere bestemmelser om sikkerhetstiltak, sikring og behandling av trafikkdata og lokaliseringsdata (data som behandles i et elektronisk kommunikasjonsnett og som angir den geografiske posisjonen for terminalutstyret til brukeren av en offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste), og bestemmelser om fakturering, nummervisning, abonnementsregistre, viderekobling og informasjonskapsler («cookies»)

Til § 2-8 Tilrettelegging for lovbestemt tilgang til informasjon

Bestemmelsen er en videreføring av den gjeldende forskriftsbestemte tilretteleggingsplikten som er fastsatt med hjemmel i teleloven § 3-4, første ledd bokstav h), jf. forskrift av 23. juni 1995 nr. 39 om offentlig telenett og offentlig teletjeneste § 2-11. Forskriftsbestemmelsen vil bli opphevet i forbindelse med ikrafttredelse av loven.

Første ledd innebærer en plikt for tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett som anvendes til offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste og tilbyder av slik tjeneste til å tilrettelegge nett og tjeneste for kommunikasjonskontroll som gjennomføres av politiet etter reglene i straffeprosessloven kapittel 16a. Hva som menes med kommunikasjonskontroll fremgår av strprl. §§ 216 a og b. Både selve innholdet i kommunikasjonen og trafikkdata vedrørende kommunikasjonen omfattes. Tilretteleggingsplikten omfatter også tilrettelegging for oppfylling av utleveringspålegg etter strprl. § 210 når utleveringspålegget gjelder informasjon om sluttbruker og elektronisk kommunikasjon.

For at formålet med kommunikasjonskontroll mv. skal oppnås bør tilretteleggingen innebære 100 pst. dekningsgrad og lavest mulig oppdagbarhet. Er en slik dekningsgrad teknisk mulig, vil dette være kravet såfremt tilretteleggingsplikten skal anses for oppfylt. Det er tilbyder som er ansvarlig for å vurdere hvilken teknisk løsning som er best og velge denne. Tilretteleggingsplikten innebærer at systemene for kommunikasjonskontroll mv. må oppdateres jevnlig i takt med den teknologiske utviklingen. Den til enhver tid høyest mulige dekningsgrad skal tilbys.

Oppfyllelse av tilretteleggingsplikten medfører ikke noe økonomisk ansvar helt eller delvis for staten for tilbydernes investeringskostnader. Etter gjeldende praksis forutsettes tilbydernes driftskostnader dekket i henhold til særskilte avtaler med politiet.

Nærmere bestemmelser om tilretteleggingsplikten kan fastsettes i forskrift, jf. annet ledd. Det vil bl.a. kunne være aktuelt å fravike i forskrift kravet om 100 pst. dekningsgrad og/eller kravet om lavest mulig oppdagbarhet dersom kostnadene ved tilretteleggingen fremstår som urimelig tyngende selv hensett til de viktige samfunnsinteressene som begrunner adgangen til kommunikasjonskontroll. Hjemmelen til å gi forskrift om plikt til lagring av trafikkdata vil det være aktuelt å nytte dersom plikten til å slette eller anonymisere personopplysninger som følger av § 2-7 skulle vise seg å medføre at bestemmelsene i blant annet strprl. kap. 16 a om kommunikasjonskontroll og andre bestemmelser som hjemler lovbestemt tilgang til informasjon ikke kan gjennomføres.

Til § 2-9 Taushetsplikt

Bestemmelsen er en videreføring av bestemmelsene i teleloven om taushetsplikt.

Første ledd slår fast at taushetsplikten gjelder «andres bruk» av telekommunikasjon. Det motsatte av andres bruk, er egen bruk. Etter ordlyden gjaldt den tidligere taushetspliktbestemmelsen i telegrafloven av 1899 § 5 overfor «uvedkommende». Begrepet «uvedkommende» ble ikke videreført i teleloven, jf. Ot.prp. 36 (1994-95), men dette medførte ingen realitetsendring i forhold til taushetsplikten etter telegrafloven. Den som er part i elektronisk kommunikasjon, kan fortsatt gi opplysninger om trafikk til og fra seg selv, uten hinder av taushetspliktbestemmelsen.

Utvidelsen av taushetsplikten i annet ledd gjelder uavhengig av om det dreier seg om fast ansettelse eller leilighetsoppdrag.

Bestemmelsene i tredje ledd innskrenker og opphever taushetsplikten i visse tilfeller. I forhold til opplysninger som kan gis til påtalemyndigheten og politiet er særskilt angitt at også opplysninger om elektronisk kommunikasjonsadresse omfattes. I henhold til dette kan påtalemyndigheten eller politiet få informasjon om navn, adresse og telefonnummer tilknyttet en elektronisk kommunikasjonsadresse. Bestemmelsen må sees på bakgrunn av Høyesteretts dom i Rt. 1999 s.1944 der det ble avgjort at opplysninger om hvilket telefonnummer et e-postabonnement er opprettet fra også omfattes av unntaket fra taushetsplikten. Videre omfatter begrepet opplysninger om navn, adresse og telefonnummer tilhørende innehaver av en dynamisk IP-adresse, forutsatt at politiet har informasjon om oppkoblingstidspunktet. Også annen informasjon som bare gir opplysinger om bruker av et abonnement eller en telefon omfattes av tredje ledd, da dette er opplysninger som kan sammenlignes med opplysninger om hemmelig telefonnummer. Dette vil f.eks. gjelde opplysninger om:

  • hvilke SIM-kort som kan knyttes til et IMEI-nummer (dvs hvilke telefonnummer kan knyttes til et telefonapparat) og hvilke andre SIM-kort som har blitt benyttet i disse telefonapparatene. Alle mobiltelefoner har et eget serienummer, IMEI-nummer, som er påført apparatet fysisk Ved enkle tastetrykk kan det også vises i displayet. Det føres ingen registre over tildelte IMEI -nummer, slik som det gjøres for telefonnummer. Tilbydere av tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett kan imidlertid ved hjelp av IMEI-nummeret finne frem til hvilke SIM -kort som har blitt benyttet i et telefonapparat.

  • hvilket telefonnummer som hører til et SIM-kortnummer. SIM-kortnummeret er et identitetsnummer som er påtrykt selve SIM-kortet, og er ikke identisk med selve telefonnummeret

  • hvilket SIM-kort, og dermed telefonnummer, som kan knyttes til en oppladning, uavhengig av lademetoden.

  • IMSI-nummeret til et SIM-kort. IMSI står for «International Mobile Subscriber Identity», og er et eget nummer for hvert GSM-abonnement. Nummeret er unikt for hvert SIM-kort. Opplysninger om IMSI-nummeret har den operatøren som har utstedt SIM-kortet. Utenlandsk operatør må få tilgang til IMSI-nummeret for å kunne identifisere GSM-abonnementet i sitt nett dersom et norsk mobilabonnement har blitt benyttet i utlandet.

Unntaket i taushetsplikten for opplysning til påtalemyndigheten og politiet som angitt i tredje ledd er ikke begrenset til å gjelde i forbindelse med etterforskning av en straffesak, jf. Ot.prp. 31 (1997-98). Det er for å klargjøre at det ikke vil være motstrid mellom lovene der en annen lov gir rett til innsyn i lovens taushetsbelagte opplysninger at det er presisert i tredje ledd at ellers taushetsbelagte opplysninger kan gis til annen myndighet som har hjemmel i lov til å kreve slik informasjon. Omfanget av opplysningsplikten i slike tilfeller vil framgå av vedkommende hjemmelslov. Som eksempel på en slik situasjon vises til merverdiavgiftsloven § 48a. Det vises også til tvangsfullbyrdelsesloven § 7-12.

Til § 2-10 Sikkerhet og beredskap

Bestemmelsen setter krav til tilbyder om sikring av elektroniske nett og tjenester (offentlige og private) i situasjoner som går utover det som aktørene selv forventes å ville sikre seg mot ut fra et rent kommersielt synspunkt. Bestemmelsen er ment å supplere sikkerhetsloven (lov 20.04.98 nr. 10). For sikkerhet knyttet til konfidensialitet vises det til § 2-7 om kommunikasjonsvern. Bestemmelsen viderefører blant annet adgangen til å pålegge samfunnspålagte oppgaver i beredskapssammenheng. Øvrige samfunnspålagte oppgaver reguleres i § 5-3.

Med kravet om nødvendig sikkerhet for bruker i første ledd menes at nett og tjenester skal sikres på en slik måte at bruker, selv i situasjoner der nettet utsettes for ekstraordinære påkjenninger, så langt som mulig skal kunne benytte grunnleggende elektroniske kommunikasjonstjenester. I vurderingen av om nødvendig sikkerhet er oppnådd skal det tas hensyn til kostnadssiden ved å sikre elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester. Det legges opp til at viktige samfunnsaktører skal prioriteres ved behov.

Annet leddgir forskrifts- og enkeltvedtakshjemmel for å sikre oppfyllelse av nasjonale behov for elektronisk kommunikasjonssikkerhet, eller det kan inngås avtale om oppfyllelse av krav. Her listes ulike typer krav som vil kunne stilles til moderne elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester for å oppnå et nødvendig nivå innenfor sikkerhet og beredskap. Opplistingen er retningsgivende, ikke uttømmende. Kravene medfører et behov for ulike tiltak. Flere av tiltakene vil kunne endres over tid i takt med utviklingen innenfor den elektroniske kommunikasjonssektoren. En rekke av tiltakene sett ut fra dagens situasjon er behandlet i St.meld. nr. 47 (2000-2001).

Annet ledd nr. 1 presiserer at det kan gis krav om innføring av spesielle funksjoner og tjenester i elektroniske kommunikasjonsnett. Denne type tiltak vil i stor grad være avgrenset til tilbydere som er viktige for å ivareta spesielle nasjonale behov for sikker tilgang på elektronisk kommunikasjon i ulike samfunnssituasjoner. Dette kan blant annet være krav om nasjonal autonomi, prioritetsordninger, nettstruktur, omdisponering og frakobling av nettressurser og drifts- og styringsfunksjoner.

Annet ledd nr. 2presiserer behovet for at tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester har beredskapsplaner. Beredskapsplanlegging kan blant annet omfatte samarbeid med statlige og regionale myndigheter. Beredskapsplaner handler om et spenn av planverk på ulike nivå, fra planer som dekker den enkelte tilbyders egen operative og tekniske drift av sitt elektroniske kommunikasjonsnett, til nasjonale beredskapsplanverk.

Annet ledd nr. 3presiserer at det kan settes krav til fysisk sikring av viktige installasjoner. Viktige installasjoner i kommunikasjonsinfrastrukturen vil ha avgjørende betydning for at elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester skal fungere tilfredsstillende. Dette gjelder også drifts- og styringsfunksjonen for de elektroniske kommunikasjonsnettene. En økende sentralisering av både noder i tjenestenett og drifts- og styringssystemer gjør behovet for effektiv sikring av nevnte installasjoner og systemer desto viktigere.

Annet ledd nr. 4 gir myndigheten kompetanse til blant annet å gi pålegg om å formidle melding fra statsmyndigheten. Det er vedkommende statsmyndighet som avgjør hva som er «viktig melding».

Tredje leddgir myndigheten kompetanse til bl.a. å pålegge samarbeid mellom nasjonale tilbydere og til å pålegge nasjonal tilbyder å samarbeide med annen internasjonal virksomhet. Hensyn til sikkerhet og beredskap må ivaretas i takt med geografisk utbredelse av de elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester som vurderes å være av vital betydning. Det er også viktig at tilbyderne har et ansvar for å samarbeide seg imellom både nasjonalt og internasjonalt for å oppnå fleksible funksjoner både med hensyn til sikkerhet i elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester. Det kan oppstå situasjoner hvor Norge av sikkerhetsmessige årsaker har internasjonale forpliktelser som legger føringer på elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester. For å kunne innfri våre forpliktelser må myndighetene i forskrift kunne pålegge tilbydere av elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester å samarbeide med annen virksomhet.

Fjerde ledd gir myndigheten kompetanse til å pålegge tilbyder å iverksette de sikkerhets- og beredskapstiltak som skal til for å oppfylle nasjonale behov for elektronisk kommunikasjon uten vederlag. Pålegg om egenfinansiering skal ikke virke konkurransevridende eller skape for stor og ulik belastning for noen av de berørte parter. For kostnader knyttet til personkontroll (sikkerhetsklarering) vises det til § 12-1 om gebyr.

Til § 2-11 Sikring av fortsatt levering ved konkurs hos tilbyder m.v.

Formålet med bestemmelsen er å sikre brukerne fortsatt tilgang til elektronisk kommunikasjon hvor tilbydere av elektronisk kommunikasjon går konkurs. Bestemmelsen skal bidra til å sikre interessene til virksomhetsutøvere som er særlig avhengig av kontinuerlig tilgang til elektronisk kommunikasjon, og til alminnelige forbrukere. Bestemmelsen tar også sikte på å redusere behovet for statlig garantistilling for å hindre kommunikasjonsavbrudd med påfølgende alvorlige samfunnsmessige konsekvenser.

I bestemmelsens første ledd pålegges enhver som tilbyr nett eller tjenester innenfor området for elektronisk kommunikasjon å lage en beredskapsplan som skal sørge for at de som kjøper kapasitet eller tjeneste fra tilbyderen skal kunne opprettholde sin kommunikasjon i minimum to uker etter en eventuell konkursåpning hos tilbyderen. Planen skal også dekke situasjoner hvor driftsstans inntrer som følge av åpning av gjeldsforhandling etter reglene i konkursloven eller som følge av at tilbyderen innstiller sine betalinger.

Det er opp til den enkelte tilbyder hvordan kundenes kommunikasjon skal sikres. Den enkelte tilbyder må selv avgjøre hvilke typer beredskapsplaner som er best egnet i forhold til egen virksomhet og egne kunder. Bestemmelsen er avgrenset til å omfatte tilbyderens egne kunder fordi det kan bli for uoversiktlig å skulle legge planer for håndtering av brukere som ikke har et kundeforhold til tilbyderen. I lovteksten angis eksempler på elementer som kan inngå i planleggingen. Eksemplene klargjør at den enkelte kan inngå avtaler (gjerne gjensidige) med en konkurrent med sikte på at konkurrenten skal overta kundemassen i tilfelle selskapet går konkurs. Dersom denne løsningen velges, vil et evt. konkursbo siden det i utgangspunktet ikke er bundet av tilbyderens avtaler, måtte velge å tre inn i en slik avtale for å unngå at myndigheten skal fatte pålegg etter annet ledd.Bestemmelsen viser også til at det vil være mulig for tilbyderne å gå sammen om å lage en frivillig, uavhengig fondsordning for å ivareta brukernes interesser i tilfelle av konkurs. En eventuell fondsordning vil måtte være frivillig mellom de tilbydere som mener at dette er en hensiktsmessig måte å imøtekomme forpliktelsene på. En slik fondsordning vil kunne være bransjedrevet, og en god ordning vil kunne føre til at myndighetens behov for å gjøre inngrep blir mindre. Fondsordningen vil måtte være frivillig for å unngå motstrid med EØS-avtalen, jf. USO-direktivets fondsordning. Med forsikringsordninger menes i første rekke privatrettslige forsikringer. Bestemmelsen åpner for at tilbyderne kan komme opp med andre ordningen enn de opplistede dersom dette er hensiktmessig.

Annet ledd fastslår at myndigheten fører tilsyn med planene og eventuelle endringer i disse. Bestemmelsen legger ikke opp til en godkjenningsordning fra myndighetens side. Myndigheten skal utelukkende føre tilsyn med at det foreligger planer med et hensiktsmessig innhold for opprettholdelse av kommunikasjonen for brukerne i et tidsintervall som angitt ovenfor. Dette medfører at myndighetene skal underrettes om enhver endring i planene. Myndigheten kan imidlertid pålegge tilbydere å utarbeide ny plan, helt eller delvis, dersom det er grunn til å tro at den opprinnelige planen ikke er tilstrekkelig for å oppnå bestemmelsens formål. Slike pålegg vil være enkeltvedtak. I særlige tilfeller, hvis tilbyderen ikke er i stand til å imøtekomme første ledd, kan myndigheten gi pålegg om det konkrete innhold i planene.

Eksemplifisering i første ledd er ikke ment å innskrenke myndighetens inngrepskompetanse. Myndigheten kan pålegge tilbyderen å endre planene eller gi pålegg om hvordan planene skal endres.

Bestemmelsen dekker både nett som anvendes til offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste og nett som ikke brukes til slik offentlig tjeneste. Eksempel på det siste er TETRA-nett som er tenkt brukt til nødkommunikasjon.

Behovet for sikring av fortsatt levering ved konkurs vil neppe være like stort for alle nett og tjenester. Myndigheten gis derfor kompetanse til å unnta tilbydere fra plikten til å utarbeide planer. Det forutsettes at myndigheten unntar tilbydere fra plikten til å utarbeide planer når pålegg om planer ikke vil være forholdsmessig i forhold til tilbyderens kunder og virksomhet for øvrig.

Tredje ledd presiserer at myndigheten må informeres så snart en konkurs kan bli reell, enten det dreier seg om generell betalingsinnstilling, gjeldsforhandling, konkursbegjæring eller konkursåpning. Informasjonsplikten påhviler i første omgang tilbyderen. Bestemmelsen pålegger imidlertid også tingretten en informasjonsplikt ovenfor myndigheten dersom det faktisk åpnes gjeldsforhandling eller konkurs hos en tilbyder.

Fjerde ledd inneholder en særbestemmelse som bare kan benyttes når beredskapsplanene ikke er tilstrekkelig til å ivareta bestemmelsens formål. Fristlengden på to uker tilsier for øvrig i seg selv at det bare er unntaksvis at denne regelen vil bli benyttet. Denne unntaksregelen innebærer en ordning som bryter med alminnelig konkursrett i den forstand at det her kan pålegges drift i inntil to uker. Pålegg om fortsatt drift vil kunne medføre at virksomheten fortsetter helt eller delvis på kreditorenes regning i den pålagte periode. Dette forhold vil ikke være til hinder for et eventuelt pålegg etter annet ledd idet de samfunnsmessige hensynene bak denne bestemmelsen må anses for å være sterkere enn hensynene som tradisjonelt taler mot en slik bestemmelse. Bakgrunnen for dette er at en rekke brukere av kommunikasjon forvalter vitale samfunnsmessige funksjoner. Det vil kunne ha store samfunnsmessige konsekvenser om slike brukere plutselig avskjæres fra sin kommunikasjon fordi det inntrer driftsstans eller fare for driftsstans som følge av at tilbyderen de er tilknyttet går konkurs eller det åpnes gjeldsforhandling etter reglene i konkursloven. For å hindre store samfunnsmessige skadevirkninger, gis derfor myndigheten kompetanse til i særlige tilfeller å pålegge videre drift av det konkursrammede selskapet i inntil to uker. Også i tilfeller hvor tilbyderen innstiller sine betalinger kan det oppstå driftsstans. Som regel vil en slik situasjon slik raskt gå over i gjeldsforhandling/konkurs. Det anses derfor ikke nødvendig å la påleggskompetansen omfatte driftsstans som følge av at tilbyderen innstiller sine betalinger.

Krav som påløper i pålagt driftsperiode i inntil to uker vil være massekrav. Det vil være en fordel for kreditorene at virksomheten opprettholdes, forutsatt at det er mulig å selge boet som et såkalt «going concern». Det forutsettes at myndigheten i vurderingen av om pålegg skal gis, tar hensyn til forholdsmessighet - dvs. si at myndigheten skal vurdere de samfunnsmessige fordelene ved et pålegg til å være større enn de privatrettslige ulempene. I en slik vurdering vil også hensynet til forbrukernes behov for kommunikasjon spille inn. Myndigheten skal i vurderingen også ta hensyn til boets likviditet med sikte på å unngå massekonkurs.

Denne ordningen går foran de relevante reglene i dekningsloven, herunder de ekstraordinære oppsigelsesfristene i dekningsloven § 7-6 som regulerer situasjonen når et konkursbo trer inn i debitors løpende avtaler. Avtalefestet oppsigelsestid og frister for oppsigelse i dekningsloven § 7-6 første ledd er ikke til hinder for at pålegg om å tre inn i løpende avtale gis for en periode som angitt i annet ledd. Bakgrunnen for dette er at oppsigelsesfristene i dekningsloven anses for å være noe upraktiske ved bruk innenfor denne sektoren. Det eksisterer tilsynelatende ingen sedvanemessig varslingsfrist, og tre måneders oppsigelsesfrist må antas å være for lenge for de fleste konkursbo som håndterer konkurser innenfor sektoren for elektronisk kommunikasjon. Pålegg etter fjerde ledd om å tre inn i skyldners avtaler gjelder bare for pålagt tidsrom oppad begrenset til to uker. Pålegg etter denne ordningen setter ikke boet i ansvar etter dekningsloven § 7-4 første ledd, første punktum utover det tidsrom pålegget gjelder for. Dette medfører at når boet blir pålagt å tre inn i skyldners avtale for et tidsrom på f.eks. en uke, så vil boet være berettiget og forpliktet på avtalens vilkår i den uken. Når uken er utløpt, vil boet iht. dekningsloven § 7-3 stå fritt til å velge om det vil tre inn i skyldners avtaler eller ikke. Fjerde ledd gjør således ingen innskrenkning i boets frihet etter dekningsloven § 7-3. Når det pålagte tidsrom utløper, gjelder dekningsloven § 7-3 tilsvarende.

Myndigheten kan på forespørsel fra konkurs- eller gjeldsforhandlingsboet bistå med fagkompetanse for å sikre brukernes interesser best mulig. Formålet med dette er å sikre brukernes interesser ytterligere.

Til § 2-12 Fellesfakturert tjeneste

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av telelovens bestemmelse om teletorgtjenester, men begrepet teletorgtjeneste er erstattet av «fellesfakturert tjeneste» for å ta høyde for nødvendige endringer som følge av utviklingen på området for elektronisk kommunikasjon, for eksempel ved en utvidelse til regulering også av tjenester tilbudt over andre tekniske plattformer enn dagens teletorg.

Med «fellesfakturert tjeneste» menes verdiøkende tjeneste som tilbys fakturert sammen med fakturering av trafikk hos trafikktilbyderen. Fellesfakturerte tjenester omfatter både forhåndsinnbetalte beløp og beløp som blir innkrevd i etterkant.

Bestemmelsen gir mulighet for å fastsette nærmere krav både til trafikktilbyderen og til tilbyder av den verdiøkende tjenesten. Krav som kan fastsettes vil være krav til markedsføring, prisfastsettelse, tidsavgrensninger, innhold i tjenesten mv.

Til § 2-13 Maritim oppgjørsvirksomhet

Bestemmelsen gir regler om adgang til å foreta avregning og betalingsformidling for radiokommunikasjon fra skip som har fått tillatelse fra norske myndigheter til bruk av radioutstyr i den maritime mobile tjeneste. Bestemmelsen er hovedsakelig en videreføring av reglene i gjeldende telelov, men ordlyden er endret noe for å sikre samsvar med gjeldende praksis og terminologi.

Avregning og oppgjør mellom skip og tilbyder for elektronisk kommunikasjon fra skip via satellitt eller direkte til jordbundet nett, krever omfattende administrativt arbeid. Arbeidet omfatter blant annet identifisering av anrop, ofte avregning mot et stort antall tilbydere verden over og omregning til ulike valutaer. Slik avregning tilbys av særskilte enheter som tradisjonelt betegnes maritim avregningsselskap. Disse virksomhetene utgjør et faktureringsledd mellom tilbyder og skip.

De internasjonale reglene om maritim oppgjørsvirksomhet følger av Den internasjonale teleunions Radio Regulations (Radioreglementet, RR) og International Telecommunications Regulations (ITR) Appendix 2. Den internasjonale teleunion har videre utarbeidet en rekommandasjon, ITU-T Rec D. 90, om «Charging, billing, international accounting and settlement in the maritime mobile service.» Denne har nærmere bestemmelser om godkjenning, registrering, tildeling av AAIC (Accouting Authority Identification Code) og notifisering til ITU.

Etter ITR Appendix 2 skal myndighetene i de enkelte land sikre betalingsformidling fra skip de har gitt tillatelse til å bruke radioutstyr i den maritime mobile tjeneste. Betalingsformidlingen kan bli utført av den myndighet som har gitt tillatelsen selv, godkjent privat foretak eller annet utpekt organ. I Norge foretas betalingsformidlingen av godkjente private foretak.

I bestemmelsens første leddstilles det krav om at maritim oppgjørsvirksomhet for norskregistrert skip skal være registrert hos myndigheten for å kunne utføre betalingsformidling for skip som har fått tillatelse fra norske myndigheter til bruk av radioutstyr i den maritime mobile tjeneste.

Myndigheten skal registrere og tildele AAIC kode til oppgjørsselskap etablert i Norge, dvs. registrert i foretaksregisteret her.

Maritim oppgjørsvirksomhet som er registrert i andre land og har fått tildelt AAIC ved denne registreringen, må også registreres av myndigheten for å kunne foreta avregning og betalingsformidling for norskregistrerte skip.

Registrering av nye oppgjørsselskap skjer i dag ved søknad til Post- og teletilsynet, som foretar registreringen, tildeler AAIC og rapporterer tildeling til ITU. Post- og teletilsynet har hittil foretatt registrering med hjemmel i teleloven § 3-7. Utenlandske virksomheter registreres for ett år av gangen, men denne praksisen vurderes endret. Utover å gi grunnleggende informasjon om virksomheten ved registrering, stilles det krav om at virksomheten skal stille sikkerhet for ansvar de måtte pådra seg for trafikkinntekter, slik det følger av ITU-T Rec D. 90, annex A, punkt A.1.2. Annex A.2.4 anbefaler at antallet registrerte avregningsvirksomheter begrenses, og bestemmelsen gir hjemmel for å gi forskrifter om begrensninger for antall tilbydere som kan registreres.

Bestemmelsens annet ledd gir myndigheten hjemmel til å gi forskrifter om registrering og om utøvelse av virksomheten. Det kan gis nærmere forskrifter om hvilke krav som må være tilfredsstilt for registrering og krav til utøvelse av virksomheten som for eksempel pålegg om sikkerhetsstillelse for ansvar som foretaket kan pådra seg under utøvelse av virksomheten. Videre kan det gis forskrifter om begrensning i antall selskaper som kan registreres og tidsbegrensing av registreringen.

Til § 2-14 Installatør

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende teleregulering. Bestemmelsen gis for å sikre at den som tilbyr installasjon, vedlikehold eller sammenkopling av elektronisk kommunikasjonsnett eller utstyr for elektronisk kommunikasjon skal være kvalifisert for oppgaven slik at arbeidet blir utført på en faglig forsvarlig måte.

Bestemmelsen presiserer at tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett skal sikre at arbeidet på nettet foretas av autorisert person.

Det er ikke foretatt materielle endringer i bestemmelsen utover begrepsendringer som oppdaterer bestemmelsen i overensstemmelse med lovutkastets øvrige språkbruk.

Nærmere bestemmelser om kvalitetskrav til installatør fastsettes i forskrift.

Til kapittel 3 Sterk markedsstilling

Kap. 3 om sterk markedsstilling inneholde definisjon av sterk markedsstilling og saksbehandlingsregler for myndigheten ved utpeking av tilbyder med sterk markedsstilling. Sterk markedsstillingsbegrepets betydning for den sektorspesifikke reguleringen innenfor området for elektronisk kommunikasjon medfører at bestemmelsene her er synliggjort i et eget kapittel. Dette er gjort for å lette forståelsen for reguleringen.

Bestemmelsene her binder ikke markedsavgrensninger og vurderinger av markedsforhold mv. etter lov om konkurranse i ervervsvirksomhet.

Til § 3-1 Sterk markedsstilling

Bestemmelsen beskriver hva sterk markedsstilling er, og når en tilbyder har sterk markedsstilling. Tilbyder anses å ha sterk markedsstilling dersom vedkommende i stor grad kan opptre uavhengig av hvilke valg potensielle konkurrenter og potensielle kunder gjør. Dette kan f.eks. innebære at tilbyder kan øke prisen vesentlig og over tid uten at det får noen merkbar innflytelse på etterspørselen.

I marked med flere tilbydere kan det være vanskelig å påvise at en tilbyder har denne type innflytelse i markedet. En vurdering av markedsstillingen må derfor skje på bakgrunn av en rekke markedsanalytiske kriterier. Herunder vil vurderingen av hva som vil kunne anses for å være i «stor grad» måtte bero på en tolkning i samsvar med EU-Kommisjonens retningslinjer 2002/C 165/03 om markedsanalyser og beregning av sterk markedsstilling (senere evt. også reviderte versjoner av denne) slik som de er vedtatt av EFTAs overvåkningsorgan, jf. § 3-3.

I henhold til EU-Kommisjonens retningslinjer skal det tas hensyn til relevante avgjørelser fra EF-domstolen i vurderingen av om en tilbyder har sterk markedsstilling eller ikke. Dette er forenlig med EØS-retten, jf. ODA art. 3 som fastslår at det skal tas «tilbørlig hensyn» til nyere rettsavgjørelser fra EF-domstolen (jf. EØS-avtalens art. 6 om tidligere domsavgjørelser). Det må ved tolkningen av domsavgjørelsene tas hensyn både til at ex ante-vurderingen av sterk markedsstillingen og forhåndsdefineringen av produkt- og tjenestemarkeder medfører visse metodiske forskjeller i forhold til hvordan markedsmakt vurderes innenfor konkurranserettens område, jf. EU-Kommisjonens retningslinjer.

Bestemmelsen nevner tre situasjoner hvor det kan forekomme sterk markedsstilling; 1) Tilbyder kan alene ha sterk markedsstilling, 2) Tilbyder kan sammen med andre ha sterk markedsstilling (kollektiv dominans), og 3) Tilbyders sterke markedsstilling i ett marked kan innebære at vedkommende får sterk markedsstilling i ett eller flere tilgrensende markeder.

Alternativ 1; om tilbyder alene har sterk markedsstilling vil bero på en vurdering av den enkelte tilbyders posisjon i markedet, jf. § 3-3. Vurderingen skal gjøres på bakgrunn av en rekke momenter som er nærmere skissert i EU-Kommisjonens retningslinjer. Her fremgår det blant annet at det normalt ikke lengre vil være tilstrekkelig å ta stilling til hvilken prosentandel den enkelte tilbyders markedsposisjon utgjør innenfor det relevante marked, selv om prosentandelen kan være et tolkningsmoment i en helhetsvurdering.

Alternativ 2; to eller flere tilbydere kan ha dominerende stilling sammen både der det eksisterer eiermessige eller andre bånd mellom dem, og der det følger av markedets struktur. I kollektiv dominans ligger det at aktører har samordnet seg slik at de samlet sett kan ha sterk markedsstilling selv om de hver for seg ikke har det. Rammedirektivet vedlegg 2 inneholder en opplisting av retningsgivende momenter som kan ansees for å være relevante i vurderingen av om det foreligger kollektiv dominans. Blant annet skal det legges vekt på følgende momenter:

  • Om markedet er veletablert

  • Etterspørselsvekst

  • Lav etterspørselselastisitet

  • Produktets homogenitet

  • Kostnadsstrukturer som ligner på hverandre

  • Markedsandelenes størrelse (om de er omtrent like store)

  • Manglende teknisk innovasjon, veletablert teknologi.

  • Fravær av overskytende kapasitet

  • Høye etableringsbarrierer

  • Manglende motvekt fra etterspørselsiden

  • Mangel på potensiell konkurranse

  • Uformelle eller formelle forbindelser mellom virksomhetene

  • Gjengjeldelsesmekanismer

  • Manglende eller nedsatte muligheter for priskonkurranse

Momentene blir nærmere omtalt i EU-Kommisjonens retningslinjer. De vil være retningsgivende for myndighetens vurdering av kollektiv dominans, i tillegg til at det er aktuelt å ta hensyn til relevante avgjørelser fra EF-domstolen. For eksempel kan Airtours-dommen 1 i denne forbindelse anses for å gi relevant retning for utpeking av tilbyder med kollektiv dominans, jf. ovenstående omtale av EF-domstolens avgjørelser. Av denne dommen kan det utledes enkelte nødvendige vilkår for kollektiv dominans ved stilletiende koordinering 2.

Airtours-dommen er imidlertid fra et annet område enn elektronisk kommunikasjon. Det må derfor tas høyde for at dommen er retningsgivende så langt den passer. Den vil også bare være retningsgivende så langt den rekker, jf. evt. senere relevante dommer som måtte følge på området for kollektiv dominans.

Alternativ 3 tilfellet vil typisk kunne oppstå dersom tilbyder kontrollerer en vertikal verdikjede bestående av flere forskjellige relevante markeder. Ved vurdering av om hvorvidt det finnes aktør med sterk markedsstilling i et marked skal det anvendes en tilnærmet konkurranserettslig metode. Vurderingen vil også her bli basert på Kommisjonens retningslinjer for markedsanalyse og beregning av sterk markedsstilling.

Retningslinjene gjelder i utgangspunktet både for veletablerte og «nye» markeder. For nye markeder der det er trolig at markedslederen ofte vil ha en stor del av markedet i kraft av å være først på et nytt marked, må tilsynsmyndigheten anvende virkemidlene med særlig aktsomhet slik at slike markeder ikke utsettes for virkemidler som er unødvendige. Det vil i praksis være mest aktuelt å anvende virkemidlene for å unngå at markedet ellers «stenges» for andre potensielle tilbydere.

Dersom ingen av tilbyderne har sterk markedsstilling, så antas det å være bærekraftig konkurranse i markedet. I slike tilfeller er det uhensiktsmessig å gjøre bruk av den sektorspesifikke reguleringen og ingen av aktørene i det aktuelle markedet utpekes til å ha sterk markedsstilling. Dette innebærer at delmarkedet kan reguleres av konkurranseloven alene. I noen tilfeller kan det tenkes at det ikke er bærekraftig konkurranse, men at bærekraftig konkurranse forventes å inntre innen kort tid uten at det er nødvendig å gripe til virkemidlene i kap. 4. Da er det heller ikke hensiktsmessig å utpeke noen til å ha sterk markedsstilling.

Bruk av en tilnærmet konkurranserettslig metode på dette området medfører ingen automatikk i at resultatet av en eventuell konkurranserettslig vurdering av markedsmakt blir identisk med den sektorspesifikke vurdering av sterk markedsstilling. Ulike resultater kan følge av ulik markedsavgrensning eller ulik vurdering av markedsstilling. Dette følger blant annet av at sektorreguleringen søker å ta hensyn til utviklingen frem i tid (ex ante) og dermed har et videre perspektiv på markedsinndelingen enn konkurransereguleringen, av at sektorreguleringen tar utgangspunkt i forhåndsdefinerte markeder, samt av at sektorreguleringens periodiske gjennomganger kan gi informasjon som fører til andre resultater enn om resultatet var basert på en enkeltstående markedsgjennomgang. Se nærmere om dette i retningslinjene.

Til § 3-2 Relevante markeder

Avgrensning av et relevant marked er avgjørende for å kunne foreta en markedsanalyse og eventuelt konstatere sterk markedsstilling. Myndigheten vil avgjøre avgrensningen av relevante produktmarkeder på grunnlag av anbefaling C(2003)497 fra EU-Kommisjonen (med senere oppdateringer). Føringene på EØS-retten vil følge av at EFTAs overvåkningsorgan vedtar anbefalingen. De relevante produkt- og tjenestemarkedene i anbefalingen kan imidlertid fravikes av hensyn til nasjonale forhold, hvis konsultasjonsprosedyren nyttes, jf. § 9-3. Dette innebærer at når det er hensiktsmessig av konkurransemessige hensyn å definere markeder som ikke følger av listen i anbefalingen, så kan dette gjøres forutsatt av utkast til vedtak konsulteres hos EFTAs overvåkningsorgan og de andre nasjonale tilsynene innenfor EØS-området.

Avgrensningen av relevante produkt- og tjenestemarked gjelder to typer markeder. Den ene er markeder beregnet på sluttbruker og det andre er markeder beregnet på videresalg til sluttbruker (markeder på engrosnivå). Som eksempel på et marked rettet mot sluttbruker kan nevnes offentlig fastnettbasert telefontjeneste. Overføringskapasitet for aksess er et eksempel på produktmarkeder rettet mot videresalg. Forhåndsdefinert markedsinndeling er ikke vanlig i tradisjonell konkurranserett, der det normalt tas utgangspunkt i en konkret sak når produkt- eller tjenestemarked defineres. Resultatet av en sterk markedsstillingsvurdering vil kunne påvirkes av at det i loven her tas utgangspunkt i forhåndsdefinerte markeder. Resultatet vil derfor kunne bli annerledes enn resultatet av en tilsvarende sak baser på konkurranseloven. Forskjeller i markedsinndelingen vil med andre ord kunne føre til forskjellig resultater ved vurderingen av om en tilbyder har henholdsvis sterk markedsstilling etter denne loven, eller markedsmakt etter konkurranseloven.

Tilsynsmyndigheten vil også avgrense markedene geografisk. Denne kompetansen tilligger nasjonale myndigheter innenfor et lands grenser. Metoden for den geografiske avgrensning følger av EU-Kommisjonens retningslinjer. I den grad vedtak knyttet til felleseuropeiske markeder blir aktuelt, så vil dette følge nærmere av vedtak fra Kommisjonens side. Et slikt fremtidig kommisjonsvedtak vil være bindende dersom det inntas i EØS-avtalen.

Til § 3-3 Markedsanalyse

Markedsanalysene skal danne grunnlag for utpeking av tilbyder med sterk markedsstilling. Markedsanalysene vil bli utført i tråd med Kommisjonens retningslinjer 2002/C 165/03 for markedsanalyse og beregning av sterk markedsstilling slik som de er vedtatt av EFTAs overvåkningsorgan. Det legges opp til at retningslinjene skal revideres jevnlig. Det vil til enhver tid være de siste vedtatte retningslinjer som skal legges til grunn for vurderingene. I de tilfeller der det går en tidsperiode fra Kommisjonen har vedtatt nye oppdaterte retningslinjer til EFTAs overvåkningsorgan vedtar tilsvarende retningslinjer, skal retningslinjene som allerede er vedtatt av EFTAs overvåkningsorgan så langt som mulig tolkes i samsvar med de nye retningslinjene slik at motstrid unngås.

Retningslinjene fastslår at myndighetens vurderinger skal ta hensyn til markedsutvikling som kan forventes innenfor en rimelig tidsperiode. Potensiell inntreden fra konkurrenter i det relevante markedet skal særlig vektlegges. Tidsperspektivet som legges til grunn, kan variere på bakgrunn av spesielle karakteristika ved det relevante markedet. Kravet om fremtidsrettet analyse i retningslinjene søker å fange opp ex ante-hensyn, og utgjør et tillegg til konkurranserettens praksis.

De øvrige kriterier som skal ligge til grunn for vurderingen av om en tilbyder har sterk markedsstilling er:

  • Størrelse

  • Tilgang til kapitalmarkeder/finansielle ressurser

  • Etterspørselssidens forhandlingsstyrke

  • Kontroll over essensielle fasiliteter

  • Stordriftsfordeler

  • Samproduksjonsfordeler

  • Teknologisk kompetanse

  • Tilgang til distribusjons- og salgsnettverk

  • Vertikal integrasjon

  • Utvalg av substituerbare tjenester/produkter i markedet

  • Tilstedeværelsen av potensiell konkurranse

  • Etableringshindre

Myndigheten skal vurdere hvilke virkemiddel som er egnet til å avhjelpe situasjonen i det enkelte konkrete tilfelle og som derfor skal pålegges tilbyder med sterk markedsstilling, jf. § 3-4.

Til § 3-4 Plikter for tilbyder med sterk markedsstilling

Tilbyder med sterk markedsstilling skal pålegges minst en særlig forpliktelse. Myndigheten skal velge den eller de særlige forpliktelser (virkemidler) listet i bestemmelsen som er best egnet i det enkelte tilfellet. Med særlige forpliktelser menes tilgangs- og samtrafikkplikter med tilhørende vilkår som fremkommer i §§ 4-1, 4-4, 4-5, 4-6, 4-7, 4-8, 4-9 og 4-10. (Forholdet til samtrafikk er klargjort i § 4-2 tredje ledd.) I tillegg kan myndigheten i særlige tilfeller pålegge plikter som ikke følger av opplistingen. Virkemidlene som skal anvendes i det enkelte tilfellet skal være egnet til å fremme bærekraftig konkurranse. Virkemiddelbruken vil bli harmonisert innenfor EØS-området gjennom konsultasjonsprosedyren jf. § 9-3. Pålagte forpliktelser kan endres når dette er hensiktsmessig. Slik endring kan gjøres uten ny markedsanalyse hvis de pålagte forpliktelsene ikke fører frem. Dette innebærer blant annet at virkemiddelbruken kan skjerpes dersom de pålagte virkemidlene viser seg å ikke fungere som forutsatt.

Tilsynsmyndigheten skal pålegge forpliktelser på enhver tilbyder med sterk markedsstilling. Loven setter ingen krav til at markedsstillingen er misbrukt. Denne forhåndsregulering (ex ante) kommer bare til anvendelse på markeder der det ikke foreligger bærekraftig konkurranse. Dette medfører at det ikke skal pålegges virkemidler beregnet for tilbyder med sterk markedsstilling, på tilbyder uten sterk markedsstilling. Dette medfører også at tilsvarende pålagte forpliktelser skal trekkes tilbake når tilbyderen ikke lengre har sterk markedsstilling.

Forpliktelsene som pålegges skal være forholdsmessige, ikke diskriminerende, bygge på objektive og saklige kriterier og være offentlig tilgjengelige. Med forholdsmessige menes at pålegg om tilgang eller sterk markedsstilling med tilhørende vilkår skal være egnet til å kompensere for manglende bærekraftig konkurranse, og skal bidra til å fremme forbrukerinteresser, og om mulig bidra til nasjonal og internasjonal utvikling. Ulempene ved de pålagte virkemidlene skal stå i forhold til det som søkes oppnådd. Dette åpner også for at myndigheten knytter forpliktelsene til enkelte deler av det relevante marked dersom dette er hensiktsmessig.

Med ikke-diskriminerende menes at forpliktelsene som pålegges skal være like i like tilfeller, hensynet til forholdsmessighet innebærer at ulike tilfeller vil bli behandlet ulikt og at forpliktelsene som pålegges skal stå i forhold til det som ønskes oppnådd. Med objektive og saklige vilkår menes at forpliktelsene ikke kan differensieres alene ut fra hva tilgangen skal brukes til eller i forhold til hvilke tilbydere det dreier seg om. Forpliktelsene skal dessuten være oversiktlige, slik at det er mulig å kontrollere etterlevelse av ikke-diskrimineringsprinsippet og objektivitetskravet.

Til kapittel 4 Tilgangmv.

Til § 4-1 Tilgang

Bestemmelsen omfatter all form for tilgang, der markedsanalyser har identifisert at det er behov for sektorspesifikk regulering av andre tilbyderes rettighet til tilgang hos tilbydere med sterk markedsstilling. Enkelte former for tilgang er regulert i egne særbestemmelser i denne lov, jf. §§ 4-2 til 4-5. Grensene mellom ulike former for tilgang kan være «flytende», hvilket innebærer at plikt til å gi tilgang vil kunne hjemles i denne bestemmelse eller en av de øvrige særbestemmelsene.

Ett eksempel på tilgang som kan pålegges med hjemmel i ulike bestemmelser er tilgang til det faste aksessnettet. Denne form for tilgang omfatter i hovedsak 3 hovedkategorier; bitstrømtilgang, full og delt tilgang. Bitstrømtilgang er kjøp av definert kapasitet i aksessnettet, også omtalt som strukturert overføringskapasitet i aksessnettet, jf. omtale ovenfor. Med full tilgang menes kjøp av disposisjonsrett til hele frekvensspekteret i aksessnettet. Med delt tilgang menes kjøp av disposisjonsrett til den del av frekvensspekteret i aksessnettet som ikke brukes til telefontjeneste, dvs. tilbyder av tilgang vil fortsette å levere telefontjeneste, mens den nye leverandør leverer øvrige tjenester som bruker andre deler av frekvensspekteret i aksessnettet. Tilbyder av tilgang er etter § 4-6 Offentliggjøring og standardtilbud forpliktet til å ha et standardtilbud om tilgang til det faste aksessnettet. Tilbudet skal omfatte en rekke deltjenester som skal kunne kjøpes separat, dvs. den som anmoder om denne type tilgang er ikke forpliktet til å kjøpe en «pakke-løsning», minimumstilbudet skal være tilstrekkelig oppdelt slik at den tilgangsberettigede ikke må betale for nettdeler eller ressurser som er unødvendige. Tilgang til det faste aksessnettet omfatter således en rekke ulike varianter, hvor forskjellene er et produkt av hvor mange tjenester/fasiliteter den berettigede part ønsker å kjøpe. Det ene ytterpunkt er kjøp av rå kobber, jf. omtale av ustrukturert overføringskapasitet ovenfor. Ved kjøp at rå kobber får kjøper utelukkende tilgang til selve kabelen, kjøper må selv tilknytte utstyr til termineringspunktene på kabelen, ved kjøp av rå kobber vil det imidlertid ofte også være nødvendig å kjøpe visse samlokaliseringstjenester. Det andre ytterpunkt er kjøp av tilgang til det faste aksessnettet med termineringsutstyr, denne form for tilgang er nært knyttet til kategorien bitstrømtilgang. Den kategorisering som er foretatt her er ikke uttømmende. Dersom det skulle forekomme rimelige anmodninger om tilgang til det faste aksessnettet som ikke er omfattet av de tre kategoriene som eksplisitt er nevnt her så skal det gis tilgang dersom tilbyder har sterk markedsstilling.

Når det gjelder tilgang til det faste aksessnett etter denne bestemmelse, så skal det påpekes at denne form for tilgang ikke lenger er begrenset til det fysiske metalliske symmetriske parkabelnettet. Eventuell plikt til å gi tilgang vil følge av en markedsanalyse, og gjelde uavhengig av hvilken overføringsteknologi tilbyder med sterk markedsstilling velger å anvende i aksessnettet.

Bestemmelsens første ledd hjemler myndighetens adgang til å pålegge tilbyder med sterk markedsstilling å imøtekomme enhver rimelig anmodning om tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett innenfor de konkrete produkt- eller tjenestemarked der tilbyderen har sterk markedsstilling. Bestemmelsens annet ledd angir de vurderingstema myndigheten skal anvende ved rimelighetsvurderingen. I en vurdering av om det finnes tekniske eller økonomiske alternativer til den tilgang det anmodes om, skal det tas hensyn til om alternativene er av en slik karakter at det vil være mulig å konkurrere med den som har sterk markedsstilling i det relevante marked. Annet ledd siste punktum angir retningslinjer for myndighetens vurdering av om et pålegg er forholdsmessig sett i relasjon til hvilke politiske formål pålegget skal ivareta. Opplistingen er ikke uttømmende.

Dersom tilgang nektes skal anmoder i henhold til tredje ledd få et dokumentert og begrunnet avslag på anmodningen slik at anmoder får tilstrekkelig innblikk i bakgrunnen for avslaget. Dette medfører ikke at tilbyder med sterk markedsstilling er forpliktet til å informere om forhold (tekniske innretninger og fremgangsmåter, drift eller forretningsforhold) som det vil være av konkurransemessige betydning å hemmeligholde.

Dersom tilgang nektes og anmoder velger å påklage avvisning til myndigheten skal tilbyder med sterk markedsstilling overfor myndigheten dokumentere de objektive kriterier som er grunnlaget for avvisningen, inkludert informasjon om eventuelle forretningshemmeligheter som har vært holdt tilbake ovenfor anmodende tilbyder. Det er tilbyder med sterk markedsstilling som har bevisbyrden i slike klagesaker. Slik tilbyder har imidlertid også en selvstendig plikt til å utarbeide og iverksette tiltak som kan lette gjennomføringen og redusere eventuell risiko for nettets integritet. På basis av fremlagt dokumentasjon fatter myndigheten vedtak om hvorvidt inngåelse av avtale skal pålegges eller ikke. Bakgrunnen for at tilbyder med sterk markedsstilling er pålagt strenge selvstendige plikter i denne type saker er at tilbyder er den som har førstehånds innsikt i og kompetanse om eget nett. Informasjonsskjevheten som foreligger mellom myndighet og tilbyder søkes balansert ved at det innføres omvendt bevisbyrde.

Bestemmelsens fjerde ledd hjemler myndighetens kompetanse til etter eget initiativ å pålegge tilbydere å inngå avtale om tilgang for å sikre alle-til-alle-kommunikasjon. Dette gjelder spesielt dersom tilbyder kontrollerer tilgang til sluttbrukere. Det å kontrollere tilgang til sluttbrukere kan blant annet omfatte; 1) eierskap eller disposisjonsrett til infrastrukturen, fast og mobil, som knytter sluttbruker til den øvrige del av det elektroniske kommunikasjonsnett, 2) disposisjonsrett til bestemte nummer eller adresser i nasjonal «nummerplan» som er nødvendig for å få tilgang til sluttbrukers nettermineringspunkt. Bestemmelsen er ikke begrenset til offentlig telefontjeneste, men gjelder formidling av alle typer offentlige elektroniske kommunikasjonstjenester som tilbys over elektroniske kommunikasjonsnett. I tilfeller hvor ingen av partene har kontraheringsplikt, men en av partene ønsker det må myndigheten vurdere om pålegg om inngåelse av avtale er nødvendig for å sikre alle-til-alle-kommunikasjon. En tilbyder skal ikke pålegges å gi tilgang til nett og tjenester vedkommende ikke har kontroll over.

Vilkårene myndigheten stiller ifm. forpliktelsene må være i samsvar med bestemmelsene i §§ 4-4 til 4-10.

Hovedregelen er at det ikke kan pålegges vilkår utover det som er hjemlet i §§ 4-4 til 4-10. Unntaksvis kan myndigheten imidlertid når den anser at det er behov for bruk av vilkår som ikke er i samsvar med §§ 4-4 til 4-10 pålegge andre vilkår. I slike tilfeller skal prosedyrene i § 9-3 følges.

Forpliktelser om å gi tilgang etter denne bestemmelse skal være objektive, forholdsmessige, ikke-diskriminerende og bygges på saklige kriterier. Med forholdsmessige menes at myndigheten må avveie interessene til infrastruktureier på den ene side, og tjenesteleverandørs behov for tilgang/samtrafikk på den annen side.

Til § 4-2 Samtrafikk

Bestemmelsen forutsetter at de fleste tilbydere i en nettverksbransje har egeninteresse i å ha samtrafikk med andre og således bidra til å sikre alle-til-alle- kommunikasjon. Utgangspunktet er derfor at samtrafikk bør baseres på kommersielle avtaler mellom tilbyderne.

Bestemmelsen omfatter blant annet følgende kategorier samtrafikk;

  • originering av trafikk ved bruk av tilbyder prefiks eller fast forvalg

  • terminering av trafikk

  • transitt av trafikk

Det er i hovedsak to hovedformer for originering av trafikk, fast forvalg eller prefiks (15xx). Fast forvalg (carrier pre-selection) innebærer at en sluttbruker kan inngå avtale med en eller flere tilbydere om videreformidling av samtaler av en bestemt type (f.eks. alle utenlandssamtaler), uten å måtte slå den valgte tilbyderens prefiks. Det er mulig å overstyre et fast forvalg ved å benytte prefiks for en enkeltsamtale. Prefiks innebærer at en sluttbruker for hver enkelt samtale må slå fire ekstra siffer (15xx) foran det vanlige telefonnummeret for å velge ønsket tilbyder, noe som mange oppfatter som tungvint. For bedrifter med egen hussentral er det mulig å programmere hussentralen slik at prefiks for ønsket tilbyder automatisk legges til, slik at brukeren ikke behøver å slå dette. På de aller fleste telefoner kan prefiks legges inn.

Terminering av trafikk omfatter avtaler hvor tilbyder avleverer trafikk hos annen tilbyder. Denne andre tilbyder er den terminerende tilbyder, hvor sluttbruker som mottar samtale er kunde. I det norske markedet for offentlig telefontjeneste, er prisregime basert på at originerende tilbyder betaler en pris for terminering av samtaler, også kjent som «Calling Party Pays» (CPP). Dette prisregime byr på visse regulatoriske utfordringer ved at originerende tilbyder ikke har noe valg vedrørende alternative kommunikasjonsnett for terminering av samtaler, noe som innebærer at terminerende tilbyder i utgangspunktet vil kunne prise denne tjeneste i stor grad uavhengig av konkurransen i markedet for øvrig.

Transitt betyr at en tilbyder formidler trafikk mellom to andre tilbydere som ikke har samtrafikk seg i mellom. Ved kjøp av transitt pr samtale avregnes det løpende med eier av transittnettet betaling for hver individuelle formidling av trafikk. Dette er i stor grad den samme metode som brukes ved ordinær orginering eller terminering. Den andre måte er kjøp av overføringskapasitet hos eier av transittnett, dette prises som øvrig overføringskapasitet ved at det kjøpes rett til å disponere en gitt kapasitet i nettet mellom to definerte punkter.

Reguleringen av samtrafikk omfatter også alle avtaler som består av en kombinasjon av de ovenfor angitte kategorier, originering, terminering og transitt.

Bestemmelsens første ledd nedfeller en rett og en plikt til å forhandle med andre tilbydere om samtrafikk.

Bestemmelsens annet ledd hjemler myndighetens kompetanse til etter eget initiativ å pålegge tilbydere å inngå avtale om samtrafikk. Behov for slik inngrep kan for eksempel oppstå for å sikre alle-til-alle kommunikasjon dersom en tilbyder kontrollerer tilgang til sluttbrukere. For utdypende kommentar til kontroll over tilgang til sluttbrukere, se merknad til § 4-1. Med særlige tilfeller menes adgang til å pålegge inngåelse av samtrafikkavtale der det er nødvendig for å sikre alle-til-alle-kommunikasjon. Alternativ til direkte samtrafikkavtale er at hensynet til alle-til-alle-kommunikasjon er sikret gjennom indirekte samtrafikk, dvs. at de involverte parter kan ha samtrafikkavtaler med tredje part, f.eks. tilbyder med sterk markedsstilling på det relevante marked. I tilfeller hvor ingen av partene har plikt til å inngå avtale, men en av partene ønsker det må myndigheten vurdere om pålegg om inngåelse av avtale er nødvendig for å sikre alle-til-alle-kommunikasjon.

Bestemmelsens tredje ledd hjemler en kontraheringsplikt for tilbyder som har sterk markedsstilling innenfor identifiserte relevante markeder. Innenfor gjeldende rett er det f.eks. markedsstillingen innenfor offentlig telefontjeneste som utløser den generelle kontraheringsplikt hva angår samtrafikk i det faste telenettet. I utgangspunktet skal en tilbyder bare pålegges kontraheringsplikt på relevante markeder hvor vedkommende har sterk markedsstilling, unntak fra hovedregel kan gjøres med hjemmel i § 4-2 annet ledd.

I utgangspunktet skal tilbyder med sterk markedsstilling imøtekomme enhver rimelig anmodning om samtrafikk med elektronisk kommunikasjonsnett. Ved vurdering av om en anmodning er rimelig skal det i relasjon til samtrafikk legges hovedvekt på hensynet til alle-til-alle-kommunikasjon i tillegg til momentene som listet i § 4-1 annet ledd så langt de passer. Vedrørende tredje ledd siste punktum vises til omtale av tilsvarende ordlyd i § 4-1 tredje ledd.

Forpliktelser om å gi tilgang etter denne bestemmelse skal bygge på objektive, forholdsmessige, ikke-diskriminerende og saklige kriterier. Med forholdsmessige menes at myndigheten må avveie interessene til infrastruktureier på den ene side, og tjenesteleverandørs behov for tilgang/samtrafikk på den annen side.

Til § 4-3 Tilgang til radio og fjernsyn

Bestemmelsen regulerer i hovedsak plikten for tilbyder av adgangskontrolltjenesten for digital radio og fjernsyn til å gi innholdsleverandører tilgang. Med adgangskontrolltjeneste menes en funksjon der tilgang til en beskyttet radio- og fjernsynstjeneste er gjort betinget av abonnement eller annen form for individuell forhåndsavtale. Regulering av adgangskontrolltjenester for digital radio og fjernsyn skiller seg fra øvrig tilgangsregulering ved at den omfatter alle tilbydere av adgangskontrolltjenester uavhengig av om tilbyder har sterk markedsstilling eller ikke. Vilkårene for tilgang skal være objektive, rimelige og ikke-diskriminerende. Myndigheten kan pålegge samme krav for tilbyder av andre funksjoner som kan begrense tilgangen til digital radio og fjernsyn, slik som programvaregrensesnitt (herunder API ol.) og elektroniske programguider (EPG).

Bestemmelsens annet ledd åpner for at det kan gjøres unntak for kravet om tilgang overfor tilbydere av adgangskontrolltjeneste når myndighetene etter markedsanalyse har funnet at tilbyder ikke har sterk markedsstilling. Forutsetningen for å kunne gi unntak anses oppfylt dersom et unntak ikke vil redusere sluttbrukernes tilgang til formidlingspliktige radio- og fjernsynssendinger eller mulighetene for bærekraftig konkurranse i sluttbrukermarkedet for digitale radio- og fjernsynstjenester, markedet for adgangskontrolltjenester eller andre funksjoner som kan begrense tilgangen til digital radio og fjernsyn.

I bestemmelsens siste ledd er det gitt hjemmel til å fastsette forskrifter om tilgang til radio og fjernsyn. Det innebærer at det kan fastsettes krav til adgangskontrolltjeneste og andre tilgangsbegrensende funksjoner, krav til bredskjermsformat, krav til brukerutstyr for digital radio og fjernsyn. Videre kan det gis forskrifter om sikring av tilkoplingspunkter i fjernsynsapparater. Blant annet skal kravene som i dag følger av lov 25. juni 1999 nr. 50 om standarder ved overføring av fjernsynssignaler, kunne videreføres med hjemmel i denne bestemmelsen. Det kan også gis forskrifter om tilgang til analog radio og fjernsyn. Det gis en særskilt hjemmel for å sikre at rettighetshaver til produkter og tjenester for adgangskontroll skal inngå avtale med produsenter på objektive, rimelige og ikke-diskriminerende vilkår. Dette innebærer blant annet at vilkår i avtaler med produsenter ikke skal begrense friheten til å nytte andre adgangskontrolltjenester eller fri tilgang til innholdstjenester.

Til § 4-4 Samlokalisering og annen felles utnyttelse av infrastruktur

Dersom tilbyder er gitt ekspropriasjonsrett etter § 12-3 Ekspropriasjon, og den som anmoder om slik tilgang ikke er gitt tilsvarende rett kan myndigheten pålegge tilbyder å gi tilgang. Dette gjelder spesielt hvis det foreligger andre offentlige reguleringer som f.eks. legger restriksjoner på etablering av ny infrastruktur. I slike tilfeller kan det være nødvendig å gi pålegg om å gi tilgang for å legge forholdene til rette for bærekraftig konkurranse.

Bestemmelsens annet ledd hjemler myndighetens adgang til å pålegge tilbydere felles utnyttelse av ressurser på vilkår som angis nærmere. Bakgrunnen for bestemmelsen er at delt bruk av infrastruktur kan være en fordel blant annet av hensyn til sikkerhet, byplanlegging, helse og miljø. Dette kan omfatte delt bruk av kabel, hus, master, antenner og antennesystemer med mer.

Bestemmelsens tredje ledd hjemler myndighetens adgang til å pålegge tilbydere med sterk markedsstilling plikt til å inngå avtale om samlokalisering og felles utnyttelse av infrastruktur. Det forutsettes at tilgang som gis på grunnlag av sterk markedsstilling er relatert til markedet tilbyderen har sterk markedsstilling på. En tilbyder skal ikke pålegges å gi tilgang til nett og tjenester vedkommende ikke har kontroll over.

Omfanget av plikten vedrørende det faste aksessnettet som følger av fjerde ledd fastsettes i forskrift. Tilbyder skal imidlertid, jf. § 4-6 Offentliggjøring og standardtilbud, utarbeide standard tilbud som minimum skal omfatte følgende tjenester og fasiliteter i relasjon til samlokalisering; informasjon om relevante adresser hvor samlokalisering tilbys, alternativt virtuell samlokalisering, krav til utstyr som skal samlokaliseres, sikkerhetskrav, krav til personell, regler for fordeling av tilgjengelig plass, vilkår for tilgang til informasjons- og støttesystemer, jf. 4-5.

Dersom myndigheten vurderer å fatte vedtak etter første, annet eller tredje ledd skal slike utkast til vedtak forhåndsvarsles, og alle interesserte parter skal innenfor en rimelig frist ha anledning til å uttale seg, jf. § 9-2.

Forpliktelser om å gi tilgang etter denne bestemmelse skal være objektive, forholdsmessige, ikke-diskriminerende og bygges på saklige kriterier.

Til § 4-5 Informasjons- og støttesystemer

Bestemmelsens første ledd hjemler myndigheten adgang til å pålegge tilbydere å gi konkurrenter tilgang til informasjons- og støttesystemer. Pålegg om tilgang til denne type systemer forutsetter at slik tilgang er nødvendig for å kunne levere konkurrerende tjenester.

Bestemmelsens annet ledd nedfeller tilbyder av tilgang til det faste aksessnettets plikt til å ha med vilkår for denne type tilgang i sitt standardtilbud, jf. § 4-6.

En tilbyder skal ikke pålegges å gi tilgang til nett og tjenester vedkommende ikke har kontroll over.

Forpliktelser om å gi tilgang etter denne bestemmelse skal være objektive, forholdsmessige, ikke-diskriminerende og bygges på saklige kriterier.

Til § 4-6 Offentliggjøring og standard tilbud

Bestemmelsens første ledd nedfeller myndighetens kompetanse til å pålegge tilbyder å offentliggjøre informasjon og vilkår for sine tjenester. Offentlighet om blant annet pris og øvrige vilkår kan bidra til å avslutte forhandlinger hurtig, unngå konflikter, og skape fortrolighet mellom involverte tilbydere ved at de får innsikt i at vilkårene er ikke-diskriminerende. Informasjon om anvendte tekniske løsninger og grensesnitt vil også kunne bidra til sikring av samvirke mellom ulike nett og tjenester.

Bestemmelsens annet ledd hjemler myndighetens adgang til å pålegge tilbydere å offentliggjøre standardtilbud for tilgang og samtrafikk. Dersom det etter en markedsanalyse identifiseres tilbyder med sterk markedsstilling på det faste aksessnettet så skal vedkommende tilbyder utarbeide standard tilbud for slik tilgang.

Til § 4-7 Ikke-diskriminering

Kravet om ikke-diskriminering må særlig ses i sammenheng med formålet med tilgangsbestemmelsene. For å kompensere for ulempene de nye tilbydere har ved at de ikke eier/disponerer infrastruktur for tilbud av elektroniske kommunikasjonstjenester, gis de tilgang til eksisterende infrastruktur på ikke-diskriminerende konkurransevilkår. Kravet om ikke-diskriminering innebærer krav om samme funksjonalitet, eventuelt med andre tekniske løsninger, og samlokalisering.

Bestemmelsens første ledd hjemler myndighetens adgang til å pålegge tilbyder med sterk markedsstilling å behandle eksterne brukere likt, dette medfører et forbud mot å diskriminere mellom eksterne brukere. Ordlyden innebærer en slags «beste vilkårs bestemmelse» i den forstand at når en konkurrerende tilbyder får bedre vilkår, så skal tilsvarende vilkår tilbys til andre konkurrerende tilbydere.

Bestemmelsens annet ledd hjemler myndighetenes adgang til å pålegge tilbyder å tilby samme eller likeverdig kvalitet og -vilkår til konkurrerende tilbyder som til egne. Det er særlig viktig å kunne pålegge tilbyder med sterk markedsstilling som er vertikalt integrert, ikke-diskriminering ved salg av nett eller tjenester mellom egne og eksterne enheter som konkurrerer i samme nedstrøms marked.

Bestemmelsens annet ledd fremsetter alternativet «likeverdige» i tillegg til «samme» for å ta høyde for de tilfeller hvor det av ulike forhold er umulig eller vanskelig å gi anmoder akkurat det «samme». Bestemmelsen forutsetter at det skal tilbys samme vilkår og kvalitet så langt det med rimelighet kan forlanges fra den anmodede part. I den grad tilbyder med sterk markedsstillings egne forretningsenheter eller forretningspartnere tilbyr samme tjeneste som eksterne tilbydere, skal ikke-diskriminerende vilkår for eksterne tilbydere kunne fastsettes som tilpasset kopi av egne forretningsenheters vilkår.

Enkelte vilkår kan imidlertid være vanskelig å gjennomføre i praksis. Blant annet vil deler av egne forretningsenheters tilbud av konkurransetjenester være basert på «nettintegrert teknologi», dvs. at grunnleggende funksjonalitet for tilbud av konsesjonspliktige tjenester også kan benyttes til tilbud av konkurransetjenester. En tilsvarende integrering av andres utstyr kan enten være umulig eller uønsket, særlig dersom dette gir andre uautorisert tilgang til funksjoner i nettet, tilgang som kan innebære en risiko for nettets integritet. Når det er umulig eller vanskelig å tilby nøyaktig samme vilkår og kvalitet, så skal det tilbys likeverdige forhold. Dette medfører at i tilfeller der tilbyder ikke ønsker å tilby tilsvarende vilkår, skal tilbyder med sterk markedsstilling realisere alternative løsninger som ikke er egnet til å svekke den anmodede parts konkurranseevne. Det avgjørende i en konkurransemessig kontekst er at tilbudt «tjeneste» utformes slik at det kan konkurreres på like vilkår.

Ulike tjenester kan leveres på ulike vilkår. Kravet om objektive vilkår kan imidlertid innebære at vilkår ikke kan differensieres alene ut fra hva tjenestene skal brukes til eller i forhold til hvilke tilbydere de tilbys. Vilkårene skal dessuten være oversiktlige, slik at det er mulig å kontrollere etterlevelse av ikke-diskrimineringsprinsippet og objektivitetskravet.

Til § 4-8 Strukturelt og regnskapsmessig skille

Hovedformålet med bestemmelsen er å sikre at transaksjoner mellom tilbydere, og imellom tilbyders egne ulike forretningsområder skjer på vilkår som legger forholdene til rette for utvikling av bærekraftig konkurranse, og forhindrer konkurransevridende kryssubsidiering. Bestemmelsen gir myndigheten kompetanse til å pålegge innføring av regnskapsmessig skille mellom ulike forretningsområder, og i spesielle tilfeller også krav om strukturelt skille (dvs. oppdeling i juridiske enheter). Bestemmelsen bør også sees i sammenheng med evt. krav om ikke-diskriminering, jf. § 4-7. I relasjon til kravet om ikke-diskriminering vil supplerende krav om regnskapsmessig skille kunne gi myndigheten mulighet til å etterprøve oppfyllelse av eventuelle forpliktelser om ikke-diskriminering.

Bestemmelsens første ledd gir myndigheten hjemmel til å pålegge regnskapsmessige skille mellom ulike forretningsområder, og også pålegge regnskapsmessig skille mellom ulike aktiviteter innenfor det som er å anse som ett forretningsområde. Vedtak om opprettelse av regnskapsmessig skille vil måtte vurderes i den enkelte konkrete sak, men vil typisk kunne få anvendelse i relasjon til tilbydere som er vertikalt integrert i deler av eller i hele verdikjeden.

Bestemmelsens annet ledd nedfeller en plikt på tilbyder av tilgang til adgangskontrollsystemer for digital radio og fjernsyn til å opprette regnskapsmessig skille mellom denne virksomhet, og øvrig virksomhet som slik tilbyder driver. Bakgrunnen for en slik plikt er at denne form for tilgangsforpliktelser ikke tidligere har vært regulert ved hjelp av sektorspesifikk konkurranseregulering, og at næringen har vært preget av bruk av proprietære løsninger som kan «låse» sluttbrukere inne. Annet ledd siste punktum gir myndigheten hjemmel til å avvike fra kravet om regnskapsmessig skille dersom en markedsanalyse viser at tilbyder ikke har sterk markedsstilling på denne form for tilgang.

Bestemmelsens tredje ledd gir myndigheten hjemmel til å pålegge regnskapsmessig eller strukturelt skille på tilbydere som har ene- eller særretter innenfor andre områder enn elektronisk kommunikasjon. Dette vil i norsk kontekst typisk være innenfor nettverkssiden i strømforsyning eller drift av jernbanenett, dersom slik drift ikke allerede er gjenstand for tilsvarende krav i annen lovgivning, eller at tilbyder selv har valgt å organisere seg slik at pålegg er unødvendig. Formålet med dette leddet er å bidra til å hindre konkurransevridning i tilfeller hvor denne type tilbyders virksomhet i markeder for elektronisk kommunikasjon ikke er lønnsom, og at tap finansieres ved overførsel av midler fra områder hvor vedkommende har ene- eller særretter.

Bestemmelsens fjerde ledd søker å sikre at engros- og interne priser i vertikalt integrerte selskaper synliggjøres, og danne grunnlag for å etterprøve oppfyllelsen av eventuelle forpliktelser om ikke-diskriminering.

Til § 4-9 Pris- og regnskapsregulering

Bestemmelsen hjemler myndighetenes adgang til å anvende prisregulering. I begrepet prisregulering ligger at myndigheten kan gi pålegg om at det skal anvendes ulike former for fastsetting av pris, avhengig av hva som er best egnet i det enkelte tilfellet for å øke effektiviteten, skape bærekraftig konkurranse og bedre sluttbrukernes vilkår. Prisregulering inkluderer også rabattregulering. Myndigheten kan fastsette forskjellig prisregulering på forskjellige tjenester, elementer og geografiske områder også innenfor det relevante marked. Kostnadsorientering er et av flere virkemidler som kan anvendes. Ved pålegg om kostnadsorientering kan det på denne bakgrunn være aktuelt å legge ulike modeller for beregning av kostnadene til grunn, avhengig av hva som fremstår som hensiktsmessig og forholdsmessig i det enkelte typetilfellet. For beregning av kostnadsorienterte priser kan ulike kalkylemodeller legges til grunn. De ulike modellene som først og fremst er aktuelle innenfor denne bransjen er fullt fordelte kostnader (Fully Distributed Costs, FDC - enten basert på historiske kostnader eller gjenanskaffelseskostnader), marginalkostnad (Marginal Cost, MC), langtidsmarginale kostnader (Long Run Incremental Cost, LRIC), prising som tar hensyn til priselastisiteter (Ramsey prising) eller såkalt Efficient Component Pricing Rules (ECPR). Denne eksemplifiseringen er ikke ment å være uttømmende. Myndigheten kan i det enkelte tilfelle avgjøre hvilken kostnadsmodell som skal legges til grunn. Myndigheten kan over tid endre på krav om pålagt prisregulering. Dette kan gjøres ved at prisreguleringen skjerpes, lempes eller ved at kravets innhold for øvrig endres.

Bestemmelsen angir to selvstendige vilkår for bruk av prisregulering. Det første er at tilbyder kan opprettholde et uforholdsmessig høyt prisnivå som følge av manglende konkurranse i et marked. Med opprettholdelse av et uforholdsmessig høyt prisnivå menes det at konkurranse ikke har bidratt til at sluttbrukerprisene faller tilstrekkelig. Ved vurdering av om prisnivået er uforholdsmessig høyt kan myndighetene sammenligne prisnivå i tilsvarende markeder, nasjonalt eller internasjonalt. Det andre vilkåret er at tilbyder med sterk markedsstilling, spesielt dersom denne er vertikalt integrert, etablerer en prispolitikk som gjør det vanskelig for konkurrerende tilbydere av tilsvarende tjenester å konkurrere fordi det oppstår en prisklemme. Dette kan f.eks. skje dersom samtrafikkprisene som inngår i en konkurrents sluttbrukertjenester blir satt så høyt at dennes tjenestepriser ikke blir konkurransedyktige.

En annen type konkurransevridende kryssubsidiering kan spesielt finne sted i tilfellet med vertikalt integrerte selskaper. Et vertikalt integrert selskap kan ha sterk markedsstilling i ett marked, og samtidig konkurrere via datterselskap mv. med andre tilbydere i et tilgrensende marked hvor produksjonen foregår med hjelp av tjenester fra det første markedet. Fordi det vertikalt integrerte selskapet har sterk markedsstilling i dette markedet, kan det bli pålagt ikke-diskrimineringsforpliktelser. Det kan ikke forskjellsbehandle eget datterselskap og konkurrenter når det selger tjenester i det første markedet. Disse ikke-diskrimineringsforpliktelsene kan imidlertid oppfylles ved å selge tjenester fra det første markedet til like høye priser til både eget selskap og konkurrentene. Dersom ikke konkurrentene kan kjøpe likeverdige tjenester fra et annet selskap, vil deres kostnader øke og konkurransedyktigheten reduseres tilsvarende. I sin ytterste konsekvens kan dette gjøre at konkurrentene presses ut av markedet. De økte kostnadene for selskapets eget konkurranseutsatte datterselskap oppveies av den økte fortjenesten fra selskapets virksomhet i det første markedet. I vurderingen av om det skal pålegges prisregulering og i avveiningen av hvilken prisregulering som er beste egnet i det enkelte tilfellet, skal det også tas hensyn til tilbydernes investeringer, samt at tilbyderen får en rimelig forrentning av den relevante investerte kapitalen sett i forhold til risikoen investeringene var knyttet til.

Dersom myndigheten etter bestemmelsens første ledd pålegger tilbyder å tilby prisregulert tilgang, og pålegger metode for prisberegning etter annet ledd så skal metoden gi tilbyder anledning til å få en rimelig avkastning på anvendt kapital. Valg av kostnadsmetode skal gjøres slik at den er hensiktsmessig i relasjon til reguleringsbehovet, og at den fremmer bærekraftig konkurranse, samt maksimerer fordelene for forbruker.

Tilbyder skal kunne dokumentere at prisene er i samsvar med myndighetenes krav. Hensynet bak dette pålegget om «omvendt bevisbyrde» er at myndigheten ikke har samme informasjonsgrunnlag som tilbyder.

Dersom pålagte forpliktelser ikke oppfylles vil bestemmelsene i lovens kap. 10, herunder § 10-6, kunne komme til anvendelse. Tilbakebetaling grunnet innkreving av ulovlig høy pris som følge av prisregulering vil i tilfelle måtte avgjøres ut fra annet rettsgrunnlag enn loven her. Krav til prisfastsettelse som følger i eller i medhold av loven her, vil inngå som et moment i vurdering av eventuelt krav om tilbakebetaling.

Til § 4-10 Regulering av sluttbrukertjenester

Bestemmelsen gir særlige regler for prisregulering av sluttbrukertjenester, og må ses i forhold til §§ 5-1 om leveringspliktige tjenester. Bestemmelsen vil få selvstendig betydning for tilbydere med sterk markedsstilling som ikke samtidig leverer tjenester etter § 5-1. Bestemmelsen vil dessuten ha selvstendig betydning for tjenester til sluttbruker som ikke inngår i de leveringspliktige tjenestene. Videre må bestemmelsen ses i sammenheng med § 4-9 om pris- og regnskapsregulering. Bestemmelsen her trer inn når regulering etter § 4-9 ikke fører frem. Bestemmelsen er dermed en unntaksbestemmelse.

Til § 4-11 Fast forvalg og forvalg ved bruk av prefiks

Bestemmelsen pålegger tilbyder med sterk markedsstilling på området for tilgang til offentlig telefontjeneste på fastnettet som kontrollerer tilgang til sluttbrukere, å tilby fast forvalg og forvalg ved bruk av prefiks. Dette skal skje til kostnadsorienterte priser. Sluttbrukeren skal ikke faktureres særskilt for dette.

Dette begrunnes med at denne tilgangsformen gir sluttbruker en enkel metode for selv å utnytte konkurransen i markedet ved at de selv kan velge den tilbyder som til enhver tid har det beste tilbudet. På denne måten legges det til rette for å unngå at tilleggskostnader blir fakturert sluttbrukeren på en måte som fjerner incentiv til å velge en alternativ tilbyder. Bestemmelsen hindrer ikke fakturering for løpende bruk av tjenesten.

Det er i annet ledd gitt en bestemmelse om at myndigheten kan fastsette forskrifter om fast forvalg og forvalg ved bruk av prefiks.

Til § 4-12 Minimumstilbud av overføringskapasitet

Bestemmelsen omfatter overføringskapasitet i transport- og aksessnett. Kategorien overføringskapasitet omfatter alle former for infrastrukturkapasitet i radio- og kabelbaserte elektroniske kommunikasjonsnett. Det presiseres at det ikke kan legges føringer fra tilbyders side på hva overføringskapasiteten skal brukes til.

Det finnes to hovedkategorier overføringskapasitet; strukturert og ustrukturert overføringskapasitet. Strukturert kapasitet innebærer at sambandet inneholder litt kapasitet reservert for utleier av overføringskapasiteten, brukt for interne administrative forhold, blant annet kontroll av at sambandet er operativt. Ved leie av ustrukturert kapasitet kan leietager disponere hele kapasiteten. Ustrukturert overføringskapasitet går ofte under betegnelsene mørk fiber og rå kobber. Rå kobber er for øvrig nært knyttet til tilgang til det faste aksessnettet.

Bestemmelsen omfatter en plikt på tilbyder med sterk markedsstilling i relevante markeder til å tilby kombinasjoner av ulik strukturert og ustrukturert overføringskapasitet, idet omfang tilbyder faktisk har sterk markedsstilling på de involverte kategoriene overføringskapasitet og innenfor det relevante geografiske området.

Minimumstilbudet skal tilbys på ikke-diskriminerende vilkår. For nærmere innhold i ikke-diskrimineringskravet, se § 4-7 om ikke-diskriminering. Minimumstilbudet skal tilbys til kostnadsorienterte priser. Kostnadsorienteringskravet er en videreføring av gjeldende rett. Nærmere omtale av kostnadsorienteringskravet følger av merknaden til § 4-9.

Annet ledd pålegger tilbyder med sterk markedsstilling å utarbeide og offentliggjøre leveringsvilkår for minimumstilbudet. For å oppnå formålet med bestemmelsen skal offentliggjøringen blant annet omfatte vilkår om kvalitet, tekniske spesifikasjoner, leveringstider, priser og rabatter, nærmere opplysninger om eventuelle kompensasjons- eller tilbakebetalingsordninger, feilretting, tilbudt servicenivå, standard kontraktvilkår, herunder opplysninger om eventuell minimum kontraktperiode og klageordninger. Dersom tilbyder etter første ledd mener det er urimelig å anvende offentliggjorte vilkår i visse tilfeller, må avvik fra offentliggjorte vilkår forelegges og godkjennes av myndighetene før de kan anvendes.

Myndighet kan gi forskrifter om overføringskapasitet, herunder fastsette innholdet i minimumstilbud for overføringskapasitet med harmoniserte spesifikasjoner og tilhørende standarder. Innholdet i minimumstilbudet vil bli fastsatt på bakgrunn av felles europeiske standarder.

Til kapittel 5 Leveringspliktige tjenester og spesielle samfunnspålagte oppgaver

Til § 5-1 Leveringspliktige tjenester

Formålet med bestemmelsen er å sikre det nasjonale tilbudet av leveringspliktige tjenester. Bestemmelsen synliggjør at myndigheten i utgangspunktet kan inngå avtale med en eller flere tilbydere om å tilby leveringspliktige tjenester. Myndigheten gis også rettsgrunnlag til å pålegge tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett og -tjeneste å tilby leveringspliktige tjenester. Slikt pålegg vil bli gitt når det viser seg vanskelig eller umulig å inngå avtale om leveringspliktige tjenester. Det understrekes at dersom avtale ikke kommer i stand, vil myndigheten kunne pålegge flere tilbydere å tilby en leveringspliktig tjeneste i forskjellige geografiske områder dersom dette er hensiktsmessig, men vil ikke kunne pålegge flere tilbydere å tilby samme leveringspliktige tjeneste innen samme geografiske område.

Hva som er omfattet av begrepet «leveringspliktig tjeneste» er nærmere definert i bestemmelsen. Endringer i de leveringspliktige tjenester etter denne bestemmelsen krever lovendring. Det vil ikke være anledning til å fatte pålegg om levering av andre tjenester etter denne bestemmelsen enn de som her fremgår. Dette setter imidlertid ingen begrensninger i forhold til hva som kan avtales på fritt grunnlag.

Første ledd nr. 1 viser til at myndigheten skal sikre at alle rimelige anmodninger om tilgang til elektronisk kommunikasjonsnett og telefontjeneste tilbys av minst en tilbyder. Med «digitalt elektronisk kommunikasjonsnett» menes at den abonnementssentralen sluttbruker er tilknyttet er digital, og at man dermed kan få tilgang til Internet. Tilgangen til elektronisk kommunikasjonsnett og telefontjeneste innebærer at sluttbrukerne skal kunne ringe og motta lokale, nasjonale og internasjonale telefonsamtaler, faks- og datakommunikasjon med en slik hastighet at alminnelig god tilgang til f.eks. Internet er sikret. Hva som regnes som alminnelig god tilgang antas å kunne endres over tid. Etter EØS-reglene kan det for tiden ikke kreves finansiering blant tilbyderne av annen tilgang til Internet enn fast telefontjeneste som også vil gi tilgang til Internet via modem. Dermed omfattes ikke bredbåndstilgang av leveringspliktige tjenester.

Presiseringen av innholdet i kravet til telefontjenesten tas inn i avtale eller pålegges.

Innenfor normalt utbyggingsområde kan tilbyder selv beslutte om tilgangen skal gjennomføres ved kabel eller trådløs teknologi. Dette forutsettes også i Telenors gjeldende konsesjon, og medfører dermed ingen endring i forhold til dagens rettstilstand. Valg av teknisk løsning skal ikke ha betydning for hva brukeren må betale. Tilbyder kan ikke kreve at sluttbruker betaler for en dyrere tjeneste enn den han etterspør, selv om dette kan være en bedre tjeneste. Dette medfører en videreføring av kravet om at tilbyder ved å velge alternativ teknologi for å innfri forpliktelsene, ikke kan kreve at sluttbruker betaler mer enn det tilgang via det faste nettet ville kostet.

Det legges også opp til å videreføre dagens konsesjonskrav der Telenor blant annet pålegges å anlegge elektronisk kommunikasjonsnett for tilbud om overføringskapasitet og tilby offentlig telefontjeneste mellom termineringspunkter på «ethvert sted med fast helårlig bosetting eller næringsvirksomhet», i avtale eller ved pålegg. Begrepet «over hele landet» forutsettes tolket i henhold til leveringsforpliktelsen. Dette anses som «rimelig anmodning» i forhold til USO-direktivets krav.

Første ledd nr. 2 gir kompetanse til å pålegge tilbydere en forpliktelse for å sikre at det tilbys offentlige betalingstelefoner. Tilbudet skal sikre sluttbrukerens rimelige behov for slike telefoner med hensyn til geografisk dekning, antall telefoner, tilgjengelighet for funksjonshemmede sluttbrukere og kvaliteten på tjenestene. Nærmere krav til slike tjenester med hensyn til geografisk dekning, antall telefoner og så videre vil bli fastsatt i avtale eller ved pålegg.

Plikten til å sikre at nødanrop til nødetatenes nødmeldingstjeneste kan foretas fra betalingstelefoner uten vederlag og uten bruk av noen form for betalingsmiddel blir videreført i § 2-6.

Første ledd nr. 3 gir kompetanse til å pålegge at det skal være minst en landsomfattende nummeropplysningstjeneste. Tjenesten skal omfatte alle abonnenter av offentlig telefontjeneste og skal være tilgjengelig for alle sluttbrukere, inkludert offentlige betalingstelefoner. Bestemmelsen gir rettsgrunnlag til å pålegge en tilbyder å ha et nummeropplysningssystem og er en videreføring av dagens regulering. De nærmere kravene til tjenesten fastsettes i avtale eller ved pålegg.

Kostnadene ved å gjøre informasjonen tilgjengelig for den tilbyder som har leveringsforpliktelsen skal bæres av den enkelte tilbyder forutsatt at finansieringsordning ikke er iverksatt, jf. § 5-2. Eventuelle kostnader til bearbeiding av informasjonen for å gjøre den offentlig tilgjengelig, dekkes av den tilbyder som har leveringsforpliktelsen med mindre annet er bestemt.

Første ledd nr. 4gir kompetanse til å pålegge at det skal utgis minst en landsomfattende telefonkatalog. Katalogen skal være tilgjengelig for alle sluttbrukere, og oppdateres jevnlig, dvs. minst én gang per år. Kravet er i hovedsak sammenfallende med de krav som stilles i Telenors konsesjon, og medfører ingen endring i forhold til dagens regulering. De nærmere kravene til tjenesten fastsettes i avtale eller ved pålegg. Nærmere om kostnadsdekning, se nr. 3.

Første ledd nr. 5 gir kompetanse til å pålegge at det iverksettes særlige tiltak for funksjonshemmede og andre brukere med spesielle behov. Formålet er å sikre tilgang til grunnleggende elektroniske kommunikasjonstjenester til en rimelig pris, herunder tilgang til nødrelaterte tjenester, kataloger og opplysningstjenester, tilsvarende det som tilbys andre sluttbrukere. Bestemmelsen legger opp til en videreføring av tjenesteomfanget i Telenors konsesjon når det gjelder tjenester til funksjonshemmede. Departementet vil imidlertid løpende vurdere hvorvidt den tekniske utviklingen medfører at omfanget av tjenester til funksjonshemmede bør endres. Dette vil blant annet skje gjennom oppfølging av arbeidet i en ad hoc gruppe til EUs Kommunikasjonskomité, der det nylig er startet et arbeid som skal ivareta de funksjonshemmedes behov innenfor elektronisk kommunikasjon. Det nærmere innholdet i plikten, herunder omfanget av tjenestene til funksjonshemmede, vil bli fastsatt i avtale eller ved pålegg.

Med «andre sluttbrukere med spesielle behov» kan det f.eks. forstås eldre eller sluttbrukere med spesielle sosiale behov.

Bestemmelsens annet leddgir myndigheten kompetanse til å stille nærmere krav til innholdet i de leveringspliktige tjenestene. Slike krav kan stilles i avtale eller ved pålegg. Nærmere regler kan omfatte prisbestemmelser, herunder maksimalpriser, geografisk enhetspris, kvalitetskrav, krav til informasjon, målemetode, måleparameter og offentliggjøring av informasjon. Opplysningene kan kreves gitt i samsvar med ETSI-guide ETSI EG 201 769-1.

Bestemmelsens tredje ledd gir myndigheten hjemmel til å gi forskrifter om leveringspliktige tjenester utover de krav som stilles i avtale eller i pålegg, jf. annet ledd,dersom det skulle være behov for dette.

Til § 5-2 Finansiering av leveringspliktige tjenester

Bestemmelsen gir myndigheten rettsgrunnlag til å etablere en finansieringsordning for leveringspliktige tjenester, jf. § 5-1. Finansieringsordningen kan være i form av et fond som finansieres av tilbyderne. Etablering av en finansieringsordning kan kun skje dersom tilbyder av leveringspliktig tjeneste anmoder om kompensasjon, og myndigheten finner at levering av leveringspliktige tjenester utgjør en urimelig byrde for tilbyder. Tilbyder må sammen med kravet om kostnadsdekning legge frem en beregning over nettokostnadene knyttet til de leveringspliktige tjenestene.

Det understrekes at det bare er nettokostnadene som kan dekkes av finansieringsordningen og at det bare er aktuelt å kompensere urimelige byrder. Hva som utgjør en urimelig byrde vil myndigheten avgjøre på bakgrunn av en konkret vurdering i det enkelte tilfellet. Selv om leveringsplikten faktisk utgjør en urimelig byrde for tilbyderen, kan myndigheten likevel avgjøre at finansieringsordning ikke skal iverksettes. En slik avgjørelse forutsetter imidlertid at de administrative kostnadene ved en finansieringsordning ikke forsvarer etablering av en slik ordning.

I vurderingen av behovet for og en eventuell utforming av finansieringsordning, skal det tas hensyn til EF-domstolens avgjørelser, jf. f.eks. sak C-384/99 og C-146/00.

Dersom en finansieringsordning etableres, kan kostnadene forbundet med fondet deles mellom tilbydere av elektronisk kommunikasjonsnett og -tjeneste. Imidlertid kan myndigheten av konkurransehensyn velge å utelate nye tilbydere med små markedsandeler fra en eventuell kostnadsdeling.

Dersom levering av en leveringspliktig tjeneste finansieres gjennom et finansieringsfond, skal utpeking skje etter en anbudskonkurranse. Gjennom en anbudskonkurranse vil også andre tilbydere enn den tilbyder som har leveringsforpliktelsen gis mulighet til å komme med anbud på levering av den leveringspliktige tjenesten.

I bestemmelsens tredje ledd gis en forskriftshjemmel for å kunne fastsette nærmere regler om beregning av kostnader, finansieringsordning og kostnadsdeling. Dette vil gjøre at regelverket lettere kan endres og tilpasses de faktiske forhold i markedet.

Til § 5-3 Spesielle samfunnspålagte oppgaver

Bestemmelsen gir myndigheten kompetanse til å inngå avtale med, eller i enkeltvedtak utpeke, en tilbyder som skal tilby visse spesielle samfunnspålagte oppgaver (SSO). Dette er en videreføring av forpliktelser som i dag følger av Telenors konsesjon, og som må ivaretas på andre måter når denne oppheves.

Det er ytelser til kystradioen og til Svalbard som utgjør de samfunnspålagte oppgaver som reguleres etter denne bestemmelse. SSO-tjenester knyttet til sikkerhet og beredskap følger av § 2-10. Vedrørende dekning av elektroniske kommunikasjonstjenester mv. for Svalbard, er deler av forpliktelsene (telefontjeneste mv.) også omfattet av leveringspliktige tjenester, jf. § 5-1, mens deler av forpliktelsene (AFIS og tjenester for NRK) ikke er omfattet av dette. Det er derfor behov for hjemmel til at de sistnevnte forpliktelser kan videreføres.

I bestemmelsens tredje ledd gis en forskriftshjemmel for å kunne fastsette nærmere innholdet i pliktene etter første ledd.

Til kapittel 6 Om frekvensplanlegging, tillatelse og vilkår for frekvensbruk

Til § 6-1 Nasjonal frekvensplan

Myndigheten planlegger all frekvensbruk i Norge. Nasjonal frekvensplan gjelder frekvensbruk innen elektronisk kommunikasjon, transport (herunder luftfart, sjøfart, jernbane og veitransport), navigasjon, observasjon (for eksempel astronomi og værobservasjon), forskjellig bruk innenfor forskning og utvikling og det offentliges egen bruk av frekvenser i forbindelse med forsvar, og sivilt beredskap for nødssituasjoner og sikkerhet. Ved frekvensplanleggingen gjennomfører også myndigheten folkerettslige avtaler som Norge har sluttet seg til og det tas hensyn til annet internasjonalt samarbeid på dette området som Norge deltar i. Nasjonal frekvensplan bygger på allokeringstabeller utviklet av Den internasjonale teleunion (ITU) og i det europeiske samarbeidet innenfor rammen av European Conference of Postal and Telecommunications Administrations (CEPT). Videre inneholder frekvensplanen EØS-regler om harmonisert frekvensbruk, herunder Kommisjonenes vedtak om frekvensplanlegging. Enkelte frekvenser er i henhold til egne folkerettslige avtaler avsatt for f.eks. nødsamband for sjø- og lufttransport. Bruk av frekvenser til slike formål følger som en avtaleplikt for statene.

Effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for bærekraftig konkurranse legger også føringer på myndighetens frekvensplanlegging. Frekvensplanleggingen kan ikke føre til et resultat hvor de samlede frekvensressurser tilgjengelig for en teknologi, planlegges med det formål å gi en aktør rettslig beskyttelse mot konkurranse. Hensynet til å fremme fri bevegelighet for tjenester innenfor EØS-området må ses i sammenheng med vedtakene som foreligger innen EØS-området om felles frekvensplanlegging. Harmonisert frekvensbruk innenfor EØS-området er et hensyn som skal ivaretas i samsvar med Norges EØS-forpliktelser.

Forstyrrelser som setter funksjoneringen av radiotjenester i fare slik at kommunikasjonen alvorlig forringes, blokkeres eller gjentatte ganger forstyrrer andre lovlige radiotjenester utgjør skadelig interferens. Frekvensplanlegging skal utføres slik at man i størst mulig grad planlegger for å unngå skadelig interferens.

Et formål med frekvensplanen er at informasjon skal være tilgjengelig for allmennheten. Nasjonal frekvensplan og endringer i denne blir offentliggjort på Post- og teletilsynets hjemmeside på Internet.

Til § 6-2 Tillatelse til bruk av frekvenser

Frekvenstillatelser kan enten gis som individuell tillatelse eller som generell tillatelse (forskrift). Individuell tillatelse gir eksklusiv eller delt bruksrett til den frekvensressurs tillatelsen gjelder for. Generell tillatelse gir allmennheten ikke-eksklusiv bruksrett til den angitte del av frekvensspekteret. Dersom et vedtak om frekvenstillatelse retter seg mot en ubestemt krets av fysiske eller juridiske personer, dvs. at det gis generell tillatelse til bruk av frekvenser, vil slik tillatelse kunne gis i forskrift. Myndigheten skal, dersom det er relativt liten fare for at det oppstår skadelig interferens, vurdere om det kan gis generell tillatelse til frekvensbruk (forskrift).

Myndighetens frekvenstildeling skal fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser ved å legge til rette for bærekraftig konkurranse. Av hensyn til å legge til rette for utvikling av bærekraftig konkurranse på området for elektronisk kommunikasjon, vil det ved fordelingen være relevant å ta hensyn til om tildelingen vil føre til etablering eller styrking av en aktørs sterke markedsstilling i ett eller flere markeder. Hensynet til de relevante forpliktelsene til å fremme fri bevegelighet for elektroniske kommunikasjonstjenester i EØS-området må ivaretas. Frekvenstildeling skal utføres slik at man i størst mulig grad unngår skadelig interferens.

En søknad om individuell frekvenstillatelse kan avslås når det følger av behov for å ivareta hensyn som angitt i annet ledd.Dersom en frekvenstildeling ikke vil fremme effektiv bruk av samfunnets ressurser vil en søknad kunne avslås. En søknad om frekvenstillatelse vil for eksempel også kunne avslås dersom en tildeling ville være i strid med vedtak om harmonisert bruk av frekvenser.

Til § 6-3 Vilkår for frekvenstillatelser

Bestemmelsen gir myndigheten hjemmel til å fastsette vilkår for en individuell frekvenstillatelse som er objektivt begrunnet, ikke-diskriminerende, forholdsmessig og transparent. Bestemmelsen er uttømmende mht. vilkår som kan knyttes til individuelle frekvenstillatelser innen området for elektronisk kommunikasjon.

Å stille vilkår om hvilke elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester frekvensene kan brukes til, er i utgangspunktet ikke i samsvar med målet om teknologisk fleksibilitet gjennom teknologinøytrale regler. Hensynet til oppfyllelse av internasjonale avtaler Norge har sluttet seg til vil imidlertid kunne føre til at myndigheten stiller krav om teknologivalg når det gis tillatelse til bruk av frekvenser. Videre vil det konkret måtte vurderes å bruke teknologispesifikke tillatelser i andre tilfeller.

Vilkår for å fremme effektiv utnyttelse av samfunnets frekvensressurser vil kunne stilles. For å oppnå målet om samfunnsøkonomisk effektiv ressursutnyttelse kan virkemidler for å fremme konkurranse og krav om vederlag for frekvenstillatelser nyttes.

Hensynet til å unngå skadelig interferens og å begrense allmennhetens eksponering for elektromagnetisk stråling vil, i den grad det ikke er tilstrekkelig ivaretatt gjennom frekvensplanlegging eller bestemmelser gitt i eller i medhold av lov, kunne ivaretas ved at det stilles vilkår om dette i forbindelse med frekvenstildeling.

Individuelle frekvenstillatelser kan tidsbegrenses. Ved tidsbegrensning skal hensynet til innehaverens legitime interesse i å kunne ha tilgang på frekvensressursen i et tidsrom som muliggjør avkastning på den samlede investering i nett og tjenester frekvensressursen inngår i, vektlegges.

I en individuell frekvenstillatelse vil det kunne stilles vilkår om retten til å overdra tillatelsen. Det kan videre knyttes vilkår om vederlag for at det gis tilgang til frekvensressursen.

Når frekvenstillatelse tildeles etter prosedyre med konkurrerende budgivning hvor det bys med annet enn penger, kan det bys med f.eks. geografisk dekning og utbyggingstakt. Avgjørelsen av hvem som skal tildeles frekvenstillatelse vil da normalt fattes ut fra en vurdering av hvem som byr mest, f.eks. tilbyr best geografisk dekning og utbyggingstakt vurdert etter kriteriene satt i utlysningen. Søkerens tilbud i budrunden kan nedfelles som individuelle forpliktelser i frekvenstillatelsene.

Dersom det er nødvendig for å sikre at Norge overholder forpliktelser man har påtatt seg gjennom folkerettslige avtaler, kan det knyttes vilkår til en individuell frekvenstillatelse.

Til § 6-4 Fremgangsmåte ved begrensning av antallet frekvenstillatelser

Når det er større etterspørsel etter frekvenstillatelser enn tilgjengelig frekvensmengde, må antallet frekvenstillatelser begrenses. Myndigheten fordeler tilgjengelige frekvensressurser.

Når myndigheten ikke kjenner forholdet mellom etterspørsel og tilbud i forhold til det totale antall frekvenstillatelser som kan gis, inntrer krav om prosedyrer for gjennomføringen av frekvenstildelingen. Før frekvenstildeling gjennomføres skal allmennheten gis anledning til å uttrykke sitt syn på begrensningen av antallet frekvenstillatelser gjennom offentlig høring. Etter å ha gitt allmennheten adgang til å fremme sine synspunkter fatter myndigheten en beslutning som offentliggjøres. Det begrensede antall frekvenstillatelser skal deretter tilbys til allmennheten ved at interesserte inviteres til å søke de ledige tillatelsene. Invitasjonen må inneholde opplysninger som er tilstrekkelig til at potensielle deltagere i konkurransen om frekvenstillatelser kan vurdere om de vil delta.

I forbindelse med fordelingen av frekvenstillatelsene må det oppstilles kriterier for hvordan den eller de som skal få frekvenstillatelse skal pekes ut. Kriteriene skal være objektive, transparente, ikke-diskriminerende og forholdsmessige (proporsjonale). I utgangspunktet kan budgivningen gjennomføres på to måter: Gjennom auksjon hvor det betales med penger eller ved at det bys med annet enn penger (utbygging). Eksempel på sistnevnte er «skjønnhetskonkurranse». Avgjørelse gjennom en auksjon hvor det betales med penger er objektiv, transparent, ikke-diskriminerende og forholdsmessig. I en konkurranse hvor det bys med annet enn penger, må myndigheten fatte en beslutning basert på et sett med utvelgelseskriterier som må tilfredsstille kravene om objektivitet, transparens, ikke-diskriminering og forholdsmessighet.

Til § 6-5 Overdragelse av tillatelse til bruk av frekvenser

Myndigheten kan bestemme at frekvenstillatelse skal kunne overdras. Det åpnes for at slik beslutning skal kunne tas konkret og gjelder for hver enkelt individuelle frekvenstillatelse, eller at slik beslutning tas i generell form gjennom at det gis regler i forskrift.

Dersom myndigheten har besluttet at en frekvenstillatelse eller en gruppe av frekvenstillatelse kan overdras, kan innehaveren av frekvenstillatelsen ta initiativ til slik overdragelse. Underretning til myndigheten skal i så fall identifisere de involverte partene ved overdragelse av frekvenstillatelse. Videre bør underretningen inneholde opplysninger som det av hensyn til myndighetens vurdering av saken, jf. kriteriene i annet ledd,er nødvendig å gi.

Overdragelse bør ikke gjennomføres før myndigheten har tatt stilling til realiteten i underretningen. Fysisk eller juridisk person har selv risikoen dersom de innretter seg for overdragelse av frekvenstillatelse før myndigheten har vurdert saken og fattet vedtak. At fysiske eller juridiske personer har innrettet seg i forhold til overdragelse kan således ikke påvirke myndighetens vurdering og beslutning.

Overdragelse av frekvenstillatelse skal vurderes i forhold til konkurransesituasjonen i den forstand at overdragelse ikke bør medføre konsentrasjon av en essensiell innsatsfaktor (frekvensressursen) som vil kunne føre til at det etableres sterk markedsstilling i relevante markeder med hensyn til elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester. Rettigheter og plikter som er nedfelt i en frekvenstillatelse endres ikke ved at den overdras. Det gis normalt teknologispesifikke frekvenstillatelser når det følger av internasjonal avtale at frekvensbånd skal stilles til disposisjon for bestemte teknologier. I praksis vil dette vilkåret for overdragelse derfor trolig alltid være oppfylt.

Dersom en undersøkelse av om vilkårene for overdragelse er oppfylt faller negativt ut, skal myndigheten fatte vedtak som forbyr slik overdragelse.

Dersom overdragelse gjennomføres, skal myndigheten offentliggjøre beslutningen om overdragelse.

Det kan gis forskrifter om gjennomføringen av overdragelse av frekvenstillatelse. Prosedyreregler kan fastsettes i forskrift. Hjemmelen omfatter også en mulighet til i forskrift å fastsette regler for overdragelse av frekvensressurser og regler for et register for bruksrettigheter til frekvenser. Det kan knyttes rettsvirkninger til registrering av frekvenstillatelser i slikt register.

Til § 6-6 Satellittbaneposisjoner

Bruk av en satellittbaneposisjon utelukker andres bruk av samme posisjon. Bruk av satellittbaneposisjoner meldes til et internasjonalt register opprettet i medhold av folkerettslig avtale Norge har sluttet seg til. Registeret føres av Den internasjonale teleunion (ITU). Innmelding er forbundet med en rekke prosedyrer.

Ettersom innmeldingsordningen bygger på folkerettslige avtaler inngått mellom stater, er det statene som har rettslig handleevne. Private rettssubjekter som ønsker å foreta en innmelding til registeret må gjøre dette gjennom relevant norsk myndighet (Post- og teletilsynet). Myndighetsutøvelsen i form av innmelding, vil ikke være enkeltvedtak.

Myndigheten skal iverksette og gjennomføre innmeldinger på åpne, transparente, objektive og ikke-diskriminerende vilkår. ITUs innmeldingsordning bygger på et system med fortløpende registrering, og myndigheten skal på samme måte behandle anmodninger i den rekkefølge de mottas.

Det kan knyttes vilkår til å iverksette en innmelding. Det vil blant annet kunne være aktuelt å stille vilkår om bistand til gjennomføringen av innmelding. Vilkår som fastelegger en plikt for aktøren til å bistå, kan også omfatte utlevering av opplysninger og bistand som er nødvendig for at myndigheten skal kunne utføre sine oppgaver i forhold til arbeidet i ITU. Dette gjelder særlig forberedelser til og gjennomføringen av forhandlingene som berører satellittbaneposisjoner med tilhørende frekvensbruk på World Radio Conference (WRC).

Myndigheten kan gi forskrifter om krav som stilles til anmodning om innmelding. Dette kan blant annet omfatte hvilke opplysninger som skal gis og hvilke formater opplysningene skal gis i. Det kan videre gis forskrifter om innmeldingsprosessen, herunder regler om hvordan den som anmoder om innmelding skal opptre og hvordan Post- og teletilsynet skal gjennomføre slik innmelding.

Til § 6-7 Regressansvar

Stater som foretar en innmelding til ITU-registeret påtar seg en erstatningsplikt i henhold til romansvarskonvensjonen av 29. mars 1972 3 i egenskap av rollen som såkalt «Launching State». Dette medfører at staten i samsvar med folkerettslig avtale kan pådra seg et erstatningsansvar for skade som voldes av romgjenstand. Når staten gjør det mulig for private rettssubjekter å nyttiggjøre seg satellittbaneposisjoner og innta dette som en del av sin virksomhet, bør det samme rettssubjektet til slutt være ansvarlig for de økonomiske belastninger og det potensielle erstatningsansvar som påhviler staten og som er forbundet med denne virksomheten. Dette gjennomføres ved at staten gis adgang til å søke regress hos aktør som Norge har innmeldt.

Den praktiske gjennomføringen av å pålegge private rettssubjekter ansvar for det potensielle regressansvaret, gjennomføres ved at det skal stilles garanti eller tegnes forsikring. Myndigheten kan fatte beslutning om at garanti eller forsikring skal kreves.

Myndigheten kan gi forskrifter om sikkerhetsstillelse for regressansvaret for den som driver virksomhet som erstatningsansvaret etter konvensjonen potensielt kan utløse, og som anmoder myndigheten om å foreta innmelding.

Til kapittel 7 Forvaltning av nummer, navn og adresser

Til § 7-1 Planer for nummer, navn og adresser. Tillatelse til bruk

Bestemmelsen gjelder fastsettelse av nummerplaner og planer for navn og adresser, samt tillatelse til bruk av nummer, navn og adresser. Første ledd er en videreføring av tilsvarende bestemmelse i gjeldende telelov.

En adresse identifiserer et nettilknytningspunkt og brukes til dirigering i elektroniske kommunikasjonsnett. En IP-adresse er et eksempel på en adresse. Et navn er en unik kombinasjon av tegn som brukes til å identifisere for eksempel en person, en organisasjon, en applikasjon eller en tjeneste. Alle typer domenenavn vil for eksempel være navn i lovens betydning. Nummer er et spesialtilfelle av et navn eller en adresse som består av tall. For eksempel vil et nummer i nasjonal nummerplan for telefoni, ISDN og landmobile tjenester m.m. (E.164) eller et SMS (Short Message Service)-aksessnummer være nummer i lovens forstand. Alle typer nummer, navn og adresser er omfattet av loven, uavhengig om de er nasjonale eller internasjonale.

En nummerplan eller en plan for navn og adresser spesifiserer formatet og strukturen på de nummer, navn eller adresser som anvendes i planen. For eksempel vil både obligatoriske og frivillige nummerplaner omfattes av loven.

Myndigheten kan gi tillatelse til bruk av nummer, navn og adresser, både når disse er statlige ressurser og når ressursene har et annet privatrettslig grunnlag. Tillatelse til bruk av slike begrensede ressurser innebærer kun en bruksrett som gis til den aktuelle søker.

Tredje ledd gir hjemmel for myndigheten til å fastsette forskrifter om tillatelse til bruk av nummer, navn og adresser. Dette innebærer at det kan gis nærmere regler i forskrift om blant annet tillatelser, innrapportering til myndighetene om bruken av ressursene, dispensasjoner, overdragelser eller tilbaketrekninger.

Fjerde ledd synliggjør at kompetansen etter første til tredje ledd også omfatter private nummer-, navn- og adresseressurser, med unntak av forbudet i annet ledd annet punktum. Formålet med dette er å klargjøre spørsmål som har vært reist i praksis ved bruk av den parallelle bestemmelsen i teleloven.

Til § 7-2 Pålegg om bruk av nummer, navn og adresser

Bestemmelsen er endret noe i forhold til tilsvarende bestemmelse i teleloven. I teleloven gis det adgang for telemyndigheten til å gi pålegg om å ta i bruk planer for nummer, navn og adresser. Dette videreføres i denne bestemmelsen. Videre presiserer bestemmelsen at tilbydere også kan pålegges å overta bestemte ressurser. Dette er nødvendig for eksempel hvor en virksomhet nedlegges og denne virksomheten disponerer nummerserier hvor enkeltnummer er portert ut fra serien.

Bakgrunnen for adgangen til at det kan gis pålegg om å ta i bruk konkrete nummer, nummerserier, navn og adresser er hensynet til ressurser som ITU eller andre har reservert, eller i fremtiden vil reservere, til bestemte formål. For at blant annet slike nummerressurser skal bli tatt i bruk, er det nødvendig at alle tilbydere i Norge tilrettelegger for bruk av slike nummerressurser i sine systemer. Denne bestemmelsen gir en klar hjemmel til å pålegge dette. Bestemmelsen gir tilsvarende hjemmel for navn og adresser.

Annet leddgir hjemmel til å fastsette nærmere forskrifter om pålegg til å ta i bruk og overta nummer, nummerserier, navn og adresser, samt å følge planer for nummer, navn og adresser. Denne forskriftsadgangen viderefører tilsvarende bestemmelse i teleloven.

Til § 7-3 Nummerportabilitet

Bestemmelsen pålegger tilbyder av offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste å tilby nummerportabilitet til kostnadsorienterte priser. Nummerportabilitet kan omfatte tilbyderportabilitet, geografisk portabilitet og tjenesteportabilitet, jf. nærmere omtale av disse ulike formene i pkt. 10.6 ovenfor. Per i dag er det imidlertid bare gitt pålegg om å tilby tilbyderportabilitet. Dette medfører at brukeren har mulighet til å ta med seg telefonnummeret fra én tilbyder til en annen, dersom han ønsker å bytte tilbyder. Denne ordningen videreføres i den nye loven slik at tilbyderportabilitet kan pålegges for 8-sifrede nummer i nasjonal nummerplan, forutsatt at tekniske forhold ligger til rette for dette. Også 5-sifrede og standardiserte nummer er tilbyderportable.

Bestemmelsen inneholder videre en hjemmel for myndigheten til å gi forskrifter om nummerportabilitet. Det kan gis forskrifter om at tilbyder av offentlig telefontjeneste skal tilby nummerportabilitet, herunder fastsette plikter for tilbyder av elektronisk kommunikasjonstjeneste til å tilby geografisk portabilitet og tjenesteportabilitet. Begrepet «offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste» omfatter her blant annet telefontjeneste, numre for GSM-data og GSM-faks (datatjenester). Slike forskrifter vil også blant annet kunne inneholde regler om kostnadene ved portering av nummer.

Bestemmelsen stiller ikke krav om nummerportabilitet mellom fastnett- og mobiltilbydere, men dette kan bli vurdert på et senere tidspunkt.

Til § 7-4 Nummer, navn og adresseopplysning

Første leddgir rettsgrunnlag til å kunne pålegge tilbyder en plikt til løpende å melde opplysninger om bruk av navn, nummer, adresser og tilknyttede sluttbrukere til det sentrale opplysningssystemet som enten noen er blitt pålagt å drive, jf. § 5-1 første ledd nr. 3, eller som eksisterer på kommersiell basis. Plikten for den som har fått tildelt nummer til å gi opplysninger om bruk av nummer, navn, adresser og tilknyttede sluttbrukere begrenses ikke til den som er utpekt ved avtale eller pålegg til å tilby nummeropplysning. For å sikre reell konkurranse på nummeropplysning er det nødvendig at den som vil drive slik tjeneste får tilgang til opplysninger fra alle tilbydere. Bestemmelsens første ledd omfatter dermed alle tilbydere. Plikten pålegges for å sikre en sentral oversikt over sluttbrukere av ressursene til bruk for opplysningstjeneste.

Plikten til å melde opplysninger inn til systemet vil samtidig innebære en rett for alle sluttbrukere til å bli oppført der. Sluttbrukere har rett til å reservere seg mot oppføring dersom de ønsker det.

Bestemmelsens annet leddinneholder en forskriftshjemmel hvoretter det kan fastsettes forskrifter, både om krav til tilbyder og sluttbrukeres rettigheter i forhold til opplysningstjenester.

Til § 7-5 Databaser

Myndigheten kan med hjemmel i denne bestemmelsen gi pålegg om bruken av databaser som anvender nummer, navn, og/eller adresser, samt å fastsette nærmere forskrifter om dette. Databasen må inneholde opplysninger om nummer, navn eller adresser eller opplysinger som er knyttet til nummer, navn eller adresser. En database er en hvilken som helst samling av informasjon eller data, som er arrangert på en systematisk eller metodisk måte, og hvor det er individuell elektronisk eller lignende adgang. Bestemmelsen vil også omfatte databaseløsning som oversetter telefonnumre til Internettdomenenavn (ENUM).

Av annet leddfremgår det at myndigheten kan utpeke organisasjon som administrerer slike databaser. Organisasjon som utpekes kan være statlig eller privat. Utpeking av en organisasjon vil ikke være til hinder for at andre etablerer tilsvarende tjenestetilbud og tilbyr tilgang til databaser, med sikte på å legge til rette for konkurranse også i dette markedet. Etablering av en slik database vil kunne kreve tillatelse hjemlet i annen regulering, for eksempel for å imøtekomme personvernbestemmelser.

Til kapittel 8 Om tillatt utstyr, innførsel, omsetning og bruk

Til § 8-1 Rett til å besitte, omsette og ta i bruk radio- og terminalutstyr

Bestemmelsen er i hovedsak en videreføring av gjeldende telelov. Kravene gjengis fullt ut i stedet for å henvise til grunnleggende krav i og med at begrepet grunnleggende krav er fjernet. Kravhenvisningen i første ledd - «øvrige krav i forskrifter fastsatt med hjemmel i siste ledd» - henviser nå til en forskriftshjemmel med annen ordlyd («forskrifter om krav til og vilkår for omsetning og bruk av radio- og terminalutstyr») enn den gjør i gjeldende telelov («forskrifter om ytterligere grunnleggende krav og for å sikre grunnleggende krav», jf. teleloven § 1-4 siste ledd). I tillegg til kravene som er konkret angitt, kan det også foreligge krav til utstyr som er nærmere angitt i forskrifter. Henvisningen i annet ledd inkluderer krav til prosedyre og merking og omfatter dermed mer enn den opprinnelig gjorde.

Det vil være aktuelt å fastsette nærmere krav og vilkår i særskilt forskrift for utstyr omfattet av annet ledd. Dette gjelder blant annet utstyr brukt bare av Forsvaret, i forbindelse med privat sikkerhet, nasjonal sikkerhet, for kriminalvern og en del utstyr og systemer for avvikling av lufttrafikken.

Innholdet i tredje ledd er uendret i forhold til teleloven. Dette innebærer at registrerte leverandører fortsatt skal kunne innføre utstyr som ikke følger de krav og vilkår som gjelder for besittelse, omsetning og bruk av utstyr. Bestemmelsen vil f.eks. gjelde utstyr som skal modifiseres og merkes av forhandlere i Norge, og utstyr som bare er beregnet for visning på messer og lignende.

Begrepet «omsetning» nyttes i vid betydning og omfatter også markedsføring forut for selve salget av utstyret. Det innebærer at det ikke vil være lovlig å markedsføre et utstyr før det tilfredsstiller kravene til tillatt utstyr.

Til § 8-2 Teknisk kontrollorgan

Bestemmelsen er en videreføring av gjeldene telelov. Det har vært vurdert hvorvidt denne bestemmelsen kan tas ut av loven med henvisning til eksisterende forskriftshjemmel i lov 16. juni 1994 nr. 20 om tekniske kontrollorgan som har til oppgåve å gjennomføre samsvarsvurderingar. Post- og teletilsynet håndhever regelverk som setter administrative og materielle krav til teknisk kontrollorgan og har som en del av EØS-forpliktelsene behov for å kunne hjemle forskrifter med slike krav. Det anses imidlertid hensiktsmessig at det gis en egen forskriftshjemmel i det sektorspesifikke regelverket.

Til kapittel 9 Saksbehandlingsregler

Til § 9-1 Forholdet til forvaltningsloven

Det følger allerede av forvaltningsloven § 1 at den gjelder for all virksomhet som drives av offentlige organer når ikke annet er bestemt i eller i medhold av lov. På bakgrunn av at loven her inneholder et eget kapittel om saksbehandling synses det av pedagogiske årsaker hensiktsmessig å minne om at fvl. gjelder for behandling av saker etter denne lov så langt annet ikke er bestemt i loven her.

Til § 9-2 Høring av enkeltvedtak

Formålet med bestemmelsen er å gi alle interesserte aktører rett til å uttale seg om forslag til enkeltvedtak som kan ha betydelig innvirkning på markedet.

Bestemmelsen søker å sikre at det har vært offentlighet rundt viktige vedtak før de treffes, og at alle interesserte aktører får anledning til å hevde sine synspunkter. Dette vil føre til at saken blir så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. I bestemmelsen utvides gruppen som gis anledning til å høres fra det alminnelige partsbegrepet i forvaltningsloven til nå å omfatte «alle interesserte aktører». Begrepet «aktører» er ikke begrenset til tilbydere av elektronisk kommunikasjon, men vil også omfatte andre aktører i markedet, inkludert interesseorganisasjoner mv. For å oppnå formålet med bestemmelsen er det hensiktsmessig at alle som er interessert og som har en rimelig grunn til å være det, skal gis anledning til å bli hørt. Hva som er rimelig grunn kan myndigheten ta stilling til i det enkelte tilfellet. Bestemmelsen bygger på EUs rammedirektiv som bruker begrepet «interested parties» og må tolkes i samsvar med praksis som utvikler seg som følge av rammedirektivet art 6. Hva som ligger i begrepet må dermed vurderes på bakgrunn av hvilke interesser bestemmelsen søker å ivareta og hva som er praktisk gjennomførbart. Avslag på forespørsel om å få delta i høringen er en prosessuell avgjørelse og ikke et enkeltvedtak som gir klagerett.

Begrepet «kan ha», følger av at det kan være vanskelig å vurdere hva som har betydelig innvirkning på markedet i forkant.

I begrepet «betydelig innvirkning» ligger et krav til at enkeltvedtaket må være viktig for markedet. Det er ikke et hvert enkeltvedtak som skal høres på denne måten. Vedtaket må ha generell betydning av en slik grad at det skaper presedens ved senere vedtak.

Myndigheten skal gjøre informasjonsordningen så hensiktsmessig som mulig, og skal sikre at informasjon om forslag til vedtak offentliggjøres og kan nås gjennom et «informasjonspunkt». Det legges opp til at informasjonspunktet skal være nettbasert og administreres av tilsynsmyndigheten.

Myndigheten skal i sitt endelige vedtak så langt som mulig ta hensyn til de uttalelsene som har fremkommet i høringen.

Opplysninger som er undergitt lovbestemt taushetsplikt unntas fra offentliggjøring. Dersom deler av forslag til vedtak er underlagt lovbestemt taushetsplikt, så vil disse delene følge offentlighetsloven slik at det kan føre til at enkelte avsnitt i vedtaket ikke blir offentliggjort, eventuelt at hele forslag til vedtak ikke offentliggjøres dersom unntaket medfører at det som kan offentliggjøres av forslag til vedtak vil gi et misvisende bilde av saken, jf. offentlighetsloven § 6 siste ledd.

De interesserte aktører skal gis en rimelig tidsfrist til å gi tilbakemeldinger på forslag til vedtak. Hva som må anses for å være en rimelig frist må avgjøres i den enkelte sak i forhold til sakens kompleksitet mv. I tvilstilfeller vil det anses rimelig om fristen er i samsvar med praksis etter fvl. § 16.

Vedtak som følger av konfliktløsning, jf. §§ 11-2 og 11-3, mellom flere parter unntas fra høring. Høringsprosedyren gjelder heller ikke avgjørelser som må fattes med øyeblikkelig virkning for å sikre konkurransen, brukernes rettigheter mv., jf. § 9-3 tredje ledd.

Bestemmelsen om høring kommer i tillegg til forvaltningslovens alminnelige bestemmelse om forhåndsvarsling (§ 16). Partene vil dermed ha krav på alminnelig forhåndsvarsel også etter forvaltningsloven.

Til § 9-3 Konsultasjonsprosedyre

Formålet med konsultasjonsprosedyren er å harmonisere myndighetenes praksis og virkemiddelbruk innenfor EØS-området. Konsultasjonsprosedyren følger av rammedirektivet. For Norge medfører konsultasjonsprosedyren (EØS-høringen) at en engelskspråklig versjon av hele eller deler av forslag til vedtak som er angitt i første ledd, blir sendt til EFTAs overvåkningsorgan (ESA). ESA sender forslaget videre til Kommisjonen. Forslag til vedtak blir også videreformidlet til de relevante myndigheter innenfor EØS-området. I praksis kan denne fremgangsmåten forenkles f.eks. ved hjelp av elektroniske hjelpemidler, forutsatt at EFTAs overvåknigsorgan gis tilstrekkelige muligheter til å ivareta sine oppgaver.

Første ledd omfatter forslag til vedtak som definerer andre markeder enn de markedene som er forhåndsdefinerte i Kommisjonens anbefaling, jf. § 3-2 (slik som den er vedtatt av ESA), som utpeker, endrer eller trekker tilbake vedtak om at tilbyder har sterk markedsstilling, som opprettholder, endrer eller trekker tilbake forpliktelser vedrørende detaljmarkedet eller som pålegger tilbyder tilgangs- eller samtrafikkforpliktelser for å sikre alle-til-alle-kommunikasjon. Identifisering av markeder over landegrensene vil også følge konsultasjonsprosedyren. Når myndigheten pålegger, opprettholder eller trekker tilbake forpliktelser på bakgrunn av andre internasjonale avtaler og kriteriene i første ledd for øvrig er oppfylt, skal konsultasjonsprosedyren også benyttes.

Konsultasjonsprosedyren iht. EØS-avtalen angir to alternative prosedyrer som avviker noe fra hverandre. Hvilken av prosedyrene som skal følges er avhengig av hvilken type vedtak det er som skal fattes.

EFTAs overvåkningsorgan og andre relevante EØS-myndigheter (myndigheter for elektronisk kommunikasjon i de andre EFTA/EØS-landene, tilsvarende myndigheter i EU-landene, samt Kommisjonen) kan i henhold til det første alternativet, inngi kommentarer til forslag til vedtak innen en måned etter at konsultasjonsprosedyren er igangsatt. Skjæringspunktet for månedsfristen vil være det tidspunkt myndigheten sender forslag til vedtak inn til EFTAs overvåkningsorgan. Fristen kan ikke forlenges.

Forslag til vedtak skal konsulteres bare dersom forslagene kan påvirke handelen mellom EØS-landene. I vurderingen av om vedtaket kan påvirke handelen mellom EØS-landene må det tas hensyn til den praksis som har utviklet seg i EØS-konkurranserett i forhold til tilsvarende begrep (jf. tolkning av EU-traktaten art. 81 og 82). Det føler av denne praksisen at vedtaket vil kunne påvirke handelen mellom EØS-landene når det kan influere, direkte eller indirekte, reelt eller potensielt, på handelsmønsteret mellom statene på en måte som kan medføre en handelsbarriere i fellesskapets marked.

Myndigheten skal så langt som mulig ta hensyn til innsendte kommentarer når vedtak fattes. Myndigheten skal notifisere ESA om vedtaket når dette er fattet.

Annet ledd angir det mest omfattende prosedyren (alternativ to). Dette gjelder forslag til vedtak om relevante markeder og markedsanalyser som anses for å være av særlig viktighet for fellesskapet, dvs. forslag som inneholder nasjonale avvik fra fellesskapets anbefalte produkt- og tjenestemarked, eller som pålegger eller trekker tilbake utpeking av vedtak om at en tilbyder alene eller sammen med andre har sterk markedsstilling. Forslag til vedtak sendes også her til konsultasjon, forutsatt at de vil påvirke handelen mellom EØS-landene, jf. ovenfor. Dersom ESA kommer til at et vedtak i tråd med utkastet kan være en hindring for det indre marked, eller ESA er alvorlig i tvil om vedtaket er i samsvar med EØS-retten utvides fristen for å gi tilbakemelding med to måneder, dvs. til sammen tre måneder etter EØS-høringens start. Endelig vedtak kan ikke fattes før etter fristen har gått ut. Fristen kan ikke forlenges.

ESA kan i løpet av denne fristen kreve at myndighetene trekker tilbake forslag til vedtak, iht. nærmere fastsatt prosedyre. En slik avgjørelse skal begrunnes og følges av konkrete forslag til endring i forslag til vedtak.

Myndigheten skal ta hensyn til eventuelle synspunkter som kommer fra ESA. Der ESA ikke krever at forslag til vedtak trekkes tilbake og endres, skal myndigheten så langt som mulig også ta hensyn til andre eventuelle kommentarer som er kommet inn fra kompetent myndighet (dvs. tilsynsmyndigheter i andre EØS-land, Kommisjonen og ESA). Myndigheten skal notifisere ESA om vedtaket når dette er fattet.

I særlige tilfeller, dvs. der det er behov for en rask løsning av hensyn til brukernes interesser eller for å sikre konkurransen, kan myndigheten fatte vedtak uten å følge konsultasjonsprosedyren. Myndigheten skal da notifisere ESA om vedtaket når dette er fattet. Slike vedtak skal etter at de er truffet, følge prosedyren i første og annet ledd. Vedtakene kan omgjøres eller trekkes tilbake dersom resultatene fra konsulteringen tilsier det. Forvaltningsloven § 35 om omgjøring av vedtak uten klage kommer ikke til anvendelse, jf. fvl. § 35, siste ledd.

Konsultasjonsprosedyren kommer i tillegg til den nasjonale høringen av enkeltvedtak, jf. § 9-2, og skal i utgangspunktet starte samtidig med denne. Her vil imidlertid myndigheten stå fritt til å finne andre praktiske løsninger som er hensiktsmessige av hensyn til å oppnå formålet med §§ 9-2 og 9-3.

Til § 9-4 Saksbehandlingstid ved søknad om frekvenstillatelse

Det følger av fvl. § 11a at saker skal avgjøres uten ugrunnet opphold og fortrinnsvis i løpet av en måned. I saker som gjelder enkeltvedtak, skal det gis foreløpig svar dersom henvendelse ikke kan besvares i løpet av en måned etter at den er mottatt. I saker hvor det søkes om individuell frekvenstillatelse skal myndigheten i henhold til bestemmelsen her bruke inntil seks uker på å behandle søknaden.

Frekvenstillatelse kan tildeles ved offentlig utlysning med konkurrerende budgiving. Slike tilfeller er særlige tilfeller, og myndigheten kan følgelig bruke inntil 8 måneder før avgjørelse om hvem som skal få frekvenstillatelsene skal være klar. Saker skal også i slike tilfeller avgjøres uten ugrunnet opphold, men det kan innenfor åttemånedersfristen brukes den tid som er nødvendig for å sikre en rettferdig, rimelig, åpen og transparent prosess.

Tidsfristene løper fra det tidspunkt korrekt og fullstendig søknad om frekvenstillatelse er mottatt hos myndigheten. Dersom det etter folkerettslig avtale foreligger en plikt til å koordinere frekvensbruk i forhold til andre lands frekvensbruk, løper tidsfristen fra det tidspunkt myndigheten mottar svar på sin koordineringsforespørsel. Erfaringsmessig kan slike koordineringsforespørsler til andre lands myndigheter ta lang tid.

I bestemmelsens annet ledd er det inntatt et forbehold om at behandlingstiden etter første ledd likevel ikke gjelder dersom internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til om bruk av radiofrekvenser og satellittsamordning medfører at behandlingstiden ikke kan overholdes.

Til § 9-5 Saksbehandlingstid ved søknad om nummer

Det følger av forvaltningsloven § 11 a at saker skal avgjøres uten ugrunnet opphold og fortrinnsvis i løpet av en måned. I saker som gjelder enkeltvedtak, skal det gis foreløpig svar dersom henvendelse ikke kan besvares i løpet av en måned etter at den innkom. Søkes det om tillatelse til bruk av nummer har myndigheten tre uker på å behandle søknaden. Tidsfristene løper fra det tidspunkt korrekt og fullstendig søknad om tillatelse er mottatt hos myndigheten.Når tildelingen skjer på annen måte, som f.eks. ved auksjon kan saksbehandlingstiden forlenges med inntil tre uker.

Til § 9-6 Utveksling av taushetsbelagt informasjon mellom myndigheten og konkurransemyndighetene

Bakgrunnen for bestemmelsen er å gjennomføre art. 3(5) i direktiv 2002/21/EF (rammedirektivet), slik bestemmelsen er inkorporert i EØS-avtalens vedlegg XI, i norsk rett. Artikkel 3(5) pålegger den nasjonale myndigheten for elektronisk kommunikasjon og nasjonale konkurransemyndigheter å utveksle informasjon som er nødvendig for å anvende bestemmelsene i reguleringspakken, jf. rammedirektivets art. 2 f). Bestemmelsen om utveksling av informasjon legger forholdende til rette for et effektivt samarbeid mellom myndigheten for elektronisk kommunikasjon og konkurransemyndighetene. Et slikt samarbeid forutsettes f.eks. i art. 14(2) annet ledd i rammedirektivet, som gjelder vurderinger av om en tilbyder har sterk markedsstilling i markedet.

Bestemmelsens første ledd gir myndigheten og konkurransemyndighetene rett og plikt til gjensidig utveksling av informasjon uten hinder av lovbestemt taushetsplikt.

Plikten omfatter utveksling av all informasjon som myndigheten og konkurransemyndighetene besitter, uavhengig av hvordan nevnte myndigheter har tilegnet seg denne. Dette innebærer at både egenprodusert informasjon (f.eks. interne vurderinger) og informasjon fra eksterne kilder omfattes. Hvordan myndighetene har tilegnet seg informasjon fra eksterne kilder har ingen betydning, herunder om informasjonen gitt til myndighetene på frivillig basis (f.eks. gjennom en klage) eller er innhentet ved hjelp av myndighetenes lovbaserte fullmakter.

Det presiseres at plikten etter første ledd kun omfatter informasjonsutveksling, og ikke informasjonsinnhenting. Organet som mottar forespørselen skal således ikke innhente informasjon fra eksterne kilder på vegne av det annet organ, og bestemmelsen innebærer ikke noen utvidelses av de nevnte myndigheters lovbaserte fullmakter for informasjonsinnhenting, jf. denne lovs § 10-3 og konkurranseloven §§ 6-1 og 6-2.

Plikten til å utveksle informasjon begrenses til informasjon som er nødvendig for å anvende bestemmelsene i de nevnte direktiver. En anmodning om informasjon må således begrunne hvorfor utveksling er nødvendig. Det er opp til organet som mottar anmodningen å vurdere spørsmålet om utveksling. Hva som anses nødvendig må vurderes konkret i det enkelte tilfellet. I denne skjønnsmessige vurdering vil hensynet til et velfungerende og effektivt samarbeid mellom myndighetene være et sentralt element.

Formålet med annet ledd er å sikre at mottakerorganet i forhold til den utvekslede informasjon opprettholder samme grad av konfidensialitet som avsenderorganet.

Dette er i prinsippet uproblematisk i forhold til informasjon underlagt lovpålagt taushetsplikt. Taushetsplikten vil i disse tilfellene også gjelde mottakerorganet. Avsenderorganet bør imidlertid i den enkelte sak vurdere om det er behov for å redegjøre overfor mottakerorganet om taushetsplikten i forhold til den informasjon som videreformidles.

I forhold til informasjon underlagt skjønnsmessig innsynsadgang er det nødvendig med særlig lovregulering. I forhold til informasjon som nevnt i offentlighetsloven § 6 er det opp til organet som det begjæres innsyn hos, på selvstendig grunnlag å foreta en skjønnsmessig vurdering, og denne vurdering trenger nødvendigvis ikke å være sammenfallende i forskjellige organer som sitter på samme informasjon, f.eks. avsenderorgan og mottakerorgan. Videre kan offentlighetsloven § 5 om interne dokumenter føre til offentlighet, fordi mottakerorganet neppe kan unnta et slikt dokument offentlighet med denne hjemmel, selv om det er unntatt offentlighet av avsenderorganet. Dette fordi dokumentet ikke lenger kan anses som internt når det sendes ut av organet.

På denne bakgrunn inneholder annet ledd en særlig bestemmelse som skal sikre at informasjon som er unntatt offentlighet i avsenderorganet, blir unntatt innsyn i mottakerorganet, ved at mottakerorganet må ha skriftlig samtykke fra avsenderorganet for å kunne gi innsyn.

Dette innebærer således en innskrenkning av innsynsadgangen etter offentlighetsloven, i den forstand at mottakerorganet fratas kompetanse til etter eget skjønn å anvende offentlighetsloven § 6 på informasjon som den har i sin besittelse. Videre gis informasjon som er unntatt etter offentlighetsloven § 5 hos avsenderorganet fortsatt vern mot innsyn hos mottakerorganet, selv om slik informasjon etter gjeldende rett ikke lenger omfattes av denne bestemmelse etter at den er oversendt.

Når det gjelder partsinnsyn etter forvaltningsloven §§ 18 og 19 antas det ikke å oppstå tilsvarende problemer som nevnt i forhold til offentlighetsloven § 6. Det legges i denne forbindelse til grunn at forvaltningsloven §§ 18 og 19 er å forstå slik at det ikke kan kreves partsinnsyn hos andre organer enn det organ som skal avgjøre saken, eller som er ansvarlig for saksforberedelsen. Andre organer bør derfor henvise parten til det vedtaksfattende eller saksforberedende organ for behandling av innsynsbegjæringen 4. Ved utveksling av informasjon etter § 9-6 første ledd, der informasjonen er en del av grunnlaget for et vedtak hos avsenderorganet, legges det derfor til grunn at mottakerorganet henviser parten til avsenderorganet for behandling av innsynsbegjæringen.

Annet ledd annet punktum er en særregel tilpasset Konkurransetilsynets særlige hjemmel i konkurranseloven § 6-3 til å nekte innsyn i informasjon som er innhentet etter konkurranseloven §§ 6-1 og 6-2. Myndigheten skal ikke kunne gi innsyn i slik informasjon den har mottatt fra konkurransemyndighetene uten etter samtykke fra konkurransemyndighetene.

Til § 9-7 Utlevering av informasjon underlagt taushetsplikt til annen myndighet

Bestemmelsens første ledd gir myndighetene etter loven adgang til å gi ut taushetsbelagt informasjon til EFTAs overvåkningsorgan. Taushetsbelagt informasjon kan utleveres på grunnlag av begrunnet anmodning fra EFTAs overvåkningsorgan. Begrunnelsen må ivareta hensynet til de oppgaver EFTAs overvåkningsorgan gjennom EØS-avtalen er pålagt å utføre. Det følger av ODA-avtalen art. 6 at EFTAs overvåkningsorgan kan anmode om alle nødvendige opplysninger for å kunne utføre de oppgaver de er pålagt, fra myndighetene i EFTA statene. Taushetsbelagt informasjon som EFTAs overvåkningsorgan får tilgang til i medhold av denne bestemmelsen kan videreformidles til Kommisjonen, jf. EØS-avtalen art. 109 nr. 2. Kommisjonen kan igjen videreformidle informasjon til sektormyndighetene i EU-land. Hvem som er andre EØS-lands sektormyndigheter vil fremgå av de notifikasjoner som gjennomføres etter direktiv 2002/21/EC (rammedirektivet) art. 3 (6), jf. EØS-avtalens vedlegg XI. Det forutsettes at de andre EØS-landenes myndigheter bevarer taushet om dokumentenes innhold iht. egne nasjonale regler om taushetsplikt.

Myndigheten kan overfor EFTAs overvåkningsorgan fremme et begrunnet krav om at slik videreformidling til Kommisjonen og andre EØS-lands sektormyndigheter ikke skal finne sted. Slikt begrunnet krav vil kunne fremsettes på det tidspunkt de taushetsbelagte opplysninger utleveres eller på et senere tidspunkt.

Adgangen til å utlevere taushetsbelagt informasjon er avgrenset til å gjelde de tilfeller hvor utlevering av taushetsbelagt informasjon er et forholdsmessig tiltak. I forholdsmessighetsvurderingen vil avsenderorganet måtte avveie utlevering av taushetsbelagt informasjon i forhold til de hensyn slik utlevering etter loven og EØS-avtalens regler om samarbeid skal ivareta og den anmodning som foreligger. Dersom utlevering er å anse som forholdsmessig skal den gjennomføres. Informasjon som utveksles i henhold til konsultasjonsprosedyren i § 9-3, vil f.eks. normalt være å anse som forholdsmessig av hensyn til den europeiske harmoniseringen.

Dersom et eller flere foretak har gitt taushetsbelagt informasjon til myndigheten, og EFTAs overvåkningsorgan har fått tilgang til denne informasjonen, så skal foretakene som har avgitt informasjon motta melding om videreformidlingen. Plikten til å gi melding til foretaket påhviler avsenderorganet.

Bestemmelsens annet og tredje ledd er en videreføring av tilsvarende bestemmelse i teleloven.

Til § 9-8 Unntak fra taushetsplikt

Bestemmelsen er langt på vei en videreføring av tilsvarende bestemmelse i teleloven. Første ledd innskrenker taushetsplikten etter forvaltningslovens § 13 første ledd nr. 2. Det er samtidig presisert at heller ikke avtalebestemt taushetsplikt skal være til hinder for offentliggjøring. Det er videre tatt inn et nødvendighetskrav for å markere at den utvidete adgang til offentliggjøring som innskrenkning av taushetsplikt gir myndigheten, følges av et skjerpet relevanskrav, ikke bare krav om saklig grunn.

Annet leddfastsetter et særskilt vilkår om at opplysninger innhentet med hjemmel i § 10-2 kan utleveres selv om disse i utgangspunktet er taushetsbelagt hos avgiver, dersom offentliggjøringen vil kunne bidra til å fremme bærekraftig konkurranse.

Tredje leddsvarer til konkurranseloven § 4-2.

Bestemmelsen her fastsetter plikt til på forhånd å underrette den som har gitt opplysningene til myndigheten, uten det dermed knyttes til noen frist for uttalelse forut for offentliggjøring. Endringen er ment å imøtekomme en interesse i informasjon om offentliggjøring. I dette ligger det ikke noe krav om samtykke, men utelukkende et informasjonskrav. Beslutning om offentliggjøring er ikke et enkeltvedtak som kan påklages.

Adgangen til å offentliggjøre forretningshemmeligheter ikke er noe som følger av direktivene. Departementet ønsker å videreføre tilsvarende regulering i teleloven og samtidig imøtekomme direktivets krav.

Offentliggjøring skal veies mot det berettigete behov den ervervsdrivende har for å beskytte forretningshemmeligheter. Det foreligger således en diskresjonær adgang til innskrenkning av forvaltningslovens taushetsplikt.

Fjerde ledd er på dette punkt sammenfallende med taushetsplikten etter forvaltningsloven, med det unntak at fremgangsmåte er erstattet med løsninger.

Til kapittel 10 Tilsyn

Til § 10-1 Tilsyn

Bestemmelsen er langt på veg en videreføring av tilsvarende bestemmelser i teleloven om tilsyn og kontroll.

Det følger av første ledd at myndigheten skal føre tilsyn med at krav fastsatt i eller i medhold av loven er oppfylt. Dette medfører bl.a. at alle som har rettslig interesse i en sak kan bringe spørsmål om en tilbyder har opptrådt i strid med krav i eller i medhold i loven inn for myndigheten til avgjørelse. For eksempel kan berørt sluttbruker og tilbyder bringe spørsmål om endring eller opphør av tjenester inn for myndigheten. Myndigheten kan pålegg tilbyder å utsette tidspunktet for oppsigelse av avtalen, jf. § 2-4 annet ledd. Bruksbegrensning i strid med § 2-5 kan også bringes inn for myndigheten.

Annet ledd innebærer en videreføring av bestemmelsene i teleloven om kontroll med tilgang til nett og tjeneste. Kapittel 3 (§§ 3-1 til 3-4) regulerer sterk markedsstilling. Henvisningen til §§ 3-1 til 3-4 er tatt med på bakgrunn av at bestemmelsene om sterk markedsstilling også innebærer en form for tilgangsregulering. Kapittel 4 regulerer tilgang i §§ 4-1 til 4-10.

Kontroll er en form for tilsyn. Tilsyn vil kunne omfatte kontroll i form av stikkprøver og måling, men er ikke begrenset til dette. Myndigheten kan nytte bistand fra andre til å utføre tilsynet, for eksempel vil det kunne være aktuelt for myndigheten å nytte teknisk bistand fra et laboratorium eller bistand fra uavhengig, ekstern fagspesialist i forbindelse med tilsynet. Tilsynet skal ikke bare omfatte tekniske forhold men vil også kunne omfatte tilsyn med avtaler mellom tilbydere og mellom tilbyder og bruker. Det kan derfor også være aktuelt å nytte bistand for å gå inn i regnskapstall og økonomiske beregninger som må gjennomgås og vurderes som ledd i tilsynet.

Forskrifter fastsatt med hjemmel i tredje ledd kan også omfatte dekning av omkostninger påløpt ved utførelse tilsynet.

Til § 10-2 Begrensning i instruksjonsadgangen

Bestemmelsen er en videreføring avtelelovensbegrensning i departementets instruksjonsadgang i forhold til Post- og teletilsynet.

Bestemmelsen avgrenser instruksjonsadgangen både generelt og i forhold til den enkelte sak. Begrensningen i instruksjonsadgangen gjelder de angitte bestemmelsene, og får ingen virkning på departementets instruksjonsadgangi forholt til tilsynetpå andre områder enn de som eranført.

Til § 10-3 Opplysningsplikt

Bestemmelsen er langt på vei en videreføring av opplysningsplikten i teleloven.

Første ledd gir rettsgrunnlag til å kreve inn opplysninger som er nødvendige for effektiv gjennomføring av lov og vedtak. Med vedtak menes både forskrifter og enkeltvedtak, jf. fvl. Opplysninger kan innhentes for gjennomføring av internasjonale forpliktelser og på vegne av EFTAs overvåkningsorgan og tilsvarende myndighet iht. internasjonale forpliktelser som Norge har sluttet seg til.

Bestemmelsen setter ingen begrensninger på hvilken type opplysninger som kan kreves inn i forhold til opplysningenes innhold, forutsatt at de er knyttet opp mot gjennomføringen av regelverket. Særlig må det være klart at opplysninger knyttet til finansielle forhold kan kreves inn. Praktiseringen av gjeldende bestemmelse har vist at det også er grunn til å presisere at opplysninger til statistikkformål kan innhentes.

Annet leddpresiserer at myndigheten for å være i stand til å fylle sin funksjon innenfor elektronisk kommunikasjonssikkerhet og -beredskap må ha en oppdatert oversikt over all relevant kommunikasjonsinfrastruktur. Med dagens dynamiske marked for elektronisk kommunikasjon, med stadige endringer både i selve infrastrukturen, tjenester og i eierrelasjonene til disse, er det et særskilt behov for utstrakt informasjonsformidling mellom den enkelte tilbyder og myndigheten. Dette gjelder informasjon om tjenester, infrastruktur i kommunikasjonsnettene, så vel som infrastruktur knyttet til drifts- og styringssystemene. Det gjelder både informasjon om eksisterende infrastruktur og planer for nyutbygging av infrastruktur. En del av denne informasjonen vil være sikkerhetsgradert, enten iht. sikkerhetsloven eller annet regelverk. Det er hensiktsmessig at myndigheten får tilgang til slik informasjon ved behov, og forslag om dette er nedfelt i annet ledd. Et viktig moment i denne sammenhengen er at en rekke sikringstiltak ofte vil falle betydelig rimeligere ut for samfunnet dersom disse kan tas med som en del av den opprinnelige planlegging av nett og tjenester, og ikke etter at dette er ferdigstilt.

Innkreving av opplysning anses ikke for å være et enkeltvedtak, men en prosessledende beslutning. Det forutsettes imidlertid likevel at innhenting av informasjon begrunnes i det enkelte tilfellet, dette gjelder også der innhentingen av opplysninger skjer på vegne av annen myndighet, jf. første avsnitt. Dersom tidligere innhentede opplysninger videresendes til EFTAs overvåkningsorgan eller tilsvarende myndighet, så skal berørte tilbydere opplyses om dette. Kravet om å sende inn opplysninger skal være forholdsmessig og således ikke representere en utilbørlig byrde for adressaten.

Opplysningsplikt kan pålegges individuelt eller generelt. Generell opplysningsplikt kan f.eks. pålegges i forbindelse med registrering. Plikten kan pålegges i det enkelte tilfellet eller det kan fastsettes en løpende plikt til å innlevere opplysninger i forbindelse med for eksempel statistikkformål.

Tredje leddinnebærer at myndigheten kan kreve utlevert opplysninger så vel skriftlig som muntlig. Adgangen til å innhente opplysninger muntlig kan være viktig i saker der en handling er påkrevet raskt, som f.eks. ved frekvensforstyrrelser av livsviktig samband. Muntlig innhenting av opplysninger som nevnt i annet leddmå skje på en måte som er betryggende i forhold til de krav som stilles til datasikkerhet. Fristens lengde må fastsettes ut fra en konkret vurdering.

Dersom opplysningene nektes innlevert, ikke innleveres til fastsatt tidspunkt eller ikke oppfyller angitt og hensiktsmessig detaljeringsnivå, kan det ilegges tvangsmulkt. I særlige tilfeller kan tillatelser iht. loven trekkes tilbake. Tilbaketrekking av tillatelser (frekvens og nummer) forutsetter at tvangsmulkt alternativet er utprøvd og ikke fører frem, eller at det foreligger andre særlige forhold som gjør det forholdsmessig å trekke tillatelsene tilbake. Hjemmel for tvangsmulkt og tilbaketrekning er inntatt i §§ 10-7 og 10-8.

Fjerde ledd er i utgangspunktet vidtrekkende ved at unntaket fra taushetsplikt også har henvisning til annen lovgivning. Rekkevidden innskrenker ved å presisere at unntaket gjelder taushetsplikten for tilbyder eller installatør som følger av § 2-9. Taushetsplikt som måtte følge av pålegg eller avtale tas med for å klargjøre at avtaleparter ikke kan innskrenke bestemmelsens rekkevidde, heller ikke ved pålegg eller løfte om taushet.

Til § 10-4 Medvirkning ved tilsyn

Lovforslaget er en videreføring av tilsvarende bestemmelse i teleloven om plikt til å medvirke til kontroll. Hensynet bak bestemmelsen er at tilsynsorganet for å kunne gjennomføre sine oppgaver etter loven, er avhengig av samarbeid fra den det skal føres tilsyn med. Bestemmelsen fastsetter derfor en plikt for den som er gjenstand for tilsyn til å medvirke. Myndigheten har krav på å få adgang til de områder og lokaler som eies, brukes eller på annen måte kontrolleres av virksomheten. Dette gjelder også for områder og lokaler som er definert som skjermingsverdig objekt i sikkerhetsloven § 3. Denne adgangen hører naturlig sammen med tilsynets krav på tilgang til sikkerhetsgradert informasjon i § 2-10 om sikkerhet og beredskap. Ved manglende medvirning kan myndigheten gjøre bruk av sanksjonene som fremgår av kap. 10.

Til § 10-5 Intern kontroll

Bestemmelsen er en videreføring av tilsvarende bestemmelse i teleloven om intern kontroll.

Bestemmelsen vil kunne tas i bruk bl.a. for å effektivisere tilsynet med at viktige samfunnsmessige hensyn ivaretas i et marked med økende konkurranse mellom tilbydere av offentlig elektronisk kommunikasjonsnett og -tjenester. Myndighetens utvidede ansvar for sikkerhet og beredskap i elektroniske kommunikasjonsnett og økt fokus på kommunikasjonsvern vil også kunne gi økt behov for å pålegge internkontroll.

Til § 10-6 Pålegg om retting og endring m.v.

Lov om elektronisk kommunikasjon inneholder flere bestemmelser der det stilles krav til den som utøver virksomhet etter loven. Krav til utøver kan også følge av forskrifter gitt med hjemmel i loven eller av vedtak fattet med hjemmel i lov eller forskrift, f.eks. av tillatelse. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende bestemmelse om retting og endring i teleloven.

Pålegg om retting eller endring kan gis dersom kravene gitt i eller i medhold av loven ikke er oppfylt, herunder dersom det foreligger brudd på vilkår for tillatelser gitt med hjemmel i loven, f.eks. for oppfyllelse av konsesjonsvilkår som er satt for å hindre utstråling som forstyrrer elektronisk kommunikasjon. Ledningsbunden overføring av støy og signaler som kan forstyrre elektronisk kommunikasjon er inkludert. Pålegg om retting eller endring kan gjelde avtaleinngåelse eller utforming av vilkår i avtaler mellom tilbydere av elektronisk kommunikasjon eller -tjeneste, f.eks. utforming av abonnementsvilkår eller vilkår for tilgang, mv. Bestemmelsen er ikke begrenset til bare å rette seg mot tilbyder av elektronisk kommunikasjonsnett som nyttes til å tilby offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste eller offentlig elektronisk kommunikasjonstjeneste. Forpliktelser som ikke følger direkte av lov eller forskrift kan ikke gjøres gjeldende før enkeltvedtak er fattet. Myndigheten kan begrunne pålegget ut fra forhold som ligger forut i tid, men pålegget om retting og endring vil gjelde fra vedtakstidspunktet og fremover i tid. I pålegget kan det stilles vilkår som må oppfylles for at virksomheten skal være i samsvar med krav fastsatt i eller i medhold av loven. Eventuell frist for å gjennomføre et pålegg må tilpasses de forhold som kreves rettet eller endret.

Dersom pålegg om retting eller endring ikke etterkommes, kan det føre til tvangsmulkt etter § 10-7, tilbaketrekking av tillatelse etter § 10-8, eller stenging etter § 10-9. Bruk de sterkeste virkemidlene bør ikke skje før mildere virkemidler forgjeves er forsøkt, f.eks. vedtak om stenging etter § 10-8 bør ikke fattes før det er fastslått at tvangsmulkt ikke har ført til at ulovlig forhold er opphørt. Det vises imidlertid til § 10-8 der det fremgår at tillatelse gitt i medhold av denne lov kan trekkes tilbake ved alvorlige eller gjentatte brudd på vilkår i tillatelsen.

I forhold til tjenester og bruk av begrensede ressurser omtalt i tredje ledd, er det i samsvar med forpliktelsene i EØS-avtalen, slått fast at det ikke kan gis pålegg før minst en måned etter at tilbyder er varslet om at det foreligger brudd på plikter. Krav til en måneds varsel er ikke ment å gjelde pålegg knyttet til teknisk mangler ved utstyr og installasjoner som innebærer brudd på krav til elektromagnetisk kompatibilitet eller elektrisk sikkerhet. Forvaltningslovens krav til forhåndsvarsel vil i praksis innebære at myndigheten ikke fatter vedtak før det er gått en måned etter at varsel ble gitt. Kravet er imidlertid presisert i loven her, for å synliggjøre månedsfristen.

Til § 10-7 Tvangsmulkt

Bestemmelsen viderefører tilsvarende bestemmelse om tvangsmulkt i teleloven. Bestemmelsen kan nyttes i alle tilfeller der det foreligger forhold som er i strid med loven eller forskrifter gitt i medhold av loven. Tvangsmulkt kan benyttes både for å håndheve ethvert enkeltvedtak truffet i medhold av loven og for å håndheve prosessuelle beslutninger. Begrepet «krav» i første ledd omfatter både enkeltvedtak og prosessuelle beslutninger. Dette medfører at det f.eks. kan ilegges tvangsmulkt ved håndheving av opplysningsplikten (§ 10-3).

Tvangsmulkt bør som hovedregel ilegges når det viser seg at et krav ikke blir respektert. Men tvangsmulkt kan ilegges samtidig med at det treffes en bestemmelse (enkeltvedtak eller beslutning) dersom dette anses hensiktsmessig f. eks fordi den bestemmelsen retter seg mot på forhånd har gitt uttrykk for at bestemmelsen ikke vil bli respektert eller dersom vedkommende tidligere ikke har respektert tilsvarende bestemmelser.

Selve pålegget om tvangsmulkt må gjøres som et enkeltvedtak, og kan derfor påklages.

Det er ikke noe til hinder for at det i vedtak om tvangsmulkt kan fastsettes annen betalingsfrist enn daglig betaling. Daglig betaling vil i de aller fleste tilfellene være upraktisk ikke bare for den betalingspliktige, men også for myndigheten.

Det følger av tvangsfullbyrdelsesloven § 7-2 bokstav d at tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Det er derfor ikke nødvendig at dette framgår av bestemmelsen om tvangsmulkt. Tvangsgrunnlaget vil imidlertid ikke foreligge før vedtaket om tvangsmulkt er endelig.

Til § 10-8 Tilbakekall

Dersom det foreligger alvorlige eller gjentatte brudd på vilkårene i en individuell tillatelse kan myndigheten vurdere tilbakekall av tillatelsen. Myndigheten kan i slike situasjoner også vurdere midlertidig suspensjon av den individuelle tillatelsen i påvente av at overholdelse av vilkårene gjenopprettes.

Dersom pålegg ellers om retting eller endring etter § 10-6 ikke etterkommes, eventuelt også pålegg om tvangsmulkt etter § 10-7, kan myndigheten tilbakekalle tillatelsen. Det er fastsatt noe strengere vilkår for å tilbakekalle tillatelse til bruk av frekvenser med hjemmel i kap. 6 og nummer med hjemmel i kap. 7 enn for tilbakekall av utstyrstillatelse gitt med hjemmel i kap. 2 og 8. Bruk av de sterkeste virkemidlene som tilbakekall og stenging, bør ikke skje før mildere virkemidler forgjeves er forsøkt.

For tilbakekall av tillatelse som installatør og utstyrstillatelser innebærer bestemmelsen en videreføring av tilsvarende bestemmelse i teleloven. I og med begrepet grunnleggende krav foreslås fjernet, er det tatt inn en ny henvisning til kravene i § 8-1 første ledd. For de fleste utstyrstyper skal det ikke lenger gis utstyrstillatelse, men det gjelder likevel noen få unntak. I de få situasjonene hvor det vil bli gitt utstyrstillatelse med hjemmel i lovens § 8-1 annet ledd, vil det settes vilkår i tillatelsen. Ved brudd på slike vilkår kan det være hensiktsmessig å kunne reagere ved å trekke tillatelsen tilbake. Det anses derfor å være nødvendig å videreføre bestemmelsen. Tilbakekall av tillatelse vil normalt ikke være det første virkemiddel tilsynet anvender dersom det foreligger brudd på vilkår i en utstyrstillatelse. Det skal vurderes bruk av mindre tyngende virkemidler for å sikre etterlevelse av vilkårene i tillatelsen og legges vekt på at bruk av virkemidler ikke skal være uforholdsmessig tyngende.

Ved brudd på vilkår for tillatelse som gir umiddelbar og alvorlig trussel mot sikkerhet og helse, kan en tillatelse kalles tilbake umiddelbart. Tilsvarende gjelder i situasjoner som vil medføre alvorlige økonomiske eller operasjonelle problemer for andre aktører eller brukere av elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester. Myndigheten kan også iverksette tiltak som for eksempel midlertidig suspensjon i påvente av å finne permanent løsning på situasjonen.

Tilbakekall av generell tillatelse gitt i forskrift vil, i andre tilfeller enn der hvor det er en umiddelbar og alvorlig trussel mot nasjonal sikkerhet eller helse eller situasjonen vil medføre alvorlige økonomiske eller operasjonelle problemer for andre aktører eller brukere av elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester, måtte gjennomføres etter de regler som gjelder for endring av forskrift.

Til § 10-9 Stenging

Bestemmelsen er en videreføring av tilsvarende bestemmelse i teleloven om stenging. Bestemmelsen omfatter mer enn terminalutstyr (brukerutstyr). Hjemmelen til å foreta stenging retter seg også mot utstyr som inngår i infrastruktur. Bestemmelsen gir adgang til å stenge elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste og stanse bruk av utstyr blant annet dersom nødvendig tillatelse ikke foreligger. Det kan kreves at radioutstyr demonteres og forsegles. Tillatelse som kan mangle er utstyrstillatelse for visse typer utstyr, tillatelse til bruk av frekvenser og nummer.

Myndighetens valg av sanksjoner må være basert på den konkrete situasjonen. Tvangsmulkt skal normalt bli benyttet før adgangen til å stenge nettet eller den aktivitet det for øvrig gjelder, tas i bruk. Sanksjonen skal ikke være mer omfattende enn det som er nødvendig for å fremtvinge oppfyllelse av den aktuelle plikt eller byrde for den som blir sanksjonert og må ikke være uforholdsmessig i forhold til det som oppnås ved oppfyllelse. I situasjon der det er viktig å handle straks, vil myndigheten kunne foreta øyeblikkelig stengning av virksomheten på grunn av manglende medvirkning. Det vil også kunne være aktuelt å gjenta/presisere et pålegg, slik at det er dokumentert gjentatte brudd på krav til å etterkomme pålegg før stenging tas i bruk som virkemiddel.

Annet ledd gir hjemmel til å stenge uten forhåndsvarsel. Hjemmelen vil bare kunne anvendes unntaksvis i situasjoner hvor det kan oppstå fare for liv og helse eller det skapes alvorlige forstyrrelser som indirekte kan ha lignende effekt. Det normale vil være at stenging forhåndsvarsles.

Til § 10-10 Pålegg om stans i omsetning og tilbakekall av radio- og terminalutstyr

Bestemmelsen er en videreføring av tilsvarende bestemmelse i teleloven om stans i omsetning og tilbakekall av utstyr i visse angitte situasjoner. Ved endringslov 15.06.2001 nr. 83 ble det gjort endringer i teleloven for å tilpasse reguleringen av radio- og teleterminalutstyr til direktiv 1999/5/EF jf. Ot.prp. nr. 87 (2000-2001).

Begrepet «grunnleggende krav» er tatt ut av bestemmelsen. Vilkårene som må foreligge for at Myndigheten skal kunne gi pålegg om stans i omsetning eller iverksetting av tiltak for å få tilbakekalt omsatt utstyr fremgår nå direkte av bestemmelsen mot tidligere indirekte gjennom henvisning til grunnleggende krav.

Til § 10-11 Ugyldighet

Bestemmelsen er en videreføring av tilsvarende bestemmelse i teleloven om ugyldighet.

Forslaget samsvarer med en tilsvarende bestemmelse i konkurranseloven. Det er bare den del av avtalen som er i strid med lovens bestemmelser eller vedtak fastsatt i medhold av loven som vil rammes av ugyldighet. Resten av avtalen må som utgangspunkt være bindende, såfremt ikke en rimelighetsvurdering etter avtaleloven § 36 tilsier at også resten av avtalen vil være ugyldig. Bestemmelsen omfatter også avtaler som er inngått før paragrafen trer i kraft. Forholdet til Grl. § 97 er drøftet utførlig i NOU 1991:27 Konkurranse for effektiv ressursbruk, som var grunnlaget for Ot.prp. nr. 41 (1992-93) og Innst.O. nr. 127 (1992-93) Om lov om konkurranse i ervervsvirksomhet (konkurranseloven) § 5-1. Det ble der lagt til grunn at nye lover som begrenser den alminnelige handlefrihet ikke innebærer en grunnlovsstridig tilbakevirkning. At en kontrakt rammes vil bare være en refleksvirkning av at den alminnelige handlefrihet innskrenkes.

Til kapittel 11 Konfliktløsning og klage

Til § 11-1 Megling i konflikter mellom tilbydere

Bestemmelsen om megling i konflikter om elektronisk kommunikasjon mellom tilbydere er en videreføring og presisering av dagens meglingsordning. Meglingsbestemmelsen omfatter alle typer konflikter som reguleres av lov om elektronisk kommunikasjon. Dette innebærer at konflikter kan løses ved megling uavhengig av om de gjelder generelle forpliktelser i lov eller i medhold av lov, vedtak som er gitt med rettsgrunnlag i eller i medhold av lov eller andre konflikter knyttet til loven. Nærmere avgrensing av konflikttyper som faller inn under bestemmelsen vil måtte bero på konkrete vurderinger i forhold til definisjonen av elektronisk kommunikasjon sammenholdt med lovens formål.

Formålet med bestemmelsen er å sikre en tvisteløsningsmekanisme som kan bidra til å bilegge konflikter på en rask og hensiktsmessig måte. Det er et vilkår for megling at en av partene ber om megling. Bakgrunnen for dette er at det antas lite å hente i en meglingssituasjon der ingen av partene ønsker megling. I situasjoner der ingen av partene ønsker megling, kan det virke tidsbesparende å fastsette vedtak uten forutgående forsøk på megling.

Part som ønsker sikkerhet for at fristavskjæringstidspunktet beregnes nøyaktig, bør sørge for at anmodningen om megling foreligger skriftlig. Der myndigheten ikke finner at meglingen fører frem, kan meglingen avsluttes og eventuelt vedtak fattes jf. f.eks. § 11-2.

Til § 11-2 Konfliktløsning i tvister om enkeltvedtak

Bestemmelsen gir myndigheten kompetanse til å fatte vedtak for å løse konflikter om rettigheter og plikter mellom partene som følger av enkeltvedtak. Slike konflikter kan f.eks. relatere seg til tilgang og samtrafikk, men er ikke avgrenset til slike spørsmål.

Konfliktløsningen innebærer ingen omprøving av det opprinnelige vedtaket, men prøving av tvister som har oppstått i forbindelse med vedtaket.

Som eksempel på tvist som kan bringes inn for myndigheten etter denne bestemmelsen kan nevnes vedtak om samlokalisering av utstyr, jf. § 4-4, der partene for eksempel ikke blir enige om godtgjøringen til infrastruktureieren. I slike tilfeller kan myndigheten fatte vedtak for å løse konflikten.

Det er imidlertid et vilkår at en av partene bringer saken inn for myndigheten. Myndigheten kan ikke gripe inn av eget tiltak etter denne bestemmelsen. Derimot kan tilsynsmyndigheten etter loven gripe inn av eget tiltak eller på oppfordring etter andre bestemmelser i loven. Tiltak etter § 10-1 kan også omfatte klargjøring av hvilke plikter og rettigheter som følger av lov eller forskrift.

Formålet med bestemmelsen er å få i stand en tvisteløsningsmekanisme som alternativ til domstolsbehandling og voldgift, jf. § 11-4 om voldgift. Det presiseres imidlertid at myndighetens kompetanse etter denne paragrafen er begrenset til å gjelde forhold med bakgrunn i enkeltvedtak som er truffet med rettsgrunnlag i eller i medhold av loven og som relaterer seg til gjennomføringen av vedtakene.

Annet ledd fastslår at vedtak skal fattes så snart som mulig og som hovedregel innen fire måneder. Skjæringspunktet for fristberegningen vil være tidspunktet når anmodningen foreligger hos myndigheten i sin endelige form, dvs. når alle relevante opplysninger er innhentet for å få saken så godt opplyst som mulig, jf. forvaltningsloven § 17. Særlig omfattende eller kompliserte saker kan ta lengre tid å behandle. I slike tilfeller er det hensiktsmessig at firemånedersfristen utvides. Det understrekes imidlertid at sakene av hensyn til markedet uansett skal avgjøres så snart som mulig.

Det er ikke krav om at meglingsprosedyren i § 11-1 om megling i konflikter mellom tilbydere skal være fulgt før vedtak kan treffes. Bestemmelsens tredje ledd gir imidlertid myndigheten kompetanse til å avgjøre at det ikke skal fattes vedtak dersom det er trolig at konflikten kan løses på bedre måter. Slik avgjørelse kan bero på en vurdering av sakens materielle karakter. Avgjørelsen kan også gjenspeile et behov for en rask avklaring som vil være bedre egnet til å få i stand med andre midler. Dersom det likevel viser seg at slik løsning ikke lar seg bringe i stand og det fremdeles er behov for tilsynsmyndighetenes assistanse, så skal myndigheten fatte vedtak innen fristene i annet ledd. I slike tilfeller legges ny fristberegning til grunn.

Myndighetens vedtak skal begrunnes ovenfor partene, og gjøres offentlig med mindre lovbestemt taushetsplikt er til hinder for offentliggjøring.

Konfliktløsningsmekanismen er ikke til hinder for at partene når som helst kan bringe saken inn for domstolen.

Myndigheten kan gi nærmere forskrifter om konfliktløsning.

Til § 11-3 Konflikter over landegrensene

Bestemmelse om konfliktløsning mellom tilbydere jf. §§ 11-1 og 11-2 omhandler forhold innenfor lovens geografiske virkeområde og tar sikte på å være tilstrekkelig til å kunne løse konflikter som ligger innenfor norsk jurisdiksjon. I enkelte tilfeller kan det imidlertid oppstå konflikter mellom tilbydere som er underlagt flere EØS-lands jurisdiksjon. For å unngå at domstolen er det eneste alternativet til konfliktløsning i slike tilfeller, inneholder loven en bestemmelse om konfliktløsning på tvers av landegrensene. Bestemmelsen om konfliktløsning over landegrensene tar sikte på å lage en konfliktløsningsmekanisme for konflikter som oppstår mellom tilbydere over landegrensene innenfor EØS-området. Bestemmelsen følger av fellesskapslovgivning og gjelder konflikter om elektronisk kommunikasjon knyttet til lovbestemmelser som følger av EUs regelverk.

Enhver tilbyder som kommer i en konflikt om elektronisk kommunikasjon med en annen tilbyder som hører inn under annet EØS-lands kompetanse kan bringe konflikten inn for nasjonale myndigheter som så vil koordinere seg med involverte lands myndigheter med sikte på å løse konflikten.

Bestemmelsen tar i utgangspunktet ikke sikte på å utvide verken tilsynsmyndighetens jurisdiksjonskompetanse eller jurisdiksjonsutøvelse. Bestemmelsen forutsetter at hvert lands tilsynsmyndighet innehar en kompetanse som følger landegrensene, og at tilsynsmyndighetene i samarbeidet inntar en pragmatisk holdning der poenget må være å komme til en konkret praktisk løsning.

Myndigheten kan avgjøre at saken er bedre egnet til å bli løst uten inngripen. Slik avgjørelse kan bero på en vurdering av sakens materielle karakter. Avgjørelsen kan også gjenspeile på behov for en rask avklaring som vil være bedre egnet til å få i stand med andre midler. Dersom det likevel viser seg at slik løsning ikke lar seg bringe i stand og det fremdeles er behov for tilsynsmyndighetenes assistanse, så skal myndighetene i de involverte land søke å finne en løsning. Eventuelle vedtak må rettes mot tilbyder innenfor egen jurisdiksjon. Dette kan medføre at det vil kunne bli fattet harmoniserte eller eventuelt likelydende vedtak på begge sider av en landegrense.

Eventuelle forpliktelser som pålegges tilbyderne skal være i henhold til fellesskapsretten.

Konfliktløsningsmekanismen er ikke til hinder for at partene når som helst kan bringe saken inn for en domstol i et av landene.

Til § 11-4 Voldgift

Bestemmelsen fastsetter at det, før konflikt oppstår, ikke kan avtales at tvister om tilgang til elektronisk kommunikasjon skal avgjøres ved voldgift. Dette gjøres for å unngå voldgiftsklausuler i situasjoner der det ikke foreligger reell enighet om å løse konflikter ved hjelp av voldgift.

Parter som har fri rådighet over sakens gjenstand, kan ved enighet bestemme at fremtidige rettstvister skal løses ved voldgift i stedet for ved de ordinære domstoler, jf. tvml. § 452. Voldgiftsavtalen må i henhold til tvml. § 452 annet ledd inngås skriftlig. Paragraf 11-4 om voldgift innebærer en begrensning i tvml. § 452 sålangt partene iht. øvrige bestemmelser i loven her har fri rådighet over «sakens gjenstand» (jf. nedenfor), idet bestemmelsen fratar partene muligheten til å inngå avtale om voldgift før den aktuelle tvisten har oppstått. For å unngå et for stort inngrep i saker partene i utgangspunktet har fri rådighet over, avgrenses bestemmelsen til å gjelde spørsmål om tilgang. Den omfatter imidlertid alle vilkårene i forbindelse med tilgang, inkludert konflikter om pris. Voldgiftsklausuler i strid med bestemmelsen vil settes til side som ugyldig av domstolene, med mindre partene er enige om å løse konflikten ved voldgift etter at konflikten er oppstått. Tilsvarende bestemmelser til beskyttelse av den presumptivt svake part finnes i lov om husleieavtaler 26. mars 1999 nr. 17 (husleieloven) § 12-1 (tidligere lovs § 51) og lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv. (arbeidsmiljøvernloven).

Begrunnelsen for å innføre slik begrensning på voldgiftsadgangen er at det fremstår som hensiktsmessig å beskytte mindre aktører fra å måtte inngå uønskede voldgiftsklausuler som betingelse for å få i stand avtale om tilgang som foretningsdriften til vedkommende aktør er avhengig av. I markedet for elektronisk kommunikasjon, kan det ulike styrkeforholdet mellom kontraherende parter ellers medføre fare for at inngåelse av en voldgiftsklausul i en avtale om tilgang mellom tilbydere av elektronisk kommunikasjon, ikke er utslag av en reell enighet om en slik klausul. Avtale om voldgift har ofte hatt preg av å være noe mindre aktører «tar med på kjøpet» for at avtale om tilgang i det hele tatt skal komme i stand.

Hvor egnet en aktuell tvist vil være for voldgiftsbehandling, vil videre variere og vil kunne være vanskelig å forutsi på forhånd. I tilfelle hvor en sterkere parts utnyttelse av et styrkeforhold fører til en tvist, vil den «svake» part kunne være tjent med en offentlig behandling av saken ved de ordinære domstoler, hvor det også kan være presedensvirkninger som kan gi økt forutberegnelighet for ettertiden.

NOU 2001:33 Om voldgift foreslår en ny lov om voldgift, og drøfter blant annet spørsmålet om begrensninger av voldgiftsbestemmelser i forhold til generell konkurranserett. Utkastet skiller mellom offentligrettslige og privatrettslige virkninger av generell konkurranseregulering. Utvalget foreslår at de privatrettslige virkningene av konkurranselovgivningen kan prøves i en voldgiftssak. Det legges imidlertid opp til at voldgiftsavgjørelser som legger til grunn en uriktig fortolkning av konkurranserettslige regler kan settes til side som ugyldig dersom dette gjelder såkalte grove brudd på konkurranseretten. Etter en nærmere vurdering av disse synspunktene i forhold til den sektorspesifikke konkurransereguleringen på området for elektronisk kommunikasjon, innføres det ikke noe formelt skille mellom privatrettslige og offentligrettslige virkninger i lov om elektronisk kommunikasjon. Bakgrunnen for dette er blant annet de ulike hensynene bak konkurranserett og sektorspesifikk konkurranserett på området for elektronisk kommunikasjon. Den sektorspesifikke konkurransereguleringen eksisterer fordi mindre aktører på markedet for elektronisk kommunikasjon har behov for særlige beskyttelse utover det som følger av alminnelig konkurranseregler. Styrkeforholdet mellom aktørene tilsier som nevnt ovenfor i seg selv at det kan være behov for særlige begrensninger i adgangen til voldgiftsregulering, og praksis de siste årene har vist at et slikt behov foreligger. Det er videre et poeng i seg selv å få i stand en bestemmelse om voldgift som er så klar som mulig. Et skille mellom offentligrettslig og privatrettslige virkninger innefor dette området vil trolig føre til uklare grensedragninger, jf. f.eks. bestemmelsene om samtrafikk.

Fordelene som voldgiftsinstituttet representerer tas vare på ved at det fortsatt vil være adgang til å avtale voldgiftsbehandling med bindende virkning for partene etter at en aktuell tvist har oppstått. Det vil dermed fortsatt være mulig å få saken raskt avgjort av dommere som innehar spesialkompetanse.

Bestemmelsens annet ledd presiserer at myndighetens adgang til å håndheve reguleringen for øvrig (dvs. lov, forskrift og vedtak som gjelder når voldgiftsavgjørelsen treffes), ikke kan innskrenkes gjennom bruk av voldgiftsinstituttet. Dette er et utslag av at partene innenfor de områder som reguleres i loven (mao. den offentligrettslige reguleringen), ikke har fri rådighet over sakens gjenstand. Annet ledd er en presisering av forbeholdet i tvistemålsloven tvml. § 452 hvor det fremgår at avtale om voldgift bare kan inngås når partene har fri rådighet over sakens gjenstand. Myndigheten kan også kreve innsyn både i voldsgiftsavgjørelser og i hvilke saker som er brakt inn til voldgift, jf. § 10-2. Det presiseres at om en sak er brakt inn for voldgift ikke er til hinder for at en tvist bringes inn for myndigheten etter §§ 11-2 og 11-3.

Til § 11-5 Brukerklagenemnda for elektronisk kommunikasjonsordning

Bestemmelsen foreslår å etablere en klageordning for brukere på området for elektronisk kommunikasjon - «Brukerklagenemnda for elektronisk kommunikasjon» (forkortet «Brukerklagenemnda»). Med «bruker» forstås her både forbruker og andre brukere, som bedrifter med private nett, selv om det er klart at det er den første gruppen som vil utgjøre hovedtyngden av klagerne.

Det kan videre bemerkes at navnet «Brukerklagenemnda for elektronisk kommunikasjon» kan forveksles med «Klagenemnda for elektronisk kommunikasjon», jf. § 11-6, som skal avgjøre klager på vedtak som Post- og teletilsynet treffer med hjemmel i loven eller i forskrifter gitt med hjemmel i loven. Departementet har vurdert dette, men antar at siden de to klageorganene skal behandle helt forskjellige saker vil ikke en eventuell sammenblanding være et stort problem. Det bruker skal kunne klage på til «Brukerklagenemnda» er enhver tilbyders tilbud av tjenestekategorier om omfattes av leveringspliktige tjenester, jf § 5-1, samt tjenester der en eller flere tilbydere har sterk markedsstilling, jf. § 3-1. Det legges opp til at hvilke tjenester det er mulig å klage på også vil fremgå av nemndas hjemmeside på nettet, slik at brukerne lett tilgjengelig kan få informasjon om dette.

Dersom det evt. i praksis viser seg at brukerne har behov for å kunne klage på tjenester utover det som er nevnt i første ledd, kan myndigheten i forskrift utvide ordningen til også å omfatte flere tjenester. Departementet finner det derfor hensiktsmessig at tjenestetilbudet det skal kunne klages på skal kunne endres etter at klageordningen er etablert og erfaringer med ordningen foreligger. Imidlertid må klageordningen først komme i gang før det kan tas stilling til hvorvidt det vil være behov for å endre nemndas virkeområde. Dermed gis det en hjemmel til å endre «Brukerklagenemndas» virkeområde i forskrift.

Nærmere virkeområde for og organisering, omfang og finansiering av «Brukerklagenemnda» vil bli regulert i forskrift. Det vil være aktuelt å gi forskrift om hvorvidt klageordningens beslutninger skal være rådgivende eller bindende, hvordan ordningen skal finansieres, hvem som skal delta og fremgangsmåte og tidsfrist for fremsetting av klage.

Til § 11-6 Klagenemnda for elektronisk kommunikasjon

Bestemmelsen innebærer at en går bort fra et system som i mange saker innebærer en tilnærmet tre-instans klageordning. Klagenemnda for elektronisk kommunikasjon erstatter Statens teleforvaltningsråd som klageorgan i telesektoren med en utvidet kompetanse i forhold til rådet. Etter gjeldende rett er Statens teleforvaltningsråd klageorgan over enkeltvedtak fattet av Post- og teletilsynet der dette er bestemt i forskrifter, dog slik at saker av prinsipiell betydning eller telepolitisk karakter avgjøres av Samferdselsdepartementet etter innstilling fra rådet. Ordningen med Samferdselsdepartementet som ordinær klageinstans videreføres ikke. Bestemmelsene om klagenemnda må imidlertid sees i sammenheng med § 11-7 om ny prøving av klagesaker av særlig samfunnsmessig betydning.

Etter første leddskal klagenemnda behandle og avgjøre klager som Post- og teletilsynet treffer med hjemmel i loven selv eller i forskrifter gitt med hjemmel i loven. Unntaket for klager over vedtak med hjemmel i eller i medhold av §§ 12-1 og 12-2 (gebyr og vederlag) må sees på bakgrunn av departementets budsjettansvar for Post- og teletilsynet. Klager over enkeltvedtak som tilsynet treffer med hjemmel i andre lover vil som hovedregel ikke falle inn under nemndas kompetanse etter første ledd.Klager over enkeltvedtak på postområdet som tilsynet treffer med hjemmel i eller i medhold av postloven (lov 29.11.1996 nr. 73) faller således utenfor. Det samme gjelder enkeltvedtak som tilsynet treffer med hjemmel i andre lover som f.eks. offentlighetsloven og forvaltningsloven, herunder §§ 21 og 36, eller som tilsynsmyndighet etter andre lover, for eksempel etter lov om elektronisk signatur (lov 15.06.2001 nr. 81) med mindre Kongen har benyttet hjemmelen i åttende ledd.Dette gjelder også klage over Post- og teletilsynets pålegg etter kap. 3 i forskrift 11.06.1999 om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt. Samferdselsdepartementet er således klageorgan for Post- og teletilsynets enkeltvedtak som ikke skal behandles og avgjøres av Klagenemnda for elektronisk kommunikasjon, med mindre annet er særlig bestemt i eller i medhold av vedkommende lov.

Etter § 1-3 annet ledd kan Kongen fastsette de unntaks- og særregler vedrørende lovens geografiske vikeområde som følger av internasjonale overenskomster som Norge har sluttet seg til eller som er nødvendige på grunn av stedlige forhold. Dersom hjemmelen blir nyttet i forhold til Svalbard vil f.eks. klage over Post- og teletilsynets pålegg etter kap. 3 i forskrift 11.06.1999 om etablering, drift og bruk av jordstasjon for satellitt bli å avgjøre av Samferdselsdepartementet og ikke av Klagenemnda for elektronisk kommunikasjon.

Klagenemnda står fritt til å prøve alle sider ved et påklaget vedtak. Den kan således overprøve tilsynets saksbehandling, rettsanvendelse, faktumbedømmelse og skjønnsutøvelse. Finner klagenemnda feil ved vedtaket, kan den selv treffe ny avgjørelse, og ikke bare oppheve vedtaket. Det kan imidlertid ikke treffes avgjørelse som er i strid med pålegg fra EFTAs overvåkningsorgan, ESA, fremkommet som ledd i harmoniseringsprosedyren etter art. 7 i Råds- og parlamentsdirektiv 21/2002/EF (Rammedirektivet) jf. § 9-3.

Etter forvaltningsloven § 42 kan underinstansen, klageinstansen eller annet overordnet organ beslutte utsatt iverksetting av vedtak. Annet leddmedfører at det bare er klagenemnda for elektronisk kommunikasjon som kan treffe slike avgjørelser som nevnt i forvaltningsloven § 42 i saker der klagenemnda er klageorgan. Ordningen innebærer et avvik fra den normale ordningen i forvaltningssaker og er en gjennomføring i norsk rett av artikkel 4 nr. 1 siste punktum i Råds- og parlamentsdirektiv 21/2002/EF (rammedirektivet).

Klagenemnda for elektronisk kommunikasjon skal være faglig uavhengig av departementet, jf. tredje ledd,og skal sammensettes på en måte som sikrer en høy kompetanse og et bredt erfaringsgrunnlag. Lederen eller nestlederen bør ha juridisk embetseksamen. I visse tilfeller vil det kunne foreligge behov for å avgjøre saker meget raskt. Dette vil ofte være situasjonen i saker om utsatt iverksetting. Men også i andre saker kan det være vanskelig å få innkalt klagenemndas medlemmer på kort varsel, samtidig som det er viktig at saken avgjøres uten opphold. Klagenemnda gis derfor i sjette leddadgang til å bestemme at slike saker skal kunne avgjøres av lederen eller nestlederen sammen med to andre medlemmer. En av de tre bør være jurist.

Med bestemmelsene i fjerde leddblir det slått utvetydig fast at det ikke under noen omstendighet er klagerett videre fra klagenemnda. Dette gjelder også vedtak som nemnda måtte treffe som førsteinstans, f.eks. vedtak etter forvaltningsloven § 36 om å tilkjenne en part dekning av sakskostnader i et tilfelle der nemnda har endret tilsynets vedtak til gunst for parten, jf. de nærmere vilkår i forvaltningsloven § 36. Avskjæring av klagerett vil også omfatte situasjoner der klagenemnda for eksempel nekter innsyn etter offentlighetsloven eller der klagenemnda avslår en begjæring om partsinnsyn etter forvaltningsloven, jf. §§ 18 til 21.

Særregelen i femte leddgir mulighet for å sikre at ikke alle medlemmene fratrer samtidig. Adgangen til fire års gjenoppnevning vil gjelde også for det eller de medlemmer som oppnevnes for en kortere periode enn fire år ved første gangs oppnevning.

I henhold til sjuende ledd skal Klagenemnda for elektronisk kommunikasjon årlig orientere departementet om sin virksomhet. Ved behandlingen av årsmeldingen må departementet sørge for at kravet til uavhengighet opprettholdes, jf. tredje ledd.

Etter åttende leddførste punktum kan Kongen gi mer detaljerte regler om klagenemndas organisasjon og saksbehandling. Det er naturlig at det utarbeides en saksbehandlingsinstruks for klagenemnda.

Bakgrunnen for Kongens hjemmel til å utvide klagenemndas virkeområde, jf. åttende ledd annet punktum,er at det i visse tilfeller vil kunne være aktuelt for Post- og teletilsynet å treffe enkeltvedtak med hjemmel i andre lover i forbindelse med en sak som primært behandles i forhold til reglene i loven her. Dette kan f.eks. gjelde begjæringer om dokumentinnsyn med hjemmel i offentlighetsloven eller forvaltningsloven. Hjemmelen vil sikre at en får en samlet, hensiktsmessig klagebehandling i slike tilfeller.

Det vil kunne forekomme at gyldigheten av klagenemndas avgjørelser ønskes prøvet for retten. Søksmål anlegges mot staten for tingretten som førsteinstans.

Til § 11-7 Ny prøving av klagesaker av særlig samfunnsmessig betydning

Omdanning av Statens teleforvaltningsråd til en uavhengig klagenemnd, jf. § 11-6, innebærer bortfall av ordningen med departementet som ordinær klageinstans. I enkelte situasjoner kan det likevel være samfunnsmessig nødvendig med en adgang til ny prøving av avgjørelser av klagesaker. Etter første ledd kan departementet av eget tiltak ta opp et vedtak som er behandlet og avgjort av klagenemnda med sikte på endring eller oppheving dersom sterke samfunnsmessige hensyn krever det. Vedtaket, som må treffes av Kongen i statsråd, kan gå ut på å endre, herunder omgjøre, eller oppheve klagenemndas vedtak. Det er for å markere at det skal gjelde en høy terskel for ny prøving av klagesak som er behandlet og avgjort av Klagenemnda at det er bestemt at endring eller oppheving skal besluttes av Kongen i statsråd. Hva som skal til for at departementet skal ta opp en sak må avgjøres konkret i det enkelte tilfellet. Bestemmelsen gir ikke grunnlag for en videreføring av den gjeldende ordningen med at klagesaker av prinsipiell betydning eller telepolitisk karakter skal avgjøres av departementet. Bare rent unntaksvis skal vedtak kunne tas opp til overprøving. Et vedtak fra klagenemnda kan som veiledende hovedregel bare tas opp dersom departementet vurderer det som overveiende sannsynlig at vedtaket fører til at andre tungtveiende samfunnshensyn ikke kan ivaretas, f.eks. dersom vedtaket har sterkt uheldige konsekvenser i forhold til mulighetene for å nå målet om bærekraftig konkurranse.

Tidsfristen på tre uker, jf. annet ledd, er satt av hensyn til behovet for å sikre en så kort saksbehandlingstid som mulig. Det er også begrunnelsen for tremånedersfristen i samme ledd. Departementets avgjørelse om å ta opp en sak er ikke gjenstand for klage. Det samme gjelder en eventuell avgjørelse om ikke å ta opp en sak selv om det foreligger søknad fra en part eller annen med rettslig klageinteresse. Vedtak som tas opp til vurdering for endring eller oppheving bør normalt ikke iverksettes før Kongens avgjørelse foreligger, eller tidsfristen er gått ut. Det følger derfor av annet ledd at vedtaket kan gis utsatt iverksetting av departementet.

Det er for å sikre en best mulig opplysning av saken uttalelse fra Post- og teletilsynet og klagenemnda skal innhentes, jf. tredje ledd.

Det vil kunne forekomme at departementet, etter å ha tatt opp en sak fra klagenemnda, kommer til at det ikke skal fremmes forslag for Kongen om at vedtaket skal endres eller oppheves. En slik avgjørelse fra departementet kan ikke påklages.

Til kapittel 12 Gebyr, vederlag, ekspropriasjon og straff

Til § 12-1 Gebyr

Kostnader relatert til utførelsen av Post- og teletilsynets forvaltningsoppgaver finansieres gjennom pålegg om gebyr. Forvaltningsoppgaver som kan gebyrfinansieres er i denne sammenheng de oppgaver som er tillagt Post- og teletilsynet vedrørende sektorspesifikt markedstilsyn med aktører i markeder for elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester, aktørene i markeder for radio- og teleterminalutstyr og oppgaver knyttet til forvaltning av frekvens- og nummerressurser og navne- og adresseressurser.

Gebyrfinansiering av forvaltningsoppgaver vedrørende markedstilsyn og ressursforvaltning tilknyttet elektronisk kommunikasjonsnett og -tjenester er alminnelig i Europa slik at EU i råds- og parlamentsdirektiv 20/2002/EF se særlig art 12) har regler om slik finansiering for å harmonisere reglene i det europeiske økonomiske samarbeidsområdet og i størst mulig grad unngå konkurransevridende virkning. Reglene er EØS-relevante. EØS-avtalens regler har følgelig betydning for utformingen av gebyrfinansieringsmodeller.

Pålegg om gebyr skal i minst mulig grad virke konkurransevridende eller bidra til å skape etableringshindringer. Dersom pålegg om å betale gebyr rammer negativt i forhold til nyetableringer eller aktører med små markedsandeler skal de unngås. Å tilstrebe en konkurransenøytral virkning av pålegg om gebyr er sentralt. Dette bør legges til grunn ved utformingen av gebyrfinansieringsmodeller. Aktører med små markedsandeler i relevante markeder vil ofte ikke ha mulighet til å påvirke konkurransesituasjonen slik at myndigheten i liten grad vil brukes ressurser på markedstilsyn av disse aktørene. Dette skal vurderes konkret ved utformingen av gebyrfinansieringsmodellene.

Gebyrfinansieringsmodeller skal utformes for å kunne pålegge gebyr på en måte som er objektiv, transparent og proporsjonal. Ved utformingen av modeller for fordeling av gebyrer mellom aktører skal hensynet til effektiv administrativ håndtering for å minimalisere de administrative kostnader med gebyrfinansieringsmodeller tillegges vekt.

En gebyrfinansieringsmodell som vil kunne gjennomføres når man skal ta hensyn til å unngå eventuelle konkurransevridende effekter, etableringshindringer og samtidig vektlegge administrativ effektivitet, er å legge en fordelingsnøkkel basert på aktørenes omsetning til grunn. Dersom kostnadene tilknyttet forvaltningsoppgaven er lave, vil flate gebyrer kunne tilfredsstille kravene. Kombinasjoner av de to modellene vil også være aktuelle.

Pålegg om gebyr kan rettes mot de som til enhver tid er aktører i markeder for elektroniske kommunikasjonsnett og -tjenester og radio- og teleterminalutstyr. Kretsen av aktører vil følgelig kunne være dynamisk. Videre kan pålegg om gebyr rettes mot de som gjennom generelle eller individuelle tillatelser får tilgang til frekvens- og nummerressurser.

For å ivareta allmennhetens, herunder aktørers, mulighet for å kunne kontrollere at utgifts- og inntektssiden av budsjettet går i balanse og at det er kostnadene ved finansiering av de relevante forvaltningsoppgaver som dekkes, skal rammene for budsjettet offentliggjøres. Detaljeringsgraden i det som offentliggjøres bør legges på et nivå som ivaretar det hensyn som knytter seg til den mulighet aktører som pålegges å betale gebyr skal ha til å kunne kontrollere sammenhengen mellom gebyr de betaler og utgifter til den relevante forvaltningsvirksomheten. Myndigheten kan innenfor disse rammene fatte beslutning om hensiktsmessig offentliggjøring.

De grunnleggende prinsippene for gebyrfinansiering reguleres i lov, mens det gis hjemmel til å gi de nærmere regler om gebyrfordelingsmodeller og den praktiske gjennomføringen i forskrift. På bakgrunn av kravet om at den totale sum som kreves inn i gebyr skal være i overensstemmelse med de totale utgifter, vil det være behov for regelmessige (årlige) justeringer av de detaljerte reglene om gebyr, inkludert eventuelle gebyrfordelingsnøkler. Behovet for fleksible justeringer kan best gjennomføres i forskrift. Enkeltvedtak kan også brukes for pålegg om gebyr.

Til 12-2 Vederlag

Bestemmelsen gir grunnlag for å kreve betaling for frekvenstillatelser, nummertillatelser og for tillatelse til bruk av navn- og adresseressurser. Pålegg av vederlag innebærer at staten krever vederlag for en motytelse som består i at det gis tilgang til begrensede ressurser.

Vederlagets størrelse fastsettes enten administrativt ved forvaltningsvedtak eller i forbindelse med tildelingen, for eksempel gjennom auksjon. Vederlag vil således også kunne være allokeringsmekanismen ved tildelinger. Fastsettelsen av vederlagets størrelse gjennom bruk av auksjon vil ikke være myndighetsutøvelse.

At vederlaget skal fastsettes ved auksjon eller forvaltningsvedtak medfører ikke at det bare er det konkrete beløpet som skal kunne fastsettes. Også fastsettelse av utmålingskriteriene for vederlagets størrelse kan være aktuelt. Et eksempel på dette kan være at man lar budgiverne by med en prosentsats som relaterer seg til en valgt inntektsberegning, for eksempel en andel av fremtidig omsetning eller overskudd.

Til § 12-3 Ekspropriasjon

Bestemmelsen viderefører bestemmelsene i teleloven om ekspropriasjon. Den opprinnelige bestemmelsen, jf. Ot. prp. nr. 36 (1994-95), er endret ved lov 26. juni 1998 nr. 53 (Ot.prp. nr. 31 (1997-98)) og 15. juni 2001 nr. 83 (Ot.prp. nr. 87 (2000-01)). Det vises til merknadene i Ot.prp. nr. 36 (1994-95) og til merknadene til § 10-2 i endringsproposisjonene.

Hva som menes med elektronisk kommunikasjonsnett og utstyr for elektronisk kommunikasjon framgår av definisjonene i § 1-5. Radioutstyr omfattes også. Det samme gjelder elektronisk kommunikasjonsnett og -utstyr som nyttes til kringkasting. Ekspropriasjon etter første ledd kan omfatte for eksempel rett til å anbringe utstyr på, i, over eller under fast eiendom. Ekspropriasjonen kan også omfatte eiendomsrett til grunn som sådan såfremt dette er nødvendig for å kunne anbringe elektronisk kommunikasjonsnett eller utstyr for elektronisk kommunikasjon på eiendommen, for eksempel grunn til oppføring av teknisk installasjon eller byggverk.

I tillegg til teleloven gjelder nå oreigningsloven (lov 23. oktober 1959 nr. 3) på telekommunikasjonsområdet, jf. § 2 nr. 9. Det vises til forslaget i § 13-3 i loven her om endringer i ordlyden i oreigningsloven § 2 nr. 9. I oreigningsloven § 2 nr. 5 er det hjemmel for ekspropriasjon til kringkasting. Selv om ekspropriasjonshjemmelen vil dekke situasjoner hvor elektronisk kommunikasjonsnett og utstyr for elektronisk kommunikasjon nyttes til kringkasting, opprettholdes hjemmelen i oreigningsloven § 2 nr. 5. Kringkastingsloven selv har ikke bestemmelser om ekspropriasjon.

Rammedirektivet setter krav til at vedtak om ekspropriasjon skal kunne overprøves av et organ uavhengig av de involverte parter. Gjennomføring av direktivet i norsk rett vil kunne medføre behov for at Kongens myndighet etter første, annet og tredje ledddelegeres til departementet som kan videredelegere myndigheten til Post- og teletilsynet. Bestemmelsen om ekspropriasjon har realitetsmessige likhetstrekk med bestemmelsene om samlokalisering og annen felles utnyttelse av infrastruktur (§ 4-4). Det vil være naturlig å se spørsmålet om myndighetsfordeling samlet når det gjelder disse bestemmelsene. Dersom myndigheten blir videredelegert til Post- og teletilsynet vil Klagenemnda for elektronisk kommunikasjon være klageorgan.

Til § 12-4 Straff

Bestemmelsen viderefører gjeldende straffebestemmelse i teleloven. Den opprinnelige straffebestemmelsen i teleloven, jf. Ot.prp. nr. 36 (1994-95), er endret ved lov 26. juni 1998 nr. 53. Det vises til merknadene til bestemmelsen i Ot.prp. nr. 31 (1997-98).

Det fremgår av første leddat både forsettlige og uaktsomme overtredelser av lovens bestemmelser er straffbare. Det er særlig hensynet til en effektiv rettshåndhevelse som tilsier at også uaktsomme overtredelser skal være straffbare, men overtredelse av taushetsplikt etter § 2-9 er bare straffbare dersom overtredelsen er forsettlig eller grovt uaktsom, jf. annet ledd.

Både enkeltpersoner og foretak kan straffes for overtredelse av loven, men overfor foretak kan bare bot anvendes. Foretaket kan imidlertid også fradømmes retten til å utøve virksomheten eller forbys å utøve den i visse former, jf. strl. § 29. Hva som menes med foretak fremgår av strl. § 48 a.

Til kapittel 13 Avsluttende bestemmelser

Til § 13-1 Ikrafttredelse

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer. I utgangspunktet tar departementet sikte på at datoen for ikrafttredelse samsvarer med datoen EUs regleverkspakke skal gjennomføres i medlemslandene, dvs. 25. juli 2003. Hensyn til norske markedsaktører og brukere av elektronisk kommunikasjon, samt harmoniseringen av rettsområdet innenfor det europeiske samarbeidsområdet tilsier at det er hensiktsmessig av loven trer i kraft fra samme dato.

På bakgrunn av at det ikke er endelig avklart når EUs regelverkspakke vil bli tatt inn i EØS-avtalen, kan det være behov for at ikrafttredelse av enkelte lovbestemmelser utstår til de folkerettslige forpliktelsene iht. EØS-avtalen foreligger.

Loven erstatter lov om telekommunikasjon 23. juni 1995 nr. 39 og lov 25. juni 1999 nr. 50 om standarder ved overføring av fjernsynssignaler som foreslås opphevet.

Til § 13-2 Overgangsbestemmelser

Paragrafen gir overgangsbestemmelser ved overgangen fra lov om telekommunikasjon til lov om elektronisk kommunikasjon. Herunder foreslås å videreføre enkeltvedtak og forskrifter som er gitt med rettsgrunnlag i teleloven eller eldre lover på området for elektronisk kommunikasjon. Med eldre lover menes blant annet telegrafloven, lov om anlæg for Telegraf, Telefon og lignende Anlæg (anleggsloven) og lov om tillæg til og forandring i lov 29. april 1899 angaaende befordring av meddelelse ved hjælp av telegrafledninger og lignende anlæg og angaanede ophævelse av lov nr. 2 av 16. juli 1907 (tilleggsloven).

Bestemmelsen presiserer at forpliktelser som er pålagt tilbyder med sterk markedsstilling opprettholdes inntil myndigheten på bakgrunn av markedsanalyse utført iht. § 3-3 har tatt stilling til eksistensen av tilbydere med sterk markedsstilling iht. § 3-1 og som følge av dette har pålagt passende forpliktelser. Dette innebærer blant annet at forpliktelsene som følger av telelov, offentlignettforskriften og Telenors konsesjon opprettholdes for tilbyder av tilgang til offentlig telenett, av offentlig telefontjeneste og overføringskapasitet med sterk markedsstilling for tilbud om tilgang til offentlig telenett, tilbud av offentlig telefontjeneste eller overføringskapasitet. Herunder opprettholdes forpliktelsen til å gi tilgang til det faste aksessnett i samsvar med Europaparlaments- og Rådsforordning (EF) nr. 2887/2000 om tilgang til det faste aksessnettet.

Til § 13-3 Endringer i andre lover

En rekke lover inneholder bestemmelser om telekommunikasjon, og det vil derfor være nødvendig å foreta endringer også i disse med sikte på å få en gjennomgående helhetlig begrepsbruk i lovverket. I teleloven og andre lover benyttes begreper som «telekommunikasjon», «telenett» og «teletjenester». Dette endres i forbindelse med herværende lov slik at disse begrepene erstattes med begrepene «elektronisk kommunikasjon», «elektronisk kommunikasjonsnett» og «elektronisk kommunikasjonstjeneste». Det er ikke foreslått materielle endringer i disse andre lovene.

Fotnoter

1.

Court of First Instance, Case T-342/99 (Airtours v Commission)

2.

- stilltiende samarbeid forutsetter gjennomsiktighet (transparens) i markedet

- stilltiende samarbeid forutsetter en effektiv sanksjonsmekanisme dersom noen bryter ut

- Det må være lønnsomt å delta i koordineringen

3.

Convention on international liability for damage caused by space objects 29. mars 1972, i kraft 1. september 1972 og forpliktende for Norge fra 3. april 1995

4.

Jf. Woxholt: Forvaltningsloven med kommentarer, 2. reviderte utgave 1993, s 297

Til forsiden