5 Materielle reglar

5.1 Gjeldande rett

Vilkåra for når klarering kan gis, går fram av tryggleikslova §§ 21 og 22 om høvesvis norske og utanlandske statsborgarar.

Etter § 21 skal tryggleiksklarering bare gis eller oppretthaldast dersom det ikkje ligg føre rimeleg tvil om den tryggleiksmessige kvalifikasjonen til vedkommande. Når avgjerdsle om tryggleiksmessig kvalifikasjon skal tas, skal det berre leggjast vekt på forhold som er relevante for å vurdere pålitelegskapen, lojaliteten og den sunne dømmekrafta til vedkommande i forhold til handsaming av skjermingsverdig informasjon. I paragrafen går det fram ei rekkje moment som er relevante å leggje vekt på i vurderinga av den tryggleiksmessige kvalifikasjonen til personen. Dette er til dømes straffbare forhold, misbruk av rusmiddel og økonomiske forhold som kan freiste til utroskap.

Tryggleikslova § 22 om utanlandske statsborgarar, gir ein hovudregel om at utanlandsk statsborgar normalt ikkje skal gis tryggleiksklarering. Unnatak kan gjerast dersom det ligg føre eit særleg behov for å gi utanlandsk statsborgar tilgang til graderte opplysningar.

5.2 Arbeidsgruppa sitt høringsforslag

§ 21

Gruppa gjer framlegg om å lovfeste eit nytt moment om at binding til andre statar kan vere relevant å leggje vekt på i ei tryggleiksavgjerdsle. Endringa gjer synleg at den binding norske statsborgarar måtte ha til andre statar skal vurderast. Dette kan føre til større likskap i handsaminga av norske og utanlandske statsborgarar når det gjeld tryggleiksmessige forhold med omsyn til bindinga til andre statar. Det vises elles til rapporten side 75.

Arbeidsgruppa gjer vidare framlegg om ei ny bestemming der ei klarering kan gis på vilkår i spesielle tilhøve. Eit vesentleg moment i denne samanhengen er at ei tryggleiksklarering på vilkår sikrar ei forholdsmessig avgjerdsle der alternativet er å nekte klarering. På side 69-70 blir dette drøfta slik:

«Et problem med at dagens klareringer kan nyttes for tjeneste ved flere forskjellige etater, er at de nødvendigvis vil måtte gis på et mer generelt grunnlag enn om klarering ble gitt for en bestemt stilling. Ved sistnevnte alternativ vil en risikovurdering kunne knyttes opp til den spesifikke stillingen eller oppdraget. Ettersom klareringsmyndigheten ikke kan vite i hvilken sammenheng klareringen kan tenkes benyttet i fremtiden, vil klareringsmyndigheten i sin vurdering muligens ta med en hypotetisk mulighet for at en person med spesielle bindinger kan utløse høy sikkerhetsmessig risiko i en gitt situasjon. Dette kan igjen medføre at klareringsmyndigheten nekter klarering selv om sannsynligheten for at risikosituasjonen skal oppstå, er liten. Et eksempel på dette kan være en person med slike økonomiske eller familiære bindinger til et land at vedkommende lettere kan bli utsatt for press til å handle i strid med Norges sikkerhetsmessige interesser hvis vedkommende skal gjøre tjeneste i det aktuelle landet.

En løsning på problemet kan være at klarering i spesielle tilfeller gis på vilkår. Med utgangspunkt i eksempelet nevnt ovenfor om risiko knyttet til potensiell tjeneste for norske myndigheter i ett bestemt land, kan klareringen gis på det vilkår at den ikke kan nyttes til tjeneste som involverer Norges forhold til dette landet. En slik ordning vil øke rettssikkerheten til den enkelte som da vil få en positiv avgjørelse selv om det er knyttet visse vilkår til denne. Alternativet ville ellers vært et avslag.

Ved å synliggjøre i klareringsavgjørelsen hva som konkret ligger til grunn for begrensningene, muliggjør dette en reell klageadgang også her. Vedkommende vil få vite hvorfor begrensningene er gitt og følgelig få anledning til å klage direkte på den vurdering som er begrunnelsen for vilkårene.

Åpning for å gi klarering på vilkår i spesielle tilfelle har visse faremomenter. Vilkårsetting kan bli brukt utover de tilfellene hvor det er et strengt saklig behov, idet løsningen kan fremstå som en lettvint mellomløsning. I og med at man åpner for en rekke alternative løsninger, gis det også større rom for forskjellsbehandling.

Arbeidsgruppen mener at dagens ordning med klarering for nivå bør bestå fremfor å gå over til klarering for stilling. De svakheter som denne ordningen medfører, bør søkes avhjulpet ved at det åpnes for at klarering i visse tilfelle kan gis på vilkår. Selv om klarering på vilkår innebærer betenkeligheter, bør fordelen dette kan gi for den enkelte veie tyngst.»

§ 22

Arbeidsgruppa gjer framlegg om ein regel som inneber ei viss oppmyking når det gjeld klarering av utanlandske statsborgarar. Utanlandsk statsborgarskap vil framleis vere eit sentralt element i ei vurdering av tryggleiksmessig kvalifikasjon. Likevel gjer arbeidsgruppa framlegg om ein regel som inneber større grad av individuell vurdering, der den tryggleiksmessige relevans til heimlandet til vedkommande inngår som ein del av vurderingsgrunnlaget. I tillegg må ein vurdere den bindinga som vedkommande har til heimlandet og til Noreg. Bestemminga må sjåast i samanheng med nemnde framlegg til presisering i § 21 om at «tilknytning til andre stater» kan bli vektlagt i ei klareringsavgjerdsle. Arbeidsgruppa gjer framlegg om ei prosessuell endring med at klareringsstyringsmakta kan gi klarering til utanlandsk statsborgar, utan først å innhente uttaling frå Nasjonal sikkerhetsmyndighet.

Arbeidsgruppa uttaler blant anna på side 76 i rapporten:

«Statsborgerskap i seg selv synes å være et noe mangelfullt grunnlag for å vurdere sikkerhetsmessig skikkethet. I en vurdering av lojalitetstilknytninger, kan det reises spørsmål om hvorvidt statsborgerskap kan virke tilslørende for reelle faktiske forhold, da lojaliteten ofte kan være sterkere til familie, klaner og religiøse miljøer. Til dette kommer også at statsborgerskap ikke nødvendigvis vil være ensbetydende med at man er nært tilknyttet vedkommende stat. For eksempel vil man kunne være norsk statsborger selv om man aldri har bodd i Norge. På den annen side kan man som utenlandsk statsborger ha bodd i Norge hele livet, og ha sin lojalitet her.

Som en bakgrunn til det foranstående, bør man også ta i betraktning dagens generelle globaliseringstendens og overnasjonale organisasjoner, herunder EU, der skillelinjene mellom statene synes å bli mindre.

Det kunne tenkes at man i regelverket ikke tilla statsborgerskap generell betydning, og at loven ikke inneholdt særbestemmelser om utenlandske statsborgere. Utenlandsk statsborgerskap ville da inngått som ledd i en konkret helhetsvurdering etter § 21 om sikkerhetsmessig skikkethet, og være ett av flere relevante momenter. Dette ville harmonisert med prinsippet om individuell saksbehandling, som for øvrig er fremtredende i sikkerhetsloven. Som et alternativ til statsborgerskap, kunne det tenkes at man av sikkerhetshensyn innførte en regel om observasjonstid i forskriften § 3-7 med krav om botid i Norge.

Arbeidsgruppen har vurdert en mellomløsning ved å innføre en ordning lik den i Sverige, der det kun stilles krav om svensk statsborgerskap i stat- og kommunesektoren. I privat sektor er det ikke krav om å være svensk statsborger for å få sikkerhetsklarering. Imidlertid kan arbeidsgruppen ikke se at det ut fra en helhetlig risikobetraktning er naturlig å innføre et skille i regelverket mellom offentlig og privat sektor i denne sammenheng. Et slikt skille ville dessuten medføre en overgang til en form for stillingsklarering.

Dagens § 22 praktiseres i stor utstrekning i strid med sin ordlyd, idet klarering normalt gis dersom det ikke foreligger omstendigheter som gjør dette utilrådelig. Hvilke forhold som skal vektlegges i denne vurderingen fremgår ikke av dagens lovtekst. Arbeidsgruppen mener derfor at enten må praksis endres slik at den blir i samsvar med lovens ordlyd, eller så bør dagens praksis gjenspeiles i lovteksten, dog slik at de forhold som skal vektlegges klart fremgår. Dette er statsborgerstatens relative sikkerhetsmessige betydning, betydningen av vedkommendes tilknytning til denne og vedkommendes tilknytning til Norge. Arbeidsgruppen er blitt stående ved den sistnevnte løsning. For øvrig mener arbeidsgruppen at også norske statsborgeres tilknytning til fremmede stater vil være av betydning for vurdering av deres sikkerhetsmessige skikkethet, jf forslaget om ny bokstav k i § 21. Disse endringene vil samlet sett gi en større likebehandling mellom innenlandske og utenlandske borgere, samtidig som det øker forutberegneligheten. Det har vært uenighet i arbeidsgruppen om hvorvidt særregelen om utenlandske statsborgere kan fjernes helt. Man har derfor valgt som et felles forslag å opprettholde to atskilte bestemmelser avhengig av statsborgerskap.»

5.3 Synet til høringsinstansane

§ 21 - om ny bokstav om «tilknytning til andre stater»

Utenriksdepartementet og Nasjonal sikkerhetsmyndighetgjer uttrykk for støtte til framlegget frå arbeidsgruppa. Senter mot etnisk diskriminering og Telenor er også positive til framlegget, men har enkelte merknader. Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering er skeptisk til framlegget.

Senter mot etnisk diskriminering påpeiker:

«Vi vil allikevel bemerke at vurderingen av vedkommendes tilknytning til andre stater kan slå uheldig ut for norske statsborgere som ikke har norsk bakgrunn, da disse i alminnelighet har tilknytning til en annen stat. Tilknytningen i seg selv kan ikke uten videre tillegges vekt. Det må være klart at det er vedkommendes forhold i dag, til det aktuelle landet som må være avgjørende for sikkerhetsvurderingen, ikke det at vedkommende kommer fra et bestemt land. Det er viktig at det oppstilles klare kriterier for hvordan vurderingen av begrepet tilknytning skal gjøres.»

Telenor skriv blant anna:

«Vi forutsetter at vurderingen av sikkerhetsmessig skikkethet justeres i forhold til det aktuelle trusselbildet, og dette burde ikke få negativ betydning for vårt personale.»

Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering skriv:

«Forslaget om nytt første ledd bokstav k er OMOD mer tvilende til. Etter dette skal «tilknytning til andre stater» settes på listen av momenter som skal vektlegges ved klarering av norske statsborgere. OMOD legger til grunn at det utelukkende er snakk om eksplisittering av et moment som allerede tillegges vekt etter nåværende § 21 bokstav k, og det ikke vil føre til at norske statsborgere med minoritetsbakgrunn blir mer utsatt for usaklig avslag på klarering.»

§ 21 - om klarering på vilkår

Telenor og Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering er positive til framlegget frå arbeidsgruppa. Nasjonal sikkerhetsmyndighet, Jernbaneverket og Senter mot etnisk diskriminering stiller seg i hovudsak bak framlegget, men har nokre merknader.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet uttaler blant anna:

«NSM støtter i utgangspunktet innføringen av en hjemmel til å sette vilkår for positive klareringsavgjørelser. Arbeidsgruppen drøfter imidlertid bruk av vilkår innenfor en noe snever ramme. Etter NSM sitt syn kan det være aktuelt å benytte vilkår også i enkelte andre særlige tilfeller enn de som er drøftet av arbeidsgruppen.»

Vidare blir det peikt på:

«NSM vil også påpeke at bruk av vilkår i klareringssaker forutsetter at en har en effektiv måte å følge opp og håndheve vilkårene på. Har en ikke dette, vil så vel sikkerheten som rettssikkerheten bli skadelidende. Å følge opp vilkår på en tilfredsstillende måte antas for øvrig å være både tids- og ressurskrevende.»

Jernbaneverket skriv følgjande:

«Det er, slik vi ser det, fremst ved autorisasjonsmyndigheten at det kan skapes et sikkerhetsmessig viktig tillitsforhold mellom den enkelte klarerte og sikkerhetslovens forvaltere. Det er derfor svært viktig sikkerhetsmessig at vilkår og evt heftelser ved den enkelte blir gjort tilgjengelig for autorisasjons ansvarlig som skal bli kjent med vedkommende for å kunne gi tillit til å autorisere.»

Senter mot etnisk diskriminering uttaler:

«Vi ser imidlertid en viss fare for at bestemmelsen kan misbrukes også i tilfeller der det i utgangspunktet ikke hadde vært påkrevd med sikkerhetsklarering i det hele tatt. Enkelte arbeidstakere med utenlands statsborgerskap kan da risikere å havne i en form for «annenrangs» stilling uten tilgang til nødvendig informasjon. Det er også her viktig at det stilles klare krav til at det bare kan settes vilkår for sikkerhetsklarering der det ikke foreligger helt spesielle behov.»

§ 22 - om klarering av utanlandske statsborgarar

Justisdepartementet, Utenriksdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Samferdselsdepartementet, Helsedepartementet, Statens forvaltningstjeneste, Telenor og Innvandrernes landsorganisasjonstøtter framlegget frå arbeidsgruppa. Politiets sikkerhetstjenesteog Senter mot etnisk diskrimineringstøtter i hovudsak framlegget, men har enkelte merknader. Organisasjonen Mot Offentlig Diskrimineringmeiner at ein ikkje bør ha nokon særregel om utanlandske statsborgarar. Nasjonal sikkerhetsmyndighetmeiner regelen bør bli betre klargjort, men at gjeldande hovudregel om at utanlandske statsborgarar normalt ikkje skal tryggleiksklarerast, bør bestå. Etterretningstjenestenmeiner gjeldande § 22 ikkje bør endrast.

Politiets sikkerhetstjeneste uttaler:

«I dagens situasjon med «fri flyt av arbeidskraft» og internasjonalt samarbeid har vi forståelse for at en ikke lenger ønsker bestemmelsen om at utenlandsk statsborger normalt ikke skal gis sikkerhetsklarering. En bør imidlertid vurdere hvorvidt vi skal stille krav om oppholds- og arbeidstillatelse fra Nederland.»

Vidare heiter det:

«Forslaget til nytt første ledd kan medføre at den enkelte klareringsmyndighet vurderer de enkelte lands sikkerhetsmessige betydning forskjellig. For at de enkelte land ikke skal vurderes forskjellig, foreslås at det utarbeides en liste over «risikoland» tilsvarende den tidligere NATO-listen, «Risk Countries.»

Senter mot etnisk diskrimineringuttaler:

«Det kan allikevel stilles spørsmål ved om den foreslåtte endringen fortsatt overlater for mye til det enkelte departement når det gjelder utøvelse av skjønn i den enkelte saken. Kriteriene «hjemlandets sikkerhetsmessige betydning og vedkommendes tilknytning til hjemlandet og Norge» gir fortsatt rom for relativt vid skjønnsmessig vurdering. Hvordan skal for eksempel «hjemlandets sikkerhetsmessige betydning» vurderes ved sikkerhetsklareringen? SMED mener at det er viktig at det oppstilles klare retningslinjer for skjønnsutøvelsen, slik at det ikke blir opp til den enkelte saksbehandler på prinsipielt grunnlag, uten en konkret og individuell vurdering, å avgjøre hvorvidt en utenlandsk statsborger skal gis sikkerhetsklarering.»

Organisasjonen Mot Offentlig Diskrimineringskriv blant anna:

«Etter OMODs oppfattelse er det helt nødvendig at denne bestemmelsen endres.....

OMOD beklager likevel sterkt at arbeidsgruppen foreslår å videreføre særregler om klarering av utenlandske statsborgere...... Dette er en formell forskjellsbehandling som etter OMODs oppfattelse ikke harmonerer med internasjonale forpliktelser og regjeringens likestillingsmålsetninger i Handlingsplan mot rasisme og diskriminering (2002-2006)......Når samtidig det foreslås en ny bokstav k i § 21 første ledd som bestemmer at «tilknytning til andre stater» kan vektlegges i en vurdering av sikkerhetsmessig skikkethet, kan OMOD ikke se hvordan det kan forsvares å bevare § 22.....Det er ulike grunner til at folk ikke har statsborgerskap. For det første er det en langvarig prosess å erverve. For det andre kan det være gode grunner til at personer beholder et utenlandsk statsborgerskap som ikke har noe med sviktende lojalitet til Norge å gjøre.»

Nasjonal sikkerhetsmyndighet er einig i at dagens uklare rettstilstand gjer det nødvendig med ei regelendring, men er ueinig i arbeidsgruppas forslag:

«NSM vil bemerke at en person med utenlandsk statsborgerskap gjennom sitt statsborgerskap vil ha formelle bånd til det landet han er borger av. I tillegg er det ikke uvanlig at han har uformelle knytninger til landet. Det ligger i statsborgerskapets natur at en borger har både plikter og rettigheter. En slik plikt blir etter NSMs oppfatning satt på spissen i det øyeblikk landet i forskjellige sammenhenger krever vedkommendes lojalitet, for eksempel i forhold til det å gjøre militærtjeneste, delta i krig, eller ved å bidra til å fremskaffe informasjon som anses viktig for landet (etterretningsvirksomhet og spionasje).

Dersom det nå åpnes for at utenlandske statsborgere som hovedregel skal kunne få sikkerhetsklarering, kan dette etter NSMs oppfatning føre til at fremmed etterretning vil fokusere på å benytte egne borgere i etterretningsmessig sammenheng. Dette vil antakelig fremstå som mer ressursbesparende og mindre risikofylt enn å forsøke å verve norske borgere.

Flere land, også i dagens globaliserte samfunn, finner fortsatt grunn til å opprettholde restriksjoner med hensyn til sikkerhetsklarering av utenlandske statsborgere. Arbeidsgruppen synes i denne sammenheng ikke i tilstrekkelig grad å ha vurdert forslagets mulige negative konsekvenser for Norges forsvars-, etterretnings- og sikkerhetsmessige samarbeid med andre land. Etter NSMs syn kan det ikke utelukkes at forslaget vil kunne skade andre lands tillit til Norge som samarbeidspartner.

NSM mener på denne bakgrunn at det ikke fremstår som forsvarlig å oppheve dagens hovedregel. De kriterier som utvalget foreslår representerer imidlertid en klargjøring i forhold til dagens unntaksbestemmelser.

NSM fremmer følgende alternative forslag til ny § 22:

Utenlandske statsborgere skal normalt ikke gis sikkerhetsklarering

En utenlandsk statsborger kan likevel gis sikkerhetsklarering etter en vurdering av hjemlandets sikkerhetsmessige betydning og vedkommendes tilknytning til hjemlandet og Norge.»

Etterretningstjenestenpåpeiker:

«E-tjenesten mener likevel at arbeidsgruppen synes å ha undervurdert betydningen av et fremmed statsborgerskap i sikkerhetssammenheng. Rapporten gir inntrykk av at arbeidsgruppen i vurderingen bare har vektlagt betydningen av en persons subjektive forhold (sårbarheten) og ikke i hvilken grad statsborgerskapet i seg selv gjør at noen blir et større etterretningsmål enn andre (trusselen).

E-tjenesten mener at statsborgerskap i seg selv kan være av betydning når fremmed etterretning velger etterretningsmål, i tillegg til at det er et visst uttrykk for den enkeltes lojalitetsfølelse.»

5.4 Departementet sine vurderingar

§ 21 - om ny bokstav om «tilknytning til andre stater»

Den nye bokstaven er ei kodifisering av gjeldande rett, og er primært meint som ei presisering av at den bindinga som norske statsborgarar måtte ha til andre statar kan få relevans i ei vurdering om tryggleiksmessig kvalifikasjon. Regelen kan sikre større likskap i handsaminga mellom norske og utanlandske statsborgarar når det gjeld tryggleiksmessige innvendingar med omsyn til binding til andre statar. Departementet er einig i vurderingane og konklusjonen til arbeidsgruppa på dette punktet.

Senter mot etnisk diskriminering har kommentert at denne regelen kan slå uheldig ut for norske statsborgarar som ikkje har norsk bakgrunn, da desse ofte har binding til ein annan stat. Departementet presiserer at binding til annan stat i seg sjølv ikkje er tilstrekkeleg grunn for klareringsavslag. Det må foretas ei konkret vurdering om bindinga kan influere på den tryggleiksmessige kvalifikasjonen til vedkommande.

§ 21 - om klarering på vilkår

Departementet er einig i vurderinga og konklusjonen til arbeidsgruppa om å innføre eit nytt ledd i § 21 som gir heimel for å sette vilkår for tryggleiksklarering i særlege tilfelle.

Ei vilkårsordning vil redusere faren for at klareringsstyringsmakta overveier hypotetiske fakta med omsyn til at vedkommande kan komme i ein spesiell situasjon der risiko aktualiserast. Innføring av ei vilkårsordning vil medverke til å sikre større forholdsmessige avgjerdsler, i tillegg til at vedkommande kan klage på vilkåret.

Det er viktig at den autorisasjonsansvarlege får kjennskap til at det er satt vilkår for klareringa. Departementet er her einig med arbeidsgruppa om at vilkåra bør tas inn i verksemdenes register over eigne klareringar og det nasjonale registeret over tryggleiksklareringar som blir holdt av Nasjonal sikkerhetsmyndighet.

Nasjonal sikkerhetsmyndighet trur at oppfølgjing av person som har klarering på vilkår, både vil vere tid- og ressurskrevjande. Når det gjeld den administrative oppfølgjinga, kan departementet ikkje sjå at dette vil medføre nemneverdig meir tid- og ressursbruk. For så vidt gjeld den tryggleiksmessige oppfølgjinga av personen som har klarering på vilkår, vil dette bli ei oppgåve særleg for autoriserande styringsmakt. Eit vesentleg element i denne samanhengen vil vere at den aktuelle personen ikkje blir gitt graderte oppgåver/informasjon i strid med vilkåret for klareringa. Departementet vil nemne at einkvar som er tryggleiksklarert skal følgjast opp tryggleiksmessig. Departementet kan ikkje sjå at den tryggleiksmessige oppfølgjinga av ein person som har klarering på vilkår skulle innebere nemneverdig meir tid- og ressursbruk i forhold til den tryggleiksmessige oppfølgjing som i alle høve skal finne stad.

§ 22

Departementet stiller seg bak vurderinga og konklusjonen til arbeidsgruppa om ny regel for klarering av utanlandske statsborgarar.

Departementet vurderer det som positivt at vilkåra for klarering av utanlandske statsborgarar blir klargjort. Endringsforslaga er etter departementets meining både ein rettstryggleiksmessig og tryggleiksmessig betring ettersom utanlandske statsborgarar i større grad enn tidlegare skal underleggjast ei individuell skjønnsmessig vurdering. Dette synest meir konsistent i relasjon til kravet i lova med omsyn til norske statsborgarar. Nasjonal sikkerhetsmyndighet og Etterretningstjenesten meiner arbeidsgruppa har lagt for lita vekt på at statsborgarskapet i seg sjølv kan ha relevans ved eventuell utvelging av etterretningsmål. Departementet er klar over denne problemstillinga, men kan ikkje sjå at endringsforslaget vil gå ut over den førebyggjande tryggleiken i forhold til dagens praktisering av gjeldande regel. Elles bør det presiserast at framlegget til ny utforming av § 22 ikkje inneber nokon hovudregel om at utanlandsk statsborger skal gis klarering. Nettopp fordi klarering av utanlandske statsborgarar reiser særlege problemstillingar, ønskjer departementet at det framleis skal vere visse restriksjonar på dette området som framgår av ein eigen paragraf. På denne bakgrunn kan departementet ikkje sjå at regelendringa vil få negative konsekvensar for Noregs samarbeid med utanlandske tryggleiks- og etterretningsstyresmakter.

Organisasjonen Mot Offentlig Diskriminering har uttalt at særreglar for utanlandske statsborgarar er ei formell ulikskap i handsaminga som ikkje harmonerer med Noregs internasjonale plikter. Departementet finner grunn til å presisere at særreglar på dette området ikkje bryt med Noregs internasjonale plikter. Tvert i mot har Noreg folkerettslige plikter via avtale med internasjonale organisasjonar, til dømes NATO, og bilaterale avtaler med einskildland, som grunngjev restriksjonar for tilgang til gradert informasjon med statsborgarskap. Vidare vil ein peike på at dei aller fleste land har restriksjonar med omsyn til tryggleiksklarering av utanlandske statsborgarar. Etter forslaget til ny regel, skal klareringstyringsmakta vurdere den tryggleiksmessige relevans til heimlandet til vedkommande. Departementet finn det ikkje ønskjeleg å utarbeide ei særskilt liste over land som det er knytt ein tryggleiksmessig risiko til, slik som Politiets sikkerhetstjeneste gjer framlegg om. Det er likevel viktig at klareringsstyringsmaktene vurderer den tryggleiksmessige relevansen til dei eiskilde landa på ein lik måte. Derfor må førsteinstansen få tilgang til opplysningar frå Nasjonal sikkerhetsmyndighet om risikovurderinga av dei einskilde landa. Risikovurderingane må bli grundigare og meir konkrete på dette området. At desse vurderingane er viktige, blir styrka av at Nasjonal sikkerhetsmyndighet ikkje lenger skal gi uttale til klareringsstyringsmaktene i kvart enkelt tilfelle før klarering kan gis.