Payaxept AS

Vi viser til søknad av 30. mars 2015 om unntak fra kravet om bosted i aksjeloven § 6-11, slik at daglig leder og enestyre i Payaxept AS kan være bosatt i en stat som ikke er part i EØS-avtalen.

Departementet har kommet til at søknaden ikke kan innvilges. Den nærmere begrunnelsen og vedtaket følger nedenfor.

Om søknaden
Selskapet fikk avslag på søknad om unntak fra bostedskravet for daglig leder og enestyre i Payaxept AS ved vedtak 28. november 2014. Søker påklaget vedtaket 5. desember 2014. Klagen ble behandlet av Kongen i statsråd 27. februar 2015. Klagen ble ikke tatt til følge, og avslaget ble meddelt klager i brev datert 3. mars 2015.

Selskapet skriver 30. mars 2015 at selskapets formål er endret fra drift av bank­tjenester til: Utvikle og drive Payaxept elektroniske tjenester – ivareta drift av andre betalings­systemer som herunder drift og markedsføring av kortbaserte elektroniske betalingstjenester med tilhørende ytelser, drive utredningsarbeid og utvikle annen form for betalingsformidling i egen regi eller ved deltakelse i andre selskaper. Utvikle og yte tjenester naturlig forbundet med ovennevnte aktivitet.

For øvrig viser vi til omtalen av selskapet i departementets vedtak av 28. november 2014. 

Rettslig grunnlag
Lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper § 6-11 første ledd første punktum stiller krav om at daglig leder og minst halvparten av styrets medlemmer skal være bosatt her i riket. Dette kravet er begrunnet i jurisdiksjonsbetraktninger, da personer som er bosatt i riket kan saksøkes her og er underlagt norsk tvangsmyndighet. Gjennom kongelig resolusjon er Nærings- og fiskeridepartementet tildelt myndighet til å gjøre unntak fra bostedskravet i det enkelte tilfelle. Kravet om bosted her i riket gjelder ikke for statsborgere i stater som er part i EØS-avtalen når de er bosatt i en slik stat, jf. aksjeloven § 6-11 første ledd andre punktum.

I vurderingen av dispensasjonssøknadene legger departementet vekt på tilgjengelig­heten til selskapets ledelse og om norske domstoler har jurisdiksjon i det aktuelle landet. Tilgjengelig­het og jurisdiksjon er viktig for myndig­heter, kreditorer, ansatte og andre som må forholde seg til selskapet. Som hovedregel blir det bare gjort unntak fra bostedskravet for enten daglig leder eller styret. Det er ikke et vilkår for å etablere eller ha registrert et aksjeselskap i Norge at selskapet driver virksomhet her.

Departementets vurdering
Filippinene er ikke omfattet av EØS-avtalen, og det er derfor nødvendig å vurdere unntak fra bestemmelsen i aksjeloven § 6-11 første ledd.

I vedtaket av 28. november 2014 er tilgjengelighetshensynet vurdert slik:
”Når det gjelder hensynet til tilgjengelighet, viser departementet til at daglig leder skal tilbringe halvparten av arbeidstiden sin her i landet. Varamedlemmet til styret er dessuten tilgjengelig i Norge og kan virke som et nødvendig kontaktpunkt for myndigheter, kreditorer og andre som må forholde seg til selskapet. Etter en samlet vurdering har departementet kommet til at tilgjengelighetshensynet anses som oppfylt i denne saken.”

Den samme vurderingen gjelder for denne fornyede søknaden.

Jurisdiksjonshensynet er vurdert slik i vedtaket 28. november 2014:
”Spørsmålet er så om jurisdiksjonshensynet taler for å gi dispensasjon. Norsk domstolsavgjørelse kan ikke automatisk gjøres gjeldende på Filippinene, ettersom Norge og Filippinene ikke har noen avtale om gjensidig anerkjennelse av dommer. Dersom selskapet eventuelt skal stilles til ansvar etter aksjeloven eller annen lovgivning, må derfor sak føres for en domstol på Filippinene.

Søker har vist til departementets vedtak av 22. mai 2014 angående unntak fra bostedskravet i aksjeloven § 6-11 for styret i Tøkje Consulting AS og Tøkje Solutions AS (vår referanse 14/5100).  Den omsøkte sammensetning av daglig leder og enestyre er identisk i begge de ovennevnte selskapene og i Payaxept AS. Dette taler i utgangspunktet for at også Payaxept AS kunne innvilges unntak fra bostedskravet. Etter departementets syn står likevel Payaxept AS i en noe annen stilling enn de ovennevnte selskapene.

Det fremstår som noe uklart for departementet om, og i eventuelt i hvilken grad, selskapet skal drive virksomhet i Norge. Det er oppgitt at selskapet skal ha forretningskontor på Bekkjarvik i Norge. Videre er det i søknaden og stiftelsesdokumentet som var vedlagt den, opplyst at selskapet skal drive ”bank og betalingsløsninger”. Departementet vil for orden skyld bemerke at det kreves konsesjon for å drive slik virksomhet i Norge, jf. lov av 6. oktober 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner (finansieringsvirksomhetsloven) § 1-4. Selskapet ble videre stiftet 8. november 2014, selskapets økonomi og virksomhetens omfang er det derfor vanskelig å si noe om på det nåværende tidspunkt. I et slikt tilfelle vil det være særlig viktig å sikre at de som må forholde seg til selskapet har tilstrekkelig adgang til å kunne gjøre en eventuell dom om f. eks et erstatningskrav, gjeldende mot selskapet.

Et av hovedformålene bak bostedskravet er nettopp muligheten til få fullbyrdet krav mot selskaper. Siden norske domstoler ikke har jurisdiksjon (domsmyndighet) på Filippinene, medfører det faktum at både daglig leder og enestyre er bosatt på Filippinene, at styret og daglig leder i denne saken ikke tilstrekkelig kan holdes ansvarlig for eventuelle krav mot selskapet. Når departementet i dette tilfellet har kommet til at jurisdiksjonshensynet ikke er tilstrekkelig ivaretatt, har departementet vektlagt at norske dommer ikke anerkjennes på Filippinene, og kan dermed ikke fullbyrdes der.

Det faktum at selskapets varamedlem er norsk statsborger bosatt i Norge kan etter departementets vurdering ikke tillegges vekt. Departementet anser ordningen med varamedlemmer i første rekke som en praktisk ordning for at selskaper skal kunne sikre et vedtaksført styre også når styrets faste medlemmer ikke har anledning til å møte. Bostedskravet må imidlertid fortsatt oppfylles for hver av gruppene isolert. Det innebærer at vararepresentanters bosted ikke kan telle med når bostedskravet for styret skal vurderes, og vice versa. Fordi varamedlemmer bare under spesielle forutsetninger kan stilles til ansvar for selskapets disposisjoner, har departementet kommet til at jurisdiksjon for styret ikke blir påvirket av varamedlemmets bosted. Dersom det norske varamedlemmet i dette tilfellet isteden var et fast styremedlem i selskapet, ville jurisdiksjonshensynet etter departementets vurdering vært tilstrekkelig ivaretatt.

På denne bakgrunn har departementet kommet til at vilkårene for å kunne gjøre unntak fra bostedskravet for daglig leder og enestyre i aksjeloven § 6-11 første ledd ikke er oppfylt. Departementet har lagt særlig vekt på at norske domstoler ikke har jurisdiksjon på Filippinene og på arten av virksomheten selskapet skal drive.”

I kongelig resolusjon av 27. februar 2015 er vurderingen av om jurisdiksjonshensynet er oppfylt utdypet:
”Klager opplyser at selskapet skal utføre transaksjoner for andre, men at kundenes penger skal behandles i en samarbeidende bank. Slik virksomhet vil nødvendigvis innebære at Payaxept AS må inngå avtaler med eventuelle kunder eller samarbeidende banker om bruk av selskapets betalings­løsning, og som vil medføre rettigheter og plikter for selskapet og øvrige avtaleparter. Videre følger det av selskapets vedtekter at selskapet kan drive med ”bank og betalingsløsninger” generelt. I dette ligger at selskapets størrelse, økonomi og forpliktelser kan endre seg. Disse forholdene tilsier at de som må forholde seg til selskapet, må ha tilstrekkelig adgang til å kunne gjøre en eventuell dom om f.eks. et erstatningskrav gjeldende mot selskapet. Behovet for å kunne få fullbyrdet krav mot selskapet gjelder uavhengig av om Payaxept AS må ha konsesjon etter finansieringsvirksomhetsloven eller ikke.

Et av hovedformålene bak bostedskravet i aksjeloven § 6-11 er muligheten til få fullbyrdet krav mot selskaper. Payaxept AS ønsker at daglig leder og enestyre kan være bosatt på Filippinene. Norske domstoler har ikke jurisdiksjon (domsmyndighet) på Filippinene. Norske dommer anerkjennes ikke på Filippinene, og kan ikke fullbyrdes der. Det betyr at styret og daglig leder i denne saken ikke tilstrekkelig kan holdes ansvarlig for eventuelle krav mot selskapet. Ut fra dette vil ikke jurisdiksjonshensynet være tilstrekkelig ivaretatt.

…

I alle tilfelle har norsk politi ikke adgang til å pågripe norske statsborgere i utlandet, selv om det skulle være innledet strafferettslig forfølgning. Norsk politi kan internasjonalt etterlyse personer som er siktet, tiltalt eller domfelt i en straffesak, med tanke på pågripelse og utlevering til Norge. Norge har ikke inngått noen utleveringsavtale med Filippinene. Utlevering av norske statsborgere fra Filippinene til Norge forutsetter derfor at filippinske myndigheter imøtekommer en eventuell begjæring om utlevering fra norske myndigheter.”

Søker opplyser at formålet nå er endret. Søker skriver at endringen medfører at jurisdiksjons­hensynet er ivaretatt siden endringen innebærer at selskapet ikke har noen næringsvirksomhet som går inn under finansieringsvirksomhetsloven § 1-4 hvor det kreves konsesjon fra norske myndigheter.

Departementet har forståelse for at formuleringen på side 3 i vedtaket av 28. november 2014 (sitert ovenfor, side 2 siste avsnitt), kan oppfattes slik at departementet har lagt avgjørende vekt på den virksomheten selskapet skulle drive. Det var imidlertid ikke avgjørende for vurder­ingen av jurisdiksjonsspørsmålet at det kreves konsesjon for drift av bank. Departementet gjorde for ordens skyld oppmerksom på konsesjonskravet i vedtaket, men det var ikke avgjørende for departementets vedtak. Det avgjørende for vurderingen er at styret og daglig leder ikke i tilstrekkelig grad kan holdes ansvarlig for et eventuelt krav mot selskapet fordi norske dommer ikke er anerkjent på Filippinene. Dermed kan heller ikke norske dommer fullbyrdes på Filippinene. Dette er også understreket i kongelig resolusjon (sitert ovenfor) der det står at behovet for å få fullbyrdet krav mot selskapet gjelder uavhengig av om selskapet må ha konsesjon eller ikke.

Selv om selskapets formål er endret, er det ingen endringer i det faktum at styret og daglig leder ikke i tilstrekkelig grad kan holdes ansvarlig for eventuelle krav mot selskapet. En eventuell norsk dom vil verken kunne anerkjennes eller fullbyrdes på Filippinene, og så lenge både daglig leder/enestyret er bosatt på Filippinene vil ikke jurisdiksjonshensynet være tilstrekklig ivaretatt.

Departementet er derfor kommet til at vilkårene for å kunne gjøre unntak fra bostedskravet for daglig leder og enestyret i aksjeloven § 6-11 første ledd ikke er oppfylt.

For ordens skyld gjør departementet oppmerksom på følgende fra vedtaket 28. november 2014 på side 3: ”Dersom det norske varamedlemmet i dette tilfellet isteden var et fast styremedlem i selskapet, ville jurisdiksjonshensynet etter departementets vurdering vært tilstrekkelig ivaretatt.”

Vedtak
Nærings- og fiskeridepartementet avslår søknad om dispensasjon fra kravet om bosted i lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper § 6-11 første ledd, jf. kgl. res. av 17. juli 1998 nr. 619.

Vedtaket kan påklages til Kongen i statsråd etter reglene i forvaltningsloven kapittel VI, §§ 28-32. Klagefristen er tre uker, og klagen sendes til Nærings- og fiskeridepartementet, jf. forvaltningsloven § 32 første ledd. Vi gjør oppmerksom på at det ikke er mulig å klage til Sivilombudsmannen hvis en klage er avgjort av Kongen i statsråd.

Nærings- og fiskeridepartementet gjør for ordens skyld oppmerksom på at vi rutinemessig publiserer alle vedtak på departementets nettside www.nfd.dep.no/enkeltvedtak Vi ber om at eventuelle synspunkter på dette sendes oss innen fjorten dager fra brevets dato.