Del 1
Innledende del

1 Innledning

Verden er preget av store motsetninger. Stadig flere mennesker tar steget ut av fattigdom, de økonomiske indikatorene peker i riktig retning, og seirene for demokrati, frihet, og menneskerettigheter gir håp om en bedre fremtid.

Internasjonalt samarbeid har gitt verden en ambisiøs klimaavtale og 17 bærekraftsmål som ramme for global innsats mot fattigdom. Flere barn går på skole, polio er snart utryddet, hiv-pandemien er redusert med en tredjedel, og flere enn noen gang får oppleve å fylle fem år. Produksjonen av fornybar energi vokser. Det gjøres store fremskritt i kampen mot terrororganisasjonen ISIL.

Samtidig går noen utviklingstrekk i feil retning. Over 65 millioner mennesker er på flukt. Klimaendringene blir stadig mer alvorlige, ødelegger menneskers livsgrunnlag og driver dem på flukt. Rettsstaten og ytringsfriheten er under press, også i enkelte land i Europa. Og det politiske ordskiftet er mange steder preget av polarisering.

Makt forskyves. Det forpliktende internasjonale samarbeidet er også under press. Stormaktrivalisering tiltar, og det er tilløp til mer proteksjonisme, isolasjonisme og nasjonalisme. Faren for finansiell uro, geopolitiske spenninger og en eskalerende handelskonflikt skaper usikkerhet om fremtidig vekst. Det truer økonomisk utvikling, sikkerhet og stabilitet. Det skaper uforutsigbarhet, også i Norges nærområder.

En ansvarlig utenrikspolitikk forholder seg til verden slik den er og møter komplekse utfordringer og dilemmaer med realisme. Norge har et godt utgangspunkt. Vi har en solid økonomi, jevn fordeling av økonomiske goder, et inkluderende politisk ordskifte, stor grad av åpenhet og tillit i samfunnet, og en tradisjon for konsensus om de lange linjene i utenrikspolitikken.

Utenriks-, sikkerhets- og utviklingspolitikk glir stadig mer inn i hverandre. Det er viktig å føre en samstemt politikk, slik at bredden i Regjeringens arbeid bidrar best mulig til å nå bærekraftsmålene. Utenriksdepartementet har derfor nært samarbeid med de andre departementene i politikkutøvelsen, og har i 2018 etablert et samstemthetsforum som bringer sammen relevante departementer, næringsliv, akademia og sivilsamfunnsorganisasjoner.

Utenrikspolitikken blir stadig viktigere for ivaretakelsen av norske interesser. Det er avgjørende å styrke de områdene som betyr aller mest – Norges sikkerhet, frihet, økonomi og velferd. Samtidig skal det slås ring om verdiene som ligger til grunn for det norske samfunnet. Norge er et av verdens mest velstående land, og har både et ansvar for, og egeninteresse i, å bidra til å bekjempe fattigdom globalt. Forutsetningen for alt dette er imidlertid at den globale orden som regulerer forholdet mellom land, fungerer.

Forsvare den globale orden

Verden er preget av uro og uforutsigbarhet, og står overfor store globale utfordringer som ingen enkelt stat kan løse alene. Det multilaterale systemet har avgjørende betydning for verden og for Norge. Men det er under press, og kan ikke tas for gitt.

Det er økt skepsis, også blant sentrale allierte, til multilateralt samarbeid. Det fører til utfordringer knyttet til lederskap, og bidrar til å svekke det multinasjonale systemets legitimitet og effektivitet.

Verdiene og normene som har ligget til grunn for den globale orden utfordres, både av fremvoksende makter og av den politiske utviklingen i vestlige land. For Norge er det avgjørende å hegne om folkeretten og bygge forståelse for betydningen den har for både små og store land.

Det er en tendens at noen store land velger unilaterale, bilaterale og transaksjonelle strategier. Dette fører til fragmentering og uforutsigbarhet, og kan svekke den sikkerhetspolitiske stabiliteten, internasjonal handel og verdensøkonomien.

Verden står overfor en rekke utfordringer som det multilaterale systemet ikke er egnet til å løse på en effektiv måte. Eksempler er marin forsøpling, antimikrobiell resistens, pandemier, sammensatte sikkerhetstrusler, irregulær migrasjon, mangel på inkluderende vekst, væpnet konflikt, terrorisme, humanitære kriser, organisert kriminalitet, skatteflukt og fattigdom.

Årsaken er at utfordringene ofte er komplekse og multisektorielle, mens mange institusjoner er satt opp for å håndtere kun en del av et sammensatt problem. Det multilaterale systemet trenger innsats og reform for å løse de nye utfordringene på en effektiv måte.

Norges svar er bl.a. å fortsette arbeidet med å reformere og styrke FN. Samarbeidet i FN er selve fundamentet for den regelbaserte verdensorden, for menneskerettighetene og for de multilaterale institusjonene der land møtes for å løse globale utfordringer. Ingen kan erstatte det globale normgivende arbeidet hvor FN-organisasjoner bringer alle land sammen og søker konsensus om veien mot et bedre, friere og mer rettferdig samfunn.

FNs sikkerhetsråd forblir verdens viktigste organ for internasjonal fred og sikkerhet. Rådets 15 medlemsland fatter folkerettslig bindende vedtak for konflikthåndtering, sanksjoner, fredsoperasjoner og maktbruk. Medlemskap i Rådet medfører styrket samarbeid med store og små land, og økt ansvar, synlighet og innflytelse. Regjeringen gir derfor høyeste prioritet til Norges kandidatur til Sikkerhetsrådet for perioden 2021–2022. Norge søker en plass i Sikkerhetsrådet for å ivareta nasjonale og globale interesser, for å bidra til fred og konfliktløsning, og for å støtte den regelstyrte verdensorden som har tjent Norge godt i over 70 år.

Norges engasjement i det multilaterale systemet favner videre enn FN. I arbeidet for å trygge norsk sikkerhet, sikre norsk velferd og fremme normer og verdier, mobiliseres et helt nettverk av organisasjoner som Norge er medlem av eller samarbeider tett med. Regjeringen vil derfor se på bredden av sitt engasjement i det multilaterale systemet for å styrke og videreutvikle det multilaterale byggverket og støtte opp under fremtidens felles globale løsninger. En stortingsmelding om Norges rolle og muligheter i det multilaterale systemet vil bli lagt frem i 2019.

Den internasjonale orden er under press. Norge vil derfor arbeide tettere med venner og allierte for å verne om det multilaterale systemet. Det europeiske og nordatlantiske samarbeidet, og forholdet til USA, er bærebjelker i norsk utenrikspolitikk. Samtidig utgjør de nordiske landene et naturlig felleskap for Norge, basert på felles verdier og historie, og et naboskap som gjør at vi deler mange av de samme utfordringene. Det økonomiske tyngdepunktet og maktforholdene i verden forskyves mot øst og sør. Det er naturlig å forvente at land som får økt innflytelse, også påtar seg større ansvar. Norge må også bygge partnerskap med nye partnere for å løse de globale utfordringer.

Utviklingen i de store økonomiene i Asia har avgjørende betydning for norsk næringsliv og verdiskaping. Regionen er preget av at flere land er i en labil politisk utvikling og til dels har spenningsfylte forhold til hverandre. Fremfor alt er regionen preget av Kinas fremvekst som regional og global aktør, til dels i konkurranse med India. Utviklingen av partnerskapet med ASEAN er prioritert. Landene i Midtøsten og Nord-Afrika fortsetter å spille en viktig rolle i norsk utenrikspolitikk.

I Oseania er Australia og New Zealand gode og likesinnede samarbeidspartnere for Norge internasjonalt, både når det gjelder globale sikkerhetsutfordringer som ikke-spredning og radikalisering, men også handelspolitikk og havpolitikk.

Norges politiske partnerskap med land i Afrika er også under utvikling. Næringslivssamarbeid, samarbeid om fred og sikkerhet, og samarbeid om multilaterale spørsmål får stadig større plass. Dette er en positiv utvikling. Flere av verdens raskest voksende økonomier er i Afrika, og Afrikas geografiske plassering gjør det til en nøkkelregion med hensyn til å løse globale utfordringer som terrorisme, organisert kriminalitet, klima, miljø og migrasjon. Regjeringen har også lagt vekt på å videreutvikle samarbeidet med Den afrikanske union (AU).

Flere land i Latin-Amerika opplever solid økonomisk vekst og styres av demokratisk valgte regjeringer med vilje til reform. Likevel er store land i regionen preget av lavkonjunktur og politisk uro. Norges forhold til Latin-Amerika preges av store investeringer innen olje og fornybar energi, innsats for fred og forsoning, i tillegg til et omfattende klima- og skogsamarbeid. Forholdene ligger godt til rette for norsk næringsliv og for multilateralt samarbeid på mange områder.

Fremme Norges sikkerhet

Sikkerhet er en forutsetning for store deler av utenrikspolitikken og en prioritet for Regjeringen. Norge har siden 1905 vært forankret sikkerhetspolitisk vestover, først med Storbritannia, og deretter med USA og NATO. Sterke transatlantiske forbindelser og sikkerhetsgarantien i NATO forblir bærebjelken i Norges sikkerhetspolitikk.

Norge har satt tilpasning og utvikling av NATO høyt på dagsorden, og i tråd med norske interesser tatt initiativ til ny kommandostruktur, ny maritim innretning og økt forståelse av de strategiske utfordringene i Nord-Atlanteren.

NATOs styrke hviler imidlertid ikke bare på militær evne. Den hviler også på felles verdier. Verdifellesskapet gjør at Norge i ytterste konsekvens er villig til å risikere soldaters liv for å forsvare allierte. Essensen i det transatlantiske båndet er at de alliertes sikkerhet er vevd sammen, og at forpliktelsen til alliansen går utover egne interesser. Derfor er det i norsk interesse å bidra til en sterk allianse og transatlantisk samhold.

NATO er blitt mer mangfoldig. For å kunne ta ansvar for hverandres sikkerhet på en god måte, kreves sterkere økonomisk og politisk innsats. Derfor pleies også et dypere forhold til sentrale allierte og til nordiske og europeiske naboer. Norge har siden 2014 videreutviklet det sikkerhetspolitiske samarbeidet med Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Nederland.

Nordområdene er Norges viktigste strategiske ansvarsområde. Innenriks- og utenrikspolitikken kommer sammen i nord, og der eksponeres våre nasjonale interesser for geopolitiske trender. Vår utenrikspolitikk skal både bidra til å fremme fred og stabilitet i regionen, og sikre norsk innflytelse i et av verdens mest ressursrike områder gjennom bærekraftig næringsutvikling.

Arktis er fortsatt preget av stabilitet og internasjonalt samarbeid basert på folkeretten, men regionen fremstilles stadig som et geopolitisk spenningsområde. Flere land, bl.a. fra Asia, ønsker å ta del i utviklingen i Arktis. Disse inviteres til å delta innenfor gjeldende internasjonal rett, og i de allerede velfungerende multilaterale rammeverk, bl.a. Arktisk råd.

Klimaendringene og issmeltingen i Arktis har resultert i økt internasjonal interesse for nordområdene med tiltagende fokus på ensidig vern av arktiske områder. Norge er opptatt av å stanse den globale oppvarmingen og redusere utslipp. Samtidig er bærekraftig bruk, basert på vitenskap og forskning, et sentralt premiss i norsk politikk, også i Arktis.

Bilateralt samarbeid med våre naboland baserer seg på konstruktive og fremtidsrettede løsninger på grenseoverskridende utfordringer. Viktige samarbeidsområder er miljø, fiskeri, helse, urfolk, infrastruktur, næringsliv, beredskap, sikkerhet og folk-til-folk-samarbeid.

Nord-Norge er i ferd med å bli en av landets mest skapende og bærekraftige regioner med stort vekstpotensial, noe som i arktisk kontekst er unikt. Regjeringen vil styrke den innenrikspolitiske dimensjonen i nordområdepolitikken, og bidra til fortsatt positiv utvikling gjennom styrket samordning av lokale, regionale og statlige aktører. Regjeringen legger frem en ny melding til Stortinget om nordområdepolitikken høsten 2020.

Forholdet til Russland er en konstant og viktig faktor i norsk utenrikspolitikk. Norsk russlandspolitikk skal forbli tydelig og gjenkjennelig. Med grense til lands og til vanns, har Norge og Russland mange felles utfordringer. Disse løses best sammen. Fra fiskeriforvaltning til folk-til-folk-samarbeid er det over mange år blitt bygget opp et tett samarbeid med Russland på mange områder. Samtidig har Norges forhold til Russland alltid vært sammensatt. Mens det grensekryssende samarbeidet stadig utvikler seg, preges situasjonen også av den store – og økende – militære styrkekonsentrasjonen på Kola.

Den verdimessige avstanden mellom Russland og Vesten har økt. Regjeringen tar klart avstand fra folkerettsbrudd, og ser med bekymring på situasjonen for det sivile samfunn i Russland. Norge står støtt på våre verdier, i samarbeid med allierte og europeiske samarbeidspartnere. Samtidig anerkjenner Regjeringen Russlands egne sikkerhetsinteresser i nord. Ingen er tjent med økt spenning mellom våre to land. I denne situasjonen møter Norge Russland med forutsigbarhet og fasthet, og med åpenhet for samarbeid. Russlandspolitikken reflekterer på den ene siden vår vestlige forankring, NATO-medlemskapet og forventning om overholdelse av folkeretten og andre normer for internasjonalt samarbeid, og på den andre siden utstrakt samarbeid på områder av felles interesse. Den brede politiske enigheten som kjennetegner vår russlandspolitikk er en forutsetning for dette.

Situasjonen i Europas nærområder er fortsatt krevende. Russlands folkerettsstridige anneksjon av Krim og destabiliseringen av Øst-Ukraina fortsetter å utfordre Europas stabilitet. I Syria og Irak er ISIL blitt fratatt så å si all territoriell kontroll. Men store områder fra Sahel til Afghanistan forblir ustabile og vil fortsatt gi grobunn for trusler som også kan ramme Europa. Fremgang i arbeidet mot krig og konflikt i disse regionene er en forutsetning for å nå FNs bærekraftsmål. Et tett og nært samarbeid med land i disse regionene er vesentlig.

Arbeid for å stabilisere konfliktområder må ta tak i de underliggende årsakene til konfliktene. Derfor er freds- og forsoningsarbeidet en viktig del av norsk utenrikspolitikk. Norge er en etterspurt aktør i flere konflikter, og søker å legge til rette for dialog med mål om å skape varige politiske løsninger bl.a. i Afghanistan, i Sør-Sudan, på Filippinene og i konflikten mellom israelerne og palestinerne. Engasjement for å sikre fredsavtalen i Colombia opprettholdes.

Den alvorlige sikkerhetssituasjonen i og rundt Europa de siste årene har ført til større forventninger – og større vilje – blant EUs medlemsland til å styrke EUs evne til å ivareta indre og ytre sikkerhet. EUs globale strategi bærer bud om EUs ambisjoner som sikkerhetspolitisk aktør. Regjeringen mener denne utviklingen kan styrke europeisk, og dermed norsk, sikkerhet. Det er i norsk interesse – både sikkerhetspolitisk og økonomisk – å samarbeide tett med EU og EUs medlemsland på dette området. Et forsterket europeisk sikkerhetssamarbeid vil også kunne bidra til å underbygge de transatlantiske forbindelsene.

Noen av våre største sikkerhetsutfordringer er av global karakter. Det gjelder f. eks. spredning av kjernevåpen, kjernefysisk materiale og andre masseødeleggelsesvåpen. Det globale nedrustnings- og ikke-spredningsregimet er under press. Eksisterende nedrustningsavtaler må vernes om for å nå det endelige målet om en kjernevåpenfri verden. Regjeringen vil videreutvikle Norges internasjonale lederrolle innen verifikasjon av kjernevåpennedrustning for å legge grunnlaget for reell nedrustning. Regjeringen har utredet konsekvensene for Norge av en eventuell norsk ratifikasjon av Traktaten om forbud mot kjernevåpen (Forbudstraktaten), se også del III. Utredningen konkluderer med at Forbudstraktaten ikke er et egnet virkemiddel for å oppfylle målet om å nå – og opprettholde – en verden uten kjernevåpen. En eventuell norsk tilslutning vil være i konflikt med våre forpliktelser som følger av NATO-samarbeidet.

Regjeringen legger stor vekt på kontrollen med eksport av forsvars- og flerbruksvarer i tråd med Stortingets forutsetninger og internasjonale forpliktelser. Internasjonalt samarbeid om eksportkontroll er viktig for å hindre uønsket spredning av sensitiv teknologi. Norge arbeider aktivt innenfor de multilaterale regimene på området, og direkte med EU og nærstående land.

Globale sikkerhetsutfordringer som grenseoverskridende kriminalitet og internasjonal terrorisme setter samfunnet under press. Digital sikkerhet og illegitim informasjonspåvirkning er de siste årene blitt stadig mer aktuelle temaer. Flere land opplever desinformasjon, påvirkningskampanjer knyttet til valg, og hacking av kritisk infrastruktur. Utviklingen i det digitale rom går raskt og krever i økende grad norsk utenrikspolitisk oppmerksomhet. Digitaliseringen gir nye sårbarheter og et stadig mer komplekst trusselbilde. Frekvensen av sikkerhetstruende hendelser er økende, sofistikerte angrepsverktøy er lett tilgjengelige, og skillet mellom statlige og ikke-statlige aktører er ofte uklart. For å få et mer helhetlig situasjonsbilde og styrke vår motstandsdyktighet, arbeider Regjeringen med å utvikle et bredt samarbeid, både nasjonalt og internasjonalt.

Norges sikkerhet påvirkes også av klimaendringene. Land som er preget av ressursmangel, sterk befolkningsvekst, svakt styresett og fattigdom rammes hardest, og situasjonen kan bli farlig der klimaendringene forsterker presset på eksisterende motsetninger mellom land og folkegrupper. Ustabilitet, konflikt og mennesker på flukt kan få betydning for Norge. Derfor har Regjeringen tatt initiativ til å styrke samarbeidet om klima og sikkerhet gjennom Norges arbeid i FN.

Sikre økonomi og velferd

Verdens handelsorganisasjon (WTO), supplert av EØS og EFTAs frihandelsavtaler, utgjør bærebjelken i norsk handelspolitikk. Utenrikspolitikkens sentrale bidrag til norsk økonomi, og til næringslivet, er å bidra til like, stabile og rettferdige spilleregler innenfor rammene av en åpen, global økonomi.

Det siste året er ideen om frihandel, og institusjonene som bidrar til en åpen og regelbasert verdenshandel, utfordret fra flere hold. Proteksjonisme og nasjonalisme har fått stadig sterkere fotfeste i flere land. Det gagner verken små eller store land.

Skiftet i amerikansk økonomisk politikk i retning av unilaterale løsninger og bilateralisering av problemstillinger, er bekymringsfull. Storbritannias beslutning i 2016 om å melde seg ut av EU og EØS bidrar også til økt usikkerhet i handelspolitikken.

Frihandel og det multilaterale handelssystemet har bidratt vesentlig til global økonomisk utvikling og velstandsutvikling. Handel og investeringer over landegrensene har vært viktig for Norge, og er en forutsetning for at utviklingslandene skal kunne jobbe seg ut av fattigdom for godt. Det er derfor avgjørende å verne om og styrke det multilaterale handelssystemet som er bygget opp gjennom 70 år. Det er ikke mindre viktig i en tid med økende usikkerhet i handelspolitikken.

USAs bekymringsfulle handelspolitiske dreining kommer på toppen av en allerede utfordrende situasjon i WTO. Det har lenge vært krevende å finne en gjensidig akseptabel fordeling av ansvar, rettigheter og plikter mellom tradisjonelle industriland og fremvoksende økonomier, noe som har vanskeliggjort videreutviklingen av WTO. For Norge er det avgjørende at WTOs posisjon som hovedsete for internasjonale handelsforhandlinger, og forvalter av et bredt og forpliktende multilateralt handelssystem, opprettholdes. Å styrke og reformere WTO er i Norges interesse. Norge vil bidra til at de globale handelspolitiske reglene reflekterer de utfordringer vi står overfor i det 21. århundre.

En helhetlig politikk for å sikre at alle får ta del i globaliseringen og gevinstene av internasjonal handel, er vesentlig. Samarbeidet i OECD gir viktige bidrag for å sikre en slik helhetlig politikk.

Havnæringene – herunder fiskeri, oppdrett, skipsfart og energiproduksjon – er ryggraden i den norske økonomien. Mer enn to tredeler av norsk eksportverdi kommer fra hav- og kystbaserte aktiviteter. Vi har over generasjoner lært at det er mulig å kombinere økonomisk aktivitet i havet med miljøhensyn. Norge skal spille en ledende rolle i arbeidet for bærekraftig bruk av verdenshavene.

Regjeringen vil skape økt internasjonal forståelse for havets økonomiske betydning, og vise hvordan bærekraftig bruk av havets ressurser fører til økt verdiskaping. Statsministeren har, i samarbeid med FN, derfor etablert Høynivåpanelet for bærekraftig havøkonomi, bestående av stats- og regjeringsledere fra tretten kyststater. Havpanelet skal utrede hvordan bærekraftig forvaltning av verdenshavene kan skape enda større verdier fremover, og samtidig bidra til å nå FNs bærekraftsmål. Havpanelet vil bli supplert av havdialoger med andre havnasjoner, og i tillegg er Norge vertskap for Our Ocean-konferansen i 2019, der temaet vil være hvordan en kunnskapsbasert, helhetlig havforvaltning kan legge grunnlag for fremtidig bærekraftig vekst.

Regjeringen har de siste årene gjennomført et taktskifte i arbeidet med å fremme norske næringsinteresser internasjonalt, hvor også havnæringene utgjør en stor andel. En av utenrikstjenestens hovedoppgaver er å bistå norsk næringsliv internasjonalt, og bidra til å fremme norske næringsinteresser og kompetansemiljøer i utlandet. Utenriksstasjonene er initiativtagere, døråpnere, problemløsere og nettverksbyggere. De har førstehåndskunnskap om lokale forhold, oversikt over markedsmuligheter og tilgang til nettverk og myndigheter i gjeldende land, også innenfor kultur og kreative næringer. Utenriksstasjonene har også, i samarbeid med Innovasjon Norge og Forskningsrådet, en viktig rolle for å bidra til å fremme Norge som vertsland for næringsliv og kunnskapsmiljøer.

Ansvarlig næringsliv er en forutsetning for bærekraftig og inkluderende økonomisk vekst. Regjeringen forventer at norske selskaper etterlever OECDs retningslinjer og United Nations Guiding Principles on Business and Human Rights (UNGP) i sitt virke globalt. Utenriksdepartementet følger opp arbeidet med internasjonale standarder i fora som FN og OECD, og i nært samarbeid med andre departementer.

Norges interesser som polarnasjon i sør fremmes gjennom arbeidet med Antarktistraktaten og Kommisjonen for bevaring av marine levende ressurser i Antarktis. Norge bidrar til at det internasjonale samarbeidet er velfungerende og aktuelt. I Sørishavet er Norge en betydelig krillfiskenasjon og en pådriver for vitenskapelig basert forvaltning. Det skal gjennomføres et omfattende internasjonalt forskningstokt i Sørishavet i 2019 under norsk ledelse. Norge vil arbeide for at Convention for the Conservation of Antarctic Marine Living Resources (CCAMLR) prioriterer dette arbeidet i 2019.

Styrke engasjementet i Europa

Norges sikkerhet, frihet og velferd avhenger av at Europa som helhet utvikler seg i en positiv retning, på en måte som gagner fremtidige generasjoner. Norge tar sin del av ansvaret for å bidra til dette ved å delta i forpliktende samarbeid, ikke minst gjennom EØS, Schengen og andre avtaler vi har med EU.

EU er Norges desidert viktigste handelspartner og EØS-avtalen er derfor Norges viktigste handelsavtale. Nær 80 pst. av norsk eksport går til EU, og mer enn 60 pst. av importen kommer fra EUs medlemsland. EØS-avtalen øker norske virksomheters hjemmemarked fra fem til 500 millioner innbyggere. Avtalen sørger for at handelen i hele EØS-området, på de områdene den omfatter, foregår med et minimum av hindringer. Felles statsstøtte- og konkurranseregler, kombinert med felles standarder og lik håndheving av reglene, sikrer like konkurransevilkår og forutsigbarhet for næringslivet. Dette er avgjørende for norske økonomiske interesser, så vel som for norske forbrukere og arbeidstakere.

Storbritannias uttreden av EU og EØS endrer ikke Norges tilknytning til verken EU eller det indre marked. Derimot får den britiske uttredenen betydelige konsekvenser for vårt forhold til Storbritannia. Norge søker å videreføre vårt tette og omfattende forhold til Storbritannia også etter brexit, og vi har intensivert kontakten med både EU og britene for å ivareta norske interesser i denne prosessen.

Regjeringen la i mai 2018 frem en ny strategi for samarbeidet med EU for perioden 2018–2021. Strategien har to hovedbudskap. Det første er at samarbeidet skal bidra til å virkeliggjøre visjonen om et trygt, fritt og økonomisk sterkt Europa der landene tar felles ansvar for felles utfordringer. Det andre er at Regjeringen skal føre en effektiv europapolitikk, som innebærer at Regjeringens politikk overfor EU og EUs medlemsland skal innrettes slik at vi får størst mulig gjennomslag for norske interesser og våre visjoner for Europa.

Et trygt Europa er nødvendig for å sikre et fritt Europa. Samtidig er respekt for individets grunnleggende rettigheter og de demokratiske spillereglene forutsetninger for varig fred og stabilitet. Utviklingen i flere europeiske land de siste årene viser at respekt for disse verdiene er noe som ikke kan tas for gitt.

I et fritt Europa er statene styrt etter lover og regler, med likhet for loven og med et uavhengig rettsvesen, i tråd med Europarådets konvensjoner. Tillit til hverandres rettslige og politiske systemer er avgjørende forutsetninger for at det tette økonomiske samarbeidet skal fungere. Brudd på disse felles spillereglene i ett land berører alle negativt. Andre arenaer skal også brukes. Bokmessen i Frankfurt hvor Norge er gjesteland i 2019, setter et viktig søkelys på Europa som humanistisk prosjekt. De kulturelle rettighetene, ytringsfrihet og demokrati er sentrale tema.

Regjeringen vil prioritere tre mål i samarbeidet med EU for å fremme et økonomisk sterkt Europa: Åpen og regelbasert handel i det indre marked og globalt, et ordnet arbeidsliv, og et fremtidsrettet næringsliv.

EØS-midlene skal bidra til sosial og økonomisk utvikling. Norge skal stille om lag 26 mrd. kroner, eller 2,8 mrd. euro, til disposisjon i 15 mottakerland i Sentral- og Sør-Europa i perioden frem til 2024. Strategisk bruk av EØS-midlene er et viktig virkemiddel i en effektiv europapolitikk. Regjeringen prioriterer innsatsen for å styrke menneskerettigheter, demokratiske verdier, toleranse, det sivile samfunn og rettsstaten. Det er etablert et strategisk samarbeid med Europarådet om disse utfordringene i mottakerlandene.

Gjennom EØS-finansieringsordningene 2009–2014 er det gjennomført over 7 000 prosjekter i 148 programmer i 16 mottakerland. Mer enn 136 000 personer har mottatt opplæring og økt sin kompetanse gjennom programmene. Opp mot 7 000 sivilsamfunnsorganisasjoner var aktivt involvert i bl.a. å fremme demokratiske verdier og menneskerettigheter. Nesten 2,7 millioner mennesker har fått bedre tilgang til helse-, sosial-, utdannings- og rettslige tjenester gjennom midlene. Mer enn 2 300 partnerskap mellom enheter i mottakerland og giverlandene har styrket de bilaterale båndene mellom landene.

Fremme menneskerettigheter

Respekt for menneskerettigheter og demokratiske grunnprinsipper definerer hvem vi er og hva vi står for internasjonalt. I 2018 fylte verdenserklæringen for menneskerettigheter 70 år, og FNs erklæring for menneskerettighetsforsvarere 20 år. Siden andre verdenskrig har vi utviklet et omfattende system av globale normer og overvåkningsmekanismer. Dette har vi gjort for å verne om enkeltmenneskets frihet, verdighet og likeverd. Mye av arbeidet Norge gjør internasjonalt på den normative arenaen handler nå om å verne om det som er oppnådd, og hindre tilbakeskritt på sentrale områder, snarere enn å arbeide for store, nye fremskritt. Dette er en konsekvens av de politiske strømningene som nå vinner oppslutning flere steder, som må motvirkes gjennom vedvarende og målrettet samarbeid på tvers av land.

Angrep mot jenters og kvinners rettigheter er et nedslående utviklingstrekk. Seksuelle minoriteter er særlig utsatt for overgrep og vold. Mennesker med funksjonsnedsettelse står i mange land overfor særskilte utfordringer. Heldigvis ser vi krav om like rettigheter i stadig flere land. Frihet og rett til å bestemme over egen kropp, reproduksjon og eget liv er grunnleggende for alle mennesker, og en forutsetning for å kunne delta i arbeids- og samfunnsliv.

Ytringsfrihet og tilgang til informasjon er forutsetninger for at folk skal kunne kreve sine rettigheter. Regjeringen vil fortsette innsatsen for å fremme ytringsfrihet og uavhengige medier, inkludert journalisters sikkerhet.

Et annet viktig menneskerettighetsspørsmål er tros- og livssynsfrihet. Regjeringen prioriterer særlig beskyttelse av etniske og religiøse minoriteter, som i økende grad utsettes for diskriminering, fordommer og vold.

Hver dag viser menneskerettighetsforsvarere over hele verden et stort mot i kampen for våre felles rettigheter, selv om de utsettes for stor fare i mange deler av verden. Norge har gått i front for å samle FN til innsats for å beskytte de som tar risiko på vegne av oss alle, samtidig som vi gjør en innsats i de mange landene der Norge er representert. Vi har for eksempel tatt opp situasjonen i Tyrkia og Saudi-Arabia i FNs menneskerettighetsråd, samtidig som vi følger opp tett gjennom våre ambassader i Ankara og Riyadh – bl.a. ved å delta på rettssaksobservasjoner.

Sterke institusjoner er også avgjørende for å kunne forsvare og styrke menneskerettighetene. Regjeringen har nylig inngått en avtale om langsiktig finansiell støtte til FNs høykommissær for menneskerettigheter. Det gir høykommissæren en økonomisk forutsigbarhet og fleksibilitet som vil styrke menneskerettighetsarbeidet og bidra til å forebygge brudd på menneskers grunnleggende rettigheter. Gjennom målrettet bilateral støtte og samarbeid bidrar også Norge til å styrke det institusjonelle rammeverket for styresett og menneskerettigheter i utsatte land. Menneskerettigheter er også et tverrgående hensyn i norsk utviklingspolitikk.

Tålmodighet er viktig i arbeidet med å fremme menneskerettighetene. Kampen mot dødsstraff er et eksempel på at langsiktig innsats nytter. Mer enn to tredeler av verdens land har nå avskaffet dødsstraff i lov eller praksis.

I landgjennomgangene under FNs menneskerettighetsråd høres alle medlemsland på like vilkår og redegjør for hvordan menneskerettslige forpliktelser følges opp. Høringene foregår i full åpenhet, og med sivilt samfunn som aktive bidragsytere. Høringene har stor legitimitet og oppslutning og gir godt grunnlag for konkret arbeid i hvert land. Det systematiske arbeidet med å synliggjøre menneskerettsutfordringer er viktig. Samtidig er det viktig at arbeidet i konkrete saker utfylles med andre former for innsats som kan være mer diskret og utradisjonell. Fokuset må i både enkeltsakene og på den normative arenaen være på resultater. Det er også viktig å være oppmerksom på at markeringer i enkelte tilfeller kan forverre heller enn forbedre den enkelte situasjon.

Bistå norske borgere i utlandet

Konsulær bistand til nordmenn i utlandet er en kjerneoppgave for utenrikstjenesten, som skal tilby effektive og forutsigbare konsulære tjenester. Norges tilstedeværelse ved ambassader, generalkonsulater og honorære stasjoner sikrer at de fleste saker løses lokalt. I tillegg gis det bistand fra departementet ved Seksjon for konsulære saker, som også omfatter Utenriksdepartementets operative senter.

Norske borgere gjennomfører hvert år et stort antall utenlandsreiser, og mange velger å bosette seg utenfor Norge. Behovet for bistand fra utenrikstjenesten øker stadig, og utenrikstjenesten håndterer årlig mer enn 300 000 henvendelser om konsulær bistand. Samtidig øker kompleksiteten i de enkelte sakene. Dette medfører ofte en utfordrende balansegang mellom den reisendes ønske om bistand og nødvendige avgrensninger. De konsulære tjenestene som tilbys må fortsatt vurderes ut fra tilgjengelige ressurser og de grenser folkeretten setter for norske myndigheters handlingsrom i utlandet. Utenrikstjenestens mulighet til å ivareta norske borgeres interesser i utlandet begrenses også av andre lands nasjonale lovgivning. Norske myndigheter må derfor samarbeide med det enkelte landets myndigheter når vi yter konsulær bistand til egne borgere.

Arbeidet med bistand til nordmenn i utlandet videreføres langs de linjer som er fastlagt i Meld. St. 12 (2010–2011) Bistand til nordmenn i utlandet, jf. Innst. 396 S (2010–2011). Arbeidet for å sikre at håndteringen av konsulære kriser er i tråd med prinsippene for departementenes arbeid med samfunnssikkerhet og beredskap vil fortsatt prioriteres i 2019. Kompetansehevende tiltak rettet mot egne ansatte og medarbeidere ved de norske honorære konsulatene vil fortsatt være en prioritert oppgave. Dette skal sikre at konsulære tjenester som gis til nordmenn i utlandet er enhetlig og i størst mulig grad reflekterer det nivå som er fastlagt i meldingen.

Utenrikstjenesten vil fortsette sin strategiske kommunikasjon på det konsulære området. Målet er å nå enda bedre frem med informasjon til publikum.

Utenrikstjenesten yter også bistanden til nordmenn i utlandet på vegne av andre norske offentlige etater. Samarbeid og informasjonsutveksling mellom etatene er avgjørende for de tjenestene som tilbys. Utenriksdepartementet vil derfor videreføre det nære samarbeidet og dialogen med andre fagdepartementer, etater og organisasjoner for å sikre gode konsulære tjenester på riktig nivå til norske borgere i utlandet.

Bekjempe fattigdom

Det overordnede målet med norsk utviklingspolitikk er å redusere fattigdom. I 2015 samlet verden seg om 2030-agendaen, med 17 bærekraftsmål. Målene representerer en ny tilnærming til utvikling. De omfatter alle deler av samfunnet i alle land, og reduserer skillet mellom utviklingsland og utviklede land. Det er ikke lenger snakk om givere og mottakere, men om gjensidig samarbeid og reelle partnerskap. Det er et felles ansvar å ta tak i de globale utfordringene.

Det er i Norges interesse at verden når bærekraftsmålene. Krig og konflikt langt borte har konsekvenser også for Norge. Radikalisering og ekstremisme bidrar til økt terrortrussel i hele verden. Klima- og miljøutfordringer kjenner ingen landegrenser. Det er både billigere, lettere og mindre ødeleggende å forebygge kriser enn å håndtere dem etterpå.

Bærekraftsmålene forutsetter nasjonal innsats og ressursmobilisering fra utviklingslandene. Skal verden lykkes med å nå målene, må alle land ta eierskap til sine utfordringer og prioritere sine ressurser deretter. For at et land skal kunne investere i for eksempel utdanning, helse eller sikkerhet, må det ha skatteinntekter. I dag er skatteinngangen i et gjennomsnittlig OECD-land på over 35 pst. I 30 av de aller fattigste landene i verden er skatteinngangen på under 15 pst. Om utviklingslandene skal lykkes med nasjonal ressursmobilisering, må kampen mot korrupsjon og ulovlig kapitalflukt settes høyt på dagsorden, og verdiskapingen må øke.

Med statsministeren i spissen for FNs pådrivergruppe for bærekraftsmålene, har Norge fått en global lederrolle. Det gir oss en unik posisjon til å lede an i den internasjonale dugnaden, og bidra til at løsningene på verdens utfordringer er bærekraftige, både i økonomisk, miljømessig og sosial forstand.

Norsk bistand er basert på OECDs regelverk for Official Development Assistance (ODA), som forvaltes av OECDs utviklingskomite (DAC). I den årlige innrapporteringen til DAC av den norske bistanden kan det være tilfeller der noen tiltak ikke er blitt godkjent av DAC som offisiell utviklingshjelp (ODA). Dette kan for eksempel gjelde global innsats for menneskerettigheter og tiltak for nedrustning i utviklingsland. Det var også en stund usikkerhet knyttet til om bistand til Den globale koalisjonen for forebygging av epidemier og pandemier (CEPI) ville bli godkjent som ODA. Klima- og skoginitiativet er en viktig norsk innsats som DAC til å begynne med stilte spørsmål ved.

DACs regelverk ligger til grunn for norsk bistand, og Regjeringen har slått fast at formålet med bistanden er utvikling og fattigdomsreduksjon. For Regjeringen er det viktig at norsk bistand brukes slik at den gir størst mulig effekt. Det er uheldig om et godt tiltak som fremmer utvikling og fattigdomsreduksjon, ikke kan bli finansiert fordi det ikke tilfredsstiller gjeldende krav til ODA. Økt innsats for å mobilisere internasjonal finansiering til utdanning, helse og styrking av klima- og miljøbistanden gjennom havsatsingen, kan være eksempler på dette. FNs bærekraftsmål har også endret debatten om internasjonal utviklingspolitikk. Norge ønsker å bidra til at DACs regelverk videreutvikles i lys av denne utviklingen.

Målet om å avsette om lag én prosent av BNI til bistand ligger fast. Regjeringens forslag til bistandsbudsjett for 2019 utgjør 37,8 mrd. kroner, tilsvarende 1 pst. av forventet bruttonasjonalinntekt 2019. Bistandsbudsjettet for 2019 er 2,5 mrd. kroner (7,1 pst.) høyere enn saldert budsjett 2018. Bistandsbudsjettet 2019 er fordelt med 34,6 mrd. kroner på Utenriksdepartementets budsjett, 3,2 mrd. kroner til klima- og skogsatsingen under Klima- og miljødepartementet, 16,1 mill. kroner til forskning under Kunnskapsdepartementet og 78,3 mill. kroner på Finansdepartementets budsjett til nettoført merverdiavgift og bistand i regi av Riksrevisjonen.

Norsk utviklingsinnsats har økt gjennom mange år. Det har bidratt til at innsatsen er blitt spredt, både geografisk og tematisk. Skal man sikre gode resultater og varige effekter må innsatsen konsentreres. Regjeringen vil derfor vurdere å redusere antall land som kan motta norsk bistand. I tillegg vil Regjeringen prioritere noen land spesielt. Partnerlandskonseptet legger grunnlaget for en slik konsentrasjon. Regjeringen foreslår partnerskap i to kategorier: partnerskap for langsiktig utvikling og partnerskap for stabilisering og konfliktforebygging. Målet er å oppnå bedre utviklingsresultater i partnerlandene og på sikt bidra til at de blir uavhengige av bistand. Det krever et helhetlig perspektiv på utvikling som tar hensyn til at utfordringene er ulike og sammensatte, og at det finnes et bredt spekter av virkemidler som kan brukes sammen og hver for seg til å løse utfordringene. Partnerskapene skal bygges på et gjensidig ønske om samarbeid for utvikling, og bygge opp under landenes egne prioriteringer. Samarbeidet skal være forankret i felles forståelse av mål og prioriteringer, og må sees i sammenheng med andre aktørers innsats.

Regjeringen har fem tematiske prioriteringer i utviklingspolitikken: helse; utdanning; næringsutvikling, landbruk og fornybar energi; klima, miljø og hav; og humanitær bistand. Tydelige prioriteringer gjør det mulig å mobilisere innsats, bevilgninger og kompetanse som kan bidra til enda bedre resultater. Om lag 23 mrd. kroner av utviklingsbudsjettet vil gå til disse prioriteringene i 2019.

På tvers av hovedprioriteringene ligger fire tverrgående hensyn til grunn: menneskerettigheter; kvinners rettigheter og likestilling; klima og miljø; og anti-korrupsjon. Disse skal som hovedregel gjøre seg gjeldende i alle tiltak og programmer. I alle programmer og tiltak skal man derfor vurdere hvordan for eksempel hensynet til kvinners rettigheter kan innarbeides, eller om noen av disse hensynene kan bli påvirket negativt. De tverrgående hensynene som et risikoreduserende tiltak formidles til alle Norges samarbeidspartnere – til myndigheter, sivilsamfunnsorganisasjoner og næringsliv. En stor del av norsk bistand kanaliseres gjennom multilaterale organisasjoner som FN og Verdensbanken. Det er spesielt viktig å jobbe for at disse organisasjonene har gode retningslinjer og systemer for å ivareta de tverrgående hensynene.

Ny teknologi kan gjøre utviklingsarbeidet mer effektivt og bidra til at vi oppnår enda bedre resultater. Det finnes flere gode eksempler på dette, men det er ikke en systematisk tilnærming til bruk av teknologi i utviklingsarbeidet. Derfor lanserte Utenriksdepartementet i august 2018 en digital strategi for utviklingspolitikken. Strategien gir føringer både for hvordan vi arbeider med bistand og utvikling her hjemme, samt hvordan digitalisering kan bidra til bedre resultater i felt.

Utdanning

Utdanning er en forutsetning for all annen utvikling. Det er nøkkelen til arbeidslivet og til et selvstendig liv med valgmuligheter. Alle barn har rett til utdanning. Likevel er det mer enn 260 millioner barn i verden som ikke går på skole. Mange av dem er jenter. Mange av dem lever i ekstrem fattigdom. Og mange av dem er på flukt fra krise- og konfliktsituasjoner.

I forrige stortingsperiode doblet Regjeringen bidraget til utdanning. Den norske innsatsen har gitt resultater. Fra 2013 til 2016 fikk 3,1 millioner barn støtte til skolegang hvert år, mange av dem i sårbare områder. 11 millioner elever har fått læremateriell. 140 000 lærere har fått økt kompetanse. Men det er fortsatt for mange barn som ikke får gå på skole, og enda flere som går på skole uten å lære. For at elevene skal tilegne seg kompetansen de trenger, kreves det et robust skolesystem, gode lærere, fremtidsrettet undervisning og evnen til å fange opp dem som faller utenfor. Regjeringen styrker derfor innsatsen for god utdanning.

Det er et økende gap mellom de ferdighetene elevene tilegner seg på skolen og de kravene arbeidslivet stiller. Det må derfor samarbeides tett med næringslivet og sikre at opplæringen er relevant og møter deres behov. Dette er særlig viktig i yrkesrettet utdanning.

I områder med væpnet konflikt blir skoler utsatt for angrep. Norge har en lederrolle i arbeidet med å beskytte utdanning i konfliktsituasjoner gjennom erklæringen om trygge skoler. 80 stater har nå sluttet seg til denne erklæringen som ble lansert i Oslo våren 2015.

Helse

Universell helsedekning er et viktig middel for å nå bærekraftsmålene, og er høyt prioritert av Norge og av WHO. Norge har en sterk tradisjon med offentlige helsetjenester for alle og kan dermed spille en viktig rolle i den internasjonale innsatsen for universell helsedekning. Digitale løsninger vil stå sentralt i arbeidet for å bygge effektive helsesystemer som en forutsetning for universell helsedekning.

Norge har, gjennom satsing på seksuell og reproduktiv helse og rettigheter (SRHR) over mange år, bidratt til nedgang i dødelighet blant kvinner, særlig i forbindelse med fødsler og utrygge aborter. Men tilgang til seksuelle og reproduktive helsetjenester er fortsatt en mangelvare, særlig i områder rammet av krise og konflikt. For å få fremgang på dette feltet, annonserte statsministeren i 2017 en økning på til sammen 700 mill. kroner til seksuell og reproduktiv helse og rettigheter i løpet av perioden 2017–2020.

I inneværende fireårsperiode er målet til Den globale vaksinealliansen (Gavi) å vaksinere 300 millioner barn, noe som vil forhindre mellom fem og seks millioner dødsfall. Norges bidrag gjennom Gavi er å vaksinere 30 millioner barn, og forhindre mellom 500 000 og 600 000 dødsfall.

Etter ebola-utbruddet i Vest-Afrika tok Norge initiativ til etableringen av et senter for forebygging av ulike sykdomsutbrudd, Koalisjonen for epidemisk beredskap og innovasjon (CEPI). Målet er å utvikle vaksiner mot både kjente, ukjente og menneskeskapte virus slik at vi kan stoppe utbrudd så tidlig som mulig. Sekretariatet er etablert i Oslo og arbeidet har sterk norsk deltakelse.

Bedre helse for kvinner, barn og unge er viktig for å nå FNs bærekraftsmål innen 2030. Derfor vil Regjeringen bidra til økt tilgang på medisiner, prevensjon og helsetjenester, mer robuste helsesystemer og utdanning av flere helsearbeidere.

Samtidig er det viktig å se helsesektoren i sammenheng med andre sektorer. Studier viser at utdanning, kvinners deltakelse i samfunnet, reduksjon i fruktbarhetsrater, vann og sanitære forhold også har stor påvirkning på kvinners og barns helse. Samarbeid på tvers av sektorer er derfor avgjørende for å kunne levere på helsemålene.

Klima, miljø og hav

Konsekvensene av klimaendringer og miljøproblemer utgjør en trussel mot bærekraftig utvikling. Gjennom Parisavtalen har utviklingslandene for første gang pålagt seg selv internasjonale klimaforpliktelser. Norges bistand skal støtte utviklingslandenes egne planer for tilpasning og lavutslippsutvikling.

Klima- og skogsatsingen er Regjeringens største innsats for å hindre avskoging og redusere klimagassutslippene. Siden 2007 har Norge bidratt med opp mot 3 mrd. kroner årlig til innsatser i en rekke land med store tropiske skogområder. Utslipp fra avskoging utgjør ifølge World Wide Fund for Nature (WWF) like mye som samlet utslipp fra transportsektoren.

Rene, sunne og produktive hav er en forutsetning for menneskenes livsgrunnlag. Derfor har Norge en global lederrolle og bruker norske erfaringer og kompetanse til å fremme bærekraftig bruk av verdens hav. Dette er en bred satsing som involverer en rekke departementer, bedrifter og organisasjoner, og med utviklingspolitikken som en sentral pilar.

Presset på havmiljøet og marine ressurser øker flere steder i verden. De fleste utviklingsland mangler forvaltningssystemer for marine ressurser. Ulovlig, urapportert og uregulert fiske fører til overfiske. Marin forsøpling, plast og mikroplast er i ferd med å ødelegge det enorme potensialet som ligger i havet.

Norge har sterke interesser og bred kompetanse knyttet til havet. Norsk næringsliv har kompetanse til å tilby verden både sunn mat, renere energiløsninger og klimaeffektiv transport. Norsk kompetanse er etterspurt blant mange av våre samarbeidsland.

Regjeringen har lansert et bistandsprogram mot marin forsøpling. Programmet skal bidra til finansiering av effektiv avfallshåndtering i utviklingsland, forebygging gjennom bevisstgjøring, og effektiv opprydning. Til dette behøves både innovasjonsevnen, teknologien og kapitalen i privat sektor, kompetanseoverføring i offentlig sektor, finansieringsinstrumentene i de multilaterale bankene og partnerskap med både giver- og utviklingsland.

Næringsutvikling, landbruk og fornybar energi

En lønnsom og ansvarlig privat sektor som bidrar til arbeidsplasser, lønnsinntekter til den enkelte og skatteinntekter til samfunnet, er nøkkelen til bærekraftige samfunn – både her hjemme og i utviklingsland. Det må skapes nye jobber for å sikre utvikling, vekst og velferd. Derfor skal næringslivets investeringer i fattige land spille en større rolle i Regjeringens utviklingspolitikk.

Norges innsats for å bidra til nye jobber har to mål: For det første må det bli tryggere og mer attraktivt å investere i utviklingsland – både for lokale og internasjonale aktører. Det er behov for gode og forutsigbare rammebetingelser for privat sektor. Dette krever samarbeid med myndigheter om utforming av lover, regler og rammevilkår som sikrer alle parters interesser på en god måte. For det andre må de utviklingspolitiske virkemidlene innrettes slik at bedriftenes investeringer bidrar til størst mulig utviklingseffekter og inkluderende vekst.

Regjeringen arbeider også for et rettferdig, globalt handelsregelverk under WTO som bygger ned tollbarrierer og gir like muligheter for utvikling.

Tilgang til stabil kraftforsyning er viktig for næringsutvikling og arbeidsplasser. Norge har i mange år gitt støtte til produksjon av, og tilgang til, fornybar energi i utviklingsland. Partnerskap med privat sektor er viktig for å lykkes. Norge bidrar også med kompetanseoverføring slik at utviklingslandene kan gjennomføre reformer, lovverk, institusjonsutvikling og kapasitetsbygging i energisektoren.

Norfund er et viktig virkemiddel for å skape arbeidsplasser i utviklingsland. Halvparten av tilført kapital skal over tid være investert i Afrika sør for Sahara. Norfunds reviderte vedtekter fastslår at det forventes at fondet investerer i risikoutsatte sektorer der utviklingseffektene, som sysselsetting, er særlig høye. Ved utgangen av 2017 var 292 000 mennesker sysselsatt i Norfunds direkte eller indirekte investeringer, en økning fra året før. Norfund skal prioritere investeringer i fornybar energi, som over tid bør utgjøre om lag halvparten av tilført kapital. Ved utgangen av 2017 utgjorde fornybar energi 50 pst. av Norfunds kommiterte kapital.

Manglende tilgang til garantier begrenser mulighetene til å investere i ny kraftproduksjon i utviklingsland. Utenriksdepartementet vil derfor vurdere nye finansieringsmodeller for fornybar energi, med særlig vekt på mulige garantiordninger.

Verdensbanken legger til grunn at satsing på landbruk er et av de mest virkningsfulle tiltakene mot ekstrem fattigdom. Økt produktivitet og lønnsomhet i jordbruk, fiskeri og akvakultur kan skape arbeidsplasser høyere opp i verdikjeden gjennom produksjon og foredling av næringsmidler – både for innenlands konsum og for eksportmarkeder. Regjeringen har lansert en opptrappingsplan om klimatilpasset landbruk og matsikkerhet og en handlingsplan for bærekraftige matsystemer i norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

Humanitær innsats

Væpnet konflikt rammer sivilbefolkningen hardt i flere områder av verden. Klimaendringer og miljøforringelse bidrar til at humanitære kriser får større omfang og varer lenger enn før. Millioner av mennesker lever i akutt nød i land som Syria, Jemen, Den demokratiske republikken Kongo og Sør-Sudan. Antallet mennesker som er fordrevet i eget land og over landegrenser er høyere enn noensinne. I FNs nødhjelpsappell for 2018 anslås det at 136 millioner mennesker trenger humanitær hjelp og beskyttelse i 25 land.

Norge arbeider for raske, effektive og godt koordinerte responser som gir beskyttelse og assistanse til nødlidende i tråd med de humanitære prinsippene. I dagens komplekse kriser er det særlig viktig at den humanitære innsatsen og utviklingsbistanden virker bedre sammen. Dette er et sentralt tema i Regjeringens nye humanitære strategi, som ble lagt frem i august 2018, ti år etter forrige strategi. Regjeringen fortsetter å styrke Norges humanitære innsats. De humanitære budsjettene økte med mer enn 50 pst. i forrige stortingsperiode, og vil øke ytterligere i år.

Norge er en pådriver for at internasjonal humanitær rett skal respekteres. Sivile må beskyttes, og hjelpearbeidere skal ha trygg, uhindret tilgang til nødlidende. Med den nye humanitære strategien legger Regjeringen økt vekt på beskyttelse i den humanitære innsatsen. Dette inkluderer tiltak mot miner og andre eksplosiver som rammer sivile og hindrer utvikling. Norge er et betydelig giverland, og har påtatt seg presidentskapet for Minekonvensjonen i 2019 for å bidra til styrket global innsats. Videre vil Norge øke satsingen på bekjempelse av seksualisert og kjønnsbasert vold og beskyttelse av barn og unge i humanitære kriser.

Syriakrisen vil være høyt prioritert også i 2019. Innen utgangen av året vil vi ha oppfylt et samlet løfte på 10 mrd. kroner over fire år til responsen i Syria og naboland. 15 pst. av den humanitære bistanden til Syriakrisen vil gå til utdanning.

Sårbare stater

Land i direkte eller indirekte konflikt, med store humanitære utfordringer og høy grad av sårbarhet, krever også mer langsiktig innsats. Det er en klar sammenheng mellom væpnet konflikt og fattigdom, og med dagens utvikling vil 60 pst. av verdens fattige bo i sårbare stater innen 2030.

En betydelig del av Norges langsiktige utviklingsinnsats går derfor til sårbare stater. Det strategiske rammeverket for norsk innsats i sårbare stater og regioner ble utarbeidet på bakgrunn av erfaringene fra bl.a. Afghanistan, Somalia og Sør-Sudan. Innsats i slike land krever en annen tilnærming enn i mer stabile land. Sikkerhetssituasjonen gjør tilstedeværelse og kontroll vanskeligere. Det er også risiko for at oppnådde resultater kan ødelegges når konflikt og vold blusser opp igjen.

Korrupsjon er særlig utfordrende i mange land og områder, og utgjør et vesentlig hinder for utvikling. Irregulære migrasjonsstrømmer som følge av konflikt og fattigdom påvirker også utviklingen i mange land. Regjeringen vil støtte innsats som bidrar til å bygge evne til å håndtere migrasjonsbevegelser og redusere irregulær migrasjon.

Langsiktighet i bistanden er viktig for å nå målet om å bidra til at lokalsamfunn og stater skal bli i stand til selv å håndtere kriser. Samtidig må den være fleksibel nok til å tilpasses en endret kontekst. Vi må se hele vårt virkemiddelapparat i sammenheng. Den humanitære responsen og utviklingsbistanden har ulike formål, men må trekke i samme retning. Den humanitære innsatsen skal møte umiddelbare humanitære behov, bidra til å redusere sårbarhet, og legge grunnlaget for mer varige løsninger som setter kriserammede i stand til å møte egne behov. Utviklingsinnsatsen skal bidra til å bygge institusjoner og legge til rette for at landene kan ta ansvar for egen utvikling på sikt. Derfor er det et mål at innsatsen innrettes på en måte som bidrar til forebygging og til at lokalsamfunn og staters kapasitet til å håndtere kriser styrkes.

2 Hovedprofil 2019

Regjeringens fem tematiske hovedprioriteringer i utviklingspolitikken

Nedenfor følger tabell over forbruk 2017 og plantall 2019 for Regjeringens fem hovedsatsinger i utviklingspolitikken. For to av satsingene er det gjort en justering i innretningen i forhold til den som ble presentert i budsjettet for 2018. Det vil si at tidligere Næringsutvikling og jobbskaping nå er Næringsutvikling, landbruk og fornybar energi, og tidligere Klima, fornybar energi og miljø nå er Klima, miljø og hav. Denne justeringen er i samsvar med ny budsjettstruktur. Også andre sider ved den nye kapittel- og poststrukturen i 2019 innebærer at oversikt over plantall og forbrukstall for de fem satsingene ikke vil være sammenliknbar med tilsvarende tabell i 2018-budsjettet.

For å få forbrukstallene for 2017 sammenliknbare med plantallene for 2019, har det vært nødvendig å inkludere relevant forbruk fra regionbevilgninger, likestillingsbevilgning og bevilgninger til utviklingsbanker og FN, basert på sektorkoding i bistandsstatistikken i forbrukstallene for 2017. Dette er gjort for å justere for endringer som er gjort i ny budsjettstruktur, jf. tabell 3.1 Ny budsjettstruktur: oversikt over endringer.

I det følgende gis en presentasjon av hva den enkelte hovedsatsing i tabellen ovenfor er basert på. Som det framgår av tabellen, er det særlig Næringsutvikling, landbruk og fornybar energi, og Klima, miljø og hav hvor de største økningene legges, men også Helse og Utdanning økes betydelig.

Helse

Plantallet for 2019 består av bevilgningsforslagene under følgende poster: Kap 160, post 70 Helse, post 71 Verdens helseorganisasjon (WHO), og post 72 FNs aidsprogram (UNAIDS), og kap. 164, post 72 FNs befolkningsfond (UNFPA). Videre er det lagt til indikative beløp for tilskudd til helseformål fra kap. 170, post 70 Sivilt samfunn, kap. 144, post 70 Utvekslingsordninger (Norec) og kap. 164, post 70 Likestilling.

Forbruk 2017 består av regnskapstall for tilsvarende poster i 2017-budsjettet, med tillegg for forbruk fra regionbevilgninger, basert på sektorkoding i bistandsstatistikken.

Utdanning

Plantallet for 2019 består av bevilgningsforslaget under kap. 161, post 70 Utdanning. Videre er det lagt inn plantall for utdanning fra kap. 170, post 70 Sivilt samfunn og kap. 150, post 70 Nødhjelp og humanitær bistand. Antatt forbruk til utdanning under kap. 144, post 70 Utvekslingsordninger (Norec) er også tatt med.

Forbruk 2017 består av regnskapstall for utdanningsposten i 2017-budsjettet, med tillegg for forbruk fra regionbevilgninger og andre poster, basert på sektorkoding (utdanning) i bistandsstatistikken. Den humanitære innsatsen som er rettet inn mot utdanning i krise og konflikt er også inkludert.

Næringsutvikling, fornybar energi og landbruk

Plantallet for 2019 består av bevilgningsforslagene under kap. 162, post 70 Næringsutvikling og handel, post 71 Matsikkerhet og landbruk, post 72 Fornybar energi, post 73 Det internasjonale finansieringsinstituttet (IFC), og postene 75/95 Norfund.

Forbruk 2017 består av regnskapstall for tilsvarende poster i 2017-budsjettet, med tillegg for forbruk fra regionbevilgninger, overgangsbistand og bevilgninger til utviklingsbanker og FN, basert på sektorkoding i bistandsstatistikken.

Klima, miljø og hav

Plantallet for 2019 består av bevilgningsforslagene under kap. 163, post 45 Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold (Svalbard globale frøhvelv), post 70 Miljø og klima, og post 71 Hav og marin forsøpling, samt bevilgningsforslag knyttet til Regjeringens havsatsing under kap. 140 Utenriksdepartementet, post 21 Spesielle driftsutgifter. Klima- og skogsatsingen under Klima- og miljødepartementet er også tatt med under denne satsingen. Dessuten er et indikativt beløp fra kap. 152, post 70 Menneskerettigheter knyttet til forvaltning og sikring av verdensarven inkludert her.

Forbruk 2017 består av regnskapstall for tilsvarende poster i 2017-budsjettet, med tillegg for forbruk fra regionbevilgninger, basert på sektorkoding i bistandsstatistikken.

Humanitær bistand

Forbruk 2017 og plantall 2019 gjelder henholdsvis regnskapstall og bevilgningsforslag på kap. 150, post 70 Humanitær bistand, post 71 Verdens matvareprogram (WFP) og post 72 FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR).

Øvrig profil i budsjettet

I budsjettet for 2019 er det lagt inn betydelige økninger på noen særlig prioriterte områder som hav og marin forsøpling, fornybar energi, sårbare stater og regioner, Kunnskapsbanken og faglig samarbeid, nødhjelp og humanitær bistand, FNs arbeid for bærekraftsmålene, menneskerettigheter, og økonomisk utvikling og demokratisering i Europa og Sentral-Asia. Noen av disse økningene inngår i utviklingspolitikkens fem hovedsatsinger, mens andre representerer særskilte eller gjennomgående prioriteringer i Regjeringens utenriks- og utviklingspolitikk. Gjennom de budsjettmessige prioriteringene tydeliggjøres en profil med fokus på bærekraft, fornybare ressurser, utvikling basert på kunnskap og kunnskapsoverføring, lindring av nød, samt en fortsatt sterk innsats for styrking av de multilaterale institusjonene som er viktig for global fred og utvikling. EØS-avtalen er førende for bevilgninger til EØS-finansieringsordningene. Ordningene utgjør også en viktig del av budsjettforslaget for 2019.

3 Ny budsjettstruktur, effektiv forvaltning og Reform 2019

Ny budsjettstruktur og revidert Prop. 1 S

Stortinget har ved flere anledninger, bl.a. i Innst. 7 S (2014–2015) og Innst. 243 S (2016–2017), pekt på at det benyttes flere ulike budsjettposter til å finansiere de samme bistandstiltakene, noe som kan vanskeliggjøre Stortingets mulighet for å påvirke og føre kontroll med hvordan midlene benyttes. Dette fremgår sist av vedtak nr. 586, 18. april 2017, i forbindelse med behandling av Innst. 243 S (2016–2017):

«Stortinget ber regjeringen i budsjettproposisjonen for Utenriksdepartementet legge opp til en ny budsjettstruktur med en klarere og mindre overlappende fordeling av bistandsformål på de forskjellige budsjettkapitler og poster, supplert med indikative plantall for de utvalgte partnerlandene og sentrale bistandsmottakere.»

I 2018-budsjettet startet Utenriksdepartementet dette større arbeidet ved å utarbeide indikative plantall for fordeling over regionbevilgningene til alle partnerlandene. Det ble også lagt inn referanser til relaterte innsatser, der tiltak finansieres over ulike programkategorier og kapitler. Departementet varslet samtidig om at man ville komme tilbake til Stortinget på egnet måte vedrørende videre oppfølging av vedtaket.

Utenriksdepartementet tar nå ytterligere nødvendige grep for å gjøre Prop. 1 S til et bedre bevilgningsverktøy for Stortinget og et mer hensiktsmessig styringsverktøy for departementet og Regjeringen.

For det første er årets budsjettproposisjon betydelig kortere og mer oversiktlig. Utenriksdepartementets hovedprofil framgår av Del I, og målstrukturen og rapporteringen tydeliggjøres og forenkles gjennomgående.

For det andre gjøres det til dels betydelige endringer i selve budsjettstrukturen under begge programområder. Under programområde 02 samles for eksempel tilskudd til utenrikspolitiske satsinger under ett kapittel. Disse har tidligere vært spredd over flere kapitler. Videre revideres postbruk mellom 01/21 (drifts-) og 70 (tilskudds-) poster under begge programområder. Under programområde 03 tematiseres bevilgningene i større grad. Generelt presiseres og forenkles kapittel- og postbenevninger gjennomgående, og antall programkategorier reduseres. Midler relatert til Norec (tidligere Fredskorpset) samles under ett kapittel.

Strukturendringene som innebærer at midler flyttes mellom poster, endrer ikke bruken av midlene.

Som Stortinget også har pekt på (jf. bl.a. vedtak nr. 579, 18. april 2017), er det behov for større forutsigbarhet for langsiktige satsinger på særskilte bistandssektorer som helse, utdanning, næringsutvikling, landbruk/matsikkerhet, likestilling og miljø/klima/fornybar energi, inkludert klima- og skogsatsingen.

En tydeligere tematisk organisering av budsjettet gir større oversikt og reduserer overlapp. Med den nye budsjettstrukturen, med primært ett organiserende prinsipp, går det tydeligere fram hvor mye som foreslås fordelt til de ulike temaene, og hvilke prioriteringer Regjeringen foreslår.

Tematisk organisering legger videre grunnlaget for en mer effektiv organisering av bistandsforvaltningen, ettersom man kan samle forvaltningskompetansen rundt tema samtidig som den regionale konteksten skal ivaretas. Regionbevilgningene videreføres for programmer som er tverrsektorielle eller ikke klart dekkes av de tematiske kapitlene. Fordelingen av regionbevilgningene vil bli gjort i sammenheng med fordelingen av de tematiske postene.

På denne måten vil det fortsatt bli gjort tydelige geografiske prioriteringer, jf. bl.a. Meld. St. 17 (2017–2018) Partnerland i utviklingspolitikken. Poster for finansiering av og gjennom FN og multilaterale finansinstitusjoner vil også bli videreført.

Mål for bevilgningene i den nye strukturen er basert på føringene gitt i Del I Innledning, og er i hovedsak formulert slik at vi kan måle resultater hvert år. Mange av målene er ambisiøse og kan ikke nås av Norge alene. Våre prioriteringer for 2019 og virkemidlene vi har til rådighet skal bidra til å nå målene som er satt, men i samarbeid med andre land og ofte avhengig av forhold som ligger utenfor vår kontroll. Derfor står formuleringen: «Bevilgningen skal bidra til å nå følgende mål…» på hver post.

Mål for bevilgningene er i hovedsak fastsatt på postnivå, men for driftspostene er mål lagt under hhv. programkategori 02.00 og 03.00. Der vi gir kjernebidrag til FN eller multilaterale utviklingsbanker er det organisasjonenes egne mål som gjelder, og vårt bidrag går til å støtte organisasjonenes arbeid for å nå disse. Her kan målene være flerårige, og det er da henvist til hvilken periode målene gjelder for.

Målformuleringene er gjennomgående forenklet og spisset, og grunnlaget er lagt for en mer resultatorientert rapportering i senere års budsjettproposisjoner. Det gjenstår fortsatt arbeid på dette feltet. Utenriksdepartementet vil fram mot 2020-budsjettet arbeide videre med et målhierarki som tydeliggjør forholdet mellom de overordnede målene (jf. føringene i Del I – Innledning) og målene på postnivå.

Under «Rapport 2017» er det henvist til hvilken budsjettpost i Prop. 1 S (2016–2017) rapporten dekker, samt målene for posten slik de var formulert for budsjettåret 2017.

Budsjettstrukturendringene oppsummeres i tabell nedenfor og fremgår løpende gjennom dokumentet der det er relevant. Tabellen viser hvor man kan gjenfinne poster fra tidligere budsjettstruktur, og vesentlige flyttinger av midler (anslag) der poster i tidligere struktur fordeles på flere poster i ny struktur. Sammenligningsgrunnlaget er saldert budsjett 2018.

Saldert budsjett 2018 og regnskapstall 2017 i henhold til tidligere budsjettstruktur finnes i egen tabell 5.2.

Effektiv drift og forvaltning i utenrikstjenesten

Generelt om effektiviseringsarbeidet i utenrikstjenesten

Regjeringen bygger sin politikk på en effektiv bruk av fellesskapets ressurser. Utenrikstjenesten har gjennomført en rekke tiltak for å effektivisere virksomheten og tilpasse driften til reduserte rammer. I perioden 2014–2018 ble syv utenriksstasjoner avviklet (i 2014 La Paz og Bujumbura, og i 2016 Astana, Sofia, Harare, Lusaka og Guatemala). I samme periode har Utenriksdepartementet redusert antall statsansatte i tjenesten gjennom naturlig avgang.

Utenriksdepartementet har samtidig effektivisert administrative oppgaver som utføres på utenriksstasjonene. Forbedrede teknologiske løsninger har gjort det mulig å flytte administrative oppgaver fra utenriksstasjonene til Oslo, fortrinnsvis innen arkiv, IKT og regnskap. Flere oppgaver er samtidig overført til lokalt ansatte medarbeidere.

Utenrikstjenesten arbeider videre med å identifisere nye og mer effektive nærværsformer. De nordiske landene fortsetter å gjennomføre tettere samarbeid og flere modeller for integrasjon, f.eks. gjennom samlokalisering i Yangon, Kabul og Dhaka. Flere samlokaliseringer med nordiske land er under etablering, bl.a. i Islamabad.

Utlendingsfeltet

For alle utlendingssaker fremmet utenfor Norge er utenriksstasjonene saksforberedende instans. Utenriksstasjonene fatter førsteinstansvedtak i nær alle visumsaker. I de sakene de ikke selv fatter vedtak, forbereder stasjonene saker for vedtak i Utlendingsdirektoratet ved å innhente og verifisere opplysninger, intervjue søkere og gjennomføre DNA-tester. I 2019 vil utenriksstasjonene ventelig håndtere rundt 222 000 søknader.

Utenrikstjenesten har som mål å være en effektiv og serviceorientert førstelinje for utlendingsforvaltningen, og skal tilrettelegge ønsket innvandring til Norge, særlig for turister, forretningsreisende og kvalifiserte arbeidstakere. Samtidig vil utenrikstjenesten videreføre det særskilte fokuset på ID-kontroll i visum- og oppholdssaker ved utenriksstasjonene.

Utenriksdepartementet vil fortsette å tjenesteutsette mottak av visum- og oppholdssøknader der dette er hensiktsmessig av hensyn til økonomi, sikkerhet eller tilgjengelighet. Arbeidet med å samle saksbehandlingen av utlendingssaker til knutepunktstasjoner vil bli videreført i 2019. Dette vil gi effektiviseringsgevinster og sørge for styrket kompetanse på de stasjoner som behandler visum- og oppholdsaker.

Effektiv og kompetent forvaltning av tilskuddsmidler

Utenrikstjenesten har et felles system for tilskuddsforvaltning som gjelder både for UD, Norad og ambassadene, og som dekker begge Utenriksdepartementets programområder. Systemet skal sørge for at Stortingets bevilgningsvedtak iverksettes som forutsatt, at tilskuddsmidler forvaltes i henhold til relevant regelverk og gjeldende føringer samt at tiltakene gir resultater. Hensiktsmessig forvaltning innebærer at avtalene med de ulike tilskuddsmottakerne tilpasses tiltakets risiko, og sikrer tilstrekkelig kvalitetssikring, kontroll og nødvendig fleksibilitet.

Det jobbes kontinuerlig med styrking og effektivisering av forvaltningen. Utenriksdepartementet og Norad har tatt i bruk en digital portal for mottak, behandling og oppfølging av søknader om tilskudd som skal bidra til økt effektivisering og kvalitet i forvaltningen. I 2019 vil flere ordninger bli registrert i portalen. Det utvikles også en portal for resultater som visualiserer status og fremdrift til prosjektene og som skal gi offentligheten innsikt i hvilke resultater som oppnås med norske tilskuddsmidler. Et annet virkemiddel for bedre og mer effektiv forvaltning er å redusere antall tilskuddsavtaler. Dette arbeidet fortsetter i 2019.

Nulltoleranse for økonomiske misligheter

Utenriksdepartementet har nulltoleranse for økonomiske misligheter og annet misbruk av departementets midler. Nulltoleranseprinsippet ligger fast. Det gjelder for alle i utenrikstjenesten, for vare- og tjenesteleverandører, aktører som forvalter tilskuddsmidler på vegne av Utenriksdepartementet og personer/organisasjoner som mottar tilskudd fra Utenriksdepartementet.

Gitt de politiske målsettingene som mye av Utenriksdepartementets tilskuddsmidler skal bidra til å oppfylle, er mange av aktørene som kanaliserer og mottar midler lokalisert i omgivelser preget av utbredt korrupsjon, ekstrem fattigdom, uklare maktstrukturer, svake finansinstitusjoner og i noen tilfeller også krig og konflikt. Det er derfor vesentlig risiko forbundet med forvaltningen av tilskuddsmidler, både for manglende resultatoppnåelse og for misligheter og misbruk av midler. Utenriksdepartementet tilstreber å redusere risiko gjennom risikodempende tiltak som gode forvaltningssystemer, kvalitetssikring og systematisk oppfølging og kontroll av midlene.

Sentral kontrollenhet i Utenriksdepartementet fører tilsyn med utenrikstjenesten hjemme og ute, herunder med tilskuddsforvaltningen. Dette tilsynsarbeidet legges til grunn for viktige forbedringstiltak.

Tilskuddsmottakere er selv ansvarlige for å undersøke mistanker om brudd på lovgivning, annet regelverk, vedtak eller avtale knyttet til tilskuddsmidlene. Funnene de gjør skal rapporteres til Utenriksdepartementet, alternativt til Norad, Norec (tidligere Fredskorpset) eller Norfund for tilskudd gitt derfra. Sentral kontrollenhet og Norad kan, uten å rokke ved tilskuddsmottakers ansvar, bistå denne i undersøkelsene av saker, eller selv beslutte å gjennomføre gransking. Ved begrunnet mistanke, uavhengig av årsak, skal som hovedregel videre overføringer til en sluttmottaker umiddelbart stanses inntil saken er utredet og adekvate, risikodempende tiltak er gjennomført. Slik stans vil normalt bare gjelde nye utbetalinger under den aktuelle avtalen. Misbrukte midler skal søkes tilbakeført. Mangelfull rapportering, tilbakeholdelse av informasjon og andre forhold som svekker tilliten til tilskuddsmottakeren, vil bli ansett som vesentlig avtalebrudd som kan føre til at tilskuddet i sin helhet kreves tilbakebetalt. Dersom motparten bestrider krav fremsatt av departementet, skal rettslige skritt for å inndrive midlene vurderes. Politianmeldelse vurderes dersom det er sannsynlig at straffbare forhold har funnet sted.

FN, utviklingsbankene og andre multilaterale organisasjoner og fond som Norge støtter, forventes å ha nulltoleranse for økonomiske misligheter og følge opp dette gjennom forebyggende tiltak, kontrollsystemer, interne retningslinjer og reaksjoner i tilfelle overtredelser. Dette innebærer blant annet at organisasjonene forventes å ha, eller være tilknyttet, en uavhengig internrevisjons- og granskingsfunksjon med tilstrekkelig mandat og kapasitet til å føre tilsyn med virksomheten og til å foreta gransking ved mistanke om misligheter internt og hos eksterne partnere.

Ansvaret for å forebygge, avdekke og håndtere misligheter ligger hos organisasjonene. Disse har også ansvar for å rapportere om misligheter i årsrapporter og i noen tilfeller til den enkelte giver. Organisasjonenes forpliktelser overfor Norge i slike saker er regulert i avtaler. Utenriksdepartementet følger med på organisasjonenes håndtering av saker der norske midler mistenkes å være berørt og søker å samarbeide med andre land om felles reaksjoner.

Norge arbeider på ulike måter, blant annet gjennom deltakelse i styrende organer, i bilateral dialog og i internasjonale nettverk, for å styrke multilaterale organisasjoners økonomiforvaltning, kontroll og håndtering av mislighetssaker.

Tiltak mot seksuell utnyttelse, misbruk og trakassering

#metoo-kampanjen satte seksuell utnyttelse, misbruk og trakassering på agendaen generelt, og for Utenriksdepartementet i internasjonalt utviklingssamarbeid spesielt. Både i utenrikstjenesten og hos våre samarbeidspartnere skal det være kultur for å varsle om saker om trakassering, misbruk eller utnyttelse. Vi forventer at våre partnere har etiske retningslinjer og gode system for å forebygge, varsle og håndtere disse sakene. I utenrikstjenesten har vi lenge hatt retningslinjer for håndtering av konflikter, trakassering og annen utilbørlig atferd, som ansatte får opplæring i.

Reform 2019

I tråd med Jeløya-erklæringen har Regjeringen satt i gang et arbeid for å reformere organiseringen av norsk utviklingspolitikk.

Over årene har det vist seg vanskelig å finne en modell for forvaltningen av de store bistandsmidlene som fungerer tilfredsstillende. Siden omorganiseringen i 2004 har Utenriksdepartementet gjennomført syv interne utredninger om temaet.

Utredningene som er gjennomført peker på noen hovedutfordringer som bør løses gjennom en reform av bistandsforvaltningen. Det er for mye dobbeltarbeid mellom departementet og direktoratet. Det er behov for et sterkt fagmiljø som kan ivareta forvaltningsoppgavene som følger med et stadig økende bistandsbudsjett. Det er viktig å frigjøre kapasitet på ambassadene til å følge opp bredden i norsk engasjement, herunder også midlene Norge kanaliserer gjennom globale fond, FN og multilaterale banker. Samtidig er det viktig at det er tilstrekkelig faglig kapasitet i Utenriksdepartementet til å kunne fatte gode politiske beslutninger.

Det er nedsatt en prosjektgruppe for å utrede ulike gjennomføringsmodeller som kan ivareta målene med reformen, herunder å styrke det faglige grunnlaget for politikkutviklingen i Utenriksdepartementet, rendyrke et forvaltningsfaglig miljø, redusere omfanget av dobbeltkompetanse og duplisering av oppgaver, samt en mer effektiv forvaltning.

4 Oppfølging av anmodningsvedtak

Nedenfor gis en oversikt over oppfølging av anmodningsvedtak under Utenriksdepartementet. Oversikten inkluderer alle vedtak fra stortingssesjonen 2017–2018 og alle vedtak fra tidligere stortingssesjoner hvor rapportering ikke ble avsluttet i forbindelse med behandlingen av Prop. 1 S (2017–2018), eller i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 7 (2017–2018) Anmodnings- og utredningsvedtak i stortingssesjonen 2017–2018.

I enkelte tilfeller er oppfølgingen av vedtakene nærmere beskrevet under det aktuelle kapittelet i proposisjonen. Det vil i disse tilfellene være en henvisning til hvor denne teksten finnes.

I tabell 4.1 under angis det hvorvidt departementet planlegger for at rapporteringen knyttet til anmodningsvedtaket avsluttes nå, eller om departementet vil rapportere konkret på vedtaket også i neste års budsjettproposisjon.

Selv om det i tabellen angis at rapporteringen avsluttes, vil det i en del tilfeller kunne være slik at oppfølging av alle sider av vedtaket ikke er endelig avsluttet. Dette kan f.eks. gjelde vedtak med anmodning til regjeringen om å ivareta særlige hensyn i politikkutformingen på et område, der oppfølgingen vil kunne gå over mange år. Stortinget vil i disse tilfellene holdes orientert om den videre oppfølgingen på ordinær måte, gjennom omtale av det relevante politikkområdet i budsjettproposisjoner og andre dokumenter.

Stortingssesjon (2017–2018)

Humanitær bistand Myanmar, Rohyingaer

Vedtak nr. 47, 4. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen sikre at en tilstrekkelig grad av bistanden til Myanmar går til humanitære tiltak for fordrevne rohyingaer.»

Vedtaket ble fattet i forbindelse med Stortingets behandling av Meld. St. 1 (2017–2018), Prop. 1 S (2017–2018), Prop. 1 S Tillegg 1 (2017–2018) og Innst. 2 S (2017–2018).

Det er gitt 211 mill. kroner i humanitær støtte til rohingyakrisen siden 25. august 2017. Av disse går 174 mill. kroner til rohingyaflyktningene som befinner seg i Bangladesh. Dette inkluderer midler kanalisert gjennom FNs nødhjelpsfond, CERF.

I tillegg til den humanitære innsatsen, er vedtaket fulgt opp ved at Norge har øremerket 25 mill. kroner i 2018 til rohingyaene hvorav 11,5 mill. kroner vil bli brukt i Myanmar og 14,5 millioner i Bangladesh. Innsatsen finansieres over Regionbevilgningen for Asia (kap. 151, post 78), posten for overgangsbistand (kap. 162, post 70) og posten for menneskerettigheter og demokratitiltak (kap. 163, post 72).

Den norske støtten har bl.a. gått til helse, utdanning, matvarer og beskyttelse, inkludert tiltak mot seksualisert vold. I tillegg har Norge støttet FN-organisasjoner med betydelige ikke-øremerkede bidrag som også går til å hjelpe rohingyaene både i Bangladesh og Myanmar.

Bilateralt samarbeid partnerland

Vedtak nr. 69, 4. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen komme tilbake til Stortinget med en egen sak med klargjøring av det bilaterale samarbeidet med partnerland, herunder kriteriene for valg av partnerland, valg av sektorer og bistandskanaler. Det gjøres en geografisk og volummessig konsentrasjon i tråd med Stortingets vedtak IV i Innst. 243 S (2016–2017).»

Vedtaket ble fattet i forbindelse med Stortingets behandling av Meld. St. 1 (2017–2018), Prop. 1 S (2017–2018), Prop. 1 S Tillegg 1 (2017–2018) og Innst. 2 S (2017–2018).

Vedtaket er fulgt opp gjennom egen melding til Stortinget, Meld. St. 17 (2017–2018) Partnerland i utviklingspolitikken.

Ernæringsprogram, matsikkerhet og klimatilpasset landbruk

Vedtak nr. 70, 4. desember 2017

«Stortinget støtter regjeringens ambisjon om å lansere et eget ernæringsprogram som vist til i Prop. 1 S (2017–2018), og ber regjeringen legge til rette for at matsikkerhet og klimatilpasset landbruk blir et eget satsingsområde som prioriteres i Kunnskapsbanken i NORAD, og i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2018 presentere en opptrappingsplan som løfter bistand innen klimatilpasset landbruk og matsikkerhet.»

Vedtaket ble fattet i forbindelse med Stortingets behandling av Meld. St. 1 (2017–2018), Prop. 1 S (2017–2018), Prop. 1 S Tillegg 1 (2017–2018) og Innst. 2 S (2017–2018).

Vedtaket er fulgt opp ved at opptrappingsplanen for klimatilpasset landbruk og matsikkerhet ble presentert for Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett (Prop. 85 S (2017–2018)). I Innst. 400 S (2017–2018) har komiteen tatt omtalen til orientering. Ernæringsprogrammet lanseres denne høsten som del av handlingsplanen for bærekraftige matsystemer i norsk utenriks- og utviklingspolitikk.

Videre følges vedtaket opp gjennom at det arbeides med å utvikle matsikkerhets- og landbrukskomponenten innen Kunnskapsbanken som nå er etablert i Norad. Dette er nærmere beskrevet i Meld. St. 17 (2017–2018) Partnerland i utviklingspolitikken, pkt. 2.3.2 Faglig samarbeid og Kunnskapsbanken.

Kap. 162 og Afrika sør for Sahara

Vedtak nr. 71, 4. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen sikre at Afrika sør for Sahara prioriteres når kap. 162 Overgangsbistand skal fordeles i 2018.»

Vedtaket ble fattet i forbindelse med Stortingets behandling av Meld. St. 1 (2017–2018), Prop. 1 S (2017–2018), Prop. 1 S Tillegg 1 (2017–2018) og Innst. 2 S (2017–2018).

Vedtaket er fulgt opp ved at støtte til Afrika sør for Sahara utgjør den største andelen av bevilgningen i 2018.

Styrke statlig kapasitet i partnerland

Vedtak nr. 72, 4. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen fremme en egen sak som redegjør for hvordan den statlige kapasiteten kan styrkes og gjøres mer bærekraftig i partnerlandene, slik at landene på sikt kan klare seg uten bistand. Denne skal omfatte stat-til-stat-bistand, bruk av Kunnskapsbanken, samfinansiering med andre givere, multilaterale bistandskanaler samt inntektsgenererende virksomhet gjennom skatt for utvikling.»

Vedtaket ble fattet i forbindelse med Stortingets behandling av Meld. St. 1 (2017–2018), Prop. 1 S (2017–2018), Prop. 1 S Tillegg 1 (2017–2018) og Innst. 2 S (2017–2018).

Vedtaket er fulgt opp gjennom egen melding til Stortinget, jf. Meld. St. 17 (2017–2018) Partnerland i utviklingspolitikken, pkt. 2.3 Faglig samarbeid for å styrke kompetanse og kapasitet.

Etablere Kunnskapsbanken

Vedtak nr. 73, 4. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen realisere etableringen av Kunnskapsbanken, hvis oppgave skal være styrking av statlig kapasitet og institusjonsbygging i land som etterspør slik assistanse. Arbeidet skal ha et operativt fokus, der team av eksperter i hovedsak jobber i vedkommende land/sårbare stat for å bygge kapasitet med et langsiktig siktemål. Sektorer der Norge har etterspurt faglig ekspertise, bør prioriteres. Vektleggingen av fagkompetanse og forvaltningskompetanse tilsier en spissing mot særlig viktige områder for å styrke statens kjernefunksjoner og områder der Norge har særlige forutsetninger for å bidra.»

Vedtaket ble fattet i forbindelse med Stortingets behandling av Meld. St. 1 (2017–2018), Prop. 1 S (2017–2018), Prop. 1 S Tillegg 1 (2017–2018) og Innst. 2 S (2017–2018).

Vedtaket er fulgt opp ved at Kunnskapsbanken ble etablert i Norad 1. mars 2018. Kunnskapsbanken er nærmere beskrevet i Meld. St. 17 (2017–2018) Partnerland i utviklingspolitikken, pkt. 2.3.2 Faglig samarbeid og Kunnskapsbanken.

Opptrapping av yrkesfaglig utdanningstilbud i utviklingsland

Vedtak nr. 74, 4. desember 2017

«Stortinget ber regjeringen legge fram en plan for den videre opptrappingen av yrkesfaglige utdanningstilbud i utviklingsland i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2018, hvor det framgår hvilket omfang og hvilken innretning denne satsingen har, og hvordan den vil bli økt gjennom stortingsperioden.»

Vedtaket ble fattet i forbindelse med Stortingets behandling av Meld. St. 1 (2017–2018), Prop. 1 S (2017–2018), Prop. 1 S Tillegg 1 (2017–2018) og Innst. 2 S (2017–2018).

Vedtaket er fulgt opp ved at en opptrappingsplan for yrkesfaglig utdanning ble presentert for Stortinget i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett (Prop. 85 S (2017–2018)). I Innst. 400 S (2017–2018) har komiteen tatt omtalen til orientering.

Utredning av traktat om atomvåpenforbud

Vedtak nr. 448, 8. februar 2018

«Stortinget ber regjeringen gjennomføre en utredning av konsekvensene av den nylig vedtatte traktaten om atomvåpenforbud for Norge. Utredningen skal analysere traktatens innhold og hvilke konsekvenser en eventuell norsk tilslutning vil ha for Norge. Utredningen skal inneholde en konkret vurdering av traktatens innhold opp mot gjeldende norske forsvarsplaner og andre relevante konvensjoner som ikkespredningsavtalen, hvordan avtalen står i forhold til de juridiske og politiske rammebetingelsene som følger av Norges NATO-medlemskap, og samlet gi en vurdering av mulig norsk tilslutning til traktaten. Utredningen skal også vurdere hvordan Norge kan støtte opp under målene i avtalen. Utredningen bør innhente synspunkter fra relevante ekspertmiljøer, forskere og sivilsamfunnsorganisasjoner. Utredningen skal også se på utredningene som for tiden gjennomføres av samme spørsmål i andre land, inkludert Sverige og Italia, og vurdere mulig overføringsverdi til Norge. Utredningen skal legges frem for Stortinget i løpet av 2018.»

Vedtaket er fattet på grunnlag av et representantforslag fra stortingsrepresentantene Audun Lysbakken, Karin Andersen og Petter Eide om at Norge må utrede muligheten for å signere atomvåpenforbudet. Dokumentet som ligger til grunn for vedtaket er 8:23 S (2017–2018), Innst. 91 S (2017–2018).

Vedtaket er fulgt opp ved en egen «Utredning om forbudstraktaten», i Del III av Prop. 1 S (2018–2019).

Framleggelse av eksportkontrollmeldingen

Vedtak nr. 516, 1. mars 2018

«Stortinget ber regjeringen vurdere å legge fram eksportkontrollmeldingen senest i løpet av andre kvartal etter at eksportåret er gjennomført, hvis dette er praktisk gjennomførbart.»

Dokumentene som ligger til grunn for vedtaket er Meld. St. 5 (2017–2018) Eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2016, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid og Innst. 105 S (2017–2018).

Vedtaket er fulgt opp ved at Regjeringen la frem Meld. St. 19 (2017–2018) Eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2017, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid, 22. juni 2018.

Innlemmelse av EUs tredje energimarkedspakke i EØS-avtalen:

Vedtak nr. 568, 22. mars 2018

«Stortinget ber regjeringen om at det i forbindelse med Norges tilslutning til EUs tredje energimarkedspakke skal avgis en formell erklæring overfor EU/EØS som gir uttrykk for vår holdning i tråd med prinsippene i flertallsinnstillingen, Innst. 178 S (2017–2018), som slår fast at dette vil ligge til grunn for Norges syn ved eventuelle fremtidige endringer i EUs energipolitikk.»

Dokumentene som ligger til grunn for vedtaket er Prop. 4 S (2017–2018) Samtykke til godkjenning av EØS-komiteens beslutning nr. 93/2017 av 5. mai 2017 om innlemmelse i EØS-avtalen av rettsaktene som inngår i den tredje energimarkedspakken, Innst. 178 S (2017–2018).

Vedtaket er fulgt opp. EØS-komiteen ble 27. april 2018 formelt meddelt at Norge opphever sine konstitusjonelle forbehold etter EØS-avtalens artikkel 103 for innlemmelse i EØS-avtalen av EUs tredje energimarkedspakke, jf. EØS-komitebeslutning nr. 93/2017 av 5. mai 2017. I den forbindelse ble det satt opp et separat møte mellom Norges ambassadør til EU og representanter fra EUs utenrikstjeneste (EEAS). I møtet ble det overlevert et brev med engelsk oversettelse av avtalen som ble inngått mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Miljøpartiet De Grønne. Videre ble norsk posisjon, slik den er uttrykt i avtalen, gjennomgått og forklart for representantene for EEAS, som noterte seg innholdet og det norske budskapet.

Stortingssesjon (2016–2017)

Framleggelse av eksportkontrollmeldingen

Vedtak nr. 58, 22. november 2016

«Stortinget ber regjeringen vurdere å legge frem eksportkontrollmeldingen senest i løpet av andre kvartal etter at eksportåret er gjennomført, hvis dette er praktisk gjennomførbart.»

Dokumentene som ligger til grunn for vedtaket er Eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2015, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid, Meld. St. 36 (2015–2016) og Innst. 54 S (2016–2017).

Fra Innst. 275 S (2017–2018) framgår det at komiteen avventer fremleggelsen av meldingen for 2017 før vedtaket kan kvitteres ut.

Vedtaket er nå fulgt opp ved at Regjeringen la fram Meld. St. 19 (2017–2018) Eksport av forsvarsmateriell fra Norge i 2017, eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid, 22. juni 2018. Jf. også omtale under vedtak nr. 516 av 1. mars 2018.

Avsette 1 pst. av BNI til bistand

Vedtak nr. 370, 19. desember 2016

«Stortinget ber regjeringen avsette 1 pst. av BNI til bistand i de årlige budsjetter».

Vedtaket ble fattet i forbindelse med Stortingets behandling av Prop. 1 S (2016–2017) og Innst. 7 S (2016–2017).

I Stortingets behandling av Meld. St. 7 (2017–2018), jf. Innst. 275 S (2017–2018), vises det til at Utenriks- og forsvarskomiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Kristelig Folkeparti, konstaterer at vedtaket ikke er fulgt opp: «Bistandsbudsjettet nådde ikke 1 prosent av anslått BNI for 2018 verken i regjeringens forslag til statsbudsjett for 2018 eller gjennom den framforhandlede budsjettavtalen i Stortinget. Flertallet legger til grunn at regjeringen følger opp Stortingets vedtak i utarbeidingen av revidert nasjonalbudsjett for 2018 og statsbudsjettet for 2019.»

Vedtaket anses fulgt opp ved at bistandsbudsjettet for 2018 beløper seg til 35,3 mrd. kroner og utgjør 0,995 pst., tilsvarende 1 pst., av anslått BNI. Det ble ikke gjort endringer i rammen i revidert nasjonalbudsjett 2018.

Vedtaket følges opp for 2019 ved at budsjettforslaget for 2019 utgjør 37 837,86 mill. kroner og utgjør 0,995 pst., tilsvarende 1 pst., av BNI-anslaget for 2019. Dette er en økning på om lag 2,5 mrd. kroner i forhold til 2018.

Samstemthetsreform

Vedtak nr. 577, 18. april 2017

«Stortinget ber regjeringen legge fram for Stortinget et opplegg for en samstemthetsreform, der norsk politikk på relevante politikkområder gjøres mer i tråd med utviklingspolitiske målsettinger».

Vedtaket er fattet på grunnlag av et representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Knut Arild Hareide (KrF), Olaug V. Bollestad (KrF) og Rigmor Andersen Eide (KrF) om reform av utviklingspolitikken. Dokumentene som ligger til grunn for vedtaket er Dokument 8:25 S (2016– 2017) og Innst. 243 S (2016–2017).

I Stortingets behandling av Meld. St. 7 (2017–2018), jf. Innst. 275 S (2017–2018), viser Utenriks- og forsvarskomiteen til at arbeidet med oppfølging av vedtak 577 er igangsatt, men ennå ikke fullført. Komiteen legger til grunn at Stortinget blir orientert i egnet form om regjeringens videre oppfølging, og fastholder vedtaket i påvente av dette.

Vedtaket er fulgt opp gjennom at Regjeringen har etablert et Samstemthetsforum med bred deltakelse fra det sivile samfunnet, akademia, fagbevegelsen, næringslivet, departementer og Statistisk sentralbyrå. Forumet skal være rådgivende for Utenriksdepartementets arbeid med en samstemt politikk for utvikling. Forumet ledes på politisk nivå av Utenriksdepartementet, i samråd med Finansdepartementet, Klima- og miljødepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet. Årets samstemthetsrapport, jf. Del III Spesielle tema i Prop. 1 S (2018–2019), redegjør for det videre arbeidet med å sikre en mer samstemt politikk for bærekraftig utvikling.

Andel til minst utviklede land

Vedtak nr. 578, 18. april 2017

«Stortinget ber regjeringen i kommende bistandsbudsjett sikre at andelen som går til de minst utviklede landene, ikke synker og at innsatsen for å bistå landene med de største utviklingsutfordringene, som flere land i Afrika sør for Sahara, økes.»

Grunnlaget for vedtaket er et representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Knut Arild Hareide (KrF), Olaug V. Bollestad (KrF) og Rigmor Andersen Eide (KrF) om reform av utviklingspolitikken, Dokument 8:25 S (2016–2017) og Innst. 243 S (2016–2017).

I Stortingets behandling av Meld. St. 7 (2017–2018), jf. Innst. 275 S (2017–2018), viser Utenriks- og forsvarskomiteen til at arbeidet med oppfølging av vedtak 578 er igangsatt, men ennå ikke fullført. Komiteen legger til grunn at Stortinget blir orientert i egnet form om regjeringens videre oppfølging, og fastholder vedtaket i påvente av dette.

Vedtaket er fulgt opp. Fattige land i Afrika sør for Sahara er prioritert i bistandsbudsjettet, og 10 av 16 foreslåtte partnerland er i Afrika sør for Sahara. Andelen av bistandsbudsjettet som går til Afrika og de minst utviklede landene økte i 2017 og ble ytterligere styrket i 2018, bl.a. gjennom økningen på 409 mill. kroner under regionbevilgningen for Afrika. I tillegg kommer betydelige midler gjennom multilaterale ordninger, globale fond og tiltak gjennom sivilt samfunn befolkningen i de minst utviklede landene til gode. Regjeringen har videre økt engasjementet i sårbarhetsbeltet fra Sahel til Somalia, både på landnivå og gjennom regionale tiltak. I Regjeringens budsjettforslag for 2019 videreføres et høyt nivå på bistand til de minst utviklede landene.

Forutsigbarhet for langsiktighet særskilte sektorer

Vedtak nr. 579, 18. april 2017

«Stortinget ber regjeringen i budsjettproposisjonen for 2018 fremme forslag som gir større forutsigbarhet for langsiktige bistandssatsinger på særskilte sektorer som helse, utdanning, næringsutvikling, landbruk/matsikkerhet, miljø/klima/ fornybar energi, inkludert regnskogsatsingen og likestilling.»

Vedtaket er fattet på grunnlag av et representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Knut Arild Hareide (KrF), Olaug V. Bollestad (KrF) og Rigmor Andersen Eide (KrF) om reform av utviklingspolitikken. Dokumentene som ligger til grunn for vedtaket er Dokument 8:25 S (2016– 2017) og Innst. 243 S (2016–2017).

I Stortingets behandling av Meld. St. 7 (2017–2018), jf. Innst. 275 S (2017–2018), viser Utenriks- og forsvarskomiteen til at arbeidet med oppfølging av vedtak 579 er igangsatt, men ennå ikke fullført. Komiteen legger til grunn at Stortinget blir orientert i egnet form om regjeringens videre oppfølging, og fastholder vedtaket i påvente av dette.

Vedtaket er fulgt opp. Regjeringen prioriterer langsiktighet og et høyt bistandsnivå for de fem hovedsatsingene helse, utdanning, næringsutvikling, miljø/klima/fornybar energi og humanitær bistand, jf. Prop. 1 S (2018– 2019). Videre ble det i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett 2018 presentert en opptrappingsplan for matsikkerhet og klimatilpasset landbruk (jf. omtale under vedtak nr. 70 av 4. desember 2017) og en opptrappingsplan for yrkesfaglig utdanning (jf. omtale under vedtak nr. 74 av 4. desember 2017).

I 2019 er det gjort endringer i budsjettstrukturen som innebærer en bedre synliggjøring av og forutsigbarhet i hovedsatsingene i budsjettet, jf. omtale under vedtak nr. 586 av 18. april 2017 og i Prop. 1S (2018–2019), Del I, punkt 3, Ny budsjett struktur, effektiv forvaltning og Reform 2019.

Sterkere geografisk konsentrasjon

Vedtak nr. 580, 18. april 2017

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om en sterkere geografisk og volummessig konsentrasjon av bistanden (unntatt nødhjelp og sivilsamfunnsprosjekter) om et avgrenset antall prioriterte partnerland, og hvor kriteriene for, og valg av, partnerlandene forankres i Stortinget.»

Vedtaket er fattet på grunnlag av et representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Knut Arild Hareide (KrF), Olaug V. Bollestad (KrF) og Rigmor Andersen Eide (KrF) om reform av utviklingspolitikken. Dokumentene som ligger til grunn for vedtaket er Dokument 8:25 S (2016– 2017) og Innst. 243 S (2016–2017).

I Stortingets behandling av Meld. St. 7 (2017–2018), jf. Innst. 275 S (2017–2018), viser Utenriks- og forsvarskomiteen til at arbeidet med oppfølging av vedtak 580 er igangsatt, men ennå ikke fullført. Komiteen legger til grunn at Stortinget blir orientert i egnet form om regjeringens videre oppfølging, og fastholder vedtaket i påvente av dette.

Vedtaket er fulgt opp gjennom egen melding til Stortinget, Meld. St. 17 (2017–2018) Partnerland i utviklingspolitikken, jf. vedtak nr. 69 av 4. desember 2017.

Faglig rådgivning Norad

Vedtak nr. 583, 18. april 2017

«Stortinget ber regjeringen i budsjettproposisjonen for 2018 fremme forslag om å etablere en ny felles plattform i Norad som skal formidle faglig rådgivning til fattige land innen utvalgte sektorer der Norge har særlig kompetanse.»

Vedtaket er fattet på grunnlag av et representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Knut Arild Hareide (KrF), Olaug V. Bollestad (KrF) samt Rigmor Andersen Eide (KrF) om reform av utviklingspolitikken. Dokumentene som ligger til grunn for vedtaket er Dokument 8:25 S (2016–2017) og Innst. 243 S (2016–2017).

I Stortingets behandling av Meld. St. 7 (2017–2018), Innst. 275 S (2017–2018), viser Utenriks- og forsvarskomiteen til at arbeidet med oppfølging av vedtak 583 er igangsatt, men ennå ikke fullført. Komiteen legger til grunn at Stortinget blir orientert i egnet form om regjeringens videre oppfølging, og fastholder vedtaket i påvente av dette.

Vedtaket er fulgt opp ved at Kunnskapsbanken ble etablert i Norad i mars 2018. Formålet er å styrke og samordne ulike programmer for faglig samarbeid. Kunnskapsbanken er nærmere omtalt i Meld. St. 17 (2017–2018) Partnerland i utviklingspolitikken, pkt. 2.3 Faglig samarbeid for å styrke kompetanse og kapasitet.

Forpliktelse økt humanitær bistand

Vedtak nr. 584, 18. april 2017

«Stortinget ber regjeringen legge fram en plan for hvordan Norge vil gjennomføre forpliktelsene fra verdens humanitære toppmøte i Istanbul i mai 2016 (the Grand Bargain), herunder det globale målet om å øke støtten til lokale og nasjonale aktører til minst 25 pst. av total humanitær bistand innen 2020 og satse mer på forebygging og nye finansieringsløsninger, inkludert kontantoverføringer.»

Grunnlaget for vedtaket er et representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Knut Arild Hareide (KrF), Olaug V. Bollestad (KrF) og Rigmor Andersen Eide (KrF) om reform av utviklingspolitikken, Dokument 8:25 S (2016–2017) og Innst. 243 S (2016–2017).

I Stortingets behandling av Meld. St. 7 (2017–2018), jf. Innst. 275 S (2017–2018), viser Utenriks- og forsvarskomiteen til at arbeidet med oppfølging av vedtak 584 er igangsatt, men ennå ikke fullført. Komiteen legger til grunn at Stortinget blir orientert i egnet form om regjeringens videre oppfølging, og fastholder vedtaket i påvente av dette.

Vedtaket blir fulgt opp gjennom den humanitære strategien som Regjeringen varslet i Meld. St. 24 (2016–2017) Felles ansvar for felles fremtid. Den humanitære strategien ble lansert i august 2018. Strategien gir retning til regjeringens humanitære politikk og innsats i lys av endringene i det humanitære landskapet det siste tiåret. Prioriteringene i strategien følger opp sentrale tema fra Verdens humanitære toppmøte og Grand Bargain (GB)-erklæringen, herunder innovasjon i den humanitære bistanden og samspillet mellom humanitær innsats og utvikling.

Ny og klarere budsjettstruktur, supplert med indikative plantall

Vedtak nr. 586, 18. april 2017

«Stortinget ber regjeringen i budsjettproposisjonen for Utenriksdepartementet legge opp til en ny budsjettstruktur med en klarere og mindre overlappende fordeling av bistandsformål på de forskjellige budsjettkapitler og poster, supplert med indikative plantall for de utvalgte partnerlandene og sentrale bistandsmottakere.»

Vedtaket er fattet på grunnlag av et representantforslag fra stortingsrepresentantene Kjell Ingolf Ropstad (KrF), Knut Arild Hareide (KrF), Olaug V. Bollestad (KrF) og Rigmor Andersen Eide (KrF) om reform av utviklingspolitikken. Dokumentene som ligger til grunn for vedtaket er Dokument 8:25 S (2016– 2017) og Innst. 243 S (2016–2017).

I Stortingets behandling av Meld. St. 7 (2017–2018), jf. Innst. 275 S (2017–2018), viser Utenriks- og forsvarskomiteen til at arbeidet med oppfølging av vedtak 586 er igangsatt, men ennå ikke fullført. Komiteen legger til grunn at Stortinget blir orientert i egnet form om regjeringens videre oppfølging, og fastholder vedtaket i påvente av dette.

Vedtaket er fulgt opp ved at budsjettproposisjonen for 2019 er inndelt etter en ny budsjettstruktur som tematiserer bevilgningene i større grad enn tidligere. Den er også betydelig kortere og mer oversiktlig. Oppfølgingen av vedtaket er nærmere omtalt i Prop. 1 S, Del I, pkt. 3 Ny budsjettstruktur, effektiv forvaltning og Reform 2019. Budsjettproposisjonen er supplert med plantall for de tematiske satsingene.

5 Tabeller

6 Utenriksministeren og utviklingsministerens ansvarsområder

Utenriksministeren og utviklingsministeren har ansvar for følgende kapitler og poster på Utenriksdepartementets budsjett:

Utenriksministeren

Utviklingsministeren