Del 3
Spesielle tema

10 Nordområdepolitikken – Langsiktig satsing på kunnskap, aktivitet og nærvær

Utenriksdepartementet koordinerer arbeidet med en felles avrapportering om status for departementenes samlede tiltak i nordområdesatsingen. Regjeringen la i november 2011 fram Meld. St. 7 (2011-2012) Nordområdene – Visjon og virkemidler. Meldingen gir en helhetlig gjennomgang av regjeringens nordområdepolitikk, og redegjør for visjoner, mål og virkemidler og ligger derfor til grunn for denne oversikten over status og videre planer for regjeringens nordområdetiltak. Dette er ikke en uttømmende gjennomgang, men gir en oversikt over utviklingen i satsingen over tid.

Regjeringen foreslår for 2013 å bevilge nærmere 2 mrd. kroner til nordområdetiltak. Forslaget innebærer en økning på om lag 290 mill. kroner sammenlignet med 2012.

Regjeringens forslag for 2013 innebærer en styrking på flere områder. Blant forslag til nye satsinger i 2013 er startbevilgning til bygging av et nytt isgående forskningsfartøy (75 mill. kroner), grunnbevilgning til nordområdesenteret ved Universitetet i Nordland (10 mill. kroner), nødvarslingssystemet COSPAS/SARSAT (6 mill. kroner), jordobservasjonsprogrammet GMES (22 mill. kroner) og værradar på Helgelandskysten (13 mill. kroner). Det tas i tillegg høyde for bygging av ny helikopterhangar på Svalbard i forslaget til budsjett for 2013.

I tillegg vil regjeringen øke nivået på bevilgningene til videreutvikling av det helhetlige overvåkings- og informasjonssystemet BarentsWatch (47 mill. kroner), nye studieplasser ved institusjoner i Nord-Norge og Svalbard (160 mill. kr), slepebåtberedskapen i Nord-Norge (197 mill. kroner) og satellittnavigasjonsprogrammet Galileo (174 mill. kroner). Regjeringen foreslår også å øke bevilgningene til bygging av nye stasjoner til grensevakten i Sør-Varanger (112 mill. kroner) og et nytt teknologibygg ved Universitetet i Tromsø (190 mill. kroner).

Regjeringen vil videreføre bevilgningene til Framsenteret (37 mill. kroner), Polarforskningsprogrammet gjennom Norges forskningsråd (40 mill. kroner), MAREANO-programmet (90 mill. kroner), kartlegging av mineralressurser i Nord-Norge (40 mill. kroner), oppfølging av nasjonal strategi for marin bioprospektering (25 mill. kroner) og utvikling av reiselivsvirksomhet (17 mill. kroner) for å nevne noen av de sentrale tiltakene.

Strategiske satsinger – resultater og prioriteringer

For å gjennomføre hovedmålsettingene i nordområdepolitikken har regjeringen formulert en rekke overordnede strategiske prioriteringer. Disse kan sammenfattes i 15 punkter. I det følgende gis en oversikt over status og prioriteringene for 2013 relatert til hver av de 15 overordnede prioriteringene.

1. Norge skal være ledende på kunnskap om, for og i nordområdene

• Regjeringen går inn for å anskaffe et nytt isgående forskningsfartøy og foreslår en startbevilgning på 75 mill. kroner for 2013. Fartøyet vil ha hjemmehavn i Tromsø, og vil være svært viktig for polar- og miljøforskningen og ressurskartlegging i nordområdene. Samlet kostnadsramme for fartøyprosjektet er 1,4 mrd. kroner.

• Ved Framsenteret i Tromsø er forskingen på alle fem flaggskipsområder godt i gang. Norsk Institutt for Skog og Landskap har i 2012 blitt det tjuende sentermedlemmet.

• Utenriksdepartementet tildelte 3 mill. kroner over Barents 2020 til Framsenteret for polarforskningssamarbeid med Kina for perioden 2011-2012. Videre er 2 mill. kroner tildelt til internasjonaliseringsaktiviteter for 2010-2011 og ytterligere 2 mill. kroner for 2012-2013.

• Forskningsrådets polarprogram vil prioritere svalbardforskning og vektlegge deling av data. Programmet har utlyst midler til klimasystemet og oppfølging av det internasjonale polaråret og til effekter av klimaendringer på miljø og samfunn i polare strøk.

• Svalbard Science Forum videreutvikles i tråd med nytt mandat, og er et viktig redskap for informasjon, forskningssamarbeid og koordinering.

• Forprosjektfasen for SIOS (Svalbard Integrated Arctic Earth Observing System) avsluttes i 2013. SIOS vil bli et viktig tiltak for internasjonalt samarbeid og deling av forskningsinfrastruktur og forskningsdata på Svalbard.

• I desember 2011 besluttet regjeringen at et nytt geodetisk observatorium i Ny-Ålesund skal bygges.

• I 2011 tildelte Kunnskapsdepartementet 1 mill. kroner til SAK – samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon – mellom UNIS (Universitetssenteret på Svalbard) og de norske samarbeidspartnerne. En ny samarbeidsavtale mellom UNIS og alle de åtte fastlandsuniversitetene ble signert i 2012.

• Kunnskapsdepartementet tildelte midler til 20 nye studieplasser ved UNIS fra høsten 2011. Plassene foreslås videreført med midler til opptak av nye kull i 2013

• I 2012 er det tildelt midler til 70 nye studieplasser ved Universitetet i Tromsø. I 2011 ble det bevilget midler til 80 og 65 nye studieplasser ved hhv. Universitetet i Tromsø og Universitetet i Nordland. I 2009 ble Universitet i Tromsø også tildelt 300 studieplasser, mens den daværende Høgskolen i Bodø fikk tildelt 80 studieplasser, hvorav ti plasser særskilt knyttet til Nordområdesatsingen. Alle disse plassene foreslås videreført i 2013.

• Universitetet i Tromsø etablerte høsten 2008 en bachelorgrad i luftfartsfag, og det ble tatt opp 12 studenter. Det treårige studiet er tverrfaglig, og har som mål å utdanne trafikkflygere.

• Barentsinstituttet er fra 2010 formelt lagt under Universitetet i Tromsø. I 2012 tildelte Kunnskapsdepartementet 5 mill. kroner til Barentsinstituttet, og foreslår videreføring på samme nivå i 2013.

• Regjeringen foreslår 190 mill. kroner i 2013 for å videreføre bygging av et nytt teknologibygg ved Universitetet i Tromsø. Det planlagte bygget er på om lag 9 000 kvm., og har en total kostnadsramme på om lag 440 mill. kroner. Forventet ferdigstillelse er våren 2014.

• Arktisk universitet ble i 2012 tildelt ekstra midler særlig rettet mot urfolksnettverket, arbeidet med felles mastergrad i nordlige studier mellom russiske og norske miljø og en styrking av lærerutvekslingen i north2north-programmet. Bevilgningen foreslås videreført i 2013.

• I 2012 har eCampus-prosjektet særlig prioritert å samarbeide med institusjonene i Nord-Norge om utbygging og oppgradering av IKT-infrastrukturen i universitets- og høyskolesektoren. Kunnskapsdepartementet foreslår å øke den samlede støtten i 2013.

• Det foreslås å videreføre at fem prosent av avkastningen fra de regionale forskningsfondene øremerkes fondsregionen Nord-Norge.

• Mer enn 50 prosent av prosjektene fra tilskuddsordningen Barents 2020 involverer ett eller flere nordnorske kunnskapsmiljøer.

• Nordområdesenteret ved Handelshøgskolen i Bodø som ble etablert i 2007, har bidratt til å samordne og videreutvikle kompetanse og samarbeid med Russland innenfor energi, handel, fiskeri, reiseliv og andre næringer. Regjeringen foreslår en grunnbevilgning til Universitetet i Nordland på 10 mill. kroner for å sikre langsiktig og stabil drift ved Nordområdesenteret.

2. Regjeringen vil hevde suverenitet og utøve myndighet i nord på en troverdig, konsekvent og forutsigbar måte

• Det første NH 90 maritime helikopteret var på plass på Bardufoss høsten 2011 og innføringsprogrammet «NH 90 Operational Test and Evaluation» samt opptrening av mannskaper har funnet sted i 2012. Alternativer til NH 90 har vært vurdert i tilfelle leveranse av NH 90-helikoptre skulle bli ytterligere vesentlig forsinket, eller uteblir.

• I 2012 er arbeidet med bygging av den første av de to nye stasjonene til grensevakten i Sør-Varanger, i sør i Svanvik, og detaljprosjektering av den nye stasjonen til grensevakten i nord på Storskog igangsatt. I 2013 forberedes byggestart for stasjonen på Storskog.

• Forsvarets betydelige aktivitet i nordområdene foreslås videreført i 2013.

3. Regjeringen vil at Norge skal være den fremste forvalter av miljøet og naturressursene i nordområdene

• Norge har i Arktisk råd tatt initiativ til å gjennomføre en helhetlig vurdering av de samlede effektene av klimaendringer og andre endringer i Arktis. Det er besluttet i Arktisk råd å gjennomføre et nytt prosjekt om klimatilpasningsstrategier «Adaptation Actions for a Changing Arctic».

• Arktisk råds oppdatering av den vitenskapelige kunnskapen om klimaendringene i Arktis ble en viktig del av Klimakonvensjonens partsmøte i Durban i desember 2011.

• Et utkast til forvaltningsplan for verneområdene på Øst-Svalbard er utarbeidet i samråd med brukerinteressene og sendt på høring med frist i oktober 2012. Forvaltningsplanen skal være myndighetenes verktøy for å sikre en forvaltning i tråd med verneformålet.

• Endringer i Svalbardmiljøloven trådte i kraft 1. juli 2012. Endringene innebærer blant annet at det nå er hjemmel for å forby bruk av tungolje som drivstoff for skip på hele Svalbard.

• Klimatilpasning i nordområdene er et viktig tema i NOU 2010:10 Tilpassing til et klima i endringer, og følges opp i den kommende klimatilpasningsmeldingen.

• Klima- og forurensningsdirektoratet (Klif) har satt i gang et prosjekt for å redusere utslipp av svart karbon fra vedovner i Arktis.

• Det er etablert et tett samarbeid med Russland for å styrke havmiljøsamarbeidet gjennom ulike prosjekter, herunder et miljøovervåkningsprogram for Barentshavet.

• MAREANO-programmet kartlegger i 2012 havbunnen i deler av det tidligere omstridte området i Barentshavet vest for avgrensningslinjen mot Russland og i det kystnære Norskehavet. Resultatene vil bl.a. inngå i en kommende oppdatering av forvaltningsplanen for Norskehavet. Det gjennomføres en evaluering av MAREANO-programmet i 2012.

• Norsk innsats for atomsikkerhet og beredskap i nordområdene er konsentrert om prosjekter om miljø, helse og sikkerhet. Satsingsprosjektene omfatter sikring av kjernebrenselet i den nedlagte marinebasen i Andrejevbukta, miljøovervåkning, varsling og beredskap. De norske satsingsområdene inngår i prioriteringene i G8-landenes Globale partnerskap mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og materiale, i tillegg til i prioriteringene i Den nordlige dimensjons miljøpartnerskap.

• I 2012 ble det tildelt midler til et prosjekt for å oppnå en mer grunnleggende forståelse av det marine miljøet i det sentrale og nordlige Barentshavet. Målet er å utarbeide en samlet forskningsplan.

• Universiteter og kompetansemiljøer fra hele landet deltar i et prosjekt som skal utarbeide en samlet forskningsplan for en mer grunnleggende forståelse av det marine miljøet i det sentrale og nordlige Barentshavet. Universitetet i Tromsø vil være koordinator for prosjektet som vil legges til Framsenteret.

• I 2012 ble det startet opp forhandlinger med Finland om bærekraftig fiske i Tanavassdraget i juni 2012, samt iverksatt midlertidige fiskebesparende tiltak i vassdraget.

4. Regjeringen vil styrke overvåking, beredskap og sjøsikkerhet i de nordlige havområder

• Første versjon av den åpne delen av helhetlig overvåkings- og informasjonssystem BarentsWatch ble lansert 30. mai 2012. Det er startet arbeid med to tjenester i lukket del, «fartøy av interesse» og «forenklet informasjonsutveksling mellom Kystverket og Hovedredningssentralene». I 2013 skal det blant annet utvikles et sikkert nettverk mellom etatene som er tilknyttet BarentsWatch lukket del, og det skal startes opp utvikling av et helhetlig anløpsregime for skipsfarten i norske farvann. Det foreslås å øke bevilgningen til BarentsWatch med 16 mill. kroner i forhold til saldert budsjett 2012.

• I 2012 sluttet Norge seg til den innledende driftsfasen i det europeiske jordobservasjonsprogrammet Global Monitoring for Environment and Security (GMES). Driftsfasen varer fra 2011 til 2013. Formålet med GMES er å skaffe til veie jordobservasjonsdata fra satellitter, hav- og luftbårne sensorer og bakkebaserte målestasjoner og å drifte systemer som tilrettelegger disse dataene for ulike brukere.

• Det er etablert helårlig statlig slepebåtberedskap i Nord-Norge. Det er gjennomført en konseptvalgutredning om samlet statlig slepeberedskap, som nå er under kvalitetssikring (KS1) som grunnlag for framtidig dimensjonering.

• Det pågår et arbeid for å framforhandle en internasjonal samarbeidsavtale om oljevernberedskap mellom de arktiske statene. En arbeidsgruppe skal legge fram forslag til avtale på neste ministermøte i Arktisk råd våren 2013.

• Meteorologisk institutt startet i 2011 utbyggingen av en værradar på Gednje i Finnmark. Værradaren ferdigstilles i 2012. Det forslås at Meteorologisk institutt starter utbyggingen av værradar på Helgelandskysten. Værradaren planlegges å settes i drift i løpet av 2014.

• Forskrift om lostjeneste på Svalbard trådte i kraft 1. juli 2012.

• Det skal inngås en ny tjenestekjøpsavtale med to store helikoptre for Sysselmannen på Svalbard fra april 2014 som del av prosjektet for anskaffelsen av nye redningshelikoptre. I Regjeringens forslag til budsjett 2013 er det også tatt høyde for bygging av ny hangar til de nye helikoptrene.

• Norge skal i 2013 være vertskap for øvelsen Barents Rescue som gjennomføres annethvert år, som et samarbeid mellom Finland, Russland, Sverige og Norge i regi av Barentsrådet. Øvelsene skal forenkle og bedre kommunikasjon, koordinering og samarbeid mellom land og sivil-militære enheter som kan bli involvert i kriser i regionen.

• COSPAS/SARSAT er et nødvarslingssystem som gir global dekning og er av stor betydning for Norge med et redningsansvarsområde, som omfatter bl.a. deler av Polhavet og Arktis. Norge har en aktiv rolle i systemet med ansvar for videreformidling av nødmeldinger til Grønland, Island, Sverige, Danmark, Finland, Estland, Latvia og Litauen. For at Norge skal kunne videreføre sin rolle som vertsnasjon må det foretas investeringer på Svalbard og ved Hovedredningssentralen i Bodø. EU skal finansiere nedlesestasjonen på Svalbard, mens Norge finansierer oppgraderingen av Hovedredningssentralen. Oppgraderingen har en kostnad i 2013 på tilsammen 6 mill. kroner.

5. Regjeringen vil styrke og videreutvikle samarbeidet med Russland

• Det er iverksatt strakstiltak for utbedring av grensekontrollstasjonen Storskog for å bedre trafikkflyten på kort sikt. Tiltakene omfatter utvidelse av kontrollkapasiteten med flere inngående og utgående filer og kontrolluker og språkopplæring. I løpet av 2013 vil det bli foretatt utplassering av utstyr for elektronisk kontroll av pass.

• Det foreslås å styrke Grensekommissærens budsjett for å kunne løse oppgavene på en forsvarlig måte, delta i ulike fora og skifte ut materiell.

• Norske visumprosedyrer skal harmoniseres med finske i Murmansk. Dette vil medføre ytterligere forenklinger for russiske visumsøkere til Norge og forskjellene mellom norske og finske visumprosedyrer lokalt i Schengen-samarbeidet i Murmansk fjernes. Samlokalisering av norsk og finsk visumsøknadsmottak i Murmansk prioriteres.

• Avtalen om grenseboertrafikk trådte i kraft 29. mai 2012. Mulighetene for en utvidet grenseboersone med en mer naturlig geografisk/demografisk avgrensning av grenseboersonen utredes.

• I felleserklæringen fra president Medvedjevs besøk i 2010, heter det at utslippene fra nikkelproduksjonen på Kola skal begrenses til et nivå som ikke skader helse og miljø i grenseområdet. Dette blir fulgt opp gjennom den norsk-russiske miljøvernkommisjonen og den norsk-russiske kommisjonen for økonomisk, industrielt og teknisk-vitenskapelig samarbeid. I juli 2012 ble det avholdt et arbeidsmøte med representanter for norske og russiske myndigheter, samt Norilsk Nikel i Oslo.

• I oktober 2011 ble arbeidsplanen for den norsk-russiske arbeidsgruppen for regionalt og grensenært samarbeid gjennomgått. Utkast til avtale om landgrenseovergangssteder mellom Norge og Russland er sluttforhandlet og utkast til avtale om informasjonsutveksling foreligger.

• En nasjonal strategi for næringssamarbeid med Russland vil bli lansert i løpet av høsten 2012.

• Utenriksdepartementet er i dialog med Arbeidsdepartementet, Justis- og beredskapsdepartementet og næringslivet om behov for en bilateral avtale om faglært arbeidskraft. Erfaringer med nylig innførte lettelser i Russland trekkes inn. Muligheter for en smidigere ordning for ufaglært arbeidskraft fra Russland for å møte behov i Nord-Norge utredes.

• I 2010 ble det inngått en avtale om høyere utdanning mellom Kunnskapsdepartementet og Utdannings- og vitenskapsdepartementet i Russland, og en gjensidig stipendutvekslingsordning ble etablert i 2012.

• En ny stilling som spesialutsending for utdanning, forskning og teknologi er under etablering ved Norges ambassade i Moskva. Stillingen forventes besatt første halvår 2013.

6. Regjeringen vil styrke og videreutvikle samarbeidet med øvrige arktiske land og intensivere dialogen med andre partnere vi har felles interesser med i Arktis

• De åtte medlemslandene i Arktisk råd undertegnet i mai 2011 en avtale om samarbeid om søk og redning i Arktis, og Norges ansvarsområde for søk og redning ble utvidet både lenger øst og lenger nord enn tidligere.

• Medlemslandene i Arktisk råd arbeider med fremforhandling av et arktisk oljeverninstrument.

• I 2012 ble det inngått samarbeidsavtale med Storbritannia om forskning i polarområdene og kulturminnevern i Antarktis.

• I 2011 ble det inngått en samarbeidsavtale med Island om polarforskning og studentutveksling.

• Den første nordområdedialogen med Sør-Korea ble gjennomført i 2012.

7. Regjeringen vil styrke samarbeidet i Arktisk råd og i regionale fora som Barentssamarbeidet og Den nordlige dimensjon

• Arktisk råd har blitt styrket i retning av et mer forpliktende samarbeid. Det er et mål å styrke den parlamentariske dimensjonen i det arktiske samarbeidet. Det arbeides også for opptak av flere land som observatører i Arktisk råd.

• Den norske formannskapsperioden i Barentsrådet har revitalisert arbeidsgruppene for økonomi og transport/logistikk. Det norske formannskapet i Barentsrådet fokuserer på transportområdet og ønsker å utarbeide en felles plan for utviklingen av transportsystemet i nordområdene. Det planlegges i tillegg et transportministermøte og en konferanse om transport og logistikk våren 2013.

• Det norske formannskapet fokuserer på Barentsregionen som en ressursregion for og i Europa. Et seminar om mineralutvinning og urfolk ble avholdt i Tromsø i september 2012. Arbeidet med en Barents klimahandlingsplan og en Barents samferdselsplan er igangsatt.

• Arbeidet med en ny Kirkeneserklæring er igangsatt under det norske formannskapet. Det tas sikte på at statsministrene undertegner erklæringen på 20-årsjubileet i juni 2013.

• Det norske Barentssekretariatet er sikret en mer langsiktig og stabil finansiering.

• 19. januar 2012 ble det avholdt et statssekretærmøte i de fire regionale samarbeidsrådene Nordisk ministerråd, Barentsrådet, Arktisk råd, Østersjørådet, samt Den nordlige dimensjon i Oslo. Det er et mål å øke koordineringen mellom Barentssamarbeidet og Nordlig dimensjon innen transport og logistikk.

• Mer enn 30 norsk-russiske samarbeidsprosjekter om smittsomme sykdommer, fremme av sunn livsstil og koordinering av primær- og spesialisthelsetjenesten mottok støtte i 2012.

• Fellesmøte for styringsgruppene for Barents HIV/AIDS-programmet og Barents tuberkuloseprogrammet ble avholdt i Oslo i mai 2012.

8. Regjeringen vil fortsette arbeidet for gjennomføringen av havretten, og videreutvikle standarder og regelverk på relevante områder

• Det er gjort en innsats i relevante fora og sammenhenger for generelt å styrke implementeringen av havretten, herunder bidra til samarbeid mellom kyststatene i Polhavet med sikte på å dokumentere kontinentalsoklenes yttergrense for sokkelkommisjonen, utviklingen av en bindende polarkode i IMO (International maritime organisasjon), samt utvikling av et instrument for oljevernberedskap i Arktis.

• Regjeringen har som mål å være pådriver for utvikling av en polarkode med et innhold og anvendelsesområde som bidrar til sikker og miljøvennlig skipsfart og -sikkerhet i nordområdene.

9. Regjeringen vil legge til rette for videreutvikling av en bærekraftig fiskeri- og havbruksnæring i nord

• Det norsk-russiske samarbeidet om forvaltning av fiskebestandene i Barentshavet følges opp som del av fiskerisamarbeidet med Russland og de øvrige landene i Nordøst-Atlanteren.

• Marint verdiskapningsprogram er et viktig virkemiddel for å stimulere til omstilling og nyskaping i sjømatnæringen.

• For å styrke kompetanse og rekruttering til sjømatnæringen er prosjektet «Sett Sjøbein» etablert.

• Nasjonal strategi for marin bioprospektering følges bl.a. opp gjennom Forskningsrådets program BIOTEK 2021, hvor målet er å legge til rette for forskningsbasert næringsutvikling. MABIT-programmet og den nasjonale marine biobanken Marbank er også en del av satsingen.

• Nærings- og handelsdepartementets budsjettmidler til marin bioteknologi for 2011 og 2012 har primært gått til næringsrettede prosjekter igangsatt i 2010 og det femårige forskningsprosjektet MARZymes som ble igangsatt i 2009 i samarbeid mellom Universitetet i Tromsø, NTNU, SINTEF og Universitet i Umeå. Satsingen foreslås videreført.

• Overvåking av fremmedstoffer i fisk følges opp som del av den løpende virksomheten til Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatsforskning.

• Torskeavlsprogrammet i regi av Nofima har fått økt betydning som et stabilt kompetansemiljø og en kunnskapsleverandør i en vanskelig tid for torskeoppdrettsnæringen. Bevilgningen foreslås videreført på samme nivå.

10. Regjeringen vil legge til rette for en forsvarlig utnyttelse av petroleumsressursene i nord

• Arbeidet med konsekvensutredningen for Barentshavet sørøst pågår. Det er lagt opp til at konsekvensutredningen sendes ut på offentlig høring høsten 2012. Gitt at konsekvensutredningen gir grunnlag for det, tas det sikte på å legge frem saken for Stortinget våren 2013.

• Kunnskapsinnhentingen om virkninger av petroleumsvirksomhet pågår. En sammenstillingsrapport av ulike fagutredninger planlegges framlagt høsten 2012. Det ble samlet inn seismikk i Nordland IV og V sommeren 2012.

• Tilrettelegging for at lønnsom aktivitet til havs også kan gi grunnlag for ringvirkninger på fastlandet, er tatt høyde for i regjeringens tiltakspunkter i Meld. St. 28 (2010-2011), kapittel 8.4.4.

• Vurdering av potensialet for bruk av gass på land/ny infrastruktur er gjort ved Gasscos analyse som ble overlevert Olje- og energidepartementet 9. januar 2012.

• Utvikling av bransjestandarder for helse, miljø og sikkerhet (HMS) for petroleumsvirksomhet i Arktis er et mål ved utvidelsen av DNV/Gazproms prosjekt om harmonisering av HMS-standarder for petroleumsvirksomhet i Barentshavet.

• I 2012 ble Standard Norge tildelt midler fra tilskuddsordningen Barents 2020 for å bidra til å utvikle gode og funksjonelle tekniske internasjonale standarder for petroleumsvirksomhet i arktiske områder innenfor International Organization for Standardization (ISO).

• ISO-prosjektet er en videreføring av det felles norsk-russiske prosjektet med tilskudd fra Barents 2020 for harmonisering av standarder for HMS for petroleumsvirksomhet i Barentshavet. Det norsk-russiske prosjektet blir nå utvidet med et sirkumpolart fokus.

11. Regjeringen vil legge til rette for sikker sjøtransport og maritim næringsvirksomhet i nord

• I regjeringens maritime strategi, «Stø kurs», er kompetanseutvikling om maritim aktivitet prioritert. I 2013 forelår Nærings- og handelsdepartementet å avsette 1,5 mill. kroner til kompetanseutvikling om maritim aktivitet i arktiske områder. Videre skal MAROFF-programmet (Maritim virksomhet og Offshore operasjoner) under Norges Forskningsråd og de finansielle tjenestene under Innovasjon Norge bidra til innovasjon og miljøvennlig verdiskapning i maritime næringer.

• Kunnskapsdepartementet foreslår gjennom «Stø kurs» å videreføre midler til kompetansehevingstiltak i maritim utdanning. Beløpet for 2013 er foreslått tildelt prosjektet «Markom2020». Deler av beløpet skal gå til kompetanseutvikling innenfor maritim aktivitet i nordområdene. Universitetet i Tromsø er en av fire høyere maritime utdanningsinstitusjoner som er initiativtaker og leder en del av prosjektet.

• Et femårig professorat om bærekraftig skipsfart i nordområdene ble i 2011 etablert ved NTNU og finansieres over Nærings- og handelsdepartementet gjennom «Stø kurs».

• Utenriksministeren har opprettet en faggruppe som ser på norske interesser i lys av nordlige havområders økende tilgjengelighet. Gruppen skal etter planen legge fram sin rapport våren 2013.

12. Regjeringen vil fremme landbasert næringsutvikling i nord

• Som en oppfølging av eierskapsmeldingen i 2011 og meldingen Verktøy for vekst – om Innovasjon Norge og SIVA SF, har Regjeringen presentert rammeverket for en ny, landsdekkende såkornfondordning. I 2012 ble det bevilget midler til å opprette to av inntil seks nye landsdekkende fond. Ett av de seks fondene vil bli etablert i Nord-Norge.

• En nasjonal strategi for mineralnæringen planlegges framlagt mot slutten av 2012.

• Regjeringen vil videreføre kartlegging av mineralressursene i nord. Geofysiske målinger fra fly og helikopter, jordprøver og geologisk feltarbeid er gjennomført. Måleprogrammet foreslås videreført som planlagt med varighet ut 2014.

• Satsing rettet mot entreprenørskap blant unge er videreført bl.a. gjennom GründerCamp og Barents Innovation Week i 2011.

• I regjeringens nye reiselivsstrategi «Destinasjon Norge» videreføres satsingen på reiselivsnæringen som en av grunnpilarene for samfunnsutviklingen på Svalbard. Tilskuddet til Svalbard Reiseliv AS foreslås videreført i 2013. Av Nærings- og handelsdepartementets tildeling til Innovasjon Norges reiselivsarbeid skal minst 15 mill. kroner benyttes til særskilt markedsføring av Nord-Norge. Satsingen fastsettes i samarbeid med Nordnorsk Reiseliv AS.

• Som oppfølging av den oppdaterte forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten gjennomføres en kunnskapsinnhenting om virkninger og ringvirkninger av økt satsing på verdiskaping som reiseliv og fiskerirelaterte virksomheter i Nord-Norge. I april 2012 ble det gjennomført en innspillskonferanse i Lofoten og i 2013 gjennomføres sektorutredninger. Arbeidet skal ferdigstilles i første halvår av 2014.

• I tillegg til den generelle satsingen på landbruket i Nord-Norge ble det i jordbruksoppgjøret 2012 avsatt 3 mill. kroner pr. år i tre år til arktisk landbruk for utvikling og økt utnyttelse av arktisk kvalitet som konkurransefortrinn for landbruket i nordområdene. Som en del av satsingen på arktisk landbruk, ble Sametingets midler til næringsformål styrket med 2 mill. kroner til 4 mill. kroner i 2013.

• Regjeringen vil styrke arbeidet med å sikre ei livskraftig reindriftsnæring med økonomisk verdiskaping og effektiv produksjon i balanse med beiteressursene, og derigjennom medvirke til å holde oppe samisk egenart.

13. Regjeringen vil, også i samarbeid med våre naboland, videreutvikle infrastrukturen i nord for å støtte opp om næringsutvikling

• For å få en mest mulig rasjonell framdrift er det satt av midler på en egen post på vegbudsjettet til prosjektet E6 vest for Alta.

• E105 Storskog – Hesseng i Finnmark er den eneste vegforbindelsen mellom Norge og Russland og har blitt viktigere i takt med økt samhandel med Russland. Utbedringsarbeidet ble startet opp i juni 2011 og første del er ventet åpnet for trafikk sommeren 2013.

• Det er også satt av midler til E6 Hålogalandsbrua som vil korte ned distansen mellom Narvik og Bjerkvik med 18 km når den åpner i 2016. Det er en forutsetning at Narvik lufthavn legges ned og den regionale lufttrafikken samles på Evenes lufthavn.

• På Ofotbanen pågår det tilrettelegging for at Northland Resources AB (NRAB) fra årsskiftet 2013/2014 kan begynne å transportere malm over Ofotbanen med utskiping fra Narvik containerterminal. I første omgang oppgraderes infrastrukturen fra Narvik stasjon til Narvik containerterminal. Jernbaneverket arbeider også med å oppgradere strømforsyningen for tog på Ofotbanen.

• På Nordlandsbanen pågår det i 2013 ombygging av godsterminalen i Bodø for å kunne doble kapasiteten for godstransport innen 2020. Arbeidene planlegges ferdigstilt i 2014.

• I forbindelse med arbeidet med Nasjonal transportplan (NTP) 2014-2023, har transportetatene og Avinor AS utredet en rekke lokale initiativ knyttet til lufthavnstrukturen. Flere av initiativene gjelder tiltak i nordområdene. Det er utarbeidet en egen nordområdeutredning som innspill til arbeidet med NTP for 2014-2023 som legges fram våren 2013.

• Transportetatene har også gjennomført dialog med svenske og finske transportmyndigheter i utarbeidelsen av sitt innspill om ny infrastruktur i nordområdene til neste nasjonale transportplan.

• For å utvikle el-infrastrukturen i nord har Statnett søkt om å få bygge en kraftledning fra Ofoten til Balsfjord og en fra Balsfjord til Hammerfest. Søknadene er til behandling i Norges vassdrags- og energidirektorat.

• For å videreføre satsing på romvirksomhet i nord er skipsovervåkingssatellitten AISSat-2 under bygging og skal skytes opp i 2013. Det er satt av 6 mill. kroner i statsbudsjettet for 2012 til dette formålet. Det foreslås avsatt 2 mill. kroner til videreutvikling av AIS-satellittkonseptet i 2013. Infrastrukturen ved Andøya rakettskytefelt vil rustes opp. Det er avsatt 6 mill. kroner til opprusting for 2012 og foreslått samme beløp for 2013.

• Norge har inngått avtale med EU om deltakelse i satellittnavigasjonsprogrammet Galileo for perioden 2009-2013. Det er ikke besluttet om Norge skal delta videre i Galileo etter 2013.

14. Regjeringen vil at nordområdepolitikken fortsatt skal bidra til å trygge urfolks kultur og livsgrunnlag

• Utenriksdepartementet gjennomfører halvårige konsultasjoner med Sametinget. Departementet finansierer nettbasert informasjonsarbeid i Nordvest-Russland og Barents urfolkskontor og bidrar til politisk deltagelse på russisk side.

• For å sikre nødvendig deltakelse av urfolk i beslutningsprosesser vil den økonomiske støtten til Barents arbeidsgruppe for urfolk (WGIP) videreføres. Arbeidsgruppen deltar og gir råd til Barentsrådet og Barents regionråd.

• Et eget handlingsprogram for urfolk i Barentsregionen for 2013-2016 ble vedtatt av den andre Barents urfolkskongressen i februar 2012. Barentssekretariatet har en egen urfolksmedarbeider og en urfolksmedarbeider som er sekondert til det internasjonale Barentssekretariatet, finansiert av Utenriksdepartementet og Sametinget.

• Arbeidet med et program for ungt entreprenørskap for urfolk i regionen vil bli videreført og man vil styrke arbeidet for at urfolksorganisasjoner fra alle land i regionen fortsatt skal delta aktivt i Barentssamarbeidet.

• Arbeidet med å utvikle etiske retningslinjer for økonomisk virksomhet i nord er under planlegging. Árran har søkt om Barents 2020-midler til prosjektet.

• En konferanse om urfolk, næring og miljø ble avholdt i Kirkenes i februar 2012. Et seminar om mineralnæringen og urfolks rettigheter skal etter planen avholdes i Tromsø i september 2012.

• Árbediehtu-prosjektet om samisk tradisjonell kunnskap i Norge vil bli videreført. Den første nordiske konferansen om tradisjonell kunnskap ble arrangert av Sametinget og Samisk høgskole i Kautokeino våren 2011.

• Klimaendringers virkninger på urfolk er tema i Framsenterets flaggskip «Effekter av klimaendringer på terrestre økosystemer, landskap, samfunn og urfolk». Barentsrådets klimahandlingsplan vil også reflektere urfolks utfordringer.

• I juni 2012 avga et utvalg nedsatt for å utrede utviklingstrekk, behov og målsettinger for samisk forskning og høyere utdanning, sin innstilling. Utvalget la i innstillingen vekt på rekruttering, språkrøkt og styrking av det institusjonelle samarbeidet mellom samiske institusjoner.

15. Regjeringen vil videreutvikle kultursamarbeidet og folk-til-folk-samarbeidet i nord

• Barentssekretariatets prioritering av støtte til folk-til-folk-prosjekter vil bli videreført. Barn og unge, frivillige organisasjoner, demokratiutvikling og sivilt samfunn prioriteres. Det legges vekt på at ungdommer tas med og lyttes til i de ulike organene under Barentsrådet og at ungdom bidrar i utarbeidelsen av en ny Kirkeneserklæring i forbindelse med barentsjubileet i 2013.

• En rekke tiltak har de senere år bidratt til økt økonomisk samhandling og gitt grunnlag for sysselsetting og bosetting: Barentssekretariatets arbeid med grenseoverskridende næringslivsspørsmål, etablering av High North Logistics Information Center, innføring av grenseboerbevis og næringssamarbeid som mineraler og transport/logistikk som er prioritert i det norske formannskapet i Barentsrådet.

• Utenriksdepartementet forvalter 15 mill. kroner årlig til tiltak i nord. Blant disse er Barentskult, Barentsspektakel, Riddu Riđđu, Nordlysfestivalen og Tromsø filmfestival. Det arbeides med rundt 20 større prosjekter for å øke kontaktflaten mellom nordnorsk og nordvestrussisk kulturliv.

• Kulturdepartementet følger opp nordområdesatsingen gjennom «Mulighetenes landsdel», handlingsplan for kultursamarbeid i nordområdene og handlingsplanen for norsk-russisk kultursamarbeid fra 2009.

11 Rapport om samstemt politikk for utvikling 2012

1. Innledning

Hensikten med regjeringens årlige rapporter til Stortinget om samstemt politikk for utvikling er å belyse hvordan norsk politikk bidrar til å fremme eller hemme fattigdomsreduksjon i utviklingsland.

Perspektivet for rapporten for 2011 var bredt og tok for seg norsk politikks påvirkning av seks globale utfordringer av stor viktighet for fattigdomsreduksjon.

Rapporten for 2012 har et mer avgrenset siktemål. Den belyser hvordan regjeringen gjennom reguleringer og retningslinjer for norsk internasjonalt næringsliv også ivaretar norske mål for økonomisk og sosial utvikling i utviklingsland – altså hvor samstemt næringspolitikken er med utviklingspolitikken.

Vi har valgt å se spesielt på investeringer i energisektoren fordi energiforsyning og fremme av fornybare energikilder har høy prioritet i norsk utenriks- og utviklingspolitikk og fordi sektoren dekker områder hvor Norge og norske selskaper har høy kompetanse.

Norsk energisektor dekker blant annet petroleumsaktiviteter og utbygging av vannkraft, høyst ulike virksomheter med ulike effekter på miljø, økonomi og energiforsyning. De har imidlertid det til felles at de bidrar til nasjonal og global energisikkerhet.

I de fleste land betraktes energiutvikling og -forsyning som strategiske sektorer. Politiske prioriteringer og beslutninger utgjør overordnede rammebetingelser, enten gjennom statlig eierskap og/eller gjennom utforming av lover og retningslinjer. Rammebetingelsene for selskap i energisektoren i Norge er forankret i en rekke politiske vedtak, offentlige dokumenter, lover og institusjoner. Disse betingelsene er de mest relevante når en skal vurdere hvordan selskapene bidrar til at utviklingsland får utvunnet og brukt sine olje- og gassforekomster og får bygget ut sin kapasitet for energiproduksjon slik at det fremmer økonomisk og sosial utvikling på en mer miljøvennlig måte. Siden utviklingspolitikk og bistand er viktig for hvor norske selskaper som etablerer seg i utlandet, er også denne delen av norsk politikk omtalt her.

Styrking av klimatiltak globalt omtales også. Hovedformålet med rapporten er imidlertid å se på hvordan norsk politikk fremmer investeringer i energisektoren i utviklingsland og hvordan investeringene bidrar til økonomisk og sosial utvikling. Omtalen av klimaspørsmål og konsekvenser for fattigdomsutvikling og energiforsyning av norsk klimapolitikk er derfor begrenset.

Ideelt sett skal all norsk politikk og politisk initierte aktiviteter bidra til bærekraftig utvikling og sosial utvikling i utviklingsland. Da må slike aktiviteter direkte eller indirekte bidra til verdiskapning, herunder næringsutvikling, bærekraftig miljø, likestilling, varige arbeidsplasser, anstendig lønn og til inntekter til staten som kan bekoste utdanning, helse og andre sosiale goder.

Skal norsk politikk få slike positive virkninger, må også politiske prioriteringer og rammeverk i vertslandene ligge til rette for det. Norge har begrenset innflytelse på disse forholdene, men bidrar gjennom informasjon, dialog og bistand.

Dette innebærer blant annet at norsk politikk er tilrettelagt slik at norske selskaper stimuleres til å investere i utviklingsland, følger internasjonale regler og bestemmelser og retter seg etter de føringer som ligger i bedriftenes og bransjenes egne nasjonale og internasjonale standarder for samfunnsansvar. Rapporten søker å belyse hvorvidt dette er tilfellet. Den søker også å gi et bilde av typiske utfordringer for vertslandene.

2. Sammendrag

Investeringene i energisektoren

Den norskeide oljeindustrien hadde i 2008 i følge en studie fra Menon (9/2010) bokførte direkteinvesteringer i utlandet på 180 mrd. kroner, herav 56 mrd kroner. i utviklingsland, og ga vertslandene betydelige skatteinntekter. Leverandørindustrien hadde investeringer for 62 mrd. De hadde i følge studien ingen bokførte investeringer i utviklingsland, men 5 mrd. i OFS/skatteparadiser. På bakgrunn av industriens engasjement i blant annet Nigeria, Angola og andre utviklingsland kan dette tyde på at OFS/skatteparadiser blir brukt av leverandørindustrien også for å avlaste risiko ved virksomhet i utviklingsland.

• Fornybarnæringen har også betydelige investeringer i utviklingsland. Mye av dette er delvis bistandsfinansiert gjennom Statens investeringsfond for næringsutvikling i utviklingsland, Norfund, som er et statlig særlovsselskap, og energiselskapene SN Power og Agua Imara. Disse selskapene hadde i 2011 bokførte investeringer på mer enn 6 mrd. kroner i denne sektoren.

• Utbygging av elektrisk kraft er et bidrag til næringsutvikling på nasjonalt nivå. Samtidig legger utbyggerne i dag, blant annet SN Power, vekt på å fremme samfunnsutvikling lokalt f.eks. gjennom tiltak for mikrofinans, elektrifisering av lokalsamfunn, vannforvaltning og helse. Blant annet Bugoye-kraftverket i Uganda viser at utbygging kan skje med minimale konflikter og med en rekke positive effekter for lokalsamfunnet.

• Både den norske staten og en rekke norske selskaper bidrar til overføring av ressurser, teknologi, reduserte klimautslipp og bærekraftig utvikling i utviklingsland gjennom kjøp av CDM-kvoter.

Samlet sett ligger det i disse investeringene en stor reell og potensiell utviklingseffekt i form av inntekter og kompetanseoverføring.

Det har vært reist krav fra sivilsamfunnsorganisasjoner og andre om at midlene i SPU i større grad bør komme utviklingsland til gode gjennom avsetning av en viss andel til investeringer i disse landene. Regjeringen betrakter imidlertid ikke SPU som et instrument i utviklings- eller utenrikspolitikken og i den grad SPU investerer i selskaper som igjen investerer i energiutbygging i utviklingsland, vil det skje i henhold til fondets normale kriterier for risiko og avkastning.

Ulovlig kapitalflukt, underslag og korrupsjon

Regjeringen har et sterkt engasjement for å hindre den betydelige ulovlige kapitalflyten over landegrensene som ofte også har berøringspunkter med flernasjonale selskapers utenlandsinvesteringer. Norge bidrar i OECD-sammenheng og blant annet gjennom «Global Forum on Transparency and Exchange of Information for Tax Purposes» og gjennom «Task Force on Financial Integrity and Economic Development», til økt innsyn i og redusert ulovlig bruk av skatteparadiser.

• Dialogprosjektet «Kapital for utvikling» har internasjonalt fremmet norske synspunkter på ansvarlig bruk av OFS/skatteparadiser og bekjempelse av illegale kapitaloverføringer.

• «Extractive Industries Transparency Initiative» (EITI) som på linje med «Publish What You Pay»-kampanjen bidrar til større åpenhet om utbyttet fra utvinningsindustrien og bruken av skatte- og avgiftsinntekter, har sitt hovedkontor i Norge, og Norge og flere norske selskaper er tilsluttet.

• Norge har i tråd med FNs konvensjon mot korrupsjon (UNCAC), OECD-konvensjonen mot bestikkelser av utenlandske offentlige tjenestemenn og Europarådets konvensjon mot korrupsjon tatt inn forbud i norsk straffelov for norske selskaper mot å bidra til korrupsjon også i utlandet. Selskapene og deres ledelse i Norge står ansvarlig.

• Norske selskaper har fra tid til annen vært involvert i korrupsjon. Transparency Internationals «Corruption Perception Index» rangerer imidlertid Norge som det sjette minst korrupte av de 182 landene som inngår.

• «Skatt for utvikling»-programmet skal bidra til skattesystemer i utviklingsland med færre vilkårlige fritak og fordeler for enkelt-bedrifter og personer og dermed økte skatteinntekter og større forutsigbarhet. Opplysningsarbeid overfor det sivile samfunn og fremme av internasjonalt samarbeid på skatteområdet er andre oppgaver under programmet.

Risikoavlastning og OFS/skatteparadiser

OFS/skatteparadiser er mye benyttet av flernasjonale selskaper for å avlaste risiko. Norfund er gitt begrenset anledning til å benytte seg av OFS/skatteparadiser for å avlaste prosjektrisiko i sine investeringer. Dette av hensyn til fondets samarbeidsmuligheter med andre investorer. Fondet er imidlertid for tiden pålagt å avstå fra bruken av finanssentra utenfor OECD som Norge ikke har skatte- og informasjonsutvekslingsavtaler med.

Anstendig arbeid

Anstendig arbeid er et sentralt element i regjeringens dialog med næringslivet om samfunnsansvar i utviklingsland. Regjeringen støtter i denne sammenheng også ILOs arbeid med få fundamentale prinsipper og rettigheter i arbeidslivet allment anerkjent som basis for arbeidslivsrelasjonene i alle land. Prinsippene legges til grunn i arbeidet med å styrke norske flernasjonale selskapers samfunnsansvar. Samarbeid på tvers av ulike fagområder nasjonalt og mellom ulike internasjonale aktører som ILO, IMF, Verdensbanken, OECD oppmuntres og støttes.

Bistand som incentiv

Regjeringens politikk for å fremme kommersielle investeringer i utviklingsland er blant annet å bruke bistand som incentiv. Norad har lenge hatt støtteordninger som bidrar til dette. Opprettelsen av Norfund er et annet eksempel på dette.

Sårbare stater har betydelige energibehov og ødelagt energi-infrastruktur. Norge har bidratt med bistand til at norske selskaper driver rehabilitering og utbygging i både Liberia og Sør-Sudan hvor byene har vært særlig prioriterte. Uten bistand ville disse investeringen neppe funnet sted.

Det norske energi- og klimainitiativet Energy+ videreutvikler en resultatbasert sektortilnærming på energiområdet. Private og kommersielle investeringer skal trekkes med og omlegging av energipolitikken stimuleres for å bidra til å overholde togradersmålet for global oppvarming (målet om å holde den gjennomsnittlige globale temperaturøkningen under 2 grader celsius i forhold til før-industrielt nivå).

Norske skatteregler

Selskaper hjemmehørende i Norge skal svare skatt her i landet – også på sine utenlandsinvesteringer. For å unngå dobbeltbeskatning kan selskapene som betaler skatt til vertslandet, trekke disse utgiftene fra øvrig skatt som norske myndigheter utligner.

Skattereglene for inntekt fra petroleumsutvinning i utlandet er under vurdering og et forslag om å unnta slik inntekt fra beskatning i Norge er sendt på høring.

Norsk skattepolitikk bedømmes av «The Commitment to Development Index» som fordelaktig for investeringer i utviklingsland.

Samfunnsansvar, standarder og rapportering

Utvalget som utredet Samstemt politikk for utvikling (NOU 2008:14) fremmet forslag om lovfestede standarder for rapportering om arbeids- og miljøforhold i forbindelse med driften av norske flernasjonale selskaper og framholdt GRI-standarden som hensiktsmessig mal for slik rapportering.

• Norske selskaper er seg i økende grad bevisst at håndteringen av samfunnsansvarsrelevante saker har følger for deres omdømme. I dag kan ikke private selskaper pålegges å etablere retningslinjer for samfunnsansvar. Ved kontakt med norske garanti-, kreditt- eller veiledningsorganer informeres de imidlertid om myndighetenes syn på samfunnsansvar, og mottar de støtte må de følge de standarder som organene legger til grunn. Selskaper som opptrer uetisk vil ikke få støtte fra slike ordninger.

• Statlige selskaper skal i henhold til Eierskapsmeldingen være ledende innenfor arbeidet med samfunnsansvar på sine områder og bidra til å utvikle god forretningsskikk på felter som er relevante for virksomheten. Regjeringen forventer blant annet at selskapene innarbeider i sine retningslinjer for samfunnsansvar hensynet til menneskerettigheter, arbeidstakerrettigheter og anstendige arbeidsvilkår, arbeid mot korrupsjon, åpenhet knyttet til pengestrømmer og skatt, samt miljø og klima.

• Regjeringen har hatt på høring et lovforslag om innføring av et tilleggskrav i regnskapslovgivningen for de største regnskapspliktige foretakene om at de skal opplyse hvilke etiske retningslinjer eller standarder for samfunnsansvar de følger og hva de har gjort i regnskapsåret for å følge dette opp. Bedrifter uten retningslinjer, skal måtte opplyse om dette. Regjeringen tar sikte på å fremme et lovforslag for Stortinget høsten 2012.

• Regjeringen ønsker også at EUs foreslåtte krav til selskapers land-for-land rapportering blant annet skal bidra til å synliggjøre uttak av naturressurser, avdekke skatteunndragelser og synliggjøre skatteinngang som følger av uttaket.

• Regjeringen arbeider for å sette i kraft krav om land-for-land rapportering i hele EØS-området så raskt som mulig og vil sette i kraft slike regler i Norge fra 1. januar 2014, selv om ikrafttredelsen i EU skjer på et senere tidspunkt.

• Samfunnsansvar er et hovedtema for OECDs norske kontaktpunkt for et ansvarlig næringsliv som behandler saker på etisk grunnlag mot norske selskapers virksomhet i utlandet. Kontaktpunktet vurderer på selvstendig grunnlag om det er grunn for kritikk av det innklagede selskapet.

• Forvaltningen av SPUs midler følges med stor oppmerksomhet. De etiske sidene ved fondets investeringsprofil er ofte gjenstand for offentlig diskusjon. SPUs styrende organer vurderer dette løpende og foretar justeringer i henhold til fondets regelverk.

• Norge ledet arbeidet i FN med å få vedtatt «Guiding Principles for Business and Human Rights» i FNs menneskerettighetsråd i 2011.

• En ISO-standard om samfunnsansvar er kommet på plass. Den bygger på ILOs, FNs og OECDs standarder. Mye gjenstår imidlertid før en kan si at det eksisterer en omforent internasjonal standard for rapportering av næringslivets samfunnsansvar.

For å følge opp regjeringens politikk for samfunnsansvar er det opprettet en tverrdepartemental embetsgruppe. Saker knyttet til næringslivets samfunnsansvar er også hovedtema for regjeringens konsultasjonsorgan Kompakt som har representanter fra myndigheter, næringslivet, fagbevegelsen, sivilt samfunn og akademia. Staten har jevnlig dialog med statlig eide selskaper om temaet.

Forvaltningsmodeller og -planer

«Olje for utvikling»-programmet er et tilbud til utviklingsland for å bedre ressursforvaltningen gjennom regelverk, rutiner og institusjoner. Programmet skal bidra til økt åpenhet om inntekter fra industrien. Regjeringen mener at tiltak for å hindre potensielle interessekonflikter mellom OFUs mål og norske næringsinteresser fungerer godt.

Forvaltningsplaner og målrettet lovgivning er eksempler på virkemidler som i den norske varianten krever velfungerende administrative systemer, men som i ulike utgaver kan være tjenlige rammeverk også for utviklingsland. Dette er derfor blant tilbudene til utviklingsland som ligger både i Olje for utvikling-programmet og i andre styresett- og forvaltningsrettede bistandsfinansierte initiativer.

Norske politiske føringer

Norske myndigheter har flere muligheter til å påvirke de overordnede rammebetingelsene for norske investeringer hjemme og i utlandet. Blant disse er en rekke offentlige dokumenter som redegjør for relevant norsk politikk, se boks om norske politiske føringer.

Budskapet dokumentene formidler er at regjeringen ønsker å bidra til økte norske direkteinvesteringer og finansielle investeringer i utlandet og at disse skal være til fordel både for investor, vertslandet og for Norge. Det er regjeringens syn at det samme etiske rammeverket og den samme vekt på bedrifters samfunnsansvar bør være retningsgivende for selskapenes virksomhet i utlandet som i Norge, slik at utviklingsland kan få impulser og kunnskap som kan lede til en positiv utvikling av rammebetingelser for eget næringsliv så vel som for utenlandske investorer og aktører.

I Norge har vi gode erfaringer med å utnytte investeringer i energisektoren til å fremme inkluderende vekst og finansiere fellesgodene, samtidig som arbeidstakernes rettigheter ivaretas. Vi har også nyttige erfaringer fra konflikter knyttet til naturgrunnlaget. Dette er erfaringer som er viktige for at investeringer skal bidra til verdiskaping som også kommer befolkningen i utviklingsland til gode. Norge deler derfor gjerne slike erfaringer med disse landene og har ulike virkemidler for dette.

Error for object: cElement. Element: [div class="K-NY-BoxLoc xml:link-locator href-boxloc9.gif show-embed actuate-auto" id="ved7.p0"

Rapporten beskriver rammebetingelsene som norske myndigheter legger for statlige og private investeringer. Den beskriver også norske standpunkter som fremmes i internasjonale fora. Kapittel 3 gir en kort oversikt over norske hovedaktører og indikerer volumet på norske energiinvesteringer i utviklingsland. Kapittel 4 tar for seg energirelaterte hovedutfordringer i utviklingsland. Kapittel 5 redegjør for rammebetingelser og forutsetninger i utviklingslandene som er viktige for at en mer samstemt politikk for utvikling skal fungere etter hensikten. Utviklingen av tilsvarende rammebetingelser i Norge beskrives også. Kapittel 6 er hovedkapitlet der det redegjøres for hvordan ulike deler av norsk politikk påvirker næringsutvikling i utviklingsland med fokus på investeringer i energisektoren. Utviklingspolitikkens bidrag til at avkastningen av investeringene gir bedre fordeling av sosiale goder drøftes. I kapittel 7 søkes noen av de problemstillingene som er drøftet i øvrige kapitler illustrert gjennom et land med betydelig norsk aktivitet. Angola er valgt som eksempel.

3. Norske Energi-investeringer i utviklingsland

Norsk kompetanse på fornybar energi (vannkraft) går mer enn tusen år tilbake. Den moderne energiepoken ble innledet av Norsk Hydro med produksjon av aluminium og kunstgjødsel. I dag er Hydro og Yara delvis offentlig eide selskaper og til stede i et stort antall land. I Norge er Statkraft den sentrale norske utbygger av fornybar kraft. SN Power ble etablert i 2002 og eies av Statkraft (60 pst.) og Norfund (40 pst.). Agua Imara ble etablert i 2009. Disse og mange regionale norske kraftselskaper er engasjert i kraftutbygging i utviklingsland, hvor norske selskaper innenfor vind- og solenergi også er engasjert. Norske investeringer i kraftverk i utviklingsland startet imidlertid allerede i 1965/66 i Nepal i regi av blant annet Tibetmisjonen.

På petroleumssiden ble det tidlig satset på å bygge opp norske selskaper. Norsk Hydro, Saga Petroleum og Statoil ble tildelt betydelige eierandeler og operatøroppgaver på norsk sokkel, noe som ledet til en rask oppbygging av norsk kompetanse på oppstrøms petroleumsvirksomhet som for eksempel leting etter olje og gass og utbygging og produksjon fra petroleumsforekomster. Alle selskapene engasjerte seg etter hvert internasjonalt inntil Saga Petroleum ble fusjonert med Norsk Hydro i 1999 og petroleumsdelen av Norsk Hydro ble fusjonert med Statoil i 2007. Statoil er i dag 67 pst. statseid. Statoil er den suverent største norske investoren i energisektoren og er rangert som nr. 13 i verden målt etter omsetning.

En rekke leverandørbedrifter til petroleumsvirksomheten etablerte seg tidlig og norsk leverandørindustri er nå ledende på en rekke områder, også internasjonalt.

INTSOK, stiftelsen som arbeider med internasjonalisering av industrien er delfinansiert av Olje- og energidepartementet. De har mer enn 200 partnere som representerer mer enn 300 selskaper. Mange av leverandørselskapene er kun basert i Norge, men flere er også etablert internasjonalt. Norsk leverandørindustri har i dag en samlet omsetning på om lag 150 mrd. kroner.

Studien «Internasjonalisering av norske offshoreleverandører», Menon-rapport 9/2010, viser at norske oljeselskaper i 2008 hadde bokførte direkte utenlandsinvesteringer på om lag 180 mrd. kroner, mens leverandørindustriens bokførte direkteinvesteringer i utlandet var på om lag 62 mrd. kroner.

Når en regner med Nord-Afrika og Latin-Amerika var oljeselskapenes investeringer i utviklingsland på rundt 56 mrd. kroner. Av dette utgjorde investeringer i Angola vel 22 mrd. kroner. Leverandørindustrien hadde i følge Menons rapport omtrent ingen bokførte direkteinvesteringer i utviklingsland i 2008, men betydelig eksport av utstyr til slike land. Derimot hadde denne industrien samme år om lag 5 mrd. kroner bokført som direkteinvesteringer i OFS/skatteparadiser. Menon mener at dette dels kan skyldes at deler av leverandørindustrien har sin basis i rederier som ofte er registrert med datterselskaper i OFS/skatteparadiser. Dels kan det være et uttrykk for risikoavlastning. En annen forklaring er at i områder med høy politisk risiko leier mange selskaper utstyr og driftsmidler framfor å eie dem. I samme retning peker studien «Internasjonalisering i petrorettet næringsliv» utført avSamfunns- og næringslivsforskning i 2006. Den viste at vel 28 pst. av leverandørindustriens omsetning i Vest Afrika skjedde gjennom samarbeidende selskaper.

INTSOKs oversikter fra 2011 viser at for den service-/ utstyrsorienterte delen av industrien er Brasil, Nigeria og Angola de viktigste markedene. Statoil utvinner i dag olje og gass i 13 land, blant annet i Angola, Aserbajdsjan, Brasil, Kina, Libya, Nigeria og Venezuela. Det er i hovedsak oljeselskapene som har investeringer i disse landene. Ifølge INTSOK hadde ingen leverandørbedrifter direkteinvesteringer i Afrika i 2011.

Stiftelsen INTPOW er fornybarindustriens samarbeidsorganisasjon med myndighetene for satsing internasjonalt. Den ble etablert i 2009 og kan vise til stor aktivitet globalt. Etter deres oversikter er norsk fornybarindustri mest engasjert i utviklingsland klassifisert som mellominntektsland. De viktigste er Brasil, Chile, Peru, Sør-Afrika, Kina og India. Bransjen er også aktiv i lavinntektslandene Vietnam og Mosambik. Prosjektene er i stor grad delfinansiert av Norfund, SN Power og datterselskapet Agua Imara.

SN Power hadde i 2011 investeringer i fornybar energi for mer enn USD 1,1 mrd. fordelt på 38 anlegg i 9 utviklingsland i Latin Amerika, Afrika og Asia. Ytterligere 9 prosjekter er under utvikling. SN Power som driver på forretningsmessig grunnlag er mest engasjert i vannkraftutbygging, men investerer også i vindkraft. Selskapets inntekter var i 2011 på USD 453,2 mill.

I tillegg til det bidraget SN Powers prosjekter gir til næringsutvikling på nasjonalt nivå gjennom økt elektrisitetsforsyning, legger selskapet vekt på å fremme samfunnsutvikling lokalt i forbindelse med prosjekter i Asia og Sør Amerika – tiltak som også skal støtte opp om selskapets forretningsmessige utvikling. I Filippinene, India, Peru og Nepal har de blant annet iverksatt tiltak for mikrofinans, elektrifisering av lokalsamfunn, vannforvaltning og helse. Dessuten er åtte av selskapets prosjekter i Brasil, Chile, Peru og Filippinene tilsluttet Den grønne utviklingsmekanismen (CDM) og bidrar årlig med mer enn 2 millioner sertifiserte klimakvoter (CER).

Error for object: cElement. Element: [div class="K-NY-BoxLoc xml:link-locator href-boxloc10.gif show-embed actuate-auto" id="ved7.p0"

Agua Imara har som mål å bli et ledende vannkraftselskap i framvoksende økonomier i Afrika og Sentral-Amerika. Selskapets hovedeier, SN Power, har en eierandel på 51 pst. Øvrige eiere er Norfund, Bergenshalvøens Kommunale Kraftselskap (BKK) og TrønderEnergi. Agua Imara hadde i 2011 totalt aktiva for 913 mill. kroner – det meste av dette er investeringer i vannkraftanlegg i Zambia og Panama.

Norge bidrar direkteog indirekte med finansielle investeringer til utbygging av fornybar energi. Norfund investerer i energiaktiviteter i utviklingsland noe som gir tilgang til kunnskaper om lokale forhold der de selv mangler det. Norfunds investeringer i fornybar energi-sektoren beløp seg i 2011 til totalt 3,58 mrd. kroner. Det er mer enn halvparten av Norfunds totale beholdning av investeringsavtaler. En rekke private investerings-, spare- og pensjonsfond har også investeringer i utviklingsland. Noen, som Kommunal Landspensjonskasse, i samarbeid med Norfund.

Norad bidrar med katalytiske midler til næringsutvikling på rundt 300 mill. kroner årlig. Midlene er ikke øremerket energi, men sektoren er prioritert.

Det gis tilskudd til programmer som har økt energitilgang og energieffektivitet som hovedmål. Samlet planlagt støtte til energisektoren fra de relevante budsjettpostene utgjør om lag 50 mill. kroner i året. Midlene benyttes i utstrakt grad som risikoavlastning i de mest risikofylte fasene i forprosjekteringsfasen for etablering av grunnlag for investeringsbeslutning.

I tillegg er Norad involvert i flere multilaterale energitiltak, deriblant en treårig avtale om kjernefinansiering av «Public-Private Infrastructure Advisory Facility» (PPIAF) innenfor Verdensbankgruppen hvor en sikter mot bidrag til Afrika. Norad gjorde i 2012 også avtale med den UNESCO-tilknyttede non-profit organisasjonen «International Hydropower Association» for å finansiere implementeringen av deres bærekraftsprotokoll i utviklingsland og det samarbeides med det multilaterale finansieringsinitiativet «UNCDF Cleanstart» som skal sikre økt tilgang til ren og rimelig energi for mer enn 2,5 millioner fattige.

Investeringer i energi i utviklingsland skjer også gjennom kjøp av kvoter fra den grønne utviklingsmekanismen (CDM). På denne måten bidrar Norge til overføring av ressurser og teknologi fra rike til fattige land og til bærekraftig utvikling i sør. Ved å kjøpe klimakvoter bidrar Norge til at kvotemarkedet utvikles og til at prosjekter innenfor fornybar energi og energieffektivisering i utviklingsland realiseres. Aktiviteten under CDM må imidlertid forventes å bli redusert de nærmeste årene på grunn av manglende etterspørsel og fordi prisene på CDM-kvotene har falt til et svært lavt nivå.

Indirekte eierskap

Investorer kan også ha investeringer i energisektoren uten å ha energiinvesteringer som et særskilt mål. Forvaltningen av Statens pensjonsfond utland (SPU) er lagt opp med sikte på å oppnå høyest mulig internasjonal kjøpekraft over tid innenfor et moderat risikonivå. Fondets aksjeinvesteringer var ved utgangen av 2011 spredt på 8 000 selskaper i over 50 land. Det tilsvarte en gjennomsnittlig eierandel på 1,1 pst. i verdens børsnoterte selskaper. SPUs investeringsvirksomhet i framvoksende markeder og arbeidet med ansvarlig investeringer er omtalt i avsnitt 6.6.

4. Energi-utfordringer i utviklingsland

Energisituasjonen

Det er nær sammenheng mellom økonomisk vekst og energiforbruk. Tilgang til energi, særlig elektrisitet, er en forutsetning for utvikling av næringsliv og velferd. Utbygging av kraftverk og distribusjonsnett prioriteres derfor høyt av de fleste land samtidig som kapasiteten innen vind- og solkraft utvikles.

Energi er et knapphetsgode, særlig i utviklingsland. Nesten all aktivitet krever energi enten det dreier seg om å lage mat, drive skoler, sykehus, forretningsvirksomhet eller transport. Tilgangen og prisnivået på energi vil i stor grad styre omfang, tempo og effektivitet på alle disse aktivitetene. I følge det internasjonale energibyrået IEA hadde 80,5 pst. av verdens befolkning tilgang til elektrisitet i 2009. Tallet for de som bor på landsbygda var 68 pst. Det innebærer at 1,3 milliarder mennesker ikke hadde tilgang til elektrisitet mens 40 pst. av verdens befolkning var avhengig av ved, kull, trekull eller ulike slag biomasse til å koke mat. FNs klimapanel peker i denne sammenhengen på at utviklingsland i dag har 53 pst. av verdens kapasitet til å produsere elektrisk kraft fra fornybare kilder og anslår potensialet til å øke dette som betydelig. IEAs scenario for energiforbruk uten nye klimatiltak («Current Policies Scenario») er at energiforbruket i land utenfor OECD vil øke med nær 40 pst. fra 2009 til 2020. I 2009 stod fossile kilder, særlig kull, for 86 pst. av energiproduksjonen i disse landene, og fossile kilder ventes å dominere energiforsyningen i lang tid framover. Dette medfører at om lag 60 pst. av de globale klimagassutslippene er energirelaterte. Det er dermed en stor utfordring å øke den globale energibruken uten samtidig å øke de globale utslippene av klimagasser ut over rammene for togradersmålet som FNs klimapanel har satt som tålegrense for global oppvarming.

Det er også viktig for velferden i disse landene at ressursene som bygges ut gir inntekter som, riktig forvaltet, skaper arbeidsplasser og finansierer bedre infrastruktur, helse, utdanning og andre sosiale tilbud.

Tallene for produksjon og bruk av energi dekker over store ulikheter mellom land. I følge blant annet Norfund og IEA har hele Afrika sør for Sahara (utenom Sør Afrika) i dag en total produksjonskapasitet for elektrisk kraft som ikke er større enn Norges, mens bare 5 pst. av vannkraftpotensialet i regionen anslås å være utbygget. I 2009 hadde bare 30 pst. av befolkningen i regionen tilgang til elektrisitet, mens tallet for landsbygda kun var 14,2 pst. Av enkeltland er Tanzania blant de som kommer dårligst ut med 14 pst. elektrisitets-dekning for befolkningen på landsbasis og bare 2,5 pst. på landsbygda.

Noen steder finnes det nett for levering av naturgass og i mange land kan de som har råd til det kjøpe flytende gass på beholdere. Naturgass som energibærer gir få helseskadelige virkninger lokalt. Den bidrar til globale CO₂-utslipp, men kommer positivt ut i sammenligning med brenneved og kull. Mange steder uten tilgang til gass og elektrisitet er alternativet brenneved eller trekull som gir utslipp av klimagasser og for vedens vedkommende også store negative helseeffekter, mens trekull ikke har de samme negative helseeffektene. En annen alvorlig bivirkning ved bruk av brenneved er avskogning som bidrar til jorderosjon og økt fare for flom og tørke. I tillegg er brenneved uegnet som energikilde for den delen av næringslivet som har store energibehov og dermed reduseres muligheten til å skape inntekter og arbeidsplasser.

I mange utviklingsland er det gjort betydelige drivverdige funn av olje og gass. Tanzania og Mosambik er blant de land som har gjort slike funn i 2012. De senere årene har det også vært gjort betydelige funn i Ghana og Indonesia. Dette utvider mulighetene disse landene har til i første rekke å skaffe seg inntekter til å utvikle samfunnet videre, og på sikt til å øke selvforsyningsgraden mht. drivstoff. Norske selskaper deltar i utviklingen av disse ressursene.

Manglende tilgang på elektrisitet er generelt en hemsko for sosial utvikling. Koking med ved og kull gir røyk i oppholdsrom. Lungesykdommer som følge av dette fører til at om lag 2 mill. mennesker dør hvert år. Vannhenting tar timer av kvinners tid hver dag. Brønnboring og vannpumper som drives av strøm kan lette denne arbeidsbyrden betydelig. Elektrisitet er også en viktig forutsetning for at kvinner skal kunne drive hjemmeindustri og ha egen inntekt. Manglende leselys gjør det vanskelig for folk i områder uten strømtilførsel å studere og få en utdanning. Strøm til mobiltelefon, radio og tv er en forutsetning for å få informasjon om det som skjer i samfunnet og dermed for folkeopplysning og demokratisering. Strøm bidrar også til etablering av arbeidsplasser og reduserer dermed det presset mot sosial sikkerhet og stabilitet som stor arbeidsløshet utgjør.

Energi og næringsutvikling

Energimangel er en betydelig flaskehals for næringsutvikling og begrenser både geografisk lokalisering og omfanget av investeringer i mange næringer. Manglende eller ustabil tilgang til elektrisitet kommer høyt opp på lista når næringsdrivende i Afrika, Sør-Asia og andre regioner spørres om hva som mest begrenser deres forretningsvirksomhet, f.eks. i Verdensbankens årlige Enterprise Surveys. African Economic Outlook 2012 har summert surveysvarene for perioden 2006-2011 og fant at i Afrika sør for Sahara er elektrisitetstilgang det klart viktigste hinderet.

Samtidig har mange utviklingsland, ikke minst i Afrika, et stort uutnyttet potensiale for økt energiproduksjon basert på egen vannkraft, solenergi og til dels vind. I noen land har også bruk av gass et betydelig potensiale. I dag drives mye av elektrisitetsproduksjonen i utviklingsland av dieseldrevne generatorer uten rensing av avgasser. Slike generatorer er rimeligere å installere enn det f.eks. er å bygge ut vannkraft, men de har mye kortere levetid og høyere driftskostnader, noe som er særdeles kostbart i situasjoner hvor oljeprisen er høy. Dette gir ytterligere argumenter for å få bygget ut egne ressurser på klimavennlig vis. Mange land har for øvrig tilgang til billig kull og for disse er kullfyrte kraftverk et alternativ. Så lenge situasjonen er at slike fossile brennstoffer må brukes eller foretrekkes, er god og rimelig renseteknologi et essensielt klimatiltak.

Energi og klima

Produksjon og bruk av fossile brensler globalt (utslipp fra transport og fra olje- gass og kullfyrt produksjon) medfører utslipp av klimagasser. Energiproduksjon og -bruk står i dag for nesten to tredeler av utslippene av klimagasser globalt. IEA har anslått at energietterspørselen fra ikke-OECD land vil øke med 90 prosent fram mot 2035 uten ny politikk. Ifølge FNs klimapanel må totale globale klimagassutslipp nå sin topp i 2015 og reduseres med 50 – 85 prosent fram mot 2050 i forhold til 2000-nivå dersom togradersmålet skal overholdes. Dagens utslippsutvikling viser at dette målet ikke kan nås uten ytterligere tiltak. For å begrense de negative klimaeffektene av bedre tilgang på energi i utviklingsland må investeringer i fornybar energi og energieffektivisering prioriteres. Dette er viktig for å unngå innlåsing i en fossilbasert infrastruktur, og for å sikre en utvikling i retning av en lavkarbonøkonomi.

Rike land og mellominntektsland med betydelig kapasitet til omstilling må ta sin del av kostnadene ved omstillingene, mens en hovedutfordring for tilpasningen mellom internasjonalt klimasamarbeid og utviklingshensyn ligger i hvordan vi kan støtte utviklingsland i å komme inn i en lavutslippsutvikling mht. energibruk.

I mange utviklingsland begrenses investeringer fra privat sektor av en rekke forhold. I tillegg finnes det få incentiver til å prioritere lavutslippsteknologi f.eks. i form av karbonprising eller støtte til utbygging av fornybar energi, som gjør energieffektivisering og lavutslippsteknologi mer lønnsomt. Derimot finnes det ofte subsidieordninger for prisreduksjon for fossile energibærere. Dette virker negativt inn og kan undergrave reguleringer iverksatt for å redusere klimagassutslipp.

Prioritering av investeringer i fornybar energi og energieffektivisering, blant annet gjennom fjerning av energisubsidier og innføring av karbonprising er viktig i alle land. Det vil imidlertid kunne medføre betydelige investeringer dersom det i henhold til Kyotoprotokollens artikkel 10 skal sikres at byrdefordelingen mellom rike og fattige land følger prinsippet om felles, men differensiert ansvar, som blant annet innebærer at utviklingslandene kan tilpasse sine utslippskutt til utviklingsnivå og økonomisk evne.

Framtidige klimaendringer forventes å ramme fattige land i tørke- og flomutsatte strøk sterkest. Mennesker i disse landene er dårlig i stand til å beskytte seg mot disse effektene som utgjør en trussel mot matsikkerhet både lokalt og globalt. I tillegg til arbeidet for å redusere klimautslippene er derfor tiltak for klimatilpasning, herunder flomforebygging, irrigasjon og andre tiltak for matsikkerhet nødvendige. Igjen er dette forbundet med ekstra kostnader og feltet er derfor prioritert i norsk utviklingspolitikk.

Konflikter rundt utnytting av energiressurser

Redusert fattigdom og økt levestandard innebærer sterkt økende etterspørsel etter energi i mange land og det er en stor utfordring for myndighetene å skaffe nok rimelig energi til alle. Fornybar energi gir ingen utslipp av klimagasser, men den er samtidig ofte dyrere og driftsmessig mindre pålitelig enn energi fra fossile kilder. Utbygging av fornybare energikilder innebærer også ofte betydelige inngrep i naturen og krav til omstillinger for folk som lever i områdene.

Solcelle- og vindkraftanlegg har et potensiale i mange utviklingsland, særlig der hvor distribusjonsnettet er mangelfullt. Slike løsninger innebærer imidlertid båndlegging av områder og det kan oppstå konflikter med andre brukere. Mange av de utfordringene en møter ved vannkraftutbygging kan unngås, men samtidig er disse energikildene mer kostbare pr kilowattime å bygge ut.

Utbygging av vannkraft kan skje uten å bygge større reservoarer, men i mange tilfeller vil damprosjekter bidra positivt til flomregulering og irrigasjon. Slike utbygginger har imidlertid ofte møtt motstand fordi de kan kreve flytting av mennesker, og i enkelte tilfeller griper de inn i urbefolkningers leveområder og levesett og prosjektene medfører inngrep i natur. Lokale inngrep kan også berøre fiske- og vanningsmulighetene i et vassdrag. Utbyggingen av Bugoye-kraftverket i Uganda er eksempel på en vellykket utbygging både mht. naturinngrep og sosialt (se boks 11.2).

Oppdemning av vassdrag for energiproduksjon og andre formål har også vist seg å kunne skape konflikter mellom land. Disputter om eierskap og bruksdeling forekommer ofte der hvor store vassdrag renner gjennom mange land, slik som Nilen, Eufrat og Ganges. I tilfeller der landene har delt på kostnader og bruk av elektrisiteten fra vassdraget, slik som mellom Lesotho og Sør-Afrika og mellom India og Nepal har det imidlertid vist seg mulig å komme til enighet. Vannkraftverket Itaipu som eies 50/50 av Brasil og Paraguay er også et godt eksempel på samarbeid mellom land til felles nytte.

Også utbygginger i petroleumssektoren kan skape interessemotsetninger. Et nylig eksempel er striden mellom Sudan og Sør-Sudan om oljen fra feltene i grenseområdene. Det norske kontinentalsokkelinitiativet, som bidrar med kartlegging av utviklingslands kontinentalsokler er eksempel på et tiltak som kan bidra til fredelige løsninger.

IEA anslår at det i 2010 ble brukt over USD 400 mrd. globalt til subsidier av fossile energibærere. Om lag ¾ av dette er forbrukersubsidier i utviklingsland, mens bare om lag 8 pst. av disse kommer de fattigste 20 pst. av befolkningen til gode. Noe usikre anslag tilsier at en total utfasing av fossile subsidier samlet kunne innebære globale utslippskutt på knapt 5 pst. innen 2020. Samtidig som dette er en utgiftspost som veier tungt på mange lands budsjetter og medfører negative klimaeffekter, har ofte store velgergrupper samt lokal industri tilpasset seg subsidiert energi. Økinger i energiprisen er dermed et viktig politisk tema som har vist seg å ha potensiale til å skape sosial uro i mange land.

Error for object: cElement. Element: [div class="K-NY-BoxLoc xml:link-locator href-boxloc11.gif show-embed actuate-auto" id="ved7.p0"

Error for object: cElement. Element: [div class="K-NY-BoxLoc xml:link-locator href-boxloc12.gif show-embed actuate-auto" id="ved7.p0"

5. Forutsetninger for at investeringer skal komme fattige mennesker i utviklingsland til gode

Godt styresett

Rammebetingelsene i et land må være gunstige og praktiseres på forutsigbart vis for at bedrifter skal ønske å etablere seg. Vertslandet må ha et lov- og regelverk om hvordan kontrakter skal utformes og inngås, og regelverket må håndheves. Det må også være rimelig enkelt å etablere virksomhet uten for mye byråkrati og uten korrupsjon, og forholdene mellom arbeidsgivere og arbeidstakere bør være godt organisert. I noen land mangler viktige komponenter av disse rammebetingelsene. Likevel vil enkelte selskaper investere fordi den potensielle avkastningen er svært høy og inntekter kan tas ut løpende med minimal beskatning, eller fordi det eksisterer garantiordninger som avlaster risikoen som skiftende politiske forhold kan utgjøre.

Godt styresett dreier seg også om myndighetenes vilje til å skattlegge innbyggere og investorer og bruke skatteinntektene til å bygge samfunnet og etablere og understøtte en rettferdig fordelingspolitikk. Land med ressurser som olje- og gass eller andre naturressurser som gir store overskudd ut over normal avkastning av investert kapital, skulle ha særlig gode forutsetninger for dette. I praksis har det imidlertid ofte vist seg at rike naturressurser gir opphav til konflikter og berikelse for noen få.

Korrupsjon er et stort problem i mange land. I første rekke innebærer det et økonomisk tap for vertslandet. For befolkningen generelt fungerer korrupsjon som en ekstraskatt og en måte myndighetspersoner kan utøve illegitim makt og undertrykke andre på. Norsk lovgivning forbyr bedrifter å betale penger under bordet og straffer overtredelser. I lengden vil en klar anti-korrupsjonsholdning bidra til at omfanget av korrupsjon minker.

Korrupsjon og underslag av midler i de lukrative utvinningsindustriene bidrar i mange tilfeller til ulovlig kapitalflukt som er med på å opprettholde skatteparadiser og systemer for hvitvasking. Dette er forhold som blant annet «Transparency International» er med på å bringe fram i lyset og som det internasjonale samarbeidsorganet «Financial Action Task Force» (FATF) hvor Norge deltar, bidrar til å bekjempe gjennom sine anbefalinger og tiltak.

Norge samarbeider med andre land, blant annet i OECD-sammenheng gjennom «Global Forum on Transparency and Exchange of Information for Tax Purposes», så vel som gjennom «Task Force on Financial Integrity and Economic Development», for å begrense ulovlig kapitalflyt over landegrensene. Av de antatt mer enn 1.200 mrd. USD i ulovlige overføringer, et beløp som er omlag ti ganger så høyt som all offisiell bistand til sammen, utgjør størstedelen midler fra skatteunndragelser. En måte dette gjøres på er gjennom strategisk internprising i flernasjonale selskaper hvor overskudd flyttes til OFS/skatteparadiser der åpenhet og innsyn i transaksjoner er sterkt begrenset. Sveits, Cayman Islands og Luxembourg er blant de minst åpne av disse. Norge samarbeider innenfor OECD for å bidra til økt innsyn og fjerne muligheten til ulovlig bruk av skatteparadiser.

«Extractive Industries Transparency Initiative» (EITI) med hovedbase i Norge som Norge og flere norske selskaper er tilsluttet, og den verdensomspennende «Publish What You Pay»-kampanjen, bidrar også til større åpenhet på disse områdene. Illegale kapitalstrømmer, uheldige virkninger for utviklingsland og arbeidet med å begrense problemet er ellers beskrevet i NOU 2009: 19 Skatteparadis og utvikling.

Hindring av kapitalflukt og tap av skatteinntekter.

Gode rammebetingelser er avgjørende for å tiltrekke seg investeringer, men ikke alle rammebetingelser som er fordelaktige for investorer er i lokalbefolkningens beste interesse.

Mange land har etablert økonomiske soner hvor utenlandske investorer kan etablere seg på fordelaktige skatte- og tollbetingelser og hvor landenes generelle arbeidstakerbetingelser ofte ikke gjelder. Blant annet Kina innførte slike soner på begynnelsen av 1980-tallet. Begrunnelsen for å etablere slike soner kan være at det skapes arbeidsplasser, tilføres kunnskaper og teknologi, at de gir eksportinntekter og at avleggere av virksomheten etter hvert vil gi økonomiske ringvirkninger i landet selv. Studier utført av Verdensbanken og andre har vist at dette skjer i heller beskjeden grad og at velferdseffektene er størst der hvor myndighetene er mest motivert for å bruke inntektene til slike formål og sikrer seg at det samtidig skjer en kompetanseoverføring, slik Kina har gjort.

Et tilsvarende økonomisk incentiv som er mer relevant for energiselskaper som normalt må etablere seg i nærheten av ressursene, er mer eller mindre permanente skattefritak eller skattereduksjoner («tax holidays») på inntektene. Dette kan også ha form av skatteavtaler mellom vertslandet og et OFS/skatteparadis. Dette er utbredte ordninger som bidrar til at flernasjonale selskaper kan redusere sin risiko for tap i land hvor andre garantier ikke ansees som tilstrekkelige. Én ulempe er at systemet reduserer den skatteinngang landene hvor driften foregår kunne fått ut over royalties og lisensavgifter. Dermed får de også mindre muligheter til å finansiere infrastruktur og velferd. Slike skatteavtaler kan også misbrukes til ulovlig skatteunndragelse.

For vertsland som byr på gode fortjenestemuligheter, men samtidig stor politisk og kommersiell risiko, er det en balansegang hvor strenge regelverk for beskatning og bedriftsetablering en vil ha. For strenge regelverk kan holde investorer unna. Er de for svake kan inntektene til staten bli små.

Et første skritt for et vertsland for å beholde mer av inntektene i landet kan være å ikke inngå avtaler med OFS/skatteparadiser eller å ha lovgivning som begrenser bruk av slike finanssentra. I tilfeller hvor den potensielle kapitalavkastningen for selskapene er stor, slik som innen utvinningsindustriene, bør staten kunne sikre seg gode inntekter gjennom strenge etablerings- og skatteregimer uten å risikere at investorene trekker seg – gitt at de politiske forholdene for øvrig er rimelig stabile og rettshåndhevelsen tilfredsstillende. Skatte- og forvaltningsregimene som ble etablert ved utbyggingen av norsk sokkel er eksempel på hvordan et land kan ta inn store deler av overskuddet fra slike ressurser i skatter og avgifter og samtidig ha sterk styring med ressursforvaltningen uten at investorene taper interessen.

Anstendig arbeid

Lave lønnskostnader kan ha betydning for hvilket land et flernasjonalt selskap ønsker å investere i. Lønnskostnader er imidlertid ikke en hovedfaktor for energiselskaper hvor tilgang til ressursene er avgjørende. Standarden på og kontrollen med arbeids- og lønnsforhold er imidlertid lav i mange utviklingsland, samtidig som et anstendig lønnsnivå og gode arbeidsbetingelser har vist seg å gi produktivitetsgevinster for bedrifter som etablerer seg i slike land. Ettersom kunnskapsinnholdet i produksjonen øker i mange næringer øker også behovet for faglært arbeidskraft. Det vil da være i selskapenes interesse å bidra til god utdanning og helse, både i egen regi og gjennom å betale skatter og avgifter som setter vertslandet i stand til å yte gode sosiale tjenester.

Sosial utvikling kjennetegnes blant annet av bedre arbeidsforhold. Dette hensynet har regjeringen søkt å ivareta i sin sjupunktsstrategi for et anstendig arbeidsliv globalt. Denne bygger på ILOs agenda for anstendig arbeid. Strategien slår fast at Norge skal være en pådriver for å fremme anstendige arbeidsvilkår gjennom utenrikspolitikken, utviklingspolitikken, handelspolitikken, nærings- og eierskapspolitikken og arbeidslivspolitikken. Det skal blant annet gjøres en særlig innsats for kapasitets- og institusjonsbygging innen kontroll med og håndheving av lover og regler for arbeidslivsstandarder. Både utviklingspolitikken, vårt arbeid gjennom ILO og samarbeidet som det norske Arbeidstilsynet har med arbeidstilsyn i andre land er viktige kanaler for å fremme anstendig arbeid.

Regjeringen støtter ILOs arbeid med få lagt prinsippene som er nedfelt i organisasjonens åtte kjernekonvensjoner til grunn for arbeidslivsrelasjonene i alle land. Disse omhandler blant annet forbud mot barnearbeid, likestilling, tvangsarbeid, inklusive ulovlig menneskehandel, ulike former for diskriminering, organisasjonsfrihet og rett til kollektive forhandlinger. Regjeringen ser prinsippene som grunnleggende i arbeidet med å styrke norske flernasjonale selskapers samfunnsansvar.

ILO-konvensjonene om anstendig arbeid gjelder i landene som har ratifisert dem. Ulike frivillige rapporteringsordninger som til dels angår annet enn arbeidsforhold er også relevante for dette. Det gjelder f.eks. OECDs veiledende retningslinjer for rapportering fra flernasjonale selskaper og den frivillige ordningen for megling i klagesaker. FNs Global Compact er en annen ordning som på generelt nivå indikerer hvilke aspekter ved selskapenes drift det bør rapporteres om. GRI (Global Reporting Initiative) er et omfattende system for rapportering som Norge anbefaler selskaper å bruke og som enkelte selskaper benytter. Anstendige arbeidsforhold dekkes også av disse.

Investeringer, sosial utvikling og den norske modellen

En viktig del av motivasjonen for å fremme næringsutvikling i utviklingsland ligger i erfaringene fra vår egen utvikling fra bondesamfunn til moderne industrinasjon og videre. Mange faktorer som styresett, kapital og skatteinntekter, arbeidstakerrettigheter, teknologi og energi spilte sentrale roller i denne lange prosessen. Tilgang til billig og fornybar energi fra vannkraft var en viktig forutsetning for industrialiseringen og videreutviklingen av vårt samfunn. Siden 70-tallet har store inntekter fra oljeindustrien gitt god drahjelp.

Utviklingen i Norge og andre nordiske land var i begynnelsen av forrige århundre preget av klassemotsetninger og konflikter, men også av utvikling av viktige politiske institusjoner. Etter 2. verdenskrig bidro et nært samarbeid mellom partene i arbeidslivet og samordnede lønnsoppgjør til at lønnsutviklingen stort sett fulgte produktivitetsutviklingen. Dette bidro til vekst og stabilitet i økonomien.

En oversikt fra OECD viser at Norge har den tredje mest egalitære inntektsfordelingen i OECD når skatter og overføringer tas i betraktning. Dette gjelder også formuesfordelingen. Vi har få fattige, få svært rike og de rikeste beslaglegger en betydelig mindre andel av den totale velstanden enn tilfellet er i mange andre land. Det norske skattesystemet med beskjeden grad av skatteunndragelse grunnet både evne til å inndrive og vilje til å betale skatt, bidrar til dette. I Norge er «de brede lag» i arbeid, mottar en rimelig god inntekt og bidrar dermed til sirkulasjonen gjennom skatt og forbruk. Dette innebærer at den offentlige velferden har et bedre økonomisk fundament enn der hvor fordelingen av inntekt er svært skjev og arbeidsløsheten er stor. Gratis og god utdanning, gode og rimelige helsetjenester, god infrastruktur osv. bidrar i neste omgang til å understøtte verdiskapningen. Den norske/nordiske samfunnsmodellen har blant annet på grunn av sin evne til å skape vekst som kommer flertallet til gode vært framholdt av Verdensbanken og andre som mønster også for utviklingsland.

Som helhet er modellen forankret i norsk og nordisk historie og derfor neppe eksporterbar. Den kan imidlertid gi viktig innsikt i hvorfor enkelte andre samfunn ikke fungerer like godt, og den har elementer som bør kunne tilpasses andre forhold. Ett av disse er effektiv skattlegging av inntekter og formue som gir rom for å bygge opp gode og bærekraftige utdannings- og helsesystemer og andre velferdsordninger.

Beskrivelsene i avsnittene foran viser imidlertid at ikke alle land og myndigheter prioriterer å bygge samfunn med velfungerende institusjoner, jevn inntektsfordeling og godt styresett. Dermed forblir betingelsene for etablering og investeringer vanskelige og risikopregede i mange land og helse- og utdanningstilbudene og levekårene ellers mangelfulle.

Mange bistandsgivere har tilbud om programmer for institusjonsutvikling til land som ønsker å bedre sine institusjoner for å tiltrekke seg investeringer og skape sosial utvikling og utjevning. Norsk utviklingspolitikk ser i denne sammenheng bistand som et virkemiddel til utvikling av sentrale samfunnsinstitusjoner og til å utløse utviklingsimpulser. Velfungerende institusjoner for beskatning, forvaltning av fiskeriressurser, olje- og gassressurser og inntektene fra disse kan understøtte utviklingen mot bedre styresett og generelt bidra til å utløse flere investeringer fra Norge og andre land.

Bistand til å bygge bedre institusjoner kan imidlertid aldri bli mer enn et tilbud. Noen land vil ønske å benytte seg av det, andre ikke. Enkelte land har i utgangspunktet totalt sett et så svakt utviklet nettverk av institusjoner at det, uansett politisk vilje, byr på store utfordringer for dem å få enkeltinstitusjoner som etableres eller oppgraderes til å fungere godt. Dette gjør det vanskelig å lokke investeringer til landet, bortsett fra på områder hvor det tidvis er ekstremt god lønnsomhet, som energifeltet. Der hvor den norske staten og norskbaserte selskaper bidrar til slike investeringer påhviler det alle parter særlig aktsomhet for å sikre vertslandene får et rimelig vederlag for ressursene som tas ut.

Fra norsk side framholdes det generelt i internasjonale fora at en er interessert i å dele erfaringene med andre land for å bidra til utvikling, økonomisk så vel som mht. menneskerettigheter og demokratiske institusjoner.

6. Investeringspolitikk for sosial utvikling

6.1 Prosjektfinansiering og risikoavlastning

Investeringer i olje- og gassektoren og fornybar energi-sektoren er som regel meget kapitalkrevende og det tar gjerne flere år før prosjektene gir en positiv kontantstrøm. Få norske selskaper er i stand til å bære slike investeringer alene. For å skaffe nok kapital til veie er det derfor ofte behov for samarbeid mellom flere investorer. Slike finansieringskonsortier er ofte sammensatt av private investorer, statlige finansieringskilder og -institusjoner i vertslandet og i Norge og andre land såvel som internasjonale finansinstitusjoner.

Generelt er både kommersiell og politisk risiko ved investeringer i utviklingsland betydelig. For olje- og gassutvinning er den kommersielle risikoen høy, spesielt ved leting, men slike investeringer er likevel attraktive på grunn av stor forventet avkastning. Investeringer i vannkraftutbygginger er kommersielt krevende på grunn av at avkastningen ofte er relativt lav.

Siden høy samlet risiko ofte krever at en betydelig del av kapitalen skaffes til veie av investorer med evne til å ta stor risiko, vil noen investorer som før nevnt benytte oversjøiske finanssentra for å redusere denne.

Relevante norske politiske rammebetingelser for prosjektfinansiering

Norske offentlige institusjoner for finansiering og garantier er i hovedsak rettet mot eksportindustrien. Slike ordninger kommer også investeringer i utviklingsland til gode. GIEK er en nøkkelinstitusjon i denne sammenheng blant annet gjennom sin «Garantiordning for eksport til og investeringer i utviklingsland (u-landsordningen)». Ordningen dekker politisk risiko ved norske investeringer i utviklingsland og utløser motgarantier fra vertslandet, som kan bli gjenstand for internasjonal voldgift om avtalene misligholdes. Det har vært en mangeårig debatt mellom næringslivet og staten om hvorvidt den økonomiske rammen for ordningen er god nok. Det finnes for øvrig ikke norske offentlige ordninger som kan dekke den kommersielle risikoen ved investeringer i utlandet.

Regjeringens politikk for å fremme kommersielle investeringer i utviklingsland er blant annet å bruke bistand som katalysator. Norad har lenge hatt støtteordninger som gir risikoavlastning ved forundersøkelser og kan bevilge midler til opplæring ved etablering.

Statens viktigste instrument for å fremme investeringer i utviklingsland er likevel Norfund. Norfundloven slår fast at fondets mandat er å «etablere levedyktig, lønnsom virksomhet som ellers ikke ville blitt igangsatt på grunn av høy risiko». Erkjennelsen av at energi er en av de store knapphetsfaktorene for økonomisk og sosial utvikling i utviklingsland, er grunnen til at Norfund satser tungt på fornybarprosjekter og i samarbeid med Statkraft etablerte SN Power og Agua Imara.

Selskaper som mottar støtte fra blant annet GIEK, Norad og Norfund forplikter seg til å følge internasjonale retningslinjer for transparens og samfunnsansvar.

Utfordringer knyttet til de norske rammebetingelsene

Norfund er gitt begrenset anledning til å benytte seg av OFS/skatteparadiser for å avlaste prosjektrisiko. Som nevnt foran er dette en praksis som ofte følges for å være konkurransedyktig ved investeringer i enkelte fattige land. Dette er også grunnen til at Norfund er gitt en slik anledning. Ettersom noen OFS/skatteparadiser også bidrar til skatteunndragelse og fungerer som mellomstasjon for penger med kriminell opprinnelse, gjelder det strengere regler for Norfund. Fondet er av denne grunn for tiden pålagt å avstå fra bruk av finanssentra utenfor OECD som Norge ikke har skatte- og informasjonsutvekslingsavtaler med. I fond hvor Norfund har vært i førersetet for etableringen, er jurisdiksjonen flyttet til OECD. Disse begrensningene har medført at Norfund i mindre grad enn planlagt har gjort fondsinvesteringer i Afrika og i større grad gitt lån. Som ledd i Norges arbeid for å komme illegale kapitalstrømmer til livs arbeider Norfund også for at fondets europeiske søsterorganisasjoner som er organisert i sammenslutningen «European Development Finance Institutions» også skal følge en restriktiv praksis når det gjelder investeringer gjennom oversjøiske finanssentra.

6.2 Beskatning og OFS/skatteparadiser

Selskaper som etablerer seg i OFS/skatteparadiser betaler som regel lave eller ingen skatter, men et beskjedent gebyr, som imidlertid er en viktig inntektskilde for disse jurisdiksjonene/landene som årlig har et stort antall slike selskapsetableringer. Risikoavlastning har vært nevnt som en grunn til slike etableringer. Hemmelighold er en annen grunn. Mange OFS/skatteparadiser kan dermed også benyttes til å unndra skatt og skjule fortjeneste fra kriminell virksomhet som korrupsjon, underslag eller narkotika- og menneskehandel.

For internasjonale konsern vil det alltid være lønnsomt å flytte inntekter fra land med høye skattesatser til land hvor skattenivået er lavt. En måte å gjøre dette på kan være å foreta transaksjoner internt i konsernet til priser som avviker mye fra markedspris. Internasjonale konsern med mange datterselskaper som utveksler varer, tjenester og penger, har ofte noen av disse lokalisert i OFS/skatteparadiser. Det kan da være vanskelig for skatteadministrasjonen i landet hvor konsernet har hovedkontor å få full oversikt over hva som er selskapets reelle inntekter og overskudd i hvert land. Dette gjelder selv for godt utviklede og ressurssterke skatteadministrasjoner som den norske og skatteadministrasjoner i land med langt dårligere tilgang på ressurser og ekspertise har tilsvarende større utfordringer. De betydelige investeringene som er gjort på norsk sokkel hvor skattesatsene er høye viser imidlertid at toleransen innen utvinningsselskapene er høy og relatert til fortjenestemulighetene. Det er derfor grunn til å tro at de også vil investere i utviklingsland uten de fordelene som f.eks. skatteavtaler med OFS/skatteparadiser innebærer.

Betingelser for investeringer gjennom OFS/skatteparadiser

Det finnes ikke noe lovforbud mot at norske energiselskaper eller andre benytter seg av OFS/skatteparadiser for å redusere risiko eller redusere sin skatt. Forventinger til at selskapene legger igjen verdier i landene de opererer i er imidlertid tydeliggjort i norske politiske dokumenter som f.eks. stortingsmeldingen om samfunnsansvar. For stadig flere bedrifter er det også et viktig element i omdømmearbeidet å bli vurdert som et sosialt ansvarlig selskap.

Norsk regnskapslovgivning krever at regnskap og årsberetning skal gi et rettvisende bilde av virksomheten i selskapet/konsernet. I årsberetningen skal det dessuten redegjøres for arbeidsmiljø, ulykker/skader, likestilling, diskriminering og miljø. Det finnes ikke noe generelt krav om at regnskapet for den oversjøiske virksomheten til et flernasjonalt selskap må gis på landnivå. Derimot innebærer reglene om segmentrapportering etter internasjonale regnskapsstandarder, som gjelder for norske børsnoterte foretak, at det skal gis opplysninger om driften i geografiske forretningssegmenter på det detaljeringsnivå som er nødvendig for at regnskapet skal gi et rettvisende bilde. Etter omstendighetene kan dette være enkeltland som f.eks. USA eller en region som f.eks. Afrika.

Norske og internasjonale sivilsamfunnsorganisasjoner som «Publish What You Pay» og «Tax Justice Network» har vært opptatt av at norsk regnskapslovgivning bør pålegge selskaper mer konkrete krav til rapportering på landnivå. Norske myndigheter vurderer i denne sammenheng et nytt forslag fra EU-kommisjonen til konsolidert regnskapsdirektiv, som blant annet inneholder regler om såkalt land-for-land rapportering. Forslaget innebærer, hvis det blir vedtatt, at store selskaper og alle børsnoterte selskaper innen utvinningsindustrien og skogsindustrien på årlig basis i en egen rapport må rapportere om utbetalinger til myndighetene i hvert enkelt land de opererer i, herunder royalties og lisensavgifter, samt om utbetalingene er relatert til enkeltprosjekter. Formålet med reguleringen er blant annet å gjøre myndighetene i de land selskapene opererer, ansvarlige for bruken av inntektene fra sine naturressurser, samt å fremme godt styresett.

Norske myndigheter arbeider for at regelverket for land-for-land rapportering i EU skal bli så godt og robust som mulig, samtidig som det bør tas hensyn til at rapporteringskravene ikke påfører næringslivet unødige administrative byrder. Norske myndigheter har overfor EU spilt inn sine posisjoner vedrørende de foreslåtte kravene til land-for-land rapportering. Blant annet er det vist til at rapporteringskravene i større grad bør bidra til å synliggjøre uttak av naturressurser, at rapporteringskravene også bør ha som formål å bidra til å avdekke skatteunndragelser, samt at rapporteringskravene bør bidra til å synliggjøre skatteinngangen som følge av uttak av naturressurser.

Norske myndigheter arbeider for å sette i kraft krav om land-for-land rapportering i hele EØS-området så raskt som mulig. Norge har som mål å sette i kraft slike regler fra 1. januar 2014, selv om ikrafttredelsen innen EU skulle skje på et senere tidspunkt.

Dialogprosjektet Kapital for utvikling har hatt som mål å bidra til en diskusjon om, øke kunnskapen om og fremme felles forståelse for hvilken betydning ulike pengestrømmer ut og inn av fattige land har for utvikling og fattigdomsbekjempelse. Prosjektet har nasjonalt og internasjonalt vært et viktig virkemiddel for regjeringen til å fremme norske synspunkter på ansvarlig bruk av OFS/skatteparadiser og bekjempelse av illegale kapitaloverføringer.

Tiltak som gagner utviklingsland

I henhold til norsk skattelovgivning skal selskaper hjemmehørende i Norge svare skatt her i landet – også på sine utenlandsinvesteringer. For å unngå dobbeltbeskatning kan selskaper hjemmehørende i Norge som betaler skatt på sine utenlandsinvesteringer til vertslandet, kreve disse utgiftene trukket fra øvrig skatt som norske myndigheter utligner på virksomheten. Totalt sett vil imidlertid skatten på virksomheten i utlandet bli minst like høy som den ville blitt om alt ble beregnet etter norske skatteregler. (Ot.prp. nr. 20 (2006-2007)) Denne såkalte «kreditmetoden» gjelder generelt for norske utenlandsinvesteringer og dermed også for norske energiselskaper.

Dette representerer ikke noe direkte skatteincentiv fra norsk side for selskaper som vil investere i utviklingsland. For utviklingslandene kan det imidlertid bety at norske investorer er mer villig til å betale sin skatt enn investorer fra land som eventuelt ikke har regler i sin skattelovgivning eller skatteavtaler som avverger dobbeltbeskatning av inntekt.

Der hvor vertslandet bevisst bruker «tax holidays» for å tiltrekke seg investeringer kan denne regelen bety at selskap med hovedkontor i Norge må betale skatt de ville sluppet om de var lokalisert i land uten tilsvarende bestemmelser som de norske. En har sett eksempler på at flernasjonale selskaper (ikke energiselskaper) av denne grunn har vurdert å flytte hovedbasen for enkelte store investeringer i utviklingsland fra Norge til f.eks. Sverige.

Skattebestemmelsene gjelder også energisektoren, men er ikke utformet spesielt for den. De norske skatteregler for behandling av inntekt fra petroleumsutvinning i utlandet er imidlertid under vurdering. Et forslag ble sendt på høring 15. juni 2012 om å unnta slik inntekt fra beskatning i Norge. Mer informasjon finnes på Regjeringen.no.

Norsk skattepolitikk bedømmes blant annet av «The Commitment to Development Index» som fordelaktig for utviklingsland.

Skatt for utvikling

Bistand vil enda i lang tid være en viktig inntektskilde for mange fattige land. I det lange løp må imidlertid alle land finansiere sin utvikling med egne inntekter. Deler av Norges erfaring med å utvikle gode skattesystemer og en effektiv skatteadministrasjon har overføringsverdi og er verdifull i arbeidet med skatt i samarbeidsland.

Skatt for utvikling er et bistandsfinansiert program som spesielt retter seg mot land i Afrika. Det skal bidra til skattesystemer med færre vilkårlige fritak og fordeler for enkelt-bedrifter og personer og dermed økte skatteinntekter og økt forutsigbarhet. Programmet tilbyr kapasitetsutvikling, kompetanseutvikling, finansierer opplysningsarbeid overfor det sivile samfunn og fremmer internasjonalt samarbeid på skatteområdet.

Det er også et mål for programmet å skape økt åpenhet om bruk av skatteinntekter, om hvem som betaler skatt og generelt gi befolkningen et bedre grunnlag for å vurdere hvor rettferdig beskatningen er innrettet. Åpen debatt rundt skattespørsmål vil kunne bidra til økt politisk engasjement og fremme en bedre fordelingspolitikk i mange land.

Det er etablert et forskningsprogram knyttet til tema skatteparadiser og utviklingsland.

6.3 Korrupsjon og underslag

Mangel på åpenhet, korrupsjon, og skatteunndragelse er et globalt problem og forekommer i mange land og i alle næringer. Utviklingsland med svak administrativ kapasitet er spesielt utsatt. Land som er avhengige av inntekter fra energi- og naturressurser rammes dessuten ofte av den såkalte «naturressursforbannelsen». Dette innebærer at land som er rike på olje- og gassforekomster eller andre verdifulle naturressurser, kan ende opp med lavere vekst enn land uten slike forekomster. Korrupsjon og underslag av inntekter spiller ofte en rolle – i tillegg til såkalt «hollandsk syke» hvor landet har pådratt seg for store utgifter i forhold til inntektene når utvinningen faller. Åpenhet omkring forvaltningen av ressursene kan bidra til å hindre dette.

For å unngå «ressursforbannelsen» og håndtere de avtalemessige, strafferettslige, finansielle og inntektsmessige aspektene ved utnyttelsen av naturressursene, trenger et land både et dekkende juridisk rammeverk og et godt system for finansforvaltning. Land med svake forvaltningsorganer og regelverk er ofte preget av systemisk korrupsjon, noe som er et dårlig utgangspunkt for god forvaltning av plutselige og betydelige inntekter fra naturressursutvinningen.

I møte med internasjonale selskaper har utviklingsland ofte svak kapasitet til å forhandle fram fordelaktige avtaler om fordeling av inntektene fra ressursutvinning. Den undervurdering av selskapenes investeringsvilje en ofte ser ved avtaler om utvinning av olje- og gass og andre mineraler og som ofte også involverer skatteavtaler med OFS/skatteparadiser, reduserer skatteinntektene landene ellers kunne fått. Slike avtaler bidrar også til at inntekter fra naturressursutvinningen som eventuelt unndras av korrupte tjenestemenn, politikere og andre, føres ut av landet. Avtalene øker også muligheten for at inntekt unndras beskatning i de land hvor de flernasjonale utvinningsselskapenes har sine hovedkontor, f.eks. gjennom kreativ internfakturering.

Norske regler og rammebetingelser

Norge har ratifisert FNs konvensjon mot korrupsjon (UNCAC), OECD-konvensjonen mot bestikkelser av utenlandske offentlige tjenestemenn og Europarådets konvensjon mot korrupsjon. Det er inntatt bestemmelser i norsk straffelov som forbyr norske selskaper å bidra til korrupsjon både her hjemme og i utlandet. Selskaper basert i Norge og deres ledelse står ansvarlig og har plikt til å sikre at selskapet ikke deltar i slik virksomhet.

UNCAC dekker også sporing, sikring og tilbakeføring av utbytte. Det samme gjør FNs kontor for rusmidler og forbrytelser (UNODC) og Verdensbankens «Stolen Asset Recovery Initiative» (StAR). Dette er relevant også når det gjelder underslag av inntekter fra ressursindustrien som normalt skulle tilfalt statskassen.

Norsk politikk når det gjelder korrupsjon er klar. Norsk og andre lands næringsliv er best tjent med at korrupsjon bekjempes aktivt. Jo flere tilfeller som blir kjent og jo flere som bekjemper korrupsjon, desto mer likeverdige betingelser for investorer kan skapes internasjonalt. Derfor ønsker en også at norske selskaper med aktiviteter i land hvor korrupsjon er utbredt deltar aktivt i denne kampen.

Det bistandsfinansierte Olje for utvikling-programmet tilbyr kompetanse for å få på plass regelverk, rutiner og institusjoner som for uten en bedre ressursforvaltning generelt, også kan bidra til økt åpenhet om inntekter fra industrien og at institusjonene i petroleumssektoren står til ansvar for sin virksomhet.

Norske selskapers behandling av korrupsjon og underslag

Norske selskaper har også vært involvert i korrupsjon. Dette er imidlertid virksomhet som i sin natur er skjult og det reelle omfanget som involverer norske selskaper er ikke kjent. Transparency Internationals «Corruption Perception Index» rangerer Norge som det sjette minst korrupte av 182 land. Det kan tyde på at korrupsjon er relativt lite utbredt i vårt land. I de tilfellene en kjenner til har involverte norske selskaper samarbeidet med myndighetene, vært raske med å rydde opp i eget selskap og med å iverksette tiltak for å unngå gjentakelser.

6.4 Samfunnsansvar

Flernasjonale energiselskaper møter ofte særlige utfordringer mht. samfunnsansvar i utviklingsland, f.eks. når det gjelder bruk av lokal arbeidskraft i utvinning av olje og gass eller utbygging av vannkraft og andre energikilder.

Lave produksjonskostnader kan tiltrekke investeringer blant annet fra flernasjonale selskaper som produserer varer som ikke krever faglært arbeidskraft eller som ønsker å holde lønnskostnadene og kostnader ved miljø- og klimatiltak nede. Generelt er arbeidsforholdene dårlige for arbeidere i utviklingsland og lønnen er lavere sammenlignet med standard og nivå i mer utviklede land. Selskaper tar også vare på sine ansatte og på miljøet i ulik grad, men helsefarlige arbeidsforhold, barnearbeid og betydelige miljøutslipp er ikke uvanlig i bedrifter i utviklingsland.

Mange utviklingsland har også mangelfulle regelverk mht. klima- og miljøskadelige konsekvenser og de har ofte begrenset kapasitet til å håndheve internasjonale og nasjonale regler. Bruk av underleverandører kan tidvis også gjøre det vanskelig for en ellers samfunnsansvarlig bedrift å ha oversikt over hvilke forhold alle komponentene i sluttproduktet er produsert under – i tillegg til at enkelte selskaper selvsagt vil utnytte et svakt regelverk. Fra det sivile samfunn i Norge og andre land har det imidlertid vært et krav lenge at selskaper må skaffe seg bedre oversikt over og påvirke arbeidsvilkår også bakover i verdikjeden.

Norske politiske rammebetingelser

Regjeringen legger blant annet i stortingsmeldingen om Næringslivets samfunnsansvar til grunn en forståelse av samfunnsansvar som innebærer at bedrifter integrerer sosiale og miljømessige hensyn i sin daglige drift og i forhold til sine interessenter. Begrepet samfunnsansvar omfatter i denne sammenheng det bedriftene gjør på frivillig basis utover å overholde eksisterende lover og regler i det landet de opererer i.

Virksomheten som nasjonale og flernasjonale selskaper med norsk hovedkontor driver i Norge er i stor grad lovregulert, slik at usunne arbeidsforhold, lønn på eksistensminimum og ødeleggelse av miljøet ikke skal forekomme. Norske selskaper som etablerer seg utenlands er imidlertid ikke forpliktet til å overholde spesielle standarder for samfunnsansvar, men i den grad de mottar støtte fra eller er i kontakt med norske støtteordninger og rådgivende organer, blir de informert om norske myndigheters syn på samfunnsansvar og rådet til, eventuelt pålagt, å følge de standarder som disse organene legger til grunn for sin virksomhet og som det er redegjort for blant annet i stortingsmeldingen om næringslivets samfunnsansvar. Selskaper som opptrer klart uetisk vil ikke få støtte fra slike ordninger. I meldingen framheves for øvrig OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper og FNs standarder (Global Compact), som mange selskaper er tilsluttet.

Selv om norske selskaper som etablerer seg utenlands ikke er forpliktet til å overholde spesielle standarder for samfunnsansvar, møter de forventninger i Norge, både fra politisk hold og fra publikum, om å følge høye standarder også i eventuelle datterselskaper de etablerer og i de samforetakene de engasjerer seg i utenlands. En ser at selskaper i økende grad er seg bevisst at håndteringen av saker knyttet til deres samfunnsansvar har følger for deres omdømme.

Til norske selskaper som er hel- eller deleide av staten stilles det, slik Eierskapsmeldingen framholder, egne forventninger som i all hovedsak bygger på stortingsmeldingen om næringslivets samfunnsansvar.

Innovasjon Norge (IN) bistår også norske bedrifter med å utvikle sitt samfunnsansvar. Organisasjonen tar utgangspunkt i en global plattform og støtter blant annet FNs Global Compact. Innovasjon Norge oppfordrer norsk næringsliv til å legge særlig vekt på miljøhensyn, etiske retningslinjer og import fra lavkostland.

I stortingsmeldingen om næringslivets samfunnsansvar vises det til at det er utfordrende å identifisere juridiske virkemidler som kan bidra til økt bevissthet om samfunnsansvar i næringslivet. Det anføres at andre virkemidler, for eksempel press fra opinionen og forbrukere, samt intern bevisstgjøring blant arbeidstakere og ledelsen i det enkelte selskap, trolig vil være av størst betydning. Samtidig vises det til at juridiske virkemidler kan ha en funksjon knyttet til å tilrettelegge for offentlig søkelys på selskapers virksomheter. På denne bakgrunn varsles det i den samme meldingen at regjeringen vil sende på høring et lovforslag om innføring av et tilleggskrav for de største regnskapspliktige foretakene om at de, i tillegg til gjeldende krav til rapportering om arbeidsmiljø, ulykker/skader, likestilling, diskriminering og miljø, også mht. tilstanden i datterselskaper i Norge og i andre land, skal opplyse om hvilke etiske retningslinjer eller standarder for samfunnsansvar de følger og hva selskapet har gjort i regnskapsåret for å følge opp sitt samfunnsansvar. Bedrifter som ikke har noen retningslinjer, skal måtte opplyse om dette. Forslaget har vært på høring, og regjeringen tar sikte på å fremme et lovforslag for Stortinget i løpet av høsten 2012.

For å følge opp regjeringens politikk for samfunnsansvar er det opprettet en tverrdepartemental embetsgruppe. Saker knyttet til næringslivets samfunnsansvar er også ofte på sakskartet for regjeringens konsultasjonsorgan med næringslivet, Kompakt. Som eier har staten jevnlig dialog med statlig eide selskaper om temaet.

Investorenes egne regimer

Etter de største utenlands-energiinvestorenes egenpresentasjoner å dømme er de fleste seg bevisst sitt samfunnsansvar og legger eksplisitte etiske normer til grunn for sin virksomhet. Noen opplyser at de følger internasjonale standarder og retningslinjer som er utarbeidet av ILO, FN, OECD og IFC eller som framgår av ISO 26000. Noen viser til konkrete utenlandsinvesteringer og opplyser om sitt samfunnsansvar i samband med disse, andre viser kun til selskapets regelverk mer generelt.

Det har i sammenheng med utarbeidelse av denne rapporten ikke vært mulig å etterprøve hvordan slike erklæringer etterleves i praksis. I tråd med stortingsmeldingen om næringslivets samfunnsansvar ser der imidlertid ut til at norske selskaper i stor grad utformer og tar i bruk retningslinjer for samfunnsansvar. Fra norske myndigheters side er det en forventing om at arbeidet med samfunnsansvar skjer med beste praksis på hvert område som rettesnor og siktemål.

Utfordringer

Fra det sivile samfunns side har det vært argumentert for at flernasjonale selskaper bør pålegges å gi opplysninger om sin virksomhet aggregert på landnivå i sine årsregnskap, såkalt land-for-land rapportering. Det finnes i dag ikke egne norske regler eller EU-lovgivning som pålegger selskaper rapportering om operasjonell informasjon på landnivå, eller krav om synliggjøring av betalingsstrømmer til myndigheter i land hvor de utfører sin virksomhet. Som det framgår av avsnitt foran kan slike regler bli innført i Norge i og med EU-kommisjonens forslag til nytt konsolidert regnskapsdirektiv, som inneholder regler om land-for-land rapportering.

Mange sivilsamfunnsorganisasjoner har også gjentatte ganger ytret ønske om et etikkombud for næringslivet. Regjeringen tok i denne sammenheng initiativ til å styrke det norske OECD kontaktpunktet for ansvarlig næringsliv. Et nytt kontaktpunkt med sekretariat tiltrådte 1. mars 2011. Siden da har kontaktpunktet behandlet fire saker på etisk grunnlag mot norske selskaper i utlandet. Én klagesak ble løst ved mekling, i én sak rettet kontaktpunktet skarp kritikk mot selskapet og to saker ble avvist fordi de ikke falt innenfor kontaktpunktets mandat. Kontaktpunktet vurderer på selvstendig grunnlag om det er grunn for kritikk av det innklagede selskapet.

En utfordring som investorer møter når de skal ta stilling til hvordan selskapene håndterer sitt samfunnsansvar, er at det ikke gjelder noen fullt ut omforente standarder for samfunnsansvarsrapportering. Dette har blant annet at medført at private selskaper i raskt økende takt har utviklet sine egne og ulike rapporteringssystemer. Ulike rapporteringssystemer gjør det vanskeligere å sammenligne hvordan problemstillinger knyttet til samfunnsansvar håndteres i ulike selskaper og å måle hva ulike selskaper har oppnådd.

Utvalget som utredet Samstemt politikk for utvikling (NOU 2008:14) fremmet forslag om lovfestede standarder for rapportering om arbeids- og miljøforhold i forbindelse med driften av norske flernasjonale selskaper og framholdt GRI-standarden som hensiktsmessig mal for slik rapportering.

FNs Global Compact, OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper, IFCs «Performance Standards on Environmental and Social Sustainability» samt GRI-standarden er blant initiativer og veiledninger som bidrar til å styrke arbeidet med å standardisere rapportering om samfunnsansvar. Norge ledet i denne sammenheng arbeidet i FN som førte til at FNs «Guiding Principles for Business and Human Rights» ble vedtatt i FNs menneskerettighetsråd i juni 2011. En ISO-standard om samfunnsansvar er også kommet på plass. Denne bygger på ILOs, FNs og OECDs standarder. Mye gjenstår imidlertid før en kan si at det eksisterer en omforent internasjonal standard for rapportering av næringslivets samfunnsansvar.

Klimautslipp er en viktig del av bedriftenes utfordringer i utviklingsland og måling og verifisering av disse er ofte problematisk. En rekke investorer, blant annet innenfor «European Sustainable Investor Forum» foreslår strengere regler for bedrifters miljørapportering, slik at også underleverandører omfattes. Regelverket for klimarapportering innenfor «Carbon Disclosure Project» har allerede rapporteringsnivåer for bedrifters energiforsyning og for leveransekjeden.

I Norge har forvaltningsplaner for ulike samfunnssektorer, ressursområder og næringer vist seg som effektive virkemidler blant annet for å integrere tiltak for løsning av miljø- og klimautfordringer nedover i leveranse- og verdikjedene. Dette gjelder ikke minst innen energisektoren. «Samlet plan for vassdrag» er ett eksempel på dette i likhet med forvaltningsplanene for havområdene hvor det drives eller planlegges petroleumsvirksomhet. Planene brukes som verktøy både for å sikre miljøet og for å legge til rette for verdiskaping. Loven om forvaltning av naturens mangfold krever at hensyn tas til samlet belastning på økosystemer og stiller krav om bruk av miljøforsvarlige teknikker og driftsmetoder, inklusive ved etablering av kraftanlegg. Virkemidler som dette er utviklet fordi unnlatelse av å ta nødvendige miljøhensyn ved etableringer har medført behov for kostbare avbøtende tiltak i ettertid, hvis det har vært mulig.

Forvaltningsplaner og målrettet lovgivning er eksempler på virkemidler som i den norske varianten krever et vel fungerende byråkratisk system, men som i ulike varianter kan være tjenlige rammeverk også for utviklingsland. Dette er derfor blant de tilbudene til utviklingsland som ligger både i Olje for utvikling-programmet, i bilateralt miljøsamarbeid og i andre styresett- og forvaltningsrettede bistandsfinansierte initiativer.

Regjeringen har styrket det norske OECDs Kontaktpunkt med ekstra ressurser og et uavhengig ekspertpanel etter Etikkrådets modell, OECDs retningslinjer er de sist oppdaterte på feltet, fremforhandlet av 44 stater, retningslinjene refererer til hele spekteret av samfunnsansvar, fra korrupsjon, menneskerettigheter til miljø, transparens og konkurranse og refererer til alle de ovennevnte standardene. Det er derfor naturlig at OECDs retningslinjer har en sentral plass i det videre arbeidet med standardisering av retningslinjer for samfunnsansvar.

6.5 Statlig eierskap

Generelt om statlige hel- og deleide selskapers virksomhet med relevans for utviklingsland

Prinsippene for utøvelse av statens eierskapspolitikk er fastlagt i Eierskapsmeldingen hvor det framgår at statlige selskaper skal bidra til gode og trygge arbeidsplasser, skatteinntekter og verdiskaping og være lønnsomme over tid. Staten vil være en aktiv pådriver også når det gjelder å følge opp de statlig eide selskapenes ivaretakelse av deres samfunnsansvar.

Selv om statlig eierskap i seg selv ikke er innrettet mot utviklingspolitiske mål har mange statlig eide selskaper virksomhet også i utviklingsland. Det innebærer et potensiale til å bidra både til næringsutvikling og til sosial framgang.

Statkraft og Statoil er blant de statlig hel- og deleide energiselskapene som investerer i en rekke land globalt, også i utviklingsland. Selskapene skal drives på forretningsmessig grunnlag hvor avkastning og industriell utvikling er hovedmålsettingene. Som eier stiller imidlertid staten klare forventninger til selskapenes håndtering av samfunnsansvar. Dette er også viktig for å støtte opp under den forretningsmessige utviklingen i selskapene.

Regjeringen har i tillegg etablert selskaper og institusjoner som har utviklingsvennlige investeringer som hovedmål. Norfund er størst blant disse med et særlig fokus på energisektoren, men også Norad spiller en viktig rolle i energisammenheng. Statkraft og en rekke kommunale og fylkeskommunale kraftselskaper ser et betydelig inntektspotensiale i investeringer i utviklingsland og bidrar sammen med Norfund-systemet, og gjennom SN Power, til utbygging av elektrisk energi i utviklingsland.

Statens pensjonsfond utland har små eierandeler i en rekke energiselskaper. Noen av disse selskapene kan ha investeringer i utviklingsland. SPU omtales i avsnitt 6.6 nedenfor.

Statlig eierskap og samfunnsansvar

I Eierskapsmeldingen er det formulert en rekke forventninger til selskapenes utøvelse av sitt samfunnsansvar. Disse har gyldighet for virksomheten i utlandet så vel som i Norge. For alle selskaper med statlig hel- eller deleierskap forventer regjeringen generelt at (Eierskapsmeldingen side 56):

• Selskapene skal være ledende innenfor arbeidet med samfunnsansvar på sine områder. Det forventes at selskapene aktivt følger og er med på å utvikle god forretningsskikk på de områder som er relevante for virksomheten.

• Selskapene har etiske retningslinjer, og at disse er offentlig tilgjengelig.

• Selskapene utarbeider retningslinjer for sitt arbeid med samfunnsansvar, og at retningslinjene er offentlig tilgjengelig.

• Selskaper med internasjonal virksomhet knytter seg til FNs Global Compact, og at selskaper med internasjonal leverandørkjede vurderer det samme.

• Selskaper med internasjonal virksomhet eller internasjonal leverandørkjede setter seg inn i og følger OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper.

• Selskaper med internasjonal virksomhet eller internasjonal leverandørkjede legger ILOs åtte kjernekonvensjoner til grunn for sin virksomhet.

• Selskapene utvikler vesentlige målindikatorer knyttet til samfunnsansvar, i dialog med sine viktigste interessenter.

• Selskaper rapporterer om sitt arbeid med samfunnsansvar, herunder også vesentlige utfordringer, mål og indikatorer for måloppnåelse. Selskaper av en viss størrelse forventes å benytte den internasjonalt anerkjente rapporteringsstandarden «Global Reporting Initiative».

• Arbeidet med samfunnsansvar er forankret i selskapenes styrer og at styrene rapporterer på vesentlige områder i sin årlige beretning.

• Selskapene har gode varslingssystemer i egen virksomhet.

Meldingen sier videre at regjeringen forventer av statlig eide selskaper at:

Selskaper med internasjonal virksomhet integrerer forhold knyttet til menneskerettigheter, slik de framkommer i internasjonale konvensjoner, samt at de integrerer forhold knyttet til arbeidstakerrettigheter i sine retningslinjer for samfunnsansvar. Likedan at selskaper med statlig eierandel integrerer arbeidet mot korrupsjon i sine retningslinjer for samfunnsansvar. Regjeringen forventer at selskaper med statlig eierandel er i fremste rekke når det gjelder HMS-arbeid, og at dette også omfatter den internasjonale virksomheten, samt at det stilles tilsvarende krav til leverandører og forretningspartnere.

6.6 Statens pensjonsfond-utland (SPU)

SPU er et av verdens største statlige investeringsfond. Forvaltningen av fondet følges med stor oppmerksomhet. Det legges til grunn at god avkastning på lang sikt er avhengig av en bærekraftig utvikling i økonomisk, miljømessig og samfunnsmessig forstand samt velfungerende, legitime og effektive markeder.

I internasjonal sammenheng var SPU tidlig ute blant statlig eide fond når det gjelder å ta hensyn til etikk, miljø og samfunnsmessige forhold i fondsforvaltningen.

Den kritikken som reises mot fondet, av sivilsamfunnsorganisasjoner og andre, er ofte begrunnet med at selskaper fondet er investert i beskyldes for å foreta uheldige transaksjoner eller utføre aktiviteter som bryter med etiske normer. Det har også vært stilt spørsmål ved om en større del av fondet bør investeres i fattige land.

SPUs investeringsvirksomhet i framvoksende markeder og arbeidet med ansvarlig investeringspraksis drøftes i det følgende.

Fondets investeringsvirksomhet i framvoksende markeder

Forvaltningen av SPU er lagt opp med sikte på å oppnå høyest mulig internasjonal kjøpekraft over tid innenfor et moderat risikonivå. Finansdepartementet har delegert den operative forvaltningen av fondet til Norges Bank.

SPU er ikke et instrument for å fremme statens investeringer i utviklingsland.

Fondets investeringer i framvoksende markeder er imidlertid betydelige. Norges Bank forestår forvaltningen av SPU med utgangspunkt i en referanseindeks fastsatt av Finansdepartementet. Framvoksende markeder ble inkludert i SPUs referanseindeks for aksjer første gang i 2000. Siden 2008 har den inkludert de noterte aksjemarkedene i samtlige land som indeksleverandøren FTSE klassifiserer som framvoksende. Ved utgangen av 2011 omfattet dette Argentina, Brasil, Chile, Colombia, De forente arabiske emirater, Egypt, Filippinene, India, Indonesia, Kina, Malaysia, Marokko, Mexico, Pakistan, Peru, Polen, Russland, Sør-Afrika, Taiwan, Thailand, Tsjekkia, Tyrkia og Ungarn. Disse markedene utgjorde vel 9 pst. av referanseindeksen for aksjer. Norges Bank har også anledning til å investere i andre land som en del av sin aktive forvaltning. Aksjeinvesteringene i SPU er begrenset til aksjer notert på børs.

Mange av de fattigste landene har ikke markeder for noterte aksjer. Investeringer i disse landene vil i hovedsak måtte gjøres gjennom unoterte investeringer, som unoterte aksjer eller infrastruktur. Hvis og når det åpnes for unoterte investeringer i fondet på generell basis, vil det være naturlig å vurdere en samtidig eller gradvis utvidelse til mindre utviklede markeder.

Endringene i referanseindeksene for SPUs aksje- og obligasjonsinvesteringer som ble lagt fram i Meld. St. 17 (2011-2012) Forvaltningen av Statens pensjonsfond i 2011 innebærer samlet sett at andelen framvoksende markeder i referanseindeksen økes. Aksjemarkedene i framvoksende markeder vil inngå med markedsvekt i referanseindeksen for aksjer. Samtidig vil statsobligasjoner med høy kredittvurdering fra framvoksende markeder inkluderes i referanseindeksen for obligasjoner. Med utgangspunkt i markedenes størrelse ved inngangen til 2012 innebærer endringene at framvoksende markeder vil utgjøre om lag 10 pst. av fondets samlede referanseindeks for aksjer og obligasjoner, mot tidligere om lag 6 pst.

Arbeidet med ansvarlige investeringer

I 2004 fastsatte Finansdepartementet etiske retningslinjer for SPU, basert på anbefalinger fra Graverutvalget. I 2009 gjennomførte Finansdepartementet en evaluering av de etiske retningslinjene. Evalueringen resulterte i en mer helhetlig strategi for ansvarlig investeringspraksis. Dette ble vurdert å være i tråd med den internasjonale utviklingen på området. I 2010 avløste et nytt mandat for SPU med et eget kapittel om ansvarlig investeringsvirksomhet, samt nye retningslinjer for utelukkelse og observasjon de etiske retningslinjene fra 2004.

Arbeidet med ansvarlige investeringer omfatter nå fem hovedområder:

• internasjonalt samarbeid og bidrag til utvikling av beste praksis,

• miljørelaterte investeringer,

• forskning og utredning,

• eierskapsutøvelse og

• observasjon og utelukkelse av selskaper.

Finansdepartementet har som eier av SPU ansvaret for å fastsette den overordnede strategien for arbeidet med ansvarlige investeringer. Det er også Finansdepartementet, som etter råd fra Etikkrådet, beslutter om et selskap skal utelukkes eller settes på en observasjonsliste.

Norges Bank har fått i oppdrag å gjennomføre forvaltningen av fondet basert på et mandat fra Finansdepartementet. Ansvaret for arbeidet med å utøve fondets rettigheter i de om lag 8.000 selskapene det er investert i er en del av dette mandatet. Det overordnede målet for eierskapsutøvelse er å sikre SPUs finansielle interesser. Eierskapsarbeidet handler om å bruke eierrettighetene fondet har i verdens aksjeselskaper til å påvirke selskapenes atferd. Norges Bank samarbeider med andre investorer og internasjonale organisasjoner for å skape bedre selskapspraksis internasjonalt. Banken har valgt å konsentrere dette arbeidet om blant annet klimaendringer, vannforvaltning og barns rettigheter.

I 2009 ble det besluttet å etablere miljørelaterte investeringer innenfor SPU. Investeringene gjøres innenfor samme regelverk som fondets øvrige investeringer i aksjer og obligasjoner, og er en del av Norges Banks aktive forvaltning. Det er lagt opp til at investeringene normalt skal være i intervallet 20-30 mrd. kroner. Ved utgangen av 2011 var det ti miljørelaterte mandater, hvorav syv for investeringer innen fornybar energi og teknologi som kan bidra til effektivisering av energiforbruk og tre for investeringer innen vannforvaltning.

Både Finansdepartementet, Norges Bank og Etikkrådet engasjerer seg i samarbeid med andre aktører, og bidrar til forskning, utredning og utvikling av beste praksis innenfor sine områder. For eksempel deltok Finansdepartementet i 2011 sammen med andre store investorer i et internasjonalt forskningsprosjekt om langsiktige konsekvenser av klimaendringer for globale kapitalmarkeder.

Fondet skal holde en etisk høy standard og være i fremste rekke blant verdens fond på dette området. Fondet er imidlertid ikke egnet til å ivareta alle typer forpliktelser, og det skal ikke være et instrument i utenrikspolitikken. Norske myndigheter har andre virkemidler til rådighet som ofte vil være mer målrettede enn det føringer på fondets investeringer kan være.

6.7 Energirettete incentiver/initiativer med bistandsfinansiering

Norge har kompetanse på utvinning av olje og gass og norske selskaper investerer i disse sektorene globalt. Dette bidrar til at utviklingsland kan få utnyttet sine ressurser, få inntekter som kan komme befolkningen til gode og det bidrar til å sikre verdens energiforsyning. Norges engasjement innebærer at norske selskapers kompetanse også for å minimere miljøskader dermed kommer til nytte også andre steder. Samtidig har Norge kompetanse på utbygging og utvikling av fornybar energi – særlig vannkraft – fra langt tilbake. Dette er kompetanse som bidrar både til økt forsyning av elektrisitet og lavutslippsutvikling.

Norge har etablert ulike ordninger for å fremme utbygging av fornybar energi. Norfund, SN Power og Agua Imara er blant de fremste selskapene med investeringer innen denne næringen i utviklingsland. Disse selskapene hadde i 2011 en investert portefølje i fornybar-prosjekter på mer enn 6 mrd. kroner fordelt på Afrika, Asia og Latin Amerika. Norfund selger seg normalt ut av prosjektene når de er i drift og pløyer midlene tilbake i nye prosjekter, mens SNPower og Agua Imara er mer langsiktige investorer.

Norads næringslivsordninger er rettet mot den tidlige fasen i prosjektutviklingen og dekker kostnader ved partnersøk og forstudier samt opplæring ved etablering, grunnlagsinvesteringer og samfunnsansvar. Dette er beskjedne midler som er særlig nyttig for mindre investorer, f.eks. innen sol og vindkraft, som ønsker å etablere seg i utviklingsland.

Ved store utbyggingsprosjekter for fornybar energi bidrar Norfund i samarbeid med tilsvarende investeringsselskaper i andre land og med Verdensbanken, IFC, GEEREF (Global Energy Efficiency and Renewable Energy Fund) og andre, til å sette sammen finansieringspakker som er mange ganger så store som den kapitalen de selv går inn med.

I 2011 lanserte regjeringen Norges energi- og klimainitiativ – også kalt Energy+. Initiativet skal gi økt tilgang til moderne energitjenester og begrense klimagassutslipp i utviklingsland gjennom mer utbygging av fornybar energi og å fremme tiltak som gir økt energieffektivisering. Initiativet er gitt en rolle i FNs bærekraftig energi-initiativ (Sustainable Energy for All – SE4All), som har satt mål om universell energitilgang, dobling av fornybarandel og dobling av energieffektivisering til 2030. I 2013 skal en vurdere måloppnåelse i perioden, forventninger til framdrift og langsiktige resultater, og hvorvidt arbeidet skal videreføres.

Med denne satsingen tar regjerningen et helhetlig utviklingspolitisk og klimapolitisk grep, for å øke tilgangen på energitjenester og samtidig begrense klimagassutslippene fra energisektoren i utviklingsland. Initiativet trekker på erfaringer fra regjeringens klima- og skoginitiativ. Det benytter og videreutvikler en resultatbasert sektortilnærming på energiområdet. Med utgangspunkt i referansebaner for framtidige utslipp fra energisektoren, skal utviklingsland få betalt for reduserte klimagassutslipp og økt tilgang til bærekraftige energitjenester. Dette skal tilrettelegge for øke private og kommersielle investeringer og stimulere omlegging av energipolitikken i en retning som er i tråd med en utslippsbane basert på oppfylling av togradersmålet.

Offentlig-privat samarbeid for finansiering av fornybar energi og energieffektivisering vil stå sentralt i bærekraftagendaen i Rio+20-prosessen. Gjennom utvikling av finansieringsmodeller innenfor energi- og klimainitiativet skal Norge bidra til arbeidet for bærekraftsmål og utviklingsmål for klima- og energi, og realisering av FNs viktige mål innen 2030. For å nå målene om energitilgang for alle, må privat næringsliv mobiliseres sterkere til å investere i fornybar energi i utviklingsland.

Norge planlegger å teste ut Energy+ i pilotland som Kenya og Etiopia. Per juli 2012 har 40 land vist interesse for å delta i initiativet gjennom et internasjonalt partnerskap, inklusive Storbritannia, Frankrike, Verdensbanken, FNs utviklingsprogram (UNDP), FNs miljøprogram (UNEP) og det internasjonale energibyrået (IEA).

Norge inngikk i Rio i juni 2012 avtaler om energisamarbeid for 500 mill. kroner med Etiopia. Videre ble det inngått intensjonsavtaler med Kenya og Liberia.

7. Landeksempel – Angola

Land, energisituasjon og styresett.

Angola har rundt 19 millioner innbyggere (2010). Landet lider stadig under ettervirkningene fra den 27 år lange borgerkrigen som sluttet i 2002 og gjenreising av infrastruktur som ble ødelagt har prioritet. Bruttonasjonalproduktet pr. innbygger var i 2010 beregnet til USD til 4443. Dette er lavt i forhold til rike land, men betydelig høyere enn i de fleste land i Afrika sør for Sahara. Angola er stadig klassifisert som et av verdens minst utviklede land.

Landet er Afrikas nest største oljeprodusent, medlem av OPEC, utvinning av olje og gass står for mer enn 90 pst. av landets inntekter og det finnes ventelig enda store uutnyttede petroleumsressurser på angolansk sokkel. Angola er en betydelig leverandør til både USA og Kina. Anlegg for produksjon av flytende gass er under etablering.

Angola har også et betydelig potensiale for produksjon av fornybar energi i form av rundt 18.000 MW utbyggbare vannkraftressurser, der bare i underkant av 1.000 MW utnyttet pr i dag. Kun ca. 30 pst. av befolkningen i byene, ca. 10 pst. av landets befolkning totalt, har tilgang på elektrisk kraft. Landets befolkning står overfor de samme utfordringer som de gjør i andre land i samme situasjon. I tillegg har Angola (som Norge) et kostnadsnivå som drives av petroleumssektoren og som gjør andre næringer mindre konkurransedyktige og hemmer rekruttering til disse. I et land med mange fattige uten arbeid er dette et særlig problem. Videre utbygging av fornybar energi kombinert med en sosial fordelingspolitikk med vekt på utdanning og helse har potensiale til å gi store utviklingsmuligheter for samfunn og næringsliv.

Samtidig har Angola styresettutfordringer. På Transparency Internationals «Corruption Perceptions Index» rangerer landet som nr. 168 av 183. Det scorer også lavt på UNDPs Human Development Index (148 av 187 land) som sier noe om de generelle levekårene i landet. Rangeringer gjort av ulike andre organisasjoner viser at de i tillegg scorer lavt på faktorer som uavhengig rettssystem, håndhevelse av lover og regler, åpenhet om budsjetter, kontroll med korrupsjon og pressefrihet.

Bistand utgjør kun ca. 0,35 pst. av bruttonasjonalinntekten. Dette er lavt i utviklingslandssammenheng. Arven fra et kolonistyre som gjorde lite for å utdanne lokalbefolkningen gjør imidlertid faglig bistand høyt etterspurt. Norske investeringer i Angola suppleres derfor med bistand fokusert på faglig bistand på energisiden, godt styresett, økonomisk utvikling og handel, utdanning og miljø. Angola er pilotland for Norge mht. bistand for likestilling.

Norske selskaper

Statoil er det største norske selskapet som opererer i Angola og har vært der i nesten 20 år. I 2011 ble Statoil for første gang tildelt operatørskap i to blokker med eierandel på hele 40 pst., hvilket sikrer selskapet reell styring av virksomheten, og ble medeier i ytterligere tre blokker med relativt store andeler. Selskapets nåværende andel av produksjonen er vel 200 000 fat per dag og tilsvarer omtrent 10 pst. av totalproduksjonen i Angola; hele 37 pst. av Statoils oljeproduksjon utenfor Norge. Operatørskapet innebærer at selskapet går inn i en ny epoke i Angola og at det får større ansvar for utbygging og ledelse i blokk konsortiet. Statoils «fotavtrykk» og samfunnsansvar i Angola økes tilsvarende.

I tillegg til Statoil er en rekke selskaper innen norsk utstyrs- og leverandørindustri etablert i landet. Blant de store er Det Norske Veritas og Aker Solutions. Dessuten er det mellom 10 og 15 andre som til sammen omsetter og investerer for anslagsvis 10 mrd. kroner pr år på angolansk sokkel. Aktiviteten er ventet å øke.

I november 2011 besøkte nærings- og handelsministeren og daværende miljø- og utviklingsminister Afrika med en næringslivsdelegasjon for å sette fokus på mulighetene for norske bedrifter, blant annet i Angola. Tematisk var det fokus på olje og gass-relatert virksomhet, fornybar energi, bedrifters samfunnsansvar og handel og investeringer.

Angolas myndigheter er opptatt av å utvikle egen petroleumsindustri («angolanisering»). Myndighetene forutsetter samarbeid om dette med utenlandske samarbeidspartnere. Blant annet ønsker de å utvikle det statlige selskapet Sonangol til et fullverdig internasjonalisert selskap, en rendyrking av det kommersielle og nedbygging av øvrige roller, herunder regulatorrollen og tildeling av konsesjoner.

Ringvirkninger og åpenhet

Verdien av Statoils oljeproduksjon i Angola utgjorde i perioden 2006 til 2009 vel 125 mrd. kroner. Derav betalte selskapet vel to tredjedeler i enten direkte skatt til Angola eller i form av olje gjennom produksjonsdelingsavtale med Sonangol, mens det overskytende tilkom Statoil. Av andelen til Statoil reinvesteres årlig vèl 7-8 mrd. kroner i oppgradering og vedlikehold av igangværende felt. Investeringene får selskapene refundert dersom det påvises drivverdige forekomster, mens signaturbonusen er en engangsavgift som ikke refunderes. I alt har Statoil investert om lag 40 mrd. kroner i Angola.

Angolas kontinentalsokkel gir store muligheter for norsk utstyrs- og tjenesteindustri. I dag er en rekke store norske foretak involvert. Aker Solutions og FMC Kongsberg har en hoveddel av leveransene av undervannsutstyr til flere av de store feltene som nå er under utvikling. Begge selskapene har investert betydelig i egne anlegg på Sonils-basen i Luanda. Der har de hver for seg tre – fire hundre ansatte, hvorav om lag 75 pst. i dag er angolanere.

Selskapene trenger vanligvis ikke å investere så mye i anlegg i Angola, men må investere i angolansk arbeidskraft for å innfri krav om «angolanisering».

Utviklingen i Angola er symptomatisk også for utviklingen i andre ressursrike land i Afrika; Angolas betydning som olje- og gassprodusent øker, tiltrekker seg et betydelig antall utenlandske operatører og det stilles til utsikt store inntekter til statskassene. Angola, i liket med øvrige afrikanske land, har utfordringer knyttet til håndtering av en slik strategisk ressurs. Styresettet er mangelfullt og det samme gjelder fordelingspolitikken. Det er utilstrekkelig kompetanse i forvaltningen til å ivareta myndighetenes interesser overfor oljeindustrien. Det norske Olje for utvikling-programmet er viktig i denne sammenheng og etterspørres i økende grad. Det er sterkt ønske om politisk veiledning fra det som oppfattes som suksesslandet Norge.

Olje for utvikling-programmet bidrar til kompetanseutvikling, men de norske selskapenes samfunnsansvars-programmer og virksomhet bidrar også til økonomisk og sosial utvikling. Selskaper tvinges til å møte miljøutfordringer, MR-utfordringer, utfordringer knyttet til anstendig arbeid-agendaen og ikke minst korrupsjons- og interessekonfliktutfordringer. I tillegg er det forventninger til bedriftene om å bidra med egne CSR-midler av mer veldedig karakter. Erfaringene fra Angola er at norske selskaper håndterer disse utfordringene på en god måte.

Angola står overfor store utfordringer knyttet til «angolanisering» av oljevirksomheten, særlig opplæring av angolansk personell til å erstatte utenlandsk, kvalifisert arbeidskraft, men også når det gjelder å kjøpe lokalt når det er mulig. Industristrukturen er svak og det er mangel på kvalifisert arbeidskraft på flere områder. Norge støtter flere yrkesopplæringsinitiativ i landet, bl.a. fra Rogaland kompetansesenter som vil være norsk partner. Norge har også støttet kursvirksomheten ved Petroleumsinstituttet i Sumbe sammen med norske bedrifter gjennom INTSOK og vil medvirke til å øke utdanningskapasiteten for ingeniører. Angola har for alvor begynt å se på miljø- og klimatruslene og de er opptatt av ren energi og energieffektivisering. Samtidig er det økt oppmerksomhet knyttet til oljevirksomheten og mulig forurensning, blant annet i forhold til fiskerivirksomheten.

Bidrag til utvikling

Norsk næringslivsengasjement i Angola er betydelig og den er knyttet til et område hvor Norge har kompetanse, oljevirksomhet. Det faktum at norske selskaper er underlagt sterke krav til akseptabel forretningspraksis, gjør at deres tilstedeværelse i seg selv må oppfattes som positivt i et land hvor forretningspraksis har vært preget av lite åpenhet og uheldige bindinger. Angola ønsker i likhet med Norge å utvikle sine oljeressurser. Fra norsk side er det følgelig hensiktsmessig å støtte opp om norsk næringsvirksomhet på et område hvor en har betydelig erfaring og kompetanse. Det at dette følges opp med norsk overføring av kunnskap gjennom Olje for utvikling, forsterker argumentet. Så må en samtidig være realistisk i forhold til de begrensinger som gjelder. Det informeres om den norske modellen for oljevirksomheten, men samtidig erkjennes at Norge verken kan eller bør forsøke å pådytte Angola de samme løsninger.

Generelt går utviklingen på oljeområdet i Afrika raskt og Norge er godt posisjonert for å ta del i den. Samtidig driver Norge strategisk rådgivning overfor land med store petroleumsressurser, basert på norske erfaringer med utbygging og forvaltning. Dette reiser utfordringer mht. mulige interessekonflikter som har vært framhevet både i hjemlig og internasjonal debatt. Regjeringen tar slike synspunkter og vurderinger på alvor men mener at Norge har vært i stand til å holde våre egeninteresser separat fra vertslandenes interesser blant annet ved oppsettet for forvaltning av Olje for utviklings-programmet, der dette administreres dels fra Norad og holdes separat fra ambassadenes tjenesteyting overfor norske selskaper. At norske økonomiske interesser blir så betydelige i land med svakt styresett og fortsatt betydelige transparens- og korrupsjonsutfordringer, skaper imidlertid også omdømmerisiko både for selskapene og for Norge. Tilsvarende gjelder miljøaspektene; risikoen for betydelige oljeutslipp er til stede i land der beredskapen ikke er så utviklet som f.eks. i Nordsjøen og Mexicogolfen.

I november 2011 gjennomførte den norske nærings- og handelsministeren og den daværende miljø- og utviklingsministeren et vellykket besøk i Afrika med en næringslivsdelegasjon for å sette fokus på mulighetene for norske bedrifter, blant annet i Angola. Tematisk var det fokus på olje og gass-relatert virksomhet, fornybar energi, bedrifters samfunnsansvar og handel og investeringer.

12 Likestilling

12.1 Kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken

12.1.1 Mål og virkemidler

St. meld. nr. 11 (2007-2008) På like vilkår: Kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken

Stortingsmeldingen om kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken som ble behandlet Stortinget våren 2008, fastslår at kvinners innsats og kvinners rettigheter er avgjørende for å nå FNs tusenårserklæring. Kvinners rettigheter er et mål i seg selv og en forutsetning for å nå andre utviklingspolitiske mål. Norge opprettholder sin pådriverrolle i multilaterale fora. Sentrale norske budskap er likestilling og kvinners økonomiske og politiske deltakelse som strategi for økonomisk vekst og utvikling, rett til likebehandling og ikke diskriminering av seksuelle minoriteter, eliminering av kjønnsbasert vold og styrking av jenters og kvinners kontroll over egen kropp og seksualitet som avgjørende for å få ned barne- og mødredødeligheten, samt at gutter og menn må med for at likestillingsarbeidet skal bære frukter. Det var en viktig begivenhet for Norge da den nye FN-organisasjonen for kvinners rettigheter og likestilling UN Women ble opprettet ved resolusjon i FNs generalforsamling sommeren 2010. Norge ble valgt inn i styret for UN Women. Styret hadde sitt første regulære møte i januar 2011 (se egen omtale av UN Women under kap. 170 post 76).

Norge fører en offensiv politikk med vekt på sju innsatsområder:

1. Kvinner og menn skal delta på like vilkår i politikken.

   • Ifølge FNs rapport om tusenårsmålene er andelen kvinner i nasjonale parlamenter rekordhøye 19 pst. i 2010, men fortsatt langt unna målet om 30 pst. Kvinners deltakelse i det folkelige opprøret og byggingen av et nytt demokratisk Egypt var tema under Regionalmøte for likestilling i april 2012. UN Women’s Kairokontor har vært aktive støttespillere for kvinners politiske deltakelse og engasjement i den pågående omveltningen. Dette inkluderer arbeid med å dokumentere kvinners roller i den egyptiske revolusjonen og samarbeid med kvinner og ungdom engasjert i demokratibyggingen, samt med andre FN-organisasjoner i koordinering av FNs innsats.

   • I samarbeid med Sverige og det internasjonale demokrati- og valginstituttet IDEA bidrar Norge til kapasitetsbygging av kvinnelige politikere, integrering av likestillingsperspektiv i politiske partier og prosesser, og til å fremme kvinners deltakelse og kjønnsperspektiv i demokratibygging. Innsatsen er så langt konsentrert om Sudan, Vest-Afrika, sørlige Afrika og Latin-Amerika. Viktige samarbeidspartnere er den økonomiske samarbeidsorganisasjonen for Vest-Afrika ECOWAS, Organisasjonen for utvikling i sørlige Afrika SADC. Sentrale lærdommer fra det pågående prosjektet viser bla:

   • En inkluderende forståelse av demokratisk styresett må ligge til grunn med bred deltakelse på tvers av kjønn, klasse, etnisk eller religiøs bakgrunn

   • Både menn og kvinner må involveres, samtidig som man legger vekt på å styrke kvinners muligheter, deltakelse og innflytelse

   • Arbeidet må være systematisk og langsiktig for å bidra til dyptgående forandringer i kjønnsrelasjoner og samfunnsmessige strukturer

   • Positive særtiltak som kvoteringsbestemmelser kan gi avgjørende bidrag til endring, forutsatt at de inngår i bredere strategier og tiltak for å fremme kvinners rettigheter og likestilling i samfunn og familie.

2. Kvinner og menn skal delta på like vilkår i det økonomiske liv.

   • Kvinner har globalt dårligere tilgang til jobber i formell sektor, lavere lønn, inntekt og formue/eiendom enn menn. I følge Verdens matvareorganisasjon FAO står kvinner for 60-80 pst. av matproduksjonen i de fleste utviklingsland og globalt 50 pst. I følge FNs tusenårsrapport er kvinner underrepresentert i lønnet arbeid utenfor landbruket i så og si alle regioner. Kvinners arbeidssituasjonen kjennetegnes gjennomgående av større usikkerhet og lavere lønn enn tilsvarende for mannlige arbeidstakere.

   • I det sørlige Afrika støtter Norad ulike flerårige programmer som har som målsetting å bedre rammeverket for kvinnelig entreprenører, fremme kvinners deltagelse i økonomisk virksomhet og styrke deres rolle som økonomiske aktører. Rapportering fra eksempelvis ILO WEDGE og Hand in Hand viser at programmene langt på vei har lyktes med dette. Prosjektene Hand in Hand og ILO WEDGE, begge i det Sørlige Afrika, jobber med å bygge de kvinnelige entreprenørenes kapasitet direkte gjennom opplæring og kursing, samtidig som de jobber på makronivå for å tilrettelegge for kvinnelige entreprenører i samfunnet. Ved hjelp av Norges støtte arbeider BRAC i Sør Sudan for å styrke kvinnelige entreprenørers situasjon slik at de skal bli i stand til å forsørge seg selv og sine familier. Med mikrofinans som plattform gir BRAC sine kunder i tillegg tilgang på opplæring innenfor blant annet helse, husdyrhold og jordbruk og generell kompetanseutbygging innenfor andre utviklingsområder. BRAC har som mål at deres samlede programmer i løpet av 2012 skal rekke ut til 500 000 sørsudanere.

   • Norge er en pådriver overfor FN-organisasjonene, Verdensbanken og de regionale bankene, for å vri virksomheten over i mer kvinne- og likestillingsrettete spor. Verdensbanken handlingsplan «Likestilling er smart økonomi» var motivert av norsk påtrykk og har bl.a. bidratt til produktutvikling, markedsføring og inntektsutvikling for kvinner i Kenya, Egypt og Sudan. Norge var samarbeidspartner og premissleverandør for World Development Report 2012 der likestilling er hovedtema. Norge jobber også for å styrke hensynet til kvinner når Verdensbanken utarbeider nye strategier, som for eksempel den nye handelsstrategien som ble lansert i 2011. Såkalt myk øremerking av norske midler og tydelige signaler til den internasjonale arbeidsorganisasjonen ILO har bidratt til organisasjonens økte innsats mot barnearbeid, tvangsarbeid og menneskehandel med særlig vekt på jenter og kvinners sårbarhet. Styrking av kvinners vilkår i det økonomiske liv forutsetter på mange områder mer kunnskap og bedre datagrunnlag. Gjennom UNCTAD støtter Norge analyser av utviklingslands handelspolitikk i likestillingsperspektiv, i første omgang for Lesotho og Angola. UNCTAD opprettet også en ny likestillingsenhet i 2010, etter påtrykk fra bl.a. Norge.

3. Kvinner og menn skal ha lik tilgang til utdanning.

   • Forskning viser tydelig at et av de viktigste tiltakene for å fremme utvikling i et land er å utdanne jenter. Hever man antall utdannete jenter i et land, reduserer man fattigdom, samtidig som kvinner og jenters rettigheter styrkes, økonomisk produktivitet øker, barne- og mødre dødelighet minker, kosthold og helse bedres, og ikke minst øker man sjansen for at neste generasjon også får en utdannelse. På verdensbasis er det nå 97 jenter per 100 gutter som går på skole. Skoleresultatene for jenter har også blitt bedre. Likevel er det fortsatt store utfordringer knyttet til jenters tilgang på utdanning. Dette gjelder særlig i Afrika sør for Sahara, i sør- og vest-Asia, og i krig og konflikt situasjoner. På videregående nivå er det fremdeles mange færre jenter i forhold til gutter som går på skolen. Rundt 2/3 av alle som ikke kan lese og skrive i verden er kvinner.

   • Norge har i mange år, i tett samspill med Unicef, jobbet langsiktig og strategisk for å sikre jenter tilgang til skole. Målet om utdanning for alle er det tusenårsmålet som har kommet lengst. Unicef har et særlig fokus på de landene som har lengst igjen for å nå lik skoledeltagelse mellom kjønnene og har etablert et langsiktig og målrettet engasjement. Gjennom samarbeidet med Unicef, bidrar Norge til å påvirke utviklingen av både nasjonale og lokale utdanningsbudsjetter, policy og planer for å styrke utdanningssektoren. I 2011 har 88 mottagerland inkorporert og implementert Unicefs kvalitetsstandarder for grunnutdanning basert på organisasjonens barnevennlige skolemodell, opp fra 43 land i 2005. Sentralt i dette er en helhetlig tilnærming som inkluderer aspekter som beskyttelse, vann og sanitære forhold og helse for å sikre at alle barn, men særlig jenter, kan fullføre skolegangen. Unicef har også en unik rolle i å dokumentere og formidle resultater, mobilisere støtte og lede politikkutviklingen på dette feltet, sammen med sentrale partnere som FN-initiativet for jenters utdanning (UNGEI), det Globale Partnerskapet på Utdanning (GPE), FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur UNESCO og Redd Barna. Norge er en sentral partner for UNGEI. Gjennom deltakelse i den globale rådgivende komiteen er Norge med på å utvikle strategier for bedring av jenters tilgang til god utdanning. Norge er en betydelig bidragsyter til GPE og leder finanskomiteen. Jenter og utdanning en av tre hovedsatsingsområder for partnerskapet. Partnerskapet har til hensikt å støtte landenes egne utdanningsplaner.

   • Norad forvalter midler over kvinne- og likestillingsbevilgningen til støtte for kvalifisering av kvinner gjennom høyere utdanning og forskning, og til kvinne- og kjønnsforskning på landnivå, regionalt og internasjonalt. Innsatsen bidrar til økt kunnskapsutvikling, kapasitets- og kompetansebygging på likestillingsspørsmål, og kvalifisering av kvinner gjennom høyere utdanning og forskning. Deler av midlene kanaliseres som delfinansiering av Norges Forskningsråds forskningsprogrammer om kvinner og likestilling i sosial og økonomisk utvikling, fattigdomsreduksjon, reproduktiv helse og befolkningsdynamikk. Disse øremerkes kvinnelige forskere fra sør. I perioden 2010 til 2012 gir Norad støtte til ti forskningsprosjekter innen disse programmene, som involverer forskere fra 22 land i sør og deres norske samarbeidspartnere. I tillegg gir Norge støtte til Forum for African Women Educationalists’ (FAWE) forskningsinitiativ som har som mål å styrke kjønnsforskning for å forbedre jenter og kvinners utdanning i Afrika. Med norsk støtte har FAWE i 2011 initiert forskningsprosjekter med fokus på kjønn og utdanning i Kenya, Liberia, Malawi, Nigeria og Rwanda. Forskningsresultatene er utgitt som en felles publikasjon, FAWE Research Series. Norge støtter også et nettverkssamarbeid til støtte for høyere utdanning innen fred, demokrati og likestilling mellom kvinneuniversitetet Ahfad University for Women i Sudan, Makerere University i Uganda og Addis Ababa University i Etiopia. Tiltaket har som mål å utdanne 30-40 kvinner på mastergradsnivå, tre kvinnelige doktorgrader og flere kortere kurs. Nettverket er i 2011 godt etablert og samarbeider om forskningsprosjekter, utveksling av masterstudenter og organisering av regionale kurs og seminarer. Utlysninger av midler til forskning og forskningsmidler er gjennomført. Norge støtter også Kigali Institute of Education med etablering av et masterprogram i kjønn og likestilling ved Center for Gender, Culture and Development Studies. Masterprogrammet er etablert og godkjent av nasjonale myndigheter i 2010, har rekruttert 90 masterstudenter og har utviklet et betydelig internasjonalt nettverk.

   • Norge støtter også opplæring av forskere og forskningsforvaltere i østlige og sørlige Afrika med sikte på integrering av likestillingsdimensjonen i planlegging og gjennomføring av forskning. I tillegg støttes kvinnelige forskere og forskning på kvinnerelaterte problemstillinger i regi av den regionale organisasjonen for samfunnsforskning OSSREA.

4. Kvinner har rett til helsetjenester og kontroll over egen kropp og seksualitet.

   • Norge arbeider for aksept av begrepet seksuelle rettigheter1, herunder kvinners rett til kontroll over egen kropp og seksualitet, dvs. retten til konsensuell sex, om og når hun ønsker barn samt antall barn, retten til seksualundervisning og moderne prevensjon, også for unge kvinner og menn, trygg fødsel og tilgang til trygg abort. Samt retten til ikke-diskriminering på grunnlag av seksuell orientering eller kjønnsidentitet. Norge har en egen handlingsplan mot kjønnslemlestelse (både nasjonalt og i internasjonalt samarbeid) og er en sentral støttespiller for UNFPA/UNICEFs kampanje for å få slutt på kjønnslemlestelse.

   • Norge har fulgt opp FNs generalsekretærs globale strategi for kvinners og barns helse som har vært et viktig verktøy for økt oppmerksomhet til kvinners og barns helse gjennom politisk pådrivervirksomhet, mobilisering av midler og nye mekanismer og innovasjon for implementering. Norge har vært sentrale i den underliggende kommisjonen for informasjon og ansvar, og i å forberede en ny kommisjon for for livsviktige medisiner og utstyr for gravide, fødende og nyfødte.

   • Norge støtter den internasjonale organisasjonen IPAS som arbeider med kapasitetsbygging lokalt, distribusjon av utstyr og medikamenter relatert til abortinngrep, endring av lovverk, med og påvirkningsarbeid både nasjonalt globalt. Videre bidrar Norge til Safe Abortion Action Fund som støtter nasjonale tiltak for å bedre tilgang til trygge aborter, og den internasjonale føderasjonen for familieplanlegging IPPF, som har abort som ett av sine sentrale satsingsområder. Norge støtter også forskning på og utvikling av ny teknologi for prevensjon og trygge aborter.

   • Norge har gått i bresjen for seksuelle minoriteters rettigheter i multilaterale fora og bilateralt, og har holdt innlegg blant annet på Kvinnekommisjonen og Befolkningskommisjonen i FN med oppfordring om å få slutt på vold og menneskerettighetsbrudd på grunnlag av seksuell orientering og kjønnsidentitet. LHBT-spørsmål har vært profilert som ledd i det bredere arbeidet med seksuell og reproduktiv helse og rettigheter, og Norge støtter LHBT-aktivister og -organisasjoner i samarbeidsland, blant andre Nepal.

   • Helseinitiativene i India, Pakistan, Nigeria, Tanzania og Malawi har som mål å bidra med innovative kostnadseffektive metoder for å bedre kvinners og barns helse, i tråd med tusenårsmålene 4 og 5. Initiativene støtter opp under de nasjonale helseplanene med fokus på svangerskap og oppfølging i barnets første leveår. Omtrent 40 prosent av dødsfall blant barn under fem år skjer i den første måneden og Norge støtter nøkkelaktiviteter rettet mot denne gruppen. Initiativene støtter også opplysning og tilgang på familieplanlegging. I India erfarer flere stater en forverring i kjønnsfordelingen blant nyfødte. Norge støtter derfor tiltak for å følge opp loven som forbyr kjønnsselektiv abort, og kontroll av bruk av ultralyd for å hindre dette.

   • Norge støtter diverse helsetiltak for kvinner og unge jenter i DR Kongo, med særlig fokus på oppfølging etter seksualiserte overgrep. Blant annet støtter Norge utbyggingen av et distriktssykehus i Øst Kongo som har spesialkompetanse på området, og opplæring og utveksling av helsepersonell mellom sykehus og rurale helsestasjoner.

   • I tillegg støtter Norge ulike sentere for overlevende etter seksualisert vold i DR Kongo. Sentrene tilbyr medisinsk, psykososial og juridisk oppfølging.

   • Norge bidrar også til et «Joint Program» i Liberia, mot seksualisert vold, der Liberias regjering, FN og en del givere samarbeider.

   • Det svensk-norske regionale samarbeidet på hiv og seksuelle og reproduktive rettigheter i Afrika ble etablert i 2001. Samarbeidet støtter regionale økonomiske fellesskap, regionale FN-organisasjoner, sivilsamfunn og forskningsinstitusjoner for en styrket regional respons på hiv-epidemien som inkluderer et likestillings- og kjønnsperspektiv. Samarbeidet administreres av et team som også gir råd til de svenske og norske ambassadene i regionen. Det planlegges å styrke innsatsen innenfor seksuell og reproduktiv helse med fokus på ungdom

5. Kvinner har krav på et liv uten vold.

   • Vold mot kvinner er et globalt problem og tar mange former. Det handler om voldtekt og annen seksualisert vold, kvinnemishandling og incest, kvinnelig kjønnslemlestelse og andre skadelige tradisjonelle praksiser, og menneskehandel for seksuell utnytting i prostitusjon eller husholdsslaveri. FN-studier indikerer at mellom 20 og 50 pst. av kvinner, varierende mellom land, utsettes for vold i hjemmet i løpet av livet.

   • FNs generalsekretær Ban Ki-Moon lanserte i 2009 en global FN-kampanje mot kjønnsbasert vold, herunder et nettverk av mannlige ledere, der tidligere justisminister Knut Storberget var medlem. Norge samarbeider tett med FNs nettverk mot voldtekt og seksualisert vold i krig, UN Action, og ga i 2009 betydelige midler til FNs tematiske fond mot kjønnsbasert vold, kvinnelig kjønnslemlestelse og underlivsskader/fistula.

   • Regjeringens handlingsplan mot menneskehandel ble revidert i 2011 og ny plan for perioden fram til 2014 vedtatt. I 2011 ble om lag 51 mill. kroner bevilget til forebyggende tiltak og bistand til ofre. I tillegg ble det gitt støtte til en rekke prosjekter der menneskehandel var et delmål. Midlene ble kanalisert via norske og internasjonale frivillige organisasjoner, interstatlige organisasjoner som IOM (internasjonal organisasjonen for migrasjon) og FN-organisajoner som UNODC, UNICEF, UNDP og ILO. Støtten omfattet sikker, frivillig retur fra Norge for ofre for menneskehandel og en viss oppfølging både medisinsk, sosialt, arbeidsmessig og økonomisk etter retur. Norge har en bred innsats mot seksualisert vold i DR Kongo, og det er opprettet et eget prosjekt i UD for en styrket og strategisk innsats i DR Kongo og området rundt De store sjøer. Støtten kanaliseres gjennom lokale, norske og internasjonale organisasjoner og FN. Kongolesiske myndigheter og FN har utarbeidet en handlingsplan mot seksualisert vold som får norsk støtte. All annen norsk innsats – oppfølging av overlevende, bekjempelse av straffefrihet og forebyggende arbeid – er i samsvar med strategiens målsettinger. Norge støtter blant annet flere helsesentre og transittsentre for overlevende, advokatkontor og mobile domstoler som spesialiserer seg på overgrepssaker samt holdingsendringsprogrammer som retter seg særlig mot menn og potensielle overgripere. Kirkenettverk og hæren er viktige arenaer for sistnevnte.

   • UNFPA arbeider med kapasitetsutvikling og rådgivning for land i arbeidet mot seksualisert vold. Gjennom dette arbeidet har UNFPA bidratt til at andelen land som har fått på plass mekanismer for å overvåke og redusere seksualisert vold har økt til over 90 pst. Norge har i 2011 støttet UNFPA/UNICEFs felles fond for arbeidet mot kjønnslemlestelse med 20 mill. kroner. Fondet har bidratt til å finansiere lokale aktører i 15 land i Afrika der kvinnelig kjønnslemlestelse er et omfattende helse- og rettighetsproblem for jenter og kvinner, som medførte at ytterligere 2 744 lokalsamfunn har erklært at de ikke lenger praktiserer kjønnslemlestelse. Fondet har videre bidratt til at over 55 000 kvinner har fått medisinsk behandling for skader relatert til kjønnslemlestelse.

6. Kvinner skal ha en likeverdig rolle i freds- og forsoningsarbeid.

   • Kvinners rolle i det globale arbeidet for fred og sikkerhet kom for alvor på FNs dagsorden i 2000 med FNs sikkerhetsråds resolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Siden 2008 er fire nye resolusjoner kommet til (1882, 1888, 1889, 1960). Resolusjonene fastslår at seksualisert vold i konflikt kan utgjøre en krigsforbrytelse og en forbrytelse mot menneskeheten. De understreker viktigheten av kvinners aktive deltakelse i fredsprosesser, i fredsbygging og i fredsbevarende operasjoner. Videre etableres konkrete mekanismer for å bekjempe straffefrihet og forebygge seksualisert vold i konflikt. Norge har vært en pådriver for denne utviklingen og var blant de første landene som lanserte en nasjonal handlingsplan for arbeidet med kvinner, fred og sikkerhet. (Se mer om dette nedenfor).

   • En sentral del av Norges oppfølging av sikkerhetsrådsresolusjon 1325 er å støtte opp om lokale kvinneorganisasjoner og fremme deres erfaringer og deltakelse i freds- og overgangsprosesser. Et eksempel er Norges samarbeid med kvinneorganisasjoner og kvinnelige parlamentarikere for å sikre deres deltakelse på Bonn II-konferansen i desember 2011. Konferansen omhandlet sikkerhetssituasjonen i Afghanistan etter 2014. Både før og etter konferansen har Norge støttet opp om kvinners politiske deltakelse, blant annet gjennom et samarbeid med Afghan Women’s Network.

   • Norge samarbeider med flere regionale og internasjonale organisasjoner som jobber for kvinners politiske deltakelse i overgangsprosessene knyttet til den arabiske våren.

   • Kjønnssensitiv sikkerhetssektorreform er et satsingsområde i blant annet Vest-Afrika, Afghanistan, Nepal, Det palestinske området og på Vest-Balkan. Dette skjer både i samarbeid med FN, internasjonale organisasjoner og lokale partnere. Norge samarbeider blant annet med nepalske myndigheter og tyske bistandsmyndigheter for å øke kvinneandelen og integrere et kjønnsperspektiv i demobiliserings-, avvæpnings- og reintegreringstiltak i Nepal.

   • Som en del av dette arbeidet har Norge også stilt politirådgivere til rådighet for FNs fredsskapende innsatsstyrke på Haiti (MINUSTAH) og i Liberia (UNMIL). Disse politirådgiverne har spesialkompetanse på hvordan seksuelle overgrepssaker skal etterforskes og følges opp i rettssystemet og har som oppgave å støtte opp om FNs og lokale myndigheters arbeid for kompetansebygging i justissektoren.

   • I Den demokratiske republikken Kongo er Norge en bidragsyter til lokale myndigheter og FNs samarbeid for å koordinere innsatsen for å forhindre og bekjempe seksualisert vold. Norge støtter også en rekke sivilsamfunnsaktører som jobber for rehabilitering og støtte til overlevende.

   • Norge har støttet FNs arbeid for å utvikle retningslinjer for hvordan seksualisert vold kan håndteres i våpenhvile- og fredsavtaler. Målgruppen for retningslinjene er fredsmeklere og deres stab. Arbeidet ble ledet av FNs politiske avdeling (DPA) og UN Action, et nettverk som samler 13 FN-organisasjoner for å bedre koordineringen og styrke FNs innsats mot seksualisert vold i konflikt.

7. Kvinner og menn skal delta på like vilkår i arbeidet med energisektoren, klima, miljø og humanitære kriser.

   • Arbeidet med å integrere likestilling i energisektoren er i gang i bl.a. Mosambik, Uganda og Liberia,

   • I forbindelse med «Energy for all» konferansen i oslo ble det i samarbeid med det internasjonale nettverket Energia utarbeidet et eget hefte om kjønnsdimensjonen i «Financing Energy for All» og bakgrunnsdokumentasjon om kjønnsdimensjonen energisektoren i ifm WDR 2012. Norad bidro faglig og finansielt i gjennomføringen av NVE’s workshop «Gender and energy» i Oslo for kvinner i NVE’s samarbeidsinstitusjoner i Sør. Resulatet var kunnskap om norsk forvaltning og om verktøy for hvordan integrere kjønn i energiprosjekter.

   • Norad støtter den afrikanske uonen AU/NEPAD- Nytt partnerskap for afrikansk utvikling (New Partnership for African Development) i programutvikling for kvinner og klimasmart jordbruk. Programmet skal støtte opp under arbeidet med et afrikansk rammeverk for jordbruksutvikling som har tilslutning fra 21 afrikanske land. I startfasen skal programmet ha konsultasjoner med kvinnelige småbrukere, kvinneorganisasjoner, bondeorganisasjoner som arbeider med kvinner og jordbruk i Etiopia, Rwanda, Malawi, Niger og Kamerun. Erfaringer og lærdommer fra konsultasjonene skal mates inn i de store regionale programmene innen jordbruk i Sørlige og Østlige Afrika slik at disse på en god måte møter kvinnelige bønders behov og støtter opp under deres rolle i landbruket.

   • Norad bistår departementet i hvordan kvinner og likestilling bør tas hensyn til i den norske skogsatningen, REDD. Sentralt i dette er forslag om arbeidsmåter som sikrer at kvinner på landsbygda kan få inntekter fra REDD +prosjekter hvor bevaring av skog eller nye skogplantasjer skal bidra til reduserte klimagassutslipp. Kvinners rettigheter til bruk av skogen og landrettigheter er en sentral problematikk. Det er utarbeidet forslag til hvordan likestillingsmål kan ivaretas i forhold til de store klimafondene.

   • Miljø- og utviklingsminister Erik Solheim var vertskap og hovedinnleder på seminar om kjønn og klimatilpasning på den internasjonale kvinnedagen 8.mars 2011. Arrangementet var et samarbeid mellom forskningssenteret CICERO og Utenriksdepartementet med sikte på å stimulere til bredere engasjement og forståelsene av sammenhenger mellom kjønn og klima. Innledningene og debatten understreket kvinners nøkkelrolle innen spesielt jordbruk og skogbevaring, samt forebygging av naturkatastrofer. Kvinner er garantistene for matsikkerhet i Afrika og andre regioner i sør, kvinner og jenter sørger for husholdningenes forsyning av vann og brensel. Tilgang på eierskap, kreditt og ressurser for kvinner i landbruket ble framhevet som sentrale innsatsområder. Norge samarbeidet også med den internasjonale frivillige organisasjonen Huairou-kommisjonen om et sidearrangement til FNs kvinnekommisjon i februar 2011, som tematiserte kvinners roller i arbeidet klimatilpasning i sårbare lokalsamfunn. Norge har gjennom flere år støttet Huairou-kommisjonen og dens forbyggende katastrofearbeid i Asia og Latin Amerika. Organisering og kapasitetsbygging for lokale kvinnegrupper er en vesentlig tilnærming og tiltakene omfatter kartlegging av sårbarhet og risiko og planlegging av tilpasningtiltak lokalt. Huairou-kommisjonen har etablert et fond for katastrofeforebygging som kanaliserer midler til utprøving av lokale initiativ, erfaringsutveksling og påvirkningsarbeid overfor nasjonale og internasjonale aktører. For 2011 er det avsatt inntil 100 millioner kroner over likestillingsbevilgningen til å styrke kvinners deltakelse og innflytelse innen klimatilpasning. Som følge av befolkningsutviklingen vil innen 2030 flertallet av kvinner i utviklingslanene bo i byer. Blant de fattige vil kvinnene i slummen utgjøre de fattigste. Deres sikkerhetssituasjon er særlig utsatt. Samtidig ser en mange eksempler på at kvinnene nyttiggjør seg muligheter til å bygge nettverk på nabobasis for gjensidig hjelp. Kvinner blir også viktige aktører i den uformelle økonomien som volser fram. pengeinntekter fører til at kvinner får større kontroll og uavhengighet. Det trengs mer kunnskap om kvinners sosiale og økonomiske muligheter i slum. Norge har til nå støttet Slum Dwellers Internationals arbeid med å organisere kvinner i sparegruppe som også har et potensial mht. samordnet politisk aktivitet på grasrotnivå i forhold til lokale og nasjonale myndigheter.Kvinner og likestilling i det internasjonale menneskerettighetsarbeidet

   • Under FNs Menneskerettighetsråds regelmessige gjennomganger av menneskerettighetssituasjonen i enkeltland (UPR) har Norge benyttet anledningen til å ta opp forholdene for kvinner i en rekke land og har gitt konkrete anbefalinger. I den bilaterale kontakten følges anbefalingene opp med konkrete tiltak.

   • Norge spilte en pådriverrolle under framforhandlingen i FN av en ny mekanisme for ikke-diskriminerende lovgivning på landnivå. Mekanismen ble vedtatt sommeren 2010 og vil innebære at nasjonale myndigheter kan få råd og veiledning i arbeidet med å utarbeide og iverksette lovgivning som er i tråd med internasjonale normer for kvinners rettigheter og likestilling. Samtidig vil mekanismen åpne for økt konsultasjon og deltakelse fra sivilt samfunns organisasjoner.

Regjeringens handlingsplan for gjennomføringen av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet

Regjeringens handlingsplan for gjennomføringen av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet (2000) ble lansert 8. mars 2006. I juni samme år ble det opprettet et samarbeidsorgan bestående av departementer, direktorater frivillige organisasjoner og forskere, som møtes to ganger årlig for å utveksle erfaringer og informasjon. Den første fremdriftsrapporten for gjennomføring av handlingsplanen for SR 1325 om kvinner, fred og sikkerhet ble lagt frem i 2007. I forbindelse med tiårsmarkeringen av SR 1325, ble det i 2010 utarbeidet en ny strategisk plan som oppdaterer og styrker handlingsplanen fra 2007. «Kvinner, fred og sikkerhet: Strategisk plan 2011-2013» legger vekt på å styrke kvinners deltakelse og inneholder fire prioriterte områder: 1) fredsprosesser og fredsforhandlinger, 2) internasjonale operasjoner, 3) postkonflikt og fredsbygging, 4) seksualisert vold i konflikt, og 5) rapportering og ansvarliggjøring. Hvert prioriteringsområde inkluderer informasjon om ansvarlig departement, samt et sett av indikatorer og tidsramme for måloppnåelse.

Prosjektet for kvinner, fred og sikkerhet, som ble opprettet i Utenriksdepartementet høsten 2009, koordinerte gjennomføringen av Sikkerhetsrådsresolusjonene om kvinner, fred og sikkerhet (1325, 1820, 1888, 1889 og 1960) frem til årsskiftet 2011-2012. Ansvaret er nå overtatt av en koordinator, som støttes av en konsulent.

I 2011 bevilget Norge i overkant av 1,1 mrd. kroner til tiltak som hadde kvinner, fred og sikkerhet som hovedmål eller en sentral del av målsettingen. Det har vært en betydelig nedgang i denne støtten det siste året. Mesteparten av nedgangen skyldes en betydelig reduksjon i den totale overgangsbistanden. Det har vært en økning i andelen støtte til kvinner, fred og sikkerhetsrelaterte tiltak over bevilgningene til nødhjelp, humanitær bistand og menneskerettigheter og fred, forsoning og demokrati.

Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet 2007-2009. Videreføres 2010-2013

I tråd med anbefalinger fra ekstern midtveisvurdering (2008/2009) videreføres Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet 2010-2013, med økt oppmerksomhet om det bilaterale samarbeidet og tematisk for integrering av kjønnsperspektivet i strategiske samarbeidssektorer som energi og klima. Seks land, hvorav fem i Afrika, er utpekt som pilotambassader og får en tettere oppfølging. Det arbeides med å styrke integreringen av kjønnsperspektiv og likestilling i disse ambassadenes sentrale porteføljer, som klima/miljø, olje og energi, næringsutvikling, fred og forsoning, mødre- og barnehelse. Sekretariatsansvaret for oppfølging av pilotambassadene er lagt til Norad og erfaringer med satsningen skal dokumenteres systematisk underveis for å sikre erfaringsoverføring og læring. Det er utarbeidet et resultatrammeverk for ambassadenes rapportering på Handlingsplanen som de utvalgte ambassadene skal rapportere på årlig. Flere av de utvalgte ambassadene har også laget egne strategier og handlingsplaner for sitt arbeid med kvinners rettigheter og likestilling i utviklingsporteføljene. Det er også opprettet et internt nettbasert arbeidsrom som skal bidra til kunnskapsdeling og erfaringsutveksling mellom ambassadene. I 2011 ble det gjennomført likestillingsseminar i Addis Abeba, 11 ambassader deltok. Et av de viktigste resultatene av seminaret var økt kunnskap om koplingene mellom likestilling, energi og økonomisk utvikling. I 2012 er det holdt et regionalt seminar i Kairo. Som ledd i kompetanseutviklingsarbeidet arrangerer Norad også månedlige frokostseminarer med tema knyttet til kvinners rettigheter og likestilling i utviklingssamarbeidet for interne så vel som eksterne deltakere. Norad hadde ved utgangen av 2011 gjennomført fire likestillingsgjennomganger av ambassadeporteføljer; Afghanistan, Pakistan, Indonesia og Sudan.

På bakgrunn av gjennomganene er det utarbeidet en erfaringsrapport. Noen av hovedpunktene i rapporten er at resultatorientert saksbehandling er et svakt punkt i forvaltningen. Det er et stort potensiale for å arbeide mer systematisk med integrering av likestillingshensynet i alle faser av prosjektoppfølgingen og i dialogen med partnere. Det er også stort potensiale for å styrke institusjonaliseringen av ansvaret og kompetansen for å levere på dette feltet for ambassadene. Rapporten inneholder konkrete forslag til hvordan dette er gjort på spesifikke ambassader.

I 2010 ble det i tråd med anbefalingene fra midtveisvurderingen og beslutningen om å videreføre Handlingsplanen ut 2013 utarbeidet en statusrapport og plan for systematisk framdrift.

12.1.2 Finansiering av kvinner og likestilling

St.meld. nr. 11 (2007-2008) På like vilkår og Handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingspolitikken 2007-2009, som videreføres i 2010-2013, legger føringer om å overvåke utviklingen av kvinne- og likestillingsrettet bistand, med mål om en jevn økning. Siden 2006 har omfanget av bilateral bistand som registreres med kvinner og likestilling som hovedmål eller delmål økt med nær 2,4 mrd kroner. I budsjettene for 2006-2007 og 2007-2008 og 2008-2009 ble det tilført friske midler øremerket kvinner og likestilling i størrelsesorden 600 mill. kroner årlig. Dette inkluderer kvinne- og likestillingsbevilgningen 307 mill. kroner, kvinne- og likestillingstiltak innen humanitær assistanse, fred og forsoning, sivilt samfunn og via de multilaterale organisasjonene og institusjonene. Omfanget av øremerking har vært uendret siden 2009. Den relative andelen av bistandsbudsjettet til kvinne- og likestilling som hovedmål og delmål har gått ned. I 2011 er summen av hovedmål og delmål 26,5 pst. i bilateral bistand, mens den i 2007 var 28,2 pst.

• Omfanget av likestillingsrettet bistand flatet ut i 2010 og i 2011. En nærmere gjennomgang av statistikken viser en positiv utvikling i kvinne- og likestillingsrettet bistand på sektorer som tradisjonelt har vært oppfattet som kjønnsnøytrale, slik som skogbruk, jordbruk og landsbygdutvikling, energi, industri, fiskeri og konfliktløsning. Reduksjon i kvinne- og likestillingsrettet bistand over regionbevilgningen og på sektorer som sivilt samfunn og styresett kan gjenspeile vridninger av støtte til andre bevilgninger og sektorer hvor likestillingsrelevansen er mindre åpenbar og etablert.

• En betydelig del av norsk bistand gis i form av kjernetilskudd til multilaterale organisasjoner og institusjoner, globale fond og programmer, som ikke omfattes av policymarkører. Norge er en pådriver overfor de multilaterale organisasjonene og institusjonene i å fremme likestillingsperspektiver, samt oppmuntre dem til å følge pengene og overvåke omfang av kvinne- og likestillingsrettet bistand. Flere av de store organisasjonene, som FNs utviklingsprogram UNDP, FNs befolkningsprogram UNFPA, FNs barnefond UNICEF og FNs kontor for samordning av humanitær innsats OCHA tar nå i bruk systemer som ligner OECD DACs policymarkør for likestilling. Norge vil følge opp vis a vis våre globale og multilaterale samarbeidspartnere.

12.1.3 EØS-midlene

Likeverd mellom kvinner og menn er en grunnleggende rettighet, en fellesverdi som både EU og EØS-EFTA landene deler, og en nødvendig forutsetning for å oppnå EUs mål om økonomisk vekst, mer og bedre sysselsetting og økt sosial utjevning. EU har gjort store fremskritt for å løfte likestilling på dagsorden, men mange EU-land har fremdeles store utfordringer når det gjelder å adressere likestillingsrelaterte temaer som tilgang på arbeid for kvinner, kvinners mulighet for å kombinere arbeid og familieliv, lønnsgap mellom kvinner og menn og kvinners deltagelse i politiske og økonomisk beslutningstaking. EØS-midlene skal bidra til økt oppmerksomhet rundt disse problemstillingene, mer kunnskap og erfaringsutveksling og økt kapasitet i relevante organisasjoner og nettverk

EØS-midlene 2009-2014 vil finansiere program og prosjekter innen likestilling og vold i nære relasjoner for om lag 45 mill. euro. Dette er en betydelig økning fra forrige periode. Det er nedfelt 13 programavtaler innen likestilling og vold i nære relasjoner i mottakerlandene. I flere av disse programmene vil norske aktører og myndighetene i mottakerlandene av EØS-midlene samarbeide om utformingen og gjennomføringen av programmene.

12.2 Likestilling og ikke-diskriminering internt i utenrikstjenesten

Utenrikstjenestens personalpolitikk skal bidra til at alle medarbeidere, uavhengig av kjønn, etnisitet, funksjonsevne og alder, har like reelle muligheter til faglig, personlig og karrieremessig utvikling og til å bruke sin kompetanse. Likestilling og mangfold skal være integrert i hele departementets virksomhet og gjøres relevant i alle organisasjonsledd og på alle nivåer. Alle medarbeidere, uavhengig av kjønn, etnisitet, religion, funksjonsevne og alder, skal likestilles med hensyn til ansettelser, lønnsutvikling, opprykk og kompetansegivende oppgaver.

12.2.1 Overordnede mål

UD vil for perioden 2010-2013 gjennom «Strategi 2013» ha fokus på likestilling på alle nivå og forsterke arbeidet med inkludering og mangfold. UD skal prioritere kompetanseutvikling og kvalifiserende arbeidsoppgaver.

En revisjon av utenrikstjenestens personalpolitiske dokument ble igangsatt i 2011. Temaet likestilling og mangfold har inngått som en naturlig del av dette arbeidet. Ved ferdigstilling i 2012 er ikke-diskrimineringsaspektet tydeliggjort når det gjelder ansvaret for å ivareta mangfold også i forhold etnisitet, religion, funksjonsevne og alder, i tillegg til kjønn.

12.2.2 Lønns- og stillingsnivåer

Overordnet kjønnsfordeling

Mål:

Det er departementets målsetting å ha en god kjønnsfordeling på alle nivåer og stillingskategorier.

Tilstandsrapport:

Den overordnete kjønnsfordelingen viser fortsatt en liten overvekt av kvinner i tjenesten samlet og i departementet. Antall kvinner i tjenesten samlet har imidlertid sunket noe fra i fjor.

På utenriksstasjonene er det fortsatt en overvekt av menn (55 prosent). Det er omtrent som i fjor. Disse tallene vil kunne ventes å variere noe fra år til år.

Andel kvinner i lederstillinger 2005-2011

Det er arbeidet målrettet med kjønnsbalansen mellom kvinner og menn i lederstillinger i utenrikstjenesten, som har ført til en markant bedring. Toppledelsen i departementet (ekspedisjonssjefer, assisterende utenriksråd, og utenriksråd) har nå en tilfredsstillende jevn kjønnsfordeling. I lederstillinger er det nå kun i stasjonssjefsstillinger at kvinner fremdeles er underrepresentert, det er kun 26 % kvinner blant våre stasjonssjefer. Det er fremdeles betydelig færre kvinner enn menn som søker slike stillinger. I 2011 var kun 25 % av søkerne kvinner (av 105 søkere var 26 kvinner og 79 menn). I 2012 var fordelingen blant 71 søkere til stasjonssjefstillingene på Flytteplan ut: 25 kvinner og 46 menn (35% – 65%).

Tiltak:

I de stillingskategorier hvor det ene kjønn er underrepresentert, innholder alle utlysningstekster en oppfordring til det underrepresenterte kjønn om å søke stillingen. Det legges vekt på å innkalle søkere fra det underrepresenterte kjønn til intervju når disse vurderes som kvalifiserte. I en del tilfeller oppfordrer man også enkeltkandidater fra det underrepresenterte kjønn til å søke stillinger. For å øke antallet kvinnelige søkere til ledige stillinger som stasjonssjefer, oppfordret Rekrutteringsseksjonen i 2011 – via intranett – kvinner spesielt til å søke. Ledere ble også anmodet om å oppfordre kvalifiserte kvinnelige medarbeidere til å søke stasjonssjefsstillinger.

Antallet kvinner som søkte stasjonssjefstillinger har hatt en positiv utvikling fra 2011 til 2012. UD vil fortsatt benytte tiltak som kan øke dette antallet ytterligere, herunder se på om rammene for tjenestegjøring kan gjøres mer fleksible og kartlegge nærmere hvordan man kan motivere kvalifiserte kvinner til å søke flere stasjonssjefsstillinger.

Lønn

Mål:

Utenriksdepartementet har konkrete målformuleringer knyttet til kjønn og likelønn, bl.a. i personalpolitisk dokument og lønnspolitisk dokument. I personalpolitisk dokument (revidert 2012) heter det «Departementets lønnspolitikk skal sikre et lønnsnivå uten kjønnsbetingede lønnsforskjeller.» Departementet reviderte lokal lønnspolitikk i en partssammensatt arbeidsgruppe våren 2009. Her ble målformuleringene om likelønn og kjønn hevet til overordnede mål: «Det skal iht Likestillingsloven §5 tas hensyn til likestilling/likelønn i alle sammenhenger der lønn fastsettes. Kjønnsbetingede lønnsforskjeller som avdekkes forutsettes utlignet.» Målet gjelder nyansettelse, stillingsskifte, HTA2.3.8-lønnsreguleringer, og HTA2.3.3 og 2.3.4 forhandlinger.

Kjønnsfordeling lønn og stilling

Tilstandsrapport:

Kjønnsforskjellene i lønn er små innad i de fleste stillingskategoriene. I tabellen er det angitt kvinners lønn som andel av menns lønn i de forskjellige stillingskategorier. Fordi lønn henger nøye sammen med tjenestetid, har en også analysert menns og kvinners lønn sett i lys av alder. En ser da at det er små lønnsforskjeller mellom menn og kvinner i samme stillingskategori og med samme alder.

Det er imidlertid fortsatt kjønnsforskjeller innen enkelte stillingskategorier som det er grunnlag for å kommentere nærmere:

Blant generalkonsulene finner en én mannlig stasjonssjef med særlig høy lønn sammenlignet med de andre i samme kategori. Når utvalget er såpass lite, utgjør denne ene hele ubalansen mellom mannlige og kvinnelige generalkonsuler.

Prosjektledere har svært forskjellig bakgrunn, og prosjektene er også av svært forskjellig art. Også denne gruppen er relativt liten, og små forskjeller gir store utslag. Når en ser nærmere på denne gruppen, er kvinnene gjennomgående yngre enn mennene. Tjenestetid er en viktig faktor for lønnsnivå i offentlig virksomhet. Når en sammenligner lønn korrigert for alder finner en ingen kjønnsforskjeller i denne gruppen.

Spesialråder er en annen stillingskategori der kvinner fortsatt ligger lavere enn menn. Spesialrådstillingene er primært spesialiststillinger ved utestasjonene (såkalte spesialutsendinger; jfr. Utenriksinstruksen) og rekrutteres i alt overveiende grad fra andre deler av sentralforvaltningen. Historisk sett har det vært langt flere mannlige søkere til disse stillingene.

Departementet har gjennom flere år sett en økende andel kvinner i stillingskategorier som på sikt vil være et naturlig rekrutteringsgrunnlag til lederstillinger. I løpet av en fem- til tiårsperiode kan det derfor ventes at balansen vil kunne snu.

Tiltak:

• Arbeidsgiver utarbeider kjønnsdelt lønnsstatistikk fordelt på stillingskategorier før og etter lokale lønnsforhandlinger. Fordelingen av midlene i lokale lønnsforhandlinger kontrolleres underveis i forhandlingene ift de sentralt fastsatte prioriteringene, og diskuteres med forhandlingspartene. Overordnet statistikk presenteres også for ledergruppen og utenriksråden etter at de lokale lønnsforhandlingene er avsluttet og resultatet kjent.

• Likelønnsvurdering gjøres i lokale lønnsforhandlinger både av arbeidsgiver og arbeidstakerorganisasjonene. Dette gjøres med bakgrunn i HTA og lokal lønnspolitikk.

• Analyse av forskjeller innad i stillingsgruppene med fokus på flere variabler enn lønn og kjønn.

• Arbeidsgiver presiserer overfor lederne at ansatte i foreldrepermisjon er inkludert i lokale lønnsforhandlinger.

• Arbeidsgiver minner om nevnte hensyn på lederkurs og andre kurs/presentasjoner der dette er naturlig. Dette gjøres med bakgrunn i HTA og lokal lønnspolitikk.

Bruk av overtid

Ifølge personalpolitisk dokument skal overtid i utenrikstjenesten avdekkes nærmere og følges opp. Det er de siste årene arbeidet målrettet med å redusere departementets samlede overtidsbruk. Dette har resultert i en nedgang de siste tre årene.

Det er ikke utformet egen målsetting mht. kjønn og overtid da det ikke vurderes å være spesielle utfordringer eller skjevheter på dette området.

Tilstandsrapport:

Overtiden i Utenriksdepartementet fordelte seg kjønnsmessig slik i 2011 (HTA-overtid):

Andel kvinner som arbeidet overtid i 2011 (av antall medarbeidere som har jobbet overtid) = 54,8 pst.

I departementet i Oslo utgjorde kvinner 51,6 pst. av arbeidsstyrken i 2011.

Tiltak:

Fortsatt overvåke overtidsbruk, også mht kjønn.

12.2.3 Permisjoner/Fravær

Kjønnsfordeling fravær pga sykt barn/foreldrepermisjon

Tilstandsrapport:

Fordelingen på fravær pga. sykt barn er om lag 60/40 for kvinner/menn, mens når det gjelder å ta ut ulønnet omsorgspermisjon ser vi at fordelingen er om lag 95/5 for kvinner/menn.

Selv om far etter 1. juli 2011 har selvstendig opptjening til foreldrepermisjon, er det foreløpig ikke stor økning i andel menn som tar ut permisjon ut over de 12 ukene som er forbeholdt far.

Tiltak:

Det er fortsatt nødvendig med økt bevisstgjøring av ledere når det gjelder fars rett til å ta ut foreldrepermisjon. Dette vil bli sterkere fokusert i den generelle lederopplæring i departementet.

Kjønnsfordeling sykefravær. Sykefraværsprosent 2009 – 2011.

UD – en IA-virksomhet med egen handlingsplan for 2010 – 2013

Ett av delmålene i UDs handlingsplan for et mer inkluderende arbeidsliv 2010-2013 er reduksjon av sykefraværet.

UD følger opp sykefravær på individnivå i tråd med IA-avtalen og lovpålagte krav om tettere oppfølging. Det er et mål er at alle som er syke skal bli fulgt opp av arbeidsgiver gjennom linjeleder i samarbeid med NAV og BHT for at vedkommende skal kunne komme tilbake i arbeid så langt det er forenlig med vedkommendes arbeidsevne.

I UD har kvinner fortsatt et høyere sykefravær enn menn, men forskjellen mellom menn og kvinners sykefravær har utjevnet seg de siste tre årene og ligger nå på linje med resten av samfunnet. Så langt har det ikke blitt sett som hensiktsmessig å sette inn sykefraværstiltak mot ett kjønn.

• I 2009 var forskjellen 4,1 prosentpoeng

• I 2010 var forskjellen 2,9 prosentpoeng

• I 2011 var den nede på 2,7 prosentpoeng

Det vil fortsatt være fokus på tiltak som kan redusere sykefraværet for alle ansatte. Mulige årsaker til at kjønnsforskjellene i fraværet er redusert, kan være at flere kvinner benytter tilbudet om treningsveiledning fra bedriftshelsetjenesten, flere deltar på trenings- og energipauser og mange får fysisk tilrettelegging av arbeidsplassen. Det vises også til at det er økt bruk av hjemmekontor. Det er gjennomført kurs i sykefraværsoppfølging for ledere og avdelinger.

Departementet vil se nærmere på aktivitetene i IA-handlingsplanen og vurdere om noen av disse kan hjelpe til med å redusere sykefraværet for kvinner spesielt og se om noen aldersgrupper er mer berørt.

12.2.4 Ansettelsesforhold

Kjønnsfordeling heltids- og deltidsansatte

Deltidsstillinger er svært lite utbredt i utenrikstjenesten. Av disse er de fleste (nesten tre av fire) besatt av kvinner. Gitt det lave antallet deltidsstillinger anses det ikke nødvendig å iverksette tiltak på dette området.

Kjønnsfordeling fast/midlertidig

Mål:

Utenriksdepartementet følger den generelle målsettingen om at bruken av midlertidige stillinger skal være begrenset.

Tilstandsrapport:

16,8 prosent av stillingene i utenrikstjenesten er midlertidige. Menn utgjør flertallet av de som er ansatt i midlertidige stillinger. Hovedtyngden av midlertidig tilsatte har fast arbeid i andre statlige virksomheter. Spesialutsendingsstillingene ved utenriksstasjonene (jfr. pkt. 1.3.1.) utgjør en stor del av de midlertidige stillingene i departementet. Dette er stillinger som i sin natur er midlertidige. Ansatte i disse stillingene rekrutteres fra andre offentlige etater/departementer for en begrenset tid, og har permisjon fra egen etat mens de er spesialutsendinger.

Tiltak:

Utenriksdepartementet legger vekt på å begrense bruken av reelle midlertidige stillinger. Man vil arbeide videre for å oppnå bedre kjønnsbalanse under rekruttering til spesialutsendingsstillinger.

12.2.5 Tiltak – etnisitet og nedsatt funksjonsevne

UD har utarbeidet en egen tiltaksplan for rekruttering av personer med minoritetsbakgrunn og nedsatt funksjonsevne. I eksterne kunngjøringer, som til aspirantopptaket, oppfordres eksplisitt kandidater som kan bidra til mangfold til å søke. I den elektroniske søknadsprosessen kan søkerne velge å synliggjøre sin bakgrunn gjennom avkryssing.

Det legges vekt på å innkalle kvalifiserte søkere med ikke-vestlig bakgrunn eller redusert funksjonsevne til intervju. UD sitt nye rekrutteringsverktøy (Jobb Norge) er universelt utformet og tilrettelagt på en slik måte at blinde og svaksynte på lik linje med funksjonsfriske kan benytte seg av verktøyet.

UD tok i juni 2012 initiativ til og gjennomførte et seminar for å motivere ungdom i innvandrermiljøer til å søke karrierer i departementene og sentralforvaltningen. Målgruppen var ungdom og elever i videregående skole og studenter i startfasen; med særlig fokus på de med innvandrerbakgrunn. Hensikten var å motivere til valg av studier som kan kvalifisere til stillinger i statsforvaltningen, herunder departementene. Det legges opp til et tilsvarende arrangement i 2013. I samtaler med potensielle søkere trekkes mangfoldsmålsettingen aktivt frem.

I henhold til tiltaksplanen arbeides det med å bevisstgjøre ledere i hele organisasjonen på mangfoldsmålsettingen og behovet for å mobilisere kandidater som kan bidra til mangfold. UD samarbeider med Ambisjoner.no, tankesmien Minotenk, Mangfold i fokus i akademia (MIFA), Karrieresenteret ved UiO og øvrige departementer. UD ser nå på mulighetene for et utvidet samarbeid også med interesseorganisasjoner for personer med nedsatt funksjonsevne.

Som IA-bedrift har UD som mål å rekruttere nye ansatte og/eller vikarer med redusert funksjonsevne, samt tilrettelegging av arbeidsplassen. Et viktig hensyn bak prosjekt «Nytt UD» er å sørge for at UD skal kunne tilby et bygg med universell utforming. UD følger intensjonen og reglene i IA-avtalen og samarbeider med BHT og NAV fra sak til sak. På individnivå arbeides det med å følge opp hver enkelt medarbeider på best mulig måte ut fra den funksjonsevne de har.

12.2.6 Kompetanseutvikling/lederutvikling etc.

Leders ivaretakelse av arbeidsgiveransvaret er sentralt i departementets helhetlige og systematiske lederutvikling. Styringssignalene fra politisk og administrativ ledelse står sentralt i arbeidet. Tilsvarende sentralt er føringene i Utenriksdepartementets personalpolitiske dokument og de personalpolitiske strategier og ambisjoner som følger av dette. Ivaretakelse av arbeidsgiveransvaret står sentralt i stillings- og resultatkravene til departementets toppledere og samtlige stasjonssjefer.

Lederutviklingen skal omfatte utvikling og forståelse av verdier, holdninger og ferdigheter knyttet til ledelse av organisasjon, team og individ. Lederutvikling skal også gi nåværende og fremtidige ledere nødvendig innsikt og forståelse i forhold til kunnskapsledelse slik at administrasjon, kultur og relasjoner påvirkes i ønsket retning.

På lederutviklingskurs tilrettelagt av utenrikstjenestens kompetansesenter har likestillingsstrategien inngått i kursdokumentasjonen. Ivaretakelse av arbeidsgiverrollen, herunder arbeidet med å fremme likestilling og hindre diskriminering, er ett av tre hovedfokusområder i dette omfattende lederutviklingstilbudet tilrettelagt av arbeidsgiver. Topplederne vurderes, utvikles og belønnes basert på evne og vilje til å ivareta arbeidsgiveransvar, rolle og stilling.

I 2011 deltok 1504 individer på interne kurs i departementet, hvorav 60 pst. kvinner og 40 pst. menn. Dette forholdstallet har vært nærmest stabilt de siste fem år til tross for at det i hele perioden har vært ansatt omtrent like mange kvinner som menn i tjenesten. Flere kvinner enn menn deltok også i departementets coaching- og mentorprogrammer. I 2011 deltok 41 medarbeidere i UD i mentorprogrammet – 24 adepter (17 kvinner og 8 menn) og 17 mentorer (11 menn og 6 kvinner)

I tillegg til de driftsintegrerte kompetanse- og lederutviklingstiltakene, deltok 144 ledere (78 kvinner og 66 menn) på ulike lederutviklingsprogram i regi av utenrikstjenestens kompetansesenter i 2011.

12.2.7 UDs stipendordning for videreutdanning

UD har etablert en stipendordning for videreutdanning. I 2011 ble det bevilget støtte til 11 personer, herav 7 kvinner og 4 menn, for til sammen 320 000 kroner. Tiltakene som støttes skal være studiepoenggivende ved høyskole eller universitet og ha relevans for arbeidet i utenrikstjenesten.

12.2.8 Seniorpolitikk i utenrikstjenesten

Gjennom IA-avtalen har UD som ett av tre delmål å opprettholde UDs høye pensjoneringsalder, samt gjøre ledere bevisste på positiv holdning og praksis til seniorer. En viktig faktor for å stå lenger i arbeid er det å bli sett, verdsatt og brukt av nærmeste leder, og det å få klare signaler fra virksomheten om at man er ønsket. Når det gjelder seniorpolitikk fortsetter UD å oppfordre til å stå i stilling så lenge vedkommende selv ønsker uten å se hen til alder.

Gjennomsnittlig pensjoneringsalder:

• 2009: 65,4 år

• 2010: 65,5 år

• 2011: 66,9 år

Det kan se ut som om snittet generelt fortsetter å øke, samtidig som 2011-kullet utmerket seg ved at dette årets pensjonister besto av spesielt mange ledere som i snitt står lengre i stilling enn andre ansatte.

Mange av utenrikstjenestens medarbeidere har et livslangt karriereløp, og det skal legges vekt på en best mulig utnyttelse av tilgjengelig kompetanse hos medarbeidere i alle livsfaser ved rekruttering og forflytting. Seniorpolitikk i UD er ikke avgrenset til å gjelde en bestemt aldersgruppe, men fokuserer på det som generelt kjennetegner seniorene, f.eks. omfattende erfaring, kompetanse og nettverk. I arbeidet med revisjon av personalpolitikken (2012) er omtale av seniorer og seniorpolitikk integrert i kapitlene om kompetanse og rekruttering.

12.2.9 Motvirke trakassering

Mål:

Ett av utenrikstjenestens strategiske mål er å ha et godt og sikkert arbeidsmiljø, preget av arbeidsglede. Ett av de tilhørende operative tiltak er at leder skal tilrettelegge for et inkluderende arbeidsmiljø med nulltoleranse for mobbing.

Dette følges bla.opp ved fortløpende kontroll av arbeidsmiljøet ved bruk av jevnlige arbeidsmiljøundersøkelser. Undersøkelser er gjennomført i hele tjenesten i 2006, 2008 og 2010.

Tiltak:

• Utarbeidet rutiner for varsling av kritikkverdige forhold som bl.a. inkluderer brudd på lover og etiske normer, som mobbing, seksuell trakassering, og diskriminering

• Utarbeidet rutiner for håndtering av utilbørlig adferd

• Økt fokus på HMS i lederopplæringen for nye ledere og i utreiseforberedende kurs for ledere

• Kunnskap om HMS og arbeidsmiljø inngår i alle lederutviklingskurs, samt i coach- og mentor-programmer

• Fortsatt oppfølging av resultater fra forrige arbeidsmiljøundersøkelse, samt gjennomføring av ny undersøkelse og oppfølging i 2013

12.2.10 Norad

Norads medarbeidere

Når det gjelder rekruttering legger Norad vekt på kompetanse og egnethet, samtidig som det søkes bredde i alderssammensetning, kjønn og etnisk bakgrunn. Ved utgangen av 2011 var kvinneandelen i Norad 61 prosent. For nytilsettinger samme år var den 58 prosent. Det er blitt ansatt menn på tradisjonelt kvinnedominerte fagfelt som arkiv og administrative støttefunksjoner og kvinner innen tradisjonelt mannsdominerte fagfelt som energi. Minst én og ofte flere kvalifiserte søkere med minoritetsbakgrunn innkalles til intervju. Norad har identifisert og lyst ut stillinger for nyutdannede uten lang arbeidserfaring, noe som har bidratt til større mangfold både med hensyn til alder og etnisk bakgrunn. Gjennomsnittsalderen for nytilsatte i 2011 var på 37,5 år, betydelig lavere enn snittalderen i Norad som helhet, og den var også lavere enn i 2010. Andelen ansatte med minoritetsbakgrunn har økt med 20 prosent fra 2009, og drøyt 10 prosent av de nytilsatte i 2011 hadde minoritetsbakgrunn. 26 personer ble i 2011 ansatt etter eksterne utlysninger, de fleste av disse i erstatningsstillinger.

Norad er en organisasjon med høyt utdannede medarbeidere. 92 prosent har utdanning utover videregående skole/gymnas, og 66 prosent av Norads ansatte har utdanning tilsvarende mastergrad eller høyere.

Alle nytilsatte i 2011 har fullført utdanning utover videregående skole. 12 prosent av nytilsatte har utdanning tilsvarende bachelorgrad, og 88 prosent har utdanning tilsvarende mastergrad eller høyere.

Kjønnsbalanse mht. deltidsansatte

Norad har ingen deltidsansatte. Det finnes imidlertid tre personer som arbeider i redusert stilling etter eget ønske. Av disse er to kvinner og en mann.

Kompetanseutvikling

Det ble i 2011 lagt vekt på kompetanseutvikling som sikter mot å styrke en felles organisasjonskultur og bevissthet om Norads verdier og statlige regler og retningslinjer gjennom kurs, læringsgrupper og andre relevante fagfora. Norads program for obligatorisk opplæring ble gjennomgått og revidert. Grunnet mange nye ledere ble lederutvikling særlig prioritert. Det legges også til rette for faglig utvikling bl.a. gjennom en rekke interne seminarer, foredrag mv. som er åpne for alle medarbeidere.

Fellesføringer og handlingsplaner

Norads handlingsplan for et mer inkluderende arbeidsliv 2010-2013 har tre delmål: Reduksjon av sykefraværet fra 6,3 prosent til 5,5 prosent, arbeid for rekruttering av og tilrettelegging for personer med nedsatt funksjonsevne, og opprettholdelse av en høy avgangsalder.

Sykefraværet i Norad ble redusert fra 6,5 prosent til 5,8 prosent i 2011. Det er en positiv utvikling, men det er vanskelig å si om dette representerer en varig nedgang eller om det er et resultat av tilfeldige variasjoner.

Ved hjelp av bedriftshelsetjenesten foretas arbeidsplassvurderinger etter behov, og påfølgende anbefalinger om tilpasset kontorutstyr m.v. blir regelmessig fulgt opp. Ved rekruttering blir kvalifiserte søkere med kjent funksjonshemming uten unntak innkalt til intervju.

Den høye avgangsalderen ved avtalefestet pensjon eller alderspensjon er opprettholdt, og var i 2011 på gjennomsnittlig 67 år.

For å tilby arbeidslivstrening har Norad etter forespørsel fra Nav tatt i mot tre praktikanter. Det har vært en økning i bruken av denne typen arbeidstreningstiltak. Det er få funksjoner i direktoratet som er egnet for lærlinger, og Norad har derfor ikke hatt dette i 2011.

Rutiner for varsling av kritikkverdige forhold som seksuell trakassering og diskriminering og for håndtering av utilbørlig adferd

Norad har utarbeidet rutiner for varsling av kritikkverdige forhold og nedfelt disse i en varslingsplakat. Der opplyses det bl.a. om hvordan og når en slik varsling skal foregå, og det gis mulighet til å varsle anonymt til en ekstern varslingskanal hvis man ikke ønsker å varsle til en av de tre interne varslingskanalene som er oppgitt. Det opplyses om at det skal varsles ved følgende forhold: Mobbing, trakassering, diskriminering, rasisme, vold eller trusler om bruken av vold, andre trusler og annen utilbørlig adferd. Denne varslingsplakaten ligger i Norads elektroniske personalhåndbok, som alle medarbeidere er gjort kjent med.

12.2.11 Fredskorpset

Mål

Det er formulert følgende mål for Fredskorpsets personalpolitikk:

Fredskorpset skal bidra til et inkluderende arbeidsliv gjennom å være en god og attraktiv arbeidsgiver for en stabil stab bestående av ansatte med variasjon i alder, kjønn, funksjonsevne og etnisk bakgrunn, og som har høy kompetanse og høy motivasjon.

Statistikk

Rapporten viser at fordeling mellom kjønn må anses å være god, både hva gjelder fordeling på stillingskategorier og lønn. Forholdet mellom 2010 og 2011 er ikke helt sammenlignbart, da kategorien seniorrådgiver/rådgiver 2010 inkluderer flere tidligere avdelingsledere. Fire av disse sluttet i Fredskorpset i løpet av 2011, og er ikke med på statistikken for 2011. Dette forklarer nedgang i gjennomsnittslønn fra 2010 til 2011 for denne kategorien.

Rapporten fra 2011 viser også her svært god fordeling mellom kjønnene.

Iverksatte og planlagte tiltak

Fredskorpset har som vist over god kjønnsfordeling. Det samme gjelder andel ansatte med flerkulturell bakgrunn. Dette skyldes først og fremst målrettet rekruttering over flere år. Alle stillingsutlysninger presiserer vår mangfoldspolicy («Fredskorpset er opptatt av mangfold, og en oppfordrer kvalifiserte kandidater til å søke uansett alder, kjønn, funksjonshemming, nasjonal eller etnisk bakgrunn»), og det påses ved innkalling til intervjuer på alle nivåer at kvalifiserte kandidater av begge kjønn og personer med flerkulturell bakgrunn innkalles.

For kommende år er det et mål å bevare dette mangfoldet, samt å sørge for tilpassede kompetansefremmende tiltak som ivaretar den nødvendige utvikling.

For ansatte med midlertidig eller varig nedsatt funksjonsevne tilrettelegges både arbeidsoppgaver og fysisk arbeidsplass. I tillegg har Fredskorpset jevnlig tatt i mot arbeidstakere med nedsatt funksjonsevne eller med behov for innføring i norsk arbeidsliv for arbeidstrening/funksjonskartlegging via NAV.

13 Klima- og miljøtiltak innenfor Utenriksdepartementets ansvarsområde

Mål for virksomheten

Regjeringens mål om at Norge skal være en pådriver i det internasjonale klima- og miljøarbeidet og bli et ledende land innen miljørettet utviklingssamarbeid, er viktige premisser for Utenriksdepartementets arbeid. Utenriksdepartementets mål på miljøområdet er å bidra til å forebygge og løse globale og regionale klima- og miljøutfordringer gjennom internasjonalt samarbeid, og ved å integrere klima- og miljøhensyn i norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

Klimasatsingen i utenrikspolitikken er ledd i oppfølgingen av Regjeringens internasjonale klimastrategi, Meld. St. 14 Mot grønnere utvikling — om sammenhengen i miljø- og utviklingspolitikken (2010-2011), St.meld. nr. 13 (2008-2009) Klima, konflikt og kapital og St.meld. nr. 15 Interesser, ansvar og muligheter (2008-2009). Nordområdene har høy prioritet i norsk miljø- og klimaarbeid, og Norge skal være et foregangsland på miljøområdet og en langsiktig og troverdig forvalter av miljøverdiene i nord.

Med fremleggelsen av Meld. St. 14 Mot en grønnere utvikling signaliserer Regjeringen en fortsatt stor og strategisk bruk av bistandsmidler for å bekjempe fattigdom på en måte som samtidig møter de globale miljøutfordringene. I tillegg til at Norge ønsker å innta en pådriverrolle for en grønnere utvikling meisler meldingen ut tre hovedsatsingsområder; fornybar energi, klima- og skogsatsingen og klimatilpasning. Gjennom vår energibistand har Norge som mål å bidra betydelig til energiutbygging i utviklingsland. Økt tilgang til energi er en forutsetning for økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon. Gjennom en klar vektlegging av fornybar energi og energieffektivisering skal den norske energibistanden bidra til økt energiproduksjon og reduserte utslipp av klimagasser. Norge forsøker å innrette satsingen på en måte som øker omfanget av private investeringer i ren energi i utviklingsland.

Regjeringen styrker innsatsen mot avskoging og skogforringelse i utviklingsland. Klima- og skogprosjekt skal bidra til raske, kostnadseffektive reduksjoner i utslipp av klimagasser fra avskoging og skogforringelse, samt være et bidrag til å få på plass mekanismer for å regulere disse utslippene i en ny internasjonal klimaavtale. Midlene skal bidra til en bærekraftig sosial og økonomisk utvikling som kommer de som lever av og i skogen, til gode.

Satsingen på klima i utviklingssamarbeidet skal både bidra til reduksjon av klimaskadelige utslipp og lette de fattige landenes tilpasning til klimaendringene. Det skal legges særskilt vekt på kvinners rolle som en nødvendig ressurs i den lokale og nasjonale tilpasningsplanleggingen, og som spesielt utsatt gruppe, særlig ved naturkatastrofer. Bred støtte til klimatiltak er også viktig for, og stimulerer utviklingslandenes vilje og evne til, å slutte seg til et globalt klimaregime.

Klima- og skogsatsingen

Regjeringens klima- og skoginitiativ har som ambisjon å bidra til at utslipp fra skog i utviklingsland inngår i en ny internasjonal klimaavtale; å bidra til den internasjonale innsatsen for reduserte utslipp av klimagasser fra avskoging og skogforringelse (REDD+), samt å bidra til å ivareta naturskog for å sikre denne skogen sin evne til å binde karbon. Regjeringens klima- og skoginitiativ er både god klimapolitikk og god utviklingspolitikk. Den sentrale målsettingen for Regjeringens klimapolitikk er å bidra til å få på plass et globalt, forpliktende og langsiktig regime for reduksjoner av klimagassutslipp som bidrar til at den globale oppvarmingen reduseres til 2 grader i forhold til førindustrielt nivå. Dette vil være et viktig bidrag til bærekraftig utvikling, og også klima- og skogprosjektet skal i størst mulig grad bygge opp under og støtte arbeidet for å nå denne målsettingen. Fokuset i mellomtiden vil ligge på kapasitets- og institusjonsbygging, utvikling av gode målsystemer, implementering av sentrale reformer, samt pilotprosjekter. Et viktig rammevilkår for satsningen er erkjennelsen av at kampen mot klimagassutslipp fra avskoging og skogforringelse er uløselig knyttet til fattigdomsbekjempelse og bærekraftig økonomisk utvikling. Det vil på lang sikt være umulig å oppnå utslippsreduksjoner fra avskogingen uten å sørge for bærekraftig og økonomisk utvikling for dem som bor i og utenfor skogen. Klima – og skoginitiativet jobber mot de nevnte målsettingene langs fire akser: Forhandlingene under FNs klimakonvensjon, partnerskap med enkeltland, multilaterale programmer og støtte til det sivile samfunn.

Internasjonale avtaler og konvensjoner

Norge er part til en rekke internasjonale avtaler på miljøområdet, og Regjeringen vil fortsette å støtte utviklingsland og deres utvikling av strategier og planer for gjennomføring av slike avtaler. Støtte vil også bli gitt til konvensjonenes virkeområder og sekretariater. Kapasitetsbygging i utviklingsland er nødvendig for å sikre landene reelle muligheter til å gjennomføre sine internasjonale miljøforpliktelser, og for å gjøre dem bedre i stand til å møte miljø- og klimautfordringene.

Klimakonvensjonen

Klimakonvensjonen er ratifisert av 194 land samt EU. Konvensjonens langsiktige mål er å stabilisere konsentrasjonen av klimagasser i atmosfæren på et nivå som hindrer farlig, menneskeskapt påvirkning av klimasystemet med en hastighet som ikke er raskere enn at økosystemer kan tilpasse seg naturlig, matsikkerheten ikke trues, og som tillater bærekraftig økonomisk utvikling. I følge konvensjonen skal utviklede land støtte utviklingsland når det gjelder teknologioverføring, tilpasning til klimaendringer og rapportering av utslipp og utslippsreduserende tiltak. Til klimaaktiviteter under Klimakonvensjonen og Kyotoprotokollen ble det i 2011 utbetalt 44 mill. kroner til klimasekretariatet, bl.a. som støtte til ekstra forhandlingsmøter om en klimaavtale og for å sikre deltakelse fra utviklingsland. Norge har i en årrekke vært blant de største frivillige bidragsyterne til klimaaktiviteter under Klimakonvensjonen.

Konvensjonen om biologisk mangfold

Konvensjonen om biologisk mangfold er ratifisert av 193 land, inkl. EU. Konvensjonens mål er vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, samt rettferdig fordeling av goder fra bruk av genetiske ressurser. Selv om bevaring av biologisk mangfold er høyt prioritert, har en ennå ikke klart å stoppe reduksjonen i artsmangfoldet. Arbeidet med bevaring av det biologiske mangfoldet, hører også sammen med bevaring av skog, som tidligere omtalt.

Det ble oppnådd fremgang under Partsmøtet for konvensjonen for biologisk mangfold i Japan i oktober 2010. Et viktig resultat var vedtakelse av Nagoya-protokollen om genressurser og et sett med konkrete, tidfestete målsettinger. Disse vil styrke arbeidet for vern og bærekraftig bruk av det biologiske mangfoldet. Protokollen bekrefter av genressurser er underlagt statens suverenitet. Den øker rettssikkerheten for både brukere og tilbydere av genressurser, og den inneholder bestemmelser om bruk av tradisjonell kunnskap. Norge støtter kapasitetsbygging i afrikanske land for å styrke deres kapasitet til å ratifisere og iverksette protokollen.

I 2011 har ressursmobilisering for iverksetting av konvensjonen vært et viktig arbeidsområde og sammen med iverksetting av de nye målene har dette vært hovedfokuset i konvensjonens arbeid. En utfordring for partsmøtet i 2012 er å videreutvikle arbeidet med å gjennomføre konvensjonen, spesielt knyttet til å mobilisere ressurser. Norges støtte til prosjekter som The Economics of ecosystems and biodiversity (TEEB) og Wealth accounting and the value of ecosystem services (WAVES) er sentralt for sektorintegrering og synliggjøring av bredden av verdier fra det biologiske mangfoldet og de tjenester som økosystemene leverer for å sikre god forvaltning av naturkapitalen.

Forørkningskonvensjonen

Norge er part til Forørkningskonvensjonen, som trådte i kraft 1996 og er ratifisert av 194 land. Konvensjonen har som hovedmål å opprettholde produktiviteten i de tørre og halvtørre økosystemene som grunnlag for fattigdomsreduksjon og bedre levekår. Mandatet er relevant i forhold til arbeidet med klimatilpasning. Norge har støttet finansieringsmekanismens arbeid med å mobilisere forståelse og ressurser i berørte land, og koble arbeidet til nasjonale strategier for utvikling og fattigdomsbekjempning.

Konvensjonen for internasjonal handel med truede arter (CITES)

Som part til CITES tar Norge konsekvent til orde for at vitenskapelige kriterier må legges til grunn for vedtak som har betydning for handel, og dermed for folks levebrød. Norge har f.eks. støttet lettelser i handelsrestriksjoner for elefantprodukter som kommer fra påviselig bærekraftig forvaltede bestander. CITES har i senere år begynt å interessere seg mer for kommersielt utnyttede fiskeslag. Å sikre at dette skjer på vitenskapelige premisser står sentralt i Norges arbeid under konvensjonen.

Multilateralt samarbeid

FN-organisasjonene er sentrale aktører i det globale arbeid med miljø- og klimaspørsmål. Norge er en viktig bidragsyter til de organisasjoner som har miljø som kjerneoppgaver. Norge gir dessuten tilleggsmidler til enkelte FN-organisasjoner for å styrke arbeidet med miljø- og klimaspørsmål og har en løpende dialog med institusjonene om integrering av miljøhensyn i deres virksomhet.

Ny kapitalpåfylling ledsages av anbefalinger til ny politikkutforming og/eller justering. Norge har bl.a. deltatt i en underkomité under styret som gjorde grovarbeidet med nye regler for miljømessige og sosiale sikkerhetshensyn og ei ny «Policy for Gender mainstreaming». Sammen med øvrige nordiske land har vi også vært pådrivere for en bredere tilnærming til avskoging og på kjemikalieområdet.

I tillegg til Den globale miljøfasiliteten er Spesialfondet for klimaendring (SCCF) og Klimafondet for minst utviklede land (LDCF) under Klimakonvensjonen sentrale i den norske satsningen på klimatilpasning. Norge bidrar også til Ozonfondet under Montreal-protokollen, som støtter prosjekter for utfasing av ozonødeleggende stoffer i utviklingsland.

FNs miljøprogram UNEP

En bedre organisering av det internasjonale miljøsamarbeidet er en hovedprioritering for Norge. Vi deltar derfor aktivt i arbeidet med å fremme reformer i det globale miljøstyresettet. Norge arbeider for å styrke FNs miljøprogram (UNEP) og dets rolle som FNs ledende organ på miljøpolitikk bl.a. gjennom å styrke UNEPs normative og kunnskapsgenererende funksjoner.

Norge arbeider også for å styrke UNEP sin koordinerende rolle i internasjonalt miljøarbeid innad i FN-systemet, samt for et sterkere samarbeid mellom UNEP og andre FN-organisasjoner innen rammen av FN-reformen «Ett FN» på landnivå. Norge er den største bidragsyteren til UNEP. En ny programavtale ble inngått mellom Norge og UNEP i 2012 for perioden 2012-2013, hvor Norge forplikter seg til å gi 100 mill. kroner i årlig støtte i toårsperioden. UNEP har styrking av miljøstyresettet, både på globalt, regionalt og landnivå, som ett av seks hovedsatsingsområder. I underkant av en fjerdedel av midlene i den norske programavtalen med UNEP for 2012-2013 går til dette arbeidet. Klimatiltak, med vekt på tilpasningsstrategier og lavkarbonutvikling, er et annet satsingsområde for UNEP, med tilsvarende høy prioritet.

FNs konferanse for bærekraftig utvikling ble holdt i juni 2012. Den vedtok at UNEP bør styrkes og oppgraderes i tråd med rollen som den ledende globale miljømyndighet, bl.a. ved universelt medlemskap i organisasjonens øverste styrende organ.

FNs bosettingsprogram UN-HABITAT

Arbeidet med å fremme en bærekraftig urbanisering er den sentrale utfordringen til FNs bosettingsprogram (UN-HABITAT). Høyere befolkningstetthet gir mulighet til å utvikle mer effektive tjenester innen for eksempel vann og sanitær, energi og transport. Dette er funksjoner som kan bidra vesentlig til å redusere CO₂-utslipp og energiforbruk. Norge støtter UN-HABITATs arbeid med et eget «byer og klima»-initiativ på vann- og sanitærsektoren og arbeidet med urbane land- og eiendomsspørsmål. Med utgangspunkt i den norske støtten har UN-HABITAT i samarbeid med Verdensbankens urbane flergiverfond og Cities Allience – begge med bidrag fra Norge – utfordret et eget urbant klimanettverk.

Den urbane befolkningen i utviklingslandene er gjennomgående svært ung. Mer enn halvparten er under 25 år. Norge støtter derfor også tiltak gjennom Ungdomsfondet i Bosettingsprogrammet for å fremme klimatilpassing, sysselsetting, helse og utdanning for denne viktige målgruppen.

Norge er med en årlig støtte på 10 mill. kroner største bidragsyter til UNDPs miljø- og energifond. UNICEF mottar betydelig støtte fra Norge, og har med sitt mandat for vann- og sanitær en viktig rolle i oppfølgingen av Tusenårsmål nr. 7.

Matsikkerhet

Verdens befolkning øker og i følge FNs prognoser vil vi være over ni milliarder mennesker innen 2050. For å sikre nok mat til alle har FAO beregnet at matproduksjonen må øke med 70 pst. innenfor samme tidsperiode. Innenfor FN er FNs komite for matsikkerhet (CFS) den sentrale politiske plattformen for matsikkerhet, retten til mat og ernæring. Samarbeidet gjennom blant annet CFS skal bidra til at FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO), Verdens matvareprogram (WFP) og Det internasjonale jordbruksfondet (IFAD), samt de multilaterale finansieringsinstitusjonene, blir mer sentrale i arbeidet med å redusere det økende antallet sultende og underernærte i verden.

Omlag en tredjedel av all produsert mat blir aldri konsumert. Det er store tap i hele verdikjeden og det er store gevinster å hente både økonomisk, miljømessig og fordelingsmessig i å begrense dette tapet. Norge støtter opp om initiativet som FAO har tatt for å redusere tap av mat. FAO er også en viktig del av klima- og skogsatsningen og er en av de tre organisasjonene som utgjør UN-REDD.

I arbeidet med å sikre verden tilstrekkelig mat er forskning en vesentlig komponent. For landbruksutvikling i utviklingsland er Organisasjonen for internasjonal landbruksforskning (CGIAR – The Consultative Group on International Agricultural Research) en vesentlig aktør. Områdene det forskes innen strekker seg fra matvekster (f.eks. mais, ris, hvete) husdyr og fisk og vann- og skogforvaltning til rettigheter og eiendomsforhold til jord og andre naturressurser, landbruks- og matpolitikk og kvinners rolle i landbruk. Med støtten på 98 mill. kroner i 2010 var Norge 9. største giver.

En uavhengig rapport som så på hvordan verden ville sett ut uten resultatene fra forskningen gjennom CGIAR fra 1971 og frem til i dag kom fram til følgende: Verdens matvareproduksjon ville være 4-5 pst. lavere, utviklingslandene ville produsert 7-8 pst. mindre, verdens kornpriser ville vært 18-21 pst. høyere, og 13-15 millioner flere barn ville vært underernært.

Blant de mer konkrete resultatene av organisasjonens arbeid kan nevnes at organisasjonen har utviklet over 50 nye varianter av matplanter som tåler tørke bedre. Disse dyrkes i dag på over 1 million hektar landbruksjord i det sørlige og østlige Afrika, med det resultat at gjennomsnittsavlingene har økt med 20 – 50 pst. Videre har en tilnærming til frødistribusjon gitt 100 000 indiske bønder tilgang til en ny risvariant. I den videre oppfølgingen av organisasjonen vil Norge legge vekt på å sikre størst mulig effekt av forskingen.

De multilaterale finansinstitusjonene er viktige kanaler for ressursoverføringer til de fattigste landene, og fungerer også som kunnskapsbanker. Utviklingsbankene er en betydelig finansieringskilde og har stor påvirkningsmyndighet på tvers av tema og departementer i utviklingsland. Ikke minst gir dialogen med finansmyndighetene bankene en mulighet til å se miljø og klimaspørsmål i en bredere sammenheng. Norge støtter bankenes arbeid med klima og miljøspørsmål.

FNs Bærekraftskommisjon (CSD) har ikke fungert tilfredsstillende de siste årene. Den ble derfor under FNs konferanse for bærekraftig utvikling i Rio i 2012 vedtatt erstattet med et universelt høynivåforum for bærekraftig utvikling. Det nye forumet skal bygge på det som har vært CSDs styrker.

Den viktigste internasjonale finansieringsmekanismen er Den globale miljøfasiliteten (GEF), som støtter tiltak som skal bidra til å forbedre det globale miljøet. GEF forvalter drøyt 4,3 mrd USD for perioden 2010-2014. Det norske bidraget til GEF er på 376 mill. kroner for fireårsperioden.

Norge og Verdensbanken har også løpende dialog om samarbeid om klima og ren energi, bl.a. satsingen på de nye karbonfondene. Verdensbanken har utviklet et klimainvesteringsfond med vekt på klimavennlig teknologi, ren energi, tilpasning og skog. For eksempel bidrar Norge gjennom Den afrikanske utviklingsbanken til et fond for å bevare regnskogen i ti land i Kongodeltaet, og i 2011 ble det overført 160 mill. kroner til dette fondet.

Regjeringen har i tråd med Stortingets klimaforlik og Regjeringens internasjonale handlingsplan økt innsatsen for fremme av karbonfangst og – lagring (CCS) internasjonalt. Forurensende utslipp fra kullkraft, særlig i utviklingsland, må gjøres renere for å nå globale klimamål. Norge legger vekt på at arbeidet for spredning og bruk av fangst og lagring av CO₂ også må skje i partnerskap med land med framvoksende økonomi og utviklingsland. Norge har derfor bidratt med totalt 53 mill. kroner og er største giver til Verdensbankens fond for kapasitetsbygging på karbonfangst og – lagring i utviklingsland.

Handel, miljø og klima

Norge arbeider for å fremme bærekraftig utvikling på alle relevante områder i Verdens handelsorganisasjon (WTO) og i forhandlinger om frihandelsavtaler, der Norge i første rekke forhandler sammen med EFTA-landene Gitt den generelle stillstanden i WTO-forhandlingene, har man ikke kommet videre i disse globale forhandlingene om handel og miljø, der mandatet går på forholdet mellom spesifikke handelsforpliktelser i multilaterale miljøavtaler (MEA) og WTO-regelverket, om former for informasjonsutveksling/samarbeid MEA-WTO og om nedbygging av tollbarrierer på miljøvarer, herunder varer som bidrag ti1 å redusere klimautslipp. OECD er en viktig premissleverandør for den globale klima- og miljødebatten, noe også Norge benytter seg av. Fra norsk side er det gitt støtte til utredninger om forholdet mellom handel og klima.

I EFTA arbeider Norge aktivt med å utvikle bindende bestemmelser om bl.a. miljø i EFTAs handelsavtaler. Bestemmelsene dekker bl.a. beskyttelse av miljøet, fremme av miljøvennlige varer og tjenester samt utvidet samarbeid på handel og miljø-området. Frihandelsavtalen mellom EFTA-landene og Hong Kong som ble undertegnet i juni 2011, er den første EFTA-avtalen som er forhandlet med et resultat på bærekraftig utvikling basert på EFTAs felles posisjon fra juni 2010.

EØS midlene

EUs nyeste medlemsland har store miljø- og klimautfordringer. Det er i Norges interesse å fortsette å bidra til å heve miljøkvaliteten i disse landene. EØS-midlene er et viktig bidrag til dette arbeidet. Under EØS-finansieringsordningene i perioden 2009-2014, bidrar Norge med rundt 14,3 mrd. kroner til sosial og økonomisk utvikling i EUs 12 nyeste medlemsland, samt Hellas, Portugal og Spania. Om lag en firedel av disse midlene er øremerket miljøvern, grønn næringsutvikling og tiltak mot klimaendringer, inkludert en særskilt satsing på karbonfangst og lagring. Miljø og klima er derved det største satsingsområdet i perioden 2009-2014. Det er forhandlet rammeavtaler med mottakerlandene om innretning og innsatsområder. Programmene skal godkjennes av giverlandene.

De viktigste globale miljøutfordringene er klimaendringer, tap av biologisk mangfold og spredning av miljøgifter. Dette forringer menneskers livskvalitet og hindrer bærekraftig utvikling. Miljøproblemene kjenner ingen landegrenser. Norge er mottaker av langtransportert forurensning fra Europa. EØS-midlene skal bidra til at landene gjennomfører forpliktelser gjennom EU-direktiver og internasjonale konvensjoner. Finanskrisen gjør at landene sliter med å gjennomføre vedtatt regelverk. Det er derfor i norsk interesse å bidra til at mottakerlandene gjennomfører sine forpliktelser. Miljøforvaltningens etater er partnere i flere land. Denne innsatsen har også betydning for vårt nasjonale miljøarbeid, og forvaltningen får ny kunnskap gjennom europeisk samarbeid.

I hvert land går minst 30 pst. av midlene under EØS-ordningen til miljøvern, klimatiltak og fornybar energi. Norsk miljøforvaltning vil bidra med kompetanseoverføring og kapasitetsbygging blant annet hva gjelder tilsynsfunksjonen, bevaring av biologisk mangfold, hav- og vannforvaltning, kjemikalier og farlig avfall, klimatiltak og klimatilpasning.

God forvaltning av hav- og vannressurser krever en helhetlig tilnærming som ivaretar hensyn til biodiversitet, klimaendring og forurensing. EUs Østersjøstrategi fra 2009 er et eksempel på en slik helhetstenkning. Implementering av EUs vannrammedirektiv er viktig i mottakerlandene. Styrket overvåkning, bedret infrastruktur og økt analysekapasitet er noen av målene for innsatsen gjennom EØS-midlene.

Å bevare biologisk mangfold er viktig for å sikre bærekraftig utvikling. FN-konvensjonen om biologisk mangfold er et felles rammeverk. Innsatsen rettes blant annet inn mot etablering av og økt kapasitet for overvåkning av vernede områder, bedret beskyttelse av økosystemer mot invasjon av fremmede arter, vektlegging av biologisk mangfold i politikkutforming og lovgivning. På grunnlag av erfaringene fra forrige periode er det i denne periode også åpnet for støtte til økt bevisstgjøring og opplæring innen feltet.

Nøyaktig og god informasjon er en forutsetning for overvåkning, kontroll og analyse av miljøutfordringene. For EØS-midlene er målet å bidra til at miljølovgivningen etterleves. Det er nødvendig både å styrke offentlig forvaltning og bevisstgjøre industri og sivilt samfunn.

En offensiv klimapolitikk fordrer økt energieffektivisering, mer bruk av fornybar energi og kutt i klimagassutslippene. Det er også viktig å ta hensyn til klimaendringer i samfunnsplanleggingen. EØS-midlene skal blant annet finansiere energieffektiviseringstiltak, bidra til å øke bruken av fornybar energi og redusere utslipp fra skip. Forskning og teknologiutvikling er en viktig del av innsatsen.

Energieffektivisering er en av de mest kostnadseffektive metodene for å redusere klimagasser og forbedre luftkvaliteten. Å øke kapasiteten og kunnskapen hos offentlige myndigheter er også viktige mål.

Skipsfarten står for betydelige utslipp av klimagass og annen forurensning. Det er et stort potensial for energieffektivisering og bruk av andre typer drivstoff som flytende naturgass (LNG). Tiltak skal blant annet rettes inn mot bedret teknologi i den maritime industrien og økt kapasitet hos relevante myndigheter for å gjennomføre politikkendringer.

Økt produksjon av fornybar energi stimulerer utviklingen av teknologi og sysselsetting. I dag utnytter imidlertid mottakerlandene bare en liten del av sitt potensial. Programområdet favner om biomasse, vind- og solkraft, vann- og bølgekraft så vel som jordvarme. Målene er økt produksjon og økt bruk av fornybar energi. Bedre informasjon og større bevissthet om framtidsrettede energiløsninger er også viktig. Det er særlig aktuelt å involvere små og mellomstore bedrifter.

Det er en økende forståelse for å ta hensyn til klimaendringer i samfunnsplanleggingen. Dette krever samarbeid mellom mange ulike sektorer og forvaltningsnivåer. Bedrede systemer for informasjonsutveksling, styrket analysekapasitet og økt bevisstgjøring er viktige mål for EØS-midlene.

Regjeringen har satset tungt nasjonalt og internasjonalt for at fangst og lagring av CO₂ skal bli et virkningsfullt klimatiltak, herunder gjennom EØS-midlene. Norge bidrar med 184 mill. euro til satsing på CO₂-håndtering i Polen, Romania og Tsjekkia. Støtten inkluderer 137 mill. euro til støtte til CO₂-håndtering på kullkraftverket Belchatow i Polen. I Tsjekkia skal støtten brukes til å forske på karbonfangst og lagring. I tillegg kommer satsinger på grønn næringsutvikling, miljøforskning og støtte til sivilt samfunn. EØS-midlene vil støtte opp om EUs klima og energipolitikk.

En bærekraftig utvikling er blant annet avhengig av konkurransedyktige bedrifter som tar ansvar for miljøet. Utvikling av ny teknologi er også viktig. Gjennom EØS-midlene skal Norge bidra til å utvikle og kommersialisere ny miljøteknologi. Det er også et mål å bidra til å redusere utslipp til luft og vann. Det vil bli lagt stor vekt på å engasjere norske prosjektpartnere.

Regionalt og bilateralt samarbeid

Nordområdene

I sin melding til Stortinget om nordområdene slår regjeringen fast at Norge skal være den fremste forvalter av miljøet og naturressursene i nordområdene. Kunnskap er selve navet i nordområdesatsingen, og nordområdene skal være en global kunnskapsbank for miljø, klima og samfunn.

De nordlige havområder skal bevares som verdens reneste og rikeste. Det betyr at Norge vil innta en ledende rolle innen overvåkning og forskning på havmiljø, klima og miljøgifter i nordområdene. Dette gjøres på bred front, i bilateralt samarbeid med naboland i nord, i regionale og internasjonale fora som Arktisk råd og i internasjonalt prosjektsamarbeid. Myndighetssamarbeid innen kontroll av petroleumsvirksomhet offshore skal styrkes, og arbeidet med forurensningskontroll og håndtering av miljøfarlig avfall skal videreføres. Det bilaterale samarbeidet om klima, biodiversitet og miljøgifter vil bli innrettet slik at det støtter opp under det multilaterale samarbeidet i Barentsregionen og i Arktisk råd.

Det er nødvendig at Norge fortsetter å være en pådriver i det arktiske samarbeidet. Det er derfor viktig for oss å kunne bidra aktivt til arbeidet under siste del av det svenske formannskapet i Arktisk råd og under det kanadiske formannskapet som tar til i 2013. Innen oppstarten av det kanadiske formannskapet skal Arktisk råds nye permanente sekretariat i Tromsø være operativt. Norges arbeid for å gjøre klimatilpasning til et sentralt tema for Arktisk råd har gitt resultater, blant annet ved at statssekretærmøtet i Stockholm i mai 2012 godkjente det viktige prosjektet Adaptation Actions for a Changing Arctic. Flere tunge prosjekter og initiativer videreføres. Dette gjelder særlig den felles arktiske kunnskapsinnhentingen om status, konsekvenser og tiltak rundt arktisk klimaendring, tiltak mot kortlivede klimadrivere, helhetlig ressursforvaltning, miljøovervåking, utvikling av retningslinjer og standarder for skipstrafikk og annen økonomisk aktivitet i Arktis, samt implementering av Arktisk rådavtalen om samarbeid om søk og redning. I løpet av 2013 vil medlemslandene i Arktisk råd ha forhandlet fram en ny avtale om beredskap mot oljeforurensning.

Vest-Balkan

Energi, miljø, klima og ressursforvaltning representerer noen av de største utfordringene for landene på Vest-Balkan (Albania, Bosnia-Hercegovina, Kosovo, Kroatia, Makedonia, Montenegro og Serbia). Gammelt regelverk fra tidligere Jugoslavia (Vest-Balkan unntatt Albania) må oppdateres og erstattes av nasjonale regelverk. Tidligere felles forvaltning må erstattes av nasjonal forvaltning og samarbeid mellom landene. Gammel infrastruktur for produksjon og transport av energi må fornyes og erstattes.

Alle landene har som mål å tilpasse seg lover, regler og retningslinjer fra EU når det gjelder energi, miljø, klima og ressursforvaltning. Alle 1andene deltar i et forpliktende samarbeid i «Energy Community» — Energitraktaten – for å bli inkludert i EUs energimarked. Det er stor forskjell mellom landene når det gjelder graden av utfordringer. Dette gjelder særlig forskjellene landene i mellom når det gjelder innføring og anvendelse av nye lover og regler basert på EUs felles regelverk. Videre er de økonomiske forskjellene store og dermed både energiproduksjon og energikonsum svært u1ik.

Kullkraft produsert på gammel teknologi spiller en stor ro11e i enkelte av landene, spesielt i Kosovo, men også i Bosnia--Hercegovina, Makedonia og Serbia. Vannkraft er dominerende i Albania og nesten helt uten betydning i Kosovo. Det ligger et betydelig potensial i oppgradering og videre utbygging av vannkraft i flere av landene. Andre energikilder har liten betydning i regionen som helhet. Kjernekraft finnes ikke, bortsett fra et kraftverk i Slovenia. Importavhengigheten når det gjelder energi ligger på mellom 30 og 50 pst.

Den norske innsatsen blir forsøkt tilpasset situasjonen i de enkelte landene. I 2011 ble det gjennomgående lagt vekt på energiøkonomisering, regelverksutvikling, ressursforvaltning og kompetansebygging. De konkrete tiltakene var bl.a. i forhold ti1 vannkraftutbygging, forvaltning av vannressurser, utvikling av petroleumslovgivning, energiøkonomisering og sikring av biodiversitet. Et gjennomgående mål har vært støtte ti1 landenes tilpasning til lover, regler og standarder i EU, herunder på miljø og energi. Det ble utbetalt omlag 50 mil1 kr over bevilgningen ti1 Vest-Balkan ti1 disse formålene i 2011.

Russland

De nordlige havområder skal bevares som verdens reneste og rikeste. Det betyr å innta en ledende rolle innen overvåkning og forskning på havmiljø, klima og miljøgifter og utvikling av økosystembaserte, helhetlige forvaltningsplaner i nordområdene. Dette gjøres på en bred front, i bilateralt samarbeid med naboland i nord, i regionale og internasjonale fora som Arktisk Råd, og i internasjonalt prosjektsamarbeid.

Norge støtter arbeidet i miljøpartnerskapet under Den nordlige dimensjon, både miljøpartnerskapets atomsikkerhetsprogram administrert av Den europeiske utviklingsbanken og det allmenne miljøprogrammet, med om lag 22 mill. kroner. Norge vil fortsatt gi høy prioritet til felles tiltak mot alvorlige regionale forurensingskilder, såkalte «hot spots» i Nordvest- Russland. Energieffektiviseringstiltak, herunder modernisering av fjernvarmeanlegg, vil bli tillagt økende vekt. Norge arbeider også aktivt med løsning av prioriterte miljøproblemer og stimulering til bruk av nordisk miljøteknologi og ekspertise innen denne regionen gjennom Nordisk miljøfinansieringsselskap (NEFCO).

Norge har et betydelig bilateralt samarbeid med Russland for å møte felles miljøutfordringer, for kompetanseutvikling i miljøforvaltningen og for å fremme russisk tilslutning til internasjonale miljøvernavtaler. Arbeidet vil bli videreført i et nytt treårig samarbeidsprogram med særlig vekt på beskyttelse av havmiljøet, grensenært samarbeid, biodiversitet og reduksjon av forurensning.

Arbeidet med å fremme økosystembasert forvaltning av hele Barentshavet gjennom utvikling av et konsept for en helhetlig forvaltningsplan for russisk del av Barentshavet vil fortsatt være en prioritert oppgave i programperioden 2013-2015, sammen med utvikling av et felles miljøovervåkingssystem for hele Barentshavet. I lys av den økende petroleumsaktiviteten i Barentshavet vil myndighetssamarbeidet innen kontroll av petroleumsvirksomhet offshore bli viet økt oppmerksomhet. Spesielt vil styring av sikkerhets- og miljørisiko bli vektlagt. Samarbeidet om forvaltning og miljøovervåkning i grenseområdet vil bli videreført og styrket med vekt på overvåkning av den grenseoverskridende forurensning fra nikkelproduksjonen på russisk side. Norske myndigheter vil fortsette påvirkningsarbeidet overfor russiske myndigheter for å få redusert utslippene fra smelteverket i Nikel til et nivå som ikke skader helse og miljø i grenseområdet.

Det bilaterale miljøvernsamarbeidet om vil bli innrettet slik at det støtter opp under det regionale samarbeidet i Barentsregionen og i Arktisk Råd.

Miljøprosjektene i det norsk-russiske miljøvernsamarbeidet har i 2012 bidratt til å legge grunnlaget for en økosystembasert forvaltning av Barentshavet og til god forvaltning av miljøet og naturmangfoldet i grenseområdene, forurensningskontroll og håndtering av miljøfarlig avfall. Miljøovervåkningen relatert til utslipp fra Nikel er videreført. Regjeringens arbeid for at russiske myndigheter skal stille strengere utslippskrav til smelteverket i Nikel har bidratt til at saken har kommet på den politiske agendaen i Russland. Miljøvernsamarbeidet med Russland har vært innrettet slik at det best mulig støtter opp under samarbeidet i Barentsregionen og i Arktisk råd.

Atomsikkerhetssamarbeidet med Russland skal bidra til å redusere risikoen for ulykker og forurensing fra atominstallasjonene, hindre at radioaktivt og spaltbart materiale kommer på avveie, samt styrke russiske forvaltnings- og tilsynsmyndigheter. Riksrevisjonens siste rapport om atomsikkerhetssamarbeidet med Russland [Dok. 3:5 2011-2012] viser at samarbeidet har gitt gode resultater og at midlene er blitt brukt i henhold til intensjonene.

Hovedprioriteringer for 2013 vi1 fortsatt være sikker håndtering og fjerning av brukt kjernebrensel fra den nedlagte marinebasen i Andrejevbukta 60 km fra norskegrensen. Videre vil det være økt fokus på myndighetssamarbeid innenfor tilsyn, varsling, beredskap og miljøovervåkning. Prosjekter for økt sikkerhet ved russiske kjernekraftverk fortsetter. Det legges opp til oppfølging av fellestoktet til Karahavet som er planlagt gjennomført i høsten 2012.

Det norske engasjementet har et langsiktig perspektiv, siden det fortsatt eksisterer betydelige atomsikkerhetsutfordringer i våre nærområder. Innsatsen vi1 imidlertid kunne bli redusert etter hvert som viktige oppgaver løses. Arbeidet er tett koordinert med andre lands innsats både under Den Nordlige Dimensjons miljøpartnerskap (NDEP) og G8-landenes globale partnerskap mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og -materiale.

Eurasia

Landene i Eurasia (Ukraina, Hviterussland, Moldova, Georgia, Armenia, Aserbajdsjan, Kasakhstan, Turkmenistan, Usbekistan, Kirgisistan og Tadsjikistan) står overfor store klima- og miljøutfordringer grunnet blant annet ineffektiv bruk av energi, svak forvaltning av vannressurser og lav oppmerksomhet om miljøvern i befolkningen generelt. Norske aktører er engasjert i store energiprosjekter i regionen, og miljøarbeidet er en av de prioriterte sektorer for Regjeringens samarbeid med landene i regionen.

Norge støttet i 2011 tiltak innen alle de fire tematiske prioriteringene i Regjeringens handlingsplan for miljørettet utviklingssamarbeid, med særlig fokus på 2) forvaltning av vannressurser, vann og sanitær og 3) klimaendringer og tilgang til ren energi. Det er ønskelig at samarbeidslandene i økende grad skal yte substansielle bidrag for å sikre eierskap til tiltakene Norge støtter. Eksempler på dette finnes i Ukraina der energieffektivisering og miljø er en prioritering innenfor EBRD-fondet E5P, og Norge har lovet inntil 45 mill. kroner over tre år(2011-2013). Videre driver Norsk Energi kompetanseheving i privat sektor og blant lokalbefolkningen i Georgia og Armenia knyttet til utvikling av vannkraftsektoren. Et tredje eksempel er støtten til Norges Naturvernforbunds regionale SPARE- program, som har fokus på energi- og miljøspørsmål gjennom å bygge nettverk både på nasjonalt og regionalt nivå. Samarbeid mellom frivillige organisasjoner og myndighetene i landene gjennom praktiske tiltak i skolene er en viktig del av innsatsen.

Midtøsten

En nasjonal strategi for fornybar energi i Det palestinske området ble vedtatt av den palestinske regjeringen i mars 2012. Gjennom blant annet et solpanelinitiativ søker palestinske myndigheter å redusere CO₂-utslipp. Det norske representasjonskontoret i Al Ram planlegger å støtte den første fasen i solpanelinitiativet i løpet av 2012-13 gjennom sin bilaterale avtale med energimyndighetene. Støtten vil hovedsakelig dekke et pilotprosjekt hvor PV-panel installeres på energimyndighetens kontorbygg, samt kapasitetsbygging og gjennomføring av nødvendige studier.

I Jordan ble det over regionalbevilgningen i 2011-2012 gitt støtte til en forundersøkelse i regi av miljøorganisasjonen Sahara Forest Project, som blant andre. Bellona står bak. Prosjektet sikter mot å kombinere saltvannsdrivhus, konsentrert solenergi og dyrking av alger. Formålet er å sørge for at det kan gro grønt i tørre områder, og samtidig få både ferskvann og biomasse til ren energi. Forundersøkelsen ble ferdigstilt tidlig i 2012. På grunnlag av forundersøkelsen planlegger Sahara Forest Project å etablere et demonstrasjonssenter over 20 hektar nær Aqaba ved Rødehavet, som skal stå ferdig i 2015.

I Irak er det etablert kontakt mellom miljødepartementene i Oslo og Bagdad under ‘Olje for utvikling’-programmet. I 2010 ble det arrangert to seminarer vedrørende miljøaspekter innen petroleumssektoren, og i forbindelse forlengelsen av avtalen om OfU-programmet i 2011 var det enighet om å opprettholde fokus på miljøspørsmål.

Afrika

Det afrikanske kontinentet er et av de mest sårbare områdene for klimaendringer. Landbruket er i den sammenheng en av de mest utsatte sektorene. Fattige, afrikanske bønder er blant de verst stilte gruppene. Selv ved små temperaturøkninger forventer klimapanelet en nedgang i produktivitet på lave breddegrader. I enkelte afrikanske land forventes det at avlingene vil reduseres til under halvparten innen 2020. I enkelte land vil i følge FNs klimapanel, produksjonen av matplanter som er avhengig av regnvann kunne reduseres til under halvparten innen 2020.

Norge søker å bidra til omlegging av landbruket i Afrika i en klimarobust og mer produktiv retning. Det legges vekt på programmer og tiltak som bidrar til at afrikanske småbønder får økt tilgang på teknologi, markeder og matplanter som tåler framtidas klima. I utvalgte land gis det støtte til klimatilpasset landbruk, med fokus på kvinners spesielle utfordringer ved klimaforandringer.

I 2011 inngikk Norge en avtale med regionale afrikanske organisasjoner om støtte til et regionalt klimaprogram med vekt på klimatilpasset landbruk. På landnivå kan trekkes frem noen eksempler på innsatser:

Gjennom støtten til Conservation Farming Unit (CFU), landbruksdepartementet og COMACO (Community Markets for Conservation) i Zambia har rundt 300 000 zambiske bønder deltatt på veiledningsaktiviteter for bedre klimatilpassing av landbruket. Dette innebærer både å unnlate pløying av jorden og unngå brenning av organisk materiale, slik tradisjonelt landbruk har vært praktisert, og det innebærer vekstskifte for å unngå utarming av jorda.

I Malawi støttes ulike levekårsprogrammer som vektlegger klimarobust landbruk, treplanting, naturressursforvaltning (spesielt skog og fisk), biologisk mangfold, voksenopplæring av forskjellig slag og lokal organisering. Over 5 millioner trær er plantet med norske penger. Dette inkluderer både restaurering av skogområder, agroforestry-tiltak på dyrket mark og etablering av frukthager. Over 10 000 nye husstander har gått over til mer klimasmarte landbruksteknikker i 2011.

Norsk klima- og skogsamarbeid i Tanzania omfatter støtte til politikkutvikling, forskingssamarbeid og pilotvirksomhet i felt. Tanzania har i 2011 gjennomført en rekke tiltak for å styrke sin posisjon i en framtidig globalt REDD+ mekanisme, Norge har vært en betydelig partner i dette arbeidet, støttet av UN REDD og med økt interesse fra andre bilaterale givere.

Innen rammen av Etiopias lavutslippsstrategi har Norge inngått et klimasamarbeid med Etiopia som omfatter skog/REDD+, ren energi/Energy+ og klimasmart landbruk.

Hele 70 pst. av Sør-Sudans territorium består av skogområder, inkludert en rekke teakplantasjer. Norge har siden 2006 støttet et institusjonelt samarbeid mellom Norwegian Forestry Group og Ministry of Agriculture and Forestry. Prosjektet har bidratt til å bygge en analyseenhet med kompetanse på datainnsamling og tolking av bilder.

I Uganda har Norge støttet opp om arbeidet med å utvikle landets REDD+ plan, som nå er godkjent.

I Madagaskar har Norge gitt støtte til Alliance Voahary Gasy (AVG) som er en allianse for madagassisk sivilt samfunn innen miljøsektoren. Norsk støtte til alliansen har i 2011 bidratt til en organisatorisk styrking, gjennom etablering av en nasjonal koordineringsenhet og styrking av nettverk. Gjennom opprettelsen av en mobil juridisk klinikk har lokalsamfunn i to regioner fått nødvendig støtte og opplæring i håndtering av ulike former for miljøkriminalitet.

Verdens nest største regnskog ligger i Sentral-Afrika med et samlet areal på 1,6 mill. km². Den norske skogsatsing i Sentral-Afrika kanaliseres i hovedsak gjennom FN-organet UN-REDD, Verdensbankens Forest Carbon Partnership Facility , Forest Investment Program og Congo Basin Forest Fund, administrert av den Afrikanske Utviklingsbanken, med bidrag fra Storbritannia og Norge samt Norad, som støtter norske og internasjonale organisasjoner som WWF-Norge, Regnskogsfondet og WWF-US.

Det gis også regional støtte gjennom Lake Victoria Basin Commission, og målet er å bidra til en helhetlig forvaltning av dette utsatte økosystemet. Innsatsen har bidratt til å senke konfliktnivået mellom en lokalbefolkning med behov for land og brensel på den ene siden og vernemyndighetene på den andre.

Beregninger indikerer et årlig tap i Afrika sør for Sahara på grunn av ulovlig, uregulert og urapportert fiske på omkring USD 1 milliard. Dette har langsiktige negative konsekvensene for bærekraftig ressursutnytting, lokalt næringsliv og utvikling i de kystsamfunnene som blir berørt. Norge bidrar til implementering av økosystembasert fiskeriforvaltning, med økt fokus på klimaendringer og hvordan disse påvirker ressursene. Det største enkelttiltaket innen fiskeriforvaltning i Afrika er EAS Nansenprogrammet (Ecosystem Approach to Fisheries Management), som gjennomføres av FAO i samarbeid med 32 land i Afrika, med flere regionale orgnanisasjoner.

Asia

I Sri Lanka støtter Norge National Cleaner Production Centre (NCPC) som arbeider for anvendelse av renere produksjonsmetoder og mindre forurensing. I 2011 ble det startet 6 universitetsprosjekter angående klima og effektiv energibruk for industriell produksjon. 20 plantasjer fikk bedret kjennskap til renere produksjonsmetoder og har engasjert seg mht dette i samarbeid med NCPC.

I Nepal inngikk Norge i november 2010 en avtale med International Centre for Integrated Mountain Development (ICIMOD) for å fremskaffe ny kunnskap om hvordan isbreer i Himalaya påvirkes av klimaendringer. Prosjektet vil blant annet foreta massebalansestudier av to isbreer i Nepal. Et plantevernprosjekt har siden 2008 gitt 10 000 bønder opplæring i praktiske landbruksmetoder (Farmer Field Schools) som øker avlingene og reduserer bruken av sprøytemidler. Prosjektet styrker kvinners og etniske minoriteters stilling. Omtrent halvparten av de som har fått opplæring, er kvinner.

I 2011 fortsatte Norge sitt fokus på de to hovedområdene for utviklingssamarbeidet med Kina: miljø og klima med vekt på oppfølging av internasjonale konvensjoner ratifisert av begge land, og faglig samarbeid om velferd og samfunnsmodeller, med vekt på den nordiske modellen. Den økonomiske utviklingen i Kina medfører store mengder avfall, og et vellykket samarbeid om å bruke sementindustrien til å brenne farlig avfall på en miljømessig forsvarlig måte er nå utvidet til også å inkludere husholdningsavfall. Norge og UNDP gikk sammen om to nye prosjekt i 2011, det ene går ut på å bidra til å styrke Kinas utvikling av sitt klimagassregnskap, det andre på å bidra med fagekspertise til Kinas pågående arbeid for å utvikle et nasjonalt system for handel med klimakvoter, som et virkemiddel i Kinas innsats for å nå sine mål under Klimakonvensjonen. Kvikksølvsamarbeidet med Kina kan vise til gode resultater, bl.a er forurensningssituasjonen i Kinas mest forurensede kvikksølvområde i Guizhou blitt kartlagt.

Intensjonsavtalen (LoI) mellom Norge og Indonesia på REDD+ legger vekt på miljø og grønn utvikling som et fjerde satsningsområde i tillegg til fattigdomsbekjemping, etablering av arbeidsplasser og økonomisk vekst. Partnerskapet er et av de mest omtalte samarbeid Indonesia har med noe annet land, og har sterkt bidratt til å forme debatten om klima og miljø i Indonesia.

Å sikre energitilgang som støtter fortsatt økonomisk vekst er en stor utfordring for India. I den sammenheng er det avgjørende å identifisere rene energikilder som bidrar til å holde utslipp av klimagasser nede. Norge samarbeider med Storbritannia med sikte på å etablere et fond for fornybar energi i India. Norske forskningsinstitusjoner har samarbeidet med indiske partnere på en rekke prosjekter som fokuserer på de rene energialternativene. Videre er det inngått to avtaler på avfallshåndtering der formålet er å sikre at avfall fra bygge – og rivingsprosjekter brukes på en miljømessig bærekraftig måte.

Norge har inngått en intensjonsavtale med Bangladesh og International Maritime Organization for å få på plass et pilotprosjekt for forsvarlig skipsopphugging.

Latin Amerika

I Guatemala har norsk støtte blant annet bidratt til: 1) en økt lokal bevisstgjøring om behov for bevaring av miljøet og kunnskapsnivå blant ungdom oppnådd gjennom kurs og ungdommenes arbeid med å videreføre denne bevisstheten og utarbeide miljørapporter for området, 2) miljøanalyse som inkluderer handlingsplan for å redusere risikoen for miljøforringelse og klimaendringer hvor lokale ledere er involvert, og 3) etablering av en allianse mellom tradisjonelle lokalledere, offisielle myndigheter og organisasjoner

Gjennom støtten til fem kommuner i nedfallsområdet til Managua sjøen i Nicaragua har Norge gjennom kursing og spredning av informasjonsmateriell, samt praktisk bistand for å hindre jordras bidratt til å sikre området rundt innsjøen Managua og områdene rundt mot naturforringelse. Videre støtter Norge i Nicaragua bygging av små vannkraftverk i områder utenfor det nasjonale strømnettverket, og i denne forbindelse legges det vekt på å beskytte miljøet og «nedfallsområdet» for kraftverkene for å sikre fremtidig drift.

Regionalt i Mellom-Amerika, har Norge støttet landbruks- og miljøprogrammet Meso American Agro Environmental Program (MAP) på CATIE (Tropical Agricultural Research and Higher Education Center). MAP har bidratt til kapasitets- og kunnskapsutvikling innen miljø og bærekraftig naturressursforvaltning. I 2011 ble det gjort en midtveisevaluering som konkluderte med at MAP har resultert i at bønder i økende grad tar i bruk effektive og bærekraftige løsninger for forvaltning av naturressurser, og at erfaringene danner et grunnlag for både nasjonal og regional politikkutforming.

I Brasil har Norge i 2011 startet et samarbeid med Instituto de Pesquisa Ambiental da Amazônia – IPAM – (Institutt for miljøforskning i Amazonas) med tanke på å bygge bruer mellom urfolksbevegelsen og brasilianske myndigheter i forståelsen av klimaspørsmål og REDD+. Samarbeidet mellom IPAM og urfolksdirektoratet FUNAI har både åpnet den brasilianske regjeringens øyner for urfolksproblematikken knyttet til REDD+ og direkte stimulert regjeringen til å begynne arbeidet med å utvikle en modell for kompensasjon til urfolk basert på økosystemtjenester. Støtte til skogplaner på delstatsnivå har bidratt til å stimulere debatten rundt gjennomføringen av to viktige offentlige instrumenter: Planer for forbygging og kontroll av avskoging og eiendomsregistrering med dokumentasjon av miljøsituasjonen (CAR). Det siste har blitt svært viktig for å kontrollere og tilpasse landbrukseiendommer til miljølovgiving og å hindre framtidig avskoging. Prosjektet har også resultert i at miljøverndepartementet har vunnet nyttige erfaringer i å bruke CAR i miljøarbeidet.

Utbetalingen til Amazonasfondet er resultatbasert og baseres på avskogingstallene for Amazonas. Disse har falt fra et nivå i 2008 på 12 900 km² til 7000 km² i 2010. For 2011 ligger det an til en ytterligere nedgang, men de endelige tallene foreligger ennå ikke. Mange eksperter mener at den norske støtten til Amazonasfondet i stor grad har bidratt til disse resultatene fordi man på brasiliansk side har blitt langt mer oppmerksom på at skogen kan ha større verdi stående enn ødelagt og dermed satt inn slagkraftige tiltak for å stanse avskogingen. Det norske bidraget til Amazonasfondet for 2011 var 1 milliard kroner.

Utviklingssamarbeid

Bærekraftig naturressursforvaltning følges blant annet opp gjennom støtte til tiltak som bidrar til økt matsikkerhet. Eritrea, Guatemala, Kina, Malawi, Nicaragua og Zambia er eksempler på dette. Alle disse landene har en integrert satsing på miljø og bærekraftig ressursforvaltning. Mange av Norges samarbeidsland har landbruksbaserte økonomi som er svært sårbare for klimaendringer. Norges støtte til klimatilpasset landbruk er et prioritert innsatsområde i bl.a. Zambia og Malawi. I Malawi har norsk støtte bidratt til økt vektlegging av bærekraftige jordbruksmetoder, som kan gi doblede og i noen tilfeller tredoblede avlinger. Inntektene til bøndene i prosjektområdene har økt med mellom 20 og 400 pst. I Zambia har samarbeidet bidratt til at rundt 250 000 bønder (20 pst av landets bønder) har lagt om til mer klimarobuste dyrkningsformer og ført til økt matvaresikkerhet. Også her er det dokumentert at man kan oppnå en betydelig økning av avlingen allerede første året etter omleggingen.

Kampen mot ulovlig, uregulert og urapportert fiske har høy prioritet internasjonalt og står sentralt i Regjeringens arbeid for å sikre en bærekraftig forvaltning av verdens fiskeressurser. Norge støtter forvaltning av og kontroll med fiskeriressurser i utviklingsland, både- bilateralt og regionalt. I Mosambik har Norge bidratt til å styrke fiskeriforvaltningen, bedre overvåkingen av marine ressurser og Øke lønnsomheten i småskalafisket.

Tilgang til ren energi er et område som har stått sterkt i fokus de seneste årene. 1,3 mrd. mennesker er uten tilgang til elektrisitet og mer enn 2,5 mrd. mennesker benytter tradisjonell biomasse som ved og trekull til matlaging og varme. Energi er den dominerende sektoren for globale utslipp av klimagasser. Det er viktig å bistå utviklingslandene i å utnytte mulighetene som ligger i deres fornybare energiressurser (vannkraft, sol og vind), i stedet for ytterligere bruk av fossile energikilder.

Satsingen på ren energi i utviklingslandene utgjør en sentral del av den samlede norske politikken på klima- og energiområdet. Økt tilgang til ren energi bidrar til utvikling og fattigdomsbekjempelse og legge til rette for en mer bærekraftig utvikling og unngå framtidige klimautslipp. I oktober 2011 lanserte Regjeringen det internasjonale energi- og klimainitiativet Energy+. Dette er et internasjonalt partnerskap som foreløpig har samlet over 50 samarbeidspartnere. Siktemålet er å øke tilgangen på fornybar energi og redusere klimagassutspill i utviklingsland. Energy+ er basert på en helhetlig tilnærming til energisektoren og vil gjennom resultatbasert utbetaling også bidra til styrket gjennomføring av utviklingslands lavutslippsstrategier. Det har vært en jevn økning av bistand til ren energi de siste årene. De viktigste bilaterale samarbeidslandene er Etiopia, Uganda, Tanzania, Mosambik, Liberia, Nepal og Øst-Timor. I 2011 finansierte Norge bygging av kraftledninger i Uganda som i 2012 vil gi forbrukerne, og særlig lavinntektshusholdninger, tilgang på strøm. I første omgang vil 8000 husstander få elektrisitet og i løpet av 10 år er planen å øke til 20 000 husstander. Det er også inngått samarbeid om bidrag på 300 mill. kroner til en viktig del av det nasjonale ledningsnettet som vil gi strøm til befolkning og næringsliv. I Nepal inngikk Norge i 2011 et samarbeid med den nepalske regjeringen og den asiatiske utviklingsbanken om sikrere elektrisitetsforsyning. Det norske bidraget på 150 mill. kroner går til å forberede en ny overføringslinje mellom Khimti og Kathmandu som er en framtidsrettet og miljøvennlig løsning.

Norge er også en viktig samarbeidspartner i forbindelse med kapasitetsbygging i mottakerlands forvaltningsapparat. Norge har god kompetanse på miljømessig- og økonomisk bærekraftig forvaltning av energisektoren. Det er etablert institusjonssamarbeid med flere av våre viktigste samarbeidsland, blant annet Etiopia, Uganda og Liberia. Gjennom universitetessamarbeid bidrar norske universiteter til kapasitetsbygging innenfor energisektoren i utvalgte land.

Det ble i 2011 gitt 217 mill. kroner via multilaterale kanaler som var øremerket ren energitiltak. I tillegg kommer investeringer foretatt av Norfund som i fjor nådde om lag 1.2 mrd. kroner i fornybar energi.

Miljø og klima er prioriterte områder i samarbeidet med land i Asia, særlig India, Nepal og Kina. En sentral målsetting er å ivareta utviklingsperspektivet i Regjeringens klimasatsing, herunder bedret samordning av innsatsen fra myndigheter, forskningsinstitusjoner og næringslivet. Dette følges opp på ulike måter overfor de enkelte landene gjennom dialog på politisk nivå, gjennom samarbeid på embetsnivå mellom berørte fagdepartementer, gjennom næringslivs- og forskningssamarbeid og gjennom konkrete utviklingsprosjekter. Et helhetlig institusjonelt samarbeid tilstrebes.

Mi1jø- og klima er et høyt prioritert område i samarbeidet med Kina. Til grunn for samarbeidet foreligger en MoU om norsk-kinesisk miljøsamarbeid og en bilateral rammeavtale om klima. Klima er et økende satsningsområde og det legges opp til utvidet prosjektsamarbeid med National Development and Reform Commission som har ansvaret for utformingen av Kinas klimapolitikk og klimaforhandlingene. Samtidig videreføres det langvarige samarbeidet med Kinas Miljøverndepartement. Aktuelle prosjekter omhandler sammenhengen mellom biodiversitet og klima, samt klimatilpasning, luftforurensning og organiske miljøgifter. Norge fortsetter sin kjernestøtte til tenketanken China Council for International Cooperation on Environment and Development, som gir policyråd direkte til det kinesiske lederskapet. Videre har regjeringen satt av opptil 60 mill. kroner til støtte for et europeisk-kinesisk samarbeid om CCS ved et kullkraftverk i Kina (Near Zero Emission Coal).

Biologisk mangfold er også et viktig tema i prosjektsamarbeidet med India. I november 2010 underskrev de norske og indiske miljøvernministrene en intensjonsavtale om samarbeid om etableringen av et nasjonalt senter for biologisk mangfold i Chennai (Centre for Biodiversity Policy and Law). Senterets mandat er å utarbeide lovverk som skal bidra til å sikre at Indias rike artsmangfold opprettholdes.

Verdensbanken tok i 2007 initiativet til økt samarbeid om vannressursene i Sør-Asia. Dette involverer Afghanistan, Bhutan, Bangladesh, India, Kina, Nepal og Pakistan, og resulterte i opprettelsen av flergiverfondet South Asia Water Initiative (SAWI). Knapphet på vannressursene i regionen utgjør en vesentlig interessekonflikt mellom landene, en utfordring som er ventet å tilta med økt befolkning og antatt større uforutsigbarhet i vannføringen fra Himalaya. Norge inngikk i 2009 en treårig avtale med Verdensbanken om finansiering av SAWI med inntil 18 mill. kroner. Programmet skal bidra til samordnet forvaltning av vannressurser og utarbeidelse av utviklingsprogrammer for vassdragene. I 2010 ferdigstilte prosjektteamet en analyse av grunnvannsituasjonen i India og foretok en strategisk gjennomgang av Gangesbassenget. Det er også satt i gang et arbeid med å få utarbeidet en kunnskapsdatabase om vannressurser i Nepal. I 2010 fikk den løpende dialogen med partene for å bygge gjensidig tillitt og større politisk vilje til samarbeid om vannressursforvaltning i regionen høy prioritet.

Klima, miljø og bærekraftig utvikling inkludert forvaltning av naturressurser og ren energi er ett av tre hovedsatsningsområder for samarbeidet med Latin-Amerika. Sentralt i Brasil strategien, ferdigstilt i 2011, står samarbeidet for bevaring av regnskogen i Amazonas. I 2011 fornyet også Norge støtten til Regnskogsfondet om en bærekraftig utvikling av Amazonas der urfolks rettigheter ivaretas. I Mellom-Amerika støtter Norge et regionalt landbruks- og miljøprogram gjennom forsknings- og utdanningsinstitusjonen CATIE. En midtveisevaluering fra 2011 viser til at bønder har tatt i bruk effektive og bærekraftige forvaltningsordninger, og at programmet er premissleverandør for nasjonal og regional politikkutforming. Gjennom stipender ved jordbruksuniversitetet EARTH til studenter fra fattige familier i Honduras, Nicaragua, Guatemala, Andes-regionen og Paraguay, har Norge bidratt til regional kapasitets- og kunnskapsutvikling innen bærekraftig bruk av naturressurser. Det norske samarbeidet med Haiti omfatter forebygging av naturkatastrofer, bærekraftig naturressursforvaltning og tilgang til fornybar energi. Norge støtter også et bilateralt prosjekt mellom Haiti og den Dominikanske Republikk. Gjennom treplanting på grenseområdet mellom de to land, bidrar prosjektet også til å bedre forholdene mellom befolkningsgruppene i grenseområdet.

Norge støtter tiltak for økt energieffektivisering og utviklingen av multilaterale og regionale initiativer for fornybar energi. Sammen med EU og Tyskland har Norge bidratt til opprettelse og utforming av et innovativt fond for fornybar energi og energieffektivisering (GEEREF) i utviklingsland. Norges bidrag er 80 mill., kroner over fire år, i 2010 ble det utbetalt 20 mill. kroner til GEEREF.

REEEP (Renewable Energy and Energy Efficiency Partnership) er en internasjonal frivillig organisasjon som samarbeider med lokale myndigheter, næringsliv og banker om å stimulere markeder for fornybar energi og energieffektivisering gjennom økte investeringer i energitiltak. Ett av hovedmålene er å bedre tilgangen til bærekraftig energi i utviklingsland. Norge støtter REEEP med 60 mill. kroner i perioden 2006-12. REEEP har til nå støttet over 150 prosjekter for å bidra til lovgivning, regulering, forretningsmodeller og finansieringsinstrumenter som fremmer investeringer i bærekraftig energi i utviklingsland.

Klimatilpasning er et annet satsingsområde for Norge, og det gis støtte til flere tilpasnings- og forebyggingsprosjekter i Afrika og Asia. For eksempel har ICIMOD et regionalt forskningssenter i Nepal fått støtte til sitt arbeid med oppbygging av kunnskap og spredning av informasjon om bærekraftig bruk av naturressurser, samt konsekvenser av og tilpasning til klima- og miljøendringer i Himalaya-regionen. ICIMOD fortsetter samarbeidet med Senter for klimaforskning (CICERO) og GRID-Arendal om et program om klimaendringer og tilpasning i Himalaya-regionen — Himalayan Climate Change Adaptation Programme (IHCAP), med fokus på konsekvenser av snøsmelting for vannressurser og matsikkerhet, og gjennomføring av konkrete tilpasningsprosjekter. Et viktig aspekt ved programmet er involvering av kvinner i planlegging og implementering av prosjektene. Norge vil bidra med totalt 75 mill. kroner til programmet over fem år.

Innkjøp

Utenriksdepartementet ivaretar kravene til miljøhensyn innen handlingsplanens prioriterte produktområder. I øvrig konkurranser vurderes de miljømessige konsekvenser av anskaffelsene og miljøkriterier og krav ivaretas hvor dette er relevant. Utenrikstjenesten anvender retningslinjer utarbeidet av Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) ved utforming av miljøkrav og kriterier i offentlige anskaffelser.