1 Agreement between the European Union and the Republic of Iceland and the Kingdom of Norway on the surrender procedure between the Member States of the European Union and Iceland and Norway

THE EUROPEAN UNION,

on the one hand, and

THE REPUBLIC OF ICELAND

and

THE KINGDOM OF NORWAY,

on the other hand,

hereinafter referred to as «the Contracting Parties»,

WISHING to improve judicial cooperation in criminal matters between the Member States of the European Union and Iceland and Norway, without prejudice to the rules protecting individual freedom,

CONSIDERING that current relationships among the Contracting Parties require close cooperation in the fight against crime,

EXPRESSING their mutual confidence in the structure and functioning of their legal systems and in the ability of all Contracting Parties to guarantee a fair trial,

CONSIDERING that Iceland and Norway have expressed their wish to enter into an agreement enabling them to expedite arrangements for handing over suspects and convicts with the Member States of the European Union and to apply a surrender procedure with the Member States,

CONSIDERING that the European Union also considers it desirable to have such an agreement in place,

CONSIDERING that it is therefore appropriate to set up a system for such surrender procedure,

CONSIDERING that all Member States and the Kingdom of Norway and the Republic of Iceland are parties to a number of conventions in the field of extradition, including the European Convention on extradition of 13 December 1957 and the European Convention on the suppression of terrorism of 27 january 1977. The Nordic States have uniform extradition laws with a common concept of extradition,

CONSIDERING that the level of cooperation under the EU Convention of 10 March 1995 on simplified extradition procedure and of the EU Convention of 27 september 1996 relating to extradition should be maintained where it is not possible to increase it,

CONSIDERING that decisions on the execution of the arrest warrant as defined by this Agreement must be subject to sufficient controls, which means that a judicial authority of the State where the requested person has been arrested should have to take the decision on his or her surrender,

CONSIDERING that the role of central authorities in the execution of an arrest warrant as defined by this Agreement should be limited to practical and administrative assistance,

CONSIDERING that this Agreement respects fundamental rights and in particular the European Convention on Human Rights and Fundamental Freedoms.

This Agreement does not prevent a State from applying its constitutional rules relating to due process, freedom of association, freedom of the press, freedom of expression in other media and freedom fighters,

CONSIDERING that no person should be surrendered to a State where there is a serious risk that he or she would be subjected to the death penalty, torture or other inhuman or degrading treatment or punishment,

CONSIDERING that since all States have ratified the Council of Europe Convention of 28 january 1981 for the protection of individuals with regard to automatic processing of personal data, the personal data processed in the context of the implementation of this Agreement should be protected in accordance with the principles of the said Convention,

HAVE AGREED AS FOLLOWS:

Chapter 1

General Principles

Article 1

Object and purpose

1. The Contracting Parties undertake to improve, in accordance with the provisions of this Agreement, the surrender for the purpose of prosecution or execution of sentence between, on the one hand, the Member States and, on the other hand, the Kingdom of Norway and the Republic of Iceland, by taking account of, as minimum standards, the terms of the Convention of 27 september 1996 relating to extradition between the Member States of the European Union.

2. The Contracting Parties undertake, in accordance with the provisions of this Agreement, to ensure that the extradition system between, on the one hand, the Member States and, on the other hand, the Kingdom of Norway and the Republic of Iceland shall be based on a mechanism of surrender pursuant to an arrest warrant in accordance with the terms of this Agreement.

3. This Agreement shall not have the effect of modifying the obligation to respect fundamental rights and fundamental legal principles as enshrined in the European Convention on Human Rights, or, in case of execution by the judicial authority of a Member State, of the principles referred to in Article 6 of the Treaty on European Union.

4. Nothing in this Agreement should be interpreted as prohibiting refusal to surrender a person in respect of whom an arrest warrant as defined by this Agreement has been issued when there are reasons to believe, on the basis of objective elements, that the said arrest warrant has been issued for the purpose of prosecuting or punishing a person on the grounds of his or her sex, race, religion, ethnic origin, nationality, language, political opinions or sexual orientation, or that that person's position may be prejudiced for any of these reasons.

Article 2

Definitions

1. «Contracting Parties» shall mean the European Union and the Kingdom of Norway and the Republic of Iceland.

2. «Member State» shall mean a Member State of the European Union.

3. «State» shall mean a Member State, the Kingdom of Norway or the Republic of Iceland.

4. «Third State» shall mean any State other than a State as defined in paragraph 3.

5. «Arrest warrant» shall mean a judicial decision issued by a State with a view to the arrest and surrender by another State of a requested person, for the purposes of conducting a criminal prosecution or executing a custodial sentence or detention order.

Article 3

Scope

1. An arrest warrant may be issued for acts punishable by the law of the issuing State by a custodial sentence or a detention order for a maximum period of at least 12 months or, where a sentence has been passed or a detention order has been made, for sentences of at least four months.

2. Without prejudice to paragraphs 3 and 4, surrender shall be subject to the condition that the acts for which the arrest warrant has been issued constitute an offence under the law of the executing State, whatever the constituent elements or however it is described.

3. Subject to Articles 4, 5(1)(b) to (g), 6, 7 and 8, in no case shall a State refuse to execute an arrest warrant issued in relation to the behaviour of any person who contributes to the commission by a group of persons acting with a common purpose of one or more offences in the field of terrorism referred to in Articles 1 and 2 of the European Convention on the Suppression of Terrorism and Articles 1, 2, 3 and 4 of the Framework Decision of 13 June 2002 on combating terrorism, illicit trafficking in narcotic drugs and psychotropic substances, or murder, grievous bodily injury, kidnapping, illegal restraint, hostage-taking and rape, punishable by deprivation of liberty or a detention order of a maximum of at least 12 months, even where that person does not take part in the actual execution of the offence or offences concerned; such contribution shall be intentional and made with the further knowledge that his or her participation will contribute to the achievement of the organisation's criminal activities.

4. Norway and Iceland, on the one hand, and the EU, on behalf of any of its Member States, on the other hand may make a declaration to the effect that, on the basis of reciprocity, the condition of double criminality referred to in paragraph 2 shall not be applied under the conditions set out hereafter. The following offences, if they are punishable in the issuing State by a custodial sentence or a detention order for a maximum period of at least three years and as they are defined by the law of the issuing State, shall, under the terms of this Agreement and without verification of the double criminality of the act, give rise to surrender pursuant to an arrest warrant:

   • participation in a criminal organisation,

   • terrorism,

   • trafficking in human beings,

   • sexual exploitation of children and child pornography,

   • illicit trafficking in narcotic drugs and psychotropic substances,

   • illicit trafficking in weapons, munitions and explosives,

   • corruption,

   • fraud, including that affecting the financial interests of the European Communities within the meaning of the Convention of 26 July 1995 on the protection of the European Communities' financial interests,

   • laundering of the proceeds of crime,

   • counterfeiting currency, including of the euro,

   • computer-related crime,

   • environmental crime, including illicit trafficking in endangered animal species and in endangered plant species and varieties,

   • facilitation of unauthorised entry and residence,

   • murder, grievous bodily injury,

   • illicit trade in human organs and tissue,

   • kidnapping, illegal restraint and hostage-taking,

   • racism and xenophobia,

   • organised or armed robbery,

   • illicit trafficking in cultural goods, including antiques and works of art,

   • swindling,

   • racketeering and extortion,

   • counterfeiting and piracy of products,

   • forgery of administrative documents and trafficking therein,

   • forgery of means of payment,

   • illicit trafficking in hormonal substances and other growth promoters,

   • illicit trafficking in nuclear or radioactive materials,

   • trafficking in stolen vehicles,

   • rape,

   • arson,

   • crimes within the jurisdiction of the International Criminal Court,

   • unlawful seizure of aircraft/ships,

   • sabotage.

Article 4

Grounds for mandatory non-execution of the arrest warrant

States shall establish an obligation for the executing judicial authority to refuse to execute the arrest warrant in the following cases:

1. if the offence on which the arrest warrant is based is covered by amnesty in the executing State, where that State had jurisdiction to prosecute the offence under its own criminal law;

2. if the executing judicial authority is informed that the requested person has been finally judged by a State in respect of the same acts provided that, where there has been sentence, the sentence has been served or is currently being served or may no longer be executed under the law of the sentencing State;

3. if the person who is the subject of the arrest warrant may not, owing to his age, be held criminally responsible for the acts on which the arrest warrant is based under the law of the executing State.

Article 5

Other grounds for non-execution of the arrest warrant

1. States can establish an obligation or an option for the executing judicial authority to refuse to execute the arrest warrant in the following cases:

   1. if, in one of the cases referred to in Article 3(2), the act on which the arrest warrant is based does not constitute an offence under the law of the executing State; however, in relation to taxes or duties, customs and exchange, execution of the arrest warrant shall not be refused on the ground that the law of the executing State does not impose the same kind of tax or duty or does not contain the same type of rules as regards taxes, duties and customs and exchange regulations as the law of the issuing State;

   2. where the person who is the subject of the arrest warrant is being prosecuted in the executing State for the same act as that on which the arrest warrant is based;

   3. where the judicial authorities of the executing State have decided either not to prosecute for the offence on which the arrest warrant is based or to halt proceedings, or where a final judgement has been passed upon the requested person in a State, in respect of the same acts, which prevents further proceedings;

   4. where the criminal prosecution or punishment of the requested person is statute-barred according to the law of the executing State and the acts fall within the jurisdiction of that State under its own criminal law;

   5. if the executing judicial authority is informed that the requested person has been finally judged by a third State in respect of the same acts provided that, where there has been sentence, the sentence has been served or is currently being served or may no longer be executed under the law of the sentencing country;

   6. if the arrest warrant has been issued for the purposes of execution of a custodial sentence or detention order, where the requested person is staying in, or is a national or a resident of the executing State and that State undertakes to execute the sentence or detention order in accordance with its domestic law;

   7. where the arrest warrant relates to offences which:

      1. are regarded by the law of the executing State as having been committed in whole or in part in the territory of the executing State or in a place treated as such;

         or

      2. have been committed outside the territory of the issuing State and the law of the executing State does not allow prosecution for the same offences when committed outside its territory.

2. Each State shall inform the General Secretariat of the Council for which of the grounds of non-execution of paragraph 1, it has established an obligation for its executing judicial authorities to refuse the execution of an arrest warrant. The General Secretariat shall make the information received available to all States and the Commission.

Article 6

Political offence exception

1. Execution may not be refused on the ground that the offence may be regarded by the executing State as a political offence, as an offence connected with a political offence or an offence inspired by political motives.

2. Norway and Iceland, on the one hand, and the European Union, on behalf of any of its Member States, on the other hand, may make, however, a declaration to the effect that paragraph 1 will be applied only in relation to:

   1. the offences referred to in Articles 1 and 2 of the European Convention on the Suppression of Terrorism;

   2. offences of conspiracy or association — which correspond to the description of behaviour referred to in Article 3(3) — to commit one or more of the offences referred to in Articles 1 and 2 of the European Convention on the Suppression of Terrorism;

      and

   3. Articles 1, 2, 3 and 4 of the Framework Decision of 13 June 2002 on combating terrorism.

3. Where an arrest warrant has been issued by a State having made a declaration as referred to in paragraph 2, or by a State on behalf of which such a declaration has been made, the State executing the arrest warrant, may apply reciprocity.

Article 7

Nationality exception

1. Execution may not be refused on the ground that the person claimed is a national of the executing State.

2. Norway and Iceland, on the one hand, and the European Union, on behalf of any of its Member States, on the other hand, may make a declaration to the effect that nationals will not be surrendered or that surrender will be authorised only under certain specified conditions.

3. Where an arrest warrant has been issued by a State having made a declaration as referred to in paragraph 2, or by a State for which such a declaration has been made, any other State may, in the execution of the arrest warrant, apply reciprocity.

Article 8

Guarantees to be given by the issuing State in particular cases

The execution of the arrest warrant by the executing judicial authority may be subject to the following conditions:

1. where the arrest warrant has been issued for the purposes of executing a sentence or a detention order imposed by a decision rendered in absentia and if the person concerned has not been summoned in person or otherwise informed of the date and place of the hearing which led to the decision rendered in absentia, surrender may be subject to the condition that the issuing judicial authority gives an assurance deemed adequate to guarantee the person who is the subject of the arrest warrant that he or she will have an opportunity to apply for a retrial of the case in the issuing State and to be present at the judgment;

2. if the offence on the basis of which the arrest warrant has been issued is punishable by custodial life sentence or life-time detention order the execution of the said arrest warrant may be subject to the condition that the issuing State gives an assurance deemed sufficient by the executing state that it will review the penalty or measure imposed, on request or at the latest after 20 years, or will encourage the application of measures of clemency to which the person is entitled to apply for under the law or practice of the issuing State, aiming at a non-execution of such penalty or measure;

3. where a person who is the subject of an arrest warrant for the purposes of prosecution is a national or resident of the executing State, surrender may be subject to the condition that the person, after being heard, is returned to the executing State in order to serve there the custodial sentence or detention order passed against him in the issuing State.

Article 9

Determination of the competent judicial authorities

1. The issuing judicial authority shall be the judicial authority of the issuing State which is competent to issue an arrest warrant by virtue of the law of that State.

2. The executing judicial authority shall be the judicial authority of the executing State which is competent to execute the arrest warrant by virtue of the law of that State. At the moment of notification referred to in Article 38(1), a Minister of Justice may be designated as a competent authority for the execution of an arrest warrant, whether or not the Minister of Justice is a judicial authority under the domestic law of that State.

3. The Contracting Parties shall inform each other of their competent authorities.

Article 10

Recourse to the central authority

1. The Contracting Parties may notify each other of the central authority for each State, having designated such an authority, or, when the legal system of the relevant State so provides, of more than one central authority to assist the competent judicial authorities.

2. In doing so the Contracting Parties may indicate that, as a result of the organisation of the internal judicial system of the relevant States, the central authority(ies) are responsible for the administrative transmission and reception of arrest warrants as well as for all other official correspondence relating thereto. These indications shall be binding upon all the authorities of the issuing State.

Article 11

Content and form of the arrest warrant

1. The arrest warrant shall contain the following information set out in accordance with the form contained in the Annex to this Agreement:

   1. the identity and nationality of the requested person;

   2. the name, address, telephone and fax numbers and e-mail address of the issuing judicial authority;

   3. evidence of an enforceable judgement, an arrest warrant or any other enforceable judicial decision having the same effect, coming within the scope of Articles 2 and 3;

   4. the nature and legal classification of the offence, particularly in respect of Article 3;

   5. a description of the circumstances in which the offence was committed, including the time, place and degree of participation in the offence by the requested person;

   6. the penalty imposed, if there is a final judgment, or the prescribed scale of penalties for the offence under the law of the issuing State;

   7. if possible, other consequences of the offence.

2. The arrest warrant must be translated into the official language or one of the official languages of the executing State. Any Contracting Party may, when this Agreement is concluded or at a later date, make a declaration to the effect that a translation in one or more other official languages of a State will be accepted.

Chapter 2

Surrender procedure

Article 12

Transmission of an arrest warrant

1. When the location of the requested person is known, the issuing judicial authority may transmit the arrest warrant directly to the executing judicial authority.

2. The issuing judicial authority may, in any event, decide to issue an alert for the requested person in the Schengen Information System (SIS).

   Such an alert shall be effected in accordance with the relevant provisions of European Union law on alerts in the Schengen Information System on persons for the purpose of surrender. An alert in the Schengen Information System shall be equivalent to an arrest warrant accompanied by the information set out in Article 11(1).

3. For a transitional period, until the SIS is capable of transmitting all the information described in Article 11, the alert shall be equivalent to an arrest warrant pending the receipt of the original in due and proper form by the executing judicial authority.

Article 13

Detailed procedures for transmitting an arrest warrant

1. If the issuing judicial authority does not know the competent executing judicial authority, it shall make the requisite enquiries, in order to obtain that information from the executing State.

2. If it is not possible to call on the services of the SIS, the issuing judicial authority may call on the International Criminal Police Organisation (Interpol) to transmit an arrest warrant.

3. The issuing judicial authority may forward the arrest warrant by any secure means capable of producing written records under conditions allowing the executing State to establish its authenticity.

4. All difficulties concerning the transmission or the authenticity of any document needed for the execution of the arrest warrant shall be dealt with by direct contacts between the judicial authorities involved, or, where appropriate, with the involvement of the central authorities of the States.

5. If the authority which receives an arrest warrant is not competent to act upon it, it shall automatically forward the arrest warrant to the competent authority in its State and shall inform the issuing judicial authority accordingly.

Article 14

Rights of a requested person

1. When a requested person is arrested, the executing competent judicial authority shall, in accordance with its national law, inform that person of the arrest warrant and of its contents, and also of the possibility of consenting to surrender to the issuing judicial authority.

2. A requested person who is arrested for the purpose of the execution of an arrest warrant shall have a right to be assisted by a legal counsel and by an interpreter in accordance with the national law of the executing State.

Article 15

Keeping the person in detention

When a person is arrested on the basis of an arrest warrant, the executing judicial authority shall take a decision on whether the requested person should remain in detention, in accordance with the law of the executing State. The person may be released provisionally at any time in conformity with the domestic law of the executing State, provided that the competent authority of the said State takes all the measures it deems necessary to prevent the person absconding.

Article 16

Consent to surrender

1. If the arrested person indicates that he or she consents to surrender, that consent and, if appropriate, express renunciation of entitlement to the «speciality rule», referred to in Article 30(2), shall be given before the executing judicial authority, in accordance with the domestic law of the executing State.

2. Each State shall adopt the measures necessary to ensure that consent and, where appropriate, renunciation, as referred to in paragraph 1, are established in such a way as to show that the person concerned has expressed them voluntarily and in full awareness of the consequences. To that end, the requested person shall have the right to legal counsel.

3. The consent and, where appropriate, renunciation, as referred to in paragraph 1, shall be formally recorded in accordance with the procedure laid down by the domestic law of the executing State.

4. In principle, consent may not be revoked. Each State may provide that consent and, if appropriate, renunciation may be revoked, in accordance with the rules applicable under its domestic law. In this case, the period between the date of consent and that of its revocation shall not be taken into consideration in establishing the time limits laid down in Article 20. Norway and Iceland, on the one hand, and the European Union, on behalf of any of its Member States, on the other hand, may make, at the time of notification provided for in Article 38(1), a declaration indicating that they wish to have recourse to this possibility, specifying the procedures whereby revocation of consent shall be possible and any amendment to them.

Article 17

Hearing of the requested person

Where the arrested person does not consent to his or her surrender as referred to in Article 16, he or she shall be entitled to be heard by the executing judicial authority, in accordance with the law of the executing State.

Article 18

Surrender decision

1. The executing judicial authority shall decide, within the time limits and under the conditions defined in this Agreement, whether the person is to be surrendered.

2. If the executing judicial authority finds the information communicated by the issuing State to be insufficient to allow it to decide on surrender, it shall request that the necessary supplementary information, in particular with respect to Articles 4 to 6, 8 and 11, be furnished as a matter of urgency and may fix a time limit for the receipt thereof, taking into account the need to observe the time limits set in Article 20.

3. The issuing judicial authority may at any time forward any additional useful information to the executing judicial authority.

Article 19

Decision in the event of multiple requests

1. If two or more States have issued a European arrest warrant or an arrest warrant for the same person, the decision as to which of the arrest warrants shall be executed shall be taken by the executing judicial authority with due consideration of all the circumstances and especially the relative seriousness and place of the offences, the respective dates of the arrest warrants and whether the warrant has been issued for the purposes of prosecution or for execution of a custodial sentence or detention order.

2. The executing judicial authority of a Member State may seek the advice of Eurojust when making the choice referred to in paragraph 1.

3. In the event of a conflict between an arrest warrant and a request for extradition presented by a third State, the decision as to whether the arrest warrant or the extradition request takes precedence shall be taken by the competent authority of the executing State with due consideration of all the circumstances, in particular those referred to in paragraph 1 and those mentioned in the applicable convention.

4. This Article shall be without prejudice to States' obligations under the Statute of the International Criminal Court.

Article 20

Time limits and procedures for the decision to execute the arrest warrant

1. An arrest warrant shall be dealt with and executed as a matter of urgency.

2. In cases where the requested person consents to his surrender, the final decision on the execution of the arrest warrant should be taken within a period of 10 days after consent has been given.

3. In other cases, the final decision on the execution of the arrest warrant should be taken within a period of 60 days after the arrest of the requested person.

4. Where in specific cases the arrest warrant cannot be executed within the time limits laid down in paragraphs 2 or 3, the executing judicial authority shall immediately inform the issuing judicial authority thereof, giving the reasons for the delay. In such case, the time limits may be extended by a further 30 days.

5. The European Union, on behalf of any of its Member States, may make, at the time of notification provided for in Article 38(1), a declaration indicating in which cases paragraphs 3 and 4 will not apply. Norway and Iceland may apply reciprocity in relation to the Member States concerned.

6. As long as the executing judicial authority has not taken a final decision on the arrest warrant, it shall ensure that the material conditions necessary for effective surrender of the person remain fulfilled.

7. Reasons must be given for any refusal to execute an arrest warrant.

Article 21

Situation pending the decision

1. Where the arrest warrant has been issued for the purpose of conducting a criminal prosecution, the executing judicial authority must:

   1. either agree that the requested person should be heard according to Article 22;

   2. or agree to the temporary transfer of the requested person.

2. The conditions and the duration of the temporary transfer shall be determined by mutual agreement between the issuing and executing judicial authorities.

3. In the case of temporary transfer, the person must be able to return to the executing State to attend hearings concerning him or her as part of the surrender procedure.

Article 22

Hearing the person pending the decision

1. The requested person shall be heard by a judicial authority, assisted by another person designated in accordance with the law of the State of the requesting court.

2. The requested person shall be heard in accordance with the law of the executing State and with the conditions determined by mutual agreement between the issuing and executing judicial authorities.

3. The competent executing judicial authority may assign another judicial authority of its State to take part in the hearing of the requested person in order to ensure the proper application of this Article and of the conditions laid down.

Article 23

Privileges and immunities

1. Where the requested person enjoys a privilege or immunity regarding jurisdiction or execution in the executing State, the time limits referred to in Article 20 shall not start running unless, and counting from the day when, the executing judicial authority is informed of the fact that the privilege or immunity has been waived.

2. The executing State shall ensure that the material conditions necessary for effective surrender are fulfilled when the person no longer enjoys such privilege or immunity.

3. Where power to waive the privilege or immunity lies with an authority of the executing State, the executing judicial authority shall request it to exercise that power forthwith. Where power to waive the privilege or immunity lies with an authority of another State or international organisation, it shall be for the issuing judicial authority to request it to exercise that power.

Article 24

Competing international obligations

This Agreement shall not prejudice the obligations of the executing State where the requested person has been extradited to that State from a third State and where that person is protected by provisions of the arrangement under which he or she was extradited concerning speciality. The executing State shall take all necessary measures for requesting forthwith the consent of the State from which the requested person was extradited so that he or she can be surrendered to the State which issued the arrest warrant. The time limits referred to in Article 20 shall not start running until the day on which these speciality rules cease to apply.

Pending the decision of the State from which the requested person was extradited, the executing State will ensure that the material conditions necessary for effective surrender remain fulfilled.

Article 25

Notification of the decision

The executing judicial authority shall notify the issuing judicial authority immediately of the decision on the action to be taken on the arrest warrant.

Article 26

Time limits for surrender of the person

1. The person requested shall be surrendered as soon as possible on a date agreed between the authorities concerned.

2. He or she shall be surrendered no later than 10 days after the final decision on the execution of the arrest warrant.

3. If the surrender of the requested person within the period laid down in paragraph 2 is prevented by circumstances beyond the control of any of the States, the executing and issuing judicial authorities shall immediately contact each other and agree on a new surrender date. In that event, the surrender shall take place within 10 days of the new date thus agreed.

4. The surrender may exceptionally be temporarily postponed for serious humanitarian reasons, for example if there are substantial grounds for believing that it would manifestly endanger the requested person's life or health. The execution of the arrest warrant shall take place as soon as these grounds have ceased to exist. The executing judicial authority shall immediately inform the issuing judicial authority and agree on a new surrender date. In that event, the surrender shall take place within 10 days of the new date thus agreed.

5. Upon expiry of the time limits referred to in paragraphs 2 to 4, if the person is still being held in custody he shall be released.

Article 27

Postponed or conditional surrender

1. The executing judicial authority may, after deciding to execute the arrest warrant, postpone the surrender of the requested person so that he or she may be prosecuted in the executing State or, if he or she has already been sentenced, so that he or she may serve, in its territory, a sentence passed for an act other than that referred to in the arrest warrant.

2. Instead of postponing the surrender, the executing judicial authority may temporarily surrender the requested person to the issuing State under conditions to be determined by mutual agreement between the executing and the issuing judicial authorities. The agreement shall be made in writing and the conditions shall be binding on all the authorities in the issuing State.

Article 28

Transit

1. Each State shall permit the transit through its territory of a requested person who is being surrendered provided that it has been given information on:

   1. the identity and nationality of the person subject to the arrest warrant;

   2. the existence of an arrest warrant;

   3. the nature and legal classification of the offence;

   4. the description of the circumstances of the offence, including the date and place.

   The State, on behalf of which a declaration has been made in accordance with Article 7(2), to the effect that nationals will not be surrendered or that surrender will be authorised only under certain specified conditions, may, under the same terms, refuse the transit of its nationals through its territory or submit it to the same conditions.

2. The Contracting Parties shall notify each other of the authority designated for each State responsible for receiving transit requests and the necessary documents, as well as any other official correspondence relating to transit requests.

3. The transit request and the information set out in paragraph 1 may be addressed to the authority designated pursuant to paragraph 2 by any means capable of producing a written record. The State of transit shall notify its decision by the same procedure.

4. This Agreement does not apply in the case of transport by air without a scheduled stopover. However, if an unscheduled landing occurs, the issuing State shall provide the authority designated pursuant to paragraph 2 with the information provided for in paragraph 1.

5. Where a transit concerns a person who is to be extradited from a third State to a State this Article will apply mutatis mutandis. In particular the expression «arrest warrant» as defined by this Agreement shall be deemed to be replaced by «extradition request».

Chapter 3

Effects of the Surrender

Article 29

Deduction of the period of detention served in the executing State

1. The issuing State shall deduct all periods of detention arising from the execution of an arrest warrant from the total period of detention to be served in the issuing State as a result of a custodial sentence or detention order being passed.

2. To that end, all information concerning the duration of the detention of the requested person on the basis of the arrest warrant shall be transmitted by the executing judicial authority or the central authority designated under Article 10 to the issuing judicial authority at the time of the surrender.

Article 30

Possible prosecution for other offences

1. Norway and Iceland, on the one hand, and the European Union, on behalf of any of its Member States, on the other hand, may notify each other that, for relations of States with other States to which the same notification applies, consent is presumed to have been given for the prosecution, sentencing or detention with a view to the carrying out of a custodial sentence or detention order for an offence committed prior to his or her surrender, other than that for which he or she was surrendered, unless in a particular case the executing judicial authority states otherwise in its decision on surrender.

2. Except in the cases referred to in paragraphs 1 and 3, a person surrendered may not be prosecuted, sentenced or otherwise deprived of his or her liberty for an offence committed prior to his or her surrender other than that for which he or she was surrendered.

3. Paragraph 2 does not apply in the following cases:

   1. when the person having had an opportunity to leave the territory of the State to which he or she has been surrendered has not done so within 45 days of his or her final discharge, or has returned to that territory after leaving it;

   2. the offence is not punishable by a custodial sentence or detention order;

   3. the criminal proceedings do not give rise to the application of a measure restricting personal liberty;

   4. when the person could be liable to a penalty or a measure not involving the deprivation of liberty, in particular a financial penalty or a measure in lieu thereof, even if the penalty or measure may give rise to a restriction of his or her personal liberty;

   5. when the person consented to be surrendered, where appropriate at the same time as he or she renounced the speciality rule, in accordance with Article 16;

   6. when the person, after his/her surrender, has expressly renounced entitlement to the speciality rule with regard to specific offences preceding his/her surrender. Renunciation shall be given before the competent judicial authorities of the issuing State and shall be recorded in accordance with that State's domestic law. The renunciation shall be drawn up in such a way as to make clear that the person has given it voluntarily and in full awareness of the consequences. To that end, the person shall have the right to legal counsel;

   7. where the executing judicial authority which surrendered the person gives its consent in accordance with paragraph 4.

4. A request for consent shall be submitted to the executing judicial authority, accompanied by the information mentioned in Article 11(1) and a translation as referred to in Article 11(2). Consent shall be given when the offence for which it is requested is itself subject to surrender in accordance with the provisions of this Agreement. Consent shall be refused on the grounds referred to in Article 4 and otherwise may be refused only on the grounds referred to in Articles 5, or 6(2) and 7(2). The decision shall be taken no later than 30 days after receipt of the request. For the situations mentioned in Article 8 the issuing State must give the guarantees provided for therein.

Article 31

Surrender or subsequent extradition

1. Norway and Iceland, on the one hand, and the European Union, on behalf of any of its Member States, on the other hand, may notify each other that, for relations of States with other States to which the same notification applies, the consent for the surrender of a person to a State other than the executing State pursuant to an arrest warrant issued for an offence committed prior to his or her surrender is presumed to have been given, unless in a particular case the executing judicial authority states otherwise in its decision on surrender.

2. In any case, a person who has been surrendered to the issuing State pursuant to an arrest warrant may, without the consent of the executing State, be surrendered to a State other than the executing State pursuant to an arrest warrant issued for any offence committed prior to his or her surrender in the following cases:

   1. where the requested person, having had an opportunity to leave the territory of the State to which he or she has been surrendered, has not done so within 45 days of his final discharge, or has returned to that territory after leaving it;

   2. where the requested person consents to be surrendered to a State other than the executing State pursuant to an arrest warrant. Consent shall be given before the competent judicial authorities of the issuing State and shall be recorded in accordance with that State's national law. It shall be drawn up in such a way as to make clear that the person concerned has given it voluntarily and in full awareness of the consequences. To that end, the requested person shall have the right to legal counsel;

   3. where the requested person is not subject to the speciality rule, in accordance with Article 30(3)(a), (e), (f) and (g).

3. The executing judicial authority consents to the surrender to another State according to the following rules:

   1. the request for consent shall be submitted in accordance with Article 12, accompanied by the information mentioned in Article 11(1) and a translation as stated in Article 11(2);

   2. consent shall be given when the offence for which it is requested is itself subject to surrender in accordance with the provisions of this Agreement;

   3. the decision shall be taken no later than 30 days after receipt of the request;

   4. consent shall be refused on the grounds referred to in Article 4 and otherwise may be refused only on the grounds referred to in Articles 5 or 6(2) and 7(2).

   For the situations referred to in Article 8, the issuing State must give the guarantees provided for therein.

4. Notwithstanding paragraph 1, a person who has been surrendered pursuant to an arrest warrant shall not be extradited to a third State without the consent of the competent authority of the State which surrendered the person. Such consent shall be given in accordance with the Conventions by which that State is bound, as well as with its domestic law.

Article 32

Handing over of property

1. At the request of the issuing judicial authority or on its own initiative, the executing judicial authority shall, in accordance with its national law, seize and hand over property which:

   1. may be required as evidence; or

   2. has been acquired by the requested person as a result of the offence.

2. The property referred to in paragraph 1 shall be handed over even if the arrest warrant cannot be carried out owing to the death or escape of the requested person.

3. If the property referred to in paragraph 1 is liable to seizure or confiscation in the territory of the executing State, the latter may, if the property is needed in connection with pending criminal proceedings, temporarily retain it or hand it over to the issuing State, on condition that it is returned.

4. Any rights which the executing State or third parties may have acquired in the property referred to in paragraph 1 shall be preserved. Where such rights exist, the issuing State shall return the property without charge to the executing State as soon as the criminal proceedings have been terminated.

Article 33

Expenses

1. Expenses incurred in the territory of the executing State for the execution of an arrest warrant shall be borne by that State.

2. All other expenses shall be borne by the issuing State.

Chapter 4

General and Final Provisions

Article 34

Relation to other legal instruments

1. Without prejudice to their application in relations between States and third States, this Agreement shall, from its entry into force, replace the corresponding provisions of the following conventions applicable in the field of extradition in relations between Norway and Iceland, on the one hand, and Member States, on the other hand:

   1. the European Convention on Extradition of 13 December 1957, its additional protocol of 15 October 1975, its second additional protocol of 17 March 1978, and the European Convention on the suppression of terrorism of 27 january 1977 as far as extradition is concerned as amended by the 2003 Protocol once it will enter into force;

   2. Title III, Chapter 4 of the Convention of 19 June 1990 implementing the Schengen Agreement of 14 June 1985 on the gradual abolition of checks at common borders;

   3. Schengen-relevant provisions of the 1995 and 1996 EU Extradition Conventions to the extent that they are in force.

2. States may continue to apply bilateral or multilateral agreements or arrangements in force when this Agreement is concluded in so far as such agreements or arrangements allow the objectives of this Agreement to be extended or enlarged and help to simplify or facilitate further the procedures for surrender of persons who are the subject of an arrest warrant. The Contracting Parties shall notify each other of any such agreements or arrangements.

3. States may conclude bilateral or multilateral agreements or arrangements after this Agreement has come into force in so far as such agreements or arrangements allow the prescriptions of this Agreement to be extended or enlarged and help to simplify or facilitate further the procedures for surrender of persons who are the subject of an arrest warrant, in particular by fixing time limits shorter than those fixed in Article 20, by extending the list of offences laid down in Article 3(4), by further limiting the grounds for refusal set out in Articles 4 and 5, or by lowering the threshold provided for in Article 3(1) or (4).

   The agreements and arrangements referred to in the first subparagraph may in no case affect relations with States which are not parties to them.

   The Contracting Parties shall also notify each other of any such new agreement or arrangement as referred to in the first subparagraph, within three months of signing it.

4. Where the conventions or agreements referred to in paragraph 1 apply to the territories of States or to territories for whose external relations a State is responsible to which this Agreement does not apply, these instruments shall continue to govern the relations existing between those territories and the other States.

Article 35

Transitional provision

1. Extradition requests received before the date of entry into force of this Agreement will continue to be governed by existing instruments relating to extradition. Requests received after that date will be governed by this Agreement.

2. Norway and Iceland, on the one hand, and the European Union, on behalf of any of its Member States, on the other hand, may, at the time of the notification provided for in Article 38(1), make a statement indicating that, as executing State, the State will continue to apply the extradition system applicable before the entry into force of this Agreement in relation to acts committed before a date which it specifies. The date in question may not be later than the entry into force of this Agreement. The said statement may be withdrawn at any time.

Article 36

Dispute settlement

Any dispute between either Iceland or Norway and a Member State of the European Union regarding the interpretation or the application of this Agreement may be referred by a party to the dispute to a meeting of representatives of the governments of the Member States of the European Union and of Iceland and Norway, with a view to its settlement within six months.

Article 37

Case law

The Contracting Parties, in order to achieve the objective of arriving at as uniform an application and interpretation as possible of the provisions of this Agreement, shall keep under constant review the development of the case law of the Court of Justice of the European Communities, as well as the development of the case law of the competent courts of Iceland and Norway relating to these provisions and to those of similar surrender instruments. To this end a mechanism shall be set up to ensure regular mutual transmission of such case law.

Article 38

Notifications, declarations, entry into force

1. The Contracting Parties shall notify each other of the completion of the procedures required to express their consent to be bound by this Agreement.

2. When giving their notification under paragraph 1 the Contracting Parties shall make any of the notifications or declarations provided for in Articles 5(2), 9(3), 28(2) and 34(2) of this Agreement and may make any of the notifications or declarations provided for in Articles 3(4), 6(2), 7(2), 10(1), 11(2), 16(4), 20(5), 30(1), 31(1) and 35(2) of this Agreement. The declarations or notifications referred to in Articles 3(4), 10(1) and 11(2) may be made at any time. The declarations or notifications referred to in Articles 9(3) and 28(2) may be modified, and those referred to in Articles 5(2), 6(2), 7(2), 10(1), 16(4), 20(5), 34(2) and 35(2) withdrawn, at all times.

3. Where the European Union makes such declarations or notifications it shall indicate for which of its Member States the declaration applies.

4. This Agreement shall enter into force on the first day of the third month following the day on which the Secretary-General of the Council of the European Union has established that all formal requirements concerning the expression of the consent by the Contracting Parties to this Agreement have been fulfilled.

Article 39

Accession

Accession by new Member States to the European Union shall create rights and obligations under the present Agreement between those new Member States and Iceland and Norway.

Article 40

Common review

The Contracting Parties agree to carry out a common review of this Agreement no later than five years after its entry into force, and in particular of the declarations made under Articles 3(4), 6(2), 7(2) and 20(5) of this Agreement. Where the declarations referred to in Article 7(2) are not renewed, they shall expire five years after the entry into force of this Agreement. The review shall in particular address the practical implementation, interpretation and development of the Agreement and may also include issues such as the consequences of further development of the European Union relating to the subject matter of this Agreement.

Article 41

Termination

1. This Agreement may be terminated by the Contracting Parties. In the event of termination by either Iceland or Norway, this Agreement shall remain in force between the European Union and the Contracting Party for which it has not been terminated.

2. Termination of this Agreement pursuant to paragraph 1 shall take effect six months after the deposit of the notification of termination. Procedures for complying with requests for surrender still pending at that date shall be completed in conformity with the provisions of this Agreement.

Article 42

Depository

1. The Secretary General of the Council of the European Union shall act as the depository of this Agreement.

2. The depository shall make public information on any notification or declaration made concerning this Agreement.

Done at Vienna on 28 June 2006 in one single copy in the Icelandic, Norwegian, Czech, Danish, Dutch, German, English, Estonian, French, Finnish, Greek, Hungarian, Irish, Italian, Latvian, Lithuanian, Maltese, Polish, Portuguese, Slovak, Slovenian, Spanish and Swedish languages, each version being equally authentic.

For the European Union

For the Republic of Iceland

For the Kingdom of Norway

Annex

Arrest warrant¹

This warrant has been issued by a competent judicial authority. I request that the person mentioned below be arrested and surrendered for the purposes of conducting a criminal prosecution or executing a custodial sentence or detention order².

Avtale mellom Den europeiske union og Republikken Island og Kongeriket Norge om overleveringsprosedyre mellom medlemsstatene i Den europeiske union og Island og Norge

DEN EUROPEISKE UNION

på den ene side,

REPUBLIKKEN ISLAND

og

KONGERIKET NORGE

på den annen side,

heretter kalt «avtalepartene»,

SOM ØNSKER å forbedre det rettslige samarbeidet i kriminalspørsmål mellom medlemsstatene i Den europeiske union og Island og Norge, uten at reglene som beskytter enkeltmenneskets frihet berøres,

SOM TAR I BETRAKTNING at forbindelsene som eksisterer mellom avtalepartene, krever nært samarbeid i kampen mot kriminalitet,

SOM GIR UTTRYKK for sin gjensidige tillit til sine rettssystemers oppbygning og virkemåte, og til alle avtaleparters evne til å garantere rettferdig rettergang,

SOM TAR I BETRAKTNING at Island og Norge har uttrykt ønske om å inngå en avtale med medlemsstatene i Den europeiske union som setter dem i stand til å effektivisere ordningene for overlevering av mistenkte og straffedømte og å anvende en overleveringsprosedyre overfor medlemsstatene,

SOM TAR I BETRAKTNING at også Den europeiske union ser det som ønskelig å inngå en slik avtale,

SOM MENER at det derfor er på sin plass å etablere et system for en slik overleveringsprosedyre,

SOM TAR I BETRAKTNING at alle medlemsstatene og Kongeriket Norge og Republikken Island er parter i en rekke konvensjoner på utleveringsområdet, blant annet Europeisk konvensjon om utlevering av 13. desember 1957 og Europeisk konvensjon om bekjempelse av terrorisme av 27. januar 1977. De nordiske stater har ensartede utleveringslover der utleveringsbegrepet er felles,

SOM MENER at samarbeidsnivået som eksisterer etter EU-konvensjonen av 10. mars 1995 om forenklet utleveringsprosedyre og EU-konvensjonen av 27. september 1996 om utlevering, bør opprettholdes der det ikke er mulig å øke det,

SOM MENER at vedtak om fullbyrding av arrestordrer som definert i denne avtale må være underlagt tilstrekkelige kontrollmekanismer, noe som innebærer at en rettsmyndighet i staten der den som begjæres overlevert er pågrepet, bør være den som tar stilling til om vedkommende skal overleveres,

SOM TAR I BETRAKTNING at sentralmyndighetenes rolle i fullbyrdelsen av en arrestordre som definert i denne avtale bør begrense seg til praktisk og administrativ bistand,

SOM TAR I BETRAKTNING at denne avtale respekterer grunnleggende rettigheter, særlig Europeisk konvensjon om menneskerettighetene og de grunnleggende friheter:

Denne avtale er ikke til hinder for at en stat kan anvende sine egne konstitusjonelle regler angående rettssikkerhet, foreningsfrihet, pressefrihet, ytringsfrihet i andre medier og om frihetskjempere,

SOM TAR I BETRAKTNING at ingen må utleveres til en stat der det er alvorlig fare for at han eller hun vil bli utsatt for dødsstraff, tortur eller annen umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff,

SOM TAR I BETRAKTNING at alle stater har ratifisert Europarådets konvensjon av 28. januar 1981 om beskyttelse av enkeltmennesker med hensyn til automatisk behandling av personopplysninger, og at de personopplysninger som behandles i sammenheng med gjennomføringen av denne avtale, derfor bør beskyttes i samsvar med prinsippene i nevnte konvensjon,

HAR INNGÅTT FØLGENDE AVTALE:

Kapittel 1

Generelle prinsipper

Artikkel 1

Formål

1. Avtalepartene forplikter seg til i samsvar med bestemmelsene i denne avtale å forbedre systemet for overlevering med henblikk på rettsforfølgning eller domsfullbyrdelse mellom på den ene side medlemsstatene i Den europeiske union, på den annen side Kongeriket Norge og Republikken Island, ved at det som et minstekrav tas hensyn til bestemmelsene i konvensjonen av 27. september 1996 om utlevering mellom medlemsstatene i Den europeiske union.

2. Avtalepartene forplikter seg, i samsvar med bestemmelsene i denne avtale, til å sørge for at utleveringssystemet mellom på den ene side medlemsstatene, på den annen side Kongeriket Norge og Republikken Island, bygger på en mekanisme med overlevering i henhold til arrestordre svarende til bestemmelsene i denne avtale.

3. Denne avtale skal ikke innebære noen innskrenkning i plikten til å respektere de grunnleggende rettigheter og grunnleggende rettsprinsipper som er nedfelt i Europarådets konvensjon om menneskerettighetene, eller, når en medlemsstats rettsmyndighet står for fullbyrdelsen, av prinsippene som er nevnt i artikkel 6 i Traktat om Den europeiske union.

4. Ikke noe i denne avtale skal tolkes som et forbud mot å nekte å overlevere en person som det er utstedt arrestordre på som definert i denne avtale, når det ut fra objektive kriterier er grunn til å tro at slik arrestordre er utstedt med det formål å rettsforfølge eller straffe en person på grunnlag av vedkommendes kjønn, rase, religion, etniske opprinnelse, nasjonalitet, språk, politiske oppfatninger eller seksuelle legning, eller at vedkommendes stilling kan bli satt i fare av noen av de grunner som nevnt.

Artikkel 2

Definisjoner

1. «Avtalepartene» betyr Den europeiske union og Kongeriket Norge og Republikken Island.

2. «Medlemsstat» betyr en medlemsstat i Den europeiske union.

3. «Stat» betyr en medlemsstat, Kongeriket Norge eller Republikken Island.

4. «Tredjestat» betyr enhver annen stat enn en stat som definert i nr. 3.

5. «Arrestordre» betyr en rettsavgjørelse fattet av en stat med det formål å få en ettersøkt person pågrepet og overlevert av en annen stat for å gjennomføre strafforfølgning eller for å fullbyrde frihetsstraff eller annen frihetsberøvelse.

Artikkel 3

Virkeområde

1. En arrestordre kan utstedes for handlinger som i utstederlandet er belagt med frihetsstraff eller annen frihetsberøvelse med 12 måneder eller mer, eller, når det er ilagt frihetsstraff eller annen frihetsberøvelse på minst fire måneder.

2. Uten at nr. 3 og 4 blir berørt, skal overlevering skje på vilkår av at handlingene som ligger til grunn for utstedelsen av arrestordren utgjør en straffbar handling etter loven i den utførende stat, uansett hvilke elementer den består av eller hvordan den beskrives.

3. Med forbehold om artikkel 4, 5 nr. 1 b) til g), 6, 7 og 8 skal en stat ikke i noe tilfelle avslå å fullbyrde en arrestordre utstedt på grunnlag av handlinger begått av en person som medvirker til at en gruppe personer som opptrer med et felles mål, gjør seg skyldige i en eller flere straffbare handlinger på terrorismens område som nevnt i artikkel 1 og 2 i Europeisk konvensjon om bekjempelse av terrorisme og artikkel 1, 2, 3 og 4 i rammebeslutning av 13. juni 2002 om bekjempelse av terrorisme, ulovlig handel med narkotiske og psykotrope stoffer, eller drap, grov legemsbeskadigelse, kidnapping, ulovlig frihetsberøvelse, gisseltaking og voldtekt som kan straffes med frihetsstraff eller annen frihetsberøvelse i 12 måneder eller mer, selv om vedkommende ikke deltar i selve utførelsen av den eller de aktuelle straffbare handlinger; den som har medvirket, skal ha opptrådt forsettelig og med kunnskap om at deltakelsen ville bidra til å realisere organisasjonens kriminelle virksomhet.

4. Norge og Island på den ene side, og EU på vegne av enhver medlemsstat på den annen, kan avgi erklæring om at prinsippet om dobbel straffbarhet som er nevnt i nr. 2, på gjensidig grunnlag ikke skal gjøres gjeldende når vilkårene som er anført nedenfor er oppfylt. Følgende straffbare handlinger, slik de er definert i den utstedende stats lovgivning og når de i den utstedende stat er belagt med frihetsstraff eller annen frihetsberøvelse i tre år eller mer, skal i medhold av bestemmelsene i denne avtale, uten at handlingen bekreftes å være dobbelt straffbar, danne grunnlag for overlevering i henhold til arrestordre:

   • deltakelse i en kriminell organisasjon,

   • terrorisme,

   • menneskehandel,

   • seksuell utnytting av barn og barnepornografi,

   • ulovlig handel med narkotiske og psykotrope stoffer,

   • ulovlig handel med våpen, ammunisjon og sprengstoff,

   • korrupsjon,

   • bedrageri, herunder bedrageri som rammer De europeiske fellesskaps økonomiske interesser i henhold til konvensjonen av 26. juli 1995 om beskyttelse av De europeiske fellesskaps økonomiske interesser,

   • hvitvasking av utbytte fra straffbare handlinger,

   • pengefalsk, herunder av euroen,

   • datarelatert kriminalitet,

   • miljøkriminalitet, herunder ulovlig handel med truede dyrearter, plantearter og plantevarianter,

   • tilrettelegging for ulovlig innvandring og opphold,

   • drap, grov legemsbeskadigelse,

   • ulovlig handel med organer og vev fra mennesker,

   • kidnapping, ulovlig frihetsberøvelse og gisseltaking,

   • rasisme og fremmedfrykt,

   • organisert eller væpnet ran,

   • ulovlig handel med kulturgjenstander, herunder antikviteter og kunstverk,

   • svindel,

   • avkreving av beskyttelsespenger og utpressing,

   • forfalskning og piratomsetning av produkter,

   • forfalskning av administrative dokumenter og handel med disse,

   • forfalskning av betalingsmidler,

   • ulovlig handel med hormonpreparater og andre vekstfremmende stoffer,

   • ulovlig handel med kjernefysisk eller radioaktivt materiale,

   • ulovlig omsetning av stjålne kjøretøyer,

   • voldtekt,

   • brannstiftelse,

   • forbrytelser som faller innunder Den internasjonale straffedomstols jurisdiksjon,

   • kapring av fly og skip,

   • sabotasje.

Artikkel 4

Obligatoriske grunner til å avslå å fullbyrde en arrestordre

Statene skal fastsette plikt for den utførende rettsmyndighet til å nekte å fullbyrde en arrestordre i følgende tilfeller:

1. dersom den straffbare handlingen som arrestordren bygger på, omfattes av amnesti i den utførende stat og denne stat etter egen straffelovgivning har hatt jurisdiksjon til å strafforfølge den straffbare handlingen,

2. dersom den utførende rettsmyndighet er kjent med at den som begjæres overlevert, er rettskraftig dømt av en stat for de samme straffbare handlinger, forutsatt at ilagt frihetsstraff er sonet eller i ferd med å bli sonet eller ikke lenger kan fullbyrdes i henhold til loven i den dømmende stat,

3. dersom den arrestordren gjelder, på grunn av sin alder ikke kan holdes strafferettslig ansvarlig for de handlinger arrestordren bygger på i henhold til loven i den utførende stat.

Artikkel 5

Andre grunner til ikke å fullbyrde en arrestordre

1. Statene kan pålegge eller tillate den utførende rettsmyndighet å avslå og fullbyrde arrestordren i følgende tilfeller:

   1. dersom arrestordren bygger på en av de handlinger som er nevnt i artikkel 3 nr. 2 og handlingen ikke er straffbar i henhold til loven i den utførende stat; med hensyn til skatter og avgifter, toll og valuta skal arrestordren imidlertid ikke nektes fullbyrdet på grunnlag av at loven i den utførende stat ikke foreskriver samme type skatt eller avgift eller ikke inneholder samme type regler om skatter og avgifter eller toll- og valutabestemmelser som loven i den utstedende stat,

   2. når den arrestordren gjelder, er under strafforfølgning i den utførende stat for samme handling som den arrestordren bygger på,

   3. når den utførende stats rettsmyndigheter har besluttet enten ikke å forfølge de straffbare handlingene som arrestordren bygger på eller å stille saken i bero, eller når den som begjæres overlevert, er rettskraftig dømt i en stat for de samme handlinger og derfor ikke kan rettsforfølges videre,

   4. når den som begjæres overlevert, ikke kan strafforfølges eller straffes fordi saken er foreldet i henhold til loven i den utførende stat og handlingene etter denne stats egen straffelovgivning faller inn under dens jurisdiksjon,

   5. dersom den utførende rettsmyndighet er kjent med at den som begjæres overlevert, er rettskraftig dømt av en tredjestat for de samme handlinger, forutsatt at eventuell straff er sonet eller i ferd med å bli sonet eller ikke lenger kan fullbyrdes i henhold til loven i landet der vedkommende er dømt,

   6. dersom arrestordren er utstedt med henblikk på fullbyrding av frihetsstraff eller annen frihetsberøvelse, når den som begjæres overlevert oppholder seg i eller er borger av eller bosatt i den utførende stat og denne forplikter seg til å fullbyrde frihetsstraffen eller frihetsberøvelsen i samsvar med sin nasjonale lovgivning,

   7. når arrestordren gjelder straffbare handlinger som:

      1. etter loven i den utførende stat anses for å være begått helt eller delvis på den utførende stats territorium eller på et sted som behandles som sådant,

         eller

      2. er begått utenfor den utstedende stats territorium og loven i den utførende stat ikke tillater forfølgning av de samme straffbare handlinger når de er begått utenfor dens territorium.

2. Hver stat skal meddele Rådets generalsekretariat hvilke grunner til ikke å fullbyrde arrestordre som nevnt i nr. 1 den har pålagt sine rettsmyndigheter å nekte å fullbyrde en arrestordre. Generalsekretariatet skal gjøre den mottatte informasjon tilgjengelig for alle stater og for Kommisjonen.

Artikkel 6

Unntak for straffbare handlinger av politisk art

1. Fullbyrdelse skal ikke nektes på det grunnlag at den straffbare handlingen av den utførende stat kan betraktes som en straffbar handling av politisk art, som en straffbar handling begått i forbindelse med en straffbar handling av politisk art eller som en straffbar handling inspirert av politiske motiver.

2. Norge og Island på den ene side, og Den europeiske union på vegne av enhver medlemsstat på den annen, kan imidlertid avgi erklæring om at nr. 1 bare vil bli anvendt i forbindelse med:

   1. de straffbare handlinger som er nevnt i artikkel 1 og 2 Europarådets konvensjon om bekjempelse av terrorisme,

   2. straffbare handlinger i form av konspirasjon eller sammensvergelse – som svarer til beskrivelsen i artikkel 3 nr. 3 – om å begå en eller flere av de straffbare handlinger som er nevnt i artikkel 1 og 2 i Europarådets konvensjon om bekjempelse av terrorisme,

      og

   3. artikkel 1, 2, 3 og 4 i rammevedtak av 13. juni 2002 om bekjempelse av terrorisme.

3. Når arrestordre er utstedt av en stat som har avgitt erklæring som nevnt i nr. 2, eller av en stat som slik erklæring er avgitt på vegne av, kan staten som fullbyrder arrestordren gjøre gjensidighet gjeldende.

Artikkel 7

Nasjonalitetsunntak

1. Fullbyrdelse skal ikke nektes på det grunnlag at den ettersøkte er borger av den utførende stat.

2. Norge og Island på den ene side, og Den europeiske union på vegne av enhver av sine medlemsstater på den annen, kan avgi erklæring om at egne statsborgere ikke vil bli overlevert, eller at overlevering bare vil bli tillatt på visse nærmere angitte vilkår.

3. Når arrestordre er utstedt av en stat som har avgitt erklæring som nevnt i nr. 2, eller av en stat som slik erklæring er avgitt på vegne av, kan enhver annen stat gjøre gjensidighet gjeldende i fullbyrdelsen av arrestordren.

Artikkel 8

Garantier som skal gis av den utstedende stat i bestemte tilfeller

Den utførende rettsmyndighet kan gjøre følgende vilkår gjeldende for fullbyrdelsen av arrestordren:

1. når arrestordren er utstedt med henblikk på å fullbyrde en frihetsstraff eller annen frihetsberøvelse ilagt ved beslutning fattet i fravær av den arrestordren gjelder (in absentia), og dersom vedkommende ikke har vært innkalt personlig eller på annen måte har vært orientert om tid og sted for rettsmøtet som har resultert i den beslutning som er fattet i vedkommendes fravær, kan overlevering skje på vilkår av at den utstedende rettsmyndighet gir en forsikring som anses tilstrekkelig til å garantere at den arrestordren gjelder, vil få anledning til å begjære saken behandlet på ny i den utstedende stat og å være til stede når dom faller,

2. dersom den straffbare handlingen som arrestordren er utstedt på grunnlag av, kan straffes med livsvarig fengsel eller annen frihetsberøvelse på livstid, kan fullbyrdelsen av arrestordren gjøres betinget av at den utstedende stat gir en forsikring som den utførende stat finner tilstrekkelig om at den vil vurdere straffen eller tiltaket som er idømt, på anmodning eller senest etter 20 år, eller vil oppmuntre til bruk av straffenedsettende tiltak som vedkommende har adgang til å søke om etter den utstedende stats lovgivning eller praksis, med sikte på at straff eller tiltak som nevnt ikke skal fullbyrdes,

3. når en person som en arrestordre er utstedt på med henblikk på strafforfølgning, er borger av eller bosatt i den utførende stat, kan overlevering gjøres betinget av at vedkommende, etter å ha blitt hørt, bringes tilbake til den utførende stat for der å sone frihetsstraffen eller frihetsberøvelsen som er avsagt mot ham eller henne i den utstedende stat.

Artikkel 9

Fastsettelse av kompetente rettsmyndigheter

1. Utstedende rettsmyndighet skal være den rettsmyndighet i den utstedende stat som er kompetent til å utstede arrestordre i kraft av loven i samme stat.

2. Utførende rettsmyndighet skal være den rettsmyndighet i den utførende stat som er kompetent til å fullbyrde arrestordre i kraft av loven i samme stat. På tidspunktet for underretning som nevnt i artikkel 38 nr. 1 kan en justisminister utpekes som kompetent myndighet for fullbyrdelse av en arrestordre, enten justisministeren er en rettsmyndighet etter nevnte stats nasjonale lovgivning eller ikke.

3. Avtalepartene skal informere hverandre om sine kompetente myndigheter.

Artikkel 10

Bistand fra sentralmyndigheten

1. Avtalepartene kan underrette hverandre om hvilken sentralmyndighet i hver stat – når slik myndighet er utpekt, eller – når rettssystemet i vedkommende stat gir adgang til det, hvilke sentralmyndigheter som kan bistå de kompetente rettsmyndigheter.

2. Når dette gjøres, kan avtalepartene angi at sentralmyndigheten(e), som følge av måten de aktuelle staters nasjonale rettssystem er organisert på, er ansvarlig for administrativ oversendelse og mottak av arrestordrer og for all annen offisiell korrespondanse i den forbindelse. Disse opplysningene skal være bindende for alle myndigheter i den utstedende stat.

Artikkel 11

Arrestordrens innhold og form

1. Arrestordren skal inneholde følgende opplysninger oppført i samsvar med skjemaet i vedlegg til denne avtale:

   1. den overleveringsbegjærtes identitet og statsborgerskap,

   2. navn, adresse, telefon- og faksnummer samt e-postadresse til utstedende rettsmyndighet,

   3. dokumentasjon på rettskraftig dom, arrestordre eller annen rettskraftig beslutning med samme virkning som faller inn under virkeområdet for artikkel 2 og 3,

   4. den straffbare handlingens art og rettslige karakteristikk, særlig med hensyn til artikkel 3,

   5. beskrivelse av omstendighetene rundt den straffbare handlingen, blant annet tid, sted og i hvor stor grad den som begjæres overlevert, var delaktig i den straffbare handlingen,

   6. ilagt straff, dersom rettskraftig dom foreligger, eller strafferamme for den straffbare handlingen etter den utstedende stats lovgivning,

   7. om mulig andre følger av den straffbare handlingen.

2. Arrestordren skal oversettes til det språk eller ett av de språk som offisielt benyttes av den utførende stat. Enhver avtalepart kan, når denne avtale inngås eller senere, avgi erklæring om at en oversettelse til ett eller flere andre offisielle språk i en stat vil bli godtatt.

Kapittel 2

Overleveringsprosedyre

Artikkel 12

Oversendelse av arrestordre

1. Når det er kjent hvor den som begjæres overlevert befinner seg, kan utstedende rettsmyndighet oversende arrestordren direkte til den utførende rettsmyndighet.

2. Den utstedende rettsmyndighet kan i alle tilfeller beslutte å etterlyse vedkommende gjennom informasjonssystemet for Schengen-samarbeidet (SIS).

   Slik etterlysning skal skje i samsvar med de aktuelle bestemmelser i EU-retten om SIS-etterlysning med henblikk på overlevering. En etterlysning i SIS skal være jevngodt med en arrestordre vedlagt de opplysninger som er nevnt i artikkel 11 nr. 1.

3. I en overgangsperiode inntil SIS er i stand til å formidle alle opplysninger som er beskrevet i artikkel 11, skal etterlysning være jevngodt med arrestordre inntil den utførende rettsmyndighet mottar originalen i foreskrevet form.

Artikkel 13

Detaljerte prosedyrer for oversendelse av arrestordre

1. Dersom den utstedende rettsmyndighet ikke vet hvem som er utførende rettsmyndighet, skal den treffe de nødvendige tiltak for å innhente opplysninger om dette fra den utførende stat.

2. Dersom det ikke er mulig å bruke SIS, kan den utstedende rettsmyndighet be Den internasjonale kriminalpolitiorganisasjon (Interpol) formidle en arrestordre.

3. Den utstedende rettsmyndighet kan oversende arrestordren ved hjelp av enhver sikker metode som er egnet til å gjengi innholdet skriftlig under slike forhold at den utførende stat kan fastslå autentisiteten.

4. Alle vanskeligheter vedrørende oversendelsen eller autentiseringen av et dokument som trengs for å fullbyrde arrestordren, skal søkes løst ved direkte kontakt mellom de berørte rettsmyndigheter, eller, når omstendighetene tilsier det, med bistand fra statenes sentralmyndigheter.

5. Dersom myndigheten som mottar en arrestordre, ikke er kompetent til å effektuere den, skal den automatisk oversende arrestordren til sin stats kompetente myndighet, og skal informere den utstedende rettsmyndighet om dette.

Artikkel 14

Rettigheter for den som begjæres overlevert

1. Når en person som begjæres overlevert blir pågrepet, skal den utførende kompetente rettsmyndighet, i samsvar med sin nasjonale lovgivning, informere vedkommende om arrestordren og dens innhold og om adgangen til å samtykke i å bli overlevert til den utstedende rettsmyndighet.

2. En person som begjæres overlevert og som blir pågrepet som ledd i fullbyrdelsen av en arrestordre, skal ha rett til bistand av advokat og tolk i samsvar med den utførende stats nasjonale lovgivning.

Artikkel 15

Fengslig forvaring

Når en person blir pågrepet på grunnlag av en arrestordre, skal den utførende rettsmyndighet beslutte hvorvidt vedkommende skal holdes i fengslig forvaring i samsvar med loven i den utførende stat. Vedkommende kan når som helst løslates midlertidig i samsvar med loven i den utførende stat, forutsatt at den kompetente myndighet i nevnte stat treffer alle tiltak som den finner nødvendige for å hindre at vedkommende unndrar seg rettsforfølgning.

Artikkel 16

Samtykke til overlevering

1. Hvis den pågrepne angir at han eller hun samtykker i overlevering, skal slikt samtykke, og eventuell uttrykkelig fraskrivelse av retten til å påberope seg «spesialitetsregelen» som er nevnt i artikkel 30 nr. 2, avgis overfor den utførende rettsmyndighet i samsvar med den utførende stats nasjonale lovgivning.

2. Hver stat skal vedta de tiltak som er nødvendige for å sørge for at samtykke og eventuell fraskrivelse som nevnt i nr. 1, kommer i stand på en måte som viser at vedkommende har handlet frivillig og vel vitende om konsekvensene. Den som begjæres overlevert, skal derfor ha rett til advokatbistand.

3. Samtykket og eventuelt fraskrivelsen som er nevnt i nr. 1, skal nedtegnes formelt i samsvar med den prosedyre som fastsatt i den utførende stats lovgivning.

4. Samtykke kan i prinsippet ikke trekkes tilbake. Hver stat kan bestemme at samtykke og eventuell fraskrivelse kan trekkes tilbake i samsvar med de regler som gjelder etter dens nasjonale lovgivning. I dette tilfelle skal tiden mellom dato for samtykke og tilbaketrekning ikke regnes med ved fastsettelsen av de tidsfrister som framgår av artikkel 20. Norge og Island på den ene side, og Den europeiske union på vegne av enhver av sine medlemsstater på den annen, kan på tidspunktet for underretning som nevnt i artikkel 38 nr. 1, avgi erklæring om at de ønsker å ha mulighet til dette, med angivelse av prosedyrer for hvordan samtykke kan trekkes tilbake og eventuelle endringer i disse.

Artikkel 17

Adgang til å bli hørt

Når den pågrepne ikke samtykker i overlevering som nevnt i artikkel 16, skal han eller hun ha adgang til å bli hørt av den utførende rettsmyndighet i samsvar med loven i den utførende stat.

Artikkel 18

Overleveringsvedtak

1. Den utførende rettsmyndighet skal, innen de frister og på de vilkår som er definert i denne avtale, avgjøre om vedkommende skal overleveres.

2. Dersom den utførende rettsmyndighet finner at opplysningene som er oversendt av den utstedende stat, ikke er tilstrekkelige til å ta stilling til overleveringen, skal den anmode om at de nødvendige ekstraopplysninger, særlig med henblikk på artikkel 4 til 6, 8 og 11, framskaffes snarest, og kan sette en tidsfrist for mottak av slike opplysninger idet det tas hensyn til behovet for å overholde tidsfristene i artikkel 20.

3. Den utstedende rettsmyndighet kan når som helst oversende eventuell nyttig ekstrainformasjon til den utførende rettsmyndighet.

Artikkel 19

Beslutning når flere begjæringer foreligger

1. Dersom to eller flere stater har utstedt en europeisk arrestordre eller en arrestordre på samme person, skal beslutningen om hvilken arrestordre som skal fullbyrdes, fattes av den utførende rettsmyndighet idet det tas behørig hensyn til alle omstendigheter, særlig åsted for de straffbare handlingene og deres relative alvorlighetsgrad, datoer for arrestordrene og hvorvidt ordrene er utstedt med henblikk på rettsforfølgning eller fullbyrdelse av frihetsstraff eller annen frihetsberøvelse.

2. Den utførende rettsmyndighet hos en medlemsstat kan søke råd fra Eurojust når den skal treffe valget som er nevnt i nr. 1.

3. Dersom en arrestordre kommer i konflikt med en begjæring om utlevering inngitt av en tredjestat, skal beslutningen om hvorvidt arrestordren eller utleveringsbegjæringen skal gå foran, fattes av den kompetente myndighet hos den utførende stat idet det tas behørig hensyn til alle omstendigheter, særlig de omstendigheter det henvises til i nr. 1 og de som er nevnt i den konvensjon som kommer til anvendelse.

4. Denne artikkel rører ikke ved statenes forpliktelser etter Den internasjonale straffedomstols vedtekter.

Artikkel 20

Tidsfrister og prosedyrer for beslutning om å fullbyrde arrestordren

1. En arrestordre skal behandles og fullbyrdes straks.

2. I tilfeller der den som begjæres overlevert samtykker i overlevering, bør beslutningen om å fullbyrde arrestordren fattes innen en frist på 10 dager etter at samtykke er gitt.

3. I andre tilfeller bør endelig beslutning om å fullbyrde arrestordren fattes innen en frist på 60 dager etter at den som begjæres overlevert er pågrepet.

4. Når arrestordren i spesielle tilfeller ikke kan fullbyrdes innen de frister som er fastsatt i nr. 2 eller 3, skal den utførende rettsmyndighet umiddelbart informere den utstedende rettsmyndighet om dette og angi grunner for forsinkelsen. I slike tilfeller kan tidsfristene forlenges med 30 dager.

5. På tidspunktet for underretning som nevnt i artikkel 38 nr. 1, kan Den europeiske union på vegne av enhver av sine medlemsstater avgi erklæring om i hvilke tilfeller nr. 3 og 4 ikke skal gjelde. Norge og Island kan gjøre gjensidighet gjeldende i forholdet til de aktuelle medlemsstater.

6. Så lenge den utførende rettsmyndighet ikke har tatt endelig stilling til arrestordren, skal den sikre at de materielle vilkårene for en effektiv overlevering av vedkommende fortsatt er til stede.

7. Det skal oppgis grunner for et eventuelt avslag på å fullbyrde en arrestordre.

Artikkel 21

Situasjonen i påvente av beslutning

1. Når arrestordren er utstedt med henblikk på straffeforfølgning, skal den utførende rettsmyndighet:

   1. enten gå med på at den som begjæres overlevert, blir hørt i samsvar med artikkel 22,

   2. eller gå med på midlertidig overføring av den som begjæres overlevert.

2. Vilkårene for og varigheten av midlertidig overføring skal fastsettes ved overenskomst mellom utstedende og utførende rettsmyndighet.

3. Ved midlertidig overføring skal personen ha anledning til å returnere til den utførende stat for å overvære rettsforhandlinger vedrørende seg selv som et ledd i overleveringsprosedyren.

Artikkel 22

Høring i påvente av beslutning

1. Den som begjæres overlevert, skal bli hørt av en rettsmyndighet med bistand av en annen person utpekt i samsvar med loven i den anmodende domstols stat.

2. Den som begjæres overlevert, skal bli hørt i samsvar med loven i den utførende stat og på de vilkår som er fastsatt ved overenskomst mellom utstedende og utførende rettsmyndighet.

3. Den kompetente utførende rettsmyndighet kan utpeke en annen rettsmyndighet i sin stat til å delta under høringen av den som begjæres overlevert for å sikre at denne artikkel og de vilkår som er fastsatt, anvendes som foreskrevet.

Artikkel 23

Privilegier og immunitet

1. Når den som begjæres overlevert, nyter godt av privilegier eller immunitet med hensyn til jurisdiksjon eller fullbyrdelse i den utførende stat, skal tidsfristene i henhold til i artikkel 20 ikke begynne å løpe før den dagen den utførende myndighet blir informert om at privilegiet eller immuniteten er opphevet.

2. Den utførende stat skal sikre at de materielle vilkårene for en effektiv overlevering er oppfylt når vedkommende ikke lenger nyter godt av slikt privilegium eller slik immunitet.

3. Når fullmakt til å oppheve privilegiet eller immuniteten tilligger en myndighet hos den utførende stat, skal den utførende rettsmyndighet anmode denne om å utøve slik fullmakt omgående. Når fullmakt til å oppheve privilegiet eller immuniteten tilligger en myndighet hos en annen stat eller internasjonal organisasjon, skal det være opp til den utstedende rettsmyndighet å anmode denne om å utøve slik fullmakt.

Artikkel 24

Konkurrerende internasjonale forpliktelser

Denne avtale rører ikke ved den utførende stats forpliktelser når den som begjæres overlevert, er utlevert til den fra en tredjestat og vedkommende er beskyttet av bestemmelser i avtalen som han eller hun er utlevert etter med hensyn til spesialitetsregelen. Den utførende stat skal treffe alle nødvendige tiltak for omgående å innhente samtykke fra staten som tidligere har utlevert vedkommende, slik at han eller hun kan overleveres til staten som har utstedt arrestordren. Tidsfristene som er nevnt i artikkel 20, skal ikke begynne å løpe før den dagen disse spesialitetsreglene opphører å gjelde.

I påvente av beslutning fra staten som vedkommende er utlevert fra, skal den utførende stat sikre at de materielle vilkårene som er nødvendige for en effektiv overlevering, forblir oppfylt.

Artikkel 25

Underretning om beslutning

Den utførende rettsmyndighet skal omgående underrette den utstedende rettsmyndighet om beslutningen om tiltak som vil bli iverksatt i anledning arrestordren.

Artikkel 26

Tidsfrister for overlevering

1. Den som begjæres overlevert, skal overleveres snarest mulig på en dato avtalt mellom de berørte myndigheter.

2. Han eller hun skal overleveres senest 10 dager etter endelig vedtak om å fullbyrde arrestordren.

3. Dersom omstendigheter som ingen av statene rår over, hindrer overlevering innen fristen som er fastsatt i nr. 2, skal den utførende og den utstedende rettsmyndighet omgående ta kontakt med hverandre og avtale ny overleveringsdato. I dette tilfelle skal overlevering skje innen 10 dager etter den nye datoen som blir avtalt.

4. Overleveringen kan unntaksvis utsettes av alvorlige humanitære årsaker, for eksempel når det fins åpenbare og tungtveiende grunner til å tro at overlevering vil sette den overleveringsbegjærtes liv eller helse i fare. Arrestordren skal fullbyrdes så snart disse årsakene ikke lenger er til stede. Den utførende rettsmyndighet skal straks informere den utstedende rettsmyndighet og avtale ny overleveringsdato. I dette tilfelle skal overleveringen skje innen 10 dager etter den nye datoen som slik blir avtalt.

5. Etter at fristene som er nevnt i nr. 2 til 4 er utløpt, skal vedkommende løslates dersom han eller hun fortsatt er frihetsberøvet.

Artikkel 27

Utsatt eller betinget overlevering

1. Etter å ha besluttet å fullbyrde arrestordren kan den utførende rettsmyndighet utsette overleveringen slik at den som begjæres overlevert, kan strafforfølges i den utførende stat, eller, dersom vedkommende allerede er dømt, slik at han eller hun på dens territorium kan sone en frihetsstraff idømt for en annen handling enn den som er nevnt i arrestordren.

2. I stedet for å utsette overleveringen kan den utøvende rettsmyndighet midlertidig overlevere vedkommende til den utstedende stat på vilkår som blir å fastsette ved overenskomst mellom utførende og utstedende rettsmyndighet. Slik overenskomst skal være skriftlig, og vilkårene skal være bindende for alle myndigheter i den utstedende stat.

Artikkel 28

Transitt

1. Hver stat skal tillate transitt via sitt eget territorium av en person som overleveres, forutsatt at den har fått opplysninger om:

   1. identiteten og statsborgerskapet til den arrestordren gjelder,

   2. at arrestordre foreligger,

   3. den straffbare handlingens art og rettslige karakteristikk,

   4. omstendighetene rundt den straffbare handlingen, herunder tid og sted.

   Staten på hvis vegne det i samsvar med artikkel 7 nr. 2 er avgitt erklæring om at dens egne borgere ikke vil bli overlevert, eller at overlevering bare vil bli tillatt på visse nærmere angitte vilkår, kan på de samme betingelser nekte transitt av egne borgere via sitt territorium eller gjøre transitten avhengig av at vilkårene er oppfylt.

2. Avtalepartene skal underrette hverandre om den myndighet utpekt av hver stat som er ansvarlig for å motta transittanmodninger og nødvendige dokumenter, samt all annen korrespondanse i forbindelse med transittanmodninger.

3. Transittanmodningen og opplysningene som er nevnt i nr. 1, kan sendes til den myndighet som er utpekt i henhold til nr. 2 ved hjelp av enhver metode som er egnet til å gjengi innholdet skriftlig. Transittstaten skal underrette om sitt vedtak ved hjelp av samme prosedyre.

4. Denne avtale gjelder ikke ved lufttransport uten planlagt mellomlanding. Dersom det blir foretatt en landing som ikke er planlagt, skal den utstedende stat imidlertid sørge for at den myndighet som er utpekt i samsvar med nr. 2, får de opplysninger det er gitt bestemmelser om i nr. 1.

5. Når en transitt gjelder en person som skal utleveres fra en tredjestat til en stat, gjelder denne artikkel så langt det passer. Særskilt skal uttrykket «arrestordre», som definert i denne avtale, anses som erstattet av «utleveringsanmodning».

Kapittel 3

Virkninger av overleveringen

Artikkel 29

Fratrekk for utholdt varetekt i den utførende stat

1. Alle varetektsperioder som følger av utførelsen av en arrestordre, skal av den utstedende stat trekkes fra i den samlede tid som skal sones i den utstedende stat som følge av idømt frihetsstraff eller annen frihetsberøvelse.

2. Med dette for øye skal alle opplysninger om hvor lenge vedkommende har vært holdt i varetekt på grunnlag av arrestordren, overføres av den utførende rettsmyndighet eller av sentralmyndighet utpekt i henhold til artikkel 10 til den utstedende rettsmyndighet når overleveringen finner sted.

Artikkel 30

Mulig rettsforfølgning for andre straffbare handlinger

1. Norge og Island på den ene side, og Den europeiske union på vegne av enhver av sine medlemsstater på den annen, kan underrette hverandre om at man i forholdet mellom stater og andre stater som samme underretning gjelder for, anser samtykke for å være gitt til straffeforfølgning, pådømmelse eller frihetsberøvelse i den hensikt å fullbyrde frihetsstraff eller annen frihetsberøvelse for en annen straffbar handling enn den vedkommende er overlevert for, begått før overleveringen, med mindre den utførende rettsmyndighet i det enkelte tilfelle sier noe annet i sitt overleveringsvedtak.

2. Unntatt i de tilfeller som er nevnt i nr. 1 og 3, kan en person som er overlevert, ikke rettsforfølges, dømmes eller på annen måte berøves friheten for en annen straffbar handling enn den han eller hun ble overlevert for, begått før overleveringen.

3. Nr. 2 gjelder ikke i følgende tilfeller:

   1. når en person har hatt anledning til å forlate territoriet til den stat han eller hun er overlevert til, men ikke har gjort det innen 45 dager etter endelig løslatelse, eller har returnert til nevnte territorium etter å ha forlatt det,

   2. når den straffbare handlingen ikke er belagt med frihetsstraff eller annen frihetsberøvelse,

   3. når straffesaken ikke gir grunnlag for anvendelse av et tiltak som begrenser vedkommendes personlige frihet,

   4. når personen kan bli gjenstand for straff eller tiltak som ikke omfatter frihetsberøvelse, særlig økonomisk straff eller tiltak i stedet for dette, selv om straffen eller tiltaket kan medføre en begrensning i hans eller hennes personlige frihet,

   5. når vedkommende har samtykket i å bli overlevert, eventuelt på samme tid som han eller hun gav avkall på spesialitetsregelen, i samsvar med artikkel 16,

   6. når vedkommende etter overlevering uttrykkelig har gitt avkall på spesialitetsregelen med hensyn til nærmere angitte straffbare handlinger begått før overleveringen. Fraskrivelsen skal skje overfor de kompetente rettsmyndigheter i den utstedende stat og skal nedtegnes i samsvar med nevnte stats nasjonale lovgivning. Fraskrivelsen skal utformes slik at det går klart fram at vedkommende har avgitt den frivillig og vel vitende om konsekvensene. Vedkommende skal derfor ha rett til advokatbistand,

   7. når den utførende rettsmyndighet som har overlevert personen, gir sitt samtykke i samsvar med nr. 4.

4. Anmodning om samtykke skal inngis til den utførende rettsmyndighet sammen med de opplysninger som er nevnt i artikkel 11 nr. 1 og en oversettelse som nevnt i artikkel 11 nr. 2. Samtykke skal gis når den straffbare handlingen som det anmodes om samtykke for, selv gir grunnlag for overlevering i samsvar med bestemmelsene i denne avtale. Samtykke skal avslås på de grunnlag som er nevnt i artikkel 4, og kan ellers bare avslås på de grunnlag som er nevnt i artikkel 5, eller 6 nr. 2 og 7 nr. 2. Vedtaket skal fattes senest 30 dager etter at anmodningen er mottatt. For de situasjoner som er nevnt i artikkel 8, skal den utstedende stat gi de garantier som det der er gitt bestemmelser om.

Artikkel 31

Overlevering eller påfølgende utlevering

1. Norge og Island på den ene side, og Den europeiske union på vegne av enhver av sine medlemsstater på den annen side, kan underrette om at i forholdet mellom stater som samme underretning gjelder for skal samtykke til å overlevere en person til en annen stat enn den utførende stat i medhold av en arrestordre utstedt for en straffbar handling begått før overleveringen, anses som gitt med mindre den utførende rettsmyndighet i det enkelte tilfelle sier noe annet i sitt overleveringsvedtak.

2. I ethvert av følgende tilfeller kan en person som er overlevert til den utstedende stat i medhold av en arrestordre, uten samtykke fra den utførende stat overleveres til en annen stat enn den utførende stat i medhold av en arrestordre utstedt for en straffbar handling begått før overleveringen:

   1. når den som begjæres overlevert, har hatt anledning til å forlate territoriet til den stat som han eller hun er overlevert til, men ikke har gjort det innen 45 dager etter endelig løslatelse, eller har returnert til nevnte territorium etter å ha forlatt det,

   2. når vedkommende samtykker i å bli overlevert til en annen stat enn den utførende stat i medhold av en arrestordre. Samtykket skal avgis overfor de kompetente rettsmyndigheter i den utstedende stat, og skal nedtegnes i samsvar med denne stats nasjonale lovgivning. Det skal være formulert på en slik måte at det går klart fram at vedkommende har samtykket frivillig og vel vitende om konsekvensene. Han eller hun skal derfor ha rett til juridisk bistand,

   3. når den som begjæres overlevert, ikke faller inn under spesialitetsregelen i henhold til artikkel 30 nr. 3 a), e), f) og g).

3. Den utførende rettsmyndighet samtykker i overlevering til en annen stat i samsvar med følgende regler:

   1. anmodningen om samtykke skal inngis i samsvar med artikkel 12 sammen med de opplysninger som er nevnt i artikkel 11 nr. 1 og en oversettelse som nevnt i artikkel 11 nr. 2,

   2. samtykke skal gis når den straffbare handlingen som det anmodes om det for, selv gir grunnlag for overlevering i samsvar med bestemmelsene i denne avtale,

   3. vedtaket skal fattes senest 30 dager etter at anmodningen er mottatt,

   4. samtykke skal avslås på de grunnlag som er nevnt i artikkel 4, og kan ellers bare avslås på de grunnlag som er nevnt i artikkel 5 eller 6 nr. 2 og 7 nr. 2.

   For de situasjoner som er nevnt i artikkel 8, skal den utstedende stat gi de garantier som det der er gitt bestemmelser om.

4. Uten hensyn til nr. 1 skal en person som er overlevert i henhold til en arrestordre, ikke utleveres til en tredjestat uten samtykke fra den kompetente myndighet i staten som har overlevert personen. Slikt samtykke skal gis i samsvar med de konvensjoner denne stat er bundet av og med dens nasjonale lovgivning.

Artikkel 32

Overlevering av gjenstander

1. Etter anmodning fra den utstedende rettsmyndighet eller på eget initiativ skal den utførende rettsmyndighet i samsvar med sin nasjonale lovgivning beslaglegge og overlevere gjenstander som:

   1. kan være nødvendige som bevismateriale, eller

   2. den som begjæres overlevert, har tilegnet seg som følge av den straffbare handlingen.

2. Gjenstanden som er nevnt i nr. 1, skal overleveres selv om arrestordren ikke kan fullbyrdes på grunn av at den som begjæres overlevert er død eller har rømt.

3. Dersom gjenstander som nevnt i nr. 1 er gjenstand for beslag eller inndragning på territoriet til den utførende stat, kan sistnevnte, dersom gjenstandene trengs i forbindelse med verserende straffesak, midlertidig holde dem tilbake eller overlevere dem til den utstedende stat på vilkår av at de returneres.

4. Rettigheter som den utførende stat eller tredjeparter måtte ha ervervet i de gjenstander som er nevnt i nr. 1, skal stå ved lag. Når slike rettigheter foreligger, skal den utstedende stat uten omkostninger returnere gjenstandene til den utførende stat så snart straffesaken er avsluttet.

Artikkel 33

Utgifter

1. Utgifter som påløper på territoriet til den utførende stat ved utførelsen av en arrestordre, skal dekkes av denne stat.

2. Alle andre utgifter skal dekkes av den utstedende stat.

Kapittel 4

Alminnelige bestemmelser og sluttbestemmelser

Artikkel 34

Forhold til andre juridiske instrumenter

1. Uten at det rører ved deres anvendelse i forholdet mellom stater og tredjestater, skal denne avtale fra det tidspunkt den trer i kraft, erstatte tilsvarende bestemmelser i følgende konvensjoner som gjelder utlevering i forholdet mellom Norge og Island på den ene side og medlemsstatene på den annen:

   1. Europeisk konvensjon om utlevering av 13. desember 1957, med tilleggsprotokoll av 15. oktober 1975 og annen tilleggsprotokoll av 17. mars 1978, og Europeisk konvensjon om bekjempelse av terrorisme av 27. januar 1977 hva angår utlevering, med endringer ved protokoll av 2003 når den trer i kraft,

   2. Avdeling III, kapittel 4 i Konvensjon av 19. juni 1990 om gjennomføring av Schengenavtalen av 14. juni 1985, om gradvis avskaffelse av kontroller ved felles grenser.

   3. Schengen-relevante bestemmelser i EUs utleveringskonvensjoner av 1995 og 1996 i den utstrekning de er i kraft.

2. Statene kan fortsette å anvende bilaterale eller multilaterale avtaler eller ordninger som er i kraft når denne avtale inngås, i den utstrekning slike avtaler eller ordninger gjør det mulig å utvide formålene med denne avtale og bidrar til ytterligere å forenkle eller tilrettelegge prosedyrene for overlevering av personer som er gjenstand for arrestordre. Avtalepartene skal underrette hverandre om enhver slik avtale eller ordning.

3. Statene kan inngå bilaterale eller multilaterale avtaler eller ordninger etter at denne avtale er trådt i kraft i den utstrekning slike avtaler eller ordninger gjør det mulig å utvide reglene i denne avtale og bidrar til ytterligere å forenkle og tilrettelegge prosedyrene for overlevering av personer som er gjenstand for arrestordre, særlig ved å fastsette tidsfrister kortere enn de som er fastsatt i artikkel 20, ved å utvide listen over straffbare handlinger som er fastsatt i artikkel 3 nr. 4, ved ytterligere å begrense grunnlaget for avslag som er fastsatt i artikkel 4 og 5, eller ved å senke terskelen som det er gitt bestemmelser om i artikkel 3 nr. 1 eller 4.

   Avtalene og ordningene som er nevnt i første underavsnitt, skal ikke i noe tilfelle påvirke forholdet til stater som ikke er part i dem.

   Avtalepartene skal også underrette hverandre om enhver ny avtale eller ordning som nevnt i første underavsnitt innen tre måneder etter at de har undertegnet den.

4. Når konvensjoner eller avtaler som nevnt i nr. 1 gjelder for territoriene til stater eller for territorier som en slik stat er ansvarlig for i utenrikssaker, som denne avtale ikke gjelder for, skal disse dokumentene fortsatt regulere eksisterende forbindelser mellom slike territorier og de øvrige stater.

Artikkel 35

Overgangsbestemmelse

1. Overleveringsanmodninger som er mottatt før datoen da denne avtale trer i kraft, forblir regulert av eksisterende instrumenter om overlevering. Anmodninger som mottas etter denne dato, blir regulert av denne avtale.

2. Norge og Island på den ene side, og Den europeiske union på vegne av enhver av sine medlemsstater på den annen, på tidspunktet for underretning som nevnt i artikkel 38 nr. 1, avgi erklæring om at staten, som utførende stat, vil fortsette å anvende utleveringssystemet som gjelder før denne avtale trer i kraft i forhold til handlinger begått før en dato som den fastsetter. Den aktuelle datoen må ikke være senere enn ikrafttredelsesdatoen for denne avtale. Nevnte erklæring kan trekkes tilbake på et hvilket som helst tidspunkt.

Artikkel 36

Tvisteløsning

Enhver tvist mellom enten Island eller Norge og en medlemsstat i Den europeiske union som gjelder anvendelsen eller tolkningen av denne avtale, kan av en part i tvisten henvises til et møte mellom representanter for regjeringene i medlemsstatene i Den europeiske union og i Island og Norge med sikte på at tvisten skal være løst innen seks måneder.

Artikkel 37

Rettspraksis

Avtalepartene skal, for å nå målsetningen om å komme fram til en mest mulig ensartet anvendelse og tolkning av bestemmelsene i denne avtale, stadig følge med på utviklingen i rettspraksis ved Det europeiske fellesskapets domstol og utviklingen i rettspraksis ved de kompetente domstoler i Island og Norge vedrørende disse bestemmelsene og bestemmelsene i lignende overleveringsinstrumenter. Til dette formål skal det etableres en mekanisme for å sikre jevnlig utveksling av slik rettspraksis.

Artikkel 38

Underretninger, erklæringer, ikrafttredelse

1. Avtalepartene skal underrette hverandre når de har fullført de prosedyrer som kreves for å samtykke i å være bundet av denne avtale.

2. Når de gir sin underretning som nevnt i nr. 1, skal avtalepartene avgi enhver av de underretninger eller erklæringer som det er gitt bestemmelser om i artikkel 5 nr. 2, 9 nr. 3, 28 nr. 2 and 34 nr. 2 i denne avtale, og kan avgi enhver av de underretninger eller erklæringer som det er gitt bestemmelser om i avtalens artikkel 3 nr. 4, 6 nr. 2, 7 nr. 2, 10 nr. 1, 11 nr. 2, 16 nr. 4, 20 nr. 5, 30 nr. 1, 31 nr. 1 og 35 nr. 2. Erklæringene eller underretningene som er nevnt i artikkel 9 nr. 3 og 28 nr. 2 kan modifiseres, og de som er nevnt i artikkel 5 nr. 2, 6 nr. 2, 7 nr. 2, 10 nr. 1, 16 nr. 4, 20 nr. 5 og 35 nr. 2 kan trekkes tilbake, til enhver tid.

3. Når Den europeiske union avgir slike erklæringer eller underretninger, skal den angi for hvilke av dens medlemsstater erklæringen gjelder.

4. Denne avtale trer i kraft første dag i tredje måned etter datoen da generalsekretæren i Den europeiske unions råd har fastslått at alle formelle krav til avtalepartenes uttrykk for samtykke til denne avtale er oppfylt.

Artikkel 39

Tiltredelse

Tiltredelse av nye medlemsstater til Den europeiske union innebærer at rettigheter og forpliktelser etter denne avtale etableres mellom slike nye medlemsstater og Island og Norge.

Artikkel 40

Felles gjennomgang

Avtalepartene er enige om å foreta en felles gjennomgang av denne avtale senest 5 år etter at den er trådt i kraft, og særlig av de erklæringer som er gitt i samsvar med artikkel 3 nr. 4, 6 nr. 2, 7 nr. 2 og 20 nr. 5 i denne avtale. Dersom erklæringene som er nevnt i artikkel 7 nr. 2 ikke fornyes, blir de ugyldige 5 år etter at denne avtale er trådt i kraft. Gjennomgangen skal særlig ta for seg den praktiske gjennomføringen, tolkningen og utviklingen av avtalen, og kan også omfatte spørsmål som hvilke konsekvenser den videre utviklingen av Den europeiske union vil få på det området som reguleres av denne avtale.

Artikkel 41

Oppsigelse

1. Denne avtale kan sies opp av avtalepartene. Dersom avtalen sies opp av enten Island eller Norge, skal den fortsatt stå ved lag mellom Den europeiske union og den avtalepart som ikke har sagt den opp.

2. Oppsigelse av denne avtale i henhold til nr. 1 får virkning seks måneder etter at underretning om oppsigelse er deponert. Prosedyrer for å etterkomme overleveringsbegjæringer som ikke er effektuert per denne dato, skal fullføres i samsvar med bestemmelsene i denne avtale.

Artikkel 42

Depositar

1. Generalsekretæren i Den europeiske unions råd skal opptre som depositar for denne avtale.

2. Depositaren skal offentliggjøre opplysninger om enhver underretning eller erklæring som inngis vedrørende denne avtale.

Utferdiget i Wien den 28. juni 2006 i ett eksemplar på islandsk, norsk, dansk, engelsk, estisk, finsk, fransk, gresk, irsk, italiensk, latvisk, litauisk, maltesisk, nederlandsk, polsk, portugisisk, slovakisk, slovensk, spansk, svensk, tsjekkisk, tysk og ungarsk, hvorav alle tekster har samme gyldighet.

For Den europeiske union

For Republikken Island

For Kongeriket Norge

Vedlegg

Arrestordre¹

Denne arrestordren er utstedt av kompetent rettsmyndighet. Jeg ber om at personen nevnt nedenfor blir arrestert og overlevert for straffeforfølgning eller for å fullbyrde en frihetsstraff eller en annen frihetsberøvelse².